Samenes Venn - Norges Samemisjon

samemisjonen.no

Samenes Venn - Norges Samemisjon

Samenes Venn

Organ for Norges Samemisjon nr. 10 - Oktober 2005 Årgang 80

1


2


Glimt fra en tur til Vest-Finnmark

Denne gang vil jeg ta Samenes Venns

lesere med på en liten visitt til Seiland

og Stjernøya i Vest-Finnmark.

For de som ikke er så kjent med geografien

så langt i mot nord, kan en

konkretisere stedene slik:

Reiser en med hurtigruta fra Tromsø

til Hammerfest, må vi passere et

åpent havstykke som heter Lopphavet.

Etter dette havstykket kommer

en inn i smulere vann – Sørøysundet.

Her har du Sørøya på babord – og øyene

Stjernøy og Seiland på styrbord.

Hammerfest ligger på Kvaløy.

Mest markant i landskapets fjell

er vel Seilandets fascinerende fjell:

Seilandsjøkulen 985 m.o.h. og Nordmannsfjordjøkulen

1079 m.o.h. Mellom

Stjernøy og Seilandet ligger

Rognsund. Noen av leserne vil kjenne

navnet Rognsund. For noen år siden

var Samemisjonen med å sluttfinansiere

en kirke her – Rognsund kirke

– et prosjekt som lokalbefolkningen

hadde arbeidet med i hele 40 år.

Forløpet til at jeg var på reise hit

var følgende: Vi fikk en hilsen før jul

fra en samemisjonsvenn på Stjernøy.

Hun formet ordene omtrent slik: ”Her

er ikke lengre noen predikanter som

kommer hit og holder forsamling.”

Dette var vondt å høre, for både på

disse steder, og mange av de andre

stedene, reiste Samemisjonen i årtider.

Personlig minnes jeg mange av

dem. Enkle vandringsmenn som slet

seg fram med båt og til fots til små,

bortgjemte steder, langt fra allfarvei.

De hadde gnisten og omsorgen for

sjelenes frelse, og for å gi dem reisekost

så de kunne bli oppmuntret til å

stride troens gode strid. Ofte må jeg

beundre deres trofasthet. Nå synes

dette å være en saga blott.

I denne kvinnens ord fornemmet

jeg både nøden og kallet til å komme

med Guds ord. I min pensjonisttilværelse

skjøv jeg det hele i underbevisstheten,

og sa til meg selv at dette

er Samemisjonens – og især Finn-

Av Arthur Olsen

marksrådets - ansvar.

Vinteren og våren gikk – og det

meste av sommeren. Etter kontakt

med stedene måtte jeg bare registrere

at ingen predikanter hadde besøkt

dem. Da det led over midten av

august, satte jeg meg på bussen med

kurs for Alta, Seiland og Stjernøy.

Samemisjonen har dessverre ingen

kontakt i Alta, og når bussen kommer

dit den siste timen av døgnet, har en

ikke så mye frimodighet til å anrope

bekjente for overnatting. Jeg tok derfor

inn på Vandreheimen, som etter

sigende skulle være det rimeligste

overnattingstilbudet, men et opphold

der gir ikke grunn for reprise.

Før jeg påfølgende dag tok bussen

til Storekorsnes – ca. 6,5 mil nord for

Alta – og båt videre til Seiland, hadde

jeg romslig tid for å besøke Anna og

Ole Olsen på Elvebakken. De bodde

tidligere i Russehamn på Stjernøy,

men i sin alderdom flyttet de til en

omsorgsbolig her. De ble begge så

glad for at jeg kom,

og det var velsignet

å få dele Guds ord,

bønn og salmesang

med sine venner.

Vel framme på

Altneset sto Halvor

Karlsen og tok imot

meg. Det nærmet

seg møtetid, og vi

gikk rett til kirkehuset.

Godt var det

å ha ro så vi kunne

få snakke sammen.

Halvor Karlsen har

tilegnet seg meget

fra historien – og

i lokalhistorie er

han som en åpen

bok. Godt var det å

merke hans varme

gode Kristustro

skinte imellom.

Lite folk er det

Fortsettelse side 16


Noen smakebiter fra

INNHOLDET

Arthur Olsen tok seg en tur til

VEST-FINNMARK.

Han var etterlengtet 2

FJELLHEIM BIBELSKOLE

har vært velsignet i 25 år 6

FLEKKERØYGUTTENE

har vært på Kola.

Følg dem på reisen! 8

HVORDAN HAR DU DET?

På Kola har mange av dem

det slik. 13

FORSIDEBILDET

er tatt av Bjørg Hernes.

Motivet er multeblader etter den

første frostnatta.

På lederplass

Legg vekt på

trofasthet

Trofasthet er en dyd i menneskenes

verden. Trofasthet har stor betydning

i heimen, i forholdet mellom

mann og kvinne, og i forholdet mellom

foreldre, barn og andre slektninger.

Der trofastheten får anledning

til å gro fram i kjærlighetens ånd, og

vokse opp til en fin plante, der blir

det godt å være for dem som bor i

heimen.

Trofasthet er også en dyd som blir

satt stor pris på på arbeidsplassen.

Det er godt for en leder å ha medarbeidere

som han og hun kan lite

på. En slipper å frykte for at medarbeideren

skal sluntre unna eller gå

krokveier for å oppnå urettmessige

fordeler for seg selv. Den trofaste

har full tillit, og de trofaste er med på

å bygge landet, hver på sitt sted.

Trofasthet i tjenesten har også stor

betydning i det kristne arbeid. Jeg

har selv hatt min tjeneste i Samemisjonen

i en del år, og har reist en god

del både i nord og sør. Og jeg har

mang en gang måttet bøye hodet i

beundring for de mange kvinner og

menn som sto på år etter år for misjonens

sak i det området de bodde. De

gjorde ikke en innsats for sin egen

vinnings skyld. De kunne på ingen

måte forvente belønning i form av

kroner og øre. Men de hadde fått et

kall fra kirkens Herre, og de hadde

fattet den beslutning at de ville være

tro mot kallet så lenge kreftene rakk.

Slik sett har vi stor grunn til å takke

og hedre de mange trauste kvinner

og menn rundt omkring i landet, som

ennå står på for misjonens sak i bygd

og by. De har fått den grå, ja kanskje

også den hvite hederskransen om sin

panne, og de har et veldig løfte som

lyser over hele deres liv og virke.

Den opphøyde Kristus sier det slik i

Johannes åp. 2,10 b : ”Vær tro til døden,

så skal jeg gi deg livets krone.”

Det er godt å vite at dette er et løfte

som gjelder også i dag, og det er med

på å kaste lys over trofaste misjonsvenners

liv og virke.

Samtidig som vi skriver disse linjer

om trofasthet, må vi erkjenne at

trofastheten settes på mange prøver

i dagens samfunn. Dagens unge generasjon,

- ja, også den voksne, står

overfor mange utfordringer med tanke

på å leve i et spor der trofastheten

får blomstre og råde. Tidsånden preges

av flyktighet og raske forflytninger,

og dette slår ut både i forhold til

den hjemlige arena og andre områder

i samfunnslivet. Vi konstaterer med

sorg at mange heimer går i oppløsning

i vår tid, og vi vet at mange barn

lider som en følge av dette. Og mange

voksne bærer på sår og skrammer

som en følge av det som har skjedd.

På denne bakgrunn er det viktig å

sette fokus på trofasthet både i forkynnelse,

etisk veiledning og samtaler

mann og mann imellom. Trofasthet

må ikke bli framstilt som noe

traurig og kjedelig som hører fortida

til. Trofasthet må holdes fram som

en byggeplanke og et limstoff som

har meget stor betydning både i heim,

skole, arbeidsplass, det kristne arbeid

og i samfunnet som helhet.

Som kristne har vi et veldig forbilde

i Jesus Kristus. Han sviktet ikke

sitt kall. Han elsket oss mennesker

med en trofast kjærlighet hele veien,

helt til han ble spikret til korsets tre

og døde der. Og slik sett møter vi

en veldig utfordring hos apostelen

Paulus i Fil. 2,5: ”Vis det samme sinnelag

som Jesus Kristus.”

Og kjærlighetens apostel Johannes

formaner oss til å elske hverandre

slik Kristus har elsket oss, - elske

hverandre i trofast kjærlighet. Og i

den grad dette lykkes i våre liv, ved

Guds gode hjelp, vil det få gode konsekvenser

for hele vårt liv og alt vårt

virke.

Magne Gamlemshaug

Gen.sekr.

3


4

Rohkos









































































































Teaksta: Sølvi Endresen

Ill.: Frode Kalleland

Sámás: Rávdná Turi Henriksen


Andakt



















































































Tekst: Sølvi Endresen

Ill.: Frode Kalleland

















































5


6

Jubileumshelg i Tromsø

Fjellheim Bibelskole runder 25 år

Styret for Fjellheim bibelskole. F.v. rektor Thor Fremmegård, Knut Pedersen,

Helga Hodne, Eva Skipenes, Egil Skutlaberg og Andreas Nilsen. Ommund

Heggheim var ikke til stede da bildet ble tatt.

Jubileumsmarkeringen startet fredag

26. august med et høyst aktuelt tema

som er en bibelskole verdig. Skolens

første rektor, Øystein Rønhovde,

hadde bibeltime over emnet: ”Gi akt

på deg selv og på læren.”

Lørdag formiddag hadde tidligere

rektor Knut Bjørn Skyttemyr bibeltime,

og på ettermiddagen var det

temasamling: ”Bibelskolene i NLM”

ved gen.sekr. Ola Tulluan og ”Fjellheim

ser framover” ved nåværende

rektor Thor Fremmegård.

Jubileumskvelden på lørdag var

lagt til Normisjons lokaler i byen.

Dette var nok klokt slik at alle kunne

få plass. Bibelskolelærer Knut Pedersen

delte Guds ord, mens Olav Vegge

hadde en meget innholdsrik historikk

om bibelskoletanken her nord som

vokste fram fra 1943 til realiseringen

av drømmen med oppstart i 1980.

Først 12 år i Norrønas lokaler i Skolegata,

så åtte år på Skansen, til de

i 2000 flytta inn i Samemisjonens

praktfulle eiendom i Mellomveien

som de hadde kjøpt året før.

Ellers var det hilsener ved hovedstyrets

formann, Vegar Svendsen, og

tidl. rektorer Gunnar Bråten og Knut

Bjørn Skyttemyr. Kirsti Synnøve Olsen

bar fram hilsen fra Bolivia og fortalte

derfra. Fjellheim har de siste år

hatt en Sør-Amerika-linje, og elever

og lærere har vært på misjonsfeltet i

januar-februar. Kirsti Synnøve er for

tiden sammen med sin mann misjonærer

i Bolivia. Hun var hjemme på

en liten ferie med de to barna deres.

Det var også en god bevertning på

festen.

Fra stua under jubileumshelga.

Tekst: Arthur Olsen

Foto: Trond Inge Kristoffersen

På søndagen ble jubileet markert

ved gudstjenesten i Tromsdalen kirke

hvor gen.sekr. Tulluan talte over dagens

tekst fra Lukas 17,11-19. Etter

gudstjenesten var det festmiddag på

Fjellheim med mange innbudte gjester,

også fra andre ”lagsbrødre”. Her

var det selvsagt flere som ville gratulere

jubilanten. Også jeg fikk komme

med en hilsen fra Samemisjonen.

Jubileumsmøtet søndag kveld var

også i Normisjons lokaler, og salen

var helt fullsatt. Som rimelig er, så var

det mange som hadde ordet. Her skal

vi bare nevne den flotte prologen som

Sissel Håland leste, og den tankevekkende

prekenen Ola Tulluan holdt ut

fra 1.Kor.1,18 flg. – og Vegar Svendens

avslutningsappell fra Åp.22,14:

”Salig er de som tvetter sine kjortler,

så de får rett til Livets tre, og gå gjennom

porten inn i staden.”

Både ved høymessen og alle de andre

samlingene var det mange unge

som deltok med god sang og musikk

som ga oss mye.

I anledning 25-årsjubileet hadde

Fjellheim gitt ut et flott jubileumsskrift.

Her er det mye verdifull historikk

og annet godt stoff. Av jubileumsskriftet

tør vi sakse følgende:

”Fjellheim vil så gjerne være et red-


Monja og Gunnar Bråthen med familie. Han er tidligere

rektor, nå sogneprest i Lyngen.

skap i Guds hånd som kan gi kjennskap,

kjærlighet og tillit til Guds ord.

Også på en bibelskole er det viktig

at hovedsaken i alt vi holder på med,

får være tydelig. I løpet av et bibelskoleår

er ikke noe viktigere enn at

Bibelen får bli ei åpen bok i den enkeltes

liv. Og at troen kan finne feste

og frimodighet i Guds eget ord.”

For oss i Samemisjonen har vi ingen

problemer med å signere og takke for

en bibelskole med et slikt innhold og

slike visjoner. Og i vår takk til Herren

nedber vi Guds rike velsignelse

over Fjellheim i kommende år.

Fjellheim bibelskole eies og drives

av Norsk Luthersk Misjonssamband.

Så det er muligens

noen som stiller seg

spørrende til hvorfor

vi i Samenes

Venn skriver om

et jubileum for en

skole som tilhører

en annen organisasjon.

Derfor kan en

nevne følgende:

Norges Samemisjon

kjøpte denne

eiendommen i

Tromsø i 1913, og

hadde her et velsignelsesrikt

arbeid i

gang, både diakonalt,

kulturelt og evangelisk. Bjerkely

skole og behandlingshjem ble drevet

av Samemisjonen helt til årsskiftet

1989/90. Senere forsøkte Samemisjonen

å ha et misjonssenter her,

men det krevde vel mer av ressurser

og økonomi enn vårt lille arbeidslag

kunne tåle.

Gjennom alle år har Bjerkely vært

flaggskipet her i kretsen. Det var vel

ikke underlig at mange misjonsvenner

var skuffet da Bjerkely først ble

utleid til Tromsø kommune, og senere

solgt.

Men alt må ha en modningstid. Når

det flotte Bjerkelyanlegget først skul-

Klassebilde av årets 33 elever. De kommer fra hele landet og fra Nord-Sverige (7 stk).

le selges, så tror jeg vi er glad for at

det ble solgt til Fjellheim bibelskole.

For Samemisjonen sentralt, og for

oss i kretsen, så er vi takknemlig for

det tilskudd av evangelisk virksomhet

som har blomstret opp her i nordområdene

etter at Fjellheim overtok

eiendommen. Vi har hatt et godt og

nært forhold både til NLM og Fjellheim.

Tenk bare på den gjensidige og

velsignede berikelse det har vært at

Fjellheims lærere og elever har besøkt

vårt arbeidsfelt på Kola, og også

vært med på vinterstevnene i indre

Finnmark.

Og på kretsplan vet vi at vi er velkommen

til Fjellheim med både møter

og stevner når dette er praktisk

mulig. Vi er også stundom invitert

som talere på Fjellheims egne møter.

Inspirerende og trosstyrkende er

det både å få se de fine ungdomskullene

der år etter år, og få være med på

ungdomsmøtene som kan telle både

femti og sytti personer.

I oppriktig takk for Fjellheim må vi

gjerne minne Samemisjonsvennene

alle vegne om å omslutte skolen i

sine forbønner.

7


8

Reisen slik jeg opplevde den

Av Harald Nilsen

Fredag 9.

Avreisedagen. Solrenning og nydelig

vær. Bernt-Jarl dukket opp i perlehumør.

Vi kjørte til Kjevik, hvor Sigurd

Jarl og Rolf A. sjekket inn haglene.

De skal være igjen i Finnmark på rypejakt.

Rolf A. ville ha kaffe før vi gikk

om bord i flyet – avgang 08.45. Geir

sjekket inn og var svært takknemlig

for velvillig hjelp fra sjarmerende

damer ved innsjekkingsskranken. En

etter en av sangerne dukket opp på

flyplassen sammen med Ida Bazarova

og Sølvi og Roald Endresen. Til

sammen var vi 23 personer. De andre

tre av korets medlemmer reiser nordover

om et par dager.

Flyturen til Kirkenes gikk bra. Det

er herlig å sitte å spise frokost om

bord med utsikt over Sveriges nordligste

län. Vi var langt fra alene i

flyet. Her var og mange jegere som

småpratet om kommende rypejakt

på de store vidder. I flyets buk hørtes

fra tid til annen hundeglam. Da vi

kom frem og fikk ut bagasjen av flyet,

Korets første øvelse på russisk jord. Foto: Roald Endresen.

konstaterte

vi til stor

fortvilelse

at kontrabassen

var

ødelagt under

frakten.

Nå var gode

råd dyre.

”Mi kjøper

en ny ein,”

uttrykte Sigurdspontant.

”Alt

ordner seg,”

sa Peder.

Det ble litt

venting på flyplassen, som skyldtes

forsøket på å få lånt en bass i Kirkenes,

og på skaderapportering til flyselskapet.

Vi satt i bussen og småpludret

som vanlig om alt mellom himmel og

jord. Slik er det med ”Gutta på tur”.

Bussen var av nyeste merke. Eieren,

Arne K. Balto, en aldeles hyggelig

fyr fra Karasjok, var busseier og sjåfør.

Med i bussen lå hjelpesendingen,

Foreløpig på Sørlandet. Foto: Odd Magne Myre.

bager fullstappet med klær.

Vi kom oss av gårde, dog uten ny

bass. Neste stopp var Mett&Co, hvor

herlige biffkarbonader ventet. Så

satte vi kursen mot Russegrensen.

Russegrensen, ja – det ble en selsom

opplevelse. Spesielt for oss som

ikke hadde opplevd dette før. Stikkordsmessig

kan det uttrykkes slik:

venting, passkontroll, sjekk av bagasje,

alvorlige tjenestemenn, russisk


Bandet. F.v. Trygve Søndbø, Otto Hansen, Tørres Morris Tørresen og Sigurd

Jarl Vestberg. Foto: Roald Endresen.

byråkrati. Sangen vår med innholdet

”og når jeg så kommer til grensen

engang, mitt pass vil jeg glad vise

frem…” var nok ikke helt dekkende

for situasjonen.

Vi ble møtt med skeptiske blikk fra

unge tolltjenestemenn. ”Vi tar kun

med passet og lommeboka. Vil de se

mer, så sier de ifra,” kom det i ei optimistisk

tone fra Sølvi. Vi måtte fylle

ut skjema med tekst på russisk og

engelsk. Greit nok for Otto, norskamerikaner,

og Tørres som kan engelsk

etter studieopphold i Skottland,

verre for oss andre. Skal vi krysse av

for ”Male” eller ”Female”? (=mann/

kvinne).

Full kontroll. Ut med all bagasje.

Mer venting og alvorlige ansikter.

Byråkrati av russisk merke. Sigurd

morsknet til, blunket heftig og tygget

kolossalt raskt på tyggisen.

Birgers knuste bass ble viet ekstra

Utenfor inngangen til Inkerin Kirkko. Foto: Otto Hansen.

oppmerksomhet. Aldri før i historien

har en defekt kontrabass blitt beglodd

så iherdig som nå.

”La de ta hele dritten,”

kom det lavt

og noe fortørnet fra

Jonny. Peder som

har egenskapen i

å kunne assosiere

situasjonsøyeblikk

med ord fra Skriften,

utbrøt: ”Ved

Babylons elver satt

vi og gråt, på vidjene

hengte vi våre

harper”.

Endelig slapp vi

gjennom grensekontrollen

og vi var

inne på Kola. Harald

holdt en kort innreiseandakt og

minnet om Ordspr.25,25. ”Som friskt

vann for den trette sjel er gode nyhe-

ter fra et fjernt land”. Vi reiser inn

til folket på Kola og gleder oss til å

komme med gode nyheter fra Himmelen.

Geir leste diktet skrevet av

Rita Åsen om ”de evige armer”.

Lange strekninger over bølget

landskap lå foran oss. 22 mil til Murmansk.

Øde strekninger, grov asfalt

og til dels noe humpete vei. Naturen

rundt Nikel var sotet og utarmet. Vi

passerte kontrollposter i og rundt militære

soner.

Mørket faller på innover Kola og praten

går lavmælt mann til mann. En

sjelden gang en lysstripe i horisonten

fra en gammel Lada eller hva det enn

er for noe, gammelt er det i hvert fall.

Barna velsignes før de går til søndagsskolen.

Foto: Otto Hansen.

Underlig at der ikke er mer trafikk

når vi vet at vi nærmer oss en by med

rundt 400 tusen innbyggere. Vi stiller

klokka to timer fram og skimter etter

hvert lys på nattehimmelen fra byene

Kola og Murmansk.

Sjekket inn på Poliarnie Zori Hotell.

Standarden var bra, den. Rent og

pent, men lite oppusset i den delen vi

fikk. Vi ble servert god og mettende

kjøttsuppe i et rom hvor der i salen

ved siden av ble arrangert privat bryllupsfest.

Vi køyet inn ved 00.30 tiden. Jeg

stusset litt på sengekanten da jeg ikke

oppdaget noe dyne. Dro det tynne

sengeteppet rundt meg og tenkte at

dyne har de sikkert ikke i det store

utland. Ved frokostbordet neste dag

ble jeg gjort oppmerksom på at jeg

hadde ligget oppå dyna.

Lørdag 10.

9


10

På omvisning i Murmansk. Ved utsiktspunktet og soldatstatuen. Statuen rager 30 meter opp i været. Foto: Otto

Hansen.

”Herrens miskunnhet er ny hver morgen”

Frokost i en stor sal. Ble møtt med

gamle amerikanske svisker over høytaleranlegget,

”Georgia on my mind”

m.fl. Maten besto av varierte småret-

ter, bacon, pølser, ansjoser, grøtretter

og ikke minst søte, små, runde lapper.

Grasiøse serveringsdamer hadde

full kontroll med servering og orden.

En russisk trekkspillvirtuos avløste

etter hvert den fløyelsmyke musik-

Koret synger på Lapplandia. Det ble ikke fullt hus, men Gud var der! Foto: Otto Hansen.

ken. I tillegg til oss fra Flekkerøya

var der også flere velfriserte russiske

offiserer fra Nordflåten som nøt sin

morgenmat. Hele atmosfæren minnet

nok om et hotellmiljø fra tidligere tiders

kolonitid i det store utland.

Etter frokosten

dukket Sigfred

Giskegjerde opp.

Han er Samemisjonens

ildsjel nr.1 på

Kola og har tittelen

Kolasekretær. Han

bor med sin russiske

kone i Murmansk.

Sigfred tok oss

med på omvisning

i byen, hvor

vi stoppet på utsiktpunktet

ved

den 30 meter høye

soldatstatuen. Sigfred

la for dagen

stor kunnskap om

byen og omegn og


Få hotellet i Murmansk. Foto: Otto Hansen.

formidlet dette på sin entusiastiske

og engasjerende måte. Deretter drog

vi til Nordflåtemuseet hvor vi fikk

detaljert informasjon om Nordflåtens

krigshistorie av en liten og vever russisk

guide. Birger og jeg kjøpte oss

hver vårt eksemplar av Nordflåtens

skinnlue.

Etter omvisning ble vi servert en

velsmakende tre-retters middag på

hotellet.

Kl.18.00 var det konsert i konsertlokalet

Lapplandia. ”Her kan

vi oppleve fullt hus, eller ingen,” sa

Sigfred. Det kom rundt 25 personer,

mest ungdom. Innledningsvis ble vi

introdusert av Sigfred. Russerne er

ikke vant med opptredener av uprofesjonelle.

Vi sang og vitnet. Her fikk vi for

første gang formidlet evangeliet på

deres eget språk. Vi var spente på om

de forsto hva vi sang. Med god hjelp

av Sølvi og Ida hadde vi øvd inn tre

sanger på russisk. Det var sangene

”O store Gud”, ”Salige visshet, Jesus

er min” og ”Herre Jesus, du har frelst

meg”. Responsen blant publikum var

tydelig, sangen ble forstått og satt

pris på. - ”Syng evangeliet om Jesus,

så enkelt og varmt du formår!” Jeg

er full av undring. Vi har på en måte

vannet – så får Gud stå for veksten.

Kveldsmåltidet den kvelden var

heller noe spesiell. En underlig blan-

ding av gressløk, spekk og sprit. Vi la

oss heller sultne den kvelden, noe vi

sikkert ikke hadde vondt av.

Søndag 11. 9.

”I som minner Herren, unn eder ingen

ro” (Es. 62.6)

Vi blir aldri ferdige med å be. En

kristens liv blir et liv i bønn inntil det

ender i et siste bønnesukk. Be om at

folk her i Murmansk må bli frelst og

bevart. Det kan ofte se håpløst ut. Vi

skal vite at Gud arbeider også om vi

ikke ser noen resultater. Dette var

grunntonen i andaktsboka jeg leste

på morgenkvisten. Det gjorde meg

godt.

God frokost på hotellet – og lange

morgenpassiarer rundt bordene.

Kl.11.00: Gudstjeneste i Inkerinkirken,

som har tilhold i 1. etasje i

en sterkt forfallen boligblokk. Her

var sprengfullt, dvs. 20 – 30 personer

utenom oss 25 fra Norge. Menighetens

prest forrettet og en finsk prest

holdt prekenen over teksten Martha,

Maria og Lasarus. ”Maria vasket Jesu

føtter og tvettet de med sitt hår”.

Talen ble først oversatt fra finsk til

russisk, så fra russisk til norsk. Sistnevnte

mesterlig utført av tolken vår,

Svetlana. Før barna gikk til søndagsskolen,

ble de velsignet rundt alterringen

av menighetens prest. Det

var gripende! Da blafret det i norske

lommetørklær.

Koret sang på russisk og norsk. Det

var et møte preget av høytid og alvor,

hvor vi ble oppfordret til å leve et liv

nær Jesus i hans ord. Mens jeg satt og

lyttet og observerte, dukket sangen

”De kommer fra øst og vest…” opp

i tankene mine. En dag skal folk fra

ulike nasjoner og tungemål samles

foran Guds trone…

Vårt vertskap serverte enkel kirkekaffe

etter gudstjenesten. Da fikk vi

muligheter til samtaler med våre russiske

venner.

Etter gudstjenesten spiste vi middag

i en stor kafeteria i gangbar avstand

fra kirkelokalet. Det var søndag

og mye folk i gatene. Stor rallycrossoppvisning

i sentrum. Tydelig at dette

var underholdende for folket. Høylydt

buldring fra høytalerne strømmet

ut over folkehavet. Vi fikk også

tid til en rusletur i et stort varesenter.

Mange flotte suvenirer og merkevarer

fra vestlige land.

Kl.17.00 holdt vi igjen møte i Inkerin-kirken,

med sang og vitnesbyrd.

Alf Ingebretsen talte. Te/kaffe

og smågodt etter møtet. Igjen fikk

vi muligheten til å samtale med folk

under ettermøtet, blant annet med

presten som dessverre ikke kunne bli

med oss videre på turen. Han måtte

prioritere viktige gjøremål i menigheten.

Tolken vår Svetlana gjorde

igjen en god jobb. En ung jente holdt

et engasjerende vitnesbyrd etterfulgt

av sang og spill. Deretter sang Svetlana

en sang om ”Via Dolorosa”. Vitnesbyrdene

fra disse to flotte russiske

jentene gikk rett til hjertene våre!

Vi tok et farvel med flokken her i

Inkerin-kirken i Murmansk og ønsker

de alt godt og Guds fred.

Det var søndag kveld og noen av

oss spiste utsøkte retter fra hotellets

kjøkken, andre valgte pølse fra stedets

Statoilstasjon.

Reisen fortsetter i neste nummer.

Følg med!

11


12

Staben i Lovozero står klar til å yte hjelp dersom midlene finnes. Foto: NSM Kola-arbeidet.

Nabohjelpa trenger

nye støttespillere

I løpet av forsommeren fikk vi inn 60 nye søknader om nabohjelp. Kjenner du noen som kan

tenke seg å ofre ni måneder á kr.230,- (totalt kr.2.070,-) for å avhjelpe noens nød? Hjelperne

befinner seg kanskje i slekta, nabolaget eller bekjentskapskretsen. Kan ikke du gi dem et tips

om at de kan være til nytte for noen russiske naboer?

Her er noen eksempler på hvordan folk har det der borte.

Takk for deres hjelp til Nikolaj og

sønnen: ”Jeg ble født i byen Montsjegorsk,

Murmansk fylke. Far jobbet

som tømrer og mor som murer/maler.

Foreldrene tok med seg meg og mine

søstre og flyttet til Revda. I 1986 var

jeg ferdig med skolen. Jeg fikk jobb

som dreier. I 1987 kom jeg i det militære.

Etter tjenestetiden kom jeg

tilbake og fortsatte å jobbe på kombinatet.

Jeg ble gift, og i 2002 fikk

vi sønnen Jegor. Kona reiste til byen

Krivoj Rog og forsvant. Sønnen kom

på barneasyl. Jeg reiste dit og hentet

ham. Nå bor vi to sammen og lever

av min lønning. På kombinatet er

lønna forsinket. Nå er det ved slutten

av mai, og vi har bare fått forskudd

for april. Vi får ikke barnetrygd fordi

sønnen ennå ikke er registrert som

innbygger. Vår materielle situasjon

er vanskelig, men jeg er lykkelig fordi

min aller nærmeste, min sønn, bor

sammen med meg.” Nikolaj ble født i

1969. Han jobber på fabrikken Karnasurt

og tjener formelt 2500 rubler

(ca 625 kr) i måneden.

Takk for deres hjelp til Galina og

barnebarna: ”Jeg ble født i Donetsk

fylke, Petrovsk region, på tettstedet

Petrovska. Min far var gruvearbeider

og min mor jobbet også i gruva. Jeg

ble født i 1936. I 1941 ble min far

sendt til fronten. Det var noen veldig

vanskelige år. Mamma ble alene

med fem barn, fire av dem døde av

sult. Det var bare meg og mamma

igjen. Årene gikk, fra pappa kom det

ingen bud. Til å begynne med hadde

det vært to og tre brev, men ved

krigens slutt kom meldingen om at

pappa hadde falt i krigen som ukjent

soldat. Jeg fullførte skolen og siden

institutt. Jeg ble gift og fikk tre barn.

Mannen min omkom i en bilulykke.

Jeg oppfostret barna alene. Nå har

jeg allerede i to år forsørget to barnebarn.

Deres mor viser seg ikke i

det hele tatt, og min sønn er mer full

enn han er edru. Han gir oss ingen

penger.” Galinas barnebarn er Eva

på fire år og Lefko på tre. Galina er

pensjonist og får 3200 rubler (ca 800

kr) i pensjon. I tillegg jobber hun

som lærer og tjener 3500 rubler (ca

875 kr) i måneden.

Takk for deres hjelp til Natalia og

barna: ”Jeg ble født i Sverdlovsk

oblast. Da jeg var seks år, ble mamma

gift og tok meg med til nord, til

Murmansk oblast, til tettstedet Revda.

Familien fikk flere barn. I 1996

var jeg ferdig med skolen, og samme

år ble mine to barn født. Jeg har vært

alene med tvillingene helt siden fødselen.

I 1999 fikk jeg jobb på skolen

som garderobevakt. I 2001 begynte

jeg på Murmansk teknikum. Siden

det året har jeg ikke jobbet. Etter

at jeg var ferdig med teknikum hvor

jeg studerte regnskapsføring, har jeg

lett etter arbeid. Barna har ikke vært

ute av Murmansk oblast siden 2001.

De er ofte syke, de har vanskelig for

å lære på skolen. På grunn av feil

og utilstrekkelig mat faller de ofte

sammen og besvimer av sult. Hele tiden

mangler vi penger til skolesaker

og til klær. Jeg kan ikke finne jobb i

mitt yrke. Jeg ber innstendig om å få

materiell støtte til familien. På forhånd

takk til dere.” Natalia ble født

i 1978. Barna hennes er Vladislavia

og Anastasia. De er begge åtte år.

Natalias inntekt er barnetrygda på

550 rubler (ca 135 kr) og offentlig

adressehjelp på 300 rubler (ca 75 kr)

i måneden.


Takk for deres hjelp til Zjanna og

barna: ”Jeg ble født i Krasnosjelie.

Der gikk jeg i barnehage til jeg var

fem år. Så ble mamma alvorlig syk,

jeg ble sendt til Lovozero på internat

for to år. Etterpå kom jeg tilbake

til Krasnosjelie hvor jeg bodde hos

slektninger og gikk på internatskolen.

På skolen tok jeg kurs i søm og

ski. I 1987 var jeg ferdig med skolen

og begynte på Murmansk pedagogiske

yrkesskole. I 1991 var jeg ferdig

der og begynte å jobbe i barnehage i

Krasnosjelie. Jeg ble gift, og i 1992

fikk vi ei datter. Jeg og mannen arrangerte

skikurs i barnehagen. I

1995 sluttet barnehagen med skikursene.

I 1997 ble jeg skilt fra mannen.

I 2000 ble sønnen født. Det gikk lang

tid uten at jeg fikk meg noen jobb. I

2002 fikk jeg jobb på skolen som

renholder i 75 % stilling. Sønnen

går i barnehagen. Dattera går i sjette

klasse. Hele familien står på ski. Jeg

strikker, dattera liker å sy. Om sommeren

går vi i skogen sammen for å

plukke bær. Jeg har selv bygget et

lite drivhus hvor jeg dyrker agurker,

poteter, dill og jordbær. Vi har problemer

med ved fordi det koster 6300

rubler (ca 1575 kr) i året. Jeg er med

i et kvinneråd som etter beste evne og

mulighet forsøker å løse problemer i

landsbyen. For tiden har jeg en ekstrajobb

som renholder på kulturhuset.

Lønna der er 1600 rubler (ca 400

kr).” Zjanna ble født i 1971. Barna

heter Natalia og Daniil. Zjanna tjener

1889 rubler (ca 475 kr) på skolen.

Barnetrygda er på 420 rubler (ca 105

kr), og i januar fikk hun 1500 rubler

i bidrag.

Jeg er en kvinne fra Lovozero som

henvender seg til dere. Deres hjelp

er veldig nødvendig for meg, for da

vil jeg kunne ta med min datter til et

helsefremmende sanatorium. Saken

er den at min datter fra første ekteskap,

Kristina, (se bildet til venstre)

ble født med ganespalte. Hun er nå

sju år. Den første operasjonen ble

gjennomført i 2000, da var hun to år.

Andre operasjon var i 2002 på Murmansk

fylkessykehus. Resultatet etter

to operasjoner er sørgelig: hennes

taleevne er ikke blitt forbedret, hun

har en snøvlete og utydelig uttale.

På grunn av denne defekten er min

datter lite omgjengelig, hun er innesluttet,

taus av seg og sjenert når det

gjelder å snakke med jevnaldrende,

selv om hun går i barnehage. Dette

året er hun førsteklassing. Jeg tenker

med forferdelse på hvordan hun

vil være i stand til å lære, om hun i

det hele tatt vil komme til å lære noe.

Denne defekten virker også som et

psykologisk traume.

Som mor er jeg dypt bekymret for

min datter. Jeg skulle ønske at hun

var frisk, at hun smilte og pratet som

alle friske barn, mine ønsker for

henne er at hun skulle ha en lykkelig

barndom. Jeg håper at dere forstår

min smerte og engstelse. Legene har

innstendig anbefalt at jenta blir regelmessig

behandlet av logopeder og

at hun bruker medisinske preparater.

Det hender ofte at hun får blødninger

fra nesen. I framtiden forestår flere

operasjoner, men hvor mange vet jeg

ikke.

Min familie er en fattig familie.

Min andre mann jobber ikke fordi

han lider av alkoholisme. Dessverre

finnes det ikke håp for at han skal

finne jobb. Han står registrert på arbeidskontoret.

Jeg jobber midlertidig

i butikk. Jeg har enda ei datter, Liza,

fra andre ekteskap. Hun er fire år.

Siden vi er en fattig familie, ble

vi i år valgt ut til å motta et gratis

behandlingsopphold for Kristina i

Moskva fylke. Den 3. september må

vi reise, men vi har ikke penger til

reisen. Hvor vi enn har henvendt oss,

har vi fått avslag. Min datter trenger

behandlingen, men familiens materielle

situasjon tillater det ikke. Jeg er

foreldreløs. Mine foreldre døde for

lenge siden. Min første mann hjelper

ikke med forsørgelsen av sin datter

Kristina. Derfor er vi tvunget til å be

om hjelp hos dere, Samemisjonen. Vi

ber innstendig: ikke avvis oss.

Familien Sokolov takker av hele sitt

hjerte dere som var med på å gi oss

materiell hjelp. Dere gav oss håp om

bedring for vår datter. Med Deres

hjelp kunne vi begynne med metabol

terapi, og det gav impuls til å kompensere

for hjernens defekter.

Behandlingsperioden kostet kolossalt,

både fysisk og materielt. Vi

møtte på forskjellige vanskeligheter

underveis. Behandlingen foregikk

på det medisinske senteret ”Primavera

Medika”. Min bror var til stor

hjelp, han bor i Moskva fylke. Han

gikk ikke på arbeid de tre ukene som

vi var der, hver dag kjørte han meg

og dattera til senteret. Det tok tre -

fire timer en vei, og like mye tilbake

på grunn av ”prøvelsen” moskvaveier.

Hvis ikke min bror hadde hjulpet

oss, måtte jeg hver dag ha kjørt med

tog eller buss for å bringe min datter

til behandlingen. Hun verken sitter

eller går, jeg har henne i fanget fordi

hun får kramper og abnorme reflekser.

På senteret ble jeg, som mor, undervist

i framgangsmåter for å påvirke

reflekssoner på dattera. I tillegg til

medisinsk behandling ledet senterets

instruktør oss gjennom medisinsk

Fortsettelse side 14

13


14

Nabohjelpa trenger.....

Fortsettelse fra side 13

gymnastikk som foregikk på spesielle

apparater. De anbefalte videre

at treningen fortsatte hjemme, vi tok

det opp på video og fikk med oss apparater

slik at vi kan fortsette med

Firkløveret

Av Oskar Jelle

Det var i 1930-åra. M. B. Magnussen var kretssekretær

for Norges Finnemisjon i Møre og Romsdal. Karen

Vangen var då kontaktperson for denne misjonen

i Stranda og budde oppe i dalen. Magnussen var ein

flink talar og han fortalde gripande om det vidtfemnande

og viktige arbeid som misjonen dreiv i Finnmark.

Ein kveld på møte i Dalen bedehus vart to staute

karar, Jens og Ole Andreas, så interesserte at dei på

heimvegen vart ståande ved ei grind i ivrig samtale

til det lyste av dag før dei skildest. Dei vart trufaste i

å støtte Finnemisjonen så lenge dei levde, og andre i

familiene etter det.

Det var på eit møte ved Magnussen at gnisten til

denne misjonen vart tent også hos meg, sjølv om eg i

mindre grad har fått følgt opp det ønsket eg hadde om

å dele ut Guds ord. Det var ikkje berre å gjere som det

hende han spøkefullt sa: ”Jeg skal synge en sang på

gitar”, men han var særs flink til å spele på sag. Og når

han kunne fortelle at denne bordsaga hadde han brukt

i bygningsarbeid for misjonen då han var i Finnmark,

sperra vi unge opp augene og høyrde godt etter.

Og så ”Firkløveret”, som Magnussen kalla det. Det

var fire søstre: Johanne, Anna, Helga og Julie, som var

samde om å gi i lag kvart år 400 kroner, attåt det dei

ga i kollekt på møtene. Og det held dei fram med så

lenge dei alle levde, kvar på sine stader. Når vi så veit

at bøndene fekk 6-7 øre for ein liter mjølk, og løna til

ei tenestejente var ned på 10-15 kroner månaden, så

måtte det vere langt større offervilje hos desse søstrene

enn med oss i vår velstandstid.

Fleire av dei i bygda vår som trufast støtta Samemisjonen,

har i seinare tid gått heim til Herren. Vårt

ønske og vår bønn må vera at fleire her får syn for kor

rik på velsigning også denne arbeidsteigen i Guds rike

er, som no óg omfattar misjonsarbeid på Kola.

øvelsene hjemme.

Reisen til behandlingssenteret gav

sine resultater: jenta ble mer aktiv

og hun fikk et mer synlig intellekt i

øynene. Vi gjennomførte bare første

del av behandlingen, men vi må ikke

stoppe med det. Det er nødvendig å

fortsette.

På nytt håper vi på deres støtte og

hjelp til å gjennomføre andre del av

vår datters behandling. Hjelp oss

slik at hun vil kunne reise seg opp.

Vi ønsker dere sterk helse, medgang

i livet og fremgang i deres gjøremål.

MITT VITNESBYRD

Til dere får grå hår

På min fødselsdag for en stund siden var det et vers fra

vår gode, gamle bibelbok som ble så levende og godt for

meg. Det står i Jes.46,4: Like til deres alderdom er jeg

den samme, og til dere får grå hår vil jeg bære dere. Jeg

har gjort det og vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og

redde dere.

Jeg ser for meg en mor som arbeider i heimen mens barnet

ligger og sover. Så våkner barnet og blir urolig. Da tar mor

barnet opp og legger det inntil seg og gråten stilner.

Gud vil så gjerne løfte oss opp og bære oss gjennom livet.

Han vil vise oss veien vi skal gå, og han vil være med

oss i medgang og i motgang. Han løfter oss også på den

måten at han tilgir alt vi har gjort imot ham. Dette har jeg

erfart gjennom et langt liv. Og jeg er viss på at han vil

være med sine helt fram til målet er nådd, og da er vi for

evig reddet.

Oddvar Buseth

Ildri Kvalsnes

til minne

Gud tok ei trufast misjonskvinne heim til seg den 19.

august 2005. Då hadde ho fått vore i denne verda sidan

24. september 1919.

Ildri Kvalsnes var medlem i fleire misjonsforeningar

i Malmefjorden. I 1957 starta ho i pikeforeninga.

Der var jenter får 1.-6. klasse. Den vart nedlagt i

1997. Pikeforeninga var tilslutta Samemisjonen og

Santalmisjonen (no Normisjon). Ildri var svært glad i

barn, og ho gjekk til arbeidet med liv og lyst.

Me takkar for alt du gav og lyser fred og velsigning over

minnet ditt, Ildri.

Borgny Malmedal


Døren er åpen

Av Harald Nilsen

En åpen dør er satt foran meg,

hvor jeg går inn og jeg blir frelst.

Min synd har Jesus helt forlatt meg,

Ja, her er adgang fri for hvem som

helst.

Kor: Jesus åpnet har den dør,

som til Guds og Lammets trone før’.

Og han alltid med på veien går,

til jeg livets krone av ham får.

En åpen dør til Jesu hjerte,

dit jeg går inn med all min nød.

Da lindres hjertets bitre smerte,

når trøstens ord fra ham til hjertet

lød.

Det er ikkje lett å velja ut ein song

som eg kan seia er min, då det finnes

så mange songar og salmar eg er

glad i, og som seier mykje om livet

både her i tida og i æva. Songar ein

kan finna trøyst og atterklang i, både

i sorg og glede.

Når eg likevel skal velja ein, må

det bli den som eg gjerne vil kalla

vår song. Då me starta med føremiddagstreff

på bedehuset for nokre

år sidan, fekk eg oppmoding om å

finna ein song som kunne vera ”kjenningsmelodi”.

Valet fall på Trygve

Bjerkrheim sin song ”Han tek ikkje

glansen av livet”. Denne vert sungen

kvar gong me samlast til vårt uhøgti-

Samenes Venn Norges Samemisjon

Ansvarlig redaktør:

Generalsekretær

Magne Gamlemshaug

Redaktør: Rigmor Hølmo

Redaksjonskomité:

De ansatte ved

Hovedkontoret

ADRESSE:

Samenes Venn

Norges Samemisjon

Kongens gt. 14 B

7011 Trondheim

Tlf. 73 87 62 50

Fax: 73 87 62 60

Sangen min

En åpen dør hvor jeg kan kalle

all jords og himlens Gud min far.

En åpen dør til himlens strande,

hvor jeg har arveretten i forvar.

En åpen dør, som ei kan lukkes

av noen makt, hvor sterk den er.

Jeg skal med himlens glans jo smykkes,

for jeg skal se min Jesus som han er.

Denne sangen er en av mange perler i

sangboken ”Til Himlen gjennom Tåredalen”

og er skrevet av Peter Ravnå fra

Nordland. Han var evangelist og pastor

i Frikirken.

Han tek ikkje glansen av livet

Av Alvhild Emberland

delege, sosiale samvær. Me deler den

gjerne med dykk alle.

Er du ein av dei som trur at det å

bli ein kristen fører til eit trist og gledeslaust

liv, så tek du feil. Berre prøv,

så får du óg røyna at det er sant slik

det står:

Han tek ikkje glansen av livet,

den Frelsar som kallar på deg.

Først då kan for alvor du leva

når han får deg fylgja på veg.

Du høyrer dei dårande røyster

som lovar deg gullglim og glans,

men ingen legg lys over vegen

som Jesus og kjærleiken hans.

e-post:

hovedkontoret@samemisjonen.

no

Web:

http://www.samemisjonen.no

ABONNEMENT:

12 nr. pr. år

Ordinær årspris: kr. 250,-

Til utlandet: kr. 300,-

For kontingent:

Konto nr.: 3000.15.18565

For offer og gaver til

misjonsarbeidet (også skattefrie):

Konto nr.: 3000.15.18530

Første gang jeg hørte sangen, var på

ei slitt grammofonplate tidlig på 80tallet

hos min kones farmor på Songe i

Tvedestrand. Det var ei innspilling med

brødrene Ole og Kåre Ravnå, sønnene

til sangforfatteren. Sangen traff meg

rett i hjertet og har siden vært der.

Sangen får på en klar måte frem resultatet

av Jesu soningsdød og oppstandelse,

nemlig det faktum at Jesus har

satt foran deg og meg en ÅPEN DØR

like inn for Guds trone. Her har vi som

Guds barn adgang 24 timer i døgnet

og kan komme i glede og sorg. Sangen

dukker ofte opp i min bevissthet og

gjør godt for sinn og tanke. I tillegg er

tonefølget enkelt og melodiøst.

Han hjelper i brattaste bakkar

og stør deg når vegen vert smal.

Han signar dei sollyse sletter

og lyser i dødsskuggens dal.

Han fører deg frelst over fjorden,

heilt fram til den himmelske strand.

Når døden sin brotsjø du møter,

vil Jesus dra båten i land.

Han tek ikkje glansen av livet,

han gyller din morgon og kveld

og opnar ei dør til dei salar

der æveleg høgtid du held.

er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske

kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å

utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning.

Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya.

Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og

kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser.

Landsstyrets formann:

Arvid Nilssen

Hillerenvn. 60

5174 Mathopen

Tlf. 95 77 37 75 Trykk: Wennbergs Trykkeri AS

15


16

Fortsettelse fra side 2

Noen venter.....

RETUR: NORGES SAMEMISJON, KONGENSGT. 14B, 7011 TRONDHEIM

som bor i grendene her, så det ble

ikke den store forsamling, men Gud

ga oss en velsignet stund om Ordet.

Etter samlingen inviterte våre gode

samemisjonsvenner Petra og Asbjørn

Steffensen meg hjem for overnatting.

De bor på Hakkstabben. Fascinerende

var det å se den blomsterprakt

de hadde tryllet fram rundt sitt

lune hjem her imot Ishavets strender.

Takknemlig var jeg for deres gjestfrihet.

Men båten til Kvalfjord gikk fra

Altneset om ettermiddagen. Her er

ingen bussforbindelse når det er skolefri.

Jeg fant det derfor mest tjenlig

å bli med Asbjørn til Altneset når han

kjørte på arbeid.

På Altneset fikk jeg en god ventedag

hos Harald Kristensen, tidligere

poståpner og ekspeditør. Han

ble enkemann for noen år siden, og

var alene. Sønnen med familie som

bor heime og arbeider i skolen, var

ennå ikke kommet fra ferie. Harald

serverte ferskt brød fra eget bakeri,

og tryllet fram en riktig god saltkjøttlapskaus

før jeg dro. Men det beste

var at vi fikk samtale både om disse

hverdagens ting, og det som har med

vår udødelige sjels frelse. Salmisten

sier det slik: ”Se, hvor godt og hvor

liflig at brødre også bor sammen.”

(Sal.133,1)

Vel framme i Kvalfjord fikk vi et

husmøte hos Nanna Mikkelsen. Med

sine 92 år var hun nok ikke så mobil

lenger, men tankeklar som få. Tenk

å få være i så høy alder, og allikevel

ikke bruke briller!

Siden båten neste dag gikk så tidlig

på ettermiddagen, var det bestemt

husmøte hos Signe Karlsen på for-

middagen. Signe har

en sønn ved navn Salmer.

Selv bor han i

Alta med sin familie.

I Kvalfjord har han en

meget god og velutstyrt

hytte. Denne stilte

han disponibel for meg

for overnatting. På

mitt spørsmål om pris,

sa han ganske enkelt:

”Har du ikke hørt om

velsignelse?”

Da jeg kom til Signe om morgenen

for å spise frokost, sto det ved inngangen

en bøtte med nyfisket småsei.

Signe fortalte at hun hadde ringt til

et barnebarn og sagt at nå var Arthur

kommet, og at hun ønsket fersk fisk

til middag. Unggutten dro i skumringen

på sjøen, og kom strålende i

land med fangst. Så etter frokost ble

det tilberedning av fisk, men var vel i

hamn med det til møtet kl. 11.00.

Også her i Kvalfjord var det usigelig

godt å få samles om Guds ord.

Glad ble jeg for å få se Hjørdis Kristiansen,

vår tidligere foreningsleder.

Hun var kommet helt fra Nordmannes.

Men det er ikke så enkelt for rullestolbrukere

å komme fram på disse

veiløse stedene. Men Jøran, hennes

barnebarn, hadde gått ekstratur med

motorbåten for at bestemor skulle få

være sammen med venner om Guds

ord. Flott gjort, Jøran! Takk skal du

ha!

Velsignet var det å få være sammen

med venner om Guds ord. Her opplever

en virkelige de helliges samfunn.

Signe har en nydelig sangstemme,

og mens vi ventet på middagen, fikk

vi lytte til mange kjære sanger hun

hadde sunget inn på kassett. En blir

både ydmyk og til skamme for den

gjestfrihet og takknemlighet de viser

for at en kommer med Guds ord.

På vei ned bakkene for å ta båten

videre fyltes mitt hjerte med lovsang

og takk for hver enkelt av disse Guds

barn jeg hadde møtt på turen. Men

også med sorg for at slike steder så

lite blir prioritert når organisasjonen

legger opp sitt virke.

Gjennom tidligere år var det Samemisjonens

styrke å besøke de ensomme

steder og ”den ene”. Viktig

er det å se den enkelte sjels verdi. La

oss huske disse stedene i forbønn og

hellig omsorg. En minnes også tiden

som Finnmarksekretær da vi i Vest-

Finnmark fellesforening hadde rike

årsmøter og stevner både i Lillefjord,

Rypefjord, Rognsund og Alta, og pinsemøter

i Lebesby med både barn,

unge og eldre var rike samvær.

Disse glimt skrives for å løfte fram

det behov for Guds ords forkynnelse

i egner som Samemisjonen har spesielt

ansvar for, og som er ukjent i

sentrale strøk.

B-BLAD

More magazines by this user
Similar magazines