omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

ANMELDELSER I takt med sitt tiltagende kompositoriske virke har Favre de senere år fått anledning til å arbeide med mellomstore ensembler, slik som på denne CD. En saksofonkvartett, Arte Quartet, utgjør et slags kor i ensemblet, med differensierte stemmer og tidvis delt opp i kontrapunktiske seksjoner. Favre komponerer med avsett fra spontane hendelser i musikkutøvelsen og former derfra nye gestalter, som munner ut i nyanserte, fargerike arrangementer. Tre instrumentelle solister beveger seg ut og inn av ensemblet med melodiføringer og relativt få soloinnslag, som imidlertid alle er velplasserte og velformede. Mest fremme er gitaristen Philipp Schaufelberger med sitt gnistrende, klangbeherskede spill. Men også Samuel Blasers karakterfulle basunspill stikker dypt, både tonalt og mentalt. Dessverre blir klarinettisten Claudio Puntin sluppet løs kun en enkelt gang, hvilken til gjengjeld blir en forrykende vilter tour de force i bassklarinettens øverste register. Også Favre selv plasserer seg ut og inn av ensemblet i et spill, som forekommer mer avslappet, avklaret og åpent enn noensinne: luftig, distinkt og sterkt fortellende. Dette i samklang med numrenes stimulerende variabilitet gjør CDen til en av Favres beste. Like fra første spors tette saksofonarrangement bak gitar-featuren og videre til den sveitsiske traditional, «Vreneli ab em Guggisberg», som med avsett i growls, overtoner og dissonanser gradvis krystalliserer seg som en smukk, melankolsk kjærlighetssang, og til den afro-karavaniske «Akimbo» med sugende bass-ostinato, og til … nei, det går jo ikke an å nevne det hele … For «Le Voyage» er i det hele tatt en reise i sjenerøsitet med et mangfold av stemninger og klangrikdom - med et reisehold av en ypperlig teknisk saksofongruppe, et livfullt pulserende rytmisk kontingent samt tre instrumentale jokere, som til rette tid og sted bringer de siste brikker på plass. – Og reisebilletten er billigere og langt bedre enn hva NSB kan tilby. Bjarne Søltoft FEAR OF FACES «The Mismeasure of Man» Daniel Rorke (s, electronics), Rune Nergaard (b), Tomas Järmyr (dr) SATU MUSIKK SATU-0901 Dette må være et av de mest «hemmelige» banda jeg har vært borti på en stund. Men her er noen fakta: Daniel Rorke har gått på jazzlinja i Trondheim, men ble født i Australia. Rune Nergaard liker seg ofte best i [62] jazznytt et musikalsk landskap midt mellom rock, jazz og heavy metal. Mye av det samme kan sies om Tomas Järmyr (black metal), selv om han også finner utfordringer i noe så stille og fredelig som piano/trommer-samarbeid. Fellesnevner: Eksperimentell musikk. I Fear of Faces befinner de seg i frijazzens sfære. Med på lasset har de alle de begrensningene dette uttrykket gir – på plate, hjemme i stua. Det samme gjelder for øvrig for den tunge metallen Järmyr tidvis steller med. Jeg understreker at dette selvfølgelig er betraktninger som summer oppe i mitt hode og i mine ører. Men det må da være flere som har det sånn? At musikk fri for enhver melodisk åre, der den frie improvisasjonen hersker fra start til mål – at denne typen musikk er å foretrekke i konsertform? I løpet av disse 11 låtene innrømmer jeg å få fot bare en gang, av alle steder i en komposisjon kalt «Bakfylleangst». Ellers – når Järmyr eksempelvis leker med bjeller, til akkompagnement av Rorke som skrur på «electronics»? Tre begava musikere, som sikkert føler topp kommunikasjon seg imellom. For den jevne lytter, som meg, blir det dessverre aldri annet enn lyden av tre ego-trip’ere. Arild Rønsen LARS FIIL QUARTET «Reconsideration» FIIL FREE lfk14012011 Jeg var så heldig å oppleve de fire unge danskene i Lars Fiil Quartet da vi møttes til dyst i fjorårets «Young Nordic Jazz Comets» i Helsinki. Bassist Jens Mikkel Madsen stakk sågar av med prisen som beste solist, og jeg bet meg merke i hele bandets helstøpte fremtoning og sikre sound. Nå er de ute med sin debutplate, et album spekket med gode komposisjoner i Fiils penn og smakfulle soli. Kategorien «danske kvinnelige saksofonister» har fått et nytt skudd på stammen i Lis Kruse, som med sin kjølige tone viser seg som en altsaksofonens Stan Getz i sine balladetolkninger. Sjefen sjøl sitter bak pianokrakken og presenterer sine mange gode ideer på løpende bånd. Kompet med Madsen og trommeslager Andreas Skamby svinger stødig og samspilt av gårde og skaper et solid fundament for solistene å bygge videre på. Platen begynner i det meditative hjørnet, tittelsporet er en åpen og melodiøs liten sak som kunne vært skreve til Paul Motian Trio. «The Opener» setter tempoet en del hakk opp, og likeledes intensiteten. Men nok? Jeg føler meg ikke helt trygg på at det teknisk utfordrende blir utført med det overskudd og gnistregn som man kan ønske seg. Det samme gjør seg gjeldende i heltonekomposisjonen som følger. Det er når de tar den helt ned at det virkelig glitrer, som i nydelige «Let Go». En lovende debut, men ikke uten forbedringspotensiale. Svein Magnus Furu GABRIEL FLIFLET «Åresong» Gabriel Fliflet (acc, p, v), Per Jørgensen (tp, v), Stein Urheim (g, v), Kristoffer Chelsom Vogt (b), Benedicte Maurseth (vio,v) NORDCD 1102 Gabriel Fliflet er en entusiast med masse energiforsyning helt i egen klasse. En frodigere kunstner finnes ikke her på berget, en slags vestlandets Tom Waits. Kunstneren Fliflet eksperimenter mer enn de fleste og bruker det meste han finner i sin nærhet. Hans styrke er det kreative i øyeblikket, når han får boltre seg i fri dressur uten for mye instruksjon. Da bobler det nesten over for den fargerike kunstneren. Albumet «Åresong» slår ut i alle retninger. Sangtekstene er skrevet av vår tids største poet Jon Fosse. Tekstene er limet i Fliflet-prosjektet. Albumets åpningssang «Vindsong» er en hyllest til vinden og det frodige vestlandet. Den som kommer inn fra havet med ømme stryk på kinn. Vinden som kjefter, bråker og ler. De visepregede tekstene blir ømt ivaretatt ikke minst av den snart 60 år gamle Per Jørgensen. Hans særpregede trompet og svært personlige vokale uttrykk, er albumets jazz alibi. «Vil Bort Song» og «Lyssong» er så sterke vokale bidrag av Per Jørgensen at voksne mannfolk kan begynne å grine. Stein Urheims gilmourskegitarklang på «I meg-song» er akkurat passelig for den vokale Gabriel Fliflet. Det skal ikke glemmes at Benedicte Maurseth fra Hardanger følger opp med vakkert tonefølge på fela si. Tekstene på «Åresong» skrev Jon Fosse til Festspillene i Bergen våren 2010 og Gabriel Fliflet fikk i oppdrag å tonesette. Urpremieren av bestillingsverket ble også en spesiell og uforglemmelig opplevelse. Den fantasifulle Gabriel Fliflet hadde bl.a. plassert 1200 spilledåser i Grieghallen, en under hvert sete. Dette kan også nytes på avslutningsnummeret. Det er skrevet mye om Gabriel Fliflet og hans kollega, perkusjonisten Ole Hamre. Og jeg savner den energiske Ole på dette albumet. Uansett «Åresong» er seriøs energiforsyning av ypperste klasse. Lasse Haugen PAOLO FRESU / A FILETTA CORSICAN VOICES / DANIELE DI BONAVENTURA «Mistico Mediterraneo» ECM 2203 Trompeteren Paolo Fresu er straks klar for jobber i Norge med John- Pål Inderberg, Svein Folkvord og Stein Inge Brækhus i Subtrio. Jeg forventer at det de fire fremfører på bl.a. Vossa Jazz er litt annerledes enn det vi får servert fra den glade sardiner og hans gode venner på «Mistico Mediterraneo». Paolo Fresu er en allsidig herremann. At han i ene øyeblikket er i studio med et sardinsk mannskor og en bandoneon-spiller, og i neste øyeblikk boltrer seg med Subtrio, sier litt om hans mangslungenhet. På «Mistico Mediterraneo» møter vi trompeteren sammen med sju fantastiske sangere i «koret» A filetta Corsican Voices, pluss den sardinske bandeonisten Daniele di Bonaventura i et knippe middelalderske ballader med all den patos slike sanger skal ha. I slike samarbeider har det lett for å bli en trompeter med komp, og da kan man bruke både kor og trekkspell for å gjøre det hele litt eksotisk. Men så er ikke tilfelle her. Her møter vi de ni aktørene helt på samme nivå. Vi møter noen fantastiske sangere, en utrolig dyktig bandeonist og en trompeter som ikke sløser med tonene, men ligger der han skal hele veien. Det er et godt stykke fra det vi kan kalle jazz, men det spiller ingen rolle. Dette er rett og slett en samling utrolig vakker musikk, fremført av et knippe ytterst seriøse og dyktige utøvere. Nydelig! Jan Granlie PER FRYDENLUND MED FRENDER «Tristeza og Happy Hour» Per J. Frydenlund (vo, g, ss), Carsten Boe (g), Axel Viale (g), Audun Ellingsen (b), Ola Kvernberg (vio) HOT CLUB RECORDS HCRCD 218 Per Frydenlund tør være viden kjent som sentralt medlem av ustoppelige Hot Club de Norvège gjennom godt og vel 30 år. Ved siden av det meget suksessrike stringswingbandet har Frydenlund hatt en rekke andre jern i ilden, også og med «Tristeza og Happy Hour» gir han oss sin tredje solo-utgivelse. De som har hatt gleden av å møte Frydenlund vet at det bor en melankolsk humorist i han – samtalen har ikke vart lenge før det avsløres. Selveste Øystein Sunde øyna det for noen år siden og det var også han som ga ut Frydenlunds første soloskive – «Ut av skapet». I 1998 fulgte «Alene dans» – med tekster og musikk av Frydenlund – og nå 13 år seinere kommer altså visittkort
OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konkova (p, lydeffektar (6)), Wenche Losnegård (v), Per Hillestad (perk, dr (1, 2, 4, 5,6)), Paolo Vinaccia (perk (9)), Knut Hem (lydeffektar (2)) LOSEN RECORDS, LOS 102-2 Ein av dei CDane som har snurra hyppigast på spelaren i det siste er Olga Konkovas «My Voice». Olga Konkova har skrive sju av dei ni låtane på plata, og fått hjelp av Wenche Losnegård og Hans Mathiesen som har levert eit bidrag kvar. Tekstane er skrivne av den ukrainsk-russiske forfattaren Anna Akhmatova (1889 - 1966). Fire av hennar tekstar er nytta. Konkova bidreg med tre. Elles er Emily Dickinson og Karin Bang Brynildsen representerte med kvar sin tekst. Eg er sikkert ikkje aleine om å ha eit bilete av Konkova som ein virtuos, hardtsvingande jazzpianist, og det høyrer definitivt med, men med «My Voice» gjev ho oss ei ny side. Inspirert av vokal og piano-komposisjonane til Schubert og Mahler, seier ho i omslagsteksten, men dei musikalske impulsane kjem frå eit vidare nedslagsfelt - jazz, blues og country. Instrumenteringa er sparsam. Det er den store roen, dei sakte tempi og dei frekvente pausane i musikken som pregar plata utan at intenisteten blir fråverande. Det er ei gjennomgåande nerve i Konkovas pianospel som er utgjevingas store velsigning. Konkova legg akkordane med sikker formsans og lar dei stå fram vel vitande om at dette er det einaste rette. Sjølv om grunnstemninga på plata er der heile vegen, er det eit langt sprang mellom det svingande blues-koret ho vartar opp med på «I’ll Be Leaving» og det klassisk, romantiske pianokompet på «Snowflakes». Førstnemnde må elles stå som eit lysande døme på kunsten å ymta. Wenche Losnegård er «My Voice» i denne nummer tre. Musikalsk hører Frydenlund fortsatt hjemme i strøkene rundt Hot Club med stringswing, swing og mainstream som fundament. Tekstene hans er både underfundige og tildels morsomme, men noe forteller meg likevel at Per Frydenlund neppe kommer til å bli tildelt Nobelprisen i litteratur… Noen stor sanger er heller ikke Per Frydenlund, men han er i besittelse av en stor porsjon melankolsk sjarm. Gitaristene Carsten Boe og Axel Viale, som har vært Frydenlund- og Hot Club-tilhengere i årevis, og bassist Audun Ellingsen, som treffes i mye mer moderne toneganger med sitt eget band Auduns Automat om dagen, passer Frydenlund, som også spiller sopransaksofon i tillegg til å spille gitar og synge, utmerket. Mesterfiolinist Ola Kvernberg gjester også med pondus på ei låt. Tor Hammerø CHRISTIAN HOWES M/ ROBBEN FORD «Out of the Blue» RESONANCE RCD-1016 Med Robben Ford i bildet, vil nok de fleste tenke i retning Yellowjackets eller Miles Davis. Det blir helt samanhengen, og valet av stemme er lukkeleg. Stemma til Losnegård er prega av ein nøktern melankoli. Det estetiske idealet som ligg til grunn for Losnegårds vokaluttrykk er for såvidt godt representert i norsk jazz og populærmusikk. Slik sett serverer ikkje Losnegård noko oppsiktsvekkjande originalt, men det er noko trygt og avklara i den vevre stemma. Ein kunne ynskja fleire nyansar i fraseringa i til dømes «As Before» for å matcha pianospelet til Konkova. Perfekt fungerer Losnegård i «I’ll Be Leaving». Konkova har her også skrive teksten. «I’ll be leaving this town/ today/ I’ll be leaving this town/ I’ll never come back/ I’ll be leaving this town/ for good/ i’ll drive to the ocean/ I love feil. Soundmessig er dette faktisk mye mindre moderne. De viktigste kompinstrumentene her er hammondorgel og piano – og da snakker vi jo om tidløse instrumenter. Legg til at Robben Ford spiller tilbakelent og «stille» – ikke mye fuzz-pedaler å snakke om – ja, så blir resultatet et album som heller mer til det akustiske enn det elektriske lydbildet. Den felespillende bandlederen veit jeg ikke mye om, men det går klart fram av musikken at han har røtter både i klassisk musikk, jazz og blues – med hovedvekt på jazzen. Derfor bærer komponistene navn som Chick Corea, Horace Silver, Carla Bley, og Ornette Coleman, men også Fats Domino, ved siden av at Howes har skrevet et par låter sjøl. Gjennomgående er dette et hardtswingende boporkester. De er kjempeflinke, og skeier aldri ut i noen som helst ekstremvariant, reint bortsett fra at de altså er – nettopp, kjempeflinke. De kunne når som helst begeistra et fullsatt konserthus i Oslo, eller en voksen forsamling i Bjørnsonhuset. Men de hadde ikke passa så godt inn på Blå. Og bandlederens spillestil? Nærmere Stéphane Grappelli enn Michael Urbaniak og Jerry Goodman. Men ikke misforstå; dette låter på ingen måte «gammeldags». Dette til tross for at deler av repertoaret blir vel pent og pyntelig i mine ører. Arild Rønsen JENNY HVAL «viscera» Jenny Hval (v, g, org, zither), Håvard Volden (g, barg, psaltery), Kyrre Laastad (dr, synth, drmaskhine, org) RUNE GRAMMOFON RCD2108 Jenny Hval, eller Rockettothesky som hun tidligere har kalt seg, er et godt bevis på at skillet mellom nyere jazz fremført av stort sett unge, tenkende damer, og «knirkepop» ikke er stor. Dette er musikk som mange kaller anorektisk og «pinglete», men uansett hva man kaller det, er det et faktum at denne typen musikk er med på å trekke en rekke unge mennesker inn i den merkelige, spennende og kreative jazzen – uten at de selv (i mange tilfeller) er klar over det. Og slik har vel jazz alltid vært. En type musikk som stjeler og låner fra andre musikksjangere uten skrupler, og hvor man kommer opp med noe nytt og spennende etter at musikken har vært gjennom «jazzkverna». Så ANMELDELSER water and wind». Konkova ser ikkje på seg sjølv som poet. Tekstane skal skal berre nøra opp om steminga i komposisjonen. Med denne teksten og komposisjonen har Konkova laga noko som må vera den perfekte signaturmelodien til ein amerikansk roadmovie. Høgdepunkta er mange. Det er kjappare å nemna dei som ikkje er det. «This record is my first attempt to write music for voice and piano», innleier Konkova omslagsteksten med. Med «As Before» leverer Konkova det perfekte. Spenninga og tvetydigheita i Akhmatovas tekst blir suverent teken vare på. «My Voice» fortener mange, dedikerte lyttarar. Lars Mossefinn hvorfor ikke gjøre det andre veien også? At andre musikksjangere låner elementer fra jazzen? Jenny Hval er ei sangerinne som med «viscera» beveger seg inn i det område som enhver jazzklubb bør kunne putte inn i programmet uten å skjemmes. Det er gjennomgående vakkert. Hennes stemme kan i mange tilfeller mistenkes å ha fått et dryss av irsk folkemusikk over seg, men dette endrer seg ettersom Hvals stemme beveger seg som en slange gjennom det sparsomt arrangerte musikklandskapet. Hun skriver flotte låter, arrangementene er åpne og storslåtte på samme måte som Helge Steens nydelige produksjon. Hval har historier å fortelle på «viscera» (som betyr noe sånt som indre organer), en tittel som passer perfekt på denne musikken – og ikke minst tekstene. Sjelden har man vel fått servert mer ærlige og kroppslige tekster innenfor den jazzrelaterte musikken. Ikke sånn å forstå at Hval gransker nyrer og galleblære osv. på plata og at plata kan brukes i utdannelsen av helsepersonell, men jeg føler det fungerer mer som at dette er musikk som kroppen reagerer på, på en svært positiv måte. jazznytt [63]
Page 3 and 4:
Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6:
Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8:
TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10:
SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12: JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14: Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16: jazznytt [15]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43 and 44: musikkformen, der de bruker litt s
Page 45 and 46: øvrig også i en spontan musikkgru
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53 and 54: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 55 and 56: jakke Keith Richards og Mick Jagger
Page 57 and 58: ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HI
Page 59 and 60: EPLE TRIO «In The Clearing. In The
Page 61: spennende intervallspring. Begge er
Page 65 and 66: ek, Arild Andersen og Jon Christens
Page 67 and 68: NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 97882818
Page 69 and 70: GEORG REISS KVARTETT «For All We K
Page 71 and 72: PI RECORDINGS - FEM KONKRETE KREATI
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S
show all

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?