Reiret i Osa

Japaneren som vil fylle tomrommet
Alle kunstverkene han lager er av tømmerstokker og teglstein. Bundet sammen av ståltråd.
Jeg stiller meg spørsmålene: Hvorfor tømmerstokker, og hvorfor teglstein? Flere dager etterpå
forstår jeg at spørsmålene er irrelevante. Jeg blar andektig i en fotobok om kunstnerens
utstillinger, ”The best selection of contempory ceramics in Japan”. Takamasa Kuniyasu
forteller i forordet at i vår moderne tid har alt blitt relativt. Verdiene våre er relative.
Vitenskapen er relativ. Vår gudetro har blitt relativ. Det eneste håndfaste som står igjen er
kroppen, formen. Og det er formen han dyrker, og dyrkelsen fører til at det er størrelsen på
reisverkene som er mest betydningsfullt. Og hva passer da bedre enn å gjøre kunstverkene
digre som trær? Reiret er hele åtte meter høyt på den ene siden. Og så stort må det være når
”gallerirommet” er naturen og fjell som strekker seg 1200 meter opp mot himmelen som
”gallerivegger”
Slik jeg tolker det jeg leser, så er det en forskjell på livsanskuelsen til kunstneren og meg. Der
jeg ser rom, opplever kunstneren tomrom. Takamasa ønsker å eksperimentere med hvor stor
plass av tomrommet han kan bruke før kunstverket har trengt seg inn i ”rommet”. Grensene
mellom tomrom og rom er lettest å oppdage når japaneren bygger sine skulpturer innendørs.
Jeg titter på bildene fra utstillingen ”Return to Self”. De uroer meg. Tømmerstokkene er
påtrengende. Han har kommet for nær ”rommet”. Jeg får knapt plass i mitt indre rom.
3