Inter Collegas nr 5/6 2007 finner du her - Den norske kirkes ...

Inter Collegas nr 5/6 2007 finner du her - Den norske kirkes ... Inter Collegas nr 5/6 2007 finner du her - Den norske kirkes ...

from prest.no More from this publisher

27.07.2013 Views

InterCollegas 5/6 - 2007 - Årgang 39 La synke kun med løvets fall hver markens blomst i rad, min tro på ham bevare skal sitt friske hjerteblad 1

InterCollegas

5/6 - 2007 - Årgang 39

La synke kun med løvets fall

hver markens blomst i rad,

min tro på ham bevare skal

sitt friske hjerteblad

2

InterCollegas

Medlemsblad for

Den norske kirkes presteforening

Rådhusgata 1-3

Pb 437 Sentrum

0103 OSLO

Tlf 23 08 16 00

Fax 23 08 16 01

ic@prest.no

www.prest.no

Kontonr 8380.08.71495

Ansvarlig utgiver

Den norske kirkes presteforening

Redaktører

Martin Enstad

Fredrik Saxegaard

Design og layout

eyego (www.eyego.no)

Trykk og ekspedisjon

Flisa Trykkeri

Papir

115g Silveroffset

Omslag

200g Silveroffset

Opplag

3 200

ISSN 1504-9000 (online)

ISSN 0802-779X (trykt utgave)

Neste utgave

Neste utgave kommer 1. februar

Frist for innlegg 4. januar

Innhold

3/5 Ledere

Leder Ingeborg Midttømme setter fokus på rekrutteringskrise og etterlyser

en «prestepakke» fra arbeidsgiver, mens generalsekretær Ole-Johs.

Huuse tar for seg likestilling i kirken og statsbudsjettet 2008.

6 Representantskapsmøte

Reportasje fra representantskapsmøtet 31. oktober - 1. november.

8 Todo se pasa, solo Dios basta

Om Teresa av Avila og Ignatius av Loiola.

10 Pastoral Lederutvikling

9 Tema: Kjønn og Likestilling

Les intervjuer og artikler om kjønns- og likestillingsspørsmål i Den norske

kirke.

26 Lov § rett

Likestilling er rettferdighet i arbeidslivet.

28 Impuls

Hanne Løland anbefaler fire fine feministteologiske

bøker og Knut Torjuul gleder seg over Händels Messias.

30 Exit sokneprestkurset

Bispemøtet har nedlagt det tradisjonsrike

sokneprestkurset.

PF er kritisk.

31 Debatt

Terje Wallace lurer på om det er rett å anbefale unge å

bli menighetsprester.

32 Fra studentene

Ikke alle unge prester vil bli ungdomsprester!

32 Notiser

Forsiden:

Foto: Jon Ilseng

Salmeverset

på forsiden

er hentet fra

Norsk Salmebok

nr. 768.

C. J. Boye er

forfatteren.

Leder

Vi trenger en

prestepakke!

I vår hovedsammenslutning Unio

har vi jobbet målbevisst for å få

på plass en likelønnskommisjon

og være aktive i forhold til

denne. Unios likestillingspolitiske

plattform fra mars i år legger

vekt på at «verdsettingsdiskriminering

representerer det største

likelønnsproblemet i Norge.

Verdsettingsdiskriminering innebærer

at kvinner tjener mindre

enn menn med tilsvarende

utdanning, kompetanse og ansvar.»

Men vi snakker ikke bare om verdsettingsdiskriminering

i forhold til kjønn.

«Det største likelønnsproblemet er

den verdsettingsdiskrimineringen som

innebærer at ansatte i noen yrker og

sektorer tjener mindre enn ansatte med

tilsvarende utdanning, kompe tanse

og ansvar i andre yrker og sektorer.»

Kvinnedominerte utdanningsgrupper

i offentlig sektor rammes særlig hardt,

men jeg må dessverre innrømme at

dette også treffer oss prester. Jeg er

redd dette er en medvirkende årsak til

at vi stadig får færre søkere til prestestillinger.

Et medlem skrev nettopp til meg:

«Lønn er viktig, selv om det ikke er

alt her i livet. Men det sier noe om

hvordan du er priset av samfunnet.

Min kone og jeg er begge 62 år og vi

er i fulle jobber. Hun er kontaktlærer

for en barneskoleklasse og har 1200

kr i tillegg for det hver mnd. Jeg er

sokneprest og er plassert i lønnstrinn

59 og har ca 1000 kr mindre enn min

kone per måned. Jeg vet vi har et lønns-

spenn som går til 68, men det blir jo

ikke brukt. Dette må jo bety at vi som

akademikere i Staten ligger på bunn?

Lønn har vel også noe med rekruttering

å gjøre.» De færreste av oss vil identifiseres

med en gruppe lønnstapere.

Det er alarmerende når alle bispedømmene

i Den norske kirke kan

fortelle at det er blitt tyngre å rekruttere

prester til ledige stillinger. Bispedømmer

som aldri før har måttet utlyse

stillinger flere ganger, må nå gå både to

og tre runder for å få søkere til enkelte

stillinger. I tider med så høy sysselsetting

at det er mangel på arbeidskraft, er

det mange som har fått øynene opp for

presters kompetanse og vet å verdsette

den. Vil staten det?

Det er alarmerende når

alle bispedømmene i Den

norske kirke kan fortelle at

det er blitt tyngre å rekruttere

prester til ledige stillinger.

Verdsettingsdiskriminering er alvorlig.

Men som med all annen diskriminering,

er det den som diskrimineres som

kjenner på smerten. Det går etter hvert

på selvbildet og frimodigheten løs.

Kallstanken skal være sterk for å opprettholde

arbeidsgleden. Dette kan vi

ikke lenger akseptere. Staten råder over

virkemidlene og kan iverksette nødvendige

tiltak. Det haster å komme med

tydelige politiske signaler. Det tar lang

tid å snu en negativ utvikling.

Gjennom ulike reformer har kirken de

siste årene mistet 200 årsverk prestetjeneste.

For landets menighetsprester

er ikke dette lenger en holdbar arbeidssituasjon.

Prestetjenesten er i dag ikke

beskyttet av de samme arbeidstidsbestemmelser

og kompensasjonsordninger

som gjelder i staten for øvrig.

Slik kan det ikke fortsette! Prester er

slitne av å bære byrden med lange vakanser

i nabosogn; enten dette skyldes

sykefravær eller at kollegaen har sagt

opp. Tiden er inne for en «prestepakke»!

3

Foto: Siv-Elin Nærø

4

GRÅTE MIN SANG

Minnegudstjenester

etter katastrofer

og større ulykker

Minnegudstjenester i den akutte

fasen etter en større ulykke er en

moderne rite som har blitt vanlig

siden siste halvdel av 1980-tallet.

Gudstjenesten retter seg primært

mot pårørende og andre katastroferammede,

og et typisk trekk er at

representanter for politi, ambulanse

og annet innsatspersonell som

regel er med som rituelle aktører

i forbindelse med lystenning.

Boka tar for seg denne særdeles

viktige og krevende typen gudstjeneste

og analyserer den i relasjon

til praktisk teologi, riteforskning

og katastrofeterapi.

LARS JOHAN DANBOLT (dr.theol) er

sykehusprest og forskningsrådgiver

ved Sykehuset Innlandet (psykisk

helsevern) og 1. amanuensis II ved

Det teologiske Menighetsfakultet

i Oslo med doktorgrad i religionspsykologi

fra Uppsala universitet.

Han har også vært fengselsprest og

menighetsprest og har publisert bøker

og artikler om sorg, riter og psykisk

helse.

bestilling@hoyskoleforlaget.no

Postadresse Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand

Telefon 38 10 50 00. Telefaks 38 10 50 01

HANS STIFOSS HANSSEN (dr.philos)

er forskningssjef ved Stiftelsen Kirkeforskning

i Oslo, med doktorgrad

fra NTNU om forholdet mellom

religiøsitet og mental helse. Han har

arbeidet med sjelesorg og religionspsykologi

ved Det praktisk-teologiske

seminar, UIO, og har skrevet bøker

og artikler om livssyn og helse, og om

ritualer.

hoyskoleforlaget.no

Generalsekretær

Offensiv

arbeidsgiverpolitikk?

Kvinner oppfordres

til å søke

Likestilling mellom kjønnene vil ikke

skje automatisk. Skal man oppnå likestilling

må man ha en sterk bevissthet

og en evne til å handle. Det er dessverre

en utbredt tanke at på sikt vil

ikke dette bli et problem, på sikt vil

dette gå seg til. Det er ikke godt nok,

når «på sikt» innebærer et helt yrkesliv

for en generasjon eller to med kvinner.

Kvinneandelen i presteskapet varierer

fortsatt mye fra bispedømme til

bispedømme. Dette kan henge sammen

med mange forhold. Men det

er ikke til å komme unna at det også

handler om arbeidsgivers vilje til å

prioritere arbeidet med kjønns- og

likestillingsspørsmål. Det handler

om mer enn å oppfordre kvinner til å

søke. Det handler om å legge til rette

for at prestetjenesten kan utøves av

mennesker med forskjellige bakgrunn,

i ulike livsfaser, med ulike kjønn og

ulike erfaringer.

Arbeidsgiver skal legge til rette for

at arbeidsmiljøet er slik at alle arbeidstagere

uavhengig av kjønn og

seksuell identitet gjennom arbeidet

ikke utsettes for psykiske belastninger.

Dette er et helt klart arbeidsgiveransvar.

Kirken og vi som presteforening

kan – og må – leve med teologisk uenighet,

men ingen av oss kan leve med

diskriminering.

Statsbudsjettet

2008

Verken kirken eller prestene er prior-

itert i regjeringens forslag til statsbudsjett.

Gjennom vår hovedsammenslutning

Unio og egne kanaler jobber

vi hardt for å skape forståelse for

konsekvensene av et budsjettforslag

som ikke engang dekker forventet pris-

og lønnsvekst.

Presteforeningen er særlig opptatt av

manglende rekruttering og prestenes

arbeidsforhold. Flere prestestillinger

er faktisk svaret på begge disse utfordringene.

For få prester gjør det lite

attraktivt å være prest. Et lite attraktivt

yrke får naturligvis problemer med å

rekruttere. I løpet av ganske kort tid

skal over 100 stillinger besettes. Alle

bispedømmene melder om kortere

søkerlister. Alderssammensetningen på

presteskapet er også bekymringsfull.

165 prester kan når som helst velge

AFP eller pensjon, godt over halvparten

av presteskapet er over 50 år. Til

sammen skaper dette et alvorlig bilde

av en situasjon. Det trengs vilje og evne

til politisk handling nå. Det er ikke

mangel på teologer. Kompetanseka-

rtet forteller om 2800 teologer. Flere

hundre av disse jobber verken i kirken

eller i kirkelige organisasjonene. Vi

tror det først og fremst skyldes for

dårlige arbeidsvilkår. Vi forventer at

statsråd og politikere tar sitt ansvar, og

bidrar til å gjøre presteyrket attraktivt.

Ting henger sammen. Det trenges flere

stillinger for at vi skal kunne fylle de

stillingene vi har.

«…ingen av oss kan leve

med diskriminering»

5

Foto: Siv-Elin Nærø

6

Representantskapsmøte 31. oktober – 1. november

Prester med

arbeidstid?

Martin Enstad

Arbeidstid for prestene, var en av hovedsakene da

Presteforeningens representantskapet nylig var

samlet i Oslo. Ut fra de signalene som ble gitt fra

representantskapets medlemmer, er det ingen tvil

om at prestene ser arbeidstid som en mulighet.

Det er særlig de nye tjenesteordningene, utvidelsen av tjenestedistrikt

fra prestegjeld til prosti, rekrutteringsproblemene

og etterslepet på 200 prestestillinger som gjør arbeidstid til en

presserende problemstilling.

Presteforeningens forhandlingssjef og advokat Ruth-Line

Walle-Hansen ga representantskapets medlemmer en innledende

introduksjon til hovedpunkter i arbeidsmiljølovens

bestemmelser om arbeidstid. Lovens hovedregel er at alle har

arbeidstid, og at arbeid utover normalarbeidstiden skal godtgjøres.

Unntatt fra dette er imidlertid arbeidstakere i ledende

og særlig uavhengige stillinger. Det er i realiteten det samme

som tidigere ble kalt særlig selvstendige stillinger. At prester

har en særlig uavhengig stilling har vært en vanlig oppfatning

hos både arbeidsgiver og arbeidstager. Det betyr at prestene

ikke er underlagt mesteparten av arbeidsmiljølovens bestemmelser

om arbeidstid. Det er noen forutsetninger for at en

stilling skulle kunne regnes som særlig uavhengig:

Arbeidstageren må i stor grad kontrollere egen arbeidstid.

De må ha høy grad av selvstendighet og uavhengighet i

stillingsutførelsen. Slike arbeidstagere prioriterer normalt

selv mellom sine oppgaver og avgjør selv når og hvordan

oppgavene skal utføres. Det kan diskuteres i hvilken grad

disse forutsetninger gjør seg gjeldende for prestenes vedkommende.

Det er en normal antagelse i arbeidslivet at de som har en

særlig selvstendig stilling har enn høyere grunnlønn enn andre,

siden de ikke har rett til andre godtgjørelse for overtid og

lignende. Det synes likevel ikke som om dette har slått til for

prestenes del! Walle-Hansen understreket at hvis man går for

arbeidstid så må man være klar over at en sterkere styring av

prestenes arbeidstid vil være normalen og at arbeidsoppgaver

kan bli nedprioritert eller utelatt etter vurderinger presten selv

ikke nødvendigvis er enig i.

Hun viste dessuten til uavhengighet og selvstendighet som en

del av presterollen og påpekte at det er viktig å ta et gjennomtenkt

valg med tanke på veien å gå: Ser man et krav om

regulert arbeidstid som eneste mulighet eller er det bedre å

arbeide for å bedre de øvrige betingelser knyttet til lønn og

arbeid uten å gi slipp på uregulert arbeidstid?

Walle-Hansen mente at det per i dag kan se ut som prestene

har det verste fra to systemer: De har ikke betalt for overtids-

eller helgearbeid, samtidig som de blir styrt mer i arbeidsutførelsen,

dekker vakanser og utfører en masse ukompensert

arbeid.

Skeptisk til mangel på vern

Uten arbeidstid og overtidsbetalt er regelen om at ingen

arbeidstagere kan ha en arbeidstidsordning som utsetter dem

for uheldige psykiske belastninger den eneste av arbeidsmiljølovens

særskilte vernebestemmelser hva angår arbeidstid

som gjelder for de med en særlig uavhengig stilling,

samt bestemmelsene om rettigheter med hensyn til redusert

arbeidstid av vektige velferdsmessige grunner. Det ble understreket

at arbeidstid ikke betyr å jobbe fra ni til fire, men det

innebærer et vern mot å samlet sett jobbe mer enn 37,5 timer

i uken eller 9 timer per dag uten å bli kompensert. Representanter

for prester i forsvaret og helsesektoren delte erfaringer

som tilsa at man både kan ha stor faglig frihet og arbeidstid.

Presteforeningens leder Ingeborg Midttømme viste også til

Sverige der sokneprestene har uavhengige stillinger og høye

lønninger, mens kapellanene har arbeidstid.

Grunnlønna må heves

Sentralstyremedlem Knut Kvidaland gjorde seg til talsmann

for de som hevdet at dette kan bidra til en ytterligere svekkelse

av sokneprestenes selvstendighet. –Vi kan gå mot en

ordning der prostene blir de nye sokneprester og sokneprestene

blir kapellaner. Å få overtidsbetalt er ikke bedre lønn.

Det er grunnlønna som må opp, sa Kvidaland. Det var en

rådende oppfatning at arbeidstid tvinges på oss fra staten

som ikke vet å verdsette og ta vare på prestene. Representantskapet

vedtok at sentralstyret og sekretariatet skulle

følge opp saken og de innspill som kom i tiden fram mot

tariffrevisjonen 2008.

Rekrutteringsproblemer

i hele landet

Martin Enstad

Rapportene til representantskapet viser at det er

rekrutteringsproblemer i hele landet. For den som

er på jakt etter ny prestejobb er det mange

muligheter framover.

Da representantskapet fikk muntlige rapporter fra alle

forhandlingsområdene, ble det gjennomgående rapportert

om store utskiftninger og rekrutteringsproblemer i

bispedømmene. Størst er problemene i de to nordligste

bispedømmene. I Sør- Hålogaland bispedømme står 12,5

av 92 faste prestestillinger ledige. En oversikt uarbeidet av

Presteforeningen viser over 100 faste prestestillinger med

bispedømmene som arbeidsgiver som skal besettes i de

nærmeste månedene. I tillegg kommer det som er av prestestillinger

innenfor andre forhandlingsområder. At det er

relativt mange utskiftninger i «populære» bispedømmer som

Oslo, Borg, Agder og Stavanger gjør ikke rekrutteringssituasjonen

noe lysere for de bispedømmene som sliter mest med

rekrutteringen. Selv representanten fra Oslo bispedømme,

der man er vant til lange søkelister, kunne rapportere om et

mye tynnere søkergrunnlag enn tidligere.

Store utskiftninger og vakanser synliggjør også problemet

med å skaffe vikarer. Når presteforeningen er i kontakt med

bispedømmekontorene om rekrutteringssituasjonen, så

trekkes særlig fram problemet med å skaffe vikarer til lengre

og kortere vikariater. Mangelen på vikarer fører til et høyt

arbeidspress på de prestene som er igjen. Dette skaper en

negativ spiral.

Alderssammensetningen av presteskapet viser at dette

er en krise som kan bli meget dramatisk på kort tid. Av

Preste-foreningens 1218 medlemmer som jobber enten som

kapellaner, sokneprester, prostiprester, proster eller biskoper

er hele 165 i alderspennet mellom 62 og 70 år. Hele denne

gruppen kan i prinsippet forsvinne på kort tid enten med

AFP eller ordinær alderspensjon. Når vi samtidig vet at godt

over halvparten av presteskapet har passert 50 år, så ser vi en

rekrutteringskrise som er langvarig og aksellererende.

8

Reportasje

Todo se pasa,

solo Dios basta

Ragna Dahlen

«Alt forgår, bare Gud består».

Ordene tilhører Teresa av Avila

(1515 – 1582), og står å lese

i Theresas egen håndskrift på

klosterveggen i Avila.

Sannheten er alltid større enn det

jeg erkjenner, sa Gunnvor Hovland,

da hun åpnet første fellessamling

i Avila, noen mil utenfor

Madrid i september. Kursuken

startet midt i landskapet til St.a

Teresa, som fremdeles gir navn til

veier, butikker og restauranter

i Avila, selv om det er

snart 500 år siden hun

ble født i denne byen.

Det er viktig å knytte

fag og tradisjon til

stedets ånd, sa

Tarald Rasmussen,

arkitekten bak et

ukeopplegg som

trakk

oss alle

med inn i

en historisk

virkelighet, og

som ga mye å reflektere over ut

fra vår egen moderne samtidskontekst.

«Genius loci» ble derfor

kursukens motor og veiviser.

Kjønnsperspektiver fra

Spanias 1500-tall

Teresa var kvinne av sin tid. I Boken

om mitt liv forsvarte hun seg overbevisende

mot inkvisisjonens nærgående

konfrontasjoner, i en tid da fortolkning

av Den hellige skrift skulle holdes

borte fra lekfolk generelt og kvinner

spesielt. Hun levde midt i renessansens

grensesprengende periode, hvor

kirke, billedkunst og arkitektur preget

menneskesinnet som en viktig dannelsesfaktor.

Når man ser Avilas imponerende

byborg er det lett å forstå

at hun i Den indre borgen benytter

nettopp denne konstruksjonen som et

viktig bilde på menneskets sjel. Det er

også nærliggende å se hennes himmelvisjoner

i sammenheng med tidens

sterke kunstneriske og emosjonelle

uttrykk. At hun allerede som lite barn

tok med seg sin bror på tur for at de

skulle bli martyrer, sier noe om den

energi og viljekraft som hun senere

benyttet som klostergrunnlegger og

–reformator i det karmelittiske ordensfellesskap.

Nettopp i klosteret kunne

hun leve ut en selvstendighet og myndighet

som tidens kjønnsrollemønster

ellers ikke tillot kvinner å ha.

Ignatius var mann av sin tid, født 24

år før Teresa (og 7 år etter Martin

Luther). Ignatius var av adelsslekt og

bar med seg riddertidens idealer og

disiplinforståelse. I Loiola, ved Azpeitia

i Baskerland, er hans renessansehus

nå bygget inn i et monumentalt barokk

byggverk som utgjør studiesenteret

Sanctuario de Loiola. Ignatius hadde

en sterk og rystende omvendelseserfaring,

som er detaljrikt dokumentert. Fra

å være såret i trefninger på slagmarken,

ble han æreskjær i å «gjøre heltedåder

for Gud». Hans Åndelige øvelser og

boken Pilegrimens beretning er ikke

skrevet for klosterliv, men har en stor

kommunikasjon med verden. Disse to

personene levde i hver sin kontekst, og

de benyttet ulik retorikk. Dette preger

deres skriftlige materiale. Teresa er

ordrik i sine skrifter og forteller med

bred penn. Ignatius er knapp. De er

kanskje i så måte typiske for sine respektive

kjønn. Teresa maler fram bilder

av den elskede og lidende Kristus, av

morsskikkelsen Maria, av synderinnen

Magdalena, og av farsskikkelsen Josef.

Disse bildene får en viktig funksjon i

hennes eget liv, da hun bygger seg selv

inn i den hellige familie i sine mystiske

erfaringer. Ignatius leser evangeliene

som Kristus-etterfølgelse, han lever

seg inn i dette og kontemplerer over

historiske og bibelske forbilder, som

Frans, Dominikus og Peter, men først

og fremst Jesus.

Spansk/norsk dialog

Ved det karmelittiske senteret i Avila

drives det en utstrakt kursvirksomhet

innen «la experiencia mistica» i Teresas

tradisjon. Jesuittene oppfattes som

«storebrødre», og karmelittene benytter

elementer av ignatiansk disiplin i

sine retreater. «Når det gjelder bønn,

mener Teresa ikke at man skal tenke

så mye, men elske mye», sa senterets

representant. Teresa skildrer en intim,

erotisk nærhet med Krisus. Han fortsatte:

«Bønn er for Teresa en relasjon,

og hennes spiritualitet er således

universell og hevet over det kjønnsspesifikke».

Vårt spørsmål om hvorvidt

denne tradisjonen preger Spansk

kirkeliv generelt, ble negativt besvart.

Men senteret i Avila utvider kurstilbudene

til et stadig bredere europeisk

og økumenisk nedslagsfelt.

I møte med den øverste leder for

Sanctuariet i Loiola ble det tydelig at

virksomheten retter seg i hovedsak

mot universitets- og utdanningssteder,

og at dannelsesprosesser og verdisett

er kjerneelementer. Et hovedspørsmål

i evalueringsprosessen er: «is it significant

for the person´s profession and

life?» Kirke og presteskap er heller

ikke her en tydelig målgruppe. Skal

man inn i de ignatianske øvelser er

forberedelsen viktig: «I must need

something». Vår spanske samtalepartner

kommuniserer tydelig: «I am

forgiven»! – det er motivasjonen. Som

lutherske prester får vi tøyd vår menneskeforståelse

og skapelsesteologi.

En ignatianer ser etter fremskritt i

sine troserfaringer. En lutheraner har

sitt «simul». Mysteriedimensjonen er

viktig aspekt hos begge, og mysteriet

har sin egen pedagogikk.

«Sola Gratia»

Gjenoppdager vi rett og slett nåden ved

å gå inn i disse tradisjonene? Teresa

og Ignatius taler sterkt om nåden, og

begge tar med hele sin komplekse personlighet

inn i trosrelasjonen. Hun er

opptatt av begrepet skam, han av ære.

Begge er klar over at ethvert menneskes

åndelige vei er unik, og at veiledning

må gis med respekt for nettopp dette.

Dette er viktig siden både Teresas og

Ignatius´erfaringer må sies å være noe

elitære. Vi blir her utfordret til å dykke

ned i vårt eget trosarkiv.

I økumenisk perspektiv har uken vist

oss en sammenheng mellom katolsk og

luthersk fromhet, i et beskrivende, erfaringsnært

språk som har vært ført innen

både akademia- og klosterliv i Spania.

Den lutherske arv har ikke pleiet dette

i samme grad. Luther strevde med

skyld og med å møte en nådig Gud,

og vi bærer på en trosforståelse som er

mer preget av å bli elsket «på tross av»

enn «på grunn av». Møtet med denne

tradisjonen og det noe fremmede kan

derfor gi oss ansatser til å hente opp

noe vi også har i vår egen tradisjon,

men som vi ikke har vist tilstrekkelige

aktpågivenhet.

Vi reiser en omvei hjem!

Neste gang hele gruppen møtes, på Lia

Gård neste høst, er det luthersk spiritualitet

som skal stå i fokus. I mellomtiden

skal deltakerne innlevere reflek-

sjonsnotater over litteratur og praktiske

erfaringer. Vi tar med impulsene fra

Spania og lar nye inntrykk speiles i

norsk virkelighet og menighetsliv. Fra

et moderne kvinneperspektiv er det et

tankekors at karmelittsøstrene enda

den dag i dag er underlagt strengere

regler enn menn, og at det er mennene

som er talerør utad. Vi fikk dog et kort

møte med en cisterciensernonne i Burgos,

et sentralt sted i pilegrimsleden,

som vi passerte på vei mellom Avila

og Loiola. Hun satt bak et talegitter og

hilste oss velkommen med ordene: «Vi

er kristne søsken. Det er mange veier

og ett mål, og vi er ett i Kristus». Omveien

gjennom Spania har gitt oss et

blikk inn i den alminnelige, «katolske»

fellesarven. Vi har fått et viktig innspill

til videre arbeid med tradisjonen fra

fader Luther, CA og mystikken i «Det

salige bytte». Det er slett ikke så galt å

komme hjem!

Kontekstuell

spiritualitet

Tore Johnsen, deltaker i KSR-kurset

og leder av Samisk kirkeråd, har i høst

gitt ut boken Jordens barn, solens

barn, vindens barn. Kristen tro i et

samisk landskap. Boken kan karakteriserer

som en «samisk katekisme»,

der katekismeelementene stilles i dialog

med samisk kultur og livsfølelse. Naturspiritualiteten

blir her presentert mer

som medspiller enn motpol i forhold

til den lutherske trosarv. Samene bærer

med seg urfolkets visdom og sårbarhet

overfor natur og livsvilkår og er

på mange måter årvåkne veivisere for

moderne mennesker. Johnsen knytter

både naturelementer og samiske gudsfortellinger

til evangeliet. Kontekstuelle

elementer i tekstene, som «laksens

indre lengsel», gir nye og forfriskende

bilder på tro og liv. Leseren trekkes inn

i skjæringspunktet mellom tro, kultur,

historie og samfunnsliv. Boken er gitt ut

på Verbum forlag.

Reportasje

Pastoral lederutvikling

sjøsatt

Fredrik Saxegaard

10 Etter lang tids forberedelse var

det endelig klart for kursstart i

PLU: 8. oktober møttes 24 deltakere

til en intensiv første samling

på Granavolden. Ansvarlige for

kurset er Fagråd for pastoralutvikling

og Menighetsfakultetet.

Deltakerne hadde riktignok vært i

aktivitet en stund allerede. Før samlingen

hadde alle levert en idé til prosjekt,

et refleksjonsnotat om egen læring og

utkast til læringskontrakt. Prosjektidéene

viser stor bredde i interessefelt,

og avspeiler en deltakergruppe som arbeider

i ulike deler av landet og innehar

forskjellige stillinger.

En sammensatt utdanning

PLU er en prosjektbasert utdanning.

Dette betyr at læringen først og fremst

skal skje lokalt, ved at hver deltaker

skal lede et avgrenset prosjekt på egen

arbeidsplass. Prosjektet skal tematisere

egne lederutfordringer, samt spørsmål

knyttet til ledelse/organisasjon og

pastorallære/ekklesiologi. Kurssamlingene

gir veiledning og faglige innspill til

prosjektene.

Utdanningen består av fire

elementer:

• Lokalt prosjekt: Ledelse og

gjennomføring.

• Personlig utvikling, bl.a. med stor

vekt på lokal tilbakemeldingskultur

• Ekklesiologi og pastorallære

• Ledelse og organisasjon.

Hovedtemaer

Den første kurssamlingen gav innføringer

i de fire hovedelementene.

Sverre Dag Mogstad og Heid Leganger-

Krogstad gav viktige innspill til prosjektarbeid.

Noen deltakere opplevde at

ideen deres falt på plass, mens andre

følte behov for å gå noen ekstra runder.

Kjetil Hauge og Sjur Isaksen er faglige

ansvarlige for elementet Personlig utvikling,

og gav viktige innspill til temaet.

Otto Hauglin er faglig ansvarlig for Ledelse

og organisasjon, og evnet å kombinere

dette allmenne faget med innsikt

i den mer spesifikt kirkelige konteksten.

Til temaet Ekklesiologi og pastorallære

holdt Harald Hegstad to forelesninger.

I tillegg var det en panelsamtale om

ekklesiologi og kirkeordning. Her deltok

Per Kristian Aschim (Kirkerådet),

Hans Arne Akerø (Presteforeningen) og

Marit Halvorsen Hougsnæs (Kirkelig

arbeidsgiverorganisasjon).

Den siste formiddagen ble samtlige

prosjekter presentert, for å vise bredden

og gi tips til aktuelle sammenhenger

mellom de ulike deltakerne. Her deltok

biskop Helga Byfuglien med svært nyttige

tilbakemeldinger.

Veien videre

I løpet av januar og februar samles de

fire kursgruppene til rene gruppesamlinger,

med hovedvekt på prosjektveiledning

og personlig utvikling. Høsten

2008, når prosjektene begynner å nær-

me seg slutten, reiser hele kurset til

Hong Kong og Kina for et 10 dagers

opphold. Våren 2009 avsluttes kurset,

med hovedvekt på den viktige etterrefleksjonen

og oppsummeringen.

Otto Hauglin

Fra venstre: Hans Arne Akerø,

Marit Halvorsen Hougsnæs og

Per Kristian Aschim

12

13

14

17

18

20

21

22

24

Fagutvalget for kjønn og

likestillingsspørsmål

Den automatiske likestillingen

Portrett: «Jeg er ikke en kvinnelig

prest»

Kvinner oppfordres til å søke

Et mangfoldig gudsbilde

Har feministteologien satt spor?

Hvordan er det å være «saken»?

Fra pålagt taushet til

bispemyndighet

Plogspiss og vaktbikkje

tema | kjønn og

likestilling

12

tema Kjønn og likestilling

Presentasjon

Fagutvalget for kjønns- og

likestillingsspørsmål

Jørgen Vik

Medlem av Sentralstyret og FAKL

En gang var det omkring kvinner og kvinners prestetjeneste

likestillingskampen sto. Denne kampen er ennå ikke vunnet.

Fremdeles møter kvinner spesielle utfordringer som

prester. Men kampen har blitt utvidet. I dag står kampen

omkring homofile og homofiles prestetjeneste. Kvinne- og

likestillingskamp har blitt kjønn- og likestillingskamp.

I erkjennelse av dette skiftet FAKL

navn fra Fagutvalg for Kvinne- og

Likestillingsspørsmål til Fagutvalg for

Kjønns- og Likestillingsspørsmål.

Fram til september satt Øyvind Nordin

som leder av FAKL. Da han gikk

av som nestleder i PF ble den nye

nestlederen, Gunnar Mindestrømmen,

ny leder av FAKL. Nestleder er Marit

Isaksen Espedalen. Elisabeth Løvlien

og Jørgen Vik sitter som medlemmer.

Samtidig sitter Kristian Skjeldal

og Synnøve Hinnaland Stendal som

konsultative medlemmer fra henholdsvis

KKD og Kirkerådet. Raghild Strøm

Torjuul er sekretær.

FAKL har en stor og viktig målsetting.

FAKL skal fremme arbeidet for en

aktiv kjønns- og likestillingspolitikk for

prester og teologer i Den norske kirke.

Vi er underlagt Sentralstyret og vi

uttaler oss, fremmer saker, og følger

opp vedtak som gjøres sentralt. Vi har

oppmerksomheten rettet mot:

• å sikre likestilling av kvinner og

menns arbeidsmuligheter som prester.

• like arbeids- og lønnsforhold for

prester og teologer uavhengig av

kjønn og seksuell identitet.

Hvordan mandatet skal praktiseres

og målsettingen nås, fikk vi en tydelig

veiledning på, i og med Representantskapets

enstemmige vedtak i juni i år.

I sitt møte 5. juni behandlet Presteforeningens

representantskap en

sak vedrørende homofilt samlevende

medlemmer. Saken kom opp på

bakgrunn av kritikk mot foreningen i

forbindelse med den såkalte Josefsensaken

i Oslo bispedømme tidligere i år.

Representantskapet fattet et enstemmig

vedtak i saken der det ble sagt at

Presteforeningen skal være fagforening

for alle medlemmer uavhengig av

seksuell identitet og syn på homofilt

samliv. Samtidig skal Presteforeningen

sikre rom for åpen debatt om homofilt

samliv og ivareta alle medlemmer

uavhengig av teologisk syn og posisjon

(se Inter Collegas 3/2007).

Dette vedtaket var enstemmig og dette

vedtaket er FAKL glad for. For det

første skal FAKL være «ei vaktbikkje»

som arbeider for at arbeidstakernes

rettigheter ivaretas og at likestilling

gjennomføres. For FAKL er en prest

en prest, uavhengig av kjønn, seksuell

identitet og teologisk ståsted. Dette

inne bærer at FAKL vil behandle saker

fra homofile og lesbiske på samme

måten som saker fra heterofile prester

og teologer. FAKL ønsker full likestilling.

Samtidig ønsker fagutvalget å være

med og sørge for at meningsutveksling

skjer uten diskriminering eller sensur.

Både konservative og liberale skal

være trygge på at FAKL ikke diskrimi-

Fra venstre: Jørgen Vik, Elisabeth

Løvlien, Marit Isaksen Espe-dalen,

Ragnhild Strøm Torjuul (sekretær) og

Synnøve Hinnaland Stendal

nerer noen på grunn av synspunkter

eller teologisk posisjon. Her skal FAKL

være med på å lage arenaer og fora

der kjønns- og likestillingsspørsmål

skal kunne debatteres og meninger

utveksles på en åpen og inkluderende

måte. Det er naturlig at det arrangeres

seminarer, kurs og etterutdanning med

særlig fokus på kjønn og likestilling.

FAKL har den oppfatning at forskjellighet

i presteskapet ikke er en fare,

men en berikelse for kirken.

Mye av «gnissingen» mellom Den

norske kirke og resten av samfunnet

kommer ofte i skjæringspunktet

mellom kjønn, seksualitet og samliv.

Dette vil nok prege kjønns- og likestillingsarbeidet

i Den norske kirke også i

framtiden. Aktuelle saker for FAKL sitt

arbeide kan for eksempel være:

•

Forslag til ny ekteskapslov.

Preste tjenesten i møte med nye

samlivsformer.

Presterollen i møte med nye

kjønnsroller.

Kirkelig lederskap og kjønn.

Likestilling og kjønnsbalanse i alle

tariffområder, også tradisjonelle

mannsbastioner som Forsvaret.

Når majoritet blir minoritet.

Likestillingsperspektiv på teologisk

posisjon og uenighet.

FAKL er med andre ord et svært aktuelt

utvalg som ikke vil bli mindre viktig

i framtiden. Sakene er nye, men målet

er alltid det samme: En aktiv kjønns-

og likestillingspolitikk som kan skape

trygge og gode arbeidsforhold for alle

prester og teologer i Den norske kirke.

«Den automatiske

likestillingen»

Gry Friis Eriksen

Spesialprest/rådgiver Oslo Bispedømmekontor

Det økumeniske kvinnetiåret 1988-1998 aktiviserte mye arbeid med

viktige kjønn- og likestillingsspørsmål i Den norske kirke. Hovedfokuset

på inkluderende språk, arbeid mot vold og overgrep og ledertrening

for kvinner førte til omfattende arbeid som bidro til å skape

diskusjoner og sette dagsorden innenfor mange felt.

Etter tiårets avslutning konkluderte Kirkemøtet med at likestillingsperspektivene,

slik de var jobbet fram i tiåret, skulle gjennomsyre hvert enkelt satsningsområde

i kirken. Dette ble poengtert som et overordna mål for satsningsområdene i Den

norske kirke 2002-2005.

Jeg jobbet med Olavsstipend i 2003 for å undersøke hvordan denne gjennomsyringen

innvirket på planarbeid i Kirkerådet, i et bispedømme (Møre) og i en nemnd

under Kirkerådet. I arbeidet møtte jeg stadig, gjennom gjennomlesing av sakspapirer

og ved hjelp av intervjuer, en holdning som fortalte om en 100% forståelse

for at det skulle være full likestilling mellom kvinner og menn på alle plan i kirken.

Men, nettopp fordi det var så bred enighet om dette at likestilling var så viktig og så

innlysende å ha med seg overalt, var det slik at man ikke behøvde spesielle ressurspersoner

for å ta seg av dette. Holdningen var at likestillingen var noe som skjedde

av seg selv, på alle plan, helt automatisk. Arbeidet viste at der hvor det reelt hadde

skjedd noe innenfor kjønn- og likestillingsarbeidet, var de steder der det fantes

kvinner og menn som hadde spesiell interesse for dette området.

Det kjønnede og politiske likestillingsbegrepet ble også omtolket til å gjelde det,

i kirken, religiøse begrepet likeverd. Mange forsto likestilling som ensbetydende

med likeverd, og med det dekket man over de spesielle problemområdene og de

bestemte hindringene knyttet til kjønn som det ble fokusert på i tiåret. Likeverdsbegrepet,

i motsetning til likestillingsbegrepet, kan godta et kjønnsdelt privat- og

arbeidsliv og aksepterer et kjønnet hierarki. Kirkemøtet ønsket at likestillingsperspektivene

skulle gjennomsyre alle områder i kirken, og godtok at dette overordna

målet skulle oppnåes ved hjelp av tilfeldig plasserte personer. Til dags dato har

ikke kjønns- og likestillingsspørsmål blitt integrert som en naturlig del i kirkens

planarbeid. Rapporten «Den automatiske likestillingen» setter spørsmålstegn til at

gjennomføring av overordnet mål i Den norske kirke, besluttet av kirkens øverste

organ, er avhengig av privat initiativ av spesielt interesserte. Gjelder dette bare

likestillingsspørsmål?

14

tema Kjønn og likestilling

– Jeg er ikke en

kvinnelig prest

Martin Enstad

– Først og fremst er jeg prest og

i tillegg er jeg kvinne. Når man

snakker om kvinnelig prest føler

jeg meg satt i bås og som et sært

fenomen, sier Marit Isaksen

Espedalen, sokneprest på Tysnes

og engasjert nestleder i Fagutvalg

for Kjønns- og Likestillingsspørsmål

(FAKL).

Marit er opptatt av hva slags signaler

man sender til de kvinnene som jobber

som prest. – Når man omtaler meg som

kvinnelig prest føler jeg meg stigmatisert.

Det gjør meg anderledes enn mine

mannlige kollegaer, selv om vi kan ha

de samme meningene og gjøre mange

ting likt. Jeg føler at det på en måte

setter meg i glasshus, godt synlig og

kanskje med en mindre tabbekvote. Det

er ikke sikkert det er sant, men jeg opplever

det sånn. Det gir en følelse av å

bli målt ut fra andre kriterier enn mine

mannlige kollegaer og det kjennes ikke

helt rettferdig.

Føler du at det ligger en nedvurdering

at deg som fagperson når man stadig

blir omtalt som kvinnelig prest. At

kjønnet skygger for din kompetanse?

-– Jeg vet ikke, det kan godt være men

jeg opplever det kan slå ut andre veien

også. At noen kan tro jeg må være

ekstra flink. Og det kan jeg oppleve

som like belastende. Jeg kaver litt med å

være så ekstra flink som folk tror jeg er,

sier Marit og ler.

Møtte du mye motstand på at du

skulle bli prest i ditt oppvekstmiljø?

– Egentlig mer motstand på å ta utdanning

generelt, enn det å bli prest. Jeg

er vokst opp i et lite miljø der det var

uvanlig at jenter tok noe mer enn

grunnskolen. Egentlig er jeg fisker, sier

Marit og ler. – Til nød kunne jentene gå

på en yrkesfaglig utdanning, men det var

lite forståelse for hva jenter skulle med

gymnas. Jenter skulle bli husmødre, så

der brøt jeg et mønster. Egentlig er det

helt rart at jeg ble prest. Men jeg hørte

på bedehuset at Gud hadde bruk for

folk i sin tjeneste. Så på mange måter

opplever jeg at mitt kall kommer gjennom

bibelfortellingene som møtte meg

på bedehuset. I min verden var det ikke

så store forskjeller på gutter og jenter.

Vi gjorde de samme tingene. Vi fisket,

rodde båten og satte garn. Jeg var ikke

så bevisst kjønnsforskjellen. Jeg var først

og fremst menneske. At det var problematisk

at jeg som kvinne skulle blir

prest møtte jeg ikke før jeg kom på MF.

Som student på 80-tallet, hvordan

opplevde du at du ble tatt imot som

kvinnelig student?

– Det var ikke alltid like enkelt. Det

hendte jo at noen holdt opp døra til auditoriet

for en kamerat, men når vi som

var kvinner kom, så datt døra igjen. Det

var akkurat som om vi var usynlige for

noen av våre mannlige medstudenter.

En del av de ønsket kanskje ikke å

forholde seg til at kvinner skulle bli

prester. Men i ettertid synes jeg jo det

var ganske respektløs. Man bør jo vise

respekt selv om man er uenig, sier

Marit. Men hun tror at hennes bakgrunn

«sparte» henne for å fange opp

en del av de negative signalene. – Det

var nok flere og hissigere kantinedebatter

enn jeg fikk med meg. En del av

mine studievenninner var kanskje mer

sårbare og registrerte fortere de debattene.

Mange av de hadde med seg en

bevissthet på det problematiske med å

være kvinne og prest. Jeg hadde ikke

med en slik bagasje, og dermed ble jeg

nok spart for mye også. Jeg er ikke sikker

på om jeg hadde vært tøff nok til å

komme gjennom studiet hvis jeg hadde

hatt med meg den samme bagasjen.

Du har vært prest både i Trøndelag

og på Vestlandet. Har det vært stor

forskjell på å være kvinne og prest i

disse to delene av landet?

– Min første prestestilling var på

Hitra og der hadde det vært kvinne i

prestetjeneste før. Og det gjorde at det

var enklere for meg. Som ny i presterollen

var det viktig for meg å finne ut

av min måte å være i rollen på, uten å

Foto: Myklestad Barnehage

måtte sloss for retten til å være prest.

Det som var kjekt i Trøndelag var at

man kunne snakke om uenighet. På

Vestlandet er vi nok vant til å gjemme

mer under bordet. Det opplever jeg

som en kulturforskjell mellom de to

landsdelene. Og det gjelder også innad

i presteskapet. Vi er ikke så vant til å

være direkte på Vestlandet som de er i

Trøndelag. Og det er noe jeg savner. At

man kan kalle en spade for en spade,

og si: dette er vi uenige om, hva gjør

vi nå? For meg er det mye enklere å

vite at noen ikke kan godta meg som

prest enn å skulle gå rundt og føle. Da

kan vi snakke om det, så kan vi prate

om hva vi kan være enige om. For det

er alltid noe vi kan være enige om og

støtte hverandre i.

«...jeg hørte på bedehuset

at Gud hadde bruk for folk i

sin tjeneste.»

Opplever du at det er store forskjell

mellom å ha Nidaros og Bjørgvin

som arbeidsgiver, i forhold til å være

kvinne og prest?

– Ja. Da jeg kom til Nidaros, var det

allerede vanlig at også kvinner var i

prestetjeneste. Arbeidsgiver, kollegaer

og menighet stilte ikke spørsmål, men

gav gode innspill og støtte, slik at jeg

fant min måte å være prest på. Jeg opplevde

aldri i min tid der at jeg var et

problem. Jeg tror at noen av de vanskelighetene

vi kan oppleve, handler om

at ledelsen i sin iver etter å ikke såre

noen kan bli utydelig. Noen ganger må

en faktisk ta valg, slik er livet, og når

dette ikke gjøres blir det utydelig og

skaper frustrasjon og usikkerhet. Ofte

blir kirkelige ledere for utydelige. Det er

mye greiere å forholde seg til tydelighet,

enn ullenhet, også når det «rammer»

meg. Generelt i kirken skulle jeg ønske

meg mer tydelighet, man kan ikke alltid

romme begge deler. Men det er viktig

at om andre kommer fram til en annen

erkjennelse må jeg alltid respektere

den andre, sier Marit. Hun mener

dette handler om at erfaring gir trygghet.

– Jo eldre jeg er blitt, jo enklere

er det å være eller få direkte tilbakemeldinger

uten å lure på om verden går

under. Det merker jeg også i min egen

forkynnelse. Nå tør jeg å gå for det jeg

har tenkt. Før følte jeg nok et større

behov for å «safe» fordi jeg var redd for

å bli målt og veid og funnet for lett.

Nå gjør du tjeneste i et bispedømme

der lekmannsorganisasjonene fortsatt

står sterkt, også de organisasjonene

som prinsipielt ikke anerkjenner din

prestetjeneste. Hvordan forholder du

deg til det?

– I begynnelsen

av min tid her på

Tysnes så sjekket

jeg alltid at både

de personene og

eventuelle organisasjoner

som

skulle delta visste

at det var jeg som

var forrettende prest. For meg var det

viktig å ikke få en konfronta-sjon rundt

dette rett før gudstjenesten. Men nå

har jeg vært her så lenge at de vet

det og må forholde seg til at det er

jeg som er stedets prest. Men noen

ganger har jeg valgt å trå til side fordi

formålet er så viktig.

Hvilke formål snakker vi om da?

Særlig har dette handlet om

barne- og ungdomsarbeidet. På

Tysnes er vi helt avhengig av å

samarbeide med organisasjoner

på tvers av syn, dette fordi arbeidet

er så viktig at det ville være absurd å

konkurrere om barn og unge.

Dette gjør at

vi av og

til får

noen ut-

fordringer, siden det finnes ansatte i

lag og organisasjoner som ikke kan

samarbeide i forhold til gudstjenesten.

Da er det viktigere for meg at våre barn

får ha sine arenaer enn at jeg nødvendigvis

skal ha den gudstjenesten. Men

det er en balansegang. Jeg har blitt

anbefalt «å ta velfortjent fri» når ei

gruppe skulle besøke Tysnes og ta del i

en gudstjeneste.

Det ble det nokså livlig med både

radio, fjernsyn og med ordføreren som

støttet opp om meg som presten her.

Jeg tok ikke fri den

helgen, selv

om det sikkert

hadde

vært velfortjent,

forteller

Marit, og

ler igjen.

15

Foto: Privat

16

tema Kjønn og likestilling

Har du opplevd motstand på å være

kvinne og prest i noen av de menighetene

du har arbeidet? Og hvordan

håndterte du det?

Vi har satset på å samarbeide. På

landsbygda, med lite befolkningsgrunnlag

og begrensa ressurser i form

av tilsatte, er vi helt avhengige av å

arbeide sammen. Nå vet jeg at de menighetene

jeg hører til i, er glad for å ha

meg her. Og jeg synes det er fantastisk

kjekt å være prest. Så selv om jeg kan

ha følt meg presset innimellom, så gjør

jeg ikke det lenger. Jeg samarbeider tett

på lekmannsorganisasjonene på Tysnes

hele tiden, men noe er vi uenige om.

Og det virker som at det å bli kjent

med en som er kvinne og prest gjør

«...heldigvis er vi

laget sånn at vi blir

glad i hverandre.»

noe med de fastlåste prinsippene. For

heldigvis er vi laget sånn at vi blir glad

i hverandre, sier Marit. Det har ikke

alltid vært like enkelt å komme som

første kvinne til Sunnhordland prosti.

Jeg har masse rare brev liggende rundt

omkring. Når jeg blir litt voksnere skal

jeg samle de, for det handler om vår

historie som kvinner og prester.

Har kvinner noe å tilføre prestetjenesten

som ikke menn har?

– Det tror jeg. En av de første tingene

jeg opplevde da jeg kom til Hitra var

at jeg som høygravid skulle ha andakt

på sykehjemmet. Og flere av de eldre

damene sugde tak i meg og ville snakke

om de barna de hadde mistet og ikke

fått lov til å sørge over. Ingen mann

kan være kvinne overfor en kvinne.

For det å bære fram barn, er det bare

kvinner som har gjort til nå. Vi fikk et

møtepunkt som jeg tror en mann aldri

kunne hatt. Den episoden fortalte meg

at noen har savnet rom for det kvinnelige

inn i gudsrelasjonen. Og for

meg som kvinne er det stort at da Gud

skulle fødes til verden, så valgte han

en kvinne til å gjøre Ordet levende,

forteller Marit. Ved siden av å være

prest driver hun også med akvarellmaling.

Til advent skal hun ha sin første

separatutstilling på galleriet Elisabeth

G. på Tysnes. Et av hovedbildene der

er et Mariabilde, der Maria løfter fram

Jesusbarnet. – For meg er det et bilde

på min egen tjeneste. Det er det jeg har

ønsket å gjøre med hele min tjeneste,

løfte fram Jesus.

Kirken lever med to syn på kvinners

rett til å være prest. Opplever du at

jobbmarkedet for

deg som kvinne er

begrenset?

– Jeg opplevde

jobbmarkedet som

ganske begrenset da

jeg var ny. Jeg ønsket

å være ved sjøen.

Og jeg søkte jobber

langs hele kysten

fra Oslo til Trondheim. Det var veldig

begrenset hvor jeg hadde sjanse til å få

jobb. I dag er det nok annerledes. Men

da jeg søkte til Bjørgvin for 12 år siden

ble jeg fra bispedømmet anbefalt å bare

søke til Bergen by, fordi de ikke visste

om menighetene ellers var modne for

en prest som var kvinne. Akkurat det

opplevde jeg som veldig provoserende,

selv om det sikkert var velment, sier

Marit. Og fortsatt finnes det områder i

landet hun ikke ville ha søkt seg til.

– Jeg orker rett å slett ikke å utsette meg

for å være plogspiss en gang til. Men

det blir mindre og mindre farlig, sier

Marit og ler igjen.

Noen vil hevde at presteyrket er blitt

mer og mer et trøste og bære yrke, og

at det i framtiden vil bli et typisk kvinneyrke.

– Jeg tror ikke det er sånn. Men

jeg tror at den dårlige

lønna svekker menns

interesse for yrket. For

fortsatt er det nok slik

at menn og kvinner

går inn i yrkeslivet

med litt ulike målsetninger,

avslutter Marit

Isaksen Espedalen. Og

det er det ingen grunn

til å le av.

«Kvinner oppfordres til å søke»

Er arbeidsgiver opptatt av å oppnå kjønnsbalanse i

presteskapet, og hva gjør de for å rekruttere kvinner?

Inter Collegas utfordret de tre bispedømmene Møre,

Stavanger og Oslo

Møre bispedømme ved personalsjef

Bjørn Olaf Storhaug,

Møre ønsker en bedre kjønnsbalanse.

13% av prestene er kvinner. 2 av 7

proster er kvinner. Når vi i våre stillingsutlysninger

oppfordrer kvinner til å søke,

så ligger det en bevist holdning bak. Vår

erfaring er at prester som er kvinner blir

tatt godt imot, selv der man kunne ventet

teologisk motstand.

I kompetanseplanen har vi lagt inn

kvinne retta målsettinger. Det samme

gjelder i lønnspolitikken. Vi er i ferd med

å vedta en livsfasepolitikk som i sin

Stavanger bispedømme ved

stiftsdirektør Åge Bognø

Stavanger bispedømmeråd ønsker i sin

tilsettingspolitikk å ha særlig oppmerksomhet

på to forhold: Vi søker å tilsette

flere yngre søkere av hensyn til en bedre

aldersmessig sammensetning av presteskapet.

Og Stavanger bispedømmeråd vil

søke å tilsette så vidt mulig flere kvinner,

for å oppnå en bedre kjønnsmessig

balanse. Ved siden av dette må vi selvsagt

forholde oss til tilsettingsreglementet. Det

vil være noe ulike kriterier som blir tillagt

grunnholdning skal være mer dynamisk

og individuell. Det vil si at det i tilrettelegging

av tjenesten skal tas utgangspunkt

i den enkelte sine muligheter og

behov.

Vi registrerer at enkelte kvinner har

særlige utfordringer i tjenesten, uten

at vi kan peke på en fellesnevner eller

årsak. I tida som kommer tenker vi å

legge til rette for et eget nettverk samt

fagdager for og med kvinner. Vi håper

å få til møtesteder for refleksjon og

egenforståelse. På den måten ønsker vi

som arbeidsgiver ha et aktivt forhold

til utfordringene som ligger i det å være

kvinne og prest i Dnk.

vekt, alt etter hvilke type stilling man skal

tilsette i. I bispedømmet ser vi gjerne at

kvinner søker ledige prostestillinger, og

vi anbefaler overfor KKD at dette tas inn

ved et hvert ledig prosteembete i Den

norske kirke. I et bispedømme der det

ellers stort sett bare er soknepreststillinger

igjen, har man ikke sett det samme

behovet i forhold til sokneprest og kapellanstillinger.

Det ville vært en omvendt

diskriminering. Jeg vil gjerne understreke

at Stavanger bispedømmeråd skulle

ønske at det var langt flere kvinner som

søkte stilling hos oss.

Oslo Bispedømme ved

stiftsdirektør John Egil Rø

Ja. Når vi lyser ut ledige stillinger,

oppfordres kvinner om å

søke. Ved hver sokneprestansettelse

har vi en gjennomgang av

kjønnsfordelingen i prostiet som

en egen del av saksframlegget.

Videre har vi ulike prosjekter,

opplæring og videreutdanning for

å dyktiggjøre kvinner til å gå inn i

lederfunksjoner som sokneprest. I

noen grad ser vi bort fra ansiennitetskriteriet

for oppnå en bedret

kjønnsbalanse i blant soknets

prester og i tjenestedistriktet.

Kjønnsperspektivet er tungt inne i

våre vurderinger. Oslo bispedømmer

har per i dag over 30% kvinner

i presteskapet. Kjønnshensynet

er også med i vurderingene

når vi setter sammen arbeidsgrupper

i bispedømmet. Det er viktig

at kvinner synliggjøres i flere

funksjoner når vi har samlinger

for hele bispedømmet. Kvinner

er og skal være en naturlig

del av presteskapet i Oslo.

Vi tror det er en berikelse for

menighetene at vi har et kjønnsbalansert

presteskap. Kjønn

og likestilling har flere ganger

vært et tema i Oslo bispedømmeråd.

Oslo bispedømme har

fulgt Kirkemøtets vedtak på dette

feltet lojalt.

18

tema Kjønn og likestilling

Et mangfoldig

Gudsbilde

Martin Enstad

– Jeg er ikke så glad i metaforen «Gud som mor»,

sier Merete Thomassen, lektor og prest ved Det

teologiske fakultet. Før jul skal hun levere sin

doktoravhandling om kjønnsinkluderende liturgisk

språk. I kirkens liturgiske arbeid er kjønnsinkluderende

språk fortsatt en utfordring.

– Bibelen er blitt til i et patriarkalsk samfunn og tekstene

er preget av det. Og siden de kvinnelige gudsbildene er få,

hvilke kilder har vi til nye gudsbilder?

– Bibelen har mange gudsbilder. Det er en stor metaforrikdom

i Bibelen. Det brukes bilder fra naturen, fra dyreverden

og bilder av bygninger om Gud. Og i Jesu lignelser om Gudsriket

brukes det både kvinnelige og mannlige. I for eksempel

Lukas 15 finner vi bildet av Gud som en kvinne som leter

etter den forsvunne mynten. I den teksten er Gud en kvinne

og gudsriket beskrives som en skikkelig jentefest. Men dette

bildet har druknet mellom bildet av Gud som den gode hyrde

og den barmhjertige far. Vi kan også lære av tradisjonen,

som egentlig har forholdt seg veldig fritt til hvilke kilder de

har brukt til å tale om Gud, og snakket om Gud ved hjelp av

bilder fra sin egen tid.

– Ditt doktorgradsprosjekt handler om at kjønnsinkluderende

språk består av et kritisk og et konstruktivt perspektiv.

Hva ligger i det?

– Det er en kritikk av fraværet av kvinner i det teologiske

språket. I det kritiske prosjektet ligger det at kvinner vil

regnes med på samme måte som menn. Vi vil anerkjennes

som gudbilledlike og som fullverdige representanter for menneskeheten.

I det konstruktive prosjektet ligger det praktiske

forsøket på å bøte på det fraværet. Når man har prøvd

å synliggjøre kvinner, har man ofte endt opp i en ny felle,

nemlig ved å synliggjøre kvinner som noe kvalitativt forskjellig

fra menn. Som for eksempel at kvinner representerer

kroppslighet, omsorg, følsomhet og intuisjon. Dette synes

jeg er svært problematisk. Og man ender man ofte opp med

kvinnelige bilder av Gud som bekrefter kjønnsterotypier. Gud

blir mor, omsorgsfull og hengiven, men ikke handlekraftig

eller målrettet.

– Men forutsetter ikke tanken om et kjønnsinkluderende

liturgisk språk at det finnes noe som er spesifikt kvinnelig?

– Nei. Men det forutsetter at kvinner har del i det menneskelige.

I den tidligste feministteologiske fasen var man opptatt av

å understreke at det fantes noe spesielt kvinnelig. Men i nyere

feministteologi er tanken om kvinner som noe essensielt

annerledes enn menn sterkt problematisert. Dagens feministteologiske

prosjekt vil at kvinner skal regnes med på samme

linje som menn.

– Hvorfor bli det da viktig med kvinnelige metaforer om

Gud, som for eksempel «Gud som mor»?

– Jeg er ikke så glad i metaforen Gud som mor. Jeg mener

den skaper en normativ femininitet som reduserer kvinner til

å være mødre. Men det er et poeng å formidle at alle mennesker

er skapt i Guds bilde. Mennesker av alle hudfarger,

helsetilstand, alder og kjønn. Talen om Gud må reflektere

noe mer enn Gud som en middelaldrende mann.

– Hvis vi kutter ut de mannlige metaforene for Gud, står vi

da i fare for et fattigere Gudsbilde, der det eneste legitime

ordet for Gud er Gud?

– Ja. Mitt poeng er ikke å droppe de mannlige metaforene,

men å supplere og berike metaforbruken. De mannlige

metaforene må være i et samspill med kvinnelige metaforer,

naturmetaforer og alle andre metaforer som Bibelen peker

på. Vi glemmer lett at språket om Gud er metaforisk. Vi

tenker ofte at Gud er identisk med en konge, en herre eller en

hyrde. Men en metafor dekker aldri hele bildet. Gud er som

en far, men også mer enn en far, herre, konge eller hyrde. En

metafor er og ikke er, på samme tid, det den viser til. Gud er

utenfor våre kategorier og vi har bare språket for å forsøke

å gripe fragmenter av henne. Augustin sier at vårt valg er å

enten forbli stumme, eller bruke haltende ord. Derfor må vi

alltid lete etter nye måter å snakke om Gud på.

En kjernetanke i vår tro er at Gud Fader føder Sønnen. Er

ikke dette et eksempel på at kirken har tenkt om Gud på

tvers av kjønnskategorier?

– Absolutt. Og det finnes flere spennende eksempler på det i

Bibelen. I fortellingen om den fortapte sønn finner vi en far

som agerer på en måte som vi kanskje forbinder mer med en

mors handlemåte. Problemet er at vi finner få eksempler på

det motsatte, kvinner som agerer slik vi forventer av menn.

Men vi finner noen eksempler da Jesus møtte kvinner. Da ser

vi kvinner som tar initiativ og bryter konvensjoner, for

eksempel den samaritanske kvinne ved brønnen som er

veldig aktiv ovenfor Jesus.

– De fleste teologer vil si at Gud ikke har kjønn. Men den

inkarnerte Gud, Jesus, har kjønn. Hvilken rolle får Jesus i

et prosjekt med kjønnsinkludrende liturgisk språk?

– Det er et viktig spørsmål. Og det spørs da hva ved Jesus

man vektlegger. Er det Jesu menneskelighet eller hans

mannlighet som fokuseres? For meg er ikke hovedpoenget at

Gud ble mann, men menneske. Jesus representerer alle mennesker.

Det er interessant at det aldri blir problematisert at

frigjøringsteologiene framstiller Jesus som en søramerikaner

eller en eskimo. Her brytes også vestkirkens bilde av Jesus

som en hvit, vestlig mann. Det skaper stort sett begeistring,

fordi det viser at Jesus representerer alle folkeslag. Men det

er tydeligvis et større skritt å la Jesus representerer alle kjønn.

For meg er det ikke noe poeng at Jesus skal framstilles som

kvinne. Men det er viktig å understreke at Jesus representerer

oss alle.

– Er Den hellige ånd lettere å tolke i kvinnelige metaforer

enn Faderen og Sønnen?

– Absolutt. På gresk er åndene grammatikalsk hunkjønn. Og

det finner eksempler i krikehistorien på at Ånden betraktes

som feminin. Det skjer også i de gudstjenestene jeg bruker

som forskningsmateriale. Problemet er at Ånden er ånd.

Å omtale ånden som hunkjønn er ikke er tilstrekkelig til å

forstyrre bildet av den treenige Gud som mann, nettopp fordi

Faderen og Sønnen er så tungt maskulint kjønnet.

– Hvordan framstår kjønnskategorien i den eksisterende

høymesseliturgien?

– Det er et veldig maskulint språk, særlig i talen om Gud.

Den eneste åpenbart synlige kvinnen er jomfru Maria, som

representerer en hybrid som både mor og aseksuell. Hvilket

de færreste kvinner er.

– Hvordan ser den framtidige høymessen ut, som har lyktes

med å realisere et kjønnsinkluderende språk.?

– Jeg håper på et språk som taler sant om Gud og mennesker.

Som synliggjør alle mennesker som likeverdige og

gudbilledlike. En gudstjeneste som forkynner den inkarnerte

Gud gjennom relevante ord og bilder. Der vi kan erfare Guds

skapende, frigjørende og livgivende tilstedeværelse i våre liv,

der vi bor, i vår tid.

20

tema Kjønn og likestilling

Ikke bare for damer!

Vi spør tre fremtredende mannlige teologer:

Hvordan vil du beskrive feminist teologiens påvirkning på ditt fagområde og ditt

teologiske ståsted?

Jan-Olav Henriksen

Professor ved Det teologiske

Menighetsfakultetet

Feministteologien har synliggjort hvor

dominert klassisk teologi har vært av

menns måte å definere og behandle

teologiske problemstillinger på, og

hvor lite man har vært oppmerksom

på betydningen av å reflektere kvinners

erfaringer i teologisk arbeid. Den har

vist hvordan teologien tradisjonelt har

medvirket til å befeste patriarkalske

mønstre, og at både språk og erfaring

som utgjør teologiens betingelser har

vært avgrenset til den ene halvparten

av menneskeheten.

Jeg er selv ganske bekymret over at det

fremdeles synes å være mange teologer

som ikke har sett nødvendigheten

av å møte feministteologi med noe

annet enn avvisning og forskansning.

Dermed frarøver de seg selv verdifulle

ressurser,

samtidig som

de forsterker

blindheten

for teologiens

kontekstforankring

– inklusive

dens kjønnsforankring.

For meg har

det vært svært

verdifullt for

meg å arbeide

med feministiske perspektiver, bl.a. i

tilknytning til teologisk antropologi og

i forhold til språkfilosofiske og etiske

problemstillinger.

Svein Rise

Professor ved Norsk Lærerakademi

Det er ingen overdrivelse å si at feministteologien

i det faget jeg underviser

i – kristen tro og livstolkning – har

bidratt positivt både ved å protestere,

revidere og ved å være konstruktiv.

Feministteologien har uten tvil

hovedæren for gjenoppdagelsen av

de undertrykte kvinneerfaringene i

kristendommen, som middelalderens

visjonære mystikere og fromhetstradisjonene

fra Hildegard av Bingen og

Teresa av Avila. Disse innflytelsesrike

kvinnene har for bare få år siden vært

mer eller mindre glemt. I sammenheng

med gudslæren har kvinneteologien

fortjenstfullt vist betydningen av de

feminine metaforene i visdomstradisjonen

(sophia er hunkjønn), som har

bidratt til en mye mer nyansert tale

om Gud. En har erkjent at symbolikken

i det religiøse språket er så rikt

at de patriarkalske maktstrukturene

overskrides; Faderen føder og Jesus

påkalles som mor. I tillegg kommer

selve kvinneerfaringene som feministteologien

også har understreket har en

indre nærhet til det religiøse. Fødselserfaringene

viser seg å ha relevans for

både ekklesiologi og for forståelsen av

skapelsesprosessene: Kristus som menighetens

hode kommer først fram fra

morslivet! (Ireneus) Feministteologien

har vist hvor viktig det er at teologien

velger samtalepartnere fra begge kjønn.

Heldigvis har vi

i dag fått dyktige

kvinnelige forskere

og lærere

som preger både

teori og praksis.

Trygve Wyller

Professor ved det teologiske

fakultet, UIO

Jeg synes den mest interessante siden

ved kvinne- og kjønnsteologien er dens

betydning for teoriutvikling og hermeneutisk

fortolkning. Begge disse sidene

har betydd svært mye for min egen

faglige utvikling de siste femten årene.

Jeg tror dette henger sammen hvordan

kvinne – og kjønnsteologien har lært

mye både av Michel Foucaults analyser

av makt og kropp og fenomenologenes

grunnleggende forestillinger om

intersubjektivitet og arbeid med det

fremmede og «det andre». Dette har

betydning for troslæren, etikken og

diakoniforskningen, tre felt som jeg har

arbeidet med de siste årene. I troslæren

har kvinne – og kjønnsteologien vist

meg hvordan kroppslig forankring må

tenkes med når Gudsbilder utvikles.

I etikken, både den filosofiske og den

teologiske, har

feminismen

gitt oss innsikter

i å gjøre

utgangspunkt

i spesifikke

erfaringer til noe

betydningsfullt

og avgjørende.

Og i diakoniforskningen

har kvinne – og

kjønnsteologiens

understrekning

av ikke å fremstille klienten i hjelperens

eget bilde vært avgjørende. Vi

må ikke utvikle en «sameness», men gi

plass til «den andre».

Hvordan

er det

å være

« saken»?

Foto: Heiko Junge / SCANPIX

Jens Torstein Olsen

Når dette står på trykk, er

Kirkemøtet over, og noen

viktige spørsmål om homofiles

plass i kirken vil forhåpentligvis

ha fått en avklaring. Men

nå – noen uker før Kirkemøtet

– kjenner jeg sterkt på spenningen.

For på sett og vis er

det mitt liv som skal opp til

behandling, ikke hvordan

Kirkemøtet vil forholde seg til

homofiliproblemet, homofilispørsmålet,

homofilisaken.

Det kjennes som om det er

meg de skal ta stilling til.

For en som de siste 25 årene (minst)

nesten ikke har kunnet åpne et eneste

nummer av Vårt Land uten å lese – av

og til i klartekst, ofte mellom linjene

– at «kirken går i oppløsning på grunn

av deg», «du splitter menigheten», «du

er et problem for oss» – ja, så er det

vel ikke så rart at jeg sitter med følelser

som veksler mellom håp og forventning

på den ene siden, og en smule engstelse

på den andre. Håp – fordi tiden for

B-medlemskap i kirken kanskje snart

kunne være over. Engstelse – fordi det

ikke har manglet på dystre advarsler

om hva som vil skje hvis Kirkemøtet

åpner opp for å tilsette homofile og

lesbiske. Og jeg tenker: Er det virkelig

så vanskelig å være i hus med meg?

Jeg synes jeg hører svar som går noe i

retning av: «Nja, kanskje ikke akkurat

med deg ... og for så vidt heller ikke

med noen andre lesbiske og homofile,

som mennesker og enkeltvis ... Men

vi rører ved grunnleggende spørsmål

her; det dreier seg om grenser som vi i

lydighet mot Ordet ikke kan gå over».

Og jeg er like klok – for hva er det

noen frykter? De svarene jeg synes

jeg har fanget opp, går i retning av:

Guds dom over synd; sviktende tiltro

til Ordet; uteblivelse av Guds velsignelse;

evig fortapelse. Det siste har

jeg riktignok bare hørt sagt i fullt alvor

fra grupperinger som har satt seg selv

mer eller mindre utenfor Den norske

kirke. Men om det skulle dreie seg om

dom eller manglende velsignelse, må

jeg spørre igjen: Er dette noe vi faktisk

vil kunne erfare, helt konkret? I så

fall, på hvilken måte? Jeg mener ikke

å være nedlatende, men dette skjønner

jeg faktisk ikke! At det skulle dreie seg

om manglende tillit til Ordet, faller på

sin egen urimelighet. Når jeg ikke kan

forstå at Skriften begrenser min plass

og funksjon i kirken, men tvert om

leser at jeg i høyeste grad er inkludert,

henger det sammen med anerkjente

måter å nærme seg bibeltekster på

(historisk-kritisk metode), som alle

norske prester skulle være opplært i.

Det skulle vel ikke være slik at kirken

– mer eller mindre bevisst – opererer

med en renhetsideologi av gammeljødisk

merke? («Dere skal være

hellige, for jeg, Herren deres Gud, er

hellig»). I det 1. århundre gav dette

seg (blant annet) sosiale utslag, nemlig

ved at presteskapet befant seg øverst

på renhetsstigen, mens hedningene,

synderne, de funksjonshemmede osv.

befant seg nederst. Dette ville i så fall

stemme helt med Kirkemøtets tidligere

vedtak, der grensen går mellom

vigsling eller ikke. I så fall er dette

ganske alvorlig, ikke minst at det skjer

i en kirke som kaller seg luthersk – av

alle steder! Og videre, tenker jeg, er det

underlig at kirken ikke ser ut til å ha

tatt på alvor Jesu egen presisering og

tolkning, i ord og handling, av hvordan

hellighet og renhet skulle gi seg utslag,

nemlig først og fremst i «godhet» og

«medfølelse» (jfr. Mt.5,43-48/Lk.6,36).

Nei, jeg tenker ikke her på at den

heterofile majoritet skulle ha medfølelse

med oss homofile. Vi trenger

ikke det – mer enn andre. Jeg tenker på

hvordan vi skal fastholde det sentrale i

evangeliet.

Er så jeg strengt tatt meningsberettiget i

dette spørsmålet, som selv er så direkte

berørt av det? Kan med andre ord jeg,

som selv er saken, tenke strengt saklig

i dette spørsmålet? Hvis man med

«saklig» mener «objektivt», er svaret

åpenbart nei. Men er det mulig for

noen? Og er det noe mål?

Uansett hvordan vi opplever

Kirkemøtets vedtak: Kunne vi – mens

vi ennå er sammen på veien – innrømme

hverandre retten til å tenke

og leve forskjellig (jfr. Rom.14, spes.

v.19), idet vi så på mangfold ikke bare

som ideologi, eller en dyd av nødvendighet,

men simpelthen som sentralt

evangelisk?

22

tema Kjønn og likestilling

Fra pålagt taushet til

bispemyndighet

Synnøve Hinnaland Stendal

Utviklingen av kvinners rettigheter

i Den norske kirke har

skjedd i et samspill mellom kirke

og stat. Statskirkeordningen har

vært en avgjørende faktor i

prosessen. Det var Stortinget

som åpnet prestetjenesten for

kvinner, men det var de kristelige

organisasjonene som først

gav kvinner i Norge en offentlig

arena. Dette hadde betydning

for kvinners stilling i samfunnet

generelt.

Fra midten av 1800-tallet fikk det store

fraværet av rettigheter for kvinner i lovverket

økende grad av oppmerksomhet.

Det var imidlertid kvinnebevegelsens

gjennombrudd i 1880-årene som for

alvor satte fart i kampen for formell

likestilling.

Stemmerett og valgbarhet

I 1903, ett år før kvinner fikk stemmerett

i Misjonsselskapet og ti år før

alminnelig stemmerett, ble kvinner,

ved kongelig resolusjon, tildelt stemmerett

ved menighetsmøtene. Dette var

avgjørende, og Kirkekommisjonen av

1908, som på bred basis utredet ulike

sider knyttet til kirkas ordning, kommenterte

saken på følgende måte: «Fra

da av har kvinder kirkelig stemmerett i

Den norske statskirke. At foreta nogen

forandring heri, kan der selvfølgelig

ikke være tale om». Da Lov om menighetsråd

ble vedtatt i 1920 og Lov om

bispedømmeråd i 1933, var stemmerett

og valgbarhet for kvinner for lengst en

selvfølge.

– om utviklingen av kvinners rettigheter

i Den norske kirke

Kvinners adgang til geistlige embeter

Det mest ømtålige likestillingsspørsmålet

i Den norske kirke, kvinnelige

prester, var innbakt i spørsmålet om

kvinners adgang til de statlige embetene.

Muligheten til å ta alle embetseksamener

ble åpnet allerede i 1884,

og spørsmålet om å kunne få et embete

var oppe i Stortinget for første gang sju

år seinere. Problemet var at Grunnloven

ble forstått slik at den ikke

inkluderte kvinner i borgerbegrepet,

og norsk borger måtte en være for å

inneha et statlig embete. Det ble derfor

vedtatt et tillegg til Grunnloven som

gikk ut på at kvinners adgang til embeter

skulle bestemmes ved lov. I 1912

ble de fleste av de statlige embetene

åpnet for kvinner. Det manglet bare

få stemmer på at dette også ble gjort

gjeldende for de geistlige.

Kvinnebevegelsen fortsatte med å holde

saken varm. I 1920-årene gjennomførte

derfor Kirkedepartementet en avstemming

i menighetsrådene. Den viste at

de aller fleste rådene var mot å åpne

for kvinnelige prester. Saken ble likevel

behandlet av Stortinget i tre omganger i

1930-årene. «Vi står ikke som kvinner,

vi står som mennesker, skapt i Guds

billede. Vi står som norske borgere», sa

representanten Signe Swensson, som

kjempet til siste slutt for kvinners rett til

å være prester. Biskopene forsøkte å

omgå problemet ved å fremme forslag

om en særskilt kvinnelig tjeneste i kirka,

i prinsippet en lek tjeneste som

kvinnelige teologer kunne gå inn i.

Dette fikk liten betydning, og gjen-

nombruddet kom i 1938. Kvinner fikk

da adgang til de geistlige embetene, men

med et forbehold om at menigheten

kunne reservere seg på prinsipielt

grunnlag. Denne reservasjons retten ble

fjernet av Stortinget i 1956.

Rett til lek tjeneste

Fra midten av 1800-tallet var kvinner i

ferd med å finne sin plass i kirka som

aktive i frivillig, kristelig virksomhet,

noen få etter hvert også som diakonisser

og menighetsøstre. Men å gi rom for

kvinners leke tjeneste

knyttet til gudstjeneste

og sakramentsforvaltning

hadde

relevans for

spørsmålet

om kvinnelige

prester

«Vi står ikke som kvinner, vi står som

mennesker, skapt i Guds billede.

Vi står som norske borgere»

Signe Swensson

og satt derfor lenger inne. De første

offisielle sakene om kvinners rett til å

tale i kirka endte i 1911 med at kvinner,

ved kongelig resolusjon, fikk adgang til

å delta i forhandlingsmøter, i religiøs

undervisning for barn og til å holde

foredrag til kristelig opplysning. I 1888

hadde menn fått mulighet til å forkynne

i kirka utenfor de faste gudstjenestene.

Denne retten fikk kvinner først i 1925,

men da hadde menn allerede i tolv år

kunnet forkynne også ved regulære

gudstjenester.

I 1949 fikk biskopene rett til å innvie

leke til menighets- og

institusjonstje-

neste. Kvinner fikk da samme mulighet

som menn hadde hatt siden 1913 til å

forette soknebud og forvalte nattverd

innenfor menigheten og til eventuelt å

forette dåp innen en institusjon. I 1956

ble den siste resten av forskjellsbehandling

fjernet også for leke kvinner.

Formell og reell likestilling

Mens kampen i de første fasene dreide

seg om likestilling i lov- og regelverk,

har utfordringen i seinere perioder vært

å bidra til at den formelle likestillingen

kan realiseres i faktisk likestilling.

Formell og reell likestilling er ikke det

samme, men like rettigheter

er en forutsetning for

likestilling i praksis.

Det har vært, og er,

fortsatt viktig å

arbeide for jevnere

kjønnsfordeling

i alle sammenhenger

og på

ulike nivåer i

kirka,

blant annet ved å få kvinner inn i

ledende stillinger og verv. At Norge var

først ute av de nordiske landene med

å få ei kvinne som biskop, var en seier

i så måte. I 2006 var likevel kun 19 %

av prestene i Den norske kirke kvinner.

Det er også fremdeles viktig å bidra

til at kjønns- og likestillingsperspektivene

blir synliggjort og arbeidet med

innenfor hele bredden av de kirkelige

fagområdene.

Helt fra Kirkerådets første tid har

tema som gjelder kvinnefrigjøring,

kjønnsroller og likestilling stått på

sakskartet, i noen tilfeller tilskyndet av

Bispemøtet og i stor grad tilskyndet av

staten og den offentlige opinion. Kvinnelige

teologer og prester og enkelte

grupper av kristne kvinnesakskvinner

har vært plogspisser. De internasjonale,

økumeniske organi sasjonene har gitt

viktige impulser, og Kirkemøtet, ved en

rekke vedtak - blant annet om kvinnelige

biskoper, har hatt stor betydning

for utviklingen av reell likestilling innen

Den norske kirke.

Foto: Vidar Kristensen,

Kirkens informasjonstjeneste

24

tema Kjønn og likestilling

Plogspiss og vaktbikkje

NKTF gjennom snart femti år

Fredrik Saxegaard

Anne Dalen har fått Olavstipend for å skrive

historien til Norsk kvinnelig teologforening (NKTF).

Foreningen, som har spilt en viktig rolle i kirkens

likestillingsarbeid, fyller 50 år i 2008, og Annes

prosjekt skal munne ut i et jubileumsskrift.

Hvilke kilder er det du arbeider med?

Først og fremst foreningens arkiv, som jeg hadde studiepermisjon

for å gjennomgå i 2005. I tillegg til arkivarbeidet

intervjuer jeg styreledere og noen styremedlemmer foreningen

har hatt. Jeg håper å sette stoffet inn i en videre kontekst;

tolke det i lys av andre hendelser i samfunn og kirke. Det er

nok mer enn ett års arbeid å gjøre dette fullt ut, men i løpet

av stipendåret skal jeg i alle fall få skrevet historien!

Du mener at NKTF sin historie kan deles i flere faser. Hva

særpreger fasene?

Det er uunngåelig å se lenger tilbake; helt til 1899. Da ble den

første kvinnelige cand.theol. uteksaminert: Valborg Lerche.

Den første kvinnen som tok embetseksamen på MF var Tora

Helland, i 1929. På 1950-tallet har en i underkant av 40

kvinner som hadde tatt teologiske embetseksamen. I 1938

kommer Lex Mowinckel, som legger til grunn at alle embetsmannsstillinger

skal være åpne for både kvinner og menn.

Her var det gjort et unntak for nettopp prestene, men dette

halehenget ble fjernet i 1956. Blant de kvinnelige teologene er

det på femti tallet noen som jobber i misjonen, noen i skolen

og noen i kirkelige stillinger – ofte under dårlige arbeidsvilkår.

Mange av disse kvinnene hadde behov for et faglig og kollegialt

fellesskap – for de kunne jo ikke være medlemmer av

Presteforeningen. Ved en anledning møttes flere av dem i

Sverige, hos den svenske teologen Margit Sahlin. Etter dette

sendes et brev til alle kvinnelige teologer og inviterer til

stiftelsesmøte 18. oktober 1958, en dato som passer med MFs

50-årsjubileum.

Det var vel 20 damer til stede, og under stor begeistring

vedtok de å stifte foreningen, og de antok «det foreløpige

navn Norsk kvinnelig teologforening». De hadde også sendt

med forslag til lover. Foreningen skal arbeide for et kristent

og faglig fellesskap for kvinnelige teologer, for deres arbeidsmuligheter

og arbeidsvilkår i Dnk. Men det viktigste var

det faglige og kristne fellesskapet: NKTF skulle forene både

motstandere og tilhengere av kvinners prestetjeneste.

Den eneste som på det konstituerende møtet ønsket at

foreningen skulle ta et klart standpunkt for kvinnelige prester

var Ingrid Bjerkås. Foreningens medlemmer møtes flere

ganger i semesteret i hjemmene for å drøfte faglige temaer og

drar noen ganger på hytteturer.

Så ble nettopp Ingrid Bjerkås ordinert i 1961. Etter det sendte

foreningen et brev til biskopen i Oslo, Johannes Smemo.

Brevet ble sendt i 1961, men Smemo hadde ikke tid til å møte

dem før i 1964.

Utover på 60-tallet øker antallet kvinner som blir ordinert,

og det fremstår som mer og mer underlig at foreningen ikke

skal kunne uttale seg klart om spørsmålet. Det kan være en

av grunnene til at det ble vanskeligere å få folk til å stille til

styret, og til slutt vurderte en å legge ned hele foreningen.

I 1974 ble det sendt ut brev til medlemmene om saken, og

noen svar gikk ut på at foreningen nå måtte ta et tydelig

standpunkt i spørsmålet om kvinnelige prester. Dette ble

imidlertid ikke tatt til følge; men mange av medlemmene var

blitt gode venninner og de fortsetter å møtes som et uformelt

forum. Foreningen som sådan «hviler» helt frem til 1980.

Det interessante i en videre kontekst; NKTF nedlegges året

før FNs kvinneår.

Så da faller den andre fasen kanskje sammen med den økte

politiske bevisstheten på 70-tallet?

Det er for så vidt riktig, men den er også et resultat av at det

var blitt langt vanligere for kvinner å velge et akademisk og

teologisk studieløp, og så forvente å gå ut i arbeidslivet etterpå.

Men det er riktig at 70-årene innebærer økt oppmerksomhet

omkring feminisme og kvinners rettigheter. Første

gang det foreleses om feministteologi er med Dagny Kaul i

1974. I 1976 opprettes kvinnegruppa på MF, to år tidligere

får du kvinnegruppa på TF. Dette var aktive miljøer, med

mye debatt. Etter hvert begynner kvinnegruppene fra TF og

MF å møtes til fellessamlinger. I 1980 bestemmer de seg for å

formalisere dette, og diskuterer om de skal blåse liv i NKTF.

De er grundige; de arrangerer seminarer og sender ut forslag

til nye lover på høring. Våren 1981 inviteres det så til NKTFs

generalforsamling, med seminar og gudstjenester. Her var

også Ingrid Bjerkås til stede, noe som for de unge studentene

opplevdes veldig stort! Foreningen blir formelt reetablert 29.

januar 1982, fortsatt med samme navn.

I formålsparagrafen sies det nå tydeligere at foreningen skal

arbeide for kvinners prestetjeneste, ved å ivareta kvinnelige

presters arbeidsmuligheter og arbeidsvilkår. Dette var en

kamptid, med en god del motstand bl.a. fra FBB sin side,

og det var viktig at NKTF ble et sted å hente styrke. Jeg tror

at arbeidsmåtene og ledelsesutfordringene i NKTF har gitt

mange av medlemmene en viktig kompetanse som de har tatt

med seg videre; en ser da også at det har blitt flere proster og

biskoper av tidligere styreledere og styremedlemmer fra NKTF.

Hva slags arbeidsmåter har preget «nye NKTF»?

NKTF har nok fremstått som grundige og seriøse. Det har

vært stor vekt på å skrive høringsuttalelser, ta initiativ til

forskning og dokumentasjon. Også perioden fra 1982 og frem

til i dag kan inndeles i faser; i løpet av 80-årene er det nettopp

høringsuttalelser og felles refleksjon som blir prioritert

høyt. En kvantitativ undersøkelse om kvinners arbeidsvilkår

i kirken viser at langt flere kvinner enn menn blir sykehusprester

og vikarprester. Dette, og en del tilleggsopplysninger

som kom frem i undersøkelsens åpne felter, gav støtet til

arbeidet med Presterollen. Boken kom ut i 1989, og gav

et troverdig bilde av hvordan det er å være prest, både for

kvinner og menn. Noen av konklusjonene var bl.a. behovet

for bedre veiledning og mer ordnet arbeidstid. Det bør også

nevnes at foreningen allerede i 1982 skrev brev til Bispemøtet

om vold mot kvinner i hjemmet, og på den måten var med å

løfte denne saken inn på den kirkelige dagsorden.

På 1990-tallet har overskriften vært Det økumeniske tiåret,

Kirker i solidaritet med kvinner. NKTF har engasjert seg i

mange sider ved denne markeringen, samtidig som vi har

merket at Den norske kirke ikke har vært så flinke til å gi

ressurser som kan følge opp målsettingene. NKTF har også

engasjert seg i internasjonale sammenhenger, med et prosjekt

mot omskjæring av kvinner i Gambia, og har kontakt med

kvinnelige prester fra Latvia, og utgir det eneste kvinneteologiske

tidsskriftet i Norge, St. Sunniva.

Er det like naturlig i dag å ha NKTF som en rent kvinnelig

forening? Eller for å si det på en annen måten: Ville NKTF

ha vært stiftet i dag?

Både ja og tja. Sett i et historisk perspektiv har vi hatt mannlige

prester i 2000 år og kvinnelige i snart 50. Det å kunne ha

et forum å besinne seg på dette i, har jeg personlig hatt stor

glede av. Det som gjør inntrykk på meg er at det på ett vis har

skjedd veldig mye på 50 år.

Jeg vet derfor ikke om NKTF hadde vært stiftet i dag, men jeg

vet heller ikke om vi hadde vært der vi er i dag uten NKTF,

kvinnekonsulent stillingen i kirkerådet og det økumeniske

«NKTF har gitt mange

av medlemmene en

viktig kompetanse

som de har tatt med

seg videre»

tiåret. Vi som er engasjert i styret i NKTF i dag hevder at

det fortsatt er behov for den vaktbikkja og plogspissen som

NKTF har vært i et bevisst arbeid for likestilling i kirken.

Samtidig er det faser i en forenings liv, akkurat som det er det

i et menneskeliv. Hva lærer historien oss, og hvordan skal vi

fremtre nå? - Det er kanskje NKTF sin utfordring akkurat nå.

Til slutt: Hva har NKTF betydd for deg og for andre

medlemmer?

Å være medlem av NKTF er å forvalte en arv, arven til de

kvinnene som har gått foran oss. Vi forvalter erfaring av

motstand mot kvinners prestetjeneste, samtidig vet vi noe om

å kjempe for vår eksistens. I så måte har vi gjennom NKTF

lært noe om det å være en kirke med mangfold. Teologien har

samlet oss, i NKTF har vi jobbet med erfaringer og teologi,

det har gitt kvinnelige prester selvtillit til å være prester på sin

måte. Det har betydd mye for meg og andre.

26

Lov § rett

Likestilling er rettferdighet i

arbeidslivet!

Ragnhild Strøm Torjuul

Kvinner, eldre og homofile arbeidstagere er mer

utsatt for diskriminering i arbeidslivet enn heterofile

menn på 40 år. Derfor er ikke kampen for likestilling

over. Dette er viktige områder for PF å rette

søkelyset mot som arbeidstakerorganisasjon.

Det gjøres gjennom arbeidet i Fagutvalget for kjønns- og

likestillingsspørsmål (FAKL), foreningens strategi- og handlingsplanen

og våre lover. Dette forplikter oss i arbeidet for

likestilling og mot diskriminering gjennom internt arbeid og

utad i forhold til motparter og samarbeidende organisasjoner.

Utgangspunktet er at det skal være lik mulighet i arbeidslivet

for alle. Fra tidligere å være konsentrert om kjønn, er alder og

seksuell legning blitt et viktig fokus i dagens debatt.

Arbeidsmiljøloven kapittel 13, som ble inkorporert i arbeidsmiljøloven

i 2006, har omfattende bestemmelser for beskyttelse

mot diskriminering i arbeidslivet. Vernet innebærer

forbud mot diskriminering ved ansettelse og gjennom hele

arbeidsforholdet. Dette gjelder diskriminering grunnet kjønn,

religion, livssyn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning,

hudfarge, språk, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon,

seksuell orientering, funksjonshemming eller

alder. Dette er forbudt! Et sterkt begrep som ikke brukes i

utrengsmål i norsk lovgivning. Diskrimineringsloven gjelder

også for deltidsansatte og midlertidig ansatte.

Forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn er tatt

med i loven, men de utførlige bestemmelser på dette området

finne vi i Likestillingsloven, lov av 9. juni 1978. Likestillingsloven

har til formål å fremme likestilling mellom kjønnene og

tar særskilt sikte på å bedre kvinnenes stilling. Den gjelder

på alle områder i et arbeidsforhold; utlysning, ansettelse, opplæring

og lønns- og arbeidsvilkår. Den gjelder ikke for indre

forhold i trossamfunn.

Alle avtaler, tariffavtaler, arbeidsavtaler og vedtak må forholde

seg til de nevnte lover, og må ikke inneholde bestemmelser

som ikke er i samsvar med disse.

Lovgivningen forbyr på begge områder både direkte og

indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn (Arbeidsmiljøloven

§ 13-1 og Likestillingsloven § 3). Særbehandling

som vil bidra til å fremme likebehandling er ikke i strid med

lovgivningen. Forskjellsbehandling på grunn av homofil

legning ved ansettelser knyttet til trossamfunn, er kun lovlig

der det er tatt forbehold om dette i utlysningsteksten. Etter

generalklausulen i Likestillingsloven § 3, er direkte forskjellsbehandling

at en stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av

forskjellig kjønn. Likedan hvis en setter en kvinne i en dårligere

stilling enn hun ellers ville ha vært på grunn av graviditet

eller fødsel.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende

kjønnsnøytral handling som faktisk virker slik at

det ene kjønn stilles dårligere enn det annet. Dersom det

foretas forskjellsbehandling på grunn av permisjon av lenger

varighet, fravær på grunn av barn, barnepassers sykdom eller

lignende, omfattes dette av den indirekte diskrimineringen

som også er forbudt.

Etter diskrimineringsloven foreligger det direkte diskriminering

når en person på grunn av politisk syn etc. behandles

dårligere enn andre blir, har blitt eller ville ha blitt i en

lignende situasjon. Indirekte diskriminering foreligger hvis en

tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis eller

unnlatelse faktisk virker slik at en person stilles dårligere enn

andre, på grunn av de diskrimineringsgrunnlag loven stiller

opp.

Skal PF arbeide for et rettferdig arbeidsliv for våre medlemmer,

er det viktig at vi hele tiden har søkelyset rette mot begge

disse to lovene som er ulike, men likevel henger sammen, -

også på likestillingens område.

Lyspunkter

i november

Ove Conrad Hanssen

Et godt tre bærer god frukt

Visjoner og strategier for

utvikling og vekst i lokale

menigheter

kr198,- Denne interessante og lærerike boken

er skrevet med et sterkt og smittende

engasjement for å se fornyelse og vekst i

de kristne kirker i Europa.

Gunnar Johnstad/

Tore Lund

Håndbok til Det nye testamente

kr 298,-

Luther

Forlag

Joseph Ratzinger

Pave Benedikt XVI

Jesus fra Nasaret

Oversatt av

sr. Anne Bente Hadland

«Jeg har hatt glede og utbytte av å lese Pavens

bok om Jesus. Han er i god samtale med

nyere forskning om den historiske Jesus og er

opptatt av Mannen fra Nasaret i hans jødiske

omgivelser. Samtidig lodder han dypere, inn

til hjertet i vår tro på og bekjennelse av Jesus

som Herre og Messias. I en tid der det kristne

gudsbilde utfordres, er det berikende med en

slik bok om Ham som har brakt og bringer

Guds rike og Guds nærvær inn i våre liv.»

Ole Christian Kvarme, biskop i Oslo

• Historiske innledninger til alle bøkene i NT

• Hvert skrift blir kommentert og forklart

• Artikler om kanondannelse, tekstoverlevering,

nytestamentlig kronologi og tidshistorie

«Alle fra konfirmantalderen og oppover vil ha nytte av denne hjelpeboken.

For lærere må den være midt i blinken. Og alle som studerer Bibelen med

denne boken som hjelpebok, har i sannhet rett til å kalle seg teologistudent!»

Odd Sverre Hove i Dagen

kr 378,

28

Impuls

Fire fine: Feminstteologiske bøker

Å skulle velge ut fire fine feminstteologiske bøker

er ikke en helt enkel oppgave. Feministteologi er

så mangt, og det skrives bøker fra feminstteologisk

ståsted innen alle de teologiske disiplinene.

De bøkene jeg har valgt ut representer ulike tidsepoker

og ulike typer av feminstteologisk litteratur.

Rosemary Radford Ruether, Sexism and

God-Talk: Towards a Feminst Thelogy.

London: SCM Press LTD, 1983.

Sexism and God-Talk er en desidert

klassiker blant feministteologiske bøker.

Selv om den kom ut allerede i 1983 er den

et godt sted å starte dersom en ønsker å

få et innblikk i hva som har vært, og er,

feministteologiens hovedproblemstilinger.

Ruether behandler tradisjonelle systematisk

teologiske tema som Gud, skapelse/

verden, antropologi, godt og ondt, kristologi,

eksjatologi, osv. i denne boka, ut fra

et feministisk ståsted og med særlig vekt

på kvinners erfaring. Til dette siste skriver

Ruether, «The uniqueness of feminist theology

lies not in its use of the criterion of

experience, but rather in its use of women’s

experience.»

Elizabeth A. Johnson, She Who Is: The

Mystery of God In Feminist Theological

Discourse, New York: Crossroad, 1992.

She Who Is er også en systematisk teologisk

fremstiling. Den konsentrerer seg

om teologi i snever forstand, nemlig om

læren om Gud og boka åpnes og avsluttes

med spørsmålet: «What is the right way to

speak about God?» Boka er en grundig

drøftelse av forståelsen av Gud i feminstisk

teologi, men er også en utfordring til vår

refleksjon om Gud generelt. Boka viser

ulike feminist teologiske forsøk på å skape

et mer (kjønns)inkluderende språk om

Gud. Johnson selv hevder at den eneste

måten å oppnå dette på er å tale om Gud

«in images taken equivalently from the

experience of women, men, and the world

of nature.»

Hanne Løland

Dagny Kaul, Anne Hilde Laland og

Solveig Østrem, red. Femnistteologi

på norsk, Oslo: Cappelen Akademiske

Forlag, 1999.

Feministteologi på norsk er en artikkel

samling som fungerer både som en innføring

i ulike feministteologiske tema, og

som en presentasjon av hvilke tema femi-

nistteologer i Norge (dels i Skandinavia)

har vært opptatt av. Boka er delt i fem

hoveddeler: «Teologi, etikk og feministisk

teori», «Bibelen i feministisk perspektiv»,

«Bidrag til kirkehistorien», «Religiøst

språk i feministisk perspektiv» og «Kvinners

tro og erfaring.» Redaktørene skriver:

«Antologien Feministteologi på norsk

beveger seg fra det prinsipielle, via bibelteologi

og kirkehistorie til språk, liturgi

og praktisk teologi. [...] En utfordring

til leseren blir å spille ballen videre og

fortsette å utfordre etablert mainsetream-/

malestream- teologi, slik at likeverd

mellom kvinner og menn en dag blir en

realitet.»

Athalya Brenner red. The Feminist Companion

to the Bible, Sheffield; Sheffield

Academic Press, 1993-1997. Athalya

Brenner and Carole Fontaine, red. The

Feminist Companion to the Bible (second

series), Sheffield: JSOT Press, 1998-

Amy-Jill Levine sammen med Marianne

Blickenstaff, red. Feminist companion to

the New Testament and early Christian

writings, London: Sheffield Academic

Press, 2001-

Feminst Companion to… er det nærmeste

vi kommer en feministisk bibelkommentar.

Bok for bok (men ikke kapittel for kapittel)

i det gamle og det nye testamentet og

apokryfe skrifter, blir lest og kommentert.

Hver bok i seriene er en samling av artikler

skrevet av ulike forfattere. Bibeltekster leses

fra ulike (feministiske) perspektiv og ved

hjelp av ulike metoder. Bokseriene gir verdifulle

bidrag til alt arbeid med bibeltekster,

de sprenger grenser for den tradisjonelle

bibelkommentaren og vil kunne gi nye perspektiver

til for eksempel prekenarbeidet.

Händels

«Messias»

Händels «Messias» er et verk som de fleste av oss har et forhold til.

Der er hele frelseshistorien nedfelt i monumentale arier som vekker

gjenklang også langt utover vår kristne kulturkrets.

Halleluja-koret står i en særstilling i folks bevissthet. Det har – uten sammenligning

for øvrig – fått en kultstatus på linje med Edv. Munchs «Skrik». For noen år siden

var jeg så heldig å synge under Sir David Wilcocks dirigentstokk, en av verdens

ledende Messias - tolkere. Da vi på prøven kom til Halleluja-koret, dundret ca 80

basser løs, her var vi på sikker grunn. Men Sir David stoppet oss: «Gentlemen,

demp dere, alle hallelujaene er mest til pynt. Legg hovedvekten på det viktigste:

The Kingdom of this world, is became, the Kingdom of our Lord and of his Christ.»

God inkarnasjonsteologi!

Verket har fulgt meg helt siden jeg som ung student hørte Sir Thomas Beechmans

legendariske tolkning fra 1956 på en LP. Jeg har hatt gleden av å synge det mange

ganger, og det er en like stor opplevelse hver gang. Men sterkest er det å synge i

en fullsatt Kongsberg kirke der kantor Reidar Hauge veksler mellom Messias og

Juleoratoriet annet hvert år.

Vi nærmer oss advent og nettopp der begynner verket med en flott tenorarie fra

Jesaja 40: «Comfort ye, my people…», og «Every valley shall be exalted.» Det er for

øvrig prekenteksten på 3. søndag i advent i år.

Selve høydepunktet for meg er korarien med Immanuelsprofetien – selveste

juleprofetien fra Jesaia 9: «For unto us a child is born», og hele den mektige

avslutningsdelen. Det fortelles at da Hândel i 1741 stengte seg inne og komponerte

verket i løpet av tre uker, så begynte forlegger og dirigent å bli urolige. De banket på

døra og lurte på om han ikke snart var ferdig. Händel stoppet dem og sa: «Behold,

I tell you a mystery.» Så mobiliserte han sine siste krefter til avslutningsdelen som

nettopp begynner med 1. Kor. 15,51: «Se jeg sier dere en hemmelighet.» og som

slutter med Åp. 12,13: «Verdig er lammet som ble slaktet», pluss Amen.

Det er utall av fine innspillinger og ved siden av den foran nevnte, vil jeg anbefale

Karl Richter, Londonfilharmonikerne og John Alldis Choir med solister i stjerneklassen.

Knut Torjuul

Sokneprest

30

Reportasje

Exit

sokneprestkurset

Sokneprestkurset har vært arrangert

på Granavolden siden

1992. Hvert år har en samlet

30 nyutnevnte sokneprester til

et kurs som særlig har fokusert

lederutfordringer ved stillingen.

Så også i 2007. Tilbakemeldingene

tyder på svært fornøyde

deltakere på det som antakelig

ble historiens siste sentrale

sokneprestkurs.

Denne gangen med Torbjørn Hjorter

Backhaug fra KKD, Tommy Lund

Andersen, Ingeborg Overvoll, Kirsten

Glimsdal og Eigil Morvik som «eksterne»

bidragsytere. Biskop Tor Berger

Jørgensen og Fagråd for pastoralutvikling

var ledere.

Litt historikk

Det var Presteforeningen som tok

initiativ til og arrangerte kurset de

første årene. Etter hvert tok Bispemøtet

over ansvaret, men gav PF ved Fagråd

for pastoralutvikling i oppdrag å lede

kurset. Bispemøtet har vært representert

i ledelsen, frem til 2002 ved

Ole Hagesæther, deretter flere år ved

Laila Riksaasen Dahl og i år ved Tor

Berger Jørgensen. Det var daværende

stiftskapellan, nå domprost, David

Gjerp, som var kursansvarlig de første

årene. Med seg hadde han Johannes

Ulltveit-Moe, som i en årrekke forestod

en egen workshop med den såkalte

Myers-Briggs Type Indicator. Etter

Gjerp har hhv. Terje Fonk og Svein

Arne Theodorsen vært kursansvarlige,

med Fagråd for pastoral utvikling stadig

tyngre inn som ledergruppe.

Utviklingstrekk

Sokneprestkurset begynte i stor grad

som et lederkurs. På den tiden var

de fleste sokneprester formelt stabsledere,

og kurset ville gi impulser til

å arbeide med seg selv som leder og

gi basiskompetanse i stabsledelse. Da

kirkeloven ble vedtatt i 1997 endret

kurset noe karakter. Målet ble å mer

å gi et innføringskurs i soknepresttjenesten,

med vekt på sokneprestens

samordnende og strategiske ledelsesfunksjon

i menighetsrådet og som leder

av prestetjenesten.

Med de nye tjenesterodningene kom

spørsmålet om kursets fremtid opp

igjen, og tidligere i år vedtok Bispemøtet

å legge ned sokneprestkurset:

«Bakgrunnen for vedtaket er regelendringene

i tjenesteordning for

proster og menighetsprester i 2005 som

innebærer en ny organisering av prestetjenesten

med en styrket ledelse i regi

av prosten. Etter Bispemøtets syn må

den teologiske grunnutdanningen heretter

ta sikte på å utdanne sokneprester,

med de praktiskteologiske innsikter

og ferdigheter som er nødvendige for

denne tjenesten. Bispemøtet vil ta opp

med de teologiske lærestedene behovet

for å styrke den praktisk-teologiske

utdanningen på dette punkt. (…)

Bispemøtet vil takke Presteforeningen

for innsatsen med å planlegge og gjennomføre

sokneprestkurs gjennom en

årrekke».

Presteforeningen kritisk til

Bispemøtets avgjørelse

I en kommentar sier leder i Presteforeningen,

Ingeborg Midttømme at

PF beklager Bispemøtets avgjørelse.

Midttømme er glad for den innsatsen

som har vært gjort gjennom mange år,

og har merket seg de meget positive

evalueringene kurset har fått. – Nå blir

det avgjørende at Bispemøtet klarer

å opprettholde denne kvaliteten i det

nye tilbudet som PF forutsetter at vil

bli gitt. Vi er enige i at grunnutdanningen

må styrkes, men det er urealistisk

å tro at den kan erstatte et slikt kurs.

Det viser seg at deltakerne sitter med

andre spørsmål og forutsetninger når

de har vært i en stilling en stund, enn

de gjorde som praktikumsstudenter.

Sokneprestkurset har også hatt en

verdi ved at det har samlet deltakere

fra hele landet og på tvers av ulikheter

i alder og erfaringsbakgrunn.

Presteforeningen støtter tjenesteordningenes

vektlegging av prostens

ledelse, men er spørrende til at dette

bringes inn i denne forbindelse. Hvis

nedleggelsen av kurset er et signal

om at det nå er prosten som er den

egentlige lederen i lokalkirken, mens

soknepresten utfører tjenester under

hans eller hennes ledelse, er det stikk i

strid både med ordningenes intensjon

og menighetenes behov. Vi trenger

sokneprester som er mer bevisste på

sin lederrolle, ikke mindre!

Debatt

Forventninger og

realiteter i

prestetjenesten

Terje Wallace

Bør Presteforeningen (PF) tenke nytt om sin «policy»

for å ta vare på prestene og på prestetjenesten?

Er det nødvendig at PF inntar en mer tydelig rolle

overfor sviktende økonomi og overdrevne forventninger

til kirken? Som fagforening kan den, og må

Jeg tror at presteyrket og PF har en form for høflighet som

gjør det vanskelig å sette hardt mot hardt når det trengs.

Før sto det gjerne i utlysnings tekster at «presten er velsett

over alt». Da Sandnes sokneprestembete nylig ble utlyst sto

det noe annet: «Presten skal forkynne sentralt og livsnært,

dele menighetsrådets visjon og handlingsprogram, gå aktivt

inn i menighetsbyggende fellesskap med rådet, staben og

frivillige medarbeidere, ha gode lederegenskaper og evne

til samarbeid, motivere og...» Vi har sett stadig flere slike

utlysningstekster. Noen og enhver kunne ønske å innfri dem.

Men realistisk er det ikke. Det innbyr til solospill og fører til

utbrenthet.

Skriften sier noe om ansvaret for menigheten. Hele menigheten

har sitt å ta vare på. Og Luther talte om kallet både i

de «verdslige» og de «åndelige» oppgaver. Sånn sett kan vi si

at stat og kommune har del i en nådegave, nemlig at menigheten

kan gjøre opp for seg økonomisk.

På flere områder er det for store spenninger og for lite samspill

mellom organer og myndigheter som har med kirken å

gjøre. Det rammer ikke bare preste tjenesten, men kan ende

med skadelig opp førsel fra prestens side. Alle aktører på

arbeids giversiden må unngå at presten blir satt under unødig

krysspress og blir isolert. Praktiske forhold som bolig, lønn,

administrative forhold og mobilitet i tjenesten er noen ytre

vilkår som må legges til rette. Omsorg, for personen som er i

tjenesten, må til for at presten ikke kjører sitt eget løp. Taushetsplikten

fører lett til en lukket og ensom arbeidsform. Det

rammer lett innsiden.

Sorgarbeidet har med årene tatt stadig større plass. Samtaler

tar stadig mer av tid og krefter. Legfolk får mindre tid til frivillighet

i menigheten. Kravene til kvalitet øker. Den impuls

til tro, som enhver leg i menigheten skulle få gjennom aktivt

ansvar, må ofte presten formidle i sin tale, gjennom sitt trosliv

og åndelige modenhet. I litt over 40 år har jeg gjort tjeneste

som prest på ulike steder, fire år som aktiv pensjonist og fem

måneder på Kypros. Disse månedene var uten en eneste

begravelse. Det gjorde noe med balansen i tjenesten og

troslivet.

Det som kalles kirken er et typisk samarbeidsprosjekt. Men

nå er det i ferd med å ende opp som noe presten skal stå ansvarlig

for. Utad kalles det kirken. Men det er det bare ikke.

Kanskje vi bare bør spørre: «Er det rett å bare be om at flere

unge skal studere teologi med sikte på menighetstjenesten?»

Er vi tilstrekkelig våkne for at premissene for tjenesten og

arbeidsvilkårene i rimelig grad må passe sammen?

Derfor må PF arbeide bevisst med å skape samsvar mellom

forventninger og realiteter, særlig når prestene etter lange

studier skal gå ut i tjenesten.

PFs hybel

i London

PF tilbyr sine medlemmer et sted å bo under studie-

og velferdsopphold i London. Interesserte kan benytte

PFs hybelleilighet i den norske sjømannskirken.

Alle henvendelser og innbetaling skjer til:

The Norwegian Church and Seamen’s Mission, St.

Olavs Church, 1 St. Olavs Square, Albion Street,

London SE16 7 JB.

Tlf. +44 20 7740 3900 , fax +44 20 7237 7280

epost: london@sjomannskirken.no

Den norske sjømannskirken

er et ypperlig utgangspunkt

for besøk i verdensbyen,

enten formålet er kurs eller

sightseeing.

32

Fra studentene

Vil ikke være

ungdomsprest

Jens Bjelland Grønvold,

Student i representantskapet

Studentfaglagene ved Universitetet i Oslo og

Menighetsfakultetet har denne høsten inngått

et spennende samarbeid. Møteserien «Hva er da

en prest?» har som mål å tegne et mangfoldig

bilde av hvordan en prestehverdag kan se ut og

dermed inspirere flere studenter ved de teologiske

fakultetene til å velge jobb i kirken. Første møte

ble avholdt på MF i september og neste møte blir

på Universitetet i november.

Møtet mellom studentfaglagene på de to fakultetene har

også gitt spennende samtaler om hva vi opplever som felles

utfordringer. En sak som har kommet fram i lyset handler om

hvilke forventninger kirken har til oss, når vi som nyutdannede

søker oss ut i jobb. Tilbakemeldingen fra flere studenter

som har begynt jobbsøkingen er at det er vanskelig å

få jobber som ikke er ungdompreststillinger. Mange opplever

å bli møtt av en forventning om at når man er ung og prest,

da skal man være ungdomsprest. Men studentenes ambisjoner

er ofte de stikk motsatte: Mange har

drevet med kristent ungdomsarbeid i ti

år når de endelig er ferdig med studiene,

og ønsker derfor en jobb der de møter et

bredere lag av befolkningen. Og kanskje

går dette begge veier – hvor lett er det

egentlig for en godt voksen prest som

har lyst til det, å få jobb som ungdomsprest?

I studenfaglagene ønsker vi at flere skal

finne sin drømmejobb i kirken. Uansett

hvor ung – eller gammel – man er.

Notiser

Påminning om

AKS-rapportering

Støtten fra Akademisk Studieforbund (AKS) utbetales kun

én gang pr år, og det betyr at det beløp som sendes videre fra

oss til lokallagene også utbetales én gang i året. Fristen for

å sende inn rapportskjema og kursprotokoll for alle kurs og

lokallagssamlinger i 2007 er satt til 31. desember 2007. Dette

sendes direkte til Presteforeningen. Beløpet vil utbetales i

løpet av 1. kvartal 2008, så sant kriteriene for å få tildelt støtte

er oppfylt (minimum 12 timers samvær, 5 deltakere må hver

enkelt være til stede 75% av tiden). Rapportskjema og kursprotokoll

kan lastes ned fra PFs hjemmeside. Du kommer

til riktig side ved å klikke på «skjemaer» i menymargen til

venstre på hovedsiden.

Mer informasjon finnes også på www.prest.no under menyen

Videreutdanning/Støtte (AKS).

Norway House

– en fantastisk mulighet!

Norway House er et hus med 4 hybler, sentralt plassert

på området til Luther Seminary i St. Paul. Dette er USAs

største lutherske teologiske fakultet, med betydelig

faglig kompetanse, et bredt tilbud – og nær tilknytning

til norsk kirkeliv. Huset har alle nødvendige fasiliteter

(kjøkken, vaskemaskin og sengetøy).

Opphold ved Norway House er gratis for studier og etterutdanning.

Tilbudet gjelder prester, teologiske lærere og

forskere med tilknytning til Den norske kirke. Hvis ledig

kapasitet kan oppholdsmuligheter gis også andre søkere.

Kompetanserådet inviterer til å søke om opphold ved

Norway House i 2008.

For nærmere opplysninger om vilkår og søknad:

www.tf.uio.no/praktikum/norwayhouse/

Prosjekt Ressursprest

Kompetansehevningsprosjekt

for bedre utnyttelse av presteressurser

i Oslo bispedømme

I en rapport fra et utvalg nedsatt av

Bispemøtet 2004 heter det: «Den norske

kirke har aldri hatt så mange ordinerte

prester som den har i dag. Samtidig

truer en kommende preste-mangel.

Halvparten av menighetsprestene er i

dag over 50 år, de vil komme til å slutte

i løpet av de kommende 15 årene.

Tilgangen på nye prester er begrenset,

det ser vi blant annet av de lave antall

teologiske studenter ved lærestedene.»

Alle prognoser tyder på at vi står overfor

en kommende prestemangel i Den

norske Kirke. Årsaken er ikke at det utdannes

for få prester, men at avskallingen

er voksende. Årsaksforholdet er

sammensatt, men i prosjektet arbeider

vi med å frigjøre ressurser som allerede

er der. Vi har fokus på et par viktige

grupper som vi mener det er real istisk å

gjøre noe for.

Vi mener nemlig at kirken har personellressurser

innen rekkevidde, vi tenker

på pensjonister og prester i sluttfasen

av sin aktive tjeneste. Det andre forholdet

er det høye sykefraværet blant

yngre prester, særlig blant unge kvinner.

I tillegg kommer de yngre prester,

som orienterer seg i retning av en annen

yrkeskarriere enn det å være prest.

Hva prosjektet går ut på kan deles i tre:

En bedre bruk av erfarne prester som

vi gjerne kaller ressursprester.

Dyktiggjøring av erfarne prester til å

overføre erfaringer til yngre prester.

Komme yngre prester i møte som

ønsker en mentor for en avgrenset

periode.

Det er et viktig prinsipp, slik vi har lagt

opp prosjektet, at vi ikke arbeider i

linjeorganisasjonen, men i kontinuerlig

kontakt med arbeidsgiverlinjen.

De utredninger som er gjort i forbindelse

med seniorpolitikken i kirken,

viser med all mulig tydelighet at erfarne

prester er en ressurs for kirken. Vårt

prosjekt tar ikke sikte på å lage en ny

seniorpolitikk, men vi ser ikke bort

fra at vi kan gjøre erfaringer som kan

komme til nytte for en fremtidig seniorpolitikk

i kirken.

Vi vil aktivt prøve å komme i kontakt

med prester som søker tidlig pensjonering.

Vi søke å kartlegge om de selv

ønsker å bruke noen av sine ressurser

og sin erfaring til beste for kirken. Vi

vil ta utgangspunkt i hva den enkelte

selv ønsker, og i samarbeid med

arbeidsgiver søke å legge til rette for

nyansert tjeneste.

Blant de ting som vi kommer til å

kartlegge, er hvorvidt de har ønske om

å komme inn i en mentorrolle i forhold

til en yngre prest. Dersom de ønsker

det vil vi tilby en mentorutdannelse. Vi

er i dialog med Høyskolen Diakonova

som har tilbudt seg å gå inn i arbeidet

med en mentorutdannelse. I et møte

på Høyskolen 20. august i år ble det

enighet om et nytt møte i første del av

november, hvor vi i hovedtrekk skal

legge rammen for kurset. Høyskolen

tar sikte på å starte kurset i januar. En

tar sikte på å vurdere kurset i forhold

til studiepoeng, først og fremst for å

synliggjøre kvaliteten på kurset. Det er

viktig at den mentorvirksomhet vi legger

opp til ikke står i konkurranse med

den eksisterende arbeidsveiledning.

Det er kompetansemidler vi er blitt

tildelt, og det er to grupper vi ønsker å

heve kompetansen for. Det er for det

første resursprestene som blir tilbudt

kurs for å heve sin kompetanse i erfaringsformidling.

Den andre gruppen er

prester som strever med å finne seg til

rette i prestetjenesten, og gjerne også

prester som har forlatt kirkelig tjeneste

til fordel for annet yrke. Nettopp fordi

vi ikke representere arbeidsgiverlinjen,

mener vi at vi har en større sjanse til å

starte dialogen med denne gruppen.

Det er et prosjekt innen virksomheten

Oslo bispedømme. Prosjektet har sin

base i Østre Aker prosti, og Prosten i

Østre Aker representerer arbeidsgiver i

prosjektgruppen.

Studieopplegg

i sjelesorg

Fakultetslektor Sjur Isaksen ved

Menighetsfakultetet har laget et enkelt

opplegg til 5 studiesamlinger ut fra Tor

Johan Grevbos bok Sjelesorgens vei..

Han har lagt hovedvekt på de 8 grunntypene

av sjelesorg som presenteres i

boken, samt om Gregor, Luther og om

«viatorisk» sjelesorg, som er forfatterens

egen sjelesorgsforståelse: å være

en omtenksom medvandrer og en ydmyk

budbærer. Det er et omfang av 30

- 40 sider til hver samling. Spørsmålene

er tenkt å stimulere både til egenrefleksjon

og til kollegautveksling, men er

holdt såpass åpne at de også gir rom

til frittflytende samtale. Studieopplegget

kan lastes ned fra PFs hjemmeside

og ligger under utdanningsnyheter på

hovedsiden. Boken er utgitt av Luther

forlag i 2006.

Banktilbud på nett

Presteforeningen har en egen nettfi lial hos oss hvor du fi nner ditt

medlemstilbud og dine priser. Se prest.no og klikk på DnB NOR logoen.

Du kan også ringe oss på 04800 eller besøke et av våre kontorer.

Sekretariat

Generalsekretær

Ole-Johs. Huuse

Leder av sekretariatet

23 08 16 00/911 10 277

huuse@prest.no

Stab

Førstekonsulent Jon Strøm

Økonomi og medlemsregistrering

23 08 16 07/jon@prest.no

Kontorsekretær Solveig Skaaheim

Sentralbord, arkiv, ekspedisjon

23 08 16 02

skaaheim@prest.no

Arbeidsliv

Forhandlingssjef/Advokat

Ruth-Line Walle-Hansen

Forhandlinger, juridiske spørsmål

23 08 16 08/ 408 52 840

walle-hansen@prest.no

Rådgiver Leif Endre Grutle

Medlemsinformasjon, forhandlinger

23 08 16 10/91 87 03 46

grutle@prest.no

Rådgiver Ragnhild Strøm Torjuul

Juridiske og tjenesterettslige spørsmål

23 08 16 09/torjuul@prest.no

Utdanning

Fungerende rektor Fredrik Saxegaard

Utdanning, internasjonalt, utredninger,

informasjon

23 08 16 05/950 81 727

saxegaard@prest.no

Førstekonsulent Ragna Dahlen

Etter- og videreutdanning

23 08 16 04

dahlen@prest.no

Rådgiver/Informasjonsansvarlig (vikar)

Martin Enstad

23 08 16 03 / 99 62 49 59

enstad@prest.no

Representantskapet

Sentralstyret

LEDER

Ingeborg Midttømme

23 08 16 11/911 78 917

midttomme@prest.no

NESTLEIAR

Gunnar Mindestrømmen

90 01 41 46

mindestrommen@prest.no

Knut Kvidaland

61 29 92 30/908 78 903

knut.kvidaland@sor-fron.kommune.no

Ruth Irene Rasmussen

934 81 029

ruth.rasmussen@so-hf.no

Jørgen Vik

63 87 10 05/913 97 430

prostiprest.skedsmo@skedsmo.kirken.no

Ledere av lønnsutvalg

Johannes Helgesen (LFU-FPK)

johhelgesen@mil.no

76 91 82 38/908 91 704

Kjerstin Jensen (LFU-KA)

kjerstin.jensen@oslo.kirken.no

21 93 89 12/997 14 007

Hilde Brekke Møller (LFU-HSH)

moller@diakonhjemmet.no

22 45 19 11

Olav Dag Hauge

(representant for prostene)

olav.dag.hauge@oslo.kirken.no

23 30 11 68/414 30 999

Jens Bjelland Grønvold

(representant for studentene)

jbg@online.no

Nils Kristian Lie

(representant for pensjonistene)

ragnils@gmail.com

Stiftsstyrelederne

Stein Bjarne Westnes (Oslo)

stein.bjarne@westnes.net

67 17 57 20/982 67 813

Gaut Sveinall (Borg)

gaut.sveinall@netcom.no

34 51 923

Astrid Sætrang Morvik (Hamar)

astrid.morvik@hebb.no

61 32 48 00/414 11 438

Erik Haualand (Tunsberg)

soknepresten@nore.kirken.no

32 74 25 92/412 32 658

Asgeir Sele (Agder og Telemark)

asgeir.sele@bokyrkje.no

35 06 10 45/415 66 043

Lars-Tore Anda (Stavanger)

lars.tore.anda@karmoykirken.no

52 81 20 44/951 44 348

Sven Harald Nilsen (Bjørgvin)

sven.harald.nilsen@kvinnherad.kommune.no

53 48 11 82/476 72 897

Svein Runde (Møre)

srunde@online.no

70 26 52 30/911 14 095

Lars Birger Aadland (Nidaros)

lars.birger.aadland@agdenes.kommune.no

72 49 22 25/918 09 643

Kristine Sandmæl (Sør-Hålogaland)

soknepresten@vagan.online.no

76 06 71 90/906 56 370

Anne B. Skoglund (Nord-Hålogaland)

prest@ialta.net

askoglun@start.no

78 44 42 70/971 76 580

36

Returadresse:

Presteforeningen

Postboks 437 Sentrum

0103 Oslo

Tore Johnsen

Jordens barn,

solens barn,

vindens barn

Kristen tro i et samisk

landskap

En klok døråpner til å forstå

kontekstuell teologi inn i våre

sammenhenger.

Pris kr 248,-

Ray Simpson

Din ryme

Din bønn

Keltiske

bønner fra

Lindisfarne

Boka kan brukes av den

enkelte og i fellesskap.

Kjell Arne Morland

Å forkynne

Guds storverk

Retorikk i kristen

forkynnelse og

bibelbruk

Pris kr 198,-

B-blad

Et eget kapittel gir

mange tips til forkynnelse

over julens

tekster.

Pris kr 275,-

Inter Collegas nr 5/6 2007 finner du her - Den norske kirkes ...

Inter Collegas nr 5/6 2007 finner du her - Den norske kirkes ... ... View more Inter Collegas nr 5/6 2007 finner du her - Den norske kirkes ...

Delete template?

Save as template ?

Inter Collegas nr 5/6 2007 finner du her - Den norske kirkes ... Inter Collegas nr 5/6 2007 finner du her - Den norske kirkes ...