BOKMAGASINET Cowboypoesi samler hvert år ... - Paul Zarzyski

KLASSEKAMPEN BOKMAGASINET 

Lørdag 12. mars 2011 1 

BILAG TIL KLASSEKAMPEN, LØRDAG 12. / SØNDAG 13. MARS 2011 UKE 10 

BOKMAGASINET 

ILLUSTRASJON: M.M.MALVIN – MMMALVIN@ME.COM 

FRA HOFTA 

Cowboypoesi samler 

hvert år tusenvis av 

fans. Bli med på cowboypoesifestival 

i USA. 

REPORTASJE SIDE 4–7 

Brudd: 

Amal Aden 

markerer en 

ny retning. 

ANMELDELSE SIDE 13

2 Lørdag 12. mars 2011 

Tidsskriftene gjør hjernevaskdebatten bedre. 

Om sannhet 

og frihet 

KOMMENTAR 

TOM EGIL HVERVEN 

ebatten om «Hjernevask» 

gir fremdeles 

etterdønninger i 

offentligheten, for 

eksempel i Nytt 

Norsk Tidsskrift (NNT) og 

Vagant, begge ute med første 

nummer i 2011; utvalgte 

artikler er allerede presentert 

i Klassekampen denne uka. 

I NNT mener fi losofen Knut 

Ågotnes at human- og samfunnsvitenskapene 

«ble tildelt 

noen drabelige 

kilevinker under 

hjernevaskdebatten.Forsøkene 

på å ta igjen 

var stort sett 

tafatte og 

hjelpeløse.» 

Karakteristikken 

er mer tabloid enn den er 

sann. Ågotnes mener forklaringen 

ligger i manglende 

refl eksjon over hva humanisters 

og samfunnsviteres fag 

kan yte. Det kan han ha mer 

rett i. Spørsmålet er om det 

fi losofi ske miljøet i Norge har 

noe å bidra med i så måte. 

Fagets ensidige vekt på 

analytisk og angelsaksisk 

fi losofi virker fremdeles som 

en del av problemet, ikke en 

del av løsningen, femti år etter 

at Hans Skjervheim 

ga støtet til grunnleggende 

metoderefl eksjon 

i positivismedebatten. 

Jeg åpner Vagant med 

atskillig større glede 

– og utbytte. Et nytt 

nummer av Vagant 

er de siste årene blitt 

en begivenhet. Det 

snart 25 år gamle 

tidsskriftet har under redaktør 

Audun Lindholm gjennomgått 

forandringer, både 

visuelt og tekstlig, som de 

fl este tidsskrifter bare kan 

drømme om. Et eksempel er 

den tyske illustratøren Andreas 

Töpfer, som til de grader 

fl ommer over av gode ideer at 

redaksjonen tilbyr notatheftene 

hans som gratis ebøker 

på vagant.no. Anbefales! 

Det nye nummeret av 

Vagant legger tyngdepunktet 

i debatten om kjønn og 

litteratur, med atskillig fl ere 

nyanser enn NNT tilbyr. Med 

Mathias Danbolts essay (se 

Klassekampen sist mandag), 

Det åpnes 

for følelsenes 

plass i teorien. 

REFLEKTERT: 

Geir Gulliksen 


Audun Lindholms store 

intervju med Geir Gulliksen, 

og Gulliksens skjønnlitterære 

bidrag, tilbyr Vagant nærmere 

40 sider refl eksjon omkring 

kjønn, identitet og litteraturens 

muligheter. 

Mathias Danbolts lesning av 

hjernevaskdebatten er ikke 

«tafatt og hjelpeløs», selv om 

den åpner for følelsenes plass 

i teorien på en måte som er 

sjelden kost i norske tidsskrifter. 

Danbolt gråter i sin 

egen tekst, hans innlegg i 

debatten er modig, med 

mange sjikt. Han refererer et 

vell av kilder for den som vil 

sette seg grundigere inn i 

feltet, bak debattdeltakernes 

overfl atiske spissformuleringer, 

referanser og begrunnelser. 

Danbolt gir en god 

oversikt over mulige innganger 

til en norsk versjon av 

«queer theory». 

Intervjuet med Geir 

Gulliksen 

starter tilsynelatende 

et 

annet sted. 

Hans roman 

«Tjuendedagen» 

kom ut 

før «Hjernevask».Romanen 

er, som Lindholm viser, 

den mest kraftfulle kommentaren 

man kan tenke seg, ikke 

bare til tv-serien, men til det 

samfunnet «Hjernevask» 

sprang ut av. Lindholms 

intervju kretser inn et 

forfatterskap som allerede er 

et av de aller mest sentrale og 

viktige i Norge rundt årtusenskiftet, 

også gjennom «Se min 

kjole», trykt i Samtiden 

1/2010. Essayet er noe av det 

beste som er skrevet om 

kjønn på norsk. 

Tar Knut Ågotnes og 

de fi losofi ske miljøene 

i Norge en 

utfordring? Les 

«Tjuendedagen» og 

«Se min kjole». Hva 

foregår i hodet og 

kroppen mens du 

leser? Hva sier dette 

deg om human- og 

samfunnsvitenskapenes 

stilling i Norge? Grei ut. 

Flere tekster i Vagant 

1/2011 inneholder mediekritikk. 

Klassekampen er en av 

skyteskivene, selv om 

Gulliksens og Lindholms 

kritikk oftere rettes mot 

løssalgspressen. Vi kan fort 

bli enige om at noe av det 

verste ved demokratiet, er 

maskiner av typen massemedier 

som valser over enkeltmennesker. 

Demokratiet på 

sitt beste gjør det mulig å 

skrive tekster som i Samtiden 

og Vagant, med et like stort 

potensial til å sette enkeltmennesker 

fri. 

tom.egil.hverven@klassekampen.no 

BOKMAGASINET KLASSEKAMPEN 

Marlboro man 

– Bigbang har alltid hatt sterke 

bånd til amerikansk rock? 

– Jeg begynte å skrive 

låter i tenårene, på engelsk. 

Det er en sånn hjernevaskprosess. 

Faren min var rockemusiker, 

og jeg er oppvokst 

med engelskspråklig 

musikk. Av litteratur liker 

jeg alt mulig: Frost, Ulven, 

Bull ... Jeg var opptatt av 

Proust en periode, men ga 

meg på bind åtte ... Tarjei 

Vesaas – herregud, «Isslottet»! 

– men viktigst er nok 

Hamsun. Andreplata vår 

heter «Electric Psalmbook». 

Det er fra «Sult». Det må 

være en Ipad han beskriver. 

– Hvordan skriver du? 

– Jeg føler at utfordringen 

som låtskriver er å balansere 

intuisjon med det kritiske og 

rasjonelle. Det er en dialektikk 

hele tiden. Jeg har blitt 

god til å stenge ute litteraturviteren 

og kritikeren i meg 

lenge. Kommer han på besøk 

for tidlig, tenker han alt ihjel. 

– Å ha så sterke bånd til en 

låtskrivertradisjon – legger 

det bånd på innovasjonen? 

– Mitt mål er å lage 

klassiske rockelåter som skal 

kommunisere tydelig og 

klart. Det er vanskelig. Jeg 

kan lage fem eksperimentelle 

plater på en uke – men 

en skikkelig bra tre minutters 

poplåt i Beatles-tradisjonen? 

Det er utrolig vanskelig 

å få til. Noen ganger lykkes 

det. «Wild Bird» og «To The 

POPSONGAR 

ØYSTEIN GRENI 

Vokalist og låtskriver i Bigbang. Aktuell 

med: «Epic Scrap Metal» (Capitol 2011) 

Mountains» synes jeg har 

den kraften på konserter. 

– I den nye låta «Cigarette» 

sier du «her name is cigarette/ 

and I can’t quit», og bruker 

røykreklameslogans i teksten. 

– Jeg har en forkjærlighet 

for den corny Marlboro 

Man-estetikken. Det er noe 

med kornete bilder av 

Robert Redford-typer i 

Levisbukser og cowboystøvler 

i westernlandskaper. Og 

jeg er også glad i reklamespråk 

– USAs sterkeste 

kunstuttrykk! I «Girl in 

Oslo», sier jeg forresten 

«it’s not how long you make 

it, but how you make it 

long» – fra reklamekrigen 

mellom Marlboro 100s og 

Winston 100s ... Og jeg er 

festrøyker! 

– Hva er en perfekt tekst? 

HEMINGWAY-UTFORDRINGEN 

Kortformens mester, Ernest Hemingway, ble en gang utfordret til å skrive 

en historie på seks ord. Han svarte med: «For sale: baby shoes, never worn.» 

Bokmagasinet utfordrer forfatterstanden til å gjøre det samme. 

VI NOTERER... 

... at Vigdis Hjorth 

skal bli Klara 

Klok. Den 

kritikerroste 

forfatteren av 

«Hjulskift», «Om 

bare», nylig 

fi lmatiserte «Anne+Jørgen= 

sant» og fjorårets «Snakk til 

meg», skal ha den faste 

spalta «Vigdis vet» i tidsskriftet 

Bokvennen. Her skal 

hun svare på spørsmål fra 

leserne. Hun ser ut til å ha 

fått et ganske fritt mandat, 

for spalta omtales slik: 

«Hva lurer du på? 

vigdisvet@bokvennen.no» 

TOM EGELAND 

Siste bok: «Fedrenes løgner» 

(Aschehoug 2010) 

... at Charlie Sheen er en poet. 

Som våre lesere sikkert har 

merket seg, er skuespilleren 

midt i en manisk episode. I 

magasinet Slate gjennomgås 

opphavet til Sheens fi ffi ge 

ordbruk, en blanding av 

surferslang, sportsmetaforer, 

militærsjargong og slampoesi. 

Men når Sheen hevder å 

ha«tiger blood and Adonis 

DNA», mente han da poeten 

Adonis? Det var i alle fall 

nytt for oss at Sheen faktisk 

ga ut en diktsamling kalt «A 

Peace of My Mind» for 20 år 

siden. «he pulled the latex 

Charlie Sheen mask from his 

head, revealing the rotted 

skull of President Lincoln», 

står det her. 

Bokredaktør: Karin Haugen • Redaksjonssekretær: Martin Grüner Larsen • Hovedanmelder: Tom Egil Hverven • Skribenter: Hadle Oftedal 

Andersen, Silje Bekeng, Arne Borge, Susanne Christensen, Kristin Auestad Danielsen, Freddy Fjellheim, Jon Øystein Flink, Idar Helle, Hannah 

Helseth, Preben Jordal, Helge Jordheim, Jon Langdal, Dag Eivind Undheim Larsen, Kaja Schjerven Mollerin, Henrik Pedersen, Ellef Prestsæter, 

Frode Johansen Riopelle, Erlend Røyset, Tore Skeie, Gudmund Skjeldal, Cathrine Strøm, Espen Stueland, Espen Søbye, Eirik Vassenden. 

– En tekst jeg synes er 

fantastisk og tenker mye på 

er av Conor Oberst fra Bright 

Eyes, og heter «Method 

Acting»: «I don’t know what 

tomorrow brings. It is alive 

with such possibilities. All I 

know is I feel better when I 

sing. Burdens are lifted from 

me – that’s my voice rising!» 

– Hva tenker du om litterære 

låtskrivere, som Bob Dylan? 

– Selv om jeg har studert 

litteraturvitenskap og er en 

litterær fyr, så er jeg ikke 

begeistret for Bob Dylan. 

Han er for kalkulert. Jeg 

setter mer pris på folk som 

prøver å fortelle direkte om 

ting de synes er vanskelige. 

– Det var kontroversielt! 

– Ja, jeg har masse diskusjoner 

om dette. Det er det 

samme med forfattere som 

DeLillo og Franzen. Det blir 

for tenkt. Murakami og 

Eggers er mer ærlige. 

– Men hvorfor tror du så 

mange hyller Dylan som den 

største låtskriveren? 

– Faren min er veldig 

opptatt av groove og glede i 

musikk. Det er jeg også. 

Dylan er musikk som ser ut 

som litteratur. Dylan-fans 

har nok ofte en redsel for 

musikken, dens fysiske og 

overskridende evner. Folk 

som danser, hører iallefall 

ikke på Dylan. De hører på 

James Brown. Den som 

danser, får ikke skrevet. 

MGL 

Brukt pistol gis 

bort mot alibi. 

... at en dårlig anmeldelse 

sjelden fører til en fellende 

dom. Den israelske professoren 

Karin Calvo-Goller 

saksøkte anmelder Thomas 

Weigend for sistnevntes 

kritiske anmeldelse av 

hennes bok «The Trial 

Proceedings of the 

International Criminal 

Court». Han hevdet blant 

annet at «hennes tankemessige 

grep» er «utilstrekkelig 

for en kritisk analyse». Hun 

saksøkte ham derfor for 

ærekrenkelse. Saken ble 

avvist av en fransk domstol, 

og hun må betale saksomkostninger. 

Forsmådde 

forfattere er herved advart 

mot å gå rettens vei. 

Kontakt: bokmagasinet@ 

klassekampen.no, 

tlf. 22 05 95 94. Vi mottar 

ikke stoff innsendt per fax 

eller brev.



Byråkratiprosa: Det er lett å forutsi at et selvtilfreds kulturråd vil 

heve glassene og gratulere seg selv i 2014. 

Niogfemti 

kulepunkter 

UKAS BOK 

ESPEN SØBYE 

Norsk kulturråd 

ledes av et råd 

på ti medlemmer 

som 

oppnevnes av 

regjeringen, og 

har et sekretariat 

med 100 ansatte. Rådet 

forvalter Norsk kulturfond og 

post 74 (driftstilskudd til 

organisasjoner og institusjoner) 

i alt vel 700 millioner 

kroner. 

Strategi for 2011–2014 ble 

vedtatt på rådsmøte 4. februar 

2011 og er viktig fordi det er 

gjennom å bevilge penger at 

Kulturrådet er med på å styre 

og prege utviklingen. «Strategi 

2011–2014» skal gjøre 

rede for hva Kulturrådet 

mener er 

tendenser som 

bør styrkes. 

Men dokumentet 

er også 

viktig for 

søkere av 

midler, ved å 

tilpasse seg føringene vil de 

lettere kunne få pengestøtte. 

Et overordnet krav til et 

slikt dokument er at det må 

være operasjonelt. Det må gi 

noen føringer. «Strategi 

2011–2014» er ikke på mer 

enn 19 sider, likevel har den 

så mange som 59 kulepunkter. 

Det er riktignok mange 

felt som skal dekkes, men 

ville det ikke vært enklere 

med færre målsettinger? Skal 

noe med rette kunne kalles 

en strategi, altså en plan for å 

nå et bestemt mål, er enkelhet, 

klarhet og tydelighet 

viktige dyder. Den store 

mengden punkter sår tvil om 

kulturrådets evne til å 

moderere seg. Her er begrepet 

om grensenytte brukbart, 

blir antall prioriteringer for 

mange slår det ene kulepunktet 

det andre i hjel og strategien 

blir en vase, som hindrer 

målrettet handling. 

Dette er imidlertid ikke den 

største feilen med «Strategi 

2011–2014». De tre første og 

PROSA 

Norsk Kulturråd 

Strategi 2011–2014 

Norsk kulturråd 2011, 19 sider 

STRATEGI 2011-2014 

Innhold 

Strategi 2011-2014 .................................................................................................................................. 2 

Barne- og ungdomskultur .................................................................................................................... 3 

Rom for kunst ...................................................................................................................................... 4 

Forskning og utvikling .......................................................................................................................... 6 

Andre formål ....................................................................................................................................... 8 

Billedkunst og kunsthåndverk ............................................................................................................. 9 

Musikk ............................................................................................................................................... 11 

Scenekunst ........................................................................................................................................ 13 

Litteratur – bøker, periodiske publikasjonar og teikneseriar ............................................................ 15 

Kulturrådets ansvar og oppgåver ...................................................................................................... 16 

Kulturvern .......................................................................................................................................... 17 

Er ikke 

dette i 

slappeste laget? 

antatt overordnede målene 

lyder: 

• Styrke samtidens kunst- og 

kulturuttrykk 

• Bevare, dokumentere og 

formidle kulturarv 

• Gjøre kunst og kultur 

tilgjengelig for fl est mulig 

Er ikke dette i slappeste 

laget? Hvordan skal det være 

mulig å prioritere etter slike 

«god dag, god dag»-formuleringer? 

Målene er så runde og 

upresise at det 

for rådet vil være 

prinsipielt 

umulig å kunne 

si under oppsummeringen 

av 

strategien i 2014 

at dette fi kk vi 

ikke til. Akkurat det burde 

være et selvsagt krav til slike 

dokumenter, de må formes på 

en slik måte at det skal være 

mulig å avgjøre om en 

målsetting ikke er oppnådd. 

Hvis ikke er formuleringen 

ubrukelig i en strategi. Slik 

de overordnede formuleringene 

presenteres i planen blir 

det umulig å svare noe annet 

enn ja, vi har klart det, og det 

er lett å forutsi at et selvtilfreds 

råd i 2014 kan heve 

glassene og gratulere seg selv 

med innsatsen. 

Det er kombinasjonen av et alt 

for stort antall mål og vage 

formuleringer som gjør 

«Strategi 2011–2014» til noe i 

nærheten av en katastrofe. 

Kulturrådet vil uansett 

fordele pengemidlene, 

komiteene vil gjøre jobben, 

men det vil skje ut fra andre 

kriterier enn de som kanskje 

kan sies å ligge i strategien. 

Det er muligens ikke så ille, 

det er bare litt komisk 

anstaltmakeri, forvaltningen 

1 

UPRIORITERT: Kulturrådets nye leder, Anne Aasheim (t.v.), sammen med kulturminister Anniken 

Huitfeldt. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN, SCANPIX 

av pengene følger en egen 

logikk, diskusjon av strategi 

og planer en helt annen, bare 

tilsynelatende har de to 

fenomenene noe med hverandre 

å gjøre. Hva skal man 

med et overordnet råd og en 

strategi hvis det ikke er mulig 

å styre etter den? Kanskje vil 

det være best å legge ned hele 

rådet, det må da skape en 

rekke problemer for sekretariatet 

at de må late som om de 

skal oppfylle dette dokumentet 

som mer og mer virker 

som en ikke-strategi? 

Nå står det også bra ting i 

strategien, blant annet er 

rådet bekymret for at redaktørarbeidet, 

forlagenes 

kjernevirksomhet, skal 

svekkes. Rådet er naturligvis 

også klar over hvilke enorme 

konsekvenser e-boka kan få 

for hele boksystemet, og 

defi nerer seg som en strategisk 

partner i den omleggingen 

som vil komme. 

305,- 

349,- 

Det virker imidlertid ikke 

som det har gått opp for rådet 

at Norge er et fl erkulturelt 

samfunn og at kulturrådet 

dermed også har fått et mye 

større ansvar enn tidligere. 

Dette er på ingen måte nedfelt 

i strategien, selv om det her og 

der er nevnt. Dette henger nok 

sammen med at Kulturrådet 

ikke helt med rette, men 

likevel ikke uten grunn, 

assosieres med fi nkultur, 

mens store deler av den 

innvandrede befolkningen 

sogner til bredere, lavkulturelle 

former. Kulturrådet 

omfatter de kulturformene 

som den øvre middelklassen 

bruker, den kulturen som har 

momsfritak og statsstøtte. 

Lavkulturens former faller 

hovedsakelig utenfor Kulturrådets 

områder og er direkte 

eksponert for kommersielle 

krefter. 

Slikt er ikke problematisert, 

ikke på et eneste punkt 

NORLIFAVORITT! 

Klassikeren 

Roman 

Ola Jostein Jørgensen 

Skal du bare lese 

én debutant i vår: 

Les en klassiker! 

prøver dokumentet å komme 

de tradisjonelle lavkulturene 

i møte. I stedet virker det 

som om man later som 

ingen ting og fl otter seg med 

formuleringer som å gjøre 

kunst og kultur tilgjengelig 

«for fl est mulig». Den 

kunsten og kulturen det her 

er snakk om er ofte avantgardistiske 

eksperimenter 

som når svært få. Rådet 

burde ha turt å si at vi 

støtter kulturformer som når 

veldig få, det vil vi fortsette 

med. Det burde også vært 

føyd til at brukerne av disse 

kunst- og kulturformene 

hovedsakelig sogner til den 

øvre middelklassen. Det er 

sannheten om «fl est mulig». 

Det er ikke noe å skamme 

seg over, men når «Strategi 

2011–2014» vegrer seg ikke 

bare for å prioritere, men for 

å ta realitetene inn over seg, 

blir den bare en uforpliktende 

overbygning. 

bokmagasinet@klassekampen.no 

www.norli.no



ØKOFILOSOFI: Den tradisjonelle westernkulturen er langt rikere enn stereotypene tilsier, og har endret seg i takt med tida. 

Denne rancheren driver økologisk og er med i kollektiv. 

Hester gir bedre historier. 

Men vi skriver ikke langt 

på nær nok dikt om kyrne. 

LINDA HASSELSTROM, 

rancher og poet 

Rim på ranchen 

Bokmagasinet dr 

TILB 

REPORTASJE 

KARIN HAUGEN 

(TEKST OG FOTO) 

ELKO, NEVADA 

Kjører du vestover fra 

Salt Lake City, sørover 

fra Montana, eller 

nordover fra Las Vegas, 

og slår inn på The 

Californian Trail, som 

en gang var hovedfartsåren 

for dem som ble lokket av 

gullfeberen, vil du komme til Elko, 

Nevada. Dette er den type småsted 

hvor du får opplyst, når du leter etter 

et sted å bo, hvorvidt hotellet har 

«On-site Casino». Det er ikke få: 

Hovedgata Idaho Street er en eneste 

lang hektisk blinking. Brorparten av 

bilene har lasteplan. Utover fra 

casinostrøkene: endeløse sletter, 

ranchland. 

I snart tre tiår har denne vesle 

byen vært samlingssted for cowboyer, 

ranchere og rodeoryttere som 

hvert år samles for å resitere cowboypoesi 

for hverandre. Sjangeren 

oppsto rundt leirbålet i de gamle 

cowboyenes tid, men har nå tatt 

steget ut på scenekanten. I løpet av 

seks dager samles de for panelsamtaler, 

kurs, foredrag og konserter, men 

framfor alt for poesi – for rim og 

rytmer og vers i fri fl yt. En etter en 

står de fram og framfører dikt. Dette 

er ikke poeter som «leser opp» sine 

verk. Dette, mine damer og herrer, er 

poeter som vet å sette sammen et 

show. Som det sies til et auditorium 

smekkfullt av cowboyer kledd i sine 

fi neste skjorter og bredbremmete 

hatter: 

– If this doesn’t light your fi re, 

might I suggest that your wood is wet. 

Et mekka 

Cowboypoesi? De fl este utenfor USA 

har knapt hørt om det. Paul Zarzyski 

har en god defi nisjon av sjangeren: 

Det er «the ring and richochet of lingo 

off the stirrup bone (stapes) of the 

middle ear». 

Han har levert poesi fra scenen her 

25 år på rad. Det er lenge nok til at 

han hyller arrangørene som «de 

virkelige magikerne», og til at han 

bruker et ømt «vi». Han kaller 

festivalen kjærlig for «Elko», som 

alle andre: 

– Det vakre med Elko er at vi har 

stilt krav til utøverne, at de skal ha



: Poesi har fått en renessanse i den amerikanske vesten. 

o på cowboypoesifestival i Nevada. 

AKE I SALEN 

COWBOYPOESI godt stykke under radaren til de aller 

fl este. Det ble en braksuksess. Og 

begge hender. Bare i 1994 kom det ut 

hele seks nye antologier med cowboy- 

■ Hvert år holdes The National Cowboy Elko ser ut til, i sitt 27. år, å bestå av en poesi. Da hadde allerede to antologier 

Poetry Gathering i Elko, Nevada, i regi av tett sammenknytta gjeng: Nettsidene av Elko-grunnlegger Hal Cannon 

The Folklife Center. Ranchere, cowboyer, har en egen seksjon med minneord solgt i 50. 000 eksemplarer hver. Elko 

rodeoryttere og andre som er del av for dem som har gått bort, kalt skulle også avle en hel rekke avleg- 

kulturen samler seg for seks dager med «Empty Saddles». Rundt deg referegere: I 1990 hadde ideen om en 

poesi, panelsamtaler, konserter og rer alle til hvor mange år de har vært cowboypoesifestival spredd seg til 60 

kursvirksomhet. Det hele startet i 1985, og der og forteller ubedt om sin første steder. Tre år etterpå ble det arrangert 

har blitt en så stor suksess at hundrevis av gang: «Det hadde seg sånn at jeg så en 150 festivaler for cowboypoesi i 

cowboypoesifestivaler nå holdes over hele plakat. Så sier jeg til kompisen min landet. For det meste har ikke ranch- 

USA. Elko er likevel kjent som originalen. ...». De svermer for stedet: Hver erne blitt hørt i samfunnet siden 

■ En del av diktene er skrevet med personlige anekdote med et hint av andre verdenskrig, har poeten John 

enderim, men det fi nnes mange respek- Det var slik vi møttes. Opptil fl ere Doffl emyer påpekt. Da de først kom til 

terte utøvere som skriver frie vers. musikere og poeter sier det forandret orde, var det som en demning som 

■ Denne reportasjen er skrevet med et 

reisestipend fra Klassekampens Venner. 

livene deres for alltid å komme hit. 

De går med cowboyboots. De bærer 

omhyggelig danderte skjerf. I løpet av 

brast. 

Lyden av hovslag 

100 km 

en samtale vil fl ere av dem med jevne CD-en kappes med boka om å være 

Elko mellomrom lene seg bak ryggen din 

for å spytte ut restproduktet av 

det foretrukne formatet for cowboypoeter. 

På opplesninger skjønner man 

tobakken de bruker. Og de kommen- hvorfor. Bredden er enorm tematisk 

Nevada 

terer gjerne bredden på hverandres 

hattebremmer i puben om kvelden. 

og formelt: Paul Zarzyski framfører et 

egenkomponert dikt om Holocaust og 

Det er rause, inkluderende poeter vi Vietnam, musikere bidrar med 

Stillehavet 

California 

USA 

Las 

Vegas 

snakker om. «Norway, huh?», sier de, 

og setter i gang the chin music. Det er 

bare å ta et fast grep om tømmene og 

nyte det. 

sangen «Who Shot the Hole in my 

Sombrero», og Linda Hasselstrom gir KULTUR: Valerie Coe syr cowboyhatt. 

førstehåndserfaring fra cowboykulturen 

i vest. Men vi har alltid vært rause. 

Her ligger kraften i denne sjangeren: 

Uansett hvor du kommer fra, ruller vi 

ut det røde teppet. Publikum kommer 

hit, fra alle samfunnslag, og omfavner 

denne kulturen. De fi nner alltid noe 

som berører dem. Noe skjer med folk 

her. 

Han vifter med pekefi ngeren i 

lufta: 

– Jeg bare sier det: Det kommer til å 

hende deg også. Dette er et mekka, et 

magisk sted. 

Han er en italienskfødt, pensjonert 

rodeorytter og selverklært Obamatilhenger 

som har undervist i poesi 

ved Universitetet i Montana. Det gir 

et hint om bredden blant utøverne: 

Du har poeter som skriver dikt med 

tradisjonelle rim og rytmer. Du har 

cowboypoeter som skriver frie vers. 

Du har til og med cowboypoeter som 

skriver haikudikt. Men westernkulturen 

ligger i bunn av alt de gjør. 

– Jeg elsket å ri rodeo. De hestene 

– de ville gjøre alt for å få deg i bakken 

på de åtte sekundene før bjella ringer, 

sier Zarzyski. 

Noen vaner fra rodeotida har han 

beholdt: Når han skal fi nne fram 

visittkortet sitt, griper han ned i 

cowboybootsen, der han oppbevarer 

en lommebok av skinn. Mens han 

fi sker den opp, blunker han: 

– Let me just get my purse. 

Nerdenes hevn 

Historien om Elko er pussig: På 

åttitallet bestemmer en gruppe 

folklorister seg for å puste liv i 

cowboypoesien, en sjanger som lå et 

Klassikerne og cowboyene 

«Jeg begynte å lese «Iliaden» fordi jeg 

var sikker på det var one salty tale of 

horsemen», skriver den avholdte, og 

nå avdøde, poeten Buck Ramsey i et 

essay. «Jeg ble ikke skuffet», konkluderer 

han fornøyd. Faktisk mener han 

det er et sterkt valgslektskap mellom 

de greske klassikerne og cowboyene, 

som anså grekerne for å være de 

første i en lang, nobel rekke hestekyndige, 

som endte med dem selv. 

Cowboykulturen har vært over 

gjennomsnittet litterær, hevder han. 

Kanskje er det rett: De grep i alle 

fall cowboypoesiens gjenkomst med 

FRAMFØRING: Paul Zarzyski og 

Wallace McRae lytter. 

De er målløse over at vi fyller 

auditorier med 1200– 

1500 mennesker som betaler ganske 

steile priser. 

PAUL ZARZYSKI, rodeorytter og poet 

publikum et dikt der hun harkler og 

hoster og etterlikner en mann som 

spytter tobakk. Det er ingen tvil: 

Dette er en performativ sjanger. Den 

er kanskje født rundt bålstedene og 

vokst opp på arbeidsbrakkene, men 

nå er den på scenen, og det i full fl air. 

Det var den gamle balladeformen 

som opprinnelig ble tatt opp av 

cowboypoetene på slutten av 1800-tallet. 

De diktene som bruker rim og 

tradisjonell metrikk, bruker som regel 

det som på fagspråket kalles iamber, 

som ligger nær balladeformen, eller 

de bruker anapester – som vanligvis 

sammenliknes med rytmen av 

hovslag. 

Diskusjonen i dag synes å gå 

mindre ut på om man skal ha rim og 

metrikk – frie vers er det mange som 

skriver – men om håndverket pleies 

godt nok. Ett essay heter talende nok 

«Are You All Talk and No Trochaic 

Tetrameter?». 

Det er dette som tematiseres i 

Wallace McRaes fi ffi g titulerte «Riders’ 

block» som kjærlig erter writin’, 

rhymin’ cowboys: 

[...] 

Each stanza’s formed, in diagram, 

In foreheads throbbing with iamb. 

Prepared to drop each «G» in «ing». 

Slick metaphors are poised to spring. 

[...] 

Selv er han en tradisjonell poet. Men 

man kan ta seg selv seg i å sjekke om 

diktene hans rimer eller ikke. 

– Bra! Det fi nnes ikke noe mer 

kjedelig enn dikt som lunter av gårde, 

stønner Wallace McRae. 

Spør du hvem som anses for å være 

den beste nålevende cowboypoeten, 

vil hans navn komme opp. Han har 

anlagt et stort, hvitt skjegg som får 

ham til å se gavmild og jovial ut. 

– Det kan bli feil å oppmuntre folk 

til å bruke rytme og metrikk – hvis dét 

blir hovedsaken. Jeg synes innholdet 

bør bestemme formen: Hver linje bør 

bidra til historien. Vanligvis skriver 

jeg dikt baklengs. Jeg vet hvordan det 

slutter, jeg har antakelig siste strofe – 

først da begynner jeg å skrive diktet. 

rådgir han. 

Vesten i endring 

Det er lett å glemme, omgitt av 

enarmede banditter og blinkende 

nattelys: Dette er rancherne og 

cowboyene ute av sitt egentlige 

habitat, som er open country. Det de 

egentlig gjør, året rundt, er å fôre dyra. 

Brennemerke dem. Gjelle kalvene.


Drive dyra fra beite til beite. 

Festivalen fungerer da også som et 

samlingssted der man kan diskutere 

spørsmål som angår rancherne. De 

skrekkinngytende præriebrannene. 

Eller villhestbestanden som ikke 

reguleres – i områder som i utgangspunktet 

har lite vann å by på, er 

konsekvensene brutale. «Disse 

hestene?» De rister på hodet: «Når 

det regner, legger de hodet bakover.» 

Sommeren kan holde dem i et 

jerngrep her: De snakker om opp til 

60–80 dager uten regn. Dette er den 

tørreste staten i hele USA. Dette er 

high desert. Dette, sier de med 

ettertrykk, is very unforgiving land. 

– De morsomste menneskene jeg 

noensinne har vært borti, er folk som 

er slått sønder og sammen av tørke. 

For humoren hjelper oss, sier Linda 

Hasselstrom. 

Hun er selv rancher, og har vokst 

opp med cowboypoesi: Badger 

Clarke, en av klassikerne, var offi siell 

ærespoet, poet laureate, i hennes 

hjemstat. 

– Jeg kunne resitere fl ere av 

diktene hans fra hesteryggen. Jeg var 

likevel ivrig etter å komme meg bort 

fra hele countrykulturen. Men da jeg 

fant tilbake til sjangeren, så jeg mye 

positivt i den. Cowboypoesi er en 

subkultur – men for meg resonnerer 

den alltid med den større kulturen, 

sier Hasselstrom. 

Den er likevel en kultur i seg selv, 

med sitt eget språk og sine egne 

koder: En buckaroo er en cowboy. En 

tenderfoot er noen som er uvant med 

å være på prærien. Mountain oysters? 

Det er testiklene som de fjerner fra 

kalvene når de brennemerkes – som 

kan steikes og serveres som delikatesse. 

En god del av dette får man satt 

bedre i relieff ved å lese kvinnelige 

cowboypoeter. 

– Skriver kvinner mer introduserende 

for leseren? 

– Ja, det tror jeg. Det kan skyldes at 

kvinner er mer bevisst på at de ikke 

ønsker at de gode sidene ved livsstilen 

og kulturen skal forsvinne. Ta 

musikerne: alle de «vesten er for 

alltid tapt»-sangene? Noen ganger 

tenker jeg at mennene bare sørger 

over det: «Det kommer til å dø ut! Det 

er borte!» Jeg ser ikke sånn på det. 

Vesten forandrer seg bare, sier 

Hasselstrom. 

Varme for dyra 

Ikke siden Tarjei Vesaas’ Tusten og 

hans intense ømhet for rugda har man 

sett så mye varme for dyr. De besynges 

i cowboypoesien. Som det heter i 

Donald Halls dikt «Names of Horses»: 

O Roger, Mackerel, Riley, Ned, Nellie, 

Chester, Lady Ghost. 

Det fi neste diktet må være Zarzyskis 

ode til sin kompanjong Buck, 

skrevet i fri form og dyp sorg: 

BUCK 

The December my horse died, I did not 

go to midnight mass 

to celebrate with a single sip of wine 

Christ’s birth. [...] I dragged Buck 

behind the pickup – horizontal 

hooves at an awkward trot 

in the side mirror, an image 

I’ll take with me to hell. No backhoe, 

no D-8 Cat to dig a grave with, I left 

him in the deep bunchgrass, saffron 

belly toward the south 

like a warm porch light thrown 

suddenly over those singing 

No-el, No-el ... 

[...] 

Leser man cowboypoesi, er det også 

slående hvordan kvinnene ikke blir 

satt på en pidestall. De er partnere, 

mer enn kjærlig framstilte objekter. 

Hestene har den plassen. 

– Men vet du, sier Hasselstrom: 

– Jeg liker kuene bedre. Det er 

kveget vi lever av. Hestene gir bedre 

historier. Men vi skriver ikke langt på 

nær nok dikt om kyrne. 

Selv har hun skrevet fl ere, inkludert 

et sørgedikt: 

ELEGY ON A DEAD COW 

She hunched her back against the 

north wind, 

searched out a little grass every winter. 

She tried to get up one last time, meet 

it on her feet. 

FESTIVALFAN: Michael Lawson har reist til Nevada for å få høre cowboypoesi og musikk. 

Legs tucked under her she lies dead in 

thigh-deep mud. 

Her brown bucolic eye is glazed, her 

hip bones draped 

with shrinking hide, her sides mud- 

smeared where we worked 

to lift her free. 

(...) 

Cowboy og indianer 

– Denne festivalen er noe av det beste 

som har skjedd cowboyene, sier 

Henry Real Bird. 

Han er offi siell poet for Montana og 

indianer. I fjor red han gjennom 

hjemstaten for å distribuere poesi, dro 

til indianerreservater, besøkte små 

byer, og delte ut diktbøker fra hesteryggen. 


– Du sitter der, isolert på en ranch i 

fjellene, uten annet enn kveg og 

hester og vinden som blåser og frost 

og snø og fl om. For meg er det livet 

rundt hesten alt dreier seg om. 

– Hvorfor hesten? 

– Det var hesten som erobret verden. 

Ikke kua. Vi er cowboyer, vi er indianere, 

vi lever på hesteryggen. Det er en 

grunn til at Gud lagde deg forklegged, 

sier Henry Real Bird, som et ekko av 

det jeg allerede har hørt over en øl: Vi 

er skapt for hestene, sier cowboyene, 

viser fram to fi ngre som skal mime 

bein, hvor det bør sitte en hesterygg. 

Og hvordan Henry Real Bird 

bruker tid sammen med hestene sine? 

– Å, jeg synger for dem. Indianske 

sanger. Jeg har en hel mengde sanger 

jeg synger for dem, rundt femti. Du 

kan snakke til et dyr på hvilket språk 

du vil. Men mine hester, de snakker 

creol indian. 

Bua ut av byen 

Trass i at programmet byr på seine 

jammer i publokalene: Paneldebattene 

og seminarprogrammet er godt 

besøkt selv fra morgenen av. Det mest 

prestisjefylte punktet er hovedforedraget, 

som i år holdes av forfatteren 

og akademikeren Judy Blunt. Det er 

et delikat formulert essay, dypt 

personlig og sterkt polemisk. Hun 

snakker om en brutal avbefolkning av 

hjemtraktene, og familieranchens 

historie: «Det var den gamle visa med 

for mye vind og for lite vann.» Hun tar 

et oppgjør med idylliseringen av 

fortida, med polariseringen, med 

høyresida, med evangelistene. Det er 

et strålende foredrag. Hele salen 

dirrer av følelser og stående applaus. 

– Hun fi kk meg til å gråte, sier 

Wallace McRae anerkjennende. 

– Tre ganger, nikker han fornøyd. 

Trass i trampeklappen: Det er ikke 

et tett sammenfi ltret politisk fellesskap 

i Elko, påpeker han: 

– Om jeg gikk opp og erklærte min 

politiske fi losofi , ville jeg blitt bua ut 

av byen, sier Wally. 

Selv er han nyfrelst demokrat: 

– Jeg er en rehabilitert republikaner. 

En recovering conservative. Mitt 

parti forlot meg. Jeg har gått til den 

andre sida. 

Ranchen hans er på svimlende 120 

kvadratkilometer. Han stiller likevel 

spørsmålstegn ved om den er stor: 

– Sønnen min og jeg driver den, og 

vi har ikke råd til å leie hjelp. Er det 

stort eller lite? Størrelsen på en 

Denne festivalen er 

noe av det beste som 

har skjedd cowboyene. 

HENRY REAL BIRD, rancher og poet 

økonomisk enhet krymper hele tida: 

Før kunne en familie leve på femti 

eller sytti kuer. Så ble det hundre. 

Hundre og femti. To hundre. It’s 

closing in on us. 

Betent politikk 

Baxter Black. Hva kan gå galt med en 

signatur som det? Han er en av de 

desidert mest populære cowboypoetene, 

med en upåklagelig timing og 

touch i framførelsen. «Vegetarian’s 

nightmare» er en parodi på dem som 

ikke vil erkjenne at all mat kommer 

fra et sted: 

[...] 

I had planted a garden last April 

And lovingly sang it a ballad. 

But later in June beneath a full moon 

Forgive me, I wanted a salad! 

So i slipped out and fondled a carrot 

Caressing its feathery top. 

With the force of a brute I tore out the 

root! 

It whimpered and came with a pop! 

[...] 

Smis den humoristiske cowboypoesien 

med mindre ekstragavant 

språk, blir resultatet slitsomt. Som én 

musiker, som har komponert en sang 

til vegetarianeren Oprah Winfrey. 

Refrenget går: «I eat meat, I like it red 

and I like it dead». En publikummer 

vipper kjekt på bootsen når han drar 

det i gang. Sangteksten forsikrer oss 

underveis om at mannen liker både 

fi sk og kjøtt, «Although», som sluttstrofene 

påpeker, «I could live without 

sushi.» 

En vev 

– Det meste av cowboypoesien blir 

ansett som mindreverdig i akademia, 

sier Paul Zarzyski. 

– Men de er målløse over at vi kan 

fylle auditorier med 1200–1500 

mennesker som betaler ganske steile 

priser for å bli underholdt. Og publikum 

blir underholdt. Så mye av det vi 

gjør er basert på humor og vidd. Så 

mye at jeg tror vi må lene oss enda 

mer mot seriøse arbeider: Bildet av 

cowboypoeten som en standupkomiker 

har aldri vært bra for oss. 

– Er cowboypoesien som skrives for 

det meste selvbiografi sk? 

– Ja, det er nok våre egne historier, 

eller historiene til folk som har stått 

oss nær. Jeg vil ha mer fantasi inn i 

cowboypoesien, mer variasjon sier 

Zarzyski. 

– Mye av grunnen til at vi har klart 

oss, er at kvinner har kommet inn – og 

andre kulturer utenfor vesten, australske 

cowboyer, indianere, ungarske 

hestemenn. For 25 år siden gikk det 

fem tradisjonalister på hver friversforfatter. 

Nå er det nok fi fty-fi fty. Men 

det er ingen kamp mellom oss, alt har 

utviklet seg nydelig og mangefasettert, 

det er blitt en vev av det. 

Trass i fordommene mot western-



REKRUTT: Brigid Joan Reedy lærer fl etteteknikker. 

kulturen – det ser ikke helt mørkt ut. 

Tvert imot: På de mest avsidesliggende 

stedene tennes ett og ett lys i 

nattemørket. Det er ranchere og 

cowboyer som trakter seg kaffe, og 

sitter i det bløte, blå gjenskinnet fra 

pc-skjermen og taster i vei på versemål. 

Kunst og landbruk 

Det er under panelsamtalen «Kunst 

og landbruk» det kommer fram: Det 

viser seg at samtlige ranchere starter 

dagen i mørket, med en skriveøkt som 

starter fi re eller fem på morgenen. 

John Doffl emyer er en av dem. Han 

grunnla cowboypoesifestivalen i 

Nord-Dakota og litteraturtidsskriftet 

«Dry Crik Review». 

– Da jeg kom hit på 80-tallet resiterte 

de fl este klassikere fra starten av 

århundreskiftet, og det var bare en 

neve bøker til salgs. Så jeg begynte å 

oppmuntre samtidspoesien. Jeg sier 

ikke at det skyldes meg, men der 

borte har du bokhandelen, sier han 

med et nikk mot hyllemetere av poesi. 

Selv produserer han en del av dem 

hjemme på kjøkkenbordet: Det 

fl orerer av chapbooks i cowboypoesien 

– håndlagde bøker i smått format. 

Han er femtegenerasjons rancher og 

kjent som miljøverner. I tretten år var 

han i konfl ikt med et gruveselskap. 

– Du blir så fokusert på det, så 

hatefull, så besatt. Der kommer 

poesien inn som en hjelp for meg, det 

gir meg balanse. 

Store følelser 

Det er noe gledesstrålende og raust 

over hele festivalen. Har Elko funnet 

den perfekte legeringen mellom 

poesi og publikum? Det er grunn 

til å spørre. For rundt ti år siden 

publiserte poeten Dana Gioia essayet 

«Can Poetry Matter?» i The 

Athlantic Monthly. Aldri har magasinet 

fått så stor respons. Gioia skrev 

med den intelligente, engasjerte og 

ikke spesialiserte leseren i tankene. 

I kontrast til disse står poesien: en 

subkultur av hovedsakelig akademiske 

forfattere, kritiserer Gioia. 

Særlig gyver han løs på det poetiske 

miljøets pussige, selvpålagte 

restriksjoner. Hvorfor by inn til 

kvelder med bare poesiopplesning, 

ikke en fl ik musikk? Hvorfor vie 

tidsskrift utelukkende til dikt, ikke 

supplere med essays og andre teksttyper? 

Hvorfor bruker ikke poeter 

deler av opplesningene sine på å 

resitere andre poeters verk? 

Elko oppfyller nær sagt samtlige 

punkter han foreslår til forbedring. 

Særlig legger de vekt på «den sanselige 

begeistringen», som Gioia kaller 

det: «Framføringen var den pedagogiske 

teknikken som holdt poesien i 

live i århundrer. Kanskje det også er 

nøkkelen til poesiens framtid.» 

– Det var en stor overraskelse for 

meg å høre arbeidende cowboyer 

resitere dikt, sier folkloristen Hal 

Cannon. 

Han var en av mange som startet 

Elko. 

– Jeg møtte Elden Walker, en røff og 

litt skummel gammel cowboy, som jeg 

fi kk ta opp på bånd. Han resiterte et 

gripende dikt, og jeg ble slått av hvor 

store følelser han la i det, i ordene og 

formen og kvaliteten på diktet. 

En renessanse 

Cannon og de andre folkloristene som 

startet Elko dro først på feltarbeid, 

lange reiser til rancher: 

– Det vi gjorde, var å lage et offentlig 

forum, og si at dette er en del av 

amerikansk kultur – og det åpnet 

dørene for en renessanse for cowboypoesien, 

sier Cannon. 

Dette foregikk på det kanskje mest 

utenkelige tidspunktet for å revitalisere 

folkelig poesi: åttitallet. Men så 

er de antagelig spenstigere enn 

fagfolk fl est: Dette er folklorister som 

har sitt eget øl, Buckaroo Brew, 

brygget ved The Ruby Mountain 

eksklusivt for dem, en pale ale som 

smaker utsøkt etter en lang dag med 

rim og rytmer. 

– Når vi startet dette, var vi så unge. 

Elko var den største fl ørten du kan 

tenke deg. Du skulle visst hvor mange 

romanser som startet og endte her. 

Elko skal også fungere som en 

intellektuell samling: 

– Thomas Jefferson mente landet 

burde bestå av folk som hadde 

hendene i jorda om dagen og leste 

Platon på kvelden. Han bante vei for 

tanken om et liv som ikke er så 

glamorøst, men som ser det store i 

språk og i tanker. De fl este som 

kommer hit lever avsides, men de er 

seriøse tenkere, sier Hal Cannon. 

– Ranchkulturen har tøffe tider. Har 

Elko forandret noe? 

– Det er gigantiske krefter i sving i 

vesten, det er ikke noe et dikt kan 

snu. Men jeg har sett mange i løpet av 

disse tjuesju årene som har blitt 

ekstraordinære folk ved å undersøke 

sine liv og skrive poesi om det. 

Cowboypoesien er en grasrotreaksjon 

på en kultur under angrep, har 

det blitt sagt. Kanskje ikke tilfeldig 

da, at Buck Ramseys ambisiøse 

langdikt «And As I Rode Out on the 

Morning» ble utgitt på 1990-tallet. 

Som det heter der: «We were sculptors 

of the herd./ Yes, ours the poetry; 

theirs the word.». Med en mjuk rytme 

slår det angrepet tilbake: 

[...] 

And in the morning I was riding 

Out through the breaks of that long 

plain, 

And leather creaking of the quieting 

Would sound with trot and trot again. 

I lived in time with horse hoof falling; 

I listened well and heard the calling 

The earth, my mother, bade to me, 

Though I would still ride wild and free. 

And as I fl ew out in the morning, 

Before the bird, before the dawn, 

I was the poem, I was the song. 

My heart would beat the world a 

warning – 

Those horsemen now rode all with me, 

And we were good, and we were free. 

karin.haugen@klassekampen.no


TIDSSKRIFT 

Fett spør om det har utspilt sin rolle. 

Nok Fett? 

Fett #1/2011 

Redaktør: Charlotte Myrbråten 

Tanken har slått meg; 

vil et mer effektivt 

feministisk tidsskrift 

være et tidsskrift 

som overhodet ikke 

forholdt seg til kjønn?» Det 

skrev redaktør Myrbråten i 

lederen til forrige nummer av 

Fett. Det feministiske fortegnet 

kommer nemlig med så 

mange fordommer, som kan 

være et hinder for å nå ut. 

(Som Susanne Sundfør, som 

nylig trakk seg fra Spellemannsnominasjonen 

for 

Årets kvinnelige artist fordi 

hun ikke ville båssettes som 

nettopp kvinnelig artist.) Man 

vil inkludere og bevisstgjøre, 

ikke skremme og forarge. 

Derfor forsøker man å unngå 

polariserende retorikk – det 

gamle spørsmålet «er du feminist?» 

er ikke fullt så viktig 

lenger – og gutter og høyrefolk 

får være med. Det er for 

øvrig slående at siste nummer 

av høyretidsskriftet 

Minerva har temaet «kvinner». 

Men Myrbråtens utsagn er også 

en provokasjon: Er likestillingen 

liksom kommet så langt 

at Fett har utspilt sin rolle? I 

det nye nummeret får vi 

blant annet et «selvstudiekurs 

i queerfeministisk 

gledesdreping». Kursleder 

Danbolt vil mobilisere: «Det 

er all grunn til å være 

ulykkelig i dagens samfunn: 

Er ikke raseri den eneste 

fornuftige reaksjonen på 

forholdene i verden i dag?» 

Nytt kurs i neste nummer. I 

mellomtiden får vi en hel 

masse lesetips. I like! 

Dette er typisk Fett, det 

nye nummeret fl ommer over 

av anbefalinger til videre 

lesing, lytting og utforsking. 

Kulturformidling tar så stor 

plass at jeg er fristet til å si at 

dette er et livsstilsmagasin 

for unge. Eller kanskje heller 

livsformsmagasin? For det er 

en dannelsesprosess, både for 

dem som leser og de som 

skriver. Nytt design har de 

også fått – en fl ott og variert 

layout, med en oversiktlig 

innholdsfortegnelse – og 

strammere redigert enn 

tidligere. 

Et høydepunkt er A-til-Z-presentasjonen 

av riot grrrlbevegelsen, 

skrevet av ingen 

ringere enn Klassekampens 

egen Susanne Christensen. 

Et annet er et klokt intervju 

med Doktor Kosmos: «Tjue år 

i den politiske popmusikkens 

tjeneste». Her er også en 8. 

mars-spesial med historisk 

tilbakeblikk, miniintervju og 

miniessay. Eirik Kydland 

inviterer «dere alle med på 

løkkehockey på Slåtthaug 

utenfor Bergen hver onsdag 

så lenge isen holder.» 

Myrbråten parafraserer en 

av Doktor Kosmos’ låter i den 

nye lederen: «Et idealsamfunn 

må være et tvangssamfunn. 

Er dere uenige i det?» 

Her er det fortsatt rom for 

polemikk – og kontrovers: 

Nina Björk sjokkerte da hun i 

en debatt i fjor sa hun var 

usikker på om «feminismen 

er et progressivt prosjekt.» 

Fett ber om utdypning: 

«Dette er tanker jeg slang ut, 

men som ikke er ferdig tenkt. 

Jeg har ikke tenkt ferdig om 

feminismen, sier hun og ler.» 

Jeg synes Fett bør holde det 

gående en god stund til. 

Erlend Røyset 


Bjørnsonfestivalen i Molde og Nesset er Norges eldste og midt-Norges 

største internasjonale litteraturfestival. Festivalen er organisert som en 

stiftelse med et styre og en administrasjon på to årsverk. I 2012 fl ytter 

festivalen inn i Moldes nye kulturbygg sammen med Moldejazz, Teatret Vårt, 

Molde bibliotek og Kunstnersenteret Møre og Romsdal. 

FESTIVALSJEF 

Bjørnsonfestivalen søker en kunnskapsrik og frittenkende festivalsjef som 

skal lede en av Norges største, viktigste og mest etablerte litteraturfestivaler. 

Bjørnsonfestivalens formål er å fremme interessen for litteratur og 

skrivekunst, og festivalen skal gi Norge og regionens innbyggere et 

internasjonalt litteraturarrangement med vekt på kvalitet, nytenking og debatt. 

Sentrale oppgaver: 

• Planlegge, organisere og gjennomføre Bjørnsonfestivalen i samarbeid 

med produsent og frivillige. 

• Ha det kunstneriske, administrative og økonomiske ansvaret for 

festivalen og rapportere til styret. 

• Delta i forberedelsene til innfl ytting og åpning av Moldes nye 

kulturbygg i 2012. 

Ønskede kvalifi kasjoner: 

• Høyere relevant utdanning. Praksis/erfaring kan kompensere 

for utdanning 

• Gode lederegenskaper og samarbeidsevner 

• Økonomisk og administrativ erfaring fra kulturfeltet 

Stillingen er et åremål på fi re år. Tiltredelse og lønn etter avtale. 

Skriftlig søknad med CV sendes til post@bjornsonfestivalen.no innen 

28. mars. Spørsmål om stillingen kan rettes til styreleder Arnt Sommerlund 

90088300. For full utlysning, se: www.bjornsonfestivalen.no 


TRUENDE: Det språklige fallet truer med å ødelegge boka. FOTO: FLICKR/STARSAMMY 

Glipper: David Vanns forsøk på å forstå en far 

som tar sitt eget liv blir for overforklarende. 

Usentimentalt 

Når Roy og mora 

fl ytter fra faren 

hans, får de seg en 

gullfi skbolle, 

seinere et større 

akvarium, med glitrende 

skalarer som har avfallet på 

slep i remser. Algeeterne 

støvsuger bunnen etter mat. 

Skivetetraene spiser øya til 

haimallen. De første fi skene 

som dør, får en begravelse. 

De neste blir skylt ned i do. 

Debutboka til David Vann 

har fl ere slike scener og 

observasjoner som plasserer 

og rammer inn det 

alvorlige temaet: Novellesamlinga 

er dedikert til 

forfatterens far som tok 

livet av seg da David Vann 

var tretten år. Selvmorderen 

i novellesamlinga er faren 

til Roy, tannlegen som er 

utro mot kona, selger 

tannlegepraksisen, kjøper 

fi skebåt, og skyter seg til 

sjøs. 

Da Roy får vite av onkelen at 

faren har tatt livet av seg, 

forestiller han seg øyeblikket. 

Jeg tror alle som har 

mista noen i selvmord, gjør 

det. Tenker på når og hvor 

beslutningen ble tatt, og 

hvordan det skjedde. 

[…] da skattemyndighetene 

pustet ham i nakken og han 

ikke kunne se for seg noen 

fl ere fl uktmuligheter, tok 

han sin kaliber 44 Magnum 

ut av lugaren, gikk ut og 

stilte seg opp på den blanke 

sølvhekken under himmelen 

som var tung og gråhvit, til 

måkeskrik og med støvlene 

dekket av mørkt blod fra 

laks han akkurat hadde fått. 

For det meste sentimentaliserer 

ikke David Vann 

emnet han skriver om, og 

det er bra. På sitt beste kan 

han sammenlignes med 

forfatteren Cormac McCarthy. 

Men ofte blir David Vann 

pratete, og overforklarende. 

ROMAN 

David Vann 

Legender om et selvmord 

Oversatt av Hilde Stubhaug 

Gyldendal 2011, 248 sider 

Det er synd, for forfatteren 

har gode observasjoner, og 

bilder som ikke er overkommunisert, 

og disse kunne ha 

talt for seg. 

Forfatteren kretser inn 

foreldra til Roy, deres 

forhold til 

hverandre, 

og de 

fl yktige 

forholda de 

har til 

andre. 

Sønnen Roy 

skyter på 

gatelykter 

med rifl a 

han har fått av faren, 

avanserer til trafi kklys og 

større våpen. På gutterommet 

har han seks våpen i 

alt. I ei scene bryter Roy seg 

inn i huset der han bor med 

mora, han forsøker å se 

hjemmet, og tinga sine på 

gutterommet, sånn en 

fremmed ville ha sett det. 

Noe av trykket i teksten er 

knytta til Roys uro. 

Det er fem noveller i alt, 

og ei langnovelle – en såkalt 

novella, et amerikansk 

fenomen innen novelleskriving. 

De første 

fi skene blir 

begravd. Resten 

blir skylt ned. 

I langnovella er Roy og faren 

på den ubebodde øya 

Sukkwan i Alaska, det var 

farens idé å dra dit, til ei 

hytte faren har kjøpt usett. 

De skal være der i ett år. 

Etter få dager tar bjørnen 

matforsyninga, radiosenderen 

virker ikke, og det er 

uvisst om noen kommer for 

å se etter dem. Å lage 

spenning av disse ingrediensene 

er ikke vanskelig, 

men å få fram det vanskelige 

forholdet mellom far og 

sønn, og hvor klaustrofobisk 

det må være å være 

faren, det er godt gjort. Det 

er så man forstår at faren 

ikke kan kjenne noe annet 

valg enn å gjøre slutt på det 

hele. 

Når David Vann med ett 

legger synsvinkelen hos 

faren, er det som skjer 

heftig og uventa. Men det 

forblir lettvint bruk av ytre 

handling, noe som gjør 

teksten utapå og uten 

undertekst. Det ville ha vært 

bedre om forfatteren stolte 

på at 

beskrivel- 

sene av 

forholdet 

mellom far 

og sønn 

holdt. 

Isteden 

smører 

forfatteren 

på, og evner 

ikke å vise det han forteller 

på noen annen måte enn 

platt gjenfortelling. Den 

eneste måten jeg kan forstå 

denne delen på, er forfatterens 

ønske om å tenke seg et 

helt annet utfall på historien. 

Men dessverre truer 

det språklige fallet med å 

ødelegge hele novellesamlinga: 

Det er mange sterke 

inntrykk i novellesamlinga, 

men det holder ikke når 

forfatteren ikke greier å 

feste det i språket. 

Heidi Marie Kriznik 

bokmagasinet@klassekampen.no



Tidsdokument: Hippienes identifi kasjon kjente ingen grenser. 

Helvetesenglene 

Hunter S. Thompsons 

gjennombruddsbok 

fra 1966, «Hell’s 

Angels», viser at han 

var for mye av en 

tulling til å være noen god, i 

betydningen pålitelig, 

journalist. Den viser også at 

han hadde språklig oppfi nnsomhet 

og estetisk sans nok 

til å bli en god romanforfatter. 

Boka er, som det meste 

Thompson har skrevet, en 

blandet fornøyelse. 

Navnet på motorsykkelklubben 

er konsekvent stavet 

feil (apostrofen skal faktisk 

ikke være der), men dét 

bekymrer vel ikke andre enn 

Hells Angels’ PR-mann. Mer 

alvorlige svakheter kommer 

til syne i den subjektive stilen 

og metoden. Boka er uinteressant 

å lese som Hells Angelsreportasje. 

Som uttrykk for 

ambivalensen i gonzojournalistens 

forhold til sitt materiale, 

er den imidlertid en 

studie verdt, og dertil både 

skremmende og morsom. Den 

er også et fi nt tidsdokument. 

Hells Angels trillet ut på veien 

første gang i California i 1948, 

men i 1964 begynte nervøse 

penner å bre seg i avisredaksjoner 

over hele USA. Hells 

Angels gjorde overskrifter. 

«Det er ingenting som egger 

en redaktør mer enn en god 

voldtekt», som Thompson 

skriver. Spesielt når voldtekten 

etter sigende er begått av 

tjue mann i ermeløse jakker 

med en bevinget hodeskalle 

på ryggen. Man så konturene 

av organisert lovløshet, og 

fryktet Hells Angels-invasjoner 

allesteds. 

At fi losofi historien er 

en eneste lang 

sørgelig vise for 

kvinner, er gammelt 

nytt. I Tove 

Pettersens lettleste bok 

starter vi der ethvert kurs i 

feministisk fi losofi og teori 

nødvendigvis starter, nemlig 

med Platon og Aristoteles. 

Det er vanskelig å si hvem av 

de to som kommer verst ut av 

det, men det må nok være 

Platon-eleven Aristoteles, 

som har sagt så mye vås om 

kvinnens naturlige underlegenhet 

at han burde være 

diskreditert for evig, denne 

Mr. Jeg-la-grunnlaget-for-denmoderne-sivilisasjonen. 

Ifølge den politisk konservative 

Aristoteles, er kvinnen en 

mislykket mann, hun forklares 

som mindreverdig og 

mangelfull fra naturens side 

og settes inn i et hierarkisk 

system der mannen er alene 

om å defi nere det menneskelige. 

UTBREDT: Daværende leder for Hells Angels Danmark, Michael Lerche, poserer foran inngangen 

til et klubbhus. Bildet er tatt tidlig på 80-tallet. FOTO: OLE HENNING, SCANPIX 

SAKPROSA 

Hunter S. Thompson 

Hell’s Angels 

Oversatt av Christian Rugstad 

Pax 2011, 252 sider 

Medias sensasjonsjag 

demoniserte Hells Angels, 

mente Thompson. Hovedte- 

Kanon: Venstreavantgarden har ikke lenger monopol på feminismen. 

På pensum 

SAKPROSA 

Tove Pettersen 

Filosofi ens annet kjønn 

Pax 2011, 250 sider 

En annen av fi losofi historiens 

store kanoner, Immanuel 

Kant, var ambisiøs nok til å 

forsøke å sette opp en allmenngyldig 

etisk leveregel 

– det kategoriske imperativ – 

men hans tenkning rundt 

kjønn er dessverre svært 

mangelfull. 

Tove Pettersen gjennomgår 

disse med en åpen og spør- 

sen hans er at Hells Angels’ 

forbrytelser bare ble begått i 

lukket selskap, i den hensikt 

å opprettholde intern orden 

og hierarki, og at de derfor 

ikke var noen trussel for 

landet. Han kom til denne 

konklusjonen ved å gjøre det 

ingen hvitsnipper i dagspressen 

ville våge eller orke: Han 

ble med Hells Angels ut på 

veiene, på fester og arrangementer 

i et års tid. Han kom 

ikke bare på fornavn, men 

også på kjælenavn med fl ere 

av dem, dopet seg og ble vitne 

til gruppevoldtekt (ikke 

overraskende overgår han 

alle aviser i sensasjonelle 

beskrivelser, og antyder dertil 

at de voldtatte kvinnene er 

hemmelig tilfredse med det 

hele). 

rende holdning, og sender 

også en hel gjeng ukjente 

fi losofer på banen for å skape 

motvekt til de allerede 

nevnte. Ymse pensumlister 

kan åpenbart trenge litt 

lufting, for fl ere av de fi losofene 

som Pettersen får på 

banen (blant andre Catharine 

Trotter Cockburn (1679 

–1750)) er anerkjente i sin 

egen samtid, men nå sørgelig 

glemte. 

Pettersen er svært kanonbevisst, 

og hennes bok uttrykker 

dette på godt og ondt. 

Hennes utvalg kan neppe 

kalles tilfeldig, men defi nitivt 

subjektivt. Hun vier stor plass 

til omsorgsetikken, blant 

annet representert ved Carol 

Gilligan og liberalfeministen 

Susan Okin, og plasserer seg 

på det viset trygt mellom 

posisjoner som profi lerte 

feminister som Toril Moi og 

Cathrine Holst vanligvis 

inntar (Pettersen oppvurderer 

Han delte 

Hells Angels’ 

forakt for 

borgerskapet. 

Total neddykking i miljøet for 

autentisiteten og den journalistiske 

redelighetens skyld? 

På grunn av Thompsons 

utsvevende personlighet, 

virker den strategien mot sin 

hensikt. Balansen mellom 

emosjonell investering og 

edruelig analyse av saksforholdene 

er bedre hos samtidige 

kolleger som Norman 

Mailer og Joan Didion. 

Som mange andre radikale 

KONSERVATIV: Martha 

Nussbaum 

Simone de Beauvoir snarere 

enn hele hurven av poststrukturalistiske 

fi losofer). I 

omsorgsetikken er det mildt 

sagt mange koselige familieverdier 

ute og går, og det kommer 

bare fram i en bisetning 

at Susan Okin tar det som en 

selvfølge at familie defi neres 

som biologiske kvinner gift 

med biologiske menn. 

Pettersen slår fast at den 

feministiske etikkens oppvurdering 

av følelsenes rolle ikke 

fører til relativisme, og med 

i hippietidens California, 

identifi serte Thompson seg 

med den alternative livsstilen, 

og med individualismen 

som følger med et liv på 

veien (vel, uniformen og det 

rigide regelverket til side). 

Han delte Hells Angels’ 

forakt for borgerskapets 

autoritære ensretting, og 

deres kjærlighet til såkalt 

bevissthetsutvidende stoffer. 

Han er heller «ingen sinke 

når det gjelder alkohol.» (Av 

og til får oversetteren 

Thompson til å låte konvensjonelt 

dum, heller enn 

eksentrisk tullete, som han 

egentlig er. «My own taste for 

the hops is very powerful», 

lyder originalen.) 

I dag vet vi at narkotiske 

stoffer ikke så mye utvider 

som endrer bevisstheten. Vi 

stiller oss med rette tvilende 

til observasjoner gjort i så 

«neddykket» tilstand at 

forfatteren er våt i pannen og 

knapt puster, eller på uttalelser 

fra personer som var i 

ørske da hendelsene de 

uttaler seg om fant sted. 

Mest interessant er boka 

når Thompsons følelsesmessige 

konfl ikter skinner 

igjennom. Hippienes tendens 

til ideologisk identifi kasjon 

med Hells Angels fi kk seg en 

knekk da sistnevnte angrep 

en gruppe Vietnamkrigsdemonstranter. 

Hakekorsene 

klistret på bensintankene til 

gutta, var ikke bare til pynt, 

gitt. 

Frode Johansen Riopelle 


disse ordene nærmer hun seg 

«den postmoderne fristelse» 

– når det gjelder de såkalte 

postmoderne tenkerne er hun 

ikke nevneverdig opptatt av 

pluralisme: Man må se langt 

etter en diskusjon av skeiv 

teori ut fra andre fi losofer enn 

Judith Butler, som blir tildelt 

en halv side før hennes 

kritiker Seyla Benhabib tar 

over, og fyller de neste ti 

sidene. Når Pettersen til slutt 

sender ultrakonservative 

Martha Nussbaum på banen 

mot den postkoloniale 

fi losofen Gayatri Spivak, blir 

det tydelig at det ikke lenger 

er venstresideavantgarden 

som har monopol på feminismen. 

Det skal sies at jeg liker 

mange av Pettersens polemiske 

kanonutvidelser og 

-tillegg, men det er likevel 

verdt å bemerke hvem som 

skrives helt eller delvis ut av 

historien. 

Susanne Christensen 



SALLY 

HAWKINS 

BOB 

HOSKINS 


FRA REGISSØREN AV 

KALENDERPIKENE 

MIRANDA 

RICHARDSON GERALDINE 

JAMES 

ROSAMUND 

PIKE 

ANDREA 

RISEBOROUGH 

JAMES 

WINSTONE DANIEL 

MAYS 

JENTENE FRA 

DAGENHAM 

1968. IT’S A MAN’S WORLD. ENN SÅ LENGE... 

PÅ KINO NÅ! 

www.nordiskfilm.info

KLASSEKAMPEN 


Helt: Alle land har sine mytologiske fi gurer. Sverige har Olof Palme. 

Å minnes en høvding 

NORDISK RÅD 

interpress norge 

returuke 

ANNELI JORDAHL 

er denne 

Mannerheim 

alle prater om?» 

«Hvem 

Noen replikker 

kan bringe 

et helt selskap til taushet. Og 

dødsens stille ble det, blant 

cocktailgjestene på den fi nske 

kulturattacheen i Stockholms 

mottakelse. Det var noen år 

siden. Min ledsager hadde for 

vane å tenke høyt. Hun hadde 

aldri vært i Finland, og hadde 

ikke oppfattet marskalk 

Mannerheims betydning for 

den fi nske identiteten. 

Hvert land har sine mytologiserte 

historiske fi gurer. 

Sverige har Olof Palme. Den 

28. februar – 25 år etter det 

fortsatt uoppklarte Palmedrapet 

– sendte Sveriges 

Radio live i tre timer om den 

sosialdemokratiske statsministeren. 

Blant stemmene i 

minneprogrammet hørtes den 

fi nske forfatteren og tidligere 

politikeren Jörn Donner. På 

spørsmålet «Kommer man 

undan Olof Palme?», hevdet 

han at Sverige ville sett helt 

likt ut i dag, selv uten Palme. 

«Vi har en tendens til å 

overvurdere historiske 

personers betydning», sa 

Donner. «I Finland har vi en 

som heter Mannerheim.» 

Det er vanskelig å forestille seg at 

en nålevende svensk politiker 

Vagant 1/2011 

mars–april 2011 

Tıdsskri for litteratur & kritikk 

das beckwerks siste tekst / 

Mørke støt: Intervju med geir 

gulliksen / Tilbake til fremtiden: 

eeraktivisme etter Hjernevask / 

Kartet og terrenget: michel houellebecq 

om vegetasjonens triumf / As Loud as 

Possible / emil trier / line 

baugstø / Debatt: norsk 

fi lmkritikk + krigen i 

Afghanistan 

7 07 1 3 3 3 009 2 09 

01 

FORDUMS TIDER: Olof Palme, sosialdemokratisk statsminister i 

Sverige fram til sin død i 1986. FOTO: LEOPARD FÖRLAG 

skulle kunne kle seg med en 

glorie som den Palme fi kk. Det 

var vel for så vidt også vanskelig 

å forestille seg den mens han 

ennå levde. Den oppsto dels på 

grunn av Palmes sterke, 

internasjonale renommé, men 

det skulle også hat og mord til 

for å skape den. 

I fullt alvor trodde store 

deler av borgerskapet at 

Palme ikke ville gi seg før han 

hadde gjort Sverige om til 

Cuba. De mest ekstreme 

jublet da mordet ble annonsert. 

Selv var jeg 26 år gammel 

og hadde nettopp truffet en 

mann. Da dødsbudskapet 

nådde meg klokka ett om 

Årets første Vagant ute nå – bestill abonnement i dag! 

Mørke støt 

intervju med forfatter og redaktør geir gulliksen 

Den sidste tekst 

das beckwerk sier farvel 

natten reagerte han med 

munterhet, og ble følgelig 

umiddelbart utvist fra mitt liv. 

Svenske medier har vært 

så opptatt av den farseaktige 

Palme-etterforskingen at 

historieskrivningen om 

politikeren og mennesket 

Palme har havnet i skyggen 

av drapet. Først de siste årene 

har det blitt skrevet vitenskapelige 

biografi er som gir 

overblikk, av historikerne 

Kjell Östberg og Henrik 

Berggren. Sistnevnte ga i fjor 

ut den kritikerroste biografi 

en «Vidunderlige dager i 

vente» (til norsk ved Erik 

Ringen, Versal 2010). 

Hver uke skriver nordiske forfattere og skribenter under vignetten «Nordisk råd»: 

ISLAND: 

Halldór Guðmundsson 

Forlegger og Laxness’ biograf. 

ISLAND: 

Einar Már 

Guðmundsson 

Forfatter av blant annet «Kanskje 

postmannen er sulten» (2007). 

DANMARK: 

Rune Lykkeberg 

Forfatter av «Kampen om 

sandhederne». 

DANMARK: 

Tue Andersen Nexø 

Litteraturkritiker i Information. 

Kartet og terrenget 

oversatt kapittel fra michel houellebecqs nye roman 

Verdens største megafon 

niddiktning i fyllingsdalen rundt 1990 

SVERIGE: 

Ebba Witt-Brattström 

Professor i litterturvitenskap. 

Siste bok: «Dekadensens kön». 

Som ventet kom den utrettelige 

forfatteren og venstredebattanten 

Göran Greider ut 

med en Palme-bok til 25-årsdagen: 

«Ingen kommer 

undan Olof Palme». Det var 

en typisk greidersk reportasje/debatt/tenkebok 

som 

delvis går i polemikk med 

historikerens betoning av 

«solitären» Palme: den 

ekstraordinære lederen. 

Greider mener «Palmeeffekten» 

var et kollektivt verk, 

resultatet av en folkebevegelse, 

den livskraftige 

sosialdemokratiske bevegelsen. 

Det er den som har 

mistet fotfestet i dag, når 

bare 50 % av LO-ansatte 

stemmer på Socialdemokraterna. 

I løpet av disse 25 årene har 

Socialdemokraterna lagt ned 

de fl este av sine aviser. I dag er 

80 % av dagspressens ledersider 

borgerlige. Og på dem 

raljerte man over Göran 

Greiders klasseperspektiv på 

Olof Palme. Det ble sagt at han 

la for mye vekt på det. Det sier 

de alltid. Jeg tror den britiske 

sosiologen Beverley Skeggs 

har rett i det hun skriver i sin 

avhandling, «Att bli respektabel»: 

«Klasse er ikke relevant 

for dem som har hatt mulighet 

å tenke den vekk.» 

Greider oppsøker stedene 

Palme bodde – overklassehjemmet 

på Östermalm der 

han vokste opp, middelklasserekkehuset 

i Vällingby der 

han fl yttet med familien sin 

– og tenker over Sveriges 

utvikling og sosialdemokratiets 

tannløshet. Og jeg 

tenker på den eksentrisiteten 

overklassen har råd til å 

holde seg med. En rolle som 

en slags kverulant, som 

krever en sterk selvtillit i 

bunn. 

SVERIGE: 

Ingmar Lemhagen 

Har siden 1970-tallet holdt 

seminarer for nordiske forfattere 

på Nordens Folkhögskola. 

SVERIGE: 

Anneli Jordahl 

Forfatter av blant annet 

«Klass – er du fi n nog». 

Lørdag 12. mars 2011 

Tilbake til fremtiden 

mathias danbolt om norsk samtidshistorie 

i lys av hjernevask 

Eit industrieventyr til å gyse av 

kjersti rorgemoen om regissør emil trier 

ABONNEMENT: 

send sms med vagant + navn og adresse 

til 2025 

www.vagant.no | 116 sider | 119 kroner | I salg hos Narvesen og bedre bokhandler over hele landet 

11 

Selvtillit hadde Olof Lagercrantz 

også. Fra 1969–75 var 

han sjefredaktør for Dagens 

Nyheter, med ansvar for 

kultursidene. Han ble 

symbolet på den kulturradikalismen 

som preget de 

årene. Lagercrantz ble til slutt 

ansett som farlig i rollen som 

Dagens Nyheters sjefredaktør. 

«Er de mytologiserte 

mennenes tid forbi», spør jeg 

meg selv når nettopp Dagens 

Nyheter egner hele sitt 

Boklördag (5. mars) til Olof 

Lagercrantzs hundreårsdag. 

Var Lagercrantz den siste 

virkelig betydningsfulle 

publisisten og skribenten? 

Den siste respektfullt beundrete 

– og hatede – kritikeren? 

Også han var jo «klasseforræder», 

omfattet av et hat 

som kan sammenliknes med 

hatet mot Palme. Dobbeltheten 

hos den elegante adelsmannen 

som ble kommunist, 

reiste til Kina og hyllet Mao, 

provoserte mange. 

«Olof Lagercrantz var litteraturkritikkens 

Olof Palme. Allt 

han skrev var på liv och död», 

skriver Dagens Nyheters 

teaterkritiker Leif Zern i en 

enquête i Boklördag, der 

kjente kulturprofi ler kommenterer 

Lagercrantz’ virke. 

Han døde i 2002, 91 år 

gammel. Nå kommer avhandlingene, 

biografi ene og 

antologiene om ham. Vi 

minnes «høvdingene» på en 

måte vi aldri skulle minnes 

noen kvinnes livsverk. Jörn 

Donner har rett i at vi har en 

tendens til å overvurdere. 

Selv om tilværelsen blir litt 

gråere uten fi ksstjernene, så 

tenker vi mindre naivt. 

Til fordel for både oss selv 

og våre «helter». 


FINLAND: 

Merete Mazzarella 

Finlandssvensk forfatter og 

litteraturviter.


Anonymt vitne 

Amal Aden er et pseudonym for en norsk-somalisk kvinne som 

jobber som tolk, skribent og foredragsholder. Hennes første 

bok, «Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsk-somalisk 

kvinne» (2008), kritiserer det norsk-somaliske miljøet og 

skildrer kvinneundertrykkelse og khatmisbruk. Forfatteren 

har siden bokdebuten stått fram offentlig. Hun har også 

skrevet bøkene «ABC i integrering» (2009) og «Min drøm om 

frihet» (2009). 

Amal Aden brakdebuterte 

i norsk 

offentlighet i 2008 

med «Se oss», som 

ble utgitt anonymt. 

Her beskrev Aden norske 

somaliere som kvinnemishandlende 

khattyggende 

trygdemisbrukere. 

Aden fi kk fl ere mektige 

venner: Arbeiderpartiets Libe 

Ribe-Moen annonserte i VG 

at hun ønsket å møte Aden. 

Audun Lysbakkens første 

spasertur som integreringsminister 

var sammen med 

Aden i et blitzregn på Grønland. 

Han var hennes livvakt 

mot trusler fra det somaliske 

miljøet. Siv Jensen omfavnet 

boka, og forfatteren uttalte at 

hun likte godt å være Sivs 

sannhetsvitne. 

Aden er ikke som andre 

forfattere. Hun er et gatebarn 

som ble forfatter. En frihetskjemper, 

som er truet på livet. 

Et sannhetsvitne. 

«Det skal merkes at de gråter» 

vil også føre til mang en gratis 

lunsj på Stortinget. Men 

denne gangen er det neppe 

Siv Jensen som inviterer. 

Aden avslutter nemlig 

romansen med Jensen på 

nest siste side av boka. Uten 

noen nærmere forklaring på 

metamorfosen, forlater hun 

Siv og høres plutselig ut som 

hun representerte Rød 

Ungdom i en skoledebatt. Vi 

får vite at Jensen bare later 

som hun bryr seg om minoritetskvinner. 

Hun gir innvandrere 

generelt, og muslimer 

spesielt, skylda for alt som er 

galt i det norske samfunnet: 

«I hennes øyne vil vi alltid 

være utlendinger.» Aden 

begrunner sjelden standpunktene 

sine, og heller ikke 

det radikale bruddet med Frp 

som må ha skjedd i løpet av 

de siste par årene. 

Adens metode er å skyte 

fra hofta, mens hun satser på 

at de rørende og ordknappe 

fortellingene fra voldsutsatte 

somaliske kvinner skal treffe 

oss. Det gjør de, men bare 

som en serie tragiske enkeltskjebner. 

Aden mener 

kvinner som ikke kan norsk, 

som er uten nettverk og 

utsettes for psykisk og fysisk 

vold, burde stå i fokus for 

dagens kvinnekamp og for 

politikernes samtaler. Få vil 

være uenige i det, men jeg 

greier ikke å se at Aden 

bringer debatten videre. 


Fra Mogadishu til Grønland 

Over 23.000 personer med somalisk opphav bor i Norge 

– nesten halvparten av dem i Oslo – og somaliere er den 

femtestørste innvandrergruppen. De fl este er fl yktninger 

fra et somalisk samfunn i oppløsning. De er stort 

sett unge, og få har bodd lenge i Norge – nesten to 

tredjedeler av dem mindre enn fem år i landet. Somaliere 

er den innvandrergruppa som har høyest arbeidsledighet 

og lavest gjennomsnittslønn. 

Radikalt brudd: Amal Aden er ikke lenger sannhetsvitne for Siv Jensen. 

Det gjør ikke hennes nye bok mindre problematisk. 

Alt annet er løgn 

FORFATTER 

PETTER SERCK 

holder 

skrivekurs 

10 ganger, 

torsdager kl. 18-20.30 

i Jac Aalls gt. 38, Majorstuen. 

15 års erfaring. 

Individuell oppfølging 

innen poesi og prosa. 

Påmelding 948 24 008 

pserck@online.no 

Kurset starter torsdag 14 april. 

Tar også imot manus for 

konsulentvurdering. 

VITNE: Amal Aden bryter uventet med sine tidligere støttespillere. FOTO: TOM HENNING BRATLIE 

Bokloftet 

PÅ LØITEN 

BRÆNDERI 

50.000 brukte bøker 

innen alle emner. 

Åpent hver dag 11-17.00 

Søndag 12-17.00 

Besøk oss på 

www.bokloftet.no 

Tlf. 625 90 860 

Bokas andre byggestein er 

e-post intervjuer med Islamsk 

Råd, Kvinnegruppa 

Ottar, Siv Jensen, Hadia Tajik 

og noen såkalte vanlige folk 

om likestilling og minoritetskvinners 

situasjon. E-postintervju 

er tidsbesparende for 

forfatteren, men har sine 

klare begrensninger. Å sende 

ut standardspørsmål til en 

rekke kjente politikere og 

debattanter er å be om 

intetsigende svar. Og Aden 

har med et par unntak fått det 

hun har bedt om. Alle mener 

at kvinner og menn er like 

mye verdt og at minoritetskvinner 

som vokser opp i 

patriarkalske kulturer har 

noen særegne utfordringer. 

Derimot er det pussig at vold 

mot kvinner nesten ikke 

diskuteres i intervjuene, 

spesielt siden boka skulle 

handle om voldsutsatte 

kvinner, men kun om minoritetskvinner. 

Heller ikke 

eksperter på feltet vold i nære 

relasjoner blir intervjuet. Istedenfor 

å snakke med krisesenterbevegelsen, 

som har 

jobbet med og for voldsutsatte 

kvinner i årtier, gir Aden 

ordet til sin nye fi ende Siv 

Jensen. 

Aden spør: Hvorfor aksepterer 

kvinner å bli slått, hundset og 

utnyttet på det groveste? Men 

hun gir oss ikke svar. Det 

fi nnes forskning på hvorfor 

kvinner blir værende i slike 

relasjoner og hva som får dem 

til å gå, men Aden styrer unna 

hele dette feltet. Kanskje 

handler forglemmelsen om at 

hun mener at voldsutsatte 

minoritetskvinner er i en helt 

annen situasjon en voldsutsatte 

majoritetskvinner. 

Når den somaliske kvinnen 

Nora ikke vil forlate sin 

voldelige mann, så velger 

Aden en underlig overtalelsesstrategi: 

«Jeg forteller 

henne om norske kvinners 

kamp for 

likestilling, 

om hvor lenge 

de har 

kjempet og 

hvor langt de 

har kommet. 

Nora smiler 

forsiktig og 

svarer at 

norske 

kvinner er dumme og selvopptatte. 

De har sex med 

hvem som helst og går nakne 

rundt […] Jeg sier til Nora at 

norske kvinner er sterke, og 

at vi minoritetskvinner må 

følge i deres fotspor.» 

Minoritetsjenter anklages for 

at de har blitt «for norske». 

Dette er en svært effektiv 

hersketeknikk, og gir kvinnene 

et håpløst valg: enten å 

fornekte sin egen familie, 

kultur og tilhørighet, eller å 

forbli undertrykt. Å gjøre 

Amal 

Aden begrunner 

sjelden 

standpunktene. 

SAKPROSA 

Amal Aden 

Det skal merkes at de gråter 

Aschehoug 2011, 112 sider 

kamp for kvinners rettigheter 

til en norsk oppfi nnelse er 

implisitt å gi patriarker fra 

Somalia fl ere argumenter på 

hendene. 

Boka understreker med 

fl ere utropstegn i margen at 

kvinner må stå sammen i 

kampen for likestilling og 

frigjøring, men minoritetskvinners 

kamp framstilles 

likevel som helt særegen og 

spesiell. Minoritetskvinners 

frigjøring skal være deres 

eget verk, skriver Aden, men 

anbefaler dem samtidig å «gå 

i norske kvinners fotspor». 

Boka vakler, men sjanglingen 

synliggjør fl ere utfordringer 

for en norsk fl erkulturell 

feminisme. I dag fi nnes det 

ingen sterk og åpen kvinnebevegelse 

klar til å ta imot det 

berettigede raseriet til 

minoritetsjenter. 

Derfor 

har Hege 

Storhaug 

kunnet 

utnytte deres 

raseri til å 

tjene hennes 

egen islamkritiske 

agenda. Det 

er i lys av dette man må man 

se fenomenet Amal Aden. 

Hun har blitt stående alene, 

som et vitne om sannheten 

om det somaliske miljøet. En 

posisjon hun selv insisterer 

på og som politikere vil ha 

henne i. Mens den reelle 

utfordringen er å skape et 

felles bevegelse. Slik at det 

ikke bare merkes at voldsutsatte 

kvinner gråter, men 

kjemper. 

Hannah Helseth 




Vondt: Jeg håper denne boka fi nner veien til dem som står i et voldshelvete. 

Hard klage 

Denne boka gjør 

vondt å lese. 

Sjangerbetegnelsen 

«elegi» (klage, 

klagesang) blir 

nesten for svak for å betegne 

de sterke bildene og den 

ufattelige familietragedien 

som språkliggjøres: En mor 

myrdes, og en far begår 

selvmord. 

Karin Haugane (f. 1950) 

har utgitt fl ere utsøkte 

samlinger med dikt. Personlig 

har jeg kjærlighetsdiktene 

i «Oktavfeltet» (2001) 

som en favoritt, samt hennes 

gjendiktninger av betydelige 

lyrikere som Ingeborg 

Bachmann. Men la oss 

begynne med de kalde fakta: 

«Annas familieelegier» er 

nummerert i 37 dikt, som 

igjen består av kupletter 

(verselinjepar), kun sporadisk 

med rimmønstre. 

Innimellom er det innslag av 

den klassiske ode-formen. 

Egennavnet «anna» forekommer 

også i «Amerikansk 

vinter» (2007), der med 

etternavnet «wunderlich». 

Til tross for et smertefullt 

stoff er denne boka medrivende 

å lese. Et fundamentalt 

spørsmål oppstår raskt: 

POESI 

Karin Haugane 

Annas familieelegier 

Gyldendal 2011, 80 sider 

hva skjer, kommer det en 

forklaring, er det mulig å 

forvente forklaringer på slike 

ufattelige hendelser? Haugane 

har berørt temaet i 

tidligere diktsamlinger, men 

ikke så gjennomført, eller 

med et så nakent språk. 

Beskrivelsene av uhyrlighetene 

er i enkelte tekster 

strippet ned til det rent 

konstaterende og får meg til 

å tenke på den engelske 

poeten T.E. Hulmes poetiske 

saklighet. Rapport fra et 

barnehelvete, i synet av 

voldsmannen, faren: 

ALF SKJESETH har arbeidd som journalist i fleire 

redaksjonar, men aller lengst i Klassekampen, først i 

den turbulente og hendingsrike perioden 1976-1986, 

og no i den nye suksessperioden frå 2005. 

FORTELLER: Karin Haugane 

FOTO: CATHARINA CAPRINO 

volden i tanken vokser ut i 

hendene 

språkløs som dyret, stumheten 

lever 

Jeg siterer fra «nøkkelen i 

snøen», og familien dette 

handler om «er i livsfare, 

ingen vil fi nne oss her.» 

Livsfaren er konstant, for 

moren, for barna. 

Språklig sett har jeg noen 

innvendinger. Det gjelder 

særlig en overdreven bruk av 

du-form. Du-pronomenet er 

virkningsfullt for å betegne 

observasjoner, ulike former 

for avstand og overføringer, 

men blir lett anmassende i 

sin påpekning, om det 

forekommer for hyppig. 

Verbstyrte setninger forsterker 

inntrykket av oppramsing 

(«åpnet jeg opp vinduet i 

andre etasje / så jeg det var 

knut og ristet på hodet»). 

Dette skjer i deler av boka. 

Det betyr ikke at jeg etterlyser 

sentrallyrikk, men 

snarere en bedre balanse 

mellom de ulike virkemidlene. 

Det store diktet «løsrivelse» 

håndterer for eksempel 

denne problematikken 

svært godt. 

Fordi Haugane er en så 

dyktig forteller, skapes det en 

forventning om fl yt og 

framdrift. Hun har ofte gode 

utganger på tekstene og 

organiserer utviklingen av 

stoffet godt, med unntak av 

siste tekst, som etter mitt 

skjønn blir for ueffen. 

I de beste diktfortellingene er 

det vekslingen mellom 

presise verselinjer og en 

avklart tematikk som er 

utslagsgivende. Dette verset 

er fra det intense titteldiktet, 

«elegi», der Anna sier: 

jeg er i krig, mor, du ble 

avrettet som et kryp 

men har ingen å drepe, 

morderen var min far 

Poeten besvarer min leserforventning, 

for mot slutten 

kommer antydende forklaringer 

på tragediens fryktelige 

gåte, og med nyordet «nervesyn». 

Hvilket stort tankearbeid 

som skulle forløses! Vi 

får ane hvor grundig et 

menneske er i stand til å 

bearbeide de dypeste traumene 

livet kan gi. 

I Karin Hauganes diktspråk 

omfatter Anna foreldreskikkelsene 

med skrekk, undring, 

anklage og kjærlighet. Slik 

kommer en kvalitet for dagen 

som diktbøker gjerne ofrer på 

skjønnhetens alter: det alminnelige 

menneskets livskamp 

og storhet. Barns fortvilelsesmestring 

og håpskraft i en 

familie rammet av vold, er 

noe jeg vil huske fra denne 

boka. Viktig, men tabubelagt 

stoff. Derfor håper jeg at 

«Annas familieelegier» fi nner 

veien til dem som står alene i 

et slikt helvete, og til pårørende, 

ja, til medmennesker. 

Freddy Fjellheim 


Sykle på vatnet 

Historia om Klassekampen 

Frå revolusjonær propaganda til 

kulturelitens og venstre- 

sidas daglege brød. 

Ei eventyrleg 

historie! 

Kr. 399,- 

samlaget.no


løpet av årene 1914–1918 

raste hele den gamle 

verden sammen. Imperier 

gikk i oppløsning, keisere 

ble avsatt og selve 

samfunnsordningen undergikk 

fundamentale endringer. 

Barberhøvelen og sigaretten 

var blant de tingene som kan 

takke skyttergravene for sin 

utbredelse og popularitet, 

mens kvinnenes inntreden i 

arbeidslivet gjorde det av 

med korsettet og innførte en 

lettere og mer praktisk 

innrettet kvinnemote. Den 

verden vi i dag lever i, er 

derfor i svært stor grad et 

produkt av første verdenskrig. 

I sin praktfullt titulerte bok 

«Krigens skjønnhet og sorg», 

setter den svenske historikeren 

og forfatteren Peter 

Englund (som også fungerer 

som leder av Svenska Akade- 


Antihistorie: Sjelden har første verdenskrig blitt skildret så godt. 

Krigens minste bestanddel 

KAMPENS HETE: Støttetropper fra 1st Australian Division beveger seg mot fronten ved Hooge, under slaget ved Ypres. FOTO: FRANK HURLEY 

efor opplevelser... 

Tlf: 61 29 33 00 

- helt uten sidestykke! 

Beliggende midt i Peer Gynts rike, 930 moh, på veien 

inn mot Jotunheimen. Kun tre timer med tog fra Oslo 

 

spektakulære omgivelser. Perfekt for tur eller trening! 

VINTERTILBUD 

695,- kr p.p/døgn inkl. vinterpensjon, (frokost, matpakke, 

middag), gratis lån av skiutstyr (langrenn) under hele 

oppholdet og transport t/r Vinstra togstasjon. 

Vi har egen curlingbane og klubb (!), pilkeutstyr og truger - og 

innendørs svømmebasseng med fabelaktig utsikt. Hos oss er mat 

kultur og det har vår kjøkkensjef tatt konsekvensen av... 

Vi nekter å skryte, det holder at våre gjester gjør det! 

Fefor Høifjellshotell, 2640 Vinstra 

- Sikker leverandør av gode opplevelser i mer enn hundre år! 

Velkommen! 

Med vennlig hilsen, 

Jostein Wang - 

Direktør 

www.fefor.no 

www.innovatoren.no 

mien) seg fore å berette 

hvordan krigen artet seg for 

menneskene som ble fanget 

inn av den. Ledet av noe 

Englund hevder er en «melankolsk 

skepsis» overfor 

historikeryrket, har han 

begått noe han selv mener er 

et stykke «antihistorie». I 

stedet for å presentere en 

overordnet syntese over 

krigens årsaker og virkninger, 

setter Englund snarere 

enkeltmennesket og dets 

opplevelser i fokus, altså 

krigens «minste atomære 

bestanddel». Gjennom 213 

korte kapitler har Englund 

valgt seg ut 19 ulike førstehåndsberetninger 

som hver 

på sitt vis gir et innblikk i 

krigens omfang og utvikling. 

Tilsynelatende har dermed 

historikeren Englund utslettet 

seg selv og søkt tilfl ukt der 

hvor historikere kanskje 

trives aller best, nemlig i 

fotnotene. Dette er imidlertid 

bare en luftspeiling. Foruten i 

de til tider svært omfattende 

notene, fi nner vi sporene av 

forfatteren i måten de 

utvalgte tekstene er valgt ut 

og presentert på. Ordet 

presenterer er altså et nøkkelord 

her; selv om nesten alle 

bokens kapitler inneholder 

sitater, består kapitlene i 

hovedsak av forfatterens 

presentasjon av kontekst og 

bakgrunn for de utvalgte 

sitatene. Englund unnlater 

SAKPROSA 

Peter Englund 

Krigens skjønnhet og sorg. 

Første verdenskrig 

i 213 korte kapitler 

Oversatt av Per Qvale 

Cappelen Damm 2011, 584 sider 

imidlertid å sette de enkelte 

beretningene i et overordnet 

perspektiv – dette overlates til 

leseren. 

Effekten av dette grepet er 

at man for det første får et 

inntrykk av hvor omfattende 

den første verdenskrigen var, 

både geografi sk og tidsmessig, 

men også idémessig og 

mentalt. Gjennom Englunds 

utvalg av førstehåndsberetninger 

kommer vi tett på 

krigshandlinger på frontavsnitt 

som gjerne omtales i 

underordnede bikapitler i 

standardverkene, for eksempel 

i tysk Øst-Afrika, i fjellene 

mellom Italia og Østerrike- 

Ungarn eller på den lang- 

FREDLØS 

De nye folkevandringene og fremmedfrykten 

Litteraturhuset Oslo, 17. mars kl 19 (gratis) 

Lansering av Elin Brodins debattbok Fredløs og paneldebatt med 

særlig fokus på de papirløse flyktningenes situasjon og om hvordan 

vi i fellessskap kan finne løsninger mot fremmedhat og fordommer. 

I panelet: Elin Brodin, billedkunstner Arnvid Aakre, KIM-leder 

Anita Rathore og forfatter Hilde Eskild. Ordstyrer: statsviter 

(og tidligere generalsekretær i Islamsk Råd) Shoaib Sultan. 

MEMOARER 

Ernst Jünger 

I en storm av stål. 

Dagbok fra Vestfronten 

1915–1918 

Oversatt av Pål Norheim og Jon-Alfred Smith 

Vega forlag 2010, 268 sider 

strakte Østfronten, hvor 

operasjonene i motsetning til 

den fastlåste Vestfronten var 

mer bevegelige og krigen 

bølget fram og tilbake. 

De 19 ulike vitnesbyrdene gir 

dessuten et svært godt 

innblikk i stemningen som 

rådet før og under første 

verdenskrig. Så å si alle 

personene ser på krigens 

komme som et gode, som noe 

spennende og i mange 

tilfeller nødvendig. Denne 

følelsen ser ut til å vedvare fra 

krigsutbruddet og helt inn i 

1916. Offensivene dette året 

gjør imidlertid ikke slutt på 

krigen, og sammen med en 

Elin Brodin: Fredløs 

Hft., 238 s., 295,www.ganesa.no

KLASSEKAMPEN 

tiltakende matmangel gjør 

dette at det blir sådd frø av 

uro, som springer ut i full 

blomst i 1917, året for revolusjonen 

i Russland og mytteriet 

i den franske hæren. Til 

slutt, i 1918, er alle stridende 

parter så utmattet at 

de synker sammen 

en etter en, og en 

slags «fred» senker 

seg ned over en 

verden som er 

forandret for alltid. 

Det andre hovedpoenget 

Englund får særdeles 

godt fram ved å presentere 

sitt utvalg på den måten han 

har gjort, er at det vi kaller 

«første verdenskrig» i 

realiteten er satt sammen av 

millioner av enkeltskjebner 

lik de nitten som fi nnes i 

boka «Krigens skjønnhet og 

sorg», blant dem 16 millioner 

falne og 21 millioner som ble 

såret i kampene. Englunds 

fortjeneste er derfor at han 

evner å få fram hva det ville si 

å være menneske i årene 

1914–1918, at han formår å 

dukke ned i terrenget, ned i 

all den lidelsen og galskapen 

hvis sum vi omtaler som 

«første verdenskrig». Så får 

det heller være at «overblikket», 

det overordnede 

perspektivet det ofte påligger 

historikeren å framskaffe, i 

noen grad forsvinner, og at 

boka for enkelte kanskje vil 

framstå som historie for 

viderekomne. 

Hvis man like godt ser bort fra 

historieskrivingen og ser på 

den litterære framstillingen 

av første verdenskrig, vil 

«Intet nytt fra Vestfronten» 

utvilsomt være blant 

bøkene som trekkes 

fram. Imidlertid var 

denne skildringen av 

krigens elendighet 

en tilnærmet 

ensom svale i 

mellomkrigstidens 

tyske 

erindringslitteratur, 

hvor krigen 

ofte ble forherliget 

av de gamle 

frontsoldatene. 

Ernst Jüngers «I 

en storm av stål» 

er til dels et 

eksempel på 

dette. Mest av alt 

er den imidlertid et 

sett «strålende 

krigsmemoarer», for 

å hente et sitat fra en 

av Peter Englunds 

mange fotnoter. 

Selv om «I en storm av 

stål» ofte gir et positivt bilde 

av krigen på Vestfronten, den 

tyske saken og de tyske 

soldatenes innsats, er den 

samtidig en kompleks 

skildring, som tidvis er 

nærmest rystende realistisk 

og alltid virker sannferdig. 

Iblant skildrer Jünger 

riktignok vel patosfylt 

skyttergraver hvor det 

blinker «i stålhjelm på 

stålhjelm» og forfatteren med 

en følelse av usårbarhet 

konkluderer om sine tyske 

medsoldater at «vi kunne bli 

knust, men ikke beseiret». 

Likevel fylles forfatteren som 

oftest med respekt og sorg 

over fi endene han har stått 

overfor og drept i kamp; etter 

krigen brevveksler han med 

motstandere han har såret. 

I Jüngers beretning kan det 

tidvis virke som at krigen er 

blitt et eget vesen, et ildsprutende, 

umettelig monster som 

opererer fullstendig hinsides 

fredens normale erfaringsverden. 

Allerede underveis mot 

Krigen er blitt et vesen, 

et ildsprutende, 

umettelig monster. 

skyttergravene for første 

gang blir Jüngers kompani 

tatt under ild, en hendelse 

forfatteren beskriver som noe 

gåtefullt, noe upersonlig – 

«Krigen hadde vist klørne og 

revet av seg sin godmodige 

maske.» Fienden tenkte man 

derimot ikke på i det hele tatt. 

Også hos Englund fi nner 

man passasjer hvor krigen 

virker å få sin egen logikk, et 

ustyrlig tog som det ikke 

lenger ligger i menneskemakt 

å stanse. I Jüngers 

beretning får vi inngående 

kjennskap til hvordan dette 

artet seg for frontsoldatene på 

Vestfronten. Innledningsvis, i 

1915 og fram til sommeren 

1916, er fronttjenesten 

nærmest for rutine å regne. 

Man bor i dype, forseggjorte 

skyttergraver, og har liten 

direkte kontakt med fi enden 

med unntak av artilleriangrep 

og nattlige patruljer. 

SOLDAT: Ernst Jünger i 1922. 

FOTO: WIKIPEDIA SOMMONS 

Etter slaget ved Somme 

sommeren 1916 endrer 

imidlertid krigens natur seg. 

Fram til da hadde man 

forsøkt å vinne krigen ved 

hjelp av tradisjonelle feltslag, 

noe som hadde feilet og i 

stedet endt opp i skyttergravenes 

stillingskrig. For å 

bryte denne fant generalene 

opp «materialslaget», eller 

«der Materialschlacht» som 

det så treffende heter på tysk 

– enorme mengder mennesker 

og materiell satt inn på 

små områder som snart blir 

forvandlet til kraterlandskaper, 

uten at frontlinjen endres 

mer enn noen få kilometer. 


Så, i 1918, kan man ane 

begynnelsen på «det mekaniske 

slaget» med store 

innslag av krigsmaskiner 

som tanks og fl y, en type krig 

som egentlig ikke fant sin 

form før i andre verdenskrig. 

Midt i denne 

utviklingen sto altså 

Ernst Jünger, og 

beretter hvordan 

Krigen setter sitt 

merke på ham selv og 

menneskene rundt 

ham. De sistnevnte 

har en lei tendens til å falle 

fra, iblant opptil fl ere navngitte 

personer på en og 

samme bokside. Selv ble 

Jünger skadet 14 ganger, og 

kom hjem til Hannover med 

20 arr (samt en anselig 

medaljesamling). Likevel 

klarer altså Jünger å se noe 

positivt i krigserfaringen: «I 

løpet av fi re år ble en stadig 

reinere, stadig taprere 

krigeradel smeltet ut av 

ilden.» Selv om han mot 

slutten av krigen innser at 

kampen ikke lenger kan 

vinnes, fører den tyske 

våroffensiven i 1918 til en 

frigjøring av til da ukjente 

krefter inne i ham selv, noe 

som fører ham inn «i dypet av 

overpersonlige sjikt. … Det 

var en innvielse, som ikke 

bare åpnet de glødende 

kamrene inn i skrekken, men 

også førte gjennom den.» 

Med slike tanker er det kanskje 

ikke så rart at nazistene 

forsøkte å trykke Jünger til 

sitt bryst, blant annet ved å 

tilby ham en plass i Riksdagen 

etter maktovertakelsen i 

1933. Dette tilbudet ble 

imidlertid avslått, og i 1938 

ble Jünger forbudt å 

publisere av Hitlers 

regime. Etter krigen 

forbød de britiske 

okkupasjonsmyndighetene 

ham det 

samme, da med 

begrunnelsen at 

hans avstandtaken 

til naziregimet ikke 

hadde vært tydelig 

nok. Etter hvert ble 

Jünger likevel en 

feiret og respektert 

litterat, og som en 

av fi re tyske 

forfattere (blant 

dem Goethe) 

opplevde han å se 

sine samlede verker 

publisert i to utgaver 

før han døde nesten 103 

år gammel i 1998. 

Som få andre forfattere 

evner Jünger å få fram første 

verdenskrigs skjønnhet, og 

dens sorg. Samtidig peker «I 

en storm av stål» også 

framover, mot den videreutvikling 

av krigen som fant 

sted under andre verdenskrig. 

Det er slett ikke uten 

grunn at Peter Englund 

avslutter sin bok med et 

utdrag fra Adolf Hitlers 

«Mein Kampf». Man kan 

kanskje innvende mot begge 

disse bøkene at man bør ha 

en viss kjennskap til første 

verdenskrig for å få fullt 

utbytte av dem, men samtidig 

er det få andre bøker på norsk 

som klarer å få fram hvor 

usedvanlig viktig historien 

om første verdenskrig er. 

Torgeir E. Sæveraas 


Lørdag 12. mars 2011 

Vi befinner oss i det 21. århundre etter Kristus. Hele Norge er 

erobret av bokkjedene. Hele? Nei! En liten sjappe gjør 

frem deles motstand. Denne strie, ukuelige bokhandelen 

– Tronsmo – lar seg selvsagt ikke knekke. 

SE VERDEN 

GJENNOM 

TRONSMO 

Eugene Richards 

War is Personal 

Many Voices, 240 s., innb., kr. 399,- 

I 2006 var Irak-krigen i sitt fjerde år, og masseødeleggelsesvåpen 

var fortsatt ikke funnet. 

Over 2000 amerikanske soldater hadde 

kommet tilbake i kister, og flere skadet for 

livet. Den amerikanske reportasjefotografen 

Eugene Richards følger i denne boka 15 mennesker 

som fikk livet sitt endret av krigen, 

både veteraner og pårørende. Et sterkt 

samtidshistorisk dokument i tekst og foto, og 

en nærgående skildring av krigens følger. 

19. mars: Eugene Richards på Tronsmo! 

Lørdag 19. mars kl. 13.00 kommer Eugene Richards, medlem av 

Magnum og reportasjefotograf i verdensklasse! Signering av War is 

Personal, Dorchester Days og en rekke andre bøker som tidligere ikke 

har vært å få tak i. Alle fotointeresserte, kjenn deres besøkelsestid! 

Ha-Joon Chang 

23 Things They Don’t Tell You 

About Capitalism 

Allen Lane, 280 s., innb., kr. 249,- 

Den sørkoreanske økonomen Ha-Joon Chang 

(Bad Samaritans) går her til angrep på påstanden 

om at det ikke finnes noe alternativ til 

den globaliserte markedsliberalismen. Men 

for å se alternativene må vi forstå at denne 

tankegangen bygger på myter, som f.eks. at 

det i det hele tatt finnes et fritt marked og at 

globalisering nødvendigvis gjør verden 

rikere. En faktaspekket guide til det rådende 

økonomiske systemet og med konstruktive 

bidrag til alternativ økonomisk tenkning. 

Hilde F. Johnson 

Waging Peace in Sudan 

Sussex, 248 s., hft., kr. 329,- 

Sudan står i disse dager overfor den 

første delingen av en afrikansk stat siden 

kolonitiden. Prosessen er resultat av en 

iherdig fredsprosess som for seks år siden 

endte en langvarig og blodig borgerkrig 

mellom regimet i Khartoum og Sør-Sudans 

frigjøringshær. Fredsprosessen ble ledet 

av Kenya og støttet av USA, Storbritannia og 

Norge. Med sine viktige kontakter i begge 

leire, fikk fhv. utviklingsminister Hilde Frafjord 

Johnson en avgjørende rolle, og i denne boka 

forteller hun om prosessen. 

Kristian Lundberg 

Yarden 

Flamme forlag, 123 s., innb., kr. 249,- 

En roman fra Yarden, industribrygga i Malmø, 

og en beskrivelse av Kristian Lundbergs 

omvendte klassereise: En gang for lenge 

siden var Lundberg kroppsarbeider, en 

14-åring som svetta og sleit på akkord. Så ble 

han forfatter og seilte, rik på kulturell kapital, 

opp i middelklassen. Før han falt tilbake i det 

gamle livet igjen. Tilbake til kroppsarbeid på 

Yarden, timearbeid, og et liv i en skyggeverden 

av gjeldsofre, papirløse innvandrere 

og andre desperados. Folk som jobber livet 

av seg for ingenting, og blir behandla som 

ingenting. Norsk oversettelse: Trude Marstein. 

BØKER OG TEGNESERIER, 

KR. AUGUSTS GT. 19 PB. 6754 ST. OLAVS PLASS, 

0130 OSLO Telefon 22 99 03 99 Fax 22 11 33 74 

post@tronsmo.no www.tronsmo.no 

15

BOKMAGASINET Cowboypoesi samler hvert år ... - Paul Zarzyski

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template ?