Metaforisk barnelitteratur - Universitetet i Stavanger

sammen med andre barn, og/eller sammen med den voksne. Han beskriver 5 terapeutiske
fordeler med å bruke barns egne historier:
1. Hvis barnet selv er kilden til historien er det ingenting å motstå. Barn er ofte motvillige
deltakere i terapi, bringes der av foreldre som påstår at det er noe galt med barnet, og bringer
inn terapeuten i rollen som ”herr fiks”. I banehagen har pedagogen en helt annen rolle som en
”signifikant andre” for barnet, men/og skal selvfølgelig ikke ta på seg rollen som terapeut.
Barnet ønsker ofte ikke å være der (hos terapeuten), ønsker ikke å snakke med terapeuten og
er vanligvis ganske dyktige til å undergrave noe en voksen tilbyr. Ofte er det akkurat dette
disse barna har gjort med sine foreldre i lang tid, med suksess. Hvis disse barna produserer en
historie, uansett hvor kort og ufullstendig, så tillater de deg å stige et lite steg inn i deres
verden.
2. Når barnet har skapt historien selv er det ofte lettere å identifisere seg med utfallet av
historien. Det kan være vanskelige når utfallet kommer fra en relativt ukjent voksen.
Relasjonen til pedagogen i barnehagen vil være en styrke og gi andre muligheter. Det er
generelt vurdert at de fleste forfattere sin første novelle i stor grad er selvbiografisk. Skrevet i
en type projektiv trening, og det er ikke noe annerledes for terapeutens unge klienter.
Hovedpersonene de skaper representerer med stor sannsynlighet dem selv, så de vil ha lett for
å identifisere seg med dem. Problemet de beskriver er sannsynligvis representativt i forhold til
egne erfaringer, og dermed noe de ønsker å identifisere. Og her er de viktige terapeutiske
bitene i følge Burns (2007, p. 171): først, betydningen, ferdighetene, og ressurssene
karakteren innehar for å overkomme problemene er mer sannsynlige å bli identifisert med, og
for det andre, det suksessfulle utfallet har større sannsynlighet for å bli akseptert.
3. Hvis barnet finner en løsning eller løsninger på problemet i prosessen med å skape en
historie, har terapeuten sin ”trening” vært suksessfull og terapeuten har bare igjen å hjelpe
barnet og ta opp i seg disse løsningene. Terapeuten blir overflødig, og barnet blir myndiggjort
i prosessen med å finne framtidige løsninger.
4. Når barnets historie ikke finner en hensiktsmessig løsning - når karakteren sitter fast med
problemet, eller når fortellingen har mislykkes med å utvikle adekvate midler for og nå en
tilfredsstillende løsning - kan terapeuten hjelpe og rettlede barnet forover mot å finne en
løsning innen språket, prosessen, og konteksten til barnets egen historie. Barnets
15