20 Torsdag 7. februar

20 Torsdag 7. februar 2013 LITTERATURSIDER STATISKE TEKSTER JO TORKJEL FENNE; STATUEVELTERE DIKT 132 SIDER. TIDEN FORLAG ANMELDT AV JON-MARTIN HELGESEN, NANSENSKOLEN I denne boken presenterer forfatteren historiske velt og vandalismer av kjente og ukjente statuer verden over. Språket er lyrisk, med et vell av faktaopplysninger. Forfatteren skaper et originalt estetisk uttrykk. Men jeg synes han med dette paradoksalt nok forenkler andre alvorlige motiver. Jeg opplever tekstene som noe statiske og igjennom hele samlingen leter jeg etter en form for konklusjon i slutten av hver tekst. Forfatteren presenterer materialet som skal til for å forstå verket, men gir ingen løsning eller retningslinjer. Det virker som han overlater dette helt og holdent til leseren. Dette gjør at132 sider med tekst fort kan bli noe kjedelig. Forfatteren peker på store rom og store hendelser, men jeg som anmelder har problemer med å se dette rommet. Hva er meningen bak teksten? Har den noen funksjon bortsett fra en tett setningsoppbygning med utstrakt bruk av sitatteknikk og referanser både på norsk og engelsk? Prøver forfatteren å gi noe til den generelle leseren, eller er samlingen tiltenkt en snevrere målgruppe? I utgangspunktet er prosjektet interessant med åpninger for undring. Spørsmålet blir om forfatteren stiller vel store krav til leseren. En god diktsamling for lesere med spesiell interesse for monumentødeleggelser. Men kanskje i drøyeste laget for den jevne poesileser. KJÆRLIGHET MARIANNE CLEMENTINES BILYDAR DIKT, 61 SIDER, FORLAGET OKTOBER ANMELDT AV JLILY RAGNHILD NILSEN, NANSENSKOLEN Temaet er kjærlighet. Den går over et helt forhold, fra «eg vert alltid full og prøver å fortelje / at eg er glad i deg» til «vekk frå deg». Hun prøver febrilsk å uttrykke sin frustrasjon gjennom korte, små dikt, og til tider blander hun inn rockekonserter / nevner band som tilsynelatende har ingenting med resten av teksten å gjøre. Det er en kjærlighetshistorie, fra begynnelse til slutt. Hun bruker nye, oppfinnsomme ord, og skriver korte, små dikt. Hun snakker om et «røvardatterbehov», og forklarer diverse fremmedord som sikkert har stor betydning for henne. Hun snakker ofte om anatomi, dette med kroppen og dens rare påfunn. Personlig mener jeg at hun prøver litt for hardt, og at det kan bli litt for pretensiøst og uforståelig til tider. Det virker som om hun har anstrengt seg for å skrive uanstrengt og det blir ikke alt nødvendigvis like bra. ANMELDTBØKER Unge menn - den svake part? REGNBUEPYTTENE (2012) AV: CHAND SVARE GHEI EGET FORLAG. DET FINNES en bro som forbinder det jeg gjør og det jeg ønsker å gjøre, tenker han. Gradvis overtar drømmene styringen over hverdagen helt til han forstår at han er rede til det han alltid har ønsket. Da er alt han trenger litt dristighet – og de to livene smelter sammen til ett. (I: Håndbok for lysets krigere, forf. Paulo Coelho). DET ER en viss likhet mellom Coelhos drømmende, dristige kriger LILLEHAMMER: Demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter er temaer som har opptatt den finlandssvenske forfatteren Märta Tikkanen i alle år. REDAKSJONEN redaksjon@byavis.no Helt siden 1970-tallet har hun skrevet bøker som problematiserer kjønnsroller og hvor hun skildrer det vanskelige samlivet mellom mann og kvinne, gjerne opplevd gjennom de sterke kvinneskikkelsene som karakteriserer forfatterskapet. I Bjørnsons ånd og som en markering av stemmerettsjubileet i 2013 er Märta Tikkanen invitert til å komme til Lillehammer for å holde årets Bjørnson-forelesning. Begivenheten finner sted på HiL torsdag 30. mai. - Jag ser fram emot Björnsonfestligheterna med stor förväntan, Norge har alltid tagit emot mej med oförliknelig värme, uttalte Märta Tikkanen da hun takket ja til oppdraget. Nå er hun i gang med å forberede forelesningen, og forfatteren av regnbuepyttene. Ja, ikke bare er Chand Svare Ghei en drømmer og kriger, men personene i boka hans er også det. Noen kriger mot seg selv, noen ganger for seg selv, noen ganger er det krig mot hverandre; hun mot ham oftere enn han mot henne. Mest kriger alle mot mye. Men regnbuepyttene er altså ikke en krigshistorie, få for all del med det! Men boka består av fragment fra selve livet, tilsynelatende et sorgløst liv med mot og lyst, letthetens liv, noe begynner, det varer ved en stund, karusellen er på til mismotet og angsten overtar – og angeren. Dette klippet fra Pytt 42 kan være representativt; ”… redd for å kjenne flammen igjen. Ikke kjærlighetsflammen, men selve helvetesovnen”. Ja, forfatteren sparer ikke på effektene, det vanker mye drikk, fyll, planlagt og tilfeldig sex … og så kommer ettertanken, meningen med livet? Men likevel, ikke noe her er slik at det ikke har hendt og hender, altså hverdagsrealisme. DE KNAPT 200 sidene rører alt i alt ved flere sider av … ja, nettopp livet. Svært tydelig er de mange forholdene mellom kjønn; han – hun, menn – kvinner, én – flere, flere – én. I små glimt mulig lykke, mulig harmoni, men mest er det problem, lettsindig sex, ”rovdrift” med tvilsomme utganger og uhyre sjelden med hell, enn si lykke. Unge menn synes å være den svake part i forhold til kvinnene, som her: … hver dag var like vidunderlig vakker. Fylt av frisk luft, av liv og lyder som lekte med ham.(…) Samtidig levde han i konstant frykt for at hun ville avvise ham – ”. som hun understreker at vil ta utgangspunkt i det personlige. - Mitt sätt att ta tag i principiella och existentiella frågor har ET KAPITTEL, Pytt 882, skiller seg ut fra de mange andre Pyttene. Det gjelder konkurranse, status, prestisje, renkespill primært manifestert i en han og en hun i en vanlig bedrift. Kapitlet tar liten plass, men framstår derfor tydeligere som kontrast til annen tematikk og rører ved et miljø mange vil kjenne seg igjen i. ETT MOTIV som går igjen er naturen; fjell, vidder, vann, pytter, trær. Så tydelig er bruk av natur at vi aner en symbolikk her, et visst valg, og er det ikke da frihet naturen står for, som i Pytt 507. Han sto og måpte i et minutt eller to (…) overblikk over utsynet. Det var sletter, myrer, landskap så langt han kunne se. Langt, langt borte kunne han skimte høye fjell som tronet i horisonten. Rundt omkring (…) kunne han skimte små dammer, pytter med vann, (…). Pyttene strakte seg i landskapet i en nærmest uendelig strekke,(…). Det var totalt unikt; noe han aldri før hadde beskuet.” Pyttene kommer tilbake helt sist i boka, og i en svakt lyrisk-mystisk tone; Det knekker og brister i tusen pytter rundt ham. Sammen blir det til en symfoni av bråk og støy. Han vakler seg noe ustø bort til nærmeste pytt. Vannet er byttet ut med isflak; han løfter det opp og ser at selve regnbuen har blitt fanget i flaket. Tusen pytter, tusen flak, tusen regnbuer som holdes til fange. Han smiler. Nå er hun bare et vakkert, evig minne. I DEN KORTE Pytt 74 og den lengre Pytt 186 (og også i Pytt 833 alltid varit att föra dem ner på ett personligt och konkret plan där jag kan känna mark under fötterna, sier Märta Tikkanen. ”Et lite stykke Alfaterra”) fornemmer vi en svakt mystisk, svakt esoterisk tone (antroposofisk syn?) som minner om den tysk-sveitsiske forfatteren Hermann Hesse. Det hviler også en slags virkelighetsfjern atmosfære over den – etter mitt skjønn – interessante Pytt 445 (s. 103f.), et møte mellom den ensomme, fyllesjuke, angstfylte Jack og den (mystiske) doktor James Waller. Kapitlet er en tydelig framtidsvisjon, her en visjon med negativt fortegn. Som du forstår, forklarer doktoren, ”… er én av målene våre å kunne laste ned all informasjon i et menneskes hjerne og laste det opp i en av våre simulatorer.[…] Vi har nå kommet til det ultimate vendepunkt, der hvor vi er klare, klare for revolusjon!” JACKS HJERNE er utpekt som forsøkshjerne, ”Du har valget om det er ditt navn som blir innprentet i historien.” Alternativ til legens ukritiske framtidsoptimisme står Jacks venninne, Linda. ”-Tror du virkelig på ham – på det at hjernen bare er en datamaskin som du kan skanne inn og dublisere? Hva med sjelen din, det åndelige, det som ikke kan måles innenfor det fysiske?” Skal vi tro at dette også er forfatterens stemme? NOEN VIL nok hevde at regnbuepyttene er uryddig i formen. Boka blir neppe masselesning, heller tror jeg den hører til kategorien ”smal” litteratur. Og boka har poeng, mange poeng som artikuleres i forfatterens stemme. Ikke hvermannsens, men en stemme som har noe å si! Märta Tikkanen er årets Bjørnson-foreleser I samtale med Ebba Witt- Brattström Til å innlede til forelesningen, og til å lede en samtale med Tikkanen på Nansenskolen senere samme dag, er den svenske litteraturviteren, professoren og feministen Ebba Witt-Brattström engasjert. Witt-Brattström er kjent for et norsk publikum som spaltist i Klassekampen. I godt selskap Märta Tikkanen er i godt selskap i rollen som Bjørnsonforeleser.Tidligere Bjørnsonforelesere har vært Yasar Kamal (Tyrkia), Musa Mutaev (Tsjetsjenia), Sahar Khalifhe (Palestina), Edvard Hoem (Norge), André Brink (Sør- Afrika) og Adonis / Ali Esber Said (Syria, Frankrike). Samarbeid Bjørnson-forelesningen er et samarbeid mellom Høgskolen i Lillehammer, Nansenskolen, Maihaugen og Norsk Litteraturfestival. Datoene for årets festival er tirsdag 28. mai til søndag 2. juni. Følg med på www.litteraturfestival.no for nyheter om forfattere og andre deltagere til Norsk Litteraturfestival.

LITTERATURSIDER Torsdag 7. februar 2013 ANMELDTBØKER Kommer til litteraturfestivalen STEINSAMLERE (1996/2010) MERETHE LINDSTRØM H. ASCHEHOUG & CO ROMANENS 220 sider er ordnet i 14 deler (kapitler), selve handlingen inkluderer to hovedpersoner som også samtidig er fortellerne. Av sine egne liv. De to er filosofi- professoren Hammer og hans sekretær, Dagmar Grüner. Handlingen forløper på to tidsplan, et nåtidig som er en bilreise de to gjør fra øst og vestover til Skjolden der filosofen Wittgenstein skal ha holdt til en periode. Mer interessant enn denne konkrete turen er alle retrospektive scenene – fortidige hendelser, eller rettere sagt fragment av minner. Med dette bakteppet kan boka høres prosaisk ut; nøktern, hverdagslig og i beste fall ”litt” interessant. Men ikke noe av dette stemmer, for nærmere stor, stor diktning kommer en ikke. En bok full av undring, og en bok til å undre seg over. Og – merk – boka regnes som forfatterens gjennombrudd. DET SOM preger boka er spesielt to ting, for det første: det de to – Hammer og sekretæren – faktisk forteller utgjør bare en mikroskopisk del av alt som må ha skjedd dem og skjedd dem imellom gjennom deres livsløp. Boka lever opp til slik sekretæren siterer sin arbeidsgiver: Når man likevel ikke kan få sagt det man har å si, må man ganske enkelt la det være. Alt det som boka eksplisitt ikke sier inspirerer, utfordrer eller endog tvinger leserne å dikte videre der det usagte slutter. Denne såkalte antydningens kunst er fortellingens fascinasjon og for leserne inspirasjon, kanskje en psykologisk roman vi har mellom hendene? ET ANNET kjennetegn er den impresjonistiske stilen, alt som fortelles siles gjennom de to fortellernes sinn, alt de sier farges av deres levde liv – eller rettere sagt gjennom deres ulevde liv. Begge deler, både den implisitte og den impresjonistiske fortellestilen, inviterer leserne til sterkt engasjement; grubling, refleksjon, undring. En er ikke ferdig med boka etter punktum på s. 224. PROFESSOR HAMMER og sekretæren Grüner lever som i en uforløst symbiose, uforløst seg imellom, men virker også utilpass (kan hende ulykkelig) hver for seg i forhold til andre. Hva er det som har gått galt – går galt? For noe galt er det. Noe kan kanskje spores tilbake til barndommen, for eksempel forkludret foreldre – barnforhold? Så er det dette 40 år lange arbeidsforholdet mellom Hammer og sekretæren Grüner? Om sin venn Bengtson, senere gift med Hammers niese, sier Hammer selv etter deres skilsmisse at de er ”to mennesker som begge hadde glidd av sporet”. Om Hammer og hans sekretær kan vi si at de aldri har vært og aldri kom på sporet, slik synes det, men hva vet vi? Dette er, som alt nevnt, bokas fascinasjon, dette: Hva vet vi? Det hviler mystikk, så mye usagt om disse 40 årene Grüner var Hammers sekretær, og det at hun var tilsynelatende bare det! Frigid er verken Hammer eller Grüner. Hammer har sitt, og fortellingen avdekker også et kjærlighetsforhold mellom Grüner og tidligere nevnte Bengtson, tilsynelatende et ekte forhold, men uforløst. I KJÆRLIGHETSKUNSTEN er Grüner upriviligert, det er hennes egen fasit etter en samtale med en kvinne som ytrer slik: – Men har du noen gang, begynte hun – var det noen gang noen? Så du på én og tenkte at det var ham.” Hun fortsetter ikke. Og det pussige er at hun ikke trenger gjøre det, likevel vet jeg akkurat hva hun mener. Privilegiet til dem som en gang har elsket.” Men det er ikke Grüner, hun er den tafatte, sympatiske, ”stakkars deg”- sekretæren, pliktoppfyllende, også kan hende litt redd (men for hva), og hva er det hun ikke forteller? Og forstår vi at slik kunne det gå? Med henne. For tilfreds med livet er hun ikke, enn Pionerer og foregangskvinner si lykkelig. I en mannsalder som sekretær hos mega-egoisten Hammer, sykelig selvopptatt, selvgod, manipulerende, svak, ja, særlig svak, hvorfor skulle han ellers behøve å vise nedlatenhet, arroganse i mange situasjoner – demonstrere makt? Om dette siste erkjenner han selv i en bestemt situasjon med en kvinne han har holdt et forhold til: ”Du må kvitte deg med det, vet du” (da hun forteller hun skal ha barn med ham). Gresset i hagen var så grønt, og stillheten som etterfulgte ordene, var så perfekt. Var det makten ved det hele? Jeg kan ikke helt utelukke at det var det.” Men som innbilsk idiot overfor studiner og andre unge kvinner får Hammer tid om annen sin dårlig skjulte selvopptatthet og selvhøytidelighet satt på prøve. Usårbar er han ikke. Hammer har ordet i bokas siste kapittel, men heller ikke her tror vi på at det bor noe ærlig og uselvisk i han når han snakker om skjønnheten i naturen, fjellene, himmelen, drømmen om morens blomsterhage, og – legger han til helt sist, ”alt det Grüner kjenner av stein”. Stein. Her er vi ved bokas tittel. STEINSAMLERE – .Å SAMLE STEIN er sekretærens livslange hobby. Det sies ikke mye konkret om dette, så vi må dikte med også her. Er dette Dagmar Grüners genuine interesse, eller et vikarierende motiv – for eksempel strev etter det å bli synlig? verdsatt? være menneske mer enn Hammers ”ting”? Det overlates til leserne å gjette. Også her. Steinsamlere er boka vi ikke raskt blir ferdig med. CAMILLA COLLETT FERNANDA NISSEN FREDRIKKE MARIE QVAM GINA KROGH SIGRID UNDSET LILLEHAMMER: I 2013 blir pionerene innen norsk kvinnesak og kulturpolitikk feiret. Særlig gjelder dette Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen, som er utropt til de fire store i årets stemmerettsjubileum. REDAKSJONEN redaksjon@byavis.no Under Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene føyes det til en femte kvinne, Sigrid Undset, som hadde en mer ambivalent holdning til kvinnesak, men som gjennom sitt liv og kunstneriske virke har brøytet vei for kvinners stemmer i offentligheten, forteller festivalsjef for Norsk Litteraturfestival, Marit Borkenhagen. Onsdag 29 mai kan du møte Ebba Witt-Brattström som foredrar om Sigrid Undset. Ebba Witt- Brattström er svensk litteraturviter, professor og feminist og en av kreftene bak nettstedet nordicwomensliterature.net. Så går det slag i slag dagene framover, Kristin Brandsegg Johansen forteller om Fernanda Nissen, Brandsegg Johansen er idéhistoriker og forfatter. Hun har blant annet gitt ut Hvis kvinner ville være kvinner: Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet og Gi meg en grunn til å være kvinne. Kristin Ørjasæter og Tone Selboe er ikke snauere enn at de tar for seg selveste riksikonet Camilla Collett . Kristin Ørjasæter er direktør for Norsk barnebokinstitutt og har blant annet gitt ut biografien Camilla. Norges første feminist og boka Selvskreven. Om litterær selvfremstilling. Tone Selboe er professor i litteratur og er i vår aktuell med utgivelsen Camilla Collett. Engasjerte essays. Ørjasæter og Selboe vil med sine rike kunnskap om emnet presentere to ulike perspektiver på Camilla Colletts liv og forfatterskap. Bjerkebæk Hilde Hagerup om Gina Krogh kan du høre på lørdag. Hilde Hagerup er prisbelønt ungdomsbokforfatter. Hun har blant annet utgitt romanen Alt som er galt med Georg og faktaboka Virginia Woolf. Det hele avsluttes så søndag, da holder Anne-Karin Nygård foredrag om Fredrikke Marie Qvam. – Alt dette foregår selvsagt på Bjerkebæk, kan Marit Borkenhagen fortelle. – Husk at det fort kan bli trangt om plassen, de som allerede nå vil sikre seg plass har mulighet til å kjøpe billetter på eBillett, avslutter hun. 21 ET SPRANG INN I SCIENCE FICTION-POE- SIEN TERJE DRAGSETH: BELLA BLU–HÅNDBOK FOR VERDENSROMMET SJANGER: DIKT SIDEANTALL: 271 FORLAG: CAPPELEN DAMM ANMELDT AV HENRIK A. SVE NANSENSKOLEN Bella Blu er en spesielt interessant diktsamling. Et slikt verk burde skapt debatt i landets aviser, av typen «er science fiction forenelig med poesi?» Det ser nemlig ut at det, til en viss grad, er det Dragseth har prøvd å sette under debatt. Men det er virkelig ikke bare litteraturspørsmål Dragseth belyser i samlingen. Han benytter seg av et velprøvd grep, nemlig å fjerne hovedpersonene fra jorden, for å så la de betrakte jorden fra utsiden. Dette kan fort bli en moralpreken, men han holder det vagt nok til ikke å bare slippe unna med det, men klare det med glans. I Bella Blu følger vi romsonden med samme navn, og dens passasjerer, som inkluderer fortellerstemmene VO 0011 og 0012, det mørke Nattbudet, og Hunden med den selvlysende pelsen. Felles for alle disse er at de holdes mystiske, og at vi sjeldent blir noe særlig kjent med dem, noe som passer til Bella Blus jevnt over usikre stemning. Grusomme hendelser blir så vidt antydet, som i Dag 1116: «Kaffe til de etterlatte.» Jo flere dager som går, jo lengre unna jorden Bella Blu kommer, jo lenger farer vi inn i en verden der språket er meningsbærende på en dypere måte. «Forklaringer er intetsigende,» påstås det på Dag 1253. Boken er bygd opp av veldig korte dikt, med «Dag [nummer]» som tittel, med noen lengre av VO 0011 og 0012. Resten av diktene er «skrevet av» Loggføreren, som da har fått jobben å skrive ned det som skjer, noe han gjør på en måte som åpner for tolkning i veldig stor grad. Loggføreren ser noen ganger ut til å være klar over at han er en figur, og at de alle er metaforer. «Ubemannede metaforer,» sådan. Også VO 0012, etter å ha kommet med en rekke nesten-bibelske bemerkninger om universet, konkluderer: «VIKTIG: SKAPELSESBE- RETNINGER I DIKT». Dette er ikke en bok som vil stå som et skinnende tårn innen norsk dikthistorie. Til det er den for ujevn, og de virkelig gode diktene er litt for langt fra hverandre. Bella Blu kunne nytt godt av å kutte ned sine 271 sider til et mer beskjedent antall. Dragseth er ofte overkryptisk (Dag 429: «Forbauset sand. / Og med hverandre: molo.»), men glimtene av umiddelbart talent er noe man vil huske lenge.