omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
ANMELDELSER<br />
DANIEL RORKE<br />
«San´an»<br />
Daniel Rorke - (s), Hilmar Jensson -<br />
(g), Rune Nergaard - (b), Per Oddvar<br />
Johansen - (dr)<br />
SATU 09<strong>02</strong><br />
Den australske saksofonisten Daniel<br />
Rorke er inspirert av det japanske<br />
instrumentet shakuhachi, et bambuslignende<br />
blåseinstrument. Henrykt<br />
over bambusrørets muligheter<br />
ble albumet «San´an» til. Ulike stilarter<br />
og sjangre er sterkt representert<br />
her. Komponisten Rorke har<br />
også fått med seg en legendarisk besetning<br />
som består av svært produktive<br />
jazzmusikere med ulik bakgrunn<br />
og nasjonalitet. Vi drar kjensel på<br />
den islandske gitaristen Hilmar<br />
Jensson som har arbeidet med blant<br />
annet Jim Black’s Alas No Axis. Ellers<br />
består også kvartetten av to<br />
sterke jazznavn som Daniel Rorke<br />
har møtt på i det norske jazzmiljøet i<br />
Trondheim, Rune Nergaard på bass<br />
og Per Oddvar Johansen på trommer.<br />
Her ligger også litt av hemmeligheten<br />
bak albumet «San´an», ikke<br />
minst er et opphold i Rainbow Studio<br />
med på å gjøre dette albumet til<br />
et mestermøte av jazzmusikere. Man<br />
skal være forsiktig med å sammenligne<br />
med tidligere og andre store<br />
utgivelser, men «Fluctuation, Metamorphoses»<br />
har en banebrytende<br />
innledning som helt og holdent er<br />
Hilmar Jensson sin fortjeneste. Daniel<br />
Rorke sine år i Trondheim har<br />
nok gjort ham til en fullblods utøver<br />
av den nordiske jazzsounden.<br />
Lasse Haugen<br />
ANGELICA SANCHEZ<br />
«a little house»<br />
CLEEN FEED CF206CD<br />
Pianisten Angelica Sanchez er et<br />
nytt navn for undertegnede. Dette<br />
er hennes tredje plate under eget<br />
navn, og hennes andre på selskapet<br />
Cleen Feed. Hun har tilhold i New<br />
York og hun spiller med det som kan<br />
krype og gå av modernister der<br />
borte, som Wadada Leo Smith, Paul<br />
Motian, Ralph Alessi, Susie Ibarra,<br />
Tim Berne, Mario Pavone, Trevor<br />
Dunn og Mark Dresser.<br />
I henne lille hus møter vi henne solo<br />
– både på vanlig piano og toy piano,<br />
noe som er med på å gjøre innspillingen<br />
variert og fin.<br />
Musikalsk befinner hun seg innenfor<br />
avantgarden med klare røtter til<br />
Cecil Taylor og hans like, men jeg<br />
aner også et nært og godt forhold til<br />
Thelonious Monk i hennes «angrep».<br />
Hennes fabuleringer over<br />
få jazznyhetene hjem i<br />
postkasse seks ganger i året<br />
[70] jazznytt<br />
abonner på jazznytt<br />
www.jazznytt.no<br />
tangentene er smakfulle og komposisjonene<br />
fortoner seg som frie improvisasjoner,<br />
med unntak av «I’ll<br />
Sign My Heart Away» skrevet av<br />
Hank Thompson og «City Living»<br />
som Ornette Coleman står ansvarlig<br />
for. I tillegg behandler hun den fine<br />
brasilianske folkemelodien «A Casinha<br />
Paquenina» som om den var<br />
hennes egen.<br />
Hennes pianospill er kreativt og ytterst<br />
interessant. Det blir aldri kjedelig,<br />
og jeg føler at vi her har å<br />
gjøre med en pianist som også bør få<br />
utfolde seg på en og annen norsk<br />
scene i løpet av nærmeste framtid.<br />
Perfekt for Forum i Molde, Osasalen<br />
på Voss eller andre intime spillesteder<br />
med godt flygel. I tillegg er<br />
lydproduksjonen helt på Jan Erik<br />
Kongshaug-nivå. Strålende!<br />
Jan Granlie<br />
BENJAMIN SCHAEFER<br />
«Beneath the surface»<br />
ENJA 9556<br />
Benjamin Schaefer (29) har studert<br />
med bl.a. John Taylor. I sin pianotrio<br />
suppleres han av bassist Robert<br />
Landfermann og trommeslager<br />
Marcus Rieck. De innleder med et<br />
virilt nummer som grovt sett er sted<br />
mellom Keith Jarrett og e.s.t. Deretter<br />
utvides besetningen med to<br />
klarinetter (tidvis bassklarinett), fiolin<br />
og cello. Denne uvanlige instrumentsammensetningen<br />
bruker<br />
Scaefer til å skape særpreget kammermusikk,<br />
fra sfærisk samtidsmusikk<br />
i den nesten ti minutter lange<br />
tittelkomposisjonen, til halvannet<br />
minutt enkel pastoral skjønnhet for<br />
klarinett og cello i «Davy Jones».<br />
Mellom de orkestrale numrene<br />
kommer trioen tilbake med pregnante<br />
innslag, til det hele avsuttes<br />
med et par minutters lyrisk – men likevel<br />
margfullt – solopiano i<br />
«Texas».<br />
Da har vi vært gjennom en variert<br />
reise i et både morsomt og særpreget<br />
musikalsk landskap, som nok en<br />
gang illustrerer at det skjer mye i<br />
ung tysk jazz for tiden. Både som<br />
leder for en lovende pianotrio, og<br />
som kammerkomponist, er Schaefer<br />
en begavelse jeg gjerne hører flere<br />
ganger. Personlig musikk som er behagelig<br />
og innimellom direkte vakker,<br />
uten å benytte banale<br />
virkemidler.<br />
Petter Pettersson<br />
TRYGVE SEIM / ANDREAS UTNEM<br />
«Songs for Saxophone and Piano<br />
– Purcor»<br />
Trygve Seim, (ts, ss), Andreas Utnem<br />
(p, harm)<br />
ECM 2186<br />
En messe for saksofon og piano. Det<br />
er det det er. Selv om rekkefølgen<br />
ikke er klassisk, peker titler som<br />
«Kyrie», «Credo», «Gloria»,<br />
«Agnus Dei», mot en inspirasjon fra<br />
en veletablert musikkhistorisk tradisjon.<br />
Musikken er i hovedsak nyskrevet<br />
av de to herrer, men det<br />
sakrale preget er ikke bare understreket<br />
av at plata er tatt opp i<br />
Tøyen Kirke. Musikken har klare<br />
trekk som peker mot den norske –<br />
og europeiske – salme- og folkemusikalske<br />
skatten. Det er vel derfor<br />
ikke tilfeldig at plata kom ut like<br />
oppunder juletidene. En juleklassiker<br />
i årene framover blir nok dette i<br />
mange norske hjem.<br />
Jan Erik Kongshaug har lagt et fløyelsaktig<br />
lydbilde over dette. Ikke<br />
ECMs vanlige glassklare klangbilde.<br />
En kraftigere romklang understreker<br />
det sakrale temaet. Plata bringer<br />
tankene naturlig hen til Brunborgs<br />
og Bjerkestrand femten år gamle<br />
plate «Gull, Røkelse, Myrra». Tiden<br />
vil vise om Seim og Utnems plate vil<br />
stå seg like godt som denne. Men<br />
utfordreren har taklet konkurrenten<br />
svært godt i denne første omgangen.<br />
Jeg har fundert en del på det enigmatiske<br />
navnet på plata. «Purcor».<br />
Og har konkludert med at det må<br />
være en lek med latin. Altså purum<br />
cor, noe som skulle kunne oversettes<br />
med «ren sjel» eller «rent hjerte»,<br />
men det kan også peke mot «ren<br />
sang». Skjønn musikk er det i hvert<br />
fall. Og som kjent kan ikke skjønn<br />
musikk oppstå av annet enn et rent<br />
hjerte. «Bellus chorus puro corde».<br />
Johan Hauknes<br />
SHERIFFS OF NOTHINGNESS<br />
«A Summer’s Night at the<br />
Crooked Forest»<br />
Kari Rønnekleiv (v), Ole Henrik Moe jr.<br />
(vla)<br />
SOFA 533<br />
Komponisten Ole Henrik Moe jr.<br />
har høstet stor anerkjennelse for<br />
sine komposisjoner for strykekvartett,<br />
og duoen med kona Kari Rønnekleiv<br />
vant en spellemannpris i<br />
2007 for utgivelsen «Ciaconna / 3<br />
Persephone Perseptions». Siden den<br />
gang har Moe og Rønnekleiv etablert<br />
seg på improscenen også, med<br />
opptredener på bl.a. All Ears-festivalen.<br />
Da jeg så dem der ble jeg slått<br />
av hierarkiet (!) i duoen, her var det<br />
tydelig at det var Moe som satt premissene,<br />
mens Rønnekleiv fulgte<br />
lydig hakk i hæl.<br />
Siden den gang har jeg ikke sett dem<br />
som duo, men sett Rønnekleiv opparbeide<br />
større autoritet og tyngde,<br />
både i eget spill og som en stadig<br />
mer fremtredende utøver i samtidsmusikk<br />
/ impromiljøet. På «A Summer’s<br />
Night...» er det (i hvert fall<br />
lydlig) to likeverdige improvisatører<br />
som trer ut av skogens skygger med<br />
sine strykeinstrumenter.<br />
De følger hverandre tett, svært tett,<br />
så tett at det er vanskelig å høre at<br />
det er to instrumentalister som er i<br />
aksjon. Dette fører til et massivt uttrykk,<br />
utelukkende ved bruk av utvidede<br />
stryketeknikker; hurtige<br />
tremoloer, flageoletter, dobbel- og<br />
trippelgrep. De besitter et enormt<br />
dynamisk spekter, fra den mest ubetydelige<br />
visling til kaskader av fargerike<br />
strøk.<br />
Vi får høre Xenakis-inspirerte glissandi,<br />
abstraherte romanser, psykotisk<br />
eventyrblanding, minimalistisk<br />
og tålmodig avventende pust av nattebris.<br />
Til tider låter det så kaldt og<br />
skarpt som krittskraping mot en<br />
tavle, andre tider tilforlatelig enkelt<br />
som en ensom tone i et tomt rom.<br />
Men hele tiden med en sterk nerve,<br />
et uvirkelig samspill og en ukuelig<br />
vilje.<br />
Svein Magnus Furu<br />
GWILYM SIMCOCK<br />
«Good Days at Schloss Elmau»<br />
ACT 9501-2<br />
Gwilym Simcock blei fødd i Bangor<br />
i Gwynedd (Nord-Wales) for ganske<br />
nøyaktig 30 år sidan. Det er få unge<br />
jazzmusikarar som er blitt hausa opp<br />
slik Simcock har blitt dei siste 10<br />
åra. Han har delteke på meir enn 20<br />
CDar, fått ei mengd prisar og komposisjonsoppdrag<br />
og blitt omtalt i<br />
dei fleste jazzpublikasjonar i verda.<br />
«Good Days at Schloss Elmau» er<br />
den tredje utgjevinga i eige namn og<br />
den første på ACT-etiketten.<br />
Simcock serverer ein snau times<br />
program med åtte eigenkomponerte<br />
låtar, sjølv om eg måtte kikka på<br />
<strong>omslag</strong>et for å forsikra meg om at<br />
ikkje opningssporet «These Are The<br />
Good Days» ikkje var ført i pennen<br />
av Chick Corea. Komposisjonane er<br />
elles sterkt påverka av folk som<br />
Corea, Jarrett og Metheny, og i<br />
«Northern Smiles» er Jarrett slik til<br />
dei grader tilstades både kompositorisk<br />
og pianistisk.<br />
Ein kan ikkje anna enn å la seg imponera<br />
over Simcocks fraperande<br />
teknikk og mogne oversikt, og soloplata,<br />
som er innspelt på Schloss<br />
Elmau ikkje langt frå Garmisch-Partenkirchen,<br />
er behageleg å ha på<br />
CDspelaren, men musikken loddar<br />
ikkje særleg djupt.<br />
Alle referansane og overtydlege inspirasjonskjelder<br />
etterlet eit samla<br />
inntrykk av noko ufordøydd. Musikalsk<br />
eklektisme , gjort intelligent<br />
og kreativt, kan vera eit honnørord,<br />
men i dette tilfelle er det meir uttrykk<br />
for manglande fokus. Simcock<br />
greier berre unntaksvis å setja sitt<br />
bumerke på musikken. Eit slikt unnatak<br />
er den majestetiske og virtuose<br />
«Wake Up Call». Det skulle vore<br />
fleire av dette slaget, men godt spelt<br />
er det, for all del.<br />
Lars Mossefinn