omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

Recommendations

Info

ANMELDELSER DANIEL RORKE «Sanán» Daniel Rorke - (s), Hilmar Jensson - (g), Rune Nergaard - (b), Per Oddvar Johansen - (dr) SATU 0902 Den australske saksofonisten Daniel Rorke er inspirert av det japanske instrumentet shakuhachi, et bambuslignende blåseinstrument. Henrykt over bambusrørets muligheter ble albumet «Sanán» til. Ulike stilarter og sjangre er sterkt representert her. Komponisten Rorke har også fått med seg en legendarisk besetning som består av svært produktive jazzmusikere med ulik bakgrunn og nasjonalitet. Vi drar kjensel på den islandske gitaristen Hilmar Jensson som har arbeidet med blant annet Jim Black’s Alas No Axis. Ellers består også kvartetten av to sterke jazznavn som Daniel Rorke har møtt på i det norske jazzmiljøet i Trondheim, Rune Nergaard på bass og Per Oddvar Johansen på trommer. Her ligger også litt av hemmeligheten bak albumet «Sanán», ikke minst er et opphold i Rainbow Studio med på å gjøre dette albumet til et mestermøte av jazzmusikere. Man skal være forsiktig med å sammenligne med tidligere og andre store utgivelser, men «Fluctuation, Metamorphoses» har en banebrytende innledning som helt og holdent er Hilmar Jensson sin fortjeneste. Daniel Rorke sine år i Trondheim har nok gjort ham til en fullblods utøver av den nordiske jazzsounden. Lasse Haugen ANGELICA SANCHEZ «a little house» CLEEN FEED CF206CD Pianisten Angelica Sanchez er et nytt navn for undertegnede. Dette er hennes tredje plate under eget navn, og hennes andre på selskapet Cleen Feed. Hun har tilhold i New York og hun spiller med det som kan krype og gå av modernister der borte, som Wadada Leo Smith, Paul Motian, Ralph Alessi, Susie Ibarra, Tim Berne, Mario Pavone, Trevor Dunn og Mark Dresser. I henne lille hus møter vi henne solo – både på vanlig piano og toy piano, noe som er med på å gjøre innspillingen variert og fin. Musikalsk befinner hun seg innenfor avantgarden med klare røtter til Cecil Taylor og hans like, men jeg aner også et nært og godt forhold til Thelonious Monk i hennes «angrep». Hennes fabuleringer over få jazznyhetene hjem i postkasse seks ganger i året [70] jazznytt abonner på jazznytt www.jazznytt.no tangentene er smakfulle og komposisjonene fortoner seg som frie improvisasjoner, med unntak av «I’ll Sign My Heart Away» skrevet av Hank Thompson og «City Living» som Ornette Coleman står ansvarlig for. I tillegg behandler hun den fine brasilianske folkemelodien «A Casinha Paquenina» som om den var hennes egen. Hennes pianospill er kreativt og ytterst interessant. Det blir aldri kjedelig, og jeg føler at vi her har å gjøre med en pianist som også bør få utfolde seg på en og annen norsk scene i løpet av nærmeste framtid. Perfekt for Forum i Molde, Osasalen på Voss eller andre intime spillesteder med godt flygel. I tillegg er lydproduksjonen helt på Jan Erik Kongshaug-nivå. Strålende! Jan Granlie BENJAMIN SCHAEFER «Beneath the surface» ENJA 9556 Benjamin Schaefer (29) har studert med bl.a. John Taylor. I sin pianotrio suppleres han av bassist Robert Landfermann og trommeslager Marcus Rieck. De innleder med et virilt nummer som grovt sett er sted mellom Keith Jarrett og e.s.t. Deretter utvides besetningen med to klarinetter (tidvis bassklarinett), fiolin og cello. Denne uvanlige instrumentsammensetningen bruker Scaefer til å skape særpreget kammermusikk, fra sfærisk samtidsmusikk i den nesten ti minutter lange tittelkomposisjonen, til halvannet minutt enkel pastoral skjønnhet for klarinett og cello i «Davy Jones». Mellom de orkestrale numrene kommer trioen tilbake med pregnante innslag, til det hele avsuttes med et par minutters lyrisk – men likevel margfullt – solopiano i «Texas». Da har vi vært gjennom en variert reise i et både morsomt og særpreget musikalsk landskap, som nok en gang illustrerer at det skjer mye i ung tysk jazz for tiden. Både som leder for en lovende pianotrio, og som kammerkomponist, er Schaefer en begavelse jeg gjerne hører flere ganger. Personlig musikk som er behagelig og innimellom direkte vakker, uten å benytte banale virkemidler. Petter Pettersson TRYGVE SEIM / ANDREAS UTNEM «Songs for Saxophone and Piano – Purcor» Trygve Seim, (ts, ss), Andreas Utnem (p, harm) ECM 2186 En messe for saksofon og piano. Det er det det er. Selv om rekkefølgen ikke er klassisk, peker titler som «Kyrie», «Credo», «Gloria», «Agnus Dei», mot en inspirasjon fra en veletablert musikkhistorisk tradisjon. Musikken er i hovedsak nyskrevet av de to herrer, men det sakrale preget er ikke bare understreket av at plata er tatt opp i Tøyen Kirke. Musikken har klare trekk som peker mot den norske – og europeiske – salme- og folkemusikalske skatten. Det er vel derfor ikke tilfeldig at plata kom ut like oppunder juletidene. En juleklassiker i årene framover blir nok dette i mange norske hjem. Jan Erik Kongshaug har lagt et fløyelsaktig lydbilde over dette. Ikke ECMs vanlige glassklare klangbilde. En kraftigere romklang understreker det sakrale temaet. Plata bringer tankene naturlig hen til Brunborgs og Bjerkestrand femten år gamle plate «Gull, Røkelse, Myrra». Tiden vil vise om Seim og Utnems plate vil stå seg like godt som denne. Men utfordreren har taklet konkurrenten svært godt i denne første omgangen. Jeg har fundert en del på det enigmatiske navnet på plata. «Purcor». Og har konkludert med at det må være en lek med latin. Altså purum cor, noe som skulle kunne oversettes med «ren sjel» eller «rent hjerte», men det kan også peke mot «ren sang». Skjønn musikk er det i hvert fall. Og som kjent kan ikke skjønn musikk oppstå av annet enn et rent hjerte. «Bellus chorus puro corde». Johan Hauknes SHERIFFS OF NOTHINGNESS «A Summer’s Night at the Crooked Forest» Kari Rønnekleiv (v), Ole Henrik Moe jr. (vla) SOFA 533 Komponisten Ole Henrik Moe jr. har høstet stor anerkjennelse for sine komposisjoner for strykekvartett, og duoen med kona Kari Rønnekleiv vant en spellemannpris i 2007 for utgivelsen «Ciaconna / 3 Persephone Perseptions». Siden den gang har Moe og Rønnekleiv etablert seg på improscenen også, med opptredener på bl.a. All Ears-festivalen. Da jeg så dem der ble jeg slått av hierarkiet (!) i duoen, her var det tydelig at det var Moe som satt premissene, mens Rønnekleiv fulgte lydig hakk i hæl. Siden den gang har jeg ikke sett dem som duo, men sett Rønnekleiv opparbeide større autoritet og tyngde, både i eget spill og som en stadig mer fremtredende utøver i samtidsmusikk / impromiljøet. På «A Summer’s Night...» er det (i hvert fall lydlig) to likeverdige improvisatører som trer ut av skogens skygger med sine strykeinstrumenter. De følger hverandre tett, svært tett, så tett at det er vanskelig å høre at det er to instrumentalister som er i aksjon. Dette fører til et massivt uttrykk, utelukkende ved bruk av utvidede stryketeknikker; hurtige tremoloer, flageoletter, dobbel- og trippelgrep. De besitter et enormt dynamisk spekter, fra den mest ubetydelige visling til kaskader av fargerike strøk. Vi får høre Xenakis-inspirerte glissandi, abstraherte romanser, psykotisk eventyrblanding, minimalistisk og tålmodig avventende pust av nattebris. Til tider låter det så kaldt og skarpt som krittskraping mot en tavle, andre tider tilforlatelig enkelt som en ensom tone i et tomt rom. Men hele tiden med en sterk nerve, et uvirkelig samspill og en ukuelig vilje. Svein Magnus Furu GWILYM SIMCOCK «Good Days at Schloss Elmau» ACT 9501-2 Gwilym Simcock blei fødd i Bangor i Gwynedd (Nord-Wales) for ganske nøyaktig 30 år sidan. Det er få unge jazzmusikarar som er blitt hausa opp slik Simcock har blitt dei siste 10 åra. Han har delteke på meir enn 20 CDar, fått ei mengd prisar og komposisjonsoppdrag og blitt omtalt i dei fleste jazzpublikasjonar i verda. «Good Days at Schloss Elmau» er den tredje utgjevinga i eige namn og den første på ACT-etiketten. Simcock serverer ein snau times program med åtte eigenkomponerte låtar, sjølv om eg måtte kikka på omslaget for å forsikra meg om at ikkje opningssporet «These Are The Good Days» ikkje var ført i pennen av Chick Corea. Komposisjonane er elles sterkt påverka av folk som Corea, Jarrett og Metheny, og i «Northern Smiles» er Jarrett slik til dei grader tilstades både kompositorisk og pianistisk. Ein kan ikkje anna enn å la seg imponera over Simcocks fraperande teknikk og mogne oversikt, og soloplata, som er innspelt på Schloss Elmau ikkje langt frå Garmisch-Partenkirchen, er behageleg å ha på CDspelaren, men musikken loddar ikkje særleg djupt. Alle referansane og overtydlege inspirasjonskjelder etterlet eit samla inntrykk av noko ufordøydd. Musikalsk eklektisme , gjort intelligent og kreativt, kan vera eit honnørord, men i dette tilfelle er det meir uttrykk for manglande fokus. Simcock greier berre unntaksvis å setja sitt bumerke på musikken. Eit slikt unnatak er den majestetiske og virtuose «Wake Up Call». Det skulle vore fleire av dette slaget, men godt spelt er det, for all del. Lars Mossefinn
PI RECORDINGS – FEM KONKRETE KREATIVE UTSPILL STEVE LEHMAN OCTET, «Travail, Transformation, and Flow», PI30 STEVE COLEMAN AND FIVE ELEMENTS, «Harvesting, semblances and affinities», PI33 ELSAFFAR/MODIRZADEH, «Radif Suite», PI32 MARC RIBOT, «Silent Movies», PI34 HENRY THREADGILL ZOOID «this brings us to, volume II», PI36 PI Recordings har i flere år utgitt en rekke interessante plater – i hovedsak med vekt på saksofonisten Henry Threadgills utgivelser. På listen over artister som har vært/er en del av stallen finner vi bl.a. Vijay Iyer, Marc Ribot, Rudresh Mahanthappa, Steve Coleman, Steve Lehman, Bunky Green, Jame «Blood» Ulmer, Corey Wilkes, Muhal Richard Abrams, George Lewis, Wadada Leo Smith, Anthony Braxton, Leroy jenkins og Art Ensemble of Chicago for å nevne noen toneangivende. Denne oppramsingen sier litt om hvor dette selskapet ligger i landskapet, både når det gjelder navn og stilart.XXXXXXXXXX Fem av selskapets innspillinger har nå nådd Jazznyttkontoret. Steve Lehman er en saksofonist som ikke overlater stort til «den frie» improvisasjonen, skal man tro innspillingen «Travail, Transformation, and Flow»,. Med ytterst kompliserte melodivendinger, kan dette nesten ikke spilles såpass ryddig som disse herrene gjør det, uten at komposisjonene er nøye nedskrevet. Selvsagt er soliene frie og ut fra hver musikers hjerte og hjerne, men bortsett fra det så er dette nitidig innstudert.XX Han omgir seg med en gjeng unge (?) musikere, hvor jeg bare kjenner til trommefantomet Tyshawn Sorey fra før. Han er et navn jazzfolk rundt om på kloden etter hvert begynner å legge merke til som en ytterst kreativ og dyktig trommis. Ellers består oktetten av tenorsaksofonisten Mark Shim, trompeteren Jonathan Finlayson, trombonisten Tim Albright, vibrafonisten Chris Dingman, tubaist Jose Davila, bassist Drew Gress og kapellmesteren selv på altsaksofon. Platen er, som før nevnt, kompleks. Det er mye energi ute og går, og den krever sitt av lytteren, uten at det på noen som helst måte kan betegnes som «pling plong» eller kaos. Komposisjonene er enkle å fatte, de er varierte og interessante, men jeg føler at stressnivået øker etter hvert som plata surrer og går på spilleren. XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Jeg tror et møte med denne gjengen på en trang klubb på Manhattan hadde vært en strålende opplevelse. Jeg tror ikke den skal spilles for ofte hvis man ønsker fred og ro i sjelen. Til det har den for mye New York og oppjaget storby i seg. Men fint er det – fra start til mål. Det er bare å holde ut hele løpet. En annen saksofonist, Steve Coleman, var et relativt stort navn på den amerikanske scenen for noen år siden. Sammen med bl.a. Cassandra Wilson, gjorde han den unge «mbase»-jazzen fra Brooklyn kjent verden over. Med sine fem elementer gjorde han en rekke plater og konserter som, i den første tiden, satte en slags ny standard. Så ble det relativt stille fra den saksofonspillende herren.XXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXX På sin nye innspilling, «Harvesting, semblances and affinities», har han samlet et lag bestående av flere av de samme musikerne som på Lehams plate, pluss vokalisten Jen Shyu, bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Marcus Gilmore og perkusjonisten Ramón Garcia Pérez som gjester på ett av sporene. I likhet med Lehmans innspilling, er denne også svært konkret, på den måten at man aldri «glir ut» og går sine egne veier. Det er hele veien strikt struktur og orden. Men jeg synes det Coleman gjør her er vel så interessant som mye av det han gjorde i «yngre år».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bruken av vokal som et integrert instrument fungerer hele veien ypperlig, både tekstløst og med tekst, og Colemans altsaksofon lyser over det hele. En intrikat og fin innspilling. Tredje skive ut er et samarbeid mellom trompeter og vokalist Amir ElSaffar og tenorsaksofonist Hafez Modirzadeh. På «Radif Suite» har de med seg trommeslageren Alex Cline og bassisten Mark Dresser i et moderne og eksperimentelt 60-tallslandskap fordelt på to suiter: «Radif-E-Kayhan» og «Copper Suite» - den første ført i pennen av Maodirzadeh og den andre av El- Saffar.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Amir ElSaffar blir regnet som en av de viktigste musikerne innenfor den irakiske Maqam-tradisjonen. Han er en viktig brikke i å holde liv i denne tradisjonen som historisk har vært overført fra generasjon til generasjon muntlig. Men han er også en utpreget jazzmusiker med en sterk og original stemme. Modirzadeh ble i 2003 og 2004 kåret til årets «Rising Star» i klassen saksofonister i det amerikanske magasinet Down Beat, og har i flere år markert seg som en av Coltranes etterkommere, og han har markert seg på flere innspillinger med pianisten Vijay Iyer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På «Radif Suite» lager de en miks som best kan karrakteriseres som en forlengelse av den New Yorkske «loftsjazzen» fra 60-tallet. Alle fire musikerne kommuniserer nærmest perfekt og de opererer med vidåpne ører overfor hverandres innspill.xxxxxxxxxxxxxx All musikken virker mye mer tilbakelent og fri enn de foregående. Det skjer spennende ting hele veien, fra alle de fire musikerne, og vi får en fin «reise» gjennom de to suitene, og gjennom de 18 sporene. Anbefales! Gitaristen Marc Ribot er en av verdens mest brukte gitarister innenfor de mer progressive musikkytringer. Han har en CV som kan ta pusten fra de fleste med navn som Elvis Costello, Tom Waits, Marianne Faithfull, John Zorn og Medeski, Martin & Wood på lista, i tillegg til en rekke egne prosjekter. Han har vært innom alt fra punk til cubansk folkemusikk, og hele veien er han svært gjenkjennbar pga. sin spillemåte og lyd.xxxxxxx På «Silent Movies» møter vi han helt alene med el.gitaren, uten dubbing av noe slag, nakent og flott. Han er så vidt innom vibrafon på «The Kid» og han har med noen by/landskapslyder framført av Keefus Ciancia på noen spor. Som tittelen hentyder, så er dette gjort som filmmusikk, noen reelle andre som bare forefinnes inne i Ribots hode. Mye er inspirert av den musikken han skrev til Charlie Chaplins film ANMELDELSER «The Kid», som Ribot fremførte solo på NY Guitar Festival i januar 2010.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den som sjekker ut denne plata for å finne en rekke «catchy» gitarlyder og annet snaskens, vil muligens bli skuffet, for dette er rene og skjære gitarsoloer uten noe tull og fjas. Andrelåta «Delancey Waltz» kunne nesten vært avslutningslåta på The Bands «The Last Waltz», mye er en slags etyder for sologitar, «Solaris» kunne nesten vært gjort av Ralph Towner, mens «Requiem For A Revolution» og «Bateau» får tankene til å gå til Ry Cooders musikk til «Paris, Texas». Det eneste stedet hvor han trekker gitaren litt ut er på den fine «Natalia In Eb Major». Den fine bluesen «Radio», høres ut som den kommer ut av en gammel, skrantende radio. Bluesfoten kommer også i gang på «Fat Man Blues» - hvor han «fingerpicker» strålende og såre enkelt. «The Kid» passer garantert perfekt til Chaplin-filmen, og avslutningen «Sous le ciel de Paris», komponert av Hubert Giraud er akkurat så mye Paris som den skal. Vakkert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I det hele en neddempet og vakker studie av den akustiske Marc Ribot. Stort sett strippet for effekter og dubbinger. Kun en akustisk gitar. Og når den behandles på denne måten, så kan det nesten ikke gjøres vakrere. Som avslutning på denne ladningen plater fra den flotte PI-selskapet har vi spart saksofonsiten Henry Threadgill og hans svært originale Zooid-band. Deres seneste leveranse til CD-junkiene er andre volum av «this brings us to», og kan mer enn gjerne stå alene, uten noen som helst støtte fra volum 1.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Treadgill, intervjuet i Jazznytt #5:2010, er en svært original saksofonist og fløytist. Hans bandsammensetninger følger aldri de vanlige «oppsettene». På dette volumet har han med seg gitaristen Liberty Ellman, trombonisten og tubaisten Jose Davilla, bassgitaristen Stomu Takeishi og trommeslageren Elliot Humberto Kavee.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det starter med en løs bluesgitar i «Lying Eyes» før de andre kommer nærmeste snikende fram. Mye fint trombonespill og tilbaketrukket fløyte, og det hele er nesten skremmende coolt. Og slik fortsetter det. Gitaristen fører på mange måter an i løpet, og låter til tider nesten mer Marc Ribot enn Ribot selv. Litt tuba her, litt fløyte eller altsaksofon der. Men hele tiden ytterst sjarmerende uhøytidelig, og såpass «slentrende» at man blir tvunget til å sitte i ro og konsentrere seg om hva som skjer. Og Treadgill holder seg i bakgrunnen nesten hele tiden. Han fungerer nesten mer som en kapellmester eller dirigent, med full kontroll på hver minste detalj i utviklingen. Personlig liker jeg han best når han presser seg fram i lydbildet med sin skarpe altsaksofon, men han er også en racer på kreativt fløytespill.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ei strålende og utfordrende plate fra en av jazzens virkelig store navn, selv om ikke så mange har lagt merke til den enda. Jan Granlie jazznytt [71]
Page 3 and 4:
Lizz Wright på Kongsberg Jazzfesti
Page 5 and 6:
Så er vi endelig ferdig med det fo
Page 7 and 8:
TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Page 9 and 10:
SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M
Page 11 and 12:
JESPER ZEUTHEN MED ÅRETS PLATE I D
Page 13 and 14:
Foto: Ann Iren Ødeby jazznytt [13]
Page 15 and 16:
jazznytt [15]
Page 17 and 18:
jazznytt [17]
Page 19 and 20: jazznytt [19]
Page 23 and 24: - Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg
Page 27 and 28: - Låten «Piano Break Song» hadde
Page 29 and 30: ETHAN IVERSON OG DO THE MATH Ethan
Page 31 and 32: hadde også jobber live og var gans
Page 33 and 34: morsom tilbakemelding fra en anmeld
Page 35 and 36: fra våre brukere, som fullroser ko
Page 37 and 38: OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOK
Page 39 and 40: Tromsø storband under innspillinge
Page 41 and 42: TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET Fr
Page 43 and 44: musikkformen, der de bruker litt s
Page 45 and 46: øvrig også i en spontan musikkgru
Page 47 and 48: Like før hadde Rolv Wesenlund kast
Page 49 and 50: MARION BROWN [08.09.1931 - 18.10.20
Page 51 and 52: tinental trio med røtter i Austral
Page 53 and 54: litt senere i uka: Vi slipper i all
Page 55 and 56: jakke Keith Richards og Mick Jagger
Page 57 and 58: ERNESTINE ANDERSON «Nightlife» HI
Page 59 and 60: EPLE TRIO «In The Clearing. In The
Page 61 and 62: spennende intervallspring. Begge er
Page 63 and 64: OLGA KONKOVA «My Voice» Olga Konk
Page 65 and 66: ek, Arild Andersen og Jon Christens
Page 67 and 68: NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 97882818
Page 69: GEORG REISS KVARTETT «For All We K
Page 73 and 74: TRONDHEIM VOICES «Improvoicing» S
show all

omslag 02 2011:omslagsmal.qxd - Jazznytt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?