Eurojuris Informerer nr 2-2009 - Lov AS

lov.as

Eurojuris Informerer nr 2-2009 - Lov AS

Eurojuris

informErEr

Nr. 2/2009 – 15. årgang

Tema: Aktuelle problemstillinger

i krevende tider


Eurojuris Informerer

Eurojuris Norge AS er en sammenslutning av i alt 9 advokatkontorer fra Kristiansand i sør til

Harstad i nord. Vårt hovedfokus er kvalitet, faglig dyktighet og lokalkunnskap om våre klienter

og deres nærmiljøer. Vårt internasjonale nettverk gir oss tilsvarende kontaktnett i hele Europa

og i utvalgte byer og regioner i resten av verden.

I dette heftet av Eurojuris informerer har vi valgt å ha fokus på noen av de temaene vi mener

er av særlig interesse for små og mellomstore bedrifter i krevende økonomiske tider. Artiklene

omhandler blant annet styreansvar, kausjonsansvar og reglene som kommer til anvendelse ved

permittering.

Artiklene er skrevet av våre fremste eksperter innenfor de fagområdene som er behandlet i

artiklene. Jeg håper derfor at heftet gir nyttig informasjon og at det kan være med å bidra til å

gjøre vanskelige beslutninger og prosesser litt enklere.

Og dersom du ikke fi nner alle svarene i heftet, er det aldri langt til ditt nærmeste Eurojuris

kontor.

God lesing!

Advokat Hege Mortensen

Daglig leder for Eurojuris Norge AS.

redaktør: Daglig leder Hege Mortensen

Eurojuris Norge AS, Nedre Storgate 15/17, 3015 Drammen

Postadresse: Postboks 294 Bragernes, 3001 Drammen

E-post: hege.mortensen@eurojuris.no. Telefon: 32 25 55 00. Faks: 32 25 55 50

Besøk vår hjemmeside

www.eurojuris.no

Utgivelsesdato: november 2009


Innhold

Om kausjon 4–11

Av advokat Roald Lund Eriksen

Styreansvaret 13–15

Av advokat Thor Harald Eike

Solidaransvar for lønnsforpliktelser 16–20

Av advokat Anders Hauger

Sikring av krav ved tilbakeholdsrett 21–23

Av advokat Steinar Fagerholt

Avbestilling i entrepriseforhold 24–26

Av advokat Petter Holmen

Permittering 27–30

Av advokat Thomas Benson

Ny plandel 31–33

Av advokat Hege Mortensen


SIDE 4 FrEmgANgSmåtE vED OPPFør Av ArbEIDSFOrhOlDEt

Om kausjon

Av advokat roald lund Eriksen, advokatfirmaet Eurojuris haugesund DA

Roald.Eriksen@eurojuris.no

Roald Lund Eriksen er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund

DA. Han jobber hovedsakelig med saker innen alminnelig forretningsjuss,

omstrukturering av virksomhet, generasjonsskifte, skatt

og avgift, samt bobestyrelse i så vel konkurs- som dødsbo. Han er

også statsautorisert revisor.

INNlEDNINg

Det er ikke gitt noen alminnelig definisjon av

uttrykket ”Kausjon” i lovverket. Likestilt med

kausjon har i ulike sammenhenger tidligere

også vært brukt begreper som ”Forløfte” og

”Borgen”, uten at disse i dag gir noen nærmere

forklaring på innholdet i begrepet kausjon.

Det avgjørende for om noe skal betegnes som

kausjon, vil være om avtalen har et slikt formål

og slike økonomiske virkninger som er typisk

for kausjon. Momenter som kjennetegner dette

kan være :

i) Kausjonen er en overenskomst med en

annens fordringshaver nettopp i dennes egenskap

av fordringshaver i et annet kontraktsforhold.

ii) Kausjonen er en overenskomst om at

kausjonisten skal være ansvarlig sammen med

skyldneren i hovedforholdet. Det foreligger et

samskyldnerforhold hvor kausjonist og hoveddebitor

er solidarisk forpliktet.

iii) Kausjonen er en kontrakt med et bestemt

formål, nemlig å gi kreditor større sikkerhet for

at hun får dekning. Kausjonisten garanterer

(står inne for) at hoveddebitor oppfyller sin

forpliktelse. Sikringsformålet atskiller kausjons-

forholdet fra andre solidarforhold.

Frem til i år 2000 var sentrale deler av kausjonsretten

ikke undergitt lovregulering. Det

fantes bare spredte lovbestemmelser som

spesielt gjaldt kausjonsavtaler. Tvilsspørsmål

knyttet til kausjon har derfor måtte avgjøres

gjennom rettspraksis.

Ved ikrafttredelse av lov om finansavtaler og

finansoppdrag (finansavtl) den 1. juli 2000 er

kausjonsforhold mellom private parter på

den ene side og finansinstitusjoner på den

annen blitt regulert ved bestemmelser i denne

lovs kapittel 4. Det bemerkes i denne sammenheng

at det således fremdeles ikke foreligger

en generell lovregulering av alle kausjoner.

I det følgende gis en kort og generell innføring

i innholdet i de regler om kausjon som gjelder

i henhold til Finansavtalelovens Kapittel 4

Kausjon. Paragrafhenvisninger i teksten er til

finansavtaleloven med mindre noe annet er

angitt.

rEglENES vIrKEOmråDE Og

FrAvIKElIghEt

Reglenes virkeområde er angitt i § 57. Lovens

regler om kausjon gjelder for kausjonsavtaler

mellom en finansinstitusjon eller lignende insti-


tusjon, samt kommune eller fylkeskommune på

den ene side og private parter på den annen

side. Begrepet ”lignende institusjon” er definert

i lovens § 1. Loven omfatter også forhold når en

forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak.

Pant stilt av en tredjeperson (realkausjon)

anses også som kausjon i henhold til disse

bestemmelser.

I det følgende benyttes benevnelsen långiver

ved omtale av en finansinstitusjon m.fl.

Loven er ufravikelig i forbrukerforhold. For å

skape klarhet i hva som skal regnes som forbrukerforhold

i denne relasjon, har loven en egen

definisjon av hva som regnes som forbruker i

forbindelse med kausjon:

”…… en fysisk person som kausjonerer for noen

annens gjeld

a) dersom kausjonens formål for kausjonisten

ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens

næringsvirksomhet, eller

b) kausjonen består i pant i formuesgode som

ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens

næringsvirksomhet.”

Begrepet ” knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet”

vil klart omfatte tilfeller der kausjonen

stilles som ledd i næring som kausjonisten

utøver gjennom et enkeltpersonforetak eller

som deltaker i et ansvarlig selskap.

Dersom det stilles pant i egen bolig vil kausjonisten

anses som forbruker. Dette vil også

gjelde når deler av boligeiendommen benyttes

som lager eller produksjonslokale til kausjonistens

næringsvirksomhet såfremt eiendommen

ikke hovedsakelig har karakter av å være

næringsbygg.

Det kan imidlertid være tvil om formuleringen

omfatter tilfeller der næringsvirksomheten

formelt utøves gjennom et aksjeselskap med

kausjonisten som større eller mindre aksjonær.

Her er det i loven presisert at virksomhet som

drives gjennom et aksjeselskap eller et annet

selskap med begrenset ansvar, ikke i seg selv

regnes som kausjonistens næringsvirksomhet

i denne sammenheng. En fysisk person som

kausjonerer for gjeld som et aksjeselskap tar

Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr S I D E 5

opp, vil normalt bli å anse som forbruker.

Loven inneholder en rekke verneregler for kausjonisten.

Hovedformålet bak enkelte av vernereglene,

som vil bli gjennomgått i det følgende,

er å sørge for at kausjonisten får tilstrekkelig

informasjon om utviklingen i låneforholdet. Formålet

med disse krav er igjen å sikre at kausjonisten

så tidlig som mulig skal kunne iverksette

tiltak for å ivareta sine interesser. I de tilfeller

der låntakeren er et selskap, og kausjonisten er

en person som har betydelig innflytelse over

selskapets virksomhet, må det legges til grunn

at den aktuelle informasjonen uansett vil være

kjent for vedkommende kausjonist.

På denne bakgrunn er det i loven bestemt at

når kausjonisten har bestemmende innflytelse

i et aksjeselskap eller annet selskap med

begrenset ansvar som er låntaker, vil enkelte av

lovens bestemmelser allikevel kunne fravikes i

kausjonsavtalen. Dette selv om kausjonisten for

øvrig vil bli å anse som forbruker etter loven.

Dersom långiver overdrar sin fordring på

kausjonisten, gjelder bestemmelsene i kapittel

4 tilsvarende i forholdet mellom kausjonisten

og den som fordringen blir overdratt til. Jfr. §

59. Den som overdrar fordringen skal varsle

kausjonisten om overdragelsen. Det kreves

ikke samtykke fra kausjonisten for at finansinstitusjonen

skal kunne overdra fordringen på

kausjonen. Dersom kausjonisten ikke er varslet,

vil betaling til opprinnelig kreditor kunne anses

for frigjørende. For avtaler som er inngått før

lovens ikrafttredelse gjelder kravet om varsling

kun når kausjonisten er forbruker.

I de tilfeller av kausjon som ikke omfattes av

finansavtalelovens bestemmelser, vil forholdet

mellom partene måtte avgjøres i henhold til

kausjonsavtalens innhold. Eventuelt modifisert

av avtalelovens §§ 33 og 36 og av ulovfestede

prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold.

OPPlYSNINgSPlIKt m.v. Før

INNgåElSE Av KAuSjONSAvtAlEN

Før en finansinstitusjon kan inngå en kausjonsavtale

med en forbruker har den en omfattende


SIDE 6 Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr

informasjonsplikt overfor kausjonisten. Jfr. § 59,

første ledd. Således skal kausjonisten skriftlig

opplyses om følgende forhold:

a) Opplysning om den alminnelige risiko som

knytter seg til kausjonsansvar

b) om de lån og kreditter kausjonen skal

omfatte og det tidsrom kausjonsansvaret

skal gjelde

c) om kausjonskravets størrelse eller det

høyeste beløp som kausjonen skal sikre,

og om kausjonisten i tillegg skal ha ansvar for

renter og kostnader ved låntakers mislighold

d) om pant eller annen sikkerhet som låntakeren

eller en tredjeperson har stilt eller

forutsettes å stille for långiverens fordring

e) om det er forutsatt tegnet gjeldsforsikring

og i tilfelle om vilkår som må være oppfylt for

at gjeldsforsikring skal bli tegnet

f) om den verdien av pant og annen sikkerhet

som långiveren legger til grunn for lånefor

holdet, og som i forhold til kausjonisten skal

utnyttes før kausjonsansvaret

g) om kausjonen skal omfatte eldre gjeld og i

tilfelle om gjelden er misligholdt

h) om andre forhold som kausjonisten i samsvar

med redelighet og god tro har krav på å bli

opplyst om.

Som eksempel på slike ”andre forhold” er i

lovens forarbeider nevnt: vesentlig risiko for at

låneavtalen kan bli misligholdt, vesentlig mislighold

av andre engasjementer låntakeren har

med långiveren eller andre kredittinstitusjoner,

vesentlige betalingsanmerkninger fra kredittopplysningsforetak,

långiveren har kjennskap

til at låntakeren er en bedrager, låntakeren har

lidd store tap, eller at låntakeren er involvert i

særlig risikofylte prosjekter som representerer

en trussel mot låntakerens økonomi.

Et hvert brudd på opplysningsplikten i forhold

til ovennevnte krav vil ikke uten videre innebære

ugyldighet for kausjonsavtalen. Det vil i

alle tilfelle være behov for en helhetsavveining.

En slik avveining vil måtte skje i forhold til de

generelle ugyldighetsregler i avtaleloven.

Loven inneholder ingen krav om at kausjonisten

skal få disse opplysningene innen en nærmere

bestemt tid på forhånd. Kun at opplysningene

gis kausjonisten før avtalen inngås. Kausjonisten

må derfor selv ta seg den betenkningstid

som han finner å måtte trenge fra han mottar

opplysningene til han inngår kausjonsavtalen.

Et godt råd i denne sammenheng vil være at

kausjonisten tar seg god tid.

I tillegg til ovennevnte opplysninger skal

långiveren så snart som mulig gi kausjonisten

en kopi av låneavtalen. Eventuelt på annen

måte å gjøre den tilgjengelig for kausjonisten,

for eksempel på et elektronisk medium. Kravet

om at kausjonisten skal ha kopi av låneavtalen

gjelder også utenfor forbrukerforhold.

I tilknytning til opplysningsplikten etter § 59

skal det påpekes at unnlatelse av å gi opplysninger

som nevnt, kan medføre straff i form av

bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, jfr. § 91.

FrAråDINgSPlIKt m.v

Loven inneholder bestemmelser som pålegger

långiver en frarådingsplikt der det er en særlig

stor fare for at låntakeren ikke vil kunne innfri

sine forpliktelser, og derved for at ansvar kan

bli gjort gjeldende overfor kausjonisten.

Dersom den økonomiske evne eller andre

forhold hos en låntaker som er forbruker tilsier

at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta

opp lån, plikter långiveren skriftlig å underrette

låntaker om dette. Dersom långiver frarår en

forbruker å oppta lånet, skal långiver dessuten

skriftlig, før kausjonsavtale inngås eller lånet

utbetales, underrette kausjonisten om disse

forhold. Jfr. § 60.

Forsømmer långiveren å underrette kausjonisten

om dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes

dersom lemping finnes rimelig. Det samme

vil gjelde dersom långiveren burde ha frarådet

forbrukeren å oppta lånet.

Långivers plikt til å underrette kausjonisten vil

også gjelde i næringsforhold.

Dersom långiver har grunn til å tro at kausjonisten,

dersom denne er forbruker, har dårlig


økonomisk evne eller av andre forhold bør

avstå fra å stille kausjon, skal långiver skriftlig

underrette kausjonisten om dette før kausjonsavtale

inngås. Forsømmer långiver dette, kan

kausjonistens ansvar tilsvarende nedsettes

dersom det finnes rimelig.

Det må antas, at sistnevnte bestemmelse

om frarådingsplikt knyttet til kausjonistens

økonomiske evne, neppe pålegger långiver

noen generell plikt til å foreta en uavhengig og

fullstendig kredittvurdering av kausjonisten.

Men det må antas at långiver bør innhente så

vidt mye informasjon om kausjonisten økonomi,

til at det er forsvarlig grunnlag for å vurdere om

det er behov for å fraråde denne eller ikke.

KAuSjONENS OmFANg

Det er viktig at den som skal stille kausjon vet

hvor stort et eventuelt ansvar kan bli. Loven

inneholder derfor regler som skal sikre at

kausjonsavtalen setter klare grenser for kausjonens

omfang, og at kausjonisten skal ha denne

informasjonen før avtalen inngås. Lovens

bestemmelser i § 61 som omhandler kausjonsavtalen

kan derfor ikke fravikes i noen forhold.

Kausjonsavtalen må være inngått skriftlig og

inneholde opplysninger om kausjonsbeløpets

størrelse eller det høyeste beløp kausjonen

skal sikre.

Utenfor forbrukerforhold kan avtalen inngås

ved hjelp av et elektronisk medium dersom

kunden ønsker dette. På bakgrunn av utvikling

i det elektroniske medium og løpende endring

av långivers standardvilkår, må det antas at

det vil være mest betryggende uansett å sikre

en papirutskrift av den enkelte kausjonsavtale

eller i alle fall av de standardavtaler som

anvendes.

Kausjonsavtalen skal i alle forhold i tillegg

til opplysninger om kausjonsbeløpet også

inneholde de opplysninger som følger av §

59, 1. ledd bokstavene c, d, g og h, jfr. redegjørelse

ovenfor i pkt. 3. En skal her merke seg at

selv om opplysningsplikten i § 59, 1. ledd ikke

gjelder i næringsforhold, skal kausjonsavtale

Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr S I D E 7

med næringsdrivende altså likevel inneholde

opplysninger om en del av de forhold som er

nevnt i opplysningspliktregelen.

En kausjonsavtale med en forbruker skal dessuten

i tillegg også inneholde opplysninger som

nevnt i § 59, 1. ledd. bokstavene b, e og f, jfr.

redegjørelse i pkt. 3 ovenfor. Videre skal det gis

informasjon om muligheten for behandling av

tvist om kausjonsavtalen i Bankklagenemnda.

Alle opplysninger som nevnt ovenfor i pkt. 3,

første avsnitt som långiver har gitt før kausjonsavtalen

ble inngått, skal i alle tilfeller regnes

som en del av kausjonsavtalen.

Vilkår som ikke er tatt inn i den skriftlige avtalen

er ikke bindene for kausjonisten, med mindre

långiver kan godtgjøre at vilkåret er uttrykkelig

vedtatt av kausjonisten.

I forbrukerforhold vil långiver ikke kunne innta

vilkår om bruk av påkravsgaranti (on demand

guarantee) i kausjonsavtalen. Jfr. § 65, 4. ledd.

Kausjonisten vil dermed ikke være avskåret fra

å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav i

hovedforholdet.

Långiver plikter å gi kausjonisten et eksemplar

av kausjonsavtalen.

vArSlINgSPlIKt vED vESENtlIg FOr-

ANDrINg I låNtAKErS øKONOmI

Mulighet for kausjonisten til å ivareta sine interesser

vil ha nær sammenheng med hvor tidlig

vedkommende blir oppmerksom på et mislighold

fra låntakeren. Mislighold fra låntaker kan

være det første signal på at låntakers økonomi

utvikler seg negativt. En tidlig erkjennelse av at

låntaker begynner å få økonomiske vanskeligheter,

kan også bidra til at kausjonisten for sin

egen del kan forberede sin økonomi på at et

ansvar kan bli gjort gjeldende.

manglende sikkerhetsstillelse

Ved manglende avtalt sikkerhetsstillelse plikter

långiver uten ugrunnet opphold å varsle

kausjonisten skriftlig, jfr. § 61. Det samme


SIDE 8 Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr

gjelder dersom sikkerheten senere faller bort.

Dersom sikkerhet ikke blir stilt som forutsatt,

blir kausjonisten ikke bundet av avtalen.

Kausjonisten skal videre varsles dersom

gjeldsforsikring ikke er blitt stilt som forutsatt

da kausjonsavtalen ble inngått. På samme

måte skal kausjonisten varsles i god tid før

endring dersom dekning under gjeldsforsikring

som er stilt som forutsatt, senere faller

bort eller blir vesentlig endret.

mislighold av betaling, betalingsutsettelse

m.v.

Dersom låntaker misligholder lånet skal kausjonisten

ha skriftlig varsel fra långiver senest

tre måneder etter at misligholdet inntraff, jfr. §

63. Långiver vil likevel ikke ha plikt til å varsle

dersom misligholdet er forbigående. Som forbigående

anses at misligholdet ikke overstiger

to måneder og det ikke foreligger tidligere mislighold

fra låntaker som gir grunn til å frykte for

svikt i låntakers betalingsevne. Etter at banken

har varslet om mislighold skal den holde kausjonisten

orientert om den videre utvikling.

Långiver skal videre uten ugrunnet opphold

underrette kausjonisten hver gang det gis en

betalingsutsettelse på over 3 måneder for

avdrag eller renter.

Likeledes skal långiver gi kausjonisten varsel

ved låntakers død, hvis det er åpnet gjeldsforhandling

eller konkurs i låntakers bo eller

låntaker har søkt om gjeldsforhandling etter

gjeldsordningsloven.

renter ved forsinket betaling

Har långiver varslet kausjonisten om låntakers

mislighold som nevnt, kan långiver kreve

kausjonisten for renter for tiden etter at det

varslede misligholdet inntrådte, jfr. § 72. Renter

skal betales etter den gjeldende rentesats

i låneforholdet. Kausjonisten er således ikke

ansvarlig for særlige forsinkelsesrenter som

følger av låntakers mislighold.

Har långiver ikke sendt varsel til kausjonisten

i tide, kan långiver bare kreve renter for termi-

ner som er forfalt senere enn tre måneder før

varselet ble sendt.

Ved mislighold av kausjonsansvaret er kausjonisten

ansvarlig for forsinkelsesrenter etter

alminnelige regler.

långivers opplysningsplikt

I tillegg til den forannevnte varslingsplikt vil

kausjonisten til enhver tid kunne kreve at

långiver opplyser om hvilket aktuelt beløp kausjonisten

hefter for, hvilken rente og gebyrer

som gjelder i låneforholdet og om resultatet

av eventuelle undersøkelser som långiver har

foretatt om låntaker betalingsevne eller av

verdi av sikkerheten som er stilt for låntakers

fordring. Jfr. § 64.

ENDrINgEr Av AvtAlEN m.v.

Den inngåtte kausjonsavtale kan ikke endres

ensidig av banken til skade for kausjonisten, jfr.

§ 65. Denne regel har ingen unntak, men kan

fravikes ved avtale i næringsforhold.

Kausjonisten kan imidlertid samtykke i en

endring av kausjonsavtalen til sin ugunst. Det

vil da gjelde samme krav om opplysningsplikt

og kausjonsavtale som følger av §§ 59 og 61, så

langt disse regler passer. Jfr. omtale i pkt. 3 og

5 over.

Långiver vil heller ikke kunne endre låneavtalen

med låntaker uten at kausjonisten samtykker.

Ved samtykke fra kausjonisten vil de samme

krav til opplysningsplikt og kausjonsavtalens

innhold gjelde som ved inngåelse av kausjonsavtalen,

så langt de passer, se foran.

Långiver kan imidlertid endre låntakers rentesats

og gebyrer og andre kostnader med virkning

for kausjonistens ansvar dersom långiver i

henhold til låneavtalen har rett til slik endring.

Långiver kan videre ikke uten uttrykkelig samtykke

fra kausjonisten frigi pant eller annen sikkerhet

– herunder kausjon av tredjemann - som

var stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen

ble inngått. Jfr. § 66. Kausjonisten vil da være

ubundet av kausjonsavtalen.


Et samtykke fra kausjonisten til slik frigivelse

av pant eller annen sikkerhet vil bare kunne

gis i tilknytning til nær forestående frigivelse

av bestemt angitt sikkerhet. Kausjonistens

forutsetning om pant eller sikkerhet vil således

ikke kunne bli gjort illusorisk gjennom klausuler

i forhåndstrykte formularer.

Det vil imidlertid kunne skje en ombytting av

sikkerheter så lenge den nye sikkerhet er minst

like god for kausjonisten som den sikkerhet

som frigis. Likeledes vil det for eksempel kunne

gis adgang til å frafalle pant i en liten tomt som

utskilles fra en stor jordbrukseiendom. Det vil

i denne sammenheng være tilstrekklig at den

eventuelle betydning for kausjonisten er meget

begrenset i forhold til den samlede verdien av

panteobjektet og andre omstendigheter.

KAuSjONENS vArIghEt Og AvvIKlINg

Ansvarstiden for kausjon er begrenset til 10 år

fra kausjonsavtalen ble inngått. Jfr. § 67.

For kassekreditt og lignende rammekreditt,

samt lån uten fastsatt nedbetalingstidspunkt,

er ansvarstiden begrenset til 5 år. En kausjonsavtale

kan derfor ikke ha lenger gyldighetstid

enn 10, respektive 5 år. Disse tidsbegrensninger

gjelder ikke når pant er stilt av tredjemann,

såkalt realkausjon.

Tidsbegrensningen vil heller ikke gjelde for

avtaler inngått før lovens ikrafttredelse. Disse

eldre avtaler reguleres av avtalens egne bestemmelser

om varighet.

Dersom lånet er misligholdt før utløpet av den

nevnte ansvarstiden, vil kausjonistens ansvar

fortsatt bestå dersom han er varslet om misligholdet

i samsvar med reglene i § 63, 1. ledd. Om

varsling, jfr. omtale i pkt. 6 foran.

Omfatter kausjonsansvaret hele hovedfordringen,

vil låntakerens løpende betaling av renter,

avdrag og andre forpliktelser direkte redusere

kausjonistens ansvar i samme omfang som

betalingen. Når kausjonsansvaret bare omfatter

en del av hovedfordringen, vil låntakerens

betaling bare redusere ansvaret i det omfang

Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr S I D E 9

ansvaret omfatter de forpliktelser låntakeren

gjør opp ved betalingen.

Kausjonsansvaret reduseres dessuten som

om lånet blir nedbetalt som opprinnelig avtalt

mellom låntaker og långiver, uansett om lånet

faktisk blir nedbetalt eller ikke. Videre vil kausjonsansvaret

reduseres selv om det er inngått

avtale om betalingsutsettelse når det er gått 6

måneder etter opprinnelig betalingstid, med

mindre kausjonisten uttrykkelig har samtykket

i den utvidelse av kausjonsansvaret som utsettelsen

innebærer. Tidsrommet på 6 måneder er

valgt for at partene, uten sterkt tidspress, skal

kunne avklare spørsmålet om utvidelse av kausjonistens

ansvar i samsvar med bestemmelsen

i § 63, 3. ledd. Kausjonsansvaret vil imidlertid

ikke reduseres dersom långiver godtgjør å ha

sendt varsel om misligholdet i samsvar med

reglene i § 63, 1. ledd. Det avgjørende her er

når varselet er sendt, ikke når det kommer frem

til mottaker, forutsatt at det er sendt til rett

adresse. Er varsel sendt senere enn det som

følger av § 63, l. ledd, vil kausjonsansvaret bli

redusert for terminer som forfalt tidligere enn

tre måneder før varslet ble sendt.

Kausjonsansvaret vil også reduseres dersom

lånet blir nedbetalt med utbetaling fra gjeldsforsikring

som er tegnet for lånet. En gjeldsforsikring

skal utnyttes før kausjonen.

KAuSjONENS FOrFAllStIDSPuNKt

Den fravikelige hovedregel i norsk rett har vært

at kausjonister har et subsidiært ansvar. I praksis

har imidlertid kausjonister som hovedregel

måtte stille seg som selvskyldnerkausjonister.

Forfallstidspunktet for kausjonens forfall er

nå regulert i § 71. I forhold til disse bestemmelser

kan nå forbrukere ikke lenger stille som

selvskyldnerkausjonister.

De gjeldende regler medfører en viss utskytelse

av kausjonens forfallstidspunkt i forhold

til det som gjelder for selvskyldnerkausjon.

Etter disse bestemmelser kan långiver nå kreve

at kausjonsansvaret innfris dersom følgende

situasjoner forligger:


SIDE 10 Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr

• Långiver har tatt rettslige skritt mot låntaker

for å få tvangsgrunnlag

• Långiver har begjært utlegg mot låntaker

• Det er gått minst 3 måneder etter at banken

har begjært tvangsdekning etter tvangsfull-

byrdelsesloven i pant som låntaker har stilt

som sikkerhet

• Det er åpnet gjeldsforhandlinger hos låntaker

og betalingsutsettelsen etter gjeldsord-

ningsloven eller konkursloven er utløpt

• Låntakers bo er tatt under konkursbehandling

Långiver må derfor ta rettslige skritt mot

låntaker før det kan fremmes krav om innfrielse

av kausjonen. Långiver må videre sende et

skriftlig påkrav til kausjonisten om innfrielse

av kausjonen. Kausjonsansvaret forfaller da til

betaling 14 dager etter at påkravet er kommet

frem til kausjonisten.

I forbindelse med krav om innfrielse av kausjonen

vil långiver i tillegg til hovedstolen kunne

kreve dekket utlegg til rettsgebyr og vanlige

inndrivingskostnader som er påløpt i tilknytning

til de nevnte rettslige skritt. En betingelse

for dette er at kausjonisten er varslet om

inndrivingen på forhånd. Formålet med kravet

om varsling er at kausjonisten skal gis mulighet

til å innfri kausjonsansvaret, uten å bli bebyrdet

med ytterligere omkostninger.

Kausjonisten kan ikke kreves for andre kostnader

enn de forannevnte i anledning långivers

inndrivelse av kravet mot låntaker. Dette

gjelder kostnader pådratt både før og etter

kausjonens forfall. Dette hindrer at kausjonisten

blir krevd for andre kostnader som måtte

ha påløpt ved inndrivelsen mot låntaker uten

å ha samtykket på forhånd. Et slikt samtykke

kan ikke gis før kausjonisten er blitt varslet av

långiver om låntakers mislighold og kan derfor

heller ikke inntas som en standardklausul i kausjonsavtale.

Om plikt til varsel ved mislighold,

se pkt. 6 over.

Dersom kausjonisten ikke betaler ved forfall

av kausjonsansvaret, kan långiver iverksette

inndrivelse mot kausjonisten. Kausjonisten vil

da være ansvarlig for alle kostnader ved slik

inndrivelse etter alminnelige regler.

Kausjonisten har rett til å innfri kausjonsansvaret

hvis låntakeren i ikke uvesentlig grad

misligholder låneavtalen, jfr. § 69. Et ubetydelig

mislighold, for eksempel betaling av en termin

noen dager for sent, vil ikke gi kausjonisten rett

til å innfri. Når ikke ethvert mislighold gir kausjonisten

rett til å innfri, har dette sammenheng

med låntakers interesser. Ved innfrielse vil han

få ny kreditor. På den annen side kreves det

ikke så meget for at låntakerens mislighold skal

være vesentlig. Når misligholdet er av en slik

karakter at långiveren har varslingsplikt overfor

kausjonisten, vil misligholdet vanligvis være å

anse som ikke uvesentlig. Frigjøringstiden for

kausjonsansvaret inntrer også ved antesipert

mislighold av ikke uvesentlig grad.

Dersom kausjonisten vil innfri kausjonsansvaret

skal han i tilfelle varsle långiver og låntaker om

dette og om når betaling vil bli foretatt. Slikt

varsel kan unnlates når långiveren har tatt

rettslige skritt mot låntaker eller har varslet

kausjonisten om at slike skritt vil bli tatt. Varslingsplikten

gjelder heller ikke når låntakeren

har innledet gjeldsforhandlinger, har fremmet

søknad om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven

for namsmannen, eller det er åpnet

konkurs i låntakers bo.

Virkningen av at kausjonisten innfrir ansvaret

er at han etter alminnelige regler trer inn i

låneavtalen i stedet for låntaker, jfr. § 70. I de

tilfelle kausjonsansvaret bare dekker en del av

hovedfordringen, vil låntakeren måtte forholde

seg til to kreditorer. Kausjonisten vil også overta

den sikkerhet som er stilt av låntakeren. Henvisningen

til alminnelige regler er regler skapt

gjennom domstolspraksis og teori. Dersom kausjonen

bare dekker en del av hovedfordringen,

vil kausjonistens utnyttelse av sikkerhetsretter

for eksempel måtte skje med prioritet etter

långiver. Kausjonistens regressrett vil være

avhengig av om han etter de alminnelige regler

ville hatt regressrett. Samkausjonister hefter

solidarisk om ikke annet er sagt, jfr. gjeldsbrevloven

§ 39, og har innbyrdes regressrett etter


eglene i gjeldsbrevloven § 2, andre og tredje

ledd.

Kausjonisten kan velge om han vil innfri hele

lånet med en gang, eller betale ned lånet

som forutsatt i låneavtalen. Långiver kan ikke

motsette seg dette. Dersom långiver vil hindre

at kausjonisten trer inn i låneavtalen, må denne

frita kausjonisten for kausjonsansvaret i samme

utstrekning som innfrielsen ville ha fritatt kausjonisten

for videre ansvar. Långivers frigivelse

må i tilfelle foreligge før kausjonisten betaler

kausjonsfordringen

KAuSjONIStENS KrAv mOt låNtAKErEN

En kausjonist som må betale ut låntakeren vil ha

et regresskrav overfor låntakeren. Kravet overfor

låntakeren vil tilsvare det beløp som kausjonisten

har innfridd i henhold til sitt ansvar overfor långiveren.

Også i tilfelle hvor kausjonisten selv velger

å innfri kausjonskravet uten at dette er krevd av

långiver, se over, vil kausjonisten ha et tilsvarende

krav overfor låntaker. I den grad låntaker ikke

kan gjøre opp for seg i forhold til kausjonisten,

vil kausjonisten kunne kreve innfrielse av den

sikkerhet låntaker har stilt.

Kausjonisten vil videre kunne kreve betaling

av låntakeren i det omfang kausjonisten har

ansvar overfor långiver, dersom långiver kan

kreve førtidig innfrielse fra låntaker, eller det

ut fra låntakers handlemåte eller alvorlig svikt

i låntakers betalingsevne er klart at lånet vil bli

vesentlig misligholdt. Jfr. § 74.

Dersom låntakeren betaler renter, avdrag

eller andre forpliktelser til långiveren etter at

kausjonisten har krevd låntakeren for betaling,

reduseres kausjonistens krav i samme omfang

som kausjonsansvaret, jfr. § 67 første ledd.

I forbindelse med fremsettelse og inndrivelse

av kravet mot låntaker kan kausjonisten ha blitt

påført kostnader. Låntakeren vil være ansvarlig

for slike kostnader vis á vis kausjonisten. Dette

ansvar kan låntakeren bare fri seg for ved å

betale til kausjonisten.

Dersom låntakeren betaler til långiveren etter

Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr S I D E 1 1

at kausjonisten har betalt långiveren, vil slik

betaling ikke ha noen betydning for låntakers

ansvar overfor kausjonisten. Ved slik dobbeltbetaling

vil långiver være forpliktet til å

tilbakebetale det overskytende til kausjonisten.

Men dersom slik tilbakebetaling ikke skjer, vil

kausjonisten kunne kreve regress av låntakeren

som dermed risikerer å måtte betale to ganger.

OvErgANgSrEglEr

Loven trådte i kraft 1. juli 2000. I henhold til

lovens overgangsregler gjelder loven for avtaler

som er inngått før loven er trådt i kraft, med

visse unntak. For kausjonsavtaler inngått før

1. juli 2000 vil reglene om opplysningsplikt og

frarådingsplikt ikke gjelde. Her vil avtalelovens

generelle regler gjelde, herunder avtalelovens

lempingsregler og det alminnelige krav om

lojalitet i kontraktsforhold

For eldre avtaler som er inngått med andre enn

en forbruker, gjelder loven bare så langt ikke

annet følger av avtalen.

OPPSummErINg

Fremstillingen i det foregående gir ingen uttømmende

fremstilling av eller svar på alle de

problemstillinger som kan oppstå i tilknytning

til kausjon. Det vil derfor kunne være behov

for å søke sakkyndig råd når det oppstår ulike

forhold i tilknytning til kausjonsforholdet. I det

tilfelle det oppstår en tvist i forhold til långiver

vil denne tvist kunne kreves behandlet i Bankklagenemnda.

Et godt råd til avslutning vil være å være føre

var. Dvs. at du tenker deg godt om før du

kausjonerer. I denne forbindelse vil ikke minst

låntakers og dine egne økonomiske forhold

være viktig. Likeledes er det viktig å ta i betraktning

at låntakers og dine egne forhold av

økonomisk og annen art kan endre seg etter at

kausjonsforholdet inngås.


INNlEDNINg

øKONOmISK OPPgjør EttEr ENDt SAmbOErFOrhOlD S I D E 1 2

Styreansvaret

Av advokat thor harald Eike, Advokatfirmaet Eurojuris haugesund DA

thor.harald.eike@eurojuris.no

Thor Harald Eike er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA

i Haugesund. Han har møterett for Høyesterett og langvarig bakgrunn

fra privat advokatvirksomhet, med praksis fra de fleste rettsområder.

Eike er leder av faggruppen “Selskaps- og skatterett” i Eurojuris Norge.

I denne artikkelen redegjør advokat Eike for generelle regler om ansvar

for styremedlemmer, med hovedvekt på aksjelovens bestemmelser.

I h.t. aksjelovens § 6-1 skal et selskap ha et

styre med et medlemstall som varierer med

aksjekapitalens størrelse. For selskaper som

omfattes av selskapsloven er dette valgfritt,

men også her følger det av § 2-13 at det er

anledning for eierne til å velge et styre.

Styreverv i selskaper av nasjonal størrelse

er gjerne forbundet med status for den

enkelte, men også i mer lokale selskaper har

det gjerne en høy stjerne å tiltre et styreverv

i et profilert foretak. For andre selskaper

kan styrevervet mer oppleves som noe av et

pliktløp, hvor vi dessverre altfor ofte opplever

styremedlemmer som knapt vet at man

sitter i styret og i alle fall ikke vet hva som

foregår ut over å signere styrets innberetning

ved den årlige regnskapsavleggelsen.

Styrets rolle er sentral i så vel store som små

selskap. Følgelig er det også forbundet med

et til dels betydelig faktisk og økonomisk

personlig ansvar for det enkelte styremedlem

å sitte i et styre. Å ha et mer eller mindre

bevisstløst forhold til vervet vil dermed ha

preg av russisk rullett, hvor konsekvensene

kan være fatale.

Formålet med denne artikkelen er å belyse

styreansvaret noe nærmere, med særskilt

fokus på ansvarsbestemmelsene i aksjeloven.

Håpet er at dette kan bidra til en bevisstgjøring

som også er til beste for selskapene, ved

at man får styremedlemmer som har et aktivt

forhold til de oppgaver aksjeloven tillegger

styret.

StYrEtS OPPgAvEr

Selskapslovens § 2-13 fastsetter at selskapets

styre skal overlates den alminnelige

forvaltningen av selskapet. Aksjelovens §

2-13 inneholder en tilsvarende, men mer

utførlig bestemmelse, hvor det presiseres

at forvaltningen av selskapet hører under

styret, som bl.a. skal sørge for en forsvarlig

organisering av virksomheten. Herunder

skal styret i nødvendig utstrekning fastsette

planer og budsjetter for selskapets virksom


het, retningslinjer for virksomheten, holde

seg orientert om selskapets økonomiske

stilling og påse at dets virksomhet, regnskap

og formuesforvaltning er gjenstand for

betryggende kontroll. Styret skal iverksette

de undersøkelser det finner nødvendig for

å kunne utføre sine oppgaver dersom dette

kreves av ett eller flere av styremedlemmene.

Vi ser av dette at styret ikke har det direkte

ansvar for selskapets daglige ledelse. Styrets

funksjon er å utøve kontroll og tilsyn med

den løpende drift i tillegg til å sikre en forsvarlig

forvaltning av selskapet som sådant.

Bestemmelsene knesetter styrets kontroll-,

tilsyns- og forvaltningsansvar og understreker

derigjennom at styret har det overordnede

ansvar for alle aktiviteter i selskapet.

Ansvarsbestemmelsene må ikke gjøres til

gjenstand for bokstavfortolkning. Ordlyden

gir en romslig anvisning på styrets oppgaver,

hvor det nærmere innholdet må fastlegges

ved konkret vurdering. Dette medfører også

at styreansvarssakene som kommer for retten

gjerne blir svært konkrete.

ANSvArSbEStEmmElSENE

De alminnelige reglene om styreansvaret

fremkommer av aksjelovens § 17-1, som fastsetter

at bl.a. styremedlemmer kan pålegges

å erstatte skader de i egenskap av sådanne

har voldt forsettlig eller uaktsomt. Det er

også viktig å være oppmerksom på straffelovens

§ 284, hvoretter styrets medlemmer kan

gjøres straffansvarlige for ikke å ha begjært

åpning av gjeldsforhandling eller konkurs i

insolvenstilfelle.

ErStAtNINgSSANSvArEt

For at styremedlemmene skal kunne holdes

erstatningsansvarlige for tap oppstått i

tilknytning til selskapet, må de alminnelige

vilkår for erstatning være oppfylt. Det vil si

at det må foreligge et ansvarsgrunnlag og et

StYrEANSvArEt SIDE 13

økonomisk tap, samt at det kan konstateres

adekvat årsakssammenheng mellom tapet og

den ansvarsbetingende handling.

Ansvarsgrunnlag

Med uttrykket ansvarsgrunnlag menes at

styremedlemmene uaktsomt har unnlatt å

utføre plikter under enkeltvis eller kollektiv

utøvelse av sine verv eller at handlinger som

er foretatt senere viser seg å være feil og at

feilene i så måte skyldes uaktsomhet. Den

juridiske samlebetegnelse for dette er det

såkalte ”culpaansvaret”.

Som nevnt ovenfor vil den nærmere

fastsettelse av hva som er uforsvarlig

måtte vurderes konkret, hvor man så vel må

klarlegge om det objektivt sett foreligger en

uforsvarlig atferd og om atferden er uaktsom

i forhold til det respektive styremedlem

som skadevolder. Ved denne vurderingen

må man ta utgangspunkt i ansvarsbestemmelsen

i aksjelovens § 17-1 og pliktene i bl.a.

§ 2-13, sammenholdt med andre skrevne og

uskrevne normer for aktsom handling.

I tilfeller hvor selskapet v/styret har overtrådt

klare handle- eller unnlatelsesplikter nedfelt

i lov eller forskrift, vil det vanligvis ikke by

på problemer å konstatere at det objektivt

sett har brutt sine plikter. Det samme vil

ofte være tilfellet på områder hvor det har

utviklet seg klare ulovfestede regler for

normalatferd, hva dette enten er muntlig eller

skriftlig.

Utenfor disse regulerte tilfellene er man

henvist til å vurdere handlingen/unnlatelsen

konkret, med utgangspunkt i spørsmålet om

skaden kunne vært unngått ved at styret

handlet annerledes. Her vil man bl.a. måtte

se hen til om/hvilke alternative handlingsalternativer

som var tilgjengelige, skadepotensialet,

muligheten for å oppdage risikoen for

skade og om man hadde realistiske mulighe-


SIDE 14 StYrEANSvArEt

ter for avvergelse. Fellesnevneren er her at

kravet til forsiktighet vil være større jo større

risiko det er for skade og at risikoen for ansvar

følgelig også tiltar med skaderisikoen.

Dersom man på denne bakgrunn tar

utgangspunkt i handlepliktene i aksjelovens

§ 2-13, vil det i forhold til et konkret skadetilfelle

måtte vurderes om styret har sørget

for en forsvarlig forvaltning av selskapet, om

selskapet er forsvarlig organisert og om det

foreligger tilstrekkelige planer, budsjetter

og retningslinjer for virksomheten. Det vil

også være vesentlig å klarlegge om styret har

holdt seg tilstrekkelig orientert om selskapets

økonomiske stilling og derigjennom sikret at

virksomhet, regnskap og formuesforvaltning

har vært underlagt betryggende kontroll.

Praksis viser at fravær av/utilstrekkelige

kontrollrutiner og/eller organisering av

regnskapsmateriale fra styrets side gjerne

medfører ansvar for styremedlemmene.

Spørsmålet blir her som ellers om skaden

kunne vært unngått ved at styret hadde

iverksatt kontrollrutiner eller om det tilsyns-

eller kontrollsystem man har organisert var

utilstrekkelig til å avverge skade og eventuelt

burde vært organisert annerledes. Her

må det selvsagt trekkes en grense mot det

urealistiske; spørsmålet vil være hva man

kan forvente ut fra en objektiv norm, altså

etter hva man normalt vil kunne kreve av et

forsvarlig agerende styre.

Ved denne vurderingen vil det også(utenfor

de streng lovregulerte pliktene) ha betydning

om styrets forvaltning generelt fremstår

forsvarlig, selv om man kanskje har sviktet

på et mer begrenset område. Det er en

kjennsgjerning at et styre ikke kan ha en total

oversikt over enhver ”krik og krok” i selskapet

og enkeltstående svikt vil følgelig ikke uten videre

medføre ansvar dersom organiseringen

totalt sett fremstår forsvarlig. Her som ellers

er man ikke ute etter idealstandarden, men

hva som alt i alt er forsvarlig vurdert etter en

objektiv norm.

Det er viktig å være oppmerksom på at

styremedlemmene vil kunne komme i erstatningsansvar

i forhold til tredjemenn utenfor

selskapet også for handlinger/unnlatelser

i den daglige ledelse. Man vil heller ikke

være ansvarsfri for beslutninger truffet etter

instruks fra generalforsamlingen. Styret har

det overordnede og selvstendige ansvar for

forvaltningen av selskapet og må herunder

vurdere om påleggene fra generalforsamlingen

er forsvarlige.

Selv om culpanormen i utgangspunktet er

objektiv, vil det ved ansvarsvurderingen

likevel måtte foretas en konkret, subjektiv

vurdering i forhold til det enkelte styremedlem

hvor spørsmålet er om det foreligger

noen relevante unnskyldningsgrunner som

tilsier at det likevel ikke er grunnlag for

erstatningsansvar. Her vil man sjelden vinne

gehør for anførsler om at man var ukjent med

lovverket(rettsvillfarelse), men det kan tenkes

at man etter omstendighetene vil kunne

slippe ansvar dersom man har basert sine

beslutninger på et uriktig faktum og ikke kan

bebreides for villfarelsen i så måte. Generelt

viser imidlertid rettspraksis at det også

er svært vanskelig å vinne frem med slike

argumenter.

økonomisk tap

Det er et absolutt vilkår for erstatningsansvar

at den ansvarsbetingende handlingen også

har medført et økonomisk tap for den som

mener seg skadelidt. Bevisbyrden for slikt

tap påhviler vedkommende.

årsakssammenheng

Selv om det konstateres at det foreligger et

økonomisk tap og at det er utvist ansvarsbetingende

aktivitet eller passivitet fra styrets


side, er det et absolutt vilkår for erstatning

at det også konstateres en adekvat årsakssammenheng

mellom det ansvarsbetingende

forholdet og tapet. Man sier gjerne at ansvaret

vil være utelukket dersom det ikke kan

dokumenteres at tapet ville vært unngått ved

en alternativ handling fra styrets side.

I denne forbindelse er det vesentlig at hvert

enkelt styremedlems ansvar må vurderes

individuelt. Ansvaret er personlig og man kan

ikke ilegges erstatningsansvar etter en kollektiv

vurdering av forhold i styret som sådant.

Dette medfører bl.a. at et styremedlem som

hovedregel ikke kan holdes ansvarlig for

beslutninger som fattes i styremøter man ikke

selv har deltatt i. Regelen er imidlertid ikke

absolutt og det vil kunne oppstå ansvar også

i slike tilfeller ved at uteblivelsen i seg selv

regnes som ansvarsbetingende.

Et styremedlem som møter og stemmer

mot den beslutning som senere viser seg å

medføre tap vil normalt være ansvarsfritt. I

juridisk teori har det imidlertid vært drøftet

om man også må fratre som styremedlem for

å gå helt fri av ansvar og her er svaret ikke

klart. Resonnementet bygger på en oppfatning

av at et styremedlem som stemmer mot

likevel medvirker til iverksettelse av vedtaket

ved sin fortsatte deltakelse i styret.

StrAFFANSvAr

Straffansvar er betinget av at styremedlemmet

har utvist ansvarsbetingende skyld.

Ansvar kan være aktuelt i forhold til overtredelse

av flere lovverk med særskilt sanksjonering,

særlig innen skatteretten. Vanligst

er imidlertid at spørsmålet oppstår ved

insolvenstilfelle i forhold til straffelovens §

284, som også vil kunne stå sentralt i forhold

til en parallell erstatningsvurdering.

StYrEANSvArEt S I D E 1 5

Bestemmelsen fastsetter at en skyldner

som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater

å begjære åpning av gjeldsforhandling eller

konkurs kan straffes dersom skyldneren er

insolvent, og unnlatelsen medfører at en

disposisjon eller et utlegg ikke kan omstøtes,

og dette forringer fordringshavernes

dekningsutsikt betydelig, eller skyldnerens

næringsvirksomhet klart går med tap og

skyldneren må innse at han ikke vil kunne gi

fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid.

Det er gjerne dette man omtaler som å ”drive

for kreditors regning”.

Straffansvaret er ikke absolutt. Unnlatelsen

av å begjære åpning av gjeldsforhandling

eller konkurs er likevel straffri dersom

skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere

som representerer en vesentlig

del av fordringsmassen med hensyn til både

beløp og antall.

StYrEANSvArSFOrSIKrINg

Konsekvensene av et styreansvar kan for det

økonomiskes vedkommende til en viss grad

avhjelpes ved tegning av styreansvarsforsikring.

Erfaringsmessig er imidlertid slike

forsikringer kostbare og vanskelige/umulige å

få tegnet i utsatte selskaper.

SluttKOmmENtArEr

Som det vil fremgå ovenfor er styredeltakelser

forbundet med en klar og ikke ubetydelig

risiko, uten at jeg av den grunn vil advare

mot vervene som sådanne. Det er imidlertid

svært viktig å være oppmerksom på de høyst

reelle plikter som følger med styredeltakelsen

og at man innretter seg deretter. Kravene

til styremedlemmenes profesjonalitet er

strenge og selv om man nok kommer langt

med å utvise sunn fornuft og forsiktighet er

dette neppe tilstrekkelig. Man må også være

i besittelse av et minimum av kompetanse for

å verge seg mot ansvar.


SIDE 16 SAmlIvSbruDD Og bArN

Solidaransvar for lønnsforpliktelser

Av advokat Anders hauger, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS

anders.hauger@eurojuris.no

Anders Hauger er ansatt som advokat i Svensson Nøkleby Advokatfirma

ANS i Drammen. Han arbeider der særlig med fagfeltene

offentlige anskaffelser, entreprise og arbeidsrett. Han har tidligere

arbeidet 9 år i KS Advokatene i Kommunesektorens interesse- og

arbeidsgiverorganisasjon, og har dermed erfaring både fra oppdragsgiver-/byggherresiden

og entreprenørsiden. I denne artikkelen

informerer Hauger om de kommende regler om solidaransvar for

lønnsforpliktelser som trer i kraft fra 01.01.2010.

INNlEDNINg

Fra 1. januar 2010 innføres nye regler om

solidaransvar for lønnsforpliktelser. Reglene

innføres i lov om allmenngjøring av tariffavtaler

og vil gjelde for de bransjer hvor det er

bestemt at tariffavtalene skal allmenngjøres.

Dette gjelder foreløpig først og fremst byggeog

anleggsbransjen og verftsindustrien.

Reglene blir gjeldende for kontrakter inngått

etter reglenes ikrafttredelse.

Reglene om solidaransvar, nedfelt i ny § 13

i lov om allmenngjøring av tariffavtaler, gjør

at leverandører og underleverandører som

setter ut arbeid eller leier inn arbeidstakere

er ansvarlige for utbetaling av lønn, overtidsbetaling

og feriepenger. Dette gjelder likevel

bare ubetalt lønn inntil det nivå som følger av

allmenngjøringsforskriftene og ferieloven. Er

det avtalt høyere lønn kan dette ikke kreves i

medhold av bestemmelsen.

Lønn skal utbetales med vanlig forskuddstrekk

og innberettes som lønn. Også

dette ansvaret ligger på den som utbetaler

etter solidaransvaret.

Kravet kan rettes mot enhver leverandør/

underleverandør i hele kontraktskjeden,

men ikke overfor sidestilte underleverandører.

Hver av leverandørene er etter regelen

ansvarlig for hele beløpet, og skal betale

kravet innen tre uker fra krav mottas. Det

er imidlertid som hovedregel mulig for den

som har betalt beløpet å kreve regress av de

øvrige ansvarlige.

For at et regressoppgjør skal gå så ryddig

som mulig er det god grunn til å inngå avtale

om fordeling av eventuelle krav etter reglene,

gjerne i forbindelse med inngåelse av kon-


trakt om utførelsen. Hvis det ikke foreligger

slik avtale vil utgangspunktet være at ansvaret

fordeles likt mellom de ansvarlige. Dette gir

ikke nødvendigvis et rettferdig resultat i de

konkrete tilfellene.

Oppdragsgivere er i utgangspunktet ikke omfattet

av regelen, til tross for at overskriften

på paragrafen lyder ”solidaransvar for oppdragsgivere”.

Oppdragsgivere kan imidlertid

bli ansvarlige gjennom forskrifter, ”dersom

særlige hensyn tilsier det”. Det er foreløpig

ingen planer om slike forskrifter.

Reglene skal først og fremst sikre at arbeidstakerne

får det lønnsnivå og de rettigheter

som allmenngjøringsloven er ment å gi dem.

Det antas at en viktig effekt av solidaransvaret

vil være at hele kontraktskjeden blir opptatt

av at det ikke leies inn eller engasjeres firmaer

der det ikke er klarlagt at lønns- og arbeidsforhold

er i tråd med regelverket.

Nærmere om hvem som blir ansvarlig

Solidaransvaret omfatter en entreprenør

eller leverandør som har påtatt seg å utføre

et oppdrag, og som benytter en eller flere

underleverandører/underentreprenører til å

utføre en del av oppdraget. Ansvaret gjelder

gjennom hele kjeden og gjelder både ved utsetting

av arbeid og innleie av arbeidstakere.

Det vil imidlertid ikke være solidaransvar for

leverandører av rene varer som skal anvendes

under byggearbeidene. Heller ikke prefabrikerte

moduler og lignende. Allmenngjøringsforskriften

avgrenser seg til arbeid utført på

byggeplass.

Byggherren blir ikke ansvarlig. Det betyr at

i de tilfeller en entreprenør bestemmer seg

for å føre opp et bygg for senere salg, og

anvender underentreprenører for ulike deler

av arbeidene, vil ansvaret utelukkende ligge

på underleverandørene. Hvis det bare foreligger

underentrepriser for ulike fag og direkte

SOlIDArANSvAr FOr løNNSFOrPlIKtElSEr S I D E 1 7

kontrakter med entreprenøren for disse, vil

reglene ikke få noen praktisk betydning.

Det må antas at byggherre/oppdragsgiver

kan bli medansvarlig for å dekke forpliktelsene

i en regressomgang på grunnlag av

kontrakt og/eller skyld-ansvar. Dette kan

særlig være aktuelt der underentreprenøren

er tiltransportert av byggherre til general-/

hovedentreprenør. Den enkelte arbeidstaker

vil imidlertid ikke kunne kreve byggherren

direkte.

hva blir man ansvarlig for?

Allmenngjøringsloven med forskrifter

fastsetter minimumslønn. Dersom det ikke

utbetales lønn, eller lønnen er under det

fastsatte nivået, kan arbeidstakeren kreve det

gjenværende. Det antas at det kan oppstå en

rekke saker der arbeidsgiver hevder at lønn

er utbetalt i samsvar med minimumslønn,

mens arbeidstaker på sin side hevder at trekk

for for eksempel husleie ikke er reelt, og at

lønnen dermed er lavere enn minimumslønnen.

Også i slike tilfeller må solidaransvarlig ta

stilling til kravets rettmessighet innen tre uker.

I tillegg til lønn opp til minimumsnivå er solidaransvarlig

ansvarlig for overtidstillegg i tråd

med tariffavtale. Dette er for byggearbeider

satt til 50 % av timesatsen for arbeid utover

ordinær arbeidstid. For arbeid utover ordinær

arbeidstid i tidsrommet mellom kl. 21.00

og kl. 06.00 og på søndager og helligdager

skal det betales et tillegg på 100 % av timesatsen.

Dette er mer enn det arbeidsmiljøloven

gir rett til.

For de ovenstående rettigheter er ansvaret

begrenset til lønn og overtidstillegg som

har forfalt de siste tre måneder før kravet

fremsettes. Det er grunn til å peke på at dette

gir en viktig avgrensning i forhold til kravets

størrelse, men at denne bare vil være funksjonell

der den eller de som blir møtt med et


SIDE 18 SOlIDArANSvAr FOr løNNSFOrPlIKtElSEr

krav i medhold av solidaransvaret sørger for

at den arbeidsgiver som ikke betaler lønn og/

eller overtid enten tas ut av kontraktskjeden,

eller avskjæres fra å motta betaling for de ikke

betalte arbeidene. For å sikre oppfølging av

dette er det satt krav om at den som mottar

ett krav skal varsle øvrige ansvarlige leverandører

skriftlig innen to uker.

Når det gjelder feriepenger vil kravet overfor

solidaransvarlige også måtte kreves innen tre

måneder etter forfallsdato etter ferieloven.

Forfallstidspunktet vil imidlertid normal være

midt i året etter at feriepengene er opptjent.

Hvis det i tillegg kreves feriepenger for det

aktuelle året vil det teoretisk være mulig å bli

ansvarlig for feriepenger for omtrent ett år og

ni måneder. Ferieloven blir endret slik at forfallstidspunktet

for feriepenger det aktuelle

året fremskyndes til når krav fremsettes.

Det er utelukkende feriepenger for det

konkrete oppdraget som kan kreves av de

solidaransvarlige. Det er også bare feriepenger

etter ferieloven som kan kreves, slik at det

ikke spiller noen rolle om det for eksempel er

avtalt 5 ukers ferie. Det er i tillegg bare kreves

feriepenger opptjent ut i fra lønnsnivået i

allmenngjøringsforskriften. Eventuelt overskytende

kan ikke kreves fra en solidaransvarlig.

Det kan imidlertid dreie seg om betydelige

beløp, da også feriepenger for overtid må

dekkes.

Det er en forutsetning for solidaransvar for

feriepenger at også lønnen er misligholdt.

hva innebærer solidaransvar?

De solidaransvarlige hefter på samme måte

som en selvskyldnerkausjonist overfor

arbeidstaker. Dette vil si at arbeidstaker ikke

behøver å fremvise at han/hun forgjeves har

forsøkt å få pengene fra arbeidsgiver.

Den som krever utbetaling etter solidaransvaret

må på vanlig måte sannsynliggjøre sitt

krav. Både eksistensen, størrelsen, at det er

forfalt og at det ikke er utbetalt fra arbeidsgiver

eller andre solidaransvarlige. Arbeidstaker

kan rette kravet mot en eller flere ansvarlige

etter regelen mot solidaransvar, og det forutsettes

at de solidaransvarlige sikrer at det ikke

skjer utbetaling av samme krav fra flere.

Dersom de solidaransvarlige ikke anser det

for bevist at det eksisterer et lønnskrav, eller

at det bare delvis er bevist, kan de solidaransvarlige

la være å utbetale etter kravet.

De risikerer dog at kravet forfølges og at de

blir ansvarlige også for renter for forsinket

betaling.

Nekter de solidaransvarlige å utbetale i

henhold til kravet må sak reises av den som

krever utbetalingen etter alminnelige regler.

unntak for illojal anvendelse av

regelverket

Det er fastsatt i regelen at den ikke gir rett til

utbetaling når arbeidstaker før arbeidet startet

var klar over at arbeidsgiver ikke hadde

planer om å betale for arbeidet selv, men

ønsket å anvende reglene for solidaransvar til

å skyve ansvaret over på andre.

Særlig om konkurs

Solidaransvaret avgrenses mot de tilfeller der

det er åpnet konkurs hos arbeidsgiver. I slike

tilfeller kan arbeidstakeren rette krav mot

statens lønnsgarantiordning etter lønnsgarantiregelverket,

og solidaransvar er dermed

unødvendig. Retten til å kreve lønnsgaranti

fra den norske ordningen gjelder også for

arbeidstakere som er utsendt til Norge fra en

virksomhet som er etablert i annet EØS-land.

Det betyr at dersom det er åpnet konkurs

hos arbeidsgiver må arbeidstakeren rette alle


krav på lønn- og feriepenger som på dette

tidspunktet ikke er dekket verken av arbeidsgiver

eller eventuell solidaransvarlig, mot den

statlige lønnsgarantiordningen. Arbeidstaker

kan med andre ord ikke velge om kravet skal

rettes mot lønnsgarantiordningen eller en

solidaransvarlig.

I utgangspunktet er det et vilkår for lønnsgarantidekning

at lønnskravet ikke har forfalt til

betaling mer enn fire måneder før fristdagen.

Lønnskrav som har forfalt til betaling lenger

tilbake kan imidlertid være dekningsberettigede

dersom arbeidstakeren uten «ugrunnet

opphold» enten har søkt fordringen inndrevet

eller har tatt skritt som nevnt i konkursloven §

63 for å få åpnet konkurs, jf. dekningsloven §

9-3 andre ledd.

Ifølge forarbeidene til reglene om solidaransvar

må arbeidstaker fremme krav overfor

solidaransvarlig senest tre måneder etter at

lønnskravet forfalt. Videre vil den solidaransvarlige

få en frist på tre uker til å betale

ut arbeidstakers krav. Dersom arbeidsgiver

i mellomtiden går konkurs, legger departementet

til grunn at et opphold i inndrivelsesprosessen

som skyldes at arbeidstaker retter

lønnskravet sitt mot den solidaransvarlige i

henhold til reglene om solidaransvar, må anses

for å være et grunnet opphold i forhold til

dekningslovens regler. Dermed vil lønnsgarantikravet

være i behold.

Konkurs hos arbeidsgiver der solidaransvarlig

har utbetalt lønn etter

solidaransvar

En solidaransvarlig som har innfridd arbeidstakerens

lønnskrav i henhold til forslaget om

solidaransvar, vil etter de alminnelige konkursreglene

kunne tre inn i arbeidstakerens

krav mot konkursboet, jf. dekningsloven § 9-5

andre ledd om overdragelse av fortrinnsberettigede

fordringer. Ved innfrielse av en fortrinnsberettiget

fordring, går fortrinnsretten

ifølge dekningsloven over på det regresskrav

SOlIDArANSvAr FOr løNNSFOrPlIKtElSEr S I D E 1 9

som innfrieren har. Bestemmelsen må tolkes

slik at solidaransvarliges regresskrav mot

arbeidsgiver som hoveddebitor, vil inneha de

samme fordeler som arbeidstakerens krav

ville hatt i boet. Etter dekningsloven § 9-3 nr.

1 er fordringer på lønn eller annet arbeidsvederlag

fortrinnsberettigede fordringer av

første klasse.

Arbeidstaker må fremme krav overfor solidaransvarlig

senest tre måneder etter lønnens

forfallstidspunkt. Deretter har den solidaransvarlige

en frist på tre uker til å utbetale

lønnskravet. Hvis de omtalte fristene benyttes

fullt ut, medfører det at forfallstiden til kravet

den solidaransvarlige har overtatt vil ligge

lenger tilbake enn fire måneder før fristdagen,

dersom arbeidsgiver går konkurs senere enn

en uke etter at den solidaransvarlige utbetalte

lønnen. Forarbeidene legger til grunn at tiden

som medgår til utbetaling av lønn i henhold til

reglene om solidaransvar må betraktes som

et grunnet opphold i inndrivelsesprosessen

i regressomgangen mellom solidaransvarlig

og lønnsgarantiordningen. Det kan i imidlertid

være grunn til å understreke at kravet til

aktivitet etter dekningsloven § 9-3 andre ledd

også vil gjelde for innfriende solidaransvarlig.

Oppsummering og forslag til tiltak

Reglene om solidaransvar gir risiko for å bli

belastet med økonomisk ansvar for andre aktørers

manglende oppfyllelse av rettigheter til

sine ansatte eller innleide. Formålet er å øke

kontraktskjedens fokus på såkalt sosial dumping,

og slik at de ulike aktørene må passe på

hverandre. Jeg antar at fokuset og tiltakene

for å unngå å komme i ansvar vil ha langt

større betydning enn de faktiske kravene som

vil framsettes etter regelen.

Foruten å regulere ansvarsforholdene og den

økonomiske belastningen mellom de ulike

ledd i kontraktskjeden antas følgende tiltak

som hensiktsmessige:


SIDE 20 SOlIDArANSvAr FOr løNNSFOrPlIKtElSEr

• Øke omfanget av garantier, slik at et eventuelt

kontraktsansvar kan være sikret og ikke

utgjøre en risiko.

• Bruke kontraktsbestemmelser som tydeliggjør

ansvaret for å følge allmenngjøringsloven

med forskrifter.

• Bruke kontraktsbestemmelser som gir økonomiske

sanksjoner for kontraktsbrudd som

innebærer brudd på allmenngjøringsloven

med forskrifter.

• Innføre kontraktsbestemmelser som gir

rett og plikt til å føre tilsyn og kontroll med

underliggende kontraktsparter.

• Innføre kvalitetssikringssystemer og dokumentasjonskrav

som sikrer at allmenngjøringsloven

med forskrifter er holdt før fullt oppgjør

finner sted.


SIDE 21 øKONOmISK SAmlIvSbruDD OPPgjør Og bArN EttEr ENDt SAmbOErFOrhOlD

Sikring av krav ved tilbakeholdsrett

Av advokat Steinar Fagerholt, Advokatfirmaet Eurojuris harstad AS

steinar.fagerholt@eurojuris.no

Steinar Fagerholt er advokat og partner i Advokatfirmaet Eurojuris Harstad

AS. Han har jobbet i firmaet siden 1987, og har bred erfaring fra bl.a.

konkursbobehandling, arv og skifte, fast eiendoms rettsforhold, kontraktsrett

og forvaltningsrett. Fagerholt er medlem i faggruppen “Insolvens” i

Eurojuris Norge.

I denne artikkelen redegjør Fagerholt for hvordan en tjenesteyter kan

sikre sitt pengekrav ved bruk av tilbakeholdsrett i en formuesgjenstand.

En kreditor kan holde tilbake en formuesgjenstand,

for eksempel en båt eller en bil som

tilhører en annen, som sikkerhet for et pengekrav

når det er naturlig sammenheng mellom

kravet og etableringen av besittelsen. Dette er

i utgangspunktet et ulovfestet prinsipp, men

det finnes innenfor lovverket enkelte bestemmelser

hvor prinsippet er lovfestet. Sjølovens

§ 54 har regler om tilbakeholdsrett for et

båtverksteds tilbakeholdsrett for sikring av

oppgjør for bygging eller reparasjon av båter.

Bestemmelsen har følgende ordlyd:

Den som bygger eller reparerer et skip,

kan utøve tilbakeholdsrett i skipet til sikring

av sin fordring i anledning av byggingen

eller reparasjonen så lenge denne fortsatt

har skipet i sin besittelse.

Tilbakeholdsretten står tilbake for sjøpante

rett i skipet, men går foran annen rett og

andre heftelser i skipet.

I håndverkstjenesteloven er det i § 46 en tilsvarende

bestemmelse for en tjenesteyter som

utfører reparasjoner, vedlikehold, installasjoner,

ombygginger m.m. for en forbruker.

Denne bestemmelsen har følgende ordlyd:

Gjelder tjenesten en ting som er overgitt til

eller som ellers er hos tjenesteyteren, og

betaler forbrukeren ikke i rett tid det tjenes

teyteren kan kreve etter oppdraget, kan

tjenesteyteren holde tingen tilbake inntil

forbrukeren betaler eller stiller sikkerhet for

kravet.

Tilbakeholdsretten etter håndverkstjenesteloven

gjelder for løsøreting.

Forutsetningen for tilbakeholdsretten er at

det forligger en lovlig besittelse i forbindelse

med det avtalte arbeid.


SIDE 22 SIKrINg Av KrAv vED tIlbAKEhOlDSrEtt

Det betyr at det må være konneksitet mellom

kravet og grunnlaget for at gjenstanden er i

kreditors besittelse. Det må være en naturlig

sammenheng mellom forholdene. Et typisk

eksempel er at bilverkstedet holder tilbake

bilen det har utført reparasjonsarbeid på

som sikkerhet for reparasjonsomkostningene.

Verkstedet kan ikke utøve tilbakeholdsrett i

noen annen gjenstand enn den som det er

utført arbeid på.

Verkstedet kan heller ikke etter at bilen er

utlevert til bileieren, hente bilen tilbake etter at

den er utlevert bileieren.

Tilsvarende vil båtverkstedet miste tilbakeholdsretten

når båten har gått fra kaien.

For å opprettholde tilbakeholdsretten, er

det viktig at man holder båten på verkstedet

og ikke på noe tidspunkt gir slipp på den før

regningen er betalt. Hvis man først har sluppet

båten, har man ikke lenger noen tilbakeholdsrett.

Tilbakeholdsretten kan ikke reetableres

etterpå ved f.eks. å hente båten tilbake. Det vil

bli å betrakte som ulovlig selvtekt.

Det gjelder i utgangspunktet ingen begrensninger

for hvor stort kravet er i forhold til

gjenstandens verdi. Tilbakeholdsrett kan f.eks.

utøves i en båt verdt flere millioner kroner

for et krav på kun et par tusen. Men dersom

det tilbakeholdte kan deles opp slik at de

enkelte deler beholder sin verdi, kan man som

hovedregel ikke holde tilbake mer enn det

som behøves for å gi tilstrekkelig sikkerhet for

kravet.

Utøvelse av tilbakeholdsretten i ren sjikanehensikt

må anses ulovlig.

Det kan være noe usikkert hvor grensen for

sjølovens begrep ”reparasjon” går i relasjon til

vedlikeholdsarbeid. Men det må være ganske

opplagt at også arbeid med avdekking av

skade forut for reparasjon, må gå inn under

reparasjonsarbeid.

Tilbakeholdsretten gir i utgangspunktet ingen

salgsrett, jf. dog nedenfor om muligheter for

salg. Det gir heller ingen panterett, men er i

første rekke et pressmiddel overfor debitor

for å få debitor til å betale for byggingen/reparasjonen.

Selv om tilbakeholdsretten ikke gir

noen panterett i gjenstanden, vil det pressmiddel

som tilbakeholdsretten representerer, som

oftest være meget virkningsfull og i praksis

langt mer effektiv enn en panterett i tingen.

Selv om tilbakeholdsretten ikke gir noen

panterett, vil det at man har etablert lovlig

tilbakeholdsrett, gjøre at man i praksis får

oppgjør foran alle andre rettighetshavere i

gjenstanden. Man har altså gjennom tilbakeholdsretten

sikret sitt krav tilsvarende verdien

av gjenstanden.

Ved tvangssalg av gjenstanden vil det krav som

er lovlig sikret gjennom tilbakeholdsrett, bli

dekket først. Andre panthavere vil måtte stå

tilbake for dette kravet. Det eneste som går

foran tilbakeholdsretten i båt, er sjøpantekrav.

Det vil si uoppgjorte hyrekrav, krav på

havneavgifter etc. Det er definert i sjøl. § 51

hva sjøpanteretten omfatter.

Tilbakeholdsretten har rettsvern i forhold til

debitors konkursbo for kreditors krav med

renter.

Den som utøver tilbakeholdsrett, har visse

plikter til å dra omsorg for gjenstanden. Han

må sørge for at gjenstanden blir beskyttet mot

uvedkommende f.eks. ved innlåsing. Han må

også sørge for at gjenstanden ikke blir skadet

som følge av værforhold, frost eller lignende.

Han kan bli erstatningsansvarlig for skade hvis

han i forbindelse med utøvelse av sin tilbakeholdsrett

har opptrådt uaktsomt og gjenstanden

som følge av det er blitt skadet.

Omkostningene han blir påført som følge av

omsorgsforpliktelsene, kan han kreve erstattet

av eieren. Krav på å få dekket disse omkostningene

er sikret gjennom tilbakeholdsretten på


samme måte som hovedkravet.

Tilbakeholdsretten foreldes ikke. Selv om

kravet som tilbakeholdsretten skal sikre er

foreldet, vil kravet likevel fortsatt bestå i kraft

av tilbakeholdsretten.

Som utgangspunkt har kreditor ikke rett til å

selge gjenstanden. Som regel vil det pressmiddel

som tilbakeholdsretten representerer,

foranledige oppgjør fra debitor. Det vil da ikke

være noe behov for rettighetshaveren etter

tilbakeholdsretten å få solgt gjenstanden.

Men i særlige tilfelle er det likevel anledning

til for rettighetshaveren etter tilbakeholdsretten

å foreta salg av gjenstanden. Hvis f.eks.

verkstedet er blitt sittende med båten i lang

tid, og omkostningene ved dette begynner å

bli betydelige, kan salg være lovlig. En konkret

rimelighetsvurdering i slike tilfeller vil være

avgjørende. Før et eventuelt salg må imidlertid

eieren varsles, slik at han gis en siste sjanse til å

gjøre opp sitt utestående hos den som utøver

tilbakeholdsrett.

Eier av gjenstanden kan kreve gjenstanden

frigitt mot å stille bankgaranti for kravet. Dette

kan også skje hvis kravet er omtvistet. Det kan

da stilles bankgaranti. Denne utløses under

forutsetning av at verkstedet i en etterfølgende

rettstvist får medhold i det underliggende

kravet.

SIKrINg Av KrAv vED tIlbAKEhOlDSrEtt S I D E 2 3


OFFENtlIgE ANSKAFFElSEr – KvAlIFIKASjONSKrAv Og tIlDElINgSKrItErIEr S I D E 2 4

Avbestilling i entrepriseforhold

Av advokat Petter holmen, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS

petter.holmen@eurojuris.no

Petter Holmen er partner i Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i

Drammen. Han har erfaring fra eiendomsutvikling, og har jobbet som

advokat siden 1997 med hovedvekt på entrepriserett og plan og bygningsrett.

Holmen er medlem i faggruppen ”Fast eiendom / bygg &

entreprise” i Eurojuris Norge.

I denne artikkelen presenteres en oversikt over rettigheter og plikter

ved avbestilling innen entrepriseretten.

I. INNlEDNINg

De færreste byggeprosjekter blir gjennomført

fullt ut i samsvar med partenes opprinnelige

avtale. Underveis i en utbygging oppstår

det gjerne avvik enten fordi utbygger vil ha

endringer, eller fordi entreprenøren møter

på forhold som ikke har vært hensyntatt ved

kontraktsinngåelsen.

Regler for håndtering av avvik finnes både

i situasjoner hvor utbygger er forbruker, og

hvor utbygger er profesjonell. I det første

tilfelle er forholdene regulert i bustadoppføringslova,

i det andre tilfellet gjerne i forskjellige

varianter av Norsk Standard.

Ett særlig aktuelt tema i tider med økonomisk

nedgang, er spørsmålet om rett til hel eller

delvis avbestilling av kontraktsfestede leveranser.

Avbestilling er en ensidig rettighet for

byggherre til å bestemme at han ikke vil ha

de kontraherte arbeidene utført.

Hovedtrekkene i avbestillingsretten vil bli

behandlet i artikkelen.

I I. FOrbruKErFOrhOlD

I forbrukerforhold er retten til avbestilling

regulert i bustadoppføringslova (bfl.) kapittel

VI.

For det første er det i § 52, 1. ledd slått fast

at forbruker har rett til å avbestille hele eller

deler av ytelsen før overtakelse. Avbestilling

krever ingen begrunnelse.

Grensen mellom delvis avbestilling og endringer

er glidende. Dersom det i kontrakten

er avtalt at forbruker ikke kan kreve endringer

som reduserer vederlaget med mer enn

15% (jfr. bfl. § 9, 3. ledd), må reduksjoner som

overstiger 15% regnes som en delvis avbestilling.

I bfl. skilles det mellom avbestilling hvor

avtalen omfatter rett til grunn (tomten) og


avbestilling hvor avtalen kun omfatter bebyggelsen.

Hvor avtalen bare omfatter oppføring av

bygning, skal forbruker ved avbestilling

betale vederlag for utført arbeid og innbygde

materialer. I tillegg kan entreprenøren kreve

erstatning for økonomisk tap, herunder

erstatning for tapt fortjeneste. Erstatning er

betinget av at entreprenøren kan godtgjøre

at han ikke har mulighet til å oppnå en

tilsvarende fortjeneste på et annet oppdrag.

Erstatning er videre betinget av at avbestillingen

ikke skyldes at forbruker ikke nyttiggjøre

seg huset eller betale for ytelsen fordi det

har oppstått en hindring som ligger utenfor

forbrukerens kontroll og det fra forbrukerens

side ikke var rimelig å forutse at hindringen

på avtaletiden. Eksempler på slike hindringer

kan f.eks. være dødsfall, skilsmisse eller

andre personlige forhold. I slike tilfeller vil

entreprenøren kun få dekket vederlaget for

utført arbeid og materialer.

Dersom avtalen omfatter både hus og grunn,

følger det av bfl. § 53 at de særlige reglene

om avbestilling ved hindringer ikke gjelder.

Det er naturlig nok heller ikke aktuelt

for forbruker å betale for utført arbeid og

materialer, i og med at det ved avtaler om

hus og grunn vil være entreprenøren som

er eier frem til ferdigstillelse og overtakelse.

I slike tilfeller vil avbestilling medføre at

entreprenøren kan kreve erstatning for sitt

økonomiske tap innenfor det som forbrukeren

med rimelighet kunne påregne som

følge av avbestillingen. Entreprenøren har i

slikt tilfelle plikt til å redusere forbrukers tap,

normalt ved å videreselge boligen til høyest

mulig pris.

I enkelte kontrakter som gjelder prosjekterte

nye boliger, er det ikke uvanlig at det i stedet

for erstatningsansvar ved avbestilling er

avtalt et avbestillingsgebyr. Slike klausuler er

lovlige etter bfl. § 54. Det avtalte gebyret kan

AvbEStIllINg I ENtrEPrISEFOrhOlD S I D E 2 5

reduseres dersom avbestilling skjer på grunn

av slike hindringer som er nevnt foran.

Det kan også skje at utbygger vil kreve en

høyere erstatning enn det avtalte avbestillingsgebyret

fordi det faktiske tapet er

høyere. I en dom fra Oslo Tingrett av 19. mai

2009 ble det slått fast at avbestillingsgebyr

på kr 100 000,- ikke fremsto som rimelig i

forhold til utbyggers faktiske tap. Retten kom

til at kjøper måtte betale erstatning lik utbyggers

fulle tap på kr. 929 000,-.

I forbrukerforhold kan det ikke avtales vilkår

som stiller forbruker dårligere enn det som

følger av loven.

Etter at tvist er oppstått, kan partene imidlertid

gjøre forliksavtaler, og da kan forbrukeren

akseptere vilkår i forliket som stiller ham

dårligere enn det som ville følge av loven.

III. PrOFESjONEllE ENtrEPrISE-

KONtrAKtEr

Mellom profesjonelle aktører vil avbestillingsretten

normalt være nedfelt ved bruk

av Norsk Standard. Aktuelle standarder

vil være NS 8405 eller NS 8406 for rene

utførelsesentrepriser og NS 3431 for totalentrepriser.

De nevnte standarder har alle bestemmelser

om byggherres rett til avbestilling. I de nye

utførelsesentreprisestandardene er det

uttrykkelig nevnt at avbestillingsreglene kun

kommer til anvendelse dersom det avbestilte

arbeidet utgjør mer enn 15% av kontraktssummen.

Avbestilling av arbeider under 15%

skal behandles som endringer.

Selv om dette ikke fremgår tilsvarende i

bestemmelsene for totalentreprise, må 15%

grensen anses som retningsgivende også her.


SIDE 26 AvbEStIllINg I ENtrEPrISEFOrhOlD

Grensen på 15% vil være av stor betydning

for byggherre, da erstatning til entreprenøren

kun blir aktuelt dersom netto endringer

utgjør mer enn 15%. Dette innebærer at man

i mange tilfeller først i sluttoppgjøret kan slå

fast om entreprenøren har rett til erstatning.

En våken byggherre bør ha fokus på dette,

slik at han ved eventuell delvis avbestilling

om mulig holder seg innenfor nevnte ramme

for å unngå erstatningskrav fra entreprenøren.

Avbestilling fra byggherre må fremsettes

skriftlig ”i så god tid som mulig”. Bruk av

epost anses som tilstrekkelig dersom det i

kontrakten er avtalt bruk av elektronisk kommunikasjon.

Dersom avbestilling fra byggherre rammer

underentreprenører eller leverandører, følger

det av bestemmelser i standardene at byggherre

plikter å betale avbestillingserstatning

til entreprenøren dersom entreprenøren som

følge av endringen plikter å betale erstatning

til underentreprenøren eller leverandøren.

Det gjelder ingen prosentgrense i dette

tilfelle, hvilket er naturlig. En avbestilling av

en mindre leveranse eller utførelse overfor

hovedentreprenør kan gjerne innebære at

hele leverandørens eller underentreprenørens

ytelse faller bort. Det kan også tenkes

at en endring bestilt av byggherre medfører

netto økning overfor hovedentreprenør

mens en underentreprise faller bort, f. eks.

dersom det besluttes å bytte leverandør av

bygningsdeler.

Iv. ErStAtNINgSOPPgjør

Det er entreprenørens økonomiske tap

som skal erstattes ved avbestilling. Entreprenøren

skal stilles som om prosjektet ble

gjennomført som forutsatt. Bestemmelsene

om erstatning ved avbestilling er tolket slik at

tapsberegningen skal omfatte både direkte

og indirekte tap.

Tapet skal i utgangspunktet omfatte fortjenestetapet

i det aktuelle prosjekt, samt

entreprenørens generalomkostninger til

administrasjon, tilbudsberegning og andre

kostnader forbundet med den generelle drift.

Når det gjelder fortjenestetapet, vil normalt

prosjektregnskapet for det aktuelle prosjekt

gi et godt grunnlag for å beregne tapet ved

avbestillingen. Dersom det ikke er mulig å

dokumentere tapet i det konkrete prosjektet,

kan det være aktuelt å foreta en beregning

basert på erfaringstall fra dekningsbidrag i

tidligere sammenlignbare prosjekter. I rettspraksis

er gitt erstatning basert på gjennomsnittlig

dekningsbidrag over en periode.

Entreprenøren har bevisbyrden for tapet, og

han har tapsbegrensningsplikt. I tapsbegrensningsplikten

kan det inngå at han kan

ha plikt til å permittere ansatte. Kostnader

til omdisponering av arbeidsstaben kan imidlertid

inngå i tapet. Dersom entreprenøren

ved avbestilling får frigitt ressurser som kan

nyttes i andre like lønnsomme prosjekter, og

disse prosjektene blir utført, kan det medføre

at det ikke kan konstateres tap.


Permittering

Av advokat thomas benson, Advokatfirma holm og benson ANS

thomas.benson@eurojuris.no

Thomas Benson er advokat og partner i advokatfirmaet Holm og

Benson ANS i Bodø hvor en stor del av hans praksis er knyttet til

arbeidsrett. Thomas Benson er også forfatter av Arbeidsrettsboka,

og har i en årrekke vært foreleser og sensor i arbeidsrett ved Høgskolen

i Bodø og nå også ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Advokat

Benson er leder av faggruppen Arbeidsrett i Eurojuris Norge. Han

er også styremedlem i Jurismus International.

1. INNlEDNINg

Permittering er et midlertidig opphør av

arbeidsforholdet på grunn av virksomhetens

forhold.

Arbeidsgivers rett til permittering av arbeidstakere

er ikke lovfestet.

Dersom virksomheten er bundet av en tariffavtale,

vil det være tariffavtalen som regulerer

arbeidsgivers adgang til permittering.

Dersom virksomheten ikke er bundet av

tariffavtale er det lagt til grunn i rettspraksis

at det er en viss rett til å permittere i arbeidsforhold.

Retten til å permittere er hjemlet i

sedvanerett, og adgangen gjelder dermed

generelt. Det vil også ved vurderingen av

permitteringsadgangen være naturlig å se

hen til den tariffavtalen som arbeidsgiveren

kunne ha vært bundet av dersom tariffavtale

var inngått.

Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i reglene

i Hovedavtalen LO-NHO 2006-2009,

heretter benevnt Hovedavtalen. De andre

tariffavtalene har tilsvarende regler, men det

kan være avvik i de andre tariffavtalene.

Det er noen spesielle regler for permittering

ved arbeidskamp. De vil ikke bli behandlet i

denne artikkelen.

2. vIlKårENE FOr PErmIttErINg

Permitteringen kan kun forestas når saklig

grunn gjør det nødvendig for bedriften, jf.

Hovedavtalens § 8-1.

Eksempler på saklig grunn kan være ordremangel,

vareopptelling, reparasjoner og

ominnredning av arbeidslokalene av en slik

art og omfang at produksjonen helt eller

delvis må innstilles.


SIDE 28 PErmIttErINg

Tilsvarende kan permittering være aktuelt

dersom det har inntruffet uforutsette

omstendigheter som brann, strømbrudd,

naturkatastrofer o.l. Også streik i annen

bedrift kan etter omstendighetene være en

slik uforutsett hending.

Verken Hovedavtalen eller rettspraksis setter

noen bestemt grense for hvor lenge permitteringen

kan vare. Det er likevel en forutsetning

for permittering ut over seks måneder at

partene er enige om at det fortsatt foreligger

saklig grunn, jf. Hovedavtalen § 8-1, nr. 2.

Permittering er i motsetning til oppsigelse et

midlertidig tiltak som forutsetter at arbeidstakerne

vil bli gjeninntatt i arbeid.

Permittering skal kun brukes der man har et

midlertidig behov for redusert arbeidskraft.

Dersom det ikke foreligger et midlertidig

behov må arbeidsgiver vurdere om det er

grunnlag for oppsigelse, jf. aml. § 15-7.

Arbeidsgiver må også fortløpende vurdere

om vilkårene for fortsatt permittering er

tilstede.

3. FrEmgANgSmåtEN vED PErmIttErINg

For å sikre en forsvarlig og rettmessig permittering

er det viktig med planlegging. Et godt

samarbeid med de tillistvalgte er helt avgjørende

for å sikre en vellykket permittering.

Før permittering iverksettes må arbeidsgiver

ha foretatt de nødvendige vurderinger av

behovet for permittering.

Det er også nødvendig å dokumentere at

permittering er nødvendig. Dette må gjøres

gjennom å fremlegge regnskapstall eller

annen dokumentasjon som kan bekrefte at

permittering er nødvendig.

Hovedavtalen inneholder regler for fremgangsmåten

ved permittering.

Selv om virksomheten ikke er bundet av

tariffavtale bør disse reglene følges. Virksomheten

vil da være best sikret mot et eventuelt

søksmål fra arbeidstakerne.

1. Kollektiv drøftingsplikt

Før permitteringsvarslet sendes ut skal det

konfereres med de tillitsvalgte, jf. Hovedavtalen

§ 8-2.

Arbeidsgiver må derfor drøfte permitteringen,

før permitteringen iverksettes.

Før lengre permittering iverksettes, bør bedriften

som et alternativ vurdere yrkesfaglig

kompetansehevende tiltak etter bedriftens

behov som kan styrke bedriftens konkurransesituasjon,

jf. Hovedavtalen § 8-2, 2.

punktum

Kriteriene for utvelgelse av hvem som skal

permitteres bør også drøftes. Dersom

partene likevel ikke kommer til enighet om

kriteriene for utvelgelse er det arbeidsgiver

som treffer den endelige beslutningen i kraft

av styringsretten.

Det skal settes opp protokoll som undertegnes

av partene, jf. Hovedavtalen § 8-2, 3.

punktum. Protokollen bør skrives forløpende

og underskrives av begge parter før en forlater

drøftingsmøtet. En unngår da etterfølgende

uenighet om standpunkter og anførsler

som ble gjort gjeldende mellom partene.

2. utvelgelse av arbeidstakere

Ved utvelgelse av arbeidstakere kan ansien-


nitet fravikes ved permittering når det foreligger

saklig grunn, jf. Hovedavtalens § 8-1, nr. 3.

Det må imidlertid bemerkes at ansiennitetshensynet

har mindre vekt ved permittering

enn ved oppsigelse. Det kan ikke stilles de

samme krav til saklighetsvurderingen ved

permittering som ved oppsigelse. Dette på

grunn av at permittering i motsetning til oppsigelse

er et midlertidig tiltak som forutsetter

at arbeidstakerne vil bli gjeninntatt i arbeid.

Ved vurdering av om det er saklig grunn

for å fravike ansiennitet, vil faglige kvalifikasjoner,

sosiale og andre hensyn, så vel som

ansettelsestid og ansiennitetsforskjeller være

momenter av betydning.

Jeg mener at det er saklig grunn til å

fravike ansiennitet, dersom arbeidsgiver

har redusert behov for utførelse av en type

arbeidsoppgaver, men fortsatt har behov for

utførelse av en annen type arbeidsoppgave.

Eksempelvis må en avis kunne beholde

journalistene og fotografene, men permittere

administrative arbeidstakere. Dersom

arbeidsgiver ikke skulle ha en slik rett, vil det

kunne føre til at arbeidsgiver må permittere

arbeidskraft innenfor et fagfelt som vedkommende

har bruk for, mens det er overskudd

på arbeidskraft innenfor et annet fagfelt.

3. 14 dagers skriftlig varsel

Permittering gis med 14 dagers skriftlig varsel

til hver enkelt arbeidstaker. Varselet gjelder

fra arbeidstidens slutt den dagen det gis, jf.

Hovedavtalen § 8-3, nr. 1 og 3.

Permittering kan derfor først iverksettes 14

dager etter at arbeidstakerne har mottatt

skriftlig varsel om permitteringen.

Varselet skal også angi permitteringstidens

sannsynlige lengde. Er det ikke mulig, skal

fortsatt permittering drøftes med de tillitsvalgte

senest innen 1 måned og deretter hver

måned hvis man ikke blir enige om noe annet.

Det skal herunder fortløpende vurderes om

vilkårene for permittering er tilstede eller om

det må gjennomføres oppsigelser, jf. Hovedavtalen

§ 8-4, nr. 3.

4. vIrKNINgENE Av

PErmIttErINg

Arbeidstaker har krav på lønn fra arbeidsgiver

i fem arbeidsdager etter at permitteringen

er iverksatt, jf. permitteringslønnsloven

§ 3.

Deretter vil arbeidstakeren ha krav på dagpenger,

i medhold av folketrygdlovens § 4-7.

Arbeidsgivers lønnsplikt gjeninntrer imidlertid

dersom arbeidstakerne i løpet av de

siste 18 måneder har vært helt eller delvis

permittert uten lønn i 52 uker til sammen, jf.

permitteringslønnsloven § 3 og forskrift av 14.

desember 2005, nr. 1486.

5. OPPSIgElSE uNDEr

PErmIttErINg

PErmIttErINg SIDE 29

1. Arbeidsgivers oppsigelse: ikke

arbeidsplikt - nytt arbeid

Dersom arbeidsgiver bringer arbeidsforholdet

til opphør i permitteringstiden har ikke

arbeidstakere som i mellomtiden har fått seg

nytt arbeid arbeidsplikt, jf. Hovedavtalen §

8-6, nr. 2. Arbeidsgiver har da heller ingen

lønnsplikt for arbeidstakeren i oppsigelsestiden.

2. Arbeidstakers oppsigelse: ikke

arbeidsplikt – permittert mer enn 3

måneder


SIDE 30 PErmIttErINg

Arbeidstaker som er permittert uten lønn

har en kortere oppsigelsesfrist enn andre

arbeidstakere. Oppsigelsesfristen er 14 dager

regnet fra den dag oppsigelsen blir mottatt

av arbeidsgiver, jf. aml. § 15-3, nr. 9.

Dersom arbeidstakere har vært permittert

i mer enn 3 måneder og det ikke er fastsatt

en dato for permitteringens opphør, kan

arbeidsgiver som har fått seg nytt arbeid

fratre uten oppsigelsesfrist, jf. Hovedavtalen

§ 8-6, nr. 3.

6. OPPSummErINg

Følgende oppsummering kan gis:

1. Permitteringen kan kun forestas når saklig

grunn gjør det nødvendig for bedriften

2. Før permitteringsvarslet sendes ut skal det

konfereres med de tillitsvalgte. Protokollen

bør skrives forløpende og underskrives av

begge parter før en forlater drøftingsmøtet.

3. Permittering gis med 14 dagers skriftlig

varsel til hver enkelt arbeidstaker.

4. Permittering iverksettes 14 dager etter at

skriftlig varsel er gitt. Arbeidsgivers lønnsplikt

er på fem dager. Deretter har arbeidstakerne

krav på dagpenger fra NAV.

5. De permitterte skal holdes løpende orientert

under permitteringen.

6. Fortsatt permittering skal drøftes med de

tillitsvalgte hver måned, hvis man ikke blir

enige om noe annet

7. Ved oppsigelse under permittering gjelder

særlige regler om oppsigelsestid og fratreden.

8. Arbeidsgivers lønnsplikt gjeninntrer

dersom arbeidstakerne de siste 18 måneder

har vært helt eller delvis permittert uten lønn

i 52 uker til sammen.


Ny plandel

Av advokat hege mortensen, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS

hege.mortensen@eurojuris.no

Hege Mortensen er ansatt advokat hos Svensson Nøkleby Advokatfirma

ANS i Drammen. Hun har jobbet i teknisk etat i 2 kommuner,

og har i den sammenheng erfaring fra byggesak, plansaker og

kommunesaksbehandling. Mortensen er medlem i faggruppen ”Fast

eiendom / bygg & entreprise” i Eurojuris Norge.

I denne artikkelen presenterer Mortensen utvalgte bestemmelser

som er nye etter vedtagelsen av Plandelen av Plan- og bygningsloven

i juli 2009.

1. INNlEDNINg

Med virkning fra 1. juli 2009 fikk plan og bygningsloven

ny plandel. Lovendringen er et resultat

av et omfattende revisjonsarbeid som

startet ved at Planlovutvalget ble oppnevnt

i oktober 1998. Parallelt med revisjonen av

plandelen av loven, har også bygningsdelen

av loven vært gjenstand for omfattende revisjon.

Endringene i bygningsdelen forventes å

trå i kraft tidligst 01.07.2010.

Flere av Planlovutvalgets forslag til endringer

er allerede innarbeidet i gjeldende plan- og

bygningslov, eksempelvis reglene om tidsfrister

i planlegging, endringer av bestemmelsene

om konsekvensutredning samt endringer i

bestemmelser om utbyggingsavtaler.

Planlovutvalgets hovedsiktemål for loven er

at den skal være et virkemiddel for å fremme

bærekraftig utvikling til beste for den enkelte,

samfunnet og fremtidige generasjoner.

Det har også vært et viktig mål å samordne

statlige, regionale og kommunale oppgaver.

Arbeidet med revisjonen av plandelen er

omfattende, og det vil derfor føre for langt

å redegjøre for lovendringene i sin helhet

i denne artikkelen. Jeg har derfor valgt å

presentere noen utvalgte emner som jeg

mener private aktører vil ha særlig nytte av å

kjenne til.

2. EFFEKtIvISErINg

Plansystemet skal ivareta to hovedfunksjoner;

Det skal sikre gode og langsiktige helhetsløsninger,

samtidig som systemet skal ivareta

behovet for raske og forutsigbare avgjørelser

for så vel private som offentlige aktører.


SIDE 32 NY PlANDEl

Det er et faktum at tidligere plan- og bygningslov

ga naboer, berørte myndigheter

og allmennheten mange anledninger til å

medvirke under saksbehandlingen både når

det gjaldt plansaker og når det gjelder byggesaker

med den følge at saksbehandlingen ble

både ressurs og tidkrevende. Loven ga også

i mange tilfeller anledninger til å ta omkamp

på forhold som allerede var avklart og/eller

komme med innspill svært sent i prosessen.

Planlovutvalget har hatt som mål å få opp evt.

interessekonflikter så tidlig og så overordnet

som mulig i planprosessen, for på den måten

å redusere den samlede behandlingstiden

og skape økt forutberegnlighet. Endringene

medfører i praksis at planer og utbyggingsprosjekter

som er i samsvar med overordnede

planer vil få en enklere og raskere

behandling, mens planer og utbyggingsprosjekter

som ikke er i samsvar med overordnede

planer må påregne en tyngre og mer

tidkrevende behandling. Begrunnelsen for en

slik differensiering er at de forhold som ikke

er i samsvar med overordnede planer må

avklares før reguleringsplanen eller byggesøknaden

kan godkjennes.

Planlovutvalgets mål om effektivisering er ivaretatt

gjennom flere av lovens bestemmelser.

Nedenfor har jeg trukket frem og kort omtalt

tre av bestemmelsene som etter min oppfatning

vil være viktige bidrag i effektiviseringen

av plan og byggeprosessene.

a) Begrensninger i adgangen til å fremme

innsigelser

Lovens § 5-5 oppstiller forbud mot å

fremme ny innsigelse mot forhold som det

har vært fremmet innsigelse mot, og som har

blitt avgjort i løpet av de ti foregående år. Bestemmelsen

er også til hinder for at offentlige

organer kan fremme innsigelser dersom de

ikke har benyttet seg av sin rett og plikt til å gi

planmyndighetene informasjon av betydning

for planleggingen tidlig i prosessen. Begrensningen

forutsetter at planmyndighetene har

overholdt lovens varslingsplikt.

b) Adgang til på visse vilkår å sette i gang

bygging uten reguleringsplan

Lovens § 11-6 angir rettsvirkningene av

kommuneplanen. Bestemmelsen åpner for at

kommunene ikke er pålagt å stille et generelt

krav om utarbeidelse av reguleringsplaner.

For de områder hvor kommunen ikke

har oppstilt krav om reguleringsplan, skal

søknader om tiltak behandles i samsvar med

de retningslinjer som fremkommer av kommuneplanens

arealdel. Dette innebærer at

man i enkelte områder slipper å gjennomføre

reguleringsplanarbeid før byggeprosjekter

igangsettes. Kommuner som opplever stor

knapphet på areal vil neppe bruke denne

muligheten, men i kommuner med mye areal

og få interessekonflikter vil bestemmelsen

kunne gi en betydelig besparelse av så vel tid

som ressurser i planprosessen.

c) Felles behandling av reguleringsplanforslag

og byggesøknad

Lovens § 12-15 gir hjemmel for å behandle

reguleringsplanforslag og byggesøknad

parallelt. I slike saker kommer lovens regler

om saksbehandling for plansaker også til anvendelse

for byggesaken, hvilket blant annet

betyr at eventuelle protester mot byggesaken

også skal fremmes direkte til kommunen.

Bestemmelsen innebærer at utbyggere kan

sette spaden i jorda dagen etter at reguleringsplanen

er vedtatt i kommunestyret,

hvilket kan gi en betydelig tidsbesparelse

samtidig som det vil forhindre omkamp i en

etterfølgende byggesak av forhold som allerede

er avklart i reguleringsprosessen.

3. DISPENSASjONEr

Tidligere plan- og bygningslovs § 7 ga hjemmel

for å innvilge dispensasjon dersom det

foreligger ”særlige grunner”. Det har vært


knyttet mye usikkerhet til hvorledes bestemmelsen

skal forstås, og bestemmelsen har

vært praktisert svært ulikt rundt om i landets

kommuner. Bestemmelsen gjaldt for alle

typer dispensasjoner.

I ny lov er bestemmelsen gitt et eget kapittel

med fire bestemmelser. Begrunnelsen for

dette er at lovgiver har ønsket å gi en mer

utførlig redegjørelse for de hensyn som må

avveies før dispensasjon evt. kan innvilges.

I forarbeidene sies det at bestemmelsen i hovedtrekk

er en videreføring av gjeldende rett.

Mitt inntrykk er at bestemmelsen legger klarere

føringer for kommunens behandling av

dispensasjonssøknader og at bestemmelsen

derfor i praksis vil medføre en innskjerping av

kommunenes dispensasjonspraksis.

Loven oppstiller forbud mot å innvilge

dispensasjon dersom de hensyn som begrunner

bestemmelsen det dispenseres fra eller

hovedhensynene bak lovens formålsbestemmelser

blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må

fordelene dispensasjonen gir være klart

større enn ulempene etter en samlet vurdering.

Det åpner for å gi så vel varig som midlertidig

dispensasjon, og det kan knyttes vilkår til

dispensasjonen.

Hovedreglen er at det er kommunen som

har myndighet til å gi dispensasjoner, men

dersom det er viktig for å ivareta nasjonale

eller viktige regionale interesser, kan Kongen

bestemme at dispensasjonsmyndigheten skal

legges til regionalt eller statlig organ.

Forarbeidene trekker blant annet frem

Oslofjordområdet, Sørlandskysten samt

villreinområdene som aktuelle området hvor

NY PlANDEl S I D E 3 3

dispensasjonsadgangen kan inndras fra kommunene.

En overføring av dispensasjonsmyndigheten

er forutsatt å være midlertidig, men

det er foreløpig ikke bestemt hvor lang en slik

periode vil være.


Velkommen til

Buskeruds største advokatfirma!

Svensson Nøkleby er Buskeruds største advokatfirma med 34 ansatte.

Vi har ekspertise innen de fleste juridiske fagområder, og bistår bedrifter,

private og det offentlige.

Vi er medlem av Eurojuris - Europas største samarbeid av

ledende advokatkontorer.

Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS

Nedre Storgate 15 - 17, 3001 Drammen

Tlf 32 25 55 00 • www.svenssonnokleby.no

Erfaring. Kompetanse. Løsning.

tvers.no / foto: pia sønstrød


lokal forankring, nasjonalt

nettverk og internasjonale

forbindelser

Advokater i nettverk

Eurojuris Norge er en landsdekkende

advokatkjede bestående av 9 selvstendige

advokatfirma med til sammen 80 advokater.

Gjennom Eurojuris International deltar

Eurojuris Norge i Europas største

nettverk med 5 000 advokater.

Fordeler ved å benytte

Eurojurisadvokater

Vi er et konkurransedyktig alternativ til

hovedstadens store advokatfirma. Vi kan

tilby klienten juridisk hjelp der problemet

oppstår, uansett hvor i landet det måtte

være. Vi tror at nærhet til advokaten og lokal

kunnskap er viktig for våre klienter. Samtidig

er det kostnader å spare ved å benytte

seg av lokale advokatfirma fremfor de store

Oslofirmaene. Våre advokater tilbyr tjenester

innenfor det forretningsjuridiske området.

Privatpersoner og det offentlige er også

viktige klienter.

think global – act local

I et Europa uten grenser møter firmaer og

den enkelte av oss i økende grad juridiske

spørsmål utenfor Norge. Selv om internasjonale

relasjoner stadig gjør verden mindre,

fortsetter lovgivningen å være forskjellig mellom

landene. Ved å bruke et Eurojurisfirma,

får du tilgang til et unikt nettverk av juridisk

kompetanse i Norge og resten av Europa.

Med mer enn 600 advokatfirma

og 5 000 advokater er din lokale advokatforbindelse

del av Europas ledende

advokatnettverk.

Faglig samarbeid sikrer

klienten de beste tjenester

Eurojuris Norge har inndelt sin virksomhet

i faggrupper. Den enkelte advokat i Eurojuris

er tilknyttet den faggruppen hvor vedkommende

har best kompetanse. Faggruppene

i Eurojuris er derfor sammensatt av

advokater som holder et høyt faglig nivå

på gjeldende fagområde. Dette sikrer deg

som kunde høy kvalitet på de tjenester vi

leverer. Vi har faggrupper innen følgende

rettsområder: arbeidsrett, bygg/entreprise,

erstatningsrett, familie/arv/skifte, fast

eiendom, immaterielle rettigheter, insolvens,

skatterett og selskapsrett.

Kvalitet i fokus

Alle firma i Eurojuris er veletablerte og

ledende i sine regioner. De er håndplukket

og oppfyller Eurojuris’ strenge kriterier for

utvelgelse. Blant kravene som stilles er ISOsertifisering,

som innebærer innføring av et

internasjonalt kvalitetssystem som hjelper

oss til å nå fastsatte mål og er et viktig

verktøy for å fokusere på forbedringer og

økt effektivitet. Våre firma er blant veldig få

advokatfirma i Norge som har innført en slik

kvalitetsstandard.

Kontakt din lokale juridiske rådgiver

Besøk vår helt nye hjemmeside på

www.eurojuris.no. Her finner du mer informasjon

om vår organisasjon og tjenestene vi

tilbyr. Du kan kontakte Eurojuris Norge AS

sentralt eller et av våre lokale firma direkte.


Deltakende firmaer

Advokatfirmaet

Eurojuris Harstad DA

Håkonsgt.4

Postboks 866,

9488 Harstad

Telefon 77 00 21 00

Faks 77 00 21 11

E-post: harstad@eurojuris.no

Advokatfirmaet

Holm og Benson

Sjøgaten 27

Postboks 223,

8001 Bodø

Telefon 75 52 05 58

Faks 75 52 38 20

E-post: bodo@eurojuris.no

Advokatfirmaet

Larhammer & Aarseth ANS

Torget 2

Postboks 248,

6401 Molde

Telefon 71 19 16 00

Faks 71 19 16 01

E-post: molde@eurojuris.no

Advokatfirma

Stiegler ANS

Fortunen 1

Postboks 1124 Sentrum,

5809 Bergen

Telefon 55 21 54 00

Faks 55 21 54 25

E-post: bergen@eurojuris.no

Advokatfirmaet

Eurojuris Haugesund DA

Kirkegt. 202

Postboks 548,

5500 Haugesund

Telefon 52 70 10 30

Faks 52 70 10 31

E-post: haugesund@eurojuris.no

ProJure Advokatfirma DA

N. Holmegt. 30

Postboks 127,

4001 Stavanger

Telefon 51 85 84 00

Faks 51 85 84 01

E-post: stavanger@eurojuris.no

Returadresse: Eurojuris Norge AS

Postboks 294, 3001 Drammen

Tofte & Co Advokatfirma DA

markensgt. 4A

Postboks 759,

4666 Kristiansand

Telefon 38 10 51 00

Faks 38 10 51 01

E-post: kristiansand@eurojuris.no

Advokatfirmaet

Svensson Nøkleby

Nedre Storgate 15/17

Postboks 294 Bragernes

3001 Drammen

Telefon 32 25 55 00

Faks 32 25 55 01

E-post: drammen@eurojuris.no

Advokatfirmaet Frøstrup Løitegaard DA

Storgata 136

Pb 73

3901 Porsgrunn

Telefon 35931900

Fax 3593 19 01

Epost: firmapost@lov.as

More magazines by this user
Similar magazines