bolig? - Lillehammer Byavis

byavis.no

bolig? - Lillehammer Byavis

LITTERATURSIDER Torsdag 7. februar 2013

ANMELDTBØKER

Kommer til litteraturfestivalen

STEINSAMLERE

(1996/2010)

MERETHE LINDSTRØM

H. ASCHEHOUG & CO

ROMANENS 220 sider er ordnet

i 14 deler (kapitler), selve handlingen

inkluderer to hovedpersoner

som også samtidig er fortellerne. Av

sine egne liv. De to er filosofi- professoren

Hammer og hans sekretær,

Dagmar Grüner. Handlingen forløper

på to tidsplan, et nåtidig som er

en bilreise de to gjør fra øst og vestover

til Skjolden der filosofen Wittgenstein

skal ha holdt til en periode.

Mer interessant enn denne konkrete

turen er alle retrospektive scenene

– fortidige hendelser, eller rettere

sagt fragment av minner. Med dette

bakteppet kan boka høres prosaisk

ut; nøktern, hverdagslig og i beste

fall ”litt” interessant. Men ikke noe

av dette stemmer, for nærmere stor,

stor diktning kommer en ikke. En

bok full av undring, og en bok til å

undre seg over. Og – merk – boka

regnes som forfatterens gjennombrudd.

DET SOM preger boka er spesielt

to ting, for det første: det de to

– Hammer og sekretæren – faktisk

forteller utgjør bare en mikroskopisk

del av alt som må ha skjedd

dem og skjedd dem imellom gjennom

deres livsløp. Boka lever opp

til slik sekretæren siterer sin

arbeidsgiver: Når man likevel ikke

kan få sagt det man har å si, må man

ganske enkelt la det være. Alt det

som boka eksplisitt ikke sier inspirerer,

utfordrer eller endog tvinger

leserne å dikte videre der det usagte

slutter. Denne såkalte antydningens

kunst er fortellingens fascinasjon og

for leserne inspirasjon, kanskje en

psykologisk roman vi har mellom

hendene?

ET ANNET kjennetegn er den

impresjonistiske stilen, alt som fortelles

siles gjennom de to fortellernes

sinn, alt de sier farges av deres

levde liv – eller rettere sagt gjennom

deres ulevde liv. Begge deler,

både den implisitte og den impresjonistiske

fortellestilen, inviterer

leserne til sterkt engasjement; grubling,

refleksjon, undring. En er ikke

ferdig med boka etter punktum på

s. 224.

PROFESSOR HAMMER og

sekretæren Grüner lever som i en

uforløst symbiose, uforløst seg

imellom, men virker også utilpass

(kan hende ulykkelig) hver for seg

i forhold til andre. Hva er det som

har gått galt – går galt? For noe galt

er det. Noe kan kanskje spores tilbake

til barndommen, for eksempel

forkludret foreldre – barnforhold?

Så er det dette 40 år lange arbeidsforholdet

mellom Hammer og

sekretæren Grüner? Om sin venn

Bengtson, senere gift med Hammers

niese, sier Hammer selv etter

deres skilsmisse at de er ”to mennesker

som begge hadde glidd av

sporet”. Om Hammer og hans

sekretær kan vi si at de aldri har

vært og aldri kom på sporet, slik

synes det, men hva vet vi? Dette er,

som alt nevnt, bokas fascinasjon,

dette: Hva vet vi? Det hviler mystikk,

så mye usagt om disse 40

årene Grüner var Hammers sekretær,

og det at hun var tilsynelatende

bare det! Frigid er verken Hammer

eller Grüner. Hammer har sitt, og

fortellingen avdekker også et kjærlighetsforhold

mellom Grüner og

tidligere nevnte Bengtson, tilsynelatende

et ekte forhold, men uforløst.

I KJÆRLIGHETSKUNSTEN

er Grüner upriviligert, det er hennes

egen fasit etter en samtale med en

kvinne som ytrer slik: – Men har du

noen gang, begynte hun – var det

noen gang noen? Så du på én og

tenkte at det var ham.” Hun fortsetter

ikke. Og det pussige er at hun

ikke trenger gjøre det, likevel vet

jeg akkurat hva hun mener. Privilegiet

til dem som en gang har

elsket.” Men det er ikke Grüner,

hun er den tafatte, sympatiske,

”stakkars deg”- sekretæren, pliktoppfyllende,

også kan hende litt

redd (men for hva), og hva er det

hun ikke forteller? Og forstår vi at

slik kunne det gå? Med henne. For

tilfreds med livet er hun ikke, enn

Pionerer og foregangskvinner

si lykkelig. I en mannsalder som

sekretær hos mega-egoisten Hammer,

sykelig selvopptatt, selvgod,

manipulerende, svak, ja, særlig

svak, hvorfor skulle han ellers

behøve å vise nedlatenhet, arroganse

i mange situasjoner – demonstrere

makt? Om dette siste

erkjenner han selv i en bestemt

situasjon med en kvinne han har

holdt et forhold til: ”Du må kvitte

deg med det, vet du” (da hun forteller

hun skal ha barn med ham).

Gresset i hagen var så grønt, og

stillheten som etterfulgte ordene,

var så perfekt. Var det makten ved

det hele? Jeg kan ikke helt utelukke

at det var det.” Men som innbilsk

idiot overfor studiner og andre unge

kvinner får Hammer tid om annen

sin dårlig skjulte selvopptatthet og

selvhøytidelighet satt på prøve.

Usårbar er han ikke. Hammer har

ordet i bokas siste kapittel, men heller

ikke her tror vi på at det bor noe

ærlig og uselvisk i han når han

snakker om skjønnheten i naturen,

fjellene, himmelen, drømmen om

morens blomsterhage, og – legger

han til helt sist, ”alt det Grüner

kjenner av stein”. Stein. Her er vi

ved bokas tittel.

STEINSAMLERE – .Å

SAMLE STEIN er sekretærens

livslange hobby. Det sies ikke mye

konkret om dette, så vi må dikte

med også her. Er dette Dagmar Grüners

genuine interesse, eller et vikarierende

motiv – for eksempel strev

etter det å bli synlig? verdsatt? være

menneske mer enn Hammers

”ting”? Det overlates til leserne å

gjette. Også her. Steinsamlere er

boka vi ikke raskt blir ferdig med.

CAMILLA COLLETT FERNANDA NISSEN FREDRIKKE MARIE QVAM GINA KROGH SIGRID UNDSET

LILLEHAMMER: I 2013 blir

pionerene innen norsk

kvinnesak og kulturpolitikk

feiret. Særlig gjelder

dette Camilla Collett, Fredrikke

Marie Qvam, Gina

Krog og Fernanda Nissen,

som er utropt til de fire

store i årets stemmerettsjubileum.

REDAKSJONEN

redaksjon@byavis.no

Under Norsk Litteraturfestival

– Sigrid Undset-dagene føyes det

til en femte kvinne, Sigrid Undset,

som hadde en mer ambivalent

holdning til kvinnesak, men som

gjennom sitt liv og kunstneriske

virke har brøytet vei for kvinners

stemmer i offentligheten, forteller

festivalsjef for Norsk Litteraturfestival,

Marit Borkenhagen.

Onsdag 29 mai kan du møte

Ebba Witt-Brattström som foredrar

om Sigrid Undset. Ebba Witt-

Brattström er svensk

litteraturviter, professor og feminist

og en av kreftene bak nettstedet

nordicwomensliterature.net.

Så går det slag i slag dagene

framover, Kristin Brandsegg

Johansen forteller om Fernanda

Nissen, Brandsegg Johansen er

idéhistoriker og forfatter. Hun har

blant annet gitt ut Hvis kvinner

ville være kvinner: Sigrid Undset,

hennes samtid og kvinnespørsmålet

og Gi meg en grunn til å være

kvinne. Kristin Ørjasæter og Tone

Selboe er ikke snauere enn at de

tar for seg selveste riksikonet

Camilla Collett . Kristin Ørjasæter

er direktør for Norsk barnebokinstitutt

og har blant annet gitt ut

biografien Camilla. Norges første

feminist og boka Selvskreven.

Om litterær selvfremstilling. Tone

Selboe er professor i litteratur og

er i vår aktuell med utgivelsen

Camilla Collett. Engasjerte

essays. Ørjasæter og Selboe vil

med sine rike kunnskap om emnet

presentere to ulike perspektiver på

Camilla Colletts liv og forfatterskap.

Bjerkebæk

Hilde Hagerup om Gina Krogh

kan du høre på lørdag. Hilde

Hagerup er prisbelønt ungdomsbokforfatter.

Hun har blant annet

utgitt romanen Alt som er galt

med Georg og faktaboka Virginia

Woolf.

Det hele avsluttes så søndag, da

holder Anne-Karin Nygård foredrag

om Fredrikke Marie Qvam.

– Alt dette foregår selvsagt på

Bjerkebæk, kan Marit Borkenhagen

fortelle. – Husk at det fort kan

bli trangt om plassen, de som allerede

nå vil sikre seg plass har

mulighet til å kjøpe billetter på

eBillett, avslutter hun.

21

ET SPRANG INN I

SCIENCE FICTION-POE-

SIEN

TERJE DRAGSETH:

BELLA BLU–HÅNDBOK FOR

VERDENSROMMET

SJANGER: DIKT

SIDEANTALL: 271

FORLAG: CAPPELEN DAMM

ANMELDT AV HENRIK A. SVE

NANSENSKOLEN

Bella Blu er en spesielt interessant

diktsamling. Et slikt verk

burde skapt debatt i landets

aviser, av typen «er science fiction

forenelig med poesi?» Det

ser nemlig ut at det, til en viss

grad, er det Dragseth har prøvd

å sette under debatt.

Men det er virkelig ikke bare

litteraturspørsmål Dragseth

belyser i samlingen. Han benytter

seg av et velprøvd grep,

nemlig å fjerne hovedpersonene

fra jorden, for å så la de betrakte

jorden fra utsiden. Dette kan

fort bli en moralpreken, men

han holder det vagt nok til ikke

å bare slippe unna med det, men

klare det med glans.

I Bella Blu følger vi romsonden

med samme navn, og dens passasjerer,

som inkluderer fortellerstemmene

VO 0011 og 0012,

det mørke Nattbudet, og Hunden

med den selvlysende pelsen.

Felles for alle disse er at de

holdes mystiske, og at vi sjeldent

blir noe særlig kjent med

dem, noe som passer til Bella

Blus jevnt over usikre stemning.

Grusomme hendelser blir

så vidt antydet, som i Dag 1116:

«Kaffe til de etterlatte.» Jo flere

dager som går, jo lengre unna

jorden Bella Blu kommer, jo

lenger farer vi inn i en verden

der språket er meningsbærende

på en dypere måte. «Forklaringer

er intetsigende,» påstås det

på Dag 1253.

Boken er bygd opp av veldig

korte dikt, med «Dag [nummer]»

som tittel, med noen

lengre av VO 0011 og 0012.

Resten av diktene er «skrevet

av» Loggføreren, som da har

fått jobben å skrive ned det som

skjer, noe han gjør på en måte

som åpner for tolkning i veldig

stor grad. Loggføreren ser noen

ganger ut til å være klar over at

han er en figur, og at de alle er

metaforer. «Ubemannede metaforer,»

sådan. Også VO 0012,

etter å ha kommet med en rekke

nesten-bibelske bemerkninger

om universet, konkluderer:

«VIKTIG: SKAPELSESBE-

RETNINGER I DIKT».

Dette er ikke en bok som vil stå

som et skinnende tårn innen

norsk dikthistorie. Til det er den

for ujevn, og de virkelig gode

diktene er litt for langt fra hverandre.

Bella Blu kunne nytt

godt av å kutte ned sine 271

sider til et mer beskjedent

antall. Dragseth er ofte overkryptisk

(Dag 429: «Forbauset

sand. / Og med hverandre:

molo.»), men glimtene av

umiddelbart talent er noe man

vil huske lenge.

More magazines by this user
Similar magazines