Landskapet i nord - Doria

EN REINSDYRSGJETERS
KULTURLANDSKAP: MINNET,
SANSENE OG ETIKKEN
Marie Roué
Dette er så visst vårt land
vårt hjem
vårt liv
Valkeapää
Artikkel 5 i Den europeiske landskapskonvensjonen sier at vi ”anerkjenner landskaper i lov som en essensiell
komponent av menneskers omgivelser, et uttrykk for mangfoldet i deres delte kultur- og naturarv, og et grunnlag
for deres identitet”. Slik gir konvensjonen oss den overveldende utfordringen å forstå det spesifikke i et folks
landskap, spesielt en urbefolknings landskap, gjennom deres eget verdensbilde. Utfordringen er betydelig, ikke
bare fordi urbefolkningers kulturer er forskjellige fra det som er vanlig, men også fordi naturen og landskapet er
sentralt for deres trivsel. Slik er det for samene som bor i de fire landene på Nordkalotten, og som ennå ikke har
fått en klar anerkjennelse av landrettigheter. Jeg skal presentere deres syn på et samisk landskap gjennom data
samlet i Jokkmokk-området (Sverige) der jeg arbeidet sammen med samiske gjetere fra 2008 til 2011, både om
sommeren og vinteren. Mye tidligere – fra 1969 til 1980 – hadde jeg også gleden av å arbeide med samene i
Kautokeino (Norge).
Fins det et samisk landskap? Fra rom til rom
Augustin Berque, en landskapsspesialist, skiller sivilisasjoner som har landskap, slik som Kina, Japan og den
vestlige verden etter renessansen, fra andre ”sivilisasjoner uten landskap”. Fire kriterier vitner om eksistensen av
landskap i en kultur. (i) et bestemt ord for landskap, (ii) en litteratur som beskriver landskap, (iii) bildeframstillinger
av landskap og til slutt (iv) det å lage hager. Denne motsetningen mellom de som har og de som ikke har, minner
oss om den tidligste forståelsen av begrepet kultur. Mens kultur med stor K er et vestlig begrep for en skriftlig
og kodifisert kultur tilhørende en elite, fins det en annen forståelse av kultur, som angår alle sosiale grupper, og
ikke bare de såkalte ”store sivilisasjonene”. Kulturen slik den er beskrevet av antropologer, er en levemåte og
et verdensbilde på samme måte som antropologien har innført en bredere definisjon av kultur. Vi argumenterer
her for eksistensen av et samisk landskap.
Hvis vi leter etter teorier som åpner opp for anerkjennelse av urbefolkningers landskap, må vi vende oss til
fenomenologien. Så tidlig som i 1927 rettet Martin Heidegger oppmerksomheten mot hvor viktig det er med
begreper som ”være-til-stede” eller ”være-i-verden”. Istedenfor å forstå landskap som et jomfruelig område som
er objektivt snarere enn subjektivt, må vi forstå dets betydning som et sted, noens sted, et sted som bare kan
forstås gjennom den personens egne erfaringer og minne. I denne forståelsen befinner ikke flere grupper seg
på samme sted, selv om de kan dele samme område. Vi kan gå videre og argumentere for at hvert levende
menneske har sin egen forståelse av sted eller steder som de kombinerer for å sette landskapet sitt på begrep.
Antropologen Tim Ingold baserte denne ”landskapets timelighet” på en nyfortolkning av Heideggers begrep om
å oppholde seg et sted. Han skriver at landskapet er ”verden slik den er kjent for dem som oppholder seg i den,
som bor på dens steder og reiser langs veiene som forbinder dem”.
45