Vekslende kår i unge år

Du ser ei mørkt på tingene,
men letter bare vingene
og flyr så jublende av sted,
har ingen rikdom å ta med.
Hør, fugl, som høyt i luften svinger:
Hvis jeg fikk låne dine vinger,
jeg skulle da, så lett og gla'
en tur i verdensrommet ta,
til lykkelandet dra . . .
Og hadde jeg kun røsten din,
da ble min sang nok veldig fin,
du kjære fuglen min!
Nei, syng kun sangen din for meg, -
jeg må nok ei misunne deg.
Enhver sin gave jo har fått,
du din, jeg min. Se, alt er godt!
(Det opprinnelige diktet ble tatt med i humoresken «Re-
daktøren)), offentliggjort i min første bok «Fra spøk til
alvor)) (1941). I mer moden alder gjorde jeg en del for-
andringer, slik det ovenfor presenteres. Min venn, Niels
Jules Nielsen, laget en melodi til diktet, og hvis bare
ikke notene ville ha fylt fire boksider, skulle jeg mer enn
gjerne ha tatt dem med, selv om Niels ikke var så over-
begeistret for sitt produkt.)
Melk kjøpte vi på en gård i nærheten, og etter at
måltidet var over, syklet vi videre den solrike formiddag
gjennom så vel blide, som barske partier, til Vikeså i
Bjerkreim, der vi kjøpte endel varer. Noen kilometer
herfra fant vi et sted som kunne egne seg utmerket til
leirplass. Men først måtte vi med stor møye bære sykler
og proviant over noen småbekker, før vi kom til stedet,
der teltet straks ble reist. Himmelen svartnet nemlig til,
og vi fryktet hvert øyeblikk at et kraftig tordenvær ville
innfinne seg. Selv ga jeg meg til å koke havresuppe, som
vi skulle ha til middag, sammen med ansjos og poteter.