BOKMAGASINET Cowboypoesi samler hvert år ... - Paul Zarzyski

Recommendations

Info

8 Lørdag 12. mars 2011 TIDSSKRIFT Fett spør om det har utspilt sin rolle. Nok Fett? Fett #1/2011 Redaktør: Charlotte Myrbråten Tanken har slått meg; vil et mer effektivt feministisk tidsskrift være et tidsskrift som overhodet ikke forholdt seg til kjønn?» Det skrev redaktør Myrbråten i lederen til forrige nummer av Fett. Det feministiske fortegnet kommer nemlig med så mange fordommer, som kan være et hinder for å nå ut. (Som Susanne Sundfør, som nylig trakk seg fra Spellemannsnominasjonen for Årets kvinnelige artist fordi hun ikke ville båssettes som nettopp kvinnelig artist.) Man vil inkludere og bevisstgjøre, ikke skremme og forarge. Derfor forsøker man å unngå polariserende retorikk – det gamle spørsmålet «er du feminist?» er ikke fullt så viktig lenger – og gutter og høyrefolk får være med. Det er for øvrig slående at siste nummer av høyretidsskriftet Minerva har temaet «kvinner». Men Myrbråtens utsagn er også en provokasjon: Er likestillingen liksom kommet så langt at Fett har utspilt sin rolle? I det nye nummeret får vi blant annet et «selvstudiekurs i queerfeministisk gledesdreping». Kursleder Danbolt vil mobilisere: «Det er all grunn til å være ulykkelig i dagens samfunn: Er ikke raseri den eneste fornuftige reaksjonen på forholdene i verden i dag?» Nytt kurs i neste nummer. I mellomtiden får vi en hel masse lesetips. I like! Dette er typisk Fett, det nye nummeret fl ommer over av anbefalinger til videre lesing, lytting og utforsking. Kulturformidling tar så stor plass at jeg er fristet til å si at dette er et livsstilsmagasin for unge. Eller kanskje heller livsformsmagasin? For det er en dannelsesprosess, både for dem som leser og de som skriver. Nytt design har de også fått – en fl ott og variert layout, med en oversiktlig innholdsfortegnelse – og strammere redigert enn tidligere. Et høydepunkt er A-til-Z-presentasjonen av riot grrrlbevegelsen, skrevet av ingen ringere enn Klassekampens egen Susanne Christensen. Et annet er et klokt intervju med Doktor Kosmos: «Tjue år i den politiske popmusikkens tjeneste». Her er også en 8. mars-spesial med historisk tilbakeblikk, miniintervju og miniessay. Eirik Kydland inviterer «dere alle med på løkkehockey på Slåtthaug utenfor Bergen hver onsdag så lenge isen holder.» Myrbråten parafraserer en av Doktor Kosmos’ låter i den nye lederen: «Et idealsamfunn må være et tvangssamfunn. Er dere uenige i det?» Her er det fortsatt rom for polemikk – og kontrovers: Nina Björk sjokkerte da hun i en debatt i fjor sa hun var usikker på om «feminismen er et progressivt prosjekt.» Fett ber om utdypning: «Dette er tanker jeg slang ut, men som ikke er ferdig tenkt. Jeg har ikke tenkt ferdig om feminismen, sier hun og ler.» Jeg synes Fett bør holde det gående en god stund til. Erlend Røyset bokmagasinet@klassekampen.no Bjørnsonfestivalen i Molde og Nesset er Norges eldste og midt-Norges største internasjonale litteraturfestival. Festivalen er organisert som en stiftelse med et styre og en administrasjon på to årsverk. I 2012 fl ytter festivalen inn i Moldes nye kulturbygg sammen med Moldejazz, Teatret Vårt, Molde bibliotek og Kunstnersenteret Møre og Romsdal. FESTIVALSJEF Bjørnsonfestivalen søker en kunnskapsrik og frittenkende festivalsjef som skal lede en av Norges største, viktigste og mest etablerte litteraturfestivaler. Bjørnsonfestivalens formål er å fremme interessen for litteratur og skrivekunst, og festivalen skal gi Norge og regionens innbyggere et internasjonalt litteraturarrangement med vekt på kvalitet, nytenking og debatt. Sentrale oppgaver: • Planlegge, organisere og gjennomføre Bjørnsonfestivalen i samarbeid med produsent og frivillige. • Ha det kunstneriske, administrative og økonomiske ansvaret for festivalen og rapportere til styret. • Delta i forberedelsene til innfl ytting og åpning av Moldes nye kulturbygg i 2012. Ønskede kvalifi kasjoner: • Høyere relevant utdanning. Praksis/erfaring kan kompensere for utdanning • Gode lederegenskaper og samarbeidsevner • Økonomisk og administrativ erfaring fra kulturfeltet Stillingen er et åremål på fi re år. Tiltredelse og lønn etter avtale. Skriftlig søknad med CV sendes til post@bjornsonfestivalen.no innen 28. mars. Spørsmål om stillingen kan rettes til styreleder Arnt Sommerlund 90088300. For full utlysning, se: www.bjornsonfestivalen.no BOKMAGASINET KLASSEKAMPEN TRUENDE: Det språklige fallet truer med å ødelegge boka. FOTO: FLICKR/STARSAMMY Glipper: David Vanns forsøk på å forstå en far som tar sitt eget liv blir for overforklarende. Usentimentalt Når Roy og mora fl ytter fra faren hans, får de seg en gullfi skbolle, seinere et større akvarium, med glitrende skalarer som har avfallet på slep i remser. Algeeterne støvsuger bunnen etter mat. Skivetetraene spiser øya til haimallen. De første fi skene som dør, får en begravelse. De neste blir skylt ned i do. Debutboka til David Vann har fl ere slike scener og observasjoner som plasserer og rammer inn det alvorlige temaet: Novellesamlinga er dedikert til forfatterens far som tok livet av seg da David Vann var tretten år. Selvmorderen i novellesamlinga er faren til Roy, tannlegen som er utro mot kona, selger tannlegepraksisen, kjøper fi skebåt, og skyter seg til sjøs. Da Roy får vite av onkelen at faren har tatt livet av seg, forestiller han seg øyeblikket. Jeg tror alle som har mista noen i selvmord, gjør det. Tenker på når og hvor beslutningen ble tatt, og hvordan det skjedde. […] da skattemyndighetene pustet ham i nakken og han ikke kunne se for seg noen fl ere fl uktmuligheter, tok han sin kaliber 44 Magnum ut av lugaren, gikk ut og stilte seg opp på den blanke sølvhekken under himmelen som var tung og gråhvit, til måkeskrik og med støvlene dekket av mørkt blod fra laks han akkurat hadde fått. For det meste sentimentaliserer ikke David Vann emnet han skriver om, og det er bra. På sitt beste kan han sammenlignes med forfatteren Cormac McCarthy. Men ofte blir David Vann pratete, og overforklarende. ROMAN David Vann Legender om et selvmord Oversatt av Hilde Stubhaug Gyldendal 2011, 248 sider Det er synd, for forfatteren har gode observasjoner, og bilder som ikke er overkommunisert, og disse kunne ha talt for seg. Forfatteren kretser inn foreldra til Roy, deres forhold til hverandre, og de fl yktige forholda de har til andre. Sønnen Roy skyter på gatelykter med rifl a han har fått av faren, avanserer til trafi kklys og større våpen. På gutterommet har han seks våpen i alt. I ei scene bryter Roy seg inn i huset der han bor med mora, han forsøker å se hjemmet, og tinga sine på gutterommet, sånn en fremmed ville ha sett det. Noe av trykket i teksten er knytta til Roys uro. Det er fem noveller i alt, og ei langnovelle – en såkalt novella, et amerikansk fenomen innen novelleskriving. De første fi skene blir begravd. Resten blir skylt ned. I langnovella er Roy og faren på den ubebodde øya Sukkwan i Alaska, det var farens idé å dra dit, til ei hytte faren har kjøpt usett. De skal være der i ett år. Etter få dager tar bjørnen matforsyninga, radiosenderen virker ikke, og det er uvisst om noen kommer for å se etter dem. Å lage spenning av disse ingrediensene er ikke vanskelig, men å få fram det vanskelige forholdet mellom far og sønn, og hvor klaustrofobisk det må være å være faren, det er godt gjort. Det er så man forstår at faren ikke kan kjenne noe annet valg enn å gjøre slutt på det hele. Når David Vann med ett legger synsvinkelen hos faren, er det som skjer heftig og uventa. Men det forblir lettvint bruk av ytre handling, noe som gjør teksten utapå og uten undertekst. Det ville ha vært bedre om forfatteren stolte på at beskrivel- sene av forholdet mellom far og sønn holdt. Isteden smører forfatteren på, og evner ikke å vise det han forteller på noen annen måte enn platt gjenfortelling. Den eneste måten jeg kan forstå denne delen på, er forfatterens ønske om å tenke seg et helt annet utfall på historien. Men dessverre truer det språklige fallet med å ødelegge hele novellesamlinga: Det er mange sterke inntrykk i novellesamlinga, men det holder ikke når forfatteren ikke greier å feste det i språket. Heidi Marie Kriznik bokmagasinet@klassekampen.no
KLASSEKAMPEN BOKMAGASINET Lørdag 12. mars 2011 9 Tidsdokument: Hippienes identifi kasjon kjente ingen grenser. Helvetesenglene Hunter S. Thompsons gjennombruddsbok fra 1966, «Hell’s Angels», viser at han var for mye av en tulling til å være noen god, i betydningen pålitelig, journalist. Den viser også at han hadde språklig oppfi nnsomhet og estetisk sans nok til å bli en god romanforfatter. Boka er, som det meste Thompson har skrevet, en blandet fornøyelse. Navnet på motorsykkelklubben er konsekvent stavet feil (apostrofen skal faktisk ikke være der), men dét bekymrer vel ikke andre enn Hells Angels’ PR-mann. Mer alvorlige svakheter kommer til syne i den subjektive stilen og metoden. Boka er uinteressant å lese som Hells Angelsreportasje. Som uttrykk for ambivalensen i gonzojournalistens forhold til sitt materiale, er den imidlertid en studie verdt, og dertil både skremmende og morsom. Den er også et fi nt tidsdokument. Hells Angels trillet ut på veien første gang i California i 1948, men i 1964 begynte nervøse penner å bre seg i avisredaksjoner over hele USA. Hells Angels gjorde overskrifter. «Det er ingenting som egger en redaktør mer enn en god voldtekt», som Thompson skriver. Spesielt når voldtekten etter sigende er begått av tjue mann i ermeløse jakker med en bevinget hodeskalle på ryggen. Man så konturene av organisert lovløshet, og fryktet Hells Angels-invasjoner allesteds. At fi losofi historien er en eneste lang sørgelig vise for kvinner, er gammelt nytt. I Tove Pettersens lettleste bok starter vi der ethvert kurs i feministisk fi losofi og teori nødvendigvis starter, nemlig med Platon og Aristoteles. Det er vanskelig å si hvem av de to som kommer verst ut av det, men det må nok være Platon-eleven Aristoteles, som har sagt så mye vås om kvinnens naturlige underlegenhet at han burde være diskreditert for evig, denne Mr. Jeg-la-grunnlaget-for-denmoderne-sivilisasjonen. Ifølge den politisk konservative Aristoteles, er kvinnen en mislykket mann, hun forklares som mindreverdig og mangelfull fra naturens side og settes inn i et hierarkisk system der mannen er alene om å defi nere det menneskelige. UTBREDT: Daværende leder for Hells Angels Danmark, Michael Lerche, poserer foran inngangen til et klubbhus. Bildet er tatt tidlig på 80-tallet. FOTO: OLE HENNING, SCANPIX SAKPROSA Hunter S. Thompson Hell’s Angels Oversatt av Christian Rugstad Pax 2011, 252 sider Medias sensasjonsjag demoniserte Hells Angels, mente Thompson. Hovedte- Kanon: Venstreavantgarden har ikke lenger monopol på feminismen. På pensum SAKPROSA Tove Pettersen Filosofi ens annet kjønn Pax 2011, 250 sider En annen av fi losofi historiens store kanoner, Immanuel Kant, var ambisiøs nok til å forsøke å sette opp en allmenngyldig etisk leveregel – det kategoriske imperativ – men hans tenkning rundt kjønn er dessverre svært mangelfull. Tove Pettersen gjennomgår disse med en åpen og spør- sen hans er at Hells Angels’ forbrytelser bare ble begått i lukket selskap, i den hensikt å opprettholde intern orden og hierarki, og at de derfor ikke var noen trussel for landet. Han kom til denne konklusjonen ved å gjøre det ingen hvitsnipper i dagspressen ville våge eller orke: Han ble med Hells Angels ut på veiene, på fester og arrangementer i et års tid. Han kom ikke bare på fornavn, men også på kjælenavn med fl ere av dem, dopet seg og ble vitne til gruppevoldtekt (ikke overraskende overgår han alle aviser i sensasjonelle beskrivelser, og antyder dertil at de voldtatte kvinnene er hemmelig tilfredse med det hele). rende holdning, og sender også en hel gjeng ukjente fi losofer på banen for å skape motvekt til de allerede nevnte. Ymse pensumlister kan åpenbart trenge litt lufting, for fl ere av de fi losofene som Pettersen får på banen (blant andre Catharine Trotter Cockburn (1679 –1750)) er anerkjente i sin egen samtid, men nå sørgelig glemte. Pettersen er svært kanonbevisst, og hennes bok uttrykker dette på godt og ondt. Hennes utvalg kan neppe kalles tilfeldig, men defi nitivt subjektivt. Hun vier stor plass til omsorgsetikken, blant annet representert ved Carol Gilligan og liberalfeministen Susan Okin, og plasserer seg på det viset trygt mellom posisjoner som profi lerte feminister som Toril Moi og Cathrine Holst vanligvis inntar (Pettersen oppvurderer Han delte Hells Angels’ forakt for borgerskapet. Total neddykking i miljøet for autentisiteten og den journalistiske redelighetens skyld? På grunn av Thompsons utsvevende personlighet, virker den strategien mot sin hensikt. Balansen mellom emosjonell investering og edruelig analyse av saksforholdene er bedre hos samtidige kolleger som Norman Mailer og Joan Didion. Som mange andre radikale KONSERVATIV: Martha Nussbaum Simone de Beauvoir snarere enn hele hurven av poststrukturalistiske fi losofer). I omsorgsetikken er det mildt sagt mange koselige familieverdier ute og går, og det kommer bare fram i en bisetning at Susan Okin tar det som en selvfølge at familie defi neres som biologiske kvinner gift med biologiske menn. Pettersen slår fast at den feministiske etikkens oppvurdering av følelsenes rolle ikke fører til relativisme, og med i hippietidens California, identifi serte Thompson seg med den alternative livsstilen, og med individualismen som følger med et liv på veien (vel, uniformen og det rigide regelverket til side). Han delte Hells Angels’ forakt for borgerskapets autoritære ensretting, og deres kjærlighet til såkalt bevissthetsutvidende stoffer. Han er heller «ingen sinke når det gjelder alkohol.» (Av og til får oversetteren Thompson til å låte konvensjonelt dum, heller enn eksentrisk tullete, som han egentlig er. «My own taste for the hops is very powerful», lyder originalen.) I dag vet vi at narkotiske stoffer ikke så mye utvider som endrer bevisstheten. Vi stiller oss med rette tvilende til observasjoner gjort i så «neddykket» tilstand at forfatteren er våt i pannen og knapt puster, eller på uttalelser fra personer som var i ørske da hendelsene de uttaler seg om fant sted. Mest interessant er boka når Thompsons følelsesmessige konfl ikter skinner igjennom. Hippienes tendens til ideologisk identifi kasjon med Hells Angels fi kk seg en knekk da sistnevnte angrep en gruppe Vietnamkrigsdemonstranter. Hakekorsene klistret på bensintankene til gutta, var ikke bare til pynt, gitt. Frode Johansen Riopelle bokmagasinet@klassekampen.no disse ordene nærmer hun seg «den postmoderne fristelse» – når det gjelder de såkalte postmoderne tenkerne er hun ikke nevneverdig opptatt av pluralisme: Man må se langt etter en diskusjon av skeiv teori ut fra andre fi losofer enn Judith Butler, som blir tildelt en halv side før hennes kritiker Seyla Benhabib tar over, og fyller de neste ti sidene. Når Pettersen til slutt sender ultrakonservative Martha Nussbaum på banen mot den postkoloniale fi losofen Gayatri Spivak, blir det tydelig at det ikke lenger er venstresideavantgarden som har monopol på feminismen. Det skal sies at jeg liker mange av Pettersens polemiske kanonutvidelser og -tillegg, men det er likevel verdt å bemerke hvem som skrives helt eller delvis ut av historien. Susanne Christensen bokmagasinet@klassekampen.no
Page 1 and 2: KLASSEKAMPEN BOKMAGASINET Lørdag 1
Page 7: KLASSEKAMPEN BOKMAGASINET Lørdag 1
Page 11 and 12: KLASSEKAMPEN BOKMAGASINET Helt: All
Page 15: KLASSEKAMPEN tiltakende matmangel g

BOKMAGASINET Cowboypoesi samler hvert år ... - Paul Zarzyski

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?