omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

skrev undertegnede i Jazznytt da jeg plukket ut
T8s konsert som ett av høydepunktene under
fjorårets Oslo Jazzfestival). På Kristoffers merittliste
står ellers CDer som «Matsukaze» med
Håkon Storms Livin’ Jazz Orchestra (2006),
«The Lesson» med Norsk Kurveunion (2007),
«Forever candid» med Marthe Valle (2008),
«When the Stevedore stomps» med Stockholm
Stompers (2008), «Den blåaste natt» med Jo
Skaansars (2009) og «Big Shit» med T8 (2010).
Akkurat nå er han meget forventningsfull omkring
sin nye plate i eget navn; den er sluppet når
dette leses (utgivelse 18. mars).
Ungdom & jazz
Hvis det er noe som heter farsmelk, inneholdt
den atskillig tradjazz. Faren, Reidar Kompen,
spilte trombone i Guldfiskens Hornorkester (på
jazzstedet Guldfisken på 80-tallet) og tuba i Bogalousa
Jazzband (fra slutten av 80-tallet). Kompen
kunne være et besnærende navn på en
kompmusiker (som tubaister er i tradjazz), men
navnet stammer fra en gård i Etnedal. Pappa
Reidar var venn av Pål Frank, faren til Lars, og
det ble knyttet kontakter. Reidar forærte Morten
Gunnar Larsens plate «Fingerbreaker» (fra
1999) til sin sønn, og denne ble ett av unge Kristoffers
første store kick og gav ham lyst til å finne
ut litt mer om denne medrivende musikken.
– Jeg ble med i Ungdom & jazz-prosjektet 1999-
2001. Jeg var egentlig ikke heidundrandes interessert.
Men Tore Jensen var en stor inspirator,
gav oss kassetter vi burde høre på, og gav oss
mange gode råd. Gjennom ham hørte jeg på Luis
Russells orkester og ble betatt av J.C. Higginbotham
– mitt første tromboneideal. Gjennom
pappa kjente jeg til Kid Ory – det ble etter hvert
litt gammeldags – men han introduserte meg
også for Jack Teagarden – den tradjazztrombonisten
jeg hører mest på nå. Tore Jensen snakket
også pent om trombonister som J.J. Johnson,
Carl Fontana og Frank Rosolino. Så jeg har gått
skolen. Men det finnes ikke noen plan om hva
man faller for. Min første virkelig store konsertopplevelse
var i Molde i 1999. Jeg hadde jobb
med Resolute Jazzband, bare et halvt år etter at
jeg hadde begynt å improvisere. Jeg var altså helt
fersk og fikk høre Trygve Seim Ensemble i Idrettens
hus. Med Arve Henriksen. Det står fremdeles
som mitt største konsertkick.
– Jeg fortsatte å øve med tradjazz- og swingband,
men lytta samtidig til mer moderne greier.
Men jeg manglet nok et nettverk for moderne
jazz. Jeg var flasket opp på Billie Holiday – og
har stor sans for henne – men var relativt alene
om å fordype meg i Sidsel Endresens «Exile»
(1993). Jeg kan alle tekstene på den skiva utenat.
Å sjekke ut ting
– Jeg tror det er en fordel å spre seg, å høre på
mye forskjellig, å sjekke ut ting. Jeg lyttet til de
20-tallsmusikere som Tore Jensen ba meg lytte
til, samtidig som jeg sjekket ut bebop. Jeg synes
det er viktig å kjenne alle jazzens stilarter – og
kunne holde dem fra hverandre. Det er viktig å
kunne tilpasse seg forskjellige måter å spille på.
Samtidig er det viktig å lete etter sin egen
stemme. Hører du for mye tradjazz, kan du begynne
å låte for mye som Teagarden – han er jo
den beste.
– Men jeg har tenkt mye på om man blir en
bedre tradjazzmusiker ved å perfeksjonere seg
enn ved å trekke inn bredere impulser. Blir man
bedre av å gjøre én ting? Jeg vet ikke. Jeg mener
[20] jazznytt
JEG TROR DET ER EN FORDEL Å SPRE SEG, Å HØRE
PÅ MYE FORSKJELLIG, Å SJEKKE UT TING. JEG
LYTTET TIL DE 20-TALLSMUSIKERE SOM TORE
JENSEN BA MEG Å LYTTE TIL, SAMTIDIG SOM JEG
SJEKKET UT BEBOP. JEG SYNES DET ER VIKTIG
Å KJENNE ALLE JAZZENS STILARTER – OG KUNNE
HOLDE DEM FRA HVERANDRE.
uansett at det er viktig med utfordringer. Å
kunne beherske brasiliansk musikk kan gjøre deg
til en bedre tradjazzmusiker.
– Og så synes jeg at forestillingene vi har bygd
opp om de forskjellige musikkformene må brytes
ned. Mange forbinder gammaljazz med hjertelighet
og imøtekommenhet, mens moderne jazz
ikke er tilgjengelig, og kanskje fisefint, og publikum
sitter og er «redd» for oss. Mange forbinder
moderne jazz med unge musikere og gammel
jazz med gamle folk. Sånn sett er Jazzin’ Babies
Norges særeste band. 20-åringer som spiller
tradjazz er kjempesært. Vi blir litt splitta. Vi har
fordeler ved å spille en musikk som er «innmari
gøy». Ulempene er at musikken har veldig satte
– kanskje museale – forbilder. Det er liksom ikke
ordentlig skapende musikk. Og vi har fått mye
undring og mange kommentarer fra kolleger.
Særlig fra dem som er så veldig sikre på seg selv
– de som går «i samme genser»...
Plate for prispengene
Pengene fra «Young star»-stipendet 2010 er
brukt til å lage en CD i eget navn. Kristoffer
Kompen Quintet: Short stories of happiness. De
fire utvalgte medspillerne er saksofonisten Eirik
Hegdal (den sentrale kraften i Trondheim Jazzorkester),
pianisten Eyolf Dale (halve «Albatrosh»),
bassisten Jo Skaansar (mannen fra
«Legopulver») og trommeslageren Andreas Bye
(høyst ettertraktet hos «alle»). Andreas og Eirik
er kvintettens «veteraner», omtrent ti år eldre
enn de andre.
– Hvorfor heter plata «Short stories of happiness»?
– Det er ingen dypere mening enn at ett av sporene
heter «Short story waltz», et annet «Ballad
of happiness»...
– Eirik Hegdal spiller stort sett barytonsax i dette
prosjektet. Er det mye Brookmeyer/Mulligan-feeling,
er det mye «røtter» eller er det mest frijazz? Eller er
det alt?
– Dette er nok relativt nytt og moderne i forhold
til hva de fleste forbinder meg med. Alt er mine
komposisjoner. Når jeg bruker det fine ordet
«komposisjoner», er det fordi det stort sett ikke
dreier seg om «låter» i vanlig forstand. Det er
ikke korte tema i kjente kordeskjemaer, som det
blir improvisert over på vanlig måte. Hvert nummer
er mer arrangert, noen ganger er hele komposisjonen
«arra ut». Arrangert fra start til slutt.
Men med rom for improvisasjon og at ting kan
dras i uventede retninger. Det kan være et sirkelkomp
som bare går og går. Eller det kan være et
AABA-skjema, der B-delen er variert eller helt
fristilt. Og jeg har tenkt mye på hvordan den enkelte
solist vil gjøre ting, lagt opp strukturer jeg
mener passer til den enkeltes spillestil eller holdning.
Noen ganger har jeg kunnet legge fram en
originalskisse for Eirik. Og da kan han endre ting
til noe helt annerledes enn hva jeg hadde trodd
han ville gjøre. Sånn har vi testet hverandre ut.
– Jeg er egentlig glad i harmonier. Jeg liker
akkordbasert musikk, men jeg har nok en kjærlighet
til trad- og swingjazzens ukompliserte harmonier
– den enkle tonika-dominant-verden.
Som i barokken. Det er derfor det swinger så
enormt av barokk – og av trad og swing. Jeg er
også betatt av samspillet mellom spenning og avspenning.
Derfor kan jeg la en låt sauses inn av
mange akkorder til å begynne med, og så forenkle
og åpne opp etter hvert. En endring fra et
fast akkordskjema til en situasjon der det som
skjer, det skjer. Håpe på at alle har en felles oppfatning
og at alle vil omtrent det samme.
– Og du har funnet folk som vil det samme? Har du
hatt et fritt valg?
– Jeg begynte å skrive skisser før jeg plukka ut
musikerne. Under skrivingen begynner man å
ane hvem som kunne passe.
Å være nysgjerrig bakover
– Valg av saksofonist er vesentlig – saxer skiller
seg alltid ut. Til noen jobber passer den, til andre
passer den. Eirik spiller et mørkt instrument.
Han får med seg en sårbar grunn. Folk som spiller
dype instrumenter, er snille folk, sier du? Ja,
det er mulig, det... Jeg må da få lov til å si at jeg
også trives i det mørke registeret. Men trombonister,
de kan liksom låte som «alle andre». De
kan brukes til alt. De ser verden fra mellomregisteret.
De må være veldig bevisste på hvor de
plasserer seg i forhold til de andre. Det er kanskje
derfor så mange trombonister er arrangører.
– Du nevnte Brookmeyer og Mulligan. Kompens
kvintett blir ganske annerledes. De hadde
et helt annet tonespråk, de var i en annen tid,
med andre idealer. De hadde femti års jazztradisjon
å bygge på. Vi har femti år til! Vi kan sitere
fra dem på vår måte. I kvintetten bruker vi for
eksempel arrangerte sitater fra Warne Marsh. Vi
kan sitere fra hele jazzhistorien. Men da må du
også kjenne den. Der har jeg med min bakgrunn
en fordel. På musikkhøyskolen er det nemlig lite
fokus på historien. Der tror jeg de er flinkere på
jazzlinja i Trondheim. I Oslo er historien nesten
fraværende. Jeg har tatt timer hos den klassiske
trombonisten Aline Nistad, og i den tradisjonen
er det er selvfølge å kjenne historien til den klassiske
musikken og alle epokene som har vært.
Mens når man tar jazztimer, skal det liksom ikke
være noen selvfølge å kjenne jazzhistorien...
– Jeg synes det er viktig å være nysgjerrig bakover
– og så spille musikk som peker framover. Jon
Christensen er en sånn type som alltid har ligget
i avantgarden – men som har skjønt at vi også må
høre på Baby Dodds...