Familie- og kulturkomiteen Oslo, 9. november ... - Norsk Nettskole

Familie- og kulturkomiteen
NOTAT – AD. kapittel 847 Tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne
Oslo, 9. november 2009
Rapporten ”Vi vil- vil, men får vi det til” fra 2007 (IS-1456) viste at Ansvarsreformen fra 1991 ikke
har ført til ønsket inkludering og sosial deltakelse for personer med utviklingshemning. Den gang
Statens Råd for funksjonshemmede fikk i oppdrag å gjennomføre en høringskonferanse i
september 2007.
I rapporten fra konferansen, ”Deltakelse og aktivt liv. Idealer for fall?” ga Statens Råd for
funksjonshemmede flere anbefalinger. En av anbefalingene var at det burde settes ned ”et nytt
offentlig utvalg som skal gjennomgå livssituasjonen, levekårene og tjenestene for
utviklingshemmede”. Et annet råd var ”at det settes inn tiltak for å motvirke økt segregering og
store samlokaliseringer i boligtilbudet til utviklingshemmede”.
Det ble ikke satt ned et nytt utvalg, men Barne- og likestillingsdepartementet ønsket å utarbeid et
informasjons- og utviklingsprogram om politikken for mennesker med utviklingshemning. Dette
arbeidet ble bl.a. NFU invitert å delta i. Arbeidet er avsluttet.
Stor er derfor NFUs skuffelse over at dette programmet ennå ikke er lansert. I Statsbudsjettet
under Mål og strategier under kapittel 847 leser vi følgende: ”BLD ønskjer auka bevisstheit om
utviklingshemma sine levekår og situasjon. Eit nytt informasjons- og utviklingsprogram vil danne
grunnlag for dette arbeidet og må sjåast i samanheng med evalueringa av Samordningsrådet for
mennesker med utviklingshemning (SOR) og Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning
(NAKU)” (se side 65, Prop. 1 S (2009-2010) (bld)) .

NFU ser med uro at informasjons- og utviklingsprogrammet ikke verksettes. Bevisstgjøring og
informasjon er ett tiltak for å bidra til økt inkludering, de fleste virkemidlene for å sikre inkludering,
er tilgjengelige og har vært tilgjengelige lenge. SOR og NAKU er ingen flaskehalser for å sikre
inkludering. Selv om en ønsker å evaluere SOR og NAKU, kan ikke NFU se noen nødvendighet
av å koble evalueringen med iverksettingen av informasjons- og utviklingsprogram overfor
kommunene. Staten sitter selv på de viktigste virkemidlene. SOR og NAKU er to viktig
informasjonskanaler, men de utgjør 6-7 årsverk og mangler virkemidler til å påvirke utviklingen.
NFU vil minne om noen av rådene fra tidligere Statens råd for funksjonshemmede og gir egne
kommentarer til rådene:
1. Tiltak for å motvirke økt segregering og store samlokaliseringer i boligtilbudet til
utviklingshemmede.
• Det er for tiden flere store kommunale institusjoner både under ferdigstillelse og
under prosjektering. Prosjektene er i strid både med regjeringens føringer og
enstemmige vedtak i stortinget. Prosjektene får i all hovedsak en gunstig
delfinansiering gjennom Husbanken. Det virker uforståelig at Husbanken som er
statens virkemiddel, gir finansiering til prosjekter som er i strid med nasjonale
føringer. Effektive tiltak for å sikre en boligbygging i samsvar med nasjonale
føringer besittes av staten, ikke SOR eller NAKU.
2. Spesiell oppmerksomhet rettes på bruken av små stillingsbrøker i kommunene og at
kompetansen må økes på alle tjenestenivåer.
• Kompetansekrav, bemanningskrav og tilsyn, er virkemidler for å motvirke omfanget
av små stillingsbrøker og å sikre kompetanse. Virkemidlene besittes av staten, ikke
SOR og NAKU.
3. Lov og regelverk presiserer at tjenester skal tildeles på individuelt grunnlag og ikke koples
til bolig.
• Tilsyn er det vanlige virkemiddelet for å avdekke lovbrudd i forvaltningen. Staten
besitter virkemidlene.
• Fortsatt er individuell plan er verktøy som ofte ikke brukes og som sjelden benyttes
i sin tiltenkte koordineringsfunksjon.
4. Undersøkelser vedrørende bruken av segregerte tilbud i skolen og en gjennomgang av
skolens oppfølging av elever med utviklingshemming må gjennomføres.
• Tall fra grunnskolens informasjonssystem forteller at ca. 7000 elever går i
kommunale spesialavdelinger/spesialskoler. Dette er vesentlig flere elever enn det
noen gang var i de nedlagte statlige spesialskolene. Over et halvt årskull av
grunnskolens elever, dvs. ca. 34.000 elever, mottar spesialundervisning alene eller
i spesielle grupper på fem eller færre elever.
• Segregeringen i skolen har aldri omfattet flere elever enn i dag. Tendensen har
vært en stadig tiltakende segregering de 10 siste årene.

• Med hensyn til segregering i skolen, er det langt viktigere å se informasjons- og
utviklingsprogrammet i forhold til NOU 18: 2009 ”Rett til læring”. Utredningen gir
ikke ett eneste forslag til tiltak for å sikre inkludering. I behandlingen av ”Rett til
læring” bør tiltak lanseres. Verken SOR eller NAKU besitter tiltak på dette feltet.
5. Det bør utarbeides retningslinjer og rutiner for samhandling og oppfølging fra fastlege og
helsepersonell, og at kompetansen styrkes
• Det er en kjent sak at helsetilstanden og helsetilbudet til personer med
utviklingshemning er på et lavere nivå enn for resten av samfunnet. Dels kommer
dette av problemer med å forstå egen sykdom, og å ivareta egen helse. De er
derfor i langt større grad enn andre avhengig av en aktivt oppsøkende
helsetjeneste.
• Helsevesenet ikke gir et tilfredsstillende tilbud til personer med utviklingshemming.
Rapporten avdekker et høyt forbruk av antipsykotiske legemidler. Utfordrende
atferd er hovedårsaken, og medikamentell behandling er ofte førstevalget. I tillegg
avdekker rapporten bruk av foreldet medisin.
• Samordningsreformen er svært sentral i denne sammenhengen.
6. Kompetansen i NAV og i skolens rådgivningstjenesten må styrkes
• Manglende ambisjoner om inkludering av personer med kognitive
funksjonsnedsettelser i arbeidslivet, blir oppgitt å være hovedårsaken til
manglende inkludering av personer med utviklingshemning i arbeidslivet.
7. Muligheten for aktiv fritid styrkes og at ledsagerbevis blir en nasjonal ordning
• Ledsagerbevis som en nasjonal ordning er et spørsmål for staten. En trenger ingen
evaluering av SOR og NAKU for å avgjøre slike ordninger.
NFU har produsert informasjonsmateriell, finansiert av Husbanken, om gode eksempler på
selveid bolig. Slike eksempler kan være nyttige, men det er på langt nær tiltak nok. Det haster
med å få presentert informasjons- og utviklingsprogram om politikken for mennesker med
utviklingshemning. Det er ingen grunn til å måtte avvente evalueringen av SOR og NAKU.
Med vennlig hilsen
Jens Petter Gitlesen
Forbundsleder