En annen historie - Leieboerforeningen

En annen historie 

Om det å bo i Oslo 

Samtaler med middelaldrende og eldre leietakere 2005 

— bidrag til en revisjon av boligpolitikken — 

Av Anne Helset




— bidrag til en revisjon av boligpolitikken — 

Av Anne Helset




bidrag til en revisjon av boligpolitikken 

Av Anne Helset 

© Leieboerforeningen 005 

Hausmannsgate 9 

0 8 Oslo 

57 00

Forord 

I prøvelsens tid tømmer vi lommene for å se om det skulle finnes noen gjenglemte skatter det er mulig å bruke. 

I dette tilfellet er fasiten den, at min eneste kapital er den som ligger i det å kunne sette ord på undring 

over fenomener, finne fram til- og tilegne meg skriftlig materiale, snakke med folk og ordne et stoff. 

I 25 år har jeg arbeidet med oppdragsforskning for norske myndigheter. Det har gitt erfaringer jeg kanskje 

kan bruke. Men likevel blir det å skulle skrive om noe som opptar meg så privat, noe helt annet enn et 

forskeroppdrag. 

I fem-seks år har jeg ønsket å gjøre en undersøkelse om godt voksne mennesker uten boligformue i Oslo. 

Det har jeg ikke greid å få til. Nå dypper jeg pennen i hjerterøttene og skriver ut fra min egen og noen naboers 

begrensede horisont. Håpet er at det som er spesielt og individuelt på en eller annen måte kan vise seg å 

ha generell interesse, at det vil kunne gi stoff til ettertanke og kanskje bidra til endring. 

Takket være fire velvillige med-leietakere har det vært mulig å lage dette produktet. Derfor: Hjertelig takk til 

fru Johanne, fru Gerd, herr Johan og herr Kåre. Jeg vil også takke kolleger som for gammelt og nytt vennskaps 

skyld har hjulpet meg ved å lese tidligere utkast og gi ærlige og verdifulle kommentarer. Ved å si ja 

til å publisere dette, har Leieboerforeningen atter en gang bidratt til å hjelpe og støtte meg som leietaker. 

Mange takk!! 

Oslo, oktober 2005, 

Anne Helset 

5

ÅA se enkeltmenneskene 

Leieboerforeningen kjempet lenge mot avvikling av husleiereguleringsloven. Vi holdt nok stand lenger enn 

mange ønsket seg. For oss handlet denne kampen ikke bare om prinsipper og ønsket om en fortsatt sosial 

boligpolitikk, men like mye om hensynet til enkeltmenneskene som denne loven ga et vern. 

Denne rapporten handler ikke om statistikk. Den handler om enkeltmennesker.Vi tror det er riktig og viktig å 

bringe disse historiene fram i lyset nå. 

Vi håper rapporten får politiske myndigheter og andre interesserte til å åpne øynene for at vedtak som fattes 

ofte har store konsekvenser for personer som ikke alltid er like synlige i statistikken og i de beregninger som 

gjøres på forhånd. 

Forfatteren av rapporten, Anne Helset, er forsker. Men hun er også ett av de enkeltmenneskene som ble 

rammet av dereguleringen. Noen vil kanskje si at det gjør rapporten mindre relevant. Vi mener tvert i mot. 

Denne rapporten tror vi er best fordi den er skrevet av en person som selv har ”skoen på”. 

Hvis andre – og mer uavhengige – forskere føler seg kallet til å ta disse problemstillingene ett steg videre, 

synes vi det er bra. Hvis rapporten i tillegg kan være til inspirasjon for den nye regjeringen i dens arbeid for 

en mer rettferdig boligpolitikk, har vi oppnådd mye. 

Oslo, 27.10.2005 

Tore Hansen 

Styreleder i Leieboerforeningen

Innhold 

Introduksjon 9 

Leietakere i et eierland 9 

Husleieloven og husleiereguleringsloven; evaluering av lovendringenes konsekvenser? 10 

Å falle mellom stoler 10 

Usynlige og tause 11 

Om intervjupersonene og om intervjuene 11 

På leting etter løsninger 12 

Lovendringen som har endret vilkårene for det å bo for personer som leier sitt hjem 13 

Intervjuene 14 

Fru Johanne 14 

Fru Johannes brev til politikerne: 15 

Fru Gerd: 16 

Fru Toril 18 

Herr Johan og herr Kåre 20 

Herr Johan 20 

Herr Kåre 21 

Kommentar til erfaringene de 5 leietakerne har formidlet 22 

Hjem og bolig 22 

Frivillig og ufrivillig flytting i eldre år 23 

Følelsen av å lide urett; en helserisiko? 23 

Veier bort fra uføret? 24 

Referanser 26 

Litteratur vi har hatt nytte av å konsultere 26 

Vedlegg 28 

Vedlegg 1 Debattinnlegg fra Hus&Hjem mai 2005 29 

Vedlegg 2 Politikernes og departementets svar på fru Johannes brev 30 

Vedlegg 3 Brev fra utredning om ulovlig salg av leiligheter 41 

Vedlegg 4 Dokumenter som viser herr Johan og herr Kåres bosituasjon 46 

Vedlegg 5 Sitater fra InnstSnr229(2003-2004) Innstilling fra kommunalkomiteen 

om boligpolitikken 49 

7

Introduksjon 

Etter at husleiereguleringsloven ble vedtatt avviklet for førkrigsboliger i 999, er utviklingen i leiepris avgjørende 

for om leietakere i tidligere regulerte boliger vil kunne bli boende eller om de vil måtte flytte. I 

2010 vil husleiereguleringen være avviklet, og alle leietakere skal betale ”gjengs leie” eller markedsleie. I 

tiårsperioden mellom 2000 og 2010 justeres de regulerte leiene med mellom 10 og 20 prosent i året. Midtveis 

i denne tilpasningsperioden, i 2005, er leieprisen for regulerte boliger i ferd med å bli for høy for pensjonister 

og enslige. Ordningen med bostøtte er så sterkt behovsprøvet at den er utenfor rekkevidde for mange i 

denne gruppen. 

I enkelte tilfeller må leietakere forholde seg til utleiere som vet å benytte seg av huller eller uklarheter i lovverket 

som omhandler boligsektoren. Eiernes ønske om økt fortjeneste på sine eiendommer kombinert med 

den lovbestemte økningen i leieprisen bidrar til å svekke leietakeres trygghet for eget hjem og gjør det ulikeverdige 

forholdet mellom utleier og leietaker tydelig. 

Middelaldrende og eldre uten boligformue er usynlige i boligpolitikken, i boligforskningen og i aldersforskningen. 

Men eldre og middelaldrende leietakere finnes, og etter husleiereguleringens opphevelse har de fått 

et boligproblem som innebærer en stor belastning for deres helse og trivsel. 

Leietakere i et eierland 

I Stortingsmelding nr. ( 00 - 00 ) Om boligpolitikken, slås det fast at den norske boligmodellen der målet 

har vært at flest mulig skal eie sin egen bolig, har vært vellykket. 

Statistikken bekrefter denne påstanden: I 1920 besto 95 prosent av Oslos hushold av leietakere. I 1970 var 

andelen 49 prosent, i 1990 var den 24 prosent og i 2001 på 29 prosent (SSB, vist i St. meld. Nr.23 (2003- 

00 ), s. ). 

Fortsatt er det altså omlag en tredjedel av hovedstadens hushold som leier bolig. Men den gammeldagse 

leieboeren, som bodde hele livet i samme leilighet, og leiegårder der familier hadde tilknytning til samme 

nabolag i generasjoner, er i dag nærmest ukjent. Å leie bolig regnes som en boform for unge mennesker i en 

overgangsfase, i en periode før de ”etablerer seg på boligmarkedet”. 

Det å være leietaker er en lite anerkjent boform i dagens Norge. Eierlinjen er blitt norm, også i byene. Her 

har politikk, media, interesseorganisasjoner og en framgangsrik yrkesgruppe, boligmeglerne, virket sammen. 

Velstandsøkningen har bidratt til at mange eier mer bolig enn hva de selv bruker. Den etikk som lå i Trygve 

1 ”Gjengs leie skal svare til en typisk (gjennomsnittlig) leie for tilsvarende husrom, så vel i nye som i etablerte 

leieforhold.” (Boligutvalgets innstilling (NOU 2002:2) s. 138. 

”Gjengs leie er den husleien man finner i sammenlignbare leiligheter hvor leieforholdet har vart en stund.” (www.boligbygg.oslo.kommune.no/gjengs_leie/. 

2 Vilkårene for å få bostøtte er avhengig av inntekt under minstepensjon + 30 prosent. Videre er vilkårene 

knyttet til boareal, boligens finansieringsform og det som anses å være ”rimelig boutgift” for husholdet jfr. HB 9.A.2- 

Forskrift om bostøtte fra Den Norske Stats Husbank og HB 9.B.10 Retningslinjer for bostøtte – Husbanken 02.2005. 

www.husbanken.no 

På landsbasis var tallene 7 prosent i 9 0, prosent i 970, prosent i 990 og prosent i 00 (ibid). 

9

Brattelis uttalelse om at ingen skal tjene penger på å eie andre menneskers hjem , er erstattet av en politikk 

som premierer nettopp dette. Husbanken har i perioder gitt gunstige lånebetingelser til bygging av utleieleiligheter 

i nye eneboliger, såkalte ”sokkelboliger” (Lappegård og Nordvik 1998). Rundt 10 prosent av 

landets husstander har også valgt å kjøpe en eller flere boliger som de leier ut, eller de har arvet bolig som de 

beholder for utleie (Nordvik og Guldbrandsen 2001). At stadig flere har en såkalt ”ekstrabolig” som de leier 

ut, beror på at flere har god råd, men også at marked og politikk gjør dette lønnsomt. Norge har i dag flere 

”leiemarkeder”. 

Blant dagens leietakere er det flest unge og eldre. Boligpolitiske tiltak som startlån eller førstehjemslån sikter 

inn på å hjelpe unge til egen bolig. Bostøtte er inskrenket til å være et virkemiddel for dem som omfattes 

av både boligpolitiske og sosialpolitiske tiltak. Dette er foruten minstepensjonister, mennesker som av ulike 

grunner har stått utenfor arbeidslivet. 

Eldre og middelaldrende som har vært eller er i lønnet arbeid med en alminnelig inntekt og som ikke eier, 

men leier sitt hjem og som har gjort dette i mange år, er ingen målgruppe for statlige satsinger som er etablert 

for å sikre det ”å kunne bo trygt og godt” eller eie egen bolig. 

I Oslo fungerer politikk og marked sammen på en måte som gjør at mennesker som alltid har vært leietakere 

ikke kan bli boende fordi leieprisen er i ferd med å bli for høy. Og fordi de ikke har en bolig å selge og har 

begrensede midler, vil det å kjøpe en bolig være en umulighet for mange. Vi kan si at disse leietakere er rammet 

fra to kanter, gjennom endringene i boligpolitikken på den ene siden og (som følge av den) utviklingen 

på boligmarkedet på den andre siden. 

Husleieloven og husleiereguleringsloven; evaluering av 

lovendringenes konsekvenser? 

Husleieloven og husleiereguleringsloven er de viktigste lovene som regulerer leiemarkedet. I 1999 gjennomgikk 

disse lovene store endringer. Det er blitt sagt at den nye loven om husleieavtaler skulle styrke leietakernes 

sikkerhet. Men sikkerheten avhenger av at du kan betale det husleia lyder på. Er husleia for høy i forhold 

til inntekten, forsvinner sikkerheten for å kunne bo, uansett hvor sterke rettigheter en ellers måtte ha i følge 

loven. For de som leier bolig på permanent basis, får endringene i leieprisen avgjørende betydning for deres 

bosikkerhet, uten at dette har vært fulgt opp av politikere eller forskere. 

I Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget (Innst.S.nr.229 2003-2004), uttaler komiteen at det er ”på tide 

å foreta en evaluering av hvordan endringene har virket.” ( ibid. Kap.4: Boligmarkedene, 4.1. Sammendrag, 

s.9) 

Det er å håpe at en slik evaluering vil bli foretatt med det aller første, før de siste ”gammeldagse” leietakere 

har forlatt sine hjem. En slik evaluering bør særlig ha in mente alminnelige mennesker som ikke ser seg i 

stand til å kjøpe bolig og som er å regne som permanente leietakere. Av disse tør middelaldrende og eldre 

være i flertall. 

Å falle mellom stoler 

Eldre og middelaldrende leietakere har falt mellom mange ”stoler” som skal sikre velferd gjennom det å 

kunne bo. 

1 ”jeg for mitt vedkommende godtar ikke som et område for privat næringsdrift det å eie andre menneskers 

hjem. Det private initiativ og de private formuer kan finne seg andre områder når en skal søke å skape seg et erverv, enn 

det å eie andre folks hjem. Og jeg understreker igjen at det her ikke er spørsmål om entreprenørvirksomhet, men bare 

om eierforholdet til de ferdig oppsatte hus. På samme vis som sosiale og kulturelle institusjoner stort sett er fredet for 

privat næringsdrift, er det også på tide at eiendomsretten til folks hjem blir fredet for privat næringsdrift – også for dem 

av oss som er henvist til å bo i boligblokker. Den private næringsdrift får søke seg virkefelter som griper mindre direkte 

inn i medmenneskers personlige og private liv og i deres familieliv.” Trygve Bratteli i Stortingsforhandlinger, bind 7a, 

95 , s. 55. 

0

Eldrepolitikken har i mange år handlet om bolig. Den store, statlige satsingen gjennom Handlingsplanen for 

eldreomsorgen har for en stor del vært bygging av omsorgsboliger. Selv om det er hevdet at omsorgsboliger 

i praksis er bolig uten omsorg, kan tildeling av omsorgsbolig bare skje på grunnlag av søkerens høye alder, 

skrøpelighet og manglende evne til å klare seg i sitt tidligere hjem. Mange eldre, og de fleste middelaldrende, 

vil derfor være utestengt fra dette botilbudet. 

Boligpolitikk og boligbygging for godt voksne mennesker legger et annet premiss til grunn: at denne aldersgruppen 

har en boligformue å forvalte og at de kan og bør benytte den til å skaffe seg en bolig som er tilpasset 

behovene i eldre år. At eldre velger å flytte, kan igjen bidra til å frigi boliger for yngre i etableringsfase 

og for barnefamilier. Nye boliger for ”seniorer” er dyre, ofte svært dyre. Tilbudet forutsetter at du har gjort 

boligkarriere, det vil si at du kan høste av den inflasjonsgevinsten boligeiere har kunnet nyte godt av gjennom 

mange år. 

Boligforskningen og aldersforskningen har hittil bidratt til å sementere et ensidig positivt inntrykk av eldres 

posisjon på boligmarkedet. Ved ensidig å beskrive eldre som en gruppe med nedbetalt bolig i forhold til 

situasjonen for flertallet av de yngre i etableringsfasen, forsvinner mindretallet av middelaldrende og eldre 

uten boligformue. 

Boligpolitiske satsninger for ubemidlete omhandler bostedsløse, men ikke de snart bostedsløse, de fattige, 

men ikke de som er i ferd med å bli fattige som følge av politiske beslutninger som gir høye leier. Av kanskje 

forståelige grunner er oppmerksomheten først og fremst rettet mot yngre aldersgrupper. Eldre og middelaldrende 

med boligproblemer er det ingen som nevner. 

Usynlige og tause 

Når jeg spør mine kolleger boligforskerne om hvor mange de tror det er igjen av de rundt 12 000 husstandene 

som man regnet ville bli berørt av at husleiereguleringen ble avviklet, får jeg et kategorisk svar: ”Nå er 

det ingen igjen!” Nei vel, tenker jeg. Da kjenner jeg flere som er ”ingen”, og jeg tenker at det etter all sannsynlighet 

fortsatt finnes mange som har status som ”ingen” og som dermed er usynlige. 

Årsaken til den manglende interessen for eldre leietakere kan være at de er få, men også at det ikke er ønskelig 

å synliggjøre at et nytt lovverk har ”ofret” en del mennesker på veien mot den politiske målsettingen det 

er at flest mulig skal eie bolig. Når godt voksne mennesker står uten boligformue, ser det ut til at de må tåle 

den straffen det er, ikke bare å miste hjemmet sitt, men også å være usynlige. Nordmenn er kløppere i offentlig 

statistikk, men ingen kan i dag si hvor mange boliger som omfattes av husleieregulering, og hvor mange 

personer som står i ferd med å måtte flytte fordi leiene blir for høye. Når det å eie er det normale, blir det å 

ikke eie tilsvarende unormalt. At eldre og middelaldrende leietakere er tause, vil vi tro er et stumt svar på det 

å være gjort usynlige i ”eierlandet Norge”, et uttrykk brukt av historikeren Erling Annaniassen. 

Om intervjupersonene og om intervjuene 

De fem intervjupersonene vi skal møte nedenfor bor i bygårder som ble bygget før siste krig, som ble seksjonert 

til selveierleiligheter på 1980-tallet, og der private eiere eller private firmaer leier ut. Etter år 2000 har de 

intervjuede leietakerne fått regulert sin husleie gjennom årlige økninger av grunnleien på mellom 10 og 20 

prosent. To av dem har fått krav som tilsvarer over 00 prosent økning i leiepris fra 000 til 005. Etter 0 0 

vil alle leietakere måtte betale såkalt gjengs leie eller markedsleie for å kunne bli boende. Ingen av dem vi 

skal møte her ser seg i stand til dette. 

1 I et annonsebilag til Aftenposten den 15. september 2005, presenteres to innslag under tema Bolig; Det ene 

presenterer en pensjonist som har ”gjort det samme som stadig flere pensjonister velger å gjøre”, sies det. ”Hun solgte 

huset sitt til fordel for en funksjonell leilighet med alle fasiliteter.” Det andre innslaget har overskriften ”Godt liv på 

Godthaab”; ”Over 400 interessenter har meldt seg i kampen om de 58 leilighetene som Seniorbo skal realisere på idylliske 

Godthaab i Bærum”, skriver avisen. ”Leilighetene er fra 30 til 129 kvadratmeter, og den gjennomsnittlige kvadratmeterprisen 

blir trolig på om lag 33 000 kroner.” (Senior+,-En temaavis om fellesskap og likeverd for seniorer og pensjonister. 

Et annonsebilag for Seniorsaken og Norsk pensjonistforbund levert av Aftenposten temautgivelser september 

005, s. og )

Personene vi har intervjuet bor i bydelen Frogner-Majorstua. Bydelen har i dag landets høyeste boligpriser. 

Den topper også statistikken som viser økningen i antallet utkastelser i året (Statistikk presentert i 

Aftenposten Aften 23. juni 2005, s.4). Høye markedspriser på bolig gir høy pris på utleieboliger. Det betyr at 

endringen fra regulert leie til gjengs leie eller markedsleie vil bli spesielt dramatisk i denne bydelen, som har 

mange førkrigsboliger der leien har vært strengt regulert. 

Intervjupersonene har alle ”uoppsigelige leiekontrakter”, noe som indikerer lang botid. Leieprisen er fortsatt 

lav, sammenlignet med gjengs leie og markedsleie. Likevel er husleien i overkant av hva disse leietakerne 

kan betale ut fra hva de har i inntekter. Noen av dem har oppsparte midler, men på langt nær nok til å kunne 

delta som kjøper på dagens boligmarked. Ingen av dem vi har intervjuet fyller i dag kriteriene som er satt for 

å kunne få bostøtte. 

Intervjuene kom i stand gjennom henvendelser jeg mottok fra to eldre leietakere etter et debattinnlegg jeg 

fikk trykket i Leieboerforeningens medlemsblad Hus&Hjem i mai 2005. (vedlegg 1) De to leietakerne sa seg 

villige til å la seg intervjue. Den tredje av intervjupersonene er en venn av meg, og den fjerde er nabo av den 

tredje intervjupersonen. Et av innslagene som presenteres nedenfor er ikke et intervju, men en tekst som viser 

min egen bolighistorie. 

Intervjuene fant sted i leietakernes hjem og ble tatt opp på bånd. Deretter ble intervjuene skrevet ut til tekst 

og sendt til intervjupersonene for korreksjon. Noen valgte å foreta strykninger, eller de ga tilføyelser til hva 

de sa under intervjuet. 

Noen av leietakerne har sagt at de ikke ville ha noe i mot det, dersom navnet deres ble gjort kjent. Andre har 

ønsket anonymitet og endringer i teksten slik at de ikke skal kunne bli gjenkjent. Årsaken til dette er at de 

frykter at en offentliggjøring vil kunne forverre bosituasjonen deres. De tenker at huseier vil kunne legge på 

leieprisen ytterligere eller treffe tiltak som vil gjøre det vanskeligere å bli boende. Ut fra dette har jeg valgt å 

anonymisere alle intervjuene. 

Noen av intervjupersonene befinner seg i latent eller åpen konflikt med sin husvert. I vedlegg 3 og 4 gjengis 

dokumenter som illustrerer denne konflikten, og dermed også intervjupersonenes bosituasjon. I disse dokumentene 

har jeg strøket over personnavn der det ikke dreier seg om offentlige personer. Jeg har også strøket 

over adresser. En av intervjupersonene skrev i sin tid brev til politiske partier på Stortinget og i Oslo Bystyre 

med spørsmål om hva som ville bli følger av opphevelse av husleiereguleringsloven. Etter dette intervjuet 

er brevet til politikerne gjengitt i den form det foreligger hos intervjupersonen, som en håndskrevet kladd. 

Svarene hun fikk fra politisk hold kan leses i vedlegg 2. 

På leting etter løsninger 

I motsetning til det som er tilfelle for de fleste unge, vil middelaldrende og eldre ha liten mulighet for økt 

inntjening. Som ubemidlede pensjonister eller kommende pensjonister vil de også ha problemer med å få og 

betjene et boliglån. Situasjonen gjør at deres stilling med hensyn til det å kunne bo er usikker. Samtidig setter 

alderen krav til det å ha forutsigbarhet og trygghet. Personene vi møter i intervjuene er preget av at de mangler 

denne tryggheten. Dette har, eller kan tenkes å få, konsekvenser for den psykiske og den fysiske helsa. 

Ut fra hva intervjuene forteller oss, går eierlinja i norsk boligpolitikk på tvers av middelaldrende og eldre leietakeres 

muligheter og interesser. 

Er det mulig å tenke seg veier bort fra dette uføret? Personene i intervjuene har søkt mange utveier uten å 

komme fram til løsninger på problemet det er, at de er sterkt knyttet til hjemmet sitt, samtidig som de mener 

at de verken har råd til å bli boende eller til å flytte. De venter, lider taust og håper på hjelp. I en avsluttende 

kommentar til intervjuene løfter jeg fram løsninger som intervjupersonene selv foreslår.

Lovendringen som har endret vilkårene for det å bo for 

personer som leier sitt hjem 

Den 26. mars 1999 vedtok Stortinget en ny lov om husleieavtaler. Loven gjelder rettigheter og plikter i et 

husleieforhold og trådte i kraft 1. januar 2000. Den nye loven erstatter husleieloven av 1939, selv om den 

gamle loven fremdeles vil gjelde for mange etablerte husleieforhold. Den nye loven opphevet kapittel III i 

husleiereguleringsloven fra 1967, den såkalt ”milde” husleiereguleringen som omfattet kommunene Oslo, 

Trondheim, Bergen, Bodø, Drammen og Tromsø. Den ”strenge” reguleringen av leieprisen av førkrigsboliger 

etter husleiereguleringsloven kapittel II står ved lag fram til 1. januar 2010. I tiårsperioden mellom 

2000 og 2010 vil husleien i slike boliger etter hvert nærme seg leien i uregulerte boliger. Det er Arbeids- 

og administrasjonsdepartementet som hvert år fastsetter hvor mange prosent grunnleien kan justeres med, 

og hvor stor prosent huseier kan kreve at leietaker betaler av ytre og indre vedlikehold. 

I desember 1999 vedtok Stortinget et nytt kapittel i husleiereguleringsloven, som gir husleienemndene 

og takstnemndene anledning til å behandle tvister om leiefastsettelse/leienedsettelse, bl.a. i boliger 

som i en periode etter . . 000 vil omfattes av husleieloven av 9 9. 

(Omtalen er hentet fra Rundskriv H-32/99 Om den nye husleieloven, avvikling av husleiereguleringsloven 

og adgangen til å få bostøtte, Kommunal- og regionaldepartementet.)

Intervjuene 

Fru Johanne 

Det er en skamfølelse også 

Jeg har bodd her i 45 år. Og jeg fikk aldri noe tilbud om å kjøpe, som eg kunne gjort kanskje, sånn sett 

i ettertid. Det at man skulle eie sin egen leilighet kom jo langt senere. Det var jo helt vanlig å leie. 

Jeg var 32 år da vi flyttet hit. Min yngste datter var halvannet år da. Barna har vokst opp her. 

Da de skulle oppheve husleiereguleringen, skrev jeg brev til alle de politiske partiene, hvert eneste 

ett. Til og med til departementet skrev jeg. Jeg fikk ikke noe svar som beroliget meg. Og det ble heller 

ikke gjort noe som hjalp. 

Denne bestemmelsen ble jo tredd ned over hodene på oss. Og jeg regnet ut hva jeg ville komme til å 

måtte betale, hva jeg kom til å sitte med i husleie her. Så jeg skrev det også, at det ville bli en 12 000 i 

måneden. Og jeg ba om et svar på hvor jeg skulle gjøre av meg som 80-åring. For jeg har jo ikke penger 

til å kjøpe meg en leilighet. Ikke med disse prisene som er her. Selv en hybelleilighet koster over 

en million. Og det har jeg ikke. 

Det er en skamfølelse også. Ved det at man ikke har sørget for at man sitter i eget hus. Når man har arbeidet 

hele livet og gjort rette og sjel for seg og betalt alt som skulle betales; og så ikke har hatt større 

innsikt, og ikke tenkt at det å kjøpe hus gjelder meg også, selv om jeg sitter med en såkalt evigvarende 

kontrakt. 

- Hvordan vil det bli for deg å forlate dette hjemmet? 

- Du ser jo hvor stort det er her og hvor mange ting jeg antakelig må kvitte meg med. Det er jo et slags 

tap det også. Du sitter kanskje i en trygdeleilighet da, med ett rom. Jeg har lurt på om det enkleste ville 

være å holde auksjon. Få det vekk alt sammen og kjøpe nytt. Noe som passer. Til en liten leilighet. Jeg 

har sett på andre som gjør det samme. Jeg hadde en venn. Han er død nå. Men han solgte huset sitt og 

flyttet inn i en liten leilighet. Og han fikk parkinson med en gang. Jeg vet ikke om det var årsaken, da. 

Men han falt helt sammen etter at han flyttet. Og så endte han på sykehjem før året var gått. Jeg har 

vært på besøk hos en dame jeg kjenner som er på Frognerhjemmet. Det rommet hun har der, er mindre 

enn det minste rommet i denne leiligheten. Hun har ikke eget toalett. Og så blir hun forstyrret av andre 

beboere som kommer inn, også om natten. For en tilværelse det er å se frem til! Så hvis man ikke har 

falt sammen før, så gjør man det da. Som de behandler folk som har arbeidet hele livet, og ikke skylder 

bort femti øre! Det er en uverdig alderdom de tilbyr. 

Men hvis vi er så få, kunne det ikke gis et slags amnesti? Til folk som har bodd i den samme leiligheten 

i 20, 30, 40 år? Så vi kan eldes med verdighet? For husværet tilfaller jo eieren når man er død, 

det er jo ikke noe arverett. Det skal ikke bare penger til, men også overskudd til å flytte. Jeg synes de 

overser oss. Eller overhører oss eller.. Vi finnes ikke. De første årene så jeg en del reaksjoner i Hus & 

Hjem fra folk som hadde bodd i hjemmet sitt lenge og måtte betale så mye husleie de ikke hadde råd 

til. Nå har det vært stille lenge. Noen har vel fått tilskudd, da, de som hadde dårligst råd. Og de andre 

har kanskje fått hjelp av sosialen. Eller sitter muse stille og betaler nesten hele trygden sin for å kunne 

bo. Når man er redd og skamfull, da snakker man ikke høyt. 

Hvor blir man av når man ikke greier å betale husleien? Det er jo en utkastelsesgrunn. Så det er jo en 

svøpe.

- Hvor lang tid har du regnet med at du har råd til å sitte her? 

- Hvis jeg.. hva skal jeg si... Jeg har ca. 300.000 i Storebrand. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan bo her 

for det, hvis det blir topp husleie. Men det er penger jeg skulle ha til, ja, dersom det blir nødvendig 

med ny vaskemaskin, ny komfyr, og husleie og... Dette er penger vi har spart opp i årenes løp. Og 

jeg tenkte også at jeg skulle hatt råd til å reise litt. Det kan man jo ikke, når man ikke vet noe for seg. 

For hvis man ikke betaler husleie, så blir man jo kastet ut. Så jeg syns det er en veldig stygg måte å 

behandle en gruppe mennesker på. Og at de liksom tier oss ihjel. Jeg blir så irritert når jeg hører hvor 

velstående vi eldre er. De fleste har det godt, sier de, og det er liksom så veldig få som er fattige. Men 

vi har ikke følt oss fattige, fordi vi har hatt råd til å betale det det koster å leve. Og så plutselig må du 

begynne å bli engstelig på dine gamle dager. Det er sjofelt. Det må da gå an å få til noe for å hjelpe 

oss? 

- Hvordan har denne situasjonen virket på trivselen din og helsa di? 

- Jeg har jo alltid vært frisk. Og etter at dette skjedde, da.. Jeg fikk jo panikk da jeg leste i avisen at 

dette skulle vedtas. Det var da jeg skrev til alle de forskjellige politikerne. Og da jeg fikk så negative 

svar, eller svar jeg ikke kunne slå meg til ro med, så har jo livet blitt helt annerledes. Jeg har utviklet, 

jeg vet ikke om det kan være en kombinasjon av redsel og nerver, at en ikke sover ordentlig. Fordi 

man er så utrygg på fremtiden. Så jeg har måttet begynne med antidepressiva. Og så har jeg denne poliartrosen, 

som gjør at jeg har vondt i alle ledd og kan ha problemer med å gå. Men det er lett å handle 

her og ... Jeg har nettverket mitt her. Hvis man kommer andre steder, blir man rykket opp med roten. 

Og da tror jeg faktisk at jeg er ferdig. Det er noen dystre fremtidsutsikter. Når man liksom skulle nyte 

sitt otium... Så plager de livet av en ved å endre lover og deretter overse en fullstendig... 

Når en rives opp med roten, mister en fotfestet. Vi har vært den tause minoritet, vi som har vært leietakere. 

Og vi tilhører en generasjon som ikke klager. 

Fru Johannes brev til politikerne: 

Husleiereguleringen i Oslo NOU 1993:4 Om lov om husleieavtaler i leiligheter oppført før 1940. 

Loven ble opphevet av Stortinget i år. Det ble besluttet at husleiene gradvis skal oppjusteres til markedsleie 

med 0% hvert år i 9 år. 

Skal det være samme regler for ungdom som i en overgangsperiode bor i leiligheter med leieforhold 

og vi som har bodd i slike leieforhold i 40 år og er pensjonister? Da vi etablerte oss i 1950-årene, var 

en leiekontrakt som var en s.k. livstidskontrakt regnet som sikkerhet for å kunne bo. 

Vi i vår generasjon var redde for gjeld. Vi sparte pengene før vi brukte dem. I dag er det en selvfølge at 

alle skal ”eie” sin egen bolig. Jeg skriver eie i anførselstegn, for det er vel bankene og kredittinstitusjonene 

som eier de fleste. 

Det hører også med at vi har pusset opp og rehabilitert leilighetene våre for hundretusenvis av kroner. 

Vi synes det skal innføres overgangsordninger for personer som har bodd i slike boliger i f.eks. 40 år 

og er pensjonister som ikke kan forandre betalingsevnen sin. 

Usikkerheten for fremtiden og hvordan vi skal få råd til å bo, gjør oss redde og usikre. Med 20% økning 

pr. år, vil husleien bli - .000 kr. pr. mnd. 

Retten til å bo skal vel ikke bare forbeholdes de unge og yrkesaktive. Etter et yrkesaktivt liv hvor man 

har gjort rett og skjel for seg, skal man som pensjonist gradvis degraderes til sosialklienter. 

Politikernes og departementets svar: se vedlegg 2. 

5

Fru Gerd: 

Jeg har følt meg trygg, og plutselig er du ikke trygg 

Jeg har bodd her siden jeg var 2 år. Riktignok i en større leilighet i samme gården, men jeg har hele 

mitt sosiale nettverk her. Nå er jeg 67. Det var ett år jeg bodde et annet sted, men så fikk jeg komme 

tilbake fordi vi byttet leilighet med moren min. Jeg har alt rundt meg som jeg er vant til. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Nå klarer jeg det. Og jeg klarer det ennå noen år, men så vil leien gå 

opp til 8000, hvis ikke mer. 

Nå betaler jeg 4.500 inklusiv fyring, så det er rimelig husleie enda. Men du vet, når de ti årene er gått, 

så kan det bare... ja! Og da står jeg der. Så jeg forsøker å være føre var med å tenke: hva gjør jeg da? 

- Hva har du i pensjon? 

- Litt over 000. 

- Har du noen sparepenger du kan bruke? 

- Nei. Jeg hadde noen, men jeg har brukt dem til tannbehandlinger. Jeg hadde en liten livsforsikring, 

men den forsvant og det er ikke mange tusen igjen. 

- Du har flyttet fra en større leilighet og hit til en mindre? 

- Ja, det var faktisk en stund før husleiereguleringen ble opphevet at jeg snakket med eier av min leilighet 

om å bytte til en mindre leilighet i gården. (Han eier nå ca. 30 leiligheter i gården. Resten har 

han solgt.) Jeg følte det kunne være deilig å ha noe mindre og stelle og noe som var rimeligere da jeg 

snart var pensjonist. Dette var han innstilt på at jeg skulle få når noe ble ledig, og det ble det i år 2000. 

Jeg hadde litt problemer med å få den gamle kontrakten, men vi var hos advokat og det ordnet seg. Så 

jeg har den samme kontrakten jeg har hatt bestandig. Så jeg føler jeg bor på samme sted, bare det at 

leiligheten er blitt forminsket. Jeg har peisen, jeg har akkurat de samme tingene og kjenner leiligheten 

ut og inn. Det er de samme veggene, den samme strukturen på alt. Og jeg bor sentralt. Det er godt i 

forhold til det å bli eldre. 

Jeg har tenkt at en kanskje må flytte ut av byen. Men når man ikke har bil og ikke kjenner omgivelsene 

og alt er mer tungvint, -klarer man det? 

- Hva tror du? 

- Så lenge man er frisk, klarer man det. Det tror jeg. Men det kommer ting etter hvert. Slitasje. Jeg har 

slitasjegikt i ben og hender og har fått protese i det ene kneet. Det er mange ting som kommer med 

alderen, og da kommer problemene. Her bor jeg sentralt i forhold til tannlegehøyskolen som er det billigste 

alternativet for behandling og jeg kommer lett til butikker og andre ting. Foreløpig kan jeg sykle, 

men det varer vel ikke evig. 

- Fortell hva bosituasjonen gjør med livskvaliteten din. 

- Jeg føler det veldig utrygt. Da de opphevet husleiereguleringsloven så tenkte jeg: Hva tenker de på? 

For jeg visste at med den pensjonen jeg hadde, så ville jeg med litt forsiktighet kunne klare meg. At 

leien gikk opp noe, det hadde jeg forståelse for, det ville jeg også klare. Men å klare en husleie mellom 

8 og 9000, som det kommer her, og ikke få støtteordninger.. Det går ikke. Da har jeg ca. 4000 igjen 

å leve for. Og det er jo 4.300 de regner en skal leve for. Da kommer jeg under den grensen. Da er jeg 

sosialklient. Å ende sine dager som det.... Jeg synes det er vanskelig å takle. Veldig vanskelig. Hvis jeg 

begynner å tenke på det... jeg nesten håper at man stryker med før den tid, for å si det sånn. 

Jeg synes det er veldig rart, for det ble jo lovet at vi skulle få hjelp i sin tid, men ingen har gjort noen 

ting. Det er det jeg reagerer på. De har jo sagt de skulle hjelpe oss, men hvor er hjelpen? De kuttet i de 

vanlige bostøtteordningene og har husket oss med en liten passus om husleieregulerte leiligheter. Og 

grensen til Husbanken, den er visst på 1500, med litt mer for familier. Det vil ikke bli nok til å hjelpe 

meg engang. Så jeg får jo ikke anledning til å ta vare på meg selv. Det krever kanskje litt når du blir 

eldre, ikke sant? Da blir det ofte reparasjoner her og der. Og så skal du leve på sosialen. Det er skremmende. 

Jeg ser ikke noen løsning på det. Det har med vår generasjon å gjøre også. Vi er ikke oppdratt 

til det, rett og slett. Og derfor har vi ikke kjøpt leilighet før heller. Man skulle ikke bare gå ut å ta lån. 

Og når du er alene, så er det vanskelig å sitte med et lån, -alene. I dag kan man si alt man burde ha 

gjort. Men det er veldig lett å si. Men jeg har følt meg trygg. Og plutselig så er du ikke trygg. Så jeg

klarer ikke å glede meg, klarer ikke å pusse opp hele leiligheten... Den andre leiligheten holdt jeg ved 

like i alle år, men nå... jeg føler det så usikkert. Jeg er selvfølgelig glad jeg har et tak over hodet, men 

-hvor lenge har jeg det? Det er det som er spørsmålet. Jeg synes det er veldig vanskelig å akseptere 

denne situasjonen. Bare å tenke på det... Jeg har lyst til bare å skyve det bort, for når jeg tenker på det, 

så føler jeg at jeg liksom... 

- Jeg ser du gråter.... 

- Ja, jeg blir sånn når jeg tenker på det. Jeg gjør det. Jeg klarer ikke helt å takle det. At man skulle ende 

opp på denne måten, det hadde jeg ikke trodd. Så..... 

Når det blir for ille ringer jeg til sønnen min som bor i utlandet. Det blir litt dyr telefon, men.. Og han 

sier ta det rolig, ta det rolig, det ordner seg. Men av og til så topper det seg for en, så jeg klarer liksom 

ikke å glede meg her og nå, da. 

Her i strøket føler jeg meg trygg. Jeg er kjent her, det er mange mennesker her. Jeg husker fra krigen, 

da vi gjemte oss i kjelleren når det var flyalarm. Hele mitt liv har passert revy her. Og så er det 

vaskekjeller, så jeg behøver ikke ha vaskemaskin her oppe, så jeg sparer en del penger på det... Det er 

mange ting, ikke sant. 

Men det har endret seg her, det er blitt mye selveiere her, så man føler man er... Folk som var hyggelige 

før er kanskje ikke så hyggelige lenger. Før så var det veldig stabilt. Enkelte familier bor her enda, 

som du har fulgt gjennom hele tiden du har bodd her. Så jeg synes det har vært veldig trygt, og spesielt 

når du blir eldre. Men... kanskje vi må flytte i en campingvogn? Utenfor byen vil man kunne klare seg 

med mindre penger. Selv om man mister veldig mye, så kan man kanskje ta en drosje når bena ikke 

bærer til butikken.. At man der kan ha råd til mer, så du klarer deg selv! 

Her har jeg en kontrakt som gjør at jeg ikke kan kastes ut med mindre jeg lager mye bråk eller ikke 

betaler husleie. Andre steder må du kanskje flytte og flytte. Og når du blir eldre, blir det å flytte tyngre. 

Før pusset jeg opp og gjorde alt mulig veldig fort. Jeg har bestandig likt det, men nå blir alt så mye 

tyngre. Bare det å ikke kunne stå på knærne med denne protesen, gjør mange ting mer tungvint. 

Om jeg hadde flyttet av meg selv, men jeg føler liksom et press, et veldig press. Og usikkerhet. Og det 

tar på. Veldig. Sånn føler jeg det. Jeg trodde de ville gjøre noe for å hjelpe meg, hjelpe oss, da, for de 

klarer jo ikke å skaffe oss trygdeboliger. Det finnes jo ikke. 

- Har du sjekket det? 

- Ja, det er jo lange køer. Min mor var så heldig å komme inn. Hun var jo skrøpeligere enn meg. Jeg er 

glad at hun slapp å oppleve dette her, for hun hadde samme leieforhold som meg. Hun hadde ikke klart 

å takle det. Vel, hun husket ikke så godt etter hvert, så hun hadde kanskje taklet det på den måten. 

Jeg synes det burde foretas en behovsprøvning av disse menneskene. Jeg tror mange er falt fra, andre 

har kanskje fått trygdeleiligheter og mange hadde sikkert penger og kunne kjøpe seg noe. Mange er 

midt i arbeidslivet og kan gjøre et eller annet. Men den gruppen jeg hører til, som blir 70 år når det blir 

markedsleie eller gjengs leie, de har ikke en sjanse. 

Jeg kan gå på arbeidskontoret å si at de må skaffe meg en jobb. De vil le av meg, for det er ingen som 

har bruk for en mer.. Så jeg foreslo for boligkontoret i bydelen her: Hvorfor har dere ikke samlet oss 

på et jorde og skutt oss, så var dere kvitt problemet? Det står jeg ved enda. Det burde de gjort, for nå 

dreper de oss sakte, men sikkert. Det hadde vært bedre om det hadde gått fort. 

Myndighetene har ikke vist noen interesse for oss eldre leietakere. De vet at det blir et problem, men 

de vet ikke hva de skal gjøre eller hvordan de skal løse det. Dette har de svart meg hvert år på boligkontoret 

i bydelen. Så sa jeg: de må jo hoste opp et eller annet, for de har jo spent ben under meg. Det 

er jo det de har gjort.. 

Jeg tror det er mange som er verre stilt enn meg. Som kanskje mener det er en skam. Og jeg synes heller 

ikke det er noe hyggelig, men jeg synes ikke det er noen skam. For man har betalt skatt i alle år og 

vært arbeidsom og oppført seg redelig. Og så skal man få den straffen å miste hjemmet sitt fordi man 

ikke har kjøpt... 

I og med at de ikke kan skaffe trygdeleilighet, mener jeg at de kan gå inn for en ordning tilsvarende 

ordningen for de som bor i trygdeleiligheter. At man får subsidiert leien sin, selv om man bor i sin 

gamle leilighet; -så man føler man kan leve, at man kanskje kan ta en busstur til Sverige, at man kan 

gjøre litt, så en føler at en lever og er med... 

Jeg kjenner meg tråkket på. Jeg synes det er rart at Arbeiderpartiet gikk med på dette. Det er sikkert 

7

8 

mange av deres velgere som sitter i denne situasjonen. Jeg vet ikke hva jeg skal velge til høsten. Føler 

vel at det ikke har noe å si hva jeg velger. Hvordan kunne de si at de skulle hjelpe oss, og så gjør de 

ikke noe? At det ikke er tatt noen statistikk eller undersøkelse på dette,- hvor mange som er igjen av 

disse menneskene, og kanskje si: -hva kan vi gjøre? Det er jo sånn de burde gjort. Hvorfor gjør de ikke 

det? De snakker bare om hvor rike vi er i dette landet og hvor mye vi har og så videre. Men hvordan 

kan de tråkke en gruppe mennesker ned på den måten? Jeg skjønner det ikke... 

Erna Solberg skal jo hjelpe bostedsløse og andre som har det aller vanskeligst. Det er ikke det jeg er 

imot, men... Hva med oss? De burde faktisk hjelpe oss også. Og ta konsekvensen av hva de gjorde 

da de opphevet loven om regulerte husleier. Og det trodde jeg og sikkert mange med meg, at de ville 

komme til å gjøre. 

Kanskje har jeg ett år igjen, kanskje ti. Selvfølgelig vil det koste penger, men det går bare ikke an. Jeg 

ser meg selv gå på sosialkontoret. Etter hva jeg har hørt av de jeg kjenner som har vært der, er behandlingen 

nedlatende. Du føler du blir sett ned på. Jeg kommer til å bli så sint. Hadde jeg ikke gjort noe 

her i livet, ikke betalt skatt eller lurt unna, så kunne jeg forstått det. Men jeg forstår ikke, får det ikke 

til å rime. Jeg har ikke ligget samfunnet til byrde på noen måte. Og så skal jeg få dette. Det synes jeg 

ikke går an. Jeg synes ikke det. De tråkker på mennesker. 

Fru Toril 

Noen har kommet og stjålet hjemmet mitt 

Familien min har bodd i denne leiligheten siden gården var ny, i 1937. Jeg er tredje generasjon som 

bebor denne leiligheten. Fordi jeg er eldst i familien, er denne leiligheten ”hjemme” også for søsken, 

barn og barnebarn, slik det var det da besteforeldrene og foreldrene mine bodde her. 

Livet på Skillebekk og Ruseløkka var annerledes dengang fra nå. Så mange flere mennesker overalt. 

Barn, voksne og gamle. Bestemoren min var kjent for å være gavmild. Det gikk en maur-sti av skjærslipere, 

fillepellere, boms, fine fruer, hushjelper og nabobarn til denne leiligheten. Barna kom for å få 

vafler og pannekaker, de fine fruene og hushjelpene kom for å spise seg mette av et langstrakt lunsjbord. 

Så var det noen som kom for å låne badet. Folk kom på døra og fikk klær, penger, mat og en pils 

på baklomma. 

I alle år har det vært slik at naboene her har kjent hverandre. Nå later det til at gården er på konstant 

flyttefot. Så snart du begynner å kjenne fjeset på de nye naboene, er de flyttet, og nye er kommet inn. 

I 1983 ble gården seksjonert og vi fikk tilbud om å kjøpe leiligheten. Foreldrene mine turte ikke. 

640 000 kr var mye penger, selv om det var en rimelig pris. 

I 1992 kom neste tilbud om kjøp. Vi sa oss interesserte i å kjøpe, men ikke til den prisen eieren, 

Kredittkassen, forlangte; 1,3 mill. Vi fulgte ikke opp saken godt nok, men ventet fortsatt på et svar 

fra Kredittkassen da vi fikk et brev fra banken om at leiligheten var solgt til en investor. I brevet fra 

banken sto det at eierskiftet ikke ville bety noen endring i leieforholdet vårt. Det har vist seg å være en 

sannhet med tildels store modifikasjoner. Eierskiftet betydde at vi mistet rettigheter, f.eks. til å bytte 

leiligheten og til å kjøpe. Men det viktigste var at den nye eieren ønsket hjemmet vårt til bruk for seg 

selv og sin nære familie. 

Sameiet består av tre gårder. Investoren hadde kjøpt de 29 seksjonene som ikke var blitt selveierleiligheter. 

Naboene som hadde kjøpt, kunne fortelle at samboeren til den nye eieren jobbet i Kredittkassens 

eiendomsavdeling. 

Etter eierseksjonsloven har en bare lov til å eie to seksjoner. Den nye eieren eide altså 29. Det viste seg 

senere at prisen han betalte for alle disse leilighetene samlet var ,5 millioner kroner. Mens prisen for 

oss var på over en million, hadde han kjøpt hjemmet vårt for noen hundre tusen. 

Jeg gikk til Stortinget og snakket med Arne Haukvik som hadde kjent Bestefar. Han fulgte meg de 

teppebelagte korridorene opp til stortingsmann Restad, som på det tidspunktet var leder av finanskomiteen. 

Jeg hadde med et to siders brev som jeg ga til de to og som beskrev situasjonen. Restad 

sørget for å få utredet saken. Jeg har kopier av korrespondanse mellom ham og Kredittilsynet, 

Kredittkassen, Kommunaldepartementet og Finansdepartementet. Konklusjonene er at både kjøper og

selger brøt loven da de 29 seksjonene skiftet eier. Samtidig finnes det ingen sanksjoner mot lovbrudd 

som dette. Og vi som leietakere er definert som å være ”uten rettslig interesse” i denne saken. Da saken 

var utredet, sa Restad til meg at ”overfor lovbrudd som dette står det offentlige maktesløse”. 

I rettferdighetens navn må det sies at husverten vår antakelig ikke er av de verste husverter i Oslo. Og 

han har inntil nå hatt liten fortjeneste av å leie ut til oss fordi leien har vært regulert. Men han puster 

oss stadig i nakken. For halvannet år siden satte han inn nye vinduer i leiligheten her, men ikke i de andre 

leilighetene han eier. Dette skjedde i november-desember, og det ble en kald og støvete opplevelse. 

Etter det kunne han etter loven legge på husleia med over 000 kroner i måneden. Pusser han opp badet, 

som vi ikke kan nekte, kan han legge på så mye at vi må betale tilnærmet markedsleie. 

Oppjusteringen etter opphevelsen av husleiereguleringsloven går tydeligvis for seint for ham. Nesten 

årvisst har jeg måttet skrive brev til Husleienemnda for å få korrigert leieprisen fordi han har forlangt 

høyere leie enn det han har lov til. Vi er tre gamle naboer som har kjempet disse kampene. De to andre 

er godt over 80-år. Mine egne kvaler er én ting. Verre er det å se hva situasjonen gjør med de som er 

gamle. I vinter ble en av dem sengeliggende i flere uker fordi det ble så mye tull i forbindelse med husleieforhøyelsen. 

Vi fikk krav om etterbetaling på rundt 20 000 kroner hver, noe som viste seg å være 

feil. Den andre naboen ble også merkbart dårligere av dette. Hittil har vi søkt hjelp hos Husleienemnda 

og Leieboerforeningen og fått det. Husleienemndas tjenester er gratis, mens vi må betale for juristbistand 

i Leieboerforeningen som går ut over den tida vi får gratis ved å være medlemmer. Det er blitt 

noen tusener på oss gjennom årene. 

Da den nye eieren overtok, formidlet han via en nabo som er bekjent av ham at han hadde til hensikt 

å kaste oss ut. Vi tilbød å kjøpe, men fikk til svar at eieren ikke ville selge leiligheten til oss. I stedet 

tilbød han en mindre leilighet i etasjen under til en ”pen pris” som han sa, rundt 600 000 kroner. 

Alternativt tilbød han å betale opp til 150 000 kroner dersom vi flyttet. 

I denne perioden søkte vi hjelp hos advokater. Det var dyrt og ga små resultater. Men advokathjelpen 

ga håp om at vi kunne få ro. Det hjalp på nattesøvnen. Jeg har sluttet med å søke hjelp hos advokater, 

med unntak av de som jobber i Leieboerforeningen. Og jeg har sluttet å telle våkenetter. 

I dag betaler jeg 8.500 kr. i måneden i husleie. Det er vel ca. halvparten av markedsprisen for en leilighet 

på denne størrelsen, 98 m2, på Oslo vest. Men leien tar nesten halvparten av det jeg tjener i måneden. 

Og inntekten er for høy til at jeg kan søke om bostøtte. En foreløpig løsning for å kunne bli boende 

må bli at jeg forsøker å leie ut deler av leiligheten. Loven sier at utleie må godkjennes av huseier. 

Jeg har spurt om slik tillatelse tidligere. Da har jeg fått påminnelse fra huseiers advokat om at huseier 

ønsker å overta leiligheten for seg selv og sin nærmeste familie. Så har jeg ikke turt å leie ut. Denne 

gangen må jeg være modigere, for jeg har ikke annet valg. Men da svarer han vel med å tvinge igjennom 

en modernisering av badet. 

Jeg forstår huseier godt. Jeg ville bodd her jeg også, om jeg hadde eiet denne leiligheten. Jeg slutter 

aldri å se den vide himmelen og utsynet fra vinduene og terrassen. Det gjør ikke noe å bo aleine når du 

bor på kjent sted. Da opplever du ikke ensomhet. For tre år siden var jeg så syk at jeg trodde jeg skulle 

dø. Da hadde jeg dem rundt meg alle sammen; foreldre og besteforeldre. Tror det var de som fikk liv i 

meg etter en altfor dyp søvn som varte i nesten to døgn. 

Hva jeg skal gjøre når leia blir på 9, 10, 12 000 eller enda høyere? Vet ikke. Jeg kjenner meg lammet. 

Og fortvilet. Situasjonen tar på helsa. I perioder er tilværelsen dominert av det som er blitt til ”boligproblemet 

mitt”. Flere ganger har det kommet krav om etterbetalinger utenom husleia. En gang krevde 

han flere tusen kroner for vannavgift, for å nevne ett eksempel. Jeg opplever dette som overgrep. Jeg 

går liksom i oppløsning av det og mister grepet på hverdagen. Jeg blir dårlig av det. 

Det var den eldste og kjæreste naboen min som satte navnet på det jeg føler. Hun er 87 år, har bodd i 

gården i over 60 år og har kjent familien min like lenge. ”Noen har kommet og stjålet hjemmet”, sa 

hun. Det er sånn det er: Noen har kommet og stjålet hjemmet mitt. Og det som verre er: Myndighetene 

har gitt tyvene medhold, mens jeg er rettsløs. Og snart hjemløs. 

De tre siste brevene fra utredning av ulovlig kjøp/salg av leiligheter: se vedlegg 3. 

9

Leietakere i obligasjonsleiligheter 

Herr Johan og herr Kåre 

Herr Johan og herr Kåre er naboer i en gård fra 1890-årene på Ruseløkka. Da de flyttet inn 1970-årene, 

kjøpte hver av dem en obligasjon pålydende 150 000 kroner med tilknyttet leiekontrakt. Obligasjonen er ikke 

rentebærende. 

Under statsråd Retterdal, på -80-tallet, ble det gitt adgang til å omgjøre obligasjonsleiligheter til selveierleiligheter. 

Leietakerne kunne kjøpe leiligheten de bodde i eller utleier kunne innløse obligasjonene og enten 

selge leilighetene som selveierleiligheter eller fortsette å leie ut. Etter den tid ble gården seksjonert. I dag er 

alle leilighetene i gården, med unntak av 7, selveierleiligheter. Det er en advokat som eier de 7 seksjonene, 

hvor herr Johan og herr Kåre bor i hver sin obligasjoneleilighet. 

I Innst.S.nr.229(2003-2004) Innstilling fra kommunalkomiteen om boligpolitikken, omtales obligasjonsleiligheter 

slik: 

0 

”Komiteen viser til at obligasjonskontrakter er en ordning der leietakerne har delfinansiert tomte- og 

byggekostnadene, oftest rentefritt, mot en tidsbegrenset eller ”evigvarende” leiekontrakt – avhengig av 

om huseieren på et tidspunkt har rett til å innfri obligasjonen eller ikke. 

Komiteen viser til at leietakerne har rett til å overdra kontrakten. Det finnes eksempler på at leieretter 

har vært omsatt for mer enn 80 ganger pålydende. Komiteen er bekymret for at mangelfull informasjon 

til kjøperne fra meglerne og huseier samt bankers velvillige finansiering er vesentlige forklaringsfaktorer 

for en urealistisk prisfastsetting av en svært spesiell og uvanlig boligtype. 

Komiteen viser til at husleieloven i 1999 ble endret slik at en ikke tillater opprettelse av nye obligasjonskontrakter. 

Overgangsreglene bidrar samtidig til en kompliserende forståelse av lovforankringen. 

Størst usikkerhet finnes rundt reglene for prisfastsettelse med tilpasning til ”gjengs leie” i 1999-loven, 

men det er også uenigheter om hvilke lov som styrer fremleierettigheter m.m. 

Komiteen ber på denne bakgrunn om at Regjeringen legger fram en sak for Stortinget der dagens system 

med obligasjonskontrakter vurderes avviklet.” (Kap.4: Boligmarkedene, s.10) 

I januar 2005 mottok Johan og Kåre brev fra utleier med oppsigelse. Oppsigelsen var begrunnet med at de 

hadde betalt for lite i husleie og at det derfor forelå et mislighold av leiekontrakten. Nedenfor gjengis samtaler 

med de to leietakerne. 

Herr Johan 

Noen ganger har jeg ikke lyst til å leve mer 

Under statsråd Retterdal tror jeg det var en slags overgang til det som senere kom: seksjonering. 

Advokaten som eide hele gården her kunne innfri en del av obligasjonene. Det betydde i praksis at han 

kunne selge de samme enhetene en gang til. Han kunne tjene 2 til 3 ganger på samme boenhet. Ved 

seksjoneringen som kom senere enten kjøpte folk eller de lot eieren innløse obligasjonen. Alt dette var 

ikke forbudt, men det skapte mye problemer. 

Jeg fikk tilbud om å kjøpe, enten under ordningen til Retterdal eller ved seksjoneringen eller begge 

gangene. Jeg husker ikke. Det var jo til en lav pris i forhold til hva prisene er nå, men jeg hadde såpass 

lav inntekt at jeg måtte fortsette som leietaker. 

Hovedobligasjonen ble slettet av banken uten at det ble tatt hensyn til partsobligasjonene. Dette oppdaget 

jeg ved en tilfeldighet. Jeg brukte mye tid og energi på å få gjenopprettet partsobligasjonen. Det 

var en engangsforeteelse. Det tok lang tid før ny partsobligasjon ble gjenopprettet, og det ble mye papir. 

Jeg har dokumentasjon på alt.

Det kom et skremmeskudd ved slutten av 2003, med krav om manglende innbetalt leie. Samtidig 

skjedde det mye vanskelig i livet mitt. Jeg fikk blant annet problemer med hjertet. Hvordan leia skal 

forhøyes, står i kontrakten, og jeg har fulgt den. Men etter 2000 har jeg godtatt økning av leia etter 

at reguleringen ble opphevet. Jeg visste ikke at huseieren hadde fått opphevet reguleringen for disse 

leilighetene for lenge siden. I 2003 skulle han ha over 11 000 i måneden for denne leiligheten. Nå skal 

han ha 8.550. Han svarer aldri på brev. Når jeg ringer han, slenger han på røret. Han er jo gal, men det 

er jeg også etterhvert, så da er vi i samme båt... 

Dette har vært hjemmet mitt fra jeg var 35 år. Nå er jeg 63. Hvis jeg blir krevd kastet ut, ser jeg tre 

alternativer: Å anke, som vel blir det mest sannsynlige, å akseptere pengekravet og bli boende eller å 

gå inn i forhandlinger gjennom Husleietvistutvalget om hva som skal være riktige tall. Namsretten tar 

ikke stilling til leieprisen, bare om utkastelse eller ikke. Huseieren mener jeg enten må betale bortimot 

200.000 eller flytte ut. 

Etter at jeg fikk dette brevet, har hele tilværelsen gått i surr for meg. 

Men historien går langt tilbake. Jeg er arkitekt, men karrieren min ble ødelagt av sykdom. I løpet av 

7 år hadde jeg 14 sykehusinnleggelser for magesår. Den fjortende innleggelsen førte til en stor operasjon 

der det nesten gikk galt. I den tiden ble jeg skilt. Så bodde jeg på hybel i mange år, inntil jeg fikk 

denne leiligheten. 

I går kveld, da jeg fikk det siste brevet, gikk hodet av ledd. Jeg blir kvalm og svimmel. Jeg holdt på å 

skrive brev til leieboerforeningen til kl. i natt. Arbeidet mitt, alt – blir bare surr. 

Kan hende ser jeg for svart på det. Noen ganger har jeg ikke lyst til å leve mer. Inntektsgrunnlaget og 

boligen og kontakten med A-etat.... Det er ikke noe vits mer. 

- Hvor viktig er denne leiligheten for deg? 

- Den er ikke så viktig lenger. Den har mistet mye av kvaliteten. Det er bygget en stor vegg foran, på 

den andre siden av gaten, som tar himmelen og lyset. 

Begjæring om utkastelse: se vedlegg 4. 

Herr Kåre 

Jeg ser ingen annen råd inn å ta kontakt med sosialkontoret 

Jeg er utdannet translatør og har vært språklærer og reiseleder. Det har vært mye frilansarbeid og mye 

reisevirksomhet. Økonomien min har vært usikker. Jeg ville ikke sette meg i kjempegjeld. 

Nå er jeg 70 år og pensjonist. Jeg har bodd her i 27 år. 

For noen år siden fikk jeg brev fra et advokatfirma, der det sto at leiligheten skulle tvangsselges. Det 

gikk så langt at de kom og tok takst. Dette varte et halvt års tid. Jeg fikk panikk. Det var ingen forklaring, 

bare en beskjed om at leiligheten var på tvangssalg. Jeg ringte advokatfirmaet som fortalte at 

utleieren her skylte penger. Damen jeg snakket med sa at de håpet jeg ville samarbeide. Samarbeide? 

Det var veldig ubehagelig. Etter mange forsøk fikk jeg kontakt med utleieren. Han greide å gjøre opp 

for seg, og så gled det over. Denne gangen er det kanskje verre. Nå har vi jo fått varsel om utkastelse 

dersom vi ikke betaler det han mener vi skylder. 

- Dersom huseieren får medhold i kravene sine, hva gjør du da? 

- Da blir jeg nødt til å bli boende og betale det han forlanger. For jeg har ikke penger til å kjøpe meg 

noe annet. Om jeg hadde hatt penger, hadde jeg jo kjøpt denne i sin tid, selvfølgelig. Og hvor skulle 

jeg få penger til å kjøpe noe? Og hvis jeg skal ut på leiemarkedet... jeg har jo ikke en sjanse. Begynne 

å flytte nå, det er helt utenkelig. 

Jeg er knyttet til denne leiligheten etter å ha bodd her så mange år. I sin tid gikk jeg veldig inn for at vi 

skulle flytte inn nettopp her. Den gang var vi to. Med det store huset vi har fått rett foran oss og som 

tar mye av dagslyset, er jo ikke leiligheten hva den var. Hadde dette skjedd for en 15 – 20 år siden, 

kunne det tenkes jeg hadde valgt å flytte. For da jobbet jeg, og kunne kanskje ha lånt penger og skaffet 

noe annet. Men nå, i min alder, er det helt umulig. Så jeg har ikke noe valg, jeg, annet enn å bli boende 

her. Jeg ser ingen annen råd enn å ta kontakt med sosialkontoret. Med den pensjonen jeg har, så kan

jeg ikke betale bortimot 8000 kroner i måneden. Det er umulig. Nå forlanger han 7.800. 

- Betyr det at du kjenner at du har dårlig råd nå? 

- Om leien går opp, vil jeg selvfølgelig få veldig dårlig råd. Nå betaler jeg 4.500. Og det går. Men det 

er ikke mulig for meg å betale den leien han forlanger. Jeg har en pensjon på 12.000 i måneden. Jeg 

har et sted ved Son som jeg har lånt på for å kunne spe på pensjonen. Det som skulle vært brukt til å ha 

litt mer å leve for, vil måtte gå til å betale husleie. Og jeg kommer ikke til å ha noen penger igjen når 

den er betalt. 

Jeg har pusset opp leiligheten flere ganger mens jeg har bodd her. Flislagt badet og byttet ut vinduer i 

stua. Jeg har måttet legge inn ny vanntank på kjøkkenet. Og dette har jeg ikke belastet huseier nettopp 

fordi husleia har vært så rimelig. Men jeg har jo regnet med at om jeg noen gang kom til å flytte, som 

jeg aldri har tenkt jeg skulle, så ville jeg fått en kompensasjon for de tingene jeg har forbedret her. 

- Dersom resultatet av tvisten skulle bli at du fikk anledning til å kjøpe leiligheten, hva ville du gjøre 

da? 

- Jeg tviler på om jeg ville fått tatt opp lån. Som pensjonist, er det noen som er villig til å låne deg penger? 

Kan ikke se den muligheten, jeg. 

- Hytta di, kunne du tenke deg å selge den for å kjøpe her? 

- Den er ikke verd nok til det. Den er verdsatt til 800.000 og jeg har belånt den med 500.000. Det skal 

jo tilbakebetales. Det er et avdragslån jeg betaler på 5 år. 

- Kan du ikke flytte dit? 

- Nei, det er ikke helårsbolig. Og den ligger så isolert at der kan ikke jeg bo. Men det er deilig å ha den 

å reise til om sommeren. Det er en hytte jeg har hatt i snart 30 år. Men jeg innser at jeg må selge om 

fire år. For jeg har lånt disse 500.000. Og jeg har hele tiden visst at, ok, om jeg da ikke klarte å tilbakebetale 

uten å selge, så må jeg selge. Så det stedet kan jeg ha i fire år til. 

- Dette kravet dere har fått fra utleieren. Hvordan virker det inn på deg? 

- Det påvirker hele sinnstilstanden. Men jeg prøver å skyve det vekk. Jeg har jo bodd her så lenge. Og 

så er det obligasjonsleilighet. Vi må da ha noen rettigheter? Men det henger over meg hele tiden. Hver 

gang dette kommer opp, og det kommer brev som handler om leiligheten, blir jeg veldig urolig. I slike 

perioder har jeg søvnproblemer. 

- Har det påvirket helsa di? 

- Nei. Jeg har vært flink til å skyve det vekk. Jeg har stolt på Leieboerforeningen og hva de har sagt 

han har rett til og ikke rett til. Jeg har fulgt deres råd. 

Kommentar til erfaringene de 5 leietakerne har formidlet 

Hjem og bolig 

Er hjem og bolig det samme? Jeg vil si: både ja og nei. Mens boligen representerer noe salgbart, en bytteverdi 

og en bruksverdi som er uavhengig av hvem som bor, uttrykker hjemmet den eller de som bor der, 

deres identitet og individualitet. Hjemmet har med tilhørighet, med minner og stemninger å gjøre. Hjemmet 

er ”hjemmets fire vegger” og gjenstander og mennesker innenfor dette avgrensede territorium. Men i tillegg 

til de materielle sidene, er hjemmet også lyset som faller inn gjennom vinduene, vekslinger av lys og mørke 

etter døgnets og årets gang, utsynet, lukter og lyder. Helheten av sanseinntrykk og stemninger og det symbolske 

meningsinnholdet i gjenstander, gjør hjemmet til noe som forteller deg at ”dette er hjemme”, og at ”her 

bor jeg”. 

Om hjemmet ikke er en gjenstand som kan selges, kan hjemlighet gjøres salgbart. Da blir det hjemlige en 

fetich, som for eksempel når en leilighet for salg forsynes med lukt av bakverk, levende lys og ild på peisen. 

I bolighandelen gjøres hjemligheten til en salgsfremmende attributt og blir del av en ”pakke” som lages for å 

møte drømmer.

Et hjem blir til ved hjelp av tid og levd liv. De fem leietakerne vi har møtt gjennom intervjuene, har levd 

mesteparten av sine liv i leilighetene de bor i. ”Hele livet mitt har passert revy her”, sier fru Gerd. Nå bor 

leietakerne alene fordi jevnaldrende og eldre familiemedlemmer er blitt borte og barna er flyttet ut. For 

de tre kvinnene i intervjumaterialet, er hjemmet deres også et tilknytningspunkt for barn og barnebarn. 

”Bestemorhjemmet” har symbolsk verdi for yngre generasjoner, som et sted for tilhørighet. Dette kan tenkes 

å støtte opp om den som bor alene. 

Leietakere har hjemmet sitt på samme sted som eieren har en bolig. For eiere er leietakeres hjem en formuesgjenstand 

som bedømmes ut fra en bytteverdi på et marked. Dersom leiligheten er et attraktivt objekt på boligmarkedet, 

vil dette kunne være til gunst for eieren samtidig som det vil kunne være til ugunst for leieren. 

Forholdet mellom de to rommer både en interessekonflikt og en verdikonflikt. Mens eieren søker å maksimere 

og kanskje realisere bytteverdien av boligen, vil leieren bevare og hegne om hjemmet som en symbolsk 

og identitetsbevarende enhet. Fordi hjemmet er en del av leietakerens identitet, oppleves eieren og hans interesser 

som en trussel mot leierens person og integritet. 

Intervjuene illustrerer forskjellen mellom hjem og bolig. 

Samtidig med at leietakerne har en sterk tilknytning til hjemmet sitt, er den nye situasjonen som lovendringen 

har skapt med på å gi dem en følelse av at de har tapt hjemmet slik det har vært. De sier at trusselen som 

den økte husleia representerer i perioder kan dominere tilværelsen. De sier at evnen til å glede seg i hverdagen 

er blitt borte. Gleden over å ha et godt og vakkert hjem, har opphørt. Dette kan kanskje ses på som en 

form for hjemløshet – å ikke lenger kunne kjenne at en hører til der en har hjemmet sitt. Vi kan kanskje si at 

den truende bosituasjonen har ført til at boligen har fortrengt hjemmet i leietakernes bevissthet. Huseierens 

bolig har utmanøvrert leietakernes hjem. 

Frivillig og ufrivillig flytting i eldre år 

Innen aldersforskningen som omhandler eldres boligtilpasning, er det vanlig å skille mellom frivillig og 

ufrivillig flytting. Mens den frivillige flyttingen viser hen til det å ha overskudd til fornyelse og til fortsatt å 

kunne ha ”livsprosjekter”, er den ufrivillige flyttingen forbundet med den sene alderdommen, da en er blitt 

for skrøpelig til å greie hverdagens gjøremål på egenhånd. Flytting til sykehjem eller tilrettelagt bolig er eksempler 

på slik ufrivillig flytting. 

Personene vi har møtt i intervjuene har ikke kommet dit i livsløpet at de har behov for en annen bolig enn 

den de allerede har. Men opphevelse av husleiereguleringen og den økte leieprisen gjør at de står overfor 

en ufrivillig flytting. Mens den ufrivillige flyttingen i ”vanlig” forstand innebærer at alternativet foreligger 

i form av en tilrettelagt bolig eller en sykehjemsplass, opplever våre personer at de står uten noe alternativ. 

Samtidig er ufrivilligheten i ferd med å gå over til frivillighet. Etter hvert som leieprisen stiger, økonomien 

blir dårligere og den mentale belastningen ved å bli boende blir større, kan det å flytte virke forlokkende, 

samtidig som det anses å være umulig. Boligproblemet blir til ”det”, og leietakerne bruker mye energi på 

å ”skyve det vekk”, selv om det henger over dem hele tiden. Det mest slående i intervjueneer kanskje at intervjupersonene 

ikke ser muligheter framover. I tre av intervjuene forbindes en framtidig flytting med det å 

bryte sammen og egen død. Alle intervjupersonene opplever at de må foreta valg mellom onder. Problemet 

er å finne hvilket onde som er minst, og hvordan de skal greie å realisere et uønskete alternativ som de på en 

eller annen måte må komme fram til. 

Følelsen av å lide urett; en helserisiko? 

Felles for de fem leietakerne er følelsen av å ha lidd urett. Gjennom livet har de søkt å holde sin sti ren. De 

har gjort rett og skjel for seg, de ”skylder ikke femti øre”. De har satt tæring etter næring og unnlatt å stifte 

gjeld fordi de anså at den inntekten de hadde ikke tillot det. Å ikke kunne betale husleia og derfor ikke kunne 

bli boende, blir et personlig nederlag. Avviklingen av husleiereguleringsloven og de økende boutgiftene blir 

tolket som en bekreftelse på at de har valgt feil i livet. Verdiene de har levd etter har vist seg ikke å være riktige. 

Intervjupersonene opplever at politikerne på Stortinget gjennom det nye lovverket har korrigert og devaluert 

det verdisettet de har levd etter. En av intervjupersonene har opplevd at lovbrudd fra huseierens side

ikke ble sanksjonert, på tross av at det ble oppdaget. To andre leietakere har også vært vitne til en huseiers 

manøvrering i lovens gråsone. 

Dagens virkelighet har vist de eldre leietakerne at andre, som i sin tid handlet annerledes enn dem selv ble 

vinnere, mens de selv i dag står som tapere. Samtidig som dette faktum ikke kan benektes og krever en ny 

virkelighetsorientering, oppleves det korrigerende budskapet de har mottatt gjennom sin vanskelige bosituasjon, 

som illegitimt. Dette gir en følelse av å lide urett. Følelsen av å lide urett og fortvilelsen over å måtte 

gi avkall på hjemmet, ser ut til å gli over i hverandre. Smerten over å lide urett kan tenkes å bli dypere enn 

sorgen over å miste hjemmet. Dette peker kanskje mot et større bilde, mot tillitsforholdet mellom myndigheter 

og samfunnsborgere. Usynligheten av eldre leietakere som mange av intervjupersonene påpeker, og det å 

være bærere av en livspraksis og en etikk som har vist seg å lønnes med tap, gir seg uttrykk i fysiske og psykiske 

plager. 

Veier bort fra uføret? 

Er det mulig å tenke seg løsninger for intervjupersonene og for andre leietakere i samme situasjon? 

I samtalene kommer et par forslag fram. Fru Johanne foreslår at de (antakelig) fåtallige eldre leietakerne som 

er tilbake i de tidligere regulerte boligene, burde kunne få et slags amnesti i forhold til husleiereguleringslovens 

avvikling. Vi kan anta at hun tenker seg en løsning der husleiene blir satt på et nivå som gjør det 

mulig for eldre leietakere å bli boende uten å bli fattige. Fru Gerd foreslår at myndighetene går inn med 

subsidier av de eldres hjem der kommunen eller bydelen ikke kan skaffe vedkommende en trygdebolig. Hun 

mener subsidiene bør kunne gis uavhengig av om personer bor i sitt eget hjem eller i en offentlig subsidiert 

trygdebolig. 

Fru Torils følelse av å lide urett stammer fra det, at en spekulant kjøpte hjemmet hennes til en annen og langt 

rimeligere pris enn den prisen som ble tilbudt leietakere som hadde bodd lenge i gården. I tillegg skjedde 

eierskiftet ulovlig, uten at dette har gitt konsekvenser for andre enn leietakerne. For fru Toril vil trolig følelsen 

av å lide urett forsvinne den dagen dette lovbruddet blir påtalt og sanksjonert. Å kunne få anledning til å 

kjøpe leiligheten, ville være en oppreisning. Men markedsverdien på leiligheten familien har bebodd siden 

1930-årene er i dag langt høyere enn hva hun vil kunne betale. Ingen ting tyder på at fru Toril noen gang vil 

kunne dra annen lærdom av denne historien enn at Matheuseffekten står ved lag; den som sier at den som 

har, skal gis, mens den som ikke har, skal miste selv det han har. 

Herr Johan og herr Kåre befinner seg i en liknende situasjon som fru Toril, ved at de forholder seg til en utleier 

som de betrakter som en kjeltring. Men disse to befinner seg i en akutt situasjon fordi de er truet med 

utkastelse fordi de har betalt mindre leie enn det huseier forlanger. Saken er til behandling i rettsvesenet, og 

utfallet vil bestemme om de to enten er hjemløse eller uten oppsparte midler om noen tid. 

I motsetning til de tre kvinnene i materialet, sier de to mennene at de ikke lenger kjenner seg spesielt knyttet 

til hjemmet sitt. De begrunner dette med at hjemmet har endret karakter og stemning etter at det er reist et 

stort bygg som har tatt fra dem lyset og utsynet. Men alle fem uttrykker at situasjonen som det nye lovverket 

har satt dem i, har fratatt dem livsglede, trygghet og trivsel. 

Det er naturlig å tenke seg løsninger med to utgangspunkt for leietakere i tidligere regulerte boliger: 

For det første løsninger der utgangspunktet er at leietakerne skal kunne bli boende. Mulige tiltak som er i 

tråd med fru Johanne og fru Gerds forslag, er enten ”frysing” av de regulerte leiene til et fortsatt rimelig nivå, 

eller at eldre som bor i leiet bolig og som søker, men ikke får et offentlig botilbud kan få husleien subsidiert 

på samme måte som om de bodde i en subsidiert eldrebolig. En annen mulighet er at bostøtten sikter bredere 

enn i dag, slik at middelaldrende og eldre i private utleieboliger kan få tilkjent bostøtte uten først å måtte bli 

fattige eller å måtte flytte til en kommunal leilighet. 

For det andre kan en tenke seg løsninger som innebærerer en styrt og assistert flytting. En kan tenke seg at 

det etableres botilbud og hjelpeordninger for det økonomiske mellomsjiktet av middelaldrende og eldre som 

ikke kan delta på det ordinære boligmarkedet og som heller ikke passer inn i det ordinære leiemarkedet med 

sine korttidskontrakter og høye leier.

Som noen av intervjupersonene påpeker, kreves det både overskudd og økonomi for å flytte. Ordninger som 

sikter inn på å hjelpe disse leietakerne til å flytte uten at de mister livsmot og verdighet, vil måtte tilby oppsøkende 

sosionomtjeneste og flyttehjelp foruten gode boliger som de kan flytte inn i. Ut fra de eldres stedstilknytning, 

bør slike boliger finnes i nærmiljøer der de er kjent og har sitt nettverk. 

Det ligger utfordringer i å finne løsninger som er egnet til å omforme godt voksne leietakernes bosituasjon 

fra fortvilelse til tillitsfull optimisme og å gjøre utsiktene om en ufrivillig flytting om til positive 

framtidsplaner. 

5

Referanser 

Stortingsmelding nr. ( 00 - 00 ) Om boligpolitikken 

Nordvik, V. og Gulbrandsen, L. (2001): En bolig ekstra. Ekstraboligers betydning som utleieobjekt og boligkapital. 

Oslo: Norges Byggforskningsinstitutt, Prosjektrapport 312 

Lappegård, T. og Nordvik, V. (1998): Sokkelboliger i det norske boligmarkedet. Prosjektrapport nr. 237, 

Norges Byggforskningsinstitutt, Oslo. 

Innst.S.nr. 9( 00 - 00 ) Innstilling fra kommunalkomiteen om boligpolitikken 

Aftenposten Aften 23. juni 2005, s.4 

Rundskriv H-32/99 Om den nye husleieloven, avvikling av husleiereguleringsloven og adgangen til å få bostøtte, 

Kommunal- og regionaldepartementet. 

Stortingsforhandlinger, bind 7a, 95 

Norges Offentlige utredninger (NOU 2002:2): Boligmarkedene og boligpolitikken 

Senior+,-En temaavis om fellesskap og likeverd for seniorer og pensjonister. Et annonsebilag for Seniorsaken 

og Norsk pensjonistforbund levert av Aftenposten temautgivelser september 2005, 

www.boligbygg.oslo.kommune.no/gjengs_leie/ 

Litteratur vi har hatt nytte av å konsultere 

”Byfornyelsen sett nedenfra”. Seminarrapport 15.-16. mars 1982, Grønland 28, Oslo 1. NAVF-prosjektet 

Grønland/nedre Tøyen ”Bydel i forandring” i samarbeid med Grønland/Nedre Tøyen beboerforening (1982) 

Annaniassen, E. (1996): Nå bygger vi den nye tid. Seks artikler i BO, nr.1 til 6 1996. 

Annaniassen, E. (2001): ”Den nordiske boligmodellen” Realitet eller myte? Seks artikler i BO 2001 nr.1 til 6. 

Barlindhaug, R. (1999): Boligmarked og boligpolitikk – utviklingstrekk og noen problemstillinger. I: Ytrehus 

(red.) (1999): Perspektiver på boligforskning. Norsk Byggforskningsinstitutt 251 Prosjektrapport 1999 

Benum, E. (2000): Oslo Bys historie Bind 5: Byråkratienes by. Fra 1948 til våre dager. Cappelen, Oslo 

Bysveen, T. og Wessel, T. (1985): Beboerne og byfornyelsen. Hvordan de tilpasser seg inngrepet i sin bolig. 

NIBR notat 1985:13 

Dyb, E. Solheim, I.J. og Ytrehus, S. (2004): Sosialt perspektiv på bolig. Abstrakt forlag, Oslo 2004 

Daatland, S.O. (1999): Framtidens boformer for eldre. Perspektiver og eksempler fra de nordiske land. Nord 

1999:26, Nordisk Ministerråd, København 1999

Gulbrandsen, L. og West Pedersen, A., (2003): Bostøtte og boutgifter. NOVA Rapport 19/03 

Hansen, T. (1999): Boligpolitiske virkemidler: Hvordan er de tilkommet og hva er deres effekter? I: Ytrehus 

(red.) (1999): Perspektiver på boligforskning. Norsk Byggforskningsinstitutt 251 Prosjektrapport 1999 

Hellevik, T. og Nordvik, V., (2004): Forskning om vanskeligstilte på boligmarkedet. En kunnskapsoversikt. 

Byggforsk/NOVA. NOVA Skriftserie 4/04 

Kjeldstadli, K. (2000): Oslo Bys historie Bind 4: Den delte byen. Fra 1900 til 1948. Cappelen, Oslo 

Langsether, Å, Gulbrandsen, L. og Annaniassen, E. (2003): Leiemarkedet og leietakeres rettsvern. NOVA 

Rapport 2/03 

Langsether, Å. og Medby, P. (2004): Husleieindekser og husleiestatistikk Byggforsk/NOVA, NOVA Rapport 

10/04 

Lindahl, T.J.M. (2000): Utflytting fra byfornyelsen i Oslo. En studie av utflytting og utflyttere fra boliger som 

ble fornyet i Oslo i perioden 1978 -1993. Hovedoppgave i samfunnsgeografi. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi 

Universitetet i Oslo mai 2000. 

Nordlund, K. (2005): Sosial bærekraft, bomiljø og byutvikling. En annotert bibliografi Norsk byggforskningsinstitutt 

Skriftserie 5 005-08- 

Norges Offentlige Utredninger (NOU 1993:4): Lov om husleieavtaler 

Norges Offentlige utredninger (NOU 2000:17): Burettslovene 

Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten: Statistisk årbok for Oslo 2004 

7

En annen historie - Leieboerforeningen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?