You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
LITTERATURSIDER Torsdag 7. februar 2013<br />
ANMELDTBØKER<br />
Kommer til litteraturfestivalen<br />
STEINSAMLERE<br />
(1996/2010)<br />
MERETHE LINDSTRØM<br />
H. ASCHEHOUG & CO<br />
ROMANENS 220 sider er ordnet<br />
i 14 deler (kapitler), selve handlingen<br />
inkluderer to hovedpersoner<br />
som også samtidig er fortellerne. Av<br />
sine egne liv. De to er filosofi- professoren<br />
Hammer og hans sekretær,<br />
Dagmar Grüner. Handlingen forløper<br />
på to tidsplan, et nåtidig som er<br />
en bilreise de to gjør fra øst og vestover<br />
til Skjolden der filosofen Wittgenstein<br />
skal ha holdt til en periode.<br />
Mer interessant enn denne konkrete<br />
turen er alle retrospektive scenene<br />
– fortidige hendelser, eller rettere<br />
sagt fragment av minner. Med dette<br />
bakteppet kan boka høres prosaisk<br />
ut; nøktern, hverdagslig og i beste<br />
fall ”litt” interessant. Men ikke noe<br />
av dette stemmer, for nærmere stor,<br />
stor diktning kommer en ikke. En<br />
bok full av undring, og en bok til å<br />
undre seg over. Og – merk – boka<br />
regnes som forfatterens gjennombrudd.<br />
DET SOM preger boka er spesielt<br />
to ting, for det første: det de to<br />
– Hammer og sekretæren – faktisk<br />
forteller utgjør bare en mikroskopisk<br />
del av alt som må ha skjedd<br />
dem og skjedd dem imellom gjennom<br />
deres livsløp. Boka lever opp<br />
til slik sekretæren siterer sin<br />
arbeidsgiver: Når man likevel ikke<br />
kan få sagt det man har å si, må man<br />
ganske enkelt la det være. Alt det<br />
som boka eksplisitt ikke sier inspirerer,<br />
utfordrer eller endog tvinger<br />
leserne å dikte videre der det usagte<br />
slutter. Denne såkalte antydningens<br />
kunst er fortellingens fascinasjon og<br />
for leserne inspirasjon, kanskje en<br />
psykologisk roman vi har mellom<br />
hendene?<br />
ET ANNET kjennetegn er den<br />
impresjonistiske stilen, alt som fortelles<br />
siles gjennom de to fortellernes<br />
sinn, alt de sier farges av deres<br />
levde liv – eller rettere sagt gjennom<br />
deres ulevde liv. Begge deler,<br />
både den implisitte og den impresjonistiske<br />
fortellestilen, inviterer<br />
leserne til sterkt engasjement; grubling,<br />
refleksjon, undring. En er ikke<br />
ferdig med boka etter punktum på<br />
s. 224.<br />
PROFESSOR HAMMER og<br />
sekretæren Grüner lever som i en<br />
uforløst symbiose, uforløst seg<br />
imellom, men virker også utilpass<br />
(kan hende ulykkelig) hver for seg<br />
i forhold til andre. Hva er det som<br />
har gått galt – går galt? For noe galt<br />
er det. Noe kan kanskje spores tilbake<br />
til barndommen, for eksempel<br />
forkludret foreldre – barnforhold?<br />
Så er det dette 40 år lange arbeidsforholdet<br />
mellom Hammer og<br />
sekretæren Grüner? Om sin venn<br />
Bengtson, senere gift med Hammers<br />
niese, sier Hammer selv etter<br />
deres skilsmisse at de er ”to mennesker<br />
som begge hadde glidd av<br />
sporet”. Om Hammer og hans<br />
sekretær kan vi si at de aldri har<br />
vært og aldri kom på sporet, slik<br />
synes det, men hva vet vi? Dette er,<br />
som alt nevnt, bokas fascinasjon,<br />
dette: Hva vet vi? Det hviler mystikk,<br />
så mye usagt om disse 40<br />
årene Grüner var Hammers sekretær,<br />
og det at hun var tilsynelatende<br />
bare det! Frigid er verken Hammer<br />
eller Grüner. Hammer har sitt, og<br />
fortellingen avdekker også et kjærlighetsforhold<br />
mellom Grüner og<br />
tidligere nevnte Bengtson, tilsynelatende<br />
et ekte forhold, men uforløst.<br />
I KJÆRLIGHETSKUNSTEN<br />
er Grüner upriviligert, det er hennes<br />
egen fasit etter en samtale med en<br />
kvinne som ytrer slik: – Men har du<br />
noen gang, begynte hun – var det<br />
noen gang noen? Så du på én og<br />
tenkte at det var ham.” Hun fortsetter<br />
ikke. Og det pussige er at hun<br />
ikke trenger gjøre det, likevel vet<br />
jeg akkurat hva hun mener. Privilegiet<br />
til dem som en gang har<br />
elsket.” Men det er ikke Grüner,<br />
hun er den tafatte, sympatiske,<br />
”stakkars deg”- sekretæren, pliktoppfyllende,<br />
også kan hende litt<br />
redd (men for hva), og hva er det<br />
hun ikke forteller? Og forstår vi at<br />
slik kunne det gå? Med henne. For<br />
tilfreds med livet er hun ikke, enn<br />
Pionerer og foregangskvinner<br />
si lykkelig. I en mannsalder som<br />
sekretær hos mega-egoisten Hammer,<br />
sykelig selvopptatt, selvgod,<br />
manipulerende, svak, ja, særlig<br />
svak, hvorfor skulle han ellers<br />
behøve å vise nedlatenhet, arroganse<br />
i mange situasjoner – demonstrere<br />
makt? Om dette siste<br />
erkjenner han selv i en bestemt<br />
situasjon med en kvinne han har<br />
holdt et forhold til: ”Du må kvitte<br />
deg med det, vet du” (da hun forteller<br />
hun skal ha barn med ham).<br />
Gresset i hagen var så grønt, og<br />
stillheten som etterfulgte ordene,<br />
var så perfekt. Var det makten ved<br />
det hele? Jeg kan ikke helt utelukke<br />
at det var det.” Men som innbilsk<br />
idiot overfor studiner og andre unge<br />
kvinner får Hammer tid om annen<br />
sin dårlig skjulte selvopptatthet og<br />
selvhøytidelighet satt på prøve.<br />
Usårbar er han ikke. Hammer har<br />
ordet i bokas siste kapittel, men heller<br />
ikke her tror vi på at det bor noe<br />
ærlig og uselvisk i han når han<br />
snakker om skjønnheten i naturen,<br />
fjellene, himmelen, drømmen om<br />
morens blomsterhage, og – legger<br />
han til helt sist, ”alt det Grüner<br />
kjenner av stein”. Stein. Her er vi<br />
ved bokas tittel.<br />
STEINSAMLERE – .Å<br />
SAMLE STEIN er sekretærens<br />
livslange hobby. Det sies ikke mye<br />
konkret om dette, så vi må dikte<br />
med også her. Er dette Dagmar Grüners<br />
genuine interesse, eller et vikarierende<br />
motiv – for eksempel strev<br />
etter det å bli synlig? verdsatt? være<br />
menneske mer enn Hammers<br />
”ting”? Det overlates til leserne å<br />
gjette. Også her. Steinsamlere er<br />
boka vi ikke raskt blir ferdig med.<br />
CAMILLA COLLETT FERNANDA NISSEN FREDRIKKE MARIE QVAM GINA KROGH SIGRID UNDSET<br />
LILLEHAMMER: I 2013 blir<br />
pionerene innen norsk<br />
kvinnesak og kulturpolitikk<br />
feiret. Særlig gjelder<br />
dette Camilla Collett, Fredrikke<br />
Marie Qvam, Gina<br />
Krog og Fernanda Nissen,<br />
som er utropt til de fire<br />
store i årets stemmerettsjubileum.<br />
REDAKSJONEN<br />
redaksjon@byavis.no<br />
Under Norsk Litteraturfestival<br />
– Sigrid Undset-dagene føyes det<br />
til en femte kvinne, Sigrid Undset,<br />
som hadde en mer ambivalent<br />
holdning til kvinnesak, men som<br />
gjennom sitt liv og kunstneriske<br />
virke har brøytet vei for kvinners<br />
stemmer i offentligheten, forteller<br />
festivalsjef for Norsk Litteraturfestival,<br />
Marit Borkenhagen.<br />
Onsdag 29 mai kan du møte<br />
Ebba Witt-Brattström som foredrar<br />
om Sigrid Undset. Ebba Witt-<br />
Brattström er svensk<br />
litteraturviter, professor og feminist<br />
og en av kreftene bak nettstedet<br />
nordicwomensliterature.net.<br />
Så går det slag i slag dagene<br />
framover, Kristin Brandsegg<br />
Johansen forteller om Fernanda<br />
Nissen, Brandsegg Johansen er<br />
idéhistoriker og forfatter. Hun har<br />
blant annet gitt ut Hvis kvinner<br />
ville være kvinner: Sigrid Undset,<br />
hennes samtid og kvinnespørsmålet<br />
og Gi meg en grunn til å være<br />
kvinne. Kristin Ørjasæter og Tone<br />
Selboe er ikke snauere enn at de<br />
tar for seg selveste riksikonet<br />
Camilla Collett . Kristin Ørjasæter<br />
er direktør for Norsk barnebokinstitutt<br />
og har blant annet gitt ut<br />
biografien Camilla. Norges første<br />
feminist og boka Selvskreven.<br />
Om litterær selvfremstilling. Tone<br />
Selboe er professor i litteratur og<br />
er i vår aktuell med utgivelsen<br />
Camilla Collett. Engasjerte<br />
essays. Ørjasæter og Selboe vil<br />
med sine rike kunnskap om emnet<br />
presentere to ulike perspektiver på<br />
Camilla Colletts liv og forfatterskap.<br />
Bjerkebæk<br />
Hilde Hagerup om Gina Krogh<br />
kan du høre på lørdag. Hilde<br />
Hagerup er prisbelønt ungdomsbokforfatter.<br />
Hun har blant annet<br />
utgitt romanen Alt som er galt<br />
med Georg og faktaboka Virginia<br />
Woolf.<br />
Det hele avsluttes så søndag, da<br />
holder Anne-Karin Nygård foredrag<br />
om Fredrikke Marie Qvam.<br />
– Alt dette foregår selvsagt på<br />
Bjerkebæk, kan Marit Borkenhagen<br />
fortelle. – Husk at det fort kan<br />
bli trangt om plassen, de som allerede<br />
nå vil sikre seg plass har<br />
mulighet til å kjøpe billetter på<br />
eBillett, avslutter hun.<br />
21<br />
ET SPRANG INN I<br />
SCIENCE FICTION-POE-<br />
SIEN<br />
TERJE DRAGSETH:<br />
BELLA BLU–HÅNDBOK FOR<br />
VERDENSROMMET<br />
SJANGER: DIKT<br />
SIDEANTALL: 271<br />
FORLAG: CAPPELEN DAMM<br />
ANMELDT AV HENRIK A. SVE<br />
NANSENSKOLEN<br />
Bella Blu er en spesielt interessant<br />
diktsamling. Et slikt verk<br />
burde skapt debatt i landets<br />
aviser, av typen «er science fiction<br />
forenelig med poesi?» Det<br />
ser nemlig ut at det, til en viss<br />
grad, er det Dragseth har prøvd<br />
å sette under debatt.<br />
Men det er virkelig ikke bare<br />
litteraturspørsmål Dragseth<br />
belyser i samlingen. Han benytter<br />
seg av et velprøvd grep,<br />
nemlig å fjerne hovedpersonene<br />
fra jorden, for å så la de betrakte<br />
jorden fra utsiden. Dette kan<br />
fort bli en moralpreken, men<br />
han holder det vagt nok til ikke<br />
å bare slippe unna med det, men<br />
klare det med glans.<br />
I Bella Blu følger vi romsonden<br />
med samme navn, og dens passasjerer,<br />
som inkluderer fortellerstemmene<br />
VO 0011 og 0012,<br />
det mørke Nattbudet, og Hunden<br />
med den selvlysende pelsen.<br />
Felles for alle disse er at de<br />
holdes mystiske, og at vi sjeldent<br />
blir noe særlig kjent med<br />
dem, noe som passer til Bella<br />
Blus jevnt over usikre stemning.<br />
Grusomme hendelser blir<br />
så vidt antydet, som i Dag 1116:<br />
«Kaffe til de etterlatte.» Jo flere<br />
dager som går, jo lengre unna<br />
jorden Bella Blu kommer, jo<br />
lenger farer vi inn i en verden<br />
der språket er meningsbærende<br />
på en dypere måte. «Forklaringer<br />
er intetsigende,» påstås det<br />
på Dag 1253.<br />
Boken er bygd opp av veldig<br />
korte dikt, med «Dag [nummer]»<br />
som tittel, med noen<br />
lengre av VO 0011 og 0012.<br />
Resten av diktene er «skrevet<br />
av» Loggføreren, som da har<br />
fått jobben å skrive ned det som<br />
skjer, noe han gjør på en måte<br />
som åpner for tolkning i veldig<br />
stor grad. Loggføreren ser noen<br />
ganger ut til å være klar over at<br />
han er en figur, og at de alle er<br />
metaforer. «Ubemannede metaforer,»<br />
sådan. Også VO 0012,<br />
etter å ha kommet med en rekke<br />
nesten-bibelske bemerkninger<br />
om universet, konkluderer:<br />
«VIKTIG: SKAPELSESBE-<br />
RETNINGER I DIKT».<br />
Dette er ikke en bok som vil stå<br />
som et skinnende tårn innen<br />
norsk dikthistorie. Til det er den<br />
for ujevn, og de virkelig gode<br />
diktene er litt for langt fra hverandre.<br />
Bella Blu kunne nytt<br />
godt av å kutte ned sine 271<br />
sider til et mer beskjedent<br />
antall. Dragseth er ofte overkryptisk<br />
(Dag 429: «Forbauset<br />
sand. / Og med hverandre:<br />
molo.»), men glimtene av<br />
umiddelbart talent er noe man<br />
vil huske lenge.