Artikkel fra Klassisk Musikkmagasin - av Marit Gaasland

musikk.no

Artikkel fra Klassisk Musikkmagasin - av Marit Gaasland

Klassisk

®

M U S I K K M A G A S I N

3/2004, 6. årgang 69,- INKL. MVA

ROLF WALLIN

TRIO MEDIÆVAL

GLYNDEBOURNE

OPERAFESTIVAL

ROLF LISLEVAND

Sir Peter Peter

Maxwell Maxwell Davies Davies

N Y T T P Å C D • N O T E R & U N O T E R • L E S E R N E S S I D E


NÅR OSLO BARNE- OG UNGDOMSKORFORBUND FEIRER 50-ÅRS JUBILEUM I OKTOBER,

SKJER DET INNENFOR OSLO-FILHARMONIENS PROGRAMTILBUD. DET BLIR IKKE

FØRSTE GANG GRASROTBEVEGELSEN INNTAR DET NORSKE MUSIKKLANDSLAGET.

LAGSPILL FOR

The Sound

of Music NRKs

TEKST MARIT GAASLAND

ILLUSTRASJON

WWW.MUNCH-DESIGN.NO

Det er et innlysende behov for bedre

kontakt mellom institusjonene og det

frivillige musikklivet, mener mange på

begge hold, og særskilt når det gjelder

barn og unge. Et vellykket prosjekt

i 2002, da elever og studenter ved

Barratt Due musikkinstitutt samspilte

med Oslo-filharmonikerne gjennom en

hel festuke, ga mersmak i hvert fall for

denne institusjonens del. Nå jubilerer

den ene av våre to musikalske massebevegelser

for barn. Finnes det andre

virksomheter i Norge som både i mengdemålt

musikkglede og som rekrutteringssteder

har kastet så mye av seg

(og for en så billig penge) som korene

(og korpsene)?

I offentlig sammenheng er det utvilsomt

idretten som sitter med den store

avlatkisten merket ”barn og unge”.

Ruvende beviser på dette er hallene;

tar man antallet her og dividerer med

kulturhus for frivillige aktiviteter, er det

vår ville gjetning at det kan gå fem av

de første på ett av de siste. Hvor holder

de så hus, de som ikke ser noen fremtid

i målingen av motoriske forutsetninger?

BARNEKORBEVEGELSEN I NORGE

Mens skolekorpsbevegelsen har en godt

nedfelt historikk, er det på korsiden

adskillig vanskeligere å finne målbare

fakta. Det er nok først og fremst fordi

denne bevegelsen mye lenger var uten

egne paraplyorganisasjoner. Da Norges

Landssangerforbund ble stiftet i 1921

som det største i Norden, var det på

mannskorenes premisser. Norges

Sangerlag omfattet helt fra starten

(1929) alle typer kor, men det ble etterkrigstid

før noen av forbundene satset

målbevisst på barn og unge. Korene selv

hadde da vært der lenge, vi vet bl.a. at

det på ”vår” skole, Møllergata i Oslo,

var pikekor omkring 1920.

Da Oslo Barne- og Ungdomskorforbund

ble stiftet i 1954, var korbevegelsen

inne i en ny, stor giv. Etter en forbigående

nedgangstid fra ca. 1970 organiserer

OBU i dag 45 kor med i overkant av

2000 medlemmer – og er faktisk 30 år

eldre enn sin riksorganisasjon NOBU.

SKOLENE, FREMFOR ALT!

Som så mange andre søyler i kulturlivet

har også barnekorene oppstått og levd

videre mer på tross av enn takket være

offentlig satsning, og først og fremst

gjennom utallige ildsjeler – i eller utenfor

skolesammenheng. Skolekorenes

fremste styrke er naturligvis at tilbudet

når alle, med krav som ikke er høyere

enn at alle med lyst kan være med, og til

en lav pris – vel å merke i rene penger!

guttekor, Sølvguttene.

Mange foreldre som kler på aspiranten

den første uniformen, vet lykkelig lite

om omfanget av kommende kakebakinger,

loppeinnsamlinger og -markeder osv. Og

godt er kanskje det, både for dem

og saken. Møysommelig har bevegelsen

sloss seg frem til den tradisjonsoppslutningen

som i Norge skal til for bli så

sikker som det går an å bli på dette:

Ingen tør legge oss ned – nå!

Når etterkrigsårenes stadig økende

oppslutning kulminerte og etter hvert

snudde på 70-tallet, kunne det ha mye

med saken å gjøre at kvinnene da for

alvor gikk ut i yrkeslivet og kormødres

tid ble knappere, nevner musikkonsulent

Iver Waage i OBU. For vår del tenker vi

da på dagens ”tidsklemme”, og at korenes

overlevelse og vekst i dag må komme av

foreldres (og ikke bare mødres) økende

forståelse for støtte til barnas aktiviteter.

Som viktig for dagens fremgang

fremhever Iver Waage også Norges

musikkhøyskole og utdannelsen av

stadig flere og bedre dirigenter.

FOREBYGGENDE?

Lite er det vi tror sterkere på, enn det

at mennesker så tidlig som mulig får se

at det de kan er godt og nyttig – for

dem selv og andre. I våre dager knyttes,

i alle fall budsjettmessig, begrepet ”forebyggende”

til all fritidsorganisering

av barn og unge – som om hvert nytt

menneske er en potensiell samfunnsødelegger.

Mener vi virkelig det, er vi jo

bunnløst naive om vi tror de (alle?) kan

”svette det av seg” i idrettshallen!

Kunne vi ikke snakke litt om ren glede

også, og minne oss selv om at alle er

født med forskjellige forutsetninger?

DA VI VAR LITEN...

Med lånord fra Vito i Aftenposten; da vi

var liten, var begrepet ”skråplanet” bare

så vidt funnet opp. Ikke kan vi huske

idrett som særlig viktig i skolesammenheng,

men kanskje fordi vi er jente? Det

var fint å være god i gym, men faktisk

vel så stas å bli valgt ut til skolepatruljen!

Noen få fikk pianotimer; noen enda

færre, men desto taprere, bar fiolinkasser

gjennom hjemlige gater forbi

stikk- og slåballkamper; å spille – det

var noe man gjorde i guttemusikken! Det

nest gjeveste, levnet jenter naturligvis,

var å synge – i pikekoret. Det var som

øst og vest, som nok aldri skulle møtes!

I korpset hadde sikkert uniformene

en viss tiltrekning, men det kan umulig

ha vært tilfellet for våre kordrakter a la

”hollandsk bondejente” – på en tid da

vi syntes synd på skolevenninner som

måtte ha bunad 17. mai! Og jo høyere

frisyrene ble, dess vrangere ble de

hollandske hettene. Hjemlige krangler

gjaldt hår (kunne hårspray gi kreft i

ørene?), men i koret bøyde vi oss mykt

for autoriteten og la frisyren flat før

konserter.

Glade i å synge var naturligvis alle

som var med, og repertoaret tok vi slik

det var. Det lysnet i skogen (da ilede jeg

frem); barndomsminner fra Nordland

63

Klassisk

3/2004


Oppsal skoles pikekor spilte inn plater og ble tildelt Spellemannprisen for 1982.

(der ingen av oss hadde vært); syng kun

i din ungdomsvår; nesten rocka virket

denne: – Hør hvor vestavinden suser, se

hvor maisola ler/ hør hvor bekken lystig

bruser, ingen lenker holder mer!

Visuell formidling var ikke noe tema,

vi skulle stå ”pent og rolig”. Flerstemmighet

var selvsagt, men ofte ble vi plassert

ut fra lærenemhet fremfor register og

klang. På vår skole var 70 av vel 200

jenter med i koret – og det var venteliste.

Blant skolekor vi i farten husker som

særs dyktige og prisvinnende, er

Rosenhoffkoret og noe senere Oppsal

skoles pikekor.

MEN GUTTENE VAR OGSÅ MED...

Endelig får vi tatt igjen overfor Filmavisens

kommentator, som hadde denne

yndlingsklisjeen (blant mange): – Men

jentene er jo også med! Gutter sang

også kor, i sine egne de også, som regel

elitebaserte med trangt nåløye for opptak.

Og ingen skapte blankere øyne hos

tilhørerne enn sølv- og gullgutter som

sang høytider inn i fløyelskapper og

matroskrager, det måtte vi bare innse.

Senere har vi lært at småguttens stemme

er det mest renstemte musikkinstrumentet

som er å oppdrive, at guttekoret har vært

viktig gjennom det meste av musikkhistorien,

og at oslokor som St. Johannes,

64

Klassisk

3/2004

St. Olav, St. Hallvard og Sølvguttene har

hatt stor betydning for barnekorsangens

oppslutning både i Oslo og på landsbasis.

TYVE ÅR ETTER

Da vi igjen fikk nærkontakt med barnekorsang,

nå som forelder, hadde ting

skjedd! For det første var det nå blitt

”blandakor”, i alle fall i prinsippet. Det

var ikke mange gutter i skolekoret og er

det ennå ikke, men likevel. Vår tids

strenge dirigent med dress og tversoversløyfe

var erstattet av en ”jente” med

blå striper i svart hår, et oppkomme av

musikalsk formidling – foran publikum

og ikke minst de ungene hun fikk til

å være frie, glade, trygge ”performers”.

Nå var det ikke snakk om å stå rolig

og synge vanskelige mellomstemmer,

det var ren og skjær sangglede på den

enkeltes premisser. Vi ble minst like rørt

over dette, som mødre ble over korgutter

anno 1960. Skal barns aktiviteter legges

opp etter de voksnes, med ditto idealer?

Nei, mener bl.a. musikkonsulent i NOBU,

Kjetil Aamann: At mange barnesangere

vil være selvsagte rekrutter til voksenkor,

skal ikke være styrende for barnekorenes

egen virksomhet.

Og apropos idealer; når Oslo-

Filharmonien inviterer grasrota med på

landslaget, vil de unge få se solomusikere

som ”viser overkroppen” når de har fått

til en pasning, eller slenger hornet i veggen

og griner om de skulle mislykkes?

Det skjer neppe i Oslo Konserthus den

8. oktober.

THE SOUND OF MUSIC

Historien om familien von Trapp er den

autentiske historien bak hollywoodsuksessen

The Sound of Music; om aristokratfamilien

som måtte flykte fra det

nazistyrte Østerrike og skape seg en ny

og helt annerledes tilværelse. Richard

Rodgers’ filmmusikk er naturligvis med,

men den virkelige historien får også ny

musikalsk tilførsel gjennom utdrag fra

kjente klassiske verker. Oslo Filharmoniske

Orkester ledes av Ole Kristian Ruud, forteller

er Jannicke Kruse og i forgrunnen

står sangen: stort barne- og ungdomskor

blant medlemmene av OBU og solister

som er valgt gjennom prøvesang i regi

av samme.

Trygghet, personlig frihet og formidlingsglede

er det som fremfor alt preger

dagens unge musikkutøvere. Kanskje vil

disse sangerne etter konserten si det

samme som elevene fra Barratt Due da

de hadde spilt Sjostakovitsj’ Festivalouverture

med Oslo-filharmonikerne:

– Måtte dere ha noter? Vi kunne

det utenat, vi!

More magazines by this user
Similar magazines