bolig? - Lillehammer Byavis

LITTERATURSIDER Torsdag 7. februar 2013
ANMELDTBØKER
Kommer til litteraturfestivalen
STEINSAMLERE
(1996/2010)
MERETHE LINDSTRØM
H. ASCHEHOUG & CO
ROMANENS 220 sider er ordnet
i 14 deler (kapitler), selve handlingen
inkluderer to hovedpersoner
som også samtidig er fortellerne. Av
sine egne liv. De to er filosofi- professoren
Hammer og hans sekretær,
Dagmar Grüner. Handlingen forløper
på to tidsplan, et nåtidig som er
en bilreise de to gjør fra øst og vestover
til Skjolden der filosofen Wittgenstein
skal ha holdt til en periode.
Mer interessant enn denne konkrete
turen er alle retrospektive scenene
– fortidige hendelser, eller rettere
sagt fragment av minner. Med dette
bakteppet kan boka høres prosaisk
ut; nøktern, hverdagslig og i beste
fall ”litt” interessant. Men ikke noe
av dette stemmer, for nærmere stor,
stor diktning kommer en ikke. En
bok full av undring, og en bok til å
undre seg over. Og – merk – boka
regnes som forfatterens gjennombrudd.
DET SOM preger boka er spesielt
to ting, for det første: det de to
– Hammer og sekretæren – faktisk
forteller utgjør bare en mikroskopisk
del av alt som må ha skjedd
dem og skjedd dem imellom gjennom
deres livsløp. Boka lever opp
til slik sekretæren siterer sin
arbeidsgiver: Når man likevel ikke
kan få sagt det man har å si, må man
ganske enkelt la det være. Alt det
som boka eksplisitt ikke sier inspirerer,
utfordrer eller endog tvinger
leserne å dikte videre der det usagte
slutter. Denne såkalte antydningens
kunst er fortellingens fascinasjon og
for leserne inspirasjon, kanskje en
psykologisk roman vi har mellom
hendene?
ET ANNET kjennetegn er den
impresjonistiske stilen, alt som fortelles
siles gjennom de to fortellernes
sinn, alt de sier farges av deres
levde liv – eller rettere sagt gjennom
deres ulevde liv. Begge deler,
både den implisitte og den impresjonistiske
fortellestilen, inviterer
leserne til sterkt engasjement; grubling,
refleksjon, undring. En er ikke
ferdig med boka etter punktum på
s. 224.
PROFESSOR HAMMER og
sekretæren Grüner lever som i en
uforløst symbiose, uforløst seg
imellom, men virker også utilpass
(kan hende ulykkelig) hver for seg
i forhold til andre. Hva er det som
har gått galt – går galt? For noe galt
er det. Noe kan kanskje spores tilbake
til barndommen, for eksempel
forkludret foreldre – barnforhold?
Så er det dette 40 år lange arbeidsforholdet
mellom Hammer og
sekretæren Grüner? Om sin venn
Bengtson, senere gift med Hammers
niese, sier Hammer selv etter
deres skilsmisse at de er ”to mennesker
som begge hadde glidd av
sporet”. Om Hammer og hans
sekretær kan vi si at de aldri har
vært og aldri kom på sporet, slik
synes det, men hva vet vi? Dette er,
som alt nevnt, bokas fascinasjon,
dette: Hva vet vi? Det hviler mystikk,
så mye usagt om disse 40
årene Grüner var Hammers sekretær,
og det at hun var tilsynelatende
bare det! Frigid er verken Hammer
eller Grüner. Hammer har sitt, og
fortellingen avdekker også et kjærlighetsforhold
mellom Grüner og
tidligere nevnte Bengtson, tilsynelatende
et ekte forhold, men uforløst.
I KJÆRLIGHETSKUNSTEN
er Grüner upriviligert, det er hennes
egen fasit etter en samtale med en
kvinne som ytrer slik: – Men har du
noen gang, begynte hun – var det
noen gang noen? Så du på én og
tenkte at det var ham.” Hun fortsetter
ikke. Og det pussige er at hun
ikke trenger gjøre det, likevel vet
jeg akkurat hva hun mener. Privilegiet
til dem som en gang har
elsket.” Men det er ikke Grüner,
hun er den tafatte, sympatiske,
”stakkars deg”- sekretæren, pliktoppfyllende,
også kan hende litt
redd (men for hva), og hva er det
hun ikke forteller? Og forstår vi at
slik kunne det gå? Med henne. For
tilfreds med livet er hun ikke, enn
Pionerer og foregangskvinner
si lykkelig. I en mannsalder som
sekretær hos mega-egoisten Hammer,
sykelig selvopptatt, selvgod,
manipulerende, svak, ja, særlig
svak, hvorfor skulle han ellers
behøve å vise nedlatenhet, arroganse
i mange situasjoner – demonstrere
makt? Om dette siste
erkjenner han selv i en bestemt
situasjon med en kvinne han har
holdt et forhold til: ”Du må kvitte
deg med det, vet du” (da hun forteller
hun skal ha barn med ham).
Gresset i hagen var så grønt, og
stillheten som etterfulgte ordene,
var så perfekt. Var det makten ved
det hele? Jeg kan ikke helt utelukke
at det var det.” Men som innbilsk
idiot overfor studiner og andre unge
kvinner får Hammer tid om annen
sin dårlig skjulte selvopptatthet og
selvhøytidelighet satt på prøve.
Usårbar er han ikke. Hammer har
ordet i bokas siste kapittel, men heller
ikke her tror vi på at det bor noe
ærlig og uselvisk i han når han
snakker om skjønnheten i naturen,
fjellene, himmelen, drømmen om
morens blomsterhage, og – legger
han til helt sist, ”alt det Grüner
kjenner av stein”. Stein. Her er vi
ved bokas tittel.
STEINSAMLERE – .Å
SAMLE STEIN er sekretærens
livslange hobby. Det sies ikke mye
konkret om dette, så vi må dikte
med også her. Er dette Dagmar Grüners
genuine interesse, eller et vikarierende
motiv – for eksempel strev
etter det å bli synlig? verdsatt? være
menneske mer enn Hammers
”ting”? Det overlates til leserne å
gjette. Også her. Steinsamlere er
boka vi ikke raskt blir ferdig med.
CAMILLA COLLETT FERNANDA NISSEN FREDRIKKE MARIE QVAM GINA KROGH SIGRID UNDSET
LILLEHAMMER: I 2013 blir
pionerene innen norsk
kvinnesak og kulturpolitikk
feiret. Særlig gjelder
dette Camilla Collett, Fredrikke
Marie Qvam, Gina
Krog og Fernanda Nissen,
som er utropt til de fire
store i årets stemmerettsjubileum.
REDAKSJONEN
redaksjon@byavis.no
Under Norsk Litteraturfestival
– Sigrid Undset-dagene føyes det
til en femte kvinne, Sigrid Undset,
som hadde en mer ambivalent
holdning til kvinnesak, men som
gjennom sitt liv og kunstneriske
virke har brøytet vei for kvinners
stemmer i offentligheten, forteller
festivalsjef for Norsk Litteraturfestival,
Marit Borkenhagen.
Onsdag 29 mai kan du møte
Ebba Witt-Brattström som foredrar
om Sigrid Undset. Ebba Witt-
Brattström er svensk
litteraturviter, professor og feminist
og en av kreftene bak nettstedet
nordicwomensliterature.net.
Så går det slag i slag dagene
framover, Kristin Brandsegg
Johansen forteller om Fernanda
Nissen, Brandsegg Johansen er
idéhistoriker og forfatter. Hun har
blant annet gitt ut Hvis kvinner
ville være kvinner: Sigrid Undset,
hennes samtid og kvinnespørsmålet
og Gi meg en grunn til å være
kvinne. Kristin Ørjasæter og Tone
Selboe er ikke snauere enn at de
tar for seg selveste riksikonet
Camilla Collett . Kristin Ørjasæter
er direktør for Norsk barnebokinstitutt
og har blant annet gitt ut
biografien Camilla. Norges første
feminist og boka Selvskreven.
Om litterær selvfremstilling. Tone
Selboe er professor i litteratur og
er i vår aktuell med utgivelsen
Camilla Collett. Engasjerte
essays. Ørjasæter og Selboe vil
med sine rike kunnskap om emnet
presentere to ulike perspektiver på
Camilla Colletts liv og forfatterskap.
Bjerkebæk
Hilde Hagerup om Gina Krogh
kan du høre på lørdag. Hilde
Hagerup er prisbelønt ungdomsbokforfatter.
Hun har blant annet
utgitt romanen Alt som er galt
med Georg og faktaboka Virginia
Woolf.
Det hele avsluttes så søndag, da
holder Anne-Karin Nygård foredrag
om Fredrikke Marie Qvam.
– Alt dette foregår selvsagt på
Bjerkebæk, kan Marit Borkenhagen
fortelle. – Husk at det fort kan
bli trangt om plassen, de som allerede
nå vil sikre seg plass har
mulighet til å kjøpe billetter på
eBillett, avslutter hun.
21
ET SPRANG INN I
SCIENCE FICTION-POE-
SIEN
TERJE DRAGSETH:
BELLA BLU–HÅNDBOK FOR
VERDENSROMMET
SJANGER: DIKT
SIDEANTALL: 271
FORLAG: CAPPELEN DAMM
ANMELDT AV HENRIK A. SVE
NANSENSKOLEN
Bella Blu er en spesielt interessant
diktsamling. Et slikt verk
burde skapt debatt i landets
aviser, av typen «er science fiction
forenelig med poesi?» Det
ser nemlig ut at det, til en viss
grad, er det Dragseth har prøvd
å sette under debatt.
Men det er virkelig ikke bare
litteraturspørsmål Dragseth
belyser i samlingen. Han benytter
seg av et velprøvd grep,
nemlig å fjerne hovedpersonene
fra jorden, for å så la de betrakte
jorden fra utsiden. Dette kan
fort bli en moralpreken, men
han holder det vagt nok til ikke
å bare slippe unna med det, men
klare det med glans.
I Bella Blu følger vi romsonden
med samme navn, og dens passasjerer,
som inkluderer fortellerstemmene
VO 0011 og 0012,
det mørke Nattbudet, og Hunden
med den selvlysende pelsen.
Felles for alle disse er at de
holdes mystiske, og at vi sjeldent
blir noe særlig kjent med
dem, noe som passer til Bella
Blus jevnt over usikre stemning.
Grusomme hendelser blir
så vidt antydet, som i Dag 1116:
«Kaffe til de etterlatte.» Jo flere
dager som går, jo lengre unna
jorden Bella Blu kommer, jo
lenger farer vi inn i en verden
der språket er meningsbærende
på en dypere måte. «Forklaringer
er intetsigende,» påstås det
på Dag 1253.
Boken er bygd opp av veldig
korte dikt, med «Dag [nummer]»
som tittel, med noen
lengre av VO 0011 og 0012.
Resten av diktene er «skrevet
av» Loggføreren, som da har
fått jobben å skrive ned det som
skjer, noe han gjør på en måte
som åpner for tolkning i veldig
stor grad. Loggføreren ser noen
ganger ut til å være klar over at
han er en figur, og at de alle er
metaforer. «Ubemannede metaforer,»
sådan. Også VO 0012,
etter å ha kommet med en rekke
nesten-bibelske bemerkninger
om universet, konkluderer:
«VIKTIG: SKAPELSESBE-
RETNINGER I DIKT».
Dette er ikke en bok som vil stå
som et skinnende tårn innen
norsk dikthistorie. Til det er den
for ujevn, og de virkelig gode
diktene er litt for langt fra hverandre.
Bella Blu kunne nytt
godt av å kutte ned sine 271
sider til et mer beskjedent
antall. Dragseth er ofte overkryptisk
(Dag 429: «Forbauset
sand. / Og med hverandre:
molo.»), men glimtene av
umiddelbart talent er noe man
vil huske lenge.