omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
GEORG REISS KVARTETT<br />
«For All We Know»<br />
Georg Reiss (cl), Håkon Gjesvik (p), Torstein Ellingsen (dr), Audun Ellingsen (b)<br />
MJB6<br />
Jeg siterer fra <strong>omslag</strong>et: «Dette er<br />
en plate laget for deg. Med gode<br />
melodier, lekende soli og behagelig<br />
lyd, har vi kun ett mål for øyet;<br />
at du skal ha lyst til å spille den en<br />
gang til». Det har jeg gjort ja, faktisk tre ganger i<br />
løpet av noen dager. Melodivalget er ganske krevende,<br />
bestående av standardmelodier som tidligere<br />
har blitt innspilt av mange av jazzens<br />
storheter, samt noen interessante komposisjoner,<br />
som Olle Adolphsons «Trubbel» (også innspilt av<br />
Asmund Bjørken på akkordeon så tidlig som i<br />
1979).<br />
Georg Reiss har nå etablert seg som en av våre<br />
beste klarinettister innen jazz og annen rytmisk<br />
musikk. Han spiller fast med Magnolia Jazz<br />
Band, og er bandets selvsagte annonsør, med en<br />
humor som går i retning av «british understatement».<br />
Foruten å ha blitt påvirket av jazzen, har<br />
hans stil også en dragning mot jødisk/bulgarsk<br />
musikk (klezmer renner meg i hu).<br />
Noen typisk New Orleans-klarinettist er han<br />
ker hverandre fra skanse til skanse. I<br />
det ene øyeblikket voldsomt. I det<br />
neste sart og stille. Det er nok ikke<br />
noe for førstegangskjøperne av jazz.<br />
Til det er det nok både rytmisk og<br />
melodisk litt for langt unna<br />
pop/rock-sjangeren, men har du<br />
først knekt jazzkoden, er dette duojazz<br />
av ypperste format. Skal jeg<br />
velge mellom Diers og Andersson,<br />
velger jeg under tvil perkusjonisten<br />
og vokalisten Lisbeth Diers. Særlig<br />
på de låtene hvor hun også bruker<br />
stemmen, er det vanskelig å holde<br />
smilet tilbake. Jeg gleder meg allerede<br />
til oppfølgeren til denne strålende<br />
debuten.<br />
Roy Ervin Solstad<br />
JEREMY PELT QUINTET<br />
«The Talented Mr Pelt»<br />
HIGHNOTE 7216<br />
Pelt har holdt kvintetten sin sammen<br />
i mer enn tre år, en prisverdig<br />
prestasjon, særlig tatt i betraktning<br />
at den inneholder et par av de mer<br />
ettertraktede musikerne i USA. I albumteksten<br />
skriver bassist Dwayne<br />
Burno at bandet lider når ett av<br />
medlemmene må ha vikar, fordi alle<br />
har utviklet seg til å bli «…the person<br />
that is NEEDED, not only wanted».<br />
Lett å forstå, bandet låter<br />
homogent, og temagrunnlaget er<br />
ofte komplisert i skiftende taktarter<br />
og sammensatt form. Selv om kvintetten<br />
behersker underlaget, kan<br />
dette være et tveegget sverd – det<br />
hender krevende strukturer ødelegger<br />
noe av flyten i improvisasjonene.<br />
Jeremy Pelts kvintett er blant de<br />
fremste når det gjelder fordypning i<br />
akustisk tradisjonsbasert samtidsjazz.<br />
Pelt på trompet og tenorist JD Allan<br />
spiller fulltonende kor med kompli-<br />
ikke, og hans spill passer derfor innenfor flere av<br />
jazzens stilarter. Han er også som en knakende<br />
god altsaksofonist(jeg savner en drager på saksofon).<br />
To av hans medmusikanter er kolleger fra Magnolia,<br />
pianisten Håkon Gjesvik og trommeslageren<br />
Torstein Ellingsen. Vi kjenner disse to som<br />
solide utøvere på sine respektive instrument, og<br />
de gir her Georg den støtten han trenger. Den<br />
store overraskelsen for meg er bassisten Audun<br />
Ellingsen. Rent og teknisk meget bra basspill.<br />
Det har kommet en ny generasjon jazzbassister<br />
som tydelig har fått god undervisning, og som<br />
blandet med gode talenter har skapt resultater.<br />
En spilletid på 50 minutter er akkurat passe for<br />
en plate med så pass liten besetning.<br />
Jeg gratulerer Georg Reiss og kvartetten med<br />
deres første plate, og henviser til de første linjene<br />
som Georg selv har skrevet. De stemte på en<br />
prikk!<br />
Trygve Hernæs<br />
sert og levende fraseologi som imponerende<br />
lekent forholder seg til<br />
alle rytmiske utfordringer. Pianist<br />
Danny Grissett er en dyktig Hancockianer<br />
i akkompagnement og<br />
soli, og Cleaver et polyrytmisk kraftsenter.<br />
Alt utføres med full kontroll,<br />
men innimellom får i alle fall denne<br />
lytter en følelse av safe modal-liring.<br />
I slike stunder minnes jeg da salige<br />
Art Blakey midt i et kontrollert<br />
Wynton Marsalis-kor freste fra<br />
trommestolen: «Make a mistake!».<br />
Men bevares – dette er bra, ut fra<br />
bandets målsetning veldig bra. Har<br />
du sans for gammel Miles og Blue<br />
Note, finner du ikke mye som overgår<br />
Pelt-kvintetten på denne siden<br />
av årtusenskiftet. Savner du Freddie<br />
Hubbard, kan Pelt kanskje hjelpe på<br />
abstinsensen, særlig i avslutningslåta<br />
«Davis and Goliath». Den er en<br />
fest, og her høres det faktisk ut som<br />
gutta svetter litt. Innspillingen er<br />
gjort i Rudy van Gelders berømte<br />
Englewood-studio – et kvalitetsstempel<br />
i seg selv – så det er bare så<br />
vidt jeg tør skrive at jeg synes pianolyden<br />
noen steder er litt flat.<br />
Petter Pettersson<br />
POEME<br />
«Idyll»<br />
POEME POPCD01<br />
Poeme er en svensk kvintett som<br />
gjør «jazz på svenska» med tekst.<br />
Vokalisten Evamarie Agnelid og pianisten<br />
Peter Schyborger utgjør<br />
grunnstammen i bandet, og de har<br />
samarbeidet som duo i snart 15 år.<br />
Men det er først nå de har beveget<br />
seg inn i platestudioet for å gjøre en<br />
CD.<br />
Med seg i studioet hadde de saksofonisten<br />
Joakim Mildner, bassisten An-<br />
ders Jormin og trommeslageren<br />
John Löfcrantz-Ramsay, og det<br />
høres ut som de har hatt en hyggelig<br />
stund i studioet i Göteborg høsten<br />
2009.<br />
For et par år siden skrev undertegnede<br />
en panegyrisk ros av platen<br />
«Genom varje andetag» begått av<br />
pianisten Anders Widmark og vokalisten<br />
Helen Sjöholm. Når jeg hører<br />
på Poeme, får jeg en fornemmelse av<br />
at Widmark og Sjöholm lurer litt for<br />
mye i kulissene. Stemmen til Agnelid<br />
er ikke ulik Sjöholm og pianospillet<br />
ligger ikke veldig langt fra<br />
Widmark. Derfor blir det også litt<br />
vanskelig å bedømme denne plata<br />
objektivt. «Genom varje andetag»<br />
var en av de vakreste platene som<br />
kom i 2003, derfor blir sammenligningen<br />
med «Idyll» muligens litt<br />
urettferdig.<br />
Kompet er et av de beste som er å<br />
oppdrive innenfor denne type musikk,<br />
pianospillet er flott og stemmen<br />
til Agnelid er åpen, klar og<br />
vakker.<br />
Men jeg synes kanskje ikke platen<br />
har like mange melodier som utmerker<br />
seg. For visejazzelskere med en<br />
hang til svenske sangerinner, er<br />
dette en innertier. Og for den som<br />
vil høre strøkent basspill gjort av en<br />
av våre sterkeste stemmer på det<br />
store instrumentet, er denne innspillingen<br />
en god studie.<br />
Jan Granlie<br />
ERIC REED<br />
«The Dancing Monk»<br />
SAVANT 2108<br />
Det er Thelonious som danser på<br />
denne CDen, der pianist Eric Reeds<br />
trio tar for seg åtte kjente Monkkomposisjoner<br />
og en tribute-låt (tit-<br />
ANMELDELSER<br />
telmelodien). Reed satt i Wynton<br />
Marsalis’ band i fem år, og har ellers<br />
bakgrunn fra bl.a. Freddie Hubbard<br />
og Joe Henderson.<br />
Monks komposisjoner og pianospill<br />
er to sider av samme sak – en egen<br />
og særpreget dialekt innen jazzens<br />
språk, et jazzens sognamål. Mange<br />
kan spille Monks melodier med dialektiske<br />
målmerker, men når du har<br />
gjort det – hva så? Skal du forsøke å<br />
utvikle dem på samme målføre, eller<br />
– for å bruke en kanskje ikke hundre<br />
prosent treffende metafor – gå over<br />
til bokmål og dermed normalisere<br />
musikken og fjerne særpreget? Det<br />
dreier seg om bl.a. voicinger, nyanseringer,<br />
småskakke arpeggioer samt<br />
en del mer udefinerbare elementer.<br />
Monk sa selv: «Jazz is my adventure.<br />
I’m after new chords, new ways of<br />
syncopating. New figures, new runs.<br />
How to use notes differently».<br />
Reed forsøker å bruke toner annerledes.<br />
Det dufter Monk av hans utvikling<br />
i for eksempel «Blue Monk»<br />
(kanskje ikke det vanskeligste), «Ask<br />
me Now» og til dels også «Pannonica»<br />
(sannsynligvis litt verre.) Selv<br />
om han bruker Monks språk, lykkes<br />
han å fortelle egne historier. Andre<br />
ganger, særlig i balladetempi som på<br />
«Ruby my Dear», er det lettere å<br />
havne i et mer konturløst boplandskap.<br />
Likevel er den dansende Monk –<br />
Reed mener det bør danses mer til<br />
jazz – et tight og fint album, der Ben<br />
Wolfes bass og Mc Clenty Hunters<br />
trommer, med elastisk drivende vispespill<br />
og til dels morsomme cymbalaksentueringer,<br />
bidrar til et<br />
personlig statement i Monks ånd.<br />
Petter Pettersson<br />
jazznytt [69]