omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

ANMELDELSER Plata er sparsomt orkestrert, kun ved hjelp av Volden og Laastads enkle, men effektive bidrag, sammen med Hvals zitter, gitar og stemme. Jenny Hval ønskes med dette hjertelig velkommen inn i «det gode selskap» i samme avdeling som Susanna Wallumrød og hennes like. Vi trenger døråpnere som henne i vår nærhet. Jan Granlie IRO HAARLA QUINTET «Vespers» Iro Haarla (p, harp), Mathias Eick (tp), Trygve Seim (ts, ss), Ulf Krokfors (b), Jon Christensen (dr) ECM 2172 Mange spør seg om «the nordic sound» virkelig eksisterer? Eller om det kanskje bare er noe Manfred Eicher har funnet på i markedsføringsøyemed? Lån et halvt øre til Iro Haarla Quintet, og svaret gir seg sjøl: Yes, indeed! It exists! Iro Haarla skriver all musikken, hvilket i seg sjøl sier sitt om ei dame som ikke går av veien for å gi seg i kast med utfordringer andre ville gitt det meste for å slippe. Jeg mener; mangeårig samarbeidspartner (m/Edvard Vesala) Uffe Krokfors, samt oppleste og vedtatte mestere som Mathias Eick, Trygve Seim og Jon Christensen – vel, du bør helst ikke være nervevrak idet du presenterer nye låter for denne gjengen. Bandet hennes griper da også Haarlas materiale begjærlig, med begge JAZZBØKER ERIK MOSEHOLM «Da Den Moderne Dansemusikk Kom Til Danmark» ERIK MOSEHOLM FORLAG ISBN 978-87-993793-0-9 (Danmark 2010) Forfatteren (og bassisten) sier at dette ikke er en bok om jazz, men om «moderne dansemusiks kulturhistorie». Dette er et interessant tema i seg selv, men det er naturligvis klare forbindelser til jazzen, og kjenner man til dansk årgangsjazz, vil man finne masse relevant stoff her med referanser til størrelser som Erik Tuxen, Leo Mathisen, Valdemar Eiberg, Svend Asmussen og mange andre. Og for dem som interesserer seg for dans og jazzens forhold til denne, er boken et absolutt «must». Det er gjort et solid forskningsarbeid, som dessuten er meget lesverdig med mange anekdoter, plakater og fotografier fra førkrigstiden. Det er ikke til å unngå å bemerke at danskene var like rasistiske som nordmenn når det gjaldt møte med den afro-amerikanske kultur. Groteske uttalelser var helt normalt, selv når det gjaldt et besøk av det fine jazzorkestret «Sam Wooding’s Chocolate Kiddies» i 1925, lederen ble karakterisert som [64] jazznytt hender. Det innebærer ikke at de lager «mye» lyd. Det er mye viktigere at de lager helt riktig lyd! Helt og holdent akustisk, som Jon Christensens trommesett. (Jeg trur det går en måned eller to før vi får se ham på scenen med pedaler, strømførende kabler og «electronics» i venstrehånda!) Haarla skriver nydelige melodilinjer for Seim og Eick, og det er egentlig bare å lene seg godt tilbake – og nyte. Dette er bare så velorganisert. Så lekkert tilberedt. Så til fingerspissene moderne jazz. Og nordisk? Det er faktisk en liten krise at de ikke fikk lov til å åpne ski-VM – med Ero Mäntyranta, Harald Grønningen, Juha Mieto og Oddvar Brå i lange klyv i bakgrunnen. Fantastisk! Arild Rønsen IN TRANSIT «Shifting Moods» KONNEX KCD5260 Den sveitsisk/amerikanske kvartetten «In Transit» er ute med sitt andre album. De fire godt voksne improvisatørene har på «Shifting Moods» lydfestet syv spontane komposisjoner live fra en jazzkjeller i Zürich. Deres frilynte komprovisasjoner avslører en dyp rotfesting i jazzens tonespråk, men også slektskap til brødrene Donald og Albert Ayler og Cecil Taylor. Særlig Taylors store band med Jimmy Lyons på altsaksofon stikker seg frem som en inspirator. Flere av improvisasjonene er som tidligere antydet til forveksling like rene komposisjoner, all den tid en klar felles retning og utvikling er så sterkt til stede hos kvartetten. Særlig første nummer utmerker seg med en klar kompositorisk idé som sprer seg mellom musikerne som ild i tørt gress. De fire gnikker, stryker, klunker, skviker og hamrer seg gjennom en snau time med kantete, rufsete, men tidvis også harmonisk fundert samspill, med mange strålende øyeblikk og få dødpunkter. Sveits strikes again. Sentraleuropeisk fjelljazz er ikke som annen fjelljazz! Svein Magnus Furu JAZZBANDITT «Jazzbanditt» Stian Vågen Nilsen (g), Knut Bendik Manger Breistein (g), Egil Stemkens (b), Gaute Skrove (v) HOT CLUB HCRCD2036 På årets Djangofestival stiftet jeg for første gang kjennskap til disse bandittene, som ble møtt med kraftfulle ovasjoner på Soria Moria. Når jeg nå sitter her med deres debutplate i hendene er det en overraskende variert sak, til stringswing å være. Denne sjangeren er jo kjent for å være rimelig konservativ, for å si det mildt, all den tid uttrykket ikke har endret seg nevneverdig på 50 år. Da er det forfriskende med et band som tør å utfordre på det harmoniske og instrumenteringsmessige planet. «orangutang». Og jeg kan ikke dy meg for å sitere «Kvindeklub»: «Unge piger, der ofrer deres nerver og skønhed på jazz-foxtrot, vil ældes tidlig og give djævelen mulighed for at leve på stor fod». Det burde være mange målgrupper til denne spennende boken som er skrevet på et godt og lettlest dansk. Dessuten følger det med to CDer med musikkeksempler! Jan Evensmo LEIF BO PETERSEN & THEO REHAK «The Music And Life Of Theodore «Fats» Navarro» THE SCARECROW PRESS, INC. ISBN 978-0-8108-6721-5 (paper) 978-0-8108- 6722-2 (ebook) (USA 2009) Fats Navarro var, sammen med Dizzy Gillespie, grunnleggeren av moderne trompetjazz. Han var ikke fylt 27 år da han døde i 1950, brutt ned av sykdom og rusmisbruk. Likevel hadde han en meget betydelig innflytelse, først på sin samtid, og senere på størrelser som Clifford Brown, Lee Morgan og mange andre. Hans historie er interessant, spennende og tragisk i seg selv, og også som et eksem- Platen åpner med fire rimelig tradisjonelle komposisjoner, med «Mord i Smuget» som et tidlig høydepunkt. Melodien setter seg øyeblikkelig på hjernen, og blir der lenge. Vi tilgir stavefeilen i Coltranes «Giant Steps» som har blitt til «Gigant Steps», og jeg er også tilbøyelig til å glemme utførelsen, for i det vi er kommet til spor åtte møtes vi av et markert stilskifte. Lars Franks saksofon og Even Skatruds trombone sammen med Cecilia Wilders bratsj, instrumentert i tette intervaller, komponert i 15/16 takt. Tøft! Videre titter Lester Young frem i Lars Franks skikkelse, i Monks «In walked Bud», Skatrud får kjørt høyrearmen i en eksplosiv «Cherokee», mens vi ønskes mykt god natt i avsluttende «Ssshhh». De fire unge bandittene med sine gjester utfordrer på en forbilledlig måte den tradisjonelle sigøynerjazzen, all den tid de viser at de mestrer tradisjonen og ikke bare hakker uvitende løs på den. De utmerkede soliene, særlig fra fiolinist Skrove, underbygger Jazzbandittene som en solid tilvekst til Norges allerede gode stringswingfauna. Svein Magnus Furu GORAN KAJFES «X/Y» HEAD 013 Den svenske trompeteren Goran Kajfes har omtrent samme stilling i den svenske jazzen som Jan Garba- pel på jazzens utvikling fra swing til bebop på førtitallet. Det er derfor gledelig at dette er blitt en fantastisk jazzbok, en av de aller beste jeg noen gang har lest! Det er gjort et utrolig grundig forskningsarbeid rundt Navarros liv og karriere; vi følger ham nærmest fra dag til dag, fra han ble født i Key West, Florida, gjennom oppvekst, «grunnskolen» i storband som Andy Kirk og Billy Eckstine, til han slår ut i full blomst ca. 1946, og deretter de vanskelige tider som leder til en altfor tidlig død. Men dette biografiske aspektet er ikke alt! Boken har nemlig integrert en musikalsk del og analyse i selve teksten. Ikke bare går forfatterne gjennom hver enkelt plateinnspilling Navarro deltok i, med kyndige kommentarer, men de presenterer også et utall av illustrerende noteeksempler. De av oss som er godt kjent med hans musikk fra tidligere, kan ha stor glede og nytte av å sette på hans plater, lese forfatternes analyser og følge med på notene etter fattig evne. Og yngre trumpetstudenter kan jo forsøke å spille etter disse notene … Oslo Jazz Circle inviterte på grunnlag av boken Leif Bo Petersen, tidligere skolelærer og selv trompeter, til å holde et foredrag om Fats Navarro, en inspirerende kveld i fjor høst. La deg selv inspirere til å kjøpe denne vidunderlige boken! Jan Evensmo
ek, Arild Andersen og Jon Christensen har her hjemme. Han kommer opprinnelig fra Tyresö, og er barn av kroatiske foreldre. Hans far, Davor Kajfes var pianist, og var stadig på turné i Europa. Goran Kajfes har jobbet med en rekke svenske musikere opp gjennom årene. Han har beriket både konserter og plater med bl.a. Stina Nordenstam, Fläskkvartetten, Nenah Cherry, Håkan Hellström, Janet Jackson (!), Freddie Wadling, Monica Zetterlund, Eldkvarn, Eagle-Eye Cherry og Bo Kaspers Orkester. Hans solodebut kom med platen «Home» i 2001, og oppfølgeren «Headspin» vant svensk Grammis i 2005. Tid daglig spiller han med gruppen Oddjob, Nacka Forum og skabandet Jobalites. På «X/Y» ville han lage en plate som ikke bare var bra musikalsk, han savnet de gode, gamle platecoverne, og ville lage en kunstbok ut av utgivelsen. To plater med et knippe kunstverk i mellom. På «X» samarbeider han med et knippe av de ledende improvisatørene i den svenske jazzen. I The Subtropic Orchestra møter vi bl.a. Jonas Kullhammar (s), Per «Ruskträsk» Johansson (s), Johan Berthling (b), Johan Holmegard (dr) og en rekke andre i tillegg til han selv på trompet, synthbass og perkusjon. Umiddelbart forbinder jeg denne musikken med en litt light-versjon av Miles Davis sine første elektriske band, samtiidig som ånden av Don Cherry svever over det hele (andresporet er også komponert av Cherry). Musikerne gjør en utmerket jobb. Det låter litt «gammeldags», men det er en varme og glød i musikken som merkes godt. «Y» er et stykke mer svevende musikk gjort av Kajfes i samarbeid med komponisten David Österberg, hvor en rekke keyboardsvarianter pluss piano, trompet, skarptromme og cymbal tas i bruk. En meditativ og vakker innspilling som svever av gårde uten å bli noe i nærheten av «new age» eller andre musikalske uvesener. I mellom disse platene finner vi et knippe kunstverk av svenske kunstnere, som gir musikken enda mer mening. «X»platen er nok den mest interessante, vurdert gjennom mine ører, og burde kunne fremføres i levende live en gang. «Y» er mer meditativ og neddempet, og kunne passet i en eller annen kirke på en eller annen festival i nærheten. To flotte plater innpakket i vakker kunst. En komplett kunstopplevelse, kan vi nesten kalle det. Jan Granlie MAJID KHALIQ «The Basilisk» WWW.MAJIDKHALIQ.COM Noe forteller meg at jeg ikke er den eneste som hører om den amerikanske fiolinisten Majid Khaliq for første gang i forbindelse med hans debutCD «The Basilisk». Som så mange andre har han tatt situasjonen i platebransjen til etterretning og har gitt ut plata på eget selskap eller nærmere bestemt sitt eget nettsted. Den 33 år gamle Khaliq, født og oppvokst i New York-området, har tatt til seg av det meste han har opplevd og når det geografiske utgangpunktet er «The Big Apple» så sier det mye og mangt. Opprinnelig har han klassisk bakgrunn, men jazzen tok han heldigvis før det var for seint og på «The Basilisk» opplever vi alt fra det klassiske fundamentet til hip hop-impulser. Fem av de åtte låtene har Khaliq skrevet sjøl og når resten er henta fra McCoy Tyner, Cole Porter og avsluttes med «Polka Dots and Moonbeams», så mer enn antyder det hvor hovedvekta ligger. Med en av New Yorks aller mest lovende trommeslagere, og sønn av den strålende jazzfiolinisten John Blake, Jr., Johnathan Blake, pianistene Eric «ELEW» Lewis og Jeb Patton som deler på, trompeteren Charles Porter og bassisten Ivan Taylor (pluss en gitarist som spiller på ett spor, men som ikke er oppgitt), så gir Khaliq oss uansett en ganske trad debut som ikke er egna til å sperre opp ørene slik som når vi møter for eksempel Ola Kvernberg. Majid Khaliq er utvilsomt en dyktig instrumentalist, men han greier likevel ikke å utfordre meg i voldsom grad foreløpig. «The Basilisk» er en helt grei presentasjon av et talent og Khaliq har utvilsomt det i seg som trengs for å ta nye steg. Tor Hammerø JONATHAN KREISBERG «Shadowless» NEW FOR NOW MUSIC NFN 00<strong>02</strong> Fra tid til annen dukker de opp fra det store – ikke akkurat intet – og gir bortskjemte og blaserte anmeldere bakoversveis. Gitaristen Jonathan Kreisberg hører med til den kategorien. 38 år gamle Kreisberg er født og oppvokst i New York, men flytta som tiåring til Miami. Musikk på høyt nivå hadde han med seg allerede fra ei solid platesamling i heimen. Gjennom seks tidligere CDer og mye turnering både med egne og andres band har han fortalt de som har kommet over hans musikk hvilke kvaliteter han er i besittelse av. Her hjemme fikk en del oppleve han i fjor i organisten Dr. Lonnie Smith sin trio. Jeg var altså ikke blant dem som skjønte min besøkelsestid da Kreisberg gjesta kongeriket, men møtet på «Shadowless» med hans egen musikk har definitivt gitt meg en ny gitarfavoritt. Kanskje var det like greit at møtet blei utsatt for jeg har en mistanke om at det er som bandleder vi får et solid innblikk i hvem Jonathan Kreisberg egentlig er. Bortsett fra ei låt basert på en gresk folkemelodi og Billie Holiday-klassikeren «Nice Work If You Can Get It» i en usedvanlig original versjon, har Kreisberg skrevet all musikken sjøl. Han er i besittelse av en personlig stemme, men at han har lytta aldri så lite til folk som Pat Metheny og John Scofield tror jeg ikke det kan være noen tvil om. Et moderne hipt uttrykk der det skjer mye i løpet av hver eneste låt ligger i bånn – plutselig vrir Kreisberg & Co det hele over i rockeverden, for så på et helt naturlig vis legge veien tilbake til jazzen. Tempomessig er det hyppige variasjoner og Kreisberg benytter også en slags synthsound ikke så ulikt Metheny fra tid til annen. Med seg har Kreisberg et særdeles bra lag med trommeslager Mark Ferber, pianisten Henry Hey, bassisten Matt Penman fra SFJAZZ Collective og saksofonisten Will Vinson som vi har truffet på sammen med vår egen New York-gitarist Lage Lund. Uten unntak er dette spennende og meget dyktige musikanter og de passer strålende sammen. Jonathan Kreisberg har siden 1997 bodd i New York igjen og tilhører noen av de aller mest spennende miljøene i «The Big Apple». Med «Shadowless» har han i løpet av kort tid etablert seg på min personlige gitartopp – sammen med noen andre! Tor Hammerø FRANK KVINGE «Sologuitar - Arctic Skyway» Frank Kvinge (g) LOSEN RECORDS LOS 103-2 Frank Kvinge er en norsk gitarist uteksaminert i klassisk og jazz. Etter oppveksten i Sandnes studerte han ved Guitar Institute of Technology i L.A. USA . I tiden 1989-2001 var han aktivt med i et levende musikermiljø i Chicago, tidvis med eget band. Han flyttet tilbake til hjemlandet i 20<strong>02</strong>. Albumet «Grieg, solo guitar» (Ponca, 2007) var hans forrige utgivelse. På sitt seneste utspill, «Artic Skyway» har han valgt å ta en pause fra klassiske verker. Den pliktoppfyllende småbarnsfaren hiver seg rundt og får en avtale på plass, som inkluderer et par opptakstimer i studioet til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio. Til sin store fortvilelse glemmer den godeste Frank sin seks strengers nylongitar hjemme. Tid ANMELDELSER koster penger det vet vi jo alle. Opptakene med seks strengers stålgitar blir unnagjort i en fei i studio. Frank Kvinge vet at dette kan være skjebnesvangert, for få artister lar seg musikalsk friste til å eksperimentere med en produksjon på rekordtid. Det gis heller ikke mye tid til å «overdubbe» - en teknikk brukt av musikkstudioer for å legge til ekstra lyd på tidligere innspilt musikk. Den standhaftige Frank Kvinge holder likevel fast på sine planer. Komponistens 15 utvalgte har tidvis svært gode gitarprestasjoner. Det mest sårbare med denne utgivelsen er konseptet. Helhetsinntrykket på dette albumet blir noe ensidig. Kanskje det var litt synd at nylongitaren ble glemt igjen hjemme. Den siste låten «Arctic Skyway» er allikevel en fin avslutning på Frank Kvinge´s «Solo guitar». Lasse Haugen LAKE / WEBER / ULRICH «For a Little Dancin’» INTAKT 172 Sveitsisk baserte Intakt Records står fremdeles som den beste garant for kvalitetsmusikk, innen de friere former for jazz. Konstellasjoner mellom koryfeer fra den historiske amerikanske jazz-avantgarde fra sekstitallet og den sentraleuropeiske free-jazzens etterkommere synes å være et musikalsk sett fruktbart konsept. Denne gangen er det altsaksofonisten Oliver Lake, som har innledet et samarbeid med to yngre dedikerte og rutinerte sveitsere, trommeslager og initiativtaker Dieter Ulrich og bassist Christian Weber. Det må innrømmes at Lake en tid har stått litt i glemmeboken hos undertegnede, og vel også litt i skyggen av samtidige stilister og instrumentkolleger som Ornette Coleman, Arthur Blythe og Anthony Braxton. Men Lake huskes vel i det minste for sitt medlemskap i fremdeles aktive «World Saxophone Quartet» og for sin egen reggae-fusjons-gruppe «Jump Up» på 80-tallet. Og med sine nå 66 år (på innspilningstidspunktet i 2009) fremstår han som en integrert og avklaret kunstner. Han spiller med full instrumentell kapasitet i behold, med et snertende, klart klingende toneideal i forlengelse av Charlie Parker, Eric Dolphy og Jakie McLean, og han disponerer sitt spill med sikkert, strukturelt overblikk. Med direkte sikte på trioens forråd av muligheter og fortrinn har han formet ni av de ti stramme tematisk/melodisk-baserte forløp av insiterende variasjon. En innfallsvinkel som viser mange likhetstrekk med danske Jesper Zeuthens trio. Tross den helt faste og akustiske instrumentkonstellasjon er jazznytt [65]
Page 3 and 4:
Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6:
Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8:
TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10:
SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12:
JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14: Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16: jazznytt [15]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43 and 44: musikkformen, der de bruker litt s
Page 45 and 46: øvrig også i en spontan musikkgru
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53 and 54: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 55 and 56: jakke Keith Richards og Mick Jagger
Page 57 and 58: ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HI
Page 59 and 60: EPLE TRIO «In The Clearing. In The
Page 61 and 62: spennende intervallspring. Begge er
Page 63: OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konk
Page 67 and 68: NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 97882818
Page 69 and 70: GEORG REISS KVARTETT «For All We K
Page 71 and 72: PI RECORDINGS - FEM KONKRETE KREATI
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S
show all

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?