FORM nr 5 - 2011, Temanummer om arkitektur - Kunst og design i ...

Rommet som rammefaktor
for barns læring
Tekst og foto: Kari Doseth Opstad, førstelelektor, Universitetet i Tromsø
Artikkelen tar utgangspunkt i et aksjonsforskningsprosjekt i to
barnehager i Tromsø kommune. Utgangspunktet for prosjektet var de
utfordringene personalet i kommunens nybygde modellbarnehager
sto overfor i møte med nye arkitektoniske prinsipper.
Artikkelen er bygd på rapporten Rommet
som rammefaktor for barns læring og utvikling
(Bårdsen, Å.,Lervik, M., Opstad,
K.,2008). I rapporten redegjør vi grundigere
for prosessen og de ulike problemstillingene
vi arbeidet med. Fylkesmannen i
Troms ga høsten 2007 Høgskolen i Tromsø,
avdeling for lærerutdanning, i oppdrag
å gjennomføre prosjektet. Hensikten var å
fokusere på hvordan arkitekturen i de nybygde
modellbarnehagene fungerte i forhold
til intensjonene. Rammene for oppdraget
var relativt åpne. Vi arbeidet med
flere problemstillinger parallelt. Jeg vil her
presentere noe av arbeidprosessen og resultatene
fra en av barnehagene. De valgte
problemstillingene har en allmenngyldig
karakter, i den forstand at de ikke er unike
for denne barnehagen. De er utfordringer
mange barnehager (uansett organiseringsmodell)
i liten grad fokuserer på. Mitt faglige
ståsted er som førstelektor i kunst og
håndverk ved Universitetet i Tromsø, avdeling
for lærerutdanning og pedagogikk
(tidligere Høgskolen i Tromsø). Med meg i
prosjektet fikk jeg to kollegaer, Mia Lervik
(førstelektor i kunst og håndverk) og Åse
Bårdsen (universitetslektor i fysioterapi,
spesialist på barn). Når jeg bruker betegnelsen
“vi” henviser jeg til oss tre som utgjorde
prosjektledelsen for dette prosjektet,
som hadde en varighet på ca. ett år.
I en basebarnehage er barna organisert i
baser i stedet for avdelinger. Basen består
oftest av ett baserom hvor barna skal føle
tilhørighet og trygghet. I tillegg kommer
tilhørende garderobe og egen garderobeplass
for hvert enkelt barn. Øvrige areal
disponeres i fellesskap av hele barnehagen.
Dette er ment å gi muligheter for en flesibel
og åpen stuktur. Barna skal i prinsippet
kunne bevege seg mer fritt, velge aktiviteter
og dermed ha større medbestemmelse over
egen hverdag. For at dette skal fungere etter
intensjonene, kreves det at personalet
har felles mål og visjoner og samarbeider
godt om organisering og bruk av barnehagens
fellesareal på tvers av basetilhørighet.
Tromsø kommune ønsket å komme bort fra
den” hjemlige sfæren” som lenge har vært
26 FORM 5 - 2011
et ideal for barnehagene. Modellbarnehagene
skal ha et mer preg av yrkesbygg og
fremstå som en institusjon og arbeidsplass
med et viktig samfunnsmandat. Et av de
arkitektoniske grunnprinsippene er at det
skal være en klar kommunikasjonsåre
gjennom barnehagen for å gjøre bygget
oversiktlig og lett å orientere seg i. Samtidig
skal det lette barnas tilgang til de felles
lekerommene med ulike typer aktiviteter
(Tromsø kommune 2004).
Vårt første inntrykk av barnehagen var at
den hadde en krevende arkitektur preget
av mange flater. Blant annet små og store
vindusflater, både mot uterommet og mellom
innerommene. Meningen er å gi en
opplevelse av lys, luft og åpenhet og gjøre
det lett å orientere seg. Slik barnehagen
framsto, virket det omvendt.
Mange vinduer begrenset møbleringsalternativene
og lagringsplassene for leker
og utstyr. Mange av glassflatene var delvis
sperret av møbler og ulike ting som ble lagret
inntil glassflatene. Vinduene ble også
brukt til å henge opp bilder, barnearbeider,
plakater og ulike informasjonsskriv. De
fleste veggflatene er kledd med trepanel.
Den levende overflatestrukturen i treverket
forsterket det urolige inntrykk og fungerte
dårlig som bakgrunn for alle ”oppslagene”
og tingene som var hengt på veggene.
Konkurransen om oppmerksomheten var
stor og bidro til å skape et rotete, urolig og
lite estetisk uttrykk.
De felles lekerommene virket nakne, lite
innbydende og med få signaler om hvilken
type aktiviteter som kunne foregå der.
Leker, materialer og utstyr var dårlig systematisert
og lite tilgjengelig for barna.
Intervju med barna bekreftet at de hadde
lite formening om hva rommene kunne
brukes til, eller hvor de kunne finne leker
og utstyr. Ei 5-årig jente kom med denne
treffende kommentaren, mens hun ivrig
pekte rundt i rommet: ”Jammen, se dokker
no rundt. Det e jo ingen ting å finne på i
detta rommet”.
En ansatt beskrev situasjonen slik: ”Det
ligger slengt ei halv dukke her og fire duploklosser
der.” Mangelen på systematikk
for bruk av rom og lagring av leker, mate-
riell og utstyr var et hinder for å skape gode
leke- og læringssituasjoner. Flere i personalgruppa
påpekte disse forholdene. Det var
likevel tydelig at det hadde vært vanskelig å
prioritere dette som viktig i forhold til andre
oppgaver.
Et av grunnprinsippene i aksjonsforskning
er at læring og endring skal være en gjensidig
prosess mellom alle deltagerne. Alle
skal oppleve eierforhold og innflytelse på
prosjektet. I vårt første møte med hele personalgruppa
presenterte vi prosjektets åpne
rammer og den kompetansen vi kunne bidra
med. Hele personalet ble bedt om å skrive
ned sine forventninger, og hvilke problemstillinger
de ønsket å arbeide med. Resultatet
av personalets ønsker kunne sammenfattes
til følgende utfordringer:
Skape bedre utnyttelse og mer aktiv bruk av
fellesrommene. Gjøre barnehagen mer innbydende
og inspirerende for lek og aktivitet
både for barn og voksne.
Vi opplevde dette som gode og relevante
Et av de arkitektoniske grunnprinsippene er at
det skal være en klar kommunikasjonsåre gjennom
barnehagen for å gjøre bygget oversiktlig og
lett å orientere seg i.
De felles lekerommene virket nakne.