DrømmEr Om Å BLI HELT FrI FANT SEG SELV I ... - Maritastiftelsen

FOTO: Bjørn Olav Thune 

SIDE 12 

SIDE 6 

SIDE 10 

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 2 – 2 0 1 2 – 2 0 . å r g a n g 

”Jelena” 

DrømmEr Om Å BLI HELT FrI 

Tommy Hansen 

FANT SEG SELV I KUNSTEN 

Advokat Vidar Helgheim 

FASCINErT AV mArITA-NETTVErKET

maritaStiftelsen: 

Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende 

arbeidet stiftelsens grunnlegger, 

Leiv O. Holstad, startet i 1975. 

Visjon: 

Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe 

dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt 

liv uten rus. 

Forebyggende arbeid: 

Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen 

og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, 

foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv 

andre land i Europa. 

Prosjekt Valg – prosjektets hovedmål er å bevisstgjøre 

målgruppen og konsekvensene av deres egne valg. 

Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, 

har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet. 

Oppsøkende arbeid: 

Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. 

I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom 

gateteam og fengselsarbeid. 

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys oppfølging 

og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i 

bruktbutikken. 

Botilbud for ungdom: 

Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på 

Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging 

samt arbeidstrening. 

rehabilitering: 

Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi 

kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige 

steder i Norge. 

Arbeidstrening og oppfølging: 

Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som 

er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, 

veiledning og oppfølging legges til rette individuelt. 

Internasjonalt: 

Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hviterussland, 

Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og 

Island. 

Teen Challenge: 

Maritastiftelsen er representant for den verdensomspennende 

organisasjonen Teen Challenge, 

som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957. 

www.teenchallenge.com 

økonomi: 

Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved 

statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig 

av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l. 

maritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo 

Telefon: (+47) 22 04 54 00 

Telefax: (+47) 22 04 54 10 

E-post: marita@marita.no 

Webside: www.marita.no 

Fnr: NO 971275898 

Bankgiro: 3000 17 15050 

Ansv. redaktør: Leiv O. Holstad 

Trykk: 07 Gruppen AS 

Layout: Zoran Zivancevic 

Vi trenger 

flere 

boliger! 

Samme dag som dette ble skrevet, la vi 

inn bud på et småbruk i Lier-området, 

men noen andre bød over det vi kunne 

makte, så det ble ikke noe denne gangen. 

Men vi gir ikke opp! Vi trenger flere botilbud 

for folk som er på vei inn i et nytt liv! 

Marita Bo – botilbudet vårt for ”ungdom 

i faresonen” går veldig bra, men 

det er som regel overfylt og det er jo 

positivt. Men vi trenger også andre typer 

botilbud. Vi har stadig folk som 

overnatter i kriker og kroker på huset 

på Torshov, og har lenge lett etter et egnet 

sted i nærheten av Oslo (maks 45 

minutters kjøring fra Oslo sentrum) 

hvor folk som er i en prosess tilbake til 

et godt liv kan bo. 

Det er ikke lett for en som nettopp 

er løslatt etter en lang fengselsdom å få 

seg en jobb når vedkommende ikke har 

noen referanser å vise til. Vi har – og 

har hatt mange slike i arbeidstrening 

og arbeidspraksis hos oss. Det vi ikke 

har, er et egnet botilbud for denne gruppen. 

Vi tenker oss en lignende modell 

som den vi har i Marita Bo. Der bor det 

noen såkalte ansvarspersoner sammen 

med ungdommene. Slik får man mye 

Leiv O. Holstad 

Maritastiftelsens grunnlegger 

mer enn behandling. Man får et nytt 

nettverk og nye venner. Det er viktig å 

få en jobb, men det er like viktig hva 

som skjer på fritiden! Det er ofte her det 

svikter. Mange som prøver å komme seg 

ut av et misbruk eller kriminell atferd, 

blir ofte veldig alene. Derfor søker mange 

seg naturlig nok til de miljøene der 

de kjenner noen, og da går det ofte galt. 

Vi trenger også et lignende botilbud 

til de mange utenlandske jentene 

vi har kontakt med som er på vei ut 

av et liv fanget i menneskehandel og 

prostitusjon. 

Det er et tankekors for meg at det 

faktisk står 173 tomme kommunale 

bygninger i Oslo (Aftenposten Aften, 9. 

mai). Tenk om vi kunne få overta eller 

kjøpe et par av disse! 

Da jeg la ut et hjertesukk om dette på 

Facebook, fikk jeg følgende melding fra 

ei veldig god jente som var hos oss for 

noen år siden: – Lykke til! Dere forandra 

mitt liv. Dere er verdens beste mennesker. 

Håper dere kommer over noe 

bra snart! 

Om du som leser dette kjenner til et 

egnet sted, så vær så snill å kontakte oss. 

Bor du i Oslo eller i Drammensområdet og har møbler, 

bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal 

henting. Du kan også levere direkte i åpningstiden. 

For Oslo: 

Maritabutikken, Markveien 

67, Tlf. 22 38 19 20 

E-post: 

maritabutikken@marita.no 

Åpningstider: Man-fre: 

kl 11.00 -17.00, lørdag: kl. 

10.00 – 16.00 

For Mjøndalen: 

Marita Brukthandel, Drammensveien 

64 A rett etter brannstasjonen/ 

legesenteret 

Telefon: 32 87 67 67 

E-post: mjondalen@marita.no 

Åpningstider: Tirs 17.00 - 20.00, lørdag 

kl. 11.00 - 14.00. 

Varer kan også leveres utenom 

åpningstiden: Man-fre kl. 09.00 - 15.00

- Å gi de unge et positivt selvbilde 

er en god investering og den viktigste 

formen for forebyggende 

virksomhet, hevder Leiv Holstad 

på foreldremøter. 

Et foreldremøte 

utenom det 

vanlige 

Vi suser forbi Sharifs Dekksenter på 

E6 utenfor Oslo en torsdagskveld. Leiv 

skal holde foreldremøte på Melvold 

Ungdomsskole i Sørum. GPS’en tar oss 

ikke helt fram, så vi ringer for å få litt 

hjelp. Stemmen sier; Knut er gått ut for 

å lete etter deg. – Ja, det har han gjort 

før, sier Leiv og ler. Knut Holen arbeidet 

mange år i narkotikapolitiet og var 

spaner i ca 15 år. Han opprettet også 

URO-patruljen i 1982. Leiv og Knut 

var flere ganger i basketak da Leiv var 

en del av narkotikamiljøet på 70-tallet. 

Nå er Holen pensjonert og medlem 

i Rotaryklubben på Kløfta, som 


Lovens Lange arm 

og gammeL kjenning 

samarbeider 

har anbefalt Leiv som foredragsholder 

til FAU på skolen. Arvid Bratlien 

fra Rotary ønsker alle foreldrene velkommen: 

– Det er jo ikke noe hyggelig 

tema som samler oss, men vi ønsker 

tross alt å bidra positivt i miljøet 

rundt oss. Vi har fått opplyst at 120 

ungdommer fra Sørum kommune er 

i et narkotikamiljø, så her har vi en 

jobb å gjøre. 

Gamle kjenninger 

Holen presenterer kveldens foredragsholder 

med disse ordene: – For nøyaktig 

40 år siden var jeg og Leiv på 

Av Bjørn Olav Thune 

hver vår side av loven. Han var narkotikabruker 

av verste slag og gateselger. 

Vi var begge vesentlig tynnere, 

men Leiv var bare skinn og bein. 

Ruset på sentralstimulerende fenmetralin 

var han ufattelig vanskelig å ha 

med å gjøre for meg som politimann. 

Vi har vist muskler og hatt basketak 

sammen, forteller han. Holen vet ikke 

hvor mange ganger han satte håndjern 

på Leiv. Etter hvert som Leiv gikk 

mer og mer på morfin, ble han borte 

fra miljøet og alle trodde at han var 

død av en overdose, som så mange 

andre de kjente til. 

MARITANYTT | Nr. 2/2012 3

Et foreldremøte utenom det vanlige 

møttes igjen 

Årene gikk og en dag fikk Holen en 

meget overraskende og hyggelig telefon. 

Det var Leiv som spurte om han 

ville være med i den første Maritafilmen. 

– Jeg fikk være med i en birolle 

på film, humrer Holen. – Jeg må få si 

at hele Norge bør takke for at han satte 

i gang med Maritastiftelsen. De gjør en 

veldig god jobb i kampen mot narkotika 

og jeg har full respekt for denne 

mannen. Ja, jeg ser faktisk litt opp til 

ham. Han var gjennom et helvete, men 

har klart seg. Holen nevner at de har 

holdt foredrag sammen før og sier Leiv 

er en utmerket pedagog, før han gir 

ham ordet. Leiv takker for ordene og 

henvendt til Knut sier han: – Vi hadde 

et slags vennskap til tider også, men 

det var jo ikke alle som satte pris på 

narkotikapolitiet, Knut. Husker du 

han som spadde opp en grav i skogen 

og satte opp et kors merket med navnet 

ditt? Den gangen jeg styrte deler 

av gatesalget av speed i Oslo var det 

jo stort sett rått parti hver gang dere 

pågrep meg, for dere var jo flere enn 

meg, humrer Leiv. 

På vei ut av rus og kriminalitet 

Han forteller så om jobben Maritastiftelsen 

gjør på mange fronter gjennom 

37 ansatte og 150 frivillige, før han viser 

Maritafilmen. Gjennom de narkomane 

som har stilt opp på filmen og 

historiene de forteller, får vi skildret et 

håpløst og nedverdigende miljø som 

ingen ønsker å være en del av. Men 

både folk med dårlig bakgrunn og god 

bakgrunn havnet i samme båt, uten at 

de ville det, og nå sitter de fast i slaveri 

dag ut og dag inn. Likevel forteller folk 

i filmen som er rusfrie, at det finnes 

en vei ut av misbruket. For mange har 

en åndelig opplevelse og troen på Jesus 

vært redningsplanken som har gitt 

dem ny ballast for å takle tilværelsen 

uten rus. Det har gitt dem ny selvtillit 

og et helt nytt fellesskap hvor man 

kan feile og lære, og være både svak 

og sterk. Maritastiftelsens verdier oppsummeres 

i åpenhet, omsorg, mot, tro 

og troverdighet. 

– Folk på vei ut av et sånt liv som 

jeg og mange andre levde, trenger 

jobb, arbeidstrening og praksis. Det 

er ikke lett å få jobb etter fengsel, så 

derfor tilbyr Maritas bruktbutikker 

jobb på dagtid for de som er på vei ut 

av soning eller nylig har blitt løslatt. 

Leiv fortalte ivrig om flere eksempler 

på gjengledere og narkomane som har 

blitt hjulpet på denne måten, og sier 

dette er en drivkraft i arbeidet. 

Foreldre de viktigste 

forebyggerne 

Leiv fortsetter med å fortelle at målet 

med foreldremøtet er å inspirere 

den viktigste gruppen i forebyggende 

arbeid. Ungdom med et lavt selvbilde 

er mer disponert for å bli avhengig av 

rusopplevelser enn de som har et godt 

selvbilde, hevder Leiv. – En rus er en 

flukt fra den virkeligheten man til vanlig 

befinner seg i. Dersom man opplever 

livet kjipt og meningsløst, blir 

fluktbehovet større. De som har et lavt 

selvbilde, liker ikke seg selv eller den 

verden de lever i. For disse kan rusen 

fungere som et fluktmiddel inn i en 

bedre virkelighet. Derfor er det å gi de 

unge et positivt selvbilde den viktigste 

formen for forebyggende virksomhet. 

Om selvbildet har blitt skadet i form 

av overgrep og mishandling gjør ikke 

dette situasjonen noe bedre. 

Den beste og kanskje eneste medisinen 

for et skadet selvbilde er 

kjærlighet. Alle barn fortjener å 

Han forteller så om jobben Maritastiftelsen gjør på mange fronter 

gjennom 37 ansatte og 150 frivillige, før han viser Maritafilmen. 

Gjennom de narkomane som har stilt opp på filmen og historiene de 

forteller, får vi skildret et håpløst og nedverdigende miljø som ingen 

ønsker å være en del av. 

På Melvold ungdomsskole 

oppmuntres foreldrene til 

å planlegge å bruke tid på 

barna sine. 

4 MARITANYTT | Nr. 2/2012 

FOTO: Bjørn Olav Thune

Man kommuniserer selvfølgelig annerledes med en 13-åring enn 

med en baby, men prinsippet for kommunikasjonen er den samme, 

fortsetter Leiv. Den største utfordringen for mange foreldre som er 

fanget i tidsklemma, er å planlegge tid til dette. Fra 13-årsalderen 

skjer det på mange måter en eksplosjon med tenåringene. 

vokse opp i en slik atmosfære, men 

dessverre er det ikke alle som opplever 

dette. Leiv refererer til en undersøkelse 

gjort for noen år siden 

som viste at mer enn 20 prosent 

av barn og unge i Europas storbyer 

hadde så store emosjonelle problemer 

på grunn av manglende voksenkontakt, 

at det førte til atferdsproblemer. 

Leiv illustrerer det han 

sier om dette ved å forklare hvordan 

det var å vokse opp som skilsmissebarn 

uten positiv kontakt med sin far. 

– En av våre viktigste oppgaver som 

foreldre, er å fylle opp barnas følelsesmessige 

beholder. Kjærlighet gitt 

gjennom stadige oppmuntringer, fysisk 

kontakt, øyekontakt og konsentrert 

oppmerksomhet, er veksthormoner 

for selvbildet, poengterer Leiv. 


Stian Enger (t.v.) fra Lions 

Sørumsand, Knut Holen 

(tidligere narkotikaspaner som 

løp i hælene på Leiv da han var 

en del av narkomiljøet) og Arvid 

Bratlien fra Rotary Kløfta i en god 

samtale etter foredraget. 

Han sier at først og fremst handler 

det om tid. Han henviser til en svensk 

undersøkelse som viser at svenske fedre 

bruker seks minutter i uka på å gi 

barna sine konsentrert oppmerksomhet. 

Det betyr mye for barna våre at 

vi som foreldre investerer mer av vår 

tid til dette. 

Tenåringer 

Man kommuniserer selvfølgelig annerledes 

med en 13-åring enn med en 

baby, men prinsippet for kommunikasjonen 

er den samme, fortsetter Leiv. 

Den største utfordringen for mange 

foreldre som er fanget i tidsklemma, 

er å planlegge tid til dette. Fra 13-årsalderen 

skjer det på mange måter en 

eksplosjon med tenåringene. De blir 

voksne fysisk, men på det emosjonelle 

Et foreldremøte utenom det vanlige 

området har de fortsatt de samme behov 

som da de var mindre. Derfor er 

det særlig viktig at vi som foreldre prioriterer 

tid sammen med våre tenåringer 

i denne perioden som for mange er 

den mest utfordrende etappen i livet. 

Mange foreldre ønsker seg en 

symptomliste for å oppdage om 

ungene røyker hasj. Leiv anbefaler 

å prøve en annen inngang: – Hvis 

man har mistet nærkontakten på et 

tidligere tidspunkt, er det viktigere 

å først få kontakten med ungene tilbake. 

En god relasjon er nødvendig 

for å få en konstruktiv samtale om 

problemene. 

På spørsmålet om det er vanskelig 

å bli kvitt stoffavhengigheten, svarer 

Leiv: – Det som er vanskeligst å bli 

kvitt er den psykiske avhengigheten. 

Det kan sammenlignes med røyksuget. 

Mark Twain sa det slik: ”Ingen sak å 

slutte å røyke! Det har jeg gjort mer 

enn 100 ganger…” Hasj, amfetamin, 

kokain, ecstasy og andre lignende rusmidler 

skaper en enda sterkere psykisk 

avhengighet enn nikotin. Derfor er det 

smartere å slutte før man har skaffet 

seg dette suget – altså før man begynner, 

slår Leiv fast. 

En bestefar tar tak i Leiv etter foredraget: 

–Du, jeg har barnebarn, så nå 

skal jeg hjem og snakke med ungene 

og svigerbarna mine at de må bruke 

mer tid på barna. 

Skal jeg fortelle det? 

Mens vi pakker sammen utstyret 

kommer også en mor og stiller spørsmålet 

sikkert flere lurer på: – Jeg har 

fått vite at mitt barn og flere venner 

røyker hasj, og jeg vet ikke om jeg vil 

fortelle det til de andre foreldrene. 

Hva råder du meg til å gjøre? Leiv 

trenger ikke lang betenkningstid og 

svarer med et spørsmål: – Ville du likt 

at du ikke fikk vite noe hvis du var en 

av de andre foreldrene? – Jeg skjønner 

hva du sier, da gir jo svaret seg selv, 

reflekterer hun. 


Tommys bilder 

utstilt på Sub 

Café, der Marita 

Ung driver sitt 

musikkverksted. 

Tommy i samtale med Maria 

på Maritabutikken. – Miljøet 

i Marita har hjulpet meg på 

rett vei, sier han. 

Av Jofrid Landa 

Fant seg 

selv i 

kunsten 

Det kan være en kunst å finne seg selv. Tommy 

Hansen fant noe av seg selv igjen i kunsten. 

Livet har ikke alltid vært en kunst for Tommy, 

der rusen fikk overtaket i perioder. Men gjennom 

anerkjennelse av sitt kunstneriske talent 

og omsorgen han har blitt møtt med på P22 og 

i Maritastiftelsen, har han nå fått litt større tro 

på seg selv. 

Tommy har norske foreldre, men familien flyttet til Halmstad 

i Midt-Sverige da han var tre år og derfor ”låter” 

Tommy svensk. I tenårene ble det mye festing, drikking og 

testing av grenser. Drikkingen og periodevis hasjrøyking 

fortsatte da han senere jobbet som servitør. Men Tommy 

syntes selv han bare var en festglad person og rusen var 

heller ikke selve problemet. – Mitt problem var livet, jobben, 

penger og relasjoner, forteller Tommy. Han har en 

lang historie med bruk av hasj og alkohol, og har vært 

inn og ut av behandling i Sverige, der han også begynte 

å bruke sterkere stoffer som amfetamin og heroin. Med 

to brødre i Oslo, flyttet Tommy dit i 2008 og fikk hjelp 

til å finne jobb. I lange perioder gikk det bra, men han 

hadde stadig sprekker. Til slutt klarte han ikke å holde 

på jobb og leilighet. Han fikk kontakt med Uteseksjonen, 

som foreslo at han kunne dra til P22 (et avrusnings- og 

motivasjonstilbud). 

Den gode ”ånden” 

– Jeg var veldig sliten og klarte ingenting mentalt da jeg 

kom til P22 i august 2010, forteller Tommy. Der fikk han 

mat, omsorg og kjærlighet. – Jeg fikk lov til å våkne opp 

6 MARITANYTT | Nr. 2/2012 FOTO: Zoran Živančević

og begynne å tenke på å bruke det som 

var bra. – Der er masse vennlighet og 

kjærlighet, og slik som Maritastiftelsen 

har de en større visjon, mener Tommy. 

– Det finnes en ”åndelighet” der som 

de ikke prakker på en, men som man 

kjenner i hele huset og miljøet, en dimensjon 

som var en forutsetning for 

meg. Jeg hadde funnet min vei, egentlig, 

men jeg var ikke sterk nok til å gå. 

Jeg har behov for mennesker som ser 

at det fins en Skaper og et liv etter døden. 

– Det spiller ingen rolle om det 

er muslimer, kristne eller jøder. Men 

akkurat dette kristne miljøet var bra, 

fordi de ikke slo meg i hodet med Bibelen, 

sier Tommy. 

– P22 er en av de få plassene der de 

ikke anvender subutex og metadon eller 

har psykologer, sier Tommy. – Jeg 

var ikke ute etter behandling eller å 

fortelle om min barndom, men jeg 

var ute etter å få frem det jeg har og er, 

derfor var jeg heldig. – Det skulle litt 

til at jeg fant det samme miljøet i Maritastiftelsen 

og SRF, som er det kommunale 

ettervernet han flyttet til etter 

P22. – Det er en utrolig nestekjærlighet 

både i P22 og Maritastiftelsen, sier 

Tommy, som mener at det kan gjøre så 

mye mer for et menneske enn andre 

dårlige forsøk på å gjøre en rusfri. 

(U)vanlige marita-mennesker 

Siden slutten av 2010 har Tommy vært 

i arbeidspraksis på transporten i Maritabutikken. 

– For meg var miljøet 

viktig, for jeg klarer enda ikke å ha 

”vanlige” mennesker nært meg, forteller 

Tommy. 

Så du mener at folk i Marita ikke er 

vanlige mennesker? 

– Jo, de er vanlige mennesker, smiler 

Tommy og fortsetter: – Men en ”finare 

sort”, for selv om de også har sine 

greier, har de et samlet fokus som alle 

bærer med seg i tjenesten. Miljøet 

i Marita har hjulpet meg på rett vei, 

for jeg slipper miljø der det snakkes 

om helgens fyll og festing, penger og 

FOTO: Zoran Živančević 

baksnakk, mener Tommy. – Morgensamlingene 

setter en god start på dagen. 

Jeg er fortsatt ikke kristen, men 

jeg er en søker. Man kan ikke garantere 

for at man klarer å holde seg rusfri, 

men det kjennes bedre enn på lenge. 

Marita og P22 har hjulpet meg til å få 

den pausen jeg trengte. Det er fantastisk 

slitsomt å være på jobben i Maritabutikken, 

ler Tommy, som er takknemlig 

for at han har fått være der så 

lenge. – Det er utrolig trygt der, og 

kjærligheten får en til å vokse. Mitt 

bidrag er å forsøke å finne noe bra i 

andre og jeg øver meg i å like ulike 

typer mennesker, sier Tommy. 

Et talent springer ut 

Det var ei jente i Stockholm som i 2005 

fikk Tommy til å bruke sine kreative 

evner for første gang siden grunnskolen. 

– Hun drev med maling og satte 

fram et staffeli. Men det ble jeg som 

malte, så hun sådde et frø der, sier 

Tommy. – Da fant jeg noe jeg var bra 

på og som jeg syntes var gøy. 

Tommy maler med akryl og tegner 

med kull og kritt, og blander gjerne 

ulike teknikker i sine bilder. Bildene 

håper han kan inspirere og oppmuntre. 

Maleriene i akryl er fra Oslo i en rusfri 

periode før han var på P22. – Malingen 

betydde for meg håp og åndelighet, 

det nærmeste man kan komme 

seg selv på ett vis, sier Tommy, som 

mener at det å være artistisk anlagt er 

nært alles natur. 

Rusmiddeletaten i Oslo kommune 

tilbød ham å stille ut noen av bildene 

sine på Rådhuset i desember 2011. 

Tommy fikk masse ros og solgte mange 

av bildene. – Jeg fikk en mulighet 

som var helt utrolig, sier Tommy. Maria 

Lunde, som har arbeidspraksis på 

Maritabutikken og på Sub Café, fikk 

i oppdrag å ta foto av kunsten hans. 

Hun tenkte det ville glede Tommy å få 

utstilt bildene sine på Sub Café. – Jeg 

er imponert av bildene, de uttrykker 

mye følelser og har en god blanding 

Fant seg selv i kunsten 

av humor og alvor, forteller Maria til 

Maritanytt. – Tilbakemeldingene har 

vært positive og folk bruker tid på å 

studere utstillingen. – Vi har ikke hatt 

lyst å ta dem ned, smiler Maria, som 

mener det har vært en ære å få ha bildene 

til Tommy utstilt der. 

Å finne tilbake til troen på seg selv 

Hva er forskjellen på Tommy før og nå? 

– Største forskjellen er at nå ønsker 

jeg å gjøre ting litt bedre, sier Tommy. 

– Jeg ser ikke for meg et liv uten 

å kunne påvirke noen ting og jeg synes 

bedre om folk og har funnet tilbake 

troen på meg selv. Samtidig vet 

jeg mindre enn noen gang. Men jeg 

vil holde min kurs og gjøre kunst som 

folk ser er bra. 

– Å skulle hanskes med livet har 

vært det utfordrende for meg, forteller 

Tommy. Man har idealmål, men 

føler man ikke er bra nok, og så gir 

man opp. Jeg tror at grunnen til at jeg 

har havnet i rus er at jeg ikke mestret 

livet, klarte ikke å stoppe, lyktes ikke 

og ble umoralsk, fortsetter Tommy. – 

Man tråkker over noen grenser og løpet 

er kjørt. – Men nå har jeg fått litt 

Marita og P22 har hjulpet meg 

til å få den pausen jeg trengte. 

Det er fantastisk slitsomt å være 

på jobben i Maritabutikken, ler 

Tommy, som er takknemlig for at 

han har fått være der så lenge. 

tilbake troen på meg selv. En viss form 

for respekt for meg selv gjennom bildene, 

og gjennom mennesker på P22 

og i Marita som ”tycker om mej” og 

insisterer på at det er noe bra med en, 

avslutter Tommy. 

Vi i Maritastiftelsen er glade for å 

ha Tommy med i butikkteamet, heier 

på ham og håper at mange får glede 

av en ”svorsk” kunsters flotte talent i 

fremtiden! 



Hans-Inge 

rocket 

flekkefjord 

mot rus 

Nordlendingen fra 

Helgeland har 40 år 

på veien landet rundt, 

konserter i 25 land og 17 

plateutgivelser bak seg. 

Da jeg ankom lokalet var det allerede 

fylt opp av ungdommer og en del 

foreldre. Jeg hilste på ungdomsprest 

Reidulf Krossli Ljøkjell. Han har jobbet 

innen rus og psykiatri og har engasjert 

Hans-Inge Fagervik med Rock 

mot Rus tidligere, da han var prest i 

Melhus i Trøndelag: – Vi var veldig 

fornøyd den gang og jeg har gledet 

meg til å oppleve det igjen her i Flekkefjord. 

Det er en fantastisk åpning 

på konfirmantundervisningen. Først 

har vi hatt to timer med Kirkens Nødhjelp 

som tema, så en times matpause 

og nå skal Hans-Inge få ordet og 

tonene. Konfirmantene kommer fra 

Flekkefjord ungdomsskole, fortalte 

han. 

Kaller en spade for en spade 

Hans-Inge gjennomfører et intenst 

halvannen times program, som spenner 

over mange temaer og holdninger. 

Mobbing, fyll, vold, sexdebut i 

fylla, verdi og selvbilde, røyk og stoff. 

Han kaller en spade for en spade, og 

fargelegger alt med sanger og musikk. 

Til tider provoserer han. Han sier det 

ikke er alt vi kan snakke om i Norge, 

og får forsamlingen til å synge med 

Maritastiftelsen har 

besøkt Flekkefjord flere 

ganger de siste to årene 

med konserter og møter. 

Jan Dørum, Leiv Holstad, 

Rappe-Roger og andre 

har bidratt. Samarbeidet 

med Englevakten (se www. 

englevakten.com) i byen er 

også positivt. Denne gangen 

var det Hans-Inge Fagervik 

med Rock mot Rus sin tur 

i småbyen. Jeg varmet opp 

med Hans-Inges CD i bilen. 

på det ironiske refrenget ”La, la, la, la, 

la”. Han drar noen rock’n roll-låter og 

stemningen i salen stiger. 

Alkohol får en stor plass i programmet, 

da dette er et mye større samfunnsproblem 

i Norge enn narkotika, 

men som få er villige til å gjøre noe 

med. 6-700 000 drikker for mye, noen 

fordi de er avhengig, andre i festsammenheng. 

Og når vi vet at dette er en 

mor, far, bror eller søster, skjønner vi 

at mange må betale en pris for våre 

alkoholinntak. – I dagens Aftenposten 

leser vi at seks av ti menn er i faresonen 

for å få store alkoholproblemer, 



siden det drikkes så mye i forhold til 

før, forteller Hans-Inge. – Jenter, da 

mammaene deres var 18 år drakk de 

1,5 liter ren sprit i året. Dagens 18-årige 

jenter drikker fem liter ren sprit. 

Totalt koster alkoholskadene det norske 

samfunnet minst 20 milliarder, eller 

mer forståelig: 20 tusen millioner. 

Hans-Inge syntes dette var drøye tall, 

så han forteller at han ringte opp Aftenposten, 

som kunne bekrefte at dette 

ikke var trykkfeil. – Jammen, hvorfor 

snakker vi ikke om det i Norge, spurte 

han forskeren, som han etter hvert 

fikk kontakt med. – Nei, det skjønner 

heller ikke vi som forsker på det, var 

svaret han fikk. 

Hans-Inge forteller om russen 

som ble skadet for livet i fylla, og hvor 

I mer enn 30 år har Hans-Inge Fagervik 

besøkt skoler med programmet Rock 

mot Rus, som er utarbeidet i samarbeid 

med fagfolk innen skolen og politiet. Rock 

mot Rus er både etterspurt og blir godt 

mottatt, og har som formål å skape gjennomtenkte 

holdninger til rus. Programmet 

vises både for skoleelever, studenter og 

foreldre. Det varer i cirka 90 minutter, og 

består av musikk og samtale. I 2011 holdt 

Hans-Inge Fagervik 76 skoleopplegg og 

konserter for 10 730 tilhørere. 

svimlende høye summer det skal til 

for å betale for operasjoner, sykehus, 

transport, behandling og helsestell 

som denne ene gutten må ha resten 

av sitt liv! 

– Barn av alkoholiserte foreldre tør 

nesten aldri å ha bestevenner, i frykt 

for at de skal komme på besøk en fredagskveld, 

og se hvordan de har det 

hjemme. Han forteller om jenta som 

ikke hadde med seg nistepakke på 

skolen, fordi hun ikke greide å skjære 

tynne brødskiver. Og av frykt for at 

de andre skulle skjønne hva som feilet 

moren, siden brødskivene var så tykke, 


turte hun ikke å ha med mat. Videre 

forteller han historien om gutten som 

alltid gikk alene til skole og til butikken. 

Gutten spurte om Hans-Inge 

kunne hjelpe ham med å bære varene 

hjem. Det hører med til historien at 

både gutten og mora fikk hjelp senere 

gjennom at hun kom inn på rehabilitering. 

Historien ble til sangen: ”Kan 

du hjelpe?” 

Fylla topper alle vonde statistikker! 

Vold, ulykker, drap, osv. Derfor kan vi 

si at ”fylla har skylda”, men bruker du 

fylla som en unnskyldning, er du den 

feigeste som finnes, sier Hans-Inge. 

Steng porten! 

Neste sang er ”Farvel, Marita”, sangen 

han skrev og synger i den første Maritafilmen. 

Før han tar den, sier han 

at virkeligheten er verre nå enn da 

han skrev den. – Det verste jeg har 

gjort, var å synge i begravelsen til ei 

narkoman mor som døde av overdose. 

Ved kista sto det fire barn: ”Mamma, 

du vet at jeg er glad i deg, vet du 

ikke?” var siste hilsenen. Etterpå ble 

de fire barna splittet opp i hvert sitt 

fosterhjem. 

– Hvordan spres stoffproblemene? 

spør Hans-Inge konfirmantene. 

– Dessverre kan det være din beste kamerat, 

venninne eller kjæreste, som 

selv er nybegynner, som er den farligste 

smittekilden. Kanskje du har sagt 

nei til å røyke hasj på seks fester, men 

på den syvende festen prøver du, fordi 

du er full og ikke klarer å stå imot 

presset. Det er bare du som kan stenge 

porten! Politi og tollvesen makter det 

ikke, bare du kan stenge. Tør du å si 

nei, tør andre å si nei, og slik slår vi 

dette tilbake, slik at ingen flere med 

din dialekt blir narkomane. 

Hans-Inge har flere gode poeng, og 

refererer til en profilert politimann i 

Haugesund. I en undersøkelse spurte 

han et utvalg rusmisbrukere om 

de var edru første gangen de prøvde 

stoff. Nei, var svaret fra samtlige. Hva 

med de neste gangene? Full, da også, 

Hans-Inge rocket Flekkefjord mot rus 

var svaret. Over 80% av disse sa at de 

ikke ville ha prøvd i det hele tatt, dersom 

de hadde vært edru! 

Vær en kamerat 

– Kameraten din kan ha så tunge ting 

i ryggsekken sin, at rusen blir det 

eneste friminuttet. På bakgrunn av 

at 10% av ungdommene i landet sliter 

med hverdagen og/eller psykiske 

problemer, mener Hans-Inge at alle 

kan være en kamerat og prate om ting. 

– Derfor er det så viktig at du finnes 

og at du er en god kamerat, fortsetter 

han. Og ingen kan erstatte deg 

hvis du blir borte. Det har vi lært av 

Utøya-terroren. 

Ta vare på hver eneste liten bit av 

deg, for du finnes bare i ett eksemplar! 

Ungdomsprest reidulf 

krossli Ljøkjell: siden 

jeg har jobbet en tid 

med rus har jeg sett 

mange ødeleggende 

konsekvenser. det 

som starter som en 

uskyldig lek, kan fort 

bli blodig alvor. jeg 

benytter selv rock mot 

rus for konfirmanter 

og anbefaler det sterkt. 

Derfor er du den fineste som finnes! 

– I Maritastiftelsen opplever vi at 

folk blir forvandla. Fins det en Gud? 

spør mange. Gang på gang får vi bevis 

for at Gud fins og at evangeliet virker. 

Hans-Inge oppfordrer alle til å ta med 

seg i livet det de får fra konfirmantlæreren: 

– Det kan være godt å ha en 

bønn i bagasjen seinere i livet. 

”Du e verdifull, det fineste Gud har 

skapt, så sørg for at ingen del av dæ 

går tapt” ble siste refreng av Hans-Inge 

denne kvelden. Og bedre kan det 

vel ikke sies? Hans-Inge rocket Flekkefjord 

mot rus. 



advokat 

vidar 

HelgHeim 

fascinert 

av marita- 

nettverket 

Han har jobbet på alle sider av rettssalen, både 

som dommer, advokat, forsvarer, prosessfullmektig, 

statsadvokat og som politi. Nå stiller han seg 

til disposisjon for Maritastiftelsen og yter en 

frivillig innsats der det trengs advokathjelp. Han 

har sett hva nettverket til Maritastiftelsen og 

Monsterbedriften betyr for tidligere klienter. 

Vi møter en engasjert advokat Vidar Helgheim på Maritakontoret 

i Holtsgate 6 på Torshov mellom slagene. Han 

går rett på sak og forteller at han hjelper alle uten forbehold, 

han plasserer ikke mennesker i kategorier som 

avvikere, kriminelle og ”de andre”. Han utdyper gjerne 

sitt menneskesyn: – Alle mennesker er verdifulle slik 

de framstår i øyeblikket. Vi er født like og forlater dette 

livet som like, uansett hva vi har gjort. De som havner i 

fengsel er i en verre situasjon for øyeblikket, men målet 

er å føre dem tilbake til det åpne samfunnet som verdifulle 

borgere med stor tro på seg selv. 

mitt engasjement 

Han kaller rettssalen for et teater, sier han har spilt i 

alle rollene og derfor vet hvordan han forholder seg 

til dem. Sitt engasjement forklarer han slik: – Livet er 

”Vi har forskjellige 

forutsetninger for å klare oss, 

men vi må hjelpe de uheldige 

tilbake til samfunnet”, sier 

advokat Vidar Helgheim. 



for kort til å henge seg opp i negative 

bagateller. Derfor bør det positive 

være det førende elementet, selv 

om man kan liste opp alt det negative 

som har skjedd. Vi lever i øyeblikket 

og vet ikke hva neste dag byr på. Den 

unike posisjonen man har bør ivaretas. 

Helgheim presiserer at motivasjonsdelen 

er uhyre viktig for å finne 

selvfølelsen og tryggheten som ligger 

der fra før vi er født og som utvikles 

på godt og ondt gjennom oppveksten. 

Han har ingen tro på straff og mener 

det ikke bringer noe godt med seg å 

sette seg som dommere over andre. 

Hadde det vært en suksess, hadde alt 

sett annerledes ut. – Jeg er ikke religiøs, 

men er vel en ærlig tviler og mer 

naturvitenskapelig interessert. Likevel 

tror jeg at vi alle er like for Gud 

og at Gud ser på oss som likeverdige 

og ønsker at vi skal være lykkelige og 

gjøre gode ting. Derfor skal vi tenke 

oss godt om og områ oss før vi utfolder 

oss og handler, mener Heimheim. 

Fascinert av nettverk 

Verdiene som den kristne enheten 

gir er et godt fundament, mener han: 

– Vi har forskjellige forutsetninger 

for å klare oss, men vi må hjelpe de 

uheldige tilbake til samfunnet. Jeg 

ser det slik at det unike potensialet et 

hvert menneske eier kan bidra i positiv 

retning. Der må vi gå i oss selv 

og vise nok forståelse. Derfor er jeg 

ikke opptatt av straff, som ikke bringer 

noe godt med seg, slik jeg ser det. 

Nei, disse må heller komme på banen 

igjen. Der har Maritastiftelsen, Monsterbedriften 

(river baderom for totalrenovering) 

og nettverket dere har 

fascinert meg. Jeg har sett fra tidligere 

arbeidsfelt at det nytter ikke å hjelpe 

folk kun fra ni til fire og derfor er 24 

timer i døgnet et minimum. Der det er 

ressurser til å hjelpe folk 24 timer har 

jeg sett positive resultater. I et Norge 

hvor det er så mange materielle goder 

skulle han ønske at man hadde gått 


Advokat Vidar Helgheim Fascinert av marita-nettverket 

noe nøyere til verks, og gir et spark til 

lette, kortsiktige politiske løsninger. – 

Der er dere i Maritastiftelsen veldig 

egnet fordi dere bygger nettverk og 

hjelper reelt mennesker som har det 

vanskelig psykisk. 

Ildsjeler fremelsker det gode 

– Ingen vil stjele, skade og drepe hvis 

de har det godt, mener Helgheim. Da 

vil de respektere barn og egne barn og 

krenker ikke andre. Han nevner diktet 

”Ved en forbryters grav” av Arnulf 

Øverland, og deklamerer: 

En gang var du et barn. 

Du smilte mot lampen når den ble tent. 

Grep etter lyset med ørsmå, ivrige never. 

– Alle har verdier i seg som ved den 

gode situasjon kan blomstre dersom 

de velger det rette. Det skal man ikke 

glemme, selv om lidelsene er store 

rundt enkelte menneskers handlinger. 

Mange gjør godt i denne sammenhengen 

og bidrar til det gode. Der er dere 

i Maritastiftelsen og Monsterbedriften 

med alle deres medarbeidere veldig 

gode. Ildsjeler som fremelsker det 

gode i personer er hva vi trenger, sier 

Helgheim. 

– Derfor stiller jeg meg til disposisjon 

for å hjelpe de som ønsker det. Når 

jeg jobber som forsvarer eller advokat 

er jeg en kjøpt og betalt ”leiesoldat” 

som vil hjelpe klienten slik han ønsker 

det, med de råd jeg måtte ha fra min erfaring 

og lære. Da skiller jeg ikke mellom 

handlingens grovhet, omfang eller 

andre ting. Jo mer belastende handlinger, 

jo større krav til godt arbeid og 

godt forsvar. Mitt utgangspunkt er at 

jeg ikke har mer respekt for en høyesterettsdommer 

enn for en vaktmester. 

For meg er Jørgen hattemaker og kong 

Salomo det samme og det gjør det relativt 

lett å jobbe og jeg føler det ikke er 

vanskelig å takle. Da kan jeg tale Roma 

midt i mot, og i alle rettssaker er det 

viktig å ha strategi og å være taktisk, 

avslutter Helgheim. 

Advokat Helgheim stiller opp for å 

hjelpe Maritastiftelsen. Vi trenger 

også andre fagfolk som kunne 

tenke seg å bruke noen timer i 

uka eller hva som måtte passe 

til frivillig arbeid, og her er det 

mange muligheter. Regnskapsfolk 

har vi helt konkret bruk for 

snarest. Kanskje det finnes noen 

pensjonister eller andre som har 

lyst og anledning til å bidra med 

noe? Arbeidsfellesskap, vennskap 

og gleden over frivillighet finner 

du hos oss. 

Arbeidet har vokst og medført 

større utfordringer. Tilskudd og 

støtte fra kommune og stat står 

ikke i samsvar til de store behovene 

og det vi ønsker å gjøre. Vi 

må derfor alltid planlegge og ta 

risikoer for å ta vare på og gi de 

mennesker vi hjelper gode opplegg. 

Derfor er innsatsen fra frivillige 

uvurderlig og kjærkomment, i 

tillegg til små og store gaver, samt 

testamentariske gaver. 

Vi er også på utkikk etter boliger 

til mennesker som er i en fase av 

livet hvor de trenger oppfølging 

og fellesskap for en lengre tid. Vi 

tar derfor i mot tips på boliger og 

eiendommer som er til leie eller 

for salg. 

MARITANYTT | Nr. 2/2012 

11


”Jelena” 

drømmer 

om å bli 

Helt fri 

Ofte samtaler vi med mennesker som har en 

drøm om å bli rusfrie og som beveger seg i riktig 

retning. Flere av dem vi har møtt opplever at 

den legemiddelassisterte behandlingen med 

metadon og subutex, som staten kaller ”rusfri”, 

bare blir et nytt fengsel og en enda sterkere 

avhengighet med vonde bivirkninger. De fortjener 

å komme til orde og fortelle om sine opplevelser 

og drømmer. Vi tok en prat med “Jelena”. 

Vi møtes i en av Oslos små parker en vakker maidag. 

Trærne springer ut i all sin vårprakt. Etter fotograferingen 

går vi inn på Maritastiftelsen og hun er klar for å 

fortelle sin historie. – Som barnevernsbarn havnet jeg i 

dårlig selskap da jeg gjorde den feilen mange gjør når de 

blir 18 år; jeg ville klare meg selv. Etter å ha sovet i heiser 

og under busker noen dager, førte misforståelser og dårlig 

kommunikasjon til at jeg ble tilbudt hospitsplass. Det jeg 

egentlig ønsket var å komme tilbake til fosterforeldrene 

mine, men barnevernet sa nei til å betale for å ha meg der. 

Etter kort tid begynte jeg å røyke hasj. Jeg ble også gravid 

og ung mor. Hun havnet på speed og heroinkjør noen år, 

før hun kom inn i LAR (legemiddelassistert rehabilitering) 

26 år gammel. Etter åtte år på metadon begynte hun 

på subutex sommeren 2011. 

Da Jelena så dette bildet 

sa hun: ”Jeg er i ferd med å 

komme ut i friheten.” 



En vekker 

Det var på en tur til Canada og USA i 

2010 at ”Jelena” fikk det hun kaller for 

”a wake up call” – en vekker om metadonens 

bivirkninger og kraft. Hun 

hadde en trillebag full av metadonflasker 

som skulle vare hele turen. – Ingenting 

interesserte meg. I stedet for å 

oppleve spenningen med et nytt land, 

en ny kultur og nye folk ville jeg bare 

sove de første dagene. ”Jelena” opplevde 

at metadonavhengigheten var som 

et fengsel for henne. 

En tollbetjent så i papirene hvor 

mange år hun hadde vært på metadon. 

Da spurte han om hun ikke skulle av 

metadonen, for i Statene går folk på 

det bare i et par år. – Det er et fengsel, 

svarte jeg. For meg var det en merkelig 

og tankevekkende opplevelse. 

På vei til Boston og New York ble 

”Jelena” ranet og frastjålet alle medisinene. 

Som en følge av det fikk hun 

fryktelige abstinenser og ble lagt inn på 

en metadonklinikk på Bellevue sykehus. 

Der fikk hun subuxone og alle ville 

hjelpe henne til å bli frisk. – Da gikk 

det opp for meg at jeg var blitt skikkelig 

hekta på statsdopet metadon. Jeg ble 

jo så sjuk med kraftige abstinenser! På 

sykehuset møtte hun en kristen mann 

som var sosionom. – Han fikk meg til 

å ikke gi opp og tok god tid med meg. 

Han reddet livet mitt. Den største dosen 

som jeg fikk på sykehuset der var 

10 mg metadon. Legen fikk sjokk da 

han hørte at jeg gikk på 50 mg. Hun 

hadde gått på 90-70 mg tidligere og 

hadde nå gått lenge på 50 mg, men ble 

likevel så syk. ” Dette klarer du!” ”Dette 

går bra!” Slik var de stadige positive 

oppmuntringene fra den kristne mannen, 

husker ”Jelena”. 

”Du er ikke klar for det” 

Da jeg begynte på metadon ble jeg forespeilet 

av konsulenter og leger i LAR at 

jeg først skulle trappe opp og så trappe 

ned etter et par år. Rehabilitering skulle 

jeg få hjelp til også. Jeg fikk alltid høre 


at jeg ikke var klar for det, og da jeg 

spurte om når jeg blir klar, fikk jeg aldri 

et godt svar, bortsett fra ”en gang 

langt inn i framtida” og ”noen kommer 

nok til å gå på det resten av livet”. R’en i 

LAR står for rehabilitering og det skal 

det ikke brukes penger på, kan det virke 

som, sier ”Jelena”. - Det jeg har gjort 

av rehabilitering har jeg funnet på selv. 

Det er jo det som kan gi meg lyst til å 

leve, gjøre normale ting, reise på ferie 

og lignende. Metadon burde være siste 

utvei og andre tiltak burde prøves mye 

mer. Det er viktig for meg at jeg ikke 

er i mot substitutt for andre, det kan 

jo muligens redde noens liv, men mitt 

ønske er å slutte med alt. Jeg har en enkel 

drøm om å kunne slappe av på en 

ekte måte og få sjansen til å smake på 

livet. Hun savner å være fri, en følelse 

hun har drømt om i 15 år, som bare det 

å kunne ligge en lørdag helt til klokka 

12 uten å måtte ta medisinen sin. 

Fanget i en boble 

Sommeren 2011 byttet hun til subutex, 

men følte seg fortsatt fanget. – Å 

være på subutex kjenner jeg i kroppen 

og hele hodet mitt. Det er som en ekkel 

boble av uvirkelighet. Fargene blir 

blasse og jeg blir fort sint, noe de hevder 

skjer fordi jeg er rusfri, men jeg er 

ikke rusfri. Blir også kjempedeprimert, 

slik at du ikke vet hvem du er, nesten 

som schizofren. Da jeg tok opp dette 

med LAR fikk jeg høre at jeg er deprimert 

fordi jeg er rusfri. De sier at subutex 

er som å være nykter, noe jeg vil 

benekte. Jeg har begynt å trappe ned 2 

mg av gangen, som har vært forsvarlig 

til nå, og de sier at subutex skal være 

mye lettere å trappe ned på enn metadon. 

Den siste biten blir tøff, for jeg bør 

være innlagt for å ta den siste kneika. – 

Du er ikke klar for det, sier de fortsatt, 

men ikke noe om hvorfor. Hvis de er 

redde for at jeg skal sprekke, kan de 

ikke si det rett ut? Hvorfor kan de ikke 

høre på meg når jeg sier jeg har lyst til å 

slutte, og ta en voksen jente på 35 år litt 

”Jelena” drømmer om å bli helt fri 

mer alvorlig? Hvorfor ikke skryte litt 

mer når det går bra for meg? Jeg savner 

engasjement og det at noen har tro på 

meg, slik jeg fikk høre fra flere i USA. 

Tenk om tonen var: – Hva kan vi gjøre 

for å hjelpe deg, trives du på dosen du 

er på nå? Hva slags hobbyer og jobber 

kunne du tenke deg? Hvordan takler 

du det med savnet av barna? 

Håpet og troen vokser 

Når man har ruset seg er selvbildet på 

bunn og det trenger å bygges opp igjen. 

I stedet blir vi fratatt håpet og troen på 

at vi kan klare å slutte og også drømmen 

om en annen framtid. - Alle mennesker 

er lagd slik at du til slutt tror på det andre 

sier om deg, akkurat som jeg opplevde 

da jeg var liten. Det blir som når 

læreren pirket på oss på skolen. Jeg følte 

at jeg hadde kommet langt når jeg var 

ferdig med metadon og tenkte at subutex 

var en mellomstasjon. Jeg har venninner 

som har blitt helt rusfri og som 

heller ikke bruker metadon eller subutex. 

Hvorfor skal ikke jeg klare å slutte? 

Jeg vil ikke at noen skal ta fra meg håpet. 

Etter å ha møtt undertegnede og 

Leiv Holstad på Maritastiftelsen oppsummerer 

hun: – Det er bra å se at 

folk har det godt med Jesus. Min tro 

er der også, og jeg håper og tror at den 

vil vokse, akkurat som nedtrappingen 

min, sakte, men sikkert. Noen frø er 

sådd, så da gjelder det bare å vanne 

og gjødsle, mener ”Jelena”. - Jeg møtte 

en ung jente som bodde på Marita 

Bo, tenkte hvor heldig hun er som har 

den sjansen at hun kan bo på Marita 

Bo og ikke havne på hospits, bli gravid 

og mamma like ung som meg. Det 

er virkelig en flott ungdomsavdeling 

dere har. Det viktigste er vel å ha det 

noenlunde bra med seg selv og andre. 

Jeg håper og tror at Jesus har plass til 

alle som ønsker å ta imot ham som 

sin frelser. Alt er ikke gjort på en dag, 

men takk for at dere tok dere tid til å 

høre på min brokete historie, avslutter 

”Jelena”. 


Marita 

WomEn 

Av Jofrid Landa 

Mennesker i gateprostitusjon har alltid 

vært en del av Maritakafeens målgruppe, 

men etter hvert som det har blitt flere 

utenlandske kvinner i gatebildet, er det 

behov for et arbeid rettet mer spesifikt 

mot dem, siden de har andre utfordringer 

enn rusproblemer som norske 

kvinner i prostitusjon ofte har. Marita 

Women (MW) har siden høsten 2008 

drevet oppsøkende virksomhet blant 

utenlandske kvinner. MW-teamet består 

av et lite, men trofast, veldig engasjert og 

mangfoldig knippe av kvinnelige medarbeidere, 

som ønsker å formidle håp til 

mennesker i de mørkeste gatene i Oslo. 

Midt i Oslo finnes det dessverre 

flere mennesker som er fanget i ”moderne 

slaveri” og er tvunget til å selge 

sex på gata, men noen har også valgt 

dette selv. Migrasjonsproblematikken 

og fattigdommen driver mange mennesker 

til å søke lykken i Vest-Europa, 

og mange som tror at de skal få seg 

en ”vanlig jobb”, ender opp på gata i 

Oslo og må selge kroppen sin. Tallet 

på mennesker i gateprostitusjon gikk 

ned da sexkjøploven ble innført i 2009, 

men har deretter vært stigende igjen. 

Selv om markedet for mange oppleves 

vanskeligere i Norge etter loven ble 

innført, så bidrar finanskrisen i Sør- 

Europa til at markedet her tross alt er 

mer attraktivt enn i Europa for øvrig. 

MW-teamet går oppsøkende på 

gata på kveldstid en gang i uka. De 

møter da flest mennesker fra Øst-Europa, 

spesielt fra Bulgaria, Romania og 

de baltiske landene, samt en del nigerianske 

kvinner. Timene på gata kan bli 

lange og mange setter pris på å få en 

kaffe og en prat om livet på gata, tro, 

lengsler til familie i hjemlandet og om 

drømmer de har for fremtiden. I disse 

samtalene informerer MW-teamet om 

ulike veier ut at dette livet. 

Mange av de nigerianske kvinnene 

begynner ikke å jobbe på gata før etter 

midnatt. For å møte dette behovet, 

har MW de siste par årene holdt kafeen 

åpen mellom midnatt og kl 03 en gang 

i uka. Nattkafeen er et fristed fra gatas 

brutalitet, hvor man skal slippe stigmatiseringen 

man opplever på gata og kan 

få ny tro og håp for dagen i dag og fremtiden. 

Mange av de afrikanske kvinnene 

har en kristen bakgrunn, og det betyr 

mye for dem å dele gudstro. Tidlig begynte 

de å spørre etter engelske bibler, 

og det siste året er det delt ut over fire 

hundre bibler, som Bibelselskapet har 

skaffet oss til en meget god pris. 

Maritastiftelsen formidler håp og tro 

på en ny fremtid til mennesker som er 

fastlåst i en kompleks situasjon. Gjennom 

dette arbeidet har vi sett kvinner 

endre sin livssituasjon og har startet en 

ny karriere borte fra gata. 

Noen fra Marita Women 

team: (F.v.) Karen, Randi, 

Ingrid, Lisbeth, Jofrid 

og Gemma. 

Her er noen svar fra brukerundersøkelsen 

i 2011, om hva kvinnene synes 

er bra med nattkafeen: 

■ ”Coffee, food, meet people and 

to hear the Gospel, and to share 

some personal problems” 

■ “Yes the warmness and no 

discrimination, you feel love 

and a place to keep warm 

when it is cold outside in 

winter.” 

■ “Yes cause I always enjoy music 

and the preaching by the workers 

and take a good coffee, I 

always fell at home whenever 

I`m here.” 




marita Women-teamet 

Karen Leon og Jofrid Landa kom til kjøkkenet i Holstsgate en hel time 

før de andre teamdeltagerne. De lagde en pastasalat med mange 

gode ingredienser, dekket bordet og gjorde alt klart til å ta imot de 

andre jentene for en kveld med teambuilding. Jeg fikk en smakebit 

og kunne konstatere at jentene hadde noe å glede seg til. 

Karen forteller gjerne om hvorfor 

hun er med på MW-temaet: – Det 

berørte meg at så mange kvinner blir 

tvunget til å selge sex fordi det er deres 

eneste måte å overleve på og skaffe 

penger til familien. 

Jeg spør Karen om hvordan hun 

fikk vite om Maritakafeen: – Noen fra 

MW-teamet kom til menigheten min 

og fortalte om dette arbeidet. Da de 

spurte om noen ville bli med i teamet 

behøvde jeg ikke tenke meg om engang. 

Jeg tror Gud allerede hadde forberedt 

meg på det i flere måneder, så 

jeg visste med en gang at jeg ville være 

med. 

Hva er det som gir deg mest i jobben? 

– Det er at jeg blir kjent med kvinnene, 

bruker tid sammen med dem og kan gi 

dem ubetinget kjærlighet. Da jeg begynte, 

forventet jeg ikke at de kom til 

å gi meg mer enn jeg kunne gi dem, 

men slik har det blitt. 

Er det ikke tøft å stå ansikt til ansikt 

med nøden kvinnene opplever? 

– Behovene til kvinnene er overveldende 

og nesten umulig å løse med de begrensede 

midler og ressurser vi har. Å 

forstå det var det vanskeligste for meg 

i starten. Men, bare det å dele en varm 

kopp kaffe med en kvinne som skal 

ut og jobbe på gata i den kalde norske 

natta, er en liten, men betydningsfull 

ting å gjøre. Jeg er beæret over å 

kunne gjøre det. Jeg har sett hvordan 

dette har varmet mange som fryser 

langt inn i sjelen. Denne kontakten 

åpner døren til å dele våre historier, 

be sammen og formidle håpet om en 

bedre framtid, avslutter Karen. 

Lisbeth er frivillig arbeider i MWtemaet 

og studerer sosialt arbeid på 

Diakonhjemmets Høyskole. 

Hvordan ble du kjent med 

Maritakafeen og MW-temaet? 

– Da jeg var elev på Fjellhaug Bibelskole 

for tre år siden hadde jeg praksis 

på Maritakafeen, og det var veldig 

bra. Senere reiste jeg sammen med to 

venninner til Bolivia og jobbet på et 

barnehjem der. Den ene av dem er i 

MW-teamet i dag. Jeg har blitt klar 

over problemet med sexsalg, fra venninner 

som er involvert i forskjellig arbeid 

for mennesker som lever på gata. 

Hva er bra med denne jobben ? 

– Det er bra å komme i kontakt med 

dem og de er som vanlige jenter. Atmosfæren 

vi har på kafeen gjør at jentene 

tør å være seg selv. Det er fint å 

kunne gjøre noe for disse jentene som 

blir utnyttet av så mange. 

Hvordan er det å møte nøden hos 

jentene? 

– Jeg kan føle at jeg kommer til kort og 

det kan være veldig frustrerende. Vi vet 

at det er mye større behov hos jentene 

enn vi kan fylle der og da. Likevel vet vi 

de setter stor pris på å møte oss ansikt 

til ansikt. Ofte snakker vi om hverdagslige 

ting. Det er mye glede og vi danser 

til afrikansk lovsangsmusikk. 

Prosjektet ble opprettet i 2008 av 

Leiv Holstad. målgruppen var det 

stadig økende antallet utenlandske 

prostituerte, og hovedhensikten 

ble signalisert gjennom navnet på 

prosjektet – ”ny karriere”. strategien 

ble delt inn i tre hovedfaser. Fase 1 

handler om oppsøkende og motiverende 

virksomhet ut fra maritakafeen. 

Fase 2 handler om hjelp til 

å endre livssituasjonen og få en ny 

karriere gjennom arbeidspraksis og 

opplæring. Tilbud om midlertidig 

bolig var og er et nødvendig virkemiddel 

for at denne fasen kan bli 

vellykket. Fase 3 handler om å hjelpe 

dem inn i en ny jobb hos en arbeidsgiver 

enten i deres hjemland eller i et 

annet land hvor de kan få oppholds- 

og arbeidstillatelse. 

maritastiftelsen har flere ganger 

søkt om offentlige midler for 

å kunne virkeliggjøre dette prosjektet, 

men foreløpig har vi kun 

fått penger til å gjennomføre fase 

1 og deler av fase 2. i aftenpostens 

aftenutgave den 9. mai sto det at 

det står 173 tomme kommunale 

bygninger i oslo. Tenk om vi kunne 

overtatt et par av disse. da skulle vi 

ha gjort mye godt – ikke minst for 

jenter som er fanget under vår tids 

slavehandel. 


Postabonnement B 

RETUR: 

MaritaNytt 

Holsts gate 6, 

N-0473 Oslo 

jeg vil aldri møte 

noen med våpen mer. 

våpen er for dem 

som er redde. Av Leiv O. Holstad 

” 

” 

Husker du den vietnamesiske gjenglede- 

ren Hiep Tran som i 2001 fikk 12 års feng- 

selsdom for drapsforsøk etter å ha skutt 

syv personer utenfor nattklubben Baronen 

og Baronessen i Oslo? Etter endt soning 

(syv års effektiv dom), ble han utvist fra 

Norge og EU på livstid. Lederen for vårt 

fengselsarbeid, Trond Akerholdt, fulgte 

ham opp ukentlig etter at han ble frelst på 

cella. Hiep fortalte at han hadde opplevd 

å bli overmannet av et lys og en enorm 

kjærlighet en natt etter at han hadde bedt 

Gud om å vise seg for ham. I et intervju 

med Vårt Land i Oslo kretsfengsel i no- 

vember 2007, sa Hiep: - Jeg vil aldri møte 

noen med våpen mer. Våpen er for dem 

som er redde, og jeg er ikke redd lenger. 

Skulle jeg bli drept, vil jeg dø med et smil. 

Jeg har fått fred i hjertet». Fengselspre- 

sten kunne bekrefte overfor Vårt Land at 

Hiep gikk fra å være en oppvigler til å bli 

en ressursperson i fengselet, bokstavelig 

talt over natta. 

Trond og Leiv besøkte ham i Vietnam 

i 2009 for å hjelpe ham til rette den før- 

ste tiden etter utvisningen. Siden da har vi 

hatt jevnlig kontakt på sosiale medier, og i 

2011 tok Leiv Hiep med seg til Kambodsja 

på besøk til Teen Challenge. Resultatet av 

denne turen ble at det ble startet et nytt 

senter for rusavhengige kvinner og deres 

barn. Også for disse kvinnene er menneskehandel 

en hovedproblemstilling. 

Vi har lenge prøvd å få UDI til å forstå 

at Hiep ikke lenger er den samme personen 

som den kaldblodige voldsmannen 

han var før. Han har alltid vært en 

leder, og det er han fortsatt, bare at i 

dag bruker han lederegenskapene sine 

på en positiv måte. Om han hadde ønsket 

det, kunne han fortsatt drevet kriminell 

virksomhet i Norge selv om han 

Mer å lese på 

www.marita.no 

ikke bor her. Han ble også kontaktet av 

vietnamesisk mafia i Saigon, men avviste 

dem. På tross av mye motgang, lever 

han et ærlig liv og jobber hardt for å få 

endene til å møtes. I 2010 stilte han opp i 

“Sterke mann Vietnam”-konkurransen og 

vant hele greia! Etter det har han fått en 

del engasjement som kostholdsveileder 

og personlig trener. 

Hiep Tran gikk 

fra å være en 

oppvigler til å bli en 

ressursperson i Oslo 

Kretsfengsel over 

natta. Her sammen 

med Leiv Holstad 

i Maritastiftelsen 

som gleder seg over 

at vietnameseren 

nå begynner på 

bibelskole. 

FOTO: Stephen Folde 

I år går Hiep på bibelskole i Ho Chi 

Minh City. Maritastiftelsen hjelper ham 

økonomisk, da han ikke får like mye tid 

til å jobbe mens han går på skole. Hieps 

største ønske er å komme tilbake til Norge 

for å jobbe i Maritastiftelsen. Vi håper at 

engasjementet til advokat Vidar Helgheim 

(se side 10) vil hjelpe oss i denne prosessen. 

– Å spre Guds kjærlighet er det viktigste 

jeg kan gjøre, sier Hiep. 

På tross av at han klarer seg i Vietnam, 

ønsker han seg tilbake til Norge for å nå 

ungdom i faresonen og de harde gjengmiljøene. 

Vi vet at han vil passe perfekt til 

dette! Han har også foreldre, søsken og 

en sønn i Norge. Vi håper at UDI vil forstå 

at de gjør det norske samfunnet en stor 

tjeneste ved å la Hiep komme tilbake. Han 

har en stor gjeld til det norske samfunnet 

som han ønsker å betale tilbake. Jeg håper 

han får sjansen!

DrømmEr Om Å BLI HELT FrI FANT SEG SELV I ... - Maritastiftelsen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?