2002-04 - Museumsnytt

Museumsnytt 

Årgang 51 

– KLP OG MOMS 

KVELER REFORMEN 

GRATIS MUSEUM 

GA NYTT PUBLIKUM 

Nr 4: 2002 

BRUK ELLER 

BEVARING?

Innhold 

2 

En ringerunde rundt om til et knippe 

norske museer viser at holdningene til 

reformen er sprikende. Mange er 

misfornøyde med selve prosessen 

omkring reformen. Andre nærer dyp 

mistillit til om staten og fylkes - 

kommunen vil holde løftene sine. s. 4 

– Intensjonen er selvsagt å følge opp 

museumsreformen, sier Valgerd 

Svarstad Haugland. Museumsnytt har 

møtt en forbeholden kulturminister til 

intervju om museumspolitikk og oppfølging 

av museumsreformen. s. 10 

Museumsreformen: Fra festtaler til konkret handling ..................... s. 4 

– KLP og moms kveler reformen ...................................................... s. 6 

Hva er det med Bergen?................................................................... s. 8 

– Lurt å være tålmodig. Intervju med kulturministeren ................... s. 10 

– Vi har vært tålmodige lenge nok! 

Intervju med Ågot Gammersvik....................................................... s. 14 

Innkjøpsfond for norske museer? ..................................................... s. 15 

Lyngheisenteret – «opplevelsesland» eller museum? ..................... s. 16 

Tone Skedsmo .................................................................................. s. 19 

Nytt fra Norges museumsforbund.................................................... s. 20 

Gratis museum ga nytt publikum ..................................................... s. 21 

Museumsfestivalen i Stavanger, arena for utstillingsdebatt .......... s. 23 

Skal det være en nettutstilling?....................................................... s. 26 

Bruk eller bevaring?.......................................................................... s. 28 

Mangfold og samlingsbasert forskning ........................................... s. 30 

Museumsnytt 

nr. 4 2002 51. årgang 

Museumsnytt arbeider i henhold til reglene 

for god presseskikk slik de er nedfelt i Vær 

varsom-plakaten og Redaktørplakaten 

Utgiver Norges museumsforbund 

i samarbeid med Norsk ICOM 

Utgitt med støtte fra Norsk museumsutvikling 

Redaksjonen: Leif Anker (ansv. red.) 

Inger Anne Hovland 

Redaksjonsråd: 

Karin Hellandsjø 

Roy Høibo 

Hans Arne Nakrem 

Per B. Rekdal 

Annonser: 

Hans K. Ellefsen 

Tlf: 22 36 41 05 

E-post: n-ku@online.no 

Redaksjon og abonnement 

Ullevålsvn. 11 

0165 Oslo 

Telefon: 22 20 14 02 

Telefaks: 22 11 23 37 

E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no 

Sats og repro: RenessanseMedia AS 

Trykk: PDC Tangen 

Pris abonnement: kr 180 

Pris annonser: 

1/1 side kr 7000,- (farge) / kr 5000 (s/hv) 



Bankgiro 60260523506 

Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året 

ISSN 0027-4186 

Opplag 2800 

Museumsnytt 5/2002 kommer ut ca 25. november 

Manusfrist 15. oktober 

Museumsnytt tar intet ansvar for ubestilt innsendt 

materiale. Ettertrykk bare etter avtale 

Forsiden: Madonnaskulptur fra Hedalen 

i Valdres ca 1300. Svein Wiik, Universitetets 

Kulturhistoriske Museer, Oslo med original og 

kopi. (© og foto: Universitetets Kulturhistoriske 

Museer, Oslo. Fotograf Eirik Irgens Johnsen)

Markedsliberalisme og kulturarv 

Noen museumsdirektører i hovedstaden skaffet 

seg avisoppslag i sommerheten med angrep på 

Nasjonalgalleriet. Gratis adgang for publikum 

er tyveri av markedsandeler, heter det. En 

tidligere og to yrkesaktive museumsdirektører 

røper ufrivillig en kulturpolitisk horisont som 

ikke strekker seg lenger enn til lommebøkene 

foran billettluka. Nasjonalgalleriet har forsvart 

sin pulikumspolitikk, og skal ha all ære av det. 

Taushet fra andre museer får en anta skyldes 

overbærende høflighet. For spørsmål om inngangspenger 

er et svært viktig kulturpolitisk 

spørsmål. Adgang til kunnskap og opplevelse av 

egen og andres kulturarv er et spørsmål om 

demokratisk deltakelse i samfunnet. 

På Historiska Museet i Stockholm har forsøk 

med gratis adgang fra januar til mai tredoblet 

besøket (se side 21). Store deler av publikum var 

nykommere på museum. Tendensen sammenfaller 

med erfaringene fra England, hvor det ble 

innført gratis adgang på statsstøttede museer i 

fjor. En sluttrapport om forsøket i Stockholm 

skal foreligge i februar neste år, men de foreløpige 

resultatene er tankevekkende og utfordrer 

den stilltiende konsensus som råder om adgangs - 

penger i norsk museumsverden. 

Norske museers billettpriser har økt jamt og 

trutt gjennom år, i takt med mangelfulle offentlige 

tilskudd. I takt med dårlig økonomi og 

omseggripende markedsliberalisme har diskusjonen 

rundt adgangspenger ved museene 

avtatt. Illustrerende nok innførte universitetsmuseene 

i Oslo betalt adgang i vår. Billett - 

inntektene ved landets museer utgjør om lag 

150 millioner kr. årlig, og er en betydelig og 

høyst tiltrengt inntektskilde. Prisene avgjøres i 

prinsippet av den enkelte institusjon, men 

De afghanske manuskriptene i Martin Schøyens 

samling har vakt internasjonal oppmerksomhet. 

Lord Renfrew, leder av McDonald Institute for 

Archaeolocial Research i Cambridge oppfordrer 

i The Times (22.juni) Schøyen å donere 

det afghanske materialet til det UNESCO-godkjente 

Afghanistan Museum i Bubendorf, 

Sveits. Museet er opprettet i 1998 med tilslutning 

både fra Taliban og fra 

den afghanske Nord-alliansen. 

Formålet er å sikre 

afghanske kulturgjenstander 

med sikte på tilbakeføring 

når forholdene tillater det. 

Men Schøyen har tidligere 

uttalt at det er uaktuelt å 

returnere de omdiskuterte 

manuskriptene til Afghanis- 

premis sene legges gjennom størrelsen på den 

offentlige støtten. I dét lyset er dagens adgangs - 

penger ved museene i stor grad kulturpolitisk 

diktert. Med dagens situasjon vil bortfall av billettinntekter 

ramme mange museer hardt. Det 

er knapt tenkelig at det kan la seg gjøre uten 

full kompensasjon fra det offentlige. 

Fra før har storting og regjering lovet en betydelig 

opptrapping av museumstilskuddene 

over en femårsperiode. Så langt har mye blitt 

spist opp av moms og økte pensjonsforpliktelser. 

Kulturministeren signaliserer at det kan bli 

vanskelig å følge opp løftene til neste år (se s. 

l0). Da vil det ikke bli mye igjen å drive 

museumsreform med. Det vil i såfall være en 

kulturpolitisk fallitt for regjeringen. Men spørsmålet 

om oppfølging av museumsreformen må 

ikke skygge for erfaringene utenlands med gratis 

adgang til museene. Her må det være mulig 

å ha flere tanker i hodet samtidig. For spørsmål 

om gratis adgang rommer også spørsmålet om 

hvem som går på museum, og derigjennom 

museenes rolle og funksjon i samfunnet. Så kan 

det til og med hende at forståelsen for museenes 

situasjon i samfunnet vil øke i takt med besøket. 

En god begynnelse ville være at alle statlige 

museer fjerner billettskranken, og at skoleklasser 

og elever får gratis adgang til øvrige museer. 

De t ville være et kulturpolitisk grep som gir 

innhold til alt snakk om 

kulturmøte og adgang til 

kulturarven. 

Le if Anke r 

Schøyensamlingen nok en gang 

tan (Museumsnytt nr. 1/02). Manuskriptene 

ble helt eller delvis kjøpt av det engelske firmaet 

Sam Fogg. Proveniensen og omsten dighetene 

rundt manuskriptene er fremdeles uklar. 

Også andre gjenstander i Schøyensamlingen 

har uklar proveniens. I følge Dagens Næringsliv 

(19/7) har egyptiske myndigheter bedt om å 

få tilbake en krukke som skal være stjålet og 

siden solgt på auksjon hos Sotheby’s i New 

York. Schøyen sier at den er ervervet på lovlig 

vis. Schøyensamlingen inneholder 12.536 num - 

re. Bare en liten del er lagt på nettsidene til 

Nasjonalbiblioteket, og ikke alle har like klar 

eller udiskutabel proveniens. Det gjelder særlig 

materiale fra Asia og Midt-Østen. Martin Schøy - 

en bør selv ta initiativ til å redegjøre for proveniensen 

til sin samling. Bare slik kan uberettiget 

tvil tilbakevises. 

3

– Enhetlig profil er viktig, også 

innen museumsformidling. Når 

det gjelder sammenslåing med 

Skogbruksmuseet, ligger nok 

utfordringen særlig her, sier 

direktør ved Glomdalsmuseet, 

Jan Hoff Jørgensen (t.h.). Yngve 

Astrup, direktør ved Skogbruksmuseet, 

til venstre. Foto: Knut 

Fjell, Østlendingen. 

4 

T E K S T : 

I N G E R A N N E 

H O V L A N D 

Museumsreformen– 

Fra festtaler til konkret handling 

– Friske midler og omstrukturering går hand i 

hand. Vi er inne i en operativ fase som betyr 

store forandringer for mange museer, sier Espen 

Hernes, seniorrådgiver i Norsk Museumsutvikling 

(NMU). 

Den siste tida har han reist land og strand for å 

møte museer og snakke om reformen. 

Hadde de re ve nte t m e r m o tstand o g pro te ste r? 

– Ja, egentlig. I det store og hele har det gått 

bedre enn vi forventet på forhånd, sier Hernes. 

Kort fortalt er utgangspunktet for museumsreformen 

kvalitetsheving, i følge NMU. De ser fylkeskommunen 

som sine sentrale samarbeidspartnere, 

og millionene med statlige midler skal kanaliseres 

til konsoliderte enheter basert på regional sam - 

organisering av de mange små og mellomstore 

museene. NMU skisserer en stillingsramme for en 

konsolidert enhet på minimum 8 til 10 stillinger. 

Det er et overordnet mål at de konsoliderte 

enhetene skal ha en så sterk faglig basis og økonomisk 

plattform, at de kan bidra til å utvikle ulike 

nasjonale nettverk tuftet på museumsfunksjoner 

og metodikk, samt tematisk baserte nettverk. 

Ta broene som de kommer 

En ringerunde rundt om til et knippe norske 

museer viser at holdningene til reformen er sprikende. 

Mange er misfornøyde med selve prosessen 

omkring reformen. Det er altså m åte n reformen 

iverksettes på som er problemet. 

Andre nærer dyp mistillit til om staten og fylkeskommunen 

vil holde løftene sine. Noen mener at 

museumsreformen er dårlig forberedt, og at staten 

burde gjort bedre håndverk for å hjelpe museene 

med de praktiske utfordringene som reformen 

påfører dem. Det hersker imidlertid utbredt 

enighet om at en omstrukturering måtte til. 

– Vi gleder oss til å få etablert nye fagmiljøer. 

Dette er det mest positive ved konsolideringen, 

sier Vibeke Mohr, direktør ved Telemark 

museum. 

Fylkestinget i Telemark vedtok i juni at fylket 

skulle ha tre museumsenheter: Vest-Telemark, 

Øst-Telemark, inkludert Norsk Industriarbeidermuseum, 

og Nedre Telemark. For alle tre enhetene 

gjelder det at eierforholdene blir som de 

har vært, men at driften ivaretas av den konsoliderte 

enheten. 

– Den største utfordringen vi står ovenfor er å 

bygge institusjonell frihet og styrke det lokale 

engasjementet, samtidig som vi skal skape lojalitet 

til helheten, sier Mohr. 

Hvo rdan har sam arb e ide t m e d fylke t gått? 

– Vi hadde nok sett at vi fikk anledning til å diskutere 

mer underveis, men begge parter har 

bestemt seg for å nullstille seg i forhold til tidligere 

konflikter. Bare slik kan vi komme i gang. 

Jeg har egentlig grunnleggende tro på denne 

reformen. Så får vi ta krigen under marsjen, og 

broene som de kommer, avslutter hun.

Toppstyrt 

Finn Rønning er museumstyrer ved Bø Museum. 

Han er også positiv til museumsreformen, og ser 

fram til å få et kollegialt fellesskap å forholde seg 

til. Den tematiske likheten er da også årsaken til 

at Bø Museum først og fremst ville slås sammen 

med Telemark Museum. 

Bø Museum sto i utgangspunktet foran konsolidering 

med Norsk Industriarbeidermuseum på 

Rjukan, men vedtaket ble endret i fylkestinget, 

slik at Bø Museum ble slått sammen med Telemark 

Museum i Nedre Telemarksregionen i stedet. 

Dette er Rønning positiv til. Han mener det 

er uheldig at regionale hensyn går foran tematisk 

likhet når museene skal slås sammen, og 

denne skepsisen deler han med mange museer 

rundt om i landet. 

– Vi opplever at denne prosessen har vært svært 

toppstyrt, sier Finn Rønning. 

– Vi var så ulike Norsk Industriarbeidermuseum, 

ikke bare tematisk, men også ressursmessig! 

Vi opplevde også at vi ikke fikk anledning til 

å drøfte saken ordentlig først. 

Var de t ikke fritt o pp til de re å stå ute nfo r sam - 

m e nslåinge n de rso m de re ø nske t de t? 

– Det blir for usikkert. I såfall ville vi miste statstilskuddet 

etterhvert, og det greier vi oss ikke 

uten, sier Rønning. 

Hva e r de stø rste utfo rdringe ne so m re fo rm e n 

står o ve nfo r, e tte r din m e ning? 

– Å sørge for at museene får et reelt økonomisk 

løft, og berge det frivillige apparatet. NMU 

uttalte på et orienteringsmøte i Skien at eierskap 

kunne inngå i den nye konsoliderte enheten. 

Om så skjer, kan det bli slutt på det lokale engasjementet 

her, sier Rønning. 

– Ikke opptatt av antall 

– Det er nok sant at vi er bestemt på at sammenslåingene 

først og fremst skal være regionalt 

fundert, sier Espen Hernes i NMU. 

– Årsaken er at det ellers vil bli mye reising når 

museene skal jobbe faglig sammen. Vi mener 

konsolideringen er bra fordi den danner 

arbeidsfellesskap. Utgangspunktet er å få til sterkere 

enheter. Det må ikke bli så mye reising at 

verdifull tid går bort som kunne vært brukt til å 

pleie dette arbeidsfellesskapet, sier Hernes. 

Er du b e kym re t fo r at m use um sre fo rm e n skal 

sve kke frivillighe tse ngasje m e nte t? 

– Sammenslåingene er ment å føre til at museene 

skal fungere bedre. Reformen skal ikke slå 

beina under frivillighetsarbeidet. Den er ment å 

løfte den permanente drifta, og vi ønsker ikke å 

skyve de frivillige til side, sier Hernes. 

Da re fo rm e n b le lanse rt, antyde t state n at fylke 

ne kunne b e stå av o m tre nt se ks ko nso lide rte 

m use um se nhe te r. Nå vise r de t se g at e nke lte fylke 

r, so m Te le m ark, har ko nso lide rt se g ne d i tre 

e nhe te r. Har fylke t vært fo r ivrig? 

– Vi er ikke så opptatt av antall. Vi ønsker å 

bidra til levende museer, og vi har skissert en 

ramme på rundt ti stillinger ved den enkelte 

enhet. Noen fylker har hatt urealistiske forventninger 

om hvor mange enheter det vil være økonomisk 

grunnlag for å ha. Når det gjelder Telemark, 

mener vi at de har vært realistisk i forhold 

til reformens intensjoner og midlene som ligger 

der. Vi håper og tror selvfølgelig at de vet hva de 

har gått inn på når teori skal omgjøres til praksis 

og avtaler skal settes ut i livet, sier Hernes. 

Skogbruksmuseet og Glomdalsmuseet 

For 50 år siden fløy gjøkungen Skogbruksmuseet 

ut av reiret til Glomdalsmuseet. Den skulle vise 

seg å bli større enn sitt forhenværende vertsskap 

– i dag har Skogbruksmuseet et budsjett 

på 20 millioner kroner, og 20 

ansatte. Glomdalsmuseet har 8 millioner 

og halvparten så mange 

ansatte som Skogbruksmuseet. 

Glomdalsmuseet har større samling, 

mens Skogbruksmuseet har 10 

ganger flere besøkende. 

Betydningen av profil understrekes 

stadig mer innen moderne markedsføring. 

Dette har konsekvenser 

også for museene. En klar profil krever 

at man spisser budskapet ut mot 

publikum, og da kan det være vanskelig 

hvis museet favner om mange 

forskjellige tema. Derfor er det naturlig å tenke 

seg at en sammenslåing mellom Skogbruksmuseet 

og Glomdalsmuseet ikke er helt problemfri. 

– Utfordringen ligger nok særlig i faglig profil, 

ja, sier Jan Hoff Jørgensen, direktør ved Glomdalsmuseet. 

– Vi er et tradisjonelt museum, kulturhistorisk i 

videste forstand, mens Skogbruksmuseet har 

hovedfokus på jakt, fiske og skog. En sammenslåing 

gjør at den konsoliderte enheten må presentere 

seg med et bredere budskap. Jeg forstår 

at dette kan få konsekvenser for Skogbruksmuseets 

profil, sier Jan Hoff Jørgensen. Men han 

mener Glomdalsmuseet har mye å tjene på en 

sammenslåing. Økonomien har vært vanskelig 

gjennom hele 90-tallet, og reformen kan bidra til 

å gi museet et løft. 

Hva tro r du Sko gb ruksm use e t m e ne r o m å b li 

ko nso lide rt m e d e t m use um so m har ø ko no - 

m iske pro b le m e r? 

– Hvis staten holder det den lover, tror jeg ikke 

dette bli et stort problem. 

Er du b e kym re t fo r stillinge n din inne nfo r e n ny 

m use um sstruktur? 

– Nei. Reformprosessen tvinger oss til å vende 

et par steiner og tenke annerledes. Jeg er etnolog, 

og jeg tror det er plass til meg også innenfor 

en ny museumsenhet. Tross problemene som 

ligger foran oss, tror jeg dette er en reform for 

framtida. Jeg tror Elverum er tjent med å få ett 

stort museum, avslutter Hoff Jørgensen. 

– Vi må nullstille oss og tenke 

framover. Jeg ser problemene 

som ligger foran oss, men jeg 

ser også det positive. Jeg gleder 

meg for eksempel til at vi får 

etablert nye fagmiljøer, sier 

Vibeke Mohr, direktør ved Telemark 

museum. 

5

6 

T E K S T : 


H O V L A N D 

Sunnmøre Museum er et friluftsmuseum. 

Museet har blant annet 

en stor båtsamling med kopier og 

originaler fra forskjellige tids - 

epoker. Bildet viser en modell av 

vikingskipet Borgundknarren. 

(Foto: Sunnmøre Museum) 

– KLP og moms 

kveler reformen 

Høyere pensjonsinnbetaling og momsutgifter. Dette er to utgiftsposter som har økt 

formidabelt som følge av museumsreformen. For Sunnmøre Museum betyr det at 

reformpengene nesten er oppspist før de synes på budsjettet. 

Thor Erik Standal er i harnisk. Han er direktør 

ved Sunnmøre Museum, og ser museumsreformen 

som både riktig og viktig, men er oppbragt 

over at staten ikke har beredt grunnen bedre for 

iverksetting av museumsreformen. 

– Vi involverte oss tidlig for å unngå uklarheter, 

og for at de ansatte skulle få større eierskap til 

det som foregikk. Jeg ser imidlertid prosessen 

som en papirtiger. Saken er vedtatt i Stortinget, 

men den er ikke praktisk forberedt. Det er nesten 

så man begynner å tvile på den politiske viljen 

til å få gjennomført dette, sier han oppgitt. 

Samarbeidet med fylket har gått greit, men 

reformens innhold er stort og tungt. Han savner 

en vaskeseddel fra sentralt hold som gir retningslinjer 

og hjelp. 

– Det å overta arbeidsgiveransvar for arbeidsta- 

kere er en omfattende oppgave. Dette vet staten 

godt. Denne prosessen er lik over hele landet, 

noe som betyr at museene gjør arbeidet dobbelt. 

Jeg savner sentral drahjelp for slike ting, sier 

Standal. 

Han regner med at de kommer til å bruke om 

lag 100.000 kroner på konsulenttjenester i forbindelse 

med iverksetting av museumsreformen. 

Siden tjenester ble momsbelagt for en stund 

siden, får museene også mindre tjenester for 

pengene. 

– Eksterne konsulenthonorarer er blitt momsbelagt, 

noe som gjør at fagfolkene koster 20 prosent 

mer. Museumsreformen har gjort at behovet 

for f.eks. juridisk bistand har økt. Joda, vi har 

fått høre at det skattefrie beløpet for gave til kulturinstitusjon 

er blitt hevet, men dette har ingen 

relevans for oss. Vi mottar knapt nok gaver, sier 

Standal. 

Null til investering 

KLP skaper også hodepine. Pensjonsfondet har 

tapt penger, noe som har medført at innbetalingene 

er økt flere prosent det siste året. Sunnmøre 

Museum har fått økte utgifter på fem til 

seks hundre tusen kroner fordi det kommer til 

flere arbeidstakere, fordi disse er knyttet til KLP 

og fordi KLP har tapt penger. 

– Kommunene har jo klaget, og blitt lovt kompensasjon 

for de økte utgiftene. For oss stiller 

det seg annerledes, sier Standal. En lobbyrunde 

på Stortinget har hittil ikke kastet av seg konkrete 

løfter. 

– Med museumsreformen får vi nå ti nye 

ansatte. Disse har ikke tidligere vært medlem av 

KLP, og dette kommer til å koste oss 300.000 kroner 

ekstra. Disse pengene er ikke hos oss slik situasjonen 

er i dag, sier Standal oppgitt. 

Han setter pris på at det er lagt inn reformpenger 

til drift, men når det gjelder investering 

er brønnen tom: 

– Hvis vi skal ha rollen som nav i et konsolidert 

museum, behøver vi kontorplass, magasiner og 

mer. Her ligger det imidlertid ikke et rødt øre 

før 2006. Hva skal vi gjøre fram til da?

Mye gjenstår 

I det store og hele er han imidlertid positiv til 

reformen. Han tror den vil gavne både de ansatte 

og museene. Reformen vil gi et arbeidsfellesskap 

for folk som kan bli fruktbart. Men han er oppbragt 

over at reformen har kostet dem over en halv 

million kroner det siste halvannet året. 

– En million ABM-penger er lite når så mye spises 

opp av KLP og moms. Egentlig forstår jeg 

ikke hvorfor museumsfolk har gått så stille i 

dørene når det gjelder disse tingene. Jeg synes 

det ligger dårlig politisk håndverk bak denne 

reformen, men det er ennå ikke for sent å gjøre 

noe med det. 

Har de re vurde rt å stå ute nfo r pro se sse n? 

– Vi har diskutert om prosessen ikke stopper 

opp hvis vi ikke blir tilført investeringsmidler. Vi 

ble ikke spurt om vi ville være med. Som regionsmuseum 

er vi tillagt rollen som nav. Dette ser 

vi på mange måter som en interessant oppgave. 

Jeg har tro på at forandring må til, men det gjenstår 

fremdeles mye for å få prosessen på skinner, 

avslutter Standal. 

Ingen løfter 

Espen Hernes i NMU svarer slik på spørsmål om 

hvorfor staten ikke har beredt grunnen bedre 

for iverksettingen av museumsreformen: 

– Staten har lagt opp til en reform som skal 

heve kvaliteten. Midlene er lagt inn som styrking 

av drift. I arbeidet ønsker vi å forholde oss 

til fylkeskommunen, samtidig som det ofte er 

stiftelser det er snakk om. Stiftelsene er selvstendige 

juridiske enheter. I denne sammenhengen 

er det viktig å se på rollefordelingen. 

Det er opp til stiftelsene selv å forholde seg til 

arbeidstakerforhold. Man kunne kanskje tenkt 

seg en fullstendig statlig regi på dette, men det 

har ikke staten lagt opp til. Jeg mener det ville 

gjort det hele mer toppstyrt. Et stort sentralt 

apparat ville ikke gavne prosessen. Når det gjelder 

problemene som moms og KLP skaper, er 

ikke dette noe nytt, men det er riktig at disse 

utgiftene øker i forbindelse med museumsreformen. 

De økte driftsmidlene skal kompenser for 

dette, og merkostnadene må man finne rom for 

her. Når det gjelder manglende penger til investeringer, 

ser jeg poenget. Dette er noe staten er 

oppmerksom på. Det er viktig å melde fra om 

behov, slik at vi får kartlagt situasjonen og så få 

klarhet i hvordan vi skal forholde oss til dette, 

sier Hernes. 

Reformprosessen kan komme til å stoppe opp hvis ikke museene 

blir tilført investeringsmidler. – Jeg har tro på at forandring må til, 

men det gjenstår fortsatt mye for å få prosessen på skinner, sier 

Thor Erik Standal ved Sunnmøre Museum. Bildet er hentet fra en av 

museets utstillinger. (Foto: Sunnmøre Museum) 

– Det er riktig at utgiftene til 

moms og KLP øker i forbindelse 

med museumsreformen. De økte 

driftsmidlene skal kompensere 

for dette, og merkostnadene må 

man finne rom for her, sier Espen 

Hernes, seniorkonsulent i NMU. 

(Foto: IAH) 

7

Museene i Bergen forholder seg 

til en aktiv kommune og en 

styringsvillig fylkeskommune. 

Dette gjør at de står i fare for å 

måtte tjene to herrer. Eller gir 

dem anledning til å sale to hester, 

alt etter hvordan man ser det. 

Tryggve Fett, direktør ved Gamle 

Bergen museum. Foto: Ørjan Deiz, 

Bergens Tidende. 

8 

T E K S T : 


H O V L A N D 

Hva er det med 

Bergen? 

Bergen kjennetegnes ved en styringsvillig kommune som vil bestemme i museumspolitikken, 

men NMU ønsker først og fremst å forholde seg til fylkeskommunen. I 

denne trekanten går ikke samarbeidet alltid friksjonsfritt. 

Et problem som har dukker opp i forbindelse 

med museumsreformen er den latente striden 

mellom forvaltningsnivåene. Hvem skal bestem - 

me; fylket eller kommunen? Denne konflikten 

er mer eller mindre uttalt avhengig av hvilket 

fylke man tar for seg. 

Ser vi på Bergen kommune og Hordaland 

fylke, er situasjonen spesiell. I slutten av juni 

sendte NMU et brev til Bergen kommune der de 

skriver at det er behov for ytterligere dialog mellom 

forvaltningsnivåene i forhold til museumsutviklingen 

i fylket og Bergen kommune. Det 

var kommet så langt at kommunen satt med sin 

museumsplan, mens fylket jobbet med sin egen. 

I verste fall kunne dette ført til at Bergensmuseene 

måtte tjene to herrer, og ble avkrevd lydighet 

og lojalitet fra to instanser. 

Kommunen vil ha nærhet 

Bjørn Holmvik er kommunaldirektør i Bergen 

kommune. Han er full av iver når han skal 

beskrive museenes stilling i Bergen. Han forteller 

at kommunen vedtok en museumsplan i 1999, og 

at denne er grunnlaget for alt kommunen foretar 

seg når det gjelder museene i Bergen. 

– Det er viktig for oss å ha nærhet til museene. 

Vi har ofte møter der vi drøfter ulike ting. Vi har 

hatt rimelig god kontakt både med NMU og fylket, 

sier han. Samarbeidsprosessen med fylket 

får litt lavere karakter når han blir gått på 

klingen: 

– Vi har nok andre ambisjoner enn fylket når 

det gjelder museene. Vi har for eksempel sterkere 

synspunkter på hvem som skal konsolideres. 

Museene er viktige i kulturpolitikken vår, og

derfor har vi lagt inn økte bevilgninger, sier han. 

Holmvik føler ikke at fylket deler de samme 

ambisjonene som han. Slik situasjonen er i dag, 

bevilger de mer til museene enn fylket gjør. 

Bymann og stril 

Hva e r de t m e d Be rge n, Tryggve Fe tt? 

Tryggve Fett er direktør ved Gamle Bergen 

Museum, og har sett konflikten mellom forvaltningsnivåene 

fra innsiden og utsiden. 

– Konsolideringsprosessen kan sees som en 

parallell til prosessen bak tilskuddsordningen 

som vi fikk på 70-tallet. De tidligere fylkene Hordaland 

og Bergen var da nettopp slått sammen, 

og gikk nå inn i den nyopprettede Hordaland 

Fylkeskommune. Der rådet det stor frykt for bergensk 

overdominans, og fylkeskommunen har 

hele tiden siden markert sin distriktsvennlige 

profil, blant annet ved å håndheve sitt nynorske 

administrasjonsspråk også i rene Bergens-saker, 

forklarer Fett. Men det er ikke bare forholdet 

mellom bymann og stril som gjør seg gjeldende i 

den pågående museumsdebatten, mener han. Et 

annet moment er maktforholdet som pengetildelingen 

fra kommunen skaper. Når kommunen 

bidrar med så mye penger, mener de seg 

også berettiget til innflytelse på det museumspolitiske 

feltet. 

– Bergen kommune har dessuten en aktiv og 

kompetent konsulent i William Hazel. Han målbærer 

kommunens museumspolitikk, er tydelig, 

og har meninger som av og til går på tvers av fylkeskommunens 

oppfatninger, sier Fett. 

– Ønsker ikke bilaterale avtaler 

NMU ønsker ikke bilaterale avtaler med kommunene. 

De vil først og fremst forholde seg til 

fylkeskommunene og ønsker at prosessen skal 

forankres der. 

– Vi kan ikke sitte med en rekke bilaterale avtaler 

med ulike kommuner, derfor har vi holdt oss 

til fylkekommunenivået. Vi har imidlertid vært 

på møter med fylkeskommunen der kommunen 

også har vært til sted, sier Espen Hernes i NMU. 

– Det er riktig at vi har mottatt to brev fra henholdsvis 

kommune og fylkeskommune når det 

gjelder museene i Bergen og Hordaland. Dette 

betyr nok at kommunikasjonen mellom de to 

forvaltningsnivåene må bli bedre, sier Hernes. 

Konstituert fylkeskultursjef Svein Schrøder 

Amundsen er enig i at Bergen kommune er spesielt 

aktiv når det kommer til museumspolitikk. 

– Vi synes det er flott at kommunen engasjerer 

seg. Det er ikke plagsomt om kommunen skulle 

gå oss i næringa. Museene har en viktig plass i 

samfunnet, det er bra med debatt. Vi tåler dette, 

sier han. 

Han mener ikke at Bergensituasjonen er knyttet 

til en stril-bymann-konflikt, men at den skyldes 

måten kommunen er politisk organisert på. 

– De har innført parlamentarisk styring, noe 

som gjør kommunepolitikerne mer aktive, sier 

Amundsen. 

HORDALANDS MUSEUMSPLAN 

TRUKKET TILBAKE 

I sommer la fylkeskommunen fram en museumsplan som 

ble lagt ut på internett. Sjøfartsmuseet gikk aktivt og raskt 

ut og kritiserte planen i Bergens Tidende, noe som bidro til 

at den ble sendt tilbake til arbeidsgruppen «for justerin - 

ger», i følge konstituert fylkeskultursjef Svein Schrøder 

Amundsen. Kritikken gikk særlig på at konsolideringene 

ikke var tilstrekkelig tematisk fundert, skriver Bergens 

Tidende. I og med at planen forsinkes, kan utfallet bli at 

den først får konsekvenser for budsjettet i 2004. Opprinne - 

lig hadde man sett for seg at saken skulle sluttbehandles 

i høst. 

Vi ønsker 

Norges Museumsforbund 

hjertelig velkommen til Bergen! 

9

Kulturministeren om oppfølging av museumsreformen: 

– Lurt å være tålmodig 

10 

T E K S T : 

L E I F A N K E R 

– Jeg tror folk som arbeider i 

museumssektoren er vant til å 

være tålmodige. Det tror jeg det 

er lurt at de er. En må ikke slutte 

å ha ambisjoner og jobbe for 

dem. (Foto: Inger Anne Hovland) 

– Intensjonen er selvsagt å følge opp museumsreformen, sier Valgerd Svarstad 

Haugland. Museumsnytt har møtt en forbeholden kulturminister til intervju om 

museums politikk og oppfølging av museumsreformen. Svarstad Haugland varsler mer 

samarbeid mellom departementene på museumsfeltet i kulturmeldingen til våren. Og 

hun mener det må mye til før hun vil sensurere museumsutstillinger, men noen dato 

for når Norge ratifiserer UNESCO-konvensjon om ulovlig handel med kulturminner, vil 

hun ikke gi. 

ABM-m e ldinga o g b udsje 

tte t fo r inne være nde 

år har skapt sto re fo rve 

ntninge r til å få lø st 

o ppgave ne i m use um s- 

No rge . Hvo rdan vil 

de re fø lge o pp 

m use um sre fo rm e n? 

– Intensjonen er selvsagt 

at den skal følges 

opp, noe vi har gjort så 

langt. Jeg tror budsjettet 

til neste år blir ganske 

tøft, men det er 

ikke det samme som at 

vi ikke ønsker å følge 

opp målsetningen i 

ABM-meldinga. Om 

det går litt mer trått ett 

år enn andre år, vet vi 

ikke ennå, men det jeg 

vet er at budsjettet for 

neste år blir noe av det 

tøffeste – ja, det blir veldig 

tøft. Jeg skal hverken 

si ja eller nei om vi 

klarer å følge opp på 

kronen. Intensjonene 

er klare og hvis vi ikke klarer det fullt ut til neste 

år, må vi ta det igjen i årene som kommer. 

Sikrings- o g ko nse rve ringsspø rsm ål e r av de stø rste 

pro b le m e ne i m use um sse kto re n. Vil de t b li 

satt inn særskilte tiltak? 

– Jeg kan ikke svare på budsjettiltak nå, det må 

en se når budsjettet kommer, men det ligger i 

ABM-meldinga at dette skal følges opp. 

Inte rim sstyre t fo r nasjo nalt kunstm use um har 

fo re slått e n ø kning på 25–30 m illio ne r kro ne r 

fo r de se ks b e rø rte institusjo ne ne fo r at de skal 

kunne lø se dage ns o ppgave r. Sum m e n e r stø rre 

e nn de stim ule ringsm idle ne so m b le b e vilge t til 

e nke ltm use e r på m use um sre fo rm e n inne være 

nde år. Skal de t nye nasjo nale kunstm use e t 

finansie re s ute no m m use um sre fo rm e n? 

– Jeg ønsker ikke å komme inn på økonomien 

i dette, det er noe vi får komme tilbake til i statsbudsjettet 

Men at en slik satsing som interimsstyret 

foreslår vil koste penger, er jeg ikke i tvil 

om. 

Er de t m ulig å o ppre ttho lde tro ve rdighe te n til 

m use um sre fo rm e n o g til de t nye nasjo nale 

kunstm use e t inne nfo r de ram m e r so m e r trukke 

t o pp i ABM-m e ldinga? 

– Jeg gjentar gjerne, jeg vil ikke kommentere 

økonomien i det hele. Det er for tidlig. Men jeg 

har lagt merke til hva interimsstyret har sagt, og 

så får vi jobbe videre med økonomien i dette. 

Det er utrolig hva en får til hvis en vil, også 

innenfor rammene av hva en allerede har. 

Er du b e kym re t fo r at m use um sre fo rm e n o g 

fusjo ne n kan m iste le gitim ite t de rso m fram drifte 

n stanse r o pp? 

– Jeg tror folk som arbeider i museumssektoren 

er vant til å være tålmodige. Det tror jeg det er 

lurt at de er. En må ikke slutte å ha ambisjoner 

og jobbe for dem, ha målene i sikte. 

Riksutstillinge r vil ikke være m e d på fusjo ne n til 

nasjo nalt kunstm use um . Er du re dd fo r at de tte 

e r e t dårlig signal? 

– Signalet er ikke dårlig. Jeg har ikke tatt noe 

standpunkt til interimsstyrets forslag, her må jeg 

se på de argumentene som blir brukt. De skal 

uansett med på sikt. 

Du har tatt til o rde fo r at fo rske rne m å ta m use - 

e ne m e r i b ruk. Me n hva m e d fo rskninge n i 

m use e ne ? 

– Ja, forskningen må ligge i bunnen for at en 

skal kunne formidle på en god og pedagogisk 

måte. Jeg tror ikke vi klarer å få det slik at alle 

museer har sin forsker, men at det som blir lagt

fram på museene blir formidlet på en riktig måte 

utfra den forskinga som allerede er gjort og som 

blir gjort i framtiden. 

En av m use e ne s o ppgave r e r b lant anne t å fo rm 

idle på grunnlag av fo rskning knytte t til sam - 

linge ne . Muse um sfo lk se lv e r b e kym re t fo r at 

grunnle gge nde o ppgave r so m fo rskning o g ko nse 

rve ring e r e n sal de ringspo st fo rdi all aktivite t 

m åle s i fo rho ld til pub likum stall. 

– Jeg skjønner bekymringa. Slike oppgaver må 

følges opp bedre enn det har vært gjort. Det er 

mange uløste oppgaver i forhold til konservering 

og registrering. 

Sam o rdningsb e ho ve t m e llo m de parte m e nte ne 

på m use um sfe lte t har vært e t gje nno m gangste 

m a. De t var faste m ø te r på statsse kre tærnivå 

m e llo m b e rø rte de parte m e nte r i Åse Kle ve lands 

tid. Har du no e n plane r o m å institusjo nalise re 

sam arb e ide t m e llo m de parte m e nte ne ? 

– Det er ikke nødvendig å institusjonalisere 

dette, men samarbeid på tvers av departementene 

er svært viktig, noe også denne regjeringa 

har mye av. Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet 

samarbeider nært. På Sem diskuterte 

vi å se på samordning mellom miljø og kultur. 

Vi har ikke gjort noe med det ennå. For meg 

er det viktigste ikke hvem som gjør det, men at 

det blir gjort en skikkelig jobb på feltet. Poenget 

er at vi må samarbeide, ikke hvordan det er organisert. 

Be dre sam arb e id e tte rlyse s, b lant anne t fra de 

fire m use e ne unde r Sam fe rdse lsde parte m e nte t. 

Po stm use e ts fram tid e r uviss nå i kjø lvanne t av at 

Po ste n b lir aksje se lskap. No rsk Olje m use um ve nte 

r på svar fra Olje - o g e ne rgide parte m e nte t o m 

årlige tilskudd. Mange fagde parte m e nte r ve t 

knapt no k at de har fo rplikte lse r i fo rho ld til 

unde rligge nde e tatsm use e r. Kulturde parte m e nte 

t har e t o ve ro rdne t ansvar, hvo rdan tar de re 

tak i pro b le m e t? 

– Dette må vi ta på alvor. Jeg er glad for hver 

krone som går til museer fra andre departementer. 

Samtidig må vi ta det overordnete ansvar på 

alvor. 

Onde tunge r har sagt at de t m å e t sto rtingsve dtak 

til fø r de t b lir o rde n på de tte . De t vil du 

de m e nte re ? 

– Vi trenger ikke noe stortingsvedtak. Men et 

gjennomgående problem er knapphet på ressurser. 

Hadde ressursene vært der hadde det vært 

lettere å følge opp. Det er utfordringen og det er 

ikke noe nytt. 

Fo r de m so m kje nne r de tte på kro ppe n e r de t 

ikke fø rst o g fre m st pe nge ne , m e n sam o rdning 

m e llo m de parte m e nte ne so m e r pro b le m e t? 

– Det er naturlig at vi tar en gjennomdrøfting 

av fragmenteringen og ansvaret i kulturmeldingen 

som vi vil legge fram til våren. 

Vil de n inne ho lde no e anne t nytt fo r m use e ne ? 

– Ja, jeg går utfra det. Det blir en veldig god 

melding (latter). Når det gjelder museene har vi 

tatt de store grepene for museene i ABM-mel- 

dingen ganske nylig, som gjør at museumssektoren 

ikke vil få så stor plass. 

Hvilke n ro lle se r du fo r de g m use e ne skal ha i 

sam funnsutviklinga, hvo rdan kan de b idra? 

– For det første er det viktig at vi tar vare på historia 

vår og at kommende generasjoner kan 

danne seg et bilde av hvordan forfedrene og 

-mødrene har hatt det. Museene er på en måte 

en del av vårt kollektive samfunnsminne og er 

med på å belyse utviklinga. Samtidig synes jeg 

det er viktig å ha samtidsmuseer, at vi får både 

det gamle og det nye. 

Fo lke m use um stanke n e r o ve r 100 år gam m e l, o g 

e n re kke sto re nasjo nale institusjo ne r b le e tab 

le rt i e t anne t sam funn e nn dage ns. Hvo rdan 

b ø r m use e ne takle de t? 

– Det er flere ting som slår meg. For det første 

hadde de råd til å bygge slike museer den gang 

da midlene var mindre. Det er et lite paradoks 

når vi skal i gang å bygge opera. Med de midlene 

vi har til rådighet har vi liksom ikke råd, sier en 

del motstandere. Det er en tankevekker for meg, 

her har vi noe å lære. Det må være noe som står 

etter oss også, vår generasjon. Materielt sett har 

vi aldri hatt det bedre. Vi må fornye oss også på 

museumsfronten, få tidsriktige museer som er 

bedre tilpasset dagen i dag. Vi har en del museer 

som trenger opprustning. 

Da No rsk Fo lke m use um b le e tab le rt var no rdm 

e nn no rdm e nn. I dag e r sam e ne ane rkje nt 

so m urfo lk, No rge har fe m nasjo nale m ino rite - 

– Jeg tror de tingene må gå seg 

til av seg selv langt på vei, sier 

kulturministeren om museene og 

den flerkulturelle utfordringen. 

(Foto: Inger Anne Hovland) 

t 

11

– Det er utrolig hva en får til hvis 

en vil, også innenfor rammene av 

hva en allerede har. (Foto: Inger 

Anne Hovland) 

12 

te r o g innvandre re fra he le ve rde n. No rdm e nn 

e r ikke le nge r b are hvite i hude n, o g no e n snakke 

r ikke no rsk. Hvilke utfo rdringe r gir de t fo r 

m use e ne ? 

– Jeg tror de tingene må gå seg til av seg selv 

langt på vei. Mange av museene våre viser ikke 

bare norske ting heller, vi har jo også innslag av 

andre nasjonaliteter i våre museer idag. Men vi 

er nok ikke bevisste nok i forhold til våre nye 

landsmenn. Integrering må bli en naturlig utvikling 

i museumsbildet. 

Se r du fo r de g no e særskilt b idrag fra m use e ne 

kan gi i sam funnsutviklinga o g sam funnsde b atte 

n? 

– Kunstindustrimuseet viser gjenstander vi bruker 

til daglig. Når vi handler inn, tenker vi ikke 

mye på at det står en kunstner, en designer bak 

det vi kjøper. Museene er med å løfte fram mye 

flott design, også norsk, som vi mer eller mindre 

ikke observerer. Det gjelder bruksting, smykker, 

og arkitektur. Museer kan få oss til å løfte blikket 

litt. På en måte vil museene være med å fornye 

oss selv i takt med den tida vi lever i. 

Bille dkunstne re n Bjarne Me lgaard hadde e n 

utstilling i Tyskland i m ai so m b le fo rsø kt se nsure 

rt. Hva e r din re aksjo n? 

– Jeg har ikke sett utstillingen, men jeg tror det 

skal veldig mye til før en får en slik sensur i 

Norge. Jeg har forståelse for at det var en diskusjon 

om jussen. Vi i Norge sensurerer ikke, men 

vi har også et lovverk som utstillere må holde seg 

innenfor. Slik jeg har skjønt Melgaard-utstillingen 

var det ulike syn på om han holdt seg 

innenfor tysk lov. Først ble det sagt nei og så ble 

det sagt ja. I tyske aviser sto det at jeg ville gripe 

inn overfor tyske myndigheter, men det ville jeg 

ikke gjøre, det bygget nok på feiloversettelse av 

en uttalelse til Aftenposten. Hvis tyske politikere 

hadde begynt å blande seg inn i hva vi tillot, ville 

vi ikke ha likt det. På samme måte vil ikke jeg 

blande meg inn i hva andre land gjør, vi har forskjellig 

lovverk. 

I andre sam m e nhe nge r ve nte r e n m e d straffe re - 

aksjo ne r til lo vb rudde t e r e t faktum ? 

– Det du sier der er at folk kan gjøre hva som 

helst fordi en ikke griper inn før etter at utstillingen 

er ferdig, og slik kan vi ikke ha det. 

Når de t gje lde r ytringsfrihe t e r de t ikke fo rhåndsse 

nsur. I pre sse n står fo r e kse m pe l re daktø 

re r o g jo urnaliste r til ansvar fo r de t so m pub lise 

re s. Re daktø ransvare t e r de t pre sse o rgane ne 

se lv so m utø ve r? 

– Jeg tror nok en må finne en løsning som gjør 

det mulig å stanse en utstilling som en vet er 

ulovlig. Har vi ikke lov til det, så er det egentlig 

fritt fram. Det hjelper ikke stort å bli dømt i ettertid 

dersom en allerede har fått vist fram det som 

er ulovlig. Men som sagt, jeg tror det skal mye til 

i Norge før vi sensurer en utstilling. 

Er de t ikke naturlig at avgjø re lse n o m hva so m 

kan vise s, ikke ligge r ho s påtale m yndighe te ne , 

m e n i de e nke lte institusjo ne r?

– Jo, egentlig kan jeg være enig i det. Og jeg 

tror det skulle mye til før jeg som politiker gikk 

inn å stanset en utstilling. 

Me n du har inge n prinsipie lle m o tfo re stillinge r 

m o t å gjø re de t? 

– Jeg synes det er viktig å vite hvor ansvaret ligger, 

og det er hos de som arrangerer utstillinger. 

Fo to utstillinge n «Ecce ho m o » so m b le vist i Oslo 

rådhus i m ai 1999 vakte m ye de b att. Er de t e n 

utstilling so m ikke b urde vært vist? 

– Nei, det tror jeg ikke. Nå har jeg ikke sett den, 

heller, men jeg har lest og hørt om den. At noen 

mente den ikke burde vært vist, har jeg skjønt. 

Den var ganske utfordrende, men til sjuende og 

sist må det være opp til Oslo rådhus hva de vil 

vise, hvis utstillingen holder seg innenfor norsk 

lov. Det var en del diskusjon blant Oslos politikere, 

der noen av våre folk var forholdsvis kritiske. 

Men det går mer på hva de som politikere 

følte var blasfemi og anstendighet. 

Er de t viktig at m use e ne o g kunstinstitusjo ne ne 

vise r slike utstillinge r so m ve kke r de b att? 

– Ja-a, hvis alt er like snilt blir det jo kjedelig. 

Men en skal kanskje være litt forsiktig der det 

tenderer mot blasfemi. Noen synes ingenting er 

blasfemisk, men andre har snevrere grenser. 

Men å vekke oppsikt for oppmerksomhetens 

skyld, er ikke så mye å trakte etter. 

Hige r no rske m use e r e tte r o ppm e rkso m he t fo r 

de ns e ge n skyld? 

– Nei, museene må prøve å nå publikum og da 

er de avhengige av oppmerksomhet. Hvis det 

bare var kjedelige utstillinger, ville ingen se dem. 

Muse e ne skal spe ile sam funne t. Er m use e ne fo r 

snille , fo r passive ? 

– Jeg tror ikke jeg er den rette til å svare på det. 

En kan ikke karakterisere hele museums-Norge 

under ett. 

De t e r lite de b att rundt no rske m use e r o g utstillinge 

r. Er de t fo rdi de e r upro b le m atiske e lle r 

sø ke r de fo r sto r grad av ko nse nsus? Hadde vi 

tre ngt e n de b att i No rge tilsvare nde de n rundt 

Me lgaard i Tyskland? 

– Ja-a, jeg er ikke redd for debatter, men ser 

ingen verdi i debatt for debattens skyld. 

– Jeg synes jo... en del som blir presentert som 

kunst.... Nå skal jeg være forsiktig.... av og til føler 

jeg kunstnere gjør narr av oss. Fordi du har et 

navn kan du gjøre stort sett hva du vil, og så skal 

vi synes at det er bra. Jeg tror nok at de av og til 

ler på kammerset óg (latter). 

Schø ye n-sam linge ns afghanske m anuskripte r 

har igje n aktualise rt No rge s tilslutning til 

UNESCO-ko nve nsjo ne n o m ulo vlig hande l m e d 

kulturgje nstande r. Ansvare t fo r de tte arb e ide t e r 

o ve rfø rt til Kulturde parte m e nte t. Hvilke n te m - 

po plan har de re fo r når No rge kan ratifise re ? 

– Vi hadde UNESCOs generaldirektør på besøk 

nylig. Han var svært glad for at vi arbeider med 

dette. Vi har ingen dato ennå, men prøver å bli 

ferdig så fort som mulig. 

Er de t ikke e t parado ks at de t fra o ffisie lt no rsk 

ho ld ikke gjø re s no e fo r å sikre afghansk kulturarv, 

sam tidig so m vi de ltar i e n krig i lande t? 

– Jeg vil ikke sette de to tingene opp mot hverandre. 

Det forhold at vi er inne i krigshandlinger 

er en side av diskusjonen. Schøyen-samlingen er 

en annen. Manuskriptene kom til Europa lenge 

før krigen startet. Jeg aner ikke bakgrunnen for 

at samlingen er kommet til Norge. Å kjøpe samlingene, 

er det ikke 800 millioner det er snakk 

om, så mye penger har vi ikke. Kulturbudsjettet 

er på 4-5 milliarder, så skjønner en kanskje at det 

blir et for stort løft. Det er det ene. Det andre er 

diskusjonen om hvor disse samlingene bør være. 

Her kommer arbeidet med UNESCO-konvensjonen 

inn, som er helt nødvendig å ha i bunnen i 

forhold til slike kulturminner. Det er for enkelt 

å si de skal være i Norge. 

De t e r tatt initiativ i Sve its fo r o ppkjø p av afghanske 

kulturgje nstande r m e d sikte på tilb ake fø ring 

når fo rho lde ne tillate r de t. Er de t e t initiativ so m 

Kulturde parte m e nte t vil stø tte ? 

– Det må jeg vite mer om før jeg kan svare. 

– Det er naturlig at vi gjør hva vi kan for at det 

internasjonale samfunnet ikke utnytter et land 

som er i krig i forhold til kulturminnene deres. 

At vi må ha et våkent øye i forhold til hva vi kan 

være med på å bygge opp landet på, er jeg forholdsvis 

bevisst på. En bør også stille spørsmål 

ved hvordan og hvorfor kulturminnene blir solgt 

ut av landet. 

Bør ikke Norge som deltaker i krigen være med 

å bygge opp Nasjonalmuseet i Kabul? 

– Vi må se nærmere på hvordan Norge best kan 

være med på å bygge opp igjen landet. Hvor er 

– Jeg synes jo... en del som blir 

presentert som kunst.... Nå skal 

jeg være forsiktig.... av og til føler 

jeg kunstnere gjør narr av oss. 

(Foto: Inger Anne Hovland) 

13

14 

T E K S T : 


– Museumsforbundet forventer at 

kulturministeren følger opp løftene 

sine, løfter som to tid ligere 

regjeringer har avgitt med tilslutning 

fra et bredt stortingsflertall, 

sier Ågot Gammersvik, leder i 

Museumsforbundet. 

Ågot Gammersvik: 

– Vi har vært tålmodige lenge nok! 

– Vi må være en kritisk røst i forhold til konsolideringssprosessen, sier Museumsforbundets 

leder Ågot Gammersvik foran landsmøtet i Bergen 11.–14. september. Hun er 

redd for at konsolidering er blitt synonymt med fusjon, samtidig som gulroten i 

museumsreformen er i ferd med å bli spist opp av momsreform og pensjonsutgifter. 

– For enkelte museer er det snakk om over 1 million 

i økte utgifter. Det er satt i gang en reform 

som er i ferd med å stanse opp fordi midlene blir 

spist opp av utenforliggende faktorer som er 

politisk bestemt. Museumsforbundet forventer 

at kulturministeren følger opp løftene sine, løfter 

som to tidligere regjeringer har avgitt med tilslutning 

fra et bredt stortingsflertall. Museene 

har vært altfor tålmodige altfor lenge, de har 

godtatt å være salderingspost i årevis. Resultatet 

ser vi med forfall og uløste oppgaver, advarer 

Gammersvik og utfordrer kulturministeren: 

– Svarstad Haugland er utydelig i sitt budskap. 

Dersom hun hadde forstått museenes store 

potensiale, ville hun gitt oss et løft. Og hun 

kunne følge opp med at grunnleggende kulturtilbud 

skulle være gratis. I dag er den statlige kulturpolitikken 

uforutsigbar. Gratis museer er et 

fint mål, men det gjør også museene enda mer 

sårbare for svingninger i de offentlige bevilgningene. 

Det er en utfordring for statsråden. 

Hvo rdan se r Muse um sfo rb unde t på pro se sse n 

rundt m use um sre fo rm e n? 

– Jeg blir stadig mer overbevist om at det er viktig 

med en kritisk holdning. Museene har blitt 

stilt overfor store krav til å tenke nytt, og har gått 

åpent inn i prosessen. Nå ser vi at det strammer 

seg til, og det er tydelig at det dreier seg om rene 

fusjoner også for institusjoner som har langt 

over minimumsbemanningen på 8–10 årsverk. 

De juridiske og økonomiske konsekvensene 

burde være utredet på forhånd. Manglende konsekvensanalyse 

gir ikke museene grunnlag for å 

gjøre riktig valg. 

– Vi ser også tilbakegang i turistbesøket og dårligere 

inntjening for svært mange museer. Her 

håper jeg på en åpen diskusjon på landsmøtete 

om museenes plass i mediene. Vi ser at de museene 

som lykkes med besøk også er de som får 

medieoppmerksomhet. Jeg tror det er svært nyttig 

å få dette opp med aktører i media. Vi må 

lære oss å bli proffe på området for å nå fram. 

Hvilke andre m use um spo litiske utfo rdringe r se r 

du fram o ve r? 

– Friluftsmuseene og kulturminnevernet er en 

viktig sak. Disse museene sitter på viktig kompetanse 

om vedlikehold og restaurering. Nå ser vi 

at det skal etableres etterutdanning på høyskolene 

for kommunale saksbehandlere i stedet for 

at kommunene knytter seg til eksisterende kompetanse 

ved museene. Vi har også vært opptatt 

av å være utadvendt mot samfunnet, og dette har 

gått på bekostning av forskning og dokumentasjon 

som stiller store faglige krav. Om museene 

skal være til stede i samtiden, må vi også kunne 

forske på den og dokumentere den. Her ligger 

det en folkeopplysningstanke som vi må holde 

fast ved, men budskapet må nok presenteres på 

nye måter som passer for vår tids mennesker. 

De t e r ve l o gså ulike inte re sse r b lant m use e ne i 

fo rho ld til m use um sre fo rm e n? 

– For oss er det viktig å se at det er små, mellomstore 

og store museer. Det er en fare for at de 

store kan bli enda større, så får vi noen små igjen 

som faller helt utenfor. Museumsforbundet vil 

jobbe for å være den samlende kraften. Vi må ha 

dialog med medlemmene og formidle viktige 

spørsmål og debatt i forhold til offentligheten 

og myndighetene, sier Gammersvik.

Innkjøpsfond for norske 

museer? 

Interimsstyret for nasjonalt kunstmuseum foreslår å opprette et innkjøpsfond på 1,5 

milliarder kroner til innkjøp av kunst til norske museer med statsstøtte. I praksis vil det 

si knutepunktinstitusjoner og nasjonale institusjoner. Fondet skal komme i tillegg til 

dagens innkjøpsbudsjetter og sikre ekstraordinære innkjøp. Forslaget høster applaus 

blant lederne for landets kunstmuseer. 

– Dette er gnistrende godt forslag som må 

komme alle kunstmuseer med statsstøtte til 

gode, sier direktør Svein Olav Hoff ved Lillehammer 

Kunstmuseum. 

– Fondet må få et bredt sammensatt styre, slik at 

det ikke blir forfordeling verken av visse institusjoner 

eller visse typer kunst. Vi ønsker det foreslåtte 

fondet meget velkommen, sier Hoff. 

Fungerende direktør ved Sørlandets kunst - 

museum Randi Jessen sier at et fond vil gjøre det 

mulig å fylle store hull i samlingene som er oppstått, 

fordi det over år har manglet innkjøps - 

midler. 

– En flott idé som jeg håper blir realisert, sier 

direktør Anne Aaserud ved Nordnorsk Kunstmuseum 

i Tromsø. 

– Det er ønskelig at fondet kunne gjelde alle 

museer, ikke bare kunstmuseene, men da må 

det bli større en det som er foreslått, sier Aaserud 

videre. 

Direktør Øyvind Storm Bjerke ved Norsk 

museum for fotografi i Horten mener et innkjøpsfond 

må komme alle museer til gode: 

– Skal et slikt fond få gjennomslag, må det 

ikke isoleres til innkjøp til kunstmuseene, men 

omfatte innkjøp for alle museer uavhengig av 

arbeidsområde, sier Storm Bjerke. Han gir ellers 

forslaget full støtte: 

– Men det er viktig ikke å blande kortene. 

Museene må opprettholde sine egne innkjøp og 

budsjetter. Fondet må være for de store ekstraordinære 

innkjøpene det i dag ikke er midler til, 

sier Storm Bjerke. Han får følge av direktør 

Åsmund Thorkildsen ved Drammens Kunst- og 

Kulturhistoriske Museum: 

– Fondet er ikke bare en god idé, men helt nødvendig. 

Midlene må ikke spres tynt utover, men 

alle museer må kunne søke på faglig grunnlag, 

sier Thorkildsen. 

– Positivt og nødvendig, istemmer direktør Jan 

Åke Petterson ved Haugar Vestfold Kunstmuseum. 

Ågot Gammersvik, direktør på Maihaugen og 

leder av Norges museumsforbund 

støtter forslaget fullt ut: 

– Et slikt fond bør gjelde innkjøp 

til alle museer. På grunn av 

økonomisk tørke har man ikke 

kunne sette av midler til innkjøp 

på de kulturhistoriske museene 

på lang tid. Dersom et slikt fond 

kommer på plass, vil det være 

svært positivt for alle museer, sier 

Gammersvik. 

Kulturminister Svarstad Haugland 

har stilt seg positiv til fondet, 

men vil ikke gi noen signaler om 

når det eventuelt blir opprettet: 

– Jeg er såpass realist, at jeg vet 

at vi ikke får dette til med første 

budsjett, sier Svarstad Haugland 

til Aftenposten. 

Forslaget om innkjøpsfond har sin parallell i 

Kulturminnefondet som ble opprettet av Stortinget 

i vårsesjonen med en forvaltningskapital 

på beskjedne 200 millioner kr. Et innkjøpsfond 

for museene i størrelsesorden 1,5 millarder vil 

kreve betydelig politisk vilje i gjerningsøyeblikket. 

Behovet for et innkjøpsfond er imidlertid 

stort, skapt gjennom årrekker med underbudsjettering 

i museumssektoren. Interimsstyret for 

nasjonalt kunstmuseum har dermed satt en viktig 

sak på den å den kulturpolitiske dagsorden. 

T E K S T : 


Stavkirkeportal fra Tuddal Bygdetun. 

Innkjøpt for 524 000 kroner i 

1996. Var i privat eie fra 1760, 

der den ble brukt som sengebunn 

i ca. 150 år. (Foto: Tuddal Bygdetun) 

«Læstadius preker for samene» 

av François-Auguste Biard 

(1799?–1882). I Nordnorsk 

Kunstmuseums eie. 

15

Informasjonsbygget er tegnet av 

arkitektene Bertram Brochman og 

Arne Ingvaldsen. Landskapsarkitekt 

Jan Feste er ansvarlig for 

terrengplasseringen. 

16 

T E K S T : 

Å S E 

E N E R S T V E D T 

I steingjerdet som kranser veien 

– geilen – ned til informasjonsbygget, 

har landskapsarkitekten 

plassert lamper for at ikke lyktestolper 

skal forstyrre utsynet. 

Direktør Mons Kvamme midt i sitt 

lyngheirike, ivrig opptatt med å 

studere spirende, ny lyng. 

Lyngheisenteret 

– «opplevelsesland» eller museum? 

Ravnene letter fra myra. Høyt oppe stilner lerkesangen mens hegrene i skogbrynet 

trekker til seg sine lange halser. En ørn flyr lavt over lyngheiene. Brått mekrer et lam, 

ørnen stiger og ravnene vender tilbake. Sauekadaveret som ravnene slåss om, var 

sannsynligvis i live så sent som i går kveld. I dag er bare beingrinda igjen. Det 

mekrende lammet er morløst. 

Denne villmarkshistorien oppleves kanskje av en 

ensom fjellvandrer i solide støvler og slitt vindjakke, 

en som søker de store vidder og ensomheten 

der. 

Feil! Opplevelsen kan bli din, mindre enn en 

times kjøring fra Bergen sentrum. Antrekket kan 

godt være søndagstøy og italienske, håndsydde 

sko. Film eller video? Feil igjen. Både ørnen, ravnene, 

hegrene og sauene befinner seg på Lyngheisenteret 

i Lindås. Like frie og selvfølgelige 

som om de skulle være på Finnmarksvidda. 

Mennesker sørger for at det finnes en villsaubestand 

på beite året rundt i lyngheiene. Mennesker 

svir av gammel lyng for at 

ny og frisk lyng skal bli saftig 

vinterbeite. Dyr og fugler ordner 

resten. 

Litt museumshistorie. 

Som en av dem som på 1980- og 

90-tallet strevde med et trangt 

budsjett som holdt mange dristige 

ideer i tømme, var jeg ikke 

overvettes glad da det ble lagt et 

gjøkeegg i museumsredet i 

Hordaland. Når krybben er 

tom, bites hestene. Det var vanskelig 

å se noe positivt og nødvendig 

i å bygge enda et 

museum i Hordaland. Og langt 

ute i ødemarken! Hvem ville 

finne veien dit? Jeg besøkte 

området noen ganger og for- 

søkte å forestille meg hvordan det kom til å bli 

– utstillingsbygg, parkeringsplasser og hva mer? 

Nysgjerrighet og andre oppgaver enn mu - 

seums administrasjon førte meg i året 2002 tilbake 

til «gjøkungen» som har fått navnet Lyngheisenteret. 

Jeg kom, jeg så - og Lyngheisenteret 

vant! 

Museum – økomuseum – senter. 

I Norge bruker vi ordet museum om enhver institusjon 

som har en samling gjenstander som vises 

for publikum. I 1975 ble det gjort et forsøk på å 

følge ICOM’s museumsdefinisjon, og på den 

måten stille visse krav til museer som skulle få 

statlig økonomisk støtte. Ett av kravene var at 

ledelsen skulle ha akademisk utdannelse, slik at 

man var sikret faglig styring og en rimelig grad av 

forskningsvirksomhet. Dette ble en skinnregel, 

for enhver som har kjennskap til småmuseene i 

Norge, vet at tid til forskning blir det lite av når 

man sitter som eneste vitenskapelig ansatt, og i 

tillegg til administrasjon og formidling, må ta en 

hånd med i alt fra rengjøring til snekring. 

Et annet kriterium i museumsdefinisjonen er at 

museet skal bygges og utvikles omkring en gjenstandssamling. 

Det er kanskje det eneste alle norske 

institusjoner som kaller seg museum, har felles. 

Men så dukker et nytt fenomen opp: økomuseet. 

I den opprinnelige ideen, utviklet blant den 

fattige befolkningen i Sør-Amerikas storbyer, 

skulle ikke økommuseet samle gjenstander. Det 

var publikum selv som skulle presentere sin hver-

dag, sitt liv og sine interesser gjennom ad hoc 

utstillinger i samarbeid med en faglig ledelse. 

Denne formen for økomuseum ble etter hvert 

mer kjent som «senter» i tilknytning til en spesifiserende 

betegnelse. 

En annen form for økomuseum er den som delvis 

var inspirert av Nordens folkemuseer. Her var 

tanken at et bestemt miljø skulle «fryses» og fungere 

som en levende demonstrasjon av livs- og 

arbeidsforhold. Landsbyen Le Creusot i Frankrike 

var økomuseenes flaggskip, men bl.a. Nordisk 

Museologi har hatt en artikkel om hvordan 

prosjektet med tiden er gått i oppløsning. 

Flere norske museer har valgt betegnelsen økomuseum, 

men her, som med museumsbegrepet, 

blir navnet brukt mer eller mindre tilfeldig. Det 

er ikke nok at man har en samling gamle bygninger 

der det avholdes aktivitetsdager med 

demonstrasjon av gamle arbeidsteknikker. Heller 

ikke holder det at det leves et «liksomliv» i 

husene med utkledde mennesker som skal forestille 

beboere på 1700- og 1800-tallet. Økomuseum 

er det først når stedet er bebodd av mennesker 

som har virksomheten som levevei, enten 

det er jordbruk eller håndverk. 

Lyngheisenteret – økomuseum? 

Lyngheisenteret er et positivt bidrag til den norske 

museumsfloraen. Men skal jeg akseptere 

betegnelsen museum for denne institusjonen, 

må det være økomuseum. Lyngheisenteret består 

av fem gårdsbruk med hver sin driftsform. Gården 

som ligger nærmest lyngheiene, har valgt 

1940 som en omtrentlig tidsbestemmelse. På 

denne gården kan folk se gamle redskapstyper, 

både for hest og handemakt, i daglig bruk. Gårdens 

drift er helt og holdent basert på den gamle 

jordbruksformen, selvfølgelig med offentlig 

støtte, noe som gjelder alle norske bønder. I fellesskap 

eier gårdene sauene og kyrne som skal 

holde lyngheiene ved like som beitemarker. Dyra 

tilhører de gamle, norske rasene villsau eller utegangar 

og raudkolle. Kombinasjonen natur og 

gamle kulturtradisjoner har Lyngheisenteret lykkes 

med her. 

Direktøren, botaniker Mons Kvamme, er ikke et 

øyeblikk i tvil om at Lyngheisenteret er et 

museum: «Vi tar vare på, viser fram og demonstrerer 

gamle redskaper og gamle arbeidsformer. 

Vi verner et naturområde som er et menneskeskapt 

kulturmiljø. Vi driver forskning og undervisning, 

og formidler kunnskapene på alle nivåer 

fra undervisning av skoleklasser via omvisninger 

for allment interesserte besøkende til forskerseminarer 

og konferanser.» 

Mens han sier dette, går vi gjennom de lange 

hesjene som er tunge av gult høy, klart til å bli 

lempet på høyvogna og kjørt inn på låven som 

vinterfòr. Ved enden av hesjene er et steingjerde, 

og bak dette, inn mot en skråning i terrenget, ligger 

informasjonsbygget. Trass i store dimensjo- 

ner – det ser en først når en kommer inn – er bygget 

ikke påtrengende eller dominerende. Stein, 

glass, skifer og tre i naturfarger og en naturvennlig 

plassering viser at arkitektene har forstått formålet 

med Lyngheisenteret. 

Jeg må innrømme at det først og fremst var 

naturen og opplevelsen der med ørnen og sauekadaveret 

som gjorde inntrykk på meg, noe som 

burde glede naturforskerne som står bak dette 

prosjektet. Men jeg er også imponert over rekken 

av vitenskapelige avhandlinger som Lyngheisenteret 

har vært i sentrum av. Det er dertil en bragd 

å ha fått i stand et kulturelt og økonomisk samarbeid 

med fem forskjellige grunneiere samt en 

rekke offentlige myndigheter. Lyngheisenteret 

har da også fått en europeisk kulturpris nettopp 

på grunn av samarbeidsformene. 

Forført av naturen og Mons Kvammes inspirerende 

femtimers omvisning, forsømte jeg min 

plikt som etnolog til å undersøke hvordan de 

materielle kulturminnene var behandlet. Det slo 

meg ikke straks i øynene om de restaurerte bygningene 

kunne vært annerledes, eller at det var 

gjort eventuelle brudd mot dagens museale konserveringsregler. 

La gå at steingjerdene i geilen 

ned til museet er laget av flathogde, moderne 

stein og at jeg ett sted reagerte på en litt hjelpeløs 

reparasjon av en gammel steingard. Det kan også 

godt være at det er noe å sette fingeren på både i 

fjøs og låve, men det gjorde ikke jeg. Nå er det 

ikke denne delen av virksomheten som publikum 

kommer til å legge mest merke til, for det formidlingen 

legger vekt på, er arbeidsformene og 

lyngheienes utseende med spor etter eldre virksomhet. 

Og der er det sannsynligvis ikke gjort 

noen yrkesmessige feilgrep. Det er neppe noen 

som vet mer om lyngheienes historie og stell enn 

professor Peter Emil Kaland og direktør Mons 

Kvamme som har ansvaret for prosjektet. 

Hva jeg derimot ikke kunne unngå å reagere 

negativt på, var utstillingen i informasjonsbygget. 

Førsteinntrykket var: «dette har kostet penger»! 

Det neste var at hele utstillingen ga en klaustrofobisk 

opplevelse. Høye, skrånende vegger i stål 

klemmer seg sammen om den stakkars besøkende 

som i tillegg snubler i skrånende «scenegulv». 

Vanligvis har jeg stor sans for symbolikk, 

men selv om jeg fikk forklart symbolikken her, er 

Mold tørkes i huset i bakgrunnen. 

Brukes til underlag i båsene 

i fjøset. Andre steder i lyngheiene 

finnes også torvfelt. 

17

Til venstre: 

Raudkoller på sommerbeite. 

Til høyre: 

Fra utstillingen. (Foto: Lyngheisenteret) 

18 

jeg fortsatt i sterk tvil om sammenhengen er riktig 

mellom effektene og utstillingens motto «Det 

stig av hav ... ». For den som kjenner fortsettelsen, 

er det ikke lett å kombinere begrepet «alveland» 

med denne industrialismens hovedelementer: 

stål, glass og betong. Utstillingens uhyre få gjenstander 

forsvinner helt i effektene. 

Hva er egentlig utstillingens formål? Med litt 

velvilje oppdager man selvfølgelig budskapet. 

Historien om lyngheiene, landskapets natur- og 

kulturhistorie presenteres her ved hjelp av 

modeller og fotografier. Lokalet er ikke stort, og 

mesteparten av rommet er brukt til inndeling i 

flere «båser». Et fiffig påfunn er å presentere en 

rekke påstander om miljøbevaring ved utgangen, 

som en tankevekker på veien ut. Likevel, jeg savnet 

gjenstandene som kunne vitne om den femtusenårige 

virksomheten. En ting er å være ute i 

kulturlandskapet. Noe annet er det å stå overfor 

gjenstander som bærer preg av mange henders 

slitasje. I møtet med gjenstanden kan en besøkende 

oppleve at det knyttes bånd med forfedrene. 

Slik utstillingen er formet, gir den i dag 

ingen utfyllende eller annerledes kunnskap i tillegg 

til det en kan lese seg til i Lyngheisenterets 

utmerkete brosjyrer. Denne utstillingen er et 

bevis på at innhold og form må samsvare. Her er 

innholdet druknet i formen. 

Altfor mange utstillinger er bare en opphopning 

av ting. Manglende kunnskap om utstillingsog 

formidlingsteknikk kan være et hinder i forsøket 

på å nå publikum. Men det må heller ikke 

være slik at museumsekspertisen blir overkjørt av 

designeren. En kan ikke uten videre overføre 

normer for scenografi, vindusutstillinger eller 

salgsmesser til museene. En lydhør forståelse fra 

designerens side om hva som skal formidles, er 

nødvendig for en vellykket museumsutstilling. 

Ved inngangen til utstillingen er det derimot en 

«installasjon» som andre museer burde lære av. I 

stedet for bastante figurer som viser bruken av et 

verktøy, er det her to ståltrådfigurer som i sin 

letthet og gjennomsiktighet og ikke minst 

abstraksjon, virkelig lar gjenstanden bli det sentrale. 

Synd bare at denne holdningen ikke ble 

gjennomført i resten av utstillingen. 

Stiftelsen Lyngheisenteret grunnlagt av Hordaland fylkeskommune, Universitetet i Bergen, Lindås 

kommune, Regionrådet for Nordhordland og Gulen, Nordhordland handverk- og industrilag, 

Grunneierne på Ytre Lygra. Åpnet 26. mai 2000. Formål bl.a. å ivareta autentisk drevne kyst - 

lyngheier for fremtidige generasjoner og sikre aktiv drift på de 5 involverte gårdene i samarbeid 

med grunneierne. 30 eldre bygninger samt moderne administarsjons- og utstillingsbygg. 

Driftstilskudd fra Hordaland fylkeskommune, Lindås kommune, andre varierende private 

og offentlige tilskudd foruten egeninntekter. 

Årsbudsjett: 2002: 5 275 000 

Årlige besøkende (medregnet skoleelever): 2001: 35 000 

5 faste og ca. 6 årsverk på engasjement/sesongbasis (inkl. gårdsdriften). 

Adresse: Stiftinga Lyngheisenteret, Lygra, 5912 Seim. • www.lyngheisenteret.no 

Arrangere konferanse eller møte? 

Vi hjelper dere med: 

• Prosjektledelse • Inngå avtaler med 

• Planlegging underleverandører 

• Kontakte arrangørsted/ • Deltakerhåndtering 

Hotell • Budsjett/regnskap 

Vi har gode erfaringer med landsmøte i Norges museumsforbund de siste fire årene. 

Thue & Selvaag Forum AS 

Storgt. 86 - Postboks 14 - 2601 Lillehammer 

Tlf 61 28 73 20 • Fax 61 28 73 30 • post@tsforum.no • www.tsforum.no

Med Tone Skedsmo er en nær og kjær venn og kollega 

gått bort, og norsk museumsvesen har mistet en markant 

støttespiller og pådriver. 

Helt fra hun avla sin magistergradseksamen i kunsthistorie 

i 1976 har Tone Skedsmo hatt sitt virke i og for norske 

museer, de siste årene som direktør for Nasjonalgalleriet. 

Kreftsykdommen gjorde imidlertid at hun altfor tidlig 

måtte trekke seg tilbake fra et aktivt yrkesliv og nå til slutt 

måtte gi tapt i kampen, bare 56 år gammel. 

De fleste vil nok forbinde 

Tone Skedsmo med Nasjonalgalleriet 

og det var der 

hun hadde hoveddelen av 

sitt virke etter først å ha 

vært tilsatt ved Munchmuseet 

som museumsassistent 

og lektor fra 1970-76. 

Hun var dessuten redaksjonssekretær 

for Norsk 

Kunstnerleksikon fra 1977 

til 1978, da hun tiltrådte 

som konservator ved Nasjonalgalleriet. 

Hun arbeidet 

aktivt videre i redaksjonskomiteen 

for kunstnerleksikonet 

frem til dets avslutning i 

1986, og bidro sterkt til den 

høye vitenskapelige standard 

som preger dette 

grunnleggende verk i vår 

kunsthistoriske litteratur. Hun var også i flere år i redaksjonen 

for tidsskriftet Kunst og Kultur, et annet viktig 

organ for kunsthistorisk formidling. 

I sin tid som konservator og fra 1986 som avdelingsleder 

for maleriavdelingen ved Nasjonalgalleriet, arbeidet 

Tone Skedsmo aktivt både som forsker og formidler. Faglig 

var hun forankret i den norske «gullalder » innen billedkunsten, 

tiden rundt forrige århundreskifte, men det 

forhindret henne ikke fra også å være svært opptatt av 

samtidskunsten. 

Hun var interessert i andre fagfelt utover Nasjonalgalleriets 

rammer og påtok seg mange verv innen norsk 

museumsvesen. Bl.a. var hun fra 1989 til 1991styreleder i 

Kunst på arbeidsplassen og fra 1987 til 1991 leder av Sek- 

TONE SKEDSMO 

til minne 

sjonen for kunst-og kunstindustrimuseer i det daværende 

Norske Kunst- og Kulturhistoriske Museer (NKKM). Tone 

Skedsmo var styremedlem i kulturutvalget for OL ’94 og 

medlem av utstillingsutvalget. Hun deltok også aktivt 

under arbeidet med opprettelsen av Museet for samtidskunst, 

satt flere år i museets styre, og fulgte alltid med stor 

interesse med i museets aktiviteter. Hennes støtte og 

engasjement avfødte stor respekt og takknemlighet. 

Men Tone Skedsmos hjertebarn var og ble Nasjonalgalleriet. 

I 1995 tok hun opp 

arven etter Knut Berg og ble 

galleriets første kvinnelige 

leder. Hennes store fanesak 

ble arbeidet for en utvidelse 

av galleriet på Tullinløkka. 

En sak som etter at nok en 

arkitektkonkurranse i galleriets 

historie strandet, utviklet 

seg til å bli den sammenslåingen 

av 6 institusjoner, 

kalt Nasjonalt Kunstmuseum, 

som det legges frem 

innstilling om i disse dager. 

Det var ikke uten bitterhet 

Tone Skedsmo måtte trekke 

seg tilbake fra alt dette og vie 

sine siste krefter til kampen 

mot sykdommen. Både for 

henne selv og for oss andre 

syntes dette urimelig. Hennes 

usedvanlige menneskelige 

styrke og pågangsmot skulle være eslet til noe annet. 

Likevel rakk hun mye, og norsk museumsvesen har mye 

å takke henne for. 

Tone Skedsmos effektivitet, nærvær og omtanke satte 

sitt preg på hennes arbeid så vel som hennes omgang med 

kolleger. Hun var uegennyttig i sitt virke i kunstformidlingens 

tjeneste være det seg i politisk kamp eller i den 

direkte kontakt med publikum. Vi som har fulgt henne i 

hele hennes lange og særdeles aktive yrkesliv både som 

nær venn og som med- og motspiller bøyer oss i respekt 

og takknemlighet for hennes store innsats. 

Karin He llandsjø 

Sje fko nse rvato r Muse e t fo r sam tidskunst 

§ K ( 

19

20 

N Y T T F R A N O R G E S M U S E U M S F O R B U N D 

Landsmøtet 

Hvorledes gjøre museene synlige i mediesamfunnet? 

Som nevnt i forrige nummer av Museumsnytt har vi arbeidet for 

å få et reklamebyrå til å komme og presentere et kampanjeopplegg 

for et av Oslomuseene. I tillegg vil IdaLou Larsen, tidligere 

mangeårig kulturredaktør i Nationen, holde innledning. 

IdaLou Larsen har arbeidet i Nationen siden 1986 og de siste 10 

årene har hun dekket små og store kulturaktiviteter på sine 2 

sider – året rundt. Avisa har vært et «must» for store deler av landets 

kulturliv, og ikke minst kulturpolitikerne på Stortinget. Nå 

har hun begynt som leder i prosjektet «Kommunikasjon – Informasjon 

– Scenekunst», som skal spre informasjon om profesjonell 

scenekunst på tvers av institusjons- og gruppebarrierene. 

I vinter var det en del medieoppmerksomhet rundt lave besøks - 

tall på Munch-museet. Dette førte til at museet utfordret reklamebransjen 

til å lage en kampanje for 50.000 kr. Hele 13 

reklame- og mediebyråer responderte på utfordringa. Til topps 

gikk «Folk» som utkonkurrerte flere av de mer kjente firmaene. 

De hevder bl.a. «…at norsk kulturarv e r blitt me r og me r 

usynlig og at muse e ne miste r sin rolle som kulturformidle re . 

De har få e lle r inge n inte re ssante budskap å formidle . Muse - 

e ne e r «ne dstøve de » statiste r i e t samfunn som stadig utvikle r 

se g. Dårlig økonomi kombine rt me d for få ansatte , lite n forståe 

lse fra kommune /stat, publikumssvikt (for mange ) og 

lite n inte re sse blant sponsore r skape r e n ond sirke l. 

Mange l på visjon og e n klar målse tting gjør at muse e ne blir 

ståe nde stille . Vi tre nge r de dike rte bidragsyte re og formidle re 

av historie og kultur…». Maya Lie og Inger Døskeland fra 

«Folk» vil presentere sitt opplegg for Munch-museet på landsmøtet. 

Museumsstatistikk 

T R O N W I G E L A N D N I L S E N , 

G E N E R A L S E K R E T Æ R 

GODBITER FRA MUSEUMSSTATISTIKKEN 2001 

Også i år byr museumsstatistikken på pussige godbiter – her taktfullt anonymisert av NMU. 

Dyrt besøk 

Et mindre museum på Vestlandet hadde 1.130 besøkende, hvorav 15 

betalte. Til gjengjeld var billettinntektene 1.500 kroner! 

Hvor var de? 

Et lite museum i en stor by rapporterer at det har ingen verneverdige bygninger, 

ingen gjenstander, ikke åpningstider, ingen årsverk, null kroner i 

inntekter og null i utgifter, men det hadde besøk av 250 voksne personer 

– som alle kom i grupper. 

Dårlig korttidshukommelse? 

Et bygdemuseum har med en ukes mellomrom sendt inn to statistikkskjemaer 

for 2001, undertegnet av samme person. På bokmål har de 172 

besøk og på nynorsk har de 257 besøk. 

Mange bekker små 

I 2001 fikk et bygdemuseum 10 kroner i prosjektmidler og ekstraordinære 

tilskudd fra det offentlige. 

Kontraster 

Et stort museum skriver at det i 2001 hadde hele 82 millioner kroner i inntekter, 

mens et lite museum anmerker at de ikke helt vet hvor mange 

15. juli presenterte Statistisk Sentralbyrå hovedtallene fra 

museumsstatistikken for 2001. Den omfatter 521 museer som 

hadde vel 8,5 millioner besøk. Statistikken fra 2000 omfattet 

511 institusjoner som hadde vel 9,2 millioner besøk. 

Museumsforbundet har tidligere vært ute med uoffisielle 

besøkstall som viser ca. 10% nedgang ved de største museene 

fra 1999 til 2001 (se Museumsnytt 2/2002). Selv om det er 

variasjoner i hvilke institusjoner omfattes av museumsstatistikken, 

bekrefter dette en nedgang i museumsbesøk. 

Revidert nasjonalbudsjett 

Det er med stor beklagelse Museumsforbundet konstaterte at 

Regjeringa ikke fulgte opp Stortingets budsjettinnstilling før 

jul. I forbindelse med statsbudsjettbehandlinga vedtok Stortinget 

følgende (kap. 328): 

Komite e ns fle rtall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, 

ser med uro på de økede kostnadene som rammer 

mange institusjoner som en følge av momsreformen, og 

økede premier til Kommunal Landspensjonskasse. Fle rtalle t 

er bekymret for at disse kostnadene svekker institusjonenes 

evne til å følge opp reformarbeidet som er under iverksettelse 

på museumsfeltet, og vil påpeke det særlig uheldige 

sammenfall i tid mellom museumsreformen og momsreformen. 

Fle rtalle t ber derfor Regjeringen kartlegge virkningene 

av momsreformen med sikte på å komme tilbake med 

forslag til tiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. 

Det er ikke mindre skuffende at stortingsflertallet ikke fulgte 

opp sin egen budsjettinnstilling, med unntak av SV og Kystpartiet. 

Museumsforbundet har i sommer mottatt tilbakemeldinger 

fra museer som vil få ytterligere premieøkning fra KLP. For 

Trøndelag Folkemuseum vil økninga bare de to siste årene 

komme til å utgjøre over en 1 million kr. Forbundet konstaterer 

derfor at store deler av budsjettøkninga på 40 millioner 

til museene blir spist opp av økte pensjonsutgifter og momsreformen. 

Dette beklager vi meget sterkt, og vil fortsette å syn- 

gjenstander de fikk inn, men blir ikke «overraska» om det dreier seg om 

mellom 20 og 30 - og legger til at det «reint konkret gjeld ei kasse med 

gamalt verkty.» 

Tallproblemer 

I statistikken ber vi museene oppgi antall årsverk med en desimal. Et 

mindre museum beskriver sine problemer slik: «Forstår ikke hva som 

menes med en desimal. Vi hadde 395 årsverk.» 

Et annet museum hadde ansatt 6 personer på deltid og 2 faste på fulltid 

– til sammen 0,8 årsverk, mens et annet museum summerer stillingene 

sine slik: 1 + 1 = 5. 

I 2001 ervervet et museum 10 gjenstander og 100 fotografier, av dette 

var 200 fotografier fra perioden 1900-1045. 

Et museum hadde besøk av 170 voksne og 70 barn, noe som til sammen 

ble 100 besøk, mens et annet hadde besøk av 125 enkeltpersoner og 100 

i gruppe, og her ble det 375 personer totalt. 

Tungnemme byråkrater 

Et museum oppgir følgende besøkstall: 7.345 voksne + 1.768 barn og 

summerer dette til 22.961 besøk. Per telefon ber NMU museet sjekke 

tallene, og svaret kommer raskt per e-post: «... sender de nye utregningene 

på besøk som kanskje er litt mer lettfattelig.»

Gratis museum ga 

nytt publikum 

Statens Historiska Museum i Stockholm hadde prøveordning med gratis adgang 

fra januar til mai i år. Ikke bare økte besøket, også nye publikumsgrupper fant veien 

til museet. Men nye publikumsgrupper krever også en annen tilrettelegging fra 

museets side. 

I en foreløpig rapport til svenske myndigheter 

konkluderer museet med at forsøket var svært 

vellykket i forhold til målsetningene. 

Publikumsbesøket ved SHM økte med over 

150% i forsøksperioden fra 2. januar til 12. mai i 

år, sammenliknet med samme periode i fjor. 

Det var ingen nye utstillinger i forsøksperioden. 

Kongelige Myntkabinettet som også deltok i ordningen, 

fordoblet besøket. Det ser ikke ut til at 

gratis adgang ved SHM førte til nedgang i besøket 

ved naboinstitusjoner som Nationalmuseet 

og Nordiska Museet. 

Om lag 75% av de besøkende hadde aldri 

besøkt museet tidligere, ifølge rapporten. Hele 

95% av de besøkende er svært positive til gratis 

adgang, og sier de vil besøke museet oftere om 

det er fri entre. Det har vært en sterk økning i 

besøk av både skoleklasser og grupper av voksne 

innvandrere. Blant lærerne oppga 65% at kostnadene 

var største hinderet for museumsbesøk. 

Antallet bestilte omvisninger økte med om lag 

30%. Mens publikumstallet ble tredoblet, økte 

omsetningen i museumsbutikken med 

beskjedne 12%. 

Økningen i besøkstallet var langt større enn 

forventet. Tilstrømningen ga museet utfordringer 

de var lite forberedt på, blant annet med 

større press på entre- og informasjonsfunksjonene. 

Det ble også avdekket svakheter ved skiltning 

og manglende tilrettelegging for lite 

museumsvante gjester. Problemene ble i stor 

grad møtt ved produksjon av nytt informasjonsmateriell 

og omdisponering av ansatte til publikumsfunksjoner 

på kritiske tidspunkt. 

Bakgrunnen for forsøket er ønsket om å la 

museet aktivt bidra i samfunnsbyggingen, blant 

annet i forhold til livslang læring og å være en 

plattform i kulturmøte. Til tross for besøkstall på 

16 millioner årlig, er det store grupper i Sverige 

som aldri går på museum. Et av viktigste kulturpolitiske 

målene har vært å gjøre kulturarven tilgjengelig. 

Tilgang til egen kulturarv og mulighet 

til å møte andres er en viktig rettighet i et demokratisk 

samfunn, heter det i rapporten. Den sam- 

menlikner Statens historiske 

museer med 

arkiv og bibliotek 

som er gratis. Statens 

samlinger bør utfra 

et demokratiperspektiv 

være gratis, heter 

det. 

Kostnadene for forsøket 

for er beregnet 

til i alt 4 millioner 

SEK for Historiska 

Museet og Myntkabinettet, 

hvorav 75% er 

tapte billettinntekter. 

Historiska Museet 

anslår kostnadene til 

å gi et dekkende 

bilde av konsekvensene 

for permanent 

fri entre. Det foreslås 

at ordningen innføres 

permanent eller i 

det minste gjentas i 

en periode på ett år. Avgjørelsen ligger i den 

svenske regjeringen. SHM har fra midten av mai 

gjeninnført billettpenger og gjennomfører nå 

en ny publikumsundersøkelse. I en sluttrapport 

som skal foreligge i februar neste år vil resultatene 

fra begge undersøkelsene sammenliknes 

for å kunne gi et bedre bilde av billettprisenes 

betydning for besøket. 

I England ble det i fjor innført gratis adgang 

ved museer med statsstøtte. Også der er begrunnelsen 

å gjøre museene tilgjengelige for et bredere 

publikum. Billettinntektene ved norske 

museer utgjør ca 150 millioner kroner årlig, 

omkring 10% av omsetningen. Egeninntektene 

er om lag 30%, og har vært jevnt stigende i 

mange år. Nasjonalgalleriet er et av de svært få 

museene i landet som ikke tar inngangspenger 

etter at universitetsmuseene i Oslo innførte billettpenger 

i år. 

T E K S T : 


En tredobling av besøket etter at 

inngangspengene ble droppet. 

Det er status for Historiske 

Museet i Stockholm (Foto: 

Statens Historiska Museum) 

Rapporten om den svenske prøveordningen 

med gratis entré kan 

lastes ned på www.historiska.se/ 

activities/press.html 

21

«Fugl Fønix» laget av Britt Marie 

Jern, Gøteborg. To bronseskulpturer 

deles ut til de beste utstillingsbidrag 

ved museums - 

festivalen. (Foto: Erik Grønnestad) 

22 

T E K S T : 

Å S E 

E N E R S T V E D T 

Den nordiske museumsfestivalen i Stavanger 

Arena for utstillingsdebatt 

I september, rett etter det norske museumsforbundets årsmøte i Bergen, går Den 

Fjerde Nordiske Museumsfestivalen av stabelen i Stavanger. Norske museers budsjetter 

er trange, så for noen må det bli et valg mellom årsmøtet og festivalen. Men 

festivalen er en anledning til å få kontakt med nordiske kolleger og å se hva som rører 

seg på utstillingsfronten i det øvrige Norden. 

Trass i at det er museumsfestival for fjerde gang, 

spørs det om norske museumsfolk har lagt 

merke til begivenheten og forstått hvilke muligheter 

den byr på. Det må vel innrømmes at blant 

det store antall museer som finnes i Norge, er 

det få som utmerker seg ved profesjonell utstillingsvirksomhet. 

For de fleste blir det til at museets 

vanlige stab ved felles anstrengelser fyller 

rommene med utvalgte gjenstander. Så blir det 

opp til publikum selv eller en omviser å skape 

sammenheng og «opplevelse». 

Et besøk på museumsfestivalen kan være en 

oppmuntring og kilde til inspirasjon. Men kanskje 

utstillinger ikke betraktes som en «kunstart» 

som krever ekspertise? Ser norske museums folk 

jevnt over denne delen av museums arbeidet som 

mindre viktig? Undertegnede har hørt viten - 

skapelig personale uttale om festivalen at «den 

hand ler jo bare om utstillinger». 

For publikum er museet utstillingen. Ved hjelp 

av tekst, bilder, moderne teknikk, men først og 

fremst ved hjelp av tredimensjonale gjenstander 

gir museet publikum kunnskap om et utvalgt 

tema. Alle bruker ett eller annet system når de 

lager en utstilling. Men hvis arrangørene vet noe 

om metoder og teknikk, kan utstillingen bli bedre 

og formidlingen av budskapet mer effektiv. 

Primus motor i Den Nordiske Museumsfestivalen 

har fra starten av vært Arkeologisk museums 

konservator Oddveig Foldøy i samarbeid med

Inga Lundstrøm ved Statens Historiska Museum 

i Stockholm. 

Oddve ig Fo ldø y, hvilke tanke r o g ide e r ligge r 

b ak de tte arb e ide t so m har tatt e n sto r de l av din 

tid de siste ti åre ne ? 

– Betegnelsen festival markerer bare at vi 

ønsker å lage noe annet og mer enn en konferanse 

eller seminar. En nordisk jury deler ut priser 

til de beste utstillingsbidragene. Hovedmålet 

har vært å skape et nordisk forum med fokusering 

på museenes formidling via utstillinger. Et 

mål for festivalen er også å gi rom for samarbeid 

over landegrensene og å skape et forum for nye 

nettverk. Vi ønsker å høyne utstillingenes anseelse 

i museumsmiljøet. Utstillingsvirksomhet har 

aldri vært meritterende blant vitenskapelig 

ansatte. Vi har ikke engang de nødvendige 

begrep til å bedømme utstillinger. På festivalen 

skal kolleger få anledning til å diskutere med 

utgangspunkt i konkrete konsept. 

Har de re o ppnådd de tte ve d de tre tidlige re 

fe stivale ne ? Er de t ko m m e t no e ko nkre t sam arb 

e id ut av fe stivalarrange m e nte ne ? Og b lir utstillingsvirkso 

m he t b e trakte t anne rle de s i dag e nn 

fo r ti år side n? 

– Her har vært utvikling og endringer. Den 

kommende festivalen er den siste av tre prøvefestivaler 

som har hatt ett program og et fast budsjett. 

Det har vært viktigere å gi form til et forum 

enn å forandre det fra gang til gang. Men selvsagt 

gjenstår det mye å utvikle på det faglige plan 

såvel som det tekniske, det organisatoriske og 

det økonomiske. Den største forandringen 

skjedde fra første til andre festival hvor vi innførte 

en diskusjonsdag, slik at festivalen gikk over 

tre dager i stedet for to. Diskusjonsdagen har 

også være den vanskeligste å få form på, men diskusjonene 

har gått høyt og de fleste tilbakemeldingene 

har vært positive. 

Festivalen i høst vil bli grundig evaluert og bli et 

barometer på om et forum for konkrete eksperimenter 

og ideutvekslinger om utstillinger har 

livets rett, og om en museumsfestival på nordisk 

basis skal fortsette. 

Har no e n av utstillingside e ne vært anne rle de s, 

utradisjo ne lle o g pe kt m o t e n ny utstillingsm e to - 

dikk? De n m åte n ide e ne b lir pre se nte rt på 

unde r fe stivale n, e r de n tilfre dsstille nde o g re ttfe 

rdig – får vi e t riktig b ilde ? 

– Det er naturlig at museene i det siste tiåret 

har vært opptatt av å presentere sine utstillinger 

på weben, men personlig synes jeg at presentasjon 

gjennom data eller video ikke er tilfredsstillende. 

Det er den tredimensjonale og konkrete 

utstillingen som er museenes særegne formidlingsart 

og egenart. Kanskje den mest utfordrende. 

Den må ikke oppgis, men utvikles 

videre. Det beste er tredimensjonale modeller, 

men her står juryen fritt til å mene hva som er 

mest effektivt. Juryen - bortsett fra formannen – 

skiftes for hver gang, men består bare av 

museumsfolk. Det er mulig at den burde bestått 

av forskjellige typer fagfolk, også 

folk utenfor museumsmiljøet. 

Hva slags utstillinge r har de tidlige 

re prise ne gått til? Hva karakte - 

rise re r utkaste ne ? Kan vi ve nte o ss 

nye o g dristige re utstillinge r e tte r 

de tte ? 

– Utstillingen som har gjort mest 

inntrykk på meg, var en som fikk 

Fugl Fønixprisen i 1993, ved den 

første festivalen. Den var laget av 

Jan Eric Sjöberg fra Göteborg 

arkeologiske museum og het 

«Europa och tjuren». Den må har 

vært arkeologens drømmeutstilling 

som behandlet et motiv som 

gjennomsyrer den gamle verdens 

kulturhistorie fra dens begynnelse 

til i dag, fra Altamira til Picasso. 

Tyren i kunst, kult, religion, mytologi 

og litteratur. Gjennomtenkt både i form og 

innhold. Men helt utopisk desverre. Den ville 

krevd innlån av praktgjenstander fra all verdens 

museer og kostet noe av en formue. Drømmefestivalen 

ville være den som kunne bidra til at et 

slikt prosjekt kunne realiseres. 

– I 2000 falt jeg for en utstillingsidé som jeg 

også gjerne skulle sett realisert, selv om den ikke 

fikk Fugl Fønix, men måtte nøye seg med diplom 

og fin omtale. Utstillingen som hadde tittelen 

«12 millioner for rustne nagler?! – hva fikk vi 

igjen?» var laget av prosjektgruppa GRABben og 

Dimmen fra Stavanger. Formmessig var den 

djerv, og innholdet kunne ikke vært mer aktuelt 

– å stille spørsmålet: hvorfor trenger vi museer 

som graver og dokumenterer spor i landskapet, 

der nye hus skal få plass og nye mennesker få livsrom? 

Prosjektet åpnet for dialog og utvikling av 

formidlingen ved museet. 

Fe stivale n ko nse ntre re s o m utstillingspro b le - 

m atikk. Burde ikke de tte være m e r synlig fo r 

pub likum ? Hva b lir gjo rt fo r å tre kke pub likum 

til Am S i lø pe t av disse dage ne ? Hva har arrangø 

re ne gjo rt fo r at de tte skal b li e n fe stival? 

Orde t skape r fo rve ntninge r o m fe stivitas, o m 

hø ylydt PR, m arke ringe r på fle re o m råde r. Syne s 

du ikke at fe stivale n har vært ganske stillfe rdig 

o g ko nse ntre rt o m Am S? Hvo r e r Stavange rs 

ø vrige m use e r? Og hva fo re går til gle de fo r fe stivalde 

ltake re o g de t ø vrige pub likum rundt 

o m kring i Stavange r i lø pe t av fe stivaldage ne ? 

– Festivalen kan nok oppleves som mer eksklusiv 

enn hva godt er, men samtidig har det også 

sine fordeler at det blir et tett miljø der en kan 

snakke fritt. 

– De andre museene i Stavanger har for øvrig 

vært begeistret. De har stilt opp og deltatt med 

både deltakere og utstillingsbidrag. Slik festivalen 

er lagt opp nå, ser jeg ikke helt muligheten 

for at deltakerne skal ta runden på alle byens 

museer, selv om sikkert mange gjør det. Å lage et 

slikt program ville gjøre det til en helt annen fes- 

– Utstillingsarbeid har aldri vært 

meritterende i Norge. Men det 

kommer. Museumsutstillinger er 

tradisjonelt for anonyme, sier 

Oddveig Foldøy, primus motor 

i Nordisk Museumsfestival gjennom 

10 år. (Foto: Lotte Selsing, 

Arkeologisk museum Stavanger) 

23

24 

tival. 

Hva syne s du o m de ltake lse n? Er no rdiske 

m use um sfo lk inte re sse rte i å ko m m e til Stavange 

r o g pre se nte re sine utstillingside e r? Elle r 

e r de tte no e so m strir m o t de n tradisjo ne lle 

m use um skulture n? Er m use e ne fo r se lvhø ytide - 

lige o g fo rm e lle til å de lta i fe stivale r? 

– Her er en påfallende forskjell i interesse – ser 

det ut til. Svenskene er begeistret og interesserte. 

De er også de mest nytenkende med mange 

gode, aktuelle og spreke tema, formmessig godt 

gjennomarbeidet. Alle de store museene i Stockholm, 

Lund, Gøteborg, Malmø, etc har deltatt. 

Hvert eneste av dem. Men store norske museer 

glimrer med sitt fravær. Ikke ett museum fra Bergen 

eller Trondheim har vist interesse. Men det 

er ellers god deltakelse fra norske museer. 

– Nationalmuseet i København har også deltatt 

i alle festivalene. Ellers har der vært liten respons 

fram til i år hvor det kommer flere museer fra 

andre store byer i Danmark. 

– Jeg tror kanskje at det er selve festivalens tema 

– museumsutstillinger - som ikke anses som særlig 

viktig i Norge. Utstillingsarbeid har aldri vært 

meritterende i Norge. Men det kommer. Det er 

det nødt til. Museumsutstillinger er tradisjonelt 

for anonyme. Jeg tror det også er derfor de blir 

lite fengende. Tradisjonelt er det museet som 

helhet som står bak, ikke navngitte personer som 

blir ansvarlige for produktet Det har også vært 

særdeles viktig at det skulle være «sant », objektivt 

sant, det som ble fremstilt. Ikke nye vinkler, 

ikke overraskelser på veien. 

Hva tro r du o m fe stivale ns fre m tid? Er Stavange 

r de t re tte ste de t, e lle r fo re ligge r de t tanke 

r o m å la fe stivale n gå på o m gang i No rde n? 

Og hva m e d finansie ringe n? Til nå har de re fått 

b idrag fra No rdisk Ministe rråd, m e n de t e r ve l 

lite tro lig at de re kan re gne m e d e n pe rm ane nt 

stø tte ? 

– I utgangspunktet var det meningen at festivalen 

skulle vandre, men det oppsto vansker med 

det, og for å ikke la den dø, tilbød vi på AmS å ta 

tre festivaler som et prøveprosjekt. Nå skal det 

hele evalueres, og mange nye løsninger kan 

komme på bordet. Jeg har ingen sterke oppfatninger 

om hva som er best. Men jeg tror det kreves 

en viss form for kontinuitet innenfor den 

organisasjonsmessige, økonomiske og praktiske 

siden. Og som et nordisk tiltak bør selvsagt alle 

nordiske land delta også i finansieringen. 

Din e ge n ro lle i de t fre m tidige b ilde t? Er du 

fo rnø yd m e d å ha dratt de t he le i gang, e lle r 

kunne du te nke de g å ha e n finge r m e d i spille t, 

se lv o m fe stivale n skulle le gge s e t anne t ste d e nn 

Stavange r? 

– Jeg har fått noen erfaringer på veien hit, og 

jeg har mange tanker om hva som kunne vært

Lek skaper læring 

– Skal museene spille en viktig rolle i framtida, må fokus flyttes fra magasinering til 

formidling. Læring og publikums behov må stå i sentrum, ellers mister museene 

betydning som møteplasser for folk, sier Merethe Frøyland. Hun har nylig avlagt 

doktorgrad i realfag og museumsdidaktikk ved Universitetet i Oslo. 

– Folk mangler kunnskap i naturvitenskap. De 

føler at faget ikke har særlig relevans for dem i 

hverdagen deres. Dette er en kjempeutfordring 

for oss naturvitere, men museene kan hjelpe til 

med å styrke folks allmenkunnskaper på dette 

området, sier Merethe Frøyland. 

I juni tok hun dr.scient.-graden sin i realfag og 

museumsdidaktikk, og her forsvarte hun 

avhandlingen «Fra gråstein til ekte sølv. En 

modell og et teoretisk rammeverk for hvordan 

museene kan bidra til å øke folks naturvitenskapelige 

forståelse, med geologi som eksempel. » 

– Dessverre er det mange som forbinder museene 

med støv, og mener de er gammeldagse og 

statiske. Er problemet at magasineringsoppgavene 

har fjernet fokus fra formidlingsansvaret 

som museene har? spør Frøyland. Hun mener at 

de naturvitenskapelige museene må konsentrere 

mer av virksomheten sin på å skape nysgjerrighet 

og på å øke folks allmendannelse. 

Homo ludens – det lekende menneske 

I ABM-meldinga er vitensenterpedagogikken 

trukket inn som en presentasjonsform som har 

ført til økt interesse og flere besøkende på museene. 

– Mange mener vitensentre bare er tull og tøys, 

men da må vi gå i oss sjøl. Jeg tror denne forakten 

skyldes holdningen til læring. Mange mener 

at læring skal være noe man skal slite for. Vi 

behøver å se på læring som noe spennende som 

Danske museer under sparekniven 

pirrer nysgjerrigheten i oss. Vi har en snever forståelse 

av læring, og det er viktig at museene 

lærer om læring, og om hva som skal til for at 

læring skal skje. Museene må tilby flere forskjellige 

innfallsvinkler til tilegnelse av stoffet de vil 

formidle. Vi må dessuten gjøre publikumsundersøkelser 

for å få innsikt i folks interesser, 

holdninger og hva de synes er vanskelig å forstå. 

Sist, men ikke minst: Det er aldri nøytralt det vi 

forteller. Vi har gjort mange valg på veien. Kanskje 

vi heller må ta stilling og være tydelige. Da 

vekker vi interesse, sier Frøyland. 

Det ligger an til sparebluss for danske museer kommende år. Museene har fått fem til 10 prosent mindre å 

rutte med. I oktober foreligger en rapport som skal kartlegge konsekvensene. 

Dansk Kulturhistorisk Museumsforening er bekymret. 

Museene er pålagt innstramninger som tilsvarer 

fem til ti prosent nedskjæring, og den danske 

museums for en ingen har satt i gang en under - 

søkelse som skal gi overblikk over følgene av nedskjæringen, 

skriver Jyllandsposten. 

– Vi vil belyse hvordan den nåværende økonomien 

fortoner seg. Dette gjør vi ved å velge ut en rekke 

kulturhistoriske museer over hele landet, sier foreningens 

leder Lars Buus Eriksen. Tilstandsrapporten 

ventes å være ferdig i oktober. 

– Det virker verken logisk eller veloverveid å spare 

på befolkningens adgang til egen kulturarv. Er det 

ikke viktig for samfunnet at borgerne, uansett etnisk 

og sosial bakgrunn, får tilgang på på kunnskap om 

den historiske kulturen som har formet samfunnet 

vårt, på godt og vondt? spør Buus Eriksen. – Den kulturarv 

som museene ikke har råd til å forvalte i dag 

går tapt, og kan ikke gjenreises ved et «kulturreisingsprosjekt» 

om noen tiår. Museene kan ikke skru 

på sparebluss uten at det får store konsekvenser for 

ettertiden, sier han videre. IAH 

T E K S T : 


H O V L A N D 

Merethe Frøyland forsvarte 

doktorgradsavhandlingen sin 

14. juni. Hun jobber nå heltid med 

naturvitenskap og 

museumsformidling i NMU. 

(Foto: IAH) 

25

26 

T E K S T : 

L I D U N N M O S A K E R , 

K U L T U R E T A T E N , 

N O R D L A N D 

F Y L K E S K O M M U N E 

– Skal det være en 

nettutstilling? 

Man kan like det eller ikke; folk bruker stadig mer tid foran PC'en. Både i arbeid og 

fritid blir datamaskinen ofte foretrukket, både som kunnskapskanal og underholdningsmaskin. 

I denne situasjonen blir det hevdet at de nye 

mediene overkjører kulturinstitusjonene som 

kunnskaps- og verdiformidlere. Men i all oppmerksomheten 

rundt nye medier glemmes det 

ofte at et museum også er et medium, som kunnskapsformidler 

gjennom generasjoner. Kunnskap 

skapes ved å etablere et spekter mellom det 

konkrete og det abstrakte, og her er museene 

ideelle fordi de forvalter både konkret og 

abstrakt kunnskap. Problemet er ofte at museene 

sitter på enorme mengder kunnskap som 

aldri kommer ut til folk, men blir værende i 

magasinene. Hvilken 

verdi har kunnskap og 

informasjon, om den 

ikke blir omsatt? Én løsning 

kan være å lage en 

nettutstilling. 

Anarkistisk, ikke-eksisterende 

og godt besøkt 

Hovedkriteriet for nett - 

ut stil lin ger er selvsagt at 

de skal være tilgjengelige 

på internett. Det spesielle 

med internettet er at 

det ikke eies og styres av 

noen. Nettet inntas, i 

prinsippet av hvem som 

helst. Dermed blir nettets 

landskap slik brukerne 

selv bestemmer 

det. Internett handler 

først og fremst om informasjon, 

og tilgang på 

informasjon. Etterhvert 

som stadig flere bruker 

nettet i første instans når 

det er noe de vil vite, er 

det viktig å være tilstede i 

dette mediet. Den som 

har noe å vise fram, må 

derfor tre inn på arenaen, 

delta og sørge for å 

bli sett og hørt. 

Hva består så en nettutstilling 

av? En rask runde 

på Kulturnetts oversikt over norske nettutstillinger 

viser at de inneholder alt fra en side med 

noen få bilder og tilhørende tekst, til omfattende 

temapresentasjoner med multimedier og 

søkbare databaser. Nettutstillingen kan være del 

av en fysisk utstilling, eller en selvstendig presentasjon. 

Man kan velge ett tema eller flere; invitere 

til deltakelse eller være presentasjonsrettet. 

Utstillingen kan være kronologisk eller brukerstyrt, 

slik at den som besøker utstillingen selv velger 

de temaene hun ønsker å se på. De kan være 

gode eller dårlige; i bunn og grunn kan nettutstillinger 

variere like mye som andre utstillinger. 

Selve internett-mediets egenskaper er likevel 

det som avgjør utstillingens begrensninger og 

muligheter. Det mest spesielle ved nettutstillingene 

er kanskje deres fysiske ikke-eksistens, en 

stor fordel for museer med store magasiner og 

liten utstillingsplass. Via nettet kan man få presentert 

gjenstander eller historier og knytte mye 

informasjon til dem, uten å bruke en eneste m 2 

til utstillingslokale. Har man gjenstander som er 

for store eller for skjøre til å brukes i en fysisk 

utstilling, kan også en digital presentasjon være 

en god løsning. Nettutstillinger kan dessuten lett 

forandres etter behov, om man vil legge til objekter 

eller ny informasjon etterhvert, og flere 

museer kan gjerne gå sammen om felles tematiske 

utstillinger. 

I prinsippet kan informasjon som ligger på 

internett nås av hvem som helst, hvor som helst i 

verden, bare man har nett-tilgang. Dette betyr 

ikke at man har tusenvis av besøkere hver dag, 

men i prinsippet kan man ha det. Forutsetningen 

er at nettutstillingen promoteres, slik at

en vet om at de finnes. Internettet 

kan dessuten være et 

spennende sted å prøve ut 

materiale for nye målgrupper, 

siden det er relativt enkelt å 

lage flere versjoner for ulike 

formål. 

En nettvariant av en fysisk 

utstilling kan fungere som en 

aperitiff for potensielle besøkere 

til den fysiske, men en 

nettutstilling er uansett også 

en utstilling i seg selv! Mange 

nettbrukere vil av ulike årsaker 

aldri se en eventuell fysisk 

søster-utstilling. Nettutstillingen 

må derfor fra starten av 

ses som en selvstendig enhet. 

Visuell og strukturell utfordring 

På nettet kan man hoppe hit 

og dit etter ønske gjennom 

pekere til ny sider. Dette stiller 

krav til nettstedets oversiktlighet, men gjør 

også at brukeren får skape sitt eget utvalg, sin 

egen kronologi. Slik blir en interaktiv nettutstilling 

skreddersydd for den enkelte gjennom selve 

bruken av den, og man kan besøke en utstilling 

uten å måtte sette av tid til reise. 

Ulempen med dette kan være at brukeren risikerer 

å få en fragmentert framstilling, uten noen 

helhetlig opplevelse, eller at hun ikke får bli 

overrasket av at delene hun trodde inneholdt 

noe uinteressant, faktisk var veldig spennende. 

En fysisk utstilling kan dessuten lettere gjøres til 

en sosial opplevelse, selv om man også kan se en 

nettutstilling sammen. En aktiv brukerstyring 

gjennom å klikke seg inn på det man finner 

spennende, bidrar til å holde interessen oppe. 

Også i nettutstillinger er det et poeng å vise noe 

som får folk til å la seg rive med og ønske å klikke 

videre. Siden internettets informasjon først og 

fremst er tilgjengelig for oss via øyet, blir dermed 

utstillingens visualitet et viktig virkemiddel. En 

nettutstilling bør være pen å se på (med mindre 

formålet er det motsatte), slik at besøkeren får 

en god opplevelse. Det er fullt mulig å nyte estetikk 

på en dataskjerm! Ulike typer bildemedier 

kan brukes, som foto, grafikk, 3D, video eller 

flash, så lenge disse ikke tar for lang tid for brukeren 

å laste ned. En visuelt god nettutstilling 

fremhever temaet, og må dermed være nært 

knyttet til den strukturelle oppbyggingen. 

For å gi et korrekt inntrykk av hva som tilbys er 

det svært viktig at informasjonen presenteres 

oversiktlig og intuitivt. Tekster og avsnitt bør 

være kortfattet, siden nettets flyktighet gjør at 

mange ofte har en tendens til å kaste et blikk på 

dem, mer enn å lese i detalj. Utstillingen må 

være lett å bruke, og med et design som gjør at 

man slipper å lete for å finne sammenhengen. 

En god struktur og informasjon som er presis 

kan nesten ikke overdrives nok, spesielt i overordnede 

sider. Nettbrukere er utålmodige, og 

det må nettutstillerne ta hensyn til. For erfarne 

nettbrukere vil for mange klikk gjøre utstillingen 

uinteressant og gi et useriøst inntrykk. Informasjonen 

– i form av tekst, bilder eller andre elementer 

– skal kunne nås med så få klikk som 

mulig. 

Mer av alt! 

Nettutstillingene bør ses som en styrke for de 

fysiske utstillingene. Begge er medier som kan 

bringe kunnskap videre. Museene er kunnskapsformidler 

på sin måte, internettet på sin. De digitale 

utstillingenes styrke er en sterk visualitet, 

rask informasjonstilgang og muligheten for individuell 

tilpasning. En nettutstillers hovedfokus 

bør derfor være estetikk (brukervennlig design), 

hurtighet (overkommelig nedlastingstid) og et 

strukturert og presist innhold. 

Ved å ta i bruk internettets fordeler, kan museene 

konsentrere seg om å styrke særpreget i 

fysiske utstillinger. Dette kan bl.a. dreie seg om 

muligheten for å ta seg god tid til betraktning og 

ettertanke, som kanskje kan være vanskeligere å 

gjøre foran PCen. Eller det kan handle om å 

bruke utstillingen i en sosial sammenheng med 

å være flere sammen om å oppleve den, noe som 

ofte er lettere om utstillingen er fysisk. Nettet 

kan ikke heller ikke rekonstruere gjenstanders 

autentisitet, og den sansemessige interaksjonen 

med disse. De fysiske, materielle opplevelsene er 

museenes sterkeste side sammenlignet med digitale 

medier. Det er derfor lite fruktbart å se nett - 

ut stil lin ger som en konkurrent til tradisjonelle 

utstillinger. Isteden bør de ses som et nyttig supplement 

som med fordel kunne tas i bruk i større 

grad enn i dag. Hva har du å vise frem på nettet? 

Bildene er hentet fra Munch - 

museets nettutstilling Livsfrisen. 

www.museumsnett.no/ 

munchmuseet/nettutstillinger/ 

livsfrisen/index1.html 

Design: Metallic Avocado/ 

Dag H. Pedersen. 

© Copyright: Munchmuseet 2000 

27

Uerstattelig kirkekunst lider 

under moderne komfortkrav. 

En løsning er å bruke kopier, 

mens originalen oppbevares 

i klimakontrollerte omgivelser. 

Madonnafigur fra Hedalen, 

original og kopi under hånds - 

pålegging av Svein Wiik, 

Oldssakssamlingen, Universi - 

tetets Kulturhistoriske Museer 

i Oslo. (Foto: Eirik Irgens Johnsen, 

UKM) 

28 

T E K S T : 

L I N D A S M O E , 

T E K N I S K 

K O N S E R V A T O R 

Bruk eller bevaring? 

En undersøkelse av samarbeid ved museer i Norge 

De viktigste punktene i museumsdrift er å bevare og formidle for framtiden, de verdier 

i kunnskap og samlinger et museum besitter. De som er satt til å forvalte disse 

verdier er konservatorene og de tekniske konservatorene. Med forskjellig ståsted og 

formål er ikke samarbeidet uten vanskeligheter. 

Å gjøre en gjenstand tilgjengelig vil i enkelte tilfeller 

komme i konflikt med de ønsker man har 

om å ivareta dem. Forholdene gjøres ikke lettere 

av at ansvarsforhold til tider er uklare og retningslinjer 

fraværende. 

Våren 2002 gjorde jeg en spørreundersøkelse 

blant konservatorer og tekniske konservatorer. 

Sytten av 23 forespurte konservatorer og tekniske 

konser va torer svarte. Spørsmålene fokuserte på 

temaene magasin, utstilling, håndtering og etiske 

regler. Formålet med undersøkelsen var å få svar 

på om, når og eventuelt hvorfor uenighet/kon flik - 

ter oppstår mellom de to gruppene. 

Halvparten opplevd konflikt 

Alle de tekniske konservatorene og halvparten av 

konservatorene svarte at de har opplevd uenig- 

het/ konflikter omkring yrkesetiske spørsmål. 

Forholdsvis få av respondentene hadde opplevd 

uenighet/konflikt omkring magasinspørsmål. 

De som svarte bekreftende på dette sa at 

problemene lå blant annet i at for mange har tilgang 

til magasinene, forandring i ansvarsforhold 

og konservatorer som oppfatter magasinene som 

«sine ». 

Halvparten av de tekniske konservatorene, og 

en konservator hadde opplevd uenighet/konflikt 

omkring håndtering. De tekniske konservatorer 

sier at råd og anvisninger blir oppfattet 

som for omstendelige av andre ansatte og at formidling 

blir sett på som viktigere enn bevaring. 

Langt de fleste av respondentene har opplevd 

uenighet/konflikt i spørsmål om utstilling. Bakgrunnene 

for disse sies å ligge i problemet med

å forene bevaring og formidling. At de to yrkene 

ikke taler samme språk. En del tekniske konservatorer 

opplevd at de ikke blir tatt på alvor, at 

konservatorer ikke vet nok om hvor sammensatt 

og komplisert kunstkonservering kan være. 

Gjennom gående svarer tekniske konservatorer 

oftere at de har opplevd uenighet enn konservatorene. 

Svarene er sogar skrevet med store bokstaver 

som «JA!», av flere. Det forhold som nevnes 

oftest av respondentene er at bevaring og 

formidling er vanskelig å forene. Mens teknisk 

konservator er opptatt av gjenstandens tilstand 

er konservator mer opptatt av formidling/fortelling. 

Yrkesetikk 

I min undersøkelsen svarte åtte av ni tekniske 

konservatorer at sitt største yrkesetiske ansvar 

kjente de overfor museumgjenstandene. Blant 

konservatorene er samfunnet/allmennheten et 

mer hyppig forekommende svar sammen med 

«alle»; publikum, museet, museumsgjenstanden 

og samfunnet. Chief of Conservation ved National 

Gallery of Art, Washington (1990), Ross Merrill’s 

standpunkt ligner de tekniske konservatorene: 

«Our loyalty is not owed to our institutions, 

organizations, or colleagues, but rather to the 

unique and irreplaceable objects that embody 

our history, culture, and aspirations. » 

ICOMs yrkesetiske regler punkt 5.2 sier blant 

annet «Lojalitet imot kolleger og mot det museet 

man er ansatt er et viktig yrkesmessig ansvar, 

men den største lojalitet må gjelde de etiske 

prinsippene og museumsyrke i seg selv». ECCO 

Professional Guidelines, Code of ethics av 1993 

nevner forpliktelser overfor både gjenstandene, 

eieren av gjenstanden, kolleger og yrke. 

Bevare og eksponere 

Det finnes konflikter mellom tekniske konservatorer 

og konservatorer. Museets grunnsteiner, bevaring 

og formidling, er og blir et problemområde. 

Magne Velure skriver i sin artikkel «Den usagde 

bodskapen: museum som symbol» følgende om 

forholdet mellom formidling og bevaring: 

«Kvar på si vis representerer vernaren og formidlaren 

utopiar. Vernaren vil i ytterste konsekvens 

halda objekta borte frå alt som kan tenkjast 

å verka nedbrytande og øydeleggjande. 

Samstundes veit vi at ’vern for all framtid’ er ein 

utopi, i beste fall kan åtgjerder på eit museum 

forseinka nedbryting, men aldri stoppa prosessen. 

Ønskjet om å bevara museumsobjekt ’for all 

framtid’. Under optimale forhold, står prinsippielt 

sett i motsetnad til folkeopplysarens ønskje 

om friast mogleg tilgang for flest mogleg til mest 

mogleg av det tilfanget som er i ei samling. 

Medan gode og sikre magasin er vernarens viktigaste 

hjelpemiddel for å sikra den materielle kulturarven 

tilnærma evig liv, kan folkeopplysaren 

oppfatta det å ha samlingar i magasin som ei fornærming 

mot publikum og samfunnet utanfor 

museumsgjerdet. Dette er ein innebygd motsetnad 

i alt museumsarbeid. … Det verste som kan 

skje for eit museum, er at ein av retningane 

’vinn’, og vi får fundamentalistiske tilstandar 

med utgangspunkt i det eine perspektivet.» 

For å unngå at museer oppfattes som mausoleer 

må man ta visse risker, museet er ikke nødvendigvis 

begynnelsen på slutten. Formidling og 

kontakten med publikum kan bøte på dette inntrykket. 

Intensjoner etterlyses 

Hva man gjør for å unngå slike konflikter har ikke 

vært tema for spørreundersøkelsen, men noen av 

respondentene svarer at en kan komme langt 

med diskusjoner og kompromisser. Andre nevner 

også hvor viktig det er at ansvar og retningslinjer 

er klart definert i stillingsbeskrivelser og museets 

forskrifter. Et skritt i retning for å skape klare forutsetninger 

og retningslinjer ville være at alle 

museer innlemmer ICOMs yrkesetiske regler i 

museumsforskriftene.Tekniske konservatorer har 

yrkesetiske regler som går direkte på hvordan de 

skal og bør utøve sitt yrke. Konservatorene har 

ingen felles museumsfaglig utdanning, ei heller 

noen felles yrkesetiske regler. Norges museumsforbund 

har ennå ikke forpliktet seg til å følge 

ICOM s yrkesetiske regler. 

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det mangler 

en helhetlig tanke bak behandlingen av 

museumssamlingene. Fra øverste ansvar, til historieskriving 

og håndtering, utstilling og framtids 

visjoner. Klare intensjoner og formål med 

samlingene etterlyses. 

Det er uunngåelig og nødvendig å ha en kontinuerlig 

diskusjon om problemstillingen: bruk og 

bevaring. Bevisbyrden ligger ennå oftest hos den 

tekniske konservatoren, ingen av konservatorene 

nevner vanskeligheter med å nå fram eller 

manglende forståelse. Min oppfatning er at uten 

bevarte samlinger fins det ingenting å formidle, 

og uten formidlingen mister bevarte samlinger 

sin hensikt. Med dette som utgangspunkt vil det 

være vanskelig ikke å ha respekt for hverandre. 

Spørreunderssøkelsen det refereres til i artikkelen ble 

utført av forfatteren som del av utdanning ved Gøteborgs 

Universitet, avdeling Kulturvård Konservatorprogrammet. 

Fra Vikingskipshuset i Oslo. 

Ønsket om å flytte samlingen 

reiser blant annet spørsmål om 

skaderisiko i forhold til bedre 

publikumseksponering. 

29

30 

T E K S T : 

H A N S A R N E 

N A K R E M & 

C H R I S T I A N 

B R O C H M A N N , 

U N I V E R S I T E T E T S 

N A T U R H I S T O R I S K E 

M U S E E R , O S L O 

Botanisk museum 

på Tøyen i Oslo. 

Mangfold og samlingsbasert 

forskning 

De naturhistoriske museenes samlinger er det viktigste verktøyet i studiet av variasjonen 

i naturen og identifikasjon av det mangfoldet som skal forvaltes på en best mulig 

måte. Uten enighet om artsavgrensning, navnsetting og identifikasjon er det meningsløst 

å diskutere hvorvidt enkelte arter går tilbake eller står i fare for å bli utryddet. 

Ekspertisen har i flere hundre år vært å finne ved 

de store naturhistoriske museene. 

Nå ser det ut til at også hjemlige forskningsråd 

og universiteter vil følge opp internasjonale trender, 

og bedre de økonomiske rammene for 

grunnleggende, samlingsbasert forskning ved 

disse vitenskapelige institusjonene. 

Universitetets naturhistoriske museer og botanisk 

hage (UNM) ved Universitetet i Oslo (UiO) 

har ca 6.2 millioner objekter i samlingene. På 

landsbasis utgjør dette ca 56% av de botaniske 

samlingene, ca 51% av de geologiske samling- 

ene, ca 97% av de paleontologiske samlingene 

og ca 77 % av de zoologiske samlingene. Samlingene 

er bygget opp gjennom flere hundre år, 

og inneholder et arkiv uten sidestykke når det 

gjelder dokumentasjon av biologisk mangfold. 

Samlingene av paleontologisk materiale (fossiler) 

gjør det også mulig å studere utviklingen av 

mangfoldet millioner av år tilbake i tid. I løpet av 

de siste årtier har riktignok den biologiske forskningen 

dreiet fra et systematisk studium av slektskapsforhold 

og navnsetting av organismer til 

mer generelle økologiske prosjekter, der artskunnskapen 

ikke nødvendigvis har hatt førsteprioritet. 

Gjennom denne utviklingen har kunnskapen 

om de enkelte artene, også ved de store 

internasjonale forskningsenhetene, blitt redusert. 

Denne kunnskapsmangelen har manifestert 

seg i de siste årene, med stadig større fokus 

på biologisk mangfold og verning av dette. Det 

sier seg selv at dersom man ikke kan identifisere 

de enkelte artene, så kan man heller ikke si noe 

om deres fram- eller tilbakegang. 

Biodiversitet i tid og rom 

Dagens kunnskap om avgrensning av arter og 

deres utbredelse er langt under kravet man må 

stille for å kunne forvalte naturens mangfold, og 

samtidig kunne utforske organismers bioteknologiske 

potensiale. UNM har den nødvendige 

vitenskapelige kompetansen og store samlinger 

for utvikle en bedre kunnskap innen dette området. 

Aktiviteten her vil integrere forskning på 

planter, sopp, dyr og fossiler med et mål å skape 

et permanent forskningssenter. Studiet av biologisk 

mangfold er revolusjonert de senere årene 

gjennom DNA-metoder, bioinformatikk og nye 

klassifikasjonsteorier, – dette vil senteret ved 

UNM ta i bruk og videreutvikle. Miljøets største 

styrke ligger i muligheten for å kombinere molekylær 

systematikk med tradisjonell felt- og samlingsbasert 

taksonomi. En særlig utfordring ligger 

i å bidra til utviklingen av DNA-metodikk for 

å utnytte museumssamlinger som gen-arkiv. 

Museenes samlinger og tilgjengelighet 

Dersom forskningen ved et museum skal være 

samlingsbasert og samtidig effektiv, krever det

en rasjonell og enkel tilgang til samlingene. Samlingene 

har i alle år blitt registrert i aksesjonskataloger 

og magasinert i henhold til gjeldende system. 

Slike papirkataloger er sjeldent brukbare til 

gjenfinning av informasjon, og museene har derfor 

de siste 20 årene registrert store deler av samlingene 

elektronisk ( «på data»). På den måten 

kan informasjon effektivt gjenfinnes basert på til 

dels kompliserte søkekriterier (for eksempel 

lokalitet lik «Hovedøya » og innsamlet «før 

1970»). Tidlig på 90-tallet igangsatte universite- 

tene en registrering av kulturhistorisk informasjon 

(«Dokumentasjonsprosjektet»). «UNA- 

DOK» tok opp tråden for de naturhistoriske 

samlingene, og dagens «Museumsprosjekt» er et 

ambisiøst prosjekt som har som overordnet mål 

å sikre en samordnet elektronisk tilgang til universitets-museenes 

kultur- og naturhistoriske 

samlinger for forskning, undervisning og formidling. 

Ved UNM skjer det en omfattende 

registrering av samlingene i regi av Museumsprosjektet, 

og tidligere 50-års-vyer er kortet ned 

til ferdigstilt registrering i løpet av mindre enn ti 

år. Museumsprosjektet har direkte støtte fra 

Undervisnings- og forskningsdepartementet, og 

enkelte prosjekter ved UNM har også direkte 

støtte fra Miljøverndepartementet. 

Støtten fra NFR viser at UNMs samlingsbaserte 

forskning har nådd opp i kampen om rådets tildelinger. 

Svært mange forskere ved universitetenes 

museer har vært tilbakeholdne med søknader 

til NFR, men prosjektet som UNM nå har fått 

etablert bør være en inspirasjon for andre miljøer, 

og for ytterligere satsning på samlingsbasert 

forskning. 

TØYEN MED ’NATIONAL CENTRE FOR BIOSYSTEMATICS’ 

Senteret har professor Christian Brochmann ved Botanisk 

hage som leder. Flere av UNMs faste forskere er involvert, 

og sentret er igang med å ansette gjesteforskere, postdoktorer, 

doktorgrads-stipendiater og teknikere. Flere nye 

hovedfags studenter er tatt opp. Et ganske unikt fenomen i 

dette prosjektet er at vertsinstitusjonen (UNM) selv dekker 

mye mer enn 50% av kostnadene, bl.a. i form av lønnsmidler 

til fire doktorgradsstipendiater. Dette har vakt oppsikt 

ved andre forskningsinstitusjoner som selv søker Strategiske 

universitetsprogrammer fra Forskningsrådet. Som et 

ledd i integreringen av prosjektet i fagmiljøene ved museene 

på Tøyen vil det bli arrangert flere seminarer, – med 

både interne og eksterne del takere. Det første interne heldagsseminaret 

gikk av stabelen 19. april i år, og omfattet 

presentasjoner av aktuelle forskningsprosjekter innen biologisk/paleontologisk 

systematikk. Programmet vitner om 

mangfold innen forskningen, og de enkelte fagmiljøene presenterte 

problemstillinger innen entomologi (sirisser, soppmygg 

og biller), utbredelse av lakseparasitten Gyrodactylus, 

arktisk botanikk og floraprosjekter, DNA-basert utforskning 

av klimaendringers effekt på evolusjon og migrasjon av arktiske 

planter, ornitologi (genetisk variasjon og DNA-analyse 

av utvalgte grupper av fugler), og marin zoologi (krepsdyr og 

nematoder). Tidsaspektet, med evolusjon over en skala på 

millioner av år, ble presentert i studier av fossile ledd-dyr 

(trilobitter) og mosdyr, utbredelse og etablering av data - 

baser over mikrofossiler fra kjernemateriale fra Nordsjøen, 

samt studiet av fossile og sub-resente populasjoner av radiolarier 

(protister, – encellede organismer med kiselskjelett). 

Alle disse prosjektene er basert på museenes samlinger, i 

tillegg til nytt materiale framskaffet gjennom nasjonale og 

inter nasjonale samarbeidspartnere. 

Støttenner av mammut. Roald 

Amundsen og forretningsmannen 

Jonas Lied kjøpte dem fra befolkningen 

langs Sibirkysten mens 

«Maud» lå innefrosset i to vintre. 

Billene utgjør 25% av alle kjente 

dyrearter i dag. Zoologisk 

museums samling av biller er 

grunnlag for et viktig område 

i forskningen på biologisk 

mangfold. 

31

"Fram-museets krav til kvalitet og holdbarhet 

gjør Fjellanger Widerøe VisKom AS og 

Lambda til et naturlig valg av leverandør. 

Bildenes holdbarhet gir oss store 

økonomiske besparelser over tid". 

Rune Johansen, Fram-museet 

LAMBDA PRINT 

Merk deg navnet LAMBDA først som sist. 

Er du opptatt av kvalitet utover det vanlige og uten at det 

koster mer? Da bør du se nærmere på hva vi kan tilby fra 

vår Lambda! Den nye standarden for fotografier og 

plakater direkte fra analoge eller digitale originaler. Bildene 

gjengis i uslåelig kvalitet på ekte s/h eller farge fotopapir 

og lyskassefilm med dekkende toner uten synlig raster 

eller punkter. 

Lambda produserer digitalt på fotografisk media og 

gjengir motivene i en oppløsning tilsvarende grafisk 

rastertetthet på 4500 dpi. 

Vi tilbyr i tillegg alt av: 

• montering 

• laminering 

• innramming 

• høykvalitets skanning og digital bildebehandling 

Siste mulighet for Repro av store reflekser? 

B-blad 

Returadresse: 

Ullevålsveien 11 

0165 Oslo 

Vi har stadig halvtone sort-hvitt film, og stort reprokamera i 

hus. Har du store reflex originaler, men mangler negativ, 

kan negativer av disse bestilles i et skanner vennlig format. 

Gjelder refleksoriginaler opptil 60x90 cm. 

Fjellanger Widerøe VisKom AS 

Oslo, Tlf.: 67 58 70 00, Fax.: 67 58 70 01 

Tr.heim, Tlf.: 73 89 67 00, Fax.: 73 89 67 01

2002-04 - Museumsnytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?