0000 UFt TFS 0701M.book

Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for 

samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene 

kan kjøpes for nedlasting og print på www.idunn.no. Abonnement på 

tidsskriftet kan bestilles på www.universitetsforlaget.no 

Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten 

særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling 

og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er 

hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre 

erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

TIDSSKRIFT FOR 

SAMFUNNSFORSKNING 

NR 1, 2007 

TfS Innhold 

Artikler 

NILS AARSÆTHER OG TORILL NYSETH 

Innovasjonsprosesser i den nordiske periferi 5 

TALE HELLEVIK 

Foreldres etableringsstøtte: fra plikt til frivillighet? 33 

SVEIN VIGELAND ROTTEM 

Forsvaret i nord – avskrekking og beroligelse 63 

LEIF PETTER OLAUSSEN 

Kontrolltyper, kriminalitet og samfunn 

Kritikk av Nils Christies kontrollteori om kriminalitet 91 

Foredrag/Aktuell debatt 

NILS CHRISTIE 

Troen på det normative fellesskap 

Svar til Leif Petter Olaussen 125 

Minneord 

HANNE MARTHE NARUD OG ANNE KROGSTAD 

Henry Valen in memoriam 129 

Bokanmeldelser 

KJELL INGE BJERGA 

Iver B. Neumann og Halvard Leira: 

Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005 133 

TOR DAHL-ERIKSEN 

John Kristen Skogan (red.): Hva nå USA og Europa? 138 

ANNE THERESE GULLBERG 

Jon Birger Skjærseth (red.): 

International Regimes and Norway’s Environmental Policy. 

Crossfire and Coherence 141 

TOR BJØRKLUND 

Jørgen Elklit, Birgit Møller, Palle Svensson og Lise Togeby: 

Gensyn med sofavælgerne. Valgdeltagelse i Danmark 145 

ELI FEIRING 

Hilde Bojer: Distributional justice: Theory and measurement 148 

TANJA STORSUL 

Toril Aalberg og Eiri Elvestad: Mediesosiologi 150 

ESPEN EKBERG 

Christine Myrvang, Sissel Myklebust og Brita Brenna: 

Temmet eller uhemmet. Historiske perspektiver på konsum, 

kultur og dannelse 151 

Sammendrag 157 

Forfattere 159 

Konsulenter 2006 160

TIDSSKRIFT FOR 

SAMFUNNSFORSKNING 

Utgitt av Institutt for samfunnsforskning 

med støtte fra Norges forskningsråd 

Redaksjonens adresse: 

Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: tfs@samfunnsforskning.no 

Redaktør: 

Karl Henrik Sivesind (ansv.), Jan Paul Brekke, 

Jo Saglie og Iselin Theien 

Redaksjonssekretær: 

Katrine Denstad 

Redaksjonsråd: 

Gunn E. Birkelund, Universitetet i Oslo 

Haldor Byrkjeflot, Rokkansenteret 

Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen 

Anders Johansen, Universitetet i Bergen 

Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger 

Anh Nga Longva, Universitetet i Bergen 

Bente Rasmussen, NTNU 

Erling Sandmo, Universitetet i Oslo 

Anders Todal Jenssen, NTNU 

Halvard Vike, Universitetet i Oslo 

Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø 

Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. 

Priser for abonnement 2007 Institusjon: NOK 900,- Student: NOK 250,- 

Privat: NOK 500,- E-abonnement: NOK 1000,- 

Løssalg: NOK 98,- 

Abonnerer du på tidsskriftets papirutgave koster e-abonnement kr 200,-. Les mer om e-abonnement 

på www.idunn.no. 

Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for 

utgivelse av litterære verk i tidsskrift av 13. mars 2006 mellom Den norske Forleggerforenig, 

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forvaltningsorganisasjonen LINO. 

Avtalen kan leses på hjemmesiden til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening: 

http://www.nffo.no/avtaler6.htm 

Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts/Social Sciences Citation Index/ 

Current Contents – Social and Behavioral Sciences/Studies on Woman and Gender Abstracts/ 

Sociology of Education Abstracts/Historical Abstracts 

Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, 

Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon 24 14 75 00. Telefax 24 14 75 01. 

e-post: abonnement@universitetsforlaget.no 

Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets 

egen hjemmeside:www.universitetforlaget.no/tfs 

© 2007 Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning 

Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Prepress AS. 

Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS 

ISSN 0040-716X

Innovasjonsprosesser i den 

nordiske periferi 

THE ROLE OF LOCAL 

GOVERNMENT IN PROCESSES 

OF INNOVATION IN THE 

NORDIC PERIPHERY 

In 2003-2004, a project aimed at mapping 

and analysing innovative processes 

in municipalities in the Nordic 

periphery was carried out jointly by 

researchers from Norway, Sweden, Finland, 

Iceland and the Faroe Islands. In 

a context of what may be called 

extreme geographical marginality, 

more than 300 local innovations were 

reported to have occurred during the 

previous few years. The concept of 

innovation utilized in this study was 

NILS AARSÆTHER 

nilsaa@sv.uit.no 

TORILL NYSETH 

torilln@sv.uit.no 

Keywords: • Municipalities 

• Nordic periphery 

• Innovations 

• Networking 

5 

© UNIVERSITETSFORLAGET 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING 

VOL 48, NR 1, 5–31 

broad, covering public sector as well as 

civil society innovations in addition to 

the traditional business innovation 

concept. Step 2 in the study was a follow-up 

analysis of 66 innovations, with 

one in each category being selected 

from each municipality on the basis of 

impact in form of added welfare value 

and transformative potential. A comparative 

analysis across municipalities 

and countries revealed extensive networking 

processes, often with international 

connections, behind most of the 

innovations; in addition, the role of the 

municipality was important in almost 

every case.

[ AARSÆTHER OG NYSETH ] 

nnovasjon har i løpet av den siste tiårsperioden blitt et hovedkonsept 

for lokal og regional utvikling. Innovasjon er blitt kalt vårt 

fremste kulturelle ledebilde (Arbo 2004:267). I diskusjoner om 

regional utvikling har innovasjon i stor grad vært forbundet med 

betydningen av de framvoksende regionale sentra og «industrielle distrikter» 

som kjennetegnes av et utstrakt bedriftssamarbeid og etter 

hvert også av høyteknologiske forskningsmiljøer (Isaksen 1993; 

Doloreux & Parto 2005). Interessen for å studere innovasjoner i de 

perifere, lokale samfunn utenfor de mer dynamiske regionene har 

vært relativt begrenset i nordisk sammenheng. Når denne delen av 

periferien har vært i fokus, har det ofte dreid seg om lokale samfunns 

respons på økonomisk omstrukturering og omstilling av tradisjonelle 

næringsveier. Dette er en problemstilling som selvsagt befinner seg i et 

berøringsfelt med innovasjon, men responser på omstillingsproblemer 

i periferien har ofte karakter av mobilisering for bevaring av arbeidsplasser 

og offentlige tjenestetilbud heller enn strategier for innovasjon. 

Denne artikkelen har imidlertid sitt fokus nettopp på utviklingen i 

Nordens periferi, i kommuner som må karakteriseres som svært sårbare 

på grunn av sin geografiske lokalisering. Hvor utbredt er innovative 

praksiser her, hvordan er de organisert, og hvilke effekter kan det 

eventuelt være tale om? 1 I 

I artikkelen anvender vi et utvidet innovasjonsbegrep, 

dvs. et innovasjonsbegrep som ikke er begrenset til 

næringsmessige forhold. Først presenterer vi den teoretiske bakgrunnen 

for den undersøkelsen som artikkelen bygger på. Deretter analyseres 

empiriske funn, der enheten i første omgang er kommuner, og i 

neste omgang et utvalg spesifikke innovasjonsprosesser i de undersøkte 

kommunene. Avslutningsvis drøftes disse funn med utgangspunkt 

i det teoretiske grunnlaget. 

PERIFERISAMFUNN I EN POSTINDUSTRIELL FASE 

Analysen av periferisamfunn i omdanning tar gjerne utgangspunkt i 

de problemer som avhengighet av primærnæringer medfører i en stadig 

mer globalisert økonomi. Men bildet av periferisamfunnet som 

Artikkelen er basert på et prosjekt finansiert av Nordregio, Stockholm, og inngår som del av det strategiske 

forskningsprosjektet «Globalisering nedenfra» ved SV-fakultetet, Universitetet i Tromsø. 

6

[ INNOVASJONSPROSESSER I DEN NORDISKE PERIFERI ] 

avhengig av primærnæringer og industri avledet av disse, må ikke 

overdrives. Offentlig tjenesteyting i kommunal regi har etter hvert 

blitt et klart økonomisk og sosialt tyngdepunkt i de nordiske periferisamfunn. 

Fra å være dominert av primærnæringer og tradisjonell foredlingsindustri, 

har den nordiske periferi i stigende grad blitt samfunn 

der det offentlige tjenesteapparatet dominerer. Allerede på 1980-tallet 

var dette blitt realiteten i norsk sammenheng: Serviceyting ble karakterisert 

som «åttiåras viktigste bygdenæring» (Aasbrenn 1984). Det er 

ingen grunn til å tro at situasjonen er en annen i dag. Men en studie 

av Håvard Teigen på samme tidspunkt viste også noe annet: Allerede 

på midten av 1980-tallet viste det seg at overføringer til individer 

(ulike former for trygder og pensjoner) utgjorde en langt større andel 

av den offentlige innsatsen i periferien enn finansieringen av det kommunale 

tjenesteapparatet (Teigen 1984:70). 

Avhengighet av «næringer i solnedgang» (jordbruk, skogbruk, 

fiske og tradisjonell foredlingsindustri) kombinert med gode velferdsstatlige 

kompensasjonsordninger vil, ut fra et konvensjonelt resonnement, 

ikke utgjøre noen gunstig basis for innovativ nærings- og 

samfunnsutvikling. Folk som blir berørt av rasjonalisering og nedleggelser 

vil oppleve svake insentiver til å involvere seg i innovasjonstiltak: 

Innenfor rammen av den nordiske velferdsstatsmodellen kan de 

som opplever tap av arbeidsplass og næringsinntekt nemlig påregne 

tilstrekkelig støtte til å opprettholde en anstendig levestandard, også 

om de velger å bli boende etter at grunnlaget for sysselsetting i privat 

sektor er blitt dramatisk redusert. «Trygdekommunen» er dermed en 

mulig karakteristikk av periferisamfunn der ikke bare produksjonsarbeidsplasser, 

men også arbeidsplasser i offentlig sektor, for eksempel 

gjennom nedlegging av skoler, er blitt en mangelvare. 

Når vi i tillegg vet at utdanningsnivået i periferien er lavere enn 

gjennomsnittet, og at gjennomtrekken i nøkkelstillinger innen offentlig 

administrasjon kan være stor, er det mange odds mot å tenke periferisamfunnet 

som en mulig arena for innovasjoner. Men dette dystre 

perspektivet utfordres. I media fortelles til stadighet «suksesshistoriene» 

om fornyelse og optimisme i enkelte periferisamfunn. Ikke bare i 

norsk sammenheng, men overalt i Norden rapporteres det om tilfeller 

av vellykkede nyskapingstiltak i utkantområder, ofte knyttet til forekomsten 

av ildsjeler og samfunnsentreprenørskap. Enkelttilfeller av 

7


fornyelse finnes uten tvil, men det spørsmålet vi stiller er om disse tilfellene 

er unntaket som bekrefter regelen, eller om de kan være 

uttrykk for en gjennomgående tendens. Det moderne periferisamfunnet, 

som i nordisk sammenheng for lengst er integrert i velferdsstaten, 

kan altså tenkes å utvikle seg i høyst forskjellige retninger i en etterindustriell 

fase. Offentlige støtteordninger kan sannsynligvis fungere 

både passiviserende og stimulerende i forhold til lokal samfunnsutvikling. 

ET UTVIDET INNOVASJONSBEGREP 

Vårt utgangspunkt er et bredt innovasjonsbegrep. Vi har ikke bare 

vært interessert i de innovasjoner som kan relateres til markedssegmentet 

og til teknologiutvikling, slik begrepet enten defineres eller tas 

for gitt i diskurser om regional og lokal utvikling (Isaksen 1993:3; 

Storper 1997:14). Også nye tiltak innen kommunal tjenesteproduksjon 

og planlegging, og nyskaping i det sivile samfunn, bør etter vårt 

syn kunne inkluderes i et innovasjonsbegrep som er relatert til lokal 

og regional samfunnsutvikling. 2 En begrunnelse for å anvende et 

bredt innovasjonsbegrep er det faktum at i mindre lokalsamfunn er 

skillelinjene mellom offentlig, privat og sivil sektor lettere å passere, 

og i mange tilfeller er aktører fra flere sektorer involvert i lokalt utviklingsarbeid 

(Højrup 1983; Almås 1995; Nilsen 1998). I forlengelsen 

av dette resonnementet antar vi at det kan foregå innovative aktiviteter 

både innenfor den kommunale organisasjonen og i det lokale sivilsamfunnet 

som kan ha positive virkninger også for det lokale 

næringslivet. Innovasjoner kan oppstå både innen, og på tvers av, det 

som til vanlig oppfattes som distinkte sosiale felt eller sektorer. De tre 

leddene i innovasjonsbegrepet henspeiler på diskurser som akademisk 

sett gjerne foregår innen henholdsvis økonomisk geografi, statsvitenskap, 

sosiologi og antropologi. Men nettopp studier av innovasjon 

kan vise verdien av å operere på tvers av de klassiske disiplingrenser – 

og vår ambisjon er å utnytte innsikt fra flere fagtradisjoner i forsøket 

på å identifisere innovasjonspotensialet i periferiens lokalsamfunn. 

En innovasjon er ikke nødvendigvis en oppfinnelse («invention»). 

En vellykket, lokalt tilpasset «import» vil vi klassifisere som en innovasjon, 

men da med vekt på at den nettopp er lokalt tilpasset (Rogers 

1998). Om et etablert standardkonsept blir tatt i bruk i en ny lokal 

8


sammenheng for første gang – for eksempel etablering av en avdeling 

av en varehandelskjede – vil det ikke være en lokal innovasjon. Men 

dersom en slik avdeling markedsfører et nytt lokalt nisjeprodukt, vil 

imidlertid en slik praksis bli betraktet som en innovasjon. Med innovasjon 

mener vi 

prosessen med å utvikle nye løsninger på lokale problem, som en respons på 

de utfordringer som kan knyttes til en stadig mer globalisert og teknologibasert 

økonomi og de transformasjonsprosesser som dette utløser. Innovasjon 

er i dette bildet nye praksiser som skaper bedre levevilkår, sysselsetting og 

økonomisk aktivitet lokalt (Aarsæther & Suopajärvi 2004:16). 

At vi har et fokus på utfordringer som ligger i den stadig mer globaliserte 

økonomien, betyr ikke at den enkelte innovasjon eksplisitt forholder 

seg til globaliseringsprosessen, men vi anser det som viktig å 

teste ut i hvilken grad det er slike forbindelseslinjer, direkte eller indirekte. 

Et krav er også at innovasjonen må ha en positiv samfunnsmessig 

effekt i den forstand at det er tiltak som sikrer eller tilfører arbeidsplasser 

eller velferd for lokalsamfunnet – altså en gevinst ut over inntekter 

for den enkelte innovatør. 

FOREKOMSTEN AV INNOVASJONER I PERIFERIEN 

– HVA KAN FORKLARE FORSKJELLER? 

Vi antar at forekomsten av innovasjoner vil variere mellom stedssamfunn 

i de ulike nordiske land, også om vi legger et bredt innovasjonsbegrep 

til grunn. Og vi vil anta at faktorer både på mikronivå og på 

makronivå vil kunne forklare slik variasjon. 

ENTREPRENØRSKAP OG ILDSJELER. På mikronivået vil forekomsten 

av individuelt entreprenørskap være det klassiske utgangspunktet for 

den type studie vi tar for oss her (Barth 1972). En teori om entreprenørskap 

har sitt fokus på enkeltaktørers spesielle forutsetninger for å 

gå på tvers av tilvante forestillinger om hva som er mulig å få til, og 

på evnen til å mobilisere ressurser fra omgivelsene for å realisere nye 

tiltak. Entreprenørskap dreier seg vanligvis om private forretningsideer, 

der den samfunnsmessige interessen knytter seg til mulige positive 

ringvirkninger i form av arbeidsplasser og økt økonomisk 

9


aktivitet i det lokale samfunnet. Men det fins også individuelt entreprenørskap 

med eksplisitte kollektive siktemål, både innenfor 

næringslivet og i det sivile samfunnet. Vi ser ikke bort fra at individuelt 

entreprenørskap kan være den forklaringen på innovativ atferd 

som til syvende og sist har sterkest utsagnskraft. Hvor og når entreprenørskap 

får betydning for et mindre steds utvikling, er det imidlertid 

vanskeligere å si noe om. En nøkkelperson kan i det ene 

øyeblikket opptre på arenaen, for så i neste omgang falle fra eller 

flytte – og virkningene av slike hendelser for et bestemt tiltak kan 

være helt avgjørende. 

SOSIAL KAPITAL OG NETTVERK. Som et motstykke til teorien om 

individuelt entreprenørskap, finner vi teorier om steders egenskaper 

når det gjelder å stimulere til kollektiv problemløsning. Det kan dreie 

seg om teorier som betoner fellesskapelige initiativ basert for eksempel 

på lokale aktørers evne til å inngå i ulike former for nettverk, noe 

som i sin tur muliggjør mobilisering og samarbeid. Slike teorier kan 

være basert på et kulturperspektiv (steder der det er sterke normer om 

å bidra, den nordiske dugnadsånden) eller på et perspektiv som betoner 

den positive virkningen et allsidig organisasjonsliv kan ha for kreative 

praksiser (Putnam 1993; Nyseth & Aarsæther 2002). I en studie 

av innovasjon i Nordens periferi vil begrepet nettverk naturlig måtte 

ha en sentral plass. De miljøene vi undersøker her er altfor små og for 

perifert beliggende til at de, innenfor sin geografiske ramme, kan oppvise 

muligheter for lokale synergieffekter med betydning for nyskaping. 

Synergieffekter skapt av geografisk nærhet og stort 

befolkningsgrunnlag regnes jo som helt avgjørende faktorer i innovasjonsdiskursen 

(Storper 1997:41). I små periferikommuner vil både 

næringsgrunnlaget og offentlig sektor utgjøre «tynne» miljøer, sammenliknet 

med sentralt beliggende og større geografiske enheter. Ut 

over det handikap som ligger i manglende «kritisk masse», er det 

grunn til å anta at nivået på utdanning og formell kompetanse i periferiens 

befolkning ligger et hakk under gjennomsnittet. 

Disse resonnementene leder imidlertid fram til en hypotese om at i 

den grad det faktisk finnes innovativ virksomhet i slike lokale miljøer, 

må den være befordret av et utstrakt nettverksarbeid. Poenget med 

lav formell kompetanse, også understreket av at det er mange som tar 

10


jobber i periferien som første steg i en administrativ karriere, skulle 

tilsi at det eksisterer sterke insentiver for lokale aktører til å ta kontakt 

utad for å konsultere og innhente informasjon, og at dette vil 

gjelde både i privat, sivil og offentlig sektor. 

Selv om lokalt nettverk i form av tette relasjoner mellom kommune, 

privat sektor og sivilsamfunn må antas å være til stede i rikt 

monn innad i periferisamfunnet, vil denne form for sosial kapital kanskje 

være av begrenset verdi når det gjelder nyskaping, og spesielt i en 

initiativfase. En god beholdning av sosial kapital kan nok gi gevinster 

i form av både lokal mobilisering og stor fleksibilitet, men horisontale 

nettverk antas ikke å være tilstrekkelig til å danne en plattform for 

initiering av innovasjoner lokalt (Woolcock 1998). Det er evnen til å 

overskride konvensjonelle grenser og å søke ut over det lokale som 

gjør nettverksperspektivet interessant når vi undersøker periferiens 

innovasjonsevne. Men selv om situasjonen – det å leve i den ekstreme 

periferien – i seg selv skaper visse insentiver til å bygge og utnytte 

slike nettverk, så kreves det visse personlige og relasjonelle ferdigheter 

og ressurser, og disse er selvsagt ikke likt fordelt. Vi vil derfor forvente 

at noen periferisamfunn mer enn andre er i stand til å utvise 

innovative aktiviteter. 

KOMMUNENS ROLLE. En tredje faktor som vi antar kan være vesentlig 

for å forklare innovative praksiser i samfunn som har alle odds mot 

seg, er kommunen, ettersom den i dag framtrer som institusjonen par 

excellence i periferiens sosiale landskap. Er det organisering og innsats 

i regi av «Utviklingskommunen» (Finstad & Aarsæther 2003) 

som kan forklare tendenser i retning av en mer innovativ periferi? Vi 

vet fra tidligere studier at kommunene kan være sentrale aktører i 

lokal næringsutvikling (Bukve 2001). Men én ting er å mobilisere mot 

bedriftsnedleggelser og kreve statlige kompensasjonsordninger av kollektiv 

karakter (omstillingsmidler). Å utløse egne ressurser til selv å 

skape innovasjoner, stiller imidlertid helt andre krav. En spesifikt 

lokalpolitisk agenda, altså et lokalt folkestyre som ikke er begrenset 

til bare å forholde seg til overordnet politikkutforming, finnes kanskje 

først og fremst i de nordiske land (Albæk, Rose, Strömberg & Ståhlberg 

1996). Dette kan være grunnen til at teoriutvikling på dette feltet 

som har et globalt siktemål ikke legger så stor vekt på lokalpolitik- 

11


kens betydning for lokal utvikling. Lokalt demokrati, utstyrt med ressurser 

til å utøve støtte til innovasjonsarbeid, er ikke en universell 

ordning. Men ut fra kommuneinstitusjonens sterke stilling i de nordiske 

periferisamfunn, er det gode grunner for å vektlegge nettopp 

betydningen av kommune og lokalpolitikk når det dreier seg om å 

analysere forekomster av innovativ praksis. Ikke minst bør det kunne 

gjelde i periferien, der den kommunale institusjonen står for en større 

del av de totale økonomiske omløpsmidler og sysselsettingen enn hva 

tilfellet er i større og mer sentralt lokaliserte kommuner. 

Kommunens rolle i forhold til lokalt innovasjonsarbeid vil i all 

hovedsak være forskjellig fra den daglige praksis i omsorgs- og utdanningssektorene. 

Det ligger i sakens natur at en kommune ikke selv 

står for bedriftsinnovasjoner, men den kan likevel være dypt involvert. 

Når vi tar for oss kommunens rolle i innovasjonsarbeid, vil det 

kreve en tilnærming som fanges opp bedre av det etter hvert innarbeidede 

«governance»-begrepet heller enn av et klassisk «government»perspektiv 

på offentlig politikk. I norsk sammenheng er det også et 

eksplisitt krav om at det private lokale næringsliv skal være en deltaker 

i prosessen med utformingen av strategiske næringsplaner i kommunene 

(Ringholm et al. 1994:6). 

Innovasjonsstudier i lokalpolitikken er faktisk ingen nyhet; det er 

noe som har vært studert siden 1970-tallet (Bingham 1976). På den 

andre siden har denne typer studier vanligvis dreid seg om nye organisasjonsløsninger 

og utvikling av ny teknologi innenfor lokal administrasjon 

og tjenesteyting. I Jonny Holbeks studie av innovasjonsprosesser i 

norske kommuner på 1980-tallet, vektlegges spesielt pådrivers rolle i 

prosessene, dvs. entreprenørmodellen brukes for å forklare innovasjoners 

oppkomst og gjennomslag i offentlig sektor (Holbek 1993). Men 

i oppsummeringen nevner Holbek interessant nok tre «substitutter» 

som kan erstatte pådriverrollen: Det dreier seg om organisasjonsmedlemmers 

positive holdning til innovasjon, til team- eller lagarbeid som 

kan erstatte pådriverens integratoraktiviteter, og til formalisering og 

etablering av rutiner i implementeringen av innovasjonsprosessen 

(Holbek 1993:166). Dette åpner for nettopp en kombinasjon av personlige 

egenskaper, nettverk og formelle prosedyrer i innovasjonsprosesser, 

også innenfor offentlig sektor. Dette resonnementet støttes 

12


også av studier av entreprenørskap i offentlig sektor i Storbritannia 

(Bartlett & Dibben 2002). 

Når det gjelder studier av næringsmessige eller sivile innovasjoner, 

altså ut over egen organisasjon, er det så langt utført få studier som 

inkluderer kommunen. De studiene som finnes har gjerne enten et 

næringsperspektiv, eller det dreier seg om organisering og omstilling i 

offentlig sektor. Vår tilnærmingsmåte vil være å ta utgangspunkt i alle 

former for nyskapende tiltak som er realisert i kommunen som lokalt 

samfunn – både innenfor og utenfor kommunen som institusjon. 

Samtidig vil vi understreke betydningen av å holde fast ved det kommunale 

perspektivet som inntak til å kartlegge innovasjon, ut fra en 

forståelse av kommunen som den institusjonen som best er i stand til 

å ivareta et totalansvar for utviklingen innenfor det geografiske området 

som er definert ved kommunegrensene. 

STRUKTURELLE FAKTORER. Ser vi ut over det lokale nivås sosiale og 

institusjonelle ressurser, vil det være relevant å vurdere i hvilken grad 

det kan være strukturelle faktorer som kan ha betydning for forekomsten 

av innovasjoner. Noen slike strukturelle trekk kan være mer eller 

mindre felles for alle periferisamfunn, mens andre kan være til stede i 

noen bestemte lokale kontekster. En strukturell faktor som kan tenkes 

å befordre innovasjon i periferisamfunnet er tilgangen til moderne 

informasjonsteknologi (Internett, e-post, mobiltelefoni) som kan 

kompensere for avstands- og skalaproblemer. Men på dette området 

skjer utviklingen i så stor fart at det er vanskelig å operere med noenlunde 

bestandige skiller mellom ulike stedssamfunn når det gjelder 

dekningsområder for mobiltelefoni og utbygging av ulike typer bredbåndsløsninger. 

Andre og mer stabile strukturelle faktorer med antatt 

betydning for næringsmessig utvikling kan raskt endre «fortegn»: 

Perifer lokalisering kan bli et pluss når det gjelder forutsetninger for 

lokalisering av havbruksanlegg og for visse typer turisme – her vil det 

være nettopp fravær av visse typer utbygd infrastruktur som øker 

attraktiviteten. Når vi skal operasjonalisere strukturelle forhold, vil vi 

være henvist til å bruke enkle demografiske data – i dette tilfellet med 

en antakelse om at større kommuner vil representere mer innovative 

miljøer i kraft av sin befolkningsstørrelse enn små kommuner. Fra en 

tidligere studie ble det rapportert at kommuner i Vest-Norden (Island, 

13


Færøyene, Grønland og kyst-Norge) og kommuner i Øst-Norden 

(Finland, Sverige, innlands-Norge) utviste ulike forutsetninger for 

innretning av lokalt utviklingsarbeid (Bærenholdt 2002). Sjøfarts- og 

fiskerimiljøet antas å befordre innovasjoner i større grad enn miljøet i 

innlands-Norden, på grunn av at næringslivet i kystområdene i større 

grad er innvevd i internasjonale nettverk. 

INSTITUSJONELLE RAMMER. Vi vil også ta i betraktning den eventuelle 

betydningen av det institusjonelle rammeverket som innovasjonsarbeid 

i ulike nordiske land inngår i – her i første rekke de statlige 

«utviklingsbyråkratier» – hvilken betydning har ordninger og institusjoner 

på nasjonalt og regionalt nivå for utvikling i de perifere områdene? 

Er det stor forskjell mellom generelle offentlige institusjoner i 

ulike nordiske land når det gjelder å tilgodese periferisamfunn? En 

enkel antakelse her er at kommuner i Norge, Sverige og Finland vil 

skille seg ut positivt mht. innovasjoner ved at kommunene i disse landene 

enten har et velutbygd kommunalt næringsapparat og økonomiske 

støtteordninger som for eksempel tilgang på næringsfond/ 

Innovasjon Norge, eller EU-midler for svenske og finske kommuner, 

mens periferikommuner på Island og Færøyene må antas ikke å ha tilgang 

til slike støtteordninger i samme grad. 

SAMVIRKENDE FAKTORER. Forekomsten av innovasjoner vil opplagt 

være et resultat av mange samvirkende faktorer. Akkurat dette har 

flere av de teoriene som er utviklet for å forklare lokal utvikling og 

innovasjoner tatt høyde for. Både mikro- og makroforhold trekkes 

inn, ikke som alternative, men som supplerende element i forklaringer. 

Men felles for flere av teoridanningene som tar mål av seg til å 

forklare lokal utvikling, er en svak kopling til aktivitetene i det lokale 

folkestyret. Dette gjelder for eksempel Michael Storper, som i The 

Regional World uttrykker skepsis til hva en politisk lokalisme kan tilføre 

når det gjelder læringspotensialet til småbedrifter i periferien 

(Storper 1997:282–83). På samme måte har Markku Tykkyläinen 

utviklet en teori som betoner samspillet mellom en rekke faktorer for 

å forklare lokal utvikling. Denne flerfaktorteorien er utviklet på 

grunnlag av komparative studier av lokale utviklingsprosjekt i alle 

verdensdeler (Tykkyläinen 1998). Her legges det vekt på forhold som 

14


nøkkelaktørers formelle kompetanse, lokal forankring og integrering 

av tiltak i forhold til lokale ressurser og i forhold til lokalt nettverksarbeid. 

Den lokalpolitiske komponenten i teorien er imidlertid svakt 

utviklet i den forstand at det lokalpolitiske nivås rolle her er begrenset 

til å kunne «filtrere» eller å påvirke overordnede politiske organers 

utforming og praktisering av regionalpolitiske ordninger, slik at de 

kan fungere best mulig i forhold til lokale behov (Tykkyläinen 

1998:351). 

DATAGRUNNLAGET 

Forskningsprosjektet ble metodisk delt inn i to faser: en kartleggingsfase 

for å få et grep på omfanget av innovasjonsarbeid, og en fase 

med fokus på utvalgte innovasjoner. For å gjennomføre kartleggingsfasen, 

valgte vi ut 21 kommuner i Nordens periferi. Vi ønsket å få 

med et tilstrekkelig stort antall kommuner slik at våre funn kunne ha 

en viss grad av generaliserbarhet, og vi ønsket å ha med kommuner 

fra flest mulig av de nordiske land. Kommuner både fra det landfaste 

«Øst-Norden» og fra fiskeridistriktene i «Vest-Norden» var med i 

utvalget. For å vise bredden i kommunestørrelse, sørget vi for å få 

med en del kommuner med 10 000–25 000 innbyggere, i tillegg til 

småkommuner også med et folketall godt under 1000 innbyggere. 

At det fantes et regionalt samarbeidsorgan, Tornedalsrådet, som 

omfatter 13 grensekommuner i Finland, Sverige og Norge, gav oss et 

referansepunkt: Vi inkluderte alle disse kommunene fra det vi kan 

kalle den østnordiske periferien. I tillegg tok vi med den svenske kommunen 

Kalix (17 700 innb.) som grenser til Tornedalsregionen. 

Fra Vest-Nordens fiskeridistrikter valgte vi sju kommuner, fra hhv. 

Lofoten (to), Færøyene (tre) og Island (to). Prosjektet ble gjennomført 

som et samarbeid mellom forskere fra de aktuelle land, og delvis 

valgte vi ut kommuner der disse forskerne hadde gjort studier tidligere, 

for på denne måten å lette arbeidet med å sette seg inn i de spesifikke 

lokale forholdene. 

KARTLEGGINGSFASEN 

Kartleggingsfasen bestod i møter med den kommunale ledelsen i alle 

kommunene, der vi gjennomførte et gruppeintervju, i tillegg til individuelle 

intervjuer med ledere som ikke kunne være til stede under 

15


gruppeintervjuet. Under gruppeintervjuene inviterte vi deltakerne til å 

komme opp med forslag til hvilke innovasjoner som hadde blitt realisert 

lokalt i den siste tiårsperioden, og vi brukte da det utvidete innovasjonsbegrepet 

for å få en oversikt over eventuelle innovasjoner 

innenfor offentlig sektor, i næringslivet og i sivilsamfunnet. I den følgende 

tabellen har vi presentert en oversikt over kommunens folketall 

og antallet innovasjoner som ble nevnt under første intervjurunde, 

fordelt på næringslivet, offentlig sektor og sivilsamfunnet. 

TABELL 1. Innovasjoner i 21 kommuner i Nordens periferi 

«Øst- 

Norden» 

«Vest- 

Norden» 

Kommune Folketall 

2004 

Bedrifts/ 

nærings-innovasjoner 

Kartleggingsfasen, oppsummert i tabell 1, viser for det første at det 

foregår en betydelig innovasjonsvirksomhet i nordiske periferikommuner, 

både innenfor den kommunale organisasjonen og i det lokale 

16 

Offentlig 

sektor-innovasjoner 

Sivilsamfunns-innovasjoner 

Innovasjoner 

totalt 

Finland Tornio 22155 6 4 3 13 

Ylitornio 5330 5 7 5 17 

Kolari 3911 5 5 6 16 

Pello 4625 6 4 4 14 

Enontekiö 2073 7 5 5 17 

Muonio 2460 7 4 2 13 

Sverige Kiruna 23407 7 10 3 20 

Pajala 7053 8 8 2 18 

Övertorneå 5331 8 14 2 24 

Haparanda 10341 4 7 1 12 

Kalix 17702 2 9 2 13 

Norge Storfjord 1911 6 4 3 13 

Kåfjord 2340 4 7 4 15 

Kautokeino 3007 5 8 1 14 

Røst 623 4 3 4 11 

Vestvågøy 10811 4 4 3 11 

Island Ísafjararbær 4153 8 8 1 17 

Hornafjörur 2332 8 6 1 15 

Færøyene Leirvíkar 884 3 3 4 10 

Gøta 1043 3 3 6 12 

Fuglafjarar 1591 4 6 6 16 

SUM 133083 114 129 68 311 

(Tabellen er modifisert fra Aarsæther 2004:31, tabell 1.3)


samfunn utenfor denne. I alt ble det registrert 311 innovasjonsprosjekter 

i de 21 kommunene, altså i gjennomsnitt ca. 15 tilfeller i hver 

kommune. For det andre er det verd å merke seg at vi har fått positiv 

respons på det treleddete innovasjonsbegrepet som ble utviklet for 

dette prosjektet. Vi fikk oppgitt flest tilfeller av innovasjon i offentlig 

sektor (129); ikke uventet ettersom vi spurte kommunale ledere i 

denne fasen av feltarbeidet. Men det er oppgitt nesten like mange 

næringsinnovasjoner (114). Oppgitte innovasjoner i det sivile samfunnet 

var det noe færre av, men fra lederne i de 21 kommunene ble 

det nevnt i alt 68 slike, og det ble nevnt minst én i hver kommune. 

Hadde vi avgrenset innovasjonsbegrepet til å dekke enten offentlig 

sektor eller næringslivet, ville vi sittet igjen med et høyst ufullstendig 

bilde av hva nyskaping i periferien dreier seg om. Sivilsamfunnskategorien 

gav også mening, men her måtte det mer forklaring og utdyping 

av hva vi var ute etter, i intervjusituasjonen. Stikkord som 

«kulturlivet» og «frivillig sektor» ble benyttet for å konkretisere hva 

som kunne ligge i sivilsamfunnsbegrepet. Kategoriseringen av den 

enkelte innovasjonsprosess kunne også by på problemer: Det var vanskelig 

å plassere enkelte av tiltakene som entydig næringsmessige, 

offentlig-politiske eller sivile. Og for enkelte av prosessene lå det innovative 

elementet nettopp i at det var mulig å skape produktive overlapp 

mellom offentlig, privat og frivillig sektor. I slike tilfeller ble 

innovasjonen kategorisert ut fra vår vurdering av hvor tyngdepunktet 

lå. Ettersom denne studien også inkluderer en mer intensiv analyse av 

utvalgte innovasjoner, fant vi å kunne leve med en til tider litt for bastant 

inndeling i de tre kategoriene. 

Ettersom vi ikke har tilsvarende undersøkelser å sammenlikne 

med, og heller ikke har tidsseriedata, er det vanskelig å vurdere om 

den registrerte utbredelsen av innovasjoner er spesielt stor, og om den 

er i vekst eller ikke. Det vi kan si noe om, er at iallfall disse periferisamfunnene 

ikke er blitt «hektet av» utviklingen og har degenerert 

kulturelt, slik Manuel Castells har omtalt utviklingen av periferisamfunnet 

i informasjonsalderen (Castells 1997:65). Uten at vi så langt 

har tatt stilling til effektene av innovasjonsarbeidet, kan vi si at vi i 

alle fall har å gjøre med et betydelig omfang av lokalt initiativ i en 

fase der det å ha et lite befolkningsgrunnlag og det å ligge langt unna 

17


«begivenhetenes sentrum» har blitt oppfattet som et større handikap 

enn det var i industri- og velferdssamfunnets glanstid. 

STORE OG SMÅ. Som det framgår av tabellen, er det i utgangspunktet 

et sprik i størrelse mellom de minste (Røst, Leirvikar og Gøta) og de 

største (Kiruna og Tornio). De største kommunene i materialet er 

først og fremst svenske: Kiruna, Kalix, Haparanda, en finsk (Tornio) 

og en norsk (Vestvågøy). Spredningen mellom store og små kommuner 

er imidlertid påfallende liten når det gjelder omfanget av rapporterte 

innovasjoner. Til og med i de minste kommunene ble det nevnt 

minst ti innovasjoner. Antallet registrerte innovasjoner i denne undersøkelsen 

gir imidlertid ikke et fullgodt bilde av den faktiske innovasjonsaktiviteten 

i den enkelte kommune. Dette beror på måten 

innovasjonene er kartlagt på, som her dreier seg om selvrapportering 

framkommet gjennom gruppeintervju med den kommunale ledelse. 

Det er sannsynligvis noe underrapportering, spesielt i de største kommunene. 

3 

Det er imidlertid en del andre strukturelle forhold enn kommunestørrelse 

som må trekkes inn når det gjelder fordeling mellom 

næringsinnovasjoner, offentlige innovasjoner og sivilsamfunnsinnovasjoner. 

Det gjelder først og fremst kommunenes funksjoner. Selv om 

likhetstrekkene er flere enn forskjellene, er det noen viktige forskjeller 

først og fremst mellom kommunene på Færøyene og kommunene i de 

øvrige nordiske land når det gjelder kommunalisering av velferdsoppgavene. 

På Færøyene er kommunene svært små og ikke så sterkt 

utbygd på velferdssida, og de har tradisjonelt ikke hatt ansvar for å 

drive eldreomsorg (syke- og pleiehjem for eldre). To av innovasjonene 

som vi har registrert innenfor offentlig sektor er nettopp pleiehjem for 

eldre, drevet fram gjennom lokale prosesser der store deler av det 

lokale sivilsamfunnet ble mobilisert. 

ØST OG VEST. Fordelingen av typer innovasjoner var også tilnærmet lik 

om vi sammenlikner kommunene i skogsdistriktene (Øst-Norden) 

med kommunene i marint miljø (Vest-Norden). Og i samtlige kommuner 

lyktes det å finne eksempler på innovasjoner både innen 

offentlig sektor, næringsliv og sivilsamfunn. 

18


FRA LAND TIL LAND. Oversikten over registrerte innovasjoner viste 

svært liten variasjon mellom kommuner fra de fem nordiske land: 

Størst var det gjennomsnittlige antallet i Sverige (17,5), og minst på 

Færøyene (13). Forskjellen er imidlertid svært liten, ikke minst når vi 

tar i betraktning hvor stor forskjellen er i kommunestørrelse mellom 

disse to land. Ettersom registreringen av innovasjonene ble gjennomført 

av seks ulike forskergrupper, er likheten mellom landene påfallende 

når det gjelder omfanget av innovasjoner i periferisamfunn. 

Kartleggingsfasen viser for det første at det treleddede innovasjonsbegrepet 

gir mening for dem vi har intervjuet. Dette er kanskje 

ikke så oppsiktvekkende, all den stund vi eksplisitt brukte de tre kategoriene 

når vi spurte etter eksempler på innovasjoner. På den andre 

siden anser vi det som viktig å få formidlet at denne bredden er til 

stede, for å minne om at innovasjon ikke nødvendigvis er begrenset til 

næringsrettet virksomhet. Videre mener vi å kunne konkludere med 

at det finnes et betydelig innslag av innovasjonsvirksomhet i samtlige 

undersøkte periferikommuner. 

CASE-STUDIENE: UTVALGTE INNOVASJONER I 21 KOMMUNER 

Andre fase i datainnsamlingen startet med en utvalgsprosess der vi 

i samarbeid med kommunale ledere diskuterte oss fram til hva som 

kunne være de mest betydningsfulle innovasjonene innenfor hver 

kategori, med sikte på å legge til rette for en oppfølgende studie av tre 

innovasjoner i hver kommune. De kriteriene vi anvendte, var en vurdering 

av innovasjoners betydning i form av en lokal velferdsmessig 

effekt. Dette kunne dreie seg om det ble skapt nye arbeidsplasser eller 

om innovasjonen hadde virket positivt inn på lokale levekår. I tillegg 

la vi vekt på å få med innovasjoner som hadde et «transformativt 

potensial». Dette dreier seg om innovasjoner som vi vurderte som viktige 

for å forstå endringer i praksisformer i det lokale samfunnet i 

overgangen fra et «stabilt» velferdssamfunn på 1970-tallet til i løpet 

av de siste tiår å bli eksponert for nye globale impulser – og restriksjoner. 

Dette vil være innovasjoner som pekte ut over det lokale næringsgrunnlaget, 

innovasjoner som hadde moderne informasjonsteknologi 

som plattform, som mobiliserte nye grupper, skapte nye relasjoner og 

nye organisasjonsformer. 

19


Prosessen med utvalg av minst én innovasjon i hver kategori, hhv. 

offentlig sektor, næring og sivilsamfunn, lot seg gjennomføre i samtlige 

21 kommuner, med små modifiseringer av opplegget (unntaket 

var en kommune der det ikke lyktes oss å identifisere noen betydningsfull 

innovasjon innen privat sektor). Utvalgsprosessen resulterte 

i 66 innovasjoner som prosjektgruppa tok mål av seg til å sette et 

nærmere fokus på. 4 Datainnsamlingen omkring den enkelte innovasjon 

skjedde gjennom en ny intervjurunde med besøk i den enkelte 

kommune, og med oppfølging ved bruk av telefon og e-post der det 

viste seg nødvendig. Vi la vekt på å være til stede og oppleve den 

enkelte virksomheten i funksjon for på denne måten å kunne kontrollere 

innholdet i det vi ble fortalt under intervjuene. 

Av de 66 innovasjonene er 24 definert innenfor privat sektor, 20 

innenfor offentlig sektor og 18 innenfor sivil sektor. Typiske eksempler 

på næringsinnovasjoner innenfor privat sektor finner vi innenfor 

reiseliv, f.eks. fisketurismeanlegg, hotell, spa- og helseturismeprosjekter 

m.m. Men vi finner også etableringer innenfor høyteknologiske 

bransjer, f.eks. innenfor datateknologi, elektronikkindustri, mobiltelefoni, 

sjøfartsteknologi og romfartsteknologi. Næringsinnovasjoner 

som kan klassifiseres som produksjonsbedrifter som f.eks. baserer seg 

på nye konsepter innenfor tradisjonell råvareproduksjon, har vi også 

klassifisert som innovasjoner, for eksempel der lokale råvarer omdannes 

til kvalitetsprodukter beregnet på et nasjonalt og internasjonalt 

marked. Offentlig sektor-innovasjoner spenner også over et bredt 

spekter, fra pleiehjem for eldre, kommunale hjemmesider på Internett, 

nye kommunale strategier og planer for lokal utvikling, til kompetansesentra 

som tilbyr skreddersydd høyere utdanning tilpasset lokale 

forutsetninger. Innovasjoner innenfor sivil sektor omfatter ulike typer 

festivaler som formidler lokal kultur i en mer moderne og eksperimentell 

formdrakt, men det dreier seg også om nye institusjonelle arenaer 

og møteplasser for kulturproduksjon og formidling, samarbeid 

over landegrenser, både nært og fjernt, samt prosjekter som tar sikte 

på å styrke lokal identitet, som i denne konteksten særlig er knyttet til 

det etniske. 

Ved siden av å dokumentere prosessen kronologisk fra initiativ til 

implementering, og ved en vurdering av effekter i form av sysselsetting 

og antatte velferdsvirkninger, ble det på bakgrunn av resultat fra 

20


kartleggingsfasen spesielt lagt vekt på en systematisk kartlegging av 

nettverksaspektet ved den enkelte innovasjon, inkludert entreprenørskap, 

samt kommunens rolle i den enkelte innovasjonsprosess. 

Dermed ble enhetene i denne delen av undersøkelsen både de 66 

utvalgte innovasjonene og de 21 kommunene. Kommunene ble her 

studert gjennom deres (eventuelle) befatning med de utvalgte innovasjonene, 

og altså ikke med utgangspunkt i den enkelte kommunes 

organisasjon. Rapporteringen av denne delen av undersøkelsen er 

gjennomført som seks regionale rapporter, 5 der informasjon om aktuelle 

kommuner og innovasjoner er sammenfattet og analysert. 

I den neste seksjonen vil vi ved hjelp av eksempler fra noen av de 

66 innovasjonene gå nærmere inn på de faktorene av mer prosessuell 

karakter som vi antar kan ha betydning for hvordan innovasjoner 

utvikles. Først vil vi diskutere betydningen av nettverk og entreprenørskap 

i innovasjonsarbeidet, og deretter tar vi for oss forholdet 

mellom innovasjoner og kommunal virksomhet. 

INDIVIDUELT ENTREPRENØRSKAP? Gjennomgangen av de 66 utvalgte 

innovasjonene viser at vi finner den klassiske individuelle entreprenøren 

også i periferien. Noen av de beste eksemplene på det har vi 

funnet i innovasjonene fra Lofotenregionen. De nye firmaene «Lofoten 

Produkter» og «Poseidon» springer ut av initiativ og oppfølging 

fra dyktige entreprenører. Lofoten Produkter bearbeider fiskeprodukter 

og selger dem under merkevaren Lofoten. Stedsnavnet blir altså 

brukt for å tilføre en tilleggsverdi på produktet. Poseidon er en maritim 

teknologibedrift som utvikler og selger navigasjonsløsninger til et 

globalt marked. Selv om den individuelle entreprenør står sterkt i 

disse bedriftene, er det likevel de vertikale nettverkene som har vært 

avgjørende for deres suksess. For Poseidons del var en for eksempel 

avhengig av det statlige «Nyskapings- og Teknologi-programmet for 

Nord-Norge» (NT) for sin utvikling, og som de karakteriserer som en 

«intelligent partner» som ikke bare har støttet bedriften økonomisk. 

NT-programmet bidro også med kompetanse og teknologiske løsninger, 

og det har fungert som en aktiv dialogpartner i den videre utviklingen 

av bedriften. Når det gjelder «Lofoten Produkter», oppsto 

bedriften som et resultat av et samarbeid med «Lofot-kokkene», en 

gruppe høyt profilerte kokker på den lokale fiskerifagskolen som var 

21


opptatt av å profilere Lofoten som en region også for matopplevelser. 

Ved hjelp av deres kulinariske kompetanse satset bedriften på relativt 

få, men spesialiserte produkter beregnet på et høytbetalende marked 

(Røiseland & Granaas 2004). 

Disse eksemplene viser at enkeltindivider kan ha en rolle i en initiativfase, 

men det er problematisk å beskrive og ramme inn prosessen 

fra initiativ til gjennomføring innenfor et begrep om individuelt entreprenørskap. 

KOLLEKTIVT ORIENTERT ENTREPRENØRSKAP. Vi finner også det vi 

kunne kalle for kollektivt orientert entreprenørskap (Teigen 2004), og 

som det i noen sammenhenger vil være riktigere å benevne som tilfeller 

av kollektiv problemløsning. «Manndalen Sjøbuer» i Kåfjord 

kommune er en ny reiselivsbedrift rettet inn mot fisketurisme, der 

konseptet er kollektivt eierskap og drift av virksomheten. Denne løsningen 

springer dels ut av ideens opprinnelse i kommunalt organisert 

bygdeutviklingsprosjekt der hele lokalsamfunnet deltok med idémyldring. 

En spesiell eier- og driftsform er også valgt for å spre økonomisk 

risiko og lånebelastning, og ikke minst for å fordele inntektene på 

flere hushold, i tråd med uformelle tradisjoner i lokalsamfunnet. Vi 

anvender imidlertid kollektiv problemløsning mer spesifikt om innovasjoner 

som har oppstått i det sivile samfunn og som ikke er markedsbaserte. 

Riddu Riddu-festivalen (også i Kåfjord kommune) er et 

slikt eksempel, en festival som startet som en mer tradisjonell rockemønstring, 

med utspring i et sjøsamisk ungdomsmiljø, men som har 

utviklet seg til å bli en internasjonal urbefolkningsfestival med betydelig 

deltakelse fra urfolk ikke bare fra andre deler av Nord-kalotten 

men også fra andre verdensdeler (Nyseth & Pedersen 2005). Slike 

innovasjonsprosesser kjennetegnes av lokal mobilisering der det spesifikt 

lokale revitaliseres, for eksempel med utgangspunkt i en spesiell 

historie eller som her: basert på etniske strømninger og bevegelser 

knyttet til sjøsamisk identitetsdannelse. Den sterke veksten i festivaler 

synes å være et trekk ved det senmoderne samfunnet, og i de periferisamfunn 

vi har studert synes disse å fungere som viktige identitetsmarkører 

så vel som et viktig kontaktpunkt mot folk som har flyttet 

ut, men som føler et ansvar for å delta i arbeidet med å skape en positiv 

framtid for lokalsamfunnet. 

22


NETTVERK. Med utgangspunkt i et skille mellom horisontale og vertikale 

nettverksrelasjoner, kan vi analysere de 66 innovasjonene ut fra 

på den ene siden hvor stor betydning lokal mobilisering har, og på 

den andre siden hvor stor betydning nettverk opp mot eksterne kontakter 

har hatt (oftest i tillegg til en lokal mobilisering). Ved en slik 

gjennomgang ser vi faktisk et mønster: Innovasjonene i de små kommunene 

på Færøyene bærer preg av lokal mobilisering heller enn av 

vertikalt nettverksarbeid. Her stoler folk på egne krefter og sterk dugnadsånd 

når de realiserer sine nye tiltak. Men som tidligere nevnt er 

deler av «det nye» på Færøyene eldre institusjoner av en type som for 

lengst er innført på det velferdspolitiske standardrepertoaret i de 

øvrige nordiske land. Det rurale Færøy-samfunnet synes å ligge et 

hakk bak de øvrige nordiske periferisamfunnene både når det gjelder 

fokus og metode, men da innen offentlig sektor. På næringsområdet 

er vertikalt innrettet nettverksarbeid like vanlig her som i kommunene 

i de øvrige nordiske landene. Paradoksalt nok er de tre mikrokommunene 

på Færøyene faktisk de eneste i utvalget som utviser 

befolkningsvekst, og de eneste der arbeidsledigheten er nærmest lik 

null (Myri & Biskopstø 2004: 42–43). 

Ser vi over til innovasjonene i de to islandske kommunene i studien, 

er vertikale nettverk langt mer framtredende, spesielt når det 

gjelder innovasjon i offentlig sektor. Her merker vi oss relasjoner som 

ser ut til å gå igjen også i en betydelig del av de innovasjoner vi har 

satt fokus på i Norge, Sverige, og Finland: nemlig tydelige nettverkskontakter 

oppover mot forskningsinstitusjoner, og da så vel til 

høyteknologiske og biovitenskapelige som til samfunnsfaglige og 

kulturfaglige forskningsmiljøer. Kontakt av vertikal karakter er til 

stede i alle næringsinnovasjoner, ettersom et vellykket næringsinitiativ 

i disse områdene alltid må basere seg på avtalte markedskontakter. De 

lokale markeder er for små til å være interessante, og det er få kunder 

som kan «kapres på veien» i disse områdene. Dels dreier det seg om å 

etablere uformelle kontakter mot kunder i bestemte regioner på det 

europeiske kontinent når det gjelder salg av nye og eksotiske reiselivsprodukter, 

dels dreier det seg om bygging av vertikale nettverk av en 

mer tradisjonell type når det gjelder vareeksport. 

Ettersom de fleste av de nettverksrelasjonene som er rapportert i 

dette prosjektet er av uformell karakter, kan en selvsagt reise spørs- 

23


målet om verdien av (formelle) regionalpolitiske virkemidler som står 

til disposisjon for lokal samfunnsutvikling. Vårt inntrykk er likevel at 

disse har stor betydning, men at hvilke instanser som aktiveres ser ut 

til å variere sterkt. Ut over de ressursene som kan mobiliseres gjennom 

kommunale, regionale og statlige regionalpolitiske organer, merker 

vi oss at innovasjonsprosesser i Sverige og Finland lett kommer i 

inngrep med ulike EU-programmer som tidvis kan inngå som viktige 

kilder til finansiering, til kompetansebygging og som kan bidra til 

utvidelse av nettverket. 

KOMMUNEN SOM UTFORDRINGSORIENTERT STØTTESPILLER. 

Knapt noen innovasjonsprosjekter i vårt utvalg er realisert uten kommunal 

medvirkning i en eller annen form. Kommunens sentrale rolle 

for utviklings- og innovasjonsarbeid er i høyeste grad bekreftet gjennom 

denne studien. Dersom en beskriver kommunen som bare en tjenesteproduserende 

organisasjon med demokratisk styring, vil en gå 

glipp av vesentlige egenskaper ved denne institusjonen. Samtidig har 

vi lett forgjeves etter et gjennomgående mønster eller en uttrykt politikk 

som kan sies å kjennetegne det omfattende utviklingsarbeidet. 

Vi utviklet en typologi for å beskrive ulike måter kommuner 

kunne tenkes å forholde seg til en innovasjon på, med en skala som 

gikk fra å være uinteressert, en hindring, til å være en mer uforpliktende 

økonomisk støttespiller, og over i mer proaktive roller som tilrettelegger/døråpner, 

partner, initiator og koordinator (Aarsæther & 

Suopajärvi 2004:20–21). En gjennomgang av kommunens rolle i forhold 

til de 66 utvalgte innovasjonene viser bare ett tilfelle av fravær 

av kommunal innsats. For noen få av innovasjonene kunne kommunene 

være negative eller passive i startfasen, for så å opptre mer aktivt 

og konstruktivt når initiativtakerne bak tiltaket viste vilje og evne til å 

følge opp. Men i det overveldende flertallet av innovasjonsprosessene 

kunne kommunene karakteriseres som positive medspillere. Rollene 

som «tilrettelegger/døråpner» og (økonomisk) «støttespiller» er de 

som blir nevnt med størst hyppighet i vårt materiale, fulgt av rollebetegnelsene 

«koordinator» og «partner». Rollen som «initiativtaker» 

var naturlig nok mest hyppig nevnt ved innovasjonsprosesser i offentlig 

sektor. Vi merket oss at kommunens opptreden i disse rollene 

kunne endre seg i løpet av en enkel innovasjonsprosess, og at kommu- 

24


nens måte å opptre på kunne veksle fra prosjekt til prosjekt innenfor 

samme kommune. Det var ikke påtakelige forskjeller å spore i utformingen 

av kommunens rolle landene imellom. 

Cecilia Waldenström, som var ansvarlig for analysen av de svenske 

innovasjonene og den kommunale responsen på disse, brukte ord som 

«utfordringsorientert» og «lærende organisasjon» for å sammenfatte 

kommunens rolle i lokalt innovasjonsarbeid (Waldenström 

2004:159f.). Dette er en treffende karakteristikk med gyldighet for 

hele det materialet som studien dekker. Selv om mange av kommunene 

har utviklet og vedtatt strategiske planer for lokal utvikling, kan 

det virke som om disse lett kan legges til side dersom det dukker opp 

et initiativ som ikke er forutsett i planen, men som kan se lovende ut 

og som bæres oppe av et sterkt lokalt engasjement. Det som så skjer, 

ser ut til å være at kommunen finner ut at den ikke selv har den kompetanse 

eller de midler som skal til for å realisere prosjektet. Men i og 

rundt den kommunale organisasjon finnes det folk som har kontakter 

både til å utløse ressurser utenfra, og til eventuelt å gå i forhandlinger 

med lokale entreprenører og aktivister om et partnerskap i realiseringen 

av nye prosjekter. Ingen kan forvente at en liten kommune til 

enhver tid har de ressurser og den kompetanse som skal til, i forhold 

til bredden i de mulige prosjekter som tidvis plasseres på «kommunens 

bord». 

Kanskje er det nettopp bevisstheten om disse manglene som stimulerer 

folk til å tenke i nettverk heller enn for eksempel å tenke i retning 

av et behov for utvidelse av kompetansegrunnlaget i organisasjonen. 

Når det gjelder innovasjonene innen kommunal serviceproduksjon, 

er stimulansen til å foreta nye grep ofte motivert av en stadig 

vanskeligere økonomisk situasjon. Etter en fase preget av velvillighet 

overfor nasjonenes periferisamfunn, lever vi nå i en tid preget av 

knapphet på offentlige midler, og med en hardhendt regning på kostnader 

som gjør at et høyst normalt tjenestenivå i perifere strøk lett 

kan framstilles som altfor sjenerøst og som misbruk av offentlige midler. 

Små skoler og klasser med få elever er eksempler på dette. 

ANDRE INSTITUSJONELLE ORDNINGER OG STRUKTURELLE FAK- 

TORER. Det finnes institusjonelle ordninger utenfor det kommunale 

apparat som kan ha hatt betydning for innovasjonene. I tillegg til 

25


støtteordninger i regi av fylkeskommuner og Innovasjon Norge, har 

også Samisk utviklingsfond hatt betydning for innovasjoner i Kåfjord 

og Kautokeino, som begge befinner seg innenfor fondets nedslagsfelt. 

På den andre siden av grensen har flere av de svenske og finske innovasjonene 

hatt tilgang på midler fra ordninger innenfor EU-systemet. 

Blant de utvalgte offentlige innovasjonene har vi med en romstasjon i 

Kiruna, som i tillegg til statlige og regionale midler også har fått økonomisk 

støtte fra EU. Midler fra den svenske stat bidro til etableringen 

av næringsinkubatoren i Haparanda, mens EU-midler har vært 

inne i utviklingen av det industrielle partnerskapet Evonet i Kalix. 

Grenseprosjektet mellom Tornio i Finland og Haparanda i Sverige ble 

delfinansiert av Inter-reg Programmet (EU), det samme gjelder for 

Bottenvik-markedet. Her bidro også kulturfondet for Lappland. På 

Færøyene og Island er prosjektene mer avhengige av markedet, av 

sivilsamfunnsbidrag og av kommunen. Her er de institusjonelle ordningene 

for regionalpolitisk støtte mindre omfattende, men flere av 

innovasjonene vi har registrert på Island har blitt realisert gjennom 

direkte kontakt med et universitet (som Nyheimar i Hornafjordur) 

eller med et departement (multikulturelt senter i Isafjordur). 

Forekomsten av entreprenørskap og gjennomføring av innovasjoner 

synes ikke systematisk betinget av strukturelle faktorer. Vi har 

f.eks. funnet det lite fruktbart å gå nærmere inn på skillet mellom små 

og store kommuner når det gjelder grad av suksess med innovasjoner. 

Det synes heller ikke å være noen klar sammenheng mellom bruk av 

nettverk og strukturelle faktorer. Også små kommuner utnytter nettverk 

og ny teknologi i utstrakt grad – langt på vei synes nettverk og 

informasjonsteknologi å kunne kompensere for perifer beliggenhet, 

for svak kompetanse eller lite folketall. De strukturelle faktorene 

betyr selvsagt noe, men konsekvensene blir betydelig dempet, også av 

institusjonelle ordninger som har en kompenserende effekt, sammen 

med nettverksbygging og tilgang til ny teknologi. 

DEN INNOVATIVE PERIFERIEN 

I dag utfordres periferikommunene ved at en stor del av befolkningen 

også her lever i en moderne, nærmest urban tjenesteøkonomi, mens 

andre innbyggeres livsform knyttes opp mot fiske, reindrift, skog- og 

jordbruk. Og i de siste tiårene «oppdages» og aktiviseres tradisjoner 

26


og ikke minst etnisk tilhørighet i flere av de områdene vi har undersøkt. 

Fra vår studie har vi sett at kommunene har vært svært aktive i 

å utvikle nye typer tiltak for å møte nye lokale behov. Det kan dreie 

seg om bruk av moderne teknologi i undervisning, nye planleggingsmetoder 

for bosetting av reindriftsfamilier, i utvikling av kunst- og 

kulturliv, og når det gjelder utvikling av nye og kreative typer servicetiltak 

for nabolag, for eldre, for personer med funksjonshemninger 

osv. Her spiller kommunene på lag med egen befolkning, men det legges 

også stor vekt på nettverk oppover i det politiske systemet som 

kan bidra til finansiering av forsøks- og innovasjonsvirksomhet. 

Identitetsdannelse er et nøkkelord når vi analyserer de mange tiltakene 

innenfor det sivile samfunnet i Nordens periferi. På den sivile 

arenaen dominerer de nye festivalene som dukker opp – noen med 

sterk tilknytning til lokal identitet og tradisjon, andre som forsøk på å 

hente inn fenomener som forbindes med sentrale strøk – som for 

eksempel en «fjellopera» i finske Kolari kommune. Oppslutningen 

om denne type nye sivilsamfunnstiltak kan være overveldende – med 

deltakerantall opp mot 5000 (fiskefestivalen i Enontekiö, urfolksmusikkfestivalen 

i Kåfjord) – og det er alltid en viss andel utflyttere blant 

publikum. Også dette faktumet – at utflyttede innbyggere har arenaer 

å komme tilbake på (ut over familien) – er noe som opplagt befordrer 

nettverkskontakt som kan komme til nytte i framtidig innovasjonsarbeid. 

«Nettverking» og kommunens sentrale posisjon er etter vårt syn 

en fortettet sammenfatning av de faktorer som har størst betydning 

for lokalt innovasjonsarbeid i Nordens periferi. Når vi framhever 

disse to faktorene, betyr det ikke at vi undervurderer faktorer som 

individuelt entreprenørskap eller strukturelle og institusjonelle faktorer. 

Men innenfor rammen av en flerfaktorforståelse av periferisamfunnets 

vilkår, vil vi argumentere for en sterkere vektlegging av 

kommunen som institusjon og nettverksarbeid som arbeidsmåte. Styringsimplikasjonene 

av våre funn er ikke umiddelbart entydige: Selv 

om aktørene som driver fram innovasjonene bruker metoder som er 

velkjente fra litteraturen om regionale innovasjonssystemer, vil det 

være feil å tale om at vi har identifisert ett eller flere slike systemer i 

den empirien vi har undersøkt. Vi har å gjøre med geografisk sett 

svært spredte miljøer, og det dreier seg om miljøer der den kommu- 

27


nale organisasjon har en dominerende og produktiv rolle i forhold til 

innovasjonsarbeidet. Både i skala og struktur skiller disse miljøene 

seg derfor klart fra «regionale innovasjonssystemer» der forskningsog 

teknologikomponenten står sentralt (jfr. Braczyk, Cooke & Heidenreich 

1998). Nettverkene som rammer inn innovasjonene fungerer 

best som uformelle praksiser, og det er kommunenes evne til å utvise 

fleksibilitet heller enn å styre etter vedtatte planer og strategier som 

ser ut til å ha betydning for innovasjonsarbeidet. Men både lokaldemokratiet 

og utøvelse av nettverksarbeid kan stimuleres gjennom 

regionale og nasjonale virkemidler. Poenget er at slike virkemidler må 

ha en «bottom-up»-karakter som gjør at forskjellighet i forutsetninger 

ikke blir et handikap. 

Innledningsvis presenterte vi det etterindustrielle periferisamfunnet 

som sterkt integrert i de enkelte nordiske velferdsstatlige systemer. 

Det at vi i denne undersøkelsen ser en tydelig innovativ holdning i 

periferien, betyr på ingen måte at disse samfunnene står på egne ben, 

frikoplet fra velferdsstatens formaliserte funksjonsmåte. I den grad vi 

ser en positiv utvikling i periferien, kommer den i høy grad som et 

resultat av årtier med velferdsstatlig utbygging og betydelige økonomiske 

overføringer. Denne satsingen har opplagt også bidratt til å 

dempe den negative befolkningsutviklingen. Av de 21 periferikommunene 

som har inngått i vår studie, har noen hatt en stabil befolkningsutvikling; 

for andre er en bratt nedgangskurve på 1990-tallet avløst 

av en mindre dramatisk nedgang i folketallet etter år 2000. Det er 

ingen dristig påstand å hevde at det er en forbindelse mellom forekomsten 

av lokale innovasjoner og den på mange måter sjenerøse tilnærmingen 

til velferdsbehovene i den nordiske periferi. Så blir 

utfordringen for det statlige (og regionale) nivå hvordan en kan bygge 

opp under et best mulig samspill mellom den kommunale virksomhet 

og den uformelt baserte kreativiteten som utfolder seg lokalt, 

næringsmessig og i det sivile samfunnet. 

Noter 

1. Empirisk baserer vi oss i stor grad på resultater fra NordRegio-prosjektet «Institutions 

and Innovations: The Role of the Municipality in the Transformation of the Nordic 

Periphery» (2003–2004) som ble ledet av Nils Aarsæther. Prosjektet inngår i 2. fase 

28


av Nordregios forskningsprogram «Future Challenges and Institutional Preconditions 

for Regional Development Policy» (2000–2004). 

2. Et enkelt søk på Google (november 2005) gav følgende antall treff: «Business innovations»: 

44.7 millioner; «Technological innovations»: 11.3 millioner; «Public sector 

innovations»: 7.8 millioner, og «Civil society innovations»: 3.2 millioner treff. 

3. Dette beror på at kartleggingen ble gjennomført med utgangspunkt i gruppeintervjuer 

med den kommunale ledelsen, som i små kommuner normalt vil sitte med god 

oversikt over dette, også når det gjelder privat og sivil sektor, mens det i større kommuner 

kan tenkes at en ikke sitter med en slik oversikt selv om mange kunne vise til f.eks. 

egenført statistikk over nyetablerte bedrifter. 

4. I noen få tilfeller viste det seg nesten umulig å velge mellom to svært interessante 

innovasjoner innen en kategori, og vi valgte derfor å ta med noen flere enn skjemaet 

med tre fra hver av de 21 kommunene skulle tilsi. 

5. Fra Færøyene (Myri & Biskopstø 2004), fra Island (Skaptadottir & Johanneson 

2004), fra Lofoten (Røiseland & Granås 2004), fra Nord-Troms/Finnmark (Nyseth & 

Aarsæther 2004), fra svensk side av Tornedalen pluss Kalix (Waldenström 2004) og fra 

finsk side av Tornedalen (Aho, Saarelainen & Suopajärvi 2004). 

Referanser 

Aho, Seppo, Tarja Saarelainen & Leena Suopajärvi (2004), «Creating the North by Innovations». 

I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio 

R2004:3. Stockholm: Nordregio. 

Albæk, Erik, Lawrence Rose, Lars Strömberg & Krister Ståhlberg (1996), Nordic Local 

Government. Helsinki: The Association of Finnish Local Authorities. 

Almås, Reidar (1995), Bygdeutvikling. Oslo: Det Norske Samlaget. 

Arbo, Peter (2004), «Kan innovasjon planlegges?». I: Peter Arbo & Hallgeir Gammelsæter, 

red., Innovasjonspolitikkens scenografi. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. 

Barth, Fredrik, red. (1972), The Role of the Entrepreneur in Social Change in Northern 

Norway. Bergen: Universitetsforlaget. 

Bartlett, Dean & Pauline Dibben (2002), «Public Sector Innovation and Entrepreneurship: 

Case-Studies from Local Government». Local Government Studies, 28 

(4):107–121. 

Bingham, Richard D. (1976), The Adoption of Innovation by Local Government. 

Toronto: Lexington Books. 

Braczyk, Hans, Philip Cooke & Martin Heidenreich, red. (1998), Regional Innovation 

Systems. London: UCL Press. 

Bukve, Oddbjørn (2001), Lokale utviklingsnettverk – Ein komparativ analyse av næringsutvikling 

i åtte kommunar. Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, 

Rapport nr 76. Bergen: Universitetet i Bergen. 

Bærenholdt, Jørgen Ole (2002), Coping Strategies and Regional Policies. Social Capital in 

the Nordic Peripheries. Nordregio R2002:4. Stockholm: Nordregio. 

Castells, Manuel (1997), The Information Age. Economy, Society and Culture. Volume II: 

The Power of Identity. Massachusetts: Blackwell Publishers. 

Doloreux, David & Saeed Parto (2005), «Regional Innovation Systems: Current Discourse 

and Challenges for Future Research». Technology in Society, 27 (2):133–154. 

Finstad, Nils & Nils Aarsæther (2003), Utviklingskommunen. Oslo: Kommuneforlaget. 

Holbek, Jonny (1993), «Lokale innovasjonstiltak – pådrivers plass som ildsjel og integrator». 

I: Harald Baldersheim, red., Ledelse og innovasjon i kommunene. Oslo: Tano. 

29


Højrup, Thomas (1983), Det glemte folk. Livsformer og centraldirigering. København: 

Institut for europæisk folkelivsforskning. 

Isaksen, Arne, red. (1993), Spesialiserte produksjonsområder i Norden. Uppsala: Nordisk 

Samhällsgeografisk Tidskrift. 

Isaksen, Arne (1997), Regional innovasjon: En ny strategi i tiltaksarbeid og regionalpolitikk 

R-03. Oslo: Step Group. 

Myri, Martha & Olga Biskopstø (2004), «Institutions and Innovations. The case of three 

municipalities in the Faroe Islands». I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic 

Periphery. Nordregio R2004:3. Stockholm: Nordregio. 

Nilsen, Ragnar (1998), Fjordfiskere og ressursbruk i nord. Oslo: Ad Notam Gyldendal. 

Nyseth, Torill & P. Pedersen (2005), «Globalisation from below: the revitalization of a 

coastal Sami community in northern Norway as part of the global discourse in indigenous 

identity». I: Garth Cant et al., red., Discourses and Silences: Indigenous 

peoples, risks and resistance. New Zealand: Canterbury University. 

Nyseth, Torill & Nils Aarsæther (2002), Nærdemokrati – teori og praksis. Oslo: Det Norske 

Samlaget. 

Nyseth, Torill & Nils Aarsæther (2004), «Innovations in Ethnic landscapes». I: Nils 

Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3. 

Stockholm: Nordregio. 

Putnam, Robert D. (1993), Making Democracy Work. Civic Traditions in Modern Italy. 

Princeton: Princeton University Press. 

Putnam, Robert D. (2000), Bowling Alone. The Collapse and Revival of American Community. 

New York: Simon & Schuster. 

Ringholm, Toril et al. (1994), «… og alle var enige om at det hadde vært en fin prosess.» 

Erfaringer med strategisk næringsplanlegging. Tromsø: NORUT Samfunnsforskning. 

Rogers, Mark (1998), The Definition and Measurement of Innovation. Melbourne: Melbourne 

Institute of Applied Economic and Social Research, The University of Melbourne. 

Røiseland, Asbjørn & Brynhild Granås (2004), «Innovative Approaches and Global Constraints». 

I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio 


Skaptadottir, Unnur Dis & Gunnar Tor Johanneson (2004), «The Role of Municipalities 

in Innovation. Innovations in three sectors of society in two municipalities in Iceland». 

I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery R2004:3. Stockholm: 

Nordregio. 

Storper, Michael (1997), The Regional World. Territorial Development in a Global Economy. 

New York: The Guildford Press. 

Teigen, Håvard (1984), «Styringssystem og regional fordeling av offentleg sysselsetting». 

I: J.C. Hansen, R. Mørk & N. Veggeland, red., Lokalisering, servicefordeling og sysselsetting 

innen offentlig sektor i Norge. Oslo: NordREFO og Gruppen for Ressursstudier. 

Teigen, Håvard (2004), «Kollektivt entreprenørskap: eit alternativ også for framtida?». I: 

Peter Arbo & Hallgeir Gammelsæter, red., Innovasjonspolitikkens scenografi. Nye 

perspektiver på næringsutvikling. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. 

Tykkyläinen, Markku (1998), «A Multi-Causal Theory of Local Economic Development». 

I: C. Neil & M. Tykkyläinen, red., Local Economic Development. A Geographical 

Comparison of Rural Community Restructuring. Tokyo: The United Nations 

University Press. 

Waldenström, Cecilia (2004), «From Inland to Coast. The Municipalities Across the Swedish 

North». I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio 


30


Woolcock, Michael (1998), «Social capital and economic development». Theory and 

Society, 27:151–208. 

Aarsæther, Nils, red. (2004), Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3. 


Aarsæther, Nils & Lena Suopajärvi (2004), «Innovations and Institutions in the North». 

I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3. 


Aasbrenn, K. (1984), «Serviceyting – åttiåras viktigste bygdenæring». I: J.C. Hansen, R. 

Mørk & N. Veggeland, red., Lokalisering, servicefordeling og sysselsetting innen 

offentlig sektor i Norge. Oslo: NordREFO og Gruppen for Ressursstudier. 

31

Nytt navn og fl ere utgaver 

Søkelys på arbeidslivet er et vitenskapelig tidsskrift som henvender seg til 

forskere, utredere, saks behandlere og beslutningstakere innenfor næringsliv, 

forvaltning og partene i arbeidslivet. 

Til nå har vi vært kjent som Søkelys på arbeidsmarkedet, men fra 2007 skifter tidsskriftet 

navn og fokus til Søkelys på arbeidslivet. Dette har vi gjort for å signalisere 

en bredere tilnærming til området. Samtidig går vi fra 2 til 3 utgaver per år. 

Tidsskriftet formidler forskning om arbeidslivet i Norge og Norden. Hoved temaene 

er arbeids ledighet og sysselsetting, arbeidsmarkeds politikk, lønns utvikling og 

arbeidsmiljø. Vekten ligger på empiriske studier av både kvalitativ og kvantitativ 

karakter. 

Abonnement koster kr 300,- per år og kan bestilles gjennom Institutt for 

samfunnsforskning: 

www.samfunnsforskning.no/sokelys

Foreldres etableringsstøtte: 

fra plikt til frivillighet? 

PARENTS' SUPPORT OF 

YOUNG ADULT CHILDREN: 

A SHIFT FROM DUTY TO 

VOLUNTARINESS? 

There are two key hypotheses within 

the social sciences that predict weakened 

norms of responsibility between 

family members. According to the 

crowding-out hypothesis, comprehensive 

welfare states have assumed 

responsibilities that previously rested 

with the family, in the process displacing 

family obligations. The individualization 

hypothesis speculates on 

whether modern societies, with their 

increased emphasis on individual 

choice and self-realization, will make 

the subjective contents of personal relationships 

more important at the 

expense of traditional feelings of commitment. 

Whether or not a weakening 

of obligation norms will lead to fewer 

TALE HELLEVIK 

tale.hellevik@nova.no 

Keywords: • Family relations 

• Financial support 

• Obligations 

• Individualization 

• Welfare state 

33 



VOL 48, NR 1, 33–61 

exchanges of support within families 

depends on how a more comprehensive 

welfare state and a more individualized 

society affect two other main motives 

for help: affection and reciprocity. The 

article studies changes in parents' feelings 

of responsibility towards young 

adult children, as well as changes in the 

actual occurrence of parental assistance. 

In the past ten years it has 

become more common in the Norwegian 

population to be of the opinion 

that children should be economically 

self-sufficient by the time they have left 

home, and that parents are not obligated 

to help out. At the same time, 

however, the giving of financial assistance 

has increased. This pattern indicates 

a shift in the motives behind parents' 

support of young adult children, 

i.e. from a sense of duty to more voluntary 

motivational factors.

[ HELLEVIK ] 

Føler familiemedlemmer mindre ansvar for å hjelpe hverandre i 

dag enn tidligere? Har familiens rolle som kilde til hjelp og 

støtte av den grunn blitt redusert? To sentrale sosiologiske 

hypoteser varsler begge endringsprosesser der forpliktelsesnormene 

mellom familiemedlemmer kan komme til å brytes ned. Erstatningshypotesen 

ser utviklingen som et resultat av at omfattende velferdsstater 

har påtatt seg betydelige forsørgings- og omsorgsoppgaver, og 

dermed fritatt familien fra sitt tidligere ansvar. Ifølge individualiseringshypotesen 

er økt vektlegging av individuell valgfrihet og selvrealisering 

et viktig aspekt ved moderne samfunn. Tradisjonelle 

forpliktelsesnormer kan tenkes å bli svekket fordi familierelasjoner i 

større grad enn før vurderes kritisk ut fra forholdets kvalitet og 

betydning for personlig utvikling. 

I tillegg til forpliktelse identifiseres to andre hovedmotiver for 

hjelp innenfor sosiologisk teori: omsorg og gjensidighet. Det finnes 

argumenter for at en mer omfattende velferdsstat og et mer individualisert 

samfunn kan ha en annen type effekt på hjelpen som forekommer 

i familierelasjoner med utgangspunkt i disse typene av motiver. 

Med andre ord er det ikke gitt at eventuelt svakere følelser av forpliktelse 

mellom familiemedlemmer går hånd i hånd med redusert 

omfang av hjelp. 

For å studere endringer i forpliktelsesnormer og hjelpeatferd, og gi 

et svar på spørsmålene som stilles innledningsvis, vil artikkelen ta for 

seg foreldre–barn-relasjonen. Nærmere bestemt vil det bli sett på 

hvordan norske foreldre vurderer sine økonomiske forpliktelser overfor 

barna, og hvor mye de faktisk bidrar med, i perioden der den 

yngre generasjonen etablerer et selvstendig voksenliv i egen husholdning. 

Før framveksten av den moderne norske velferdsstaten i perioden 

etter andre verdenskrig, var familien eneste kilde til etableringsstøtte. 

Foreldrenes betydning når det gjaldt å sikre barnas framtid manifesterte 

seg i lover og sedvane som regulerte overføringen av verdier til 

Artikkelen er en bearbeidet versjon av to kapitler i min doktorgradsavhandling. Avhandlingen ble skrevet ved, 

og finansiert av, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Jeg vil takke Anne Lise 

Ellingsæter og Lars Gulbrandsen for råd og veiledning i forbindelse med avhandlingsarbeidet, og Ann-Helén 

Bay og Ottar Hellevik for kommentarer til artikkelutkastet. Takk også til tidsskriftredaksjonen og de anonyme 

konsulentene for verdifulle innspill. 

34

[ FORELDRES ETABLERINGSSTØTTE: FRA PLIKT TIL FRIVILLIGHET? ] 

neste generasjon – det vil si regler for arv, forskudd på arv, medgift 

osv. Utbyggingen av velferdsordninger har gitt unge mennesker andre 

alternativer for støtte enn bidrag fra foreldre, blant annet gjennom tilgang 

på offentlige låneordninger som studielån og husbanklån. I dag 

har foreldre heller ingen formelle forpliktelser overfor barna etter at 

de har fylt 18 år. Her skiller Norge seg fra flere andre europeiske velferdsstater. 

Sørover i Europa regnes foreldre som økonomisk ansvarlige 

for voksne barn som har flyttet hjemmefra, og foreldrenes 

inntekter er utslagsgivende for de unges rett til offentlig lån og støtte. 

Norske velferdsordninger til tross – å ta en lengre utdanning, 

skaffe seg bolig og få barn innebærer til dels store kostnader, og kan 

utgjøre en betydelig økonomisk belastning når alt skjer innenfor et 

relativt kort tidsrom. Økonomisk assistanse fra foreldre kan med 

andre ord være kjærkomment, og føre til en vesentlig forbedring i de 

unges livssituasjon. Veksten i boligprisene i Norge det siste tiåret, og 

høyere krav til utdanning på arbeidsmarkedet, er dessuten utviklingstendenser 

som kan ha gjort etableringsfasen tyngre å komme seg gjennom 

økonomisk, noe som igjen kan ha skapt økt villighet og 

tilbøyelighet hos foreldre til å hjelpe. Med unntak av perioden på 

1980- og begynnelsen av 1990-tallet, har reallønnen i Norge steget 

jevnt de siste femti årene, slik at foreldre også har fått større mulighet 

til å bidra økonomisk i barnas etableringsfase. 

Det finnes få studier som har kartlagt omfanget av økonomisk 

støtte i norske familier, og offentlig norsk statistikk har i liten grad 

registrert opplysninger om slike overføringer. Imidlertid gjennomførte 

Norsk Gallup på oppdrag fra NOVA i 2001 en landsomfattende 

representativ spørreundersøkelse om norske husholdningers økonomi, 

der det ble stilt en serie spørsmål om hjelp mottatt fra og gitt til 

andre familiemedlemmer. Hovedfokus var foreldre–barn-relasjonen. 

Undersøkelsen var delvis en videreføring av tre spørreundersøkelser 

fra 1990-tallet, 1 som inkluderte enkelte spørsmål om hjelpehandlinger. 

Datamaterialet vil kunne gi ny kunnskap om endringer i foreldres 

betydning som forsørgingskilde for unge mennesker i etableringsfasen, 

og i motivene for slik økonomisk støtte. 

Artikkelen vil se på erfaringen med å få støtte fra foreldre til 

utdanning, bolig og i forbindelse med økonomiske vanskeligheter i 

ulike aldersgrupper – fra de som kom i etableringsalder i perioden før 

35

[ HELLEVIK ] 

andre verdenskrig og fram til dagens unge. Når det gjelder foreldres 

følelse av forpliktelse til å hjelpe barna i etableringsfasen, gjør datamaterialet 

det mulig å sammenlikne holdningene i 2001 med situasjonen 

på begynnelsen av 1990-tallet. Utviklingen innenfor dette tiåret 

vil avdekke om det skjer en slik svekkelse av forpliktelsesnormer som 

både erstatnings- og individualiseringshypotesen forutsier. 

TEORETISKE PERSPEKTIVER 

Artikkelens analyse av endringer i foreldres økonomiske ansvarsfølelse 

overfor barna har altså to teoretiske utgangspunkt. Erstatningshypotesen 

reiser spørsmålet om godt utbygde offentlige 

velferdsordninger reduserer forpliktelsesnormene mellom familiemedlemmer. 

Individualiseringshypotesen ser nedtoningen av tradisjonelle 

forpliktelsesnormer som en mulig konsekvens av økt vektlegging av 

selvrealisering og individuell valgfrihet i moderne samfunn. 

ERSTATNINGSHYPOTESEN: OFFENTLIG STØTTE FORTRENGER 

FAMILIEN. Framveksten av omfattende velferdsstater gjorde at mange 

oppfattet familien som en institusjon som var gått ut på dato, og som 

i hvert fall i stadig mindre grad var ansvarlig for produksjonen av velferd 

i samfunnet. I forskningen fikk familien lite oppmerksomhet som 

økonomisk eller politisk aktør, bortsett fra blant kjønnsforskere og 

forskere fra land med sterke familietradisjoner. «Først nylig har toneangivende 

‘mainstream’-forskere vedgått at familieinstitusjonens 

betydning har vært undervurdert i den komparative velferdsstatsforskningen» 

(Ellingsæter & Leira 2004:16). Forståelsesbildet har 

med andre ord endret seg, og i dag nevnes familien som én av velferdsstatenes 

hovedkilder til velferd – sammen med staten og arbeidsmarkedet. 

Samtidig har velferdsregimeforskere vært opptatt av at 

styrkeforholdet mellom de tre institusjonene varierer betydelig mellom 

velferdsstatene. Forskjellene forklares blant annet med at de ulike 

institusjonelle elementene påvirker hverandre. Særlig gjelder dette 

forholdet stat–familie. Esping-Andersen konkluderer slik om sammenhengen 

mellom de to institusjonene: «the more welfare state, the 

less familialism» (1999:67). 

Erstatningshypotesen («the crowding out hypothesis») går lengst i 

å forutsi negative konsekvenser av offentlige ordninger for familiens 

36


betydning. Künemund og Rein (1999) utlegger hypotesen på denne 

måten: En velferdsstat med et betydelig forsørgingsansvar vil begrense 

ikke bare familiens reelle oppgaver, men svekke solidariteten mellom 

familiemedlemmer ved å redusere deres følelse av forpliktelse overfor 

hverandre (forfatterne henviser blant annet til Janowitz (1976), Berger 

og Neuhaus (1977) og Glazer (1988) som talsmenn for hypotesen). 

Hypotesen tar utgangspunkt i en tilsvarende antakelse om en 

generell vekselvirkning mellom staten og det sivile samfunnet. En slik 

fortolkning er framsatt i flere sammenhenger, for eksempel når en 

svekkelse av kollektiv, altruistisk atferd på et samfunnsområde forklares 

med framveksten av offentlige ordninger på det samme feltet 

(Roberts 1984; Cutler & Gruber 1996). Argumentasjonen har vært 

mye brukt i den offentlige debatt av personer som er kritiske til en 

omfattende velferdsstat. 

Forsøk på å teste erstatningshypotesen empirisk har imidlertid gitt 

liten støtte til at familien trer tilbake som et resultat av utstrakt 

offentlig støtte. Flere undersøkelser – i første rekke av omsorg i forhold 

til eldre – peker i retning av at offentlige velferdstjenester supplerer, 

ikke erstatter, uformell privat omsorg (se for eksempel Daatland 

1990; Chappell & Blandford 1991). Noen forskere hevder til og med 

å finne en motsatt effekt, altså at omfanget av hjelp i familiene øker 

med utvidete offentlige ordninger. Dette var konklusjonen i en fransk 

tregenerasjonsstudie om samspillet mellom private og offentlige overføringer 

(Attias-Donfut & Wolff 2000), og likeledes i en komparativ 

undersøkelse av støtte mellom foreldre og voksne barn i USA, 

Canada, Storbritannia, Vest-Tyskland og Japan (Künemund & Rein 

1999). Vest-Tyskland hadde både den klart sterkeste velferdsstaten, 

og den høyeste andelen av eldre som mottok en eller annen form for 

hjelp fra sine barn. Künemund og Rein tror det de kaller en «crowding 

in effect» (1999:101) skyldes at offentlig støtte gir økt levestandard 

for eldre og andre svake grupper som nyter godt av ordningene, 

noe som igjen gjør det mulig for disse individene i større grad å gjengjelde 

praktiske tjenester med økonomisk støtte. 

INDIVIDUALISERINGSHYPOTESEN: FAMILIERELASJONER IKKE 

LENGER SELVSAGTE, MEN SELVVALGTE. Ulrich Beck (1992) beskriver 

individualisering som en historisk prosess som løser opp tradisjo- 

37

[ HELLEVIK ] 

nelle livsløp og strukturer. Individer tar beslutninger oftere med 

utgangspunkt i egen situasjon, og mindre på bakgrunn av klassetilhørighet 

og andre strukturelle forhold – de velger sine livshistorier. 

Økende variasjon og kompleksitet i utformingen av livsløp vil i neste 

omgang kunne endre folks syn på personlige relasjoner. «Instead of 

the idea of lifelong commitment, the image of a lifetime of choice 

emerges, with an emphasis on spontaneous experiences. Consequently, 

the investment-and-reward balance of personal relationships is 

evaluated on a short-term basis rather than in terms of a life-cycleencompassing 

concept of identity» (Buchmann 1989:186). I en individualisert 

verden kan selv familierelasjoner komme til å bli vurdert ut 

fra om de er til hjelp eller hindring for personlig utfoldelse og utvikling. 

Ifølge Giddens (1991, 1992) tenderer mange typer mellommenneskelige 

forhold i dag mot å være såkalte rendyrkede relasjoner («pure 

relationships»), det vil si relasjoner man søker og frivillig går inn i 

fordi man forventer å få noe ut av dem, og der forholdet holdes fast 

ved bare så lenge begge parter er tilfredsstilt. Slike rendyrkede relasjoner 

vil i første rekke utvikles i seksuelle relasjoner, ekteskap og vennskap. 

Slektsrelasjoner bygger på eksterne kriterier i form av 

biologiske tilknytninger, og i hvert fall der det er snakk om blodsbånd, 

kan de ikke like lett brytes ut av eller erstattes. Giddens mener 

imidlertid at også familierelasjoner kan bli påvirket av kreftene som 

skaper rene relasjoner. Deres fortsatte varighet vil da avhenge av forholdets 

kvaliteter og innfrielse, og ikke tradisjonelle plikter og ansvar. 

Foreldre–barn-relasjonen skiller seg ut på grunn av dens sentralitet i 

de fleste personers tidlige år. Men etter som barnet nærmer seg et uavhengig 

voksenliv, vil flere elementer av den rene relasjonen kunne 

gjøre seg gjeldende også her, og forholdet avhenger av at både barn 

og foreldre gjør en innsats slik at det er til glede for den andre parten. 

Beck og Beck-Gernsheim (2002) hevder tilsvarende at man i dag 

må pleie sine slektsrelasjoner fordi de i mindre grad enn før kan tas 

som noen selvfølge. De peker blant annet på utbredelsen av skilsmisse 

i den vestlige verden de siste tiårene som en viktig årsaksfaktor. Skilsmisse 

innebærer for mange en utvidelse av antall familierelasjoner, 

ikke minst for barna når foreldrene får nye partnere. Kontakt kan 

også opprettholdes i eks-svigerrelasjoner, og gi ulike «familiesirkler» 

38


når de tidligere ektefellene går inn i nye forhold. Ved slike komplekse 

relasjonskonstellasjoner er det ikke nødvendigvis de tradisjonelle 

reglene for tilskrivelse – det vil si avstamning eller ekteskap – som 

bestemmer styrken på familiebåndene. Opprettholdelse av familiebånd 

er ikke lenger selvsagt, men på mange vis selvvalgt, hva Beck og 

Beck-Gernsheim kaller «elective affinities» (2002:96). Forfatterne 

bruker også et resonnement i tråd med erstatningshypotesen. Utbyggingen 

av de moderne velferdsstatene med sine sosiale ordninger 

garanterer en minimumseksistens utenfor familien, og gir derfor individene 

større økonomisk uavhengighet. Selv individer som ikke klarer 

å fungere på arbeidsmarkedet, er blitt mindre avhengig av familiens 

velvilje – som på sin side får redusert sitt forsørgingsansvar. Men økt 

spillerom for individene gjør det også mer sannsynlig at de vil frigjøre 

seg fra familien, og staten bidrar dermed til å løse opp familiebåndene. 

På samme måte som erstatningshypotesen, har individualiseringshypotesen 

blitt kritisert på empirisk grunnlag. Flere forfattere har 

konkludert med at strukturelle forhold fremdeles er klart styrende for 

våre handlinger og livsløp (Skogen 1995; Furlong & Cartmel 1997; 

Krange & Øia 2005). Men fordi det frie og autonome menneske er en 

grunnleggende verdi i dagens moderne kulturer, har disse fortsatt 

virksomme strukturene blitt vanskeligere å få øye på. Likedan er det 

hevdet at rendyrkede relasjoner er lettere å konstatere som kulturelt 

ideal enn som realisert virkelighet (Smart & Neale 1999; Jamieson 

1999; Cheal 2002). 

HJELPEMOTIVER: FORPLIKTELSE, OMSORG OG GJENSIDIGHET. 

Både erstatningshypotesen og individualiseringshypotesen spår svekkede 

følelser av forpliktelse mellom familiemedlemmer, noe som igjen 

kan føre til at familiemedlemmer i mindre grad stiller opp for hverandre 

fordi de synes de må eller bør. Forpliktelses- eller ansvarsmotivet er 

imidlertid ikke den eneste formen for hjelpemotiv som identifiseres 

innenfor sosiologisk teori (Doty 1986; Finch 1989). Vi har også et intimitetsmotiv, 

der hjelp gis ut fra omsorg eller hengivenhet for andre. 

Slike hjelpehandlinger faller i kategorien altruistisk atferd – de er frivillige 

og ikke gjort på bakgrunn av noe press, hensynet til mottakeren 

er viktigst, og det foreligger ingen forventning om å få noe tilbake. 

39

[ HELLEVIK ] 

Familieoverføringer kan dessuten utgjøre transaksjoner i et system 

basert på gjensidig utveksling av ytelser. Gjensidighetsnormen innebærer 

en forventning om at man skal gjøre opp for seg, det vil si at 

assistanse ikke bør gå i bare én retning, og at ingen bør ende opp med 

å motta mer enn de gir. Mellom familiemedlemmer, der relasjonene er 

mer intime og stabile, tillater dette at utvekslinger kan finne sted over 

lengre tidsperioder. Det er viktig at en persons statusoppgjør er i 

balanse, slik at man i løpet av livet ikke blir netto mottaker av tjenester. 

Men gjenytelser behøver verken å være umiddelbare eller direkte, 

de kan komme på et senere tidspunkt, og de kan bli gitt til en annen 

person enn den opprinnelige giveren (Finch 1989). Her skiller sosiologisk 

utvekslingsteori seg fra den økonomiske bytteteorien. Sistnevnte 

forholder seg ikke på samme måten til det historiske aspektet, der 

partene i utvekslingen er bundet sammen i gjensidig avhengighet gjennom 

en serie med ytelser og gjenytelser, men forutsetter fravær av 

langvarige relasjoner, og uavhengige, sekvensielle transaksjoner (Silverstein 

et al. 2002). 

Alle tre typer av motiver kan tenkes å være utslagsgivende når foreldre 

gir unge voksne barn etableringsstøtte. Økonomisk hjelp hjemmefra 

vil kunne gi en vesentlig forbedring av de unges livssituasjon 

både på kort og lang sikt, og på denne bakgrunn bunne enten i foreldrenes 

følelse av ansvar for barnas velferd, eller deres omsorg for 

barna og ønske om å gi dem en god begynnelse på voksenlivet. Når 

barna befinner seg i etableringsfasen, er foreldrenes situasjon som 

regel slik at de ikke har spesielt bruk for verken økonomisk eller 

praktisk hjelp. Men et gjensidighetsmotiv kan foreligge hos foreldrene 

i form av et ønske om å opparbeide seg «goodwill» som kan gi gjenytelse 

på et senere tidspunkt. Janet Finch hevder at vi i foreldre–barnrelasjonen 

finner det eneste – delvise – unntaket fra prinsippet om 

gjensidighet: «… it seems quite common for parents to continue to be 

net givers of gifts throughout their lifetimes without any real pressure 

on children to pay back an equivalent amount» (Finch 1989:240). 

Det synes likevel ikke urimelig å tenke seg at foreldre gjennom å 

hjelpe sine barn driver med en form for relasjonsbygging som styrker 

samholdet i familien, og som kan komme foreldrene til gode når de 

blir gamle. 

40


Selv om det skulle være slik at individualiseringstendenser og 

utstrakt offentlige forsørging reduserer styrken på forpliktelsesnormene 

i familien, og dermed hjelpehandlinger med utgangspunkt i et 

forpliktelsesmotiv, er det ikke selvsagt at den samlede forekomsten av 

hjelp vil gå ned. Andre motiver kan komme til å øke i betydning. 

Nødvendigheten av å pleie sine familierelasjoner for å sikre deres fortsatte 

eksistens i et individualisert samfunn, kan for eksempel føre til 

at foreldre i større grad enn tidligere hjelper barna i etableringsfasen – 

blant annet med tanke på at de selv kan ha behov for en god relasjon 

til barna i alderdommen. 

Beck og Beck-Gernsheim advarer mot ensidig å tolke individualisering 

som en utvikling mot et mer egoistisk samfunn med selvsentrerte 

handlingsmønstre. «There are also signs that point towards an 

ethic of ‘altruistic individualism’» (2002:xxii). Deres poeng er at når 

atferden ikke lenger er strengt tradisjonsbundet eller normregulert, så 

oppstår det en avhengighet av andre som gjør det nødvendig å skjerpe 

oppmerksomheten i forhold til deres behov og ønsker. 

Innenfor forskningen om eldreomsorg er det, som allerede nevnt, 

til dels konkludert med at omfattende velferdsordninger går sammen 

med økt privat støtte. Forklaringen som gis er en positiv effekt av 

offentlig støtte på muligheten for gjensidighetsbaserte transaksjoner 

innenfor familien – økonomiske overføringer kan i større grad gis i 

bytte mot praktisk hjelp (Künemund & Rein 1999). En slik sammenheng 

virker mindre relevant når vi er opptatt av betydningen av 

offentlig støtte for forekomsten av etableringsstøtte fra foreldre til 

unge voksne i etableringsfasen – i og med at det her ville være snakk 

om å gjengjelde økonomisk støtte med en tilsvarende form for hjelp. 

I sin mer ekstreme utgave forutsier erstatningshypotesen at offentlig 

forsørging til syvende og sist vil føre til en forvitring av familiebåndene. 

Dermed kan også hjelpehandlinger med opphav i 

omsorgsfølelser komme til å bli redusert. Men det er også mulig å 

tenke seg at offentlig forsørging vil styrke familierelasjonene gjennom 

å sørge for at personer som er uten betalt arbeid slipper å bli en økonomisk 

byrde for resten av familien. I stedet kan samhandlinger fokusert 

på intimitet og nærhet få anledning til å utvikle seg mellom mer 

likeverdige og uavhengige familiemedlemmer. Effekten er diskutert 

som «intimitet på avstand» (se Künemund & Rein 1999). 

41

[ HELLEVIK ] 

SAMFUNNSENDRINGER 

For å danne seg et bilde av hva som kan forventes av endringer i foreldres 

følelse av forpliktelse overfor unge voksne barn, og i deres tilbøyelighet 

til å hjelpe, er det nødvendig å se på utviklingen i Norge på 

noen relevante samfunnsområder. På bakgrunn av erstatningshypotesen 

blir et første spørsmål hvordan offentlig støtte i forbindelse med 

utdanning, boliganskaffelse og økonomiske vanskeligheter har endret 

seg de siste tiårene. Videre diskuteres den økonomiske utviklingen og 

dens betydning for foreldres mulighet til å hjelpe, og barnas behov for 

å motta støtte. Til slutt vil det bli sett på verdistrømninger i befolkningen 

som har blitt holdt fram som viktige kulturelle utviklingstrekk, 

og som kan tenkes å innvirke både på forpliktelsesnormer og 

omfanget av hjelp. 

OFFENTLIG STØTTE. Bred partipolitisk enighet om å bygge ut velferdsordningene, 

sammen med rask økonomisk vekst, ga støtet til framveksten 

av den moderne norske velferdsstaten etter andre verdenskrig 

(Kuhnle 1996). Partiene gikk sammen om et felles program i 1945, 

der en rekke målsettinger for sosialpolitikken ble satt opp. To av disse 

var å skaffe til veie tilfredsstillende boliger for hele befolkningen, og å 

sikre at alle som ønsket det skulle gis anledning til å ta utdanning. I 

løpet av de neste par årene ble Den Norske Stats Husbank (1946) og 

Statens Lånekasse for utdanning (1947) opprettet. 

Til å begynne med var Lånekassens låneordninger et tilbud til personer 

som ikke kunne skaffe seg utdanningsmidler på andre måter 

(opplysningene om Lånekassens utvikling er hentet fra NOU 1995:11 

og NOU 1999:33). Berettigelse til lån ble skjønnsmessig avgjort, før 

det etter hvert kom faste kriterier for behovsprøving mot foreldrenes 

økonomi. Også stipendordningene var opprinnelig rettet mot svakt 

bemidlede studenter. Imidlertid var det innenfor stipenddelen at 

behovsprøving først falt bort. Fra 1968 fikk studenter og elever som 

ikke bodde hjemme et borteboerstipend, uavhengig av foreldrenes 

økonomi. Endringen la press på en tilsvarende omstilling for låneordningen, 

og fra undervisningsåret 1972–73 ble behovsprøving på all 

utdanningsstøtte opphevet for personer over 20 år. Behovsprøvingen 

ble ytterligere innskrenket da aldersgrensen ble senket til 19 år i 

1987. 

42


Låneordningene har også blitt kraftig utvidet i forhold til utdanningsområdene 

som dekkes. I 1947 ble det kun gitt støtte til universitets- 

og høyskoleutdanning. Behovet for yrkesfaglig arbeidskraft 

gjorde at stadig flere yrkesutdanninger og tekniske skoler ble inkludert, 

og i 1957 var det få typer av studier eller utdanning etter gymnaset 

som ikke ga rett til utdanningsstøtte. I 1969 fikk dessuten elever i 

lavere yrkesfag og i videregående skole rett til lånestøtte. 

Husbanken ga i utgangspunktet rimelige lån til individer som 

skulle bygge egen bolig, og til boligbyggelag med innskuddsleiligheter. 

De første to tiårene ble behovene til unge som skulle etablere seg for 

første gang ivaretatt gjennom denne generelle subsidiering av ny-produksjon. 

Men etter hvert som et bruktmarked vokste fram – og det 

ble mer aktuelt for unge mennesker å skaffe seg bolig her – gjaldt 

dette i stadig mindre grad. Fra 1970-årene ble det økende fokusering 

på grupper av vanskeligstilte på boligmarkedet, inkludert de unge. 

Blant annet ble det i dette tiåret innført en ordning med kjøpslån, som 

ga grunnfinansiering av brukte selveierboliger for vanskeligstilte 

(NOU 2002:2). I 1980 ble det også innført rentetrapp på lån i Husbanken, 

der boligsubsidiene ble konsentrert til den første delen av 

låneperioden av hensyn til utgiftene i etableringsfasen. De ambisiøse 

forsøkene på å bedre de unges situasjon ble imidlertid vurdert til å ha 

relativt begrenset effekt (Gulbrandsen & Sandlie 2003). 

Dreiningen i retning av en mer selektiv boligpolitikk fortsatte på 

1990-tallet (Bachke 2003). Den selektive toppfinansieringsordningen 

ble videreført og styrket under betegnelsen etableringslån (fra 2003 

slått sammen med kjøpslån til startlån), og ga nå mulighet til toppfinansiering 

av både nye og brukte boliger. Unge i etableringsfasen er 

en viktig målgruppe, og personer under 35 utgjør den klart største 

andelen av mottakerne. En øvre inntektsgrense for låntakerne, samtidig 

som også tilbakebetalingsevne har blitt vektlagt, har begrenset 

lånets utbredelse. De siste årene har retningslinjene blitt endret noe 

for å gjøre ordningen mer inkluderende. Det er åpnet opp for at personer 

med mindre trang økonomi skal kunne bevilges lån, og kravet 

til egenkapital er senket. Fra 1998 til 2000 doblet Oslo kommune sin 

bruk av etableringslån (Holm & Dyb 2001). Men fremdeles tar et 

flertall av førstegangskjøpende opp boliglån i private banker (Langsether 

2003). 

43

[ HELLEVIK ] 

Det har også blitt gitt løpende støtte til boligkonsum siden 1947 

(NOU 2002:2). Bostøtteordningen ble gradvis utvidet, og etablert i 

sin nåværende form i 1973. For å motta bostøtte må man imidlertid 

ha meget lav inntekt, og enten være mottaker av trygd eller langvarig 

sosialhjelp, eller ha barn. Dette er altså en ordning som bare har vært 

aktuell for et lite mindretall av unge husholdninger. 

Lettelsene i Lånekassens behovsprøving, og den utvidete låneretten 

for ulike typer av utdanning, har gjort det mulig for stadig flere grupper 

av studerende unge å få offentlig støtte i tiårene etter krigen. Ut 

fra en erstatningstankegang kan vi se for oss at den offentlige støtten 

har fortrengt foreldrenes ansvarsfølelse på området, og at det er blitt 

mindre vanlig for foreldrene å stille opp med støtte til barnas utdanning 

i løpet av perioden. Endringene i Husbankens låneordninger gir 

ikke opphav til like klare forventninger om utviklingen i foreldres 

boligstøtte. Et skifte kan tenkes å ha inntruffet i 1970-årene, i og med 

at det fra og med dette tiåret ble økt fokusering på vanskeligstilte på 

boligmarkedet, inkludert de unge, og blant annet mulighet for å ta 

opp Husbanklån også til brukte boliger. Sannsynligvis har forholdene 

på bolig- og kredittmarkedet hatt større betydning for unge menneskers 

behov for økonomisk hjelp ved boliganskaffelse (se nedenfor). 

Det siste formålet for støtte fra foreldre som skal analyseres, er 

hjelp i forbindelse med økonomiske vanskeligheter. Her kan strengt 

tatt alle trygdeordningene utenom alderspensjon være relevante. 

Trygder har som formål å sikre inntekt eller kompensere for særlige 

utgifter, og vil dermed redusere sjansen for at unge mennesker får en 

vanskelig økonomi i ulike typer av situasjoner. Å ta for seg utviklingen 

for hele spekteret av stønader blir for omfattende innenfor 

rammen av denne artikkelen. Generelt kan det sies at fram til rundt 

1980 var hovedtendensen for det norske trygdesystemet utvidelse og 

nivåheving. På denne tiden kom det et politisk kursskifte på grunn av 

sterk utgiftsvekst og bekymring for finansieringen av velferdsstaten. 

Men samtidig med at det ble foretatt nedskjæringer på enkelte områder, 

ble andre ytelser bygget ut. Trygdeforbruket fortsatt også å vokse 

(Hatland 1996, 2005). Det siste tiåret har den såkalte arbeidslinjen i 

velferdspolitikken ført til innstramminger; blant annet er kravene for 

tildeling av sykepenger, attføringspenger og uføretrygd skjerpet, og 

44


det er innført en strengere tidsbegrensning i enslige mødres rett til forsørging 

fra det offentlige. 

LØNNSVEKST OG ØKENDE LEVESTANDARD. Lønnsutviklingen i 

Norge har gitt den gjennomsnittlige nordmann betydelig høyere levestandard 

med årene. En oversikt som går tilbake til 1959, viser at 

reallønnen steg med et årlig gjennomsnitt på 3,3 prosent fram til 

1977 (SSB 1995). I den neste femtenårsperioden flatet veksten ut, og 

det var enkelte år med negativ reallønnsvekst (Hansen & Skoglund 

2003). Etter dette har kurvene igjen pekt oppover. Fra 1992 til 2002 

steg reallønnen med 26 prosent, altså et gjennomsnitt på 2,6 prosent 

per år. Veksten har funnet sted for alle husholdstyper, men er klart 

svakest for enslige personer under 45 år. Akkurat denne gruppen kan 

sies å ha sakket noe akterut i forhold til den generelle inntektsutviklingen 

i det norske samfunnet (Barstad & Hellevik 2004). 

En mer romslig økonomi hos foreldrene gir større mulighet til å 

støtte barna i etableringsfasen. På den annen side kan behovet for 

hjelp hos de unge tenkes å ha blitt mindre fordi de selv har fått bedre 

råd. Men de generelle oppgangstidene behøver som nevnt ikke gjelde 

alle. For disse gruppene – slik som enslige under 45 år – kan situasjonen 

oppleves som dårligere relativt sett, selv om økonomien er objektivt 

forbedret. Effekten vil forsterkes dersom den økonomiske veksten 

fører til spesielt sterk prisstigning på forbruksgoder som er sentrale i 

etableringsfasen, ikke minst bolig. 

I løpet av 1980-tallet ble både kredittmarkedet og boligmarkedet 

deregulert, noe som gjorde det lettere å få boliglån, men som også ga 

større svingninger i boligprisene. I perioden som fulgte var det først 

en sterk prisvekst på eiemarkedet fram til 1987, og deretter et prisfall 

fra våren 1988 til våren 1993. Etter dette har prisene steget jevnt, og 

særlig gjelder dette for de minste boligene som er mest aktuelle for 

lavtlønnsgrupper og førstegangskjøpende (Medby 2002). I hvilken 

grad prisveksten har gjort det vanskeligere for unge mennesker å etablere 

seg som boligeiere er omdiskutert, ettersom de generelle høykonjunkturene 

har gitt en gunstig renteutvikling og en positiv 

inntekts- og arbeidsmarkedsutvikling (Øistensen 1998). At boligeierandelen 

blant tyveåringer var synkende på 1990-tallet, kan i stedet 

forklares med kjøpsutsettelse på grunn av lengre utdanningsløp, økt 

45

[ HELLEVIK ] 

flytting til storbyer og senere etablering i stabile parforhold (Gulbrandsen 

2002). Imidlertid ga økt etterspørsel etter leide boliger en 

kraftig prisstigning også på leiemarkedet i perioden, spesielt i sentrale 

strøk. Kombinasjonen av prisutviklingen på eie- og leieboliger bidro 

til å gjøre boligsituasjonen vanskeligere for utsatte grupper blant de 

unge (Øistensen 1998). 

SELVFORSØRGING OG MATERIALISME. Ifølge Syltevik og Wærness 

(2004) har det vært en utvikling de siste femti årene der selvforsørging 

og uavhengighet mer og mer har blitt en norm som skal gjelde 

for alle. Endringen er slående i synet på hvordan forsørgeransvaret 

skal fordeles innenfor familien. Fra 1950-tallet, der idealet var mannen 

som forsørger og kvinnen som hjemmeværende husmor, har vi i 

dag et ideal om likestilling mellom partene. Kvinner forventer at 

menn skal være med og dele på omsorgsoppgavene i hjemmet, mens 

menn på sin side forventer at kvinnene skal ta sin del av forsørgeransvaret. 

Det siste kaller forfatterne for menns «rasling i forsørgerlenkene». 

Utbyggingen av offentlige velferdsordninger i Norge har vært 

med på å sikre individer økonomisk selvstendighet og uavhengighet, 

og redusert familiens forsørgeransvar for personer som ikke er i stand 

til å inneha lønnsarbeid. Det siste tiåret har imidlertid også velferdsstaten 

«raslet i forsørgerlenkene» gjennom arbeidslinjen, hvor den 

enkeltes ansvar for egen selvoppholdelse i økende grad har blitt vektlagt. 

Syltevik og Wærness spør om foreldres villighet til å støtte voksne 

barn i perioder der de ikke klarer seg ved egne økonomiske midler, 

også kan være i ferd med å svekkes. De bringer inn «individualiseringsideologiens 

økte vekt på å tolke det ‘å ta sitt ansvar’ som begrenset 

til ‘å ta ansvar for seg selv’» (2004:110–111) som en mulig årsak 

til redusert opplevelse av forsørgingsansvar hos foreldrene. Forfatterne 

konkluderer selv med at det er vanskelig å besvare problemstillingen 

ut fra den foreliggende kunnskapen. 

Også en annen tidsånd – den såkalte materialismebølgen som det 

hevdes har preget den kulturelle utviklingen de siste par tiårene – kan 

tenkes å ha betydning for forekomsten av etableringsstøtte. I sin analyse 

av nordmenns verdier og holdninger fra midten av 1980- til 

midten av 1990-tallet, fant Ottar Hellevik at en bevegelse fra et idea- 

46


listisk over mot et mer materialistisk verdisyn var en av de aller klareste 

utviklingstendensene (1996). Å være opptatt av anskaffelser og 

eiendeler, og å vektlegge nytelse og konsum, ble langt mer utbredt. 

Tendensen har holdt seg fram til 2003 (MMI 2004). 

Velstandsøkningen som har funnet sted i etterkrigstiden har naturlig 

nok hevet minstekravene til materiell standard i befolkningen. 

Men det kan se ut som ønsker i forhold til forbruk og anskaffelser for 

mange har blitt så omfattende at det ikke er realistisk gjennomførbart, 

noe som videre fører til misnøye med egen livssituasjon (Hellevik 

1996). I stedet for å akseptere etableringsfasen som en periode i 

livet der levestandarden midlertidig vil være lavere, kan unge mennesker 

i dag i større grad ha forventninger om å opprettholde den materielle 

standarden de er vant med fra foreldrehjemmet. Brekke og 

Sommervoll (2002) framsetter den muligheten at ungdommens (eventuelle) 

voksende problemer på boligmarkedet ikke skyldes høyere priser 

– tatt i betraktning veksten i lønninger og reell kjøpekraft – men 

høyere krav til standard: «… unge som fortsatt bor hjemme … bor 

vesentlig bedre enn unge gjorde på femtitallet; det i seg selv kan være 

en grunn til å kreve en høyere standard før en velger å flytte til sin første 

bolig» (2002:63). 

På bakgrunn av idealet om det selvforsørgende individ kan man se 

for seg at foreldre føler mindre ansvar for å støtte sine barn økonomisk, 

og dessuten at barna heller ikke forventer slik assistanse. Høyere 

krav til materiell standard kan derimot tenkes å føre til økt behov 

for, og forventning om, økonomisk hjelp hos den yngre generasjonen, 

og (kanskje) større villighet til å gi den fra foreldrenes side – forutsatt 

at ikke egne materielle behov legger beslag på deres økonomiske midler. 

DATA OG FUNN 

Utviklingen i omfanget av etableringsstøtte vil kartlegges ved hjelp av 

erindringsspørsmål. I spørreundersøkelsen fra 2001 ble respondentene 

spurt om de hadde mottatt økonomisk støtte fra foreldrene etter 

at de fylte 18 år – til henholdsvis utdanning, boliganskaffelse, eller i 

en økonomisk vanskelig situasjon. Svarfordelingen i ulike aldersgrupper 

vil vise endringer i foreldres hjelpeatferd fra tiden før den 

moderne norske velferdsstaten ble grunnlagt, og fram til i dag, hvor 

47

[ HELLEVIK ] 

unge voksne har tilgang på et bredt spekter av offentlige ordninger. 2 

Utvalget omfatter 2046 personer. Delt inn i tiårs aldersklasser gir 

dette solide baser – med et mulig unntak for eldste aldersgruppe. 

Bruk av erindringsspørsmål har den svakheten at kvaliteten på 

data avhenger av respondentenes hukommelse, som langt fra er et 

perfekt instrument. Det er for eksempel påvist at menneskers behov 

for å framstå som konsistente i sin atferd kan føre til erindringsforskyvninger 

(Hellevik 1991). I vårt tilfelle, med spørsmål som i all 

hovedsak dreier seg om hendelser i yngre år, vil bekymringen for erindringsproblemer 

i første rekke gjelde de eldre. Det er imidlertid ikke 

vanskelig å finne argumenter for at gamle mennesker muligens har 

bedre minne enn yngre om hva de har fått og ikke fått av økonomisk 

hjelp i etableringsfasen. Pengegaver fra foreldre må ha representert 

betydningsfulle bidrag da det fantes få alternative kilder til støtte 

utenom familien. Med dagens offentlige støtteordninger, samt bedre 

tilgang på private låneordninger, vil hjelp fra foreldre være mindre 

avgjørende. Sammen med en generell velstandsøkning, og større selvfølgelighet 

i forhold til hva man forventer av livskvalitet og framtidsmuligheter, 

kan det tenkes at de unge lettere glemmer noe av støtten 

de har mottatt. Men ideelt sett kan vi håpe at de unge husker på 

grunn av nærhet i tid, og de eldre på grunn av overføringens betydning. 

2001-spørreundersøkelsen var til dels en videreføring av tre tidligere 

undersøkelser gjennomført på 1990-tallet. I den første av disse 

fra 1993, og i 2001, ble respondentene spurt om hvilke økonomiske 

forpliktelser de synes foreldre bør ha/føle overfor voksne barn som 

har flyttet hjemmefra: om barna bør klare seg selv og kun hjelpes i 

nødsfall, om foreldre bør gi barna hjelp til utdanning, bolig- og familieetablering, 

eller om barna bør hjelpes så de har like god levestandard 

som foreldrene. Holdningsspørsmålet vil benyttes til å studere 

endringer i forpliktelsesnormer på 1990-tallet. 3 For foreldre med 

barn i aktuell alder, antas det å være en klar sammenheng mellom 

uttrykte holdninger på dette spørsmålet og opplevd forpliktelse, en 

forutsetning som ikke virker urimelig. 

SVEKKEDE FORPLIKTELSESNORMER? I 2001 er det en klart dominerende 

holdning i den norske befolkningen at foreldres forpliktelser 

48


overfor voksne barn som har flyttet hjemmefra kun strekker seg til å 

hjelpe i nødsfall (tabell 1). Synspunktet innehas av mer enn to tredjedeler 

blant personer over 18 år. Til tross for ulike interesser i saken – 

de yngste svarer som potensielle mottakere, de middelaldrende som 

potensielle givere, mens de eldste kan være opptatt av barnebarnas 

situasjon – er det stor enighet mellom aldersgruppene i synet på foreldres 

forpliktelser. Den restriktive holdningen var mindre vanlig i 

1993. Da mente litt over halvparten av den voksne befolkningen at 

barn som har flyttet hjemmefra prinsipielt bør klare seg selv uten 

hjelp fra foreldrene. Andelen steg innenfor alle aldersgruppene mellom 

de to tidspunktene. 4 

TABELL 1. Prosent som oppgir at voksne barn som har flyttet hjemmefra bør 

klare seg selv, etter alder og tidspunkt (Gallup 1993 og 2001) 

Alder 1993 2001 Kohort Kohortendring Aldersendring 

18-25 år 53 62 1976-83 9 

26-33 år 53 69 1968-75 16 16 

34-41 år 49 71 1960-67 18 22 

42-49 år 53 72 1952-59 23 19 

50-57 år 57 71 1944-51 18 14 

58-65 år 62 71 1936-43 14 9 

66-73 år 59 67 1928-35 5 8 

74-81 år 49 53 1920-27 -6 4 

Alle/gjennomsnitt 

Aldersforskjell 

54 68 14 13 13 

(eldste minus yngste) -4 -9 

Basis fra yngste til eldste aldersgruppe er for 1993: 441, 529, 445, 396, 237, 234, 255 og 134, og for 

2001: 226, 314, 372, 294, 252, 200, 168 og 106 

Tabell 1 er satt opp som en standard kohortmatrise – det vil si at 

aldersintervallene på åtte år tilsvarer avstanden mellom de to spørreundersøkelsene. 

Dette gjør det mulig å lete etter livsfase-, generasjonsog/eller 

periodeeffekter, for på denne måten å kunne si mer om hva 

som ligger bak holdningsendringen som har funnet sted. 

Vi ser at de relativt små holdningsforskjellene mellom aldersgruppene 

gjelder for begge tidspunktene. Et slikt mønster tyder på at det 

verken finnes livsfaseeffekter eller generasjonseffekter av særlig betydning 

i dette holdningsspørsmålet. Samme slutning kan også trekkes av 

det faktum at kohort- og aldersendringer er forholdsvis like. Med 

49

[ HELLEVIK ] 

andre ord er det lite som indikerer at synet på foreldres forpliktelser 

endrer seg som en følge av hvor man befinner seg i livssyklusen. Det 

virker heller ikke som bestemte erfaringer har formet generasjonenes 

holdninger i dette spørsmålet, og gitt grunnlag for varige forskjeller 

dem imellom. 

Utviklingen som har funnet sted fra 1993 til 2001 i synet på foreldres 

forpliktelser, kan dermed tolkes som en periodeeffekt. Det må ha 

skjedd samfunnsmessige endringer som påvirker holdningsklimaet i 

befolkningen som helhet, slik at det har blitt mer vanlig å mene at 

voksne barn bør greie seg selv etter at de har flyttet hjemmefra. Tendensen 

er i tråd med at et selvforsørgerideal har fått større utbredelse, 

og kan også sees som et uttrykk for at forpliktelsesnormene mellom 

familiemedlemmer er i ferd med å bli svakere. 

Vi finner et lite unntak fra endringstendensen i de eldste aldersgruppene. 

I prinsippet skal periodeeffekter virke noenlunde likt i alle 

aldersgrupper, men at endringene likevel er minst hos de eldste kan 

forklares med at de er mindre mottakelige for samfunnsstrømninger. I 

teorier om betydningen av alder for holdningsstabilitet, har hovedsynspunktet 

vært at det skjer en konsolidering av holdninger med 

alder og at yngre mennesker derfor er mer bevegelige enn eldre (se for 

eksempel Jennings 1989). Det er nettopp dette som antas å gi opphav 

til generasjonsforskjeller. 

Hvis vi godtar at svaret som gis på holdningsspørsmålet måler foreldres 

følelse av forpliktelse overfor sine barn, så har denne blitt redusert 

det siste tiåret. Uttrykt forpliktelse viser seg å ha en klar 

sammenheng med foreldres tilbøyelighet til faktisk å stille opp økonomisk 

for barna i etableringsfasen. Dette gjelder både i 1993 og i 2001 

(ikke vist i tabell). Holdningsendringen som har funnet sted i foreldregenerasjonen, 

sammen med korrelasjonen mellom holdning og handling, 

styrker i utgangspunktet en forventning om å finne en nedgang i 

omfanget av økonomiske overføringer til unge voksne barn i tiåret 

fram mot tusenårsskiftet. Dette gjelder imidlertid bare så lenge vi forutsetter 

at ikke andre hjelpemotiver har vokst i betydning. 5 

MINDRE FOREKOMST AV ØKONOMISKE OVERFØRINGER? Innledningsdiskusjonen 

avledet ulike antakelser om utviklingen i forekomsten 

av etableringsstøtte fra foreldre de siste tiårene. Større tilgang på 

50


offentlige forsørgingsordninger for de unge, sammen med utbredelsen 

av et selvforsørgingsideal, gir forventning om mindre etableringsstøtte. 

Bedre økonomi hos foreldregenerasjonen, større krav til materielle 

standard hos de unge, og kraftig prisstigning både på eie- og 

leiemarkedet for bolig, gir derimot motsatt forventning. 

Tabell 2, 3 og 4 viser andelen i ulike aldersgrupper som oppgir å 

ha mottatt økonomisk støtte fra foreldrene etter at de fylte 18 år til 

tre ulike formål: utdanning, bolig, og i forbindelse med økonomiske 

vanskeligheter. Som vi ser er den eldste aldersgruppen født før 1922. 

Disse personene kom dermed i etableringsalder i perioden fram mot 

andre verdenskrig, før velferdsstaten ble bygget ut og de unge fikk tilgang 

på lån gjennom Lånekassen og Husbanken. Det siste er tilfellet 

også for flertallet i den nest eldste aldersgruppen. På den andre siden 

hadde kun de tre yngste aldersgruppene mulighet til å søke om lån i 

Lånekassen når de fylte 20 år, uten at det ble foretatt en behovsprøving 

opp mot foreldrenes økonomi. Det er også i første rekke fra og 

med den tredje yngste aldersgruppen at det skjedde en overgang til 

mer selektive ordninger i Husbanken og et fokus på unge som en vanskeligstilt 

gruppe på boligmarkedet. 

Vi kan raskt slå fast at forbedringen av Lånekassens tilbud ikke 

har resultert i en nedgang i forekomsten av utdanningsstøtte fra foreldre 

(tabell 2). Andelen som oppgir å ha mottatt økonomisk hjelp 

hjemmefra i forbindelse med utdanning har steget kraftig i løpet av de 

seksti årene som skiller eldste og yngste aldersgruppe i tabellen – og er 

fire–fem ganger høyere blant respondenter som er født fra 1972 til 

1983 enn blant de som er født før 1922. Forklaringen på utviklingen 

er først og fremst økningen i tendensen til å ta høyere utdanning. Ser 

vi kun på personer med høyere utdanning (nederste halvdel av tabellen), 

ligger den samlede andelen for noe og ganske mye støtte på mellom 

43 og 45 prosent i alle aldersgrupper bortsett fra i den aller eldste 

og den aller yngste. 6 I den yngste aldersgruppen gjør omfanget av 

hjelp et markert sprang oppover. Andelen som har fått hjelp er rundt 

20 prosentpoeng høyere blant 18–29-åringene enn blant 30–39-åringene, 

uansett om vi ser på alle individene innenfor aldersgruppene, 

eller kun på de med høyere utdanning. 

51

[ HELLEVIK ] 

TABELL 2. Prosent som har mottatt økonomisk støtte fra foreldre til utdanning 

etter fylte 18 år, etter alder (Gallup 2001) 

Personer 

født før 

1922 

(80 år +) 

Personer 

født 

1922-1931 

(70-79 år) 

Personer 

født 

1932-1941 

(60-69 år) 

At tredveåringer skulle ha større problemer enn tyveåringer med å 

huske hjelpen de har mottatt, virker lite sannsynlig, i hvert fall når det 

er snakk om mye støtte. Dermed kan det se ut til å ha funnet sted en 

kraftig endring relativt nylig i foreldrenes tilbøyelighet til å bidra økonomisk 

til barnas utdanning. 7 

Foreldre gir langt sjeldnere støtte til barnas boliganskaffelse enn til 

deres utdanning. Men også her finner vi en økning i forekomsten: Å 

ha fått økonomisk støtte til bolig er vanligere blant tyveåringene i 

datamaterialet enn blant de som er over 80 år (tabell 3). Med basis i 

alle personer over 18 år (øverste del av tabellen), har det imidlertid 

ikke vært noen stigende tendens de siste tiårene – den samlede støtteandelen 

ligger på noe over ti prosent i de fire yngste aldersgruppene, 

og forholdet mellom noe og mye støtte er tilnærmet likt. 

52 

Personer 

født 

1942-1951 

(50-59 år) 

Personer 

født 

1952-1961 

(40-49 år) 

Personer 

født 

1962-1971 

(30-39 år) 

Personer 

født 

1972-1983 

(18-29 år) 

Ganske mye støtte 5 5 4 10 8 11 22 

Noe støtte 8 12 15 20 22 27 37 

Sammenlagt 13 17 19 30 30 38 59 

N (64) (186) (240) (309) (403) (444) (400) 

Blant personer med høyere utdanning: 

Ganske mye støtte (38) 21 8 16 13 11 21 

Noe støtte (0) 24 35 28 30 34 44 

Sammenlagt (38) 45 43 44 43 45 65 

N (8) (29) (51) (116) (179) (192) (137) 

Andel med høyere 

utdanning 

13 16 21 38 44 43 34 

Personer med høyere utdanning omfatter respondenter som svarer høyskole- eller universitetsutdanning på spørsmål 

om høyeste utdanningsnivå.


TABELL 3. Prosent som har mottatt økonomisk støtte fra foreldre til bolig etter 

fylte 18 år, etter alder (Gallup 2001) 

Personer 

født før 

1922 

(80 år +) 

Personer 

født 

1922-1931 

(70-79 år) 

Personer 

født 

1932-1941 

(60-69 år) 

Nå skiller særlig den yngste aldersgruppen seg fra de eldre ved å inneholde 

en større andel personer som ennå ikke er blitt boligeiere. I 

nederste del av tabellen er analysen gjort med basis i respondenter 

som oppgir å eie sin nåværende bolig, eller eventuelt å ha eid bolig på 

et tidligere tidspunkt. Som vi ser har dette ingen betydning for fordelingene 

i de seks eldste gruppene. Men blant 18–29-åringene stiger 

andelen som har mottatt ganske mye boligstøtte til åtte prosent, og 

andelen som har mottatt noe boligstøtte til 15 prosent. 8 Målt på 

denne måten finner vi altså igjen et markert høyere støttenivå i den 

yngste aldersgruppen sammenliknet med den nest yngste. Resultatet 

kan signalisere en utvikling i retning av mer støtte fra foreldre til barn 

også i forbindelse med boliganskaffelse. Økningen fra nest yngste til 

yngste aldersgruppe viser seg i første rekke å gjelde for personer som 

er bosatt i Oslo-området, der unge førstegangskjøpende kan trenge 

mest støtte på bakgrunn av den kraftige stigningen i boligprisene. 

Prosentdifferansen i mottatt boligstøtte mellom yngste og nest yngste 

aldersgruppe er på 24 prosentpoeng hvis vi ser på respondenter som 

bor i Oslo, ni prosentpoeng for respondenter som bor i Bergen eller 

53 

Personer 

født 

1942-1951 

(50-59 år) 

Personer 

født 

1952-1961 

(40-49 år) 

Personer 

født 

1962-1971 

(30-39 år) 

Personer 

født 

1972-1983 

(18-29 år) 


Noe støtte 2 0 3 8 9 7 8 

Sammenlagt 2 2 5 11 14 13 13 

N (64) (186) (240) (309) (403) (444) (400) 

Blant personer som eier/har eid bolig: 


Noe støtte 2 0 3 8 9 7 15 

Sammenlagt 2 2 5 11 14 13 23 

N (62) (184) (236) (300) (379) (378) (144) 

Andel som eier/har 

eid bolig 

97 99 98 97 94 85 36 

Økonomisk støtte til bolig omfatter også rentefritt eller billig lån til bolig. 

Personer som eier/har eid bolig omfatter respondenter som svarer selveier, andelseier eller aksjeeier på spørsmål om 

eie/leieform til nåværende bolig, eller som oppgir at de har eid minst én bolig siden de flyttet hjemmefra for godt.

[ HELLEVIK ] 

Trondheim, og bare tre prosentpoeng for respondentene som er 

bosatt i resten av landet (ikke vist i tabell). En alternativ forklaring 

kan være at de som er tidligst ute med å begi seg inn på boligmarkedet 

er de som har mulighet til å få økonomisk assistanse fra foreldrene. 

Spørsmålene om man har mottatt ulike former for støtte spesifiserer 

at dette skal være skjedd etter fylte 18 år, men gir ingen øvre 

aldersgrense. Det virker likevel rimelig å gå ut fra at utdannings- og 

boligstøtte i de fleste tilfellene ble gitt av foreldrene til respondentene 

som etableringsstøtte da de var unge. Selv om det selvfølgelig hender 

at personer tar etterutdanning på et senere tidspunkt i livet, gjør de 

aller fleste seg ferdig med utdanningen i tyveårene. Kjøp av bolig blir 

også gjennomført av et flertall i løpet av tyveårene og begynnelsen av 

tredveårene. De eldste aldersgruppene var imidlertid klart senere ute. 

Alderen der halvparten i aldersgruppen var blitt boligeiere (medianen) 

er 34 år blant personene på 80 år og oppover og 31 år for syttiåringene, 

mens den for førtiåringene har sunket ned til 26 år. For de to 

yngste aldersgruppene er medianen på henholdsvis 25 og 23 år, men 

disse vil komme til å stige, særlig blant de aller yngste, etter hvert som 

resten av gruppen blir boligeiere. Muligens er alder for boliganskaffelse 

en del av forklaringen på at flere har fått støtte til dette formålet 

blant de yngste respondentene – boligkjøpet fant sted mens foreldrene 

fremdeles følte et visst økonomisk ansvar for barna. Men her er det – 

som nevnt i avsnittet foran – også mulig å tenke seg motsatt årsaksrekkefølge, 

det vil si at det var foreldrenes villighet til å stille opp økonomisk 

som gjorde det mulig for barna å kjøpe når de var yngre. 

Når det gjelder støtte mottatt i en vanskelig økonomisk situasjon, 

er dette mindre klart forbundet med etableringsovergangene enn 

utdannings- og boligstøtte. Men ettersom den normale livsløpsutviklingen 

er å få bedre økonomi med alder – fram til pensjonsalder – virker 

det sannsynlig at et positivt svar for de fleste også her vil gjelde 

økonomiske overføringer man fikk som ung voksen. En problematisk 

økonomisk situasjon skiller seg videre fra bolig og utdanning ved å 

være et mindre spesifikt formål. Dette kan bety at vi får høyere forekomst 

av erindringssvikt hos respondentene, særlig dersom støtten 

ligger et stykke tilbake i tid. Selv om vi tar høyde for en slik delvis 

metodologisk forklaring – der de eldre i større grad kan ha fått mer 

54


støtte enn de husker og oppgir – er likevel stigningen fra eldste til yngste 

aldersgruppe i tabell 4 så markert at det synes udiskutabelt at krisestøtte 

fra foreldre forekommer langt oftere i dag enn for noen tiår 

tilbake. Andelen som har mottatt støtte øker også fra den nest yngste 

til den yngste aldersgruppen, og mest for kategorien ganske mye 

støtte. 

TABELL 4. Prosent som har mottatt økonomisk støtte fra foreldre i en 

økonomisk vanskelig situasjon etter fylte 18 år, etter alder (Gallup 2001) 

Personer 

født før 

1922 

(80 år +) 

Personer 

født 

1922-1931 

(70-79 år) 

Personer 

født 

1932-1941 

(60-69 år) 

Personer 

født 

1942-1951 

(50-59 år) 

Personer 

født 

1952-1961 

(40-49 år) 

Personer 

født 

1962-1971 

(30-39 år) 

For å oppsummere, finner vi noe ulike utviklingstendenser for de tre 

støtteformålene. I størstedelen av perioden som analyseres har litt 

under halvparten av unge med høyere utdanning mottatt økonomisk 

hjelp fra foreldrene til dette formålet. I yngste aldersgruppe nærmer 

andelen seg imidlertid to tredjedeler. Fordi det har blitt mye vanligere 

å studere, har det totale omfanget av utdanningsstøtte økt kraftig. Så 

godt som ingen i de eldste aldersgruppene fikk hjelp av foreldrene i 

forbindelse med boliganskaffelse. Boligstøtte har også vært relativt 

beskjedent i senere aldersgrupper, men for de aller yngste kan det se 

ut til å ha funnet sted et oppsving. Assistanse fra foreldrene i en økonomisk 

vanskelig situasjon har forekommet stadig oftere de siste 

seksti årene. 

BETYDNINGEN AV FORELDRES ØKONOMISKE EVNE 

Personer 

født 

1972-1983 

(18-29 år) 


Noe støtte 5 12 13 24 28 34 38 

Sammenlagt 10 17 15 30 36 45 56 

N (64) (186) (240) (309) (403) (444) (400) 

Dagens unge har altså i langt større grad blitt støttet økonomisk av 

sine foreldre enn personer som kom i etableringsalder før utbyggingen 

av velferdsstaten. Dersom utvidelsen av det offentlige forsørgingsansvaret 

gradvis har svekket forpliktelsesnormene i familien, 

gjenspeiler dette seg ikke i en tilsvarende reduksjon i omfanget av 

hjelp. Det er bemerkelsesverdig hvor få som oppgir å ha mottatt økonomisk 

assistanse fra foreldrene i de eldste aldersgruppene, som helt 

55

[ HELLEVIK ] 

manglet eller kun hadde begrenset tilgang på offentlige støtteordninger 

i etableringsfasen. Funnet rimer dårlig med en forståelse av at forpliktelsesnormene 

mellom familiemedlemmer på denne tiden stod 

meget sterkt. Vi finner et delvis unntak i forhold til det å ta høyere 

utdanning, som regelmessig utløste økonomisk hjelp fra foreldrene 

også i de eldre aldersgruppene. Men andelen som studerte var lav, og 

det kan ikke utelukkes at påvirkningen til dels gikk i motsatt retning, 

altså at unge den gang lot være å studere fordi de ikke kunne regne 

med støtte hjemmefra. 

Mønsteret for etableringsstøtte i norske familier – både at det var 

så pass få tilfeller av støtte for noen tiår siden, og den klare økningen 

som har funnet sted – kan forklares med utviklingen i foreldres økonomiske 

evne. Parallelt med velferdsstatens framvekst har vi hatt en 

kraftig reallønnsstigning i Norge. Mens økonomien i de fleste familier 

tidligere ikke gav rom for å gi økonomisk hjelp, betyr dagens høye 

levestandard at foreldre i større grad har økonomiske og materielle 

ressurser de kan overføre til barna. Foreldregenerasjonens økonomiske 

evne er også relevant som forklaring på økningen i støtteandel 

fra nest yngste til yngste aldersgruppe i datamaterialet, ettersom 

1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var preget av svak eller 

negativ reallønnsvekst, mens de økonomiske konjunkturene siden har 

pekt oppover. I de femti–seksti årene som dekkes av analysen, har foreldres 

mulighet til å hjelpe hvert av barna i tillegg blitt forbedret som 

følge av en markert reduksjon i størrelsen på barneflokkene. Fra eldste 

til yngste aldersgruppe har medianen for antall søsken sunket fra 

fire til to søsken, og gjennomsnittet fra 4,8 til 1,9 søsken. 

En annen mulig forklaringsfaktor er behovene som barna opplever. 

Kravene til materiell standard kan ha steget mer enn veksten i de 

unges økonomiske evne. Økt forekomst av krisestøtte kan blant 

annet være utløst av at yngre generasjoner oftere har behov de ikke 

klarer å tilfredsstille, og av den grunn opplever sin økonomiske situasjon 

som problematisk, enn tilfellet var for eldre, mer nøysomme 

generasjoner. 

Som en kunne vente når høyere levestandard og økonomisk overskudd 

hos foreldregenerasjonen er en sentral forklaring på økningen i 

etableringsstøtte over tid, finner vi at foreldrenes økonomi har betydning 

for hva som skjer av overføringer i dag. Foreldre med god inn- 

56


tekt og formue gir oftere støtte til sine barn enn de som befinner seg i 

en mindre romslig økonomisk situasjon. For å gi et par eksempler, er 

det slik at blant personer med barn i alderen 18–29 år øker andelen 

som oppgir å ha gitt mye utdanningsstøtte til minst ett barn fra ni 

prosent for de som har en brutto husholdningsinntekt i laveste inntektskvintil, 

til 29 prosent for de i høyeste inntektskvintil. Andelen 

som har gitt boligstøtte til minst ett barn stiger fra tre til 17 prosent 

fra laveste til høyeste formueskvintil (netto husholdningsformue). 

Dessuten er det slik at foreldre med høyskole- eller universitetsutdanning 

oftere bidrar økonomisk til barnas utdanning enn foreldre med 

et lavere utdanningsnivå. I første gruppe er andelen som har gitt mye 

utdanningsstøtte til minst ett barn 25 prosent, i siste gruppe 11 prosent. 

9 

Dette gir et viktig perspektiv på en utvikling der vi har gått fra at 

bare noen ytterst få privilegerte fikk foreldrestøtte og det store flertallet 

var henvist til å klare seg på egenhånd, til dagens situasjon der 

mange, men langt fra alle, får økonomisk hjelp hjemmefra. Når hjelpen 

avhenger av foreldrenes økonomi og utdanningsnivå, betyr dette 

at unge mennesker fra ressurssterke familier generelt får et bedre 

utgangspunkt for voksentilværelsen enn unge fra mindre ressurssterke 

hjem. I takt med utbyggingen av universelle velferdsordninger som 

skulle bidra til å redusere betydningen av sosial bakgrunn, ser det 

altså ut som om familien, gjennom økonomiske overføringer, har 

styrket sin rolle som formidler av sosiale forskjeller mellom generasjonene. 

EN DREINING FRA PLIKT TIL FRIVILLIGHET? 

I løpet av 1990-tallet har det blitt vanligere å mene at unge mennesker 

bør greie seg selv økonomisk etter at de har flyttet hjemmefra, og at 

foreldre bare har et ansvar for å hjelpe i nødsfall. Skiftet i synet på 

foreldres forpliktelser er relativt likt enten vi ser på aldersgrupper 

eller kohorter, og kan tolkes som en periodeeffekt. Funnet støtter 

både individualiserings- og erstatningshypotesen, som begge forutsier 

svekkede forpliktelsesnormer mellom familiemedlemmer. Ifølge individualiseringshypotesen 

vil endringen være en konsekvens av den 

økte vektleggingen av selvrealisering og individuell valgfrihet i dagens 

moderne samfunn, noe som blant annet gjør atferd mindre bundet av 

57

[ HELLEVIK ] 

normer og tradisjoner. Erstatningshypotesen ser utviklingen som en 

følge av at offentlige forsørgingsordninger har overtatt og fortrenger 

familiens forsørgingsansvar. 

Men som det nå er slått fast, har holdningsendringen ikke hatt 

noen merkbar konsekvens for foreldres atferd. Forekomsten av etableringsstøtte 

har ikke blitt redusert i den samme tiårsperioden – tvert 

imot. De tilsynelatende motstridende utviklingstendensene for holdninger 

og atferd kan tyde på at det har skjedd et skifte i motivasjonen 

bak foreldres støtte – fra en pliktnorm til et frivillighetsprinsipp. Foreldrene 

føler sjeldnere at de bør eller må hjelpe barna økonomisk 

etter at de har flyttet hjemmefra, men mange velger likevel å stille 

opp. En slik frivillig eller selvvalgt hjelpeatferd kan bunne i omsorgsfølelser 

eller i strategiske motiver. I en mer individualisert verden, der 

personlige relasjoner i mindre grad enn før kan tas som noen selvfølge, 

kan det for eksempel tenkes å ha blitt viktigere for foreldre å 

bygge en god relasjon til barna som de kan få glede av i egen alderdom. 

Erstatningshypotesen uttrykker en bekymring for familiens framtid. 

Dersom følelser av forpliktelse betraktes som den sentrale indikatoren 

på familierelasjonenes betydning, så kan endringen i synet på 

foreldres ansvar overfor unge voksne barn tolkes som et tegn på svekkede 

bånd. Hvis derimot faktiske hjelpehandlinger – uavhengig av 

hvilket motiv som ligger bak – blir sett på som det vesentlige, viser 

utviklingen i omfanget av etableringsstøtte at foreldre–barn-relasjonen 

i dag står sterkere enn noen gang før. 

Noter 

1. Gjennomført i 1993, 1995 og 1997 av Norsk Gallup, på vegne av NOVA og tidligere 

INAS. 

2. I spørreundersøkelsen ble også respondenter med barn over 18 år spurt om de 

hadde støttet barna økonomisk i forbindelse med utdanning eller boliganskaffelse. 

Fordi artikkelen fokuserer på foreldrenes motivasjon, kunne det virke mest naturlig å 

ta utgangspunkt i foreldrenes rapportering om hjelpen de gir. Imidlertid synes det rimelig 

å anta at givere og mottakere vil være noenlunde enige om den hjelpen som forekommer. 

Ved å benytte spørsmålene som ble stilt til mottakerne, det vil si til barna, får 

vi mulighet til å gå atskillig lenger tilbake i tid. 

3. De tre tidligere undersøkelsene inneholdt også spørsmål om økonomisk hjelp mottatt 

fra foreldre, og gitt til barn. Men spørsmålene er ganske ulikt stilt i forhold til 

58


2001. Å sammenlikne disse for å se på endringer i forekomsten av etableringsstøtte 

mellom undersøkelsestidspunktene blir dermed lite meningsfylt, ettersom det er vanskelig 

å vite hva som er reelle funn og hva som kan gis en metodologisk forklaring. 

4. I begge undersøkelsene ble data samlet inn gjennom besøksintervjuer. I 1993 fikk 

respondentene se svaralternativene på et kort, med «har ingen bestemt mening» som 

eget alternativ. I 2001 ble derimot svaralternativene lest opp av intervjueren, og hvor 

det å la være å ta standpunkt ikke ble nevnt som en mulighet. Ikke overraskende finner 

vi at ubesvart-andelen er noe større i 1993 enn i 2001 – 5,6 mot 3,3 prosent. Differansen 

er imidlertid så liten at den ikke kan utgjøre noen metodologisk forklaring på de 

store endringene i fordelingene mellom de to undersøkelsestidspunktene. Ordlyden på 

de mer substansielle kategoriene er også noe ulik i de to spørrerundene, men variasjonen 

er minimal og virker derfor heller ikke som en plausibel forklaring på endringene. 

5. Fordi spørsmålene om hva foreldre har gitt av støtte til barn er så pass ulikt stilt i 

de to spørreundersøkelsene, er det vanskelig å undersøke direkte om forpliktelse har 

fått redusert sin forklaringskraft i forhold til den hjelpen som forekommer. 

6. Fordi høyere utdanning er mindre utbredt i de eldste aldersgruppene, er basis for 

syttiåringer, og i enda sterkere grad for åttiåringer, så lav at resultatene blir usikre. 

7. Analysen er gjort med utgangspunkt i alle personer over 18 år. I den yngste aldersgruppen 

innebærer dette at en femtedel av basis består av unge som fremdeles bor 

sammen med foreldrene. Serien av spørsmål om man har mottatt ulike typer hjelp/ 

støtte fra foreldrene etter fylte 18 år, sier ingen ting om at dette skal ha funnet sted 

etter at respondentene var flyttet i egen husholdning. Begrunnelsen for å ta med de 

hjemmeboende i den yngste aldersgruppen er altså at personer i alle aldersgrupper kan 

tenkes å inkludere støtte de mottok før de hadde flyttet for seg selv. Å utelate disse 

respondentene fra analysen har uansett begrenset betydning for omfanget av utdanningsstøtte 

blant 18–29-åringene – forekomsten synker med fire prosentpoeng for hele 

aldersgruppen og med ett prosentpoeng blant de som har høyere utdanning. Når det 

gjelder støtte mottatt i en vanskelig økonomisk situasjon, vil nok dette i hovedsak forbindes 

med å ha egen husholdningsøkonomi, og det sier seg selv at støtte til bolig er 

støtte til etablering utenfor foreldrehjemmet. Men siden unge som bor sammen med 

foreldrene kan ha bodd hjemmefra på et tidligere tidspunkt, inkluderes de hjemmeboende 

i basis også for disse to fordelingene (for boligstøtte – i øverste del av tabellen). 

Igjen er det snakk om små utslag på forekomsten av støtte, den samlede andelen i den 

yngste aldersgruppen endres med henholdsvis to prosentpoeng for boligstøtte og ett 

prosentpoeng for krisestøtte. 

8. Det viser seg at en del av de unge respondentene som oppgir å ha fått støtte til 

bolig av foreldrene, verken eier bolig i dag eller har eid bolig på et tidligere tidspunkt. 

Med andre ord må det enten være slik at disse personene viser til bidrag fra foreldrene 

til betaling av husleie i leiebolig, alternativt har de fått en sum fra foreldrene som er 

ment å skulle gå til boligkjøp, men der kjøpet ikke har funnet sted ennå. 

9. For en mer detaljert analyse og diskusjon av sammenhengen mellom foreldres ressurser 

og forekomst av etableringsstøtte, se Hellevik (2005). 

59

[ HELLEVIK ] 

Referanser 

Attias-Donfut, Claudine & Francois-Charles Wolff (2000), «Complementarity between 

private and public transfers». I: Sara Arber & Claudine Attias-Donfut, red., The Myth 

of Generational Conflict. The family and state in ageing societies. London: Routledge. 

Bachke, Nina (2003), Fra en generell til en selektiv boligpolitikk? En analyse av den statlige 

boligpolitikken gjennom Husbanken på 1990-tallet. Hovedoppgave i statsvitenskap 

ved Universitetet i Oslo. 

Barstad, Anders & Ottar Hellevik (2004), På vei mot det gode samfunn? Om forholdet mellom 

ønsket og faktisk samfunnsutvikling. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. 

Beck, Ulrich (1992), Risk Society. Towards a New Modernity. London/Thousand Oaks: 

Sage Publications. 

Beck, Ulrich & Elisabeth Beck-Gernsheim (2002), Individualization. Institutionalized 

Individualism and its Social and Political Consequences. London/Thousand Oaks: 

Sage Publications. 

Berger, Peter L. & Richard John Neuhaus (1977), To Empower People. The Role of Mediating 

Structures in Public Policy. Washington, D.C.: American Enterprise Institute for 

Public Policy Research. 

Brekke, Kjell Arne & Dag Einar Sommervoll (2002), «Hvordan kan det være vanskelig å 

etablere seg på boligmarkedet i 2002?». Økonomiske analyser, 21:59–64. 

Buchmann, Marlis (1989), The Script of Life in Modern Society. Entry into Adulthood in 

a Changing World. Chicago/London: The University of Chicago Press. 

Chappell, Neena & Audrey Blandford (1991), «Informal and formal care: exploring the 

complementarity». Ageing and Society, 11:299–317. 

Cheal, David (2002), Sociology of Family Life. Hampshire/New York: Palgrave. 

Cutler, David M. & Jonathan Gruber (1996), «Does public insurance crowd out private 

insurance?». Quarterly Journal of Economics, 111:391–430. 

Doty, Pamela (1986), «Family care of the elderly: the role of public policy». Milbank 

Quarterly, 64:34–75. 

Daatland, Svein Olav (1990), «‘What are families for?’ On family solidarity and preference 

for help». Ageing and Society, 10:1–15. 

Ellingsæter, Anne Lise & Arnlaug Leira (2004), «Innledning: Velferdsstaten og familien». 

I: Anne Lise Ellingsæter & Arnlaug Leira, red., Velferdsstaten og familien. Utfordringer 

og dilemmaer. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Esping-Andersen, Gøsta (1999), «The Household Economy». Kapittel 4 i Social Foundations 

of Postindustrial Economies. Oxford: Oxford University Press. 

Finch, Janet (1989), Family Obligations and Social Change. Cambridge: Polity Press. 

Furlong, Andy & Fred Cartmel (1997), Young People and Social Change. Individualization 

and risk in late modernity. Buckingham/Philadelphia: Open University Press. 

Giddens, Anthony (1991), Modernity and Self-Identity. Self and Society in the Late 

Modern Age. Cambridge: Polity Press. 

Giddens, Anthony (1992), The Transformation of Intimacy. Sexuality, Love and Eroticism 

in Modern Societies. Stanford, California: Stanford University Press. 

Glazer, Nathan (1988), The Limits of Social Policy. Cambridge, Massachusetts: Harvard 


Gulbrandsen, Lars (2002), «Aldri har det vært så ille som akkurat nå. Om norsk ungdoms 

utflytting fra barndomshjemmet og etablering i egen bolig». Tidsskrift for ungdomsforskning, 

2:33–50. 

Gulbrandsen, Lars & Hans-Christian Sandlie (2003), Boligetablering i Oslo og Akershus. 

NOVA Rapport 23/03. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. 

Hansen, Stein & Tor Skoglund (2003), «Lønnsutviklingen 1962–2002». Økonomiske 

analyser, 22:44–48. 

60


Hatland, Aksel (1996), «Trygdepolitikken ved et veiskille?». I: Aksel Hatland, Stein 

Kuhnle & Tor Inge Romøren, red., Den norske velferdsstaten. Oslo: Ad Notam Gyldendal. 

Hatland, Aksel (2005), «Historiske utviklingslinjer». I: Ann-Helén Bay, Aksel Hatland, 

Tale Hellevik & Charlotte Koren, red., De norske trygdene. Framvekst, forvaltning og 

fordeling. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Hellevik, Ottar (1991), Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap. Oslo: Universitetsforlaget. 

Hellevik, Ottar (1996), Nordmenn og det gode liv. Norsk Monitor 1985–1995. Oslo: 

Universitetsforlaget. 

Hellevik, Tale (2005), På egne ben. Unges etableringsfase i Norge. Doktoravhandling 

levert ved Universitetet i Oslo. Oslo: Unipub. 

Holm, Arne & Evelyn Dyb (2001), Boliger for vanskeligstilte. En studie av boligutviklingen 

i Oslo og Akershus. Oslo: Norges byggforskningsinstitutt. 

Jamieson, Lynn (1999), «Intimacy transformed? A critical look at the ‘pure relationship’». 

Sociology, 33:477–494. 

Janowitz, Morris (1976), The Social Control of the Welfare State. New York: Elsevier. 

Jennings, M. Kent (1989), «The Crystallization of Orientations». I: M. Kent Jennings et 

al., red., Continuities in Political Action. Berlin/New York: de Gruyter. 

Krange, Olve & Tormod Øia (2005), Den nye moderniteten. Ungdom, individualisering, 

identitet og mening. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. 

Kuhnle, Stein (1996), «Velferdsstatens idégrunnlag i perspektiv». I: Aksel Hatland, Stein 

Kuhnle & Tor Inge Romøren, red., Den norske velferdsstaten. Oslo: Ad Notam Gyldendal. 

Künemund, Harald & Martin Rein (1999), «There is more to receiving than needing: theoretical 

arguments and empirical explorations of crowding in and crowding out». 

Ageing and Society, 19:93–121. 

Langsether, Åsmund (2003), Etablering, generasjonsulikhet og generasjonsoverføringer i 

boligsektoren. En kunnskapsoversikt utarbeidet etter oppdrag for Kommunal- og 

regionaldepartementet. NOVA Skriftserie 6/03. Oslo: Norsk institutt for forskning 

om oppvekst, velferd og aldring. 

Medby, Per (2002), Prisutviklingen for selveide boliger. En empirisk analyse av perioden 

1991–2000. Prosjektrapport 323. Oslo: Norges byggforskningsinstitutt. 

MMI (2004), Hovedrapport for Norsk Monitor. Oslo: Markeds- og mediainstituttet. 

NOU 1995:11. Statsbankene under endrede rammevilkår. 

NOU 1999:33. Nyttige lærepenger – om utdanningsfinansieringen gjennom Lånekassen. 

NOU 2002:2. Boligmarkedene og boligpolitikken. 

Roberts, Russell D. (1984), «A positive model of private charity and public transfers». 

Journal of Political Economy, 92:136–148. 

Silverstein, Merril, Stephen J. Conroy, Haitao Wang, Roseann Giarrusso & Vern L. Bengtson 

(2002), «Reciprocity in Parent–Child Relations over the Adult Life Course». Journal 

of Gerontology: Social Sciences, 57:3–13. 

Skogen, Ketil (1995), «Ungdom og natur. Postmoderne identitetskonstruksjon eller reproduksjon 

av klassekultur?». Tidsskrift for samfunnsforskning, 36:223–239. 

Smart, Carol & Bren Neale (1999), Family Fragments?. Cambridge: Polity Press. 

SSB (1995), Historisk statistikk 1994. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. 

Syltevik, Liv Johanne & Kari Wærness (2004), «Det rasler i lenker – forsørgernormer i 

endring?». I: Anne Lise Ellingsæter & Arnlaug Leira, red., Velferdsstaten og familien. 

Utfordringer og dilemmaer. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Øistensen, Bård (1998), Boligetablering. Analyse av problemer og evaluering av virkemidler. 

Prosjektrapport 232. Oslo: Norges byggforskningsinstitutt. 

61

UNIVERSITETSFORLAGET 

Bent Sofus Tranøy, Dag Harald Claes, Helge Hveem 

Økonomisk 

globalisering og 

politisk styring 

Mange har meninger om økonomisk globalisering, men hva er 

nå egentlig dette fenomenet? Hvem har skapt dyret, og hvorfor 

skaper den økonomiske globaliseringen slik enorm politisk støy? 

I Økonomisk globalisering og 

politisk styring ser forfatterne 

på internasjonal økonomi i et 

politisk lys. Boken viser at 

det er i brytningen mellom 

nasjonal og internasjonal 

politikk og økonomi at de 

spennende og utfordrende 

problemstillingene finnes. 

• Kr 349,– 

• ISBN: 8215007414 

www.universitetsforlaget.no 

Boka kjøper du i nærmeste bokhandel eller på forlagets internettside

Forsvaret i nord 

– avskrekking og beroligelse 

DEFENCE POLICY IN THE 

HIGH NORTH – DETERRENCE 

AND REASSURANCE 

In the political debate on defence and 

security in Norway, the impression is 

given that we are seeing radical changes 

in regard to its aims and means. Without 

implying that we are not seeing 

changes, it is suggested that Norwegian 

defence and security politics can still be 

described as being somewhere between 

deterrence and reassurance, similar to 

during the Cold War. With the help of 

theories from international politics, the 

SVEIN VIGELAND ROTTEM 

sveinvr@sv.uit.no 

Keywords: • Deterrence 

• Reassurance 

• Defence 

• Security 

• Norway 

63 



VOL 48, NR 1, 63–90 

ambition of this article is not to falsify 

theories, realism and constructivism in 

this case, in the traditional sense, but to 

use them as tools to illustrate the relationship 

between deterrence and reassurance. 

The empirical main focus is on 

the northern areas, which are in a 

unique position in regard to the administration 

of resources and sovereignty. 

The data on which this article was 

based were collected through a triangular 

approach, with public records, secondary 

literature and interviews making 

up the source material.

[ ROTTEM ] 

Etter den kalde krigen har det norske Forsvaret gjennomgått endringer 

når det gjelder trusseloppfatning og struktur. Den største 

overgangen er fra et mobiliseringsforsvar til et kvalitativt mer 

spisset forsvar med deltakelse i en rekke internasjonale operasjoner. 

Forsvaret er dimensjonert for en ny virkelighet. Det er ikke dermed 

sagt at Forsvaret som et politisk verktøy nødvendigvis har endret seg 

radikalt. I den forsvarsog sikkerhetspolitiske debatt er fokus i stor 

grad på det «nye» norske Forsvaret. Sentrale bidrag her er Janne 

Haaland Matlary og Øyvind Østeruds bok, Mot et avnasjonalisert 

forsvar? (2005) og Jacob Børresens tekstsamling Forsvar uten trussel 

(2005). Bidragene har forskjellig agenda, men begge har blikket rettet 

mot hva som er nytt i norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. Her blir 

det tatt utgangspunkt i denne debatten, og følgende overordnede 

spørsmål stilles: Har norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk endret seg i 

så stor utstrekning som flere hevder? For å operasjonalisere dette 

spørsmålet, blir begrepsparet avskrekking og beroligelse anvendt. 

Har dette begrepsparet fortsatt relevans? Artikkelens formål er således 

å belyse forholdet mellom endring og kontinuitet i norsk forsvarsog 

sikkerhetspolitikk. 

Under den kalde krigen ble norsk sikkerhetspolitikk ofte beskrevet 

som en avveining mellom avskrekking og beroligelse (Skogan 1980; 

Tamnes 1997; Børresen, Gjeseth & Tamnes 2004; Riste 2005). Første 

gang begrepsparet lanseres er hos Johan Jørgen Holst. Begrepets analytiske 

fundament utarbeides av John Kristen Skogan (1980). I teksten 

følges ikke nøyaktig de analytiske skillene Skogan skisserte i 

1980. Han hadde blant annet et mer uttalt fokus på fordelingen av de 

militære kapasiteter. Selve grunnideen kan derimot spores fra disse 

bidragene. På den ene siden ønsket man å vise omverdenen hva som 

var norske egeninteresser, og på den andre siden framstod man som 

en diplomatisk aktør med mer eller mindre ideelle motiver. Avskrekking 

var forankret i en realpolitisk logikk hvor alliansemedlemskap 

og mobiliseringsforsvar var sentrale verktøy. Dette Forsvaret ble også 

økonomisk og kapasitetsmessig opprettholdt av NATO og USA, blant 

annet gjennom forhåndslagring av militært materiell. Norge med hav- 

Jeg vil takke to anonyme konsulenter og redaksjonen i Tidsskrift for Samfunnsforskning, Alf Håkon Hoel, Ole 

Martin Mortensen og de som har stilt opp til intervju. 

64

[ FORSVARET I NORD – AVSKREKKING OG BEROLIGELSE ] 

områder ble også oppfattet som sentralt i forsvaret av alliansen, noe 

som ga Norges avskrekkingsstrategi troverdighet. Beroligelse baserte 

seg i større utstrekning på en felles forståelse av spilleregler i internasjonale 

relasjoner, samt at man la begrensninger på den militære aktiviteten 

i landet. Begrensningene manifesterte seg ved at Norge 

presenterte seg som atomvåpenfri sone og at man ikke etablerte utenlandske 

baser på norsk territorium i fredstid (Skogan 1980). Viktig 

var spørsmål knyttet til hvor mye makt som var nok i balansegangen 

mellom beroligelse og avskrekking. 

I denne sammenheng har nordområdene en særegen posisjon. 

Nordområdene blir ofte betegnet som en fredelig og stabil del av 

Europa. I Norges offisielle forsvarspolitikk blir det likevel understreket 

at Forsvaret i stor utstrekning bør ha blikket rettet mot nord. Foruten 

bidragene i internasjonale operasjoner, er Forsvarets hovedfokus 

her. Dette forsvarspolitiske søkelyset mot nord begrunnes hovedsakelig 

med bakgrunn i to forhold: for det første Russlands posisjon som 

stormakt generelt og de militære kapasitetene i Nordvest-Russland 

spesielt, og for det andre nordområdets ressursrikdom (se blant annet 

det nyutviklede strategiske konseptet Styrke og relevans 2004 og 

St.prp. nr. 42 (2003–2004)). Artikkelens empiriske hovedfokus er 

dermed nordområdene. 

Spenningen mellom avskrekking og beroligelse går langs to akser: 

en politisk og en teoretisk. På den ene siden kan man beskrive de faktiske 

begivenheter og politikk i nord (avskrekking vs. beroligelse), og 

på den andre siden kan man ved hjelp av teorier i internasjonal politikk 

(realisme vs. konstruktivisme) forsøke å forklare og forstå norsk 

forsvarsog sikkerhetspolitikk i området. Dette poenget kan utdypes 

ved hjelp av en firefeltstabell. 

TABELL 1. Forsvarspolitiske strategier og teoretiske tilnærminger 

Avskrekking Sentralt står makt (fortrinnsvis militær 

makt) som middel for å avskrekke andre 

aktører fra å ta seg til rette 

Beroligelse Sentralt står makt (fortrinnsvis militær 

makt) som middel for å vise aktører i det 

internasjonale system at området er stabilt 

Realisme Konstruktivisme 

65 

Normer og identitet tilknyttet suverenitet 

legger bånd på staters eventuelle ekspanderende 

ambisjoner 

Egenskaper ved Norge tilsier en ikke-provoserende 

adferd

[ ROTTEM ] 

Tabell 1 åpner opp for fire dimensjoner i norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. 

De vil strukturere analysen, og er derfor viktig å ha in 

mente. Før vi kommer til analysen, vil det bli redegjort for de teoretiske 

tilnærminger (realisme og konstruktivisme) som skal hjelpe oss 

med å belyse det politiske feltet. De to teoretiske tilnærmingene kan 

begge brukes i en analyse av forholdet mellom avskrekking og beroligelse. 

I analyser av norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk har man en 

tendens til bevisst og ubevisst å legge en realistisk forståelsesramme til 

grunn (Børresen et al. 2004; Riste 2005). Her får konstruktivisme like 

mye oppmerksomhet. I teksten argumenteres det for at tilnærmingene 

ikke er gjensidig utelukkende. De supplerer hverandre, og tegner dermed 

et bredere og mer korrekt bilde av det politiske feltet her i fokus. 

Målet er også å være mer eksplisitt i teoribruken enn hva vanlig er i 

norsk forsvarsog sikkerhetspolitisk debatt (Børresen 2005; Matlary 

& Østerud 2005; Riste 2005). Først blir det kort redegjort for realismen, 

hvor fordelingen av militære/materielle kapasiteter samt sikkerhetsmaksimering 

står sentralt. Blikket blir så rettet mot 

konstruktivismen, hvor begreper som normer, nasjonale og internasjonale, 

og identitet står fremst i analysen. Videre vil norsk forsvarspolitikk 

i nordområdene bli skissert. Hvilke oppgaver, aktører og 

virkemidler er relevante i nord? Grunnet tekstens lengde og formål vil 

blikket være rettet mot de overordnede karakteristika og utviklingstrekk. 

I hoveddelen blir norsk forsvarspolitikk i nord drøftet med 

utgangspunkt i avskrekking og beroligelse, og viktig å spørre seg er 

om begrepsparet kan hjelpe oss til å belyse kontinuitet i norsk forsvars- 

og sikkerhetspolitikk. Strukturerende for analysen er firefeltstabellen 

lansert ovenfor, men altså først til tekstens teoretiske 

fundament. 

MAKT OG IDENTITET 

Den kanskje mest sentrale teoretiske skillelinjen i moderne studier av 

internasjonal politikk går langs dimensjonen idé og materie. Hva styrer 

staters handlinger? Innenfor den realistiske tradisjon har begreper 

som maktfordeling, anarki og sikkerhet en sentral posisjon (se for 

eksempel Wæver 1992; Burchill 1996; Dunne & Schmidt 2001). 

Avgjørende for å forklare staters adferd er den materielle maktfordelingen 

i det internasjonale system (Waltz 1979; Mearsheimer 2001). 

66


Aktørenes adferd kan predikeres med utgangspunkt i deres relative 

makt (Thucydides 1994). Stater som systemets definerende aktører vil 

være opptatt av å maksimere egen sikkerhet, og internasjonal politikk 

er anarkisk. Mangelen på en overordnet myndighet gjør at man aldri 

kan være trygg på andre staters motiver. Den drivende ambisjon i 

internasjonal politikk er således å opprettholde egen sikkerhet. Dette 

fører stater inn i hva som blir betegnet som et sikkerhetsdilemma, 

hvor maksimering av sikkerhet gjennom utvikling av for eksempel 

militære kapasiteter fører med seg samme reaksjon hos andre aktører 

i systemet, og man havner dermed i en opprustningsspiral. Aktørene 

handler rasjonelt på egne premisser, men utfallet på kollektivt nivå er 

irrasjonelt. 

Realistene har i all hovedsak hatt blikket rettet mot de sterkeste 

stater (i materiell forstand) i internasjonal politikk. Typisk var analysene 

av forholdet mellom stormaktene USA og Sovjetunionen under 

den kalde krigen. Sentrale stikkord i denne sammenheng er maktbalanse 

og våpenkappløp. Likevel, flere av realismens forutsetninger 

kan også brukes for å belyse småstaters handlingsmønster i internasjonal 

politikk. Mindre mektige stater må forholde seg til, og i ytterste 

konsekvens underlegge seg, de strukturelle rammene maktfordelingen 

mellom stormakten(e) skaper. Relevant er hvilke maktmidler man har 

til rådighet, og hvordan man mener en best mulig kan trygge suverenitet 

og interesser. Den realpolitiske og sikkerhetsmaksimerende 

dimensjon er dermed i fokus. Vi ser koblingen til begrepet avskrekking. 

Både store og små stater er opptatt av hvilke politiske og materielle 

konsekvenser en eventuelt ekspanderende politikk måtte ha 

(Mearsheimer 2001), men en småstat vil generelt på grunn av sin relative 

makt ikke ha ekspanderende ambisjoner. Sentralt for en mindre 

stat er således å ha blikket rettet mot stormakters evne og vilje til å ta 

i bruk militære virkemidler. En troverdig allianse vil ha stor betydning, 

men minst like viktig for en småstat er selv å kunne mobilisere 

nok ressurser til å gjøre terskelen for angrep så høy som mulig. En 

potensielt angripende parts tap, diplomatisk, politisk og materielt, 

bør være så store at den ikke vil se seg tjent med å ta i bruk militære 

virkemidler for å nå sine mål. Realistenes fokus på stater som systemets 

definerende aktører kan være problematisk i møte med transnasjonale 

trusler. Her er likevel blikket i all hovedsak rettet mot Norge 

67

[ ROTTEM ] 

som en enhetlig aktør i internasjonale relasjoner. Det kan derfor rettferdiggjøres 

å anvende realismen for å forklare og forstå det norske 

handlingsmønsteret, men man bør utvide analysen. 

Konstruktivisme er realismens nye motsvar. 1 De verktøy og begreper 

vi finner i litteraturen om diskursive analysestrategier og innenfor 

den konstruktivistiske tradisjon, forsøker blant annet å belyse spørsmål 

vedrørende identitet og normer i internasjonal politikk. Innenfor 

konstruktivismen finner man analyser som viser hvordan språklige og 

kulturelle strukturer legger føringer på og skaper vår forståelse av hva 

som er virkelig (Wendt 1992; Katzenstein 1996; Larsen 1997; Hopf 

2002; Ulriksen 2002). I denne sammenheng er det særlig oppfatningen 

om de andre som er relevant. Hvordan og hvorfor opprettholder 

vi visse fiendebilder? Det sentrale her er ikke trusselen som en objektiv 

materiell størrelse i seg selv, men den gjensidige konstitueringen av 

ideer, normer osv. og den materielle maktfordelingen. Med utgangspunkt 

i poststrukturalisten David Campbells sitat: «Danger is not an 

objective condition» (1998:1), er formålet blant annet å se hvordan 

«foreign policy helps produce and reproduce the political identity of 

the doer supposedly behind the deed» (Campbell 1998:x). 

Identitet og norm er to av begrepene som har fått mest oppmerksomhet 

i den konstruktivistiske internasjonale politiske litteratur. I ett 

av de amerikanske standardverkene innenfor denne tradisjon, The 

Culture of National Security, heter det blant annet om identitet: «… 

the term (by convention) references mutually constructed and evolving 

images of self and other» (Jepperson, Wendt & Katzenstein 

1996:59). Identitet er dermed det som gjør oss til det vi er. Et annet 

eksempel finner vi hos Campbell: «… the constitution of identity is 

achieved through the inscription of boundaries that serve to demarcate 

an ‘inside’ from an ‘outside’, a ‘self’ from an ‘other’, a ‘domestic’ 

from a ‘foreign’» (1998:9). Identitetens avhengighet av en annen er i 

fokus. Vi er hva vi er fordi vi ikke er det samme som alle andre. Sentralt 

er også ideen om staters identitet, eller med Alexander Wendts 

ord: «… a state may have multiple identities as ‘sovereign’, ‘leader of 

the free world’, ‘imperial power’, and so on» (1992:398). 2 

Normer for handling etablerer ifølge konstruktivistisk analyse et 

sikkerhetspolitisk handlingsrom (Jepperson et al. 1996). Det er nærliggende 

å ta utgangspunkt i ideen om den suverene stat. Normer til- 

68


knyttet suverenitet er med på å regulere staters handlinger vis-à-vis 

hverandre, eksemplifisert ved forhandlinger og gjensidig anerkjennelse 

av territorielle grenser. Slike forhold er ikke bare med på å foreskrive 

korrekt handling i det internasjonale system, men muliggjør 

også selve ideen om den suverene stat. Wendt sier følgende om en slik 

erkjennelse: «Sovereignty is an institution, and so it exists only in virtue 

of certain intersubjective understandings and expectations; there 

is no sovereignty without an other» (1992:412). Statssystemet som 

sådant er avhengig av en fellesforståelse av hva det innebærer å være 

suveren. Sentralt her er de konstituerende normer som definerer aktørers 

identitet. Slike normer foreskriver og påvirker handling. Normer 

er likevel ikke upåvirkelige størrelser. Stater kan til en viss grad 

bestemme selv (Wendt 1992). Med utgangspunkt i denne korte redegjørelsen 

kan vi si at sentralt i forskningssammenheng er å spore hva 

som er passende handlinger (March & Olsen 1989), både på det 

nasjonale og det internasjonale nivå. Norge som internasjonal aktør 

forholder seg både bevisst og ubevisst til disse retningslinjene for 

handling. Spørsmålet en bør stille seg er hvilken av de to tradisjonene, 

realisme og konstruktivisme, som best belyser norsk forsvarspolitikk i 

nord, eller om de kan bidra til å supplere hverandre i en analyse av 

tematikken. Før vi kommer dit, er det likevel på sin plass å avgrense 

tekstens empiriske nedslagsfelt. 

FORSVARET I NORD 

I hovedsak er oppmerksomheten rettet mot norske offentlige forsvarspolitiske 

dokumenter (utredninger, stortingsproposisjoner osv.) og 

forsvarsdebatten som vi blant annet finner i fagspesifikke tidsskrift 

som for eksempel Norsk Militært Tidsskrift, men også i den generelle 

offentlige debatt (taler, avisinnlegg, kronikker osv.). Videre er det 

gjennomført intervjuer med ansatte i Forsvarsdepartementet (både 

sivile og militære) og Kystvakten, som supplement og korrektiv til det 

skrevne materialet. Rent metodisk er dermed tilnærmingen kvalitativ 

og lener seg mot diskursanalysen (Neumann 2001). Videre blir det 

gjort en tidsmessig avgrensning fra forsvarsforliket i forkant av forrige 

langtidsproposisjon (St.prp. nr. 45 (2000–2001)) fram til 2006. 

En slik avgrensning rettferdiggjøres på bakgrunn av en rekke forhold. 

Etter Berlinmurens fall har norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk vært 

69

[ ROTTEM ] 

i støpeskjeen. I det offentlige ordskiftet har de store forandringene 

fått mye oppmerksomhet. NATO-allierte (les USA) har svekket sin 

oppmerksomhet i området, 3 og flere vil hevde at alliansen som et 

verktøy for avskrekking har redusert sin betydning. Ved århundreskiftet 

finner det også sted et brudd med den klassiske forsvarstanken 

(Godal 2003). Det tradisjonelle mobiliseringsforsvaret må vike for et 

nytt og mer fleksibelt forsvar. Dette ser vi for eksempel uttrykt i den 

militærfaglige utredningen FS 2000, og innstillingen fra det forsvarspolitiske 

utvalg, Et nytt Forsvar, og ved at Norge gjennom NATO for 

første gang angriper en annen stat (Kosovo-konflikten). Det vil også 

være naturlig å ha et empirisk hovedblikk rettet mot nordområdene. 

Dette ut ifra en erkjennelse av at regionen står i en særstilling hva 

gjelder ressurser og uklare ansvarsforhold vedrørende suverenitetshevdelse. 

Det finnes en lang rekke oppfatninger om hvilke trusler vi kan 

møte i nord (NOU 2003; Berggrav 2004; Børresen 2005; St.prp. 

nr. 42 (2003–2004) osv.). En kan gå så langt som til å si at vi er vitner 

til et verbalt slag om nordområdene, og seierherrene vil definere 

hvilke trusler vi oppfatter som viktige. En slik definerende makt er 

grunnleggende for hva vi mener det er verdt å ta i bruk ekstraordinære 

virkemidler for å forsvare (Wæver 1995; Buzan, Wæver & de 

Wilde 1998). Det er ikke dermed sagt at ytre materielle forhold er 

uvesentlige for hvordan den norske forsvarsstrukturen vil bli seende 

ut. Men minst like sentralt er de nasjonale (og internasjonale) oppfatninger 

om den materielle maktfordelingen og statens rolle ved inngangen 

til et nytt århundre. I denne kampen er argumentene innleiret 

i forskjellige forståelser om hva Forsvarets rolle egentlig er. Det er her 

avskrekking og beroligelse kan hjelpe oss med å strukturere debatten, 

samt at begrepsverktøyene fra henholdsvis den realistiske og konstruktivistiske 

leir forhåpentligvis kan bidra til å forklare og forstå 

feltet. Likevel, det er først nødvendig å tegne det brede bildet av norsk 

forsvarsog sikkerhetspolitikk i nord. 

I tiden etter den kalde krigen var den uttalte politikk rettet mot det 

som i løpet av omveltningsårene på begynnelsen av 1990-tallet skulle 

bli Russland, uklar. Det norske Forsvaret var likevel strukturert med 

tanke på en territoriell trussel fra øst. Invasjonsfaren var dimensjonerende 

(St.meld. nr. 22 (1997–1998); Børresen et al. 2004:68). 4 En 

70


opprettholdelse av en slik struktur kan forklares på en rekke måter. 

For det første kan man forestille seg at det lå strategiske og rasjonelle 

geopolitiske vurderinger til grunn, i den forstand at Norge ikke var 

sikker på hvor Russland gikk og at det dermed var nødvendig å tenke 

«kald krig» en stund til. Videre så var og er Russland en stormakt i 

forhold til Norge, og hadde og har fortsatt en stor militær konsentrasjon 

i nord. For det andre blir det hevdet at kulturelle forhold bremset 

en nødvendig utvikling (Ulriksen 2002). Ideen om et angrep fra øst 

var så dypt forankret i norsk trusselforståelse at en opplevde (og opplever) 

et kognitivt etterslep i norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. 

Utover i dette tiåret har en del endret seg. Gjennomgangstonen er 

at «dagens Russland utgjør ingen militær trussel mot Norge …» 

(St.prp. nr. 42 (2003–2004):30–31). Russerne er likevel ikke en del av 

det gode selskap, de er ikke svensker. Tanken om en territoriell invasjon 

utgjør ikke lenger Forsvarets episenter, men Russland «vil fortsatt 

være en sentral rammefaktor for utformingen av norsk 

sikkerhets- og forsvarspolitikk» (St.prp. nr. 42 (2003–2004):31). Mye 

er altså ved det gamle. Russland framstår som en ustabil størrelse når 

norsk forsvarspolitikk skal utformes. Ambisjonen her er ikke å analysere 

og spekulere i den framtidige utviklingen i Russland. 5 Sentralt 

her er hvordan oppfatninger om de(n) andre og dermed også en selv 

er konstituerende for vår oppfatning om sikkerhet og trussel generelt, 

og hvordan dette kommer til uttrykk i Forsvaret spesielt. Hva er det 

norske myndigheter tror for eksempel russerne har evne og vilje til, og 

hvilke strukturer legger rammene for forståelsen av trusselen fra øst? I 

denne sammenheng er det likevel viktig at man ikke har et for ensidig 

fokus på Russland. Selv om det i denne teksten er relasjonen til Russland 

som er det gjennomgående eksemplet, vil grunnideen om 

avskrekking og beroligelse også kunne gjelde andre aktører, om enn i 

en mer indirekte form. 

Den offisielle tilnærmingen til Forsvarets oppgaver i nord i dag er 

at man skal beskytte naturressurser «gjennom overvåkning, myndighetsutøvelse, 

suverenitetshevdelse og kriseberedskap» (St.prp. nr. 42 

(2003–2004):34). I det offentlige ordskiftet er det således interesseforsvaret 

som er hovedfokus (Finseth 2003; Diesen 2005b). Forsvarets 

primæroppgave er å legge til rette for at Norge skal beskytte sine 

materielle ressurser i området. De oppgavene som det vises til i sitatet 

71

[ ROTTEM ] 

ovenfor er likevel brede kategorier og forteller oss lite om hvilke virkemidler 

og aktører som er relevante. 

Under og like i etterkant av den kalde krigen var en begrenset militær 

tilstedeværelse et sentralt virkemiddel i vernet av norsk suverenitet 

og interesser. Gjennom base- og atompolitikken søkte man likevel 

å unngå en direkte konfrontasjonslinje (Skogan 1980; Tamnes 1997; 

Riste 2005). Vi gjenfinner denne logikken også i dag. Et nærliggende 

eksempel er Kystvakten. Kystvakten som sikkerhets- og forsvarspolitisk 

verktøy kan sies å være det viktigste symbolet på hvordan Norge 

framstår i nord, og er en aktør som ligger i skjæringspunktet mellom 

det sivile og militæret, en klassisk og utvidet sikkerhetsforståelse og 

avskrekking og beroligelse. Kystvakten er underlagt Forsvaret, og i 

forsvarspolitiske miljø blir også dette understreket. 6 Men poenget er 

at Kystvaktens kjerneoppgaver i stor utstrekning ikke er koblet til hva 

man vil kalle tradisjonelle militære oppgaver. Den er et multiverktøy. 

Debatten rundt Elektron-saken høsten 2005 viste dette med tydelighet, 

hvor to kystvaktoffiserer ble «kidnappet» av den russiske tråleren 

Elektron som fisket ulovlig i vernesonen. Her var bruken av virkemidler 

det store temaet. Satt på spissen var og er spørsmålet: hvor tøffe 

skal Norge være i nord? 

Debatten vedrørende tilstedeværelsen med militært personell og 

ressurser i regionen er følgelig sentral. Det er derfor nødvendig å si 

noen få ord om hver av forsvarsgrenene. Sjøforsvaret står her i en 

særstilling. Utviklingen går i den retning at man legger den daglige 

militære virksomheten til et begrenset antall baser. Marinen har lagt 

ned baser i nord. Fra politisk hold har det likevel blitt understreket at 

dette ikke skal gå på bekostning av Forsvarets relevans (Devold 2003; 

Strøm-Erichsen 2006). Debatten som har versert i media vedrørende 

for få seilingsdøgn i nord, er interessant i så måte. Dette engasjementet 

viser at flere aktører i det forsvarspolitiske miljøet mener at Marinen 

har en sentral rolle å spille i nordområdene (Grytting 2006). 

Denne politikken videreføres med den nye regjeringen, om enn med et 

mer uttalt fokus på nordområdene (Soria Moria-erklæringen) og mer 

penger over statsbudsjettet til Kystvakten. 7 Antallet fartøyer er likevel 

minkende (Børresen et al. 2004:68), 8 og de nye fregattene vil etter alle 

solemerker ha et begrenset antall seilingsdøgn i nord. Lite tyder dermed 

på at Marinen vil bidra til en økt militarisering i nord. 

72


Hærens rolle i nord har også fått stor oppmerksomhet. Her utdannes 

blant annet personell til utenlandstjeneste. Sentralt i denne sammenheng 

er derimot at den norske Hæren i liten grad har en 

selvstendig invasjonsavskrekkende effekt i området. Under den kalde 

krigen var tanken at Forsvaret i en begrenset periode skulle «holde 

fortet», men Hæren er ikke lenger dimensjonert for å stagge en territoriell 

invasjonstrussel. Hærens relevans vil i større utstrekning være 

koblet til rask deployering i begrensede konflikter (Diesen 2005a; 

Mood 2006). I et tenkt scenario med en invasjonstrussel i nord må 

således Hæren for å ha slagkraft være integrert i et utvidet allianseforsvar 

(noe som for øvrig gjelder alle forsvarsgrenene). Til sist bør Luftforsvaret 

få oppmerksomhet. De mest sentrale oppgavene 

Luftforsvaret har i nord er overvåkning og markering av suverenitet, 

gjennom for eksempel avskjæring. 9 Luftforsvaret har en utpreget 

defensiv rolle i nord. Det understrekes fra forsvarssjef Sverre Diesen 

(2005a) at Luftforsvaret er en meget sentral kapasitet i det norske 

Forsvaret og at ethvert moderne forsvar trenger et flyvåpen for å være 

relevant. De eventuelle framtidige flykjøp vil også fortelle oss mye om 

i hvilken retning Luftforsvaret går. Forsvarsgrenen er samtidig nær 

koblet til den utvidede sikkerhetsforståelsen, for eksempel gjennom 

ressursforvaltning, miljøovervåkning og berging. 

Denne rekken av aktører i nord er forsvarsog sikkerhetspolitiske 

verktøy. Her får de rent forsvarspolitiske mest oppmerksomhet, selv 

om oppgaver koblet til hva man vil kalle utvidet sikkerhet (redning, 

oljevernberedskap osv.) også blir berørt. Under den kalde krigen og 

utover på 1990-tallet var et nasjonalt balansert invasjonsforsvar det 

viktigste verktøy for å fremme norske interesser og suverenitet. Denne 

nasjonale innsatsen skulle være sterk nok til å holde ut til alliert hjelp 

kunne mobiliseres (Børresen et al. 2004:46). Dette tankegodset finner 

man fortsatt. En viktig forskjell er likevel at invasjonsforsvaret så å si 

er avskaffet. I de to seneste langtidsmeldingene (St.prp. nr. 45 

(2000–2001); St.prp. nr. 42 (2003–2004)) har man forlatt dette forsvarskonseptet. 

Et nytt NATO er, til tross for denne erkjennelsen, 

selve kjerneverktøyet i den norske forsvarsstrategien. Dette nye 

NATO har endret karakter, blant annet ved et mindre uttalt fokus på 

nordområdene. Videre er det flere som spør seg om NATO kun er et 

verktøy for amerikanske interesser (Waltz 1993, 2000). Mer spesifikt 

73

[ ROTTEM ] 

kan man diskutere hvorvidt den amerikanske marinen har en rolle å 

spille i området (Lowther 2006). Hvis man likevel ser på de mer konkrete 

verktøy det norske Forsvaret har, er fellesøvelser med allierte et 

viktig virkemiddel i avskrekkingsøyemed. 10 Videre er man i det norske 

Forsvaret opptatt av å framstå som den flinkeste gutten i NATOklassen. 

Det skal uttrykke samhold, selv om vi ser en reduksjon av 

alliert tilstedeværelse i nord. Dette er den overordnede observasjon. 

Spørsmålet er om en slik strategi er velegnet når trusselbildene ikke 

lenger er koblet til mellomstatlige forhold og flere stiller spørsmål ved 

alliansens troverdighet (Waltz 1993, 2000). 

Avskrekkingen foregår også på et lavere nivå, man kan snakke om 

en nasjonal avskrekkingskapasitet. Det er her Kystvakten står i en 

særstilling, med mange seilingsdøgn i nord. Et kystvaktskips tilstedeværelse 

oppfattes på den andre siden annerledes enn for eksempel et 

rent militært fartøy; en opererer dermed med forskjellige typer tilstedeværelse. 

En kan hevde at man beveger seg langs et kontinuum hvor 

graden av militarisering er avgjørende. Kystvakten kan sies å symbolisere 

en myk militær tilstedeværelse. Viktigst er ikke de militære kapasitetene 

i seg selv, men hvordan de blir oppfattet både nasjonalt og 

internasjonalt. Når tanken om et klassisk territorialforsvar ikke lenger 

er dimensjonerende for det norske forsvar, er det viktig å rette 

blikket mot andre virkemidler. I den sammenheng står forholdet mellom 

sivil og militær myndighet sentralt (St.meld. nr. 39 (2003–2004)). 

Videre bør blikket være rettet mot avveininger vedrørende militær tilstedeværelse 

og det å opprettholde norsk jurisdiksjon (Dalhaug 

2005), samt graden av militarisering i nord. Virkemidlene er mange, 

og balansegangen mellom håndfasthet og politisk kløkt er viktig i 

området. Med denne brede skissen som utgangspunkt kan vi i lys av 

teorier om internasjonale relasjoner se nærmere på begrepene 

avskrekking og beroligelse i norsk forsvarspolitikk. Først ute av de 

fire begrepsparene (jmf. tabell 1) er forholdet mellom realisme og 

avskrekking. 

MAKT OG AVSKREKKING 

I henhold til den realistiske tradisjon står materiell makt og aktørenes 

geografiske posisjonering i en særstilling. Fordelingen av materielle 

kapasiteter er dermed altavgjørende for en stats handlingsrom, så 

74


også for Norge. Viktig blir dermed hvilke maktmidler Norge har til 

rådighet i nord, og fordelingen av makt mellom sentrale aktører i 

internasjonale relasjoner. 11 Igjen står følgelig de russiske kapasitetene 

i nord i en særstilling. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har landets 

militære styrker merket de nye tider bedre (eller verre) enn noen 

annen gruppe i Russland (Åtland, Bukkvoll, Jeppesen & Johansen 

2005). Russland som militærmakt er kraftig desimert etter Berlinmurens 

fall. Til tross for en slik erkjennelse er inntrykket at man i det 

norske Forsvaret ikke har et avklart forhold til stormakten i øst. Det 

understrekes for eksempel til stadighet fra forsvarspolitisk hold at 

Russland er en stormakt og at man må ta konsekvensene av det 

(St.prp. nr. 1 (2005–2006)). Det er dermed underforstått at Norge 

ikke kan føle seg helt trygg. Videre får de kjernefysiske kapasitetene 

stor oppmerksomhet. Under og i etterkant av den kalde krigen har 

man i Norge gjennom militær tilstedeværelse i nordområdene i varierende 

utstrekning forsøkt å vise muskler, særlig ved at Hæren har hatt 

sitt hovedsete i nord. Flere vil nok si at dette var og er vel puslete hvis 

man legger en klassisk sikkerhetsforståelse til grunn. Hvilke alternativer 

har man så? Sentralt blir alliansen. 

Ved lesning av offisielle forsvarspolitiske dokument er det gjennomgående 

at «NATO er hjørnesteinen i norsk forsvarspolitikk» 

(Styrke og relevans 2004). Så å si uten unntak understrekes det at 

Norge vil stå svakt mot enhver motstander med en viss militær kapasitet 

hvis ikke nære allierte (les USA) stiller opp. I henhold til realistisk 

teori vil en slik ensrettet tankegang føre galt av sted. Sterke stater 

følger ikke opp sin forpliktelse i en allianse hvis det ikke gagner dem 

selv. Stater handler ikke uegennyttig. NATO vil kunne oppfattes som 

et interessefellesskap, men ikke som et identitetsfellesskap, slik som 

enkelte konstruktivister vil beskrive det (Adler & Barnett 1998). En 

interessant debatt i så måte er hvorvidt det norske Forsvaret er for 

avhengig av NATO. Sverre Diesen (2005b) hevder at Norge beveger 

seg mot et allianseintegrert forsvar. En småstat vil aldri kunne mobilisere 

nok ressurser til å ha en avskrekkende militær strategi, vil nok 

noen påstå. En slik beskrivelse av det norske Forsvarets potensial er 

relevant her. Et annet eksempel fra den norske forsvarspolitiske 

debatt er koblet til spørsmålet om hva som vil skje hvis USA og Russland 

ser at de har felles interesser i nord og disse interessene ikke sam- 

75

[ ROTTEM ] 

menfaller med de norske. Med USAs mangel på ikke-fornybar energi 

og med et ustabilt Midtøsten, er ikke dette et helt utenkelig scenario. I 

Forsvarsdepartementet (FD) får også slike resonnement oppmerksomhet. 

Russland har enorme ressurser, og i den forbindelse vil man med 

utgangspunkt i en realistisk analyse påpeke at det er makten som rår. 

Spørsmålet blir: hva står man så igjen med? 

I denne sammenheng kan man snakke om småstatsrealisme. En 

slik oppfatning bryter med en klassisk realistisk tilnærming til internasjonal 

politikk, men får oppmerksomhet her. Vi kan se på to forskjellige, 

men innvevde strategier. For det første finner vi eksempler 

på at man i Norge ønsker å integrere sin økonomi inn det nye Russland. 

12 Dette kommer også til uttrykk i petroleumssektoren. 13 Uavhengig 

av motivene for en slik virksomhet (rent økonomiske vs. 

geopolitiske), får en slik utvikling ofte oppmerksomhet i offisiell 

norsk forsvarspolitikk (Strøm-Erichsen 2005). Ved å integrere norsk 

økonomi i russisk næringsliv, heves terskelen for et framtidig angrep. 

En slik neo-liberal tilnærming til sikkerhetspolitikken vil bli problematisert 

av realister som Kenneth Waltz (1979) og John Mearsheimer 

(2001). De vil påpeke at historien forteller oss at økonomisk integrasjon 

ikke er en vidunderkur mot konflikt. En slik økonomisk utvikling 

vil i henhold til realistisk teori ikke nødvendigvis fungere 

avskrekkende på potensielle fiender. 

En annen strategi er å få så mange venner som mulig. Gjennom 

samarbeidet i NATO, bidrag til EUs forsvarsog sikkerhetspolitisk 

portefølje 14 og øvelser med Russland, kan mye tyde på at den norske 

strategi er å bli venner med alle. Hvorvidt en slik politikk lykkes, kan 

for øvrig drøftes. Poenget her er at man legger en mål–middel-tankegang, 

som er dominerende innenfor den realistiske tradisjon, til grunn 

for utformingen av norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. Grunnantagelsen 

er at stater (små og store) konstant vil arbeide for å maksimere 

egen sikkerhet. Stater som enhetlige rasjonelle aktører vil kjempe for 

å overleve i et internasjonalt system hvor anarki er det rådende prinsipp. 

Her står avskrekking fram som en mulig strategi, noe vi finner 

igjen i norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. Vi ser dermed kontinuitet. 

På den andre siden: hvis man ser på norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk 

etter århundreskiftet, er det vanskelig å si at Norge faller inn 

76


under den overordnede forklaringsmodellen realistene legger til 

grunn. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at Forsvarets militære 

kapasitet er redusert i en tid hvor alliansen som en sikkerhetspolitisk 

garantist til en viss grad betviles. Avslutningsvis under dette 

punktet bør det påpekes at koblingen makt og avskrekking kan relateres 

til ideer om begrenset konflikt. Gjennom trygging, rask utplassering, 

overvåking og tilstedeværelse høyner man terskelen for et 

potensielt angrep. Det vil for eksempel være for risikabelt og kostbart 

for terrorister å angripe norske mål i nord. Flere vil hevde at det er for 

slike scenarier Forsvaret har de mest relevante kapasiteter. Forsvaret 

er der man hevder at faren for en begrenset konflikt er størst. Mye 

tyder likevel på at makt og avskrekking kun delvis kan hjelpe oss å 

forstå og forklare norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk i nordområdene. 

Vi bør derfor utvide analysen å se nærmere på strategien 

avskrekking ved hjelp av konstruktivistiske verktøy. 

IDENTITET OG AVSKREKKING 

Gitt at det vi ser i nord, altså den faktiske politikk, kan beskrives som 

avskrekking, kan en slik politikk analyseres både som et produkt av 

maktkamp mellom stater og som en konsekvens av felles oppfatninger/identitet/normer 

om hva som er passende handling. Her står forholdet 

mellom avskrekking og konstruktivisme sentralt. Vi kan gå 

tilbake til ett av de teoretiske resonnement fremmet innledningsvis. 

Det ble påpekt at suverenitet er en del av en stats identitet. Suverenitet 

er et definerende kjennetegn. Samtidig er det en del av staters identitet 

å opptre i henhold til de lover og føringer som realistene postulerer, 

men ifølge konstruktivistene er disse dynamiske. Wendt (1992) sier: 

«Anarchy is what states make of it», og forteller oss samtidig at normer 

for statlig handling er innlemmet i en intersubjektiv forståelsesramme 

av hva det vil si å være en stat. 

Uttalelser til flere aktører i den norske forsvarsdebatten kan relateres 

til et slikt sosialkonstruktivistisk utgangspunkt. Et eksempel kan 

vi finne fra langtidsproposisjonen for 2005–2008. Her står det følgende: 

«Samtidig må vi kunne ivareta våre interesser og forpliktelser i 

egne nærområder, ikke minst i nordområdene» (St.prp. nr. 42 

(2003–2004)). Det sentrale ordet er forpliktelser. Med utgangspunkt i 

en idé om at det forventes i det internasjonale samfunn at vi markerer 

77

[ ROTTEM ] 

at nordområdene er relevante for norsk interesser, stagger man andre 

aktører fra å ta seg til rette (Eide 2005). Dette resonnementet blir for 

øvrig også belyst og utdypet under de to neste overskriftene. En deltakelse 

i internasjonale fora og en henvisning til rådende folkerett er 

koblet til en stats identitet som suveren og skal fungere avskrekkende 

på internasjonale aktører med eventuelt fiendtlige hensikter. Dette 

viser seg ved at hvis en aktør bryter med disse prinsippene, vil denne 

bli sanksjonert. Ifølge en slik tankegang blir det lagt bånd på staters 

handlinger med bakgrunn i internasjonale normer (formelle og uformelle). 

En av de mest sentrale debattantene i norsk forsvarspolitikk, 

Jacob Børresen, viser også til en slik logikk. Han hevder at «… staten 

har en forpliktelse, overfor egen befolkning, men også overfor egne 

omgivelser, til å holde orden i eget hus» (Børresen 2005:20). Dette 

samtidig som han i all hovedsak eksplisitt tar utgangspunkt i realismens 

grunnforutsetninger om stater som nyttemaksimerende aktører 

(Børresen 2004:5). 

Vi kan foreta en nivådeling: på den ene siden det internasjonale 

system, og på den andre den nasjonale identitet. Førstnevnte nivå 

omhandler mer eller mindre anerkjente internasjonale oppfatninger/ 

normer om hva det vil si å være en stat. Sentralt står dermed gjensidig 

anerkjennelse. Slike er styrende for Norge, som beskrevet ovenfor. 

Forholdet mellom identitet og avskrekking står følgelig sentralt. 

Parallelt finner vi at nasjonale oppfatninger om rolle i det internasjonale 

samfunnet også påvirker eller konstituerer adferd. 15 Sistnevnte 

nivå kan en også relatere til norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk i 

nord rundt århundreskiftet. Sentralt i den norske forsvarsdebatten 

står oppfatninger om hvordan en bør opptre. Flere har påpekt at det 

eksisterer en fredsdiskurs i norsk politikk i forhold til omverdenen 

(Leira 2005). Dette kommer blant annet til uttrykk ved at det ofte 

framheves av politiske myndigheter at Norge ønsker at folkerettslige 

prinsipper skal styre internasjonal samhandling. Her ser man også 

kontinuitet i norsk forsvarsog sikkerhetspolitisk diskurs. En generell 

og utbredt oppfatning om at Norge er en fredsnasjon finner vi også i 

Forsvaret, om enn i mindre utstrekning enn i for eksempel UD. Viktig 

blir dermed igjen de folkerettslige forpliktelser, men man kan også 

oppleve en kamp mellom ulike oppfatninger om rolle. 16 

78


En slik logikk ser vi også i det norske Forsvaret; blant annet er det 

et motsetningsforhold mellom den norske fredsdiskursen og en nokså 

utbredt anvendelse av militære maktmidler (Neumann 2004). Oppfatninger 

om at Norge er en passiv aktør (militært sett) har i den 

seneste tid fått seg noen skudd for baugen, for eksempel ved bidragene 

i Afghanistan. Et poeng som ligger noe på siden av ovenstående 

resonnement er at en slik aktiv anvendelse av militære virkemidler 

indirekte kan relateres til forholdet mellom identitet og avskrekking. 

Norge deltar i fellesskapet NATO og er således med til å konstituere 

en felles identitet. På den andre siden så vi ved innkjøpet av de nye 

MTBene at hovedargumentene for en slik kapasitet var at den var 

viktig i kystforsvaret av Norge. Den rent militærfaglige vurderingen 

var en noe annen, samtidig som det var en kapasitet NATO ikke 

etterspurte på det tidspunktet. Dette innkjøpet kan igjen kobles til 

Norges identitet som kystnasjon. Avveiningen mellom et allianseintegrert 

og et mer eller mindre nasjonalt forsvar står dermed sentralt. 

Koblingen mellom et konstruktivistisk begrepsapparat eller analysestrategi 

og avskrekking gir oss likevel ikke det hele og fulle bildet. 

Vi bør derfor vie den realpolitiske dimensjonen oppmerksomhet 

igjen, og her med utgangspunkt i at realistene kan fortelle oss noe om 

beroligelse. 

MAKT OG BEROLIGELSE 

Det å hevde at det er en kobling mellom makt og beroligelse kan ved 

første øyekast virke noe konstruert, men det er en sammenheng. 

Logikken er som følger. En viss tilstedeværelse med maktmidler i nord 

forteller omverdenen at dette er en del av Norge. Hvis det hadde 

eksistert usikkerhet i forhold til hva Norge vil i nord, ville en rekke 

aktører kunne innlede en kamp om rett til å utvinne ressurser i området 

og i siste instans gjøre suverenitetskrav. Fra forsvarspolitisk hold 

blir lignende argumenter ofte fremmet (se for eksempel Eide 2005). 

Realismens fokus på militære/materielle virkemidler er relevant. Sentralt 

for Norge er dermed å vise gjennom tilstedeværelse og håndfast 

sanksjonering av norsk suverenitet eller brudd på ressursforvaltning 

at vi mener alvor i nord. Russland vil for eksempel således oppfatte 

nordområdene som stabile og ikke verdt å vie overdrevet oppmerksomhet. 

Dette vil særlig gjelde i dagens situasjon, hvor grenseområ- 

79

[ ROTTEM ] 

dene sør i Russland er preget av konflikt og ustabilitet. En avklart 

grense i nord vil derfor ifølge en slik logikk være meget viktig for 

Norge. Hvis vi ser på utfordringene rundt Svalbard, blir dette bildet 

enda mer sammensatt. Flere vil hevde at Norge står nokså alene i 

denne potensielle konflikten. Juridisk sett er det ikke sikkert Norge 

stiller med de beste kortene. Det er desto viktigere at Norge viser god 

forvaltningsevne. Resonnementet kan for øvrig også relateres til terror. 

En kan hevde at det for transnasjonale grupperinger er vanskeligere 

å operere i et oversiktlig terreng enn i et område preget av kaos. 

Spørsmålet en bør stille seg er om Norge viser nok makt i nordområdene 

til å skape stabilitet og berolige andre stater. Er nordmenn realpolitikere 

i nord? 

Den mest profilerte forsvarspolitiske aktør i den seneste tid kan 

hjelpe til å eksemplifisere tematikken. Kystvakten står som sagt i en 

særstilling i det nye norske Forsvaret. 17 Kystvaktens tilstedeværelse 

og den generelle overvåkningskapasiteten i nord er ikke kun et militært 

verktøy for å stoppe russere fra å ta seg til rette. Kystvaktens 

oppgaveportefølje er lang, men i den seneste tid er det norske, spanske 

og russiske fiskefartøy som har fått mest oppmerksomhet. 18 Forvaltningsoppgavene 

har stått øverst på agendaen. Kystvakten er 

likevel et multiverktøy. I FD påpekes blant annet også muligheten for 

et terroranslag. Her har Kystvakten som en del av Forsvaret en sentral 

rolle: en rolle som utspiller seg i kontaktpunktet (eller mangelen 

på slikt) mellom Forsvaret og politiet. 19 Dette viser seg også gjennom 

øvelsesvirksomhet hvor scenarier tilknyttet begrensede anslag mot 

norske interesser i nord ligger til grunn. Vi ser dermed en utvidelse av 

trusselbildet i nord. Hovedpoenget er at en slik myk militær tilstedeværelse 

i nord kan tolkes som en del av en strategi for å berolige det 

internasjonale samfunn. Slike avveininger stod også sentralt under 

den kalde krigen (Børresen et al. 2004; Riste 2005). 

Videre viser man gjennom øvelser at flere aktører blir oppfattet 

som relevante i en utvidelse av den sikkerhetspolitiske portefølje, men 

selv om listen er lang, står likevel landstyrkene fortsatt i en særstilling. 

Hæren oppfattes gjerne som Forsvarets grunnfjell. Hæren vi ser 

på begynnelsen av dette nye århundre er forsvinnende liten i forhold 

til den vi så under og like i etterkant av den kalde krigen. Her åpner 

man følgelig også opp for en debatt om hvorvidt den storstilte reduk- 

80


sjonen vi har sett av Hærens styrker er fornuftig, jmf. trusselbildet. 

Den vil ikke bli viet konkret oppmerksomhet her. På den andre siden 

hevder flere at den Hæren som nå står igjen har eller er på vei til å 

utvikle relevante kapasiteter for et dynamisk trusselbilde (Mood 

2006). Fra forsvarshold understrekes det blant annet at landstyrkene, 

med utgangspunkt i tilgjengelige midler, må være relevante og kunne 

projisere makt hurtig (Mood 2006). Vi ser en tilnærming til NATOalliansens 

behov (Diesen 2005b). Det kan dermed bli hevdet at minst 

like viktig for det norske Forsvaret er å berolige våre allierte om at vi 

kan levere relevante militære kapasiteter, og at vi har orden i eget bo. 

Sentralt blir dermed igjen om alliansen vil fungere som tenkt ved en 

eventuell militær konfrontasjon i nord. 

Flere vil likevel si at realistenes analyser blir mangelfulle i denne 

sammenheng, i den forstand at fokus i større utstrekning bør være på 

at makt er en relasjonell eller intersubjektiv størrelse. Det er oppfatninger 

om hva som vil virke beroligende som bør være i søkelyset, og 

dette vil variere fra tid, sted og hvilke aktører man møter. Analysen 

bør derfor utvides til å omhandle mer enn den materielle maktfordelingen 

og den militære tilstedeværelsen. Igjen kan konstruktivistene 

bidra, og her med innfallsvinkler til studiet av beroligelse som strategi 

i norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. 

IDENTITET OG BEROLIGELSE 

Konstruktivister vil hevde at beroligelse er avhengig av en felles identitet 

og en felles forståelse av spilleregler. Sentralt står dermed bruken 

av identitet som strategi versus identitet som ubevisst rammeverk for 

handling. I innledningen ble identitet beskrevet som gjensidig konstruerte 

oppfatninger om en selv og andre (Jepperson et al. 1996:59). 

Her er det identitet som muliggjør handling. Likevel, et slikt utgangspunkt 

behøver ikke å bety at man ikke kan bruke en fordelaktig identitet 

for å fremme egeninteresser. Det kan være ytterst vanskelig, om 

ikke umulig, å skille mellom strategisk bruk av identitet (slik andre 

oppfatter en) og ubevisst identitet. 

Norge ønsker som sagt å framstå som en god forvalter med fredelige 

hensikter. Vi kan hevde at det eksisterer visse egenskaper ved det 

«norske». Sentrale stikkord er småstat, fredsnasjon, megler osv. 

(Leira 2005). Samtidig finner vi et ønske om å forankre norsk uten- 

81

[ ROTTEM ] 

rikspolitikk (og forsvarspolitikk) i ideelle verdier og folkerett (Riste 

2005). Den nasjonale identitet legger dermed rammer for hva man 

oppfatter som passende handlinger i norsk forsvarspolitikk. Like viktig 

som bildet av de andre er dermed bildet av en selv. Her kan vi 

gjøre en kobling mellom beroligelse og den konstruktivistiske teoritradisjon. 

Dette kommer til uttrykk i hvordan Forsvaret ønsker å 

framstille seg selv, gjennom for eksempel fellesøvelser med russerne. 

Et annet relevant moment i denne sammenheng er den såkalte 

avskjermingspolitikken under den kalde krigen (Skogan 2001). Målet 

var å avskjerme Norge ved ikke å få de allierte for nær. En slik politikk 

ble blant annet utformet for å berolige Sovjetunionen. Utviklingen 

i internasjonale maktforhold har gjort en slik strategi passé. 

Det er heller slik at Norge inviterer både allierte og andre til for 

eksempel øvelser i nord, men Norge er i geopolitisk forstand ikke like 

relevant. Nærliggende er likevel å vise til det utbredte sivile 

(sam)arbeidet som finner sted i Barentsregionen, med søkelyset rettet 

mot helse, ressursforvaltning, miljø osv. (Hønneland 2005). Hvorvidt 

det ligger ideelle motiver til grunn for et slikt integrert samarbeid, 

eller om det bør oppfattes som et strategisk virkemiddel i en utvidet 

sikkerhetsforståelse, er det ikke denne tekstens ambisjon å forsøke å 

finne svar på. Uavhengig av motiver er likevel en slik politikk et 

uttrykk for avspenning og beroligelse. 

Den norske handlemåten i forhold til den uavklarte grensen mot 

Russland og utfordringene tilknyttet fiskevernsonen og sokkelen 

rundt Svalbard, fortjener også oppmerksomhet i denne sammenheng. 

I skrivende stund er det vanskelig å si om vi ser en snarlig løsning i 

grensespørsmålet mellom Norge og Russland i Barentshavet (Kvalvik 

2003). Ressursene som nå brukes for å søke å finne en løsning, forteller 

oss at dette er høyt oppe på den politiske agendaen. Mest relevant 

i denne sammenheng er likevel norsk handlemønster rundt Svalbard. 

Under og i etterkant av den kalde krigen har Norge i all hovedsak ført 

en lempelig forvaltningspolitikk i området. 20 Mindre mektige stater, 

og i dette tilfellet Norge, vil gjerne framstå som aktører med fredelige 

hensikter. 

Ønsket har vært å ikke provosere ved å føre en ikke-konfronterende 

politikk. Enkelte vil nok hevde at dette var naturlig under den 

kalde krigen og at man nå ser en utvikling mot et strengere regime, 

82


jmf. Elektron-saken. På den andre siden er det ikke i en småstats 

interesse eller innenfor dens mulighetsrom med rene maktmidler å 

avskrekke andre aktører fra å fremme egeninteresser – en tankrekke 

som kan relateres til forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens 

beskrivelse av Forsvarets oppgaver i nord. Hun hevder at vår forsvarsevne 

i nord består av tre hovedelementer: ledelse av militære 

styrker, overvåkning og hurtig deployerbare enheter (Strøm-Erichsen 

2006), en nokså defensiv tilnærming som er nær koblet til en småstats 

identitet som ikke-provoserende i internasjonale relasjoner. Beroligelse 

blir dermed stikkord i denne sammenheng. Likevel, overordnet 

er den norske strategien fortsatt å bevege seg i spenningsfeltet mellom 

avskrekking og beroligelse. 

AVSKREKKING OG BEROLIGELSE 

Som sagt innledningsvis kan man gjøre både et teoretisk og politisk 

skille langs dimensjonen avskrekking og beroligelse. Overordnet kan 

en si at avskrekking er kjennetegnet ved bruk av militære maktmidler 

og ved en realpolitisk logikk. Beroligelse på den andre siden, finner 

sin teoretiske forankring i en forestilling om at felles oppfatninger om 

passende handling også kan virke styrende i internasjonale relasjoner. 

I analysen ble dette problematisert gjennom å koble teoretiske forutsetninger 

og faktisk politikk i nord. De fire etablerte kategoriene var 

delvis overlappende, men vi fant også noen sentrale skiller. Sentralt er 

hvordan de teoretiske tilnærmingene kan hjelpe oss til å forstå og forklare 

norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i nord. Mye tyder på at 

den realistiske logikk sitter som en ryggmarksrefleks i måten man 

omtaler forsvaret av Norge på. Stater er de primære aktører i internasjonal 

politikk, og mangelen på viten om andre aktørers motiver fører 

med seg utrygghet. På den andre siden understrekes de folkerettslige 

forpliktelser og egenskaper ved det «norske». Her kan et konstruktivistisk 

begrepsapparat gi gode analyseverktøy. Historikere som Olav 

Riste (2005) har påpekt denne dobbelheten i norsk utenrikspolitikk, 

hvor realpolitikk og mer idealistisk tankegods opererer side om side. I 

denne artikkelen har et ønske vært å tydeliggjøre teoretisk hvordan 

dette kan gripes an ved hjelp av analyseverktøy fra den statsvitenskapelige 

forskningstradisjon. Slike analyser har i stor grad manglet i stu- 

83

[ ROTTEM ] 

diet av norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. For å nyansere den 

teoretiske debatten, vises det til i tabell 1 i innledningen. 

Hvis vi først ser på forholdet mellom avskrekking og makt, så er 

det her den realpolitiske logikken slår sterkest inn. Utfordringen for 

en småstat er at dens maktmidler er per definisjon relativt mye svakere 

enn stormaktenes. I den sammenheng kan en småstat kun i 

begrenset grad ha en selvstendig avskrekkende kapasitet. Andre strategier 

må dermed velges. Norge valgte etter andre verdenskrig å gå 

inn i NATO-alliansen (Riste 2005). Under den kalde krigen var medlemskapet 

det primære avskrekkingsverktøy (Skogan 1980; Børresen 

et al. 2004). Et endret NATO utfordrer forestillingen om at våre nære 

allierte vil komme oss til unnsetning ved en militær konfrontasjon. 

Mistroen til egne alliertes gode hensikter var nok til stede under den 

kalde krigen, men mye tyder på at den er økende idet man ikke lenger 

har en så entydig felles fiende. Her ser vi at Forsvaret kan møte nye 

utfordringer. Realistisk tankegods går igjen i Forsvarets uttalte ambisjon, 

men den politiske vilje til å sprøyte inn flere ressurser i et forsvar 

uten trussel ser ut til å være liten. 

Koblingen mellom identitet og avskrekking har flere nivå. For det 

første kan man i tråd med Alexander Wendts analyser hevde at anarki 

er hva stater gjør det til (1992). Her hevder han at internasjonale normer 

og fiendebilder er i stadig bevegelse. Det er våre intersubjektive 

oppfatninger om forholdet mellom venn og fiende som er styrende for 

utformingen av en gitt stats politikk. Avskrekking som forsvarsstrategi 

mellom stater er ikke et produkt av den materielle maktfordelingen 

mellom stater, men mangelen på en felles identitet. I norsk 

forsvarsog sikkerhetspolitikk kan vi finne igjen denne logikken, og 

da særlig i forhold til Russland. For det andre vil man kunne hevde at 

på det internasjonale nivå er det en rådende oppfatning at stater har 

en plikt til å fremme egne interesser og skape stabilitet i egne områder. 

Det er konfliktdempende i internasjonal politikk. Satt på spissen er 

avskrekking en internasjonal fellesoppfatning om hva som er korrekt 

handling for stater. I en mer moderat form kan dette kobles til internasjonale 

fellesoppfatninger om hva det vil si å være suveren. Suverenitetsprinsippet 

legger således rammene for staters handlinger. På det 

nasjonale nivå kan man også finne normer som tilsier at Norge bør 

84


opptre slik at man avskrekker potensielle fiender. Likevel, her er nok 

beroligelse mer betegnende. 

Tradisjonelt sett har norsk utenrikspolitikk ikke vært preget av en 

konfronterende strategi, og i alle fall ikke på det forsvarsog sikkerhetspolitiske 

felt (Riste 2005). Det er kanskje også en småstats lodd i 

livet. Beroligelse og ikke-agressivitet er stikkord. En slik defensiv strategi 

kan forklares og forstås med utgangspunkt i ideer om både makt 

og identitet. Når det gjelder makt, er det mye som tyder på at man i 

Forsvaret ønsker å vise tilstrekkelig makt til å fortelle omgivelsene at 

en har orden i egne rekker og er de beste til å forvalte ressursene i 

nord. Den makten det norske Forsvaret har mulighet til å mobilisere i 

nord, er likevel av en begrenset karakter. Den er i liten grad konfronterende, 

noe som passer godt inn i det norske selvbildet (Leira 2005). 

Et spørsmål en kan stille seg er om det realpolitiske tankegodset vi 

finner i norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk er et produkt av den 

materielle maktfordelingen i seg selv, eller om det er idémessige oppfatninger 

om denne fordelingen som er styrende. En slik dikotomi er 

nok fornuftig i analytisk øyemed, men i det politiske feltet nordområdene 

utgjør, bør man likevel ha to tanker i hodet. Den norske beliggenheten, 

med en lang kystlinje, stor ressursrikdom og en uavklart 

grense til en stormakt, legger visse ikke-diskursive (materielle) føringer 

på Norges forsvarsog sikkerhetspolitikk. De predikerer derimot 

ikke handling, og det er således nødvendig å se på hvilke oppfatninger 

(både nasjonalt og internasjonalt) som er styrende for norsk politikk i 

området. Det er her vi ser at norsk politikk i området kan forklares 

og forstås ved hjelp av teorier/analyseverktøy både fra realistisk teori 

og den konstruktivistiske tradisjon, mellom avskrekking og beroligelse. 

Fra enkelte hold blir det hevdet at vi ser et redusert fokus på sikkerhet 

i nordområdene. Det er andre konfliktløsningsmekanismer 

som har forrang (Berggrav 2004:12). Det finnes selvfølgelig en lang 

rekke av alternative og ikke-militariserte diskurser om nordområdene, 

for eksempel miljø og helse (Hønneland 2005). Geir Hønneland 

påpeker også at «vi kan anta at den mellommenneskelige kontakten 

får fiendebilder til å blekne og reduserer faren for fatale misforståelser 

og kommunikasjonssvikt» (2005:133). Flere vil nok si seg uenig i en 

85

[ ROTTEM ] 

slik karakteristikk av mellomstatlige forhold. I alle fall hvis man sogner 

til den realistiske skole. 

På den andre siden: hvis man tenker seg at forholdet mellom 

avskrekking og beroligelse ligger langs et kontinuum, vil nok de fleste 

hevde at vi ser en bevegelse mot polen beroligelse. Under den kalde 

krigen var dermed strategien noe annerledes. Dette er derimot ikke et 

argument for at begrepsparet er utdatert, men at det er dynamisk. 

Her har formålet vært gjennom begrepene avskrekking og beroligelse 

å belyse norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk i nord. Blikket har 

vært rettet både mot en teoretisk og en politisk side ved det norske 

Forsvarets rolle ved århundreskiftet. Teksten ble innledet med spørsmål 

om Forsvaret som politisk hjelpemiddel er i så stor grad i endring 

som man kan få inntrykk av i den forsvarsog sikkerhetspolitiske 

debatt. Påstanden her er at beroligelse og avskrekking kan hevdes å 

ha fortsatt relevans. Når det gjelder den politiske siden (hva en faktisk 

gjør i nord), tyder det meste på at Norge ikke har revolusjonert 

sin strategi, selv om flere vil hevde at de militære maktmidlene staten 

rår over er betydelig redusert, og at alliansen (les USA) har svekket sin 

interesse for området. Hvorvidt konstruktivistene eller realistene gir 

oss de beste verktøyene for å forstå og forklare det politiske handlingsmønsteret, 

er det ikke mulig og kanskje ikke ønskelig å gi en 

entydig konklusjon på. Viktig å understreke er likevel at begge teoriretninger 

gir oss gode analyseverktøy som egner seg til å belyse tematikken. 

Forholdet mellom avskrekking og beroligelse blir i stor 

utstrekning oppfattet som del av en realpolitisk strategi, og dermed 

relatert til realismen som teoriretning. En analyse av norsk forsvarsog 

sikkerhetspolitikk blir likevel mangelfull hvis man ikke trekker på 

begreper fra den konstruktivistiske tradisjon. Småstaten Norge sine 

handlingsvalg i nord er bestemt både av den geopolitiske maktfordelingen 

og rådende internasjonale og nasjonale oppfatninger om stater 

generelt og den nasjonale identitet spesielt. 

Avslutningsvis er det riktig å påpeke at norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk 

har endret seg. Dette gjelder særlig den strukturelle 

omleggingen av Forsvaret. Vi er likevel ikke vitne til en revolusjon i 

norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. De internasjonale maktstrukturer 

har endret seg, men Norges reaksjon generelt og Forsvarets spesielt 

er i like stor grad preget av kontinuitet som radikale omveltninger. 

86


Dette kommer til uttrykk ved at balansen mellom militær tilstedeværelse 

og «myk» makt står sentralt i forsvarspolitiske vurderinger. Det 

er ikke dermed sagt at ikke mye er annerledes, men i en tid hvor et 

flertall har blikket rettet mot endring (Matlary & Østerud 2005; Børresen 

2005), bør man også se på hva som fortsatt kan sies å være 

norsk forsvarsog sikkerhetspolitikks mest sentrale kjennetegn. Høyt 

oppe blant disse står avskrekking og beroligelse. 

Noter 

1. Det kan hevdes at grunnet fundamentale ontologiske og epistemologiske forskjeller 

kan ikke konstruktivisme og realisme fungere som konkurrerende teorier i en analyse. 

Uten at det tas stilling i denne debatten, brukes her de to tradisjonene for å belyse 

et gitt politisk felt. Det er ikke ambisjonen å falsifisere en av retningene i positivistisk 

forstand. 

2. Vi får dermed en utfordring tilknyttet distinksjonen mellom nasjon og stat. Denne 

debatten berøres kun indirekte her. Helt overordnet vil man kunne si at staten er koblet 

til oppfatninger om territorium (grenser) og suverenitet, mens nasjonen vil defineres 

med utgangspunkt i det kulturelle fellesskap, myter, felles historie osv. 

3. Tidligere amerikansk viseforsvarsminister, John Hamre, hevder blant annet: «Norges 

olje- og gassambisjoner og de kompliserte delelinjeforhandlingene med Russland, 

inkludert Svalbard-problematikken, er totalt ukjent i sentrale miljøer i Washington» 

(Norges Forsvar nr. 2, 2006). 

4. En annen debatt er om Forsvaret under den kalde krigen kun var en papirtiger 

(Børresen et al. 2004:73–79). 

5. Et godt bidrag i denne sammenheng er Åtland, Bukkvoll, Jeppesen og Johansen 2005. 

6. Noe som ble understreket i samtaler med ansatte i FD. 

7. Pressemelding FD nr. 42/2005. 

8. Se for øvrig Sjøforsvarets hjemmesider (www.mil.no/sjo). 

9. Se for øvrig St.prp. nr. 42 (2003–2004), Nodeland (2006) og Luftforsvarets hjemmesider 

(www.mil.no/luft) for den offisielle og mer detaljerte beskrivelsen av Luftforsvarets 

styrkebrønn og oppgaver. 

10. Det finner også sted øvelser på tvers av sivil og militær sektor og på tvers av tidligere 

alliansetilknytning; et eksempel er Barents Rescue fra 2005 (Grytting 2006:34). På 

den andre siden påpeker Generalinspektøren for Sjøforsvaret (GIS) Jan Erik Finseth: 

«Etter at våre allierte har redusert sin deltakelse på øvelser i her i nordområdene, har 

internasjonale operasjoner blitt vårt viktigste kontaktpunkt med andre lands mariner» 

(2005:13). 

11. Det hevdes gjerne at Norge ligger i makttriangelet mellom det europeiske kontinentet 

i sør, Russland i øst og det transatlantiske hjørnet i vest (Neumann 2002). Her 

skapes det norske sikkerhetspolitiske handlingsrom. 

12. Det bredt anlagte Barentssamarbeidet på områder som miljø, helse og næringsutvikling 

osv. (se for eksempel Hønneland 2005) passer også inn i dette bildet. 

87

[ ROTTEM ] 

13. Se for eksempel Statoils hjemmeside (www.statoil.com). 

14. Pressemelding FD nr. 20/2006. 

15. En slik nivådeling finner man mange eksempler på i litteraturen om internasjonale 

relasjoner (for eksempler fra realistisk litteratur se Waltz 1959; Nye 2003; og fra konstruktivistisk, 

se Farrell 2002). 

16. Debatten rundt forvaltning av marine ressurser generelt og hvalsaken spesielt kan 

fungere som et eksempel. Hvalsaken viste oss at Norge kan komme i et dilemma når 

det gjelder slike spørsmål. På den ene siden har man et ønske om å jobbe for fellesløsninger 

i det internasjonale samfunn, men på den andre siden skal ingen fortelle Norge 

hva god forvaltning er. 

17. Dette selv om Kystvakten først ble etablert i 1977 og fikk klarlagt de retningslinjer 

en nå følger gjennom Kystvaktloven anno 1997. 

18. Se Kystvaktens hjemmeside (www.mil.no/sjo/kv) for en overordnet oversikt over 

oppgaver. 

19. Andre sentrale aktører i denne sammenheng er grensevakt og redningstjeneste 

(St.prp. nr. 45 (2000–2001):36). Et relevant spørsmål er hvorvidt disse aktørene bør 

være en del av den militære struktur. 

20. Det finnes selvfølgelig unntak. Se for eksempel om striden mellom Norge og Island 

om fiskevernsonen som toppet seg i 1993/1994 (Kristensen 2005). 

Referanser 

Adler, Emanuel & Michael Barnett, red. (1998), Security Communities. Cambridge: Cambridge 


Berggrav, Jørgen (2004), «Forsvarsperspektiver i nord». Det sikkerhetspolitiske bibliotek, 

4, www.atlanterhavskomiteen.no 

Burchill, Scott (1996), «Realism and Neo-Realism». I: Scott Burchill et al., red., Theories 

of International Relations. New York: Palgrave. 

Buzan, Barry, Ole Wæver & Jaap de Wilde (1998), Security: A New Framework for Analysis. 

London: Lynne Rienner Publishers. 

Børresen, Jacob (2004), «Sjømakt og sjømilitære regimer i Nord-Atlanteren». I: Strategiske 

utfordringer for Norge og Norden – konsekvenser av den geostrategiske utviklingen. 

Delstudie 1. Europaprogrammet. 

Børresen, Jacob (2005), Forsvar uten trussel. Det norske Forsvarets rolle og funksjon etter 

den kalde krigen. Oslo: Abstrakt Forlag AS. 

Børresen, Jacob, Gullow Gjeseth & Rolf Tamnes (2004), Norsk forsvarshistorie. Allianseforsvar 

i endring. Bind 5. Bergen: Eide Forlag. 

Campbell, David (1998), Writing Security. United States Foreign Policy and the Politics of 

Identity. Manchester: Manchester University Press. 

Dalhaug, Arne Bård (2005), «Forsvar uten trussel». Norges Forsvar, november: 33–35. 

Devold, Kristin Krohn (2003), «Norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk i NATO». Foredrag 

i Tromsø, 4. februar 2003. 

Diesen, Sverre (2004), «Jacob Børresens forsvar – analyse eller ideologi». Norsk Militært 

Tidsskrift, 174, 11:24–26. 

Diesen, Sverre (2005a), «Moderniseringen av Forsvaret – status og utfordringer». Foredrag 

i Oslo Militære Samfund, 28. november 2005. 

Diesen, Sverre (2005b), «Mot et allianseintegrert forsvar». I: Janne Haaland Matlary & 

Øyvind Østerud, red., Mot et avnasjonalisert forsvar? Oslo: Abstrakt Forlag AS. 

88


Dunne, Tim & Brian C. Schmidt (2005), «Realism». I: John Baylis & Steve Smith, The 

Globalization of World Politics. New York: Oxford University Press. 

Eide, Espen Barth (2005), «Utfordringer i norske kyst- og havområder». Foredrag i Oslo, 

20. oktober 2005. 

Farrell, Theo (2002), «Constructivist Security Studies: Portrait of a Research Program». 

International Studies Review, 4, 1:49–72. 

FD pressemelding, 42/2005, «Økte bevilgninger til Kystvakten og nordområdene». 

FD pressemelding, 20/2006, «Inngår samarbeidsavtale med EU». 

Finseth, Jan Eirik (2003), «Forsvaret i nord». Foredrag ved daværende sjef for LDKN i 

Tromsø, 4. februar 2003. 

Finseth, Jan Erik (2005), «Status og utfordringer i Sjøforsvaret». Norsk Militært Tidsskrift, 

175, 12:12–18. 

Forsvarsnett, www.mil.no 

Forsvarspolitisk utvalg (2000), Et nytt Forsvar. 

Forsvarssjefens militærfaglige utredning (FMU) (2003). 

FS 2000, militærfaglig utredning. 

Godal, Bjørn Tore (2003), Utsikter. Store lille Norge i en ny verden. Oslo: Aschehoug. 

Grytting, Trond (2006), «Samarbeid og krisehåndtering i nord». Norges Forsvar, januar: 

33–36. 

Græger, Nina (2005), «Norsk NATO-debatt etter den kalde krigen». Internasjonal Politikk, 

63, 2–3:217–241. 

Hopf, Ted (2002), Social Construction of International Politics: Identities and Foreign 

Policies, Moscow 1955 and 1999. Itacha: Cornell University Press. 

Hønneland, Geir (2005), Barentsbrytninger. Norsk nordområdepolitikk etter den kalde 

krigen. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS. 

Jepperson, Ronald L. et al. (1996), «Norms, Identity, and Culture in National Security». 

I: Peter J. Katzenstein, red., The Culture of National Security. Norms and Identity in 

World Politics. New York: Columbia University Press. 

Katzenstein, Peter J., red. (1996), The Culture of National Security. Norms and Identity in 

World Politics. New York: Columbia University Press. 

Kristensen, Yngve Næss (2005), «Torsk, ‘pirater’ og kalde granater. Striden mellom 

Norge og Island om fiskevernsonen ved Svalbard i 1993». IFS info, 2005:6. 

Kvalvik, Ingrid (2003), «Delelinjeforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen». Internasjonal 

Politikk, 61, 2:139–163. 

Kystvaktens hjemmeside, www.mil.no/sjo/kv 

Larsen, Henrik (1997), Foreign Policy and Discourse Analysis. France, Britain and 

Europe. London: Routledge. 

Leira, Halvard (2005), «Folket og freden. Utviklingstrekk i norsk fredsdiskurs». Internasjonal 

Politikk, 63, 2–3:141–162. 

Lowther, Adam B. (2006), «Toward an Adaptive Naval Doctrine». Paper presentert på 

International Studies Association Annual Meeting, San Diego, 20.–24. mars 2006. 

Luftforsvarets hjemmeside, www.mil.no/luft 

March, James G. & Johan P. Olsen (1989), Rediscovering Institutions. New York: The 

Free Press. 

Matlary, Janne Haaland & Øyvind Østerud, red. (2005), Mot et avnasjonalisert forsvar?. 

Oslo: Abstrakt Forlag AS. 

Mearsheimer, John J. (2001), The Tragedy of Great Power Politics. New York: W.W. 

Norton & Company. 

Mood, Robert (2006), «En lettere hær». Norges Forsvar, januar: 42–45. 

Neumann, Iver B. (2001), Mening, materialitet, makt: En innføring i diskursanalyse. 

Oslo: Fagbokforlaget. 

89

[ ROTTEM ] 

Neumann, Iver B. (2002), «Norges handlingsrom og behovet for en overgripende sikkerhetspolitisk 

strategi». Det sikkerhetspolitiske bibliotek, 3. 

Neumann, Iver B. (2004), «Det er typisk norsk å krige». Arr, 16, 2/3:3–9. 

Nodeland, Stein Erik (2006), «Samarbeid og krisehåndtering i nord». Norges Forsvar, 

januar: 36–39. 

NOU 2003: 32, Mot Nord! 

Nye, Joseph (2003), Understanding International Conflicts. An Introduction to Theory 

and History. New York: Longman. 

Riste, Olav (2005), Norway’s Foreign Relations – A History. Oslo: Universitetsforlaget 

AS. 

Sjøforsvarets hjemmeside, www.mil.no/sjo 

Skogan, John Kristen (1980), «Virkemidler, begrensninger og forutsetninger i norsk sikkerhetspolitikk». 

NUPI-notat, 192. 

Skogan, John Kristen (2001), «Norsk sikkerhetspolitikk: en oversikt». I: Jon Hovi & 

Raino Malnes, Normer og makt. Oslo: Abstrakt Forlag AS. 

Soria Moria-erklæringen, se www.dna.no 

Statoils hjemmeside, www.statoil.com 

Stortingsmelding nr. 22 (FD 1997–1998). 

Stortingsmelding nr. 39 (JD 2003–2004). 

Stortingsproposisjon nr. 45 (FD 2000–2001). 



Styrke og relevans. Strategisk konsept for Forsvaret. (FD 2004). 

Strøm-Erichsen, Anne-Grete (2005), «Den nye regjeringens sikkerhets- og utenrikspolitikk». 

Foredrag i Nordisk Råd, Island, 26. oktober 2005. 

Strøm-Erichsen, Anne-Grete (2006), «Sammen for et moderne forsvar». Foredrag i Oslo 

Militære Samfund, 9. januar 2006. 

Tamnes, Rolf (1997), Norsk utenrikspolitisk historie. Oljealder 1965–1995. Oslo: Universitetsforlaget. 

Thucydides (1994), «Reflections on the Peloponnesian War». I: Phil Williams et al., red., 

Classic Readings in International Relations. Belmont: Wadsworth Publishing Company. 

Ulriksen, Ståle (2002), Den norske forsvarstradisjonen. Oslo: Pax Forlag. 

«USA gir blaffen i nordområdene». Norges Forsvar nr. 2 2006. 

Waltz, Kenneth (1959), Man, the State and War: A Theoretical Analysis. New York: 

Columbia University Press. 

Waltz, Kenneth (1979), Theory of International Politics. New York: McGraw-Hill. 

Waltz, Kenneth (1993), «The New World Order». Milennium: Journal of International 

Studies, 17, 2:187–196. 

Waltz, Kenneth (2000), «Structural Realism after the Cold War». International Security, 

25, 1:5–41. 

Wendt, Alexander (1992), «Anarchy is What States Make of it: the Social Construction of 

Power Politics». International Organization, 46, 2:391–425. 

Wæver, Ole (1992), Introduktion til Studiet af International Politik. København: Forlaget 

Politiske Studier. 

Wæver, Ole (1995), «Securitization and Desecuritization». I: Ronnie D. Lipschutz, red., 

On Security. New York: Columbia University Press. 

Åtland, Kristian, Tor Bukkvoll, Morten Jeppesen & Iver Johansen (2005), Hvor går Russland? 

Fem scenarier om Russland og norsk sikkerhet i 2030. Oslo: Abstrakt Forlag AS. 

90

Kontrolltyper, kriminalitet 

og samfunn 

Kritikk av Nils Christies kontrollteori om kriminalitet 

TYPES OF CONTROL, CRIME, 

AND SOCIETY. A CRITIQUE 

OF NILS CHRISTIE'S CON- 

TROL THEORY OF CRIME 

In his book Hvor tett et samfunn?, Nils 

Christie claims that type of social control, 

primary or secondary, is fundamental 

for understanding crime. 

Tightly knit societies are characterized 

by primary control, social closeness 

and dependency among people, while 

secondary control, social distance and 

independency are marks of loosely knit 

societies. He claims that primary control 

is more effective than secondary in 

controlling crime. There is a striking 

lack of research questioning or critically 

discussing the theory, and consequently 

it appears to a large extent as a 

paradigm in Kuhn's sense. 

Christie's theory is criticized for its 

lack of explicit connections between 

the concept of crime and other con- 

LEIF PETTER OLAUSSEN 

l.p.olaussen@jus.uio.no 

91 



VOL 48, NR 1, 91–124 

cepts, for not including ad hoc-based 

forms of control, and for its exclusion 

of society's normative aspect, which 

leaves both the basis and the legitimacy 

of control unexplained. The theory is 

further criticized for its scant attention 

to the limits for primary control, and 

for not acknowledging that secondary 

control is an answer to collective social 

problems beyond the realm of criminal 

primary control. 

According to Christie, social development 

in Norway since 1860 has been 

marked by change from a tightly to a 

loosely knit society, and in 1967 secondary 

control was used more than 

ever before. The empirical underpinnings 

of these claims are criticized for 

low data validity, for erroneous logical 

inference, for lack of discussion on 

alternative interpretations of the data, 

and for not having utilized available 

data that do not support the theory. 

Key words: • Crime 

• Primary and secondary control 

• Social control

[ OLAUSSEN ] 

Et av de mest sentrale teoretiske spørsmål i sosiologisk orientert kriminologi 

gjelder spesifisering og begrunnelse av mulige sammenhenger 

mellom kriminalitet og samfunnsforhold. Det finnes mange 

teorier om dette, og Nils Christies presenterte sin teori i boka Hvor 

tett et samfunn? (1975, 1982). Boka er også den eneste helhetlige 

analysen av forholdet mellom kriminalitet og samfunn som bygger på 

norske data, og den har vært ei sentral pensumbok i kriminologi i 

tretti år, og har også vært pensumbok i sosiologi. Samtidig er det 

påfallende mangel på forskning der teorien blir etterprøvd eller kritisk 

drøftet, slik at den i stor grad framstår som et paradigme i Kuhns 

(1970) forstand for forståelse av forholdet mellom kriminalitet og 

samfunn. Det ser ut til at visse grunnleggende antakelser har vært tatt 

for gitt i mange sammenhenger. 

Utgangspunktet for denne artikkelen er i en viss forstand popperiansk: 

Ingen teori eller antakelse bør fredes mot kritikk (Popper 1957, 

1965). Så vel faglig framgang som forskningens troverdighet er betinget 

av at fagmiljøer stimulerer til kritikk og påvisning av uholdbare 

forklaringer og konklusjoner i åpen, offentlig meningsutveksling. 1 Jeg 

vil først presentere Christies teori og kritiske innvendinger som hittil 

har vært reist. Deretter vil jeg rette kritikk både mot teorien og den 

empiriske underbyggingen av den. Av plasshensyn blir vurdering av 

ulike alternativer til Christies teori utelatt. 

CHRISTIES TEORI OM KRIMINALITET, KONTROLL- 

OG SAMFUNNSTYPER 

Christies utgangspunkt er at det ikke er mulig å forstå norsk kriminalitet 

hvis man ikke også forstår det norske samfunnet, og det blir lettere 

å forstå dette samfunnet om man også forstår dets kriminalitet. 

«Lovbrudd er i stor utstrekning et resultat av de måter vi innretter oss på. 

For å si det litt gammelmodig, så er kriminaliteten et resultat av samfunnsordningen» 

(Christie 1982:31. Paranteser med bare sidetall viser 

heretter til denne boka). 

Han spesifiserer sammenhengen mellom kriminalitet og samfunn som 

to typer kontroll og presenterer en teori om endringer i det norske 

samfunnet fra omtrent midten av 1800-tallet, med hovedvekt på tiden 

etter andre verdenskrig. En hovedkonklusjon som underbygges med 

92

[ KONTROLLTYPER, KRIMINALITET OG SAMFUNN ] 

norsk kriminalstatistikk fra midten av 1800-tallet, er at formen for 

sosial kontroll er endret som følge av store endringer i samfunnsforhold. 

Teorien knyttes derved bare til tradisjonelle forbrytelser 2 som 

tyverier, vold, skadeverk, seksuallovbrudd, og pretenderer f.eks. ikke 

å gjelde moderne økonomisk kriminalitet, brudd på miljøvernlovgivningen 

eller andre forseelser. 

En viktig observasjon hos Christie er at kontroll av atferd ikke er 

en sak som først og fremst angår politi, domstoler eller andre spesialister, 

men er bygget inn i alle former for vanlig sosialt samvær. 

Vi kontrollerer hverandre, alle sammen, hele samværstiden. Avvikskontrollen 

skjer gjennom selve samværet. Vi styrer hverandre, alle som har en 

eller annen form for samvær med andre mennesker, ved positive eller 

negative signaler, et smil eller en rynke, et nikk eller en svak hoderysten, 

en oppmuntrende eller etsende vits, eller kanskje ved volumet av samvær 

(s. 28). 

Denne formen for kontroll kaller han primær eller uformell. Den 

andre kontrolltypen kaller han sekundær eller uformell kontroll. Den 

består av «tiltak som iverksettes utenom det vanlige samvær, og da 

som oftest av en eller annen spesialist med adferdskontroll som yrke» 

(s. 29). Christie mener at primærkontrollen er den mest virksomme. 

Sekundærkontrollen kommer inn som et tillegg, men i de fleste av dagliglivets 

kontrollsituasjoner som et spytt i havet. Selv i verdens mest avsindig 

utbyggede funksjonærsamfunn kan vi vel vanskelig forestille oss en situasjon 

hvor den daglige elementære styring av de små ting – som kan bli 

store – er overtatt av lønnet personale med avvikskontroll som sitt spesielle 

siktemål. Vi måtte alle bli funksjonærer (s. 29). 

Dessuten ville det være uhensiktsmessig fordi 

også i kvalitet er det mangt som taler i retning av at den primære kontroll 

er overlegen. Den kommer tidlig, som oftest spontant, mens sekundærkontrolløren 

må tilkalles. Han må hentes og han må forklares. Det tar 

tid. Det skaper også ofte misforståelser fordi ord må gå gjennom flere 

ledd. Primærkontrollen kommer dessuten fra slike man ofte er knyttet til 

med mange og sterke bånd, bånd som derfor kan tåle påkjenninger. Den 

kommer kanskje fra en man har valgt som partner og som har valgt til- 

93

[ OLAUSSEN ] 

bake. Og den kommer fra personer hvor selve grunnlaget for forbindelsen 

ikke ligger i avviket eller lovbruddet og hvor derfor dette heller ikke blir 

stående i sentrum hver gang denne personen dukker opp (s. 30). 

Christie hevder så at mulighetene for primærkontroll av avvik er 

påvirket av hvordan menneskenes liv er organisert, og at mulighetene 

for utøvelse av primærkontroll har blitt redusert over tid, særlig av to 

grunner: 

For det første har enhetenes størrelse sammen med oppsplittingen redusert 

deltakernes muligheter for å se hverandre. For det annet er deltakernes 

umiddelbare personlige avhengighet av hverandre blitt sterkt 

redusert. Avvik blir ikke så lett oppfattet, og sanksjoner kan ikke så lett 

settes inn selv om avviket skulle bli oppfattet (s. 30). 

Med dette som grunnlag skiller han mellom to samfunnstyper, tette 

og løse. Tette samfunn er samfunn «hvor partene er meget sterkt synlige 

for hverandre, og også som personer sterkt gjensidig avhengige 

[…] Det er samtidig samfunn hvor den primære kontrollen har sterke 

forutsetninger for å virke» (s. 30). Dette står i interessant motsetning 

til Durkheim (1933:147ff), som mente at de sosiale bånd var svake i 

samfunn med mekanisk solidaritet, der folk var meget like hverandre 

som følge av lav grad av arbeidsdeling. I slike samfunn kunne alle lett 

bli erstattet med andre, mente han. Christie definerer løse samfunn 

som samfunn «hvor synlighet og personlig avhengighet er lav og hvor 

den primære kontroll vanskelig får noe tak på partene» (s. 30). Bruk 

av sekundærkontroll vil være mer fremtredende her fordi mulighetene 

for primærkontroll er svekket på grunn av tap av «middagsbordkunnskaper» 

om hverandre (Christie 2006:65). Vi gjør ingen ting, 

eller vi føler oss forpliktet til å tilkalle politiet. 

Den sentrale drivkraften bak utviklingen av det norske samfunnet 

fra å være et «tett» til å bli et «løsere» samfunn, er endringer i redskapstype, 

eksemplifisert ved overgang fra trillebåre til lastebil (Christie 

1975:19). Komplisert teknologi fører til vekst ved forstørrelse 

(urbanisering) og til spesialisering av kunnskaper så vel som yrker. 

Dette er igjen bestemmende for samfunnets lagdeling, for hvem som 

får makt og innflytelse, og for hvem som blir støtt ut som overflødige. 

94


FÅ OG BEGRENSETE INNVENDINGER 

Fra Christies analyse ble presentert, har den hatt en fremtredende 

posisjon i norsk samfunnsforskning som forståelse av forholdet mellom 

kriminalitet og samfunn. Bare i noen få arbeider finnes det 

enkelte avgrensete innvendinger: 

Den eneste eksplisitte kritikk er fremsatt av Lorentzen (1981) og 

Johansen (2000). Lorentzen reiser atskillig tvil om sosial kontroll kan 

forklare ungdomskriminalitet i bysamfunn, og hans arbeid er fortsatt 

den eneste publiserte etterprøving av teorien. Johansen (2000) kritiserer 

Christies kontrollbegreper for ikke å være egnet til å fange opp og 

beskrive den orden som preger bysamfunn. Han foreslår derfor to nye 

begreper som kan nyansere og supplere Christies kontrollforståelse: 

sosial kontroll på mellomdistanse og sivil kontroll. 

I Johansens (1985) undersøkelse av frivillig sosialt arbeid kom det 

fram at primær sosial kontroll brukes effektivt i slikt arbeid. Dette er 

i tråd med Christies antakelser, selv om det ikke finnes henvisninger 

til Christies teori i arbeidet. Selv om Johansen ikke reiser kritiske 

spørsmål ved Christies teori, er det mulig å lese hans arbeid som en 

implisitt kritikk. Johansens dokumentasjon av primær sosial kontroll 

i arbeid som har mange likhetstrekk med flere yrker som blant annet 

utfører sekundærkontroll, er egnet til å så tvil om fruktbarheten i 

Christies grunnleggende skille mellom primær- og sekundærkontroll. 

Høigård (1983), som undersøkte endringer i forbrytelseskriminalitet 

begått av kvinner fra 1957 til 1976, avviste Christies deltakelsesteori 

(at flere kvinner vil bli registrert for lovbrudd når kvinner deltar 

mer på linje med menn) som forklaring på endringer i kvinners kriminalitet. 

Selv om det gikk sju år mellom første og andre utgave av Hvor tett 

et samfunn?, finnes det ingen henvisninger i andreutgaven til kritiske, 

faglige innvendinger fordi ingen ble framsatt. Lorentzen (1981) kom 

trolig for sent i forhold til Christies revisjon før andre utgave ble gitt 

ut. Det er imidlertid slående at mens Martinussen (1999:82ff) finner 

Lorentzens kritikk viktig og gjengir og drøfter den, finnes ingen referanse 

til hans kritikk i læreboka Kriminologi, redigert av Finstad og 

Høigård (1997). Læreboka, manglende empirisk etterprøving og svak 

interesse for kritiske drøftinger viser etter min oppfatning at Christies 

teori, så vel som den empiriske underbyggingen av den, blir tatt for 

95

[ OLAUSSEN ] 

gitt i det norske kriminologifaglige miljøet. Teorien, påstanden om en 

overgang fra primær- til sekundærkontroll, og at volumet av sekundærkontroll 

er høyere enn noen gang tidligere, har langt på vei fått 

paradigmatisk status i Kuhns (1970) forstand. Den har blitt et grunnleggende 

rammeverk for forståelse. 

FIRE INNLEDENDE INNVENDINGER 

Til tross for Christies uttalte interesse for å forstå forholdet mellom 

kriminalitet og samfunn og hans utstrakte bruk av kriminalstatistiske 

data, etablerte han ikke eksplisitte forbindelser mellom kriminalitet 

og andre begreper i den samfunnsmodellen han utviklet. I første 

utgave av boka antydet han imidlertid at svak primærkontroll kunne 

medføre mer kriminalitet (Christie 1975:40, 54). I andre utgave finnes 

det ingen slike antydninger, med den følge at det nå ikke finnes 

noen begrepsmessige forbindelser mellom kriminalitet og andre 

begreper i hans samfunnsmodell. Dette er min første innvending overfor 

hans fremstilling som teori om forholdet mellom kriminalitet og 

samfunn. 

Min andre innvending er at todelingen primær- og sekundærkontroll, 

der sekundærkontroll er knyttet til utøvelse av yrke, medfører at 

en viktig kontrollform faller utenfor det de to begrepene kan fange 

opp. Om man går tilbake til middelalderen, utøvde tingene i vårt eget 

land viktige formelle kontrollfunksjoner, og i en del enklere samfunn 

både i Sør-Amerika, Afrika og Asia finnes det fortsatt levende 

meklingsinstanser som utøver sekundærkontroll i forhold til handlinger 

som medfører straff, uten at kontrollen utøves som yrke. Den 

egyptiske oasen Siwa, som har vært sterkt isolert i over tre tusen år, er 

et godt eksempel på et samfunn med sterk uformell kontroll sammen 

med en lang og levende tradisjon for formell kontroll som organiseres 

ad hoc. Souryal (2001) skriver at det egyptiske politiet som finnes der, 

bare har seremonielle og byråkratiske oppgaver, og på spørsmål fra 

Souryal om kriminaliteten i Siwa, svarte politimesteren: «Professor, 

we have neither crime nor rates.» Det hadde ikke vært noe tilfelle i 

løpet av politimesterens toårige tjenestetid i oasen. Men om noe 

skulle inntreffe, var det ennå på slutten av 1990-tallet en levende tradisjon 

for etablering av en ad hoc-instans for håndtering av kriminalitet, 

basert på deltakelse av lokale ledere og offerets og gjerningspersonens 

96


ætter. Et slikt systems sterkt disiplinerende virkning forutsetter at den 

enkelte er helt avhengig av sin familie og ætt, og det bygger på at hele 

familien eller ætten kan bli trukket til ansvar for ett medlems handlinger. 

Derfor har den enkelte gode grunner til å opptre forsvarlig, og 

både familie og ætt har tilsvarende gode grunner til å utøve kontroll, 

til å vise vilje til å godta forlik og betale bøter, og til å forestå fysisk 

avstraffelse når det blir krevd. 

Den sosiale kontrollen som Siwa eksemplifiserer, er sekundær 

fordi den ikke er bygget inn i vanlig daglig samvær, og den sanksjonerende 

instansen organiseres ad hoc, når noen har utført en handling 

som bør medføre en reaksjon. Sedvanemessige regler bestemmer 

hvem som skal være med i den sanksjonerende instansen, hvordan 

den skal gå fram og hvilke løsninger den kan komme til. Men dette er 

ikke sekundær eller formell kontroll i Christies forstand, fordi han 

knytter denne kontrollformen til utøvelse av yrke. 

Det som særkjennetegner rettslig forankret straff er at den er organisert, 

at den er en følge av en kollektiv beslutning, av et tribunal, 

skriver Durkheim (1933:64, 96). En slik bestemmelse av sekundærkontroll 

gjør at begrepet både vil fange opp sekundærkontroll som 

organiseres ad hoc og sekundærkontroll som er permanent organisert 

som i moderne samfunn, og som derfor utøves som yrke. 

Min tredje innvending er at Christies teori fremstiller et samfunn 

der mennesker synes å samhandle uten en normativ kontekst som har 

betydning for handlinger og forståelse av dem. Christie legger ensidig 

vekt på enkelte forskjeller mellom primær- og sekundærkontroll (at 

de som utøver kontrollen har forskjellige relasjoner til de som blir 

kontrollert, og at den primære kontrollen inngår i det daglige samværet, 

mens den formelle kontrollen ikke gjør det) og konstaterer at vi 

alle kontrollerer hverandre gjensidig. Men han spør ikke om det er 

helt tilfeldig når en person velger å rynke på nesen i stedet for å uttale 

godord, eller om det er noen form for systematikk i hva som blir 

kommunisert når. Han spør ikke om det kan være noen grad av likhet 

mellom personer i deres valg mellom rynker på nesen og godord, eller 

om det skjer i et ganske tilfeldig mønster, der person A rynker på 

nesen, mens B i samme situasjon ville delt ut godord. Og hvorfor blir 

både uformell og formell sanksjonering av atferd ganske ofte godtatt? 

Konsekvensen av utelatelsene blir for det første at den sosiale kontrol- 

97

[ OLAUSSEN ] 

lens grunnlag blir stående uten forklaring, for det andre blir forholdet 

mellom primær- og sekundærkontroll uavklart, og for det tredje blir 

kontrollformenes legitimitetsgrunnlag ikke drøftet eller gjort rede for. 

En sterk sosiologisk fagtradisjon siden Durkheim (1933) har vektlagt 

samfunnets normative aspekt, og at kriminalitet er normativt 

avvikende. Et grunnleggende kjennetegn ved kriminalitet er at slike 

handlinger medfører skade eller betydelig fare for skade for andre, og 

at handlingen er utført med vilje. Fordi skadefølgen var intendert, 

eller den som utførte handlingen viste uakseptabel aktsomhet i forhold 

til påregnelige skadefølger, bør gjerningspersonen stå til rette for 

det som er gjort, og ikke gjenta handlingen i fremtiden. Dette er de 

helt sentrale normative oppfatningene som ligger til grunn for at både 

primær og sekundær sanksjonering av slike handlinger blir iverksatt 

og oppfattes som legitim eller berettiget. Oppfatningene inngår i det 

Tranøy (2001) kaller allmennmoralen. 3 Derfor er det meget stor grad 

av likhet i når og hvordan den primære kontrollen blir satt inn, også 

det primære kontrollelementet som vanligvis kalles politianmeldelse. 

Og den sekundære kontrollen er et resultat av at samfunnet blant 

annet består av ordninger etablert ved argumentativ samråding mellom 

mennesker med evne til å lære, reflektere over, diskutere og bli 

enige om hvordan ulike problemer kan løses eller håndteres, jfr. 

Habermas (1984, 1987). I en kultur som er så vidt homogen som den 

norske, deler nok folk i stor grad normative oppfatninger som skiller 

mellom straffverdige og ikke-straffverdige handlinger. Derfor vil det 

være stor grad av likhet fra person til person når det gjelder utdeling 

av rynker på nesen eller godord i forhold til handlinger som normalt 

oppfattes som kriminalitet. Både den uformelle og formelle sosiale 

kontrollen reguleres av felles normative oppfatninger. 

Men er ikke slike oppfatninger individuelle og «inni» den enkeltes 

bevissthet, og derfor irrelevante i en beskrivelse av samfunnet? De er 

selvsagt av bevissthetsmessig art. Likevel er de samfunnsmessige, 

intersubjektive, fordi de er «bygget inn i» det språket vi alle benytter 

oss av for å kunne kommunisere med hverandre, og fordi vi i fellesskap 

har sementert mange felles normative standarder i sosiale institusjoner 

som er bygd opp, og som vi bruker. Standardene er 

«utvendiggjort» til felles bruk, ubevisst i språket, og bevisst i sosiale 

institusjoners utforming (Searl 1995). Av slike grunner har vi sjelden 

98


problemer med å skille mellom personlige og samfunnsmessige normative 

standarder, og vi kan trygt legge til grunn at personer som 

begår kriminalitet, som regel er klar over at handlingene er kriminelle 

fordi utøverne kjenner og i all hovedsak deler våre felles vurderinger 

av handlingene. Hvis det er rimelig tvil om gjerningspersonens evne til 

å forstå slike standarder (helt unge, senile, mentalt svake, eller når 

standardene er svært uklare), blir vedkommende vanligvis tilgitt og 

kan ikke straffes. 

Min fjerde innvending er at den primære kontrollens styrke blir 

overvurdert av Christie, og at han overhodet ikke reiser spørsmål om 

denne kontrollen har begrensninger. Begge kontrollformer forutsetter 

en viss autoritet for at de skal være virksomme, og de viser til hver sin 

type. Den primære kontrollens autoritetsgrunnlag består som regel i 

at en eller noen få personer i en avgrenset primærgruppe representerer 

«goder» som er ettertraktet blant gruppens medlemmer, eller at de er 

ganske avhengige av bestemte personers gunst, som derfor har autoritet. 

Det betyr at autoriteten og primærkontrollen som kan utøves, er 

av begrenset, lokal karakter. I vanlig samvær kan autoritetspersonen 

holde tilbake «goder» og dele ut «onder» som han eller hun råder 

over, avhengig av hvilken atferd medlemmene viser i forhold til det 

som anses legitimt i gruppen. Uformell kontroll har gode forutsetninger 

for å virke så lenge det er en rimelig sterk autoritetsrelasjon i det 

uformelle samværet i gruppen, men når autoriteten svekkes, blir også 

den uformelle kontrollen svak. Foreldre og lærere har mye erfaring 

med dette. Deres autoritet kan lett bli svekket av «konkurrenter». 

Elever i klasserommet kan tidvis ha større autoritet i forhold til elevers 

oppførsel enn læreren har, og foreldre opplever ikke sjelden når de 

får tenåringsbarn, at barnas venner, idoler eller reklame i noen sammenhenger 

har langt sterkere autoritet enn de selv. 

Siden Christie (1977) har han oppfattet sekundærkontrollen som 

et system som stjeler folks konflikter. Dette synspunktet, at sekundærkontrollen 

er kontroll «utenfra», en fremmed(gjort) kontroll, henger 

sammen med at han på den ene side overser at sekundærkontrollen er 

dypt forankret i folks forsøk på å løse kollektive sosiale problemer, og 

på den annen at primærkontrollen har viktige begrensninger fordi 

den hviler på avgrenset, lokal autoritet, den forutsetter nærvær av 

99

[ OLAUSSEN ] 

minst to personer for å kunne være virksom, og fordi samfunnet 

består av mer enn én primærgruppe. 

SEKUNDÆRKONTROLL SOM SVAR PÅ FIRE 

KOLLEKTIVE PROBLEMER 

Uten å hevde at listen er uttømmende, vil jeg peke på fire kollektive 

problemer som trolig har hatt stor betydning for etablering av en permanent 

organisert sekundærkontroll: kompetanseproblemer, maktproblemer, 

problemer med ukjent gjerningsperson, og med 

kontrolltomme rom. De fordrer ordninger som har generell, samfunnsmessig 

autoritet, skapt ved samråding mellom folk og over lang 

tid. 

Kompetanseproblemet oppstår når flere primærgrupper lever nær 

hverandre. Den som begår tyveri eller en annen uakseptabel handling 

innenfor sin egen primærgruppe, f.eks. en familie, kan naturligvis 

møtes med uformelle sanksjoner som er akseptert innen gruppen. 4 

Situasjonen blir imidlertid mer sosialt komplisert hvis tyveriet er 

begått utenfor tyvens primærgruppe, kanskje hos en annen familie. 

Hvis tyven skal tildeles en uformell sanksjon, skal det da gjøres av 

tyvens primærgruppe, eller av den familien tyven stjal ifra, eller fra 

begge? Sett at tyven ble tatt på fersk gjerning i en fremmed primærgruppe, 

og at hun som tok henne ikke nøyde seg med å rynke på 

nesen, men banket henne skikkelig opp og fortalte hele nabolaget hva 

hun hadde gjort. Hvem skulle avgjøre om dette var en (u)rimelig uformell 

reaksjon? Og hva hvis tyvens primærgruppe syntes at tyveriet 

ikke var så farlig eller mente at tyveriet viste at personen som stjal, i 

grunnen var en modig helt? Eller enda verre: Blant Yanomamö-folket 

i Sør-Amerika kunne en ung mann ifølge Chagnon (1968) oppnå høy 

sosial status ved å drepe menn i nabolandsbyen. Hvis han i tillegg deltok 

i bortføring og gruppevoldtekt av kvinner fra denne landsbyen, 

oppnådde han enda høyere status. Det er formodentlig ikke vanskelig 

å se at handlinger mot andre enn egen (primær)gruppe både kan reise 

spørsmål om kriterier for vurdering av handlingen, og om hvem som 

eventuelt skal reagere overfor den som har utført handlingen. Dette er 

viktige kompetansespørsmål som vanskelig lar seg løse uten enighet 

mellom grupper som blir berørt. Og veien er ikke veldig lang fra enig- 

100


het som binder gruppene, til etablering av organer som kan håndheve 

enigheten, til organisering av enkle former for sekundærkontroll. 

Et annet problem med avgrenset primærkontroll er at den bare 

kan iverksettes av en uformell autoritet overfor en som med hensyn til 

makt er underordnet autoriteten. Men hva hvis det er den uformelle 

autoritet, eller den som har størst makt, som handler på uakseptabelt 

vis? Hvor godt fungerer den uformelle sosiale kontroll når foreldre 

banker sine barn, eller når menn slår kvinnen de lever sammen med? 

Hvor godt fungerer uformell kontroll hvis flere slår seg sammen, 

utstyrer seg med våpen og oppsøker enkeltpersoner eller familier og 

tar det de har lyst på av det de finner, og i tillegg begår fysiske overgrep 

mot folk? Hvilke muligheter for forsvar finnes da? Det kan 

neppe være tvil om at avmaktsproblemer, som kan være et aspekt ved 

den primære kontrollen, og som avgrenser dens virkefelt sterkt, er en 

viktig grunn til at formell kontroll er etablert. Den makt som formelle 

kontrollører er utstyrt med, er nødvendig for å begrense de muligheter 

sterke personer eller grupper ellers vil ha til å ta seg til rette overfor 

de som er svakere. 

Et tredje problem skyldes at den primære kontrollen raskt får problemer 

med å sanksjonere atferd der gjerningspersonen er ukjent for 

den som har autoritet til å sanksjonere. Hvem skal for eksempel foreldre, 

lærere eller venner «rynke på nesen til» hvis en del penger blir 

stjålet fra lomma i jakken som hang på knaggen der den pleier å 

henge? Så lenge beløpet er lite og autoritetspersonen tror at tyveriet er 

utført av noen som deltar i det daglige felles samvær, vil autoritetens 

ulike virkemidler vanligvis bli brukt til å forsøke å finne ut hvem som 

har begått tyveriet. Men hvor langt kan autoritetspersonen gå i sine 

forsøk på å finne gjerningspersonen? Kan en person som er frastjålet 

noe, men ikke vet hvem tyven er og heller ikke greier å finne det ut 

alene, alliere seg med noen og trenge seg inn hos en som mistenkes, 

for å undersøke om det stjålne er der? Eller må personen bare avfinne 

seg med å leve videre med tapet og at gjerningspersonen ikke er å 

finne? Sekundære kontrollører med særrettigheter og fullmakter, som 

vårt politi, har blitt opprettet på grunnlag av enighet om at slike kontrollører 

kan løse en rekke problemer som oppstår ved handlinger 

med intenderte skadefølger, når utøveren er ukjent. De formelle kontrollørenes 

enerett til å forfølge lovbrudd, eventuelt ved å trenge seg 

101

[ OLAUSSEN ] 

inn hos noen ved å bruke makt, øker i noen grad mulighetene til å 

finne det stjålne og tyven, og har samtidig en viktig konfliktdempende 

og fredsbevarende virkning. Når sekundærkontroll blir benyttet ganske 

hyppig, både overfor tyveri og andre lovbrudd, skyldes det at den 

formelle kontrollen er uttrykk for en felles samfunnsmessig vilje til å 

realisere den moralske oppfatningen at den som har forbrutt seg, skal 

stå til rette for det, selv når gjerningspersonen i utgangspunktet ikke 

er kjent. 

Et fjerde problem kan eksemplifiseres med at mennesker som er 

alene, vanskelig kan kontrolleres ved primærkontroll. Både i tidligere 

tider og nå åpner dette for muligheter bl.a. til å stjele og å ødelegge. 

Fugler og dyr som var fanget i feller langt fra folk, ble stjålet, og det 

samme skjedde med fisk i garn, med fisk, kjøtt eller skinn som hang til 

tørk på øde steder, med husdyr som var på beite, og med ved som var 

lagt til tørk for å gi varme når kulda kom. Dette antyder enkelte kontrolltomme 

rom som fantes i tidligere tider, og en bestemmelse i Frostatingsloven 

(s. 209) som sier at den som gikk i en annen manns løkeller 

kvannhage, er «rettslaus, jamvel om menn slår og dengjer han og 

tek frå han alt han har», illustrerer at øde kvannhager i fjellet kunne 

være en betydelig fristelse for noen. Samtidig framgår det svært tydelig 

at det var en felles oppfatning at den som forsynte seg der, var 

rettsløs. Også moderne samfunn har problemer med tilnærmet kontrolltomme 

rom, ikke bare fordi vi fortsatt kan være alene og derfor 

utenfor primærkontroll, men også fordi mye sosialt samvær med 

mange til stede karakteriseres av at det ikke finnes noen autoritetsperson 

som kan korrigere atferd uformelt i kraft av å disponere «goder» 

som er ettertraktet, eller fordi de tilstedeværende anser vedkommende 

som en legitim uformell autoritet. Samvær mellom mennesker i et 

stormagasin, diskotek, gatelangs eller ute om natten i byer ved ukeslutt, 

er eksempler på massesamvær med svakt grunnlag for uformell 

kontroll fordi ingen har, eller kan ha, en uformell autoritetsrelasjon til 

særlig mange andre som er der. Sterkt svekkete muligheter for virksom 

primær sosial kontroll slike steder, har ført til at formell kontroll 

blir tatt i bruk, f.eks. vaktpersonell, dørvakter, politi og natteravner. I 

moderne samfunn oppstår det også kontrolltomme rom som følge av 

at en del handlinger som kan sanksjoneres, utføres ved hjelp av 

mobile rom (koffert, kjøretøy, båt, fly eller kroppens hulrom) til 

102


smugling av ulike ting, og som ikke kan kontrolleres uten å ha spesiell 

myndighet til det. Kontroll av atferd kan tidvis også kreve spesielt 

utstyr eller kunnskaper, som fart i veitrafikk, promillekjøring, bruk og 

omsetning av narkotika, unndragelse av skatt eller avgifter, underslag 

eller bedragerier, for å nevne noen eksempler. Dette er atferd som nesten 

per definisjon blir ukontrollerbar, hvis bare primærkontroll skal 

brukes, og det virker urimelig å anta at den primære kontrollen er 

mer effektiv enn den sekundære i slike tilfeller. Den sekundære kontrollen 

kommer ikke som et tillegg til, men som eneste mulighet for 

sosial kontroll. 

Det kan anses som rimelig sikkert at forsøk på å løse kollektive 

problemer knyttet til primærkontrollens utilstrekkelighet gradvis 

ledet til fremvekst av en formelt og permanent organisert sekundærkontroll. 

Og dens legitimitet hviler på samme normative fundament 

som den primære kontrollen: Den som har begått en kriminell handling, 

skal stå til rette for den. Hovedforskjellen består i at sekundærkontroll 

ikke er forankret i én primærgruppe, men i en kollektivt 

uttrykt vilje til å etablere og respektere spesialiserte yrkesbaserte ordninger 

som markerer at det er en oppgave for det samfunnsmessige 

fellesskapet å håndheve normer som er i fellesskapets interesse å opprettholde, 

fordi de beskytter og er til fordel for de som inngår i fellesskapet. 

Derfor er de formelle kontrollørene utstyrt med fullmakter og 

maktmidler som kan utløse straff av de som overtrer fellesskapets 

normer for akseptabel atferd. 

Mengden av kriminalitet som er registrert av sekundære kontrollører, 

som vårt politi, bestemmes trolig først og fremst av mengden av 

kriminelle handlinger som er begått utenfor egen primærgruppe, av 

mengden av handlinger der gjerningspersonen blir ansett for å ha 

benyttet illegitim makt, av mengden av handlinger med ukjent gjerningsperson, 

og av mengden av kriminalitet som blir begått i handlingsrom 

som er relativt tomme for uformell kontroll og som derfor 

blir kontrollert av formelle kontrollører. Det finnes, så vidt jeg vet, 

ingen norske data som kan underbygge at store mengder kriminalitet 

som for femti år siden ble håndtert uformelt, i dag medfører politianmeldelse 

og formelle straffereaksjoner. På noen avgrensete områder, 

vold i hjemmene, på skoler, og vold under rus, er det trolig hyppigere 

bruk av sekundærkontroll nå enn for noen få tiår siden. Men det er 

103

[ OLAUSSEN ] 

neppe riktig at sekundærkontroll generelt og i stort omfang blir brukt 

mer i dag enn for noen tiår siden, i den forstand at den sekundære 

kontroll har erstattet den primære, fordi samfunnsmessige endringer 

(synlighet og avhengighet) har gjort den primære kontrollen mindre 

virksom. Den sekundære kontrollen brukes mer fordi de problemer 

som kriminaliteten representerer for folk i meget liten grad er kontrollerbar 

med utgangspunkt i primærkontroll, jfr. ovenstående. 

At begge kontrollformer hviler på samme normative fundament, 

gjør at den sekundære kontrollen oppleves som en lett forståelig kontroll, 

med sterk legitimitet (se Andersen 1992; Olaussen 1988, 2005) 

blant folk flest. Dessuten opplever nok mange at det er emosjonelt 

avlastende og sosialt støttende å kontakte politiet på bakgrunn av en 

krenkelse de har vært utsatt for. Dette medvirker til at folk har lett for 

å anmelde når de finner behov for det, og slike anmeldelser er ikke 

kontroll utenfra, men innenfra. Det er primærkontroll iverksatt av 

vanlige samfunnsmedlemmer som påkaller sekundærkontroll, som 

kan lede til iverksettelse av sanksjoner. 

Men bare et mindretall av anmeldelsene utløser sekundære kontrolltiltak 

som straff. De fleste blir registrert og arkivert fordi også de 

formelle kontrollørene ofte er uten nødvendige holdepunkter for å 

kunne reagere overfor noen. Men noen blir tatt og får sin straff, og 

tallet på dem kan vi årlig finne i kriminalstatistikken. Fra denne kilden 

bruker Christie to tidsserier som empirisk underlag for å hevde at 

det har funnet sted to viktige endringer i Norge på 1900-tallet: at 

avstanden mellom folk øker, og at volumet av formell kontroll er høyere 

enn noen gang tidligere. Disse påstandene og det empiriske grunnlaget 

for dem blir tatt opp i de to neste avsnittene. 

VI ER PÅ VEI BORT FRA HVERANDRE? 

Christie skriver i Hvor tett et samfunn? at det første bildet han gir av 

det norske samfunnet, er et dystert bilde. Bildet presenteres i to diagrammer 

i begynnelsen av boka, og kommenteres på følgende måte 

med uthevet skrift i begge utgaver av boka: «Disse kurver viser en 

dramatisk nedgang i utviklingen av ærekrenkelser i det norske samfunnet.» 

Den ene kurven som denne kommentaren gjelder for, er gjengitt 

i figur 1 nedenfor og viser antall statistikkførte straffereaksjoner 

104


per 100 000 innbyggere for ærekrenkelser i Norge i tidsrommet 

1921–1971. 

3,5 

3 

2,5 

2 

1,5 

1 

0,5 

0 

1921–23 

1927–29 

1933–35 

1939–41 

1945–47 

Kilde: Christie (1975, bd. 2, tabell 2.1–2, s. 237–238). 

FIGUR 1. Antall domfelte, botlagte og påtalefritatte for ærekrenkelser per 

100 000 innbyggere, 3-årige gjennomsnitt, 1921–1971 

Det er naturligvis ikke kurvens fallende tendens «i seg selv» som gir 

grunnlag for dysterhet, men den meningen han leser inn i, eller tillegger 

kurven. Han mener at den viser at mengden av ærekrenkelser 

sank dramatisk i nevnte tidsrom, selv om data som ligger til grunn for 

kurven er antall straffereaksjoner for slike handlinger. Lenger ut i 

boka (s. 34–36) argumenterer han generelt mot slike slutninger, uten 

at dette har gyldighet her. Christies begrunnelse for å være så sikker 

på at tallet på straffereaksjoner også viser lovbruddsutviklingen for 

ærekrenkelsene, lyder i sin helhet slik: 

Utviklingen [i straffereaksjoner for ærekrenkelser] kunne skyldes lovendringer. 

Men lover endres ikke uten grunn. Det er dessuten ikke skjedd 

noen så markante endringer at de fullt ut kan forklare nedgangen. Utviklingen 

kunne også skyldes at politiet nå mer enn før henlegger slike saker, 

og at folk vet det og derfor gir opp å anmelde ærekrenkelser. Men politiet 

ville selvfølgelig ikke henlagt mer nå enn før om ikke noe annet også 

105 

1951–53 

1957–59 

1963–65 

1969–71

[ OLAUSSEN ] 

hadde forandret seg. Advokater ville heller ikke i mindre grad enn før ført 

slike saker, dommere ville ikke sett mildere på dem … 

Vi trenger andre forklaringer. Tre muligheter er særlig nærliggende: 

Det kunne hende at folk flest var blitt forsiktigere med annen manns ære 

og derfor krenket den mindre. Det kunne også hende at folk kanskje var 

blitt tryggere og at krenkelser derfor betød mindre. Eller det kunne hende 

at æren betød mindre, – slik at den var mindre verdt å krenke eller mindre 

viktig å forsvare mot mulige krenkelser. 

Det er denne siste type forståelse som her blir lagt til grunn. Den passer 

med alt annet vi finner. Samværsformer er endret. Mellommenneskelige 

styringsformer likeså. Nedgangen i ærekrenkelser kan sees som tegn på at 

vi er på vei bort fra hverandre (s. 11–12). 

Siden han skriver: «Vi trenger andre forklaringer» enn de som er 

angitt i første avsnitt, lar jeg dette stå ukommentert. Men før jeg tar 

opp det som gjenstår som hovedbegrunnelsen, kan det være grunn til 

å spørre om påstanden om at tallet på ærekrenkelser går ned, kan 

skyldes en skrivefeil, eller svikt i korrekturlesingen? Det skulle kanskje 

stått straffede for ærekrenkelser? Det kan utelukkes, fordi det 

står det samme i begge bokutgivelsene. Dessuten, hvis Christie hadde 

hevdet sitt generelle standpunkt, at vi ikke kan vite noe om tallet på 

lovbrudd, hadde han hatt et forklaringsproblem når det gjelder ærekrenkelsene: 

Hvorfor blir ikke den sekundære, formelle kontrollen 

også tatt i bruk overfor ærekrenkelser? Det skjer jo åpenbart ikke, 

siden tallet på straffereaksjoner for ærekrenkelser falt mot null i figuren 

ovenfor. Hans teori om økende bruk av sekundærkontroll vil 

imidlertid oppleves som konsistent, dersom kurven i figur 1 tolkes slik 

at tallet på ærekrenkelser følger utviklingen i antallet straffereaksjoner, 

mot null. Sekundærkontroll blir ikke brukt mot ærekrenkelser 

fordi de har blitt vekk som følge av at æren betyr mindre. 

Et særlig problem med å bruke kriminalstatistikkens data om ærekrenkelser 

som indikator for samfunnsforhold som Christie ikke nevner, 

er at disse lovbruddene hyppig ble (og blir) forfulgt som sivile 

saker, med krav om mortifikasjon, oppreisning, erstatning eller straff. 

Han presenterer ingen data som viser hvorvidt utviklingen i slike 

saker var den samme som for straffesakene, og de data han bruker, 

forteller ikke at advokater i mindre grad enn før førte slike saker med 

106


krav om mortifikasjon, oppreisning eller erstatning. Jeg kjenner heller 

ikke til hvor vidt straffereaksjoner som ble idømt i private ærekrenkelsessaker 

kom med i kriminalstatistikken verken i mellomkrigstiden 

eller senere. 

Christies begrunnelse for at han kan slutte fra data som viser fall i 

straffereaksjoner for ærekrenkelser til at også antall ærekrenkelser 

falt, og særlig sterkt fra begynnelsen av 1930-tallet til begynnelsen av 

1950-tallet, jfr. figur 1, hviler på at slutningen gir internt konsistente 

funn. Det passer med alt annet han finner (i kriminalstatistikken?) når 

han tolker nedgangen i straffereaksjoner for ærekrenkelser som et 

tegn på at «vi er på vei bort fra hverandre». Han forklarer imidlertid 

ikke nærmere hva som ligger i den gåtefulle og meget uspesifikke 

påstanden «vi er på vei bort fra hverandre», men i Christie (1977:6) 

skriver han: «human beings are inter-related in ways where they 

simply mean less to each other. When they are hurt, they are only hurt 

partially. And if they are troubled, they can easily move away. And 

after all, who cares? Nobody knows me.» I lys av den samfunnsmodellen 

han har risset opp og som ble gjengitt ovenfor, er det rimelig å 

tro at dette betyr at kurven faller fordi det norske samfunn fra 

omkring 1930 var preget av meget sterke endringer som følge av endringer 

i teknologi, vekst ved forstørrelse (urbanisering), indre differensiering 

og oppsplitting. Så markant som fallet i ærekrenkelser ser 

ut til å være, skulle man vel også forvente at det norske samfunnet var 

preget av særlig sterk befolkningsvekst i byer og større tettsteder i det 

aktuelle tidsrom? Sjekker man en slik antakelse mot data over endringer 

i folketallet i tettsteder, 5 vil man imidlertid finne at dette ikke var 

tilfellet. Det er heller ikke lett å finne belegg for at det fant sted betydelige 

teknologiske omveltninger i dette tidsrommet. 

TABELL 1. Antall domfelte og botlagte for ærekrenkelser per 100 000 

innbyggere. Gjennomsnitt for to år 

1929-30 1939-40 1947-1948 

Oslo 2,0 3,1 2,8 

Andre byer 3,9 2,0 1,1 

Bygder 3,7 1,6 1,9 

Kilde: Kriminalstatistikken de respektive år. Et meget lite antall som fikk påtaleunnlatelse er ikke med, 

fordi antall påtaleunnlatelser bare finnes for hele landet. 

107

[ OLAUSSEN ] 

Separate data for bostedstyper med ulik grad av urbanisering, som 

i tabell 1, lar oss komme litt tettere inn på tilbakegangen i tallet på 

straffede for ærekrenkelser etter ca. 1930, og de gir visse muligheter 

til å vurdere holdbarheten til den tolkningen Christie lanserer for 

figur 1. Tabell 1 dekker en viktig del av tidsrommet da straffereaksjoner 

mot ærekrenkelser falt tydelig, og den bygger på samme type data 

som figur 1, bortsett fra at noen svært få som fikk påtaleunnlatelse for 

ærekrenkelse, ikke er med i tabellen fordi antall påtaleunnlatelser 

bare finnes for landet i alt. 

Av tabellen framgår det for det første at omkring 1930 var det 

ganske mange flere (i forhold til folketallet) som ble straffet for ærekrenkelser 

i norske bygder og i byer utenom Oslo, henholdsvis 3,7 og 

3,9 per 100 000, enn i Oslo der den tilsvarende raten var 2,0. Dette 

stemmer med Christies tolkning, hvis «å være på vei bort fra hverandre» 

betyr noe som er koblet med storbyliv. For det andre viser tabellen 

at nevnte rate for Oslo økte fra 1930 til 1947–48. Men det skulle 

man vel ikke vente, siden Oslos innbyggertall økte og byen vel ble 

enda mer preget av storbyliv? Raten burde vel sunket litt (eller holdt 

seg konstant) hvis nevnte tolkning er korrekt? For det tredje framgår 

det av tabellen at antall ærekrenkelser bare sank på bygdene og i 

andre byer enn i Oslo, mellom 1930 og 1947–48, og denne nedgangen 

var ganske kraftig. I hvilken konkret forstand hadde folk her 

kommet mer «bort fra hverandre» mellom 1930 og 1947? For det 

fjerde: Når tabellen viser at det er høyere rate i Oslo enn i bygde- 

Norge og andre byer i 1947–48, skulle dette ifølge Christies tolkning 

bety at folk i de sistnevnte områdene i større grad hadde kommet 

«bort fra hverandre» enn Oslos befolkning var på samme tidspunkt. 

Men i hvilken konkretiserbar forstand kan dette hevdes? Jeg ser ingen 

mulighet for å gi påstanden at folk «er på vei bort fra hverandre» et 

noenlunde konkret og meningsfylt innhold som kan underbygges, og 

som stemmer med data i tabellen og i figuren. Det kan naturligvis 

både skyldes manglende fantasi og at jeg ikke har faglig spesialkompetanse 

på tidsrommet 1930–1950 i Norge. Men inntil noen har gitt 

Christies tolkning et konkret innhold som er forenlig med disse data, 

må tolkningen anses som uholdbar. Hans lesemåte av figurene over 

ærekrenkelser forteller med stor sannsynlighet at han har «sett» det 

108


han ønsket å se, slik at fallende kurver for straff for ærekrenkelser 

skulle passe inn i hans øvrige tolkninger av kriminalstatistikken. 

Nå kan det kanskje innvendes at Christies tolkning kan opprettholdes 

så lenge det ikke finnes noe konkurrerende eller supplerende 

alternativ. Siden det ikke foreligger systematiske undersøkelser av 

ærekrenkelser i noe tidsrom, står man ganske fritt til å la fantasien 

råde om hva som skjedde etter 1930, og min alternative tolkning er 

noe enklere å etterprøve empirisk:Tidligere hadde en viss, kanskje 

ganske stor, andel av straffesaker om ærekrenkelser sitt grunnlag i 

presseomtale av personer med makt, både embetsmenn og andre samfunnstopper. 

Holme (1985:145–146) gir et glimt av slike saker ved 

det nye riksadvokatembetet omkring 1890. Ganske mange saker der 

embetsmenn eller tjenestemenn i et departement anså seg krenket, ble 

sendt til riksadvokaten av Justisdepartementet eller det departement 

der vedkommende arbeidet, og det var utsagn i aviser, særlig venstrepressen, 

som ble funnet krenkende. Geistligheten utgjorde den største 

gruppen av de krenkede, for eksempel en sogneprest som ble beskyldt 

for å nekte å gi mat til fattigfolk, eller en annen som hadde gått beruset 

fra toddyselskap til et oppbyggelig møte på bedehuset. Svært 

mange tjenestemannssaker ble henlagt, men avisartikkelen om «toddypresten» 

endte i retten. Holme skriver at sakene kan være underholdende 

lesning, og at injuriene oversteg langt det som tillates i 

norsk presse i dag. Det lille glimtet Holme gir av et lite knippe ærekrenkelser, 

kan danne utgangspunkt for en antakelse om at tre gradvise 

endringer kan ha ført til nedgang i straffesaker om ærekrenkelser. 

For det første kan endringer i presseetikk og i pressefolks egen forståelse 

av hvordan pressen bør forvalte sin makt, ha ført til et avtakende 

antall artikler som ga enkeltpersoner grunn til å føle seg ærekrenket. 

For det andre kan både departementsfolk og andre i posisjoner med 

makt, ha endret sin toleranse for kritikk, i retning av at både presse 

og alminnelige folk har en demokratisk rett til å kritisere, så lenge det 

ikke skjer i en personlig sjikanerende form. For det tredje kan etableringen 

av politisk strid om makt som en strid mellom partier med 

ulike oppfatninger om hvordan samfunnet bør være, både ha redusert 

den personrettede kritikken og opplevelsen av at offentlig kritikk er 

personlig ment. Kort sagt, en gradvis mer profesjonell og etisk forsiktig 

presse, økende aksept blant personer med makt for at saklig kri- 

109

[ OLAUSSEN ] 

tikk er en demokratisk rett, samt gradvis fremvekst av en forståelse av 

politisk maktkamp som kamp mellom samfunnssyn, kan ha bidratt til 

nedgang i tallet på ærekrenkelser og straff for disse. Trolig var mellomkrigstiden 

en viktig formativ periode for alt dette. Dessuten, i mellomkrigstiden 

var det knapt med penger både blant vanlige folk og i 

offentlig sektor. Det ble spart på alt, også utgivelser av kriminalstatistikk. 

Det kommunale politiets ressurser var svært varierende, noe 

som medvirket til opprettelse av et statlig politi i 1936. Så kom ny 

krig og mange etterkrigsår da rettsapparatet var fylt av landssviksaker. 

Det kan altså være flere grunner til at antall straff-fellelser sank, 

uten at det trenger å henge sammen med at ærekrenkelsene ble færre. 

Andre verdenskrig ga mange nye ord som ble brukt i lang tid, og som 

utvilsomt svei å få slengt etter seg: landsforræder, landssviker, quisling, 

jøssing, tyskertøs, tyskerhore, tyskerunge – for å nevne et utvalg. 

Dette var ikke ærekrenkelser som egnet seg godt for oppgjør i retten, 

og der havnet de nok i svært liten grad. Også av disse grunner bør det 

vises varsomhet med å hevde at mengden av ærekrenkelser sank selv 

om figur 1 viser at straffereaksjonene ble færre. 

Andre endringer kan ha ført til at tradisjonelle, verbale ærekrenkelser 

fikk mindre betydning, uten at antallet nødvendigvis ble lavere. 

Den strafferettlige beskyttelsen av ære har sitt utgangspunkt i samfunnsforhold 

der det er stor grad av likhet mellom folk flest mht. kvalifikasjoner 

og autoritet. Her vil personers anseelse eller ære i stor 

grad være betinget av personens renommé, av det som sies om ham 

eller henne (eller ætten), og særlig om handlinger personen (eller 

ætten) har utført. Våre gamle konge- og ættesagaer er fulle av eksempler 

på dette. Veblen (1899:16) påpeker at håndfaste beviser som trofeer 

og annet gods fra plyndringer og ran kunne bli sett som beviser 

for uovervinnelig styrke og gi grunnlag for anseelse og makt, i likhet 

med at Weber (1971) viste til at karismatisk herredømme hadde sitt 

grunnlag i at personen (krigshelten, profeten, demagogen) ble antatt å 

ha uvanlige egenskaper eller hadde utført handlinger helt utenom det 

hverdagslige. Ære eller anseelse på grunnlag av det som sies om en 

persons (eller ætts) handlinger eller egenskaper ut fra normative vurderinger, 

kan kalles renommébasert ære. Fordi slik ære eller anseelse 

kan skades verbalt, har den krenkede ikke sjelden forsøkt å «ta det 

tapte igjen» overfor krenkeren ved duell, med våpen eller i rettssalen, 

110


slik overklassen lenge gjorde, eller i slagsmål med knyttnever eller 

kniv, slik Sandnes (1990) beskriver at enkelte fra de brede folkelag i 

Norge gjorde på 1500- og 1600-tallet når ølet fløt, og det siste forekommer 

nok tidvis ennå. 

Tallet på straffereaksjoner for ærekrenkelser har imidlertid neppe 

sunket fordi renommébasert ære har mistet all betydning eller fordi 

denne æren ikke krenkes lenger, men fordi den har mistet ganske mye 

av sin sosiale betydning som følge av at anseelse primært har et annet 

grunnlag enn renommé i moderne tid. Nå er vår anseelse først og 

fremst betinget av posisjon i en lagdelt sosial struktur, og i økende 

grad av det forbruket vi eksponerer. Den renommébaserte ære som 

tidligere nøt straffelovens beskyttelse i en viss utstrekning, kunne 

rammes med ord som formidlet at en person ved egne handlinger 

hadde vist at han eller hun ikke levde opp til moralske standarder. Nå 

fordeles anseelse først og fremst på grunnlag av seire eller nederlag på 

ulike markeder, som avgjør hva vi kan skilte med av utdanning, 

annen kvalifisering og yrkesposisjon, samt omgangskrets som gjerne 

er koblet til dette. Og i økende grad betinges anseelsen i det moderne 

forbrukssamfunn også av det vi formidler om oss selv gjennom 

bosted, forbruk, smak og manerer. Det Veblen (1899) kalte iøynefallende 

forbruk (conspicuous consumption), har sentral sosiologisk 

relevans for forståelse av hvordan anseelse er fordelt også i dagens 

samfunn, og for at det er tynt med tradisjonelle ærekrenkelsessaker. 

Ord fra andre om at vi ikke lever opp til moralske standarder er sjelden 

noen vektig trussel. Derfor mister straffelovens bestemmelser om 

ærekrenkelse mye av sin relevans. Straffelovkommisjonen foreslår (i 

NOU 2002: 4, pkt. 11.3.2.) en meget sterk begrensning av muligheten 

til å straffeforfølge ærekrenkelser, og dessuten (i NOU 2002: 4, pkt. 

7.9) at muligheten til å føre private straffesaker helt bør falle bort. 

Den store trusselen mot anseelse og ære består nå av risiko for tap av 

oppnådd posisjon, eller på ett eller flere markeder som avgjør hva vi 

har å stille til skue i form av posisjon og forbruk. Mens rykter om at 

en person ikke levde opp til enkelte moralnormer, som at seksuallivet 

hører ekteskapet til, tidligere kunne utgjøre en formidabel trussel mot 

personens ære, og derfor førte til atskillige saker om ærekrenkelse, 

kan tilsvarende rykter i dag oppfattes som et tegn på særlig attraktivitet 

og forhøyet markedsverdi, 6 i det minste på visse tider av døgnet. 

111

[ OLAUSSEN ] 

Men straffebestemmelser er selvsagt ikke uten relevans for fordeling 

av anseelse i det moderne samfunn. Virkemåten er bare en annen, i 

hovedsak mer indirekte. I stedet for å bruke straffebestemmelser til å 

trekke grenser for det vi straffritt kan si om hverandre, har de fått 

større betydning som middel til å skille mellom lovlige og straffbare 

produkter og lovlig og straffbar økonomisk virksomhet, samt til å 

sikre at ulike dokumenter 7 er ekte og ikke har kommet på gale hender, 

dokumenter som blant annet kan være viktige for oppnåelse av 

både posisjon og anseelse (eksamenspapirer, identitetspapirer, verdipapirer 

etc.). De som blir tatt for å ha kommet i posisjon ved å ha 

brutt slike bestemmelser, eller for å bygge sitt utstillende forbruk på 

virksomheter som bryter med straffebestemmelser, risikerer selvsagt 

tap av både forbruk, sosial posisjon og anseelse. Lavest anseelse i det 

moderne samfunn har typisk nok de som forbruker ulovlige varer, 

narkotika av alle slag, eller driver produksjon, import, kjøp eller salg 

av slike varer. Aktørene på markedet for ytelse og nytelse av seksuelle 

tjenester mot betaling befinner seg i et anseelsesmessig grenseland. 

Kort sagt: Verbale ærekrenkelser har liten vekt i forhold til den anseelsen 

vi har som følge av egen markedsrelatert virksomhet av mange 

slag, og som fordeler oss til posisjoner og omgangskrets og gir oss 

ulike manerer, forbruksmuligheter og -vaner. Kanskje dette er en viktigere 

grunn til at straffesakene om verbale ærekrenkelser har tørket 

inn – enn at avstanden mellom oss har økt? 

MOT DET FORMALKONTROLLERTE SAMFUNN? 

Christies andre hovedbudskap om det norske samfunnet er at det er i 

ferd med å bli et formalkontrollert samfunn. Med det mener han at 

utviklingen i økende grad går mot bruk av sekundærkontroll, mot et 

samfunn «som i stadig større grad blir preget av formelle kontrollører, 

og som fører til at stadig flere mennesker blir registrert som lovovertredere» 

(s. 47). Og i fortsettelsen gir han sin vurdering: «Et 

samfunn som til de grader er basert på sekundærkontrollører, er et 

dårligere samfunn, enten nå mobiliseringen skyldes reelt økt uønsket 

adferd, eller den bare skyldes at sekundærkontrollørene overtar» 

(s. 48). 

At Norge er i ferd med å bli et formalkontrollert samfunn, er 

mulig å se, mener han, særlig av ett diagram (s. 39), gjengitt nedenfor 

112


som figur 2. Kurven med hel strek viser antall dommer pluss bøter for 

forbrytelser fra 1835 til 1979, mens den prikkete kurven i tillegg 

inkluderer de som fra 1923 fikk påtaleunnlatelse for forbrytelser. 

Kilde: Christie (1982) Diagram 5.3-1 s. 39. 

Prikket kurve inkluderer også de som fikk påtaleunnlatelse. 

FIGUR 2. Antall straff-felte per 100 000 innbyggere over kriminell lavalder (hel strek) 

Et betydelig problem når man forsøker å lese en slik figur med Christies 

samfunnsmodell som «briller», er at det ikke finnes noen spesifiserte, 

begrepsmessige forbindelser mellom antall straffereaksjoner, 

som figuren bygger på, og viktige begreper i hans samfunnsmodell, og 

han forklarer heller ikke hvordan modellen (eventuelt) kan benyttes 

til å tolke figuren. I stedet starter teksten med påstanden at vi ikke vet 

hvor mye kriminalitet vi har, at vi aldri har visst om den øker, og at vi 

aldri vil få vite om det blir mer eller mindre av den. Christie gjør likevel 

to unntak fra dette. Det ene gjelder ærekrenkelser, det andre drap. 

Etter en presentasjon av ulike statistiske data knyttet til drap, skriver 

han at han synes det «er rimeligst å anta at tallene alt i alt gir det 

beste bilde av den faktiske kriminalitet på området. De siste årene 

[dvs. fram til 1979] har vært preget av en klar oppgang i den offisielt 

registrerte drapskriminalitet» (s. 58). 

113

[ OLAUSSEN ] 

Når Christie grunngir at vi ikke kan vite noe om forbrytelseskriminalitet, 

tar han utgangspunkt i en strafferettslig forståelse av hva kriminalitet 

er, og han har rimeligvis rett i at kriminalstatistikken bare 

forteller om lovbrudd som myndighetspersoner kjenner til og har 

registrert, og at alt annet forblir i mørke. Dessuten skriver han at 

spørreundersøkelser innen befolkningsutvalg for å undersøke hvor 

mange som har vært ofre for kriminelle handlinger, eller hvor mange 

som har begått slike handlinger, har to prinsipielle svakheter som man 

ikke kommer utenom. For det første betyr ikke «samme lovbrudd» 

det samme til enhver tid. 1000 kroner i 1970 er noe annet enn 1000 

kroner i 1870. Brudd på sedelighetsbestemmelser vurderes også forskjellig 

i ulike tidsrom etc. For det andre kan man jo ikke spørre folk 

om alle tenkelige handlinger. Det må gjøres et utvalg, men det finnes 

ingen kriterier som kan legges til grunn, og dermed vil utvalget av 

spørsmål kunne bli helt avgjørende for hvilken kriminalitetsutvikling 

slike undersøkelser tegner. Ulike problemer ved slike spørreundersøkelser 

har imidlertid ingen relevans for hans bruk og vurdering av 

offentlig statistikk, siden det ikke fantes spørreundersøkelser som han 

kunne bruke som underlag for å undersøke kriminalitetsutviklingen, 

bortsett fra tre offerundersøkelser om vold (1971, 1974 og 1981), 

som han tar opp senere i boka. 

Christies konklusjon etter ovenstående innvendinger er: «Det 

skulle nå være klart at vi ikke kan gjøre noe forsøk på å få vite noe 

om den faktiske endring i kriminalitet. Men frigjort fra den byrde gis 

vi muligheter for andre funn» (s. 37). Når han leser figur 2, fremhever 

han to funn, og det første beskrives slik: 

[D]et som direkte kan leses ut av tall og diagram [er] at den formelle kontroll 

av lovbrudd i dag spiller en langt større rolle i det norske samfunn 

enn den noen gang har gjort. Flere lovbrudd blir anmeldt til politiet, flere 

gjerningsmenn regnes som skyldige av politiet, flere blir dømt av domstolene 

eller gitt påtaleunnlatelse enn hva som har vært tilfelle noen gang i 

nyere norsk historie. Det formelle kontrollapparat benyttes i dag i det 

norske samfunnet i en utstrekning som vi ellers bare kjenner til fra krigsforhold 

(s. 45). 

I den første utgivelsen av boka fortsetter den siterte teksten slik: 

114


Dette er den sikre konklusjonen. Den har dessuten den fordel at den er i 

harmoni med beskrivelsen i Kapitel 2 [der Christie beskriver sin samfunnsmodell]. 

Det er jo en slik utvikling vi må vente i det forstørrede samfunn. 

Det er et samfunn med stadig minskende muligheter for utøvelse av 

den primære kontroll. Det fører til økt anvendelse av sekundær eller formell 

kontroll (Christie 1975:38–39). 

I første utgave er han også åpen for at kurvene i diagrammet sier noe 

om kriminalitet: 

Selv om det […] ikke kan påvises at kriminaliteten stiger, så ville det jo 

være særdeles rimelig om den gjorde det. Det ville være rimelig om den 

gjorde det fordi primærkontrollen er svekket. Det er slikt vi burde vente i 

de store enheters oppsplittede samfunn. Og det er slikt vi burde vente ut 

fra det som tidligere er anført om at primærkontrollører antagelig er mer 

effektive enn sekundærkontrollører. Det gjelder i hvert fall for den type 

sekundærkontroll vi i dag benytter (Christie 1975:40). 

Likeledes hevder Christie at i løse samfunn kan mennesker dra til et 

nytt sted dersom konflikter topper seg, slik at de ikke ender med vold. 

Dette kan oppfattes som et gode ved løse samfunn, som også har en 

kostnadsside: «Men til gjengjeld blir det et liv blant fremmede. Det 

betyr at andres styring ikke virker, og leder derved til mange former 

for økt kriminalitet» (Christie 1975:54). 

Andre utgave av boka mangler erkjennelse av muligheten for at 

kurvenes oppgang siden 1950-tallet kan skyldes at mange former for 

kriminalitet har økt som følge av svekket primærkontroll, uten at det 

fremgår av bokteksten hvorfor dette ble utelatt. Det som står igjen er 

påstanden at vi ikke kan vite noe om hvorvidt kriminaliteten øker, 

minker eller er konstant. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan 

det på den ene side er mulig å hevde dette, og på den annen side hevde 

at kurven i figur 2 så klart forteller at det formelle kontrollapparatet 

benyttes mer og spiller en langt større rolle enn noen gang tidligere. 

Hvis det er fullstendig umulig å vite noe om kriminalitetens bevegelser, 

blir det nødvendigvis også umulig til å lese noe bestemt ut av figuren 

om kontrollen av kriminalitet. Når kurvene stiger i figur 2 etter 

midten av 1950-tallet, er det kanskje ikke fordi den formelle kontrollens 

rolle øker, eller fordi det formelle kontrollapparatet benyttes mer 

115

[ OLAUSSEN ] 

enn før, men fordi kriminaliteten stiger. Det må man være villig til å 

innrømme, når man insisterer på at vi ikke kan vite noe om kriminalitetens 

opp- eller nedgang. 

Det andre funnet som Christie fremhever ved lesingen av figur 2, 

er at 

antall lovovertredere i Norge [viser] en ganske utrolig stabilitet. Det går 

opp og ned, men altså både opp og ned. I en utvikling fra å være et lite 

bondesamfunn med befolkningen spredt utover det hele land, og fram til 

et høyt industrialisert samfunn med for våre forhold sterke konsentrasjoner 

i byer og tettbygde strøk, er det likevel som om det relative antall 

registrerte lovovertredere inntil ganske nylig har kunnet la seg presse inn 

mellom visse øvre og nedre grenser. 

Slik var det i Norge i over ett hundre år. Men slik er det ikke lenger, 

ikke etter 1967. Det året overskred vi den tidligere magiske grense etablert 

i 1852 med 277 straff-felte pr. 100.000 innbyggere over den kriminelle 

lavalder, og kurven snudde ikke. De siste års økning i antall 

registrerte lovovertredere representerer er reelt nytt trekk i det norske kriminalitetsbildet 

(s. 40–41). 

Det som etter hans oppfatning skjer, er at volumet av formalkontroll i 

1967 for første gang ble uvanlig høyt, uten at han helt kan forklare 

hvorfor: 

Et problem ligger imidlertid i årstallet 1967. Hvorfor skulle volumet av 

formalkontroll akkurat det året slå igjennom de tidligere magiske grenser? 

Industrialiseringen av Norge har vært en langsommelig prosess. 

Hvorfor satte ikke økningen inn tidligere, i langsom takt med maskinenes 

innførelse? Hvorfor skulle det bli synlig akkurat i slutten av 1960-årene? 

Jeg har intet fullgodt svar, […] (s. 47). 

Siden Christie hardnakket legger til grunn at vi ikke kan vite noe om 

kriminalitetens bevegelser, kan kurven i figur 2 vanskelig gi ham 

grunnlag for å hevde at «volumet av formalkontroll» ble spesielt høyt 

etter 1967. Kriminalitetsøkning er en fullt mulig forklaring som ikke 

kan utelukkes, siden vi ifølge ham selv ikke kan vite noe om endringer 

i kriminalitet. 

116


Det er dessuten påfallende at Christie ikke har noen kommentarer 

for tidsrommet 1930–1950 i figur 2, da antallet straffede for ærekrenkelser 

sank. Christie (1977:6) skriver: 

the decrease in the crimes of infamy and libel is one of the most interesting 

and sad symptoms of dangerous developments within modern societies. 

The decrease here is clearly related to social conditions that lead to 

increase in other forms of crime brought to the attention of the authorities. 

Påstanden at det er økning i andre former for registrert kriminalitet 

når mengden av (straffede for) ærekrenkelser synker (jfr. figur 1), 

stemmer åpenbart ikke med kurvene i figur 2. I tidsrommet 

1930–1950 synker både den prikkete og den hele kurvelinjen, hvis 

man holder en stor mengde straffete for brudd på pris- og rasjoneringslovgivningen 

under andre verdenskrig utenfor. 

I presentasjonen av sin samfunnsmodell antar Christie at bruk av 

formell sosial kontroll tiltar som følge av at samfunnet blir «løsere», 

mer preget av bymessig vekst. Av den grunn kunne man vente at han 

forsøkte å sjekke antakelsen ved å benytte data for deler av landet 

med ulikt urbaniseringsnivå. Slike data fantes da boka ble skrevet, tilsvarende 

de som inngår i kurven med hel strek i figur 2, for Oslo, 

øvrige byer og herredskommuner, jfr. figur 3 nedenfor. 

Kilde: Olaussen (1977), diagram 8, s. 193. 

FIGUR 3. Straff-felte for forbrytelser per 100 000 innbyggere i Oslo, øvrige 

byer, herredskommuner og i landet i alt, 1862–1976 

117

[ OLAUSSEN ] 

Kurvene i denne figuren gir et ganske annet bilde enn figur 2 av utviklingen 

gjennom drøyt hundre år. Hvis man anvender Christies tolkning 

også av figur 3, at kurvene forteller om omfanget av formelleller 

sekundærkontroll, så sank denne kontrollen ganske kontinuerlig 

fra 1870 til midten av 1950-tallet, både i Oslo og for øvrige byer. 

Dette tidsrommet dekker den tidlige industrialiseringsperioden i 

Norge, som også er et tidsrom med urbanisering, vekst ved forstørrelse, 

slik at halvparten av befolkningen bodde i byer og tettsteder i 

1946. Figur 3 er derfor egnet til å trekke i tvil teorien om økende formell 

kontroll som følge av vekst ved forstørrelse, i hvert fall så mye at 

slike data burde vært presentert og drøftet i boka. Figur 3 er heller 

ikke egnet til å underbygge at 1967 var et magisk år da volumet av 

formelleller sekundærkontroll oversteg alle tidligere nivåer i Norge. 

Det er lett å være prinsipielt enig med Christie i at vi ikke kan vite 

om tallet på kriminelle handlinger av en bestemt type beveger seg 

parallelt med tallet på straffereaksjoner for samme handling. Forløpet 

av kurvene i de to siste figurene er imidlertid så sterkt dominert av tallet 

på reaksjoner for tyverier, gjennom alle år vi har data for, at spørsmålet 

blir om vi kan stole på at kurvene i figurene noenlunde tilsvarer 

endringer i mengden av tyverier over tid. Med mindre man kan 

påpeke konkrete grunner til at faktiske endringer i lovverk, i statistikkføring 

eller i folks tilbøyelighet til å anmelde slike lovbrudd sannsynligvis 

har påvirket registrerte tall, uten at dette skyldes endringer i 

mengden av tyverier, bør man legge til grunn at hovedtrendene 

avspeiler underliggende reelle kriminalitetstrender. Christie har ikke 

påvist eller sannsynliggjort at slike konkrete endringer gjør seg gjeldende 

i det tidsrommet han skriver om. Derfor fremstår hans bastante 

påstand at vi ikke kan vite noe om kriminaliteten ut fra de foreliggende 

data, som ubegrunnet skeptisisme. Påstanden at offerundersøkelser 

heller ikke kan være til hjelp, står i motsetning til både 

amerikansk og britisk forskning, der det finnes tidsserier både av 

offerdata og offentlig registrert kriminalitet fra omkring 1980. 

Maguire (2002:350–354) drøfter sammenhengen mellom mengde av 

kriminalitet som er registrert i den britiske kriminalstatistikken og 

kriminalitet som fanges opp av britiske offerundersøkelser. De fanger 

selvsagt opp vesentlig mer enn det som framgår av kriminalstatistikken, 

og fordi det meste som fanges opp av offerundersøkelsene ikke 

118


er veldig alvorlig, forblir mye uanmeldt. Når man har analysert utviklingen 

siden 1981 i undergrupper av lovbrudd som kan sammenlignes 

i offerundersøkelser og i offentlig statistikk over anmeldte handlinger, 

viser offerundersøkelser og kriminalstatistikk både for USA og Storbritannia 

økning, selv om økningen fra 1981 til 2000 i offerundersøkelsene 

er svakere enn tilsvarende tall i kriminalstatistikken viser. 

Men til tross for denne forskjellen, påpeker Maguire, er det stor 

formlikhet i de grunnleggende trendene for begge typer av data. De 

stiger, flater ut og synker ganske parallelt, både for motorvogntyveri, 

innbrudd, ran og vold. Dette er et viktig funn, fordi det gjør at vi kan 

feste lit til begge datakildene, til tross for at det må utvises forsiktighet 

når det gjelder tolkning av korttidstrender. 

Selv om vi ikke har muligheter til å foreta tilsvarende forløpsanalyser 

av norske data, har vi to undersøkelser som gir grunnlag for å 

trekke Christies skeptisisme i tvil. Stangeland og Hauge (1974), som 

forelå før første utgave av Hvor tett et samfunn?, fant en sterk korrelasjon 

mellom mengden av anmeldte forbrytelser i 49 politidistrikter 

og mengden selvrapportert kriminalitet begått av unge menn fra de 

samme distriktene. På grunnlag av en offerundersøkelse i tre politidistrikter 

(Skien, Rogaland og Rana) der folks utsatthet for og anmeldelse 

av tyveri, skadeverk og trusler eller vold ble undersøkt, fant 

Olaussen (1987) at det var godt samsvar mellom mengden av anmeldt 

kriminalitet som ble beregnet på grunnlag av offerdata, og mengden 

av anmeldt kriminalitet som var registrert av politiet i de tre distriktene. 

Vi mangler etter min oppfatning faglig fundament for å kunne 

hevde at vi ikke kan si noe om langtidstrender i kriminalitet på grunnlag 

av kriminalstatistiske data. 

På grunn av stor likhet mellom todelingen i primær- og sekundærkontroll 

i Christies samfunnsmodell og Blacks (1976) teori om sosial 

kontroll, kan undersøkelser som etterprøver Blacks kontrollteori også 

kaste lys over Christies antakelser. 8 Black skiller mellom på den ene 

side en type sosial kontroll som han kaller «rett» (law) og på den 

annen side «sosial kontroll» (social control). Rett definerer han som 

offentlig sosial kontroll «such as legislation, litigation, and adjudication» 

(Black 1976:2), som tilsvarer det Christie kaller formelleller 

sekundærkontroll. Black definerer sosial kontroll som «etiquette, 

custom, ethics, bureaucracy, and the treatment of mental illness […] 

119

[ OLAUSSEN ] 

Social control is found wherever and whenever people hold each 

other to standards, explicitly or implicitly, consciously or not: on the 

street, in prison, at home, at a party» (Black 1976:105). 

Dette er parallelt til Christies primære eller uformelle sosiale kontroll, 

som også er bygget inn i alt hverdagslig sosialt samvær. I likhet 

med Christie (1975) mener Black (1976) at de to formene for kontroll, 

rett og sosial kontroll, varierer inverst i forhold til hverandre, og 

begge mener at utviklingen over tid har gått fra et samfunn med uformell 

sosial kontroll til samfunn med formell sosial kontroll (eller rett). 

Alle moderne samfunn er preget av at mengden av «rett» vokser etter 

som alle former for «sosial kontroll» dør hen, ikke bare i familien, 

men i landsbyen, kirken, på arbeidsplassene og i nabolagene, skriver 

Black (1976:109). 

Doyle og Luckenbill (1991) undersøkte flere av Blacks antakelser, 

deriblant om folks tilbøyelighet til å mobilisere eller bruke formelle 

kontrollinstanser varierer inverst med deres tilbøyelighet til å bruke 

uformell sosial kontroll. For samtlige ti undersøkte problemtyper var 

det tvert imot en positiv sammenheng mellom bruk av uformell sosial 

kontroll, som at naboer sammen forsøkte å løse problemet, og deres 

bruk av offentlige kontrollinstanser. For tre problemer fant de også en 

positiv sammenheng mellom å snakke med personen som var involvert 

og mobilisering av offentlige kontrollinstanser. Deres funn er 

altså klart i strid både med en av Blacks sentrale hypoteser og med en 

viktig antakelse hos Christie. Doyle og Luckenbills funn virker dessuten 

plausibelt: Folk reagerer fordi de ønsker å få slutt på et problem. 

Derfor virker det rimelig at jo sterkere de reagerer uformelt overfor 

problemet, desto større vil sannsynligheten være for at de også benytter 

formelle, samfunnsmessige instanser til det samme. 

KONKLUSJON 

Hovedpåstanden i Christies bok Hvor tett et samfunn? er at kriminalitet 

i stor utstrekning er et resultat av samfunnsforholdene. Til tross 

for dette og at analysene i boka bygger på kriminalstatistiske data, er 

det ingen begrepsmessige forbindelser mellom kriminalitet og andre 

begreper i teorien som presenteres. Dette er en grunnleggende teoretisk 

svakhet. Videre er sekundærkontroll definert slik at teoriens kontrollbegreper 

ikke er egnet til å fange opp viktige ad hoc-baserte 

120


kontrollformer, som tidligere fantes hos oss og som fortsatt finnes i 

andre samfunn. De to kontrollbegrepene, primær- og sekundærkontroll, 

blir bare definert og enkelte forskjeller trukket fram. Fordi samfunnets 

normative aspekt er helt utelatt fra teorien, overser Christie at 

begge kontrolltypene har samme normative grunnlag, og teorien blir 

uten forklaring på – og drøfting av – hvilket legitimitetsgrunnlag kontrolltypene 

har. Christie overser dessuten at primærkontroll har 

begrensete muligheter for å virke, og at sekundærkontroll er etablert 

som svar på kollektive problemer som ikke kan løses ved primærkontroll. 

Christie fremhever to viktige endringer i det norske samfunnet på 

1900-tallet, som begge forsøkes underbygd med kriminalstatistiske 

data. For det første hevder han at «vi er på vei bort fra hverandre», at 

samfunnsutviklingen går fra et samfunn preget av sosial nærhet, tetthet, 

henimot et løsere samfunn preget av sosial avstand. Den empiriske 

underbyggingen består av statistikk som viser synkende antall 

straffete for ærekrenkelser. Hans begrunnelse for at dette er en valid 

indikator på sosial avstand er svak. Christie nevner ikke at ærekrenkelser 

ofte forfølges som private søksmål med krav om mortifikasjon, 

oppreisning og erstatning, og ikke som straffesaker. Han presenterer 

ingen data som viser at det norske samfunnet var preget av sterk 

urbanisering i tidsrommet 1930–1950 da tallet på straffereaksjoner 

for ærekrenkelser sank sterkt, slik man skulle vente ut fra hans teori. 

Han har heller ingen data som viser at tidsrommet var preget av sterk 

teknologisk endring, som ifølge hans teori er drivkraften bak de endringer 

han hevder fant sted. Data over straffereaksjoner for ærekrenkelser 

i deler av landet med ulik urbaniseringsgrad, som Christie ikke 

trekker inn, stemmer ikke med teorien hans. Fremstillingen hans 

mangler dessuten drøftinger av alternative forklaringer på at antall 

straffesaker mot ærekrenkelser har vært synkende. 

Kort sagt, Christies data er mangelfulle, har lav validitet, er dels i 

strid med teorien og kan gis andre forklaringer enn at den sosiale 

avstanden har økt i det norske samfunnet. 

Den andre endringen i det norske samfunnet som Christie mener å 

kunne lese ut at kriminalstatistiske data, er at det norske samfunnet 

går mot å bli et formalkontrollert samfunn, der sekundærkontroll 

brukes mer enn noen gang tidligere. Påstanden er en tolkning av en 

121

[ OLAUSSEN ] 

kurve som viser utviklingen i straffereaksjoner i Norge for forbrytelser 

siden 1860, og tolkningen bygger på et premiss at vi ikke kan vite 

noe om kriminalitetsutviklingen. Hvis premisset legges til grunn, er 

imidlertid tolkningen uholdbar av logiske grunner: Hvis man ikke 

kan vite noe om kriminalitetsutviklingen, kan man heller ikke utelukke 

at svingninger i kurven over straffereaksjoner kan skyldes endringer 

i kriminalitet. Dessuten er det nevnte premisset neppe holdbart. 

Det er i strid med funn både i norske og utenlandske undersøkelser. – 

Hvis man likevel velger å tolke norske data slik Christie gjør, men 

anvender data for områder av landet med ulik urbaniseringsgrad, må 

man konkludere at den formelle kontrollen sank ganske kontinuerlig 

i et tidsrom preget av industrialisering og urbanisering, i strid med 

Christies teori. Slike data forelå da Hvor tett et samfunn? ble skrevet, 

men ble ikke benyttet. 

Thomas Kuhn påpekte at både forskere og forskningsarbeid er 

sosialt og institusjonelt forankret, og at dette er viktige forutsetninger 

for at paradigmer etableres og ofte blir opprettholdt, til tross for at 

grunnleggende kritikk blir reist mot dem. Og paradigmer som gir 

forskningsmiljøer faglig identitet slik at deltakerne ser seg som unike i 

sin faglige tilnærming i forhold til liknende miljøer, har en særegen 

robusthet i forhold til kritikk. I lys av dette kan Karl Poppers (1965) 

implisitte forutsetning at uholdbare teorier, antakelser eller forklaringer 

vil bli oppgitt som følge av kritikk, virke sosiologisk naiv. 9 Slik 

virker han imidlertid ikke, når han insisterte på forskeres plikt til etter 

beste evne å prøve å luke ut teorier og påstander vi ikke har dekning 

for. Kunnskapsmessig framgang er avhengig av det, mente han. Sosiologisk 

kan det tilføyes at forskningens troverdighet som fri og selvkontrollerende 

virksomhet også er betinget av at kritikk utøves og 

blir tatt til følge. 

122


Noter 

1. Jeg kan ikke utelukke at det har blitt framført kritikk i interne diskusjoner. Den 

kommer i så fall i liten grad til uttrykk i åpen, skriftlig meningsutveksling, og dette 

kan skyldes at det samfunnsfaglige, norske kriminologimiljøet mangler tradisjon for 

slik meningsutveksling. I så måte er denne artikkelen et tradisjonsbrudd som etter min 

mening er nødvendig. All forsknings troverdighet er betinget av at forskningsmiljøer 

preges av forventninger om at medarbeidere publiserer kritikk og uenighet som er faglig 

begrunnet, også når det gjelder forskning ved egen institusjon. 

2. Heretter brukes begrepet ‘kriminalitet’ i denne avgrensete betydningen. 

3. Sammenhengen med kriminalitet drøftes nærmere i Olaussen (2004). 

4. Det forutsetter at sanksjonen ikke er straffbar. Generell anmeldelsesplikt har vi 

ikke, og tyveri innen familien kan ikke straffeforfølges med mindre fornærmede krever 

det. 

5. Iflg. Historisk statistikk 1994, tabell 3.1. økte tettstedsbefolkningen med 4,9 prosentpoeng 

fra 1930 til 1950, og med 2,0 fra 1920 til 1930. I siste tidsrom var antall 

straffereaksjoner for ærekrenkelser ganske konstant. 

6. At Jessica Lindgren vant TV-konkurransen i programmet Big Brother og en million 

kroner 23. mai 2006, er en interessant illustrasjon av dette. Ifølge NRKs nettside 

(www.nrk.no/nyheter/kultur/5688393.html) dagen etter, uttaler feminist og NRKjournalist 

Helle Vaagland at vinneren er et forbilde og en jentetype vi ikke har sett før. 

«Hun er en klassisk rock’n’roll opprører. Hun vil bare drikke og pule.» Og: «Jessica er 

den med løsest trusestrikk inni der. Det er radikalt egentlig. Jeg tror hun blir et forbilde.» 

7. Straffelovkommisjonen foreslår (NOU 2002: 4, pkt. 9.17) et nytt kapittel i straffeloven 

som skal hete «Vern av tilliten til dokumenter og penger». 

8. Olaussen (under utgivelse) undersøker om anmeldelser av kriminalitet er betinget 

av sosial avstand, men finner ikke støtte for det i norske intervjudata. 

9. Jeg vurderer altså Popper sosiologisk selv om han ikke skrev forskningens sosiologi, 

men analyserte forskningens logikk. 

Referanser 

Andersen, Benedicte (1992), Domstoler og opinion – en studie av befolkningens oppfatninger 

av, kunnskaper om og erfaringer med det norske domstolsapparatet. Universitetet 

i Bergen, LOS-senteret: Rapport 9204. 

Black, Donald (1976), The Behavior of Law. New York: Academic Press Inc. 

Chagnon, Napoleon (1968), Yanomamö: The Fierce People. New York: Holt, Rinehart & 

Winston. 

Christie, Nils (1975), Hvor tett et samfunn? 2 bind. Oslo: Universitetsforlaget. 

Christie, Nils (1977), «Conflicts as Property». The British Journal of Criminology, 17:1–15. 

Christie, Nils (1982), Hvor tett et samfunn? 2. rev. utgave. Oslo: Universitetsforlaget. 

Christie, Nils (2006), «Criminal justice policies: Trends and their impact on prison 

health». International Journal of Prisoner Health, 2(1):63–68. 

Doyle, Daniel P. & David F. Luckenbill (1991), «Mobilizing Law in Response to Collective 

Problems: A Test of Black’s Theory of Law». Law & Society Review, 25:103–116. 

Durkheim, Émile (1933): The Division of Labor in Society. New York: The Free Press/ 

Macmillan Publishing Co. 

Finstad, Liv & Cecilie Høigård, red. (1997), Kriminologi. Oslo: Pax Forlag. 

123

[ OLAUSSEN ] 

Frostatingsloven. [Omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes.] Oslo: Det Norske 

Samlaget 1994. 

Habermas, Jürgen (1984), The Theory of Communicative Action, vol. 1. Reason and the 

Rationalization of Society. Boston: Beacon Press. 

Habermas, Jürgen (1987), The Theory of Communicative Action, vol. 2. Lifeworld and 

System: A Critique of Functionalist Reason. Boston: Beacon Press. 

Historisk statistikk 1994. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå 1995. 

Holme, Jørn (1985), Fra amtmann til statsadvokat. Om overgangen til en selvstendig 

påtalemyndighet. Institutt for kriminologi og strafferetts småskriftserie nr. 1. Oslo: 

Universitetsforlaget. 

Høigård, Cecilie (1983), «Kvinnelige lovbrytere». I: Cecilie Høigård & Annika Snare, 

red., Kvinners skyld. Oslo: Pax Forlag. 

Johansen, Nicolay Borchgrevinck (2000), «Tillit og sosial kontroll. På sporet av det ordnende 

prinsipp i byer». Materialisten, nr. 1 og 2:65–88. 

Johansen, Per Ole (1985), «Frivillig sosialt arbeid». Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab, 

113–128. 

Kuhn, Thomas (1970), The Structure of Scientific Revolution. 2 nd edition. Chicago: University 

of Chicago Press. 

Lorentzen, Håkon (1981), «Kan ‘sosial kontroll’ forklare ungdomskriminalitet i bysamfunn?». 

Sosiologi i dag, 3–4:77–94. 

Maguire, Mike (2002),«Crime Statistics. The ‘Data Explosion’ and its implications». I: 

Mike Maguire, Rod Morgan & Robert Reiner, red., The Oxford Handbook of Criminology. 

Third edition. Oxford: Oxford University Press. 

Martinussen, Willy (1999), Sosiologiske forklaringer. Bergen: Fagbokforlaget. 

NOU 2002: 4 Ny straffelov. Straffelovkommisjonens delutredning VII. 

Olaussen, Leif Petter (1977), «Tradisjonell kriminalitet i Norge». St.meld. nr. 104 

(1977–78): Om kriminalpolitikken. Vedlegg 1. 

Olaussen, Leif Petter (1987), Folks utsatthet og angst for kriminalitet, bruk av sikringstiltak 

og holdninger til politiet og politiets prioriteringer. Stensilert rapport. Oslo: Justisdepartementet. 

Olaussen, Leif Petter (1988), «Kriminalitetserfaringer og tillit til politiet». Nordisk Tidsskrift 

for Kriminalvidenskab, 3:180–192. 

Olaussen, Leif Petter (2004), «Hvorfor er kriminalitet en sosial realitet?». Nordisk Tidsskrift 

for Kriminalvidenskab, 1:24–28. 

Olaussen, Leif Petter (2005), «Folks tillit til og medvirkning i domstolene». Tidsskrift for 

strafferett, 2:119–143. 

Olaussen, Leif Petter (under utgivelse), «Anmeldelser og sosial avstand». Nordisk Tidsskrift 

for Kriminalvidenskab. 

Popper, Karl R. (1957) [1989], The Poverty of Historicism. [Reprint] London: Ark Paperbacks. 

Popper, Karl R. (1965), The logic of scientific discovery. Revised ed. New York: Harper & 

Row. 

Sandnes, Jørn (1990), Kniven, ølet og æren. Kriminalitet og samfunn i Norge på 1500- og 

1600-tallet. Oslo: Universitetsforlaget. 

Searl, John (1995), The Construction of Social Reality. New York: The Free Press. 

Souryal, Sam S. (2001), «Social Control in the Oasis of Siwa: A Study in Natural Justice 

and Conflict Resolution». International Criminal Justice Review, 11:82–103. 

Stangeland, Per & Ragnar Hauge (1974), Nyanser i grått. Oslo: Universitetsforlaget. 

Tranøy, Knut Erik (2001), Det åpne sinn. Moral og etikk mot et nytt årtusen. 2. utg. 

Oslo: Universitetsforlaget. 

Veblen, Thorstein (1899) [2005]: Conspicuous Consumption. London: Penguin Books. 

Weber, Max (1971): Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal. 

124

FOREDRAG | 

AKTUELL DEBATT 

Troen på det normative fellesskap 

Et svar til Leif Petter Olaussen 

NILS CHRISTIE 

nils.christie@jus.uio.no 

Jeg er nettopp ferdig med en diskusjon 

med Leif Petter Olaussen om temaer fra 

min siste bok En passende mengde kriminalitet. 

Olaussen (2004), Christie 

(2004), Olaussen (2005) og Christie 

(2005). Når Olaussen umiddelbart etter 

går løs på en av mine første bøker, en jeg 

i all hovedsak skrev i begynnelsen av 

1970-årene, må jeg kanskje kunne tilgis 

om jeg begrenser mitt svar til noen 

hovedresonnement. Denne boken, Hvor 

tett et samfunn?, er på 133 små sider, – 

lettlest, tror jeg. Om man tar seg bryet 

med å lese den, kan man jo selv vurdere 

hvorledes Olaussen oppfatter, gjengir og 

argumenterer. 

Men la meg si i klartekst: At jeg i det 

følgende ikke går inn på alle Olaussens 

kommentarer, betyr ingen avstandtagen 

til den gamle bok. Tvert om, jeg synes 

hovedtankene står støtt. Og jeg ser jo nå, 

hvor jeg har måttet lese den på ny, hvordan 

tanker derfra er blitt ført videre og 

konkretisert i senere bøker. Man skriver 

visst ofte om det samme hele livet. «Bortenfor 

anstalt og ensomhet (1989) er 

eksempel på et arbeid hvor primærrelasjonene 

står i sentrum. Veksten i det formelle 

kontrollapparat er hovedtema i 

bøkene Kriminalitetskontroll som indus- 

125 



VOL 48, NR 1, 125–127 

tri (2000) og ganske spesielt i En passende 

mengde kriminalitet (2004). 

Så til noen innvendinger mot Olaussen: 

Den første gjelder hans oppfatning 

om det normative fellesskap. Hvis man 

blar tilbake til hans artikkel (i mitt 

manus særlig s. 98–99), finner man tiltroen 

til eksistensen av et slikt fellesskap 

sterkt eksponert. Man møter henvisning 

til «grunnleggende kjennetegn ved kriminalitet», 

og betegnelser som «allmennmoral» 

og «felles normative oppfatninger». 

Og videre (s. 103–104): «Den som 

har begått en kriminell handling, skal stå 

til rette for den.» […] «… det er en oppgave 

for det samfunnsmessige fellesskapet 

å håndheve normer som er i fellesskapets 

interesse å opprettholde, fordi de 

beskytter og er til fordel for de som inngår 

i fellesskapet.» Rettsdogmatikere av 

den eldre skole vil nikke fornøyd. Sosiologer 

interessert i makt, i konflikter og i 

alternative former for konfliktløsning, vil 

i større grad stille seg kjølig undrende til 

at Olaussen tar som gitt nettopp det som 

burde undersøkes. Det er jo nettopp i 

spørsmålet om det finnes slike fellesskap, 

eventuelt skapt av og til fordel for hvem 

at de store spørsmål finnes. Jeg har levd 

hele mitt yrkesliv sammen med jurister,

er glad i dem og respekterer betydningen 

av deres yrke. Men sosiologi er en annen 

virksomhet. Vi har noe annet å tilby og 

blir amatører om vi forsøker oss som 

rettsdogmatikere. 

Sett fra mitt perspektiv mener jeg det 

mest fruktbare er å ta utgangspunkt i de 

konkrete handlinger, for så å gå videre 

og undersøke hvorledes handlingene 

oppfattes av forskjellige aktører i forskjellige 

livssituasjoner og samfunnsforhold. 

Blir en handling sett som drap, som 

patriotisk tilintetgjørelse av fienden – 

eller kanskje som den ytterste form for 

barmhjertighet? Det er ikke slik at handlinger 

er, de blir. Det normative fellesskap 

er ikke noe som ligger der, fiks og 

ferdig, uavhengig av individers livssituasjoner. 

Ved å insistere på at det normative 

fellesskapet finnes, mister Olaussen 

både spørsmålene om hvem som formulerer 

og håndhever normene på vegne av 

hvem, og han mister også det sentrale 

spørsmål om handlingers mening for 

handlingenes utøvere. Dette er et urtema, 

men stadig like aktuelt. Don Cressey 

(1953) var interessert i å studere underslagere. 

Han dro til et fengsel stappfullt 

av folk dømt for underslag, men fant 

ingen som så seg selv som underslagere. 

Deres handlinger var noe annet, f.eks. 

«kompensasjon» for en urimelig lav 

lønn, eller et «kriselån» som hurtig 

skulle vært tilbakebetalt om ikke revisor 

hadde kommet for tidlig det året. Normen 

mot underslag ble i prinsippet 

akseptert. Deres handlinger hadde i egen 

oppfatning vært noe helt annet enn 

underslag. Hos Howard Becker – Vilhelm 

Auberts minneforeleser i 2005 – 

har dette helt fra begynnelsen vært ett 

hovedtema, som f.eks. i Outsiders (Becker 

1963). 

Ved å ta utgangspunkt i handlingene 

og ikke i en antakelse av normativt fel- 

[ CHRISTIE ] 

126 

lesskap, blir det mulig å komme nærmere 

til partenes forståelse av handlingene. 

Man behøver ikke kjempe seg gjennom 

autoriteters påstander – deres anvendte 

etiketter – men kan gå rett til utøvernes 

forståelse. Hadde drapet drapets mening 

– for den som utøvet handlingen? Går vi 

dypt nok i meningsforståelsen, kan vi 

kanskje til og med famle oss fram til et 

felles normativt grunnlag som åpner for 

veier ut av konflikter – Bin Laden og 

Bush kan møtes. Men ved å ta utgangspunkt 

i tanker om felles normative oppfatninger 

og spesielt de rettslige ord for 

dette, kveles muligheten for leting etter 

mening. Parters forskjelligartede forståelse 

av handlingers mening blir stående 

steilt mot hverandre – individ mot stat 

eller stat mot stat – og den til enhver tid 

sterkeste parts normforståelse blir den 

gyldige. Med utgangspunkt i samfunnsautoriserte 

normer blir sosiologene maktens 

herolder. 

Og så til et annet tema: Min interesse 

for den primære kontroll springer ut av 

min interesse for det sivile samfunn, – 

ikke alle typer sivile samfunn, men slike 

som i noen grad er basert på gjensidig 

avhengighet og hvor maktens eksesser 

derved i noen grad kan tøyles. Når jeg 

snakker om den primære kontrolls overlegenhet, 

er det nettopp fordi primærkontrollen 

svært ofte kan føre mennesker 

tilbake til fellesskapet, mens 

formalkontrollen så lett fører til utstøting. 

Dette betyr ikke at primærkontrollen 

kan eller bør klare alle konflikter. 

Spesielt kan den komme til kort i relasjoner 

hvor makten er ulikt fordelt. Jeg sier 

dette helt uttrykkelig i Hvor tett …? 

s. 32. Sekundærkontroll må finnes, men 

må på den annen side ikke få spise det 

hele, noe som nå er i ferd med å skje i vår 

type samfunn.

[ TROEN PÅ DET NORMATIVE FELLESSKAP ] 

Det hersker neppe betydelig uenighet 

om at det sivile samfunn på mange måter 

er svekket i vår tid. Robert Putnam (2000) 

fanger inn mange av tendensene i boktittelen 

Bowling Alone. I slike samfunn er det 

naturlig at de formelle kontrollører øker i 

antall og innsats. Man har ikke annet sted 

å gå, kjenner for få rundt seg om kriser 

oppstår. Dette vil føre til ytterligere svekkelser 

av sivilsamfunnets livsbetingelser. 

Om man skulle ønske å styrke sivilsamfunnet, 

er det derfor viktig å forsøke å 

føre konfliktene tilbake til denne type 

samfunn. Konflikter utgjør mye av drivstoffet 

i sosialt liv. Om konfliktene avgjøres 

av kontrolleksperter, blir det enda 

færre oppgaver tilbake til vanlige mennesker. 

Vi blir sittende og se på viktige deler 

av livet – presentert på skjermen. 1 

Til slutt, men kanskje viktigst: Sosiologer 

strever med å få øye på sine samfunn. 

Vi er på leting etter tegn vi tror er viktige. 

Noen tall, noen hussamlinger, børs 

127 

eller katedral, noen ritualer og skikker, 

kanskje en gapestokk eller nettopp ikke 

en gapestokk. Vi, i det minste i den stammen 

jeg gjerne vil tilhøre, famler etter 

sammenhenger mellom tegnene. Ofte 

forsøkes sammenhengene å beskrives i 

bilder. Noen bilder bringer man med seg 

gjennom lange tidsperioder, føyer til 

noen trekk, maler over enkelte andre. 

Dette blir ikke noe enkelt system som 

kan tilintetgjøres med noen velrettede 

hugg i Poppers ånd. Poppers idealer er 

meget langt fra mine. Det er en humanistisk 

virksomhet vi holder på med, vi er i 

galt fakultet eller vi bør endre det så det 

blir et sted for humanister. Det er på en 

måte et kjærlighetsarbeid vi holder på 

med, ett hvor man snakker med hverandre, 

– bygger samfunnsforståelse. Og så 

må man, i den grad man orker, formidle 

forståelsen i vanlige ord og bilder til vanlige 

mennesker. 

Det er et fint yrke. 

Noter 

1. Jeg viderefører noen av disse resonnement i to artikler som er under utgivelse: 

«Restorative Justice – Answers to Deficits in Modernity» og «Restorative Justice – Five 

Dangers Ahead». 

Referanser 

Becker, Howard (1963), Outsiders. Studies 

in the Sociology of Deviance. New York: 

The Free Press. 

Christie, Nils (2004), «Hvorfor det er 

ufruktbart å ta utgangspunkt i at kriminalitet 

er en sosial realitet». Nordisk 

tidsskrift for kriminalvidenskab, 

91:404–407. 

Christie, Nils (2005), «Former for forståelse». 

Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab, 

92:295. 

Cressey, Don (1953), Other People’s 

Money. New York: The Free Press. 

Olaussen, Leif Petter (2004), «Hvorfor er kriminalitet 

en sosial realitet?». Nordisk tidsskrift 

for kriminalvidenskab, 91:24–38. 

Olaussen, Leif Petter (2005), «Uenighetens 

kjerne: ‘kriminalitetens vesen’». Nordisk 

tidsskrift for kriminalvidenskab, 

92:296–297. 

Putnam, Robert (2000), Bowling Alone. 

New York: Simon & Schuster.


Tom Christensen, Per Lægreid, Arne R. Ramslien 

Styring og 

autonomi 

Organisasjonsformer i norsk utlendingsforvaltning 

Om Norge skal lykkes med å ta imot og integrere innvandrere, henger 

i avgjørende grad sammen med organisering og styring, hevder forfatterne 

av Styring og autonomi. 

Boka tar for seg organisasjonsformer 

på utlendingsfeltet, 

et felt som både er 

et komplekst og ustabilt 

politikkområde. Dette 

illustreres tydelig av 

denne vårens konflikter 

i UDI, kommentert 

i bokas etterord. 

• Kr 299,– 

• ISBN 8215010512 


Boka kjøper du på forlagets internettside eller i nærmeste bokhandel

MINNEORD 

Henry Valen in memoriam 

HANNE MARTHE NARUD 

h.m.narud@stv.uio.no 

ANNE KROGSTAD 

anne.krogstad@sosiologi.uio.no 

Henry Halfdan Valen 1924-2007 

Professor Henry Valen døde 27. januar 

2007, 82 år gammel. Med ham er en nestor 

i norsk samfunnsforskning gått bort. 

Henry Valen spilte gjennom en mannsalder 

en ledende rolle i norsk forskning 

og var en av statsvitenskapens pionerer 

både i egenskap av forsker, lærer og formidler. 

Hans forskningsvirksomhet hadde 

et bredt, tematisk spektrum: valg, nominasjon, 

offentlig opinion, politisk lederskap 

og politisk representasjon. Valen 

129 



VOL 48, NR 1, 129–132 

begynte sin forskning på midten av 

1950-tallet med studier av nominasjon 

og lederskap. Hans interesse for partienes 

«indre liv» og for de politiske prosesser 

skulle vare livet ut. Men det er særlig 

på valgforskningens område Henry 

Valen skulle spille en nøkkelrolle. Her 

ble han også kjent for allmennheten gjennom 

sin deltakelse i radio og fjernsyn. 

Hans innsats for å fremskaffe kunnskap 

om velgerne og belyse de strømninger og 

bevegelser som foregår i en befolkning i 

sammenheng med politiske valg, har 

vakt oppsikt langt utenfor Norges og 

Nordens grenser. 

Valen vokste opp i Hadsel, Nordland, 

og i samsvar med mønsteret på hjemstedet 

forsøkte han seg som fisker. Dette 

oppga han imidlertid etter et par år, fordi 

han etter eget sigende «frøs så fælt på 

fingrene». I stedet tok han examen 

artium 1947 og ble student ved Universitetet 

i Oslo samme år. Valen tok magister 

artium i 1954 på en avhandling om 

nominasjoner i Det norske Arbeiderparti. 

Fra samme år ble han knyttet til 

Institutt for samfunnsforskning, hvor 

han var forskningsleder i perioden 

1960-66. Etter studier ved University of 

Michigan 1956-1957 og 1962-63 ble

han dr. philos. ved Universitetet i Oslo i 

1966. Han ble dosent i 1967 og fra 1970 

professor i statsvitenskap. I perioden 

1968-70 var han bestyrer av Institutt for 

statsvitenskap, og 1974-77 dekanus ved 

det Samfunnsvitenskapelige fakultet. 

Valens innsats som leder av institutt og 

fakultet foregikk i en periode med turbulens 

ved universitet, ikke bare i Norge, 

men også internasjonalt. Det såkalte studentopprøret 

brakte med seg utfordringer 

som skulle sette sitt preg på både 

faget og mannen. Som en av representantene 

for den positivistiske tilnærmingen 

til forskningen, ble Valen en av skyteskivene 

for «revolusjonen». Ole Berg 

beskriver denne perioden slik i forbindelse 

med festskriftet som ble utgitt på 

Henry Valens 60-årsdag: «Temperaturen 

var høy i 1968-69, og mange ble engstelige; 

ikke så få av de etablerte positivistene 

begynte å tvile. Det var i alle fall en 

tid langt mellom dem som sto opp og 

forsvarte positivismen. Henry Valen 

tvilte aldri – ikke et sekund». Valen 

betraktet i ettertid disse årene som «den 

svarte epoken i norsk akademia» – en 

periode han helst skulle vært foruten. 

For universitetets del var imidlertid hans 

innsats i disse årene av uvurderlig betydning. 

Som lærer i faget statsvitenskap var 

Valen veileder og inspirasjonskilde for 

stadig nye generasjoner av studenter. I 

regi av det norske valgforskningsprogrammet, 

som han etablerte i 1957 

(sammen med Stein Rokkan), publiserte 

Valen en rekke bøker og artikler. Valgforskningsprosjektet 

er den lengst 

løpende satsingen i norsk samfunnsforskning, 

og Valen bidro i alle år til 

både den praktiske gjennomføringen, 

analysene av materialet og formidlingen 

av resultatene. Festskriftet som ble utgitt 

til Valens 80-årsdag, viser en publika- 

[ NARUD OG KROGSTAD ] 

130 

sjonsliste på nærmere 200 arbeider, deriblant 

14 bøker. Med sin doktoravhandling 

fra 1964, Political Parties in 

Norway (skrevet sammen med Daniel 

Katz), tegnet Valen et nytt kart over det 

politiske Norge. Boken, som var den første 

fremstillingen av sitt slag om norsk 

politikk, var rettet mot et internasjonalt 

såvel som et nasjonalt publikum, og fikk 

et bredt nedslagsfelt. Det var en kombinert 

parti- og velgeratferdsstudie basert 

på data fra 1957-valget i Stavangerområdet. 

Selv om velgerperspektivet er 

det dominerende i boken, gir studien 

også innsikt i makt- og innflytelsesfordelingen 

i norske partier, i tillegg til å koble 

partiene opp til andre institusjoner av 

politisk betydning, deriblant interesseorganisasjonene. 

De etterfølgende tiårene baserte Valen 

sine studier på landsomfattende utvalg. 

En rekke artikler tar opp velgernes partipolitiske 

preferanser, deres oppfatninger 

av avstander mellom partiene og betydningen 

av sosiale og demografiske bånd 

for deres opptreden. Hans samarbeid 

med amerikanske forskere bør nevnes 

spesielt. Gjennom sitt arbeid med Daniel 

Katz, Warren Miller, Phil Converse og 

senere Donald Matthews satte Valen det 

norske politiske systemet inn i en internasjonal 

sammenheng. Blant annet utviklet 

han sammen med Katz en norsk versjon 

av den såkalte Michigan-modellen. I 

den opprinnelige modellen ble partiidentifikasjon 

definert som et psykologisk 

bånd mellom velger og parti. Valen la til 

et sosiologisk element, og viste at identitet 

med gruppen (klasseidentifikasjon) 

spilte en viktig rolle i arbeidernes forhold 

til Arbeiderpartiet. Men også folkeavstemningene 

om EF/EU ble nøye gransket, 

denne gang i lys av hypotesen om 

«krysspress». Valen viste at variasjonene 

i folks deltakelse under avstemningene i

stor grad kunne føres tilbake til motstridende 

forventninger de ble utsatt for fra 

nærmiljøet. Mange som følte et slikt 

press, reagerte med å sitte hjemme på 

valgdagen. 

Valg og politikk, som ble utgitt i 1981, 

ble ett av Valens hovedverker. Her samles 

trådene etter mange års erfaring med 

valgforskning, og boken blir det ledende 

pensumbidraget innen valg og atferdsforskning 

for en hel generasjon norske 

statsvitere. Sentralt står den såkalte 

«skillelinjemodellen», som ble utviklet 

gjennom en kombinasjon av økologiske 

analyser og analyser av survey-materiale. 

Hovedspørsmål er hvordan partienes 

oppslutning varierer med velgernes forankring 

i sosiale og økonomiske strukturer, 

og hvordan ideologisk orientering 

slår ut i velgeratferden. Derfor er velgernes 

holdninger til sentrale stridsspørsmål 

et hovedtema i boken. Senere skrev 

Valen en rekke arbeider om betydningen 

av «saksstemmegivning». Utviklingen av 

norsk partikonkurranse ga han den treffende 

karakteristikken «fra klassekamp 

til kampen om den politiske dagsorden.» 

Valen nøyde seg ikke med å være pioneren 

som skuet tilbake på sitt verk, men 

var stadig nysgjerrig på å løse nye utfordringer. 

Hans forskningsinteresse ga seg 

uttrykk i at omlag 40 prosent av hans 

totale produksjon ble utgitt etter at 

Valen gikk av med et seniorstipend i 

1991. I det nye årtusen inkluderte hans 

virksomhet studiet av medier og valgkamp 

så vel som studier av politisk 

representasjon. De siste årene tok han 

opp tråden fra magisteravhandlingen, 

der ett av de sentrale spørsmålene var: På 

hvilken måte representerer politikerne 

oss? Slik sett sluttes sirkelen i en lang 

forskerkarriere. Etter hans bortgang ligger 

det fortsatt flere publikasjoner til 

utgivelse i forlag og tidsskrift. 

[ HENRY VALEN IN MEMORIAM ] 

131 

Henry Valen hadde mange verv og 

mottok en rekke utmerkelser. Han var 

formann i Norsk Statsvitenskaplig Forening 

i perioden 1961-67 og den Nordiske 

Statsvitenskaplige Forening 

1975-78. Han var medlem av styret i 

Norges allmennvitenskapelige forskningsråd 

(NAVF) 1970-73. Valen deltok 

i oppbyggingen av Norsk samfunnsvitenskapelig 

datatjeneste (NSD), der han var 

formann i 1974-80. Hans internasjonale 

posisjon bekreftes av tallrike invitasjoner 

som gjesteforsker og gjesteprofessor ved 

utenlandske forskningsinstitusjoner i 

Europa, USA og Oceania. Valen var 

medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, 

Det Kongelige Norske Videnskabers 

Selskab, og ble i 1998 utnevnt til 

Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 

for fortjenstfull innsats for norsk samfunnsvitenskapelig 

forskning. Året etter 

mottok han Norges forskningsråds pris 

for fremragende forskningsformidling. I 

2004 ble Valen utnevnt til æresdoktor 

ved Universitetet i Bergen, og i 2006 fikk 

han hedersprisen i norsk statsvitenskap. 

Valen var teamarbeideren fremfor 

noen, og drev praktisk forskeropplæring 

for en rekke forskere som i dag har sitt 

virke på universiteter, høyskoler og 

forskningsinstitutter. Valens credo var 

faglig profesjonalitet og etterrettelighet. 

Idealet var å kunne kombinere faglige 

analyser av politikk med praktisk innsikt 

i politiske prosesser, uten at fag og politikk 

blandes sammen. Han bidro til opplæringen 

av en hel generasjon innen 

intervjuforskning, og hans arbeider inneholder 

grunninnsikter som i dag er blitt 

folkelesning. Ikke minst skyldes dette 

hans evner som pedagog og popularisator. 

For det brede publikum er han mest 

kjent for sin rolle som kommentator i 

fjernsyn, radio og presse, der han har 

evnet å formidle et til dels komplisert

tallmateriale på en lettfattelig måte. Som 

få andre bidro Valen med sin aktive formidlingsvirksomhet 

til et møte mellom 

fag, politikk og samfunn. 

Det er mange som kommer til å savne 

Henry Valens forskningsinnsats. Han 

betydde mye for mange. Han var i full 

aktivitet inntil sykdommen rammet ham 

i slutten av oktober 2006. Vi som hadde 

det privilegium å arbeide sammen med 

ham gjennom en årrekke, har spesielt 

mye å takke ham for. Men mange vil 

også savne mennesket Henry Valen. Han 

var en mann med stor integritet. Han var 

inkluderende og var glad i å ha mennesker 

rundt seg. Henry Valen likte folk. I 

tillegg til sin egen familie, utgjorde 

arbeidskollegene en utvidet familie. Som 

[ NARUD OG KROGSTAD ] 

132 

person hadde han en særegen utstråling, 

og hans vitalitet og humor sjarmerte de 

fleste. En flik av dette kan spores i bildet 

vi har valgt å trykke sammen med disse 

minneordene. Han var direkte i formen, 

og hadde en frodig stil. Derfor fikk han 

mange venner, et poeng som ble særlig 

klart gjennom en usedvanlig lang liste av 

gratulanter på Tabula gratulatoria i tilknytning 

til festskriftet i 2004. Ikke 

minst den yngre garde av forskere satte 

pris på hans innsikt og gode råd. Han 

var et fast element ved «statsviterbordet» 

i kantinen ved Institutt for samfunnsforskning. 

Hans vitalitet og gode humør 

vil bli savnet der. Et fyrtårn er borte fra 

forskningen. Vi har mistet en hedersmann 

og en god venn.

BOKANMELDELSER 

Iver B. Neumann og Halvard Leira 

Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens 

liv 1905–2005 

Oslo: Pax Forlag A/S 2005, 566 sider 

Neumann og Leira har skrevet et omfattende 

verk om Utenriksdepartementets 

(UDs) utvikling gjennom hundre år. Det 

er imponerende å gjennomgå så vidt mye 

materiale og skrive en slik murstein på 

relativt kort tid: 566 sider og 1178 fotnoter 

i løpet av 23 måneder. De kunne 

valgt en annen løsning: kortere, og samtidig 

mer vekt på sammenhenger og linjer. 

Verket er inndelt i fire hoveddeler. Til 

sammen har disse delene femten kapitler. 

I tillegg har verket et fyldig forord, en 

innledning og en konklusjon. Forordet er 

en nøkkel til lesningen; det er her vi finner 

forfatternes teoretiske og metodiske 

overveininger. Verket er en jubileumsbestilling 

til UDs hundreårsjubileum i 2005. 

Dette har vært den viktigste føringen for 

arbeidet. Ambisjonen har således ikke 

vært å gi en fremstilling av utenrikspolitikkens 

historie av samme type som kom 

i det seks binds store verket Norsk utenrikspolitikks 

historie på 1990-tallet. Forfatterne 

har videre ikke hatt ambisjon 

om å drøfte UDs rolle i utformingen av 

norsk utenrikspolitikk. Det viser seg at 

de heller ikke drøfter departementets 

utvikling i et forvaltningshistorisk perspektiv. 

Det vil i denne sammenheng si 

hvordan sentralforvaltningen som apparat 

har blitt utviklet. Herunder er det 

viktig hvordan ulike regjeringer har 

endret, eller gjort fremstøt for å endre 

dette apparatet, for på den måten å 

endre innholdet i annen og mer substan- 

133 



VOL 48, NR 1, 133–155 

siell politikk, som for eksempel utenrikspolitikken. 

I stedet har de etter eget utsagn skrevet 

en bok om «UD som sådant». De skriver 

om UDs struktur, arbeid og indre liv 

gjennom skiftende faser. Navn og årstall 

har fått en sentral plass. Forfatternes 

ambisjon om å skrive om UD som 

sådant, og deres sterke vilje til å la empirien 

tale for seg selv, er en overraskende 

metodisk vri. I et faghistorisk perspektiv 

er slik empirisme, i retning av en litt naiv 

das Ding an sich-tilnærming, rett og slett 

å betrakte som litt gammelmodig. Det 

kan imidlertid være at denne tilnærmingen 

har noe for seg når det skal skrives 

om ærverdige og tradisjonsbundne institusjoner 

som Utenriksdepartementet. 

Samtidig er boken fint og rikt illustrert, 

med informative billedtekster. Det er et 

riktig praktverk. Dette bidrar til å balansere 

den empirisk tunge teksten og trolig 

gjøre boken lettere tilgjengelig for allment 

interesserte lesere. Imidlertid er det 

nok godt informerte lesere, særlig aktører 

som har hatt tilknytning til utenrikssektoren, 

som får mest ut av boken. 

Med UD som oppdragsgiver har forfatterne 

hatt privilegert tilgang til arkivene; 

de har hatt tilgang til materiale 

som er utilgjengelig for andre. På den ene 

side har dette gitt et unikt innblikk i UDs 

utvikling, men på den annen side hevder 

forfatterne at arbeidet med tiden etter 

1990 har vært vanskelig. De viser til at 

berørte enheter har forsøkt å påvirke 

fremstillingen, at de er nektet innsyn, og 

at de ikke har fått tillatelse til å sitere. 

Mange faghistorikere ville nok ha kviet 

seg for å gjennomføre et arbeid under

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] 

slike omstendigheter som forfatterne her 

antyder. I faghistoriske oppdragsverk, 

som er basert på tilgang til de samme 

eller liknende arkiver, blir det da også 

opplyst om at oppdragsgiveren ikke har 

gjort krav på endringer av betydning for 

analysene eller konklusjonene. Dette sies 

blant annet i Norsk utenrikspolitikks 

historie, Norsk utviklingshjelps historie 

og i Norsk forsvarshistorie. 

Forfatterne har valgt en tilnærming 

med relativt mye fokus på enkeltpersoner. 

Sentralt står den enkelte utenriksråds, 

ekspedisjonssjefs eller ambassadørs 

gjøren og laden. Flere 

personsensitive hendelser og anekdoter 

er tatt med i fremstillingen. Det har 

åpenbart vært fristende å bruke «fargeklatter» 

fra arkivene, og dette har en viss 

underholdningsverdi. Samtidig har 

forskere med arkivtilgang et ansvar for å 

gjøre etiske vurderinger. En avveining vil 

være mellom det å skape en god – og i 

dette tilfellet underholdende – fremstilling 

på den ene side og hensynet til navngitte 

personer på den annen. I minst ett 

tilfelle kan det sies at forfatterne har latt 

personvernhensyn veie lett. De gir et 

utdrag fra en lite flatterende intern britisk 

vurdering av en navngitt norsk utenriksråd, 

som ifølge kilden blant annet 

«does not hold his liquor well» (side 

266). Denne saken reiser samtidig ikke 

bare spørsmål om personvernhensyn, 

men også om kildekritikk: Hvis det heftet 

så mye negativt ved den omtalte utenriksråd, 

hvorfor bekledde han da i en 

årrekke mange viktige stillinger? Den 

britiske utenrikstjenestens «personalities 

reports» var i perioder fullspekket med 

nedlatende og harselerende beskrivelser 

av mange personer; den omtalte norske 

utenriksråden var i godt selskap. 

Hvis UDs kontroll kun har hatt til 

hensikt å ivareta personvernhensyn, og 

134 

kanskje hindret liknende utleveringer av 

enkeltpersoner fra tiden etter 1990, er 

ikke kontrollen nødvendigvis så problematisk 

som forfatterne antyder. Imidlertid 

gir forfatterne for få opplysninger om 

hvordan UD faktisk har forsøkt å 

påvirke fremstillingen til at det er mulig 

å foreta en mer utdypende vurdering av 

dette. 

Verkets første hoveddel dekker perioden 

1905–1940. Den omhandler spenningen 

mellom det tradisjonelle konsulatvesen 

og etableringen av et norsk 

diplomati med hovedvekt på politikk. 

Forfatterne beskriver transformasjonen 

fra en handels- og sjøfartsinnrettet utenrikstjeneste 

til en tjeneste med mer vekt 

på politisk diplomati. I løpet av tiden 

mellom 1905 og 1922 vant de som ville 

ha et «normalt, europeisk utenriksdepartement» 

over dem som ønsket et konsulatbasert. 

Forholdet mellom handels- og 

utenrikspolitikk forble imidlertid et vanskelig 

spørsmål for de kommende norske 

regjeringer, helt frem til våre dager. I 

1922 ble det vedtatt en ny utenriksordning 

i Norge, som har blitt stående frem 

til i dag og dermed ligger til grunn for 

dagens UD. 

Den andre hoveddelen, «UD i eksil», 

er viet krigsutbruddet og krigsårene. Den 

tar for seg hvordan UD handlet 9. april 

1940 og i de etterfølgende dramatiske 

ukene. Det redegjøres minutiøst for flukten 

fra Oslo. Samtidig ble deler av UD 

igjen i Oslo, noe som resulterte i at en 

fremmed stat, Tyskland, og det nye norske 

regimet, ledet av Quisling, raskt forsøkte 

å ta kontroll. Allerede 11. april 

utropte Quisling seg til både statsminister 

og utenriksminister i et telegram til 

alle utestasjoner. Stasjonene responderte 

forskjellig på Quislings telegram. Noen 

var blankt avvisende, mens andre nok 

var mer lydhøre overfor de nye signa-

lene. Mye av verkets andre hoveddel er 

viet London-tiden. Forfatterne har brukt 

et omfattende materiale fra britiske arkiver. 

De avviker imidlertid knapt fra de 

perspektiver og konklusjoner som Olav 

Riste i 1973 etablerte i sitt verk Londonregjeringa. 

Diplomatiet møtte nye krav 

under krigen, og UD var tilpasningsdyktig. 

Departementets oppgaver ble endret 

fra å være rutinepregede til å bli en del 

av «verdenskrigens overlevelsesdrama». 

Verkets tredje hoveddel innledes med 

kapitlet «Inn i kulda». Delen tar for seg 

UDs liv og utvikling i første halvdel av 

den kalde krigen, frem til tidlig 1970tall. 

Forfatterne tegner et bilde av et UD 

som på den ene siden kom i skyggen av 

gjenoppbygningen og Arbeiderpartiets 

utvikling av en sterk velferdsstat umiddelbart 

etter krigen. I forhold til disse 

oppgavene kom utenrikspolitikken i 

andre rekke. På den annen side fikk sikkerhetspolitikken 

et primat, både i en 

utenrikspolitisk sammenheng, og også i 

en bredere sammenheng: Sikkerhetspolitikk 

kom nå i realiteten til å overskygge 

mange andre politikkområder. Forfatterne 

gir utenriksminister Halvard Lange 

en hovedrolle i historien om UD på 

denne tiden, og det vil vel knapt noen 

bestride. 

Gjennomgangen av UDs virksomhet 

under den kalde krigen er også plassert 

innen etablerte perspektiver og konklusjoner. 

Her må igjen nevnes Norsk utenrikspolitikks 

historie, særlig bindene som 

er skrevet av Pharo og Eriksen, og av 

Tamnes. Innen de etablerte perspektivene 

bringer forfatterne mye nytt til torgs når 

det gjelder UD som sådant. De viser likheten 

mellom UDs situasjon i 1905 og 

1945: I begge tilfeller skulle det bygges 

opp et departement i nye lokaler i Oslo, 

basert på eksisterende kontorer og 

ansatte. I 1945 var det imidlertid ingen 

[ BOKANMELDELSER ] 

135 

diskusjon om man skulle ha et lite, konsulatbasert 

UD eller en komplett norsk 

utenrikstjeneste. 9. april og krigsårene 

hadde vist at «diplomati ikke var noe 

man kunne komme utenom». 

Den fjerde og siste delen tar for seg 

tiden fra tidlig 1970-tall frem til 2005. 

Periodiseringen begrunnes her med at 

vår tids globalisering startet en gang 

omkring 1970. Billige flyreiser, masseturisme 

og utviklingen innen informasjonsteknologi 

gjorde verden mindre, både for 

diplomater og vanlige folk. Det som først 

ble kalt «økningen i transnasjonal samhandling», 

senere «globalisering», fikk 

betydning for UDs innretning. Arbeidsmengden 

økte, både når det gjaldt tradisjonelle 

utenrikssaker og handelspolitikk, 

og ikke minst bistand. Fra 1984 var 

det sågar et eget departement for utviklingshjelp, 

til dette politikkområdet ble 

tilbakeført til UD igjen i 1989. Et resultat 

av økt arbeidsmengde var voksende 

utenriksbudsjetter: fra 3,2 mrd kroner i 

1973 til nesten 18 mrd i 2003 (2004kroner). 

Vi har så langt stort sett dvelt ved verkets 

mange sterke sider. Verket har imidlertid 

også noen svake sider, og den kanskje 

svakeste er knyttet til forfatternes 

hovedperspektiv. Dette perspektivet er å 

se UDs utvikling som et slags produkt av 

spenningen mellom det å være ett av verdens 

mange UDer på den ene side og det 

å være ett av flere departementer i den 

norske sentralforvaltningen på den 

annen; det vises altså til en spenning mellom 

en hjemme- og en utedimensjon. 

Problemet er bare at mens vi får vite mye 

om utedimensjonen, får vi vite lite om 

hjemmedimensjonen. Det er mange referanser 

til forskningslitteratur om diplomati, 

utenriks- og sikkerhetspolitikk 

samt handelspolitikk, men det finnes 

knapt referanser til den etter hvert


omfangsrike forskningen om norsk forvaltning. 

Med unntak av en referanse til 

artikkelen «Norske departementer 

1976–86» av Christensen og Egeberg, 

samt noen referanser til flerbindsverket 

Sentraladministrasjonens historie, som 

ble utgitt i 1970-årene, nevnes ikke de 

nye, sentrale arbeidene på feltet. Særlig 

påfallende er fraværet av referanser til 

forskningen om norsk forvaltning basert 

først ved LOS, senere Rokkansenteret, i 

Bergen. Det samme gjelder fraværet av 

referanser til nyere forskning om temaet 

ved de statsvitenskapelige instituttene i 

Bergen og Oslo. Fraværet av referanser 

til de to store maktutredningene (Hernes 

og Østerud) er iøynefallende. 

Når det er sagt, dokumenteres hjemmedimensjonen 

i noen grad, og særlig 

ved ett tilfelle. Spenningen mellom 

hjemme og ute resulterte i motsetninger 

mellom UD og andre norske departementer. 

I de første 25 år etter krigen var 

Finansdepartementet den viktigste motspilleren. 

Etter det overtok Handelsdepartementet, 

og Per Kleppe ble sentral. 

Allerede omkring 1960 hadde Kleppe 

signalisert at han var lite fornøyd med 

UDs prioriteringer og arbeidsmåter. 

Kleppe mente at «det økonomiske» 

skulle stå sentralt i UDs arbeid, og at 

Handelsdepartementet eventuelt kunne 

overta en del av UDs portefølje. Da 

Kleppe i 1971 ble handelsminister i 

Trygve Brattelis første regjering, satte 

han seg fore å endre forholdet og 

arbeidsdelingen mellom Utenriks- og 

Handelsdepartementet. Den påfølgende 

«handelskrigen» er glimrende kartlagt og 

beskrevet av de to forfatterne; fra UDs 

ståsted utgjorde Kleppe og hans reformog 

styringsivrige krets intet mindre enn 

en trussel mot UD som sådant. UDs strategi 

i denne og liknende saker var å gå 

direkte til Stortinget, her fikk departe- 

136 

mentet ofte gehør og forståelse for sine 

«spesielle behov». 

Ved å forholde seg til litteraturen på 

feltet, kunne imidlertid Neumann og 

Leira trolig kommet mye lenger i å analysere 

UDs utvikling i forhold til de forvaltningshistoriske 

utviklingstrekk 

hjemme. Ikke minst ville deres omfattende 

empiriske basis kunne gitt nye innsikter. 

Særlig savnes en viktig og relevant 

analyse av UDs utvikling i forhold til den 

generelle utviklingen av sentralforvaltningen 

i etterkrigstiden, som gikk fra å 

være et «klassisk byråkrati» i retning av 

å bli et «redskapsbyråkrati». Kort sagt 

ble det sentrale forvaltningsapparatet 

utviklet fra et rutinepreget, saksbehandlende 

byråkrati til et apparat med større 

fokus på utforming og iverksetting av 

politikk; det ble «politisert». Et viktig 

utviklingstrekk i så måte var rendyrking 

av departementene som politiske sekretariater 

for statsrådene, og en styrking av 

det politiske lederskap. Arbeiderpartiets 

to hovedfremstøt for å få til dette var 

viktige. Det første kom med innstillingen 

fra Rasjonaliseringskomiteen i 1947, 

under ledelse av Jens Chr. Hauge, og 

gikk blant annet ut på å skape faglig 

homogene departementer med et sterkt 

politisk lederskap. Det andre kom med 

regjeringens plan for reorganisering av 

sentralforvaltningen i 1955. Dette gikk 

blant annet ut på å skille ut og fristille 

fagmyndigheter (direktorater) fra departementene. 

Senere gikk Modalsli-utvalget 

inn for fristilling av en rekke nye fagområder 

(1970). I 1980- og 90-årene 

kom moderniserings- og fornyelsespolitikken. 

Savnet av det forvaltningshistoriske 

perspektivet er påtrengende under forfatternes 

behandling av en rekke enkeltsaker, 

for eksempel av hvordan det nevnte 

politikkfeltet utviklingshjelp først ble

utskilt fra, og senere tilbakeført til UD. 

Savnet er likevel størst på det overordnede 

plan, og når det gjelder forholdet 

mellom den generelle og den sektorspesifikke 

forvaltningsutviklingen, sitter vi 

igjen med et ubesvart spørsmål: I hvilken 

grad fulgte den store og tunge utenrikssektoren 

hovedtrendene i norsk 

forvaltningsutvikling? Kan det for 

eksempel være slik at denne sektoren i 

mindre grad enn andre sektorer fulgte 

utviklingen i retning av «redskapsbyråkrati»? 

Var sektoren «spesiell», og kanskje 

«avsondret» i en slik sammenheng? 

Hvorfor var det i så fall slik, og gjaldt 

dette også under moderniserings- og fornyelsespolitikken 

i 1980- og 90-årene? 

Når det gjelder den hjemlige dimensjonen, 

inneholder nok også boken enkelte 

unøyaktigheter, noe som kanskje er vanskelig 

å unngå med et så overveldende 

empirisk materiale. De fleste unøyaktighetene 

er da også ubetydelige. Helt ubetydelig 

i et forvaltningshistorisk perspektiv 

er imidlertid ikke påstanden om at 

UD var det «siste» departement som 

«først» i 1948, besatte statssekretærstillingen 

(s. 286). UD var nok snarere tvert 

imot blant de første departementene som 

i årene 1947–48 fikk statssekretærer: 

Først i 1972 var alle departementene 

utrustet med statssekretærer. Dette er 

viktig og relevant fordi ordningen med 

statssekretærer, etter hvert også politiske 

rådgivere, blant annet handlet om å 

avlaste statsrådene og å styrke det politiske 

lederskap i departementene. Et styrket 

politisk lederskap ville innebære økt 

politisk styring og kontroll med de 

enkelte politikkområdene. 

En annen svak side ved boken kan 

illustreres med selve tittelen på omslaget: 

«Aktiv og avventende». (Dette begrepsparet 

har blitt til «aktivt avventende» i 

overskriften på bokens konklusjon.) 


137 

Generelt kan dette referere til UDs kultur 

og arbeidsmåte. Det å forholde seg 

«aktiv og avventende» til saker kan sies 

å ha vært en dominerende arbeidsmåte i 

UD. På den ene side har UD aktivt fulgt 

med på viktige saker og generelle trekk 

ute i verden. På den «avventende» siden 

har det vært en oppfatning i UD om at 

en ikke skulle forhaste seg i saker vedrørende 

Norges forhold til andre stater. 

Forfatterne antyder flere steder også en 

generelt avventende organisasjonskultur. 

Trinnvis, hierarkisk saksbehandling med 

klare prosedyrer – viktige trekk ved det 

tidligere nevnte «klassiske byråkrati» – 

har vært verdsatt i UD. Hurtige og dynamiske 

beslutningsprosesser, med initiativ 

og improvisasjon, har vært mindre verdsatt. 

Mer spesifikt har «aktivt avventende» 

vært en slags rituell måte å oppsummere 

et UD-møte på, når møtets 

konklusjon har vært at man ikke skulle 

foreta seg noe. 

«Aktiv og avventende»-perspektivet er 

imidlertid også egnet til å beskrive forfatternes 

tilnærming til et omfattende kildemateriale. 

De har på den ene side vært 

aktive i å oppsøke mye empiri i inn- og 

utland, både av eldre og nyere dato. På 

den annen side er de avventende når det 

gjelder å ta et grep om materialet. I stedet 

har de altså i stor grad valgt å la 

empirien tale for seg selv. Det gjøres få 

forsøk på å syntetisere eller å foreta en 

overordnet analyse. Materialet struktureres 

i stedet gjennom kronologisering og 

ved at forfatterne følger mange enkelthendelser 

og saksforløp fra start til slutt. 

Flere av kapitlene, men ikke alle, er 

strukturert ved at de går fra det generelle 

til det spesifikke. Forfatterne samler riktignok 

noen av fremstillingens mange 

tråder i korte oppsummeringer etter 

hvert kapittel og i den fire siders konklusjonen 

helt til slutt, men langt fra all


empirien som er med i boken kan relateres 

til overordnede perspektiver og konklusjoner; 

blant mange interessante tråder 

er det egentlig få røde tråder. 

Neumann og Leira har slik sett fremskaffet 

et viktig empirisk grunnlag for videre 

analyse av UDs utvikling og virksomhet. 

Kjell Inge Bjerga 

kib@ifs.mil.no 

John Kristen Skogan (red.) 

Hva nå USA og Europa? 

Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2005, 178 sider 

Høsten 2005 utgav Gyldendal Norsk Forlag 

AS en bok med tittelen Hva nå USA 

og Europa?. Redaktør er statsviter og 

forsker ved NUPI, John Kristen Skogan. 

Med ett unntak har alle de ni bidragsyterne 

nåværende eller tidligere forskningsmessig 

tilknytning til NUPI. Foruten 

en innledning og en avslutningsdel skrevet 

av redaktøren, består boken av ni kapitler 

som nærmer seg hovedspørsmålet fra 

ulike vinkler. En bok på flere hundre 

sider? Neida, omfanget på 178 sider bør 

ikke skremme noen fra å lese den. 

Redaktøren sier ikke konkret i innledningen 

hvem som er bokens målgruppe. 

Mitt inntrykk er at forfatterne forsøker å 

favne en bred leserkrets, et fornuftig valg 

ut fra et spennende og aktuelt tema. En 

bok primært beregnet for andre forskere 

ville vært mer teoritung, med analyser 

formet av faglige teoritradisjoner. Fagterminologien 

er ikke mer fremtredende 

enn at også lesere uten denne basiskunnskap 

kan følge resonnementene. Der teoretiske 

begreper brukes, er de rimelig 

godt forklart. 

Hva handler så boken om? Redaktøren 

stiller i innledningen to spørsmål som 

138 

vi gjenkjenner fra den senere tids offentlige 

debatt, om Europa og USA er i ferd 

med å gli fra hverandre, og hvor alvorlige 

uoverensstemmelsene over Atlanteren 

egentlig er. Det transatlantiske samarbeidet 

har vært gjennom vanskelige 

perioder før. Men mye tyder på at uoverensstemmelsene 

nå går dypere, at selve 

grunnlaget for det atlantiske fellesskapet 

kan være utfordret. Skogan antyder dessuten 

at uenigheten bunner i noe underliggende 

som også var der før det ble synliggjort 

av kontroversene rundt Irakinvasjonen. 

Svein Melby og Martin Sæter er forfatterne 

av bokens to første kapitler, som 

belyser spørsmålet om hvordan Europa 

ses fra USA og omvendt. Disse danner, 

slik jeg oppfatter det, bakgrunnen for 

den mer avgrensede diskusjonen i det følgende. 

Melby understreker at det egentlig 

er bred enighet om de styrende premissene 

når amerikanerne analyserer 

verdenspolitikken, men at tilnærmingen 

varierer avhengig av hvilken del av den 

utenrikspolitiske elite som til enhver tid 

er ledende. Han opererer med en tredeling 

mellom institusjonalister, realpolitikere 

og ekspansjonister der sistnevnte 

har hatt vind i seilene etter 11. september 

2001. Linjene trekkes bakover i tid. Det 

amerikanske samfunn ble skapt som 

alternativ til det Europa immigrantene 

kom fra, og dette faktum bidrar til å forklare 

at amerikanerne ikke er så opptatt 

av Europa som vi på vår side av Atlanteren 

liker å tro. At mange amerikanere 

oppfatter europeerne som selvopptatte, 

illustreres med et interessant poeng. Da 

utviklingen på Balkan truet europeisk 

stabilitet, var en fleksibel vedrørende nødvendigheten 

av et klart vedtak i Sikkerhetsrådet 

forut for en invasjon. For øvrig 

har kapitlet deloverskrifter som «Gratispassasjerer», 

«Pratmakere», «Ettergiven-

hetspolitikk» og «Kyniske bedrevitere». 

Men mye er relativt. Melby konkluderer 

med at amerikanere flest tross alt ser på 

de europeiske statene som vennligsinnede, 

ganske særlig om sammenlikningen 

er forholdet til det meste av den 

øvrige verden. En utenrikspolitikk basert 

på et globalt perspektiv vil også i fremtiden 

ha behov for europeisk støtte. 

Martin Sæter viser oss et detaljert 

bilde av hvordan USA oppfattes fra den 

del av Europa hvor kritikken mot amerikanernes 

opptreden i forbindelse med 

Irak-invasjonen var mest markant. Leseren 

gis en grundig forklaring på hva den 

langvarige franske skepsis til amerikansk 

dominans og amerikansk innblanding i 

europeiske anliggender bunner i. Med 

mye vekt på det franske og tyske ståsted, 

får Sæter illustrert spennvidden i motsetningene. 

Men samtidig kommer andre 

europeiske stemmer i bakgrunnen. Splittelsen 

internt i EU og amerikanernes 

bevisste forsøk på å spille på denne, en 

husker skillet Bush ikke uten forakt innførte 

mellom det «gamle» og det «nye» 

Europa, er omtalt i kapitlet. Hvilke 

beveggrunner det angivelig «nye» 

Europa skulle ha for lojalt å følge USA, 

får vi høre mer om senere i boken. Jakub 

Godzimirski skriver at da disse statene 

ble stilt overfor valget, gjorde de en realpolitisk 

vurdering; de foretrakk den 

aktør de selv mente var viktigst for egen 

sikkerhet. Sæter på sin side kunne etter 

mitt syn gjerne sagt litt mer om hvorfor 

USA oppfattes så annerledes sett fra 

Paris og Berlin sammenliknet med fra 

London. Både hos ham og senere i boken 

savner jeg en grundig diskusjon av hvorfor 

britene og amerikanerne kommer så 

godt overens med hverandre i så mange 

sammenhenger. 

To kapitler fokuserer mot forholdet 

mellom USA og bestemte land eller grup- 


139 

per av land, de øvrige mot diverse relevante 

saksfelt. Et eget kapittel om de russisk-amerikanske 

relasjonene faller her 

naturlig. Geir Flikke, forsker ved NUPIs 

avdeling for Russlandsstudier, diskuterer 

hvordan Sovjetunionens og Warszawapaktens 

sammenbrudd dramatisk endret 

bildet. Fra å være aktøren den vestlige 

allianse primært var rettet mot, ble Russland 

på kort tid en samarbeidspartner. 

En serie hendelser gjennom 1990-tallet 

omtales. Et hovedpoeng, sier han, har 

vært å vise at Putins pragmatiske samarbeidslinje 

med USA har styrket Russlands 

stilling på den internasjonale 

arena. Men USA må balansere egne 

interesser. Forsert NATO-utvidelse betyr 

sikkerhetspolitisk bekymring hos russerne. 

Kontrasten mellom Russlands 

raske støtte til USA etter terrorangrepene 

i 2001 og alliansen med Frankrike og 

Tyskland i Irak-spørsmålet, viser noe av 

spenningen. Men at samarbeid kan etableres 

på saksområder av stor viktighet, 

illustrerer Morten Bremer Mærli i det 

etterfølgende kapitlet som handler om 

supermaktsledet atomsamarbeid i nord. 

Hovedformålet for USA har både vært 

sikkerhetsassistanse til Russland og 

reduksjon av direkte trusler mot eget territorium. 

Norge har deltatt aktivt i arbeidet 

med opphugging av atomubåter og 

sikring av kjernekraftverk siden 1995. 

Bevaring av miljøet i nordområdene har 

avgjort våre prioriteringer. 

Folkerett har stått sentralt i diskusjonene 

omkring det som har skjedd på den 

internasjonale arena de senere år, og 

bokens tema indikerer oppmerksomhet. 

Tore Nyhamar, forsker ved Forsvarets 

Forskningsinstitutt, drøfter hvordan 

USAs maktposisjon gir amerikanske 

beslutningstakere grunner og incentiver 

til å forholde seg annerledes enn andre 

land til FN spesielt, og mer generelt til


forestillingen om et internasjonalt samfunn 

basert på universelle normer og 

regler. Her er mange interessante 

betraktninger. Han sier f.eks. at et normstyrt 

internasjonalt samfunn vil bety at 

USA avskjæres fra å bruke virkemidler 

de alene besitter. Langsiktige virkninger 

for FN diskuteres, i tillegg til behovet for 

så vel allierte som for legitimitet. Nyhamars 

vinkling er spennende. Men jeg 

kunne ønsket meg et supplement med 

noen kommentarer til andre relevante 

folkerettslige spørsmål. Jeg tenker ganske 

særlig på forholdet til Genèvekonvensjonene. 

Tilfellene av mildt sagt tvilsom 

fangebehandling illustrerer en ulik 

holdning som bidrar til betydelig irritasjon 

over Atlanteren. Det kan argumenteres 

for at grunnverdier den vestlige verden 

hevder å bygge på er utfordret. 

De to kapitlene som heter henholdsvis 

«Transatlantisk sprik i trusselvurderinger» 

og «Hvordan Irak splitter og terrorisme 

forener», forfatterne er hhv. redaktøren 

og Henrik Thune, utfyller 

hverandre godt. Rekkefølgen er neppe 

tilfeldig. Geografisk plassering betyr noe 

for vurdering av trusselbilde og mulige 

tiltak, og for hva slags beskyttelse en 

mener kan oppnås. Skogan viser at mye 

fortoner seg forskjellig beroende på fra 

hvilken side av Atlanteren verden betraktes. 

Thune refererer til en bok av Robert 

Kagan med tittelen Makten og paradiset 

fra 2003 hvor forfatteren hevder at europeerne 

og amerikanerne forstår hverandre 

mindre og mindre. Men selv modererer 

han forestillingen om en dyp og 

vedvarende splittelse knyttet til grunnleggende 

prinsipper i internasjonal politikk. 

Han viser til at så vel Frankrike som 

enkelte mindre europeiske stater lenge 

var uklare på hvor de stod i forhold til en 

eventuell Irak-invasjon. Thune har også 

140 

interessante kommentarer til visjonen 

om det «nye» Midtøsten, et tema som 

ikke er blitt mindre aktuelt etter at 

boken kom på markedet. Videre kommer 

han inn på at kampen mot terrorisme 

blir benyttet av statene for å legitimere 

både det ene og det andre. Russlands 

krigføring i Tsjetsjenia er ett eksempel. 

Her berører vi sentrale forhold som gjelder 

retningen den såkalte krigen mot terror 

har tatt. Selv om emnet ikke kan 

avgrenses til de transatlantiske relasjonene 

alene, hadde det etter mitt syn fortjent 

en grundigere diskusjon enn hva 

boken legger opp til. 

Boken tar sikte på, som redaktøren 

sier i innledningen, å gi et mest mulig 

helhetlig bilde av hva vi mener når vi 

snakker om transatlantiske relasjoner. 

Det må rimeligvis inkludere en diskusjon 

av de gjensidige økonomiske forbindelsene. 

Arne Jon Isachsen er professor i 

internasjonal økonomi ved Handelshøyskolen 

BI. Han gir oss en tallmessig redegjørelse 

for ulike sider ved handelssamkvemmet 

mellom USA og Europa, 

sistnevnte representert ved EU. De økonomiske 

forbindelsene er langt fra konfliktfrie. 

Isachsen skisserer ulike typer 

konflikter og drøfter også relativt detaljert 

valutapolitiske utfordringer som 

også involverer andre aktører på den globale 

scene. 

Relasjonene mellom USA og Europa er 

mangfoldige. John Kristen Skogan har 

valgt tittelen «Farvel til fortiden» når 

han avslutningsvis forsøker både å samle 

noen tråder fra de forutgående diskusjonene 

og samtidig rette blikket fremover. 

Han virker dog ikke veldig optimistisk 

med hensyn til mulighetene for å bygge 

bro over kontroversene. Jeg velger å 

sitere noen få linjer fra boken hvor han 

sier som følger:

Men selv et sterkt og oppriktig ønske om 

et bedre og tettere forhold over Atlanteren 

fjerner ikke de mer underliggende 

uoverensstemmelser og motsetninger i de 

transatlantiske relasjoner. Det eneste 

måtte være om ønsket er sterkt nok til å 

endre de sprikende preferanser og ulike 

måter å se ting på som uoverensstemmelsene 

skyldes. Men det skal mye til (Skogan 

2005:167). 

Er det noe bestemt tema jeg savner i 

boken? Ja, faktisk. Jeg savner definitivt 

et eget kapittel om Norge i dette bildet. 

Det overrasker meg at man har valgt å 

utelate det, ganske visst som boken er 

skrevet av norske forskere tilknyttet en 

norsk forskningsinstitusjon. Rett nok er 

forhold som vedrører Norge nevnt litt 

ymse i de respektive kapitlene. Men den 

helhetlige drøftingen av transatlantiske 

relasjoner sett ut fra et norsk ståsted får 

vi ikke. Jeg finner det også merkelig at 

man ikke har funnet plass til en eneste 

kvinne blant bokens ni forfattere. NUPI 

har meg bekjent også meget dyktige 

kvinnelige forskere. Jeg sier ikke at det 

nødvendigvis ville tilført diskusjonene 

nye nyanser. Men fagområdet internasjonal 

politikk/internasjonale relasjoner har 

tradisjonelt vært ganske mannsdominert. 

Det finnes kritikk som går på at det har 

hatt innvirkning både på begrepsbruk og 

virkelighetsforståelse. 

Visse svakheter til tross, min hovedkonklusjon 

er at jeg liker boken og at jeg 

kan anbefale den. Den sier mye interessant 

om de spørsmål den tar sikte på å 

drøfte, på en måte som appellerer til en 

bred leserkrets. Jeg mener og at man har 

lyktes bra med den uttrykte ambisjonen 

om å få utgitt en bok som går bak 

nyhetsdekningens forenklinger uten å 

fortape seg i detaljer. Om enn det varierer 

noe kapitlene imellom, så er boken 


141 

språklig sett gjennomgående bra. For 

meg har det vært befriende å slippe irritasjon 

over stadige trykkfeil og dårlig 

formulerte setninger. Jan Risvik, som har 

bistått forfatterne med språklig og innholdsmessig 

tilrettelegging, har gjort en 

god jobb i så henseende. En kunne imidlertid 

med fordel ha nummerert kapitlene, 

av hensyn til lesevennligheten. Litteraturlisten 

er ikke veldig lang. Men den 

er omfattende nok til at de som vil fordype 

seg i bestemte deler av problematikken 

finner noe å gå løs på. En kortfattet 

presentasjon av forfatterne, som finnes 

til slutt i boken, er også noe jeg tror 

mange lesere setter pris på. 

Tor Dahl-Eriksen 

tord@sv.uit.no 

Jon Birger Skjærseth (red.) 

International Regimes and Norway’s 

Environmental Policy. Crossfire and 

Coherence 

Aldershot: Ashgate 2004, 240 sider 

Realismen innenfor internasjonal politikk 

legger vekt på staten som enhet i et 

internasjonalt system der vilkårene for 

internasjonalt samarbeid er ugunstige. 

Regimeteori fokuserer isteden på at stater 

er gjensidig avhengig av hverandre og 

kan tjene på internasjonalt samarbeid. 

Regimeteori er mye brukt i analyser av 

internasjonalt miljøsamarbeid. 

Regimeteori brukes ofte til å analysere 

ett enkelt internasjonalt miljøregime og 

hvordan dette regimet påvirker medlemsstatene 

til å nå regimets målsettinger. 

Antologien International Regimes and 

Norway’s Environmental Policy. Crossfire 

and Coherence studerer isteden hvordan 

stater kan bruke internasjonale mil-


jøregimer til å nå sine nasjonale 

miljøpolitiske målsettinger. 

Boken innholder et innledende teoretisk 

kapittel, seks empiriske kapitler og 

et avsluttende komparativt kapittel. 

Temaene for de seks empiriske casestudiene 

er hvalfangstregimet, konvensjonen 

om beskyttelse av ozonlaget, luftforurensning, 

havforurensning, klimaregimet 

og konvensjonen om biologisk 

mangfold. De enkelte casestudiene egner 

seg godt som en innføring i Norges posisjon 

og rolle i viktige internasjonale miljøregimer. 

Boken er for øvrig et nytt og 

interessant bidrag til litteraturen om 

internasjonale miljøregimer. 

Det teoretiske rammeverket presenteres 

i kapittel to. Den avhengige variabelen 

er Norges grad av måloppnåelse på 

de enkelte saksområdene. Alle de valgte 

casene er tilfeller der måloppnåelse 

avhenger av andre lands interesser og 

posisjoner samt av ikke-statlige aktører. 

Det er forbindelsen mellom utenriks- og 

innenrikspolitikk som står i sentrum. 

Målgruppe er et sentralt begrep i boken, 

og viser til både ikke-statlige aktører på 

hjemmebane og andre stater. Forfatterne 

skiller mellom måloppnåelse internasjonalt 

og nasjonalt. Måloppnåelse internasjonalt 

måles ved sammenfall mellom 

Norges nasjonale posisjoner og regimets 

mål i tillegg til endring i internasjonale 

målgruppers atferd. Måloppnåelse nasjonalt 

måles ved endring i atferden hos 

nasjonale målgrupper. 

Det teoretiske rammeverket er først og 

fremst bygget på et institusjonelt perspektiv 

bestående av tre grupper av institusjonelle 

forklaringsvariabler. Forfatterne 

peker på at det på flere 

saksområder er aktører både nasjonalt 

og internasjonalt som forårsaker miljøproblemene. 

Måloppnåelse blir dermed 

et spørsmål om å påvirke målgrupper 

142 

både innenlands og utenlands. Politiske 

og administrative institusjoner forutsettes 

å ikke bare påvirke iverksetting av 

miljøpolitikk nasjonalt, men også utformingen 

av nasjonale posisjoner i utenrikspolitikken. 

Dette reflekteres i den 

første gruppen av institusjonelle variabler, 

som springer ut av bidrag fra studiet 

av nasjonal og komparativ miljøpolitikk. 

Den andre gruppen institusjonelle 

variabler er forankret i tradisjonelle tilnærminger 

til studiet av internasjonale 

miljøregimers effektivitet. Begrepet kjerneregime 

står sentralt i boken. Et kjerneregime 

skiller internasjonale institusjoner 

etablert for å håndtere et spesifikt problem 

innenfor et saksområde fra andre 

sammenkoplede regimer. Kjerneregimet i 

klimaspørsmål er klimakonvensjonen. 

Men utslipp av klimagasser kan også 

berøres i andre miljøregimer. Internasjonal 

måloppnåelse avhenger av hvordan 

stater utøver innflytelse innenfor kjerneregimer 

– og av mottakelighet og styrken 

på slike regimer. Internasjonale kjerneregimer 

kan også påvirke nasjonal 

måloppnåelse i implementeringsfasen. 

Det tredje gruppen institusjonelle variabler 

er basert på en relativt ny, men 

voksende litteratur om gjensidig påvirkning 

mellom regimer. Variablene legger 

vekt på at internasjonale regimer ikke 

eksisterer isolert fra andre regimer, men 

påvirkes av disse. Disse tre gruppene av 

institusjonelle variabler danner til 

sammen et institusjonelt perspektiv. 

I tillegg velger forfatterne å bruke en 

alternativ tilnærming som peker på at 

ulike problemer vil variere i vanskelighetsgrad. 

Denne alternative tilnærmingen 

fokuserer på aktørenes interesser og 

fordelingen av kostnader og nytte mellom 

ulike målgrupper. 

Det teoretiske rammeverket oppsummeres 

i en lang rekke betingelser for

måloppnåelse nasjonalt og internasjonalt. 

Data er hentet fra intervjuer, dokumentanalyse 

og sekundærkilder. Hvilke 

typer data som er benyttet, varierer mellom 

de ulike casestudiene. 

Steinar Andresen ser i tredje kapittel 

på hvalfangstregimet hvor det på hjemmebane 

har vært konsensus, men hvor 

det har stormet rundt Norges politikk 

internasjonalt. Kjerneregimet er konvensjonen 

for regulering av hvalfangst. 

Kapittelet søker å forklare Norges klare 

posisjon internasjonalt ettersom det er 

her den viktigste målgruppen finnes. 

Analysen ordnes etter nasjonalt og internasjonalt 

nivå, og diskuterer flere av 

betingelsene fra det teoretiske rammeverket. 

Internasjonal måloppnåelse vurderes 

som middels; Norge har gjenopptatt 

hvalfangst, men har ikke lykkes i å 

påvirke den internasjonale hvalfangstkommisjonen. 

Forfatteren argumenterer 

for at nøkkelen til å forstå norsk 

måloppnåelse ligger i den gjensidige 

påvirkningen mellom nasjonalt og internasjonalt 

nivå. 

Ozon er temaet for det fjerde kapittelet 

av Tom Næss. Kjerneregimet her er 

Montreal-protokollen fra 1987 til Wienkonvensjonen 

om beskyttelse av ozonlaget. 

Både internasjonal og nasjonal 

måloppnåelse vurderes som høy. Montreal-protokollen 

er generelt betraktet 

som et svært effektivt miljøregime. Regimet 

baserer seg på flere nyskapende 

mekanismer som har sikret høy grad av 

etterlevelse. Norge har ikke bare lykkes i 

å påvirke det internasjonale regimet, 

men har også lykkes på hjemmebane ved 

å redusere bruken av ozon-nedbrytende 

stoffer med 98 prosent. Forfatteren forklarer 

høy måloppnåelse med en «positiv 

kryssild» av kjerneregimet og miljøregimer 

på andre saksfelt i tillegg til nasjonale 

interesser. 


143 

I det femte kapittelet tar Jørgen Wettestad 

for seg luftforurensning. Kjerneregimet 

er konvensjonen om langtransporterte 

grenseoverskridende luftforurensninger. 

Norges rolle i dette regimet preges av at 

Norge er nettoimportør av sur nedbør, 

og således har stor interesse av et effektivt 

internasjonalt regime. Forfatteren 

argumenterer for at internasjonal måloppnåelse 

har vært høy på dette området. 

Det ble etablert et regime som senere 

også ble styrket både i bredde og dybde. 

Nasjonal måloppnåelse vurderes derimot 

som lav til middels. Forfatteren diskuterer 

måloppnåelse med utgangspunkt i 

betingelser utledet i det teoretiske rammeverket. 

I kapittel seks tar Jon Birger Skjærseth 

for seg havforurensning. Kjerneregimet 

er OSPAR-konvensjonen om beskyttelse 

av det marine miljø i det nordøstlige 

Atlanterhav som erstatter Oslo-konvensjonen 

fra 1972 og Paris-konvensjonen 

fra 1974. Også på dette området viser 

forfatteren at Norge i høy grad har nådd 

sine mål internasjonalt, mens graden av 

måloppnåelsen nasjonalt er middels. Forfatteren 

anvender det teoretiske rammeverket 

i analysen, og det er lett å følge 

resonnementene. Forfatteren argumenterer 

for at avviket mellom nasjonal og 

internasjonal måloppnåelse skyldes en 

kombinasjon av ambisiøse internasjonale 

forpliktelser og implementeringsproblemer 

innenlands. 

Hans-Einar Lundli og Marit Reitan 

ser på det internasjonale klimaregimet i 

kapittel syv. Kjerneregimet er FNs klimakonvensjon 

fra 1992 med Kyotoprotokollen 

fra 1997. Forfatterne argumenterer 

for at internasjonal måloppnåelse 

er høy. Klimaregimet legger stor 

vekt på differensierte utslippsmål, kvotehandel 

og felles gjennomføring. Dette 

er i tråd med Norges forhandlingsposi-


sjoner. Måloppnåelsen nasjonalt er derimot 

lav. Norge har ikke stabilisert klimagassutslippene 

på 1990-nivå innen år 

2000 – i tråd med det opprinnelige 

målet. Forfatterne tar utgangspunkt i 

det teoretiske rammeverket, og forklarer 

høy måloppnåelse internasjonalt 

med kostnadseffektivitet som overordnet 

prinsipp i miljøpolitikken, økt 

kunnskap om fleksible mekanismer og 

beslutningsreglene i klimaregimet kombinert 

med et høyt antall deltakere. Forfatterne 

viser til at Norge kan oppfylle 

utslippsforpliktelsene ved bruk av fleksible 

mekanismer. 

G. Kristin Rosendal tar i kapittel åtte 

for seg konvensjonen om biologisk 

mangfold fra 1992. Her er det høy grad 

av samsvar mellom Norges posisjoner og 

regimets mål. Norge har spilt en «grønn 

brobygger»-rolle. Nasjonalt er resultatene 

bare middels. Lite skog er vernet, og 

de oppdrettsfrie fiskesonene som skulle 

beskytte villaksen ble først etablert i 

2003. Resultatene er noe bedre på 

beskyttelse av habitater. Forfatteren 

drøfter både institusjonelle forklaringsfaktorer 

og problemtype, og det er lett å 

følge analysen. 

I det niende kapittelet presenterer forfatterne 

en komparativ analyse. Den innledes 

med en oppsummering av Norges 

måloppnåelse internasjonalt og nasjonalt; 

med høy grad av måloppnåelse 

internasjonalt og en mer blandet 

måloppnåelse nasjonalt. Hoveddelen av 

kapittelet vies til en analyse av i hvilken 

grad institusjonelle betingelser og problemtype 

har påvirket Norges måloppnåelse. 

Forfatterne konkluderer med at 

nasjonale institusjoner teller både når 

politikk skal implementeres, og når forhandlingsposisjoner 

skal utformes. De 

konkluderer videre med at internasjonale 

miljøregimer kan påvirke stater som er 

144 

«pådrivere» i samarbeidet, ikke bare de 

minst ambisiøse statene, som tidligere litteratur 

gjerne har antatt. For det tredje 

argumenterer forfatterne for at enkeltstater 

med sammenhengende miljøpolitikk 

faktisk vil nyte godt av de mange miljøregimene. 

Den regimeteoretiske litteraturen 

har tidligere fokusert på problemer 

som oppstår som følge av de mange miljøregimene 

som eksisterer. 

Antologien fremstår først og fremst 

som et bidrag til litteraturen om internasjonale 

miljøregimer. Målet er å studere i 

hvilken grad Norge har lykkes i å bruke 

internasjonale miljøregimer til å nå sine 

nasjonale miljøpolitiske målsettinger. 

Det teoretiske rammeverket i kapittel to 

og den komparative analysen i kapittel ni 

blir noe komplekse. 

De to kapitlene drøfter norsk måloppnåelse 

ut fra to perspektiver – et tredelt 

institusjonelt perspektiv i tillegg til problemtype 

– på to nivåer – nasjonalt og 

internasjonalt. 

Til sammen presenterer forfatterne 

åtte forklaringsfaktorer på Norges internasjonale 

måloppnåelse og syv faktorer 

på Norges nasjonale måloppnåelse, som 

utgjør det teoretiske rammeverket. 

15 forklaringsfaktorer blir i meste 

laget å holde orden på for meg som leser 

– til tross for oversiktlige fremstillinger 

av forklaringsfaktorene i tabells form 

(s. 32–33). Forfatterne presiserer at de 

15 forklaringsfaktorene ikke er en 

uttømmende liste, men heller et utgangspunkt 

for å diskutere Norges evne til å 

nå sine mål på tvers av ulike saksområder 

(s. 32). Leseren gis imidlertid ingen 

informasjon om hvilke casestudier som 

bruker det teoretiske rammeverket systematisk 

og hvilke casestudier som bruker 

det teoretiske rammeverket som et løst 

utgangspunkt for analysen. Forfatterne 

kunne med fordel ha valgt et snevrere

fokus, alternativt færre casestudier, eller 

simpelthen en mer oversiktlig fremstilling 

av hvilke av de seks casestudiene 

som behandler de ulike forklaringsfaktorene. 

Casestudiene egner seg imidlertid godt 

som en innføring i Norges rolle i de 

enkelte miljøregimene. Det er en klar rød 

tråd i spørsmålet om måloppnåelse på 

nasjonalt og internasjonalt nivå, som 

også oppsummeres kort og greit i kapittel 

ni (s. 195–197). Boken er en fin innføring 

i Norges rolle i ulike internasjonale 

miljøregimer. Det teoretiske rammeverket 

blir imidlertid noe omfattende, og 

dette preger også den komparative analysen. 

Anne Therese Gullberg 

a.t.gullberg@cicero.uio.no 

Jørgen Elklit, Birgit Møller, Palle Svensson 

og Lise Togeby 

Gensyn med sofavælgerne. 

Valgdeltagelse i Danmark 

Århus: Aarhus Universitetsforlag 2005, 245 sider 

Institut for statskundskab i Århus er et 

av de største og mest produktive statsvitermiljøene 

i Norden. Instituttet ble stiftet 

i 1959, og dets første vitenskapelige 

publikasjon utkom i 1964. Det var Sofavælgerne. 

Valgdeltagelsen ved danske 

folketingsvalg skrevet av Jens Jeppesen 

sammen med en av de første professorene 

på instituttet, Poul Meyer. De satte 

søkelyset på de siste valgene i Danmark 

og stilte spørsmålet: Hvem deltok? 

Hvem satt hjemme og foretrakk sofaen 

framfor valglokalet? 

De danske sofavelgerne møter vi nå 

igjen, om lag 40 år senere, i boka Gensyn 

med sofavælgerne. Valgdeltagelse i Dan- 


145 

mark. Bortsett fra Birgit Møller er alle 

forfatterne professorer ved Institut for 

statskundskab – Jørgen Elklit, Palle 

Svensson og Lise Togeby. De har vært 

knyttet til instituttet i en årrekke og er 

selv blitt utdannet ved Aarhus Universitet 

på slutten av 1960-tallet og begynnelsen 

av 1970-tallet. Så både hva gjelder 

temavalg og forfattere, er der et preg av 

tradisjon og fravær av oppbrudd. Men 

ikke bare her finner vi stabilitet. 

Jeg tipper at de danske sofavelgerne 

har, om vi ser bort fra land med stemmeplikt, 

verdensrekord i uforanderlighet. 

Nivået, og fordelingene på hvem som er 

hjemmesittere, er nemlig påfallende likt 

over tid. Valgdeltakelsen ved de siste folketingsvalgene 

er jamt over som ved slutten 

av 1950-årene. En liten nedjustering 

kan imidlertid registreres ved kommunevalgene, 

men den kan dels forklares ved 

at utenlandske statsborgere med tre års 

botid fikk stemmerett fra 1980-tallet. 

Om man holder denne velgergruppen 

utenfor, synes alt, også her, å være som 

før. 

Dessuten tegner aldersfordelingen 

den samme profil. Den fullstendige 

registrering av århusianere i valg ved 

folketingsvalgene i 1960 og 2001 viser 

f.eks. så godt som nøyaktig det samme 

forhold mellom alder og stemmegivning. 

I løpet av disse drøye 40 årene har 

mye endret seg, som f.eks. utdanningsnivå. 

Ved begge tidspunktene stemte de 

høyt utdannede noe oftere enn de lavt 

utdannede. Men om denne sammenhengen 

hadde vært konstant, ville valgdeltakelsen, 

i kraft av utdanningseksplosjonen, 

ha skutt i været. Det som har 

skjedd, er at de lavt utdannede i større 

grad enn før er blitt hjemmesittere. Med 

andre ord, utdanning som mer og mer 

er blitt et felleseie, virker mer splittende 

enn før.


Så tross alt, bak de jamt over stabile 

tallrekkene kan visse endringer registreres. 

Uansett er Danmark et unntaksland 

som ikke er blitt rammet av en fallende 

valgdeltakelse. Det gjør landet til et 

interessant studieobjekt. Men det kan 

riktignok være mer takknemlig å studere 

fordelinger som er i sterk endring framfor 

de stabile. 

Ordet sofavelger stammer opprinnelig 

fra den danske folkeavstemningen i 1939 

om en ny grunnlov. Det antydes at det 

opprinnelig heftet et entydig stigma ved 

ordet: Slapphet og mangel på engasjement 

og dertil en ignoranse overfor borgerpliktens 

bud om å delta. Men etter 

hvert synes ordet å ha blitt nøytralisert 

og blitt en spøkefull betegnelse for hjemmesittere. 

Hva som ikke nevnes i boka, er at 

sofavelgerne ved folkeavstemningen i 

1939 ikke bare valgte sofaen. Å sitte 

hjemme ved denne folkeavstemningen 

var nemlig ensbetydende med en stemme 

for status quo, en stemme for at grunnloven 

skulle forbli uforandret. En betingelse 

for å få gjennomslag for det nye 

grunnlovsforslaget var nemlig at flertallet 

måtte utgjøre 45 prosent av de stemmeberettigede. 

Dermed ble hjemmesitting 

ensbetydende med en stemme mot 

grunnlovsendring. Trass i at 92 prosent 

stemte for endring, holdt det ikke. Det 

manglet et par stemmer på å innfri kravene 

til et tellende resultat. Dermed 

bidro hjemmesitterne til å blokkere for et 

massivt folkeflertall. Om det skyldtes 

slapphet eller en bevisst kalkyle om at 

den gjeldende grunnlov var god nok, og 

at det dermed var unødvendig å stemme, 

er ikke lett å si. Men betegnelsen sofavelger 

oppfatter jeg som et innlegg for 

makelighets-alternativet. 

Ordets opprinnelse fra folkeavstemningen 

i 1939 blir en påminnelse om at 

146 

hjemmesitting kan ha konsekvenser for 

de vedtak som fattes, eller den politiske 

farge på den forsamling som velges. 

Altså, hjemmesitterne skjuler politiske 

preferanser som kan være svært ulikt 

fordelt i forhold til valgresultatet. Slike 

følger av sofavelging berøres ikke i boka. 

Det er for så vidt ikke overraskende, da 

den stabile og høye valgdeltakelsen i 

Danmark ikke inviterer til slike problemstillinger. 

Råstoffet til bokas analyse kommer fra 

flere kilder. Ethvert valgs registrering av 

frammøte bidrar til å forlenge tidsserier. 

Dessuten gir de representative valgundersøkelsene 

et viktig inntak. Men i tillegg 

til at de dataene alltid er beheftet med tilfeldige 

feilkilder, kommer en systematisk 

overvurdering av valgdeltakelsen fordi 

sofavelgerne ikke bare avstår fra å 

stemme, men også ofte fra å delta i valgundersøkelser. 

Den mest solide datakilde 

er utvilsomt de fullstendige tellinger med 

utgangspunkt i manntallet. Det er da 

også denne kilden som er bokas viktigste 

datagrunnlag. 

Ved valget i 2001 ble slike tellinger 

foretatt i 25 kommuner, hvori inngår 

landets største kommuner. Til sammen 

ble rundt 1 400 000 stemmeberettigede 

lagt under lupen. Inkludert er også de 

såkalte «nydansker», innvandrere med 

og uten dansk statsborgerskap. Undersøkelsen 

er dels en oppfølger av en tilsvarende 

fullstendig telling av manntallene i 

København og Århus ved kommunevalget 

i 1997. Man peilet seg inn på neste 

kommunevalg. Ved en tilfeldighet ble 

folketingsvalget i 2001 fastlagt til samme 

dag som kommunevalget. Dermed ble 

også et folketingsvalg undersøkt. Til 

manntallets opplysninger om hvem som 

stemte, er blitt koplet en serie med registerdata 

som alder, kjønn, sivilstand, 

utdannelse, statsborgerskap m.m.

Et viktig utgangspunkt for både 

undersøkelsen i 1997 og 2001 var å kartlegge 

de etniske minoriteters valgdeltakelse, 

en gruppering som tallmessig er 

for liten til å bli skikkelig analysert i en 

valgundersøkelse basert på utvalgsdesign. 

De etniske minoriteters valgdeltakelse 

blir da også viet stor plass, to kapitler 

som utgjør noe over en fjerdedel av 

bokas sidetall. 

De fullstendige tellingene gir et solid 

grunnlag for analysen. Rett nok viser det 

seg at avvikene fra utvalgsundersøkelser 

ofte ikke er så store, men der de forekommer 

er de ensbetydende med korrektiver. 

Dessuten kan kategorier skilles ut 

som aldri forekommer i representative 

valgundersøkelser, som aldersgrupper fra 

«90 til 99» og «100 pluss» og sivilstanden 

«registrert partnerskap». 

En analyse av valgdeltakelse vil lett 

kunne resultere i endeløse tallrekker. Til 

bokas største fortjenester hører at empirien 

er holdt i tømme av teoretiske vurderinger. 

I kapittel 3 – «Den teoretiske 

ramme» – skilles mellom en ressursteori, 

en teori om den sosiale integrasjon og en 

teori basert på rasjonell kalkyle. 

Til tross for at kravene til innsats for å 

stemme ikke er store, kan en solid sosial 

og økonomisk posisjon (jfr. ressursteorien) 

gjøre det enklere. I den sammenheng 

er en rekke variabler aktuelle, som 

utdanning, inntekt, yrkesposisjon, kunnskaper 

m.m. 

Teorien om den sosiale integrasjonen 

legger vekt på hvor godt integrert den 

enkelte er i samfunnet, med tanke på 

internalisering av normen om borgerplikt 

og eksponering overfor et normpress 

om å stemme. Mange sosioøkonomiske 

variabler kan tolkes både som 

støtte til ressursteorien og teorien om 

sosial integrasjon. Oversiktlige tabeller i 

boka gir i så måte en god illustrasjon. 


147 

Den rasjonelle teorien er empirisk 

enklere å teste. Egeninteressen stilles her 

i fokus. Er gevinsten større enn omkostningene, 

vil en stemme. Også andre teorier 

lanseres, som teorien om kollektiv 

mobilisering. Den legger vekt på interessebasert 

mobilisering med utgangspunkt 

i organisasjonsdannelser. De manges løft, 

i form av f.eks. en arbeiderbevegelse, kan 

kompensere for svake individuelle ressurser. 

Valgdeltakelse blant arbeidere har 

da også vært rimelig høy. Men den har 

sunket over tid, noe som settes i sammenheng 

med svekkelse av klassemobilisering, 

dvs. en kollektiv mobilisering via 

arbeiderbevegelsens nettverk. 

En empirisk uttesting av de ulike teoriene 

dekker en stor del av boka. De sosiale 

variasjonene blant velgerne viser seg 

ikke å være så store, men de går i forventet 

retning. Den rasjonelle teorien får heller 

ikke noe overbevisende belegg. Sterkest 

står teorien om sosial integrasjon, 

og da tolket med utgangspunkt i et 

normpress eller en oppfatning av at valghandlingen 

er en borgerplikt som krever 

deltakelse. 

At valgdeltakelsen i første rekke må 

forstås som et spørsmål om etterlevelse 

og internalisering av normer, om ytre 

press og indre plikt, er i tråd med hva 

andre har påpekt. I Norge har Lawrence 

Rose argumentert for det synspunktet. I 

USA har Warren E. Miller understreket 

borgerpliktens betydning. Men i motsetning 

til Miller, knytter det danske forskningsteamet 

borgerplikten til livssyklus 

og ikke til en generasjonsforklaring. Miller 

dokumenterer hvordan generasjonene 

etter 1930-årene systematisk har hatt 

større fravær ved valgurnene enn de som 

fikk sin oppvekst preget av New Deal. 

Her finner han en forklaring på den synkende 

valgdeltakelsen i USA. I Danmark 

er det derimot en noenlunde stabil valg-


deltakelse som er utgangspunkt for analyse, 

en stabilitet som gjør livssyklus til 

den mest rimelige tolkning. 

De etniske minoriteter deltar mindre 

enn snittet, men langt oftere enn det som 

er vanlig i Norge og også i Sverige. Noen 

tall kan nevnes. Blant ikke-vestlige innvandrere 

uten dansk statsborgerskap ble 

valgdeltakelsen ved kommunevalget 

anslått til 47 prosent mot kun 25 prosent 

for den tilsvarende kategorien ved det 

norske kommunevalget i 2003. Variasjonen 

i deltakelsen er stor. Den største innvandrergruppa, 

tyrkerne, har det høyeste 

frammøte. Det er også er tilfellet for den 

tallmessig største minoriteten i Norge, 

pakistanerne. Den laveste deltakelsen har 

arbeidsinnvandrere fra det tidligere Jugoslavia 

fra så langt tilbake som 1960- og 

1970-tallet. I dette tilfellet bidrar således 

ikke botid til å øke valgdeltakelsen, snarere 

tvert imot. 

I ingen andre nordiske land har det 

som i Danmark vært en tilsvarende grundig 

kartlegging og analyse av etniske 

minoriteters valgdeltakelse. Likevel er 

det ikke mulig å oppsummere variasjonene 

i noen entydig konklusjon. Jeg ser 

for øvrig ikke bort fra at jo mer det graves 

fram av data, desto vanskeligere blir 

det. 

Trass i at boka har fire forfattere, har 

den fått et enhetlig preg. Men der er 

eksempler på at kapitler ikke er godt nok 

samkjørte. Mistanken melder seg om det 

skyldes ulike bidragsytere. Et eksempel 

må i så måte nevnes. I kapittel 2, «Valgdeltagelse 

i Danmark før og nu», refereres 

til avvik i deltakelsen mellom menn 

og kvinner som ved folketingsvalg forsvant 

overraskende tidlig. «Siden 1920 

er forskellen mellem kvinders og mænds 

valgdeltagelse forsvundet» (s. 26). Først 

60 år senere skjedde det samme ved norske 

stortingsvalg. Ved danske kommune- 

148 

valg derimot, var det lenge en klar forskjell 

mellom menn og kvinner. Lett 

gjenkjennelig med norske øyne. I det 

neste kapitlet derimot – «Den sociale 

baggrunds betydning» – står å lese: «I 

Danmark fik kvinderne valgret til kommunalvalg 

i 1908 og til Rigsdagen 1915, 

men det varede længe, inden kvinderne 

udnyttede deres valgret i samme omfang 

som mændene.» Med andre ord, boka er 

tilsynelatende uenig med seg selv. Den 

raske mobiliseringen av kvinner ved folketingsvalg 

er overraskende, men det 

temaet blir dessverre liggende urørt. 

Om således boka ikke er uten plett og 

lyte, er det et godt stykke arbeid som er 

levert. Det er blitt en informativ bok med 

solide data, presentert og tolket ut fra 

ulike teoretiske perspektiver, og som vil 

bli en viktig referanse i studier av valgdeltakelse. 

Med sitt høye og stabile frammøte 

er dessuten Danmark en interessant 

case. 

Tor Bjørklund 

tor.bjorklund@stv.uio.no 

Hilde Bojer 

Distributional justice: Theory and 

measurement 

London: Routledge 2003, 151 sider 

I 2003 ble Hilde Bojers bok Distributional 

justice: theory and measurement 

utgitt i serien Routledge Frontiers of 

Political Economy. I innledningen forteller 

Bojer om hvordan hun som økonomistudent 

på 60-tallet tilegnet seg de empiriske 

metodene som var nødvendige for å 

studere inntektsfordeling. Etter hvert 

fant hun at hun var mer opptatt av den 

normative enn av den deskriptive siden 

av analysen. Imidlertid møtte hun opp-

fatningen om at fordelingsrettferdighet 

verken var, eller kunne være, gjenstand 

for akademisk analyse. Senere oppdaget 

hun at det fantes dem som søkte vitenskapelige 

tilnærminger til spørsmålet om 

hvorfor systematiske inntektsulikheter 

mellom kvinner og menn ikke kan være 

rettferdig. Dermed tilegnet hun seg 

kunnskap som kunne gjøre henne i stand 

til å vurdere inntektsfordeling normativt. 

Hun ble slått av hvilket gap det var mellom 

den empiriske forskningen på inntektsfordeling 

og den moralfilosofiske 

debatten om fordelingsrettferdighet. 

Derfor bestemte hun seg for å skrive en 

bok som kunne fungere som en brobygger. 

Det greide hun ikke, skriver hun, 

men påpeker at boken på samme tid 

introduserer ulike rettferdighetsteorier 

og diskuterer definisjoner, mål og metoder 

til bruk i empiriske studier av inntektsfordeling. 

Boken er delt i to omtrent like store 

deler. Del I omhandler rettferdighetsteorier. 

Her gir Bojer korte oversikter over 

utilitarisme og velferdsøkonomi, Rawls’ 

kontraktteoretiske rettferdighetsteori, 

Dworkins tanker om ressurslikhet, Sen 

og Nussbaums kapabilitetstilnærming, 

libertarianisme og marxisme. Diskusjonene 

om hva man ønsker lik fordeling av, 

introduseres. I tillegg kommer et eget 

kapittel om barn og deres mødre i tilknytning 

til rettferdighetsteori. 

I del II diskuteres mål på ulikhet. Ulike 

måter å definere og måle tilgang til økonomiske 

goder drøftes, og teorien om 

ulikhetsmål presenteres. Bojer forklarer 

hvorfor det å måle ulikhet ikke er en 

«straight-forward business». Hun gir 

videre en oversikt over definisjoner og 

mål på fattigdom. 

Boken har opplagte kvaliteter. Intensjonen 

er god. Det er interessant og originalt 

at normative og empiriske problem- 


149 

stillinger knyttet til inntektsfordeling 

diskuteres samlet. Språket er lett og godt. 

Dessuten tør Bojer å være personlig, og 

det er ikke vanskelig å fornemme hennes 

sterke engasjementet for kvinners krav 

på en rettmessig andel av inntekt og 

anerkjennelse. Dette kommer ikke minst 

frem i kapittelet om barn og deres 

mødre, der Bojer diskuterer hva kvinner 

kan kreve av samfunnet som mødre. 

Dette er et tema som sjelden er berørt i 

litteraturen om rettferdig fordeling. 

I forordet sier Bojer følgende: «I set 

out to write the book that I wished were 

available when I started doing research 

in income distribution». Spørsmålet er 

om hun kom helt i havn. Selv om det 

presiseres at boken skal være en innføringsbok, 

lider diskusjonene av at mange 

tema introduseres på svært knapp plass. 

For eksempel er kapittelet om libertarianisme 

og marxisme kun fem sider langt, 

og kanskje mer egnet til å forvirre enn 

opplyse den ukyndige leser. Presentasjonene 

av de ulike rettferdighetsteoriene 

følger heller ikke samme lest, og blir dermed 

vanskelig å sette opp mot hverandre 

som et utgangspunkt for systematisk 

sammenlikning. Det er dessuten vanskelig 

å se sammenhengen mellom del I og 

del II. Diskusjonen av rettferdighetsteoriene 

brukes i liten grad i drøftingen av 

definisjoner og mål på ulikhet. Dette er 

overraskende, idet innledningen lover 

forsøk på interaksjon mellom delene. 

Det hadde videre vært spennende å 

vite hvilken rettferdighetsoppfatning 

Bojer selv finner mest overbevisende og 

på hvilket grunnlag, og hvordan dette 

eventuelt farger hennes oppfatning om 

hvordan inntektsulikhet bør studeres 

empirisk. Det virker noe forsiktig, etter 

presentasjonen av de ulike rettferdighetsteoriene, 

å konkludere slik Bojer gjør på 

s. 106:


It is not, however, obvious what the criteria 

should be for choosing one inequality measure 

rather than another. Intuitively, it 

might seem as if a concern for equality 

would lead to a corresponding concern for 

the people with smaller resources, and 

hence to the choice of inequality measures 

weighting the lower part of the distribution. 

Kanskje hadde boken stått seg på et sammenfattende 

kapittel. Slik kunne relevansen 

av å drøfte moralfilosofiske og empirisk 

orienterte problemstillinger mellom 

de samme to permer bli enda tydeligere. 

Eli Feiring 

eli.feiring@stv.uio.no 

Toril Aalberg og Eiri Elvestad 

Mediesosiologi 

Oslo: Det Norske Samlaget 2005, 148 sider 

Toril Aalberg og Eiri Elvestads bok 

Mediesosiologi inngår i Samlagets bokserie 

over sentrale tema innen sosiologien. 

Boka skal gi en kortfatta oversikt over 

fagfeltet mediesosiologi og være en veiviser 

til forsking på området. 

Men hva er egentlig «mediesosiologi»? 

Forfatterne gir en vid ramme for begrepet 

når de skriver at boka presenterer 

«perspektiv, teoriar og forsking som seier 

noko om den rolla media har i samfunnet, 

uavhengig av om dei som har skrive 

om dette, vil definere seg som sosiologar 

eller ikkje.» Alle samfunnsvitenskapelige 

perspektiver på mediene omfattes dermed 

av begrepet «mediesosiologi». Medieforsking 

basert på f.eks. statsvitenskapelige, 

psykologiske, økonomiske, 

antropologiske, medievitenskapelige – og 

sosiologiske – teorier og tradisjoner 

150 

inkluderes i denne boka under samlebetegnelsen 

«mediesosiologi». 

Man kan gjerne stille spørsmål ved om 

«mediesosiologi» er et treffende begrep 

for alle perspektivene som omtales i 

boka. Medieforskere har lange tradisjoner 

for å understreke betydningen av 

tverrfaglige tilnærminger for å forstå 

medienes og deres betydning i samfunnet. 

Betegnelser som impliserer at dette 

er én disiplin kan virke noe reduksjonistisk. 

Men, betegnelsen kommer nok fra 

forlaget, og boka kan vurderes ut fra forfatternes 

premisser. 

I boka Mediesosiologi forsøker Aalberg 

og Elvestad å gi et overblikk over en 

rekke samfunnsvitenskapelige perspektiver 

på mediene og medieutviklinga – og 

de forsøker å gjøre dette på under 130 

sider. Dette illustrerer både styrken og 

svakheten ved boka. 

Mediesosiologi er et ambisiøst prosjekt. 

Boka tegner opp den faghistoriske 

utviklinga gjennom etablering av institusjoner 

for medieforsking i Norge, og teoretiske 

utviklingstrekk i internasjonal 

medieforsking. Den skisserer sentrale 

begreper og perspektiver på medienes 

strukturelle rammebetingelser som regulering, 

eierskap og økonomiske vilkår. 

Den viser videre hvordan forsking på 

medienes samfunnsmessige betydning 

har bevegd seg mellom funksjonalistiske 

perspektiver på medienes effekter, til kritiske 

tilnærminger til medienes funksjon 

i kulturen, til hvilken betydning mediene 

har for sosialisering og identitetskonstruksjon. 

Forfatterne diskuterer også 

medienes makt, både i betydningen 

mediene som den fjerde statsmakt, hvilken 

makt mediene har over oss som 

publikum, og hvem som har makt over 

mediene. Boka avsluttes med en diskusjon 

om betydningen globalisering og ny 

teknologi har for medieutviklinga.

Boka gir altså en brei oversikt over 

vesentlige deler av den samfunnsvitenskapelige 

medieforskinga. Den gir innsikt 

i sentrale teoretiske utviklingstrekk i 

internasjonal medieforsking – og den gir 

noen smakebiter på hva norske medieforskere 

har bidratt med. For en leser 

som ønsker en rask oppsummering av 

hvilke perspektiver og tradisjoner som 

har stått sentralt i forsking på media og 

samfunnet, gir boka ei grei innføring. 

Den illustrerer også på en god måte 

hvordan forskinga har utvikla seg, blant 

annet fra funksjonalistiske perspektiver 

på medias effekter, til et større mangfold 

av perspektiver på medienes samfunnsrolle. 

Et så ambisiøst prosjekt er imidlertid 

også risikabelt. Å skulle gi et rimelig 

bilde av hvordan forskinga på medienes 

samfunnsrolle har utvikla seg både internasjonalt 

og nasjonalt er vanskelig, og 

det blir ikke lettere av at forfatterne har 

knappe 130 sider til rådighet. Ei slik bok 

må nødvendigvis presentere noen svært 

grove utviklingslinjer i medieforskinga. 

Det vil derfor alltid være mulig å kritisere 

et slikt prosjekt for å ha utelatt perspektiver, 

eller at den har ekskludert sentrale 

teorier. Aalberg og Elvestad har løst 

utfordringa ved å legge stor vekt på noen 

store internasjonale teoretikere som har 

fått varig innflytelse. Empiriske studier 

som kunne illustrert teoriene er kun summarisk 

trukket inn. Dette er et forståelig 

valg, men det gjør boka noe vanskelig tilgjengelig. 

Flere eksempler på forskingsprosjekter, 

empiriske funn og erfaringer, 

kunne bidratt til å ha skapt større forståelse 

både for teoriutviklinga, og for hvilken 

rolle mediene spiller i samfunnet. 

Dette kunne gjort boka bedre egna både 

for ferske studenter og for andre som 

gjerne skulle ha visst litt mer om medieforsking. 


151 

Et slikt valg med flere og grundigere 

eksempler på medieutviklinga og forskingas 

bidrag til å forstå denne, ville 

imidlertid ha forutsatt enten et større 

format på boka, eller noen radikale valg 

av hvilke tema og perspektiver boka 

skulle fokusert på. Boka tar for seg et 

mangfold av perspektiv og viser i grove 

trekk hvordan forskinga har utvikla seg 

over tid. Denne omfattende oversikten 

over sentrale perspektiver i medieforskinga 

er bokas styrke. Det er samtidig 

bokas svakhet fordi det gjør bokas eget 

perspektiv utydelig. 

Tanja Storsul 

tanja.storsul@media.uio.no 

Christine Myrvang, Sissel Myklebust og 

Brita Brenna 

Temmet eller uhemmet. Historiske perspektiver 

på konsum, kultur og dannelse 

Oslo: Pax 2004, 455 sider 

Forbruk og forbruksutvikling har vært 

en sentral innfallsport for en rekke samfunnsvitenskapelige 

studier av det 

moderne og postmoderne samfunn. De 

siste 20–30 årene har denne tematikken i 

økende grad også fanget historikernes 

interesse. Dels har disse studiene drøftet 

det moderne konsumsamfunnets fødsel i 

det 17. og 18. århundre, og dels har de 

tatt for seg massekonsum og shopping 

som kulturelt fenomen i det 19. og 20. 

århundre. 

Boken Temmet eller uhemmet er et 

eksempel på det siste, og utgjør det første 

større norske bidraget innenfor historiske 

forbruksstudier. Boken er et samarbeidsprosjekt 

mellom Christine Myrvang, 

Sissel Myklebust og Brita Brenna,


alle tilknyttet Senter for teknologi, innovasjon 

og kultur ved Universitetet i Oslo. 

Som undertittelen antyder, kretser 

bokens hovedtema rundt temaene konsum, 

kultur og dannelse. Dels dreier det 

seg om å vise hvordan forbruk har virket 

«formende på individ og samfunn», slik 

baksideteksten formulerer det. Dels 

dreier det seg om den motsatte sammenheng: 

hvordan sosiale, kulturelle og økonomiske 

strukturer har virket formende 

på individet som konsument. Disse overordnede 

temaene angripes hovedsakelig 

gjennom å analysere ulike former for 

kulturelle utrykk som skjønnlitteratur, 

reklame, aviser og magasiner, med vekt 

på hvordan forbruk og forbrukere er 

blitt tematisert og karakterisert. Et viktig 

omdreiningspunkt ligger i relasjonen 

mellom konsum og dannelse, dvs. hvordan 

forbruk historisk er blitt koplet opp 

til dominerende kulturelle forestillinger 

om hva som er god og dannet smak. 

Før vi kommer så langt, gir boken en 

omfangsrik innføring i den kommersielle 

varehandelens fødsel i Norge. Det 

gjøres i Brennas kapittel, «Kapitalismens 

fortropper». Hun konstaterer at en 

forutsetning for utbredelsen av konsum 

som massefenomen lå i utviklingen av en 

pengeøkonomi og utbredelsen av nye 

typer utsalgssteder. Brennas analyse tar 

for seg hvordan denne utviklingen skjøt 

fart fra omkring 1850 og hvordan det i 

perioden frem til århundreskiftet vokste 

frem et mangfold av omsetningsformer. I 

tillegg gir hun oss et kort innblikk i hvordan 

statlig forbruksstatistikk etablerte 

seg i kjølvannet av forbruksutviklingen 

og hvordan den nye vareøkonomien 

introduserte et behov for opplæring og 

vareinformasjon. Fremstillingen er på 

mange måter lærerik og gir et fint bakteppe 

for boken som helhet. En klar 

mangel ligger imidlertid i at kapitlet helt 

152 

utelater en analyse av de organiserte handelsforeningenes 

rolle i spredningen av 

kommersiell varehandel i Norge. Særlig 

på bygda hadde forbruksforeningene 

stor betydning når det gjaldt å utvikle 

moderne handelsvirksomhet. 

Brenna går dermed også glipp av ett av 

de mest sentrale stridsspørsmålene i 

utviklingen av kommersiell varehandel 

på slutten av 1800-tallet, nemlig konflikten 

mellom samvirkeorganisert og privat 

organisert handel, og særlig debatten om 

det såkalte filialforbudet. Filialforbudet 

var en bestemmelse i handelsloven som 

forbød en enkelt handelsmann å drive 

mer enn ett utsalg innenfor sitt handelsområde. 

Loven, som var støttet av de 

private kjøpmennene, ble stående helt 

frem til 1951 og bidro sterkt til å gi 

norsk varehandel et særegent utviklingsforløp. 

Som et eksempel ble Danmarks 

første filialkjede innen dagligvarer etablert 

allerede i 1870. I Norge ble ingen 

levedyktige kjeder etablert før Rema 

1000 og Rimi vokste frem i 1980-årene. 

Utviklingen av kommersiell varehandel i 

andre halvdel av 1800-tallet var således 

formende for strukturen i handelen helt 

frem til i dag. Det er synd at dette avgjørende 

historiske poenget ikke reflekteres 

i Brennas ellers lærerike og velskrevne 

fremstilling. 

De neste fire kapitlene er skrevet av 

Myrvang. Det første kapitlet tar utgangspunkt 

i et utvalg skjønnlitterære og selvbiografiske 

bøker som omhandler de 

såkalte jobberne under første verdenskrig, 

og hvordan deres uhemmede forbruk 

kom til uttrykk og ble fortolket i 

samtiden. I tråd med bokens overordnede 

program er det altså ikke de faktiske 

jobberne Myrvang analyserer, ei 

heller hvordan spekulasjonsøkonomien 

faktisk artet seg. Det hun undersøker er 

de kulturelle uttrykk som denne tidsperi-

oden avfødte. På denne måten ønsker 

hun å belyse «pengenes og konsumets 

sosiale og kulturelle legitimitet» (s. 97). 

En lignende angrepsvinkel er valgt i det 

neste kapitlet. Her er fokus flyttet fra 

jobberen til de såkalte flapperne. Disse 

var, slik Myrvang beskriver dem, opprørske 

unge kvinner som med sitt korte hår, 

korte skjørter og hang til alkohol, fest og 

tobakk fungerte som «kulturelle grensestormere» 

i 1920-åras Norge (s. 199). 

Som jobberne var flapperne karakterisert 

ved sitt udannede konsum. Samtidig var 

de en gruppe kvinner som «i stor grad 

skapte sin identitet gjennom konsum, og 

som gjorde dette til et frigjøringsprosjekt» 

(s. 199). Et hovedpoeng for Myrvang 

er altså hvordan flapperne gjennom 

sitt forbruksmønster brukte konsum som 

et middel i et kvinneopprør. Denne tolkningen 

av flapperfeminismen som frigjørende 

er ikke uproblematisk. Kanskje 

ikke minst fordi det Myrvang selv skriver 

om, i så liten grad ser ut til å handle om 

frigjøring. Vi får blant annet beskrevet 

hvordan flappernes kroppsideal innebar 

sterke føringer i forhold til vekt og 

fasong, kvinnen skulle være lang, slank 

og uten former. Myrvang anvender selv 

karakteristikker som «kroppsdisiplinering» 

som et ledd i flappermentaliteten 

(s. 152). Hun understreker også selv de 

klare undertrykkende elementene i dette, 

men insisterer samtidig på at konsumet 

hadde viktige frigjørende elementer i seg. 

Men kan påpekningen av at disse kvinnene 

«røykte og drakk og ranglet som 

menn» oppveie det faktum at de uvegerlig 

var underlagt et sterkt og undertrykkende 

skjønnhetstyranni? Myrvang 

beskriver også hvordan flapperne var 

perfekt tilpasset en tid med «framvoksende 

masseproduksjon», og at de var 

«umåtelig flinke til å hjelpe industrien 

med å få avsetning på varene som rullet 


153 

ut fra samlebåndene» (s. 188). Er dette et 

uttrykk for frigjøring? Eller kan vi ikke 

like gjerne kalle det standardisering og 

kommersialisering? 

De to neste kapitlene flytter blikket fra 

de opprørske forbrukerne til de dannede 

oppdragerne, dvs. grupper av personer 

og organisasjoner som fra 1920-tallet og 

fremover på ulike måter arbeidet for å 

forme konsumenten inn i et dannet, 

rasjonelt og funksjonelt forbruk. Myrvang 

beskriver blant annet hvordan boliginspektøren 

Nanna Broch gjennom 

1920-årene gjennomførte hjemmebesøk 

og utarbeidet utstillinger med tips til 

hvordan arbeidsfolk kunne møblere boligene 

sine. Senere gjorde industridesignerne 

sitt inntog. Disse var gjerne knyttet 

mer direkte opp til produksjonssfæren. 

Også deres rolle var å sikre bedre varer 

til forbrukerne, men gjerne ut fra mer 

rent estetiske og kommersielle begrunnelser. 

I sitt siste kapittel tar Myrvang 

opp hvordan denne trangen til å beskytte 

og oppdra forbrukeren spilte seg ut 

innenfor etterkrigstidens politiske og 

økonomiske klima. Massekonsumet var 

nå en realitet, og forbruket var på mange 

måter frikjent som en positiv medspiller i 

streben etter vekst og utjevning. Samtidig 

var det viktig å sikre at forbruksveksten 

foregikk i hensiktsmessige former. 

Bokas to siste kapitler, som er forfattet 

av Myklebust, favner mer generelt kulturhistorisk. 

I det første søker forfatteren 

å anskueliggjøre hvordan en gryende kritikk 

mot samfunnets byråkratisering og 

tiltakende sosialt konformitetspress vokste 

frem i norsk kulturdebatt i årene 

rundt 1960. Dette gjøres hovedsakelig 

gjennom en presentasjon av Axel Jensens 

tidlige forfatterskap, samt en analyse av 

mer allment kultur- og samfunnskritiske 

innspill fra debattanter som Berge Furre 

og Hans Skjervheim. Disse innspillene


står ifølge Myklebust som typiske representanter 

for en fremvoksende frykt for 

styrende krefter og konformitet som nå 

gjorde seg gjeldende i norsk offentlighet. 

Fra denne fremstillingen av kulturkritikk 

beveger vi oss i bokas åttende og siste 

kapittel over i en analyse av konsumatferd 

og markedsføring som vitenskapelig 

disiplin, og hvilke reaksjoner utviklingen 

dette faget har skapt historisk. 

Skjønt, Myklebust legger raskt til grunn 

at kapitlet ikke dreier seg om en systematisk 

vitenskapshistorie, snarere en «bred 

kulturhistorisk tilnærming» (s. 367). 

Resultatet er en serie relativt løse refleksjoner 

rundt utviklingen av reklame som 

praksis og fagdisiplin, der avstikkerne er 

mange – og lange. 

Det er mye å hente i historiske studier 

av forbruk. Denne boken er på mange 

måter en lærerik og spennende introduksjon 

til et utvalg forbrukshistoriske 

strømninger i norsk historie. Boken 

spenner vidt, både tematisk og kronologisk, 

og den inneholder flere interessante 

analyser. Den er gjennomgående velskrevet 

og tar for seg viktige og understuderte 

historiske temaer. Samtidig kan det 

også rettes flere innvendinger mot fremstillingen. 

La meg trekke frem tre av den 

helt allmenne typen. For det første preges 

boken sterkt av at den mangler en tydeligere 

innramming, en begrunnelse. Både 

som helhet og i de enkelte kapitlene er 

det vanskelig å destillere et klart formulert 

budskap fra forfatternes side. Boken 

setter seg ikke fore å skulle forklare noen 

konkrete historiske fenomener eller hendelsesforløp, 

men presenterer seg snarere 

som en samling med «perspektiver» som 

skal invitere til «refleksjon over dagens 

moderne konsumsamfunn». Det er også 

slående hvordan forfatterne unnlater å 

plassere sine bidrag innenfor en større 

akademisk debatt. Denne mangelen på et 

154 

samlende, mer konkret analytisk omdreiningspunkt, 

opplever jeg som en svakhet. 

Den andre hovedinnvendingen retter 

seg mot at boken i en overraskende stor 

grad baserer seg på synteser av eksisterende 

litteratur, både fag- og skjønnlitterær. 

I denne litteraturen henter forfatterne 

både rene faktaopplysninger, 

tolkninger og kulturhistoriske stemninger. 

I seg selv trenger dette ikke å være en 

svakhet. Hovedproblemet ligger imidlertid 

i den gjennomgående deskriptive stilen, 

der problematiserende analyse kommer 

i skyggen av rene presentasjoner og 

sammenstillinger av eksisterende litteratur. 

Men når et gitt tema eller poeng ofte 

bare bygges opp av en enkeltstående 

kilde, som gjennomgående bare gjenfortelles 

av forfatteren, blir det vanskelig for 

leseren å ta kritisk stilling til det stoffet 

som presenteres. Vurdert som et selvstendig 

forskningsbasert historieverk er dette 

etter mitt skjønn bokens kanskje største 

svakhet. 

Dette leder meg over i en tredje innvending, 

som er mer prinsipiell. Den 

dreier seg om den typen av kilder boken 

bygger sine analyser på. Selv om forfatterne 

ofte har et begrenset kildegrunnlag, 

trekkes det flere steder flere vidtrekkende 

konklusjoner. Etter en gjennomgang av 

et utvalg skjønnlitterære bøker og noe 

tilgrensende sakprosa, konkluderer 

eksempelvis Myrvang sin gjennomgang 

av jobbetiden med at de nyrike jobberne 

hadde endret det norske samfunnet radikalt. 

Samfunnet hadde «mistet sin 

uskyld», som hun formulerer det, og jobberne 

hadde «rokket puritanismen i dens 

grunnvoller» (s. 136). Men ut over at et 

utvalg forfattere fant grunn til beskrive 

fenomenet, anføres det få beviser for at 

denne påstanden har rot i virkeligheten. 

Dette er et gjennomgående problem. 

Forfatterne analyserer og konkluderer

omkring samfunnsutviklingen, men støtter 

seg hovedsakelig på kilder – som 

skjønnlitterære bøker – utformet av eliten 

og for eliten. Konklusjoner omkring 

konsumets virkninger i brede samfunnslag 

krever imidlertid et langt bredere kildetilfang 

enn forfatterne legger til grunn. 

Et annet problem oppstår når individer 

og grupper tillegges tanker og holdninger 

uten at dette er tilstrekkelig dokumentert 

– som hos Myklebust, der det i kapitlet 

om kulturkritikk påstås at «ut over 

1960-tallet var ungdommens drøm om 

frihet i stor grad forbundet med den livs- 


155 

stil Axel Jensen representerte gjennom 

sitt tidlige forfatterskap» (s. 335). Problemet 

med denne påstanden er at 

Myklebust ikke har presentert noen 

overbevisende kilder som er egnet til å 

belegge den. I hvert fall om man, som 

meg, synes det er problematisk å slutte 

fra at Axel Jensens bøker kom ut i store 

opplag til at hans egen og hans romanpersoners 

livsførsel var et faktisk ideal 

for norske ungdommer. 

Espen Ekberg 

espen.ekberg@iakh.uio.no


Willy Pedersen 

Bittersøtt 

– ungdom, sosialisering, rusmidler 

Glede og smerte, stil og ødeleggelse, alt finnes rundt rusmidlene. 

Det er denne bokas budskap. I egne kapitler tar den for seg bruk av 

sigaretter, alkohol, hasj og stoffer som ecstasy, kokain og heroin. 

I Bittersøtt foreligger en sammenfatning av Willy Pedersens forskning 

på feltet ungdom og rusmidler. Boka ble første gang utgitt i 1998, og 

ble tatt i bruk ved en rekke 

universitetsutdanninger og 

høgskoler. Nå foreligger den i 

fullstendig gjennomarbeidet 

og oppdatert utgave. 

• Kr 349,– 

• ISBN 8215010571 


Boka kjøper du på forlagets internettside eller i nærmeste bokhandel

SAMMENDRAG 

INNOVASJONSPROSESSER I DEN NORDISKE PERIFERI 

Nils Aarsæther og Torill Nyseth 

I hvilken grad kan vi snakke om innovasjoner i Nordens periferi, og i hvilken utstrekning 

er kommunene aktive medspillere i innovative virksomhet i disse områdene? 

Case-studier av i alt 21 nordiske kommuner utgjør datagrunnlaget, og undersøkelsen 

omfatter både en kartleggingsfase (311 innovasjoner) og en dybdeanalyse av 66 av 

disse. Studien ble utført på grunnlag av et utvidet innovasjonsbegrep som dekker 

både næringsmessige, offentlige og sivilsamfunnsinnovasjoner. Studien konkluderer 

med at faktorer som nettverk og kommunenes rolle muliggjør en omfattende innovasjonsinnsats, 

også i områder som på mange måter kunne risikert å bli «koblet av» i 

vår tids globaliseringsprosess. 

FORELDRES ETABLERINGSSTØTTE: FRA PLIKT TIL FRIVILLIGHET? 

Tale Hellevik 

Med utgangspunkt i foreldre–barn-relasjonen i perioden der barna er i etableringsfasen, 

ser artikkelen nærmere på spørsmålet om forpliktelsesnormer mellom familiemedlemmer 

er i ferd med å svekkes. Denne utviklingen forutsies både av erstatningshypotesen 

og individualiseringshypotesen. Erstatningshypotesen ser utviklingen som 

en følge av at offentlige ordninger har overtatt og fortrengt familiens forsørgingsansvar. 

Ifølge individualiseringshypotesen vil en slik endring være en konsekvens av den 

økte vektleggingen av selvrealisering og individuell valgfrihet i det moderne samfunn, 

hvor normer og tradisjoner nedtones. Hvorvidt svakere forpliktelsesnormer går 

sammen med mindre forekomst av hjelp i familiene, avhenger av hvilken innvirkning 

en mer omfattende velferdsstat og et mer individualisert samfunn har på to andre 

hovedmotiver for hjelp: omsorg og gjensidighet. Analysen avdekker at det på 1990tallet 

ble mer vanlig i den norske befolkningen å mene at barn i prinsippet bør klare 

seg selv etter at de flytter hjemmefra. Samtidig førte ikke denne holdningsendringen 

til at forekomsten av etableringsstøtte gikk ned, støtten ser heller ut til å ha økt noe i 

samme tidsrom. De tilsynelatende motstridende utviklingstendensene for holdninger 

og atferd, tyder på at det har skjedd et skifte i motivasjonen bak foreldres støtte – fra 

en pliktnorm til et frivillighetsprinsipp. 

157


FORSVARET I NORD – AVSKREKKING OG BEROLIGELSE 

Svein Vigeland Rottem 

Den rådende oppfatningen i norsk forsvarsog sikkerhetspolitisk debatt er at vi ser 

radikale endringer både hva gjelder politikkens mål og midler. Uten å påstå at vi ikke 

ser endringer, blir det her hevdet at norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk fortsatt kan 

beskrives som i balansegangen mellom avskrekking og beroligelse, slik som under 

den kalde krigen. I artikkelen analyseres ved hjelp av teorier i internasjonal politikk, 

begrepsparets fortsatte relevans. Tekstens ambisjon er ikke å falsifisere teorier, her 

realisme og konstruktivisme, i tradisjonell forstand. Målet er å bruke teoriene som 

verktøy for å belyse forholdet mellom avskrekking og beroligelse. Det empiriske 

hovedfokuset er på nordområdene. Dette fordi dette området står i en særstilling hva 

gjelder spørsmål om forvaltning av ressurser og suverenitet. Det empiriske materialet 

i artikkelen er innhentet ved en triangulær tilnærming, hvor offentlige dokumenter, 

sekundærlitteratur og intervjuer er kildegrunnlaget. 

KONTROLLTYPER, KRIMINALITET OG SAMFUNN. KRITIKK AV NILS 

CHRISTIES KONTROLLTEORI OM KRIMINALITET 

Leif Petter Olaussen 

I boken Hvor tett et samfunn? hevder Christie at kriminalitet må forstås i lys av type 

sosial kontroll, primær eller sekundær, som preger henholdsvis tette og løse samfunn. 

Sosial nærhet, personlig kjennskap og avhengighet kjennetegner tette samfunn, mens 

avstand, rollekunnskaper og uavhengighet preger løse samfunn. Primærkontroll er 

langt mer effektiv kontroll av kriminalitet enn sekundær kontroll, mener han. Det er 

en påfallende mangel på forskning der teorien blir etterprøvd eller kritisk drøftet, slik 

at den i stor grad framstår som et paradigme i Kuhns forstand. 

Teorien kritiseres for manglende eksplisitte forbindelser mellom kriminalitet og 

øvrige begreper, at teorien ikke er egnet til å fange opp ad hoc-baserte kontrollformer, 

og for at samfunnets normative aspekt er helt utelatt. Det siste fører til at verken kontrollens 

normative grunnlag eller legitimitetsgrunnlag kommer fram. Teorien kritiseres 

for å overse at primærkontrollen har klare grenser for å kunne være effektiv, og at 

sekundærkontrollen er etablert som svar på viktige kollektive problemer. 

Samfunnsutviklingen i Norge siden 1860 preges etter Christies mening av en endring 

fra et tett til et løst samfunn der bruken av sekundærkontroll i 1967 oversteg alle 

tidligere nivåer. Den empiriske underbyggingen av disse påstandene kritiseres for 

bruk av data med lav validitet, for logisk svikt, for ikke å drøfte alternative tolkinger 

av datamaterialet og for ikke å trekke inn foreliggende data som er i strid med teorien. 

158

FORFATTERE 

BJERGA, KJELL INGE f. 1970. Cand.philol. (historie), Universitetet i Oslo 1999. Ansatt 

ved Institutt for forsvarsstudier i 1999, forsker/seksjonsleder fra 2004. 

BJØRKLUND, TOR f. 1947. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1974. 

Dr.philos. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1999. Ansatt ved Institutt for statsvitenskap, 

Universitetet i Oslo fra 1993. Professor fra 2002. 

CHRISTIE, NILS f. 1928. Magistergrad (sosiologi), Universitetet i Oslo 1952. Dr.philos. 

(sosiologi), Universitetet i Oslo 1960. Professor i kriminologi i 1966. I en rekke år 

bestyrer ved Institutt for kriminologi og strafferett, UiO. Professor emeritus fra 1999. 

DAHL-ERIKSEN, TOR f. 1956. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Tromsø 

1995. Ansatt som universitetslektor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i 

Tromsø fra 2002. 

EKBERG, ESPEN f. 1974. Cand.polit. (sosiologi), Universitetet i Oslo 2002. Ansatt som 

stipendiat ved Forum for samtidshistorie, Universitetet i Oslo fra 2004. 

FEIRING, ELI f. 1965. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1992. Dr.polit. 

(statsvitenskap), Universitetet i Oslo 2004. Ansatt som postdoktor ved Institutt for 

statsvitenskap, Universitetet i Oslo fra 2004. 

GULLBERG, ANNE THERESE f. 1974. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 

2002. Ansatt som stipendiat ved CICERO, Senter for klimaforskning fra 2004. 

HELLEVIK, TALE f. 1969. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1997. 

Dr.polit. (sosiologi), Universitetet i Oslo 2005. Ansatt ved Norsk institutt for forskning 

om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) fra 1998. Forsker II fra 2006. 

KROGSTAD, ANNE f. 1957. Cand.polit. (sosialantropologi), Universitetet i Oslo 1985. 

Dr. polit.(sosialantropologi), Universitetet i Oslo, 1999. Ansatt som førsteamanuensis 

ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, fra 2006. 

NARUD, HANNE MARTHE f. 1958. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo, 

1988. Dr. polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo, 1996. Ansatt som professor ved 

Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, fra 2001. 

NYSETH, TORILL f. 1955. Cand.polit. (samfunnsvitenskap), Universitetet i Tromsø 

1983. Dr.polit., Universitetet i Tromsø 2000. Ansatt ved Institutt for planlegging og 

lokalsamfunnsforskning, Universitetet i Tromsø fra 1991. Førsteamanuensis fra 2001. 

OLAUSSEN, LEIF PETTER f. 1947. Cand.polit. (kriminologi), Universitetet i Oslo 1979. 

Ansatt som førsteamanuensis ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet 

i Oslo fra 2000. 

ROTTEM, SVEIN VIGELAND f. 1974. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i 

Tromsø 2002. Ansatt som forsker ved Fridtjof Nansens Institutt fra 2006. 

STORSUL, TANJA f. 1970. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1997. 

Dr.polit. (medievitenskap), Universitetet i Oslo 2002. Ansatt ved Institutt for medier og 

kommunikasjon, Universitetet i Oslo fra 1997, førsteamanuensis fra 2005. 

AARSÆTHER, NILS f. 1947. Cand.polit. (sosiologi), Universitetet i Bergen 1973. Dr.philos., 

Universitetet i Tromsø 1986. Ansatt ved Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning, 

Universitetet i Tromsø fra 1974. Professor fra 1993. Instituttleder fra 2005. 

159

KONSULENTER 2006 

Her følger en liste over konsulenter som har vært benyttet én eller flere ganger i 2006, og 

som ikke har reservert seg mot å få sitt navn offentliggjort 

Barlindhaug, Rolf 

Berglund, Frode 

Claes, Dag Harald 

Elstad, Jon Ivar 

Heidar, Knut 

Huseby, Beate M. 

Karlsen, Rune 

Kjærnes, Unni 

Knutsen, Torbjørn 

Larsson, Paul 

Listhaug, Ola 

Martinussen, Willy 

Mastekaasa, Arne 

Rasmussen, Bente 

160 

Ringdal, Kristen 

Ryggvik, Helge 

Røiseland, Asbjørn 

Schwach, Vera 

Selstad, Tor 

Skogan, John Kristen 

Skogerbø, Eli 

Skretting, Katrine 

Syltevik, Liv Johanne 

Sørhaug, Tian 

Waldahl, Ragnar 

Østbye, Helge 

Wicken, Olav

FORFATTERINSTRUKS 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING (TfS) publiserer originalartikler innen sosiologi, 

statsvitenskap, sosialantropologi, samtidshistorie m.v. med empirisk og/eller teoretisk perspektiv. 

TfS trykker også mindre artikler om aktuelle emner, oversiktsartikler, debattartikler, 

bok-kronikker og bokanmeldelser. Artikkelmanuskripter blir vurdert av to anonyme konsulenter 

som skal sikre at publiserte artikler holder et godt faglig nivå. 

INNSENDING: Manuskripter sendes elektronisk til tfs@samfunnsforskning.no. Hvis ikke 

tilgang til e-post, sendes manus på papir og diskett til: Tidsskrift for samfunnsforskning, 

Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. Forfatter, adresse og manuskriptets tittel oppgis. 

MANUSKRIPTSTANDARD FOR ARTIKLER I TFS: Et gjennomsnittsmanuskript for en artikkel 

vil være rundt 25–30 sider i ferdig hefte. Manuskriptet må skrives med dobbel linjeavstand, 

skrifttypen bør være Times New Roman, 12 punkter. Manuskriptet for artikler må 

ikke overskride 70 000 tegn inkludert mellomrom. 

MANUSKRIPT FOR EN ARTIKKEL SKAL INNEHOLDE: Tittel på norsk og engelsk, engelsk 

abstract, 3–5 engelske nøkkelord, norsk sammendrag, noter, referanser, tabeller, figurer/illustrasjoner 

og forfatteropplysninger (fullt navn, institusjonsadresse og e-post). 

TITTELARKET skal omfatte artikkelens fulle tittel (inkludert eventuell undertittel), forfatternavn, 

samt tekst til eventuell fotnote (takksigelser, finansieringskilder o.l.). 

ENGELSK ABSTRACT skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom og inneholde tittel og 

eventuelt undertittel på engelsk og forfatterens navn. 

NORSK SAMMENDRAG skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom, inneholde tittel og 

eventuelt undertittel og forfatterens navn. 

HOVEDTEKSTEN begynner på ny side. 

OVERSKRIFTER OG UNDEROVERSKRIFTER i løpende tekst skal være uten tallangivelse og 

klart angitt ved konsekvent bruk av typer (ikke store bokstaver i mellomoverskrifter). Det 

skal være maksimum tre overskriftsnivåer, inklusive hovedtittel. 

SITATER: Sitater over en lengde på tre linjer skilles ut i eget avsnitt. Kortere sitater integreres i 

løpende tekst med anførselstegn. Alle sitater må ha en referanse som plasseres i parantes 

umiddelbart etter sitatet, men før punktum eller komma. 

NOTER skal være i form av «sluttnoter» og følger i fortsettelsen av artikkelteksten. 

LITTERATURREFERANSER skrives etter følgende retningslinjer: I teksten settes forfatters 

etternavn og publikasjonens utgivelsesår: Duncan (1959). Hvis forfatter ikke er nevnt i teksten, 

oppgis etternavn og utgivelsesår i parentes: (Gouldner 1963). Oppgi sidetall hvis du tror 

det vil hjelpe leseren. Sideangivelse oppgis etter utgivelsesår: (Kuhn 1970:71). Hvis det er to 

forfattere, oppgis begges etternavn: (Martin & Bauiley 1988). Hvis verket det refereres til har 

161


mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse. Bruk dernest «et al.»: (Carr, 

Smith & Jones 1962) og senere (Carr et al. 1962). Skill mellom flere referanser innenfor 

samme parentes ved å bruke semikolon. 

Liste over litteraturreferanser plasseres sist i manuskriptet (etter eventuelle noter): Referanser følger 

etter teksten med overskriften «Referanser». Alle referanser som benyttes i teksten må oppgis i 

alfabetisk orden på denne listen. Opplysninger om de enkelte publikasjonene må være komplette 

og korrekte. Skriv referansene alfabetisk etter forfatternavn, bruk fulle for- og etternavn. 

Hvis det oppgis to eller flere arbeider av en forfatter, settes det eldste arbeidet først. Hvis det henvises 

til upublisert materiale som er blitt akseptert for publisering, skrives «under utgivelse» i stedet 

for årstall. Ellers benyttes betegnelsen «upublisert» uten tidsangivelse. Hvis to eller flere 

arbeider er utgitt i ett og samme år, føyes bokstavene a, b, c osv. til årstallet. EKSEMPLER 

Bøker: Valen, Henry & Daniel Katz (1964), Political 

Parties in Norway. Oslo: Universitetsforlaget. 

Tidsskrifter: Merton, Robert K. (1985), «The Historicist/Presentist 

Dilemma: A Composite Imputation and a 

Foreknowing Response». History of Sociology, 

6:137–151. 

Antologier og artikkelsamlinger: Ricoeur, Paul (1992), «Vad är en text?». I: Peter 

Kemp & Bengt Kristensson, red., Från text till 

handling. Stockholm: Symposion. 

TABELLER nummereres fortløpende og plasseres i manuskriptet. Hver tabell skal ha et tabellhode 

som beskriver presist hva tabellen inneholder. Vertikale linjer bør unngås. Horisontale 

linjer brukes bare der det er helt nødvendig, f.eks. for å skille kolonneoverskrifter fra tabellinnhold. 

Betegnelser på rekker og kolonner skal være uten bruk av forkortelser. Eventuelle 

fotnoter til tabeller samles nederst og nummereres a, b, c osv. Asterisk*** benyttes kun til å 

angi signifikansnivåer. 

FIGURER OG ILLUSTRASJONER skal følge manuskriptet i en egen fil, og nummereres fortløpende. 

Angi i manuskriptet hvor man ønsker figuren plassert. Unngå mange og tykke streker. 

Tabeller og figurer bør begrenses for å opprettholde lesbarheten. 

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN FOREDRAG/AKTUELL DEBATT ELLER BOKKRONIKK: 

Manuskriptene skal maks inneholde 45 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 20 

sider i ferdig hefte. Manuskripter til Foredrag/Aktuell debatt eller Bokkronikk skal ikke inneholde 

abstract eller norsk sammendrag. Ellers gjelder de samme standarder som for artikkel. 

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN BOKANMELDELSER: Bokanmeldelser skal inneholde 

maksimum 12 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 5 sider i ferdig hefte. Et 

bidrag her skal inneholde: bokforfatter, boktittel, utgave/årstall, forlag, sted, antall sider i 

boken og hvem anmelder er. Det skal ikke være noter eller referanser i en bokanmeldelse. 

Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift er uttrykk for at man har til hensikt å 

publisere manuskriptet i dette tidsskriftet. Det går med mye tid og oppmerksomhet i redaksjonen 

og hos eksterne konsulenter. Ved å sende inn et manuskript til TfS aksepterer derfor forfatteren 

at manuskriptet ikke kan vurderes av andre tidsskrifter mens det er til vurdering i TfS’ 

redaksjon. 

162

0000 UFt TFS 0701M.book - Institutt for samfunnsforskning

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

0000 UFt TFS 0701M.book - Institutt for samfunnsforskning

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?