omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

ANMELDELSER FLATEN / KORNSTAD / CHRISTENSEN «Mitt hjerte alltid vanker» Håkon Kornstad (s, flutonette), Ingebrigt Håker Flaten (b), Jon Christensen (dr) COMPUNCTIO COMPCD005 For et par, tre år siden kom duoen Kornstad/Flaten med sin litt hemmelige innspilling «Til Elise», en samling låter Ingebrigt hadde plukket opp fra sin bestemor på Oppdal. Nå er de endelig tilbake, denne gangen utvidet til trio med mester«klasker» Jon Christensen som tredjemann. Og hvilken plate det er blitt! For den som var tilstede under opptaket, i Kulturkirken Jacob under Oslo Jazzfestival den 13. august 2009, vil nok dette være ei plate man må ha som et minne for livet. For oss andre er det bare å sette seg rolig tilbake å nyte en himmelsk musikalsk opplevelse. Det hele starter med Christensens utrolige trommeintro før de to «ungsauene» kommer inn og vi får servert Keith Jarretts vakre «Death and the flower» på sølvfat. Derfra og ut er platen satt sammen av religiøse folketoner som fremføres maiestetisk, sårt og usigelig vakkert. Når det hele rundes av med tittellåta, er vi totalt satt ut av den storslåtte musikken. I 2003 kom den finske saksofonisten Juhani Aal- BRUFORD LEVIN UPPER EXTREMITIES «B.L.U.E. Nights» GONZO MEDIA GROUP HST021CD «Bill Bruford & Tony Levin with David Torn & Chris Botti» GONZO MEDIA GROUP HST022CD Den engelske trommeslageren Bill Bruford er en veteran på 61 år som har gjort det meste – i alle fall er det grunn til å tro at han mener det sjøl. Den 1. januar 2009 gjorde han nemlig som en del fotballspillere gjør (noen faktisk for seint) – han la opp; han slutta enkelt og greit å spille trommer og musikk offentlig! Bruford begynte allerede på slutten av 60-tallet å spille profesjonelt og han var en svært viktig del av den engelske art rock-bevegelsen og spilte ei sentral rolle i banebrytende band som King Crimson, Yes og Genesis. Etter hvert etablerte han egne band som Bruford og Earthworks og King Crimson hadde også ei gjenforening på begynnelsen av 80-tallet. På 90-tallet satte Bruford sammen et stjernelag sammen med bassisten Tony Levin der trompeteren Chris Botti og gitaristen David Torn utgjorde resten av den kreative kvartetten. Her får vi høre bandet i to forskjellige utgaver – både i studio og live – med stor sett det samme materialet. Vi har med fire meget langt framskredne musikanter å gjøre som alle befinner seg i grenselandet mellom et avansert rockeuttrykk og moderne improvisert musikk. Studioinnspillinga befinner seg på en [60] jazznytt tonen ut med sitt album «Mother Tongue» (TUM Records). Her gjør han bl.a. den gamle släger «Nature Boy» i verdens vakreste og såreste versjon. På «Mitt hjerte alltid vanker» er alle låtene slik. Kornstads saksofon ligger i samme såre leie som Aaltonens, men kompet er helt annerledes. Håker Flaten har ører så store som en middels boligblokk og Christensen … Han er bare en himmelsk trommeslager. En musiker man aldri vet hvor beveger seg. Fra pludring med stikkene i enkelt-CD, mens livealbumet strekker seg over en dobbelt-CD. Musikken låter, som alltid med slike hender, hjerter og hjerner involvert, ganske så annerledes ut i liveformatet – låtene blir ofte kun brukt som utskytingsramper for videre utforskning. Har jeg skjønt det rett – dette er nemlig ikke så lett å finne ut av – så er musikken unnfanga mot slutten av 90-tallet og har muligens vært utgitt tidligere. Det har uansett gått meg, og sikkert mange med meg, hus forbi og det som er hyggelig å melde er at musikken er tidløs og så avgjort holder mål også i 2011. Tor Hammerø CRUMP / LEHMAN «Kaleidoscope & Collage» INTAKT CD 184 De to New Yorkbaserte musikerne Stephan Crump og Steve Lehman nøyer seg ikke med å ta den enkle løsningen som ligger oppe i dagen: improvisere litt fritt sammen, og så gi det rett ut på plate. På «Kaleidoscope & Collage» er improvisasjonene tatt opp, organisert, tatt opp på nytt, klippet fra hverandre og mikset i en nøye uttenkt rekkefølge. De to gir med andre ord den evinnelige mølla improvisasjon / komposisjon en helt ny omdreining med sin lille plate. For de enkelte bestanddelene her er fritt improvisert frem, men altså satt inn i nye sammenhenger i ettertid. Dette fører til et ganske springende uttrykk, som det ene øyeblikket er neddempet og kjølig avventende, for i neste øyeblikk å eksplodere i et fargerikt groove eller ekspresjonistisk altissimohyling. Denne formen for kompo/impro faller nok en del improvisasjonspurister tungt for brystet, men de enkelte elementene er her så smakfullt utført og intelligent satt sammen at jeg bare må ta av meg hatten. Alle med hjerte for frijazz og impro: sjekk ut denne! Svein Magnus Furu DELLBECK «Sparring» GATEWAY PELLECD002 «Dellbeck» er tydeligvis de «bedre halvdeler» av etternavnene til de to tenorister Pelle Fridell og Jan Harbeck. Det hadde dog passet bedre om de brukte de første halvdelene, og i omvendt rekkefølge: «Harfri», for her spiller det som om de har fri - dvs. ganske upretensiøst, hjemme i «Pelles Room», i skikkelig cooljazztradisjon. Ikke mindre enn 72 minutters musikk, når man nå «likevel er i gang», liksom. Den svenskfødte veteran, Fridell, med lang karriere i Danmark, har med seg tre jyder av beste ætt: den oppstigende, mainstream-suksess Jan Harbeck, den fryktløse free-jazzer Adam Pultz Melbye, hvis energiske, stødige basspill var med til å spille Jesper Zeuthens trioplate frem til kåringen som siste års beste danske jazzplate i Jazz Special; og endelig den purunge Thomas Fryland-lillebror, Andreas, som med finpusset teknikk og høy lyttekapasitet spiller knitrende og stimulerende trommer. Tolv stykker bakt fra egne ovner, Foto: Per Ljungkvist ene øyeblikket til dundrende angrep i neste, og som hele veien passer perfekt som kommentator og bidragsyter til hva de andre to holder på med. Dette er ikke noe annet enn et komplett, maiestetisk, vakkert og utrolig sårt album fra tre av våre absolutte topper innenfor den rytmiske musikken. Man kan rett og slett risikere å bli religiøs av mindre. Strålende! Jan Granlie mer eller mindre etter Tristano-Konitz-Marsh oppskriftene, er det blitt til. Faktisk generelt best i nettopp disse standard-harmonibaserte stykkene, der de tette harmoniskift utfordrer til skarp oppmerksomhet i spillet. De fleste temaer spilles unisont, hvilket kan bli litt ensformig, men ellers improviseres det raskt i vei med hovedvekt på tenorspillet. Fridell spiller med kraftfylt tone og helning mot bopfrasering, med trekk fra så forskjellige navn som Al Cohn og Sonny Stitt. Harbeck spiller en lysere, soft tone à la Stan Getz, men fraserer løsere, pludrende som en Paul Gonsalves. Dessverre synes det tidvis som om Fridell taper konsentrasjonen og/eller skifter posisjoner i sine egne føringer, så opplevelsen blir manglende sammenheng. Harbeck er uforutsigbar på en mer fruktbar måte. Han vrir sine toner i et vev over et større spenn av instrumentregistret og utforsker (for det meste) mulighetene i musikkens grunnlag, med en sunn tillit til sin intuisjon. Ynglingene Fryland og Melbye er uunnværlige og fullt pålitelige bærebjelker for rytme og harmonier, og de spiller overalt med avpasset energi og åpenhet. Ujevnheten i konsentrasjon og inspirasjon kan utelukkende lastes tenoristene. Slappest blir det i to modale stykker, «Foregn» og «Cykel» av Fridell, som også er den som er mest diffus, når skalaspillet skal utfolde seg. I cool-bop-idiomet trives de bedre, og Harbechs komponerte melodilinjer rommer ofte
spennende intervallspring. Begge er på sitt beste i eksempelvis Harbechs hurtige «Chair and Key», og hans «messenger-march»-aktige «Zimmer-Rooms» åpner for solide groovy soli fra alle fire. Tross et middels helhetsinntrykk er det altså tidvis gode punches å motta i sparrings-leken mellom harfridellbeck’erne. Bjarne Søltoft DONKEY MONKEY «Hanakana» UMLAUT RECORDS umfrcd01 Fransk-japanske Donkey Monkey, bestående av Eve Risser på piano og Yuko Oshima på slagverk, spilte sist februar bl.a. under European Jazz Nights på Nasjonal jazzscene i Oslo ( i tillegg til Bergen og Voss). Ikke mange hadde møtt opp, dessverre inkludert undertegnede, og etter platen «Hanakana» å dømme, var det absolutt flere som burde tatt turen ut i kulda for å oppleve denne energiske duoen utfolde seg i improvisatoriske ordelag. Etter første runde i spilleren noterte jeg meg følgende stikkord for platen: livlig, ærlig, transparent, sjarmerende. Livlig fordi de tripper på stolen og ikke får lekt nok med hver eneste tone og rytme, og påtvinger flere smil hos lytteren. Carla Bley/Nick Masons «Can’t get my motor to start» og Oshimas humpende «Wonky monkey boogie» viser begge hvilken voldsom intensitet som nærer musikken. Ærligheten er der fordi det sitter to musikere her og ikke bruker mer enn noen få sekunder på å overbevise meg om at akkurat dette er nøyaktig hva de vil. Det høres på attacket i tonen, det leses mellom linjene i den uttalte musikken. At de teller kun et piano og et trommesett får meg til å kalle det hele transparent, også på tross av innslag av vokal og elektronikk. Risser likestiller alle tangenter hun har innenfor en favns rekkevidde og er et lite orkester i seg selv, mens Oshimas trommer driver fremover, rocker og romsterer like mye om hverandre. De tuller veldig mye på en ganske seriøs måte, derfor sjarmerer de også denne anmelderen. Og selv om det fort kan bli for mye av de gode av slikt, holder Donkey Monkey kvaliteten oppe når de bak den tullete masken viser et imponerende improvisasjonshåndverk. Et godt preparert piano, en god og rett koselig hyllest til Ligeti, og ikke minst en god idé til vokal/sampler-bruk i tittelsporet, er bare noe av det som gjør dette til en rik lytterunde. Ole Albrekt Nedrelid KEVIN EUBANKS «Zen Food» MACK AVENUE 1054 Kevin Eubanks (f 1957), gitarist og komponist, var leder for husbandet til Jay Leno i dennes TV-show i nesten 18 år fram til 2010 og sånn sett kanskje kjent for noen av Jazznytts lesere. Han har et fast band bestående av krem-musikere fra Los Angeles, og er nå ute med en CD med velpolert musikk. Alt materialet er komponert av Eubanks. Det meste er gitarbasert, og kunne fort blitt lydmessig ensformig hadde det ikke vært for at Bill Pierce bidrar med saftig tenorspill på noen av låtene. «Adoration» er en stillferdig duett mellom Eubanks på akustisk gitar og Gary Elkins, tangenter, og kanskje det stykke som lettest fester seg i lytterens hode. Andre som deltar er Rene Camacho (b) og Marvin Smith (dr). Dyktige musikere som framfører musikk som er fin å høre på, men som fort kan oppleves som litt glatt ved aktiv lytting. Harald Opheim EXESS LUGGAGE «Hand Luggage Only» Vigleik Storaas (p), Steinar Nickelsen (org), Håkon Mjåset Johansen (dr) PARALLELL PA010-2 Det som vel går for orgeltrio nå til dags er vel orgel, gitar og trommer, hvor organisten står for bassinga ved hjelp av apostlenes hester. Bytt ut gitaren med piano, og du får enda noen logistiske utfordringer når du skal på turné. Trioen Storaas/Nickelsen/Johansen ga for et par år siden ut plata «Excess Luggage» til strålende respons. Nå er de tilbake med et nytt knippe groovende låter, de fleste komponert av organisten. De trenger tydeligvis å spille seg fri fra frustrasjonen over sine uhåndterlige instrumenter, for det er en enorm innsats som legges for dagen fra første sekund. Jeg føler formelig svetten spruter ut gjennom høyttalerne. Hvordan låter så denne litt utradisjonelle besetningen? Faktisk ikke så ANMELDELSER HILDE MARIE KJERSEM «Let’s Let Go» Hilde Marie Kjersem (v,harp, p, arr), Peder Kjellsby (synth, g, p, el.dr), Jørgen Munkeby (synths, bkl, ts, fl), Magne Vestrum (b), Jarle Bernhoft (elb, g, mand), Hedvig Mollestad Thomassen (g), Even Hermansen (g), Sjur Miljeteig (tp), Erland Dalen (dr, perk), Christer Knutsen (p) BRØDR. RECORDINGS Sunnmøringen Hilde Marie Kjersem har de senere årene markert seg som en av våre mest populære sangere – selv om hun ikke har toppet salgslistene hverken innenfor jazz, pop, rock eller andre sjangere. Hun gjorde seg først bemerket med sin Tub Quartet på begynnelsen av 2000-tallet, før hun gjorde sin solodebut med «A Killer For That Arche» (Rune Grammofon, 2008). I tillegg gjorde hun duoplata «Twelve O’Clock Tales» (Curling legs) med Jon Eberson i 2005, og hun medvirker på Ebersons «Comfort Cell» (Shipwreckord), i 2010. På sin andre soloplate fjerner hun seg et godt stykke fra det man kan kalle «røddig jazz». Fra første tone er det sangeren Nathalie Merchant som rinner meg først i hu som et slags sammenligningsgrunnlag og da særlig hennes plate «Ophelia» fra 1998. Derfor er det litt overraskende å ikke finne Merchant på Kjersems ipod-liste som medfølger platas presseskriv. Med seg på «Let’s Let Go» har hun et knippe av våre beste musikere som til daglig oppholder seg litt på utsiden av jazzen. Her er de mer med på å forsterke Kjersems uttrykk, enn å bringe til torgs egne, sterke musikalske uttrykk. Kjersem synger med en nydelig stemme. Rund og fin i kantene og ofte litt drømmende i uttrykket. Tekstene hennes er nære og personlige, og hele innpakningen er delikat og «moderne», noe produsenten Peder Kjellsby skal ha mye av æren for. Kommersielt bør denne plata selge i bøtter og spann. Den er akkurat så tidsriktig som det platekjøpende publikum er ute etter. Ikke noe for fjortisene som laster ned musikken gratis fra nettet eller fra Spotify, men det publikummet som liker å ha coveret i hendene og putte på CDen når de skal kose seg med et godt glass rødt på fredagskveldene. I skrivende stund vet jeg ikke om hun får drahjelp fra «Skavlan» i prime time, men om hun gjør det, så garanterer jeg at dette vil selge bra. Og det er vel fortjent. Plata er vakker, neddempet, og temmelig annerledes enn mye av det som spys ut på platemarkedet i dag. Det låter amerikansk, men heldigvis den delen av den amerikanske musikken vi kan høre og høre på uten å gå lei. En strålende andrerunde! Jan Granlie massivt som man skulle tro. De grepene de har måttet gjøre for at ikke pianoet og orgelet skal gå helt oppi synet på hverandre, fungerer svært bra. Minimalistisk akkompagnering og stor dynamisk variasjon er stikkord. De to er så lydhøre både som solister og akkompagnatører at de løser det på en framifrå måte. Vigleik Storaas har lenge vært en høyt skattet komponist og arrangør i jazzriket Norge, og hans to komposisjoner på «Hand Luggage Only» er på sedvanlig vis ganske tradisjonelle, men med noen usedvanlige og finurlige vrier, et kjent Storaas’sk trademark. Nickelsens låter passer trioen som hånd i hanske, og er både vakre, krokete og drivende. Ettersom flyseskapenes overvektpolicy blir strengere og strengere, tør jeg foreslå leiebil? Jeg tror nemlig ikke trioen etter dette kan basere seg på et synkende antall spillejobber! Svein Magnus Furu PIERRE FAVRE ENSEMBLE «Le Voyage» INTAKT 186 Den ikke lenger så unge, sveitsiske perkusjonist Pierre Favre har i sin lange, omskiftelige karriere vært og er en betydelig kraft på den sentraleuropeiske jazzfront. Diverse duoprosjekter og egne mindre ensembler tegner en beskjeden innspilningsrekke, men dertil kan dog føyes hans medvirkning i utallige innspilninger med andre som f.eks. Paul Motian, Evan Parker, Dino Saluzzi, John Surman, Michel Portal og Michel Godard. jazznytt [61]
Page 3 and 4:
Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6:
Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8:
TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10: SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12: JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14: Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16: jazznytt [15]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43 and 44: musikkformen, der de bruker litt s
Page 45 and 46: øvrig også i en spontan musikkgru
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53 and 54: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 55 and 56: jakke Keith Richards og Mick Jagger
Page 57 and 58: ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HI
Page 59: EPLE TRIO «In The Clearing. In The
Page 63 and 64: OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konk
Page 65 and 66: ek, Arild Andersen og Jon Christens
Page 67 and 68: NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 97882818
Page 69 and 70: GEORG REISS KVARTETT «For All We K
Page 71 and 72: PI RECORDINGS - FEM KONKRETE KREATI
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S
show all

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?