DEL 1 - Norsk filminstitutt

sTEd: roMANIA
4 MÅNEdEr, 3 uKEr og 2 dAgEr
4 luni, 3 saptâmini, si 2 zile
romania 2007
MATHIAS JORDAL
norsk regissør som spilleFilmDeButerte
i år meD Den emosjonelt sterke sammen.
matHias Har Flere kort – og noVelleFilmer
på samVittigHeten, Bl.a. FlY som
Vant HoVeDprisen VeD kortFilmFestiValen
i grimstaD i 2000.
regi: cristian mungiu
meD: anamaria marinca, laura Vasiliu, VlaD iVanoV, alex potocean
rumensk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 13min
sØN 12. JulI Kl. 2100, TIr 14. JulI Kl. 2100
Jeg har valgt filmen 4 måneder 3 uker og 2 dager av Christian Mungiu med
handlingen knyttet til byen Bukarest i 1987. Bakteppet for historien er
Ceausescu’s totalitære regime med forbud mot prevensjon, og abort for alle
kvinner under 45 år.
Filmens første scene starter i slutten av en samtale, det eneste vi får med
oss er ; ”Okay” som hovedpersonen Otilia svarere sin romkamerat Gabita.
Uten noen som helst forklaring følger vi så Otilia gjennom Bukarest mens
hun gjør diverse forberedelser, handler røyk, låner penger, sjekker inn på
hotell m. mer. Vi ser aldri noen synlig trussel, men vi får allikevel en følelse
av at alt hun gjør er forbundet med en viss fare. Først etter en halv time ut i
filmen forstår vi hva det er hun har gått med på.
Måten Christian Mungiu bygger opp historien på, skaper en autensitet
og forventing som gjør at jeg nesten får et fysisk forhold til stedet. Det som
er så bra er at han gjør det uten å gi synlige føringer, uten å forklare hvorfor
ting skjer. Hver scene er løst i en lang innstilling uten umotiverte kamerabevegelser
eller musikk som prøver å manipulere følelsene mine. Tempoet og
fremdriften klippes ikke frem, men styres av tilstedeværelsen hos skuespillerne.
Samspillet mellom dem driver historien fremover på en måte så det
oppleves som om historien forteller seg selv.
Skuespillerne Vlad Ivanov’s tolkning av den psykopatiske legen Bebe
og Anamaria Marinca’s tolking av Otilia’s lojalitet til sin venninne, gjøres
med en imponerende menneskelig treffsikkert. På hver sin måte klarer de
å personifisere hvordan undertrykking fra det totalitære regime har ødelagt
sjelslivene deres, uten at det føles påtrengende politisk. Filmen fungerer så
godt fordi den ikke blir en politisk film som tvinger deg til å velge standpunkt.
Det er Otilia’s historie som er hovedfokuset og hennes smertefulle
oppdagelse av at livet ikke alltid blir som man har planlagt det.
Matias Armand Jordal
sTEd: TIlHØrHET uNdEr fAsCIsMEN
fAsCIsTEN
il conFormista
italia, Frankrike, Vest-tYsklanD 1970
regi: BernarDo Bertolucci
meD: jean-louis trintignant, steFania sanDrelli, Dominique sanDa, pierre clémenti
italiensk, Fransk, latinsk tale, norske tekster, 35mm, Farger, 1t 51min
oNs 1. JulI Kl. 2100, Tor 2. JulI Kl. 2100
Masterpiece.
MARIANNE AuLIE
BilleDkunstner meD sans For uortoDoks
markeDsFøring. tiDligere FotomoDell
og kameraassistent på Filmen
Dis. er tilknYtet galleri sanD.
Marianne Aulie
sTEd: sogo, dEN grusoMME plANET
BArBArEllA
18 cinemateket 4 | 2009 cinemateket 4 | 2009 19
BarBarella
italia, Frankrike 1968
regi: roger VaDim
meD: jane FonDa, joHn pHillip laW, anita pallenBerg, FreD roBsaHm
engelsk tale, sVenske tekster, 35mm, Farger, 1t. 38min.
frE 21. AugusT Kl. 2030, sØN 23. AugusT Kl. 1830
Barbarella – Queen of the Galaxy
JOHN OLAV HOVDE
joHn olaV HoVDe er gitarist og Backing
Vokalist i BanDet x-queen oF tHe astronauts,
som Har to langspillere Bak seg
og en 2. plass i nrks urørt-Finale i 2007.
Han Har også Vært journalist i aVisa
telen. For tiDen er Han Fagkonsulent
For rock og Blues i norsk rockForBunD.
Barbarella, psychedella. Nananana nananana… De innledende tonene fra
The Glitterhouse sin glitrende popkunst danner bakteppet for en av de
mest spekulative åpningene av en sci-fi-film undertegnede har bevitnet. De
seksuelle undertonene fremmet av en vektløs Barbarella er så mange og
utilslørte at de danner utbroderte akkorder (sus4 6/9?) og hårfint balanserer
innenfor det sosialt akseptable.
Barbarella, i Jane Fondas formidable skikkelse, skal på oppdrag direkte fra
jordas president finne den bortkomne vitenskapsmannen Duran-Duran.
Reisen byr, som seg hør og bør, på en rekke utfordringer og vi møter på rad
og rekke; veldig, veldig skumle barn, barske fangstmenn, den flotte engelen
Pygar, selveste The Great Tyrant, et vassekte nytelsesorgel og en avsindig
mengde (i antall ikke kvadratmeter tøy) kostymer.
Filmen er spekket med nerdete spesialeffekter og synthlyder slik vi aller
helst vil ha dem – nemlig gamle og analog- og dialogen er til tider formidabel.
Som når Barbarella har sitt første møte med den lettere machocistiske,
kvinnelige ”The Great Tyrant”.
The Great Tyrant: Hello, pretty pretty.
Barbarella: Hello...
The Great Tyrant: Do you want to come and play with me? For someone
like you I charge nothing. You’re very pretty, Pretty-Pretty.
Barbarella: My name isn’t pretty-pretty, it’s Barbarella.
Det er, på tross av alt dette, hevet over en hver tvil, at dette ikke er et av filmhistoriens
store mesterverk. Men dersom du er litt spacenerd, har litt humor
eller er litt interessert i å se den eneste filmen som Jane Fonda visstnok skal
angre på sin deltakelse i så burde veien være kort til Cinemateket.
Så få vi heller leve med at det i ettertid har vist seg at fru Fonda er en slik
som liker aerobic minst like godt som småkåte engler og at Simon le Bon
og kompisene hans ikke akkurat beriket musikkhistoprien da de hentet
bandnavnet sitt fra Duran-Duran, og heller stemme i et rungende: Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch!
John Olav Hovde