Søvnen og døden

A.J. Kazinski
Søvnen og døden
Oversatt fra dansk av
Elisabeth Bjørnson

Del I
Blodets bok

Du menneske, vil du dømme? Vil du dømme blodbyen
og la den få vite om alt det avskyelige der?
Du skal si: Så sier Herren Gud:
Byen som lar blodet flyte i gatene, dens tid kommer.
ESEKIELS BOK 22, 2–3

1
Død. Det var det hun var. Tvunget over på den andre
siden av livet. Og hun ville ikke tilbake igjen. Aldri mer,
det var ingenting for henne å vende tilbake til. Men snart
ville hun bli hentet, det visste hun, trukket tilbake mot sin
vilje, slept gjennom tid og rom. Hun ville få 220 volt
gjennom brystkassen, igjen ville hun kjenne det helvete
kroppen hennes var blitt. Han ville gjøre alt for å
gjenopplive henne. Kanskje hun burde forsøke å oppnå
kontakt? Så hun kunne få fred. Og gi ham fred.
Hun hørte et skrik. Bak seg? Var det hun selv som
skrek? Hun så sølvtråden som snodde seg lekent og
uendelig, men som fortsatt bandt sjelen hennes til dens
jordiske hylster. Som en navlestreng. Noe som måtte
klippes over. Hun måtte kjempe – såpass sto klart nå.
Han skulle ikke få tak i henne igjen, trekke henne tilbake
til livet, torturere henne, ta livet av henne om igjen og om
igjen. Hun ville inn i lyset. Vekk. Han trakk i henne nå,
han hadde begynt å gjenopplive henne. Hun så på
sølvtråden, den ble stram som en spent strikk.
Slipp meg inn. Jeg ber dere.
Og akkurat idet hun kunne kjenne varmen fra lyset, fikk
hun svar.
Det er du som holder igjen. Ikke vi.
Nei. De tok feil. Hvem de nå måtte være. Hun var klar.
Det var ikke henne, hun ville videre, ikke tilbake til den
forpinte kroppen.

Det er han. Ikke meg. Dere må hjelpe meg.
I samme øyeblikk ble hun halt tilbake som en fisk som
har bitt på kroken og blir trukket gjennom vannet;
verden forsvant forbi henne. Det vakre nettet som omga
jorden, var det siste hun så før alt ble mørkt.
Så smerte. En uendelig smerte.
– Kan du høre meg?
Hun kjente igjen stemmen. Var det faren? Nei, han ville
ikke gjøre dette mot henne. Hun våknet.
– Kan du høre meg?
Stemmen hans var rolig, behagelig, omsorgsfull – en
stemme som ikke passet sammen med handlingene hans.
– Jeg skal gi deg litt saft. Prøv å åpne munnen.
Bringebærsaft, den samme typen som hun hadde fått
på sykehuset den gangen hun var innlagt med brukket
ankel og måtte opereres.
– Det gjør vondt, hvisket hun.
– Når du drikker?
– Ja.
– Musklene dine ble utsatt for et kraftig sjokk da jeg
gjenopplivet deg. Det går fort over. Jeg har hatt litt
smertestillende i saften. Prøv å drikke litt mer.
Hun drakk, den tykke væsken presset seg forbi
strupehodet. Endelig kunne hun åpne øynene. Hun kjente
igjen leiligheten sin. Sengen, viften i taket. Den sto stille
nå. Hun hadde aldri sett leiligheten fra denne vinkelen,
liggende flat på gulvet. Fastspent. Hun kunne ikke
bevege armene og bena. Fisk, tenkte hun og mintes en
lek fra barndommen. Fugl, fisk eller midt imellom. Det
var merkelig å tenke på dette nå. Og kanskje likevel ikke.
Midt imellom – jeg var midt imellom, sa hun til seg selv.
Mellom død og levende, i det rommet katolikkene kalte
skjærsilden, men som slett ikke er uhyggelig eller

pinefullt. Nå er jeg fisk, jeg burde vært fugl.
Han reiste seg opp. La fra seg en bok på kommoden og
tok et par utålmodige skritt rundt i rommet. Hadde han
sittet og lest mens hun var død? Det var hennes bok,
bibelen hennes, med den enkle tittelen Faidon. Hvis hun
ikke hadde lest den, ikke var blitt betatt av Sokrates’
tanker om sjelens udødelighet, ville hun ikke ha ligget
her nå. Curiosity killed the cat.
– Kan du snakke?
– Ja.
– Fikk du kontakt?
Kanskje hun bare burde finne på noe. Hva ville han
høre, hva ville få ham til å holde opp og gi henne
sprøyten en siste gang?
– Ja. Jeg fikk kontakt. Et lite øyeblikk, hvisket hun.
– Er det sant? Du må ikke lyve for meg.
Tårene presset seg på. – Nei. Kanskje. Jeg vet ikke.
Hun ville få tårene vekk, men hendene hennes var
fortsatt bundet på ryggen, riktignok ikke hardt, det var et
mykt fløyelsbånd rundt repet så det ikke skulle lage
merker. Det hadde han forsikret henne.
– Jeg kan ikke se noe.
Han fjernet væsken fra øynene hennes.
– Kan du løsne hodet mitt? Det gjør så vondt.
– Nei. Du skal tilbake igjen. Vi fortsetter til det lykkes.
Skjønner du ikke hvor viktig dette er?
– Du får ikke lov, sa hun, men gråten kvalte protestene.
– Det er siste gang. Det lover jeg.
Hun kunne lukte kanel av pusten hans, kanel og te.
Hadde han sittet med en kopp te i hånden og lest Faidon
mens hun var død? Som en britisk general i kamp:
upåvirket, kjølig. Stoisk. Trøstet seg med at det var greit
å ta livet av henne om igjen og om igjen. Fordi Sokrates

selv hadde bevist at vi mennesker har en udødelig sjel.
Hun kremtet. – Det er ikke sånn som du tror.
– Jo. Det lar seg nok gjøre. Det var din egen idé.
Ringte det på døren? Hun så på ansiktet hans.
Engstelsen. Det flakkende blikket. Det ringte igjen.
Denne gangen hørte hun det tydelig. Hun ville rope. Hvis
hun hadde kunnet. Men han holdt henne hardt for
munnen. Sekundene gikk. Så stillhet.
– Det er fra jobben, hvisket hun da han fjernet hånden.
– De lurer på hvorfor jeg …
Smerter fra strupen. Ordene tok for mye plass i halsen.
Hun så på ham. Så hvilke tanker som fylte hodet hans:
Når slår de inn døren?
Det var et sted mellom ett og to døgn siden han hadde
kommet, tenkte hun. Kanskje halvannet. Halvannet døgn
hvor hun var blitt holdt fanget i sin egen leilighet. Han
hadde det travelt. Hun kunne se det på ham da han reiste
seg og gikk rundt seg selv et par ganger. Han så på
klokken. Slo på mobilen sin. To beskjeder kom inn. – Jeg
har ikke tid, hvisket han til seg selv og gikk ut på
kjøkkenet med telefonen.
Det var da hun merket det. Tauet hadde løsnet bak.
Hun kunne lirke venstre hånd fri, det spinkle håndleddet
dro seg ut av fløyelsbåndet. Hun kunne høre ham ute på
kjøkkenet:
– Nei. Det var bra du ringte. Men kan jeg ringe deg når
jeg har kommet hjem?
Hjem, tenkte hun. Har djevelen et hjem? Hun forsøkte
å samle tankene, men stoffene hun hadde fått i seg
gjorde det vanskelig, alt det han hadde pumpet inn i
henne i løpet av alle disse timene. Med venstre hånd fri
kunne hun også løsne båndet som bandt den andre
hånden. Og med begge hendene fant hun skruen på

apparatet som holdt hodet hennes fastspent. Hun kunne
høre ham ute på kjøkkenet:
– Det gjør ingenting. Nei, jeg mener det. Virkelig.
Altfor behagelig stemme. Gud burde ha tilpasset
menneskets stemme til mengden av ondskap i sjelen. Da
hadde hun ikke vært her nå. Da ville hun ha hørt en
djevel hvese allerede første gang de møttes. For hun
kjente ham. Godt til og med. Kanskje fantes det ikke noe
annet menneske hun hadde betrodd seg mer til. Sine
aller innerste hemmeligheter. Hun hadde stolt på ham.
Og likevel gjorde han dette mot henne.
– Jeg kan komme i morgen tidlig, sa han ute fra
kjøkkenet.
Hun fikk løsnet den første skruen, og det tykke stoffet
mellom skruen og hodet hennes falt i gulvet. Skrue
nummer to var enklere.
– Tror du det ville hjelpe?
Hun kom ikke til å rekke det. Hun fikk tårer i øynene.
Ville det nytte å rope om hjelp? Neppe. Dessuten var hun
redd for at hun ikke hadde noen stemme igjen, og han
ville komme løpende umiddelbart.
– Kan du vente et lite øyeblikk? sa han i telefonen.
Hun kunne høre skrittene hans. Hun gjemte hendene
på ryggen igjen og stirret stivt opp i taket. Fra øyekroken
kunne hun se at han stakk hodet ut fra kjøkkenet for å se
til henne. Han lukket døren etter seg igjen. Nå. Hun gikk
løs på skruene med begge hender, bare skruene ved
tinningene, de bakre spilte ingen rolle.
– Vil dere helst at jeg skal komme nå med én gang?
Han hadde ikke tenkt å la henne leve videre, det visste
hun. Hun var ikke redd for å dø – men likevel ville hun
slåss. Kroppen hennes ville slåss.
– Kan jeg ringe tilbake?

Hodet var frigjort, nå gjensto bare anklene. Han hadde
avsluttet samtalen. Hun kom ikke til å rekke det. Hun
ville slåss. Skrike og slå. Ankellåsen var en enkel
borrelås av den typen som de brukte på de psykiatriske
sykehusene, maken til de smårollingene på lekeplassen
hadde på skoene sine. Men den ga fra seg en høy,
karakteristisk lyd idet hun rev de to tykke stoffbitene fra
hverandre.
Hun hørte ham ute på kjøkkenet, hun rev den siste
låsen opp og kom seg på bena. Hun traff noe med foten
da hun gikk mot døren. En bok? Lyden av noe som for
bortover gulvet og endte et sted inne på soveværelset.
Døren ble åpnet, og i samme sekund sto han overfor
henne. Dette hadde han ikke regnet med.
– Det behøver ikke gå galt, sa han, og hun kunne høre
på stemmen at han var nervøs. Idet han kikket bort på
den svarte vesken med alle sprøytene og de bedøvende
stoffene, løp hun mot utgangen. Han forsøkte å få tak i
henne, men hun slo etter ham.
– Nei!
Han tok seg til hodet, holdt håndleddet hennes fast
mens han så mot vesken. Ja, du klarer deg ikke uten,
tenkte hun. I det samme slapp han taket. Hun spurtet
mot døren. Han hadde satt på sikkerhetslenken, og hun
slet for å få den av.
– Hjelp, skrek hun, men stemmen var svak.
Inne i stuen, bare noen få meter unna, så hun at han
gjorde klar en sprøyte i profesjonelt tempo. Han var
ferdig i samme øyeblikk som hun fikk lenken av og rev
døren opp. Han innhentet henne før hun var ute av
leiligheten, og grep tak i nakken hennes. Hun forsøkte å
rope om hjelp, men den brede hånden hans holdt rundt
kjeven hennes mens han sprøytet det bedøvende stoffet