Internasjonal Sosialisme - Internasjonale Sosialister

More documents

Recommendations

Info

14 Det overveldende flertallet av sosialdemokratiske arbeidere vil slåss mot fascismen, men – i alle fall nå – bare sammen med sine egne organisasjoner re bølgen og gjenopprette kapitalistisk stabilitet samtidig som den fortsatte å delta i den imperialistiske verdenskrigen. I praksis innebar det at man måtte lamme sovjetene – de demokratiske organene for arbeidermakt som hadde grodd opp som paddehatter i februar. Likeledes betydde det at regjeringen måtte fengsle bolsjeviklederne eller tvinge dem under jorden. Til å begynne med allierte Kerenski seg med den reaksjonære hærsjefen, general Kornilov. Men så, i august, brøt Kornilov med regjeringen og gikk mot St. Petersburg, revolusjonens sterkeste bastion. Kornilovs mål var å styrte Kerenski og etablere seg selv som Russlands «sterke mann». Trotski forklarer hvordan bolsjevikene reagerte: «Hva gjorde bolsjevikene? Ikke et øyeblikk nølte de med å inngå en praktisk allianse med sine forfølgere for å bekjempe Kornilov… Overalt ble det opprettet revolusjonære forsvarskomitéer, der bolsjevikene gikk inn som en minoritet. dette forhindret ikke at bolsjevikene fikk en ledende rolle: allianser med revolusjonær masseaksjon for øyet vil alltid styrke et parti som er tvers igjennom revolusjonært og uredd. Bolsjevikene stod i første linje; de rev ned de barrierene som skilte dem fra de mensjevikiske arbeiderne og ikke minst de sosialrevolusjonære arbeiderne, og dro dem med seg i sitt kjølvann… Midt under Kornilovaffæren tryglet Kerenski matrosene på krysseren Aurora om å komme til Vinterpalassets forsvar. disse matrosene var, uten unntak, bolsjeviker. de hatet Kerenski. Men hatet hindret dem ikke fra å vokte Vinterpalasset. Representanter for matrosene kom til Kresti-fengselet for å diskutere med Trotski, som satt der, og de spurte: «Hvorfor ikke arrestere Kerenski?» Men de spurte halvveis på ert: matrosene forstod at det var påkrevet å først knuse Kornilov, og først deretter ta seg av Kerenski.» Bolsjevikene støttet altså Kerenski «på samme måte som repet støtter en hengt mann», som Lenin formulerte det siden. Trotski fanger her det essensielle ved enhetsfronten. Strategien med å jobbe sammen med massene og dermed vinne dem for revolusjonære idéer, innebar for bolsjevikene at de i praksis viste at det var dem som mest konsekvent forsvarte revolusjonen mot Kornilov. dette foregikk gjennom organer som var opprettet for å forsvare revolusjonen, og der mensjeviker og sosialrevolusjonære var i flertall. Innenfor denne enhetsfronten opprettholdt bolsjevikene sin uavhengighet. Lenin stresset behovet for å fortsette den ideologiske kampen innenfor forsvarskomitéene. Han skrev at «vi slåss mot Kornilov, men vi støtter ikke Kerenski; vi avdekker hans svakheter… Vi bekjemper Kerenski på en ny måte (…) gjennom å vise folket (som slåss mot Kornilov) hans svakhet og vakling.» det var gjennom kampen mot Kornilov at bolsjevikene fikk flertallet av de russiske arbeiderne over på sin side. Kampen for å forsvare Kerenskis regjering hadde avslørt svakhetene ved Kerenskis politikk. dette gjorde det mulig for bolsjevikene å vinne flertall i sovjetene, som frem til da hadde vært ledet av mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Selve Oktoberrevolusjonen ble gjennomført gjennom sovjetene. der måtte bolsjevikene inngå i forbund med ikke-bolsjevikiske arbeidere, soldater og bønder – inkludert mange som var lojale mot sovjetene på tross av at de var motstandere av bolsjevikene. Komintern og enhetsfronten Komintern ble opprettet i mars 1919. det var en sammenslutning av revolusjonære organisasjoner som ble dannet etter Oktoberrevolusjonen og arbeideroppstandene ellers i europa i kjølvannet av 1. verdenskrig. Målsettingen var å stille seg i spissen for en verdensrevolusjon. Til å begynne med var det en samling av en håndfull stort sett små partier. Men etter en rekke splittelser i de store sosialdemokratiske partiene frem til 1921 stod store flertallspartier i land som Frankrike, Italia og Norge bak Komintern, og i flere andre land var det betydelige mindretallspartier som støttet organisasjonen. På det tidspunktet hadde imidlertid den første revolusjonære bølgen etter krigen lagt seg. den første fasen av revolusjonen i Tyskland var blitt knust av den tyske overkommandoen i samarbeid med den sosialdemokratiske partiledelsen, kortvarige rådsrepublikker i Ungarn og Bayern hadde likeledes endt i nederlag og i Italia var Bienno rosso (de to røde årene) over uten at maktforholdene i samfunnet var blitt grunnleggende endret. Seier til de revolusjonære i Tyskland eller Italia ville ha endret styrkeforholdet mellom klassene i europa. Nederlaget betydde at borgerskapet kom på offensiven igjen. I 1921 ble gapet mellom bevegelsens strategiske behov og de nye kommunistiske partienes praksis satt i klar relieff av begivenhetene i Tyskland, der ledelsen for det tyske kommunistpar- internasjonal sosialisme 1-2008 tiet (KPd) fullstendig feilbedømte situasjonen og forsøkte å utnytte en lokal streikebevegelse til en dårlig forberedt og katastrofal oppstand. den såkalte marsaksjonen ble uvegerlig etterfulgt av knallhard undertrykking. Kommunistpartiet ble erklært illegalt, antallet medlemmer falt katastrofalt og tusener av aktivister ble satt i fengsel. Senere det året samlet Komintern seg til sin 3. kongress. Lenin og Trotski hadde nå kommet til at det var nødvendig å lære manøvreringens kunst til de unge kommunistpartiene. enhetsfronten var et svar på spørsmålet om hvordan arbeiderklassen skulle møte den nye offensiven fra kapitalen og staten, og samtidig en metode for revolusjonæres samhandling med ikke-revolusjonære. Både på denne kongressen og på den neste i 1922 stod spørsmålet om enhetsfronten sentralt. Komintern la vekt på at den konkrete anvendelsen av enhetsfronten ville være forskjellig fra land til land. I Teser om enhetsfronten gav man konkrete råd og anvisninger til kommunistene i flere land, deriblant Sverige. I Norge spilte spørsmålet om enhetsfronten en viktig rolle i splittelsen mellom Tranmæl-fløyen og Kominterntilhengerne i Arbeiderpartiet i 1923. Bolsjeviken Nikolai Bukharin innledet om enhetsfronten i Norge på Kominterns 4. verdenskongress i 1922, og sa blant annet følgende. «Hvis vi antar at vi bare har å forsvare de faglige interessene til arbeiderklassen (slik Tranmæl og flertallsfraksjonen hevdet), og at vi ikke trenger å bekymre oss om de store sjiktene av det arbeidende folk som en reserve som vi må utnytte under revolusjonen, så er holdningen til den første retningen fullstendig rettferdiggjort. Men saken står ikke slik i Norge. Vi krever at vårt parti skal settte den sosialistiske omforming av samfunnet som mål, altså revolusjonen. (…) det er absolutt nødvendig at vi stadig utvider vår basis. det betyr ikke at vi skal trekke (små-)bøndene inn i vårt parti, men at vi skal dra nytte av dem i vår manøvreringskamp mot hele den kapitalistiske ordningen. (…) Vi skal føre en politikk som trekker også de sjiktene av bondestanden som er for borgerskapet over på vår side. dette er vår plikt. det er ingen synd mot marxismen, men en praktisk anvendelse av den marxistiske lære på dagens situasjon i Norge.» det var imidlertid først og fremst i Tyskland at enhetsfront-parolen ble satt ut i livet, og for en tid viste den seg effektiv. Alt i 1922 hadde KPd
Vi er for et bredest mulig praktisk aksjonfellesskap med sosialdemokratiet. begynt å hente seg igjen etter den katastrofale marsaksjonen, og enhetsfronten var nøkkelen. I diskusjonene mellom det sosialdemokratiske SPd og KPd om et samarbeid for å svare på angrepene fra arbeidsgiverne, fremstod SPd som skeptiske, mens KPd ivrig argumenterte for enhet. dette gav resultater rundt på arbeidsplassene. Kommunistene klarte også å få innflytelse under jernbansestreiken samme år. denne taktikken gav de tyske kommunistene 40.000 nye medlemmer frem til årsskiftet 1921/22. I det samme tidsrommet mistet SPd like mange. Innen juni 1923 sluttet nye 70.000 seg til KPd, som gjennom enhetsfront-strategien klarte å polarisere SPd i en høyre- og en venstrefløy. dette var i periode av dyp politisk og økonomisk krise i landet. Situasjonen var i ferd med å bli revolusjonær igjen. Taktisk fleksibilitet Men kommunistene manglet den taktiske fleksibiliteten som Lenin hadde utviklet til en kunst, og erstattet ultra-venstre-politikken fra mars 1921 med en enhetsfront-taktikk med klare overslag i motsatt retning. Partiledelsen stod uforberedt da en generalstreik som i stor grad var ledet av kommunistiske faglige tillitsvalgte, førte til den konservative regjeringens fall i august 1923. Kommunistene satte sin lit til at lederne for venstresiden i SPd ville oppfordre til en ny generalstreik, som alle visste ville få revolusjonære implikasjoner. Men disse lederne var fremdeles lojale mot reformismen. de nektet å ta initiativet til noen generalstreik, og dermed ebbet den tyske revolusjonen ut igjen. Borgerskapet i Tyskland grep sjansen og stabiliserte sitt eget styre – selv om det ble relativt kortvarig – og politikken i europa som helhet tok et skritt mot høyre. Nederlaget i Tyskland i 1923 spilte en viktig rolle for at idéen om «sosialisme i ett land» vant frem i Komintern. da stalinismen ble dominerende innenfor Komintern, droppet man enhetsfronten. det skulle få tragiske konsekvenser. I tiden før Hitler kom til makten i Tyskland, påstod det nå stalinistiske Komintern at sosialdemokratene var «sosial-fascister» og at SPd var en større trussel mot arbeiderklassen enn nazistene. Enhetsfronten i dag La oss til slutt vende tilbake til det kommunistiske manifest, der Marx og engels altså skriver: «I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele? Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene. de har ingen interesser som er skilt fra hele proletariatets interesser.». For revolusjonære sosialister i dag betyr dette at vi – når vi jobber innenfor bevegelser av forskjellig slag, ofte politisk mangfoldige allianser – ønsker at bevegelsen som helhet skal bli sterkere. det vil også si at vi ønsker at de som diskuterer utfra helt andre premisser enn oss, skal bli sterkere. en sterkest mulig bevegelse øker sjansen til å vinne konkrete kamper, samtidig som masseaktiviteten gir folk selvtillit og erfaringer som gjør dem mer lydhøre for revolusjonære idéer. For vi ønsker også at det revolusjonære tyngdepunktet skal bli sterkere. Vi vil ha større tyngde og større gjennomslagskraft, men uten at det går utover bredden i bevegelsen. det er ikke alltid en enkel oppgave. Men for oss innebærer det at forholdet til reformisme og sosialdemokrati er sentralt. Reformisme er en analyse av en politisk retning, ikke et skjellsord eller en merkelapp. det er en viktig del av forståelsen av hva bevegelsen er og ikke er, og hvordan vi skal agere. Vi er for et bredest mulig praktisk aksjonfellesskap med sosialdemokratiet. Som Trotski skrev i 1922: «Valgavtaler og parlamentariske kompromisser mellom det revolusjonære partiet og sosialdemokratiet er vanligvis til fordel for sosialdemokratiet. Konkrete avtaler om masseaksjon, med kamp som målsetting, er alltid nyttig for det revolusjonære partiet.» Både Kominterns Teser om enhetsfronten og Trotskis artikkel Om enhetsfronten ligger i norsk oversettelse på http://intsos.no. det gjør også sistnevntes For arbeidernes enhetsfront mot fascismen. I Joseph Choonaras artikkel The united front diskuteres både de som er berørt her og andre sider ved enhetsfronten. Artikkelen finnes i International Socialism Journal nr. 117 (desember 2007). debatten om enhetsfronten mellom Komintern og det norske Arbeiderpartiet er gjengitt i Åsmund egge og Vadim Roginskij: Komintern og Norge (2006). Når det gjelder forståelsen av reformisme som fenomen, anbefales Tony Cliffs Hva er reformisme? (på intsos.no) og Lukacs’ Historie og klassebevissthet. Lukacs bok finnes i norsk oversettelse (Pax 1971). NOTISeR ✪ humanitær krigføring på norsk En masteroppgave fra Universitetet i Oslo beskriver hvordan norske soldater slo og sparket sivile afghanere som kom for å plukke tomhylser på skytebanen. Soldatene gikk hardt til verks for at afghanerne skulle holde seg på avstand. - Glasset fylles kontinuerlig og lekker kontinuerlig. Vi må bli flinkere til å tette hullene, sier utenriksministeren. Slik ser Afghanistan ut fra Oslo. ✪ tomme bistandsløfter Mens Kabul opplever den kaldeste vinteren på 30 år bryter mange av verdens rikeste land sine løfter til Afghanistan. 50 milliarder kroner i bistandsløfter er ikke blitt innfridd. Ifølge Oxfam bruker USA 350.000 kroner på den militære innsatsen hvert minutt, noe som i 2007 utgjorde 185 milliarder kroner. Til sammenligning har jordbruk, som er hovednæringen for 70 prosent av befolkningen, mottatt kun to milliarder kroner i direkte hjelp siden 2002. internasjonal sosialisme 1-2008 15
Page 1 and 2: INTERNASJONAL SOSIALISME 1-2008 1.
Page 3 and 4: Den siste tiDen har vært preget av
Page 5 and 6: sine pensjonsrettigheter. I høst s
Page 7 and 8: USA og Nato er desperate, og USAs f
Page 9 and 10: «Unge sinte menn» i kapitalismens
Page 11 and 12: det den italienske marxisten Antoni
Page 13: For Trotski handlet enhetsfronten o
Page 17 and 18: internasjonal sosialisme 1-2008 17
Page 19 and 20: Sosialisten Eugene Debs stilte som
Page 21 and 22: PISA - om tallmagi og økonomisk ve
Page 23 and 24: AFP er med andre ord en del av tari
Page 25 and 26: En ødeleggende økonomisk krise ut
Page 27 and 28: Kampen for klimaet må bli breiere
Page 29 and 30: hvem var eugene ejike obiora? «Alt
Page 31 and 32: internasjonale sosialister Internas

Internasjonal Sosialisme - Internasjonale Sosialister

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?