Sluttrapport Krisesenterprosjektet - Alternativ til vold

PROSJEKTRAPPORT
Rehabilitering prosjektnr. 2001/3/0043
Psykologtjeneste for krisesenterets voksne kvinner
– et samarbeidsprosjekt mellom Oslo Krisesenter og
Alternativ til Vold år 2002–2004
1

Takk til Stiftelsen Helse og Rehabilitering og Norske Kvinners Sanitetsforening som har
virkeliggjort dette utviklingsarbeidet.
Takk til de to lederne i Stiftelsen Alternativ til Vold og Stiftelsen Oslo Krisesenter som skapte
mulighet til et inspirerende og givende fagutvikling gjennom samarbeid.
– Og takk til de mange kvinner som har lært meg det jeg nå vet om veier ut av volden.
Judith van der Weele
prosjektleder
2

1 Beskrivelse av prosjektet...............................................................................................5
1.1 Mål for prosjektet ............................................................................................................5
1.2 Fordeling i prosjektet ......................................................................................................5
1.3 Fremgangsmåten i prosjektet ..........................................................................................5
2 Rapportering av aktivitet i prosjektet .........................................................................6
2.1 Psykologisk behandling ...................................................................................................6
2.2 Statistikk på veiledning og konsultasjon..........................................................................7
2.3 Statistikk på undervisningsoppdrag ................................................................................7
3 Hvordan skal man forstå og behandle kvinner utsatt for vold i nære relasjoner? .8
3.1 Vold som overordnet fortolkningsramme ........................................................................8
3.2 Traumeperspektivet .........................................................................................................8
3.3 Relasjonsskader...............................................................................................................9
3.4 Narrative perspektiver.....................................................................................................9
3.5 Fenomenet tilknytning til overgriper og underkastelsesinstinktet.................................10
3.6 Kvinnens behov når hun kommer til OK .......................................................................11
4 Erfaringer på behov og metodeutvikling ..................................................................13
4.1 Kvinner med spesielle behov .........................................................................................13
4.1.1 Kvinner med voldelige og psykotiske partnere .........................................................13
4.1.2 Akutt psykologisk arbeid – kartlegging av kvinnens behandlingsbehov ..................14
4.1.3 Alvorlige dissosiative lidelser ...................................................................................15
4.1.4 Behandlingsbehov hos mødre....................................................................................15
4.2 Metodeutvikling i behandling ........................................................................................16
4.2.1 Tidligfase traumebehandling.....................................................................................16
4.2.2 Eye Movement Desenzisation and Reprocessing (EMDR).......................................17
4.2.3 Utvikling av gruppetilbud for etnisk norske kvinner.................................................19
4.2.3.1 Utforming av gruppene..............................................................................................19
4.2.3.2 Innhold i gruppene.....................................................................................................20
4.2.4 Utvikling av åpen undervisning.................................................................................23
4.2.5 Utvikling av kunst og uttrykksterapi (KUT) .............................................................23
4.2.6 Etnisitet......................................................................................................................25
4.2.7 Familiefokusert arbeid...............................................................................................28
4.3 Annet psykologisk arbeid...............................................................................................29
4.3.1 Arbeid i retten............................................................................................................29
4.3.2 Dokumentasjonsarbeid ..............................................................................................30
5 Kompetanseutvikling og veiledning...........................................................................30
5.1 Intern videreutdanning på Oslo Krisesenter: Psykologisk behandling av kvinner som
er utsatt for vold ............................................................................................................30
5.2 Veiledningsoppgaver i 2004 ..........................................................................................32
5.3 Samarbeid ATV/Oslo Krisesenter..................................................................................32
5.4 Prosjektleders egen kompetanseutvikling......................................................................33
3

5.5 Kompetansespredning ...................................................................................................33
6 Betraktninger i prosjektets sluttfase..........................................................................34
7 Organisering av psykologisk behandling for kvinner på krisesenteret..................36
7.1 Omfang av behov...........................................................................................................36
7.2 Veien videre ...................................................................................................................37
8 Oppsummering ............................................................................................................38
Vedlegg 1: Handout fra kurset “Kropp kraft og trygge steder. Avspenning en nødvendig glede”
.......................................................................................................................................................41
Vedlegg 2: kursinformasjon til kvinnene på Oslo Krisesenter......................................................43
Litteratur ........................................................................................................................................45
4

1 Beskrivelse av prosjektet
I 2001 søkte Stiftelsen Oslo Krisesenter (OK) og Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV) Stiftelsen
Helse og Rehabilitering om midler til et treårig samarbeidsprosjekt gjennom Norske Kvinners
Sanitetsforening. På dette tidspunktet visste man at et psykologtilbud for kvinnene på Oslo
Krisesenter var vanskelig tilgjengelig, og at behandlingsapparatet manglet spesialkompetanse på
mishandling og på kvinners livsbetingelser. Det viste seg at krisesenterets brukere hadde behov
for oppfølging knyttet til de skadevirkninger volden faktisk hadde påført dem. Hjelpen som en
del av kvinnene fikk, fungerte snarere som en belastning enn som nyttig hjelp. Oslo Krisesenter
og Alternativ til Vold ønsket å bøte på denne mangelen ved å samarbeide om å tilrettelegge en
psykologtjeneste for kvinner på krisesenteret. Alternativ til Vold har i mange år arbeidet med
menn som utøver vold mot kvinner og har siden 1999 også hatt et tilbud til partnere til
voldsutøvende menn som ønsker rådgivning for egen del. Prosjektet startet opp i november 2001
og varte fram til og med 2004. Prosjektet ble finansiert med midler fra Stiftelsen Helse og
Rehabiliterings’ overskudd fra spillet Extra.
1.1 Mål for prosjektet
I prosjektsøknaden ble det nedfelt flere områder psykologtjenesten skulle arbeide med, i tillegg
til å tilby psykologisk rådgivning og terapi til kvinner ved krisesenteret. Man skulle også:
– gi konsultasjon og veiledning til de ansatte på krisesenteret.
– arbeide med metodeutvikling innen behandling og beskrive disse.
– kompetansespredning i 2. og 3. linje.
– styrke samarbeidet mellom Oslo Krisesenter og Alternativ til Vold.
Arbeid med alle disse målsetninger er beskrevet i denne rapporten.
1.2 Fordeling i prosjektet
Prosjektet hadde i utgangspunkt midler til en 100% psykologstilling. Vi valgte å benytte midlene
til en psykologstilling i 80% og å kjøpe tjenester fra andre ansatte på ATV tilsvarende en 20%
stilling. Disse bisto prosjektleder som co-terapeut i grupper, med undervisning og veiledning og
hvis mulig med noe oppfølging av barn, ungdom og partner til kvinnene på krisesenteret. Judith
van der Weele ble ansatt 1. november 2001 som prosjektleder. Overordnet faglig og
administrativt ansvarlig var sjefspsykolog og leder av ATV, Per Isdal, og etter hvert konstituert
leder psykolog Marius Råkil. Krisesenterets leder Tone Skjelbostad har overordnet faglig ansvar
for totaltilbudet som kvinnene får på krisesenteret. Prosjektet hadde både kontorer i lokalene til
Stiftelsen ATV og bruker Oslo Krisesenterlokaler. En psykologpraktikant arbeidet i prosjektet
våren 2003 og var ansatt i 25% høsten 2003. I hele perioden har de fleste ansatte på ATV deltatt
i noe undervisning, utviklingsarbeid, veiledningsoppgaver og tatt klienter inn til andre ATV
prosjekter.
1.3 Fremgangsmåten i prosjektet
En gruppe kvinner som kom til Krisesenteret våren 2002 fikk psykologisk behandling så lenge
de trengte frem til prosjektet ble avsluttet. Alle kvinnene ble henvist av sin hovedkontakt/leder
på Oslo Krisesenter. Nye kvinner ble tatt inn i prosjektet ettersom hva kapasiteten tillot. Omtrent
halvparten av de som fikk psykologisk behandling, var av annen etnisk opprinnelse enn norsk.
Når vi tok nye kvinner inn i prosjektet, ble det vektlagt at det skulle gjenspeile variasjonen i
problemområder hos kvinnene på Oslo Krisesenter. Etter hvert som prosjektleder utviklet
kunnskap om målgruppen, ble undervisning for kvinnene og gruppetilbud utviklet. I tillegg til
kvinnene fra Oslo Krisesenter, arbeidet prosjektleder med en kvinne som var vitne til- og utsatt
for vold som barn, men, som ikke levde i et voldsforhold nå. Videre arbeidet prosjektleder med
en voldsutøver og to tenåringer som var vitne til vold.
5

Underliggende spørsmål som vi ønsket å finne svar på var:
– Hva er de psykologiske behovene hos kvinnene på krisesenteret som blir utsatt for vold?
– Hvilken type forståelse av problematikken er nyttig?
– Hvilken type behandling trenger kvinnene?
– Hvordan kan denne behandlingen struktureres?
– På hvilken måte kan psykologisk kunnskap være viktig for disse kvinnene?
– Hva trenger ansatte på krisesenteret og psykologer av kunnskap/veiledning for å kunne yte
kvalitet i psykologisk behandling?
Vi ønsket at erfaringene skulle ende opp i et forslag om hva behandlingstilbud skal være og
hvordan det kan organiseres.
2 Rapportering av aktivitet i prosjektet
2.1 Psykologisk behandling
I alt ble 82 klienter registrert i dette prosjektet. 59 fikk behandling. 34 kvinner av disse 59
kvinner hadde utenlandsk bakgrunn; (22 fikk individualterapi). 33 av kvinnene i prosjektet var
mødre. Alderen på kvinnene var fra 14 til 78 år. 23 andre kvinner fikk vurderinger, skriv til legen
og sosialkontor m.m. uten noen form for videre oppfølging i prosjektet.
Psykologisk behandling av kvinnene
Det ble gjennomført 637 individuelle samtaler med kvinner utsatt for vold i prosjektperioden. 12
grupper med fire til sju deltagere, ga til sammen i alt 384 timer gruppebehandling. OK arrangerte
åpen undervisning 59 ganger.
Type behandling
39 kvinner fikk individuelle tilbud (22 av disse hadde innvandrerbakgrunn, mest muslimsk).
27 kvinner fikk gruppebehandling (noen fikk både gruppe- og individuelle tilbud).
EMDR traumebehandling (spesifikk traumebehandlingsmetodikk) ble prøvd ut på 22 kvinner.
Ca. halvparten av kvinnene deltok på åpen undervisning og kursdager, i tillegg til de
behandlingstilbudene de fikk.
2002 2003 2004 Totalt
Individuell rådgiving og terapi 220 257 160 637
Gruppeterapi (antall timer) 144 180 64 384
Familiesamtaler 13 8 3 24
Samarbeid med andre instanser 8 15 7 30
Åpen undervisning 25
tilbud
17
tilbud
17
tilbud
59
tilbud
Som man kan se, er det forholdsvis lite samarbeid (30 møter) med andre instanser; vanligvis var
kvinnens behov i forhold til andre deler av hjelpeapparatet ivaretatt gjennom kvinnens
hovedkontakt på krisesenteret.
Volden som disse kvinnene har vært utsatt for, faller i kategorien alvorlig til livstruende
mishandling. Bare noen svært få fikk hjelp med enkelte “mindre farlige” voldserfaringer. Mange
har, eller hadde behov for samarbeid med politiet. Inntrykket etter disse tre årene, er at volden
disse kvinnene blir utsatt for av en grovere kategori enn det som er vanlig hos mennene som får
behandling på ATV.
6

9 partnere som utøvde vold hadde alvorlig psykose kombinert med voldsproblemer (min
vurdering etter kvinnens beskrivelser). De fleste av disse mennene ble ikke fanget opp av
hjelpeapparatet på en måte som beskyttet kvinnen og hennes barn mot vold.
Voldsutøverne bak kvinnene på Oslo Krisesenter var forholdsvis usynlig fra et terapeut-/
psykologperspektiv, og nærmere kartlegging av disse mennene og deres behov ville være viktig
for utvikling av kunnskap om behandling og sikkerhetsskapende tiltak: Både for ham, henne og
deres eventuelle barn.
Behandlingsoppstart før samlivsbrudd
21 kvinner (både dagbrukere og kvinner som hadde overnattet på OK) levde med overgriper når
de begynte i behandling. 8 i denne gruppen fortsatte å leve med mannen etter behandling og
kontakt med prosjektet. Noen (2) avsluttet terapi med mer rolige hjemmeforhold. En hadde gått i
en lengre behandling, mannen hadde også fått noen timer hos ATV. Andre flyttet hjem og avbrøt
terapien i løpet av de første behandlingstimene. Disse fire kvinner var i kompliserte
livssituasjoner hvor samlivsbruddet hadde ekstreme konsekvenser for dem. To kvinner flyttet
fysisk fra Oslo med voldsutøveren, uten at situasjonen i forhold til voldsmannen var blitt bedre.
Ingen av disse 8 kvinnene hadde etter terapeutens vurdering, fått en tilfredstillende livssituasjon.
13 av kvinnene fikk behandling mens de bodde med overgriper, brøt ut, og fikk arbeidet med
senvirkninger i etterkant.
Behandlingsoppstart i bruddfasen
12 kom i behandling i bruddfase, avsluttet forholdet og fikk videre hjelp til bearbeiding.
Behandlingsoppstart etter bruddfasen men med bearbeidingsbehov
26 fikk tilbud om behandling av ettervirkningene av volden.
Samarbeid førte til at andre i deres familie fikk tilbud om behandling på ATV:
– 10 barn/tenåringer fikk tilbud om behandling.
– 3 menn fikk tilbud om behandling.
– En rekke kvinner ble henvist videre til ATV’s partnertjeneste; rundt 15 kvinner fikk tilbud
eller venter på tilbud om behandling.
2.2 Statistikk på veiledning og konsultasjon
I 2004 har det vært stor pågang på veilednings- og konsultasjonsforespørsler. I alt 36 økter med
gruppeveiledning ble gitt – til sammen nærmere 100 timer. Individuell veiledning og
konsultasjon etter avtale av studenter i praksis, ansatte på krisesenteret og ATV i konkrete saker
30 ganger (ca. 50 timer). I tillegg har det vært en del uformell veiledning på telefon og “i
forbifarten”. I de første to årene av prosjektet har omfanget av veiledning vært mindre.
Natt/helge-teamet på OK har fått fast veiledning av prosjektleder utenom prosjekttiden bekostet
av OK. Det siste halvåret i prosjektet har det vært lite fast veiledning på OK.
2.3 Statistikk på undervisningsoppdrag
I 2004 deltok rundt 500 personer på i alt 65 undervisningstimer gitt av prosjektleder (se under
punkt 5.5).
7

3 Hvordan skal man forstå og behandle kvinner utsatt for vold i nære
relasjoner?
Her vil jeg gi en beskrivelse av den overordnete psykologiske tenkning som prosjektet bygger
på. Tenkning om vold og voldens virkninger er overordnet prinsipp i organiseringen av vår
kunnskap (Gjøen, 2003). Videre forståelse av traumers virkning på mennesker, og spesielt
tidligfase traumearbeid. Relasjonsfaglig håndverk er et vesentlig element i den teoretiske
forståelsen. Videre har prosjektlederens forankring i den narrative tradisjonen formet det
psykologiske perspektivet i dette prosjektet.
3.1 Vold som overordnet fortolkningsramme
Utgangspunkt for at kvinnene blir tilbudt behandling er at de er, eller har vært utsatt for
partnervold. Når vi organiserer vår forståelse rundt kvinnens behov, vil vold være første valg når
vi skal forstå hennes reaksjoner som for eksempel agitert eller bedøvet. I motsetning til andre
behandlingssystemer hvor kvinnens reaksjoner raskt kan knyttes til hennes personlighetsstruktur,
vil vi her først sette reaksjoner i sammenheng med opplevd vold. Vold er skadelig og farlig.
Fokus vil være at vold, eventuelt pågående vold, setter begrensninger for psykologiske
intervensjoner. Ved pågående vold vil fokus på sikkerhet, aktivering av kvinnens egen
alarmberedskap og samarbeid med politi og krisesenter stå sentralt. Pågående vold stopper
muligheten til systematisk bearbeiding av voldserfaringer. Man kan da ikke hjelpe kvinnen med
søvnproblemer og konsentrasjonsproblemer. Den første og viktigste hjelpen knyttes opp mot å
stoppe pågående vold. Det finnes mange metoder som vi bruker for å kartlegge og bevisstgjøre
kvinnen i forhold til volden. I mange tilfeller er behandlingsbehovet utover å stoppe vold,
begrenset. Kvinnene arbeider selv mot et godt liv uten noen psykologisk oppfølging fra
behandlingsapparatet. Advokat, sosialkontor kan være viktige støttespillere i tillegg til noen
enkelt samtaler med ansatte på OK.
3.2 Traumeperspektivet
Den andre fortolkningsrammen blir traumeperspektivet. Vold kan skape senvirkninger som låser
seg og blir kronifisert. I noen tilfeller blir kvinnen låst i de mestringsforsøkene hun trengte å
bruke under/etter volden. Hun kan få et overutviklet fluktinstinkt, angrepsrefleks eller blir preget
av underkastelse eller bedøvelse (Steele et al, 2001 a + b). I stressituasjoner i hverdagen
aktiveres disse mønstrene hun har tidligere måttet overleve på. Hun kan ha ubearbeidete
minnefragmenter som forstyrrer i dagliglivet ved gjenopplevelsene. Disse gjenopplevelser kan
være mentale bilder og lyder, “film”, fra overgrep. Det kan også være fysiske smerter som
tilhørte overgrepet eller kroppslige utfall som lammelser. Disse uintegrerte sanseopplevelser og
sanseutfall bearbeides ved hjelp av strukturerte traumebehandlingsmetoder og ved samtale.
Dissosiasjonstenkning (avspaltning av traumatiske minner) har strukturert fremgangsmåter vi
bruker i behandlingen. (se også Anstorp, 2003) Sentralt i denne tenkningen er at man utvikler et
fobisk forhold til vonde minner. Man unngår å tenke på skrekkopplevelser. Denne unngåelsen
blir en vond sirkel som gjør at en stadig må unngå mer for at man ikke skal bli aktivert på
traumatiske minner. Behandling av slike fobier bygger på en gradvis tilnærming til traumene.
Kvinnen skal hele tiden oppleve størst mulig grad av kontroll når hun skal forsøke å assosiere det
som har blitt dissosiert fra hennes bevissthet. Et viktig perspektiv i traumebehandlingen er også
betydningen av å ha mental kraft for å kunne forholde seg til grusomme virkeligheter. Man
trenger å tåle egne følelser av hat og raseri, meningsløshet og ensomhet. Man trenger å kunne ta i
mot trøst og trøste seg selv. Man trenger å kunne hente inn krefter og kjenne at man kan jobbe
målrettet mot egne mål. Arbeid mot økt mental kapasitet, er mål i behandlingen i en tidlig fase.
Å få orden på det praktiske i livet, gjenoppdage evnen til glede og latter, oppdage at mennesker
vil en vel, tilhører denne fasen av behandlingen. Noen ganger er ikke det avspalting av
traumatiske minner som er utfordringen for kvinnen men hun strevet med å skape mening.
8

Hvordan skal hun forstå det som har hendt? Noen terapier dreier seg utelukkende om å skape en
forståelse som kvinnen kan leve med. I tillegg til fragmentering som problem og
meningskapende arbeid, blir relasjonsarbeid en viktig utfordring. Hvordan er kvinnens evne til å
skaper gode relasjoner til rådgivere?
3.3 Relasjonsskader
Vold skader ens evne til å ha gode relasjoner (Herman, 1992). Tillit, respekt, tro på den andres
velvilje kan ha blitt fremmedord. Å ta plass, har vært forbundet med fare. Usynlighet har skapt
trygghet. For noen er det de kan best å gå til angrep for å beskytte seg. For andre handler
overlevelse om å være føyelig. Jo lenger volden har vært en del av dine livsbetingelser, jo mer
vil du streve med å kunne tro godt om andre. Et viktig behandlergrep er å sette kvinnens
relasjonsevne i lys av voldshistorien. Så snart vi synes et forhold blir vanskelig, er fristelsen stor
til å tilskrive dette kvinnen personlighet (hun er manipulerende, skifter hvem hun liker, er i
offerrollen). Da ber vi kvinnen ta seg sammen og oppfordrer henne til å slutte med det hun gjør.
Når vi heller utforsker hennes adferd som beskyttelse og som løsning på hennes livsutfordringer
vil vi naturlig nok få til forholdet på en bedre måte (Axelsen, 1997).
Godt utøvd relasjonsarbeid er et mål i seg selv. Når kvinnens relasjonsevner har blitt skadet,
skjer helingen gjennom nye erfaringer; med venner, hjelpere og myndighetspersoner som
behandler henne med respekt og verdighet. Psykologtjenesten plassert på krisesenteret har ført til
at kvinner gjerne har opparbeidet tillit til hovedkontakt og krisesenter før psykologen kommer
inn. Vi har trengt lite tid i tillitskapende relasjonsbygning. Jeg flyter på tilliten som kvinnen har
til systemet, og dette sparer tid. Spesielt etnisk minoritetskvinner kunne raskere benytte seg av
psykologens tjenester. Andres anbefaling gjorde dem mer åpen for psykologisk hjelp. Kontakt
med psykologtjenesten gikk gjerne hånd i hånd med kontakt med andre ansatte på krisesenteret.
Behandlingsfokus hos psykologen dreide seg da utelukkende om spesifikke tema som de trengte
psykologisk hjelp til. I motsetning til psykologer i andre systemer, brukte prosjektet lite tid på
arbeid med sosialkontor, innhenting av tolketjenester og samarbeid med barnevern. Dette ble
ivaretatt på krisesenteret. Av praktiske grunner kom imidlertid en del kvinner bare til ATVkontoret.
Disse kvinnene mistet kontakten med krisesenteret. Dette var uheldig for flere av dem.
Vi så at psykologtjeneste på krisesenteret hadde en viktig bi-effekt i at de møtte andre ansatte og
opprettholdt nødvendig kontakt med dem. Judith Herman understreker i sin klassiker om
traumebehandling betydningen av relasjonsarbeid som helingsarbeid når man har opplevd dype
svik og skade av ens nærmeste (Herman, 1992).
Disse tre årene har vært en unik erfaring fra et terapeutståsted. Jeg står ikke alene om å tilby en
god relasjon, men er en del av et system som vil beskytte og støtte kvinnen. Dette betyr at
kvinnen knytter seg til et system av hjelpere. Hun har lett tilgang til kvalifiserte ressurser når hun
trenger det. Jeg slipper å være en ensom svale i et vanskelig liv, og bli nedtynget av alle
kvinnens livsutfordringer.
3.4 Narrative perspektiver
I tillegg til traumefokus har narrative perspektiver blitt brukt i prosjektet. I den narrative
psykologien (White, 1990, 1997) snakker man om “tynne” historier. Dette er en dimensjonale og
pessimistisk beskrivelser av egen historie, som har et fokus som bidrar til å fastlåse ens tenkning
om seg selv. Et eksempel på en tynn historie kan være den enkle analysen “som du er hos han
fordi du ikke klarer deg uten han.” En “tykk” historie er fylt med erfaringer som viser
kompleksiteten av å leve i en verden preget av vold. Gode narrativer vil også inneholde historier
om selvforsvar, om gode relasjoner og om mestring. Den vil være et forsvar for
historiefortelleren og gi tanker og ideer til hvordan en kan endre på egne livsbetingelser. Kvinner
utsatt for vold, får ofte ikke tak i de ressursene de har hatt med seg fra før. Den ressursorienterte
narrative psykologien har mange gode spørsmål man kan bruke (se for eks. White, 1997, Benum,
2003).
9

Hvorfor er det vanskelig å bryte ut av et forhold preget av vold?
Kombinerer vi voldsforståelsen med traumeforståelsen blir det mye lettere å forstå hvorfor
kvinner ikke bare bryter ut. Det interessante er at vi stiller spørsmålet slik; ikke hvorfor mannen
ikke slutter å slå, eller tar ansvar for volden (Askeland et al, 2002).
Hvorfor går hun ikke, er et vanskelig spørsmål å besvare, fordi det lett antyder at det er noe med
henne. Her kan våre stemmer gå sammen med en overgripers stemme om at det er noe galt med
kvinnen. Kvinner grubler ofte på hvorfor hun ikke har gått. Hun trenger en rådgiver som kan
hjelpe henne med å få et nyansert bilde av sine dilemmaer og vurderinger. Den tydeligste
grunnen kvinner beskriver, er frykten for å bli skadd og/eller drept. Dette gjelder også kvinner
som først og fremst har opplevd psykisk vold. Frykten for hva han er i stand til å gjøre med
kvinnen og barna, er den viktigste grunnen til at kvinner ikke går. Frykten har også psykologiske
konsekvenser. Alarmberedskapen fører til at en kan bli bedøvet og fortrenge (dissosiere) den
uutholdelige kunnskapen om fare. Vi er skapt til å reagere på fare. Å overse dette som
premissleverandør for hvorfor kvinner blir, er å underslå hvordan vi som mennesker er laget. En
annen grunn er at voldssyklusen har pauser (Walker, 1979).
Det er stunder hvor volden er lite tilstede og hvor det er håp og anger. Det kan komme blomster
og han oppfører seg slik hun lengter etter. Noen har sterke seksuelle opplevelser. Andre har en
periode etter volden hvor mannen holder seg mye borte. Etter hvert vil spenningen stige i
forholdet igjen med fare for ny vold. Kvinnen må gjøre seg usynlig, unngå konflikter eller
“provosere” han slik at volden blir overstått. Når man lever i et forhold med makt og kontroll, ser
man ikke dette mønsteret. Voldsspiralen er et nyttig redskap som ansatte har lært seg gjennom
prosjektperioden. Det kan bidra til å tydeliggjøre hva kvinnen må gjøre med seg selv, for å gå
videre en gang til.
Kvinner har også behov for å sortere hva som kjærlighet er og hva som er avhengighet. Noen
opplever mannen som et lite barn som trenger mye omsorg og kan kjenne seg viktig for mannen.
For noen kvinner kan det være nyttig å bli stilt slike spørsmål som “hva er denne troen på at din
partner kan forandre seg? Når blir det usunt for deg? Hva er forskjellen på respekt og frykt?”
3.5 Fenomenet tilknytning til overgriper og underkastelsesinstinktet
På et dypt nivå gjør vi alt for å beskytte viktige relasjoner. Personer som beskytter oss og tar vare
på oss, får vi sterke bånd til. Noen ganger er personer som gir omsorg også de som utøver vold.
Har en kvinne lært å overleve i denne type relasjon, kan det bli vanskelig å komme ut av den.
Utenfra sett, virker en kvinnes drivkraft tilbake til en farlig mann ulogisk. Det sykeliggjøres
gjerne som Kringlen skriver: “... forhold som er preget av stadig kamp og krangel, der
ektefellene skiftevis sårer hverandre, passer de psykopatologisk sammen som hånd i hanske og
de kan ikke leve i andre forhold ...” (Kringlen, 1982).
Hvordan skal vi forstå og hjelpe kvinner som har sterke bånd til en mann som utøver vold?
Vi trenger å gå inn i kompleksiteten rundt det å være et menneske i et forhold preget av vold og
forstå at det er et menneskelig instinkt å knytte seg til noen.
“Human beings will sacrifice their own lives to protect the people to whom they have a primary
attachment” (Bloom, 1997).
Når tilknytningsobjektet bruker vold, kan båndet blir enda sterkere. Hvorfor? Når du deler
sengen og spiser mat med en overgriper, må du fortrenge (dissosiere) de vonde sidene. Dette kan
man gjøre ved å avspalte minnene. Man kan “glemme”. Man kan bagatellisere volden ved å
forklare den andres handlinger med egen provoserende adferd. Gjør kvinnen dette, vil hun
arbeide med å bli flinkere, snillere og klokere for å unngå nye avstraffelser. Over tid blir
10

selvforakten stor, og mannens stemme som den dyktige, mektige og riktig tenkende blir mer og
mer sann. Blir du isolert, vil mannens virkelighetsoppfatning blir mer og mer dominerende.
Stiller du spørsmål ved hans tenkning, fører det til en enorm opplevelse av svik. Over tid vil en
mann som bruker vold kunne ha gode øyeblikk. Han vil gi nærhet, kanskje omsorg, eller bare
være ikke-voldelig. Disse “gode” stundene skaper håp og tro om at man kan få det bedre. Til
slutt vil lengsel etter kjærlighet fra mannen, kunne gjøre at en ikke kan slippe til sorgen over alle
hans mangler. 1
I møte med disse kvinnene trenger man å utøve et relasjonsfaglig håndverk. Kvinnen skal tilbys
nye tilknytningspersoner som kan justere oppfatningen av virkeligheten. Den som går inn i
denne oppgaven, må vite at det er innebærer å snakke om vold er å balansere på en knivsegg
mellom vold og kjærlighet. Den overnevnte beskrivelsen av dilemmaene kvinner står opp i,
hjelper oss å få en god relasjon til henne. Man mister kontakt med kvinnen hvis man
bagatelliserer dilemmaene og blir unyansert i forhold til hennes partner. Det betyr at man må
snakke om voldsutøverens gode sider, så vel som dårlige sider. Kvinnens tilknytning antyder
også at mannen er veldig farlig for henne. Det blir viktig å arbeid med og å skape sikkerhet, og
om mulig, gi kvinnen en pause fra mannen; enten ved at hun får et opphold på et krisesenteret
eller ved at mannen anmeldes, får besøkforbud eller blir varetektsfengslet. Dette er kvinner som
trenger tid, respekt og samarbeid med krisesenteransatte som kan forholde seg til kvinnens
opplevelse av at forholdet er komplisert og viktig. En periode ut av fare, vil kunne styrke hennes
evne til å tenke klart og ta mer veloverveide valg, istedenfor å bli styrt av et faredrevet instinkt. I
veiledning diskuteres disse kvinnene ofte, og vi ser at betydningen av å vektlegge relasjonen til
kvinnen er viktigere enn å fokusere på volden, når hun begynner å snakke om å reise hjem. Her
trenger man å lete etter en respektfull forståelse om hvorfor hun reiser tilbake, som kvinnen og
hjelper kan dele. Dette gjør det lettere for kvinnen å komme tilbake til nye samtaler. Ansatte
trenger å være aktivt oppsøkende i møte med disse kvinnene. Når samtalehåndverket utøves godt
balanserer man mellom de sterke psykologiske krefter som holder kvinnen fast og de kreftene
som ønsker et voldsfritt liv.
Er situasjonen ekstremt farlig vil underkastelse som instinkt, kunne bli aktivert. Det er en normal
reaksjon på ekstrem fare. For eksempel har vi sett at mannens stemme på telefonen kan gjøre at
kvinnen blir til en robot, som må gå og møte han med én gang. Underkastelsesadferd er
overlevelse i ekstreme situasjoner. I enkelt saker har eksterne instanser som barnevern (ved å
kreve at hun holder seg borte fra mannen for barnas skyld og politi (ved varetektsfengsling for
eks.) måtte beskytte kvinnen fra mannen på grunn av hennes underkastelsesinstinkt. I andre saker
har vi gjennom systematisk arbeid kunnet lage “monsterbilder” og “skremmebilder” av mannen,
som kvinnen kan hente opp når hun kjenner at underkastelsesinstinktet er på vei. Dette er et
område som krever metodeutvikling i samarbeid mellom krisesenter, politi og psykolog.
3.6 Kvinnens behov når hun kommer til OK
Kvinnens behov for hjelp når de kommer på OK, leder ofte tankene hen i retning av at kvinnen
vil ha hjelp til å bryte ut av et voldsforhold. God veiledning og støtte betyr at hjelperen har en
nyansert forståelse av hva kvinnen kan trenge hjelp til, og ikke minst hva hjelperens rolle skal
være i hennes prosess. Hun har gjerne flere behov enn arbeid med samlivsbrudd, som hun ønsker
hjelp til
[1] Hentet fra Steele, Nijenhuis og van der Hart undervisning handouts.
11

Kvinners behov:
Vil at mannen skal endre seg
Vil prøve litt til
Ønsker veiledning
Vil at noen skal snakke med han.
Ønsker at noen tar ansvar i møte med mannen
Ønsker hjelp til å sortere forskjellige spørsmål
Hvilke rettigheter har jeg?
Ønsker å fortelle/bli lyttet til
Hjelp til praktiske spørsmål
Hva er mekling
Ønske å bli kvikket opp
Vil bryte ut, anmelde volden med mer
Ønsker hjelp til å løse problemene sine
Ønsker å bli forstått
Ønsker å bli beskyttet
Ønsker å vite om hun er mishandlet
Spørsmål rundt barn: Reaksjoner hos barn.
Samvær med far.
Ønsker bekreftelse på egne vurderinger og valg
Veiledning og forberedelse til møtet med rettsapparatet.
Ønsker samtalepartner ved valg av ny partner/store beslutninger.
Ønsker talsperson i møtet med andre systemer.
2
Faser i behandlingen. Hvor er kvinnen i prosessen sin?
Vi skiller mellom tre viktige kategorier: rådgivning før samlivsbrudd, under samlivsbrudd og
bearbeiding etter samlivsbrudd. Tema som vektlegges vil være forskjellig.
Før brudd:
Hva er vold?
Sikkerhetsarbeid
Relasjonsarbeid
Under brudd:
Sikkerhetsarbeid
Praktisk hjelp
Beskyttelse
Etter brudd:
Bearbeidingssamtaler, arbeid
med ettervirkninger
Slitne trenger hvile
I den tidlige fasen vil kvinnen bære preg av forvirring, ikke kjenne sin “egen stemme”. Hun vil
være redd og strever med å tenke klart. Hun vil være sårbar for overkjøring og andre som
forsøker å styre henne. Hun vil ikke ha klare overskrifter på volden i sitt liv. Mye av det hun er
inn i opplever hun handler om han og hans person. Hun ha et sterkt fokus på voldsutøver og
gjerne snakke mye mer om han, enn om seg selv. Hennes handlinger og vurderinger vil styres av
hva slags konsekvenser de vil ha for ham og for hans oppførsel videre ovenfor henne.
Under bruddet blir det viktig for kvinnen å ha fokus på sikkerhet. Hun trenger hjelp til holde fast
på valgene og tett oppfølging.
Når valget er tatt og livet faller til ro, vil mange oppleve at smerten som er knyttet til
mishandlingen dukker opp. De vil gruble, ha mye gjenopplevelser, angst og problemer med å ta
tak i livet. Noen vil beskrive at de fungerer på autopilot; at de føler lite glede og kjærlighet. Noen
vil, først etter at de har blitt trygge, få mareritt og problemer med å mestre dagliglivet. Felles for
[2] Listen ble laget av ansatte på OK på denne interne videreutdanningen
12

mange kvinner som har kommet i trygt havn, er at de er slitne. De trenger hvile og en periode
med ukomplisert liv, før de kan ta fatt på bearbeiding.
I alle tre faser vil temaet vold lett kunne fortrenges. Kvinnen orker ikke viten om mishandling.
Alt som ikke settes ord på blir lett borte. Fokus på gode stunder visker ut smertefulle overgrep.
Rådgivning vil alltid innbefatte et systematisk fokus på vold. I den tidlige fasen vil det handle
om å lage gode overskrifter med kvinnen. Fokus på opplevelse av fare kan være viktig, og
hvordan barna har opplevd volden. Videre hva de gjør med seg selv, når de gir mannen og
parforholdet en ny sjanse. I bruddfasen er det mye konkret jobbing med sikkerhet. Kvinnens
kjennskap til mannens vold brukes til å vurdere beskyttelsestiltak. I bearbeidingsfasen vil
voldsfokus handle om spørsmål som “hvorfor meg?” og meningen med volden. Kvinnen vil ha
behov for å snakke om sammenhengen mellom kjærlighet og vold. Hun vil trenge å se nærmere
på sammenhenger i eget liv, og hvordan hun kan beskytte seg i fremtiden. I begynnelsen vil
fokus være på hva som skjer/hva er volden, og i sluttfasen av behandlingen hva har volden gjort
med meg og min oppfatning av meg selv og verden rundt meg.
Vår erfaring er at mange hjelpere trenger å få et mer nyansert bilde av kvinnen, og hva hun
ønsker å bruke kontakten med dem til. Videre er fasevurderinger viktig. Det er skadelig å drive
bearbeiding av gamle voldshistorier, parallelt med at kvinnen er i et voldsforhold. Hun bør ikke
presse seg selv på skolegang og jobb samtidig med et viktig bruddarbeid. I prosjektet har vi gjort
oss erfaringer med at det er viktig å snakke mye om vold og erkjennelse av den i kvinnens liv,
før vi snakker om spørsmål som skyld. Dette gjelder både individuelt og i grupper. Det hindrer
kvinnene i å overvurdere sin egen rolle i det som har skjedd.
Er kvinnen i den tidlige fasen hvor hun leter etter ord på hvordan hun har det blir det viktig at vi
er tilbakeholdne med våre løsninger. En god relasjon er viktigere enn at hun blir med til politiet i
morgen.
4 Erfaringer på behov og metodeutvikling
I dette kapittelet vil jeg oppsummere noen av erfaringer som vi har gjort når det gjelder spesielle
behov som enkelte undergrupper av disse kvinnene har, og spesielle metoder vi har forsøkt i
behandling.
4.1 Kvinner med spesielle behov
4.1.1 Kvinner med voldelige og psykotiske partnere
Jeg har møtt en gruppe kvinner som fungerer som privat psykisk helsevern for menn med
vold/rus/psykoseproblemer/suicidalitet. I hvert fall 9 kvinner som var i prosjektet, levde i forhold
til menn som ikke ble fanget opp av psykisk helsevern. De fleste av disse kvinnene hadde ansvar
for barn.
En kvinne fortalte hvordan mannen ble utskrevet fra legevakten. Han hadde da forsøkt å ta livet
av seg, og hun ble tvunget til å se på, i det han holdt henne innelåst på samme rom. Hun ble ringt
opp og bedt om å hente ham når han var ferdigbehandlet på legevakten. Mannen henvises til
DPS for behandling. Han fulgte ikke opp innkallingsbrev fra DPS. Telefon fra oss om mer aktiv
oppsøkende oppfølging fra DPS hjalp ikke. Etter at kvinnen brøt ut, har han skiftet fokus og
terroriserer barna.
Mange kvinner har bedt om hjelp fra hjelpeapparatet, men ikke fått det. Tilbudet fra
hjelpeapparatet er i dag organisert ut fra om deres menn samarbeider og vil ha hjelp. Etter
selvmordsforsøk fra mannen blir kvinnen ikke spurt om hvordan dette er for dem, om det henger
13

sammen med trusler og vold. Kvinnene er vant til å ta vare på disse mennene. De har erfart at
deres livssituasjon blir verre, dersom de ikke gir mannen omsorg. For eksempel ved at mannen
da terroriserer andre i familien. Trusler om selvmord og forsøk på selvmord, kan avdekke grov
psykisk vold og må kartlegges bedre av hjelpeapparatet. Oppfølging av disse mennene må skje
uavhengig av kvinnene som lever sammen med dem.
4.1.2 Akutt psykologisk arbeid – kartlegging av kvinnens behandlingsbehov
Våren 2004 valgte jeg å tilby psykologtjenester i noen uker til brukere av krisesenteret på kort
varsel. Hovedkontakt kunne sette opp timeavtaler i saker hvor de vurderte at kvinnen hadde
behov for det. Disse fikk 1–3 timers vurdering og/eller behandling. Hensikten var å prøve ut en
lavterskel, en lett tilgjengelig psykologtjeneste. En annen hensikt var også å komme inn i sakene
umiddelbart når kvinnen kom på krisesenteret. Det sistnevnte ble imidlertid vanskelig å få til, av
praktiske grunner (prosjektleders timeplan/flyttearbeid på OK). I alt møtte jeg 16 kvinner. 10
norske kvinner og 6 utenlandske kvinner fikk et tilbud, til sammen 25 timer. 11 hadde svært
grove voldserfaringer. To levde sammen med overgriperen.
Kvinnenes psykologiske behov slik jeg kartla dem, var:
– Håndtering av alvorlig invalidiserende gjenopplevelser (10)
– Behandling av sterk tilknytning til overgriper (2)
– Alvorlig dissosiasjonsproblematikk (2)
– Drøfting av behov for behandling (2)
– Grensepsykotisk (2)
– Normalisering av sterke reaksjoner(2).
Bare to av disse kvinnene var i behandling andre steder. Den enes hadde fortalt om volden til
behandlerne men det ble ikke oppfattet som et tema som skulle arbeides med terapeutisk. (Hun
lever der med en svært farlig mann.) Én fikk oppfølging på DPS i forhold til sosiale behov, men
ikke i forhold til mestring av PTSD symptomer (gjenopplevelser). Hun var misfornøyd med
tilbudet hun fikk.
Hvordan gikk det med å få videre behandlingstilbud for disse kvinnene?
– To kvinner fikk tilbud på ATV’s partnertjeneste etter henvisning fra OK’s psykologtjeneste.
– To kvinner ble viderehenvist til DPS og fikk tilslutt avslag om behandling der.
– To kvinner fikk 3 timer hos meg og avsluttet med det. De hadde plagsomme gjenopplevelser
og søvnforstyrrelser. De ble helt symptomfrie etter 3 timers behandling med EMDR. De
opplevde ikke at de hadde behandlingsbehov utover dette.
– Én kvinne får midlertidig oppfølging av meg, men skal til en kvalifisert traumebehandler på
DPS.
– Én kvinne ble innlagt som psykotisk og har oppfølging i etterkant på DPS.
De resterende åtte kvinnene fikk ikke behandling utover den oppfølgingen de får av de ansatte på
krisesenteret.
Oppsummering:
Jeg var overrasket over omfanget av alvorlig problematikk hos kvinnene, selv om det var ventet
at de ansatte på krisesenteret ville be om hjelp i de tyngre sakene. Dette var en måned med vanlig
drift. Et meget forsiktig anslag på årsbasis vil være at en 25–75 kvinner har lignende
psykologiske belastninger. Det som overrasket meg mest, er at de fleste står uten behandling til
tross for stort lidelsestrykk . De lider av tilstander som vi vet kan behandles. Alle ville kunne få
betydelig bedre livskvalitet hvis de får kvalifisert behandling. Noen har blitt eller vil bli kronisk
invalidisert, som følge av manglende oppfølging.
14

Noen kvinner trengte avgrenset terapi av meget kort varighet. De fleste andre trengte 20–60
timers behandling. To eller tre av dem ville ha trengt jevn oppfølging i en 2–3 års periode.
Psykologfaglige vurderinger var viktige for de ansatte som jobbet med kvinnene. De var naturlig
nok usikre på egne vurderinger, følte seg gjerne alene med mye ansvar, og trengte å drøfte tiltak
og arbeidsmetodikk. Det var også interessant å se at de ansatte var gode til å plukke ut de
kvinnene som hadde behov for psykologisk hjelp.
4.1.3 Alvorlige dissosiative lidelser
I disse tre årene har jeg møtt nærmere 9 kvinner som ville fylle kriteriene til dissosiativ
identitetsforstyrrelse. Gjennom veiledning har jeg hørt om flere tilfeller av kvinner som fyller
kriteriene for alvorlige dissosiative lidelser. Kvinnene har forskjellige bevissthetsstrømmer eller
“personligheter”. Disse bevissthetsstrømmer vet ikke nødvendigvis om hverandre. I noen
situasjoner vil kvinnen da elske voldsutøveren og “ikke vite” om volden. I andre situasjoner vil
hun kunne beskrive volden veldig detaljert. Det er en alvorlig diagnose men godt mulig å
behandle. Flere av disse kvinner var mødre. De ble utsatt for grov vold. Bare én var i behandling
og da for personlighetsforstyrrelser. Disse kvinner trenger å få utviklet et behandlingstilbud som
preges av langsiktig oppfølging og strukturert behandling av dissosiasjonsproblematikken. Seks
av dem ville ha fulgt opp et behandlingsopplegg om det ble tilbud dem. Minst to av dem trengte
systematisk oppfølging for å skape relasjon som kan motivere til behandling. Noen har jeg
forsøkt å finne kvalifisert behandlere til. Terapeuter med erfaring i behandling av dissosiative
lidelser kvier seg til å ta på seg nye klienter med denne diagnosen. Spesielt vanskelig er det å
finne kvalifisert oppfølging når kvinnen har selvskadingsproblemer.
4.1.4 Behandlingsbehov hos mødre
Vi møtte 33 mødre i prosjektet. De beskrev meget grov vold, til dels langvarig. Alle deres barn
(halvparten skolebarn, halvparten førskolebarn) hadde vært eksponert for vold, til dels direkte
utsatt for vold. Det som preget mange av disse kvinnene, var at de var i ekstrem krise når de kom
på krisesenteret. 10 av mødrene jeg møtte, var helt opplagt ikke bekymret nok for barna. Volden
virket inn på hvordan kvinnene fungerte som mor. De var ikke i stand til å være god nok mødre
for (traumatiserte) barn. De fleste var for slitne av blant annet mareritt og redsel for å bli drept.
Andre syntes de måtte bli i forholdet til mannen, fordi de ikke ville bli kvitt han likevel. Å dra fra
mannen ville være mer farlig for dem, enn å bli. Noen var redde for at barna skulle miste sin
farsfigur. En del kvinner hadde alvorlige problemer med å gjennomføre samvær fordi de eller
barna hadde blitt utsatt for vold i slike situasjoner. Barnevernet var inne i mange av sakene, men
de færreste hadde en tilfredstillende oppfølging av mor og barn. Noen mødre var ute av
voldsforholdet men så omfattende senvirkninger hos barna. Kvinner som hadde gjennomført
samlivsbrudd hadde ofte tyngende skyldfølelser i forhold til det barna hadde gjennomlevd.
Barnevernet klarte ofte ikke være en ressurs for mødre som brøt ut av voldsforhold, snarere tvert
i mot. Vi har for eksempel brukt unødig mye tid å argumentere for at en mor skulle få dekket
utgiftene til noe korttids psykologisk behandling. Barnevernet brukte mye tid på tiltak som
kunne opprettholde volden (som miljøterapeuter som besøkte familien jevnlig) eller vi-prøverlitt-til-tiltak
(barnehageplass/norsk undervisning for mor). Barnevernet forventer også at OK tar
seg av barnas behov. Det var også vanlig at barnevernet gikk i forsvar med en gang vi nevnte
“vold”. Da ble det viktig for dem å opprettholde nøytraliteten i mellom mor og fars perspektiv. I
praksis ble det rask forskansning med fokus på å ikke (ville) høre om volden.
Bred oppfølging fra hjelpeapparatet i en periode, er helt nødvendig for mange av mødrene. Med
et godt samarbeid med barnevernet, ser vi gode resultater. Det betyr at de tar volden på alvor.
Mor får oppfølging fra et bredt spektre av hjelpere og livet kommer på rett kjøl for henne og
barna. Hennes morsevne blir betraktelig bedre ved å komme seg ut av et voldelig forhold.
Imidlertid ser vi like ofte at støtte og oppfølging til mor og barn var begrenset. I disse sakene
15

vedvarte volden. Vi kan nevne en mor som ikke ble hørt av barnevernet når hun ba om separate
møter. Hvert møte var traumatiserende for henne når hun ble tvunget til å møte barnevernet med
overgriperen tilstede. Det endte med at hun etter eget ønske ble fulgt av advokat på alle møter
hun måtte delta på.
Oppsummert kan man si at de psykologiske behovene er omfattende for disse kvinnene. De
trenger tidligfase traumebehandling. De trenger tett oppfølging i forhold til sterke
krisereaksjoner. De trenger rådgivning i håndtering av samvær og oppfølging av samvær preget
av vold. Jeg hadde stor glede av samarbeid med barnekoordinatorene på krisesentrene i disse
sakene. Kvinnene trenger også hjelp til følelsesmessig løsrivelse fra mannen. De trenger hjelp for
å klage på dårlig sakkyndig arbeid. I en rekke saker blir volden ikke tatt hensyn til, når
sakkyndige skal gjøre vurderinger. Sakkyndige kan oppfatte hennes krisereaksjoner etter vold
som tegn på at hun er en dårlig omsorgsperson. Eller hennes “frynsete” oppførsel i møte med
voldsmannen blir oppfattet som manglende evne til samarbeid med andre. Ansatte på
krisesenteret og det øvrige hjelpesystemet som ser moren og barnas behov, trenger ofte
oppfølging selv. Arbeidet preger dem, voldshistoriene er sterke. Det gjør vondt når en ser en mor
som ikke klarer å ta vare på barna. Videre utsettes enkelte hjelpere for trusler på grunn av deres
inngripen i familiens liv. Prosjektleder har særlig i en sak, måttet koordinere oppfølging av
traumatiserte barnevernsarbeidere.
Vi har gjort samme erfaring her som i de sakene som når rettsystemet. Kvinnen kan vinne i lotto,
få god støtte og oppfølging. Hun kan like gjerne bli stående alene i sine forsøk om å beskytte
sine barn mot vold og i noen tilfeller kan hennes forsøk brukes mot henne slik at hun mister
omsorgen for sine barn.
4.2 Metodeutvikling i behandling
Kvinnene som kom på OK fikk tilbud om vanlige anerkjente behandlingsmetoder.
Gruppebehandling, traumebearbeidingsmetodikk, undervisning i psykoedukativ stil og kunst og
uttrykksterapi. Tidligfase traumebehandling (Herman, 1992, Benum, 2003), som fokuserer på å
styrke personen mer enn å behandle traumeminner, ble etter hvert sentralt. I prosjektet ble
utprøvning av metodene fulgt av tilbakemeldinger fra kvinnene/ansatte på ATV og OK. Noen av
erfaringene vil bli oppsummert her. Resultatene sier noe om de områdene det kunne ha vært
nyttig å utvikle behandlingstilbud videre på, og antyder mulige forskningsområder på
behandlingseffekt (se også Dyregrov, 2004).
4.2.1 Tidligfase traumebehandling
Tidligfase traumebehandling er kort beskrevet i teorikapittelet. Metodikken skal bygge opp
personens mentale kraft til å fungere i hverdagen og etter hvert, om nødvendig, integrere
traumeminner gjennom psykologiske behandlingsmetoder. I alle psykologiske intervensjoner ble
det arbeidet ut fra dette perspektivet. Det betyr at vi vurderte hvor mye kvinnen tålte av fokus på
vold og krav fra oss. Hvordan er hennes ressurser og hennes sikkerhet? Dersom hun hadde lav
mental kraft og var preget av impulsivitet, konsentrasjonsproblemer, overveldende følelser, kaos
og forvirring måtte det få implikasjoner for arbeidet. Var hun rolig, klartenkt, i sikkerhet med
godt nettverk ville hun kunne tåle mer fokus på traumer, relasjonsjobbing og lignende. Hvis
kvinnen hadde lav mental kapasitet arbeidet vi med relasjonen. Vi arbeidet i korte konsentrerte
økter (ikke fulle behandlingstimer). Vi tegnet og skrev ned de tingene vi snakket om og gjentok
disse tingene ofte. Vi fokuserte på personlige ressurser og tidligere erfaringer av mestring. Vi
kartlegget gode relasjoner som kvinnen kunne bruke når hun slet. Man skifter ofte stil i metodikk
og har forsiktig fokus på belastende tema, for å hjelpe henne til å tåle terapiarbeidet. Man
arbeider med kropp, pust og grunningsteknikker. Fokus var å få stikkord og overskrifter på vold,
men ikke den dype psykologiske betydningen av volden, med alle tilhørende følelser. Vekten blir
lagt på å få kontroll over gjenopplevelser uten å gå inn å bearbeide de bakenforliggende
erfaringer.
16

Hvor mye tåler kvinnen? Behandlingen handler om å balansere slik at vi snakker nok om volden
og traumene, til at det skaper endring hos kvinnene, men ikke overbelaster dem. Gjenopplevelser
under og etter terapitimer, kan bety at man går for raskt frem. Tommelfingerregelen er at
kvinnen skal aktiveres litt, men ikke overveldes. Integrering er ikke mulig når man blir
overveldet. Integrasjonskapasiteten hos kvinnen er også dårlig dersom hun blir utmeldt og lite
konsentrert. Dette førte til at de fleste terapitimene begynte med en vurdering av tempo og
intensitet i den forrige timen. Videre fortsetter dialogen om belastninger gjennom timen.
Denne formen for arbeid synes å være en forsømt metodikk blant psykologer. Kvinners
tilbakemeldinger etter terapi hos andre, sier at de har savnet et konkret mestringsfokus. De fikk
gjerne tilbud om inngående traumebehandling, men ble overveldet av det. Det kan se ut til at
tidligfase traumearbeid kan være en metodikk som terapeuter trenger bedre skolering på. Mitt
inntrykk er at debrifingsarbeid etter katastrofer overføres nok så ukritisk til arbeid med
komplekse traumer hos en del behandlere. Denne formen for gjennomgang av traumatiske
hendelser passer dårlig for kvinner utsatt for langvarige alvorlige overgrep.
4.2.2 Eye Movement Desenzisation and Reprocessing (EMDR)
Eye Movement Desensization and Reprosessing (EMDR) er etter hvert en veldokumentert
arbeidsmetode i behandling av traumer(Dyregrov, 2004). EMDR har en struktur på gjennomgang
av traumerelatert materiell kombinert med forskjellige mulige former for bilateral stimulering.
Symptomlettelse ved posttraumatiske stressforstyrrelser er et område der EMDR har vist å gi
klinisk effekt. Den er ikke så godt dokumentert i arbeidet med alvorlig komplekse multitraumer,
som vi ser hos kvinner på krisesenteret. Metoden er i utgangspunktet utviklet i arbeid med
avgrensede enkelttraumer. EMDR ble prøvd ut gjennom hele prosjektperioden på i alt 22
kvinner.
EMDR på spesifikke gjenopplevelser
En kvinne beskriver en gjenopplevelse som plager henne nesten kontinuerlig. Hun ser hanskene
mannen tok på seg før han utøvde vold. Hun blir engstelig ved dette minnefragmentet, både i
våken tilstand og i mareritt. Kvinnen har brutt ut av forholdet og etablert seg alene. Jeg bruker
EMDR som hovedbehandlingsmetode. I tillegg arbeider vi noe med hennes ressurser som hun
har med seg fra sin slekt og oppvekst.
Hun henter frem bildet av mannen som tar på seg hanskene. Hun skjelver og rister mens hun
husker dette. Da brukes EMDR håndbevegelser som hun følger med øynene.
Bildet forandrer seg. Hun blir lamslått forteller hun. EMDR
Hun tenker at “jeg blir trengt opp i et hjørne, jeg kan ikke rømme". EMDR.
Hun sier etter hvert: “jeg har overlevd.” EMDR
Hun ser hendene hans som arbeider med redskaper. EMDR
Bilde forandrer seg gradvis, og hun ser hva han lager. EMDR. Den fortsetter å forandre seg
til at hun bare ser hva han lager. EMDR
Hun får en sterkere følelse av “jeg har overlevd”. EMDR
Den assosierer hun til en drøm hun hadde om å puste under vann. EMDR
Følelsen av “jeg har overlevd,” sprer seg i kroppen. EMDR
Når vi tilsutt går tilbake til bildet med hanskene som aktiverte angsten, kan hun ikke hente
det frem.
Jeg treffer kvinnen et par uker senere. Hun har hatt ingen videre søvnproblemer eller
gjenopplevelser.
I prosjektet har vi sett i mange saker at EMDR demper eller tar bort gjenopplevelser. Den ser ut
til å endre forstyrret søvnmønster hos flere kvinner på dramatisk vis.
17

EMDR ved ressursarbeid. Vi har ofte brukt EMDR for å forsterke og forankre gode minner og
naturopplevelser. Disse brukes som trygge steder når man arbeider med smertefulle minner, og
fungerer som avkoblingsfantasier og innsovningstanker.
I noen terapier har EMDR utelukkende vært brukt for å forsterke “cognitive interweaves”, dvs.
gode setninger, sannheter og refleksjoner som terapeuten deler med klienten. Denne metodikken
trenger å bli videreutviklet. Metoden synes å forsterke effekten av terapeutens stemme og andre
gode stemmer i kvinnens liv. Disse ressursene er viktig i tidligfase traumearbeid.
En studentterapeut brukte metoden på en kvinne fra Pakistan, som hadde mange
barndomsminner med vold, overgrep og omsorgsvikt. Videre hadde kvinnen en historie med
grov vold og isolasjon i Norge. Fokus på gode minner i barndommen (med hjelp av EMDR) på
et punkt hentet frem en sterk erkjennelse. Hun ble overbevist av å være elsket/ønsket av Gud på
tross av hennes far og brors overgrep, og denne erkjennelsen ble viktig i hennes selvbildearbeid.
EMDR ved forankring av mannen som farlig (“monster bilder”)
Hos kvinner som kjenner at voldsminner forsvinner som et resultat av fortrengning
(dissosiasjon), forankrer vi et minne om mannen i et farlig øyeblikk. Vi dveler ved, utdyper og
forankrer bildet av mannen som farlig med hennes kroppslig opplevelse av fare. Flere kvinner
har synes disse forestillinger har vært nyttig når de kjenner at de “må” ta kontakt med mannen.
Bildet sitter sterkt med tilhørende setninger om fare og tilhørende kroppsopplevelse av redsel –
dermed lar de vær å ta kontakt med mannen.
EMDR ved traumebearbeiding
En kvinne har på ny opplevd overgrep fra en kjæreste når hun ønsker å bryte ut av forholdet.
Hun vil i utgangspunktet ikke snakke om voldsepisoden. Samtalen fortsetter naturlig rundt tema
flukt, og etter hvert hvorfor hun ble utsatt for vold. Overgrepet plager henne ikke etter
nedenstående gjennomgang med EMDR som er en beskrivelse av både flukten og hennes
ressurser og etter hvert refleksjoner rundt mening.
Hun beskriver hvordan hun flykter etter å bli pisket. EMDR
Hun fortsetter å fortelle om flukten ut i bare undertøy. EMDR
Hun ler når hun tenker på at han ikke trodde det var mulig. EMDR (Ler hjertelig)
Hun løp fort og hoppet langt ned over en trapp/ et gjerde. EMDR
Inn til sikkerhet EMDR (Sterk kroppslig lettelse)
Hun får aha opplevelser i forhold til at mannen har samme oppdragelse som hennes bror
Hun tenker på de forutsetninger i hennes kultur på at vold skjer. EMDR
Hun hadde mindre skyldfølelse og selvbebreidelse og mer kraft og pågangsmot når hun gikk fra
timen.
Vi har sett hvordan bruken av 40 timer EMDR kombinert med samtaler om sikkerhetsarbeid (på
OK), jobbkvalifisering (Aetat) og støttekontakt (sosialkontor) førte en fullstendig isolert og
invalidisert etnisk minoritetskvinne, ut i vanlig arbeid. Hun har nå minimalt med gjenopplevelser
og unngåelsesproblematikk, og er i fast arbeid. I utgangspunktet var hennes prognose dårlig fordi
hun hadde en svært vanskelig oppvekst, lite nettverk i Norge og mange grove voldserfaringer.
Hun var kontinuerlig plaget av gjenopplevelser og smertetilstander i kroppen.
Det som har vært vanskelig med EMDR er å bruke metoden slik at ikke mer traumer aktiveres
enn kvinnen kan klare å håndtere. Det har også vært vanskelig når kvinnen har vært mentalt
sliten. Kvinner strever med å bruke metoden da. Videre har enkelte etniske minoritetskvinner
ikke skjønt hvorfor man skal arbeide på denne måten og villet arbeide med metoden. “Ikke vift
18

ort erfaringene mine,” som en sa. Enkelte melder seg lett ut, dissosierer raskt og klare ikke å
holde fokus.
Metoden virker imidlertid ofte kraftig og gir en “turbo”-effekt på aha-opplevelser hos kvinner.
Den inkluderer også kroppen på en god måte. Den gir en kraftig symptomreduksjon, spesielt hos
kvinner som har mye gode (relasjons-)erfaringer i bunn. Jeg håper at metoden blir både utprøvd
mer systematisk og evaluert i forhold til behandlingseffekt på kvinner utsatt for vold. Mitt
inntrykk er at det bør være en tilgjengelig behandlingsmetode for de kvinner som måtte ønske
det.
4.2.3 Utvikling av gruppetilbud for etnisk norske kvinner
Ved oppstart av prosjektet, var det et ønske på OK om å utvikle gruppetilbud, spesielt for etnisk
norske. Krisesenteret hadde noe systematisk gruppeoppfølging av enkelte etniske
minoritetskvinner; Mødregrupper med forelderveiledning og gruppe for enslige kvinner
(brobyggerprosjektet). Tidligere hadde krisesenteret også drevet grupper for voldtatte kvinner.
Litteraturen beskriver arbeid i gruppe som nyttig med denne målgruppen (Goodman og Fallon,
1995). Vi har prøvd ut forskjellige typer gruppetilbud. I alt 12 grupper. Grupper er nå et fast
tilbud som drives av ansatte på krisesenteret.
4.2.3.1 Utforming av gruppene
Seleksjon
Krisesenteret er et lavterskel tilbud. Vi har valgt å la gruppene bli formet ut fra dette premisset. I
den første gruppen hadde vi inntakssamtaler med alle kvinnene. Dette var veldig tid krevende og
viste seg unødvendig. I stedet for definerte vi noen kriterier på gruppedeltagelse, som ansatte på
krisesenteret kunne bruke når de vurderte tilbud til en kvinne. Noen ganger blir vurderingen
foretatt av en gruppeleder på telefonen. Siden lite arbeid legges i seleksjon til gruppen, blir tilbud
om individuell oppfølging for alle, viktig. Kvinnen skal ikke være i oppløsning og preget av for
sterke krisereaksjoner (gråte hele tiden, veldig redd og ukonsentrert eller veldig selvopptatt).
Hun skal ikke være psykotisk. Hun skal ha nok struktur i livet til å kunne møte fast i gruppen. Vi
har samlet kvinner i alle aldre. Noen har brutt for mange år siden, andre lever sammen med
mannen. Litteraturen beskriver at jo større spennvidden i erfaringene hos deltagere (jo mer
heterogen gruppen er), jo mer man må ha felles fokus. Vold er et slikt fokus, som har gjort det
mulig å ha stor heterogenitet blant deltagerne.
Rekrutteringsarbeid
Gruppene var helt avhengig av at de ansatte informerte og motiverte kvinnene som de hadde
kontakt med. Oppslag om grupper var ikke nok. Avisannonse var heller ikke spesielt effektiv
(men kun forsøkt én gang). Kvinnene gruet seg ofte til å treffe andre og til å snakke om vold.
Kontakten de hadde med en ansatt som de stolte på, ga dem den nødvendige støtten som skulle
til for å delta. Når de ansatte hadde mye annet å gjøre, gikk antall søknader til gruppene ned.
Etter et par år, var det også mange utenfor krisesenteret som visste om gruppene. Det siste året
har pågangen vært større enn tilbudet.
Gruppens type
Vi prøvde ut åpne grupper hvor nye kunne komme til, og halvåpne grupper hvor noen
gruppemedlemmer byttes ut og noen kommer til. Dette fungerte dårlig. Nye gruppemedlemmer
og gamle fant ikke tonen. Det ble gjerne frafall etter hvert. Vi har prøvd grupper som varer over
lengre tid. Her var det også gradvis frafall, ofte begrunnet i endrete livsomstendigheter. Vi har
også latt grupper fortsette utover planlagt antall ganger. De fikk en stund til med ny
gruppekontrakt. Dette fungerer heller ikke godt. Én gruppe har fortsatt som selvhjelps gruppe
med tema som har blitt forberedt av gruppeleder. Selv om ingen vil slutte når tiden er inne for
19

det, blir ofte fortsettelser dårlig. Dersom noen ønsker å fortsette å delta i en gruppe må de få
tilbud om å bli med i en ny gruppe.
Det ser ut til at den beste formen for gruppetilbud på krisesenteret er en lukket, tidsbegrenset
gruppe. Ukentlige møter er også best. Når vi har hatt uregelmessige møter har det vært mer
frafall. Videre har møter annen hver uke eller sjeldnere virket inn på samspillskvaliteten i
gruppen.
Kvinnene er i en sårbar livssituasjon og vi har lært at vi må forvente noe frafall i gruppene.
Rekruttering av 8 deltagere, er en god utgangspunkt for å ha en fast gruppe på 6–7 personer som
møtes.
Co-terapeuter
Alle grupper ble drevet av én ansatt og prosjektleder. En gruppe som møtte på ATV, ble drevet
av prosjektleder og en annen ATV-psykolog. To ledere ivaretar stabilitet ved sykdom. Vi har
også erfart at to ledere er nødvendig når flere kvinner i gruppen er i krise samtidig. Den ansatte
på Oslo Krisesenter ble også gjerne kvinnens individualkontakt. Gruppelederne trenger å
bearbeide egne reaksjoner og ta vare på hverandre etter gruppene. Underveis kan de vekselvis
blir overveldet av kvinnenes væremåte i gruppen eller av deres grove voldshistorier. Da blir
samarbeid og støtte helt nødvendig.
Gruppeprosessen
Gruppelederne hadde hele tiden et ansvar for å regulerer hvordan det ble snakket om vold og
traumer. Målsetningen er at kvinnene skal komme tilbake til gruppen. Det betyr at prosessen
ikke må bli for tungt eller overveldende. Hvor “dypt” går vi? Når gruppen er trygg og deltagerne
ikke er i for stor krise vil vi bevisst fokusere mer på følelsesladete og krevende temaer.
Vi brukte mye humor og valgte en uformell tone. Gruppelederne var veldig aktive i strukturering
av både prosess og innhold og hadde et stramt grep om gruppeprosessen. Vi fortalte kvinnene
hvorfor “vi tok makta” i enkelte situasjoner. Å være gruppeleder er å være i en maktposisjon i
forhold til kvinnene. Vi kan definere virkeligheten og ramme inn deres erfaringer. Denne makten
må reguleres. Vi kan som eksperter lett krenke dem. De kan få nye erfaringer på at det er noe
galt med dem, noe som voldsutøver gjerne har prentet inn. Ved å være åpen og transparent; og
forklare hvorfor vi gjorde som vi gjorde var en slik metode vi brukte for å regulere makten.
Vi var veldig direkte i tilbakemeldinger til kvinnene. “Dersom du vender hjem, vil vi måtte ta
opp saken din med barnevernet.” “Jeg har likt å jobbe med deg”. “Nå faller du ut/mister
konsentrasjonen.” Vi arbeidet imidlertid ikke med konfrontasjon som metode; tilbakemeldingene
skulle være gode, også mellom kvinnene. Når en kvinne var dominerende, valgte vi å snakke om
“hennes engasjement”. Vi planla hvordan vi kunne håndtere hennes aktivitet uten at vi trengte å
ta det opp direkte. Var vi i tvil om et veivalg, drøftet vi det med dem. En ny gruppegang kunne
ofte starte med en runde på det kvinnene satt igjen med etter sist møte.
Generelt kan man si at disse kvinnene selv ikke gir kritikk eller er pågående i møte med
hverandre og gruppelederne. Tvert i mot, vil de gi de andre mer plass enn seg selv. De tåler (for)
mye også fra gruppelederne. Dermed ble utvikling av en samtalestil preget av dialog viktig, slik
at kvinnene fikk øve seg i å gi tilbakemeldinger i trygge rammer. Å ta selvkritikk som
gruppeledere når kvinner er modig nok til å si fra har vært viktig.
4.2.3.2 Innhold i gruppene
Krisesenteret arbeider med utvikling av en manual for disse gruppene. Gruppene vil der få en
mye bredere gjennomgang enn her i rapporten.
20

Gruppene varer i 1 ½ time. De innledes med et tema som diskuteres og knyttes til de enkeltes
livserfaringer. Det er en pause (hvor kvinnene er alene sammen) og deretter en avslutning som
har et positivt fokus på kvinnens ressurser og muligheter. Fokus på voldshistorien er
utgangspunktet. I noen grupper har vi forsøkt å innlede med ettervirkninger hos kvinnene. Vi har
sett at dette har gitt en uheldig virkning; det formidler lett at det er noe galt med kvinnene. Vi har
sett at det riktige fokus på arbeid med reaksjoner er når det er rammet inn av en tydelig
voldsforståelse. Når vi snakker mye om kvinnens reaksjoner uten denne overbygningen er det
lett å bli en forlengelse av overgriperens stemme som forteller kvinnen at det er noe galt med
henne. Dette er noe kvinner ofte tror på selv. Samtalene blir mer ryddig og preget av respekt for
egen mestring etter at volden har fått grundig oppmerksomhet.
Fokus på voldshistorien handler om å gi kvinnen flere overskrifter hun kan forstå sitt liv ut i fra.
Vi bruker skjema og , tegner voldsspiralen. Vi gjennomgår første, verste, siste og vanligste
voldsepisode og vi bruker mye tid på psykisk vold. Erfaringer av å nesten bli drept og frykten for
å bli drept er viktig å snakke om. Her ligger et viktig forsvar for kvinnen når hun skal forstå sine
egne dilemmaer slik at hun ikke dømmer segs elv så hardt. Frykten for å bli drept fortrenges lett
av kvinnene, men er en viktig kunnskap å ha fremme i bevisstheten når man vurderer
samlivsbrudd. Et annet spørsmål som henter frem mye er vold når kvinnen var spesielt sårbar
(gravid, syk, i sorg osv.) Hvor barna var i de voldsepisodene blir viktig å se nærmere på. Hvor
mye vi snakker om volden og hvor mye vi går inn i følelsene rundt volden er avhengig av hvor
mye kvinnene tåler den dagen. Det hender vi trår feil, og at kvinnen blir overveldet av minner
eller at hun psykisk sett melder seg ut i gruppen.
Fokus på ressurser
Gode minner ligger i egne hukommelsesnettverk i hjernen. Lever du i alarmberedskap er
tilgangen til dine gode minner dårlig. Videre er kvinner utsatt for vold begrenset i sin evne til å ta
godt vare på seg selv og hente krefter. Vi har ment at det er et mål i seg selv å vekke ressurstema
i kvinnens liv. Derfor har vi mestring og ressurser i fokus hver gang. Dette styrker kvinnen og
hennes evne til å ta bedre vare på seg selv:
– Konkret egen omsorg: Hva vil du gjøre for deg selv i uken som kommer?
– Tenk om du møter deg selv om et år, hvilken gode råd vil du gi deg selv da?
– Kraftkilder i livet
– Arbeid med pust
– Fortelle om ting man liker.
– Fortelle om bruddforsøk
– Gode stemmer/personer som støtter deg i det du gjør nå.
– Normalisering av senvirkninger
Vi har hatt besøk av terapeuter, politi og advokater som har besvart spørsmål som kvinnene har.
Besøk av terapeut som arbeider med menn med voldsproblemer:
– Terapeuter som arbeider med menn ble spurt om å svare på spørsmål som dette f. eks.
– Kan han bli en god far?
– Henger volden sammen med hans barndom?
– Hvordan har mannen det når han bruker vold?
– Er det noe vits for meg å vente på at han forandrer seg? Er det mulig?
– Å høre fra en manns terapeut at “dette er farlig” gjør inntrykk.
– Hvordan skal man sortere ansvar: hva er mitt, hva er vårt og hva er hans?
Spørsmål som har blitt tatt opp med barne- og ungdomsterapeuter når de har deltatt i gruppene:
21

– Hva får barn med seg av volden?
– Hvordan passe på barn?
– Hvordan tenke samvær når det brukes vold mot mor?
– Kan han være en god far?
– Hvordan snakke med barn om vold?
Felles for kollegaer som har besøkt gruppene er opplevelsen av selv å få en større bevisstgjøring
på kvinnens verden og perspektiv. Det er prosjektleders erfaring at disse gruppene er et unikt
opplæringssted for behandlere som skal få kompetanse i arbeid med vold.
Kvinners egne ønsker for tema har stått sentralt i planleggingen. Gjengangere er håndtering av
traumereaksjoner, hjelp til å ikke komme inn i et nytt voldsforhold, hjelp med følelser av
kjærlighet/avhengighet. De vil snakke om skam og skyldfølelse og egen bruk av vold. Dårlig
samvittighet er et viktig tema. Psykisk vold er svært mange opptatt av.
Virkninger av gruppene
Det har vært flere positive ringvirkninger av gruppene:
– Fordyper og utvider primærkontaktens på OK’s individuelle samtaler med kvinnene
– Oppleve andre kvinners støtte når en setter grenser for mannen
– Bryter tausheten om volden. Mange kvinner beskriver at de har brutt tausheten i deres
nettverk etter å ha deltatt i gruppen
– Kvinnene gjenkjenner problematikken hos andre og føler seg mer normal
– Flere voldshistorier gjør at kvinner får mer tak i den volden de selv er utsatt for
– Får kontakt med barnekoordinator på krisesenteret
– For isolerte kvinner er gruppen den gangen i uken da de kommer seg ut og bort fra hjemmet.
Negative virkninger for kvinnene kan være at de trenger mye mer enn gruppen kan gi og at det
ikke finnes (kompetent) behandling for dem utover gruppen. Noen har ekstreme historier som
gjør at de kjenner seg utenfor i en gruppe med kvinner som har “mindre” voldserfaringer. Noen
blir mer overveldet av andres historier enn det som er godt for dem i livet nå. Generelt sett synes
vi at vi får håndtert disse utfordringer på en god måte.
Gruppene øker også krisesenterets kontaktflate med dagbrukere som trenger oppfølging men
ikke trenger bosted. Dermed appellerer gruppene også til kvinner som ikke føler seg som en
“mishandlet kvinne”. Gruppene har hjulpet kvinner til å bryte terskelen og komme til
krisesenteret.
Arbeidsoppgavene i gruppen har også blitt fordelt ettersom hvor klar den ansatte var til å prøve
seg på noe nytt. Å være co-terapeut er en god, men krevende måte å lære gruppemetodikken på.
Tverrfagligheten i sammensetning opplever prosjektleder er en ressurs. Krisesenteransattes
kompetanse i kombinasjon med traumepsykologi/gruppekompetanse har vært viktig i utviklingen
av disse gruppene.
Trenger man psykologkompetanse videre i disse gruppene? Problemstillingene til kvinnene er
faglig komplekse. En psykolog bør være aktiv støttespiller videre i utviklingen av gruppetilbud.
Dette kan være støtte i form av opplæring av nye gruppeledere og ved utvikling av nye tema.
Samtidig er disse korttidsgruppene velegnet ledes av erfarne ansatte uten psykolog tilstede.
Psykologene kan heller dras inn som ressurs, som underviser, gi veiledning og som kan drive
med brannslukning.
22

Prosjektet har ikke fått utviklet spesifikke temagrupper med fokus på bearbeiding, sinne, mødre
med barn utsatt for vold, seksualitet etter vold og en rekke andre tema. Her vil det være naturlig
å trekke på psykologkompetanse videre. Det er nå utviklet en gjenkjennbar struktur og metode i
gruppearbeidet. Det ville nå være naturlig å evaluere og forske på effekten av denne type gruppe.
Gruppene har også ført til betydelig mer arbeid for de ansatte. De fleste gruppedeltagerne
utvikler behov for individuell oppfølging. I tillegg skaper gruppene en tilhørighet til
krisesenteret.
4.2.4 Utvikling av åpen undervisning
Tidlig i prosjektet ville vi prøve ut å gi informasjon til kvinnene i form av gruppeundervisning
(se vedlegg 2). Dette for å gi flere type tilbud enn individuelle oppfølgingssamtaler av ansatte på
OK. Det var et behov å kunne invitere kvinner som ringte inn til OK til noe mer. Kurs og
undervisning var slike “ufarlige” møtesteder som kunne skape kontakt med nye brukere. Den
ufarliggjorde også psykolog som mulig samarbeidspartner i en helingsprosess. Mange kvinner ba
om hjelp etter undervisning til å finne psykolog til dem.
Vi prøvde ut en rekke tema og endte opp med 3 temaer: “Hva er vold?” “Om vold og kjærlighet”
og om “senvirkninger etter vold”. Disse undervisningstemaene har blitt et fast tilbud på Oslo
Krisesenter. I tillegg hadde vi noen ganger tema å være mor når man er i krise. Disse temaene bli
kjørt en rekke ganger. Oppmøte varierte fra 1 til 40 personer. Tolk ble skaffet der hvor kvinnen
trengte det. Rekruttering i starten var helt avhengig av ansatte på OK. Etter hvert informerte vi
samarbeidspartnere om tilbudet. Siden da har det vært en jevn tilstrømning av kvinner på
undervisningen. OK ansatte har overtatt undervisningen og videreutvikler dette tilbudet. Det har
vært utviklet noe skriftlig materiell i forbindelse med undervisningen. Det finnes en rekke tema
man kunne undervise om utover disse. OK ønsker å ha mer fast undervisning.
Dette lavterskeltilbudet er krevende fordi man ofte ikke kjenner kvinnene som deltar. Det
aktiverer traumeminner hos kvinnene. Det er sterkt for dem å høre andre kvinner dele egne
eksempler fra vold og helingsarbeid. Behovene var ofte veldig forskjellig. Noen ønsket å snakke,
andre ville bare høre på psykologen undervise. Dette fungerte best for kurslederne når man var to
som hadde ansvar for undervisningen sammen. Det var også viktig at OK ansatte avsatte tid etter
undervisning til individuelle henvendelser. Det var gjerne stor pågang. Ved en anledning hadde
vi et overfylt rom med 40 mødre til voldseksponerte barn og prosjektleder hadde undervisningen
alene. Kraften i fortvilelsen til kvinnene rundt barnas senvirkninger, systemets manglende støtte
og kvinnenes egne skyldfølelse var overveldende.
Arbeid med vold er noe man ikke skal drive med alene. En trenger støtte og oppfølging av
kolleger underveis i gjennomføring av enkelte oppgaver og ofte også i etterkant. Å være vitne til
voldshistorier og voldens ettervirkninger gjør noe med oss som behandlere.
Åpen undervisning i form av kursdager
Noe av undervisningen gikk over flere timer som kursdager for 5–20 kvinner. Mestring av angst
og håndtering av PTSD symptomer fikk vi prøvd ut flere ganger. Videre to dagers kurs om vold
for kvinner som lever i parforhold hvor de utsettes for vold. Denne type tilbud kan med fordel
utvikles videre. Kursene førte til ønske om mer intensiv oppfølging av OK. Flere kvinner gikk
derfra til et gruppe tilbud, til individuelle tilbud og klarte å gjennomføre brudd i parforholdet.
4.2.5 Utvikling av kunst og uttrykksterapi (KUT)
Kurset “Kropp, kraft og trygge steder” (se vedlegg 1) var et samarbeid imellom psykolog og
kunst- og uttrykksterapeut Christian Scheel på ATV. Traumer gjør at man lever mer i fortiden
enn i nåtiden og alarmberedskap hindrer tilgang til gode minner. Livet med overgriper begrenser
kvinners evne til å ta vare på seg selv, og til å fokusere på glede, drømmer og håp.
23

Arbeidsmetodikken til min kollega syntes velegnet for arbeidet med kvinnene på krisesenteret.
Vi laget en 5 timers kurspakke hvor psykologisk teori og KUT-metodikk gikk hånd i hånd.
Målsetning med kurset var å øke kvinnens “mentale styrke”. Vi ville vekke hennes evne til å
kjenne og holde fast på (gode) følelser: Hennes evne til å drømme, håpe og finne gode krefter.
Videre ville vi gi kvinnen noen opplevelser av en lavere hvilepuls og hvordan man kan få
kroppen til å være tilstede her og nå. Kvinnen skal blant annet få tanker om hvorfor man trenger
å arbeide med ressurser, forstå fragmentering og gjenopplevelser og få ideer til måter hun kunne
hente krefter selv.
Christian Scheel og jeg gjennomførte 8 kursdager sammen på Oslo Krisesenter. Rekruttering
skjedde gjennom oppslag og gjennom ansattes formidling av informasjon om kurset. De som
trengte fikk med seg tolk. Antall deltagere varierte fra 5 til 20 personer. Vi har også forsøkt å
kombinere kurset med tilleggsundervisning kvelden før om mestring av angst og
gjenopplevelser. I planleggingen tok vi utgangspunkt i at kursdeltagere hadde omfattende
traumehistorier og relativ lite trygghet i livet. Dette var kvinner som var skjøre, hadde høy
alarmberedskap, i liten grad gode nettverk, dårlige egne grenser og lite tilstedeværelse i eget liv.
Vi regnet med at de ville ha dårlig kontakt med kroppen eller være overaktivert i forhold til den.
Vi gikk ut i fra at de ofte ikke fikk til å si hva de behøvde.
Med dette som utgangspunkt antok vi at kvinnene lett ville kunne få gjenopplevelser ved å
arbeide ressursorientert, når beredskapen ble mindre og de slappet av. Vi ville allikevel ha et
kurs som var trygt og som fylte kriteriene til “å ha en god dag”. Derfor laget vi et opplegg med
tidligfase traumearbeid i tankene:
– Vi brukte en intermodal tilnærming. Det betyr mange skift i metode og stil (samtale, tegning,
musikk, bevegelse).
– Ikke dyptgående spørsmål, ikke dvele ved tema. Vi jobbet “på overflaten” – holdt oss til
ressurser.
– Øvelsene skulle være enkle slik at de kunne mestres.
– Kvinnen skulle gis mulighet til å trekke seg ut ved behov, slik at hun opplevde at hun styrte
egen deltagelse og deltok etter behov.
– Minst mulig fokus på vold, og dersom kvinnene snakket om vold, begrense dette for å unngå
aktivering av minner hos andre.
– Tilgang til individuell oppfølging ved behov av krisesenteransatte.
Vi brukte aktivt opplevelsen av å være sammen i en gruppe; for mange var det første gang man
var samlet med andre med lignende erfaringer. Vi ville finne verktøy/inspirasjon/energi/glede og
vekke til liv håp. Vi brukte eksempelvis:
– dikt med musikk
– puls i begynnelse og slutten av dagen
– øvelser med kropp, grunning, avspenning, pust
– lage et trygt sted i fantasien og tegne det, dele det, finne gode ord
– lage historie om veien fra mørke til lyset
– tegning av forventninger og deling av disse
Traumeteori og kunst og uttrykksterapi sammen gir gode mestringsforslag til håndtering av
gjenopplevelser. Her er en smakebit av det kvinner kom frem til i løpet av kursdagen som kan
hjelpe dem håndtere gjenopplevelser:
– avledning (ta kontroll over gjenopplevelsen)
– fysisk aktivitet
24

– signaler som vekker en
– begrense stress
– la toget med tanker/følelser kjøre forbi (observere, ikke identifisere seg med
gjenopplevelsen)
– tilstedeværelses øvelser: nevne det du ser, sanser i rommet
– finne et trygt sted, lage et trygt sted, bygget på gode minner eller behov
– presse hendene mot hverandre, dytte mot en vegg (kjenne egne krefter)
– pust
– åpne en lukket dør, dersom døren gjør en redd (våge å gjøre noe nytt)
– å gjøre “den dissosiative veggen” sterk med gode opplevelser (Gjøen, 2003)
– Sikkerhetsarbeid
Vurdering: kvinnene brukte KUT metodene godt. De var lette å få med i øvelser. Regulering av
samtaler rundt vold var nødvendig, men fungerte godt. Skift i type øvelser var tilstrekkelig.
Kvinnene regulerte egen tilstedeværelse. Vi fikk ikke inntrykk av at metodene overbelastet dem
unødvendig. Tilbakemeldingene var gode. Mange assosierte til tidligere gode erfaringer som
ikke hadde vært tilgjengelig for dem før øvelsene. Deltagelse med tolk gikk stort sett greitt men
med flere simultantolker ble det mer slitsomt for alle på grunn av støy. En kvinne med store
psykiske problemer og forvirring/paranoia deltok; Dette fungerte også fint med noe ekstra
oppfølging. Ansatte fra krisesenteret var alltid tilstede, noe som var viktig i kontaktskapning og
for oppfølging.
Av alle metoder som ble utprøvd i prosjektet var denne fremgangsmåten den som ga mest
overveldende positiv tilbakemelding fra kvinner og fra ansatte fra krisesenteret.
Erfaringer fra utvikling av dette kurstilbudet tilsier at dette bør være et regelmessig
tilbakevendende tilbud på OK. Den gir kvinnene en grunnleggende opplæring i håndtering av
egne traumatiske erfaringer ved hjelp av ressursfokuserte metoder. Fastleger og polikliniske
terapeuter kunne ha informert om disse kursene. Den er nyttig for kvinner i alle faser av et arbeid
til et liv uten vold: både før , under og etter samlivsbrudd.
Denne metodikken er også såpass godt utviklet at den ville nå egne seg til en studie om
evaluering av behandlingseffekt.
Individuell kunst og uttrykksterapi var et tilbud som flere kvinner fikk av KUT-studenter på
ATV. Der gjorde vi samme erfaring som i gruppetilbudet. Kunst og uttrykksterapi ga uttelling
for de som fikk tilbudet. Prosjektleder opplevde KUT metodikk som en viktig utvidelse av det
totale behandlingstilbudet, som passer godt med den nyeste forskningen innenfor traumefeltet.
4.2.6 Etnisitet
På Oslo Krisesenter fikk flere hundre kvinner av annen etnisk opprinnelse hjelp i de tre årene
prosjektet varte. Psykologtjenesten fikk erfaring ut fra arbeid med bare 33 av disse kvinnene. På
ATV har vi en mindre andel annenkulturelle, her var/er behovet for kunnskapsutvikling på
området etnisitet mye større enn på krisesenteret. Krisesenterets ansatte var det naturlige stedet å
innhente veiledningen som var nødvendig for å forstå mer av bakgrunn og behov hos kvinner
med etnisk minoritetsbakgrunn.
22 kvinner fikk individuell behandling i prosjektet. Gruppetilbud ble ikke prioritert systematisk
for dem med etnisk minoritetsbakgrunn. Al åpen undervisning og kunst og uttrykksterapi var noe
etnisk minoritetskvinner deltok på. Når man skal analysere et arbeid med henblikk på kulturelle
utfordringer står man i fare for å overvurdere kulturelle aspekter og/eller undervurdere disse som
betydningsfulle. Generelt vil jeg si at prosjektets erfaring er at etniske minoritetskvinner
etterspør, og trenger psykologisk behandling. I store trekk er den lik den behandlingen som
25

etnisk norske får. De får i lik grad symptom lindring og gir tilbakemelding på at de har glede av
psykologisk behandling. Hvilken justeringer trengte prosjektet å gjøre for at terapien skulle være
nyttig for kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn?
Hva som er vold oppleves ikke likt
Å være kvinne utsatt for vold var en viktigere innramming enn etnisitet. Imidlertid var det viktig
å være sensitiv for hva som oppleves krenkende. “Hore” er mer krenkende i muslimsk
sammenheng enn for en norsk kvinne. Begrepet “haram” som trussel måtte en kvinne og hennes
tolk forklare meg nøye for at jeg skulle skjønne grovheten i beskyldningen. Presset fra
omgivelsene også i en norsk kristen sammenheng kan være like sterk som utstøtelsen som ligger
i haram begrepet; hvor man blir presset til å be Gud om hjelp for å prøve litt til. Kvinnens
fromhet blir satt på prøve om hun skiller seg. Hva som er vold og trusler kunne altså oppleves
forskjellig ut i fra kulturell forankring, men voldens dynamikken gjennom makt og kontroll ville
være lik.
Hva trenger de hjelp til?
Først og fremst ba kvinner om hjelp til å mestre traumereaksjoner som konsentrasjonsproblemer,
søvnproblemer og mareritt. Hos norske kvinner var bestillingen noe oftere hvordan man kan
bryte ut eller ikke havne i et slikt forhold igjen. Det var oftere tilfelle at den psykologiske hjelpen
etniske minoritetskvinner ba om var hjelp til å holde ut. Holde ut ventetid på oppholdstillatelse,
holde ut at ens barn bor hos overgriper i utlandet, holde ut mens ens nærmeste opplever krig i et
annet land. Deres sterke krisereaksjoner var ofte kombinert med svært dårlig sosialt nettverk.
Selvmordsønsker var mer vanlig i denne gruppen. Tett oppfølging, normalisering av reaksjoner,
tett samarbeid med hovedkontakten og arbeid med sosialt nettverk var viktig. Psykologisk
oppfølging i form av tidligfase traumebehandling i disse sakene var nyttig forteller kvinner og de
ansatte som jobbet med henne.
Flere etniske minoritetskvinner skjønte ikke fenomenet terapi - bearbeiding. De vil snakke, få
støtte på krenkelser de hadde opplevd og få konkrete råd på symptom-mestring. For dem var det
å snakke gjennom det vonde noe som ga lite mening. Arbeid med å finne gode måter å fremme
terapibehandlingskunnskap (hvorfor det er lurt å snakke om vonde minner på den måten
terapeuten synes det er lurt) til etniske minoritetskvinner ble i liten grad dekket. Kvinnene var
tålmodige i å forklare hva det var de trengte og terapeuten gradvis bedre i stand til å i
imøtekomme deres ønsker. Kvinnene hadde ofte tidlig i timen en konkret bestilling som
eksempelvis søvnproblemer. Jeg hadde et mer generelt fokus og hørte ikke ordentlig denne
bestillingen. De måtte gjennom timen stadig gripe tilbake til sin bekymring. Til slutt “våkner”
jeg og klarer å knytte mitt generelle terapeutiske arbeid mer opp mot deres konkrete behov.
Å bli god til å drøfte dilemmaer
Kunsten å være en god samtalepartner for en kvinne fra en annen kultur er ikke ulik det man må
gjøre når en skal forstå en kvinne som flytter tilbake til en voldsutøver. Man må få tak i de
“tykke” historier og legge bort overforenklende fortolkninger. Når du er i stand til å ta
utgangspunkt i hennes virkelighetsoppfatning får hun en hjelper til å drøfte dilemmaer med.
Eksempelvis hvordan påvirker hennes valg hennes families liv? Skal hun gifte seg igjen når hun
vet at sjansen for ny undertrykkelse er stor? Eller skal hun la vær å gifte seg igjen og leve med
status som “dårlig” (skilt) kvinne? Å være gift ville bety ufrihet men mer respekt fra
omgivelsene. Kulturkunnskap er den kunnskapen som gjør oss i stand til å stille gode spørsmål
og dvele ved det kvinnen synes er viktig.
Hva er terapi?
Etnisk norske er sosialisert til å forstå at terapeuter bruker samtale som redskap og har en
innstilling til at ved å snakke blir du bedre. Våre vestlige traumebehandlingsmetoder er basert på
gjennomgang av de vonde opplevelser i en eller annen systematisk form. Etniske minoritets
26

kvinner hadde et større ønske om hjelp til å glemme, og ba om knep som kunne gi
konsentrasjonsevne tilbake og hjelp med kroppslige plager. Samtale om det vonde i form av en
detaljert gjennomgang av voldsepisoder var ingen ønsket strategi for flere av dem. Derimot
hadde de stort behov å skape mening og snakke rundt hva hendelsen betydde for dem, familien
og for deres fremtid. Samtaler med etniske minoritetskvinner hadde mer et preg av feministmøter
og samtaler om menneskerettigheter.
For noen var traumearbeid for at minner skal blekne, uønskelig. Hva traumebehandling er, og
hvordan det gjøres ble en viktig del av mange samtaler. På den ene siden valgte jeg å ta
utgangspunkt i kvinnens egne teorier om endring. Noen ganger, når jeg så at hun hadde mye
amnesi og dissosiative plager måtte jeg overtale henne til å prøve “mine” metoder. Mange var
veldig bekymret for de reaksjonene de hadde. Normalisering av reaksjonene var svært viktig for
dem.
Terapeutrollen/stilen
Terapeutrollen ble mer som eldre søster eller klok kvinne/ doktor. Interkulturell kompetanse,
betyr blant annet at en kan benytte seg av stilskift. En viktig stilskift har vært å kunne anvende en
mer opplærende (belærende) stil i møte med noen enn den sokratiske stilen vi bruker med etnisk
norske. En formell stil som minner om “doktoren” i gamle dager: hvor man forteller hva hun skal
gjøre. Hilseritualer var ofte mer omfattende, nærere og med mer kroppskontakt. Jeg brukte også
mer “stemmer” fra deres bakgrunn. (Ressurspersoner som ville støtte dem i det vanskelige
arbeidet de drev på med.) Det viste seg også viktig å lære kvinnen hvordan hun kan bruke en
psykolog som arbeider i en norsk poliklinisk setting.
Kvinnene som min “kulturkonsulent”
Jeg valgte i størst mulig grad å bruke kvinnen som ekspert. Noen ganger hadde jeg timer med en
tolk alene for å drøfte kvinnens livsramme og logikk. Stort sett ble dialogene med kvinnen det
som ga best opplæring i hva de trengte videre. Jeg mener at kompetanse på vold og traumer er
det mest sentrale i arbeid med disse kvinnene jeg møtte. Kulturkunnskap (i form av generell
kunnskap om islam, hinduisme, katolisisme) er en viktig men underordnet kompetanse.
Interkulturell sensitivitet er uvurderlig. Å vite hvordan man kan få den andre til å lære deg det du
ikke forstår. Kulturkunnskapen som OK har opparbeidet var viktig for mitt psykologiske arbeid.
Deres erfaring med mange hundre kvinner ga utslag i nyttig veiledning der hvor jeg manglet
erfaring og kunnskap.
Generalisering til arbeid med norske kvinner
Arbeid med kvinner fra annen etnisk bakgrunn va en berikelse i forståelsen av norske kvinners
liv. Kvinners fokus på utfordringer for fellesskapet da de ble utsatt for vold var noe mine norske
klienter trengte å se mer på. Etnisk norske fremstillinger av utfordringer er mer løsrevet,
individualistiske og tabuiserte. Der mangler man en bevissthet på betydningen av å være
tilkoblet en større ramme. Den individuelle skylden blir så mye større når du er din egen
(u)lykkes smed. Kvinner fra annen etnisk bakgrunn var også mye mer opptatt av opplæring og
skolegang for å endre på undertrykkelse. De hadde ofte et mer historisk og mer tålmodig
perspektiv på deres kulturs vei bort fra vold. De hadde mindre forventninger til kjærlighet.
Norske kvinner var mer opptatt av personlig skyld, skade og avvik, siden de levde med en slik
mann. De hadde mer forventninger til kjærligheten.
Hva setter begrensinger for at kvinner med annen etnisk bakgrunn kan få psykologisk hjelp?
Spissformulert er det tolkebudsjetter og behandlerkompetanse som har satt begrensninger for
kvinnens behandlingsmuligheter. Og ikke deres etniske bakgrunn. Ikke-etnisk norske trenger de
samme behandlingstilbudene med noen små justeringer (for eksempel må man forenkle språk og
tempo må settes ned).
27

Det finnes tilleggsbelastninger når det gjelder språk og isolasjon fra nettverk og økonomiske
hindringer i forhold til kostnader ved bruk av tolk. Likevel har prosjektets erfaring vært at den
overordnet terapeutisk spørsmål i møte med alle kvinnene som ber om hjelp er:
Hva er det ved din bakgrunn og ditt liv i dag som setter hindrer deg i å få et voldsfritt liv?
Hva sier din tro, dine tanker om kjønnsroller, og tanker om heling? Alle kvinnene vi møter
har en kultur og forankring som kan utfordre dem i sitt arbeid i få mindre vold i livet.
Dermed er erfaringer fra annen kultur en viktig påminning i forhold til de usynlige
premissene som finnes i etnisk norsk kultur. Denne bevisstgjøringen hos behandlere kan
øke kvaliteten i den behandling som gis til norske kvinner.
4.2.7 Familiefokusert arbeid
ATV har i lengre tid hatt et ønske om strukturert samarbeid mellom terapeutene rundt familier
hvor det er /har vært vold. Man har ønsket å samle informasjon om de forskjellige parters
oppfatning av situasjonen og bruke den for å skreddersy gode intervensjoner. Denne metodikken
har til en viss grad vært utprøvd før på ATV mellom voldsutøver og partner men ikke så mye
med barn i fokus. Tre norske familier og en etnisk minoritetsfamilie i prosjektet fikk utprøvd
metoden. I tre familier var det oppfølging gjennom bruddfasen til en bearbeidingsfase.
Eksempel:
Mor kommer for terapi. Hun ønsker å bryte ut av et forhold med langvarig grov vold. Vold mot
et av tre barn er utslagsgivende for henne for hennes ønske om brudd. Gjennom henne får far og
barna tilbud om terapi. Terapeutene møtes fast for å diskutere den enkeltes prosess. Behandlere
har taushetsplikt i forhold til klientene men intern i teamet deles informasjon. Far vil ha samvær
og barna vil det ikke. Det oppstår en tautrekking mellom terapeutene om samværspørsmål. Mor
er utydelig. Hun vil at barna skal ha kontakt med far men vil ikke presse dem. ATV anbefaler
samværstopp ut fra ungenes traumeopplevelser. Etter en lengre periode blir det en gradvis
opptrapning av kontakt mellom far og barna. Barna har forskjellige behov og får forskjellig type
opplegg i samvær. Far arbeider med reparasjonen av forholdet til barna og mor med å ikke vende
tilbake til han. Terapeutenes rolle handler om å formidle vurderinger og innspill vi gjør når vi
blir kjent med familien. Vi støtter mor på vanskelig grensesetting i møte med far. Vi tydeliggjør
for far om hvorfor barna er skadd av med møte han, og hjelper han legge et plan for mulig
forsoning.
Terapeutsamarbeid ga informasjon som kom til gode i de andre terapiene. Mors volds
beskrivelser var nyttig for fars terapeut. Fars fungering var viktig for vurdering av hva som var
mulig å få til av endring. Barnas terapeut fikk formidlet til de voksne den enorme påkjenningen
barna levde under. Det kan tenkes at helheten i informasjonen bidro til bedre intervensjoner og
bedre vurderinger knyttet til sikkerhet.
Leira (2002) skriver om parallelle prosesser i terapeutisk arbeid med vold. Hun sier at terapeuten
kan og skal bli identifisert med klientens energi. Mannsterapeuten kan bli preget av en aktiv, sint
og bagatelliserende energi og offerterapeuter kan bli preget av en avmektig, ugyldiggjørende
energi. Dette skjedde i en tidlig fase i mange teammøter. I denne konkrete saken ble
mannsterapeuten oppfattet som vag på vold. Kvinneterapeuten var avmektig i å melde behov om
ro for kvinnen og barna, når samtalen handlet om mannens behov for samvær med barna.
Mannens behov tok ofte mye plass i teammøtene. Vendepunktet kom når mannsterapeuten fikk
høre kvinnens historie med hennes egne ord. Da bedret teamsamarbeidet seg. Vi har møtt
hverandres klienter i disse sakene. Klientene har da fått møte de andres terapeuter. Enkelte
familietreff har blitt organisert ut i fra klientenes behov. Barna formidlet til far hvordan de hadde
vært redde for han, mens han hørte på bak et enveis speil. Deretter fikk de høre på hans reaksjon
på deres redsel, ved at de fikk høre på samtalen mellom far og hans terapeut. Til slutt snakket
28

alle sammen, hvor terapeutene fortsatt å gyldiggjøre barnas behov for å bli møtt med respekt mht
begrenset samvær.
Vi har sett i flere av disse sakene at samarbeid er krevende. Terapeuter må anerkjenne
hverandres kompetanse og gjøre hverandre dyktig. En trenger å oppleve at ens vurderinger blir
etterspurt. Man må ha felles holdning på at de svakes parts behov skal komme først. En trenger å
høre den andre terapeuten forsvare “din” klients utfordringer. Det har vært nødvendig at enkelte
teammedlemmer ikke arbeider med noen i familien, slik at de kan komme med perspektiver på
parallelle prosesser.
I prosjektet har de samme utfordringer vist seg i arbeidet med politi, barnevernet og mødrehjem.
Når de ikke vil se volden og ikke ser hvordan en selv preges av parallelle prosesser er samarbeid
vanskelig. Vi har opplevd å ha flere møter med mange tilstede fra barnevernet hvor
bagatellisering av volden ødelegger for kvinnen og barna og utsetter dem for videre vold. Som
representant for kvinnen har vi ofte kjent på avmakten og bagatelliseringen. I de situasjonene så
kan det virke som samfunnets krav til hjelpere er det som skal til for å komme ut av avmaktens
og usynlighetens uføre. Kanskje vold er et område hvor lovgivning, retningslinjer og
pengebevilgninger vil avgjøre om man kan få felles virkelighetsoppfatning i disse sakene.
Uansett ser det ut til at samarbeid er bortkastet når en ikke kan forenes om vold som
premissleverandør. Disse små forsøk på samarbeid rundt familier mellom deres individualterapeuter
er en metodikk som byr på spennende muligheter til økt kvalitet i behandling. Her må
imidlertid mer systematisk utprøvning av metodikken til.
4.3 Annet psykologisk arbeid
4.3.1 Arbeid i retten
Prosjektperioden har gitt prosjektleder 15 oppdrag i rettssystemet. Både som sakkyndig,
sakkyndig vitne og som vanlig vitne (behandler til kvinnen).
Vanlige spørsmål i retten har vært:
– Hvorfor oppfører kvinnen hun seg som hun gjør?
– Er hun troverdig?
– Hva er hennes prognose for å kunne bli en god mor?
– Hvilke type skader har volden påført henne?
I rettsystemet ser det ut til at kvinners adferd er et viktig kort for mannens forsvarer. Hvorfor
sender hun så mange sms-er hvis hun ikke er glad i ham? Hvordan forklarer hun en bunke med
kjærlighetsbrev? Hvis hun er en god mor, hvorfor tar hun barna med til overgriper? Hun forteller
ikke en sammenhengende historie, er dette troverdig? Hun trakk anmeldelsene tilbake, hvordan
skal vi forstå dette? Hvorfor husker hun ikke grove voldsepisoder? Når slike spørsmål får
overfladiske svar kommer kvinner dårlig ut. Man har da ikke fått frem kompleksiteten i kvinners
livssituasjon. Spesielt har vi sett dette der hvor man velger å se bort fra volden kvinner beskriver
og forholde seg bare til spørsmål om barnets samværsrett med foreldrene. Det ser ut til at den
største utfordringen for kvinner i rettsystemet, er å overbevise at vold har funnet sted, videre at
volden har konsekvenser for henne også etter at samlivsbrudd er et faktum. Mannens adferd
(hvorfor han brukte vold, minimalisering, bagatellisering) blir ikke så grundig analysert i de
sakene som jeg har var involvert i, som kvinnens adferd (manglende samarbeidsvilje, kontakt
med overgriper m.m.). Det kan se ut som om at rettsystemet og sakkyndige i rettsystemet fortsatt
mangler kompetanse i hvordan man skal få vold på bordet og hvilke konsekvenser det skal ha for
vurderinger som gjøres. Prosjektets erfaringer stemmer overens med undersøkelsen til Kristin
Skjørten (2004) hvor hun går gjennom en rekke dommer i barnefordelingsaker (se også NOU
2003:31).
29

Psykologisk arbeid med å forstå kvinner utsatt for vold, dokumentere skadevirkninger og
behandlingsbehov er en viktig oppgave etter min erfaring. Mange flere av krisesenterets brukere
trenger å støtte seg til vurderinger av behandlende psykologer i rettsystemet. Manglende
dokumentasjon av den psykologiske dynamikken knyttet til vold er en trussel for kvinnens
rettsikkerhet.
4.3.2 Dokumentasjonsarbeid
Arbeid med dokumentasjon overfor trygdekontor, lege, forsikringsselskap, barnevern og
sosialkontor har også vært gjenganger i disse tre årene. Kvinnens behov for dokumentasjon fra
psykolog har noen ganger vært det viktigste behandlingstiltak. Hun har trengt hjelp til å
argumentere for videre sykemelding, behov for avlastning og endring av bosted.
5 Kompetanseutvikling og veiledning
5.1 Intern videreutdanning på Oslo Krisesenter: Psykologisk behandling av kvinner
som er utsatt for vold
Prosjektet skulle gi veiledning til de ansatte på OK og arbeide med fagutvikling. Prosjektleder
valgte å systematisere opplæring av de ansatte i en intern videreutdanning. Leder for OK ga
ansatte i mer enn halv stilling anledning til å delta på kurset i arbeidstiden. 8 dagers undervisning
ble gjennomført. Gjennom året fikk alle gruppeveiledning. De skrev 3 oppgaver som de fikk
tilbakemelding på. Tidspress på slutten gjorde at den totale kurspakken ble noe mindre enn
planlagt.
Alle kursdagene ble evaluert skriftlig med hensyn til nytteverdi og hva man trengte mer
undervisning om og hva man trengte mindre av. Kursene ble gjennomført av ansatte på ATV i
kombinasjon med prosjektleder.
Temaer på kurset var:
– Hvordan snakke om vold med kvinner
– Psykiske reaksjoner på vold
– Mannen/ utøver
– Endringsteorier hos kvinnen, hvordan samarbeide med henne
– Traumebehandlingens ABC
– Sekundær traumatisering/om å ta vare på seg selv
– Tilknyting til overgriper – et utviklingsperspektiv, forståelse og behandling
Oppgavene de skrev handlet om hvordan de snakket om vold med kvinnene, hvordan de arbeidet
mot endring/med kvinnens endringsteorier og hvordan egne erfaringer med vold ble brukt i
arbeidet på OK.
Ansatte gir nesten uten unntak i skriftlig evalueringer, uttrykk for at disse kursene har hatt høy
nytteverdi. Noen sier at det har på påvirket deres beslutning om å fortsette arbeidet på Oslo
Krisesenter. I oppfølgingen i veiledning, ser jeg at kunnskapen integreres i arbeidet med
kvinnene. De ansatte som har hovedfokus på barn, har naturlig nok hatt noe mindre nytte av
kurset enn de andre ansatte. Oppgavene som ble skrevet, viser at ansatte har et stort
utviklingspotensiale på områdene psykologiske forståelse og arbeidsmetodikk.
Om å komme utenfra med kompetanse til et system med mye erfaring og kompetanse.
Opplæring av krisesenteransatte har hatt bred politisk støtte som en del av den generelle
profesjonaliseringen. Den har også vært en hovedmålsetning i dette prosjektet. Den viktigste
30

grunnen til at de ansatte trenger å være godt skodd i psykologisk teori er at de er hovedaktører og
ofte den eneste aktør med spesialkompetanse i kvinnens liv. De fleste av krisesenterets brukere
får ikke kvalifisert psykologisk hjelp andre steder.
Prosjektleder har opplevd et sprik mellom hva de ansatte kan og trenger å lære mer om og hva
politikere, forskere og andre “utenfor” mener de trenger. Muligens har den tidligere “frivillig”
status som mange arbeidere på krisesenter hadde, skapt myter og mistillit i forhold til hvordan
kompetansen er i dag. I praksis har jeg kjent en sunn skepsis fra de ansatte når jeg har kommet
med psykologisk teori. De har erfart at terapeuter med poliklinisk/teoretisk erfaring ikke kjenner
deres arbeidsdag eller målgruppen, godt nok. Dette var et vanskelig utgangspunkt. Å bruke tid på
anerkjennelse av den enkeltes og OK’s kompetanse og få tak i deres opplevelse av å stå fast i
hverdagen, har vært viktig. Den interne videreutdanningen tok form ut fra dette. Etter hvert har
det vært lettere å komme inn med fagstoff som prosjektleder har ment har vært helt sentral. Etter
arbeidet med de ansatte mener jeg at psykologisk videreutdanning er sentralt for dem. Jeg tenker
at de arbeider i et felt hvor relasjonsskader, sikkerhetsvurderinger, komplekse traumereaksjoner,
nettverksarbeid og endringsarbeid i fastlåste situasjoner påkrever det. Det krever selvinnsikt i
forhold til egne erfaringer med vold. Man trenger godt miljø og samspill som motvirker
sekundær traumatisering (Lund, 2003). En overordnet forståelse av de involverte psykologiske
prosesser vil hjelpe på mange nivåer.
Psykologisk kompetanse som ansatte på krisesenteret bør ha:
– Grunnleggende forståelse av vold og reaksjoner på vold.
– Praktisk rådgivning i håndtering av reaksjoner.
– Generell rådgivningskompetanse i fastlåste situasjoner.
– Nyansert forståelse for kvinners dilemmaer og timing av intervensjoner i forhold til dette.
– Oppdage og gjenkjenne og normalisere ettervirkninger.
– Kompetanse på ressursfokusert metodikk.
– Gjenkjennelse og forståelse av egne reaksjoner og hvordan de påvirker en i
arbeidssituasjonen.
– Kompetanse på å debrife kolleger.
– Grunnleggende kompetanse på tidligfase traumebehandling.
– Evne til å tilpasse egen stil til forskjellige kvinner og kulturbakgrunn.
Hva slags opplæring skal prioriteres?
Opplæring i arbeidet med voldsutsatte kvinner kan bli gitt på store konferansedager med mange
deltagere. Denne formen for opplæring har også vært en del av prosjektet. I den interne
videreutdanningen på OK har kateterundervisning for større grupper ansatte vært en viktig
metode. Min erfaring er at slike kursdager ikke hjelper den enkelte godt nok i utviklingen av en
holding og en metodikkunnskap som de trenger. Min erfaring av veiledning av OK ansatte var at
den enkelte fikk for lite individuell fokus på egne behandlerkvalifikasjoner. Jeg tenker at
opplæringsvirksomhet på dette feltet kan sammenlignes med opplæring av en sykepleier på
hvordan man setter vaksiner. Vi informerer om betydningen av å gi sprøyter og kanskje vise
hvordan man skal gjøre det fra kateteret. Man kan faktisk ikke sette sprøyter etter at noen viser
hvordan det gjøres. Bevisstgjøring og informasjon er bare aller første steget. Det må finnes en
balanse mellom generelle kurs og individuell oppfølging. Arbeid med voldsutsatte kvinner er et
håndverk som må læres. Dette betyr at midler til oppfølging og veiledning av den enkelte
behandler og sosialarbeider må få en annen prioritet enn det som er vanlig i dag. Man trenger
teori og praksis med kvalifisert oppfølging over tid. Ansatte må få tid til å lære håndverket og
arbeidsgivere må gi dem tid til kompetanseutviklingen. Den interne videreutdanningen som OK
ansatte fikk kostet arbeidsplassen svært mye penger som det ikke fantes midler til i et alt
forstrukket system. Slik kan det ikke være dersom profesjonalisering skal være en grunnbjelke i
å sikre voldsutsatte kvinner kvalitet i behandling. Ved utgangen av året, har OK ikke midler til
31

annet enn lønn og husleie. Dette betyr at kvalifisert veiledning ikke skal kunne gis under de
økonomiske rammer som finnes nå.
Jeg har vært positivt overrasket over hvor lite opplæring som trengs for å bli god på arbeid med
vold. Ansatte på OK har imidlertid fått for lite oppfølging i forhold til behovet. Spesielt behovet
for individuell opplæring, har ikke prosjektet kunnet ivareta tilstrekkelig.
Konklusjoner:
– Ansattes arbeidsoppgaver krever høyspesialisert veiledning og opplæring i feltet traumer og
vold med fagfolk som kjenner målgruppen.
– Videreutdanning må foregå kontinuerlig, da man stadig får nye ansatte.
– Det må være større rom for individuell veiledning i perioder, avhengig av ens egen
livssituasjon og arbeidsbelastning. Ikke minst på grunn av egne debrifingsbehov i ekstra
tunge saker.
En de mest oppmuntrende funn i prosjektet har vært at veiledning og opplæring faktisk fører til
meget god oppfølging av voldsutsatte kvinner. Ansatte på krisesenteret har i varetatt spesialiserte
oppgaver ved hjelp av veiledning også med gode resultat.
5.2 Veiledningsoppgaver i 2004
Gjennom hele siste året har det vært stor pågang på veiledning og konsultasjon.
Vanlige tema i veiledning:
– Hvordan jobbe konkret med noen som er i krise/oppløsning og har sterke traumereaksjoner?
– Motiveringsarbeid/samtalearbeid når kvinner lever i voldelige forhold.
– Hva skal vi gjøre helt konkret i traumebehandling?
– Behov for egen debrifing når man selv har reaksjoner selv på grove voldshistorier.
– Egne reaksjoner på hvordan kvinner fungerer i krise.
– Hva er realistiske mål i arbeid med kvinnen?
– Hvordan arbeide med senvirkninger og selvbildeproblemer?
– Behov for tilbakemelding om man gjør gode vurderinger.
Konklusjoner:
Veiledning i behandlernes arbeid med kvinner utsatt for vold var en viktig arbeidsmetodikk for
psykologtjenesten. Min erfaring var at konkret veiledning på hva man skal gjøre og si, bør
knyttes opp mot psykologisk teori. De jeg jobbet med i veiledning hadde ikke behov for
høytflyvende teoretiske betraktinger om kultur, voldsdynamikk og diagnoser. Narrativ teori var
en fin holdningskapende rammer å forstå praksis ut fra. Kombinert med kunnskap om vold og
opplæring i traumebehandling opplevde jeg at ansatte kunne gi kvinner meget god kvalitet i
behandlingen. Jeg var positivt overrasket over hvordan man med forholdsvis enkel opplæring,
kunne gi god hjelp til kvinner med komplisert volds- og traumeproblematikk. Tilbakemeldingen
fra veiledningsarbeidet var stort sett at det var praktisk og anvendelig i forhold til kvinnene de
møtte, men at veiledningen var alt for lite omfattende.
5.3 Samarbeid ATV/Oslo Krisesenter
Prosjektet skulle være en utprøvning av et systematisk samarbeid mellom OK og ATV. Har det
blitt mer samarbeid? En rekke kvinner og barn og noen få menn, har fått behandling på ATV. I
forhold til menn og tilbudet til de mennene som utsetter OK kvinner for overgrep, har det ikke
vært utviklet en spesiell metodikk. Her finnes det upløyd mark som muligens kan bidra til større
grad av sikkerhet for kvinnene. Ansatte på ATV har fått større bevissthet på tilbudene OK har til
voldsutsatte kvinner, men trenger fortsatt videre jevnt påfyll og informasjon om OK’s tilbud.
32

Kvinner på partnertjenesten til ATV har fått oftere tilbud om å delta på OK tilbudene. De fleste
ansatte på ATV har bidratt i utviklingen av undervisningstilbudet og flere har bidratt med
utprøving av behandlingsmetoder. Her vil jeg spesielt trekke frem samarbeidsutvikling rundt
enkelte familier. Prosjektleder mener at ATV-systemet har fått et høyere bevissthetsnivå på OK
systemets muligheter. ATV har imidlertid ikke systematisk nok, benyttet seg av OK’s
kompetanse på sine fagdager. OK har vært tryggere i vurderinger av trusselsbilder og sikkerhet
enn ATV psykologene og ATV kan i større grad benytte seg av OK’s kompetanse her. Ved
prosjektets avslutning synes prosjektleder at strukturert samarbeid gjennom møter og drøftinger
med ATV/OK har vært for lite prioritert. Når prosjektets kliniske oppgaver tok mye tid, ble disse
møtene nedprioritert. Begge systemene hadde høyt arbeidspress på lederplan og ATV mange
skift i ansettelser og to forskjellige ledere. Samlet sett fikk ikke prosjektet ivaretatt målsetningen
om samarbeidsutvikling i tilstrekkelig grad.
5.4 Prosjektleders egen kompetanseutvikling
Faglig fordypning i arbeid med komplekse traumer og dissosiasjonsproblematikk har vært et
viktig fokus. I disse 3 årene har jeg sammen med forum for traumepsykologi, oppsøkt/invitert
ledende behandlere/forskere til egenopplæring. Gruppen rundt forskeren Nijenhuis har vært en
viktig kilde til utvikling av kunnskap (Steele et al, a + b). Studiereise til Nederland,
veiledningsdager her og kursdager med denne nederlandsk/amerikanske forskergruppen. Videre
har jeg fått noe EMDR- veiledning av psykiater Marianne Jakobsen. Kunst og uttrykksterapi
samarbeidet med terapeut Christian Scheel har vært et nytt og viktig fordypningsfelt. Jeg har
videre deltatt på et sommerkurs på Universitet i USA, som fokuserte på hvordan man kan lære
bort kulturforståelse. Undervisningsarbeid og klinisk arbeid har vært viktige
kunnskapsutviklingskilder.
Forankring av prosjektet i to miljøer (OK/ATV) som arbeider med vold, har gitt ny viten. Et godt
eksempel er den siste fagdagen i prosjektet. Hvordan behandler vi mennesker som har en sterk
tilknytning til en overgriper? Temaet ble belyst gjennom forskjellige ansattes bidrag fra
utviklingspsykologi, voldspsykologi, traumepsykologi og kliniske erfaringer fra OK/ATV.
Psykologisk kompetanseutvikling i arbeidet med vold blir godt ivaretatt når man arbeider i et
sammensatt miljø med noe forskjellig fokus på samme tema.
5.5 Kompetansespredning
I 2004 undervist prosjektleder på nettverket for arbeid mot seksuelle overgrep om sekundær
traumatisering (80 deltagere). På traumebehandlingens ABC deltok 40 personer; ansatte fra
ATV, OK og sosial vakttjeneste. På kurset “arbeid med kvinnens endringsteorier” deltok rundt
30 personer fra ATV/OK. Krisesenteret i Moss organiserte 2 timer om sekundær traumatisering
for 30 ansatte og frivillige. Porsgrunn DPS arrangerte også et dagskurs om sekundær
traumatisering med 30 deltagere. Felleskirkelig Råd inviterte 100 deltagere i et kurs om vold og
overgrep. Der ble et 2 ½ timers foredrag et samarbeid mellom psykolog Trine Anstorp og
prosjektleder om arbeid med voldsutsatte kvinner. Kirkerådet hadde også 2 timer med 50
personer fra kirkelig nordiske sammenheng rundt sjelesorg med kvinner utsatt for vold. Ca 30
deltagere fra ATV/OK deltar på temadagen i tilknytning til overgriper, forståelse og behandling.
Førde familievernkontor arrangerte kurs for ca 50 personer fra det lokale hjelpeapparatet til kurs
om forståelse og behandling av kvinner og barn utsatt for vold. Førde sykehus organiserte
dagsseminar om forståelse og behandling av dissosiative lidelser med 15 deltagere.
Krisesentrene i Buskerud har hatt to kursdager om forståelse av behandling/holdningskapende
arbeid. Der deltok nærmere 40 personer til sammen. Prosjektleder har hatt fast undervisnings- og
veiledningsavtaler med Sosial vakttjeneste/voldtektsmottaket og Kirkens Ressurssenter mot vold
og seksuelle overgrep.
Skriftlig arbeid
33

En artikkel ble skrevet i Impuls, psykologstudentenes tidskrift. Temanummeret om vold har en
artikkel som heter “Å gå i takt med kvinnen” (Gjøen, 2003). Et kapittel i en bok om dissosiasjon
og behandling er under utarbeidelse i samarbeid med Forum for Traumepsykologi. Den bygger
på prosjektets erfaring med tidligfase traumebehandling. Noe materiell er utviklet på
krisesenteret i forbindelse med kurs (se vedlegg 1).
Media
I 2004 har prosjektleder var i helseprogrammet PULS på NRK 1 og snakket om psykologisk
behandling etter barndomstraumer. Videre var hun gjest i radioprogrammet “lang lunsj” på
østlandsendingen om temaet dissosiasjon og amnesi.
6 Betraktninger i prosjektets sluttfase
Er det nødvendig med behandlingstilbud for kvinnene på Oslo Krisesenter?
Siden tilbud om behandling er preget av tilfeldighet kan man tenke seg at det betyr at disse
kvinnene ikke har spesielle behov. OK har fått beskjed om at kvinnene blir prioritert i DPS
systemet. Kan dette bety at det finnes mange flere med behandlingsbehov enn DPS-ene er klar
over? Eller mangler man ressurser eller kompetanse? Disse kvinnene protesterer ikke på avslag
om hjelp fra poliklinikker. Når kvinnen er misfornøyd med tilbudet hun får, vil hun gjerne ta
ansvar for at samarbeidet med behandleren ikke fungerte (“det er nok noe med meg”). Jeg har
også sett at en del behandling som gis er direkte feilbehandling. Det kan være å gi utelukkende
sosialt støtte når en trenger å få hjelp til å håndtere gjenopplevelser. Det kan være å bli behandlet
for personlighetsforstyrrelser mens en lever i et forhold med grov vold. Det kan være at man
utsettes for traumebehandling etter debrifingsmodellen som tilhører katastrofepsykologien, uten
at en kan nyttiggjøre seg det eller som kan sementere skadevirkninger.
Prosjektets behandlingstilbud har for mange bare vært en smakebit på et mer omfattende tilbud
som de trenger. Krisesenteransatte gjør det de kan for å bøte på behandlingsmangel, men når
ikke over i forhold til behovene. Er kvinners uttrykk for behandling et tegn på “luksus”-hjelp?
Tross alt vil mange svare ja takk til behandling dersom man fikk muligheten til å samarbeide
med en kvalifisert samtalepartner om livsspørsmål. Erfaringer i dette prosjektet er at det ikke er
luksus. Vi snakker om symptomlindring/behandling som kan hindre kronifisering. Vi snakker
om kvinner som har behov etter å ha levd i fare i lang tid. Vi snakker om kvinner som har ansvar
for barn mens de er i stor personlig krise. Sannsynligvis ligger noe av svaret i spørsmål om
tilknytning og brukernærhet. Det er en lang vei å gå fra en fastlege henvisning, til en
vurderingssamtale ved inntak, til å bli oppfattet som om man trenger behandling og til slutt
utvikle den tilliten til den du har fått som samtalepartner. Deretter skal også voldsperspektivet
ivaretaes, dersom behandling skal være relevant. Et enklere og nærere behandlingstilbud knyttet
opp til der brukere befinner seg vil sannsynligvis gi bedre og mer effektiv hjelp til flere.
Signalene fra krisesenteret tyder også på at etniske minoritetskvinner er ennå mer sårbar i
forhold til å få tilstrekkelig hjelp. Det er vanskelig å vite om det handler om
kommunikasjonsproblemer, grovheten i volden kvinnene har opplevd eller om de omfattende
tilleggsbehov i forhold til sosialkontor, bosted og slikt det som tar all terapeuttid. Hva kan man
bidra med når kvinnen lever i en kronisk farlig situasjon? Min utdannelse ivaretok ikke
arbeidsmetodikk med annen kulturell bakgrunn og heller ikke særlig god opplæring i tidligfase
traumebehandling. Mine kollegaer snakker også om mangelfull opplæring. Der kan naturlig nok
en del tiltak settes inn.
Hvordan skal man ivareta seg selv som behandler når en blir eksponert for historier om vold og
eksponert for voldsinkompetanse hos andre hjelpere?
34

Å arbeide med voldsutsatte kvinner betyr at man blir eksponert for historier om kvinnens
voldserfaringer. Ydmykelser og sadisme får et ansikt i de kvinner og barn man snakker med.
Men først og fremst er påkjenningene merkbare gjennom en ugyldiggjøring og usynliggjøring i
rettssystemet, i barnevernets saksbehandling og i psykisk helsevern. Når kvinner ikke blir møtt
med forståelse for volden hun utsettes for blir jeg som behandler også truffet. Disse tre årene har
vært år hvor både tårer og raseri hos meg og mine kolleger på ATV/OK har kommet i kjølevann
av å være vitne til at kvinner utsettes for krenkelser av systemet som skulle ha hjulpet henne.
Er dette et uttrykk for overinvolvering og overbelastning? Jeg tror ikke det. Det er naturlig at
man blir fanget i en posisjon som minner om kvinnens posisjon. Volden er ikke viktig nok i
mange av de vurderinger som gjøres. Jeg har følt meg som hysterisk, avmektig og ubetydelig på
tross av kompetanse. Man kan bruke reflekterende team, veiledning og forsøke å ta andre grep
for å ikke bli fastlåst i en slik avmektig posisjon. I arbeidet med vold synes jeg ikke at disse
metoder er tilstrekkelige. Det som er mest virkningsfullt er politisk støtte. Den formen for støtte
som tvinger andre systemer til å fokusere og prioritere arbeid med forståelse av vold. I prosjektet
har vi sett der hvor politiet har fått mulighet til å utvikle sin kompetanse har resultat i grundig
dokumentasjon av vold og fellende dommer. Enkelte dommere har kommet med gode
gjennomtenkte dommer som også viser kunnskap om voldsdynamikk. Disse erfaringer skaper
håp og tro at hjelp nytter hos behandlere.
Det er en påkjenning å være ressursperson for kvinnene når man ikke vet om andre aktører har
tilstrekkelig kompetanse. Har vi en barnevernsarbeider som kan vold? Er dette en etterforsker
som forstår dynamikken kvinnen er inne i? Har min nye ATV kollega skjønt hva psykisk vold
gjør med kvinnen? Vil retten forstå at hun ikke kan forklare seg med overgriper tilstede? God
behandling for voldsutsatte kvinner forutsetter en politisk støtte nedfelt i lovgivning.
Belastninger ved eksponering til volden kan privatiseres til et personlig problem og bearbeides
ved hjelperens egen meningskapende arbeid. Eller man kan ta ansvar for å gi medarbeidere gode
arbeidsbetingelser og kompetanseutviklingstiltak. Dypest sett er de strukturelle
samfunnsproblemene knyttet til vold som vil endre opplevelse av belastningene i dette arbeidet.
Uansett blir det et viktig tiltak i dette arbeidet at ansatte blir tatt vare på, med
kunnskapsutvikling, med arbeidsforhold som gir tid til egen reparasjonsarbeid, med godt
arbeidsmiljø og anerkjennelse fra det offentlige på arbeidet, blant annet gjennom budsjetter som
står i forhold til disse utfordringer.
Kan behandling være skadelig?
I prosjektet har jeg gjort en del erfaringer med saker hvor andre hjelpesystemer ikke vil se
volden. De vil megle, nøytralisere og nedtone volden til fordel for andre perspektiver. I disse
sakene ser det ut til at behandlerens inntreden i kvinnens liv tåkelegger alvorlige lovbrudd. Noen
ganger har vi på OK/ATV lurt på om timing av behandling og andre intervensjoner da bør
komme etter det politifaglige arbeid. Anmeldelser og etterforskning kan rydde opp og sørge for
at adferd kan kalles for lovbrudd og overgrep. Kanskje kvinnens samarbeid med
behandlingssystemet vil bli bedre dersom politiet har dokumentert en del forhold?
Det er nok noe med deg.
Kvinner som utsettes for voldtekt av fremmede, vil aldri i vårt samfunn, bli bedt om å ta seg
sammen eller samarbeide på den måten vi ser at maktapparatet i samfunnet, ber kvinner utsatt for
mishandling i parforhold gjøre.
I prosjektet har vi sett at mangelfull innsikt i de psykologiske prosesser hos kvinnene i
voldsforhold i hjelpeapparatet, hos politi og i rettsvesenet, fører til en fordømmelse av kvinnen.
Hun blir tillagt sykeliggjørende karaktertrekk, og må forsvare sin oppførsel mens mannen, som
både benekter og bagatelliserer, slipper å gjøre rede for seg. Det oppstår en “ta seg sammen
psykologi” fra hjelpere til kvinnen. “Nå må du bare bryte, eller samarbeide om samvær, eller tåle
35

å sitte i rettsalen med ham i flere dager.” Hvordan kan dette endres? Kan opplæring og
bevisstgjøring hjelpe, eller er det rundskriv og politiske føringer som vil kunne bety noe?
Er det umulig å få dekket behovene hos kvinner utsatt for vold?
Jeg regnet med før prosjektet at voldsutsatte kvinner trengte mye oppfølging over lang tid. Jeg
var bekymret over å bare kunne møte noen få og deretter ikke ha kapasitet til å arbeide med flere.
Prosjektets begrensete behandlingskapasitet har vært en soleklar realitet, men den langvarige
behandlingsbekymring har vært grunnløs. Forholdsvis lite behandling gir stor uttelling. Når dette
kombineres med samarbeid med ansatte på OK får flere psykologisk hjelp.
7 Organisering av psykologisk behandling for kvinner på krisesenteret
Prosjektet har hatt som mål å mene noe om hvordan et tilbud bør organiseres. Krisesenteret bør
være stedet et tilbud om psykologisk hjelp forankres. Kvinnene er best tjent med at voldsfokus
og traumebehandlingsfokus går hånd i hånd. Relasjonsskadene de har, gjør det hensiktsmessig at
de har en tilknytning til ett system over tid. Både brukernærhet, kompetanse og tilgjengelighet
gjør krisesenteret til et velegnet sted å forankre behandlingsvirksomhet.
Behandling i OK’s lokaler vil ivareta tilknytning over tid og effektivisere spesialistbehandleres
arbeid. Kvinner vil ofte trenge tilhørighet i en periode av 1–3 år til et sted i forhold til hennes vei
ut av volden. DPS-ene er ikke organisert slik. De har heller ikke kompetansen på sikkerhet slik
som krisesenteret har det. Ved at tilbudene organiseres rundt OK vil det avlaste terapeuter og
kvalitetsikre vurderinger på vold og sikkerhet. Videre vet vi at tidlige intervensjoner hindrer
kronifisering.
7.1 Omfang av behov
Oslo Krisesenters målgruppe får ikke den psykologiske behandling de har behov for i dag i Oslo.
Dette gjelder målgruppen som helhet, og innvandrerkvinner spesielt. Fastleger prosjektleder har
snakket med, bekrefter inntrykket vi har i prosjektet. Fastlegene/krisesenteransatte er ofte de
eneste fagpersoner inne i bildet i kvinnens liv. Psykologtjenestens akuttarbeid (se punkt 4.1.2 )
bekrefter også dette. Av de rundt 300 kvinner som overnatter på OK hvert år vil rundt halvparten
ha et behov for behandling. Vi mener at minst 25–75 kvinner i året, trenger 20–60 timers
behandling knyttet til arbeidet med samlivsbrudd og senvirkninger. Rundt 25 kvinner trenger
korttids fokusert traumebehandling (inntil en 10 timer) og noe rådgivning knyttet til samvær og
barns reaksjoner. I tillegg vil anslagsvis 25 kvinner i året, vil trenge tett oppfølging av
spesialisthelsetjenesten i kombinasjon med OK, i forbindelse med alvorlig
dissosiasjonsproblematikk, psykoseproblematikk og suicidalitet. De vil ha behov for
medisinering, skjerming og akutte innleggelser.
Jeg mener at det bør være et generelt psykoedukativt tilbud til alle brukere av krisesenteret. Dette
skal være undervisning om mestring av krisereaksjoner og om arbeid med vold/sikkerhet. Det
bør være spesifikke tilbud for de som utvikler PTSD eller har andre kronifiserte
reaksjonsmønster. Alle tilbud har korttidspreg hvor man kommer inn/går ut og deltar i tilbud som
er skreddersydd i forhold til behovet. Undervisning kan være et åpent tilbud eller i form av
lukkede temagrupper.
Et eksempel på hvordan dette ville se ut i praksis:
En kvinne får en månedlig samtaletime med ansatt på krisesenter som har et helhetlig fokus på
sikkerhet, ettervirkninger, møte med politi og rettsapparat og sosialt nettverksfokus. Psykologen
bidrar med tre individuelle samtaler om mestring av PTSD symptomer/EMDR . Kvinnen flytter
for seg selv og hun deltar parallelt i åpen undervising. Hun deltar i samtalegruppe 10 ganger og,
36

avslutter med fem individuelle samtaler med fokus på ubearbeidet traumemateriell/
relasjonsutfordringer. Dokumentasjon av skadevirkninger for retten blir en psykologoppgave og
eventuelt oppmøte i retten av psykolog/hovedkontakt.
Altså bør behandlingen organiseres med én hovedkontakt på OK, som koordinerer samarbeidet
med lege, politi, advokat, behandlende psykolog, sosialkontor og barnevern, og som gir
kriseintervensjon. Den individuelle psykologiske behandlingen er en tilleggstjeneste til de som
har behov for det, og i de tilfellene hvor den ansatte ikke har kompetanse nok. En grunnpakke
tilbys alle brukere, i form av kurs og gruppetilbud.
Denne modellen fører til at terapeuter kan drive med terapi. Ansatte på OK kan gjøre mye mer
for kvinnene, med litt oppfølging fra psykolog. Kvinnene trenger ofte et tverrfaglig tilbud.
Gruppebehandling er en god metodikk. Ved å organisere grupper på OK vil de kunne ha en
løpende oppstart og raskt settes sammen. Organisering av behandlingen rundt temaene vold og
traumer, vil gi mulighet til å skreddersy behandlingen i forhold til kvinnens behov og tempo.
Kvinner trenger tid; DPS-ene tilbyr som oftest kortere behandlingsforløp.
Det kan tenke seg at flere privat praktiserende spesialister kunne benytte seg av OK’s
behandlingstilbud for deres klienter. Kanskje flere privatpraktiserende vil kunne ta inn
voldsutsatte kvinner med større grad av oppbacking fra OK. ATV ville kunne være ansvarlig for
utviklingen av et psykologfaglig opplegg. Samarbeidsmodellen ATV/OK opprettholder en
helhetlig faglig forståelse av vold, senvirkninger og tiltak. Man får muligheten til å samarbeid på
tvers av voldsroller klienter har. Prosjektleder opplever at samarbeidet har sikret en kvalitet som
ikke kunne ha vært dersom fokus bare har vært voldsutsatte kvinner. Det har vært viktig å se på
kvinnene både i lys av barneperspektivet og voldsutøverperspektivet.
Psykologiske tilbud utover det ansatte på OK gir kvinnene innbefatter spesialiserte
psykoterapeutiske oppgaver. Når generell rådgivning står fast, må for eksempel arbeid med
mestring av senvirkninger individualiseres. Ingen er helt lik. Generell informasjon og råd er
viktig, men når dette ikke er virksom vil en trenge mer spesialisert hjelp for eksempel rundt
mestring av mareritt. EMDR metoden er et eksempel på en slik spesialisert metodikk og det
finnes andre lignende traumefokuserte behandlingsmetoder. Gruppearbeid med kvinnene krever
naturlig nok høy kompetanse på gruppeprosesser og håndtering av relasjonsproblematikk.
Kronifiserte tilstander gir samtaleteknisk utfordringer, som for eksempel i møte med motstand og
(u)avhengighetsproblematikk. Sekundær traumatisering av OK ansatte er en reell fare når de blir
stående alene med for store psykologiske utfordringer. Samarbeid kan forebygge dette.
En ringvirkning av et tilbud som organiseres rundt krisesenteret, vil være gevinsten i opplæring
av nye behandlere. Undervisning, grupper og individuell behandling vil kunne gi fokusert,
spesifikk opplæring og hospitering til DPS-systemet og høyskolestudenter. Opplæringen vil
foregå nært opp til virkeligheten som kvinnene lever i. Oslo Krisesenter, i nært samarbeid med
ATV kan være en motor for kompetanseutvikling og behandling av voldsutsatte kvinner.
7.2 Veien videre
Prosjektet avsluttes uten av psykologtjenesten videreføres. Ved årets slutt finnes det ikke midler
på ATV/OK til å drifte en psykologtjeneste. Arbeidet med å synliggjøre mishandlede kvinners
psykologiske behandlingsbehov vil bli prioritert videre.
Stiftelsen Helse og Rehabilitering har innvilget ATV to psykologstillinger i 3 år til prosjektet
“Familievold og etnisitet.” Samarbeid med Oslo Krisesenter vil forhåpentligvis bli formalisert
slik at psykologiske behandlingstilbud til kvinner med minoritetsbakgrunn kan videreføres til en
viss grad.
37

Alle områder som var mål for prosjektet trenger videreutvikling. Det gjelder arbeidet med
utvikling og evaluering av psykologisk behandlingsmetodikk. Videre gjelder det etablering av
gode behandlings tilbud i Oslo for mishandlede kvinner. Utvikling av skriftlig informasjon
materiell for kvinnene og dokumentasjon av arbeidsmetoder er også viktig.
Veiledning og opplæring av hjelpere rundt kvinnene trenger ressurser.
8 Oppsummering
Den teoretiske forankringen av prosjektet har vært forståelsen av vold som overordnet
fortolkingsramme når vi skal forstå mishandlede kvinnes behandlingsbehov. Voldsperspektivet
henger naturlig sammen med traumebehandlingsteori, og da har spesielt behandling av
komplekse traumer og tidligfase traumejobbing har vært viktige perspektiver. Spesielt har feltet
dissosiasjon gitt mye praktiske føringer i utvikling av behandlingstilbud. Videre har bidrag fra
kunst og uttrykksterapi og kunnskap om relasjonsarbeid vært viktig. Narrativ psykologi ble brukt
som innfalsvinkel for å skape nye dialoger og ressursfokusering.
Prosjektet har fått prøvd ut psykologisk behandling for kvinner på Oslo Krisesenter. Det har gitt i
alt 1045 behandlingstimer i form av individuelle samtaler, gruppebehandling og familiesamtaler.
Videre har mange kvinner fått deltatt på til sammen 59 kurs og åpen undervisning. Vi har sett at
mange av OK’s kvinner ikke får kvalifisert hjelp andre steder, til tross for at de har lidelser som
man kan bli frisk av. Enkelte av tilbudene som har blitt utviklet videreføres av de ansatte på OK,
både samtalegrupper og åpen undervisning.
Når man har et lavterskel psykologisk tilbud over lengre tid kan man ta hensyn til de fasene
kvinnen er i. Da kan man veksle mellom praktisk rådgivning, noen timer med psykolog,
gruppeterapi og kursdager med fokus på mestring. I perioder lever kvinnen sitt liv ute i verden,
for så å komme tilbake når hun trenger det. På denne måten vil en kvinne kunne få et
hjelpetilbud tilpasset hennes behov i øyeblikket. Vår erfaring er at tilbudet fungerer godt når vi
har tilgjengelighet over tid, med tett oppfølging i krisefaser. Videre er det viktig at kvinnen får
tilbud om å delta på forskjellige type tilbud, men at hun styrer prosessen ut fra sine egne behov
og livssituasjon. Det er en utbredt misforståelse i hjelpeapparatet at å være utsatt for
kvinnemishandling over tid er ensbetydende med behov for langvarig ukentlig terapi, gjerne i
flere år. Vår erfaring er det motsatte. Kvinner trenger relativt lite behandling for å komme i gang
med et godt liv, dersom behandlingen er tilpasset deres behov og behandleren er kvalifisert på
området vold og traumebehandling.
Utprøvning av EMDR (traumebehandlingsmetode), gruppebehandling og tidligfase
traumejobbing har vært gjort. EMDR trenger å videreutvikles i møte med denne målgruppen, da
den hadde kraftig effekt på en del kvinners plager. Den må imidlertid tilpasses.
Gruppebehandling ga gode tilbakemeldinger fra kvinnene. De forteller at det endrer på deres
skyld og skamopplevelse. De er mer åpne i sine nettverk om sin historie, etter deltagelse i
gruppe. Metodikken er imidlertid krevende og må videreutvikles. Tidligfase traumejobbing er
etterspurt av kvinner. Den er ikke tilgjengelig i den grad den bør være for kvinner i dag.
Familieorientert samarbeid har blitt utprøvd, men er fortsatt under utvikling. Flere tilbud på OK
rekrutterer nye kvinner som OK tidligere ikke fikk kontakt med.
Opplæring: Prosjektets erfaring er at opplæring nytter; i hvert fall den som ikke gis i form av
store konferanser, men tett oppfølging av den enkelte ansatte i konkrete saker. Prosjektet har
utviklet undervisning knyttet til en del sentrale tema som er nødvendig i kvalifiseringsarbeidet.
Oppfølging i forhold til den psykologiske belastning det kan være å være vitne til grusomme
virkeligheter er også en nødvendig del av oppfølging og veiledning.
38

Samarbeid: Det er naturlig for steder som ATV og OK å ha et samarbeid. Denne bør formaliseres
videre med utveksling av tjenester og kompetanse. Samarbeid rundt familier utsatt for vold, kan
videreutvikles.
Forskning: Mange av de utprøvde behandlingsmetoder trenger videreutvikling. Det kunne ha
vært betydningsfullt å se nærmere på hvilke elementer i behandlingen som er virkningsfulle.
Videre hvilke kvinner har mest glede av å få et behandlingstilbud og hvordan kan vi identifisere
de som står i fare for kronifiserte plager? Den faktiske psykologiske belastning kvinner opplever
når de er utsatt for vold bør også bli bedre kartlagt. For eksempel: er det slik at somatoform
dissosiasjon er så vanlig som prosjektleder kan få inntrykk av?
Kompetansespredning i 2004: Ca 500 deltagere deltok på 65 undervisningstimer gitt av
prosjektleder.
Økonomi: Den totale bevilgning var 1 818 000,– fordelt over tre år. Årlig ble det avsatt
50 000,– til bruk av tolk. Dette var alt for lite i forhold til behovet for tolk i de siste to årene av
prosjektet.
Mange kvinner som er utsatt for vold, trenger psykologtjenester. De som får det opplever at
behandling er til nytte. Endring merkes i symptomlettelse, bedre livskvalitet og bedre sosialt
nettverk. Vi har sett at manglende kompetanse på vold virker inn på kvinnens rettigheter på
behandling og på hjelp i rettsystemet. Det finnes en gruppe som står alene i sitt møte med
(psykotiske) voldsmenn. Det finnes en gruppe mødre som ikke blir støttet av hjelpeapparatet i
sitt møte med menn med alvorlige voldsproblemer. Det finnes en liten gruppe kvinner med
alvorlige dissosiative lidelser som er udiagnostisert og uten behandling. Det finnes en gruppe
alvorlig traumatiserte etniske minoritetskvinner som ikke får annen hjelp enn det fastlegen kan gi
og noe oppfølging av OK ansatte. Vi har sett betydningen av tidligfase traumearbeid-opplæring
og sist men ikke minst, at betydningen av tilknytningsteori når man skal organisere
behandlingen. Prosjektets erfaringer tilsier at et psykologiske tjenestetilbudet videre med fordel
kan knytte seg opp til Oslo Krisesenter.
Til slutt vil jeg si at systematisk oppfølging av kvinner som er utsatt for vold, gir resultater som
ikke kan beskrives i ord: Kvinnen som ser 10 år yngre ut som stikker innom OK med smil i
blikket. Mammaen som forteller med tårer hvor deilig det er å spise middag med barna uten
trakassering fra overgriperen. Den stolte unge kvinnen som har vært analfabet fra bygdelandet.
Hun har vunnet i retten på alle punkter, og mannen er dømt for grov vold. Hun opplever en
gyldiggjøring av- og verdighet i eget liv som er ubeskrivelig, etter de sadistiske krenkelsene hun
og barna har vært utsatt for. Eller den unge moren som forteller med tårer hvordan “bedøvelsen”
slipper taket, og hun at hun nå kan føle kjærligheten for sitt barn. Den unge muslimske kvinnen
som kommer og introduserer meg for sin forlovede. Hun har klart å bryte ut av et torturhelvete,
og har tidligere sittet på mitt kontor med dødslengsel i mange terapitimer. Hun har arbeidet seg
gjennom voldens meningsløse ødeleggelser av hennes drømmer og har gjenvunnet troen på
kjærlighet. Eller den unge isolerte etniske minoritetskvinnen som formidler til meg en historie
om en grusom virkelighet mens hun holder blikket festet på den krisesenteransatte som har
vunnet hennes tillit. Hun orker å arbeide på sitt helingsprosjekt fordi noen orker å være tilstede
og følge henne i sin smerte.
39

Vi vil takke stiftelsen Helse og Rehabilitering for bevilgningen gitt gjennom Norske Kvinners
Sanitetsforening . Den har gitt oss muligheten til å samarbeide om- og følge kvinner på deres vei
bort fra vold.
Judith van der Weele (sign.)
Prosjektleder
Tone Skjelbostad (sign.) Marius Råkil (sign.)
Leder, Oslo Krisesenter Leder, Alternativ til Vold (ATV)
40

Vedlegg 1: Handout fra kurset “Kropp kraft og trygge steder. Avspenning en
nødvendig glede”
Oppdag hva som gjør deg anspent.
Erkjenn at du er spent, ikke fortreng det.
Aksepter kilden til stress, at noe fremkaller stress hos deg.
Ikke kjemp mot spenningen, det skaper bare mer anspenthet.
Tiltak dersom en har anspente muskler:
– Avslapningsøvelser på kassett
– Pusteøvelser
– Yoga øvelser
– Massasje
– Tøy og bøy
– Høre på musikk
– Bade/dusje
– Badstue
– Ligge på sofaen /teppe
– Finne et deilig sted og å sløve litt
– Solseng
– Jogge/trene
– Gå
– Svømme
Tiltak dersom en har forstyrrende og vanskelige tanker og uro:
– avspenning med gode bilder
– si høyt det som bekymrer eller er konfliktfylt
– skriv, mal og tegn det fra deg. Rydde det bort, rive det i stykker
– yoga øvelser
– tankestopp teknikker
– avledning: hobby, praktisk arbeid
– avledning ved tv, foto og video
– avledning med musikk, dokumentarprogram
– lese
– være på ditt trygge sted
– bli bevisst at her og nå er trygt
– ringe venner, kjente, positive medvandrere
– tenke en dag om gangen
– være mamma for deg selv
La vær:
– Å se på konfronterende filmer og videoer
– Å lese konfronterende artikler og bøker
– Skrive om problemer før du skal sove/snakke om vanskelige ting før du skal sove
– Å ha slitsomt sene gjester
Lag din egen avslapningspakke. Skriv det ned på papir og heng det opp i huset. Arbeid med god
avslapning hver dag. Aksepter at avslapning er en behagelig nødvendighet.
41

Gode ting jeg har lyst til å gjøre (oftere):
1.
2.
3.
4.
5.
Ting som tar krefter som jeg vil gjøre mindre av:
1.
2.
3.
4.
5.
Viktige hjelpetanker:
42

Vedlegg 2: kursinformasjon til kvinnene på Oslo Krisesenter
Kurs våren 2003
Veier bort fra volden
Kurs for deg som har opplevd vold fra partner eller andre nære personer. Seminaret ledes av
psykologene Judith Gjøen og kolleger fra Alternativ til Vold, som har arbeidet med mange på vei
til et liv uten vold. Snakk med ansatte på krisesenter dersom du ønsker å delta med tolk. Timene
kan følges sammenhengende eller enkeltvis. Ingen påmelding.
Kl. 15.00–16.00
20. mars
På loftet ved Oslo Krisesenter
Kl. 15.00–16.00
27. mars
På loftet ved Oslo Krisesenter
Kl. 15.00–16.00
3. april
På loftet ved Oslo Krisesenter
Kl. 15.00–16.00
10. april
På loftet ved Oslo Krisesenter
Hva er vold?
Hvordan ser vold ut når det ikke er fysiske slag? Hvorfor
blir det vanskelig å bryte ut? Hvordan få et trygt liv?
Hvordan reagerer barn når de opplever/er vitne til vold?
Hva trenger barn etter at de har blitt trygge? Hva er viktig
for meg som mor å vite? Hvordan er barns vei bort fra
volden?
Vanlige reaksjoner på vold
Om søvnproblemer, angst, konsentrasjonsproblemer,
håpløshetsfølelser, fysiske reaksjoner ...
Hvordan håndtere reaksjoner og bli mer hel?
Kunsten å ta bedre vare på seg selv
Om kvinners behov etter de har opplevd vold. Tips til
hvordan man kan håndtere egne reaksjoner bedre og skape
gode stunder slik at man henter inn krefter
43

Kurs våren 2003 – bare med påmelding
Hva er vold? Seminar for kvinner i vanskelige parforhold.
4.–5. juni, kl. 10.00–14.00
Vi skal gjennomgå forskjellige voldsformer og dynamikken i parforhold hvor det er vold.
Vi skal se spesielt på fenomenet psykisk vold. Målsetningen er at kvinner som deltar skal få et
klarere bilde av det de er inn i. Vi vil også snakke om tema sikkerhet og håper å få ordnet et
besøk fra politiet om deres arbeid med familievold.
12 deltagere.
Seminaret ledes av psykologene Judith Gjøen og Iselin Sætre.
Påmelding: Oslo Krisesenter
Kropp – kraft – trygge steder
Kurs for kvinner som har opplevd vold og som merker at de har vansker med å slappe av, med
mareritt og gjenopplevelser og slitenhet/håpløshet.
Kurset ledes av kunst og uttrykksterapeut Christian Scheel og psykolog Judith Gjøen.
Tid: 11. februar, kl. 10.00–15.00
Sted: Oslo Krisesenter
Påmelding til Oslo Krisesenter med telefon eller adresse vi kan nå deg på, for å bekrefte plassen
på kurset.
Kombinasjonskurset :
“Kropp, kraft og trygge steder” (3. mars, kl. 10.00–15.00)
med kurset “Hvordan stoppe filmen” (2. mars, kl. 19.00–21.00)
Hvordan stoppe filmen handler om hvordan du kan håndtere gjenopplevelser som forstyrrer deg i
hverdagen. Kurset ledes av Judith Gjøen. Dagskurset kropp, kraft og trygge steder er en fin
oppfølging.
Påmelding Oslo Krisesenter.
Deltagere som kan gå på begge kurs vil bli prioritert.
44

Litteratur
Anstorp, T. (2003): Fare utenfra og smerte innenfra – hvor skal “jeg” være? Fra Skam til
Verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep, Anstorp T.,
Indrebø Hovland B.I., Torp. E. (Red.). Universitetsforlaget.
Anstorp, T. (2003): Noen erfaringer fra psykologisk arbeid med alvorlig
dissosiasjonsproblematikk og heling gjennom terapi. Fra Skam til Verdighet. Teologisk og
psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Anstorp T., Indrebø Hovland B.I., Torp.
E. (Red). Universitetsforlaget.
Askeland, I.R., Strand, A. Sætre, I. (2002): Voldsutsatte kvinners erfaringer – et bidrag til arbeid
med menn som utøver vold. I Menns Vold mot Kvinner. Råkil, M. (Red.),
Universitetsforlaget.
Benum, K.(2003): Møte med den som er alene og redd. Fra Skam til Verdighet. Teologisk og
psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Anstorp T., Indrebø Hovland B.I., Torp.
E. (Red) Universitetsforlaget
Bloom, S. (1997): Creating Sanctuary.
Bokollektivet (Skogøy, 2003): Prosjektrapport for Bokollektivet, et botilbud for unge
minoritetskvinner utsatt for tvangsekteskap eller vold i ekteskapet. Oslo Krisesenter 2003.
Dalsgaard Axelsen, E. (1997): Symptomet som ressurs. Pax forlag.
Dyregrov, A. (2004): Hjelper terapi for traumatiserte mennesker? Tidskrift for Norsk Psykolog
Forening, 41, s. 757–794.
Gjøen, Judith (2003): Å gå i takt med kvinnen. Impuls 3, s. 51–55.
Goodman M. S. & Fallon, C. B. (1995): Pattern Changing for Abused Women, Sage.
Herman, J. (1992): Trauma and Therapy, Basic Books, New York.
Kringlen, E. (1982): Psykiatri. Universitetsforlaget.
Leira, H. (2002): To skritt fram, ett tilbake, og nye to skritt fram? – Om motstand mot kunnskap
om menns vold mot kvinner. S. 31–51. I Menns Vold mot Kvinner. Råkil, M. (Red.),
Universitetsforlaget.
Lund, E.C. (2003) Sekundær traumatisering av terapeuter . Intervju i Impuls, Tidskrift for
psykologi 3– 2003 (s. 62–65)
NOU 2003:31. Retten til et liv uten vold.
Skjørten, K. (2004) Juridisk tidskrift. (?) Forståelse av overgrep i barnefordelingsaker s. 150–
171.
Steele, K, van der Hart, O. Nijenhuis E.R.S. (2001a) Dependency in the treatment of Complex
Posttraumatic Stress Disorder and Dissociative disorders. Journal of Trauma and
Dissociation, 2(4) 79–116.
Steele, K. van der Hart, O. & Nijenhuis, E. (2001b) Phase-oriented treatment of complex
dissociative disorders: overcoming trauma related phobias. I A. Eckharhenn & S.S.
Hoffmann (Eds) Dissosiative Störnungen des Bewusstseins. Schattauer-Verlag
Walker, L.E. (1979) The Battered Woman Syndrome. New York, Harper and Row.
White M., Epston D., (1990) Narrative Means to Therapeutic Ends. Norton. New York.
White, M. (1997) Narratives of Therapists’ Lives. Dulwich Center Publications Adelaide.
45