Stafo nytt nr 4

stafo.no

Stafo nytt nr 4

JULEN

JEG ALDRI GLEMMER

Etter å ha vært i noen av Emiratene

er vi på vei til Iran og byen Khorramshar,

som ligger noen timers

seilas opp elven Chatt al Arab,

grensen mellom Iran og Irak. Det er

en begynnende uto i Iran, og vi må

vente noen dager på los som skal ta

oss opp elven. Vi ligger til ankers ved

elvemunningen sammen med flere

andre skip. Vi er seks dekksfolk som

deler døgnet mellom oss, slik at to

er på vakt i fire timer av gangen. Jeg

går 8-12 vakten, den mest normale

tiden. På kvelden hører vi lyden av

påhengsmotorer og skjønner snart

at det der pirater som prøver å ta

seg om bord for å rane oss. Heldigvis

er de ikke like drevne som dagens

pirater utenfor Afrikas Horn, men

skremmende er det likevel. Jeg er

utstyrt med et økseskaft som våpen

og patruljerer akterdekket, mens kollegaen

holder til forut. Med walkietalkier

holder vi kontakt med 2. styrmann

på vakt på brua…. Jeg hører et

skarpt ”klang” og ser plutselig at en

krok fester seg på rekka….Jeg bruker

økseskaftet til å vippe den over bord

igjen og som straff blir jeg bombardert

med steiner og må søke ly under

reserve-propellen. Vi får styrmann til

å starte brannslukningsystemet på

dekk og bruker dyser til å lage harde

vannstråler som heldigvis får piratene

til å gi opp.

Endelig får vi los og kan begynne

den flere timer lange turen opp

elven. Som vanlig står jeg til rors, og

kapteinen gir meg papir og blyant

for å notere spesielle ting å være

oppmerksom på underveis. Vi kommer

frem til byen der jeg har vært

flere ganger før, og det er mange skip

Av: Ingerid Bjercke

Det er høsten 1978. I noen måneder har jeg vært lettmatros på

Wilh. Wilhelmsens 13 000 tonns stykkgods og containerskip

MS Taimyr. Lasten kommer fra havnene i Fjerne Østen og består

av alt mulig, symaskiner, gitarer, ruller med stoffer, tørrmat,

sjokolade, noen helt spesielle Cadillac’er….

som ligger langs kaiene. Det tar tid å

komme i gang med lossingen, men

vi bruker dagene til vedlikehold, en

kontinuerlig og evig jobb på store

skip.

Vi skjønner at ting ikke er som de

skal under land, og etter noen dager

begynner en voldsom uro i byen

innenfor havneområdet. Agenten vår

forsvinner og vi får ikke lenger lov å

bruke radiostasjonen. Som jente på

dekk får jeg det stadig vanskeligere

med folk fra land og jeg skjønner at

jeg må dekke meg bedre til når jeg

jobber ute, til tross for varmen. Vi er

havnet midt i et religiøst opprør, og

inne i byen står bygninger i brann og

vi hører skyting og bråket fra demonstrasjoner

der folk pisker seg til blods

med kjettinger. Det ryktes at sjahen

har rømt fra landet og de lokale som

kommer om bord for å jobbe blir

mer og mer aggressive. Vi prøver å

leve et slags dagligliv, men det blir

stadig mer skremmende og det er

vanskelig å sove. I flere netter sitter

noen av folkene fra land utenfor lugaren

min og hakker mot stålveggen

med en spiker. Nervene begynner å

bli ganske tynnslitte. En dag kommer

en italiensk containerbåt og fortøyer

langs siden vår. De har vært inne for

å evakuere et sirkus. Det er helt klart

at dyrene mistrives…..Lydene er til

tider ganske voldsomme av brølende

løver og støtende elefanter. Luktene

er heller ikke gode. Vi har gått nesten

tomme for vann, og får utdelt to flasker

soda pr mann til å vaske oss med.

Til drikke bruker vi Solo og Cola…..

Jeg har det ikke enkelt… - en ting

er de lokale, en annen ting er at en

del av kollegene synes å bli preget

6

stafonytt - nr. 4-2009

I nattens mulm og mørke snek vi oss

fra kai.

av iranernes kvinnesyn. Heldigvis

får jeg kontakt med stuerten på den

italienske båten, og hver ettermiddag

drikker jeg espresso i messa der om

bord, og får en hyggelig prat. Plutselig

en natt får italieneren begynne

turen ned elven. Vi blir liggende i

flere dager til og jeg føler savnet av

min kaffe-venn. Men endelig en dag

sier kapteinen at han har fått fatt i

en los, og at vi skal prøve å ”stikke

av”. Og i nattens ”mulm og mørke”

sniker vi oss fra kai og kommer oss

etter noen svært spennende timer

ut i Persiabukta igjen. Vi har ligget

innesperret i fire uker, og vi føler det

sterkt alle sammen.

Vi kommer til Dubai, og det er som

å komme til himmelriket. Vi får fylt

opp med vann og får vasket oss skikkelig,

og så blir vi alle hentet opp på

sjømannskirken til julefeiring. Det er

tre dager til jul, men som sjømannspresten

sier, ”i år har Gud bestemt

at julaften er 21. desember!” Norske

julekaker og pakker fra ukjente

der hjemme gjør at vi gradvis får en

følelse av å være normale mennesker

igjen. De siste ukene har vært de tøffeste

de fleste av oss noen gang kommer

til å oppleve, men etter en tid

blir også de bare et fjernt minne……

Selve julenatten står jeg på brovingen

mens vi er på vei inn i Rødehavet

med kurs for Suez og Europa. Stjernene

er intense på den svarte himmelen,

og der oppe i nordøst er det én

som skinner sterkere enn noen av de

andre……. Som navigatør kan jeg sikkert

kalkulere meg frem til hvilken

stjerne eller planet det er, men den

natten var akkurat det uinteressant,

det var Betlehemsstjernen.

More magazines by this user
Similar magazines