BOKMAGASINET Cowboypoesi samler hvert år ... - Paul Zarzyski

paulzarzyski.com

BOKMAGASINET Cowboypoesi samler hvert år ... - Paul Zarzyski

2 Lørdag 12. mars 2011

Tidsskriftene gjør hjernevaskdebatten bedre.

Om sannhet

og frihet

KOMMENTAR

TOM EGIL HVERVEN

ebatten om «Hjernevask»

gir fremdeles

etterdønninger i

offentligheten, for

eksempel i Nytt

Norsk Tidsskrift (NNT) og

Vagant, begge ute med første

nummer i 2011; utvalgte

artikler er allerede presentert

i Klassekampen denne uka.

I NNT mener fi losofen Knut

Ågotnes at human- og samfunnsvitenskapene

«ble tildelt

noen drabelige

kilevinker under

hjernevaskdebatten.Forsøkene

på å ta igjen

var stort sett

tafatte og

hjelpeløse.»

Karakteristikken

er mer tabloid enn den er

sann. Ågotnes mener forklaringen

ligger i manglende

refl eksjon over hva humanisters

og samfunnsviteres fag

kan yte. Det kan han ha mer

rett i. Spørsmålet er om det

fi losofi ske miljøet i Norge har

noe å bidra med i så måte.

Fagets ensidige vekt på

analytisk og angelsaksisk

fi losofi virker fremdeles som

en del av problemet, ikke en

del av løsningen, femti år etter

at Hans Skjervheim

ga støtet til grunnleggende

metoderefl eksjon

i positivismedebatten.

Jeg åpner Vagant med

atskillig større glede

– og utbytte. Et nytt

nummer av Vagant

er de siste årene blitt

en begivenhet. Det

snart 25 år gamle

tidsskriftet har under redaktør

Audun Lindholm gjennomgått

forandringer, både

visuelt og tekstlig, som de

fl este tidsskrifter bare kan

drømme om. Et eksempel er

den tyske illustratøren Andreas

Töpfer, som til de grader

fl ommer over av gode ideer at

redaksjonen tilbyr notatheftene

hans som gratis ebøker

på vagant.no. Anbefales!

Det nye nummeret av

Vagant legger tyngdepunktet

i debatten om kjønn og

litteratur, med atskillig fl ere

nyanser enn NNT tilbyr. Med

Mathias Danbolts essay (se

Klassekampen sist mandag),

Det åpnes

for følelsenes

plass i teorien.

REFLEKTERT:

Geir Gulliksen

BOKMAGASINET

Audun Lindholms store

intervju med Geir Gulliksen,

og Gulliksens skjønnlitterære

bidrag, tilbyr Vagant nærmere

40 sider refl eksjon omkring

kjønn, identitet og litteraturens

muligheter.

Mathias Danbolts lesning av

hjernevaskdebatten er ikke

«tafatt og hjelpeløs», selv om

den åpner for følelsenes plass

i teorien på en måte som er

sjelden kost i norske tidsskrifter.

Danbolt gråter i sin

egen tekst, hans innlegg i

debatten er modig, med

mange sjikt. Han refererer et

vell av kilder for den som vil

sette seg grundigere inn i

feltet, bak debattdeltakernes

overfl atiske spissformuleringer,

referanser og begrunnelser.

Danbolt gir en god

oversikt over mulige innganger

til en norsk versjon av

«queer theory».

Intervjuet med Geir

Gulliksen

starter tilsynelatende

et

annet sted.

Hans roman

«Tjuendedagen»

kom ut

før «Hjernevask».Romanen

er, som Lindholm viser,

den mest kraftfulle kommentaren

man kan tenke seg, ikke

bare til tv-serien, men til det

samfunnet «Hjernevask»

sprang ut av. Lindholms

intervju kretser inn et

forfatterskap som allerede er

et av de aller mest sentrale og

viktige i Norge rundt årtusenskiftet,

også gjennom «Se min

kjole», trykt i Samtiden

1/2010. Essayet er noe av det

beste som er skrevet om

kjønn på norsk.

Tar Knut Ågotnes og

de fi losofi ske miljøene

i Norge en

utfordring? Les

«Tjuendedagen» og

«Se min kjole». Hva

foregår i hodet og

kroppen mens du

leser? Hva sier dette

deg om human- og

samfunnsvitenskapenes

stilling i Norge? Grei ut.

Flere tekster i Vagant

1/2011 inneholder mediekritikk.

Klassekampen er en av

skyteskivene, selv om

Gulliksens og Lindholms

kritikk oftere rettes mot

løssalgspressen. Vi kan fort

bli enige om at noe av det

verste ved demokratiet, er

maskiner av typen massemedier

som valser over enkeltmennesker.

Demokratiet på

sitt beste gjør det mulig å

skrive tekster som i Samtiden

og Vagant, med et like stort

potensial til å sette enkeltmennesker

fri.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

BOKMAGASINET KLASSEKAMPEN

Marlboro man

– Bigbang har alltid hatt sterke

bånd til amerikansk rock?

– Jeg begynte å skrive

låter i tenårene, på engelsk.

Det er en sånn hjernevaskprosess.

Faren min var rockemusiker,

og jeg er oppvokst

med engelskspråklig

musikk. Av litteratur liker

jeg alt mulig: Frost, Ulven,

Bull ... Jeg var opptatt av

Proust en periode, men ga

meg på bind åtte ... Tarjei

Vesaas – herregud, «Isslottet»!

– men viktigst er nok

Hamsun. Andreplata vår

heter «Electric Psalmbook».

Det er fra «Sult». Det må

være en Ipad han beskriver.

– Hvordan skriver du?

– Jeg føler at utfordringen

som låtskriver er å balansere

intuisjon med det kritiske og

rasjonelle. Det er en dialektikk

hele tiden. Jeg har blitt

god til å stenge ute litteraturviteren

og kritikeren i meg

lenge. Kommer han på besøk

for tidlig, tenker han alt ihjel.

– Å ha så sterke bånd til en

låtskrivertradisjon – legger

det bånd på innovasjonen?

– Mitt mål er å lage

klassiske rockelåter som skal

kommunisere tydelig og

klart. Det er vanskelig. Jeg

kan lage fem eksperimentelle

plater på en uke – men

en skikkelig bra tre minutters

poplåt i Beatles-tradisjonen?

Det er utrolig vanskelig

å få til. Noen ganger lykkes

det. «Wild Bird» og «To The

POPSONGAR

ØYSTEIN GRENI

Vokalist og låtskriver i Bigbang. Aktuell

med: «Epic Scrap Metal» (Capitol 2011)

Mountains» synes jeg har

den kraften på konserter.

– I den nye låta «Cigarette»

sier du «her name is cigarette/

and I can’t quit», og bruker

røykreklameslogans i teksten.

– Jeg har en forkjærlighet

for den corny Marlboro

Man-estetikken. Det er noe

med kornete bilder av

Robert Redford-typer i

Levisbukser og cowboystøvler

i westernlandskaper. Og

jeg er også glad i reklamespråk

– USAs sterkeste

kunstuttrykk! I «Girl in

Oslo», sier jeg forresten

«it’s not how long you make

it, but how you make it

long» – fra reklamekrigen

mellom Marlboro 100s og

Winston 100s ... Og jeg er

festrøyker!

– Hva er en perfekt tekst?

HEMINGWAY-UTFORDRINGEN

Kortformens mester, Ernest Hemingway, ble en gang utfordret til å skrive

en historie på seks ord. Han svarte med: «For sale: baby shoes, never worn.»

Bokmagasinet utfordrer forfatterstanden til å gjøre det samme.

VI NOTERER...

... at Vigdis Hjorth

skal bli Klara

Klok. Den

kritikerroste

forfatteren av

«Hjulskift», «Om

bare», nylig

fi lmatiserte «Anne+Jørgen=

sant» og fjorårets «Snakk til

meg», skal ha den faste

spalta «Vigdis vet» i tidsskriftet

Bokvennen. Her skal

hun svare på spørsmål fra

leserne. Hun ser ut til å ha

fått et ganske fritt mandat,

for spalta omtales slik:

«Hva lurer du på?

vigdisvet@bokvennen.no»

TOM EGELAND

Siste bok: «Fedrenes løgner»

(Aschehoug 2010)

... at Charlie Sheen er en poet.

Som våre lesere sikkert har

merket seg, er skuespilleren

midt i en manisk episode. I

magasinet Slate gjennomgås

opphavet til Sheens fi ffi ge

ordbruk, en blanding av

surferslang, sportsmetaforer,

militærsjargong og slampoesi.

Men når Sheen hevder å

ha«tiger blood and Adonis

DNA», mente han da poeten

Adonis? Det var i alle fall

nytt for oss at Sheen faktisk

ga ut en diktsamling kalt «A

Peace of My Mind» for 20 år

siden. «he pulled the latex

Charlie Sheen mask from his

head, revealing the rotted

skull of President Lincoln»,

står det her.

Bokredaktør: Karin Haugen • Redaksjonssekretær: Martin Grüner Larsen • Hovedanmelder: Tom Egil Hverven • Skribenter: Hadle Oftedal

Andersen, Silje Bekeng, Arne Borge, Susanne Christensen, Kristin Auestad Danielsen, Freddy Fjellheim, Jon Øystein Flink, Idar Helle, Hannah

Helseth, Preben Jordal, Helge Jordheim, Jon Langdal, Dag Eivind Undheim Larsen, Kaja Schjerven Mollerin, Henrik Pedersen, Ellef Prestsæter,

Frode Johansen Riopelle, Erlend Røyset, Tore Skeie, Gudmund Skjeldal, Cathrine Strøm, Espen Stueland, Espen Søbye, Eirik Vassenden.

– En tekst jeg synes er

fantastisk og tenker mye på

er av Conor Oberst fra Bright

Eyes, og heter «Method

Acting»: «I don’t know what

tomorrow brings. It is alive

with such possibilities. All I

know is I feel better when I

sing. Burdens are lifted from

me – that’s my voice rising!»

– Hva tenker du om litterære

låtskrivere, som Bob Dylan?

– Selv om jeg har studert

litteraturvitenskap og er en

litterær fyr, så er jeg ikke

begeistret for Bob Dylan.

Han er for kalkulert. Jeg

setter mer pris på folk som

prøver å fortelle direkte om

ting de synes er vanskelige.

– Det var kontroversielt!

– Ja, jeg har masse diskusjoner

om dette. Det er det

samme med forfattere som

DeLillo og Franzen. Det blir

for tenkt. Murakami og

Eggers er mer ærlige.

– Men hvorfor tror du så

mange hyller Dylan som den

største låtskriveren?

– Faren min er veldig

opptatt av groove og glede i

musikk. Det er jeg også.

Dylan er musikk som ser ut

som litteratur. Dylan-fans

har nok ofte en redsel for

musikken, dens fysiske og

overskridende evner. Folk

som danser, hører iallefall

ikke på Dylan. De hører på

James Brown. Den som

danser, får ikke skrevet.

MGL

Brukt pistol gis

bort mot alibi.

... at en dårlig anmeldelse

sjelden fører til en fellende

dom. Den israelske professoren

Karin Calvo-Goller

saksøkte anmelder Thomas

Weigend for sistnevntes

kritiske anmeldelse av

hennes bok «The Trial

Proceedings of the

International Criminal

Court». Han hevdet blant

annet at «hennes tankemessige

grep» er «utilstrekkelig

for en kritisk analyse». Hun

saksøkte ham derfor for

ærekrenkelse. Saken ble

avvist av en fransk domstol,

og hun må betale saksomkostninger.

Forsmådde

forfattere er herved advart

mot å gå rettens vei.

Kontakt: bokmagasinet@

klassekampen.no,

tlf. 22 05 95 94. Vi mottar

ikke stoff innsendt per fax

eller brev.

Similar magazines