DEL 1 - Norsk filminstitutt

cinemateket 

programkatalog nr. 71 juli/august 2009 

4/2009

cinemateket 

cinemateket er ein kino som fokuserer på filmhistoria og alternativ 

film. cinemateket har to salar i Filmens Hus i Dronningens gate 

16 i oslo. totalt visast rundt 500 unike titlar på cinemateket i løpet 

av eit år. gjennom medlemskapen i film-arkivorganisasjonen FiaF, har 

cinemateket tilgang på film frå filmarkiv over heile verda. cinemateket 

drivast på ikkje-kommersiell basis, og skal være eit filmkulturelt tilbod 

til alle som er interesserte i film. 

cinemateket drivast av norsk filminstitutt. 

CINEMATEKET 

norsk filminstitutt 

Filmens Hus, Dronningens gate 16 

postboks 482 sentrum, n-0105 oslo 

MEdlEMsKorT 

kr. 100. kortet er gyldig i seks månader frå kjøpsdato, og kjøpast i 

Filmbutikken og i billettluka på Filmens Hus. 

BIllETTAr 

kr. 45 (medlemmar)/ kr. 75 (enkeltbillett) 

Billettsal i Filmbutikken frå klokka 11.00 måndag – fredag, 

klokka 12.00 laurdag. 

Billettluka opnar klokka 17.30 alle vanlege framsyningsdagar, 

eller ein time før første film. 

Forsal: tre dagars forsal av billettar. inga telefonbestilling. 

frAMsyNINgAr 

ordinært: alle dagar unntatt måndagar og laurdagar. merk at det ikkje 

blir vist reklame foran filmane, og at framsyningane difor byrjar 

presis. 

sjekk aften aften, samt nettsidene våre, for annonser og dagsprogram. 

TElEfoN sENTrAlBord 22 47 45 00 (08.00 – 17.00) 

TElEfoN BIllETTluKE 22 47 45 89 (17.30 – 21.00) 

fAx 22 47 45 99 

E-posT cinematek@nfi.no 

INTErNETT http://www.nfi.no/cinemateket 

innHalD 

4 HØydEpuNKTEr 

6 NorsKE KulTurpErsoNEr 

vElgEr fIlM 

29 KAlENdEr 

47 lIllEBIl fIlMKluBB 

48 NorWEgIAN fIlMs WITH 

ENglIsH suBTITlEs 

53 sKEIv sØNdAg 

54 pÅ oppfordrINg 

56 BollyWoodfEsT 

58 grEENsCrEENINgs 

58 Troll I EsKE 

59 prAKTIsK INforMAsJoN 

59 AlfABETIsK fIlMovErsIKT 

juli august 

sIdE 6 KulTurpErsoNEr 

vElgEr fIlM 

cinemateket har på nytt invitert et utvalg norske 

kulturpersoner til å velge film til sommerprogrammet, 

og begrunne valgene med tekster, foto, 

bilder og tegneserier. tema i år er film og sted. 

sIdE 53 sKEIv sØNdAg 

skeiv søndag fortsetter i sommer, med filmene 

mysterious skin, my summer of love, sorte 

engler og edderkoppkvinnens kyss. 

sIdE 48 NorsKE fIlMEr MEd 

ENgElsKE TEKsTEr 

i juli og august viser vi et bredt utvalg norske filmer, 

klassikere og helt nye filmer, med fokus på nasjonale 

ikoner som edvard munch, thor Heyerdahl, 

Hamsun, filmer fra arktis og nyere norske filmer 

som har vakt oppsikt i utlandet. 

sIdE 54 pÅ oppfordrINg 

att angöra en brygga har vært den store sommer- 

klassikeren på cinemateket i årevis. også i år får du 

se den evig unge svenske komedien. 

cinemateket 4 | 2009 3

BollYWooD 7 – 13 august 

Den sjuende Bollywood-festivalen, som byr på en hel uke med indisk 

film og dans, går av stabelen på Cinemateket 7 – 13 august. Her får du 

unike muligheter til å se noe av det beste av ny Bollywood-film, med 

fokus på prisvinnere og publikumssuksesser fra den indiske drømmefabrikken. 

Følg med på festivalens nettside (www.bollywoodfest.com) for informasjon 

om program og arrangementer. 

tHe inglorious BastarDs 

21. august har Quentin Tarantinos nye film, The Inglorious Basterds, premiere. 

Filmen er en nyinnspilling av den italienske filmen The Inglorious 

Bastards fra 1978, og vi benytter anledningen til å vise originalen. 

4 cinemateket 4 | 2009 

måneDens Film 

Månedens film er et nytt konsept på Cinemateket, som i korte trekk går 

ut på at vi viser utvalgte filmer flere ganger over en periode. I sommer 

viser vi dokumentarfilmklassikeren og Oscarvinneren Kon-Tiki fra 1950 

hver onsdag kl. 19.00 i hele juli og august. Vi viser også Peter Watkins’ 

fantastiske Edvard Munch (1974) hver torsdag kl. 18.00. Begge filmene 

vises med engelske tekster.

nORSke 

kULtUR- 

PeRSOneR 

VeLGeR 

FiLm 

For sjette gang har vi invitert et utvalg norske kulturpersoner 

til å velge film til cinematekets sommerprogram. 

tema i år er film og sted, og vi ba folk velge filmer som 

de mener gir dem en spesiell opplevelse av et sted. Dette 

er hva vi skrev i invitasjonsbrevet: ”et land, en by, et rom, 

et virkelig eller fiktivt sted, et fysisk eller mentalt sted 

– hvordan du definerer ”sted” i denne sammenhengen, 

er helt opp til deg. men vi er altså ute etter en film som 

formidler en følelse av å være et annet sted på en sterk, 

effektiv, morsom, skremmende, deilig, ubehagelig eller på 

andre måter interessant måte.” 

Vi ønsket ikke at dette skulle bli en utvidet chartertur i 


kinosalen, et slags ”verden rundt i 50 filmer”-aktig konsept. 

og det har det heller ikke blitt. måten bidragsyterne 

definerer sted på, varierer veldig, og spenner fra konkrete 

steder, som ubåten i Das Boot og Woodstock-festivalen, 

til mer abstrakte varianter: ”sommeren er et eget sted,” 

skriver én, ”er pop sangen et eget sted?” spør en annen, 

og flere har fokusert på steder hvor man ikke er, eller ikke 

ønsker å være. 

Begrunnelsene for valgene kan du lese på de følgende sidene, 

i form av tekster, dikt, fotografier, malerier og tegneseriestriper. 

og filmene – de ser du på cinemateket i 

sommer. 

Aulie, Marianne Fascisten 

Brurok, Geir scum 

Bråtveit, Inger Darling 

Bøe, Tore Havet stiger 

Christensen, Anders Baasmo Das Boot 

Dalby, Gene Doktor mabuses testamente 

Eidsvåg, Terje Byen er stille 

Frogner, Karoline to kvinner 

Gill, Romeo Deer Hunter 

Go'hjerta, Ragnar the Fountain 

Grete og Norunn What's up, tiger lily? 

Hell, Thom prinsessebruden 

Heyerdahl, Nils the third man 

Hovde, John Olav Barbarella 

Haagensen, Nils-Øivind lost in translation 

Haavardsholm, Espen Down by law 

Jacobsen, Katja eyde respiro 

Jordal, Mathias 4 måneder 3 uker og 2 dager 

Kamsvåg, Geir Woodstock - Director's cut 

Kjellson, Grutle Dr. strangelove 

Langlo, Rune Denstad the thin red line 

Larsen, Jarl emsell edderkoppkvinnens kyss 

Lægreid, Erling miraklet i milano 

Mathiesen, Trygve Du har ikke en sjans, ta'n! 

Næss, Silje riise Hullet 

Poppe, Erik Distant Voices, still lives 

Rangnes, Terje Withnail & i 

Robsam, Margrethe kvinnebyen 

Rommetveit, Ingrid lost Highyway 

Rønning, Joachim Haisommer 

Sand, Aune le mepris 

Sandberg, Espen mitt liv som hund 

Skråmestø, Børge Howards end 

Solstad, Dag skuespillernes reise 

Stenvold, Ingerid straight story 

Sundnes, Per kvinner på randen av nervøst sammenbrudd 

Syse, Henrik the truman show 

Thoresen, Dag arme syndige menneske 

Tokyo, Tommy en handelsreisendes død 

Vinger, Audun grace of my heart 

Viskum, Morten mitt afrika 

Vaagland, Helle paris texas 

Wirkola, Tommy en enkel plan 

Zahl, Geir under jorden 

Øie, Pål utkantfolket 

Østbye, Thomas stalker 

Aanestad, Ingrid Z. Den grønne solstrålen 

cinemateket 4 | 2009 7

sTEd: KINoroMMET soM EN HEllIg sAl 

THE fouNTAIN 

tHe Fountain, usa 2006, regi: Darren aronoFskY 

meD: HugH jackman, racHel Weisz, alexanDer Bisping, ellen BurstYn 

egelsk, maYa tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 36min 

TIr 25. AugusT Kl. 2100, sØN 30. AugusT Kl. 1900 

RAGNAR GO’HJERTA 

tiDligere kjent som lasse Henriksen, 

norsk regissør, manusForFatter, FotograF 

og komponist, som Høstet stor 

respekt For Filmen loVe is War (1970). 

The Fountain favner ett ektepar over tusen år og blir i øyeblikk en provoserende 

vitenskaplig, religiøs og kunstnerisk visjonær øvelse. 

Publikum blir påskrevet som blad på Livets Tre. Vår lengsel er den 

sakrale kjærlighet som tjener til helse, vår utfordring blir å holde ut 

gjennom motgangen for seieren lyder hele tiden i vår fantastiske sjelsbevissthet. 

Darren Aronofsky skapte først PI, derpå Requiem For a Dream. Den 

3dje filmen hans ble The Fountain, kjent som det nonlineære eposet 

som Brad Pitt og Cate Blanchett forlot. Med et opprinnelig budsjett 

på US$ 70 millioner og et mindre kravstort stjernepar klarte Darren 

seg med det halve. 

The Fountain finner sted i de evige fortolkninger som lagrer levende 

bilder. Våkn opp fra den passive underholdningssofaen, stå opp i et 

vertikalt bevissthetsplan, gå forbi post-matrix-syndromene. Der de tidløse 

visjoner stimuleres, der vi omfavner frigjøring fra sykdom og død. 

Der vi har innsett at vårt ”frels oss fra det onde” er avhengig av våre 

forfedres fred og helse. 

Mikroskopien som bekrefter denne sjokkerende sårbarheten utvider 

også begrepet ”film som terapi”. 

Om vi vil ha det slik kan kinosalen bli ett av de hellige rom som vi bør 

forberede sinn og kropp før vi går inn i. Sitt ned, tenk over de tøffe 

utfordringene som vi frivillig møter og hvorfor? 

Ragnar Go’hjerta 

sTEd: sØKEN ETTEr fErIEsTEd 

dEN grØNNE solsTrÅlEN 

le raYon Vert, Frankrike 1986, regi: eric roHmer 

meD: marie riVière, sYlVia ricHez, eric Hamm, Vincent gautHier 

Fransk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 37min 

frE 10. JulI Kl. 2100, sØN 12. JulI Kl. 1900 

INGRID Z. AANESTAD 

DeButerte som ForFattar i 2006 meD ”i 

Dag er ein Fin Dag”. Fjorårets ”eg kjem 

meD toget” Fekk strålanDe mottaking. 

Sommaren 2001 var det 150-årsjubileum for Arne Garborg. Eg jobba som 

guide i Knudaheio, diktarstova hans på Høg-Jæren. Det var lange timar 

mellom turistane som kom innom, eg drakk kaffi, sat ved vindauget og las. 

Eg lengta ut og langt vekk, men det var ingen utsikter til ferie, bare utsikt til 

grøne marker og kalde strender. Som ein del av det pedagogiske opplegget 

hadde Garborg-året fått laga ein plakat med eit fotografi av Garborg sjølv i 

vanleg, bekymra stil og spørsmål skrivne med store bokstavar i signalfargar. 

Kor skal eg bu? 

Kven skal elske meg? 

Kva skal eg ha på meg? 

Kven skal eg snakke med? 

Etter å ha blitt møtt av plakaten med desse spørsmåla lagt i munnen på 

stakkars Garborg kvar dag i to månader, festa dei seg grundig. Når eg ser 

filmen Den grønne solstrålen av Eric Rohmer dukkar dei opp på ny. Det er 

sommar i Paris, og Delphine veit ikkje kva ho skal gjera med ferievekene 

sine. For aldri er vel spørsmålet om stad så akutt som om sommaren. Kor 

skal eg vera, kor kan eg bada? Kven skal eg vera der med? 

Sjølvopptekne, alvorlege Delphine. Ho reiser til Cherbourg, men finn seg 

ikkje til rette blant dei grillande og glade vennepara. Ho må prøva noko 

anna. Ho reiser til fjellet, men blir einsam og snur før første dagen er omme. 

Det er juli, det blir august. Når den franske sommaren er på sitt varmaste 

og klammaste, reiser Delphine til Biarritz. Der ligg ho i blå badedrakt mellom 

alle kroppane på stranda, meir utilpass og sjølvmedlidande enn nokon 

gong. 

Noko endrar seg, noko opnar seg til slutt, men det skjer ikkje slik Delphine 

forventa. Heller ikkje slik eg forventa. For ein augneblink får sommarspørsmåla 

eit svar som både er tilfeldig og magisk. Ingrid Z. Aanestad 

sTEd: sTEd for drØMMEr, KJærlIgHETssorg og fINNE sEg sElv 

pArIs, TExAs 

paris, texas, regi: Wim WenDers, Vest-tYsklanD, Frankrike, storBritannia 1984 

meD: HarrY Dean stanton, nastassja kinski, Dean stockWell, aurore clément 

engelsk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 46min 

TIr 14. JulI Kl. 1900, Tor 16. JulI Kl. 1900 

HELLE VAAGLAND 

VaktsjeF For ”saFari” på nrk, og Har 

også joBBet For ”store stuDio”. Hun Har 

også skreVet Fast For klassekampen, og 

gitt ut Feministantologien ”råtekst” og 

Boka ”Heia mamma!” (sammen meD anne 

linDmo) 

Jeg så Paris, Texas første gang da jeg var 14. I løpet av de neste to årene 

så jeg den 11 ganger. Det er sånt som bare kan skje når man er ung. Jeg 

har aldri sett en annen film 11 ganger, verken før eller siden. 

(Det var vel omtrent på den tiden jeg lærte i norsktimen at jeg aldri 

skulle starte en tekst med å skrive ordet ”jeg”. Jeg har alltid gitt faen i 

akkurat den regelen.) 

Fra og med åpningsbildet, som viser en medtatt Harry Dean Stanton på 

vandring gjennom et ørkenlandskap til tonene av Ry Cooders slidegitar, 

var jeg solgt. Og den langsomme historien som fulgte, om en bortkommen 

mann som prøver å finne tilbake til det han har forlatt, smeltet mitt 

14 år gamle hjerte. 

Jeg vet at denne Cinemateket-serien skal handle om film og sted, og at 

denne teksten egentlig burde handle om stedet Paris, Texas. Men hvis 

jeg skal være ærlig var det neppe Paris, et lite sted i Texas hvor hovedpersonen 

i filmen har kjøpt et stykke land, som fjetret meg den gangen 

jeg var 14. 

Men hva var det da? Hvor mye kunne en tenåring egentlig få ut av historien 

om en istykkerrevet familie som prøver å finne sammen igjen? 

Jeg tror Nastasja Kinski spilte en viss rolle. Jeg husker jeg hadde et bilde 

av henne ved siden av speilet mitt. Og jeg er redd hun var årsaken til at 

jeg ser latterlig ut på konfirmasjonsbildet mitt, der jeg prøver å blåse opp 

leppene i et forsøk på å være sensuell. 

Det hele gjør meg litt urolig. For som voksen har jeg fått en gryende 

mistanke om at underskjønne Nastasja er frykelig feilcasta som den forsmådde 

sexarbeideren Jane. Burde hun ikke heller ha vært spilt av en litt 

gråere jente med tynne lepper og vissent hår? 

Jeg har ikke sett Paris, Texas igjen etter raptusen i 1984. Og jeg har 

begynt å engste meg for muligheten av at denne filmen ikke er så bra 

som mine 14 år gamle øyne skulle ha det til. (Jeg har fremdeles den 

ydmykende opplevelsen av gjensynet med en annen ungdomsfavoritt, 

Betty Blue, friskt i minne. En gang på 90-tallet gikk jeg på Rock Cinema 

for å se igjen det jeg trodde var en interessant kultfilm fra 80-tallet. Det 

endte med skamrødme og den leie erkjennelsen av at jeg en gang hadde 

svermet for en elendig fransk skuespillerinne, også hun med trutmunn, 

og en kunstnermyte så svulstig at man skulle tro det var Betty Blue som 

var den direkte årsaken til at Aune Sand ble filmregissør. ) 

Men jeg tar sjansen på Paris, Texas. 

Jeg tar sjansen på at jeg ikke bare var et dumt fjortisnek da jeg forelsket 

meg i filmen, men at den ga meg en forutanelse om noe jeg vet nå. 

At det er å være mor, far og barn er en skremmende sårbar ting. 

At det som er viktigst ofte er det som er vanskeligst. 

Og at det tristeste alltid er det vakreste. 

8 cinemateket 4 | 2009 cinemateket 4 | 2009 9 

Helle Vaagland

sTEd: guAdAl KANAlEN 

THE THIN rEd lINE 

RuNE DENSTAD LANGLO 

Den tYnne røDe linjen 

usa 1998 

regi: terrence malick 

meD: sean penn, george clooneY, nick nolte, joHn traVolta, 


oNs 22. JulI Kl. 1830, frE 24. JulI Kl. 1830 

regissør. Har Fått BetYDelig internasjonal 

oppmerksomHet meD spilleFilmen 

norD, som Har Vunnet priser i Berlin, 

triBeca og Flere anDre steDer, og Blitt 

solgt For DistriBusjon i oVer 30 lanD. 

Har også laget Filmer som alt For norge 

og 99% ærlig. 

Etter min oppfatning er The Thin Red Line (Terrence Malick) den 

beste krigsfilmen som er laget. Muligens er det også min favorittfilm 

uansett sjanger. Jeg vender til stadighet tilbake til den og har alltid 

irritert meg over at jeg ikke fikk sett den på kino. Derfor er det veldig 

stas å være kinosjef for en dag, og sette opp dette episke krigsdramaet 

på Cinemateket 10 år etter at filmen vant Gullbjørnen i Berlin. 

For de som ikke kjenner filmen så handler den om en gruppe amerikanske 

soldater som deltar i slaget om Guadalcanal i Stillehavet under 

2. verdenskrig. Filmen er basert på James Jones novelle med samme 

navn ( Jones deltok selv i krigen i Stillehavet og ble visstnok såret i 

kamp under det samme slaget.). For å gjøre en veldig kort analyse så er 

det for meg først og fremst Malicks evne til å sette krigens grusomhet 

i kontrast til det vakre i både naturen og mennesket som gjør dette til 

et mesterverk. 

The Thin Red Line er et grandiost prosjekt. Filmen er nesten tre timer 

lang, noe som i følge ryktene bare er halvparten av den første originalversjonen. 

Det ble skutt over 300.000 meter med film på nesten 130 

opptaksdager. Malick brukte også i overkant lang tid på å bestemme 

seg for om han skulle lage denne filmen og det gikk 20 år mellom 

Days of Heaven (1978) og The Thin Red Line. En imponerende rekke 

stjerner finnes på rollelisten og i tillegg er bla. Gary Oldman, Bill Pullman, 

Viggo Mortensen og Mickey Rourke klippet vekk i den ferdige 

filmen. 

Jeg anbefaler alle å ta turen til denne visningen, selv blir jeg aldri ferdig 

med krigen på film og her har dere min topp fem liste: 

1. The Thin Red Line (Terrence Malick), 1998 

2. Go and See (Elem Klimov), 1985 

3. Underground (Emir Kusturica), 1995 

4. Stalingrad ( Joseph Vilsmaier), 1993 

5. Big Red One (Samuel Fuller), 1980 

Rune Denstad Langlo 

sTEd: svErIgE 1959 

MITT lIv soM HuNd 

mitt liV som HunD, sVerige 1985, regi: lasse Hallström 

meD: anton glanzelius, tomas Von Brömssen, melinDa kinnaman, anki liDén 

sVensk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 41min 


Mitt liv som hund i regi av Lasse Hallström, er min favorittfilm, rett og slett. 

Filmen tar barns verden på alvor og den tar meg tilbake til det fantastiske 

stedet og den forunderlige tiden hver gang jeg ser den. 

Grunnen til at jeg liker den så godt er at den (og ikke minst hovedpersonen) 

er så sjarmerende, uten at det virker som den noen gang forsøker på 

å være det. Og den er trist på en like upretensiøs måte. Det at filmen også 

makter å bevege seg så sømløst mellom å være alvorlig og morsom i møtet 

mellom barne- og voksenverdenen, gjør den nærmest magisk for meg. For 

filmen foregår i noen av de barneårene når vi føler flere av livets realiteter på 

kroppen og sinnet for aller første gang, og som dermed er med på å forme 

oss til den vi er. Eller som William Wordsworth formulerte det så mye 

bedre: ”The Child is the Father of the Man”. 

Jeg tror filmen treffer meg og mange andre fordi den snakker til oss 

på en ektefølt og personlig måte, uten å forhaste seg eller overforklare noe. 

Lasse Hallström får dette nesten til å virke enkelt - så elegant og uanstrengt 

er historien fortalt. 

For meg står Mitt liv som hund for et ideal: den sjeldne form for filmmagi 

som gjør oss litt varmere i hjertet og litt klokere i hodet – her fordi vi 

gjenoppdager verden med Antons unge øyne og med ord som: ”Det kunde 

ha varit värre. Jag har faktiskt haft tur. Om man jämför...” 

Filmen er en stor inspirasjon for meg i mitt arbeid og mitt liv og jeg 

håper en gang å lage en film som kan komme i nærheten av den. Takk for 

at jeg får denne anledningen til å dele filmen med dere. 

sTEd: fEllINIs drØM 

KvINNEByEN 

la città Delle Donne , italia, Frankrike 1980 

regi: FeDerico Fellini 

meD: marcello mastroianni, anna prucnal, Bernice stegers, ettore manni 

italensk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 2t 19min 

Tor 27. AugusT Kl. 2100, frE 28. AugusT Kl. 2100 

Jeg velger meg drømmen: Kaotisk, flyktig, uforutsigbar. Stedet der alt som 

utspiller seg er bortenfor kontroll, hvor en bare må la seg drive med… 

Der Alice i sitt Eventyrland løper etter Den Hvite Kaninen og forsvinner 

Down the Rabbit Hole, hopper vår middelaldrende helt, Snàporaz (Marcello 

Mastroianni), av toget og forfølger en kvinne han begjærer, fører 

ham gjennom en skog og inn i et kvinneokkupert univers. Snàporaz har 

lagt ut på en mystisk og særdeles innholdsrik ferd til underlige steder og 

bisarre opplevelser – og overalt dukker kvinner i alle aldrer og fasonger 

opp. Alt i drømmen foregår tilsynelatende hulter til bulter, men likevel 

finnes en rød tråd – en anvisning Snàporaz burde få med seg! Der Alice 

løper hjem til sin Five o’clock Tea for å berette om hva hun har opplevd 

i Eventyrland, sover vår helt fortsatt blidelig i togkupéen der alt startet. – 

Toget glir gjennom mørket i en svart tunnel, og langt der framme er det 

lys i den andre enden… 

Jeg velger meg Fellinis drøm (”a womanizer’s nightmare”, som han kalte 

den) som et av de stedene jeg stadig vender tilbake til – med sitt mangfoldige 

persongalleri, sin sensualitet, den fabelaktige scenografien og sitt 

spennende lys- og lydbilde. Fortellingen er stappfull av mennesker, hendelser, 

steder, og har en overdådig detaljrikdom. Filmskaperen overdriver, 

parodierer, ironiserer og karikerer – og det hele smeltes sammen med stor 

kjærlighet og lekenhet. 

Som alle Fellinis filmer, fortjener også La cittá delle donne å bli sett flere 

ganger. 

God fornøyelse! 

MARGRETE ROBSAHM 

skapte Furore meD noen VoVeDe scener 

i Filmen line Fra 1961. gjorDe også 

karriere i italienske B-Filmer, spilte 

HoVeDrollen i sVenD Wams Fem Døgn i 

august, Før Hun i 1988 DeButerte som 

spilleFilmregissør meD BarnDomsskil- 

Dringen BegYnnelsen på en Historie. 

Margrete Robsahm 


God fornøyelse! 

ESPEN SANDBERG 

norsk Filmregissør som Ble VerDens- 

Berømt Da Han sammen meD joacHim 

rønning lagDe Filmen BanDiDas HVor 

selVeste luc Besson Var proDusent. i 

Fjor Viste De HVa De Var goDe For meD 

Filmen max manus. 

Espen Sandberg 

(Apropos: Mitt liv som hund vant Golden Globe 1987, i kategorien ”beste utenlandske film” og ble nominert til 

Oscar året etter, for ”beste regi” og ”beste adapterte screenplay”. Samme år, 1988, ble faktisk norske Veiviseren 

nominert som ”beste utenlandske film”, men det var danske Babettes Gjestebud som vant prisen. Norden var 

med andre ord inne i en fantastisk periode, som fortsatte året etter da Pelle Erobreren fikk Oscar for ”beste 

utenlandske film”).

sTEd: dAgENs spANIA 

KvINNEr pÅ rANdEN Av NErvØsT sAMMENBrudd 

mujeres al BorDe De un ataque De nerVios 

PER SuNDNES 

norsk journalist og programleDer, oFte 

BeskreVet som trenD- og popkulturekspert. 

Fra 2007 Fikk Han Det Han selV 

mener er Den kuleste joBBen i nrk: mgp 

kommentator. 

spania 1987 

regi: peDro almoDóVar 

meD: carmen maura, FernanDo guillén, antonio BanDeras, julieta serrano 

spansk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 28min 

oNs 29. JulI Kl. 2100, Tor 30. JulI Kl. 2100 

Mitt første møte med Pedro Almodovar var i en Narvesen kiosk i Bodø 

I 1987. Sulteforet på utenlandsk kultur tilbragte jeg mye tid i bladkiosken 

og brukte hele ukelønna på magasiner. På det nå inngåtte filmbladet 

”20/20” var det bilde av en kubistisk skjønnhet som fikk meg til 

å kjøpe bladet. Hun var kledd i en svart topp med små Oscarstatuetter 

som en tornekrans på hodet og så ut som et Picasso maleri. Rossy De 

Palma het hun og var en av Pedro Almodovars muser. Dette var mitt 

første møte med den spanske regissøren og kjærligheten til han gjorde 

mye for en stutt-tjukk Bodøværing med antydning til identiteskrise. 

Den ble til min glede satt opp i Bodø som ikke var bortskjemt med 

europeiske filmer. 

Kvinner på randen er et strålende eksempel på en Almodovar på det 

jevne, ikke for provoserende som de tidligste filmene og ikke for melodramatisk 

som feks. Snakk til henne. Dette var hans første Oscarnominasjon 

ogen skikkelig proteinshake for spansk film. 

Filmen er en farse tydelig inspirert av Hollywood, det meste foregår 

i et rom og folk raser inn og ut av dørene. Historien er enkel Pepa 

(Carmen Maura) opplever at hennes kollega og elsker Ivan stikker av 

og legger kun en talentløs melding på telefonsvareren. Pepa planlegger 

å ta sitt eget liv med å blande sovetabeltter i en blodfersk gazpacho, 

men glemmer å drikke den. Slik starter det og det er utrolig morsomt 

hele veien. Det er en fryd innholdsmessig og for øyet. Sjelden ser man 

en regissør leke seg mer med filmens konvensjoner. Ingenting er til- 

feldig og dette gjorde meg veldig observant på spansk stil. Inspirert av 

Jean Cocteaus enakter The human voice ble dette også Carmen Mauras 

store gjennombrudd. Han lager en parodi på Cocteus karakter en mørk 

og desperat kvinne og selv om Pepa er på sammenbruddets rand så er 

komikken der hele veien. Almodovar viser også her sitt talent for ”casting” 

foruten fantastiske Maura (som har fulgt han hele veien) er også 

en ung Antionio Banderas en gjenganger i Almodovars tidlige filmer. 

Alle vet vel at Hollywood kan takke Almodovar for Penelope Cruz og 

Banderas. Kvinner på randen er en enkel innføring i en mesterreggisør 

hvis stil er så tydelig at man aldri er i tvil om at det er hans verk fra de 

første titlene dukker opp på lerretete til avslutningsplakaten. Han er en 

mester i farger, musikk, design og karakterer. Politisk sett er han også 

viktig som filmskaper i post- francismen og en subtil kritiker av den katolske 

kirke, frontkjemper for likestilling og en åpen homofil i et meget 

konservativt miljø. Han er tro til sin egen visjon, aldri et kommersielt 

kompromiss og alltid noe klokt på hjertet. En mann som vil gå inn i 

historiebøkene, kanskje ikke for denne fimen men vel verdt å kose seg 

med. God fonøyelse. 

Per Sundnes 

sTEd: usA 

EN HANdElsrEIsENdEs dØd 

DeatH oF a salesman 

usa, Vest-tYsklanD 1985 

regi: Volker scHlönDorFF 

meD: Dustin HoFFman, kate reiD, joHn malkoVicH, cHarles Durning 



Demringens restitusjon 

Hun hektet vingene av seg 

og hang dem i skapet 

la glorien dypt i sarkofagen 

så revnet hun skjørtet og brant det på bålet 

og retusjerte seg resten av dagen 

Ingen tilstandsrapport stimulerte tilstrekkelig 

hun var lei av å gå med anklene i bløt 

så nå satt hun der naken tyst og kaldblodig 

med anstøt mot alt som fløt 

Stein etter stein bastionen sto massiv 

hun la den på fjellgrunn i ly 

så satt hun med vidsyn og ventet i natten 

kom demring forløs meg på ny 


Tommy 

TOMMY TOKYO 

singer-songWriter Fra FreDrikstaD. Han 

lager alt annet enn strømlinjeFormet 

musikk. Det er rart, intenst og knirkete. 

og så Har Han utrolig Flott skjegg. 

sTEd: AMITy IslANd 

HAIsoMMEr 

jaWs 

JOACHIM RØNNING 

norsk Filmregissør som Ble VerDens- 

Berømt Da Han sammen meD espen 

sanDBerg lagDe Filmen BanDiDas HVor 

selVeste luc Besson Var proDusent. i 

Fjor Viste De HVa De Var goDe For meD 

Filmen max manus. 

usa 1975 

regi: steVen spielBerg 

meD: ricHarD DreYFuss, roBert sHaW, roY scHeiDer, lorraine garY 

engelsk tale, norske tekster, 2t 4min 


“Å gå i krigen” er ofte en metafor som blir brukt når det kommer til det 

å lage film. Vi liker å bruke utrykket som et bilde på hvor krevende og 

uberegnelig en filmproduksjon kan være. 

Få produksjoner har blitt så sagnomsust som opptaksperioden til 

Jaws – eller “Haisommer” som den ble døpt i Norge den gang man 

virkelig kunne fornorske titler. Over 220 opptaksdager i perioden mai 

til desember 1974 ble brukt for å skape liv i en mekanisk hai som aldri 

virket. Spielberg, som døpte haien “Bruce” etter sin advokat, har sagt at 

han fortsatt har mareritt om å “bare” være på opptaksdag 120. 

Jeg var for liten til å se filmen når den kom på kino i 1975, men i 

Sandefjord der min kollega og makker Espen Sandberg og jeg vokste 

opp, hadde vi en veldig god kinosjef på åttitallet, som relanserte mange 

av filmhistoriens perler i form av nattforestillinger. 

Jeg husker fortsatt hvor utrolig sliten jeg var etter visningen av Jaws, 

og hvilken psykisk påkjenning det hadde vært for meg og publikum. 

E.T. hadde noen år i forveien sørget for at jeg som 10-åring visste at 

det var regissør jeg ville bli, men jeg var fortsatt ikke altfor yrkesskadet, 

og klarte å se Jaws uten å tenke filmteknisk. Det er den siste gangen jeg 

husker en kinoopplevelse der ingenting kom i veien for historien. 

Det å lage film har blitt sagt å være summen av en lang rekke kompromisser, 

og Jaws er et sjeldent eksempel der summen av alt negativt 

ble positivt – godt hjulpet av en av filmhistoriens aller beste regissører. 

Det er inspirerende å tenke på at film ikke er en eksakt vitenskap, men 

en drøss variabler som på en eller annen måte må komme sammen til 

én. Manus, skuespillere, foto, scenografi, klipp, lyd, musikk, visuelle effekter 

og markedsføring. 

Og når det spiller – når alle stjerner og planeter er på linje – da er 

det magi. Joachim Rønning

sTEd: udEfINErT sTEd I EuropA 

HAvET sTIgEr 

TORE BØE 

HaVet stiger, norge 1990, regi oDDVar einarson 

meD: garD B. eiDsVolD, petronella Barker, Dorota stalinska, jerzY krYszak, 

norsk, polsk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 28min 

frE 10. JulI Kl. 1830, oNs 15. JulI Kl. 1830 

musiker meD sVært mange plateutgiVelser 

på samVittigHeten og eDDerkoppen 

som organiserer origami repuBlika-nettVerket. 

et internasjonalt lappeteppe 

aV musikere/BanD som opererer i grenselanDet 

mellom musikk og kunst. 

Da jeg ble spurt om å velge en film var mitt impulsive svar det ultimate 

nonsense-eposet Police Academy: Mission To Moscow (1994), helst vist direkte 

etter bonus-featurette’n Underneath the Mission (2004). Begredelighet 

begeistrer meg sjelden. Å skritte over junkiene utenfor Saga for å nyte 

De elskende på Pont Neuf (1991) var ikke helt min greie. Men av respekt 

fant jeg ut at det nok ikke var rabulist-Tore som ble spurt, så jeg tenkte 

meg for en sjelden gangs skyld om, se det! 

Oppgaven var å finne ”en film som du mener gir deg en spesiell opplevelse 

av et sted: Et land, en by, et rom, et virkelig eller fiktivt sted”, og 

siden denne visningen skal finne sted (no pun intended) i Norge gikk jeg 

bort fra americana-dada og skjøv tankene i retning av et - om enn ikke 

luftigere - så heller stillere og mer poetisk sted; et sted der svartmaling og 

svarmangel naturlig blandes med forundring og disiplinert skaperkraft. 

Et sted som det også for meg en gang i blant er nødvendig å oppsøke. 

Einarsons store lille film ble for meg nettopp en av opplevelsene som utvidet 

rammene rundt dette stedet. Jeg oppfattet den mer som trist enn direkte 

traurig. Føling-i-fjæra-faktoren bleknet hen i det kraftfulle formspråket, 

men ååh så rolig det var. Lang som film, kort som merzteater-stykke. For 

meg ble filmen med på å viske ut båsene som kunsten og poesien fengsles i. 

Frihet som motstykke. Blekk i vann. Flytende overganger. Lyset som egen 

materie. Jeg husker at jeg tenkte den ville ha passet bedre som installasjon, 

som en laang glødende loop på en skjerm i et mørklagt galleri-rom. 

Filmen er spikret ned av en handling jeg arrogant nok ikke brydde meg 

med i den tidas flukt fra det narrative diktat. Filmen blir derimot løftet av 

en stille og strikt intensitet. Den definerer et rom som kan sammenliknes 

med det jeg fant eller diktet opp hos andre norske kunstnere jeg hadde 

oppdaget på den tida: Hos poet Paal-Helge Haugen (nyt Poesi - Dikt i 

samling 1965-1995, eller Anne 1968). Hos lydmaler Arne Nordheim (lytt 

til Aftonland 1957, og noe heftigere Warszawa 1970 som i likhet med 

filmen åpenbart har polske lenker). Hos billedkunstner Håkon Gullvåg 

gjennom store deler av hans produksjon (blad i bøkene om ham på Labyrinth 

Press). 

Som trebarnsfar og turistbartender i en helt ny kulturkrets har jeg ikke 

mye tid til å være opptatt av post-apokalypsen (”vi er forhåpentlig bare 

halvveis til sivilisasjonen”), men filmen inneholder et element jeg umiddelbart 

kjente meg igjen i. Musikk blir skapt under de mest ekstreme 

forhold. Midt oppi dette melankolsk-klaustrofobiske helvete ”tager man 

hvad man haver”. Nyskapende klangmalerier og musikk blir her udødeliggjort 

ved det ufortjent glemte bandet Tremulators’ innsats. Einarsson 

knytter sitt uttrykk opp mot en ”alternativ” trend i samtida, slik han tidligere 

har gjort i filmen X (der jo også bandet Holy Toy har polsk referanse), 

og bare det fortjener ros i en for meg rimelig tilbakeskuende bransje. 

Men så blir jo ”her og nå” fort ”dengang da”. 

Til slutt vil jeg bare uttrykke et ønske om at Einarson kommer tilbake med 

oppfølgeren, gjerne med manus levert på Twitter. Og siden klimadebatten 

er blitt hverdagskost kunne den jo hete ”Havet Stiger - ENDA MER!”. 

Tore Honoré Bøe 

sTEd: soNEN, uTENfor EN By 

sTAlKEr 


stalker 

soVjetunionen, Vest-tYsklanD 1979 

regi: anDrej tarkoVskij 

THOMAS ØSTBYE 

meD: aleksanDr kajDanoVskij, anatolij solonitsYn, nikolaj grinko, alisa FrejnDlikH 

russisk tale, norske tekster, 35mm, Farger + s/H, 2t 42min 

oNs 26. AugusT Kl. 2030, sØN 30. AugusT Kl. 1600 

tHomas østBYe er kunstner og Filmskaper 

meD Filmer som Drømme kan 

Du gjøre senere, 6 Forestillinger om 

FriHet og Human på merittlista. Human 

Vant gull-stolen på kortFilmFestiValen 

i juni. 

En forfatter, en vitenskapsmann og deres guide: Stalker. På reise inn i 

den forbudte Zonen, hvor naturen trenger seg inn i de forlatte ruinene. 

Et landskap uten faste referanser, et farlig landskap der det indre og ytre 

glir over i hverandre. Målet for reisen er et rom inne i zonen hvor ens 

innerste ønsker blir realitet. Et rom hvor den symbolske og virkelige 

verden sammenfaller. 

Jeg husker Stalker slik jeg husker steder fra jeg var barn. Steder med sin 

egen tid, mening og logikk, steder som en måte å være på, heller enn 

et geografisk område. Jeg så også Stalker første gang når jeg var barn, 

uten å få med meg dialog og handling, alikevel brente landskapet, brønnen 

og sandynene seg fast. Kameraets vandring gjennom landskapet, 

ansiktene og Artemyevs intense poetiske sammensmeltning av lyd og 

musikk, gjorde et uslettelig inntrykk. 

I senere tid har jeg sett filmen igjen, tittet inn i skogen av metaforer, og 

fundert på om vi virkelig ønsker eller tør møte vårt innerste ønske, om 

det i det hele tatt finnes? Nå håper jeg å ikke se filmen som den intellektuelle 

forfatteren eller vitenskapsmannen ser Zonen, men å oppleve 

filmen i barndommens tegn, og tre inn i Zonen som Stalker. 

Thomas Østbye 

sTEd: fIlMENs vErdEN/ITAlIA 

lE MéprIs 

skapt For kjærligHet 

AuNE SAND 

Frankrike, italia 1963 

regi: jean-luc goDarD 

meD: Brigitte BarDot, micHel piccoli, jack palance, Fritz lang 

Fransk, engelsk, italiensk, tYsk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 43min 


Jeg forguder stemmen, ansiktet, brystene, når hun løper, gråter, 

elsker og ler. Hele livet har jeg ventet på å møte henne. 

Å suge kraften fra skjødet hennes, å kjenne de myke lårene 

klemme seg sammen som trodde man at man har evigheten. 

Alt jeg noen gang ville var å få tilgivelse. 

Filmskaper og kunstner som gjorDe 

seg særlig Bemerket meD Filmen Dis Fra 

1995. puBliserte i 2002 magasinet DåDYr, 

som en Forsmak på sin neste Film meD 

samme naVn. er knYtet til galleri sanD. 

Hun river tankene mine vekk, øynene hennes tømmer meg, 

hun har all makt. Blodet renner fra hjertet, det vil aldri stoppe. 

Aune Sand

sTEd: BErlIN 

dr. MABusEs TEsTAMENTE 

Das testament Des Dr. maBuse 

tYsklanD 1933 

regi: Fritz lang 

meD: ruDolF klein-rogge, aDolF e. licHo, Wera liessem, tHeo lingen 

tYsk tale, norske tekster, 35mm, s/H, 2t 2min 

oNs 8. JulI Kl. 1800, frE 10. JulI Kl. 2030 

LØST OG FAST OM DOKTOR MABUSES TESTAMENTE 

…selv om nesten all handlingen foregår innendørs er det et innendørs 

Berlin vi befinner oss i, ikke f.eks. Hamburg (Heidelberg!) eller München. 

(Kjeltringene 1 prøver riktignok å trekke et par Münchener Weisswurst.) 

Noen detaljer – f.eks. er tjeneren til anstaltens overlege dobbeltgjengeren 

til den østerrikskfødte underholder Adolf Schickelgruber som under sitt 

artistnavn nøt en viss suksess på tretti- og førtitallet. (Dette var før fargefjernsynet.) 

Totenschlägeren i en tidlig scene er ingen ”uskyldig” gummibatong 

eller strømpe fylt med våt sand ... (Prøvd å få det til noen gang? 

Passe opp gymlæreren i høstmørket og gi ham en fortjent på planeten? 

Ikke? Vel, vanskelig med våt sand.) ... men en virkelig Totmacher. Og 

bilmordet har en ubehagelig parallell i attentatet på daværende finansminister 

Rathenau i -22. 

Men disse spredte assosiasjoner blekner mot min venn Morten Hjerdes 

spontane utfall etter at vi hadde sett filmen på Oslo filmklubb en gang på 

midten av syttitallet: 

”DOKTOR MABUSE ER KOKKEN I HUSET”. 

1 Et ord vi har fra frisisk: Keltring = omstreifer 

GENE DALBY 

norsk lYriker, punkeForFatter og HaikuDikter, 

DeButerte i 1979 meD ”line- 

Danser på piggtråD”. 

Gene Dalby 

sTEd: sEAHAvEN 

THE TruMAN sHoW 

tHe truman sHoW 

HENRIK SYSE 

usa 1998 

regi: peter Weir 

meD: jim carreY, laura linneY, natascHa mcelHone, eD Harris 

engelsk tale, 35mm, Farger, 1t 42min 

sØN 26. JulI Kl. 1830, oNs 29. JulI Kl. 1830 

norsk FilosoF, Har Vært tilknYttet institutt 

For FreDsForskning, reDaktør For 

HøYres tiDsskriFt tiDens tegn, Ble i 2007 

plukket ut som en Young gloBal leaDer 

aV WorlD economic Forum, meDlem aV 

Det norske akaDemi og er oFte Brukt i 

pressen og på FjernsYnet VeD Forskjellige 

anleDninger. 

Seahaven er ikke noe virkelig sted. Men for Truman Burbank er det det 

eneste stedet han har bodd, det eneste stedet han noen gang har vært. Han 

er på TV døgnet rundt, i en eviggående reality-serie som da filmen kom i 

1998 kanskje virket absurd, men som i grunnen ikke er så langt unna mye 

vi ser på TV i dag. Filmen er genuint skummel, hysterisk morsom og deilig 

underfundig, med dette hverdagslige, men likevel uvirkelige stedet Seahaven 

som sentrum i universet. Aldri har vel et så trivelig og trivielt sted virket 

så grøssende underlig. 

Henrik Syse 

sTEd: pÅ EN grEssKlIppEr gJENNoM usA 

THE sTrAIgHT sTory 

tHe straigHt storY 

usa, Frankrike, storBritannia 1999 

regi: DaViD lYncH 

meD: ricHarD FarnsWortH, sissY spacek, eVerett mcgill, HarrY Dean stanton 



Jeg hadde tenkt lenge. Ombestemt meg flere ganger. Men til slutt var 

jeg sikker, helt sikker, det måtte bli The Straight Story. 

”Å. Hva handler den om?” spurte han. 

Et såre enkelt spørsmål som fikk meg til å tvile på valget igjen. For 

– hva handler den egentlig om? Ikke stort. En gammel mann. En 

traktorgressklipper. Og en veldig lang og fryktelig langsom kjøretur, 

en ferd mot forsoning. 

”Spennende”, sa han. 

INGERID STENVOLD 

startet karriæren meD langrenn. Vant 

Faktisk gull i junior-nm i langrenn, men 

Det Var Før Hun Fikk VonD rYgg. siDen 

Ble Hun journalist. Først Var Hun Den 

morsomme og kule Dama i nrk-sporten, 

så Ble Hun musikkDame i lYDVerket. 

Ikke i det hele tatt, selvsagt. Å forklare The Straight Story blir ikke 

spennende. Likevel dirrer filmen av spenning (rekker gamlingen fram 

før det er for seint?), den skinner om kapp med sola over de endeløse 

kornåkrene i Midtvesten (Lynch kan ett og annet om billedspråk), og 

den rører varsomt ved de mest grunnleggende tingene i livet (som er 

altfor vakre til å plasseres i en parentes her). 

”Greit nok,” sa han, ”men du har da aldri vært i Midtvesten?” 

Jeg har aldri vært i Midtvesten. Aldri i Iowa, der reisen begynner, aldri 

i Wisconsin, der den ender. Men turen til 73 år gamle Alvin (Richard 

Farnsworth), en mann med flanellskjorte, kritthvitt hår og verdens 

snilleste øyne, bringer meg likevel til kjente trakter. Er det fordi alle 

som er fra Nord-Norge kan identifisere seg med fryktelig lange kjø- 

returer? Kanskje litt. Men mest fordi det handler om Alvin. Gode, 

gamle Alvin. Og jeg har alltid vært så glad i gamle mennesker! Livet 

de har levd, erfaringene de har gjort seg, furene det har gitt dem i 

ansiktet, (u)vanene de har lagt seg til, staheten de har bygd opp. Alvin 

har alt, han er farmor og farfar, bestemor og bestefar, i en og samme 

figur, jeg gråter med ham, jeg ler med (og litt av) ham, og han minner 

meg på at det virkelige livet leves av virkelige mennesker som har 

viktigere ting fore enn å oppdatere statusen sin på facebook. 

Alvin er min mann. Og helt uten å vite eller ville det, er det hit David 

Lynch bringer meg: The Straight Story er en dus og solfylt sommerdag 

i min barndoms verden, i høyonna ute på jordene hos bestemor og 

bestefar, der tida går litt saktere og verden er litt vennligere – akkurat 

som i Alvins Midtvesten – og der bestemors kringle og bestefars fang 

er alt man trenger for å leve. Så lenge gressklipperen fungerer. 

Ingerid Stenvold 

16 cinemateket 4 | 2009 cinemateket 4 | 2009 17

sTEd: roMANIA 

4 MÅNEdEr, 3 uKEr og 2 dAgEr 

4 luni, 3 saptâmini, si 2 zile 

romania 2007 

MATHIAS JORDAL 

norsk regissør som spilleFilmDeButerte 

i år meD Den emosjonelt sterke sammen. 

matHias Har Flere kort – og noVelleFilmer 

på samVittigHeten, Bl.a. FlY som 

Vant HoVeDprisen VeD kortFilmFestiValen 

i grimstaD i 2000. 

regi: cristian mungiu 

meD: anamaria marinca, laura Vasiliu, VlaD iVanoV, alex potocean 

rumensk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 13min 

sØN 12. JulI Kl. 2100, TIr 14. JulI Kl. 2100 

Jeg har valgt filmen 4 måneder 3 uker og 2 dager av Christian Mungiu med 

handlingen knyttet til byen Bukarest i 1987. Bakteppet for historien er 

Ceausescu’s totalitære regime med forbud mot prevensjon, og abort for alle 

kvinner under 45 år. 

Filmens første scene starter i slutten av en samtale, det eneste vi får med 

oss er ; ”Okay” som hovedpersonen Otilia svarere sin romkamerat Gabita. 

Uten noen som helst forklaring følger vi så Otilia gjennom Bukarest mens 

hun gjør diverse forberedelser, handler røyk, låner penger, sjekker inn på 

hotell m. mer. Vi ser aldri noen synlig trussel, men vi får allikevel en følelse 

av at alt hun gjør er forbundet med en viss fare. Først etter en halv time ut i 

filmen forstår vi hva det er hun har gått med på. 

Måten Christian Mungiu bygger opp historien på, skaper en autensitet 

og forventing som gjør at jeg nesten får et fysisk forhold til stedet. Det som 

er så bra er at han gjør det uten å gi synlige føringer, uten å forklare hvorfor 

ting skjer. Hver scene er løst i en lang innstilling uten umotiverte kamerabevegelser 

eller musikk som prøver å manipulere følelsene mine. Tempoet og 

fremdriften klippes ikke frem, men styres av tilstedeværelsen hos skuespillerne. 

Samspillet mellom dem driver historien fremover på en måte så det 

oppleves som om historien forteller seg selv. 

Skuespillerne Vlad Ivanov’s tolkning av den psykopatiske legen Bebe 

og Anamaria Marinca’s tolking av Otilia’s lojalitet til sin venninne, gjøres 

med en imponerende menneskelig treffsikkert. På hver sin måte klarer de 

å personifisere hvordan undertrykking fra det totalitære regime har ødelagt 

sjelslivene deres, uten at det føles påtrengende politisk. Filmen fungerer så 

godt fordi den ikke blir en politisk film som tvinger deg til å velge standpunkt. 

Det er Otilia’s historie som er hovedfokuset og hennes smertefulle 

oppdagelse av at livet ikke alltid blir som man har planlagt det. 

Matias Armand Jordal 

sTEd: TIlHØrHET uNdEr fAsCIsMEN 

fAsCIsTEN 

il conFormista 

italia, Frankrike, Vest-tYsklanD 1970 

regi: BernarDo Bertolucci 

meD: jean-louis trintignant, steFania sanDrelli, Dominique sanDa, pierre clémenti 

italiensk, Fransk, latinsk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 51min 


Masterpiece. 

MARIANNE AuLIE 

BilleDkunstner meD sans For uortoDoks 

markeDsFøring. tiDligere FotomoDell 

og kameraassistent på Filmen 

Dis. er tilknYtet galleri sanD. 

Marianne Aulie 

sTEd: sogo, dEN grusoMME plANET 

BArBArEllA 


BarBarella 

italia, Frankrike 1968 

regi: roger VaDim 

meD: jane FonDa, joHn pHillip laW, anita pallenBerg, FreD roBsaHm 

engelsk tale, sVenske tekster, 35mm, Farger, 1t. 38min. 

frE 21. AugusT Kl. 2030, sØN 23. AugusT Kl. 1830 

Barbarella – Queen of the Galaxy 

JOHN OLAV HOVDE 

joHn olaV HoVDe er gitarist og Backing 

Vokalist i BanDet x-queen oF tHe astronauts, 

som Har to langspillere Bak seg 

og en 2. plass i nrks urørt-Finale i 2007. 

Han Har også Vært journalist i aVisa 

telen. For tiDen er Han Fagkonsulent 

For rock og Blues i norsk rockForBunD. 

Barbarella, psychedella. Nananana nananana… De innledende tonene fra 

The Glitterhouse sin glitrende popkunst danner bakteppet for en av de 

mest spekulative åpningene av en sci-fi-film undertegnede har bevitnet. De 

seksuelle undertonene fremmet av en vektløs Barbarella er så mange og 

utilslørte at de danner utbroderte akkorder (sus4 6/9?) og hårfint balanserer 

innenfor det sosialt akseptable. 

Barbarella, i Jane Fondas formidable skikkelse, skal på oppdrag direkte fra 

jordas president finne den bortkomne vitenskapsmannen Duran-Duran. 

Reisen byr, som seg hør og bør, på en rekke utfordringer og vi møter på rad 

og rekke; veldig, veldig skumle barn, barske fangstmenn, den flotte engelen 

Pygar, selveste The Great Tyrant, et vassekte nytelsesorgel og en avsindig 

mengde (i antall ikke kvadratmeter tøy) kostymer. 

Filmen er spekket med nerdete spesialeffekter og synthlyder slik vi aller 

helst vil ha dem – nemlig gamle og analog- og dialogen er til tider formidabel. 

Som når Barbarella har sitt første møte med den lettere machocistiske, 

kvinnelige ”The Great Tyrant”. 

The Great Tyrant: Hello, pretty pretty. 

Barbarella: Hello... 

The Great Tyrant: Do you want to come and play with me? For someone 

like you I charge nothing. You’re very pretty, Pretty-Pretty. 

Barbarella: My name isn’t pretty-pretty, it’s Barbarella. 

Det er, på tross av alt dette, hevet over en hver tvil, at dette ikke er et av filmhistoriens 

store mesterverk. Men dersom du er litt spacenerd, har litt humor 

eller er litt interessert i å se den eneste filmen som Jane Fonda visstnok skal 

angre på sin deltakelse i så burde veien være kort til Cinemateket. 

Så få vi heller leve med at det i ettertid har vist seg at fru Fonda er en slik 

som liker aerobic minst like godt som småkåte engler og at Simon le Bon 

og kompisene hans ikke akkurat beriket musikkhistoprien da de hentet 

bandnavnet sitt fra Duran-Duran, og heller stemme i et rungende: Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch! 

John Olav Hovde

sTEd: roMMET MEd doMMEdAgsKNAppEN 

dr. sTrANgElovE or: HoW I lEArNEd To sTop 

WorryINg ANd lovE THE BoMB 

Dr. strangeloVe eller: HVorDan jeg sluttet å BekYmre meg og lærte meg å elske BomBen 

storBritannia 1963 

regi: stanleY kuBrick 

GRuTLE KJELLSON 

meD: peter sellers, george c. scott, sterling HaYDen, slim pickens 

engelsk, russisk tale, norske tekster, 35mm, s/H, 1t. 34min 


Bassist og Vokalist i et aV De mer Bane- 

BrYtenDe mørke metallBanDene – enslaVeD. 

i tillegg spiller Han i HåV og 

trinacria, samt Har Hatt mange opptreDner 

som gjesteartist For artister som 

DarktHrone og terje isungset. 

Veldig vanskelig å komme utenom Kubrick og Sellers sitt mesterverk i disse tider. 

Jeg var nettopp i USA på en månedslang turné, og hadde mange samtaler 

med vår hyggelige, engasjerte, men akk så rabiat triggerhappy og konservative 

amerikanske sjåfør. Jeg mener overhodet ikke å henge ut en hel 

nasjon, men det er liten tvil om at det eksisterer en del snodige holdninger 

hos mange amerikanere imot resten av verden...... i frihetens land...jaja.. 

Jeg fant det vanskelig å IKKE tenke på dette mesterverket fra 1963, da jeg 

hørte argumentene til denne staute og tross alt veldig trivelige karen. 

Noen filmskapere der ute burde ta ansvar, slik Kubrick/Sellers gjorde det 

dengang! 

Et meisterwerk uten like som funker like godt wer gang. Mein führer.. 

I can walk!! 

Grutle Kjellson 

sTEd: BrAsIlIANsK fENgsEl 

EddErKoppKvINNENs Kyss 

JARL EMSELL LARSEN 

regissør og manusForFatter i nrk-Drama 

meD serier som koDenaVn Hunter 1 + 2 og 

sVarte penger – HVite løgner på merittlista. 

i tillegg Har Han manus og regi på 

en rekke tV-Filmer - som De HVite Bussene 

og Du Har ikke en sjans, ta’n. 

kiss oF tHe spiDer Woman 

usa, Brasil 1985 

regi: Hector BaBenco 

meD: William Hurt, raul julia, sonia Braga, milton conçalVes 

engelsk, portugisisk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t. 59min 

frE 14. AugusT Kl. 2030 

Stedet er arenaen for drømmer og fantasier samtidig som det er stedet for 

undertrykkelse og tortur i et fascistisk maktapparats tjeneste. 

Vi er i en fengselscelle i en storby i Sør- Amerika. Den politiske fangen Valentin 

deler celle med den homofile Molina som er dømt for omgang med 

mindreårige. På tross av Valentins forakt, lever Molina ut sine fantasier og 

drømmer ved å beskrive gamle filmer for Valentin som jevnlig blir utsatt for 

tortur. Etter hvert utvikler de allikevel en nærhet og omsorg og for hverandre, 

og Molina kommer i et sterkt dilemma da han brått blir løslatt. Er han 

villig til å ofre seg selv for den han elsker? 

Edderkoppkvinnens kyss gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg så den første 

gang i 1986. Filmen som handler om å ofre seg for den eller det man elsker, 

ble en ny måte å drøfte kjærligheten på gjennom et samfunnsperspektiv. 

Jarl Emsell Larsen 

sTEd: HullET pÅ godT og voNdT 

HullET 

SILJE RIISE NæSS 

Dong 

taiWan, Frankrike 1998 

regi: tsai ming-liang 

meD: kang-sHeng lee, Hui-cHin lin, tien miao, Hsiang-cHu tong 

manDarin tale, norske tekster 

35mm, Farger, 1t. 33min 

TIr 21. JulI Kl. 1900, Tor 23. JulI Kl. 1900 

programansVarlig VeD litteraturHuset, 

og tiDligere markeDsleDer i Filmutleie- 

BYrået artHaus, inFormasjonsansVarlig 

For iBsen-året 2006. 

Du har sikkert glemt det allerede, men i vår var verden herjet av en 

dødelig epidemi. Meksikanerne opererte med portforbud og produksjonsstans, 

fly ble satt på bakken og hver fjerde nordmann kunne dø, 

i hvert fall i avisen. Men så viste seg altså at pasientene stort sett kom 

unna med et lite nys og lett feber for så å friskne til igjen – svineinfluensaen 

falt raskt fra ”it’s airborne!”-status til nivået under sin trauste 

fetter ”vanlig influensa”. Den kan imidlertid komme sterkt og nådeløst 

tilbake, slik som Spanskesyken gjorde det etter første verdenskrig. 

Mens vi venter, skal vi til en boligblokk i Taipei og utforske virusets 

effekt på storbylivet. Hus og bygårder er yndede steder for drama – 

tenk bare på ”Huset Buddenbrook” av Thomas Mann, Perecs parisiske 

bygård i livet bruksanvisning eller for den saks skyld murboligen til 

Frode Grytten i ”Bikubesong”. På filmfronten kommer man selvsagt 

ikke utenom Hitchcocks Vindu mot bakgården. Den svært avantgardistiske 

halvmusikalen Hullet av Tsai Ming-Liang kan neppe sammenlignes 

med noen av disse, eller med noe som helst annet for den saks 

skyld, men la det bare være nevnt. 

Filmen presenterer et par forsagte beboere i et delvis evakuert og ganske 

vaklevorent leilighetskompleks, etter at et virus har skapt uggen 

stemning og praktisk unntakstilstand. De fleste andre har fulgt fjernsynets 

råd om å flykte, i og med at den mystiske sykdommen innebærer 

kakerlakk-lignende oppførsel hos de infiserte. Våre to venner Yang 

og Lee blir imidlertid hvor de er, alene i hver sin egne, isolerte verden. 

Etter hvert oppstår et hull mellom leilighetene deres, og horisonten 

utvides. Ikke minst utvides den av Yangs drømmeverden, hvor hun 

spiller rollen som Grace Chang, en stor Hong Kong-stjerne fra femtitallet. 

Tsai Ming-Liang er en særing, liten tvil om det, men i dette 

blinkskuddet fra 1999 har han laget en herlig blanding av bunnløs 

urban ensomhet og ufattelig livsbejaende musikalinnslag som er vel 

verdt å krydre en regntung sommerkveld med. 


Silje Riise Næss

sTEd: KArEN BlIxENs AfrIKA 

MITT AfrIKA 

out oF aFrica, usa 1985, regi: sYDneY pollack 

meD: merYl streep, roBert reDForD, klaus maria BranDauer, iman 

engelsk, sWaHili tale, sVenske tekster, 35mm, 2t. 41min 

oNs 19. AugusT Kl. 2030, Tor 20. AugusT Kl. 2100 

Mine beste filmopplevelser er en blanding av sanne historier og virkelige 

mennesker, kombinert med mulighetene for å dikte egne historier inspirert 

av filmen. Med andre ord en film du ikke blir ferdig med og tåler å se 

igjen. Mitt Afrika er en slik film. 

Jeg så filmen da den kom i 1985 og opplevelsen av Kenya ble aldri den 

samme etter den filmen. Hver gang jeg ser landskapsfotografier eller dyrebilder 

fra Kenya kommer filmen på netthinnen igjen. 

Ved ett merkelig sammentreff spurte Cinemateket meg om å velge en film 

til sommerens program to dager før jeg dro til Venezia med en utstilling jeg 

har gitt tittelen “The Black Hand”. Dette er en utstilling som vises i Galleria 

Perelá parallelt med den 53. Venezia Biennalen fra 5.juni til 23. november. 

“The Black Hand” 

MORTEN VISKuM 

er regnet som en aV norges mest kontro- 

Versielle samtiDskunstnere. Han aVBrøt 

seks år meD VeterinærstuDier Da Han kom 

inn på kunstakaDemiet i oslo i 1993. 

Jeg husker at min far lovet meg The Big Five, men han døde da jeg var ni. 

Det eneste jeg rakk å skyte mens han levde var en Impala som hoppet inn på stien 

på vei til reservatet hvor min far jobbet. 

Stedet lå en halv dagstur fra der vi bodde og jeg hadde fått være med mange 

ganger. Han hadde nok tenkt at jeg skulle overta jobben hans. 

For å komme til reservatet måtte vi gå gjennom fantastiske naturområder. Fargene 

jeg så der har jeg aldri funnet igjen noe annet sted. 

En ubestemmelig jordfarge som møter en himmel som alltid forandrer seg. 

En dag skal jeg finne fargene slik jeg husker dem. 

To år etter at min far døde måtte vi flykte til Europa. To søstre ble satt bort til 

en tante, så det var bare meg og min mor som dro. Hun var syk alle de fem årene 

hun fikk i sitt nye hjemland.´Jeg ble helt alene som 16-åring. Jeg lengtet alltid 

hjem til landskapet og reservatet. 

I hele mitt voksne liv prøvde jeg å få maleriene mine til å likne på landskapet. Det 

var ett prosjekt jeg aldri rakk å fullføre. 

Jeg fikk heller aldri dratt til bake til Afrika for å felle alle fem. 

Jeg døde i 2008. 

Denne teksten er malt direkte på galleriveggen med den svarte hånden. En 

blanding av en sann historie og en virkelig person kombinert med muligheten 

for å dikte egne historier inspirert av kunsten. 

Del to av denne utstillingen kommer i 2011 under den 54. Venezia Biennalen. 

Mellom årets utstilling og utstillingen i 2011 skal jeg reise til Kenya for å finne 

ut mer om “The Black Hand”. En del av turen går til de samme områdene som 

Karen Blixen levde. 

Mitt Afrika. 

En sterk og vakker filmopplevelse av et sted. 

Morten Viskum 

sTEd: JugoslAvIA 

uNdEr JordEN 

unDergrounD 

Den FøDerale jugoslaViske repuBlikk, tYsklanD, Frankrike 1995 

regi: emir kusturica 

meD: miki manojloVic, lazar ristoVski, mirjana jokoVic, slaVko stimac 

serBisk, engelsk, tYsk, Fransk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 2t 50 min 

frE 31. JulI Kl. 1900, TIr 4. AugusT Kl. 1900 

Janove studerte fransk grunnfag på Universitetet i Bergen på slutten av 

90-tallet. Som en del av studiet reiste hele fransk-klassen på et tre måneders 

studieopphold i Caen i nord-Frankrike tidlig på høsten. De bodde litt 

isolert, i utkanten av byen, og holdt seg stort sett for seg selv, men i helgene 

pleide de ofte gå ut på byen, i Caen. En lørdagskveld hadde de blitt sittende 

og spille gitar på vorzpiel så lenge at når de endelig kom seg ut på byen så 

var alt stort sett stengt. Det eneste åpne stedet de kunne finne var en kino. 

Kinoen viste nattfilmer. Åkei, det var ikke akkurat det de hadde tenkt seg på 

en lørdagskveld, men ikke sant, when in Rome og så videre... 

På lerretet ble et korps jaget gjennom gater mens de spilte hysterisk balkan 

musikk. Noen herjede mennesker hadde etablert et samfunn i en kjeller, det 

var visst krig på overflaten, og de søkte ly for bombene der nede. Janove var 

ganske brisen, han hadde stått opp tidlig den dagen, det var sent nå og det 

var varmt og lummert inne i kinoen. Han sovnet. Filtrert gjennom billig 

rødvinsrus og søvnens lette drag hørte han kuleskudd og balkanmusikk, i et 

hysterisk jugoslavisk-travelt kaos. Norge føltes langt unna. 

Et par måneder senere. Janove sitter på lesesalen på Sydnes skole på Nygårdshøyden 

i Bergen. Grammatikken går tungt. Tankene vandrer ut av 

pensumboken, ned en trapp, videre ned til en kjeller, på vei ned henger det 

bilder, av folk som har gått ned, men som ingen har sett igjen. Det spilles 

rullett der nede, revolveren er lagd i Hong Kong, det er en russisk ballerina 

der nede og. Marcelo er fin når han drikker. Det er Resistansen som holder 

til der nede i kjelleren. 


GEIR ZAHL 

gitarist i Det Balkan-inFluerte staVanger 

BanDet kaizers orcHestra, HVor Han 

også komponerer og sYnger. eget 

siDeprosjekt unDer naVnet zaHl som 

Har sluppet alBumet nice For a cHange. 

Har skreVet Flere aV låtene som matHias 

rust BanD FremFører i Filmen mannen 

som elsket YngVe. 

På 15 minutter hadde Janove skrevet teksten til Kaizer-låten ”Resistansen”, 

tre vers som satte presedens for resten av låt - og - tekstinnholdet på vårt 

debutalbum ”Ompa til du dør”. Det fuktige nattkinobesøket i Caen trigget 

det hele. Rett film på rett sted -og plutselig har du hatt balkaninspirert rock 

som levebrød i ti år. Halleluja. 

Et stykke kuriosa til slutt. Vi har drevet og snakket om Underground, en del 

i intervjuer, spesielt tidlig i karrieren. Og av en eller annen grunn har folk 

til stadighet forvekslet titlene Underground og Waterworld. De to ordene 

har forsåvidt litt samme auraen over seg, men som filmer er de jo ganske 

ulike. Så vi har fått mange spørsmål om dette med at vi er så inspirert av 

Kevin Costner og Waterworld og hvordan det henger sammen. ”Ja, jo, det 

er jo dette med gjeller da, det er jo så enormt fascinerende. ER det sånn at 

hvis man bare er lenge nok i vann så utvikler man gjeller? Kan menneskene 

egentlig gå tilbake evolusjonsmessig, og bli fisk igjen? Det er klart at et 

sånt spørsmål trigger tankerekkene såpass heftig, at plutselig sitter du der 

på turnébussen”. 

God film! 

Geir Zahl / Kaizers Orchestra

sTEd: popMusIKKENs vErdEN 

grACE of My HEArT 

AuDuN VINGER 

usa 1996 

regi: allison anDers 

meD: illeana Douglas, matt Dillon, eric stoltz, joHn turturro 

engelsk tale, sVenske tekster, 35mm, Farger, 1t 56min 

Tor 9. JulI Kl. 2100, oNs 15. JulI Kl. 2030 

auDun Vinger (F. 1974) er reDaktør aV 

litteraturtiDskriFtet VinDuet, og musikkskriBent. 

står også Bak soulkluBBen 

contagious på Blå i oslo. 

Er popsangen et eget sted? Ja, la oss si det. Man sier om litteraturen er 

at den skaper et eget rom for leseren å tre inn i, og slik oppleves det også 

i de profesjonelt fremhugde popkomposisjonene, spesielt fra 60-årene. 

På sitt beste kan disse komposisjonene inneholde et helt livs ekstase og 

tragedie, kokt ned til én pregnant buljongterning. Denne filmen handler 

om disse følelsene, om hvordan et observant blikk for livets essensielle 

og tilforlatelige øyeblikk kan resultere i hverdagsmagi. Og om glede og 

brustne drømmer og kreativ fortvilelse. Mest om alle menneskene bak 

disse følelsene. Ikke nødvendigvis ansiktene man husker fra popmagasinenes 

forsider, men de litt mer kjedelige menneskene, de som lagde 

låtene. Ileana Douglas’ rollefigur Edna Buxton er bygget løselig rundt 

livet og karrieren til Carole King, lettere fiksjonalisert og romantisert. 

Først årene som anonym låtskriver i Brill Buildings popfabrikk, via stor 

suksess som det samme, til forsøk på å slå gjennom som egen artist 

med egne låter i singer/songwriter-tradisjonen. Reisen fra østkysten til 

vestkysten står som en klar metafor for reisen popmusikken tok i denne 

perioden, og filmen viser et svært sjarmerende tidsbilde. Og det er ikke 

bare musikk: Synet på rase, seksualitet, kjønn og sosiale konvensjoner 

var i endring da som alltid, og filmen speiler også dette. 

Da denne filmen kom i 1996, var ennå ikke temperaturen for musikalske 

tilbakeblikk og tidløs relevans på tvers av generasjonskløfter i full effekt, 

i hvert fall ikke når det gjelder akkurat denne perioden. Og derfor 

føltes den ekstra sterk, som en åpning rett inn i sangens hjerte. Slik er 

det fortsatt: Filmen er søt, morsom og følsom, og en skikkelig helaften 

om du liker å titte etter popkulturelle referanser, og cameo-opptredener 

fra kjente mennesker som J Mascis og Chris Isaak. Torturro spiller en 

eksentro-koselig, Phil Spector-aktig type, mens Matt Dillon spiller en 

bortreist Wilson-karakter. Og slik er det hele filmen gjennom. 

Det er også et ypperlig soundtrack her, et av de aller beste noensinne. 

Her har de ikke safet og kjøpt rettighetene til noen gamle evergreens. 

Alle låtene er skrevet spesielt til denne filmen, fra notabiliteter innen 

flere forskjellige felt av popmusikken. Mest kjent er kanskje ”God give 

me strength”, som Burt Bacharach skrev sammen med Elvis Costello, 

via en faxmaskin. Deres senere svært vellykkede samarbeidsprosjekt 

ble et resultat av denne sangen, som faktisk flerrer opp hjertedørene 

i adskillig sterkere grad i filmversjonen. Når den grå musen Buxton 

skal forsøke seg som artist på egne ben, og denne totalberøringen av 

en sang flommer ut av hennes lange ansikt og spurvelegger alene i 

studiorommet, er det klin umulig å forholde seg nøytral i kinosetet. 

Joni Mitchell-skrevne ”Man from Mars” er en like stor følelsesmessig 

knockout. Akkurat disse er for øvrig sunget av komplett ukjente 

Kristen Vigard, som gir stemme til Ileana Douglas hver gang hun står 

foran mikrofonen. Historisk bra, hørt av veldig få. 

Når man først får muligheten til å velge en film, burde man kanskje 

heller valgt noen større verk, slik som A Woman under the Influence eller 

De fire hundre slagene , men det var Grace of My Heart jeg umiddelbart 

tenkte på. Og som i popmusikken er det ofte instinktene man skal 

stole på. Ha en god film! 

Audun Vinger 

sTEd: pENrITH 

WITHNAIl & I 

WitHnail og jeg, storBritannia 1987, regi: Bruce roBinson 

meD: ricHarD e. grant, paul mcgann, ricHarD griFFitHs, ralpH BroWn 


frE 31. JulI Kl. 2030, sØN 2. AugusT Kl. 2030 

TO FULLE MENN 

Withnail & I - En slags komedie 

Si hva dere vil, dere som påstår dere var der da Sex Pistols spilte på Pingvin, 

da Brå brakk staven eller freden kom til landet. Jeg så Withnail and I på 

Saga 4 i 1988. 

Blindern okt -88 

TERJE RANGNES 

regisserte to aV Filmene i Folk Flest 

Bor i kina, og står Bak en rekke 

tV-serier. Han Var også stemmen til 

kælle i to trøtte tYper og slipp jimmY 

Fri. rangnes Har nYlig Fått støtte til 

spilleFilmDeButen en Helt Vanlig Dag 

på joBBen, Basert på HåVarD melnæs’ 

Bok om se & Hør. 

Jeg hadde begynt på Forberende på Blindern og klart å få en venn der. 

Han het KK og var en diger faen som var omtrent like interessert i forelesningene 

i Sophus Lies auditorium som jeg var. Vi ble kompiser fordi vi 

sto og røyka sammen i pausene, og noen ganger måtte han gå bak Sophus 

Lies for å røyke også. Det var ikke noe for meg, men jeg likte denne mørke 

mannen fra Ski. Han sa at han aldri hadde vært over tregrensa, og det tror 

jeg var sant. 

En dobbeltforelesning i filosofihistorie var ferdig, og jeg kikket bort på notatene 

til KK. Freud bygde en kjelleretasje sto det der. Det var alt. Han kikket opp. 

- Bli med på kino etterpå? 

- Hva da? 

- Withnail and I. Jævlig kul film. 

- Withnail and I, hva er det? 

- En slags komedie. Handler om to arbeidsløse skuespillere som er ute 

og kjøre big time. De sitter bare og drekker og tjaller hele dagen og får 

ikke gjort en dritt. Så låner de en hytte på landet av en sjuk homo som 

heter Monty, og der får de skikkelig noia og holder på å fryse ihjel og 

alt går til helvete. Jævlig bra. 

- Har du sett den før? 

- Ja, men jeg er hypp på å se den en gang til. 

Det hørtes egentlig ut som et plot KK selv hadde kokt sammen under forelesningen, 

men han pleide å være til å stole på. Han hadde tryllet fram mye bra 

musikk fra Utopiaposene sine og det var jo syretesten på folks troverdighet. 

Vi satt nesten helt foran på Saga 4. Handmade Films Presents, og en frenetisk 

Withnail valser inn i tittelselvensen og presenterer filmens motor: 

- I have some extremely distressing news. We just ran out of wine, what are 

we gonna do about it? 

Så tømmer Withnail en flaske lighterbensin og vil vite hvor I har gjemt 

frostvæsken. 

- No! Never mix drinks Withnail! 

Withnail knekker sammen i latter og KK og jeg hang oss på. 

Jeg skulle gjerne sagt at resten er historie, men det er det jo ikke for alle. For 

meg ble det et vekkelsesmøte med komedie. I tenårene hadde jeg sittet som 

et gissel rundt i kjellerstuene hos kompiser i Drammen og lidd meg gjennom 

kvelder med innleid moviebox. Full Klaff for Klikken, Skulk med Stil og 

Hjelp Vi Flyr Igjen. 

Withnail ble min hevn, selv om drammensgjengen kanskje aldri merket noe. 

Komedie kan være autentisk, fandenivoldsk og ekskluderende også. Withnail 

fikk meg ut av skapet. Komedie var aldri meg. En slags komedie var meg. 

Terje Rangnes 

24 cinemateket 4 | 2009 cinemateket 4 | 2009 25

sTEd: I EN uBÅT 

dAs BooT 

uBåten 

Vest-tYsklanD 1981 

regi: WolFgang petteresen 

meD: jürgen procHnoW, HerBert grönemeYer, klaus Wennemann, HuBertus BengscH 

tYsk, engelsk, Fransk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 2t 29min 


ANDERS BAASMO CHRISTENSEN 

norsk skuespiller meD superkarriere og 

Den Første som Har Vunnet alle De tre 

store skuespillerprisene i norge: HeD- 

Daprisen, amanDa og gullruten. 

Da jeg fikk muligheten til å velge meg en film jeg gjerne ville se igjen - og 

også vise andre som eventuelt ikke hadde sett den før - slo Das Boot meg 

ganske raskt. 

Valget ble ikke vanskeligere av at det også var ønskelig å knytte filmen 

opp til en eller annen form for et rom. 

Jeg gikk da altså for et så konkret rom jeg kan tenke meg - en ubåt. Finnes 

det noe mer klaustrofobisk? 

Som generelt fascinert av filmer fra den andre verdenskrig, har jeg Das 

Boot som den absolutte favoritt, og slutter meg til det som står bak på 

dvd’n: ”Ingen film har noensinne fanget krigens spenning og redsel med 

en slik styrke.” 

Jeg synes filmen får på en sjeldent god måte seeren til å føle tilstedeværelse 

i rommet. Man sitter nesten selv med svetteperler i ansiktet, kjenner på 

den klamme stanken og åpner vinduet for å få mer oksygen. 

Anders Baasmo Christensen 

sTEd: uTENfor sICIlIA 

rEspIro 

KATJA EYDE JACKOBSEN 

katja eYDe jacoBsen gikk ut Fra Den 

norske Filmskolen meD Den sterke eksamensFilmen 

HerFra til månen i 2006. senere 

Ble Det kortFilmen interluDe, Før 

Hun i år DeButerte som langFilmregissør 

meD YatzY, Basert på en roman aV 

HaralD rosenløW eeg. 

respiro 

italia, Frankrike 2002 

regi: emanuele crialese 

meD: Valeria golino, Vincenzo amato, Francesco casisa, Veronica D’agostino 

italiensk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 35min 


Sommeren er et eget sted, og barndommens sommer er et sted man alltid 

lengter tilbake til. Respiro er en film som smaker av salt hav og lukter 

varmt svaberg. Man er tilbake til akkurat den sommeren, den som var 

uendelig lang, da man vokste ut av sin egen kropp og plutselig fikk et 

glimt inn i en ny verden. En verden som kanskje hadde ligget der hele 

tiden men som inntil da hadde vært de voksnes. Etter den sommeren 

kom ingenting til å være det samme. 

Respiro er en film som gir deg lyst til å gå ned i fjæra og føle litt. 

Katja Eyde Jacobsen 

GEIR KAMSVÅG 

FilmanmelDer, grunnlegger aV Filmmagasinet 

og Dets Første reDaktør, nå 

reDaktør aV norges elDste FilmtiDsskriFt 

Film & kino. 

sTEd: WoodsToCK 

WoodsToCK 25TH ANNIvErsAry EdITIoN 

usa 1970-94 

regi: micHael WaDleigH 

meD: crosBY, stills anD nasH, ricHie HaYens, joe cocker, santana 

engelsk tale, sVenske tekster, 35mm, Farger, 3t 46min 

TIr 7. JulI Kl. 1900, oNs 8. JulI Kl. 2015 

Det er gått 40 år siden Woodstock-festivalen. Arrangørene trodde at 

femti tusen ville besøke festivalen I løpet av de tre dagene de foregikk. 

Det kom fem hundre tusen til Max Yasgers farm som absolutt ikke var 

dimensjonert for innrykket. 

For oss som var for unge til å være hippier i 1969, førte Woodstock til 

at vi begynte å spare til langt hår. Noe som var provokativt nok i Sørlandsbyen 

Arendal. Musikken og det politiske og sosiale engasjementet 

fra Woodstock kom til å prege oss som var ungdom på 70-tallet. Inspirert 

av Woodstock fikk Arendal sin lokale musikkfestival med ”peace and 

music”. Forum-festivalen, på lik linje med Woodstock, var en tre dagers 

festival preget av rock, mollstemt visesang og tidsaktuelle protestviser. 

Woodstock-festivalen ga inspirasjon til ungdom og protestbevegelser i 

hele den vestlige verden. Artistene fra Woodstock kom til å prege musikkbildet 

utover hele 70-tallet. 

Regissør Michael Wadleighs dokumentar fra Woodstock drar oss rett inn 

i musikkhistorien. Alle de store deltok: Jimi Hendrix, Joe Cocker,Janis 

Joplin, Jefferson Airplane, Santana, Sly and the Family Stone, The Who 

og Crosby, Stills, Nash & Young og mange fler. De var der alle som betydde 

noe i musikken. 

Woodstock-dokumentaren er langt fra en vanlig konsertfilm. Hele 

Woodstock-opplevelsen ble filmet ved hjelp av 16 filmkameraer. Totalt 

ble det skutt 200 km med film. Michael Wadleigh planla det hele 

sammen med den unge og engasjerte regiassistenten Martin Scorsese, 

som også klippet filmen sammen med Thelma Shoonmaker. Seinere har- 

hun stått for klippen på alle Martin Scorseses filmer. 

Wadleighs og hans crew går i dokumentaren bak scenen og ut i Sullivan 

County. Vi følger Woodstock-festivalen fra scenen bygges, trafikkorken 

til gjerdene rives ned og det hele erklæres som en gratiskonsert – fordi det 

ikke er noe alternativ lenger. Det er mangel på mat og toaletter. Lokalbefolkningen 

donerer mat til festivalpublikummet, lar festivaldeltakerne 

låne både bad og telefon. Vi møter den lokale politisjefen – og hans som 

vasker dassene under disse tre dagene med ”peace, love and music”. 

Woodstock har blitt stående som både et musikalsk og politisk symbol. 

Som film har Michael Wadleighs dokumentar i ettertid satt standarden 

for hvordan en slik film skal lages. 


Geir Kamsvåg


SommerSalg 

i Filmbutikken! 

kr 59 ,- 

Åpningstider 29.6 – 31.7 

mandag - lørdag kl. 11 – 16

DEL 1 - Norsk filminstitutt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template ?