bibelen - Kristenbloggen

LEDETRÅD I GUDS ORD 

 

 

FOR 

UNGDOM OG NYFRELSTE 

 

 

 

 

 

ISBN: 

978–1463696320 

 

 

 

 

 

3

Ledetråd I Guds ord 

4 

Thomas Ball 

Barratt

Ledetråd i Guds ord. For ungdom og nyfrelste. 

Copyright © 2011 Ronny Ranestad Larsen 

www.kristenbloggen.net 

Alle bibelsitater er hentet fra Det Norske Bibelselskaps 1978/85oversettelse. 

Eksemplarfremstilling kun tillatt under følgende betingelser: Materialet må 

ikke endres, omformes eller bygges videre på. 

5

INNLEDNING 

Ledetråd i Guds ord av T.B. Barratt, ble første gang 

gitt ut i 1927. I 1937 kom andre utgaven, som denne 

boken er basert på. 

Boken gir grunnleggende svar på spørsmål, og er 

derfor egnet for nyfrelste i alle aldre. 

Det er lenge siden den opprinnelige boken var i 

salg. Derfor er det min glede og mitt håp om at den 

på ny skal nå ut til mennesker. 

Bokens tekst har blitt forsiktig oppdatert, men bærer 

fremdeles preg av den tidsalder og forhold den 

ble skrevet i. 

Jeg håper at boken vil være til velsignelse for flest 

mulig. 

6 

Ronny Ranestad Larsen

«For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, 

den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal 

gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til 

verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli 

frelst ved ham.» Joh. 3, 16. 

7

INNHOLD 

FORORD 11 

BIBELEN 18 

GUDDOMMEN 26 

MENNESKET 31 

JESUS KRISTUS 38 

1. Hans komme til verden. 38 

2. Jesu barndom. 41 

3. Døperen Johannes. 41 

4. Jesu fristelse. 45 

5. Jesu medarbeidere. 45 

7. Jesus som taler og lærer. 47 

8. Jesu lære om bønnen. 48 

9. Jesu mirakler og helbredelser. 49 

11. Jesu lidelse. 53 

12. Jesu opstandelse. 55 

13. Jesu himmelfart! 57 

14. Jesu løfte om den Helligånd. 57 

DEN HELLIGE ÅND 58 

MENIGHETEN 65 

1. Frelsen. 65 

2. Den kristne dåp. 68 

9

10 

3. «Menigheten» og menigheter» 69 

4. Nattverden — Brødsbrytelsen. 70 

5. Menighetens særlige opgave. 71 

DE SISTE TING 72

FORORD 


Denne lille bok med spørsmål og svar var opprinnelig 

beregnet for ungdommen, som gjennomgår forstanderens 

klasse, «lesebarna», som man i alminnelighet 

kaller dem i statskirken. 

Den første utgave er imidlertid helt utsolgt, og i 

denne er stoffet adskillig omarbeidet, så boken kan 

bli en «ledetråd i Guds ord» også for 

nyfrelste 

og andre som derigjennom vil få svar på flere viktige 

spørsmål, og med bibelen åpen foran seg vil de 

kunne oppsøke de skrift steder, som de blir henvist 

til, og jeg håper at de ved Guds hjelp vil få et godt 

og interessant bibelstudium derigjennom. Man kan 

ta ett eller flere spørsmål for seg hver dag. 

De forstandere som benytter «Ledetråd» i undervisningen, 

er jo ikke absolutt bundet til denne. Selv 

har jeg gitt elevene visse deler til utenat lesning, 

eller opplest spørsmålene og bedt elevene å lese 

svarene eller de tilføyede henvisninger til Guds ord. 

Men under alle omstendigheter har jeg hver gang 

søkt å gi dem en kort, praktisk utredning av det behandlede 

emne. Enhver forstander må selvfølgelig 

gå frem som han føler seg tilskyndet av Guds Ånd, 

11


men det er mitt håp, at «Ledetråd» vil vise seg å 

være en god hjelp i undervisningen. 

De unge og våre nyfrelste venner, som følger «Ledetråd», 

bør endelig lese skriftstedene, som er tilføyet. 

12 

T. B. Barratt.


Pastor T. B. Barratt har nå utgitt «Ledetråd» i annet 

opplag. Denne er en liten «troslære» (dogmatikk) 

som egner seg umerket for undervisning av barn og 

ungdom, som er i ferd med å forlate skolen (konfirmanter). 

Boken er adskillig omarbeidet og meget 

forbedret og gir i kronologisk orden en klar og enkel 

fremstilling av frelsens vei og den kristne tro. Det er 

ikke noe som er utelatt. Her finner vi igjen det ekte 

bibelske mønster både når det gjelder dåpen, nattverden, 

menigheten, Jesu tilkommelse og det tusenårige 

rike m. m. uten noen fordreining og teologiske 

spissfindigheter — fremsatt i et enkelt og 

forståelig språk med spørsmål og svar og henvisninger 

til bibelen. 

Pinsevennene har lenge savnet en lærebok for religionsundervisningen 

i våre menigheter. Her har vi 

en umerket sådan, som vil bli en uvurderlig hjelp og 

avhjelpe et lenge følt savn. 

Å skrive en lærebok for barn og ungdom er en meget 

vanskelig sak, og det er kun få mennesker som 

klarer en slik oppgave. Men jeg tror det ikke er for 

meget sagt, at pastor Barratt har skilt seg fra denne 

meget vanskelige oppgave på en verdig måte. Boken 

vil rent litterært sett kunne stå seg for kritikk, 

selv om man kunne ha et annet syn på flere av de 

bibelske sannheter og anordninger, som der er 

fremstillet. 

13


I håp om at denne «Ledetråd» må bli meget brukt 

rundt om i våre menigheter, ønsker jeg den Guds 

velsignelse og en stor utbredelse blant våre venner. 

Bergen, 24. mai 1927. 

14 

K. Bergfjord. 

Efter nøye å ha gjennomlest «Ledetråd», synes jeg 

den bærer navnet med rette. 

Jeg tror den vil gjøre god tjeneste som håndbok i de 

spesielle emner som den behandler, og vil sikkert 

bli til stor hjelp og veiledning både for barn og 

voksne. 

Mitt hjertes ønske og min bønn til Gud er, at den 

må bli til velsignelse. 

Oscar Halvorsen. 

Efter gjennomlesningen av foreliggende skrift, vil 

undertegnede herved gi det sin hjertelige tilslutning 

og varme anbefaling. 

Skriftet, som er et nytt, verdifullt tillegg til br. Barratts 

rike litterære produksjon, vil utvilsomt bli til 

velsignelse for «ungdom og nyfrelste», som det jo


egentlig er tiltenkt og vil forøvrig bli lest med åndelig 

utbytte av enhver som akter og elsker sin bibel. 

«Høienhall», 11–5–27. 

Evang. Werner Skibsted. 

Efter å ha gjennomlest manuskriptet til «Ledetråd i 

Guds ord», vil jeg få lov å gi den min beste anbefaling. 

Det er sikkert mange med mig som har savnet 

en sådan «Ledetråd» under undervisningen av de 

større barn, og vi er derfor takknemlige for, at den 

nå kommer. Den vil nok bli en god hjelp for mange. 

Den lille bok behandler på en inngående og fyldig 

måte hoved sannhetene i den alminnelige kristendomskunnskap, 

og da den samtidig er skrevet ut 

ifra et bibeltro syn, vil den sikkert bringe velsignelse 

med seg både for barn og voksne. Med de mange 

henvisninger til selve skriften virker den enn mere 

tillitvekkende, og vil gi et interessant bibelstudium, 

når henvisningene blir fulgt. 

Den vil kanskje ikke egne seg så godt til å læres utenat, 

helt og holdent, da den er såpass fyldig skrevet, 

men den passer umerket til gjennomgåelse under 

høytlesning og samtale med barna. Den vil således 

bli, som tittelen sier, en «Ledetråd i Guds ord». 

15


Det er mitt inderlige ønske og min bønn til Gud, at 

den gjerning, som denne lille bok tar sikte på å 

fremhjelpe, må få en bredere plass og bli omfattet 

med større interesse blant pinsevennene i Norge 

enn hittil — til velsignelse for den oppvoksende 

slekt, som sikkert trenger alt det vi kan gi dem av 

kristendomskunnskap, for å kunne møte den antikristelige 

retning, som nå bryter inn over vårt land 

og folk. 

Må Gud velsigne boken og dens misjon! 

P. t. Lillehammer, 17. mai 1927. 

16 

Arne Frøishov. 

«Ledetråd i Guds ord for ungdom og nyfrelste», av 

T. B. Barratt, er en bok alle pinsevenner må ta imot 

med glede. Vi er i grunnen nye av dato og er ikke 

blitt overlesset med lærebøker. «Ledetråd», som 

utkommer revidert, fremstiller i konsis form de bibelske 

grunnsannheter i troslæren, idet den hevder 

sterkt den bibelske autoritet. Den fastslår Kristi 

guddom og forsoningen gjennom hans blod, og gir 

dessuten en utredning om menighetslivet og de siste 

dagers begivenheter. Alle som arbeider med religionsundervisning 

blant våre venner, bør benytte 

«Ledetråd». Med sine mange henvisninger til bibelen 

vil den sette læreren istand til grundig be-


handling av sitt emne. Jeg vil herved anbefale den 

på det beste. 

T. Skougc, 

Trondhjem, 9. mai 1927. 

17


18 

BIBELEN 

1. Hvem har skrevet bibelen? 

Hellige Guds menn, som var drevet til det av Den 

Hellige Ånd. Han gav dem kraft og visdom til å 

fremstille Guds tanker i et menneskelig språk. 

2. Hvor mange skrifter og bøker er det i bibelen? 

Det er 66 bøker. 39 i Det gamle og 27 i Det nye Testamente. 

3. Hvordan er Det gamle Testamente inndelt? 

Først har vi de fem Mosebøker. Deretter de historiske 

bøker: Josvas bok, Dommernes bok, Ruts bok, 1. 

og 2. Samuels bok, 1. og 2. Kongebok, 1. og 2. Krønikebok, 

Esras bok, Nehemias' bok og Esters bok. 

Deretter de poetiske bøker, Salmenes bok, Salomos 

ordspråk, Predikerens bok og Salomos høysang. Til 

slutt de profetiske bøker, de store og små profeter. 

4. Hvordan er Det nye Testamente inndelt? 

Først kommer de 4 evangelier, deretter Apostlenes 

gjerninger, brevene og Åpenbaringen.


5. Hvor mange personer har Gud brukt til å skrive 

bibelen? 

Førti personer. Disse har levd til forskjellige tider, i 

forskjellige land og under de mest forskjellige forhold. 

Noen var fyrster, andre levde under dårlig kår. 

Til dels var det lærde og til dels ulærde som skrev, 

og det ble skrevet både i palass og i fengsel, på reise, 

i fredstid og i krigstid. 

6. Er det enighet mellom dem alle? 

Ja, det er en forunderlig harmoni i skriftens innhold. 

De stiler mot ett og samme mål. 

7. Er det dog ikke forskjell mellom Det gamle og 

Det nye Testamente? 

Jo, men målet med dem begge er å føre menneskene 

hen til den sanne Gud. 

8. Kommer evangeliet like klart frem i Det gamle 

som i Det nye Testamente? 

Nei, men det er en stadig økning av åpenbaringens 

lys i bibelen. Dog finner vi allerede i Det gamle Testamente 

enkelte klare glimt av evangeliet. Les t. 

eks. Jes. 53, Sal. 32, og Joel 3, 1—5. 

19


9. Hva er grunnen til at evangeliet ikke kommer 

like klart frem i Det gamle som i Det nye Testamente? 

Mennesket sank så dypt etter syndefallet, at Gud 

kun langsomt har kunnet føre det frem til det fulle 

lys. Gud utvalgte spesielle menn, ja, et helt folk, 

som skulle være lysbærere, nemlig jødene. Men til 

og med disse sviktet ham. Gud førte dog sitt ord 

frem fra klarhet til klarhet, inntil åndsutgytelsen på 

pinsedag. Deretter fikk man kjenne hans frelsesplan 

helt ut. 

10. Enhver bok pleier å ha sin hovedperson. Hvem 

er hovedpersonen i bibelen? 

Jesus Kristus, vår frelser og forsoner, han som var 

Gud og menneske på samme tid. Han var hos Gud, 

ja, han var Gud (Joh. 1, 1). Alle tråder i bibelen samler 

seg i ham og hans kors. 

11. Verden sier at bibelen er en skrønebok, full av 

fabler og eventyr. Er det sant? 

Nei og atter nei. Folk som sier det, kjenner ikke bibelen, 

leser den som regel ikke, og når de leser den, 

så skjer det uten bønn om lys og hjelp og i en uforsonlig 

og dømmende ånd. 

20

12. Er det ikke selvmotsigelser i bibelen? 


Nei. Når man leser bibelen i dens rette sammenheng 

og uten å ville legge sin egen mening i den, 

men alene søker Guds vilje, finner man at den er 

den eneste store sannhetskilde i verden, hvorav alle, 

som vil finne frem til Gud, har øst. 

13. Har bibelen møtt motstand? 

Ja, helt fra begynnelsen av vekte den hellige skrift 

stor motstand, og ned igjennom tidene har man på 

alle mulige måter søkt å utrydde den. Man har 

brent den, forbudt de kristne å lese den, men tross 

alt har den i dag en langt større utbredelse enn den 

noensinne har hatt. 

14. Hvordan søker man i våre dager å komme bibelen 

til livs? 

De liberale teologer og fritenkerne sår tvil og vantro 

i folks hjerte og søker på den måte å svekke deres 

tillit til bibelen. De fornekter grunnsannhetene i 

Guds ord og sier, at underne ikke er sanne, men deres 

motstand har bare stadfestet bibelens sannhet. 

Det var engang en konge som med sin pennekniv 

skar den rulle som profeten Jeremias 

hadde skrevet Herrens ord på, i småstykker 

21


22 

og kastet dem på ilden. Men Herren gav Jeremias 

alle disse ord tilbake og flere lignende 

ord, som ble nedskrevet på en rulle av skriveren 

Baruk (Jer. 36). Intet gikk tapt! Således 

kan ingen tilintetgjøre Guds ord. 

15. Hvordan forklarer man at det er en så skjønn 

harmoni mellom alle disse skrifter? 

Det var én ånd som stod bak dem alle — Den Hellige 

Ånd. Og denne ånd er en evig ånd, så de lange 

mellomrom mellom skriftenes tilblivelse ikke har 

noe å si for ham. Han har alltid den samme plan og 

det samme mål: å føre menneskene tilbake til det 

de tapte ved synden, ja, ennå mere, å føre dem inn 

i et evig samfunn med Gud og en uforgjengelig herlighet. 

16. Hva sier de bibelske forfattere selv om den 

guddommelige inspirasjon? 

De er alle enige om at det var Herrens ånd som talte 

gjennom dem, og at det ikke var deres eget verk. 

David sier: «Gjennom meg taler Herrens Ånd, hans 

ord er på min tunge. Israels Gud har talt,» (2. Sam. 

23, 2–3). Profeten Esekiel sier: «Herrens ord kom til 

meg» (Esek. 27, 1 og 33, 23). På lignende måte taler 

flere av profetene (Jes. 45, 11; Jer. 16, 9).


Apostelen Peter sier: «Men dere må framfor 

alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i 

Skriften på egen hånd. For aldri er noen profeti 

båret fram fordi et menneske ville det; 

men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker 

ord fra Gud.» (2. Pet. 1, 20–21). Og atter: 

«Denne frelse var det profetene grunnet på 

og utforsket, da de profeterte om den nåde 

dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken 

tid Kristi Ånd, som var i dem, siktet til, og 

hvordan den tiden ville bli. 

Ånden vitnet om hvordan Kristus skulle lide 

og deretter opphøyes i herlighet.» (1. Pet, 1, 

10–11). 

Videre sier han: «Det var jo ikke oppdiktede 

sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere 

vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. 

Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige 

storhet.» (2. Pet. 1, 16). Og igjen: «Det 

ble da åpenbart for dem at det ikke var seg 

selv de tjente med sitt budskap, men dere. 

Dette budskapet har dere nå fått høre av 

dem som forkynte evangeliet for dere ved 

Den Hellige Ånd, som er sendt fra himmelen. 

23


24 

Dette er ting som selv engler gjerne vil se inn 

i.» (1. Pet. 1, 12). 

Apostelen Paulus sier: «Jeg sier dere, brødre: 

Det evangelium jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. 

Jeg har heller ikke mottatt eller 

lært det av noe menneske, men ved at Jesus 

Kristus åpenbarte seg for meg.» (Gal. 1, 11– 

12). – «For jeg har mottatt fra Herren dette 

som jeg også har gitt videre til dere» (1. Kor. 

11, 23). – «som ble kunngjort for meg i en 

åpenbaring. Jeg har ovenfor skrevet ganske 

kort om dette, og når dere leser det, kan dere 

skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi hemmelighet.» 

(Ef. 3, 3–4). 

Apostelen Johannes sier, særlig med hensyn 

til Åpenbaringens bok, men det gjelder også 

alt Guds ord: « Jeg sier til enhver som hører 

ordene i denne profetiske bok: Om noen legger 

noe til, skal Gud legge på ham de plager 

som det er skrevet om i denne bok; 19 og om 

noen tar bort noe av ordene i denne profetiske 

bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets 

tre og i den hellige by, som det er skrevet 

om i denne bok. » (Åp. 22, 18–19).


17. Når bibelen er Guds ord, hvordan bør vi da stille 

oss til den? 

Vi bør lese, akte og elske den, og følge den i alle deler. 

Ikke sette oss til doms over den, men la den 

dømme, vekke, rense og hellige oss. Ingen farer vill, 

som følger den. Den er en sikker rettesnor for alle 

som vil til himmelen, og som vil leve et gudelig liv i 

denne verden (1. Tim. 4, 16; 2. Tim. 3, 16–17; Luk. 

24, 15). 

18. Hvordan bør vi lese bibelen? 

Med bønn om Åndens veiledning. Den samme ånd 

som har gitt oss Guds ord, må også hjelpe oss til å 

forstå det (1. Kor. 2, 9–13). 

Deretter bør vi ikke bygge lærebegreper på skriftsteder 

som er løsrevet fra sin sammenheng i Guds 

ord, men søke å finne frem til Guds virkelige mening, 

således som den foreligger i det samlede Guds 

ord (Apg. 17, 10–12; 2. Tim. 3, 14–15). 

25


19. Hva vet vi om Gud? 

26 

GUDDOMMEN 

Det som er oss åpenbart i bibelen, og det han har 

åpenbart oss ved sine gjerninger i naturen, i sin styrelse 

med menneskene og ved sin dragelse og sine 

åpenbarelser for vårt sinn og hjerte. Les 1. Kor. 2, 

6–13; Sal. 19, 1–12; 8, 1–5; Rom. 1, 19–25; Joh. 14, 

23. 

20. Hva lærer bibelen, oss om Gud? 

Det er bare én sann og levende Gud (5. Mos. 6–4; 1. 

Kor. 8, 4–6; Ef. 4, 6; 1. Tim. 2, 5; Jer. 10, 10). Han er 

en evig ånd, fra evighet til evighet den samme (Sal. 

90, 1–2), allesteds nærværende (2. Mos. 33, 20; Joh. 

4, 24; Sal. 139, 1–12; Jer. 23, 24; Ordsp. 15, 3), allmektig 

(1. Mos. 17, 1; Åp. 19, 6), alle tings skaper og 

opholder, både de synlige og de usynlige (1. Mos. 1, 

1; Jer. 32, 27; Kol. 1, 16; 1. Kor. 8, 6), av uendelig 

visdom (Sal. 104, 24; Rom. 16, 24; 11–33), hellighet 

(4. Mos. 23, 19; Jes. 57, 15; 3. Mos. 20, 7), og godhet 

(5. Mos. 4, 31; Luk. 18, 19; Sal. 34, 9), absolutt 

fullkommen i all sin gjerning (Job 11, 7–9; Rom, 11, 

33–36), allvitende (Job 28, 23; Sal. 44, 22; 103–14; 

Apg. 15, 8; 1. Joh. 3, 20), rettferdig (Sal. 11, 7; Dan.


9, 7; 1. Joh. 3, 10), ja, selve kjærlighetens opphav (1. 

Joh. 4, 8–16; Joh 3, 16; 2. Kor. 13, 11). 

21. Er det bare en Gud? 

Ja, men på samme tid som det bare er en Gud, er 

det, i følge bibelen, tre personer i den ene guddom. 

De er av samme vesen, makt og evighet, og er således 

likestilt, og tilkommer samme ære og tilbedelse. 

Derfor sier vi, at Gud er treenig. 

Les 1. Mos. 1, 26; 4. Mos. 6, 24–27; Joh. 16, 12–15; 

Matt. 28, 18–20; 2. Kor. 13, 11–14; Om Faderen: 

Matt. 6, 9–32; 23–9; Joh. 6, 65; Ef. 4, 6; Heb. 12, 9; 

Jak. 1, 17–18; Om Sønnen: Joh. 10, 30; 14, 7–9; 

Hebr. 1, 9; Kol. 1, 15–20; Joh. 1, 1–4. Om Den Hellige 

Ånd: Sal. 139, 7–12; Apg. 5, 9. 

Illustrasjoner: Vi som ble skapt i Guds bilde og lignelse 

(1. Mos. 1, 26), utgjør også en treenighet med 

legemet, sjel og ånd (1. Tess. 5, 23). Tabernaklet og 

templet, som hver på sin tid var midtpunktet i jødenes 

gudsdyrkelse, var også delt i tre deler: Forgården, 

det hellige og det aller helligste. 

22. Kan vi helt ut fatte Gud? 

Det ufullkomne menneske kan umulig helt utgrunne 

den evige Gud. Men det som er nødvendig til vår 

frelse og salighet, er oss åpenbart i hans ord. Det 

27


blir vår beskjeftigelse gjennom evigheten å omgås 

ham og grunne på hans vesens uforlignelige herlighet 

(Jes. 55, 8–11; Joh. 1. 18. 6, 45–47. Åp. 21, 3–5). 

23. Er det tillatt å tilbe andre guder? 

Gud har uttrykkelig forbudt oss å tilbe andre guder. 

Man skal ikke tilbe engler, mennesker, dyr, sol, måne 

eller stjerner, og ikke forarbeide og tilbe avgudsbilder 

av tre, gull, sølv, jern, sten, leire osv. Gud 

alene skal vi tilbe! Det er derfor uriktig å tilbe jomfru 

Maria og helgener, eller forvente noe hjelp fra 

relikvier eller valfart til såkalte «hellige» steder. Det 

er derimot riktig å samles for å dyrke den levende 

Gud. Han finnes dog overalt av dem som «tilber 

ham i ånd og sannhet». Les 2. Mos. 20, 1–6; 5. Mos. 

6, 4–5; Åp. 22, 8–9; Joh. 4, 23–24. 

24. Hva lærer vi om Gud av hans skaperverk, hans 

gjerninger i naturen? 

«Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner 

hans henders gjerning» (Sal. 19, 2). – «Det som 

man kan vite om Gud, ligger nemlig åpent for dem 

(hedningene), for Gud har åpenbart dem det. For 

hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans 

guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, 

idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal 

være uten unnskyldning» (Rom. 1, 19–20). 

28


Les forøvrig skapelseshistorien i 1. Mosebok, Sal. 

148 og Matt. 6, 25–34. 

25. Har ikke Gud åpenbart seg ennå mere fullkomment 

for oss? 

Jo. Han har ikke bare åpenbart seg i de store underverker: 

verdenen, solsystemer, mennesket, og i de 

minste ting, som vi bare kan se ved hjelp av mikroskopet, 

men fremfor alt gjennom sin egen enbårne 

sønn – Jesus Kristus. (Joh. 1, 1–14). 

26. Hvordan ytrer Guds dragelse seg på våre hjerter? 

Dypt i alles hjerter er det en lengsel etter Gud. Dette 

viser at Faderen drager på dem alle ved sin ånd 

(Joh. 6, 44–46). Selv «hedningene, som ikke har loven», 

viser, når de av naturen gjør Hva loven byder, 

at «lovens gjerninger er skrevet i deres hjerter, idet 

også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres 

tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer 

dem» (Rom. 2, 14–16; Apg. 14, 16–17). 

29


27. Hvordan bør vi stille oss overfor Åndens dragelse? 

Vi bør adlyde og følge med, og nå da Gud har gitt 

oss en fullkommen bibel, som klart viser oss hans 

vilje og tydelig forteller oss frelsens vei, har vi større 

ansvar enn hedningene, og bør i alle deler tro Guds 

ord og gjøre etter det. 

Les Joh. 4, 19–24; 6, 44; 1. Kor. 6, 17; 2. Kor. 6, 13– 

18; 7, 1. 

30

MENNESKET 


28. Hvordan skapte Gud de første mennesker, 

Adam og Eva? 

Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, 

som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i 

havet og fuglene under himmelen, over feet og alle 

ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» 

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde 

skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. 

» (1. Mos. 1. 26–27). 

29. Hvordan forteller bibelen at Adam ble skapt? 

«Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken 

og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til 

en levende skapning. » (1. Mos. 2, 7). 

30. Hvordan ble Eva skapt? 

«Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. 

Og mens han sov, tok han et av hans ribben og 

fylte igjen med kjøtt. Av det ribbenet Herren Gud 

hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og 

han førte henne bort til ham. Da sa mannen: «Dette 

er da ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun 

skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.» Der- 

31


for skal mannen forlate sin far og sin mor og holde 

seg til sin hustru, og de to skal være ett. De var 

nakne, både mannen og hans hustru, men de 

skammet seg ikke.» (1. Mos. 2, 21–25). 

31. Hvor fikk våre første foreldre bo? 

«Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til 

å dyrke og passe hagen.» (1. Mos, 2, 8–15). 

32. Hvilken befaling gav Gud mennesket? 

«Og Herren Gud gav mannen dette påbud: «Du kan 

spise av alle trærne i hagen. 17 Men treet som gir 

kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for 

den dagen du spiser av det, skal du dø.» (1. Mos. 2, 

16–17). 

33. Var mennesket tro mot Guds befaling? 

Nei. Det ble fristet av satan (djevelen) i en slanges 

skikkelse, og adlød fristeren istedenfor den levende 

Gud (1. Mos. 3, 1). 

34. Hvordan foregikk fristelsen? 

«Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren 

Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig 

sagt at dere ikke skal spise av noe tre i ha- 

32


gen?» 2 Kvinnen svarte slangen: «Vi kan godt spise 

av frukten på trærne i hagen. 3 Bare om frukten på 

det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den 

må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere 

dø!» 4 Da sa slangen til kvinnen: «Dere kommer 

slett ikke til å dø! 5 Men Gud vet at den dagen dere 

spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil 

bli som Gud og kjenne godt og ondt.» (1. Mos. 3, 1– 

5). 

35. Hadde det vært mulig for dem å motstå fristelsen? 

Ja, for de hadde begge en fri vilje og hadde kraft til 

å motstå fristelsen, men de lot seg dåre av slangen 

(1. Kor. 11, 3). – «Nå fikk kvinnen se at treet var 

godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden 

det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og 

spiste. Hun gav også mannen sin, som var med 

henne, og han spiste. » (1. Mos. 3, 6). 

36. Hva skjedde med det samme de falt for fristelsen? 

«Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var 

nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt 

dem om livet. Da hørte de Herren Gud som vandret i 

hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans 

33


hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen.» 

(1. Mos. 3, 7–8). 

37. Var de villig til å erkjenne sin skyld? 

Begge søkte å unnskylde seg. Eva skyldte på slangen 

og Adam på Eva, men for Guds altseende øyne kunne 

de ikke skjule noe (1. Mos. 3, 9–13). 

38. Hva ble følgen av fallet? 

Alle de skyldige ble dømt. Til slangen sa Herren: «Da 

sa Herren Gud til slangen: «Fordi du gjorde dette, 

skal du være forbannet framfor alt fe og alle ville 

dyr. På buken skal du krype, og mold skal du ete alle 

dine dager.» (1. Mos. 3, 14). Til kvinnen sa Herren: 

«Stor vil jeg gjøre din møye» osv. (3, 16). Til mannen 

sa Herren: «Og til Adam sa han: «Fordi du hørte 

på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å 

ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. 

Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. 

Torn og tistel skal den bære, og du skal ete 

av markens vekster. Med svette i ansiktet skal du 

ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for 

av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du 

bli» (1. Mos. 3, 17–19). 

34

39. Hva gjorde så Herren med dem? 


Han drev dem ut av Edens hage til å dyrke jorden, 

som de var tatt av. «Så viste Herren Gud dem ut av 

hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som 

de var tatt av. Han jaget menneskene ut; og øst for 

hagen satte han kjerubene og det flammende sverd 

som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien 

til livets tre.» (1. Mos. 3, 23–24). 

40. Hvilket onde førte deres synd over menneskeheten? 

Ved sitt fall tapte de Guds bilde og hans velbehag, 

og førte smerte, forbannelse og død både over seg 

selv og sine etterkommere. Og således kom synden 

og døden inn i verden og trengte igjennom til alle 

mennesker (Rom. 5, 12–18; 6, 23; 1. Kor. 15, 22). 

41. Lider da menneskene bare som en følge av 

Adams og Evas synd? 

Nei. – Alle har visstnok arvet den fordervede natur 

fra dem ved nedstamningen fra Adam. Men alle har 

syndet, og er således skyldig til Guds dom på grunn 

av sine egne synder (Rom. 3, 12). 

35


42. Nevn flere skriftsteder som stadfester dette. 

Apostelen Paulus sier: «Det finnes ikke én som er 

forstandig, ikke én som søker Gud. Alle er kommet 

på avveier, alle er fordervet, det finnes ikke én som 

gjør det gode, ikke en eneste.» (Rom, 3, 10–12). 

Apostelen Johannes sier: « Sier vi at vi ikke har 

synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i 

oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han 

trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og 

renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, 

da gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i 

oss.» (1. Joh. 1, 8–10). 

43. Har mennesket ved syndefallet helt tapt sin frie 

vilje? 

Nei, det er fremdeles ansvarlig for sitt forhold til 

Gud, men har av naturen ikke noen betingelse for å 

gjøre gode gjerninger, som er antagelige og velbehagelige 

for ham. «For det er Gud som virker i dere 

både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» (Fil. 2, 

13). 

36


44. Hviler da ikke ansvaret for vår frelse på Gud 

alene? 

Nei! Gud har i Kristus Jesus beredt frelsens vei for 

alle, og opplyser oss om den ved sitt ord og ved sin 

ånd, vekker og drager på våre hjerter, men opphever 

ikke ved det vår selvbestemmelsesrett eller frie 

vilje. 

Vi må selv ville hva Gud vil, ved nåden i Kristus Jesus, 

og avgjør således, hver for oss, vår evige skjebne 

(Jer. 31, 18; Matt. 13, 23; 1. Tess. 1, 6; Kol. 1, 6; 

2. Kor. 6, 1). 

37


38 

JESUS KRISTUS 

1. Hans komme til verden. 

45. Hva gjorde Gud for å frelse verden? 

«For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin 

Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på 

ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte 

ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, 

men for at verden skulle bli frelst ved ham.» (Joh. 3, 

16–17). 

46. Kom ikke Jesus frivillig ned til jorden? 

Jo. «Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som 

røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt 

eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker 

lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret 

seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets 

død.» (Fil. 2, 6–8). 

47. Ble Guds evige sønn et menneske, som en av 

oss? 

Ja, Idet han trådte inn i verden. «Derfor sier Kristus 

ved sitt komme til verden: Slaktoffer og gave ville 

du ikke ha, men et legeme gjorde du i stand til


meg» (Hebr. 10, 5). Han ble «For vi har ikke en 

øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss 

i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme 

måte som vi, men uten synd.» (Hebr. 4, 15). «I begynnelsen 

var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet 

var Gud… Og Ordet ble menneske og tok bolig 

iblant oss» (Joh. 1, 1–14). 

48. Hvem var Jesu mor? 

Jomfru Maria. Han blir derfor kalt både Guds sønn 

og Marias sønn, og er både sann Gud og sant menneske, 

og den eneste mellommann mellom Gud og 

mennesket (Luk 1, 35; Kol. 2, 9; Hebr. 4, 15; 9, 15; 1. 

Tim. 2, 5; 1. Joh. 2, 1). 

49. Hva betyr frelserens navn: Jesus Kristus? 

Jesus betyr frelser, Kristus — den salvede. Han er 

således vår salvede frelser (Matt. 1, 21; Apg. 4, 12; 

Luk. 2, 11). 

50. Hvor ble Jesus født? 

I Betlehem i Judea (Matt. 2, 1). Dette stemte med 

profeten Mikas profeti, lange tider i forveien: «Men 

du, Betlehem, Efrata, den ringeste blant ættene i 

Juda! Fra deg lar jeg komme en mann som skal 

39


være hersker over Israel. Han har sitt opphav i 

gammel tid, han er fra eldgamle dager.» (Mika 5, 1). 

51. Hva ble det sagt til Maria av overengelen Gabriel 

om dette barn? 

«Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. 

Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, 33 og 

han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det 

skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk. 1, 

32–33). 

52. Hvordan skjedde underet ved Jesu fødsel? 

Den samme engel sa til Maria: «Den Hellige Ånd 

skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal 

overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir 

født, være hellig og kalles Guds Sønn.» (Luk. 1, 35). 

53. Fortell om de merkelige ting som fant sted ved 

hans fødsel. 

40 

1) Hyrdene og englene på Betlehems marker. 

Les Luk. 2, 1–20. 

2) De vise fra østen, Les Matt. 2, 1–12. 

3) Jesu frelse fra Herodes' hånd. Les Matt. 2, 

13–21. 

4) Simeons og profetinnen Annas profetiske hilsen. 

Les. Luk. 2, 21–40.

2. Jesu barndom. 


54. Fortell om Jesus som 12–års barn i templet. 

Les Luk. 2, 41–49. 

55. Hvordan var Jesu barndom og ungdom? 

Les Luk. 2, 51–52; Matt. 13, 55–56. (Spørsmålet i 

Matt. 13, 55–56 ble stilt i en foraktelig tone av hans 

motstandere, men viser at han hadde levd under 

alminnelige kår som «Tømmermannens sønn».) 

3. Døperen Johannes. 

56. Hvordan ble veien for Jesu offentlige opptreden 

forberedt? 

Ved en stor vekkelse gjennom døperen Johannes. 

Store skarer drog til Judeas ørken for å høre ham 

preke, og han døpte alle dem med «omvendelsens 

dåp» som «bekjente sine synder». Folk av alle samfunnsklasser 

gikk for å høre ham. Han ropte ut til 

alle: «På den tid stod døperen Johannes fram i Judeas 

ødemark og forkynte: «Vend om, for himmelriket 

er nær!» (Matt. 3, 1–2). 

41


57. Hva ble det sagt om ham som barn? 

42 

1. Overengelen Gabriels hilsen. Les Luk, 1, 5–17. 

2. Sakarias' profeti. Les Luk. 1, 59–80. 

58. Hvordan prekte han? 

Han fordømte synden hos alle, uansett stand og stilling, 

og viste folket hen til ham som skulle komme 

etter ham – til Jesus (Matt. 3, 5–12; Luk. 3, 7–17). 

59. Hvordan fikk Johannes vite hvem Jesus var? 

Det var blitt sagt ham: «Jeg visste heller ikke hvem 

han var, men han som sendte meg for å døpe med 

vann, sa til meg: Han du ser Ånden komme ned og 

bli over, han er det som døper med Den Hellige 

Ånd.» (Joh. 1, 33). Og dette ble oppfylt ved Jesu 

dåp: «Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av 

vannet 1 . Og se, himmelen åpnet seg, og han så 

Guds Ånd komme ned over seg som en due. 17 Og 

det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, 

den elskede, som jeg har behag i» (Matt. 3, 16–17). 

1 Dette viser at Johannes brukte neddyllelsesdåp, og at Jesus selv blev døpt 

ved neddykkelse i vannet.

60. Hvorfor måtte Jesus bli døpt? 


Ikke fordi han hadde synder å omvende seg fra, 

som de andre. Men han tok plass blant syndere og 

ble «gjort til synd» for oss. For å «fullbyrde all rettferdighet» 

ble han innviet til sin livsgjerning, som 

ypperstepresten i den gamle pakt ble innviet til sin. 

Les Matt. 3, 15; 2. Kor. 5, 21; 2. Mos. 29, 4–7). 

61. Hva lærte Johannes folket om Jesus? 

1. At han er verdens forsoner. «Se, der er 

Guds lam, som bærer verdens synd.» (Joh. 

1, 29). 

2. At han er Guds sønn (Joh. 1, 34). 

3. At han er den som døper i Den Hellige Ånd 

og ild (Matt. 3, 11). 

62. Hvordan gikk det med døperen Johannes? 

Han ble kastet i fengsel, fordi han fordømte kongens 

synder, og derpå halshugget for å tilfredsstille 

den hevngjerrige kvinne Herodias (Matt 14, 1–12). 

43


63. Hvilke trøsteord sendte Jesus til Johannes, 

mens han var i fengsel? 

Johannes var blitt fristet, antagelig under den 

trengsel som møtte ham, og sendte bud med sine 

disipler til Jesus og spurte: «Er du den som skal 

komme, eller skal vi vente en annen?» – Jesu svar 

bragte ham sikkert den trøst han trengte: «Gå og 

fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, 

lamme går, spedalske renses og døve hører, døde 

står opp, og evangeliet forkynnes for fattige; og salig 

er den som ikke tar anstøt av meg.» (Matt. 11, 

1–6; Joh. 14, 11; Jes. 61, 1; 35, 5–6). 

64. Hvilket vitnesbyrd gav Jesus døperen Johannes? 

«Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av 

kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen 

Johannes. Men selv den minste i himmelriket 

er større enn han.» (Matt. 11, 11). 

65. Hva mente Jesus med dette? 

Jo, at Johannes var den største profet i den gamle 

pakt, men at de som tilhører den nye pakt, har større 

lys over frelsens plan og større åndelige muligheter 

foran seg, enn den største profet i den gamle 

pakts husholdning. Les 2. Kor. 3, 4–18. 

44

4. Jesu fristelse. 


66. Hva skjedde med Jesus, etter at Johannes hadde 

døpt ham? 

Guds Ånd, som nå fylte ham, drev ham ut i ørkenen, 

hvor han ble fristet av djevelen (Matt. 4, 1; Mark. 

12, 1; Luk. 4, 1). Djevelen ville at Jesus skulle vise lydighet 

mot ham, men Jesus seiret ved Guds ord. Les 

Matt. 4, 1–11. 

67. Hva skjedde etter Jesu fristelse? 

«Så drog Jesus tilbake til Galilea, fylt av Åndens 

kraft. Ryktet om ham spredte seg over hele området. 

15 Han lærte folket i synagogene og fikk lovord 

av alle.» (Luk. 4, 14–15). Med dette begynte Jesus 

sin store livsgjerning. 

5. Jesu medarbeidere. 

68. Valgte Jesus noen medarbeidere, da han var på 

jorden? 

Ja. Etter at han en hel natt hadde vært på berget i 

bønn, «Da det ble dag, kalte han til seg sine disipler, 

og av dem valgte han ut tolv, som han kalte apostler» 

(Luk. 6, 13). 

45


69. Hvilken makt og myndighet gav han dem? 

«Han kalte sammen de tolv og gav dem myndighet 

over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer. 

Så sendte han dem ut for å forkynne budskapet om 

Guds rike og helbrede syke» (Luk. 9, 1–2). 

70. Nevn apostlenes navn. 

Les Matt. 10, 1–4. 

71. Valgte ikke Jesus også andre medarbeidere? 

Han utvalgte også sytti andre og sendte dem ut som 

evangelister, to og to, i forveien for seg til hver by 

og hvert sted, hvor han selv skulle komme (Luk. 10, 

1–20). 

72. Hvordan stillet Jesus seg overfor de små barn? 

«Han tok dem i favn og la sine hender på dem og 

velsignet dem» (Matt. 19, 13–15; Mark. 10, 13–16; 

Luk. 18, 15–17). 

73. Er denne handling av Jesus et bevis og forsvar 

for barnedåp? 

Nei. Det blir ikke nevnt noe om barnedåp i skriften, 

hverken ved denne eller noen annen anledning. Di- 

46


siplenes handlemåte i dette tilfelle viser, at de ikke 

kjente til barnedåpen, og Jesus hverken døpte barna 

selv eller gav disiplene noen befaling om å gjøre 

det. 

7. Jesus som taler og lærer. 

74. Hvordan talte Jesus til folket? 

Ofte i lignelser og med bilder fra naturen og det 

daglige liv. Han uttalte de største sannheter på den 

enkleste måte, så alle kunne forstå dem, og dog var 

det en himmelsk skjønnhet og renhet over hans 

ord. «Da Jesus var ferdig med å tale, var folket slått 

av undring over hans lære. For han lærte dem med 

myndighet, og ikke som deres skriftlærde.» (Matt. 

7, 28–29). – Endog de tjenere som yppersteprestene 

og fariseerne sendte for å gripe ham, ble overveldet 

av hans tales myndighet og kraft, og sa: «Aldri 

har noe menneske talt slik som denne mannen.» 

(Joh. 7, 32–46). 

75. Nevn endel av Jesu lignelser og illustrasjoner. 

«Den fortapte sønn», «Brudepikene», «Såmannen», 

«Den tapte penning» — «Jordens salt», «Verdens 

lys», «Jeg er døren», «Det sanne vintre», «Den gode 

hyrde». Les Luk. 15; Matt. 25,1–13; Matt. 13; Matt. 

6, 26–34; Joh. 10, 7–11; 15, 1–7. 

47


76. Hvilken «gylden regel» gav Jesus oss? 

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også 

dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene 

i en sum. » (Matt 7, 12). 

8. Jesu lære om bønnen. 

77. Hvordan skal vi be? 

I tro og forventning (Mark. 11, 24), med utholdenhet 

(Luk. 18, 2–8), med et tilgivende hjerte (Mark. 

11, 25–26), etter Guds vilje (Matt. 6, 10), ikke for å 

«vise oss for menneskene» (Matt. 6, 5), i lønndom 

(Matt. 18, 19–20; 1. Kong. 8, 22–54), også for våre 

fiender (Matt. 5, 44; Luk. 23, 34). 

78. Hvem hjelper oss å be? 

Den Hellige Ånd. «På samme måte kommer også 

Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva 

vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i 

forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i 

ord. Og Gud som gransker hjertene, vet hva Ånden 

vil; for det Ånden ber om for de hellige, er etter 

Guds vilje.» (Rom. 8, 26–27). 

48

79. Sender Gud svar på våre bønner? 


Ja, og ofte med det samme (1. Kong. 18, 36–39), 

men det kan også gå en tid, innen han svarer (Dan. 

10, 2–13). I blant sender Gud svar på en annen måte 

enn vi hadde tenkt (2. Kor. 12, 7–9). Hans måte å 

svare på er alltid den beste. Han «Han som virker i 

oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer 

enn alt det vi ber om og forstår» (Ef. 3, 20). 

9. Jesu mirakler og helbredelser. 

80. Helbredet Jesus all slags sykdom? 

Ja. «Da det ble kveld, brakte folk til ham mange som 

var besatt av onde ånder. Han drev åndene ut med 

et ord, og helbredet alle som var syke. Slik skulle 

det bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja: Han 

tok bort våre plager og bar våre sykdommer.» 

(Matt. 8, 16–17). 

81. Hva var betingelsen for at Jesus kunne helbrede 

og gjøre undergjerninger? 

1) Tro. Jesus selv ble hindret i å utføre kraftige 

gjerninger i Nasaret, på grunn av folks vantro. 

(Mark. 6, 4–6; 10–52; Luk. 17, 5– 6; Mark. 4, 40; 

Joh. 11, 40; Apg. 14, 9). 

49


50 

2) Den som var helbredet, måtte ikke synde mere, 

for at ikke noe verre skulle inntreffe (Joh. 5, 

14). 

82. Er Jesus den samme nå? 

«Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig 

tid.» (Hebr. 13, 8). Han sier selv: «Da jeg så ham, 

falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la 

sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den 

første og den siste den levende. Jeg var død, men 

se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og 

dødsriket.» (Åp. 1, 18). 

83. Vil Jesus bruke sine disipler nå som før? 

Ja. De som tror helt ut på hans løfter. Han sa uttrykkelig, 

at «disse tegn skal følge dem som tror» (Mark. 

16, 17–20). «2 Og sannelig, sannelig, jeg sier dere: 

Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger 

jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn 

dem, for nå går jeg til Faderen. Det dere ber om i 

mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli forherliget 

gjennom Sønnen.» (Joh. 14, 12–13).


84. Hva mener Jesus med de «større» gjerninger? 

Sjelers frelse, som t. eks. på pinsedag. Sjelers frelse 

er «større» enn sykes helbredelse (Luk. 10, 17–21). 

Men helbredelser og undergjerninger har ofte ført 

til sjelers frelse (Joh. 11, 45). All kraft til frelse og 

helbredelse utgår fra Jesus, og skjer ved hans navn 

(Ap. gi 4, 10–12). 

85. Uttalte Jesus noe om sin stilling som verdens 

Frelser? 

1) Jesu vitnesbyrd om seg selv: Luk. 4, 18–19; 19, 

10. 

2) Hans innbydelse til syndere: Matt. 11, 27–30; 

Joh. 6, 37. 

3) Han forkynte i forveien, at han skulle bli forkastet; 

at han skulle lide og dø på korset, men stå 

opp igjen på den tredje dag – for å frelse verden. 

Les Joh. 3, 14–15; 12, 32–33; Matt. 16, 21–23; 

17, 22–23; 20, 17–19; 26, 26–28. 

4) Etter sin oppstandelse minnet han disiplene om 

sine forutsigelser. Les Luk. 24, 25–27; 44–48. 

51


86. Var Jesu lidelse og død for verdens frelse blitt 

forutsagt i Det gamle Testamente? 

Ja, både ved direkte profetier og ved forbilder. 

52 

1. Profetier: Jes. 53, 4–12; Sal. 22, 1–8; Sak. 13, 7 

m. fl. steder. 

2. Forbilder: Den jødiske gudstjeneste, det daglige 

offer (2. Mos. 29, 38–46) og det store forsoningsoffer 

en gang om året var en stadig minnelse 

og forutsigelse om den fullkomne yppersteprest, 

Jesus, og det fullkomne, offer, som han 

skulle frembære i tidens fylde (Hebr. 9, 7–12). 

87. Er apostelens lære om forsoningen forskjellig 

fra Jesu lære, som fritenkerne sier? 

Nei. Deres forkynnelse har sin rot i Jesus lære og i 

Jesu død og oppstandelse. Dertil kom at Den Hellig 

Ånd selv underviste dem (Apg. 10, 39–44; Gal. 1, 

11–12). 

88. Hvilken virkning hadde Jesu forkynnelse? 

1. Folket i sin alminnelighet samlet seg om ham og 

beundret hans liflige ord og mektige gjerninger. 

Ved et tilfelle ville de med makt gjøre ham til 

konge (Mark. 1, 32–37; Joh. 6, 1–15; Matt 21, 1– 

11).


2. Men de religiøse ledere, yppersteprestene, fariseerne 

og de skriftlærde fattet hat til ham. De 

fordømte hans lære og handlinger og søkte stadig 

å egge folket opp imot ham og besluttet å 

rydde ham av veien (Joh. 7, 31–32; 45–49; Matt. 

12, 14). 

89. Fryktet Jesus for dem? 

Nei. Han talte offentlig i deres synagoger og i templet, 

underviste og lærte folket, refset syndere, men 

hjalp og frelste dem som trodde på ham (Matt. 4, 

23–25; Luk. 21, 37–38; Matt. 9, 2). 

11. Jesu lidelse. 

90. Hva gikk forut for korsfestelsen? 

1) Nattverden. Les Luk. 22, 7–22. 

2) Kampen i Getsemane–haven. Les Matt. 26, 36– 

46. 

3) Judas forråder ham. Matt. 26, 47–56. 

4) Peter fornekter ham. Mark. 14, 53–72. 

5) Jesus blir ført til yppersteprestene. Matt. 26, 57– 

68. 

6) Han blir ført til Pilatus og Herodes. Matt. 27, 1. 2. 

Luk. 23, 3–12. 

7) Judas angrer sin synd og henger seg. Matt. 27, 3– 

10. 

53


54 

8) Folket velger Barabbas og Jesus blir hudstrøket. 

Matt. 27, 16. 

9) Jesus blir tornekronet og forhånet. Matt. 27, 27– 

31. 

10) Simon fra Kyrene bærer korset. Matt. 27, 11. 

11) Jesus og de gråtende kvinner. Luk. 23, 27–31. 

91. Hvor foregikk korsfestelsen, og hva skjedde 

under den? 

1) Han ble korsfestet utenfor byen, på hodeskallestedet 

(Golgata), mellom to røvere. Luk. 23, 32– 

33. 

2) Stridsmennene delte hans klær mellom seg 

(Matt. 27, 35. 36), og kastet lodd om hans kjortel. 

Joh. 19, 23. 24. 

3) Jesus bad for sine fiender. Luk. 23, 34. 

4) Han blir hånet på nytt. Matt. 27, 39–44. 

5) Den ene røver ble omvendt. Luk. 23, 39–43. 

6) Jesus og hans mor. Joh. 19, 25–27. 

92. Hva blir det fortalt om Jesu dødskamp? 

1) Solformørkelsen. Matt. 27, 45. 

2) Han tørster. Joh. 19, 28–29. 

3) Han blir forlatt av Gud. Matt 27, 46–48. 

4) «Det er fullbragt» Joh. 19, 30.


5) Han overgir sin ånd i Faderens hender. Luk. 23, 

46. 

6) Forhenget blir sønderrevet. Matt. 27, 51. 

7) Jordskjelvet og dødes oppstandelse. Matt. 27, 

51–53. 

8) Høvedsmannen blir overbevist. Matt. 27, 54. 

93. Hvem begravet ham? 

Josef fra Arimatea og Nikodemus. De svøpte Jesu 

legeme i linklær, med velluktende urter, og Josef la 

det i sin egen nye grav. Matt. 27, 57–60; Joh. 19, 

31–42. 

12. Jesu opstandelse. 

94. Forblev Jesus i graven? 

Nei. Han stod opp på den tredje dag. Les Matt. 28, 

1–10. Dette skriftstedet gir et klart bevis for hans 

oppstandelse. 

95. Er det ikke også andre bevis ? 

Jo. Han åpenbarte seg: 

1) For Maria Magdalena. Mark 16, 9. 

2) For Peter. 1. Kor. 15, 6. 

55


56 

3) For de to på veien til Emmaus. Mark. 16, 12. 

4) Deretter for de elleve. Mark. 16, 14. 

5) Ved flere andre anledninger. Han samtalte med 

dem, trøstet, refset og veiledet dem, lot dem 

føle på sitt legeme (1. Joh. 1, 1–2), spiste fisk og 

honning kake for deres øyne (Luk. 24, 39–43), 

gav dem løfte om Åndens dåp og medfølgende 

tegn (Luk. 24, 49; Mark. 16, 17), befalte dem å 

bringe evangeliet ut til hele verden og døpe de 

troende i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds 

navn (Matt. 28, 18–20; Mark. 16. 15–16), viste 

seg for «mere enn fem hundre brødre på en 

gang» (1. Kor. 15, 7). Siden åpenbarte han seg for 

Paulus (1. Kor. 15, 9) og deretter for Johannes på 

Patmos (Åp. 1, 10–17). 

96. Hvilken virkning hadde Jesu oppstandelse på 

disiplene? 

Den forjagde all deres tvil, gjorde dem frimodige, og 

ble et hoved emne i deres forkynnelse (Joh. 20, 24– 

31; Apg. 2, 29–32; Rom. 8, 33–34; 1. Pet. 1, 3–4). 

97. Hvilken velsignelse har den gitt oss? 

Håp og visshet om oppstandelse og evig liv! (Apg. 

26, 22–23; Rom. 1, 4; 10, 9). I kraft av hans oppstandelse 

skal også vi oppstå. Les 1. Kor. 15.

13. Jesu himmelfart! 


98. Hva står det skrevet om Jesu himmelfart? 

Han for opp til himmelen, mens de så på det, og en 

sky tok ham bort fra deres øyne. Les Luk. 24, 50–51; 

Apg. 1, 9–12. 

14. Jesu løfte om den Helligånd. 

99. Hvilket løfte gav han sine disipler før himmelfarten? 

«Jeg sender over dere det som min Far har lovt. 

Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med 

kraft fra det høye.» (Luk. 24, 49). – «For Johannes 

døpte med vann, men dere skal om noen få dager 

døpes med Den Hellige Ånd.» (Apg. 1, 5). – « Men 

dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over 

dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og 

hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» 

(Apg. 1, 8). 

57


58 

DEN HELLIGE ÅND 

100. Hvem er den tredje personen i guddommen? 

Den Hellige Ånd, eller som han også blir kalt, Jesu 

Kristi Ånd (Fil. 1, 19), eller Guds Ånd (2. Mos. 31, 3). 

101. Fortell om hans gjerninger i Det gamle Testamente. 

1) Han var med i skaperverket (1. Mos. 1, 2; Job. 33, 

4). 

2) Han oppreiste profeter og profetinner (4. Mos. 

11, 25; 1. Sam. 10, 11; Jes. 6, 1–8). 

3) Han utvalgte og innsatte fyrster og konger ved 

sine profeter (1. Sam. 9, 15–17; 10, 1–12; 16, 13– 

14; Dom. 6, 34). 

4) Han forutsa og opplyste om Guds frelsesplan – 

Kristi komme, lidelser og seier (1. Pet. 1, 10—12). 

5) Han talte vekkende og straffende gjennom sine 

redskaper, men også trøstende og oppmuntrende. 

Han forutsa kommende begivenheter (Jes. 1, 

4–9; 40, 1–5; Mika 4, 1–4).


102. Fortell om hans gjerninger i det nye Testamente. 

1) Han kom etter Jesu og Faderens løfte over disiplene, 

både kvinner og menn, på pinsedagen i Jerusalem. 

Da ble alle døpt i Den Hellige Ånd og ild. 

Les Luk. 24, 49; Apg. 1, 4–5; 2, 1–18. 

2) Følgen ble en mektig vekkelse, og tusener av sjeler 

ble frelst (Apg. 2, 37–41; 4, 4), og den kristne 

menighet ble grunnlagt (Apg. 2, 41–47). 

103. Fortsetter Ånden sin gjerning fremdeles? 

Ja, der hvor han får komme til. Han opplyser gjennom 

Guds ord (Joh. 14, 26), overbeviser om synd, 

rettferdighet og dom, vekker og gjenføder enhver 

som tror på Kristi forsoning, herliggjør Kristus (Joh. 

8–14), og helliger Guds folk (Joh. 14, 17; 2. Tim. 2, 

19–22). 

104. Kan alle troende bli døpt i Guds Ånd også i 

våre dager? 

Ja. Apostelen Peter sa på pinsedag: «For løftet gjelder 

dere og deres barn og alle som er langt borte, så 

mange som Herren vår Gud kaller på.», og anførte 

profeten Joels ord: «I de siste dager skal det skje, 

sier Gud: Jeg vil utøse min Ånd over alle mennesker. 

Sønner og døtre hos dere skal tale profetiske ord, de 

59


unge menn skal ha syner, og de gamle blant dere ha 

drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil 

jeg i de dager utøse av min Ånd, og de skal tale profetisk.» 

(Apg. 2, 39; 17–18). 

105. Lever vi i «de siste dager»? 

Ganske visst! Når åndsutgytelsens tid i Jerusalem 

for henved 2000 år siden kunne bli regnet med til 

«de siste dager», så må enn mere vår tid høre med 

til disse. Dessuten viser tegnene i våre dager dette 

ganske tydelig (Matt. 24, 32–33; Luk. 21, 28). 

106. Må vi ikke skjelne mellom frelse og åndsdåp? 

Ja, for de to opplevelser er forskjellige i sitt vesen 

og sin bestemmelse. 

60 

1) I gjenfødelsen skaper Ånden liv i våre hjerter. 

Vi blir født på ny til et levende håp (Joh. 3, 3– 

8; Ef. 2, 10). 

2) I åndsdåpen får vi kraft til tjeneste for Jesus 

(Apg. 1, 8). 

3) De to erfaringer kan inntreffe omtrent samtidig 

(Apg. 11, 15–17) eller også med en lengere 

tids mellomrom (Apg. 8, 12; 16–17).


Mangel på veiledning og lys i Guds ord og hjertets 

fulle hengivelse i tro har hindret mange i å oppnå 

åndsdåpen (Apg. 19, 2). 

107. Hvilket bevis har man for at man er åndsdøpt? 

1) Det indre bevis: Man blir «fylt av Den Hellige 

Ånd». Hjertet kommer i brann og blir fylt med 

kjærlighet til Gud og nesten (Rom. 5, 5). Frimodigheten 

blir større (Apg. 4, 8; 13–31), og Ånden 

selv, som har fylt hjertetemplet, tar oss i sin 

tjeneste, virker sine «frukter» i oss og meddeler 

oss av sine gaver (Gal. 5, 22–23; 1. Kor. 12, 4– 

11). 

2) Det første umiddelbare ytre bevis er som regel 

tungetale, profetiske ord og lovprisning, men 

især tungetale. Les Apg. 2, 4; 8, 15–19; 9, 17; 1 

Kor. 14, 18; Apg. 10, 46; 19, 6. – I Apg. 10, 46 blir 

det sagt bestemt, at apostelen Peter og hans 

seks venner (jødekristne) ble overbevist om at 

Ånden var utgytt også over Kornelius og hans 

venner, «For de hørte dem tale i tunger og prise 

Gud». 

61


108. Var denne åndsdåp i Cæsarea forskjellig fra 

den i Jerusalem? 

Nei. Peter sa med det samme: «De har fått Den Hellige 

Ånd likesom, vi». Senere sa han overfor menigheten 

i Jerusalem: «Idet jeg begynte å tale, falt den 

Helligånd på dem, likesom på oss i begynnelsen» (i 

Jerusalem på pinsefestens dag). – «Og da jeg begynte 

å tale, kom Den Hellige Ånd over dem likesom 

over oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens ord, 

at han sa: «Johannes døpte med vann, men dere 

skal døpes med Den Hellige Ånd.» (Apg. 11, 15–16). 

– Og ennå for tredje gang omtaler han det. Det var 

overfor de andre apostlene (Apg. 15, 8–9): «Og Gud 

som kjenner menneskets hjerte, viste at han godtar 

dem ved at de fikk Den Hellige Ånd likesom vi. Han 

gjorde ikke noen forskjell på oss og dem, for ved 

troen renset han deres hjerter.». 

109. Når Ånden ble utgytt over Guds menighet på 

pinsedag, kan da ikke alle som tilhører denne, anse 

seg å være åndsdøpt? 

Nei. Like lite som alle eier personlig frelse, fordi Jesus 

døde for alle på Golgata, like lite har alle kristne 

opplevet åndsdåpen, fordi Ånden ble utgytt på pinsedag. 

Både frelsen og åndsdåpen må bli en personlig 

erfaring for hver enkelt. 

62


Derfor spurte Paulus: «Fikk dere Den Hellige Ånd da 

dere kom til troen?» (Apg. 19, 2). 

110. Er det riktig å hindre eller forkaste tungetalen? 

Paulus sier: «Dere skal altså legge vinn på å tale 

profetisk, mine brødre, og ikke hindre tungetalen. 

Men alt må gå sømmelig og ordentlig for seg!» (1, 

Kor. 14, 39–40). 

Selv talte han i tunger mere enn alle de andre (1. 

Kor. 14, 18). 

111. Skal man da ikke føre noen kontroll med 

tungetalen? 

Skriften sier ikke at det ble ført noen kontroll, når 

åndsdåpen ble meddelt. Var flere samlet, og alle ble 

åndsdøpt samtidig, så begynte de å tale i tunger og 

profetiske ord, og lovpriste Gud samtidig (Apg. 2, 4; 

10, 46; 19, 6). Men der hvor selve tungemålsgaven 

ble tatt i bruk i menighetssamlingen under de alminnelige 

forhold, der ble det krevet tydning av det 

som ble talt i tunger, så forsamlingen kunne få oppbyggelse 

av det. Les 1. Kor. 14, 12–13; 27–28. 

63


112. Hvilke andre gaver bør være i virksomhet i 

menigheten? 

1) Visdoms tale, 2) kunnskaps tale, 3) tro, 4) helbredelsens 

gave, 5) kraft til undergjerninger, 6) profetisk 

gave, 7) gaven til å prøve ånder. Til disse kommer 

de to foran nevnte: tungemålsgaven, og gaven 

til å tyde tunger (1. Kor. 12, 8–10). I alt 9 nådegaver. 

113. Hvilken Ånd skal vi bruke disse gaver i? 

I kjærlighetens Ånd. Foruten kjærlighet er vi ikke 

noe, og kan umulig opphøye Jesus som Herre (1. 

Kor. 13, 1–8; 12, 3). 

114. Hvordan oppstår en varig og fruktbringende 

vekkelse? 

Ved at Guds Ånd blir utgytt som i de første kristne 

tider, og «sildigregnet» flyter i strømmer over det 

trøstige land! (Esek. 37, 1–10; 34, 26; Sak. 10, 1) 

64

MENIGHETEN 


115. Hvordan begynte den første kristne menighet? 

Etter åndsutgytelsen i Jerusalem ble 3000 sjeler 

frelst, og sammen med de ca. 120 som først ble 

åndsdøpt, utgjorde de begynnelsen til den kristne 

menighet. «De som tok imot hans budskap, ble 

døpt, og den dagen ble rundt tre tusen lagt til menigheten. 

Trofast holdt de seg til apostlenes lære og 

samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.» (Apg. 2, 

41–42). «og Herren la dem til menigheten.» (vers 

47). 

1. Frelsen. 

116. Hvordan blir vi frelst? 

Peter sa på pinsedag: «Vend om og la dere døpe i 

Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse 

for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds 

gave.» (Apg. 2, 38). 

117. Er «omvendelse» det samme som gjerningshellighet? 

Nei. Mennesket kan ikke rettferdiggjøre seg innfor 

Gud ved egne gjerninger (Gal. 3, 10–11). Men vi må 

65


beslutte i vårt hjerte å vende om fra syndens vei til 

Gud, og bli frelst av bare nåde (Apg. 2, 38). 

118. Når blir vi frelst? 

I det øyeblikk vi ved enfoldig tro forlater oss på Kristi 

fullbrakte verk på Golgata. Da blir vi rettferdiggjort 

innfor Gud (Gal. 3, 8–14). Samtidig virker Den 

Hellige Ånd gjenfødelsesunderet i oss, og vi blir «nye 

skapninger i Kristus Jesus (Joh. 3, 5–8; 2. Kor. 5, 17). 

119. Får vi noe bevis for at vi er frelst? 

«Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg. 

» (1. Joh. 5, 10). Deretter «Ånden selv vitner sammen 

med vår ånd og sier at vi er Guds barn.» (Rom. 

8, 16). Man vil også straks merke forandringen i vår 

ytre ferd. Det kan man se derav, at vi slutter med 

syndelivet. 

Apostelen Johannes sier: «Den som er født av Gud, 

synder ikke. For den sæd Gud har lagt ned i ham, 

blir i ham; han kan ikke lenger synde, fordi han er 

født av Gud.». Les videre: 1. Joh. 3, 10–22; 1, 6–10; 

2, 1–3. 

Vi kan altså ikke synde og enda bevare freden i våre 

hjerter! 

66

120. Hvori består helliggjørelsen? 


Vi søker en dypere renselse fra all synd, ved en full 

hengivelse under Guds vilje i alt som er oss åpenbart 

og ved tro på blodets rensende kraft (1. Joh. 1, 

7; 2. Kor. 7, 1; 1. Tess. 5, 23–24). 

Ved åndsutgytelsen over våre hjerter blir vi fylt med 

Guds kraft, og hjertets renselse blir beseglet (Apg. 

15, 8–9). 

Guds fullkomne kjærlighet blir utøst i våre hjerter 

ved Den Hellige Ånd (Matt. 22, 37–40; Rom. 5, 5; 

13, 8–10; 1. Joh. 3, 18). 

Vi blir frigjort fra selvlivets makt og syndens og kjødets 

herredømme, og blir istandsatt til å elske og 

tjene Gud og vår neste av hele vårt hjerte (Rom. 8, 

1–2; 4). Da lever Jesus sitt liv i og gjennom oss (Gal. 

2, 20; Fil. 4, 13). 

Vår åndelige vekst og utvikling blir fremmet. Vi 

skuer «som med utildekket åsyn Herrens herlighet 

som i et speil, og blir forvandlet til det samme bilde 

fra herlighet til herlighet, som av Herrens ånd» (2. 

Kor. 3, 17–18; 1. Pet. 1, 13–16.; Fil. 3, 12–15). 

Dette dype åndsliv åpenbarer seg i gode gjerninger. 

For selv om ikke disse frelser oss, men alene Jesu 

67


blod, så kommer de dog til syne der, hvor det åndelige 

liv er friskt og virkelig. Les Jak. 2, 14–26. 

2. Den kristne dåp. 

121. Hvilket skritt bør vi ta med det samme vi er 

kommet til troen? 

Vi bør la oss døpe til Faderens, Sønnens og Den Hellige 

Ånds navn, som de troende på pinsedagen i Jerusalem. 

Det var en fast regel blant de første kristne. 

Les Apg. 8, 36–37; 16, 30–34. 

122. Hva betyr dåpen? 

Den er «er ingen renselse fra ytre urenhet, men en 

god samvittighets bekjennelse til Gud» (1. Pet. 3. 

21). – «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; 

men den som ikke tror, skal bli fordømt.» (Mark. 16, 

16). Den betegner en død til synden og et nytt liv i 

Kristus (Rom, 6, 4). Ved den blir vi også lagt til den 

kristne menighet (Apg. 2, 41–47). 

123. Er det riktig å døpe spedbarn? 

Nei. I skriften finner vi ikke noen befaling om å gjøre 

det, heller ikke omtaler den noe tilfelle, hvor barnedåp 

ble utført. Guds ord krever tro av den som skal 

bli døpt. Et spedbarn har ikke noen bevisst tro. Det 

68


«hører Guds rike til» i kraft av forsoningen i Kristus 

Jesus. Men så snart et menneske kommer til troen, 

enten det er som barn eller voksen, bør det bli 

døpt! (Apg. 8, 37). 

124. Hvordan skal dåpshandlingen bli utført? 

Ved å nedsenke i vann den som blir døpt, en gang i 

den hellige treenighets navn. (Matt. 28, 18–20. Apg. 

8, 38. Rom 6. 3–7). 

3. «Menigheten» og menigheter» 

125. Var det flere menigheter blant de første kristne? 

Ja. Den store fellesmenighet omfattet mange større 

eller mindre lokalmenigheter, som oppstod etter 

hånden, ettersom den kristne vekkelse utbredte 

seg. De hadde hver sin forstander («engel» – Åp. 1, 

20; 2, 1–8 osv.), eldste, menighetstjenere og tjenerinner 

osv. og rådet ved Guds nåde over sine egne 

indre anliggender. 

Uttrykket «menighet» var således en felles betegnelse 

for alle troende, men ble også anvendt om 

hver gruppe av troende som oppstod i byene og 

landdistriktene ved evangeliets utbredelse. Det 

samme forhold gjelder også i våre dager. Les Ef. 1, 

69


22–23; 3, 10–21; 5, 23–27; Rom. 16, 16; Åp. 2, 29; 

Kol. 4, 15. 

126. Bør alle troende tilhøre en kristen menighet? 

Absolutt. På apostlenes tid kunne man ikke tenke 

seg en kristen som stod utenfor de kristne menigheter. 

De frafalne og vranglærene holdt man utenfor 

(Matt. 18, 15–18; 1. Kor. 5, 13; 2. Tess. 3, 6–14; 2. 

Joh. 10. 11). 

Derfor er også det statskirkelige system, som sammenblander 

både troende og vantro i såkalte «menigheter», 

stikk imot Guds ord (2. Kor. 6, 14–18). 

4. Nattverden — Brødsbrytelsen. 

127. Hvilket måltid forordnet Jesus for sin menighet? 

Nattverden eller brødsbrytelsen. Den skulle vi holde 

fast ved, inntil han kommer igjen (1. Kor. 11, 26). 

128. Hvilken betydning har den? 

«Velsignelsens kalk, som vi velsigner, er samfunn 

med Kristi blod, og brødet, som vi bryter, er samfunn 

med Kristi legeme» (1. Kor. 10, 16). Det er et 

samfunnsmåltid, som sammenbinder de troende, 

70


Kristus og hans offerdød på Golgata. Derfor bør alle 

troende delta i brødsbrytelsen. «Gjør dette til minne 

om meg» sa Jesus (Luk. 22, 19–20; 1. Kor. 11, 

25–32). 

5. Menighetens særlige oppgave. 

129. Hvilken særlig oppgave har Jesus gitt sin menighet? 

Å evangelisere verden. Hans siste hilsen til sine disipler 

lød således: Da trådte Jesus fram og talte til 

dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå 

derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere 

døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige 

Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt 

dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil 

verdens ende.» (Matt 28, 18–20). 

71


72 

DE SISTE TING 

130. Skal Jesus komme tilbake til jorden? 

Ja. Han har selv sagt det (Joh. 14, 2–3; 18; 28; Matt. 

24, 29–30). Englene uttalte det ved hans himmelfart 

(Apg. 1, 10–11), og apostlene forkynte til stadighet 

at han skulle komme igjen (1. Tess. 5, 23; 1. Kor. 15, 

23; Jak. 5, 7–9; 2. Pet. 1, 16; 3, 1–13; 1. Joh. 2, 28). 

131. Hvordan vil hans komme foregå? 

Det vil finne sted i to avdelinger: 

1) De døde i Kristus skal først oppstå, og deretter 

blir de hellige som lever, plutselig forvandlet, og 

sammen med de oppstandne hellige blir de rykket 

i skyer opp i luften for å møte Herren (1. 

Tess. 4, 13–18; 1. Kor. 15, 51–55). De feirer så 

bryllupsfesten med Jesus (Åp. 19, 6–9). 

2) Deretter åpenbarer Jesus seg med alle sine hellige 

for alle mennesker for å knuse antikristens 

makt og opprette sitt fredsrike i verden (Sak. 14, 

4–9; Matt. 25, 31–32; Mark. 8, 38; Åp. 19, 11–16)


132. Fortell nærmere om det som vil foregå på jorden 

i de siste dager. 

1) Vantroen og frafallet fra Jesus vil stadig tilta og 

bli en stor verdensbevegelse. Når de hellige blir 

bortrykket, vil antikrist, – som også blir kalt «dyret», 

«fortapelsens sønn» og «det syndens menneske» 

– komme til makt og velde 1. Joh. 2, 18; 

2. Tess. 2, 3–12; Dan. 7, 23–28; Åp. 13, 1–9; 17, 

8–14). 

2) Jødene, som får sitt land tilbake 2 (Jer. 31, 38–40; 

Es 11, 11–12; Esek. 36, 24–28; Amos 9, 14–15), 

vil til en begynnelse inngå en pakt med antikrist. 

Det er «en pakt med døden» (Jes. 28, 15). Deres 

motstand mot hans krav på guddommelig tilbedelse 

(Dan. 7, 25; Åp. 13, 1–17) vil føre dem inn i 

uhørte trengsler, og fra disse vil bare en tredjedel 

bli reddet (Sak. 13, 7–9). 

Daniels siste «uke» (et tidsrom på syv år) belyser 

dette forhold (Dan. 9, 27). Midt i uken blir pakten 

brutt. Antikrist krever å få sitt bilde oppsatt i den 

jødiske helligdom. Redselstiden begynner, og varer 

til Kristi synlige komme. De gjenlevende jøder, som 

nå er blitt lutret og renset, tar imot ham som sin 

2 Denne profetien ble oppfylt etter boken ble skrevet. I 1948 ble staten 

Israel ble dannet. 

73


konge. Les Dan. 12, 10–12. Mal. 3, 1–6. Esek. 22, 

19–22. Jer. 30, 4–7. Sak. 12, 8–14. 13, 1. 2. 

74 

3) Når de hellige («bruden») blir bortrykket, vil alle 

sløve og lunkne kristne bli etterlatt på jorden og 

må gjennomgå den store trengsel. Det er dog 

også i denne tid dem som vil søke frelsen og fornekte 

dyrets – antikristens – merke, og som av 

den grunn må lide martyrdøden (Matt. 24, 36– 

41; Åp. 3, 14–22; 20, 4–6; Matt. 24, 21–22). 

133. Når begynner den store trengsel og hvordan 

vil den slutte? 

1) Den begynner for alvor, når de hellige feirer bryllupsfesten 

med Jesus i skyen – etter bortrykkelsen 

(Luk. 21, 36). 

2) Da vil antikristens makt på jorden kulminere, 

men den blir brutt for evig, når Jesus åpenbarer 

seg med sine hellige. 

3) Trengselen opphører, og tusenårsriket begynner 

(Dan. 9, 27). 

134. Hva blir det av antikristen og den falske profet, 

som hjelper ham? 

De blir begge kastet levende i ildsjøen, og de hærer 

som fulgte dem vil bli drept ved Kristi sverd (Åp. 19,


20–21). Satan, som de er talsmann for, vil derfor bli 

bundet og kastet i avgrunnen, hvor han vil bli holdt 

under hele fredsriket på jorden (Åp. 20, 1–7). 

135. Hvor lenge vil fredsriket vare, og hva vil da 

foregå på jorden? 

1) Det vil vare i tusen år («tusenårsriket»). Jerusalem 

vil bli det store midtpunkt på jorden, og jødene, 

med Jesus som sin Messias og konge, vil 

innta en ledende stilling blant nasjonene (Sak. 

12, 10; 14, 16–21; Jes. 2, 1–4). 

2) Det blir ikke noen krig i tusenårsriket. Alt sosialt 

og åndelig liv vil blomstre. Sykdom vil i stor utstrekning 

forsvinne, og Kristus vil selv regjere 

gjennom sine utvalgte redskaper, særlig jødefolket 

og de hellige som blir opprykket i skyen til 

ham. Les Jes. 11, 1–9; Esek. 37; Dan. 2; Matt. 19. 

27–28; Åp. 19, 15; 2, 26–28; 3, 21. 

136. Hva vil skje når tusenårsriket – fredsriket – er 

endt? 

Da vil satan bli løslatt igjen en liten tid, for å prøve 

menneskene på jorden, men han skal til slutt bli 

kastet i ildsjøen, hvor antikrist og den falske profet 

er (Åp. 20, 7–10). 

75


137. Hva vil så skje? 

Da kommer den alminnelige og endelige oppstandelse 

og den endelige dommedag vil finne sted (Åp. 

20, 5–15). 

Det blir således to oppstandelser. 

Den ene finner sted før tusenårsriket, den annen 

etter. – «Salig og hellig er den som har del i den 

første oppstandelse. Over dem har den annen død 

ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og 

herske med ham i tusen år.» (Åp. 20, 6). 

138. Hva blir utfallet av den endelige dommedag? 

«Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen – og 

ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke 

var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.» 

(Åp. 20, 14–15). 

139. Hva er det siste herlige syn i Åpenbaringen? 

Johannes fikk se den nye himmel og den nye jord. 

Guds bolig blir hos menneskene, og han skal bo hos 

dem og være deres Gud. Det blir da ikke noen gråt, 

sorg eller død mere, «for den første himmel og den 

første jord var borte, og havet fantes ikke mer.» 

(Åp. 21, 1–4). 

76


Og Han som sitter på tronen, sa da til meg: «Se, jeg 

gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for 

dette er pålitelige og sanne ord.» (Åp. 21, 5). 

77

bibelen - Kristenbloggen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?