Helsingforskomiteen åpner kontor i Sentral-Asia - Den norske ...

nhc.no

Helsingforskomiteen åpner kontor i Sentral-Asia - Den norske ...

mr

MENNESKERETTIGHETSMAGASINET

2006/1

Helsingforskomiteen åpner

kontor i Sentral-Asia

DEN NORSKE HELSINGFORSKOMITÉ


2

Leder Innhold

Forebygging er viktig. Det er bedre å gjøre en innsats for å hindre de første

flammene i å oppstå i dag, enn å håndtere de uoversiktlige konsekvensene av en

brann i morgen.

En av de viktigste utfordringene for de vestlige velferdssamfunn er knyttet til

innvandringen og at samfunnene i økende grad blir flerkulturelle. Så lenge

verdens urettferdighet er ujevnt fordelt tyder ingenting på at migrasjonen vil

reduseres. Folk med forskjellig kulturell og nasjonal bakgrunn, med ulike verdier,

religioner og livssyn, vil fortsette å leve side om side. Vi har sett fra Frankrike og

andre land, inkludert vårt eget, at det flerkulturelle samliv ikke er smertefritt.

Tvert imot ser vi at stereotypier og fordommer resulterer i diskriminering, uro

og konflikt i forhold til "de andre" og det som er "annerledes". Dette er

utfordringer som må tas på alvor. For en god håndtering kreves det en bevisst

og langsiktig forebyggende politikk.

Menneskerettighetene representerer verdier som alle verdens stater deler.

Deres fundament er at alle mennesker har det samme menneskeverd og at

ingen skal diskrimineres på grunnlag av kjønn, hudfarge, nasjonalitet, etnisitet,

religion, seksuell legning eller andre kjennetegn. Helsingforskomiteen og andre

organisasjoner har satset betydelig på opplæring i menneskerettigheter og

flerkulturell forståelse de siste årene, både i inn- og utland. Målgruppene er

mange og formålet er å overføre kunnskap og stimulere til refleksjon, toleranse

og respekt for andre mennesker og kulturer. Evalueringer viser at målene nåes

og at menneskerettig hetene fungerer meget godt som et pedagogisk verktøy

for positiv holdnings dannelse, integrering og inkludering.

De siste ti årene har vi også sett et økende internasjonalt fokus på menneskerettighetenes

potensial når det gjelder å fremme respekt for menneskeverd,

menneskerettigheter og demokratiske fellesverdier. Både EU, Europarådet og

FN har utviklet politikk på området. I 2005 lanserte FN sitt "World Program for

Human Rights Education 2005-2007" der statene anmodes om å implementere

og styrke slik undervisning i skolene og samfunnet for øvrig.

Norge stemte for Verdensprogrammet i FN. Da er det viktig å følge opp og

gjøre jobben her hjemme. Ut fra undersøkelser 1 og egne erfaringer vet vi at

menneske rettig hetsundervisningen i skolen i dag langt fra fungerer tilfredsstillende.

Den skjer fragmentarisk og tilfeldig, uten en helhetlig plan, og altfor

ofte kun avhengig av den enkelte lærers interesse. Når det gjelder lærerutdanningen

er mennesker ettigheter i liten grad inkludert og metodikktenkningen

synes å være helt fraværende.

Som et minstemål fram til 2007 ber FNs Verdensprogram statene om å foreta

en analyse av hvordan situasjonen er for menneskerettighetsundervisningen i

skolesystemet, og utvikle en nasjonal implementeringsstrategi for å bedre

situasjonen. En nasjonal konferanse om undervisning i menneskerettigheter i

2003 hadde denne talende tittelen "Pådriver ute, sinke hjemme?". Norge er flink

til å støtte menneskerettighetsopplæring i utlandet. Nå er det på tide å gjøre et

krafttak her hjemme. Vi oppfordrer herved norske utdannings myndigheter til å

ta ballen og komme på banen!

Lillian Hjorth

Ansvarlig redaktør

1) "Kartlegging av menneskerettighetsundervisning i et utvalg av norske skoler – sluttrapport 2003"

(Senter for fredsbygging og konflikthåndtering 2003) og "Sammendrag av undersøkelse gjort høsten

2001: Menneskerettighetsundervisningen i lærerutdanningen" (Arbeidsgruppen for menneskerettighetsundervisning

under Utenriksdepartementets rådgivende menneskerettighetsutvalg)

Betinget opimisme for FNs nye

menneskerettighetsråd side3

- Mye kan sies om man gjør det på den rette måten

Intervju med generalsekretær Bjørn Engesland side 4

Kritikk av Norge i FN side 6

Unike bevis på russiske overgrep i Tsjetsjenia side7

Klar tale fra en gammel russisk

menneskerettighetsforkjemper

Intervju med Sergei Kovalev side8

Optimisme i totalitære Hviterussland:

Denimrevolusjon innen rekkevidde? side 12

Andrej Sakharovs frihetspris til Aliaksandr Bialiatski side 15

Fem-dagers kurs i Drammen:

Globalt vennskap og forståelse side 15

Norsk Helsingforskomitékontor i Sentral-Asia side 16

Ett år etter massakren i Andijan

– nytt krav om granskning side 18

Kronikken: Tilbake til Kosovo side 20

Et fritt og uavhengig Montenegro side 21

Enda mer opplæring i menneskerettigheter

på Vest-Balkan side 22

"I thought I would not change (and I was wrong)" side 23

Lamija fra Helsingforsføderasjonen besøker Norge side 24

Norsk milliard til det sivile samfunn

i nye EU-land side 25

Kristin Clemet ny rådspresident side 26

Menneskerettighetsmagasinet:

medlem av Fagpressen side 26

Den norske Helsingforskomité,

Tordenskioldsgate 6B, 0160 Oslo,

tlf: 22 47 92 02, e-post: hjorth@nhc.no

www.nhc.no

Medlem av Norsk Fagpresseforbund

Menneskerettighetsmagasinet MR arbeider etter

Vær-Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Forsiden: Bakgrunnsbilde: Fra Kirgisistan. Foto: Berit Lindeman

Innsatte bilder: Fra massakren i Andijan. Foto: Yola Monakhov, Human Rights Watch

(bilde 1). / Fra tulipanrevolusjonen i Kirgisistan mars 2005. Lånt av Burul Usmanalieva,

Foundation for Tolerance International (bilde 2,3) / Fra flyktningleir i Kirgisistan.

Foto: Berit Lindeman (bilde 4).


Betinget optimisme for FNs

nye menneskerettighetsråd

Av Gunnar M. Karlsen, assisterende generalsekretær

FNs nye menneskerettighetsråd startet sin første sesjon 19. juni 2006.

Spørsmålet mange stiller seg er om rådet vil bli et effektivt organ for å

beskytte menneskerettighetene eller om det vil lide under de samme

manglene som forgjengeren, FNs menneskerettighetskommisjon. Noen

nye elementer i forhold til forgjengeren gir grunn til betinget optimisme.

USA er kritisk til rådet, men har lovet konstruktivt samarbeid.

Det avgjørende er at de 47 medlemsstatene har politisk vilje til å la det

nye organet fungere etter intensjonene.

Menneskerettighetsrådet ble etablert ved en resolusjon i FNs generalforsamling 15.

mars 2006. 67 stater forsøkte å skaffe seg det nødvendige flertallet i Generalforsamlingen

for å bli valgt inn som rådets første medlemmer. Flere stater som regnes

som verstinger når det gjelder menneskerettigheter unnlot å stille til valg, men likevel

finner vi noen med et meget problematisk forhold til menneskerettig hetene blant

medlemmene. Blant annet skal nå Cuba, Kina, Pakistan og Russland bidra til å forbedre

menneskerettighetssituasjonen globalt.

Blant positive trekk ved det nye rådet er at:

Det skal etablere et system for universell periodisk evaluering av menneskerettighetssituasjonen

i verdens stater. Statenes menneskerettighetspolitikk skal

undersøkes mens de er medlemmer av rådet. Hvis dette blir et effektivt system vil

rådet kunne avdekke problemer og kunne få statene til å forbedre sin politikk.

Her som ellers gjelder det å unngå politisering og doble standarder. Rådet må basere

sine vurderinger på uavhengig informasjon, blant annet ved å samarbeide med

FNs høykommissær for menneskerettigheter og bruke egne uavhengige

rapportører

Rådet skal møtes minst tre ganger årlig, men kan også møtes utenom disse sesjonene

dersom særlig graverende menneskerettighetskriser oppstår. Dermed kan

rådet bli en reell aktør i forhold til krisene på et tidlig tidspunkt og fremme tiltak

fra verdenssamfunnets side som kan hindre dem i å utvikle seg i negativ retning

Det kan videreføre en rekke spesialprosedyrer som ble utviklet av Menneskerettighetskommisjonen.

I øyeblikket finnes det over 40 slike, som består av

rapportører, representanter, eksperter og arbeidsgrupper, som sikrer uavhengig

informasjon og legger press på statene til å samarbeide om forbedringer. Spesialprosedyrene

har bidratt til en rekke forbedringer, blant annet i forhold til å

bekjempe "forsvinninger", bedre situasjonen for internt fordrevne samt å bekjempe

"æresdrap" og fengsling av asylsøkere. Det er viktig at dette system blir videreutviklet

og styrket

Den inneværende sesjonen skal avklare prosedyrespørsmål som kan være av gjørende

for rådets fremtidige status og effektivitet, blant annet i forhold til den periodiske

evalueringen av statene og i forhold til beholde og videreutvikle spesialprose dyrene.

Selv om Norge ikke er blant rådets nåværende medlemmer, kan Norge spille en viktig

rolle ved å fremme synspunkter og løsninger blant medlemsstater som gjør rådet til

et sterkt og slagkraftig menneskerettighetsorgan.

Verden trenger det. Og FN trenger det for å styrke sin posisjon som en global

pådriver for menneskerettighetene.

- Det er neppe noen overdrivelse å si at

verdens øyne - særlig øynene til de hvis

menneskerettigheter er fratatt, truet eller

innskrenket – er rettet mot dette kammer

og dette Rådet, sa FNs generalsekretær

ved åpningen av FNs menneskerettighetsråd

mandag 19. juni.

Foto: FN/ Jean Marc Ferre.

Fakta

FNs Menneskerettighetsråds 47

plasser er fordelt slik:

Afrika: 13

Asia: 13

Latin-Amerika og

de karibiske statene: 8

Øst-Europa: 6

Vest-Europa og andre: 7

Foto: FN/ Eskinder Debebe

3


4

Foto: Silja Nordahl

Norges menneskerettighetsdialog med Kina:

– Mye kan sies, bare man gjør det på

den rette måten

Av Lillian Hjorth

I Aftenposten 26. mai ba Amnestys generalsekretær Petter Eide

de andre organisasjonene i delegasjonen om å vurdere sin egen

deltakelse. – Kinas beslutning rammer også de andre organisasjonene

som bruker å inngå i den norske delegasjonen. De må

være forsiktige. Deres integritet blir krenket (Petter Eide sitert

i Aftenposten 30. mai 2006). På tross av Amnestys oppfordring

bestemte Advokatforeningen, LO og Helsingforskomiteen seg

for å delta.

I begynnelsen av juni snudde kineserne og ga Amnesty likevel

grønt lys for deltakelse. Selv om organisasjonen etter hvert

fikk være med, satte saken søkelyset på enkelte dilemmaer ved

menneskerettighetsdialogene. Når kineserne i første omgang

ikke ville ha med Amnesty, betyr ikke dette at de ikke tar dialogarbeidet

på alvor, men at andre motiver ligger bak? Jeg ønsket

å utfordre generalsekretær Bjørn Engesland: Burde ikke

Helsingforskomiteen ha vist solidaritet med Amnesty og trukket

seg?

– La det være helt klart. Vi ønsket å vise solidaritet med

Amnesty og mener vi gjorde det. Vi har et godt forhold og

samarbeider nært med organisasjonen. Det har vi gjort lenge.

Vi reagerte derfor sterkt på at Kina ikke ga Amnesty anledning

til å være med. Men vi er saklig sett uenig i at det å trekke seg

var den beste måten å reagere på. Vi mener at dialogen bidrar

til å fremme menneskerettigheter i Kina.

– Det kinesiske regime er et totalitært regime som legger

a vgjørende vekt på stabilitet, orden og kontroll. På denne bakgrunn

ser vi at individets rettigheter blir satt til side. Situasjonen

i Kina må derfor kritiseres og tas opp i ulike fora. Dette

innebærer at norske myndigheter må reise multilateral kritikk i

De siste årene har Norge hatt menneskerettighetsdialoger med land som

Kina, Cuba, Indonesia og Vietnam. Målsettingen er å bidra til økt respekt

for menneskerettighetene. Dialogene organiseres som rundebordskonferanser

på politisk nivå med deltakelse av eksperter fra det sivile

samfunn. Helsingforskomiteens generalsekretær Bjørn Engesland har i

flere år deltatt i dialogen med Kina og Indonesia. Etter at kineserne i

slutten av mai nektet Amnesty plass i den norske delegasjonen som skulle

reise til Kina i midten av juni, ble dialogen gjenstand for drøftelser i

mediene. Var ikke det kinesiske standpunktet et tegn på at landet ikke

mener alvor, men at det ligger andre motiver bak menneskerettighetsdialogen?

Norske myndigheter beklaget Kinas holdning, men bøyde seg

likevel for kravet om å avlyse Amnestys deltakelse i den norske delegasjonen.

FN-systemet, inkludert det nye rådet for menneskerettig heter.

Vi må tørre å konfrontere kineserne med hva som er uakseptable

brudd på menneskerettighetene. Men vi må også søke å

påvirke gjennom samtale. Dialogen er den eneste direkte kanalen

Norge har inn til kinesiske myndigheter der menneskerettigheter

tas opp. Selv om det kanskje er vanskelig å se at møtene

har hatt direkte konsekvenser for det generelle rettighetsvernet

i Kina, mener jeg likevel det er positive effekter.

I kjølevannet av dialogen drives det i dag for eksempel menneskerettighetsopplæring

ved kinesiske universiteter i regi av

Det norske senter for menneskerettigheter og opplæring av

advokater i regi av Advokatforeningen.

– Hvis vi ønsker resultater, må vi legge et grunnlag som kan få

virke over tid, fortsetter han. – Dialogen med Kina startet i

1997, men først for 2 år siden vi fikk muligheten til å besøke en

lukket kvinneinstitusjon. Da vi så spurte om vi ikke neste gang

kunne se på minoriteters situasjon, var de ikke negative. Så i år

skal vi til Xinjiangprovinsen der uigurene er en utsatt minoritet.

Dette viser at dialogen åpner noen dører vi ellers ikke hadde

kommet til. Samtidig er jeg nøktern i forhold til hva vi kan

oppnå. Det er ingen grunn til å tro at dialogen alene kan få til

større endringer i det kinesiske samfunnet. Men på lang sikt, er

vi én aktør blant mange som dytter i riktig retning.

– Hvordan planlegges møtene, spør jeg, – har dere uavhengige

organisasjoner innflytelse?

– Det er først og fremst forhandlinger mellom de respektive

utenriksdepartementene som danner utgangspunktet, men

NGOene har anledning til å komme med innspill. Alle de

norske delegatene har felles forberedende møter før vi drar.


Når det gjelder kineserne er det ingen organisasjonsrepresentanter

med. Det eksisterer jo ikke uavhengige organisasjoner i

Kina som kan operere fritt. Alle de kinesiske deltakere er

statstjenestemenn.

– Er det utfordrende å være NGO-representant i samtalene? Kan

du være ærlig og snakke åpent?

– Jeg opplever at vi snakker åpent med de kinesiske arbeidsgruppene.

På den annen side er det klart det er problemstillinger

vi ikke går inn i. Som for eksempel at Kina er en ettparti-stat.

Hvis vi høylytt hadde kritisert ett-parti-systemet,

ville dette kanskje være en spennende markering, men samtidig

innebære kroken på døra for den arbeidsgruppen. Men vi tar

opp tortur, dødsstraff og andre menneskerettslige problemer.

Poenget er å finne en form som passer, basert på klokskap og

vanlig høflighet. Mye kan sies, bare man gjør det på den rette

måten.

– I tillegg til å være med i Kina-dialogen deltar du på vegne av Helsingforskomiteen

også i menneskerettighetsdialogen med Indonesia.

Hvorfor er det blitt slik? Både Kina og Indonesia ligger utenfor komiteens

geografiske arbeidsområde? 1

– Komiteen fokuserer på norsk menneskerettighetspolitikk

generelt og dialogene er en viktig del av norsk politikk ute,

svarer Bjørn. – Samtidig styrkes komiteens øvrige arbeid. Vi får

et bredere perspektiv og et bedre utgangspunkt for å se ting i

sammenheng.

– Menneskerettighetsdialogene har jo blitt kritisert for kun å være

et alibi som egentlig baner vei for næringsliv og øko nomiske interesser,

sier jeg videre. -– I forbindelse med diskusjonen om Kina-dialogen

nylig, gikk Bergens Tidende så langt som til å spørre hvorvidt "orga-

Siden 1997 har Norge hatt en

formell menneskerettighetsdialog

med Kina med årlige rundbordskonferanser

på politisk nivå med

ekspertdeltagelse. Bare Australia

har en lignende ordning. Norge

har tilsvarende dialog med Vietnam

og Indonesia.

Foruten UD, Justis- og Arbeids-

og inkluderingsdepartementet

deltar et stort antall institusjoner

og organisasjoner:

Høyesterett, Riksadvokaten, Sivilombudsmannen,

Barneombudet,

Kriminalomsorgen, Oslo fengsel,

Senter for menneskerettigheter,

Fafo, Helsingforskomiteen, LO,

NHO, PRIO, Legeforeningen og

Advokatforeningen

Amnesty var lenge skeptisk til

deltagelse, og kom først med i

2004.

nisasjonene gjør seg og sin integritet en bjørnetjeneste ved å opptre

som nyttige idioter for norske eksportinteresser (BT 28 mai)?"

– Generelt er det vanskelig å se at det er hold i denne kritikken.

Hvert fall når det gjelder Indonesia. Norge har ikke mye

næringslivsinteresser der. På den annen side, dersom den indonesiske

dialogen avstedkommer muligheter for norsk næringsliv

kan jeg ikke se noen ulemper med det. Med Kina er det nok

flere motiver fra norsk side. Menneskerettighetene er bare ett

blant mange motiver, ønsket om å posisjonere seg er et annet.

Dialogen gir som sagt adgang til et politisk nivå man ellers ikke

kommer i kontakt med.

– Det jeg frykter mest med Kina-dialogen, understreker Bjørn,

– er at den i noen grad blir en erstatning for multilateral kritikk

i FN-fora. At Norge ikke kritiserer Kina internasjonalt slik man

ellers ville gjort. At holdningen blir at "det er ikke så viktig å si

ting multilateralt, for vi sier det jo bilateralt". Dette tror jeg

også forklarer noe av den kinesiske motivasjonen for dialogene.

Samtidig som Kina har opprettet dialoger med USA, EU,

Canada og Norge, har vi sett at kritikken i FN-systemet har

stilnet.

– Dette er jo meget problematisk, innvender jeg. – Sier du at man

på norsk side har gitt opp å arbeide for multilateral kritikk av

Kina?

– Ikke gitt opp, men man er blitt mer forsiktig. Imidlertid er det

min oppfatning at det ikke trenger å være slik. Samtidig med de

bilaterale dialogene, er det helt nødvendig å opprettholde en

sterk internasjonal FN-kritikk, avslutter Bjørn Engesland.

1) Som omfatter statene i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE),

det vil si stater i Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika.

Den himmelske fredsplass i Bejing. Foto: Bjørn Engesland.

5


F.v. Ole. B. Lilleås, Knut Rognlien

og Jan Borgen var tilstede

under høringen av Norge i FN

Foto: Dagbladet.

6

Kritikk av Norge i FN

Regelmessig må Norge, som andre land, rapportere til FNs Menneskerettighetskomité

om hvordan det står til med oppfyllelsen av våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

I desember i fjor sendte myndighetene inn tilstandsrapport om befolkningens

sivile og politiske rettigheter. Også uavhengige organisasjoner kan informere FN og

legge frem sin egen versjon av situasjonen, noe Helsingforskomiteen og Advokatforeningens

menneskerettighetsutvalg valgte å gjøre i år. Representanter fra organisasjonene var

også tilstede i New York i april da FN behandlet Norge. De observerte FNs spørsmålsrunde

med den norske offisielle delegasjonen og fremmet innspill under et eget NGOmøte

med komiteen. Blant sakene som ble tatt opp var norske myndigheters praksis om

å se bort i fra anbefalinger til FNs høykommissær for flyktninger, samt forholdene for

varetektsfanger.

I april meldte Menneskerettighetskomiteen tilbake at de delte organisasjonenes kritikk av Norge på

disse feltene. Helsingforskomiteen og Advokatforeningen regner det som en selvfølge at norske myndigheter

nå tar kritikken fra FN til følge.

Organisasjonene har flere ganger kritisert norske myndigheter for ikke konsekvent å følge anbefalinger

fra FNs høykommissær for flyktninger når det gjelder beskyttelse av asylsøkere fra

Tsjetsjenia, Kosovo, Somalia, Afghanistan og Irak.

– Vi er glade for at FNs menneskerettighetskomité etter grundig overveielse deler vårt syn på

menneskerettighetens betydning i spørsmålet om retur av asylsøkere til andre deler av

opprinnelseslandet, sier Helsingforskomiteens rådgiver Ole B. Lilleås som var til stede i New

York.

– FN er bekymret fordi Norge i noen asylsaker praktiserer "internflukt-alternativet" selv om

FNs høykommissær for flyktninger har sagt at plassering i en annen del av opprinnelseslandet

ikke vil gi full beskyttelse av flyktningens menneskerettigheter.

– FN-kritikken innebærer at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda (UNE) må legge om

sin praksis, og spesielt i forhold til flyktninger fra Tsjetsjenia, Kosovo, Somalia, Afghanistan og

Irak. I et avslag fra oktober 2005 skriver UNE at de ikke vil følge Høykommissæren for flyktninger

sine anbefalinger om å avstå fra å returnere etniske tsjetsjenere fra Tsjetsjenia til andre

deler av Russland. I avslagsbrevet står det at situasjonen i Russland for øvrig for tsjetsjenere

ikke tilsier at denne persongruppen på generelt grunnlag vil være i "nærliggende fare for å miste

livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling" ved en retur til Russland." FNs

Menneskerettighetskomité slår altså fast at disse har krav på full beskyttelse av sine menneskerettigheter.

Det er feil å kreve at de skal bevise at de står i nærliggende fare for å miste livet

eller bli utsatt for umenneskelig behandling, understreker Lilleås.

Norge blir også kritisert av FN for lengden på varetektsfengsling, spesielt at det ikke er noen

grense for hvor lenge man kan holdes isolert og ikke motta besøk.

– Tilsvarende forhold er tidligere påpekt av Den europeiske torturovervåkingskomitè, og det er

nå på tide at norske myndigheter gjør noe som monner for å bedre forholdene, sier advokat

Knut Rognlien i Advokatforeningens Menneskerettsutvalg. FN kritiserer også forholdene i politiarrest,

manglende beskyttelse av ofre for familievold og kvinnehandel, hyppige politi undersøkelse

av personer på etnisk grunnlag og flere andre forhold.

FNs Menneskerettighetskomité har til oppgave å overvåke alle staters oppfølging av sine menneskerettighetsforpliktelser.

Norge er anerkjent som et land som har kommet langt på området,

og er et land som uttrykker sterk forpliktelse til å følge opp komiteens anbefalinger.

Link til konklusjonene fra FNs menneskerettighetskomité:

http://www.ohchr.org/english/bodies/hrc/docs/AdvanceDocs/CCPR.C.NOR.CO.5.pdf


Unike bevis fra russisk torturkammer

i Tsjetsjenia

Av Silja Nordahl

Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial avdekket og filmet bevis materiale

i et hemmelig russisk fengsel og torturkammer i Tsjetsjenia - rett før det ble

brent og revet i begynnelsen av juni. Da den russiske organisasjonen besøkte i

Norge i midten av måneden fremla de materialet som viser de russiske overgrepene

for norske politikere og media.

Helsingforskomiteen hadde invitert Memorial og Det Russisk-

Tsjetsjenske Venn skaps forbundet til Norge for å diskutere

menneske rettighets situa sjonen i Russland med Stats ministerens

kontor, S tortingets utenrikskomité, Utenriks departe mentet,

Utlendings direkto ratet og Utlendingsnemda. Delega sjonen holdt

også seminaret "Menneske rettig heter i dagens Russland – hva

kan Norge gjøre?" på Menneske rettighets huset i Oslo.

På seminaret viste Memorials direktør Oleg Orlov bildene fra

det hemmelige fengslet i den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj.

I slutten av mai tok organisasjonen seg inn i en forlatt føderal

politistasjon i byen og filmet fangeceller og inskripsjoner på

veggene som viser at personer har sittet fanget under umenneskelige

forhold og blitt utsatt for tortur.

Den tidligere skolen for døve barn fungerte frem til mai i år

som stasjon for ulike føderale politistyrker i republikkens

hovedstad Groznyj, og vitner har siden 2000 hevdet å ha sett

personer bli tatt med inn i bygningen for så å "forsvinne". Da

de russiske styrkene skulle trekkes ut av Groznyj i mai 2006 ba

Memorial lokale myndigheter om å etterforske påstandene om

mishandling på stasjonen. Myndighetene etterkom ikke oppfordringen,

så Memorial tok saken i egne hender og fotograferte

og filmet de tomme lokalene 29-30. mai. De fant flere hittil

ukjente fangeceller. På veggene oppdaget de inskripsjoner fra

både fanger og fangevoktere, noen med navn og datoer så sent

som 15. mai 2006. De fant også album med bilder av "personer

Alavdi Sadykov, læreren som

ble anholdt våren 2000 og

som ble holdt innesperret i

nesten 3 måneder.

Foto Memorial/Said

Tsazhaev.

som representerer en spesiell

interesse" for politistyrkene.

Bygningen som huset det

hemmelige russiske fengselet.

Foto: Memorial.

- Summen av våre funn tilsier at fengselet var ulovlig, sa Orlov på seminaret

i Oslo. – Inskripsjonene på veggene viser at fangene ble holdt

mye lenger enn de maksimum ti dagene i varetekt som loven tillater.

Dessuten levde de under forhold som nærmest kan kalles tortur.

I tillegg til fotografisk dokumentasjon intervjuet Memorial læreren

Alavdi Sadykov, som satt fengslet i tre måneder i 2000. Han

er den eneste som har turt å stå frem med sin historie, og i intervjuet

avslører han grove tilfeller av mishandling og tortur.

Da Memorial publiserte sine funn fattet myndighetene interesse

for saken og inspiserte stedet, men natt til 31. mai lastet ukjente

personer bildekk inn i lokalene, tente på og sotet til veggene

slik at inskripsjonene ble uleselige. Noen dager senere ble hele

bygningen revet. Den desperate dekkoperasjonen kom heldigvis

i seneste laget, og Memorials fullstendige rapport med bilder og

film er tilgjengelig på Internett.

- Det har lenge vært velkjent at det finnes en rekke uoffisielle fengsler

i Tsjetsjenia. Det interessante er at dette er første gang vi har

fysiske bevis på deres eksistens, kommenterte Aage Borchgrevink

i Den norske Helsingforskomité.

Les dokumentene og se filmen på: www.memo.ru og

www.nhc.no

Da Memorial fotograferte

de tomme lokalene 29-30.

mai fant de flere hittil

ukjente fangeceller. På

veggene oppdaget de

inskripsjoner fra både

fanger og fangevoktere,

noen med navn og datoer

så sent som 15. mai 2006.

Foto: Memorial/Said

Tsazhaev.

7


Klar tale fra en gammel russisk

menneske rettighets forkjemper

De historiske fotografiene er tatt av

Memorial: Organisasjonen ble stiftet

på slutten av 1980-tallet for å hedre

minnet til ofre for politisk undertrykkelse

i Sovjetunionen.

På slutten av 1960-tallet begynte mennesker offentlig

å vise sin opposisjon mot sovjetiske regimet.

8

Foto: Inna Sangadzhieva

Av Lillian Hjorth og Inna Sangadzhieva (tolk)

Da Sergei Kovalev (76) i sommer observerte Europarådets høring om

Russland i Strasbourg, ble han forbannet. Da rådets medlemmer

behandlet de russiske overgrepene i Tsjetsjenia, spurte han dem om

hva de skulle gjøre med situasjonen. Da de svarte på byråkratvis at det

var lite de kunne gjøre, reiste Kovalev seg opp og ropte: Hvorfor sitter

dere her hvis dere ikke kan gjøre noe? Hvis dere eier skam i livet så ta

deres hatter å gå!

Sergei Kovalev: Utdannet biolog. Kjent dissident og politisk fange i det tidligere Sovjetunionen.

Grunnlegger av og aktiv i flere menneskerettighetsorganisasjoner. Kovalev blir ofte kalt

"Russlands samvittighet" og har mottatt en rekke priser for sitt arbeid. Han har vært nominert

til Nobels Fredspris. I dag er Kovalev styreleder i Memorial Moskva.

Hvilket spørsmål starter man med når man skal intervjue en av de virkelige innflytelsesrike

menneskerettighetsaktivistene i det historiske Sovjetunionen og dagens

Russland? En som ble født i mellomkrigstiden, som vokste opp under Stalins redselsregime,

erfarte diktaturets jernhånd og som satt fengslet i GULAG? 1 Som ble parlamentariker

etter det første demokratiske valg i det nye Russland, og ombudsmann

for menneskerettigheter under president Boris Jeltsin, men som gikk av i protest

mot de russiske overgrepene i Tsjetsjenia?

Det er tidlig morgen da vi møtes til vår samtale. Dagen før har Kovalev og resten av

delegasjonen fra Russland hatt møter med Stortingets utenrikskomité og statsministerens

kontor. Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, der han er styreleder,

har lagt frem bevis på et ulovlig fengsel i Tsjetsjenia, drevet av russiske føderale styrker,

en sak som også når de norske avisenes nyhetssider. Det snakkes om at han er

usedvanlig klar i sin tale.

Sjelden får jeg en slik anledning. Jeg må benytte meg av Kovalevs særlige muligheter

for historisk utsyn og perspektiv. Hva preget han, hva var det som gjorde at han tok

det valget som mange andre ikke tok?

– Sergei Kovalev. Hvordan hadde det seg at du ble menneske rettighetsaktivist?

Kovalev tenker en god stund før han svarer. – Det var ikke så mange som ble menneskerettighetsaktivister

i Sovjetunionen selv om en hel del, særlig innenfor det utdannede

samfunn, følte at alt gikk den gale veien. Jeg vil derfor si at det fantes en

ubevisst indre opposisjon i samfunnet, men at de som hadde en bevisst holdning til sin

protest var ganske få.

Ofte sier man om Sovjetunionens dissidentbevegelse at det var en politisk opposisjon.

Jeg er uenig i ordbruken. Det var ikke en politisk opposisjon. Det mest passende

ordet for å definere bevegelsen er moralsk upasselighet. Det var en moralsk protest.

Regimet og folket var fremmede for hverandre, de passet ikke sammen.

Jeg er usikker på når jeg ble bevisst over min egen protest. Men jeg kan gi deg tidspunktet

da jeg først uttrykte min mening offentlig. Det var i januar-februar 1966 i

forbindelse med dommene mot Sinyavsky og Daniel. 2 Det var første gang jeg skrev

en offentlig protest. Denne saken reiste en bølge av protester, rundt 800 til sammen

og forskjellige grupper viste initiativ.


I Sovjetunionens mange GULAG-leire,

ble mennesker grovt utnyttet som

arbeidskraft. Millioner arbeidet seg til

døde eller ble regelrett drept.

Mange i Vesten forsto ikke Sovjetmaktens egentlige natur.

Myndighetene kalte alt politikk og ga politisk mening til alt,

også våre private liv. De bestemte hva som var god litteratur

og hva vi som gode sovjetborgere burde lese. Jeg husker i 1946

da Zhdanov, 3 en av partiets viktigste ideologer, kom med uttalelser

mot enkelte poeter og forfattere om at verkene deres

hadde dårlig innvirkning på samfunnet og at de ikke passet inn i

den progressive sovjetiske litteraturen. De ble anklaget for å

påvirke samfunnet med vestlig smak og oppfatning. Mange

komponister, som for eksempel Dmitrij Sjostakovitsj, ble også

erklært som "giftig" for samfunnet. Plutselig, så å si over natten,

ble verken han eller andre komponister fremført mer.

I 1948 blandet partiet seg også inn i vitenskapen. Et illustrerende

eksempel var at de dyktige vitenskapsmennene som

hadde ført russisk genetisk forskning til å bli verdens fremste,

ble fjernet fra sitt arbeid. De måtte unnskylde seg offentlig,

innrømme å ha gått "feil vei" og ha blitt påvirket av borgerskapets

ideologi. Mange måtte bytte yrke. Enkelte ble arrestert

og døde av sult. En rekke artikler ble publisert mot genetikerne

for å sverte dem.

Kovalev rister på hodet og smiler litt. Det er tydelig at han

husker noe spesielt. Han forklarer. – Jeg kan illustrere trakasseringen

med en spesiell historie. For genetisk forskning er det

en liten flue som har stor betydning og som blir brukt til

eksperimenter. Avisen Pravda publiserte en artikkel om forskerne.

Overskriften var "De som elsker fluer og hater mennesker".

Skjønner du? Sovjetisk makt gjorde politikk av alt. De

presset ut den uavhengige tanke i litteratur, kunst og vitenskap.

Det ble også gjort forsøk på å ødelegge fysikken ved å erklære

Einstein som en aktivist for borgerskapet og motsi hans

berømte relativitetsteori. Men fysikken ble reddet av atombomben.

De som skulle lage denne var avhengig av relativitetsteorien

og kvanteteorien. Stalin forsto at mennesker som tilpasser

seg marxismen ikke kan lage atombombe. Derfor ble

kritikken av fysikken stoppet.

Protestene mot domstolsavgjørelsene ble sett på som politisk

ulydighet. Hvorfor? Fordi forfatterne hadde politiske anklager

mot seg. De ble anklaget for å ville nedverdige det politiske

systemet. Det innebar at de reaksjonene vi fremførte mot

dommene også ble oppfattet som politiske. Vi mente ikke at vi

drev politikk, men det mente makthaverne.

Det var også andre typer offentlig aktivitet. Unge poeter som

skrev dikt og leste forbudt poesi på offentlige steder og malere

som ikke fulgte den rette linjen innen kunsten. Driften mot

uavhengighet mot slutten av 1950-tallet og på begynnelsen av

1960-talet viste seg på forskjellige måter. En del unge mennesker

ønsket å lytte til moderne musikk, danse nymotens dans og

gå i moderne klær som trange bukser med sleng. Dette var

absolutt ingen protest, men det sovjetiske maktapparatet

begynte å forfølge disse unge. De ble kalt for "stilyagi" (de som

lager stilen) og det ble publisert artikler om at de var negativt

påvirket av borgerskapet og Vesten. Alt mulig ble gjort mot

disse. Komsomolbrigaden marsjerte i gatene og truet med å

skjære av dem buksene. Jenter med moderne frisyrer ble

tvangsklippet. Dette var ikke en politisk protest, understreker

Kovalev. – Men ved maktens forsøk på å begrense de uavhengige

ytringene, ga makten selv aktivitetene politisk mening!

Det må være at jeg har hatt noe genetisk i meg som gjorde at

jeg gjorde motstand. I min skoletid er det en historie som jeg

nå kan le av, men som faktisk kunne ha endt tragisk. Vi hadde et

fag som het Sovjetunionens konstitusjon. Jeg gikk i syvende

klasse og var 14 -15 år. Faget var nyttig i seg selv. Barn og unge

i en viss alder bør vite om hvilke prinsipper staten bygger på. Vi

hadde om Stalins konstitusjon fra 1936. Jeg var den beste

eleven på skolen og hadde gode karakterer. I en time ba lærerinnen

meg svare på et spørsmål vedrørende konstitusjonens

artikkel 125. Dette var en artikkel som hadde forbauset vestlige

statsvitere og analytikere fordi den inneholder normer

som omhandler menneskers rettigheter. Alt var godt skrevet:

En sovjetisk borger har rett til ytringsfrihet, demonstrasjonsfrihet

og så videre, alle frihetsrettigheter var med. Artikkelen

begynte med følgende setning. "I arbeidernes interesser,

borgerne av Sovjetunionen, har borgerne rett til…", og så ble

alle rettighetene ramset opp. Men etter artikkelens første ledd,

kom ledd to. Der sto det at rettighetene skal bli garantert av

den offentlige eiendom til partiet, fotografier, bygninger og så

videre. Slik jeg tolket det var første ledd betinget av det andre,

og faktisk av de offentlige myndigheter. Jeg forsto det likevel

ikke helt og vi ble aldri forklart det i undervisningen.

Jeg fortalte lærerinnen om artikkel 125 og hun spurte meg

videre: Hvordan forstår du dette? Jeg svarte. "I vårt land

Sovjetunionen, skal alt gjøres for menneskets gode, for arbeiderens

gode, slik at staten ikke skal gå mot borgerens interesser.

For at dette ikke skal skje har arbeiderens deres egen frie

mening. Man kan snakke åpent, demonstrere, skrive i avisen."

Lærerinnen sa at svaret mitt ikke var riktig: Arbeidere har bare

rett til å gå i demonstrasjon hvis dette er for arbeidernes skyld.

Jeg svarte at – nei, jeg er ikke enig i dette: Hvem skal definere

hva som er arbeidernes interesser om det ikke skal være

arbeiderne selv? Hun repliserte: Det finnes jo mennesker som

9


10

Sovjetiske

ungdom

paraderer

på den

røde plass

i Moskva.

virkelig vet hva interessene til arbeiderne er: Vårt parti. Jeg

opponerte og sa: – Men de kan ta feil og vi må jo gi arbeiderne

sikkerhet mot at de ikke blir ført bak lyset!

Vi diskuterte hele timen og alle synes det var veldig interessant.

All sympatien lå på min side. Både jeg og lærerinnen prøvde å

sette punktum for diskusjonen, men det var ikke lett. Til slutt

sa hun "Sett deg ned" og jeg fikk 2, den dårligste karakteren.

Hver uke etterpå stilte hun meg det samme spørsmålet og

alltid svarte jeg det samme. Hver gang avsluttet hun med å si:

Sett deg ned! og gi meg 2.

Jeg forsto ikke da hvor skandaløs denne historien egentlig var.

Det var krig og i løpet av de neste 20 årene skulle denne

diskusjonen nesten bokstavelig talt gjentas i alle de politiske

prosessene. Historien kunne blitt farlig for meg og familien

dersom den hadde blitt kjent for myndighetene, og skolen

kunne også fått represalier. Men skolens direktør var ikke dum,

og var egentlig en god mann. Etter en stund ble jeg innkalt til

hans kontor. Jeg var nervøs og fortalte alt. Til slutt svarte han:

"En gang skal du forstå at de voksne også har vanskeligheter og

at de vanskelighetene ikke kan sammenlignes med disse vanskelighetene

du har nå. (…) Tolkning av artikkelen skal gjøres

av professorer, det er deres sak. Så lærerinnen har gjort feil.

Hun burde ikke stilt deg spørsmålet om hvordan du skal forstå

artikkelen. Hun skulle spurt deg hva står i artikkelen. Jeg skal be

henne om å eksaminere deg om igjen og da skal hun ikke

spørre om hva du synes. Hvis du kan leksen din, skal du få den

karakteren du fortjener." Da jeg så ble hørt neste gang sa lærerinnen:

"Når du vil er du flink". Jeg fikk 5 – den beste karakteren.

Jeg vil ikke si at dette var opposisjonell aktivitet, men historien

er typisk for hvordan jeg var som ung. Etter skolen skulle jeg

studere videre. Jeg var interessert i rettigheter, historie og jus

og kunne tenke meg å bli jurist eller historiker. Men da jeg kom

i 9 -10 klasse forsto jeg at disse yrkene ikke passet, fordi det

ville innebære at jeg måtte "prostituere" meg. Dermed ble det

vitenskap for meg.

Igjen kommer Kovalev tilbake til hans egen og andre menneskers

reaksjon i forhold til regimet. – Det finnes et veldig

klart svar på hvorfor folk reagerte. Det var en følelse av skam.

Det var skam og ikke protest. Jeg, som andre, så at mennesker

ikke ble dømt etter lovene. "De ble arrestert fordi de tenker

slik jeg tenker", resonnerte jeg. "De har vært modige og omgjort

sine tanker til ord. Det har ikke jeg gjort. Og så skal de

sitte i fengsel og jeg skal ikke si noe? Det er en skam." Dissidentbevegelsen

var ikke politikk. Opposisjonen var basert på

en moralsk protest som ville ha politiske forandringer. De

Høytidelig minneseremoni

for

hedring av ofrene

for GULAG.

tenkte ikke på makt der og da. Noen få mente at det de gjorde

var politikk, men de var unntakene.

Kovalev engasjerte seg i menneskerettighetsarbeid på slutten

av 1960-tallet og ble en av initiativtakerne til den første

sovjetiske menneskerettighetsgruppe "The Initiativ Group for

the Defence of Human Rights" i 1969. I 1974 ble han arrestert

og dømt for sin aktivisme og sendt til GULAG. Han ble også

senere sendt i eksil fordi han hadde offentliggjort sakene til

flere menneskerettighetsfanger. Kovalev var en av grunnleggerne

av Amnesty International i Moskva og ble selv en av

organisasjonens samvittighetsfanger da han satt internert.

Under Gorbatsjovs perestroikapolitikk returnerte Kovalev til

Moskva og fortsatte sitt arbeid. Han ble en av grunnleggerne av

organisasjonen Memorial som ble opprettet for å minnes og

rehabilitere ofre for politisk undertrykkelse i Sovjetunionen.

Under president Boris Jeltsin ble Kovalev innvalgt til Dumaen,

det russiske parlamentet.

– I 1991-92 satt jeg i den russiske Duma. Jeg var leder av

komiteen for menneskerettigheter. Like lite som jeg så på meg

selv som politiker da jeg var aktiv i dissidentbevegelsen, oppfattet

jeg meg som politiker da. Min sak er ikke politikk! Jeg

beskjeftiger meg med retten. Retten er det som er utenfor og over

politikken. Politikken skal lyde retten, ikke omvendt. Jeg tenker

også slik i dag. Retten må bestemme politikkens grenser, og

sentrum av det rettslige systemet er menneskerettighetene,

individets rettigheter.

På den måten bør hovedoppgaven til menneskerettighetsaktivister

være å formulere krav til statens makthavere slik at

de skal lyde det politiske systemet som er begrenset av retten.

Dette er hovedtenkningen i menneskerettighetsbevegelsen.

Det finnes selvfølgelig aktivister som fokuserer annerledes. De

som arbeider med konkrete saker, for eksempel dersom noen

trenger beskyttelse. Men ingen menneskerettighetsorganisasjon

kan klare å arbeide med så mange mennesker at det virkelig

monner. Derfor må organisasjonene utelukkende velge ut

de saker som de kan bruke som eksempler. Det kan kanskje

høres litt ufint ut, men jeg påstår at det å arbeide bredt er

andres oppgave.

Kovalev snakker med begeistring om retten i forhold til politikken.

– Jeg synes jeg aner en optimisme hos deg, kommenterer

jeg. – Mener du at utviklingen går fremover? At ideenes kraft er

sterkere og vil vinne over den realpolitiske maktpolitikken?

– Ja. For noen år siden publiserte jeg en artikkelsamling der én

felles idé var uttrykt i tittelen: Det pragmatiske i den politiske

idealismen.


Andrej Sakharov –

en kjent fysiker

og dissident i

Sovjetunionen.

– Mange menneskerettighetsaktivister, forskere og analytikere

mener at Russland under den nåværende ledelse har blitt mer

og mer autoritært, sier jeg videre. – Den siste negative hendelse

er den nylig adopterte NGO-loven, som synes å redusere

de uavhengige organisasjoners innflytelse. Hva tror du om utviklingen

fremover?

– Det er ikke første gang jeg får dette spørsmålet og som alltid

svarer jeg på denne måten: Jeg er dypt pessimistisk når det

gjelder den nære russiske fremtid. Men jeg er ganske klar optimist

– sikker, men tilbakeholden – når det gjelder vår fremtid.

Jeg tror at om 10 år kan vi se spiren til det som er grunnlaget

for min optimisme i dag. Men jeg merker, ler han, – at det er en

tendens til at perioden frem til min optimisme blir fjernere

hele tiden.

Jeg tenker veldig enkelt: hvor skal Russland gå? Skal vi gå i krig

med hele verden? De nye makthaverne fra KGB kommer til å

tøye grensene mer og mer. Det er den sanne natur til ethvert

ustabilt regime. Kovalev illustrerer med et bilde. – Det finnes

dyktige kriminelle som har suksess og kommer til gode penger.

Kunsten er imidlertid å stoppe mens leken er god. Dersom de

fortsetter den kriminelle løpebane, blir det til slutt forbrytel-

NGO-konferanser i forbindelse

med G8-møtet i Moskva juli 2006

To representanter fra Helsingforskomiteen skal delta på to

konferanser for ikke-statlige organisasjoner i Moskva i juli.

I forbindelse med G8 møtet i St. Petersburg i midten av juli i år, der statsledere fra USA,

Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Japan, Canada og Russland skal møtes for å

diskutere internasjonal handel og økonomi, skal det organiseres en konferanse for

russiske og internasjonale NGOer 3-4 juli. Formålet er å forberede innspill til G8 statslederne

på en rekke felter, blant annet internasjonal terrorisme, menneskerettigheter,

internasjonal energisikkerhet, handel og økologi. Helsingforskomiteen skal delta i arbeidsgruppen

for menneskerettigheter.

Komiteens representanter skal også delta på en egen konferanse som uavhengige

russiske NGOer organiserer 5 juli. Mens Russland er vertskap for G8 mener organisasjonene

at det er viktig å fokusere på den særlige problematiske situasjonen for demokrati

og menneskerettigheter som eksisterer i landet akkurat nå.

Foto: Inna Sangadzhieva

sene som styrer dem og ikke omvendt. På samme måte er det

med Russland. Helt fra 1917 har det vært mafiagrupper som

har styrt. De har også brukt mafiaens psykologi, noe som er

svært forvirrende for folk flest. Ta for eksempel Zjirinovskij, 4

som er et typisk eksempel på en russisk leder. Han er ikke

dum, bare kynisk. Han spytter på intelligentsiaen.

Men enhver tålmodighet har sin grense. Hvis våre russiske

myndigheter begynner å gå over grenser for den siviliserte

verden, blir det uholdbart. Ikke bare for Russland. Også for

Vesten, også for dere.

1) GULAG: samlebetegnelse for ulike interneringsleire i Sovjetunionen: arbeidsleire,

straffeleire, leire for kriminelle og politiske opposisjonelle, kvinneleire, barneleire og

transittleire. GULAG brukes også som en bredere betegnelse for det sovjetiske repressive

tvangsregime som sådan.

2) Saken mot Andrei Sinyavsky og Yuli Daniel omtales ofte som starten på den moderne

dissidentbevegelse i Sovjetunionen. Forfatterne Sinyavsky og Daniel skrev kritiske og

satiriske stykker om det kommunistiske regimet. Begge ble arrestert og dømt (i 1966)

til henholdsvis syv og fem års internering i arbeidsleir eller fengsel for "anti-sovjetisk

aktivitet". (kilde: Wikipedia.org)

3) Andrei Zhdanov, sovjetisk politiker med stor innflytelse over sovjetisk kunst og

kultur. Helt frem mot slutten av 1950-tallet ble denne kulturelle retningen definert som

Zhdanovisme. (Kilde: Wikipedia.org)

4) Vladimir Zjirinovskij er leder av det høyrepopulistiske liberaldemokratiske partiet i

Russland og en meget kontroversiell politiker.

11


12

Hviterussland er landet der du kan bli fengslet for å gå i olaklær. Fra den dagen demonstranten Mikita Sasim

løftet opp jakken i trass mot politiet som tvang ham til å ta ned flagget sitt, har denimstoffet representert

demokratibevegelsen. Olabuksa kommer fra Vesten og har de siste månedene fått slik symbolsk sprengkraft

i det sovjetliknende diktaturet at en mann nylig måtte sitte inne i syv dager for å ha gått "uanstendig

kledt".

Hva gjør en president som skjelver ved synet av folkets klær? Han sørger for å gi folket større frykt enn han

har selv. Denimdemonstranten ble banket opp så hardt at han lå på sykehuset i en uke. Så ble han dømt til

tre måneders fengsel. Men hvor lenge kan en slik president sitte? Toppen to år til, mener Hviterusslands

opposisjonsleder Aleksandr Milinkevitsj.

Optimisme i totalitære Hviterussland:

Denimrevolusjon innen rekkevidde?

Av Silja Nordahl

Milinkevitsj besøker Norge 19-22. april full av glød over hva

demokratibevegelsen så langt har fått til. Sammen med tre

nære kolleger møter han statsminister, utenriksminister, utviklingsminister

og Stortingets utenrikskomité for å søke moralsk

og økonomisk støtte til demokratiarbeidet i Hviterussland.

For et vestlig publikum er det likevel vanskelig å fatte at hendelsene

rundt presidentvalget 19. mars kan fylle opposisjonen

med så stor optimisme. Milinkevitsj fikk bare 6% av stemmene i

valget der diktator Aleksander Lukasjenko talte opp 83% til seg

selv. Under de påfølgende demonstrasjonene ble hundrevis av

mennesker fengslet – noen bare for å ha brakt mat og te til

aktivistene som campet på Oktoberplassen i Minsk. Til slutt ble

teltleiren oppløst med makt uten at demokratiforkjemperne

kom i nærheten av noe som lignet Oransjerevolusjonen i

Ukraina i 2004 og Roserevolusjonen i Georgia i 2003. Hvordan

kan de kalle det en suksess?

– Det er ikke rettferdig å sammenlikne Hviterussland med

Ukraina, svarer Milinkevitsj sine utålmodige kritikere i vest.

– Noen spør "I Ukraina gikk de ut, satte opp telt og vant. Hvorfor

klarte ikke dere det?" Men der fantes det tross alt et demokrati,

selv om det ikke var veldig godt utviklet. Ukraina hadde

for det første noen opposisjonspolitikere i parlamentet; i

Hviterussland har vi ikke en eneste én. For det andre hadde de

en uavhengig tv-kanal; det har ikke vi hatt på ti år. For det tredje

hadde de lokalt selvstyre med valgt ordfører, mens våre er utnevnt

ovenfra. For det fjerde skiftet det ukrainske politiet side

og beskyttet demonstrantene. Det var en helt annerledes

situasjon.

– I Hviterussland skjedde ikke en oransje eller rosa revolusjon,

men en "åndens" revolusjon, forklarer Milinkevitsj’ kone Inna

Kulej. Hun leder en organisasjon som støtter ofre for myndighetenes

represalier. – Det viktigste som skjedde var at de som

gikk ut klarte å vinne over seg selv og det dyret som Lukasjenko

har oppfostret i dem, det som tenker: Dere har det rent, dere

ar det fint, dere har mat, hva mer trenger dere? De minnet seg

selv om at de er mennesker med en egen verdighet, som kan

stå opp for sine valg. Myndighetene kunne ikke tilgi dem det.

Andrej Sannikov, tidligere viseutenriksminister og nå leder for

organisasjonen Charter’97 supplerer: – Denne unødvendige

bruken av vold viser for det første panikk, at myndighetene er i

ferd med å miste kontroll, og for det andre at det er det eneste

virkemiddel de har igjen. De har ingen andre legitime moralske,

økonomiske, eller politiske metoder. Det eneste de kan gjøre

er å skremme dem som tenker annerledes.

Lukasjenko går langt for å hindre en utvikling tilsvarende

Georgia og Ukraina. I løpet av første kvartal i 2006 satt om lag

12 000 personer innesperret på anklager om grovt snakk,

motstand mot politiet, politisk grafitti eller anti-statlige slagord.

Mer enn 150 uavhengige organisasjoner har blitt stengt de siste

tre årene, og fra og med 2006 kan arbeid i en uregistrert menneskerettighetsorganisasjon

straffes med fengsel i inntil 2 år.

De fleste uavhengige aviser har fått stukket kjepper i hjulene

på en eller annen måte, og ungdom som engasjerer seg i politikk

risikerer å miste studieplassene sine. Noen må også tåle

lengre fengselsstraffer eller vold og trakassering fra politiet.

Likevel er altså opposisjonslederne optimistiske. – Jeg er overbevist

om at historiens hjul går i ugjenkallelig retning, sier

Aleksandr Milinkevitsj. Han forsikrer at sivilsamfunnet tross all

Aleksandr Milinkevitsj hylles som opposisjonens samlende presidentkandidat

på et valgmøte i forkant av valget i Hviterussland 19 mars.

Foto: Bjørn Engesland.


Folket viste sin støtte til

opposisjonens presidentkandidat

Milinkevitsj under

demonstrasjonene etter

presidentvalget.

Foto: Bjørn Engesland.

forfølgelse har kommet styrket ut av valgbegivenhetene. – Nå

etterpå er det en god stemning i landet. Hundre-tusenvis har

begynt å tro at regimet ikke har lenge igjen. Jeg får ofte spørsmål

om når det vil kollapse. Jeg tror ikke diktaturet står i fem

år. Jeg tror vi vinner frem om ett til to år, sier Milinkevitsj.

Journalistene som har møtt opp på pressekonferanse er ikke

like lette å overbevise. Én viser (litt skeptisk) til at Russland

fremdeles sliter med demokratiet, femten år etter Sovjetunionens

fall. Vil det ikke bli vanskelig også i Hviterussland?

– Det blir ikke demokrati over natten. Det jeg mener er at vi

er i gang med prosessen, men jeg er klar over at det er komplisert.

Vi har hovedsakelig to problemer på veien til seier. For

det første må vi vinne over den totale frykt skapt av myndighetene.

For det andre hersker det apati, og der har opposisjonen

også en del av skylden. I mange år klarte vi ikke å vise at

det finnes en alternativ styrke. Men det siste året har opposisjonen

klart å forene seg.

Aleksandr Milinkevitsj er i utgangspunktet selv ingen politiker.

Han har i mange år ledet menneskerettighetsorganisasjonen

Ratusha, men ble på en kongress i oktober 2005 valgt til

opposisjonskoalisjonens samlende leder.

– Derfor har han et høyt nivå av demokratisk kredibilitet, understreker

kollega Sannikov. – Han er nemlig ikke utnevnt til

leder, men ble valgt i hard konkurranse og med representanter

fra alle regioner tilstede.

Og den demokratiske koalisjonen er bred. Den består av

10 partier og flere hundre organisasjoner, inkludert sosialister,

kommunister, sosialdemokrater, konservative, kvinnegrupper

og miljøgrupper.

– En veldig vanlig reaksjon fra folk i Vesten er: "Hvordan i all

verden kan dere enes om et felles program?" Men det er jo

såre enkelt: vi vil ha demokrati! Og vi står sammen til vi får det.

Deretter vil koalisjonen løse seg opp og partiene vil igjen

konkurrere seg imellom. Men for tiden står vi samlet, sier

Milinkevitsj.

Den samlede koalisjonen klarte å skape forventning om forandring.

De fikk ikke tilgang til å spre informasjon gjennom tv

og radio, men samlet likevel tusenvis av mennesker til gateprotester

etter valget.

– Vi bestemte oss for en enkel strategi. Vi hadde totalt ti tusen

aktivister som vi brukte i en dør-til-dør kampanje, en veldig

effektiv metode der vi møtte menneskene ansikt til ansikt. Vi

reiste ut i regionene i et helt år og klarte å viderebringe håp

om at 1) vi er mange 2) vi ikke trenger å være redde og

3) ingen andre enn vi selv kan løste Hviterusslands problem.

På Milinkevitsj reiser i vestlige land får han av og til spørsmål

om hvorfor demonstrantene ikke bare stormet palasset?

– Av to grunner: for det første hadde vi ikke femti prosent av

stemmene, men tretti. Vi hadde ikke flertallets støtte, og selv

om Lukasjenko heller ikke hadde det, hadde vi ikke legitimitet

til å storme parlamentet. For det andre hadde vi forpliktet oss

på fredelige demonstrasjoner for å bekjempe folks frykt.

Dersom vi hadde stormet palasset hadde polititet grepet inn

og det hadde blitt mye blod.

Koalisjonen står fortsatt sammen og utarbeider nå en konkret

plan for halvannet år frem i tid. Målet er fortsatt å avsette regimet,

men først konsentrerer de seg om å bli større. I løpet av

valgbegivenhetene har de fått bred interesse fra organisasjoner,

internettfellesskap og ungdomsinitiativer utenfor som ikke vil

inn i de eksisterende partiene, men som gjerne vil kjempe for

frihet sammen med dem.

– Vi må åpne koalisjonen og utvide den til en bevegelse der alle

disse nye tiltakene kan ta del, sier lederen. Målet er å koordinere

alle initiativene og bli flere. Vi må igjen nå frem til folk, få

dem ut i gatene. Men massedemonstrasjonene har betydning

kun dersom den ene aksjonen samler flere enn den forrige, og

derfor trenger vi folk som kan gå fra dør til dør og mobilisere.

Det er viktig å holde aktivitetene oppe og spre informasjonen

bredt gjennom flygeblader, aviser og internett.

13


14

På møte med statsminister Stoltenberg ble Milinkievitsj

lovet fortsatt støtte i kampen for demokrati i Hviterussland.

Foto: Silja Nordahl

Fakta om

Hviterussland

Innbyggere: 9,5 millioner

Hovedstad: Minsk

Statsleder: Aleksandr Lukasjenko

Styresett: Diktatur

Hviterussland ble uavhengig i 1991 etter

Sovjetunionens fall. Lukasjenko kom til

makten i 1994 ved et demokratisk valg.

Allerede to år senere gav en tvilsom folkeavstemning

presidenten utvidet makt på

bekostning av parlamentet, og forlenget hans

periode med to år. I 2001 vant Lukasjenko

lederskapet for fem nye år i et presidentvalg

som vestlige observatører fordømte som

udemokratisk. Siden 1999 har flere ledende

opposisjonspolitikere ‘forsvunnet’ eller blitt

sendt i fengsel eller arbeidsleir. En journalist

som arbeidet med en serie samfunnskritiske

artikler ble myrdet i sitt hjem i 2004. En

ny folke avstemning i oktober 2004 fjernet

grensen på to perioder i presidentstolen,

og gav Lukasjenko en teoretisk mulighet til

å sitte på livsstid. Igjen kom rapporter om

utstrakt valgfusk fra vestlige observa tører.

Ved parlamentsvalget samme høst fikk

opposisjonspartiene ikke eneste sete. Den

ledende opposisjonspolitikeren Anatoly

Liabedska ble arrestert og banket opp etter

valget. I oktober 2005 samlet opposisjonen

krefter og valgte Helsingforskomiteens

mangeårige samarbeidspartner Aleksandr

Milinkevitsj til sin kandidat ved presidentvalget.

Han fikk 6% av stemmene ved valget

19. mars 2006, mens Lukasjenko fikk 83%.

Valg resultatet førte til masseprotester i

gatene i Minsk, som etter en uke ble voldelig

oppløst av politiet. 27. april ble Milinkevitsj

dømt til 15 dagers fengsel.

Helsingforskomiteen vil fortsatt støtte det

sivile samfunn i Hviterussland

I den nåværende situasjonen er det meget viktig å støtte det sivile

samfunn i Hviterussland. Selv om opposisjonsbevegelsen har klart å

samle seg og til en viss grad også kan sies å ha hatt suksess, er det

ikke gitt at enheten vil vare i uoverskuelig fremtid. Aktivistene, særlig

de unge, har et stort engasjement og er utålmodige etter å oppnå

klare resultater. På denne bakgrunn er det vesentlig å holde oppe et

visst aktivitetsnivå. Uten ressurser kan det være fare for at opposisjonen

går i oppløsning fordi det kan spre seg en oppfatning om at

lederskapet ikke har tilfredsstillende grad av måloppnåelse. Dersom

det skulle komme til et sammenbrudd i opposisjonen, vil dette kunne

sette demokratiseringsarbeidet sterkt tilbake.

– Selv om hviterusserne innser at de selv er de eneste som kan innføre

demokrati i sitt hjemland, trenger de støtte utenfra. Det er derfor de har

kommet til Norge. Statsminister Jens Stoltenberg kunngjorde på møtet

med Milinkevitsj, at Norge to dager tidligere sluttet seg til EUs innreiseforbud

mot 32 av de mest sentrale lederne i Hviterussland. Men hvordan

kan det hjelpe demokratibevegelsen at diktatorens medarbeidere ikke

får komme til Europa og Nord-Amerika?

– Det er en type moralsk påvirkning som kan føre til voksende protest

også blant de makthavende på toppen. Nylig kom for eksempel Statsminister

Gennadi Novitski ikke frem til sin elskede Castro i Cuba fordi

flyet hans måtte mellomlande i Canada og ble nektet landingstillatelse,

sier Milinkevitsj.

– Vi setter pris på støtten fra demokratiske land fortsetter han. Gjennom

disse møtene har vi sett hvor aktivt både parlamentarikere og statsministeren

støtter demokratibevelgelsen. Vi tok vår optimisme med oss

til Norge, og nå er lederne her også styrket med vår optimisme, sier en

godt fornøyd Milinkevitsj etter møtene.

Etter tre hektiske, men suksessrike dager i norsk offentlighet reiser han

hjem for å ta opp tråden som leder for de modige opposisjonelle i Hviterussland.

Han innrømmer at han også er redd, selv om han bestemmer

seg hver morgen for ikke å være det.

– Jeg tror jeg er bedre beskyttet enn mange andre nettopp på grunn av

disse møtene med EU, presidenter og statsministere. Men jeg vet også at

det hvilken som helst dag kan ta slutt. Myndighetene er i pine fordi de

vet at de aldri mer vil vinne et rettferdig valg i Hviterussland. Så også jeg

risikerer fengsel. Når jeg snakker med de unge i bevegelsen vår er de

engstelige og sier bestandig: "Du kan gjøre hva som helst, men forlat ikke

landet!" Nå er det akkurat det jeg har gjort, om enn bare for tre dager,

sier opposisjonslederen med et lite smil. – Men jeg har forsikret deres

statsminister om at jeg uansett hva som skjer aldri kommer til å søke

asyl i Norge!

Uken etter besøket i Norge ble Aleksandr Milinkevitsj arrestert

av sivilkledt politi da han satt i redaksjonen til en opposisjonell

avis for å la seg intervjue. Samme dag ble han og tre andre

opposisjonsledere dømt til 15 dagers fengsel. Milinkevitsj kommentar

til media var karakteristisk optimistisk:

– Utviklingen i Hviterussland kan ikke kalles annet enn politisk

paranoia. I dag er det åpenbart at regimet frykter oss, og det

er i ferd med å føre til diktaturets fall.


Andrej Sakharovs frihetspris

til Aliaksandr Bialiatski

Aliaksandr Bialiatski ble 14. februar tildelt Andrei

Sakharovs Frihetspris 2006 ved en seremoni i Det

norske Teatret.

Bialiatski er leder av Human Rights Center "Viasna" i Hviterussland

og fikk prisen for sitt engasjement for menneskerettigheter

og demokrati gjennom to tiår.

Sakharovprisen deles ut av Den norske Helsingforskomité til

personer som på grunn av demokratisk engasjement utsettes

for forfølgelse i sitt hjemland.

– Det er mange som fortjener en slik pris, men Ales Bialiatksi

fortjener den mer enn de fleste, sa styreleder Stein Ivar

Aarsæther ved prisoverrekkelsen.

Selv skulle Bialiatski helst sett at han slapp å vinne slike priser.

Han var stolt over anerkjennelsen og glad for at det internasjonale

samfunn vet å verdsette hviterussernes farlige kamp

for frihet og demokrati.

– Men på den annen side er det trist å få en slik pris. Den er et

bevis på hvor dypt bekymret det internasjonale samfunn er

over menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland. Prisen er

knyttet til situasjonen i landet vårt, og det hadde vært bedre

for Hviterussland om vi slapp å få slike priser, sa Aleksandr

Bialiatski i et intervju med Menneskerettighetsmagasinet.

På programmet sto flerkulturelle utfordringer, identitet og

menneskerettigheter. Drammens Tidende siterte niendeklassingene

Håkon Røsaker og Mina Mariell Waal som sa de

hadde opplevd en annerledes og spennende skoleuke. - Før

hadde jeg for eksempel en bestemt oppfatning av muslimer,

men etter å ha diskutert forskjellige ting med tyrkere, har jeg

fått et annet perspektiv, forteller Mina Mariell. - Vi har lært mye

om respekt, og kulturelle likheter og ulikheter, nikker Håkon.

(DT 29.04.2006)

Internasjonal uke er en videreføring av Bygg broer, ikke

murer - et samarbeidsprosjekt mellom Drammen kommune,

FN-sambandet og Helsingforskomiteen. Prosjektet har siden

1998 arrangert festivaler, konferanser, workshops og menneskerettighetsskoler

i Drammen og i Mostar i Bosnia-

Hercegovina. I tillegg til kommunen og organisasjonene,

medvirker kunstnere og aktører fra media, kulturliv, idrettslag,

barneteatergrupper, ungdomslag og næringsliv.

Prisvinneren deltok også på lysaksjonen Day of Solidarity with

Belarus foran Stortinget 16. mars. Der benyttet han anled ningen

til å takke for støtten:

– Det er stort å tenke på at i samme stund som mine venner

og kolleger tenner lys hjemme i Hviterussland for å hedre

ofrene for diktaturet, står jeg tusenvis av mil unna i Norge

sammen med mennesker som vil markere sin støtte til oss, sa

han.

Lysaksjonen var en solidaritetsdemonstrasjon for demokratiforkjempere

i Hviterussland, arrangert av norske ungdomsorganisasjoner.

Den startet først i Minsk 16. oktober 2005, og ble

i løpet av kort tid en internasjonal aksjon markert den 16. i

hver måned flere europeiske land.

Siste: Aliaksandr Bialiatski ble

14 juni i år også tildelt den

prestisjetunge svenske Per

Anger-prisen. Hans kollega

Tatsiana Revjaka, også fra

Viasna, fikk årets Anne Lindhstipendium.

Helsingforskomiteen organiserte fem dagers kurs i Drammen om:

Gobalt vennskap og forståelse

I alt 27 elever fra Tyrkia, Bosnia og Norge deltok på kurset på Victoria kulturhus, under den internasjonale

uken i Drammen 24-28. april.

Internasjonale gjester møter ordføreren i Drammen.

Øverst f.v: Amar og Minela fra Bosnia og Hercegovina sammen

med Drammens ordfører Tore Opdal Hansen og tyrkiske Øznur.

Nederst f.v. er Aisha og Beste, begge fra Tyrkia. Foto: Inger Gjønnes.

Foto: Levandehistoria.se

15


16

Befolkning og politikk

Innbyggerne i Sentral-Asia nedstammer fra

nomader som har levd under forskjellige herrefolk

helt fra Aleksander den store, via mongolene til de

sovjetiske kommunister. Sentral-Asia ble innlemmet

i Sovjetunionen i 1920-årene og var under kommunistisk

styre i nesten 70 år. Hver nasjon har sin

egen urbefolkning. De er hovedsaklig sunnimuslimer

og snakker et språk med røtter som

ligner det tyrkiske. Unntaket er Tadsjikene, hvis

språk ligner det iranske farsi. Under det sovjetiske

styret, kom urbefolkningen etter hvert i mindretall

ettersom russere, ukrainere og tyskere innvandret.

Mange av disse har nå reist tilbake til sine

opprinnelsesland.

Den norske Helsingfors komi

Av Lillian Hjorth

Sentral-Asia har vært et satsningsområde for Helsingforskomiteen

siden slutten av 1990-tallet. Gjennom mange besøk i regionen har

komiteens representanter etablert et godt kontaktnett og identifisert

organisasjoner og prosjekter som etter hvert også har fått faglig og

finansiell støtte. Parallelt med den økende aktiviteten, begynte idéen

om en eget kontor i området å utvikle seg. I begynnelsen av juni kom

gladnyheten fra Utenriksdepartementet: Norske myndigheter vil gjerne

støtte et Helsingforskomitékontor i Bishkek, hovedstaden i Kirgisistan.

De sentral-asiatiske landene Usbekistan, Kasakstan, Kirgisistan, Tadjikistan og

Turkmenistan danner det geografisk veiskillet mellom Kina, Russland og Europa. Den

politiske og menneskerettslige utvikling i regionen har fått stadig større internasjonal

betydning etter Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen. Siden

republikkene fikk sin uavhengighet i 1991, har de strevd med å bygge opp egne politiske

strukturer. Landene er fremdeles i stor grad preget av sin autoritære arv og

mangel på demokratiske tradisjoner.

Rådgiver Berit Lindeman, du har arbeidet for opprettelsen av kontoret i Sentral-Asia.

Kan du i korte trekk forklare bakgrunnen for ideen?

Det skjer omfattende brudd på menneskerettighetene i Sentral-Asia. Helsingforskomiteen

har arbeidet i området i lang tid. Vi overvåker og rapporterer om

menneske rettighetssituasjonen, vi yter bistand til uavhengige organisasjoner og støtter

prosjekter i alle republikkene unntatt i Turkmenistan. Eksempler på arbeid som

får vår støtte er rettshjelp, kvinneprosjekter samt undervisningstiltak. Boken "Menneskerettigheter

– en innføring" ble for eksempel utgitt på usbekisk tidligere i år.

Siden behovet for støtte er stort, har vi besluttet å øke engasjementet og følge utviklingen

tettere fremover.

Sentral-Asia har variert natur. Store fjell finnes i sør og øst og dominerer Kirgisistan og Tadsjikistan. Kasakstans stepper

og vide gressletter strekker seg nordover mot Sibir, og går i sør over i ørkenlandskapet som dekker 80 prosent av

Turkmenistan. Sentral-Asia har hete somre og kalde vintre, og er fjernt, ugjestmildt og sparsomt befolket.


åpner kontor i Kirgisistan

Helsingforskomiteens Gunnar M. Karlsen og Berit Lindeman besøker et tradisjonelt usbekisk hus.

Ideen om et eget kontor har utviklet seg gradvis. Den svenske Helsingforskomiteen

har i mange år hatt egne kontorer på Balkan, og nå ønsker de å åpne ett i Baku,

hovedstaden i Aserbajdsjan. Så kanskje har vi blitt litt inspirert av dem. Det har vært

en lang intern prosess, men nå er vi endelig i havn! Det er enestående muligheter

knyttet til det å ha en person på stedet. Selv om kontoret blir i Bishkek, er det ikke

bare Kirgisistan som skal dekkes, men alle landene. Sentral-Asia ligger langt borte

og området er enormt stort. Kirgisistan, landet lengst mot øst, grenser til Kina, Iran

og Afghanistan. Det er langt å reise dit fra Oslo, og det er langt å reise mellom

landene når man først har kommet frem. I praksis tar det som regel to døgn før vi

kan starte våre første møter. Med en stedlig representant kan vi holde oss kontinuerlig

opp datert og følge prosjektene nærmere.

Hvorfor valgte komiteen å opprette et eget kontor, hadde det ikke vært bedre å bruke de

lokale Helsingforskomiteene? Og hvorfor i Kirgisistan og ikke i ett av de andre landene?

Vi vurderte også Kasakstan og Tadsjikistan. Alle tre land hadde vært mulig. Vi falt

ned på Kirgisistan først og fremst på grunn av sikkerheten. Der har den demokratiske

utviklingen kommet lengst, der er det tryggest og der er det et godt utviklet

kommunikasjonsnett. Videre ligger Bishkek sentralt til i regionen og det finnes en

stor internasjonal tilstedeværelse.

Når det gjelder de lokale søsterkomiteene i området har vi et godt samarbeid med

dem, men vi har erfart at de ikke alltid det samme fokus som oss. Dessuten trenger

vi etter hvert som vår aktivitet øker, mer regelmessig rapportering og oppfølging av

egne prosjekter.

Det er spennende at norske myndigheter støtter dette.

Ja det er klart! Norske myndigheter er opptatt av den politiske utviklingen i Sentral-

Asia, men har selv ingen representasjon. Utenriksdepartementet sliter derfor med

de samme problemene som oss når det gjelder å opprettholde fokus og kontakt.

Departementet ser nok også egne fordeler ved at Helsingforskomiteen blir en

lyttepost og et sted de kan oppsøke for informasjon og kontakt med relevante aktører.

Vi gleder oss til å komme i gang. Det viktigste er selvfølgelig at vi nå får mulighet

til å gjøre mye mer.

Tadsjikistan

President Rakhmonov har stabilisert landet etter en

blodig borgerkrig fra 1992-97 og synes å sitte trygt.

Han har likevel ikke fått bukt med nettverkene av

kriminelle, politikere og politi som organiserer

narkotikasmugling fra Afghanistan til Russland og

Europa. Gunnloven proklamerer at Tadsjikistan er et

demokrati, men regimet tar jevnlig i bruk udemokratiske

metoder for å sikre sin stilling, de hindrer

uavhengig media og opposisjonens aktiviteter. Sentrale

figurer i media og opposisjonenen sitter i fengsel.

Turkmenistan

Landet er et av verdens mest restriktive og undertrykkende

regimer. Det finnes ingen ytringsfrihet, alle

massemedier er under regjeringens kontroll, det

finnes ingen tillatt politisk opposisjon, og heller ingen

registrerte menneskerettighetsorganisasjoner. Bare

russisk ortodoks kristendom og sunni islam har

offentlig, lovlig status.

Kasakstan

Etniske motsetninger og diskriminering av ikkekasakker

har preget overgangen til selvstendighet.

Det har vært omfattende utvandring av etniske

r ussere og tyskere. Ustrakt bruk av tortur, umenneskelige

forhold i de overbefolkede fengslene,

korrupsjon og begrensninger av ytringsfriheten er

andre viktige problemer

Kirgisistan

Kirgisistan er mer demokratisk enn de andre statene

i regionen, men har likevel hatt problemer som

medierestriksjoner, manglende uavhengighet for

rettsvesenet og utstrakt bruk av tortur. Landet har

mange ikke-statlige organisasjoner, men deres virksomhet

har møtt motstand i regimet. I kampen mot

islamittisk ekstremisme har myndighetene begått

omfattende brudd på menneskerettighetene, blant

annet ved å fengsle hundrevis av personer kun på

basis av etnisk og religiøs tilhørighet. Askar Akayev

gikk av etter massedemonstrasjoner i mars 2005, og

Kurmanbek Bakiev tok over som statsoverhode.

Usbekistan

Menneskerettighetssituasjonen forverret seg etter

bombeeksplosjoner i Tashkent i 1999. Internasjonale

organisasjoner har gjentatte ganger søkt myndighetene

om å besøke fengslede uten hell. Politi og

sikkerhetsstyrker har angrepet den politiske opposisjonen

og uavhengige religiøse organisasjoner. Tortur

er utbredt. Religions-, ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfriheten

er sterkt begrenset. Streng lovgivning

har ført til at mange ikke-statlige organisasjoner

ikke kan registrere seg og få offisiell status.

Loven om religionsfrihet forbyr en rekke religiøse

aktiviteter og er blitt brukt mot kristne menigheter

samt personer mistenkt for å tilhøre islamske

wahabbitiske grupper eller Hizp ut-Tahir. Dette har

ført til demonstrasjoner og blodige represalier fra

myndighetene - som massakren i Andijan i mai 2005.

17


18

Ett år etter massakren i

Andijan – nytt krav om granskning

Av Berit Lindeman og Gunnar M. Karlsen

En ung mann sørger over bror som ble drept

under massakren i Andijan. Foto: Yola Monakhov/

Human Rights Watch.

Etter å ha fengslet eller jaget i landflyktighet politisk opposisjon,

forfulgt uavhengige muslimer og innført total kontroll med

media, har regimet de siste årene intensivert angrepene på et

gryende sivilt samfunn. Med massakren i Andijan tok undertrykkelsen

en ny form. Hittil hadde fengslinger, tortur, noen

ganger med døden til følge, og offentlig selvkritikk vært de

viktigste virkemidlene for å holde befolkningen i sjakk.

I Andijan viste regimet at det ikke viker tilbake for å drepe sivile

i stort antall. I en omfattende demonstrasjon på Babour- plassen

midt i byen krevde innbyggerne bedre økonomiske og sosiale

forhold og slutt på forfølgelsen av lokale forretningsmenn som

hadde skapt nye arbeidsplasser. En bevæpnet gruppe hadde

angrepet politistasjonen tidlig på morgenen den 13. mai og frigjort

de innsatte i byens fengsel. Men demonstrasjonen som

endte i et blodbad var fredelig. Massakren må betegnes som en

forbrytelse mot menneskeheten.

13. mai 2005 ble hundrevis av sivile drept i en regelrett massakre i Andijan, en

mellomstor by øst i den tidligere sovjetrepublikken Usbekistan. Etter uavhengigheten

i 1991 har menneskerettighetssituasjonen gått fra vondt til

verre under president Islam Karimovs brutale styre. Det er på tide med en

mer resolutt holdning fra det internasjonale samfunns side.

Opptakten til protestene i Andijan var straffesaker mot 23

populære lokale forretningsmenn som ble arrestert sommeren

2004 og siktet for "religiøs ekstremisme, fundamentalisme og

separatisme". Foretningsmennenes suksess ble trolig ansett

som en trussel mot myndighetens innflytelse i regionen. De var

populære arbeidsgivere og engasjerte seg også i sosialt arbeid

og veldedighet.

Rettssaken startet 10. februar 2005 og varte i tre måneder.

Hver dag samlet venner, slektninger og ansatte seg utenfor

rettslokalene. Dommene mot de tiltalte skulle forkynnes den

10. mai, men ble utsatt da myndighetene så folkemengden på

flere tusen som hadde samlet seg foran rettslokalet. Den 11. og

12. mai ble flere av slektningene til de tiltalte arrestert av

sikkerhetstjenesten.

I morgentimene den 13. mai 2005 stormet uidentifiserte

personer Andijan fengsel og løslot flere hundre innsatte, blant

dem foretningsmennene og deres slektninger. Tre fengselsbetjenter

mistet livet under operasjonen. På ett tidspunkt var

også regionaladministrasjonen, Hakimat, okkupert av demonstranter.

Mange av de løslatte fortsatte til Babour-torget, og til

tross for spredte angrep fra sikkerhetstjenesten samlet tusenvis

av demonstranter seg der i løpet av dagen. Mange kom for å

protestere mot behandlingen av foretningsmennene og de

dårlige sosiale vilkårene i regionen. Ryktene gikk om at president

Karimov var på vei for å høre på klagene deres.

Karimov kom ikke. Like etter klokken 17.00 angrep sikkerhetsstyrker

torget fra flere kanter og skjøt vilkårlig inn i folkemengden.

Kvinner, menn og barn flyktet i panikk mens skuddene

fortsatte. De flyktende ble møtt med nye skuddsalver gjennom

byen. Over tusen personer fortsatte flukten i ti timer, inntil de

nådde grensen til Kirgisistan. Også der ble de møtt av tanks og

automatgevær, og flere mistet livet.

Om lag fem hundre personer klarte å komme seg til Kirgisistan,

hvor Helsingforskomiteen besøkte dem i en FN-kontrollert


flyktningleir noen uker senere. Vi møtte vanlige mennesker

som plutselig måtte forlate alt, noen også sine små barn, for å

redde livet.

Ifølge myndighetene døde 187 terrorister. På en pressekonferanse

17. mai 2005 forsikret president Karimov at “ingen sivile

ble drept". Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa

(OSSE) har derimot slått fast at minst tre til fem hundre døde,

de fleste av dem ubevæpnede sivile, noen barn. Andre mener at

tallene er betydelig høyere.

Usbekiske myndigheter har nektet å gi adgang til internasjonal

gransking av hendelsene, til tross for at de er blitt sterkt oppfordret

til det av FN, EU, USA og en rekke enkeltstater og

o rganisasjoner. I stedet har de gjennomført “liksom-rettssaker"

mot hundrevis av personer tiltalt for opprør og ekstremisme,

og intensivert forfølgelsen av uavhengige aktivister og journalister.

I tiden etter massakren har regimet forfulgt, fengslet og trakassert

personer som har fremført en annen versjon av massakren

enn myndighetenes, nemlig at de utelukkende aksjonerte mot

islamske ekstremister.

En del av bakgrunnen for den intensiverte kampen mot det

sivile samfunn, er president Karimovs frykt for at innbyggernes

protester kan utvikle seg til å bli en trussel mot regimet slik

det skjedde i de såkalte "fargerevolusjonene" i Georgia, Ukraina

Alle bildene viser flyktninger fra Andijan i flyktningleir

i Kirgisistan. 439 av dem ble i slutten av juni

2005 evakuert til Romania. UNHCR fryktet at de

ikke var trygge i Usbekistan eller Kirgisistan.

Foto: Berit Lindeman.

og Kirgisistan. Uavhengige miljøer, enten

de er politiske, religiøse eller menneskerettslige,

fremstår som en opplagt trussel

for et regime som totalt mangler demokratisk

legitimitet. Også uavhengige økonomiske

aktører rammes, slik det kom til

syne forut for tragedien i Andijan.

Det internasjonale samfunn må ikke

glemme overgrepene i Andijan. Norske

myndigheter må ta initiativ til nye krav

om granskning og bidra til et sterkt internasjonalt

press på Karimov-regimet.

Et regime som står bak slike overgrep

kan ikke få være i fred.

19


[Kronikken:]

20

Serbia går gjennom enda et vanskelig år. Montenegro ble uavhengig i mai da befolkningen i en folkeavstemning

bestemte å løsrive seg fra den serbiske staten. Bosnia-Hercegovina har anklaget Serbia for aggresjon og

folkemord ved Den internasjonale domstolen i Haag, og det internasjonale samfunn har økt presset for å

utlevere krigsforbrytere som den ettersøkte Ratko Mladic. En annen utfordring som landet har "satt på

vent", er å ta et endelig oppgjør med det nasjonalistiske prosjektet som fikk landet til å gå til krig mot nabolandene

på 1990-tallet. Landet har med andre ord mye å gjøre hvis det skal klare å bygge opp igjen tillit,

forsone seg med sine naboer og integreres i Europa. Men en av de viktigste utfordringene som skal avklares

i år, er Kosovos status. Skal området fortsatt være en serbisk provins, eller skal Kosovo, i likhet med Montenegro,

få sin selvstendighet?

Tilbake til Kosovo

Av Enver Djuliman. Foto: Silja Nordahl.

Samfunnet i Kosovo er fortsatt

dypt splittet etter etniske skillelinjer.

Selv ikke det internasjonale

nærværet siden 1999 har klart å

samle befolkningen under felles

demokratiske institusjoner. Etter

snart sju år med status quo har det

internasjonale samfunn innsett at

Fra Mitrovica – en by som er delt tiden er inne til å få partene til

mellom albanere i sør og serbere i forhandlingsbordet. Den 20. fe-

nord.

bruar i år startet kosovo serberne,

representert ved myndighetene i

Serbia, og kosovoalbanerne, forhandlinger i Wien om provinsens

endelige status. Samtalene skal avsluttes innen årets utgang

og forhåpentligvis lede frem til en varig løsning. Forhandlingene

skal foregå i tre faser som skal avklare disse utfordringene: 1)

Desentralisering 2) Demokratisering og menneskerettigheter

og 3) Politisk status.

Det første punktet om desentralisering har som mål å gi økt

selvstyre til kommunene, spesielt med tanke på å bedre minoritetenes

situasjon. Dette er en forutsetning som må være avklart

før partene starter forhandlingene om Kosovos politiske

status. Partene er i prinsippet enige om behovet for

desentralisering, men må bli enige om etablering av nye kommuner

i områder der serbere er i flertall. Kosovoalbanerne har

foreslått tre nye serbiske kommuner, mens serberne krever 14,

i tillegg til utvidelsen av de fem som allerede eksisterer.

Serberne ønsker en horisontal forbindelse mellom de serbiske

kommunene, og en vertikal forbindelse mellom kommunene og

de sentrale myndigheter i Beograd. Kommunespørsmålet er

vanskelig, og albanerne frykter at det kan bli starten på etableringen

av en ny serbisk entitet i Kosovo. En slik entitet vil, dersom

et samarbeid med myndighetene i Beograd formaliseres,

kunne sikre serbisk kontroll over deler av Kosovo.

Demokratisering og menneskerettigheter er neste fase i forhandlingene.

Spesielt viktig er de kulturelle rettigheter og vern

av kulturarv som klostre og kirker fra middelalderen. Serberne

er bekymret for at flere av disse minnesmerkene i Kosovo kan

bli ødelagt.

Kosovos politiske status er det siste og vanskeligste forhandlingsspørsmålet.

Myndighetene i Serbia har foreslått utstrakt

selvstyre til provinsen, noe som avvises av kosovoalbanerne

som på sin side viser til de negative erfaringer denne løsningen

tidligere har medført. De står fast på sitt krav om en ubetinget

(helst) selvstendighet.

Formelt er Kosovo fortsatt en del av Serbia, men området har,

i henhold til FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1244, vært administrert

av FN (UNMIK) siden sommeren 1999. Resolusjonen

gjelder fortsatt og Sikkerhetsrådet skal formelt godkjenne

resultatet av forhandlingene. Det internasjonale samfunn har

sagt klart i fra at en deling av Kosovo, eller at provinsen skal slå

seg sammen med andre stater, for eksempel Albania, er uakseptabelt.

En slik løsning kan innebære en farlig presedens både

for det tidligere Jugoslavia, men også andre konfliktområder.

Forhandlingspartene i Wien, som i stor grad er mennesker som

selv var en del av konflikten på 1990-tallet, vet av erfaring at

det internasjonale samfunn har det siste ordet. Dette har

implikasjoner for forhandlingsprosessen ved at partene

istedenfor å etablere en reell dialog med hverandre, heller

kommuniserer til de internasjonale aktørene. Et annet problem

er at samtalene nettopp skjer mellom etniske grupper, – i realiteten

albanske og serbiske politiske oligarkier. Her gjentas

praksisen fra Bosnia-Hercegovina der mennesker blir kategorisert

etter etnisitet. De etniske eliter får makt, mens reell


demokratisering forhindres. Man kan dermed si at den historiske

kommunistiske kollektivismen nå er erstattet av en etnisk

kollektivisme. Tankegangen er imidlertid den samme: kollektivet

er viktigere enn individet, - enkeltmennesket har ikke verdi i

seg selv. Menneskerettigheter i Kosovo i dag betyr, etter denne

logikken, albaneres og serberes rettigheter. Også fordi de

politiske partiene er etnisk baserte, er faren reell for at den

endelige løsning i Kosovo blir en "etnisk" løsning.

Det internasjonale samfunn synes å foretrekke en slags

"betinget uavhengighet" for Kosovo. Dette innebærer at full

uavhengighet ikke kan innfris før det utvikles minstestandarder

når det gjelder demokrati og menneskerettigheter, med særlig

vekt på beskyttelse av minoritetene. En type betinget uavhengighet

synes å være en realistisk løsning. Det vil være vanskelig

å få kosovoalbanere til å akseptere en løsning innenfor Serbia,

når til og med statens "lillebror" Montenegro nå har fått sin

selvstendighet. Når et kvalifisert flertall på 55 % var nok til å

sikre uavhengighet der, blir det vanskelig å ignorere viljen til

90 % av befolkningen i Kosovo.

For Serbia blir det utfordrende å takle et eventuelt tap av

Kosovo i tillegg til det allerede tapte Montenegro. Sannsynligvis

vil traumene som eksisterer i det serbiske samfunnet etter

krigene på 1990-tallet forsterkes. På denne bakgrunn er det

viktig at forhandlingsprosessen foregår på en måte som gjør at

staten ikke opplever å bli "påtvunget" en løsning. På den annen

siden mener mange, deriblant også en del serbere, at Kosovo

er en belastning og at det er på tide at Serbia "befries" fra den

problematiske provinsen for å kunne konsentrere seg om sin

egen utvikling og integreringen i EU.

Selv om "skilsmissene" mellom landene

på Balkan er en motsatt trend av det

som ellers foregår i Europa, betyr ikke

utviklingen nødvendigvis mindre samarbeid.

Snarere tvert i mot vil mange si, kan

partene som uavhengige aktører, samarbeide

bedre. Kroatia, Bosnia-Hercegovina,

Serbia, Kosovo, Makedonia og Montenegro

kan uansett ikke overleve hver for

seg. Uten et tett samkvem og en modus

vivendi kan de tidligere jugoslaviske republikkene

ikke løse de inter-etniske konflikter

som fremdeles eksisterer, eller

unngå fremtidig uro. Samarbeid er en

forutsetning for at hele regionen kan integreres

i EU. Dette er imidlertid en

prosess som vil ta mange år fordi landene

i dag har en lang vei å gå før de oppfyller

EUs standarder. En tilpasning vil kreve

hardt arbeid, store ressurser samt støtte

fra internasjonale aktører.

Det viktigste utfordringen til det internasjonale

samfunn er å bidra til at de nasjonalistiske

oligarkiene ikke lenger holdes

ved makten. Målet i Kosovo - uansett

status - må være et fungerende multietnisk

samfunn. For at flerkulturell forståelse

skal kunne utvikle seg, må det skje

en mental "dekoding" og utvikling av en

felles bevissthet om Kosovos identitet,

tradisjon og kultur.

Et fritt og uavhengig Montenegro

Montenegro er den delrepublikken i det tidligere Jugoslavia

som lengst har opprettholdt sine føderale relasjoner med

Serbia, men den 23.mai i år stemte befolkningen for uavhengighet

og suverenitet. Folkeavstemningen førte til at

JA-siden vant med 55,5%, mens NEI-siden fikk 44,5% av

stemmene. Forhåndsundersøkelser hadde vist at det var et

meget "close race" mellom partene, så det var knyttet stor

spenning til gjennomføringen og utfallet. En del fryktet

opptøyer, noe som heldigvis skulle vise seg å ikke stemme,

selv om stemningen enkelte steder hadde vært spent.

Den norske og den montenegrinske Helsingfors komité

observerte stemmegivningen i byene Budva, Cetinje, Niksic

og hovedstaden Podgorica. – Vi observerte ingen uregelmessigheter

eller tegn til fusk. Hele prosessen gir inntrykk

av å ha gått rolig og legitimt for seg, kommenterte rådgiver

Ole B. Lilleås fra den norske komiteen. – Den tekniske

gjennomføringen av stemmegivningen var også tillitsvekkende.

Både "Ja"-siden og "Nei"-siden var likt representert

i alle deler av administrasjonen av avstemningen, og samarbeidet

fungerte godt med noen få unntak. Positivt var

det også at valgdeltakelsen var på hele 86,5%.

Faktasøkende

reise til Kosovo

Tre representanter fra

Den norske Helsingforskomiteen

reiste i juni til

Kosovo sammen med

representanter fra Den

internasjonale Helsingforsføderasjonen

og flere

av søster komi teene på

Balkan. Formålet var å

innhente informasjon om

den menneskerettslige

situasjonen med særlig

fokus på minoritetene.

Les mer på www.nhc.no.

21


22

Enda mer opplæring i

menneskerettigheter på Vest-Balkan

Helsingforskomiteens største prosjekt "Menneskerettighetsskoler på Vest-Balkan" fortsetter i samme gode

spor og utvides hvert år. Det som startet i 1998 med én ni-dagers menneskerettighetsskole for ungdommer

i Montenegro er i dag blitt til et program som årlig organiserer et tredvetalls slike skoler over hele Vest-

Balkan og som også har ført til etablering av ni ungdomsgrupper som gjennomfører egne prosjekter i lokalmiljøene.

Det siste året er 20 prosjekter realisert og de varierer fra demonstrasjoner og kampanjer til

undervisning, besøk til skoler og en rekke andre aktiviteter. I sommer vil også programmets nye nettside

lanseres. Der kan ungdommene få informasjon om aktiviteter og ikke minst kommunisere med hverandre.

Ikke noe å si verken på veksten eller innsatsen!

Ny rapport

Retrospective Evaluation Report:

"Graduates of Human Rights

School in the Western Balkans"

Rapporten undersøker hva ungdom som

har deltatt på menneskerettighetsskole

gjør i ettertid, hvilke aktiviteter de er

engasjert i, hvordan de vurderer opplevelsen

og i hvilken grad de bruker og

har nytte av menneskerettighetsskoleerfaringen.

Det ble etablert kontakt med

et utvalg på 234 ungdommer (av de totalt

1000 som på det tidspunktet undersøkelsen

startet hadde gjennomgått

s koler). Tids perioden bakover i tid fra de

unge hadde fullført skolen, varierte fra

6 måneder til 5 år.

Konklusjon

"Analysen av evalueringsskjemaene indikerer

at menneskerettighetsskolen oppnådde sitt

mål, både de kortsiktige og langsiktige: tilegnelse

av kunnskap, ut vikling av nye ferdigheter,

metoder og øvelser og etablering og

spredning av et synlig sosialt nettverk. 1

Skolen representerte også et nytt initiativ for

å engasjere seg i menneskerettighetsarbeid

og det sivile samfunn. Disse funnene ble

bekreftet av at en stor prosentandel av de

innkomne svarene bekreftet at de unge

hadde varierende engasjement i NGOarbeid

(frivillig, full-tid, sporadisk).

1) Hele 95,7% svarte ja på spørsmålet om de fremdeles

hadde kontakt med andre fra menneskerettighetsskolen.

Red.anm.

Aktiviteter fra juni 2005 til juni 2006

25 nasjonale menneskerettighetsskoler

3 regionale menneskerettighetsskoler

20 ungdomsprosjekter

Distribuering av filmen "Må vi arve hatet" (en dokumentar om ungdommer på

menneskerettighetsskole i Serbia) i 1000 eksemplarer på Vest-Balkan og internasjonalt

500 eksemplarer av lydboken "Menneskerettigheter en innføring" (på bosniskserbisk-kroatisk)

2 tre-dagers seminarer for lærere

Etablering av internettsiden www.humanrightschools.org

Oversettelse og tilpasning av Den norske Helsingforskomiteens og Aktive Fredsreisers

"Menneskerettighetskurs" på internett

Evalueringsrapportene: “Graduates of Human Rights School in the Western

Balkans" og “Human Rights Schools for Youth in the West Balkans, Report"

Organisering

Prosjektleder i Norge: Enver Djuliman

Regional skolekoordinator: Nebosja Tasic (Den serbiske Helsingforskomité)

Regional ungdomsgruppeleder: Mirza Djelmo

Webredaktør: Ivan Kuzmanovic

Menneskerettighetskolen er et nidagers kurs i flerkulturell forståelse,

menneskerettigheter og konflikthåndtering. Skolen foregår på

et eget kurssted der rundt 20 ungdommer mellom 16 og 20 år både

bor og lærer sammen. Ungdommene har ulik etnisk og religiøs bakgrunn.

Siden 1998 er det organisert rundt 100 slike skoler på Vest-

Balkan.


- I thought I would not change

(and I was wrong)

Serbisk jente etter deltakelse på menneskerettighetsskole

Av Nebojsa Tasic

Nebojsa Tasic er regional skolekoordinator for

Men neske rettighetsskolene på Balkan og har

evaluert skolene i Serbia i sin hovedoppgave på

det filo sofiske fakultetet i Sarajevo (2005). Han

har undersøkt holdningsendring hos 197

deltakere og brukt både kvalitativt og kvantitativt

materiale. Nedenfor presen teres et utdrag

av hans konklusjoner. Oversatt fra engelsk av

Lillian Hjorth.

– Gjennom menneskerettighetsskolene har vi fått mye kunnskap

om hvordan de unge tenker i Serbia i dag. Vi har innsett

at situasjonen er alarmerende. De unge har gjennom skole,

familie- og hverdagsliv, blitt påvirket og fått unyansert kunnskap

full av stereotypier om den nære fortiden. De bruker

eksempelvis myter som argumentasjon for standpunkter.

Deres kritiske sans synes ikke å være særlig utviklet, de har

svake moralske prin sipper og synes å mangle vilje til å skaffe

seg kunnskap og lære mer. De har fordommer overfor "de

andre" og det som er "anner ledes".

– Forklaringen ligger i oppveksten. De er født mens staten

var i oppløsning, under krig og nasjonalistisk paranoia. Lidelse,

ødeleggelse, verditap og armod har påvirket familier, foreldre

og lærere. De vokste opp i et tiår der det å håndtere eksistensielle

problemer ble viktigere enn kunnskap og det å lære

barn og unge om moralske verdier. (…) Med begrensede

muligheter til å reise og til å bli kjent med andre mennesker,

kulturer og nasjonale og religiøse identiteter, har de fått et

snevert bilde av verden. Bildet reflekterer en ignoranse preget

av stereotypier og frykt, fornektelse og opposisjon til mangfold,

og en nesten underdanig hengivelse til myter.

– Alle ungdommene, uten unntak, var enige om at menneskerettighetsskolen

var nyttig. De knyttet nære kontakter med

lærerne, og det at de fikk uttrykke sine standpunkter så klart

og tydelig, var en positiv overraskelse for dem. Noen ganger

kritiserte de lærerne for å "tvinge på dem oppfatninger".

De aksepterte imidlertid det faktum at standpunktene de

selv velger, bare kan være et resultat en avveining i forhold til

andres standpunkter. Ungdommene uttrykte stor tilfredshet

med foredragene. De mest spennende viste seg å være de

med ny informasjon og klart uttrykte stereotypier – foredrag

som resulterte i høylytte diskusjoner. Temaene for disse lovpriste

forelesninger var krigsforbrytelser, oppløsningen av

Jugoslavia, væpnede konflikter, Den internasjonale straffedomstolen

for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og historiske emner.

Majoriteten av de unge innrømmet å ha skiftet standpunkter

og redusert sine stereotypier, etter til slutt å erkjent å ha

hatt slike. De ønsket også å videreformidle kunnskapen til

andre, gjerne så raskt som mulig. Bare ved at et stort antall

unge fikk delta i lignende type opplæring, kunne samfunnet

endres, mente de.

– Ungdommene ble bevisstgjort på dybden av problemene.

De ble klar over hvor viktig det er å ta et oppgjør med fortiden

for å skape et bedre fremtidig samfunn, også for dem

selv. De forsto at de selv også burde delta i disse prosessene

og bidra til nødvendige endringer. (…) Til slutt understreket

de den uvurderlige erfaringen det hadde vært å tilbringe tid

med mennesker fra forskjellige miljøer, kulturer, nasjonaliteter

og tro.

– Vi kan trekke en generell konklusjon at menneskerettighetskolene

har bidratt til endring både når det gjelder kunnskap

og holdninger. På bakgrunn av skolens særlig alvorlige temaer,

kan det konkluderes at resultatene er ekstraordinære. I lys

av den nåværende sosiale atmosfære og situasjon, samt omfanget

av og styrken i de eksisterende stereotypier som vi

"angriper", er bare ideen i seg selv om å sette i gang slik

skoler meget ambisiøs. (…) Bare ved å fordrive inngrodde

fordommer, kan vi oppnå det magiske, å nå de unges innerste

tanker og – forandre dem.

23


24

Lamija fra Helsingforsføderasjonen

hospiterer i den norske komiteen

Av Lillian Hjorth

– IHF er et samlende organ for de i alt 45 nasjonale Helsingforskomiteene

som finnes i OSSE-området (Europa, Sentral-

Asia og Nord-Amerika red.anm) forklarer hun. – Vi prøver å

holde tett kontakt med hver og en av komiteene; vi følger den

politiske utviklingen i landene og har oversikt over de viktigste

menneskerettslige utfordringene. En sentral oppgave er også å

drive internasjonalt lobbyarbeid. Fordi mange av de nasjonale

komiteene er små og ikke har egen kontakt med FN, OSSE

eller de andre store internasjonale organisasjonene, blir vi en

kanal som sørger for å videreformidle informasjon (IHF har

konsultativ status i FN. Red.anm). En annen funksjon er selvfølgelig

å sørge for at komiteene blir bedre kjent med hverandre

og styrke samarbeidet og samhørigheten.

Lamija forteller at føderasjonens ulike medarbeidere har et

ansvar for særlige geografiske områder og å holde kontakt

med Helsingforskomiteene der. Selv har hun ansvar for Balkan

og Georgia.

– I tillegg arbeider jeg med å organisere seminarer og koordinerer

føderasjonens deltakelse på store konferanser som for

eksempel OSSEs implementeringsmøte i Warsawa (et årlig

møte med flere hundre representanter fra OSSEs 55 medlemsland

red.anm).

– Jeg har selv vært tilstede i Warsawa, bryter jeg inn, – hva er

ditt inntrykk, klarer vi å påvirke landene til å øke respekten for

menneskerettighetene, hjelper arbeidet vårt? – Noen ganger,

innrømmer hun, – kan jeg bli ganske fortvilet. Når det blir lest

opp hundrevis av "statements" i plenum, både på vegne av oss

uavhengige organisasjoner og statene, tenker jeg: Er det noen

vits? Hører de i det hele tatt på det vi sier? Hun fortsetter.

– Enkelte konflikter er også så utrolig vanskelige og fastlåste.

I mai måned hospiterte Lamija Muzurovic fra Den internasjonale

Helsingforsføderasjonen (IHF) hos Den norske Helsingforskomité.

Lamija er opprinnelig fra Kroatia, men har bodd og arbeidet i

Østerrike siden 2000 som en av ni medarbeidere i IHF. Hun har universitetsbakgrunn

og mange års erfaring som journalist. Hun er

språkmektig og har nå også lært seg norsk. Lamijas opphold i Norge

er den første av flere utvekslinger som er planlagt mellom Helsingforskomiteen

og føderasjonen. MR-magasinet benyttet anledningen

til å samtale med Lamija om arbeidet i IHFs sekretariat.

Som for eksempel krigen i Tsjetsjenia. Hvordan kan vi sloss

mot en så stor stat som Russland?

Men hun korrigerer seg selv i neste øyeblikk. – De mange små

skrittene er imidlertid viktige. Jeg har erfart at mennesker som

er fengslet uten grunn, og som vi har skrevet om i rapportene,

senere er sluppet fri. Det er helt sikkert at enkeltindivider er

reddet på grunn av vår informasjon.

– Og så er det viktig at selv om ikke Russland og andre stater

som utøver grove brudd på menneskerettighetene lytter til

kritikken, er det alltid andre land som gjør det. For statene

samarbeider. Og når land som er genuint opptatt av å bedre

situasjonen får informasjon, kan de prøve, hver på sin måte, å

påvirke og presse til positiv endring i sin kontakt med land som

er ansvarlige for overgrep. Til slutt er det enda et viktig poeng;

og det er at ingen kan si at de ikke visste. Når vi har lagt frem

rapporter og dokumentasjon kan ingen etterpå si at de ikke

hadde kunnskap.

– I Norge har du besøkt Oslo fengsel, og du skal også besøke

flyktningmottaket på Trandum. Hvorfor har du valgt å besøke disse

institusjonene?

– Jeg har arbeidet med fengselsproblematikk i et par år og

kjenner forholdene i flere land. Da synes jeg det var spennende

å se hvordan det står til på dette område i et rikt land som

Norge.

Lamija har deltatt som føderasjonens representant i et to-årig

fengselsprosjekt sammen med representanter for Helsingforskomiteene

i Bulgaria, Ungarn, Russland, Polen, Serbia og Hellas.

– Jeg deltok på fem av seks faktasøkende reiser der vi under-


søkte fengsler, psykiatriske sykehus og andre lukkede institusjoner

i landene. Det var mye fælt å se. Det verste er de materielle

forholdene. Fengslene er i svært dårlig forfatning. Videre

er personalet underbetalt, og mangler motivasjon for å bedre

de innsattes situasjon. Også det medisinsk tilbudet er begrenset.

Legene er ikke godt nok utstyrt, og har ikke tilstrekkelig

tilgang til medisiner. Hvordan kan noen tro at de kriminelle kan

ha overskudd til å filosofere over det gale de har gjort, og klare

å forbedre seg, når de har mer enn nok med å overleve hverdagen

under de mest grusomme livsvilkår?

– Når det gjelder det rent juridiske, erfarte vi at lover og regler

ikke nødvendigvis stred mot menneskerettighetene, men at de

likevel var så vagt formulert at de ga institusjonenes ledere

utstrakte fullmakter til å gjøre mye som de ville.

– Hvor var det verst? lurer jeg på. Lamija svarer umiddelbart.

– Forholdene i Bulgaria var absolutt forferdelige. Det var et

mareritt! Imidlertid var jeg ikke med på reisen til Russland. De

som var det, mente det var verst.

– Hva var statenes respons når rapportene ble presentert?

– Dessverre svarte myndighetene at de som regel var klar over

problemene, men at de ikke hadde penger nok til å utbedre

forholdene. Det som forundret meg mest da jeg besøkte Oslo

fengsel, var at jeg fikk det samme svaret: At de ikke hadde

penger til å utbedre forholdene – at de ikke kunne pusse opp

kjøkkenet – i verdens rikeste land! Ikke for det, understreker

Lamija, – standarden her kan selvfølgelig ikke sammenlignes

med det jeg har opplevd andre steder. Da jeg kom til Oslo

fengsel tok jeg meg i å begynne å studere de fysiske omgivelsene.

Jeg er jo vant til at boforholdene er verst. Men jeg forsto

raskt at utfordringene i Norge er av en helt annen karakter,

selv om det også her finnes materielle mangler. Jeg fikk se både

isolasjonscelle og sikkerhetscelle. Det manglet lys, varme og

det var dårlig ventilasjon. Mon tro hvordan det er om vinteren

når det er kaldt?

Lamijas arbeid skal resultere i en rapport. – Selv om norske

forhold ikke kan sammenlignes med Russland eller Bulgaria,

tror jeg nok ikke fengselsledelsen blir så glad for den, avslutter

menneskerettighetsaktivisten, som når dette leses, er tilbake

på plass i Wien.

Rapporten publiseres på www.nhc.no

Norsk milliard til det sivile samfunn i nye

EU-land

Helsingforskomiteen skal fungere som koordinator

mellom norske organisasjoner og organisasjoner i

enkelte nye EU-land når det gjelder informasjon og

samarbeid knyttet til de nye EØS-midlene.

I Utenriksdepartementets nye brosjyre om EØS-midlene

skriver utenriksminister Jonas Gahr Støre blant annet:

"EØS-avtalen er vår viktigste tilknytning til EU. Utvidelsen av EU

utvider også EØS. (…)

Gjennom EØS-midlene bidrar vi med mer enn 9 milliarder kroner

over fem-års periode: 9 milliarder til prosjekter i de nye medlemslandene

i EØS og EU (Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Litauen,

Lativa, Estland, Slovenia, Kypros og Malta) samt Spania, Hellas og

Portugal).

Bidragene skal støtte opp om økonomisk vekst, utjevning av velferdsforskjeller

og demokratiske reformprosesser. De skal bidra til at de

nye medlemslandene kan møte forpliktelsene i EU, heve miljøkvaliteten

og styrke det sivile samfunn.

EØS-midlene bidrar til å styrke de bilaterale relasjonene mellom

Norge og alle de nye medlemslandene. Vi legger til rette for at

norske aktører i bred forstand kan delta i tiltak og aktiviteter under

ordningene."

Rundt 10% av EØS-midlene skal gå til det sivile samfunn og det

er i forhold til disse midlene Helsingforskomiteen arbeider.

Komiteen skal:

Etablere en egen internettportal med relevant informasjon

for NGOer angående ulike NGO-fond som blir finansiert

av EØS-midlene

Gi konkret rådgivning og veiledning til organisasjoner

(hjelpe med søknadsskriving osv.)

Holde informasjonsmøter

Organisere et eget forum for

norske organisasjoner som

deltar i EØS-midler prosjekter

Være et talerør for NGOinteresser

i forhold til norske

myndigheter og myndigheter i

medlemslandene

Organisere deltakelse av norske

NGOer i mottakerlandene.













25


26

IHFs årsrapport om

menneskerettigheter i

OSSE-regionen

Den ferske rapporten presenterer en oversikt

og vurdering av menneskerettighetssituasjonen

i Albania, Aserbajdsjan, Belgia,

Bosnia og Hercegovina, Bulgaria, Canada,

Danmark, Finland, Frankrike, Georgia,

Hviterussland, Italia, Kasakstan, Kirgisistan,

Kroatia, Latvia, Litauen, Makedonia,

Nederland, Norge, Polen, Romania, Russland

(Tsjetsjenia), Serbia (Serbia og Montenegro),

Slovakia, Spania, Storbritannia, Tadsjikistan,

Tsjekkia, Turkmenistan, Tyskland, Ukraina,

Ungarn, Usbekistan, Tyrkia, USA og

Østerrike. www.hr-ihf.org

Bli støttemedlem i Helsingforskomiteen!

Helsingforskomiteen arbeider for å fremme demokratisk

utvikling og menneskerettigheter, både i vårt eget land og

internasjonalt. Vi avdekker overgrep og sier ifra om urettferdighet.

Vi arbeider for å endre situasjonen – vende det vonde

til det gode. Vårt redskap er menneskerettighetene, de internasjonale

juridiske og etiske normer som statene har forpliktet

seg til å følge. Men i kampen for økt respekt for menneskerettighetene

trenger vi støttespillere. Jo flere vi er jo mer kan vi

utrette!

Kristin Clemet ny president i

Helsingforskomiteens råd

Helsingforskomiteens årsmøte

27. mars valgte rådet Kristin Clemet

som ny president og Anniken

Huitfeldt som ny visepresident.

Clemet og Huitfeldt tar over for

henholdsvis Erik Solheim, som

har vært president siden 2001, og

Michael Tetzschner. Clemet har

tidligere vært visepresident i

rådet. Helsingforskomiteen fikk et

nytt rådsmedlem i Morten

Bergsmo. Han har bidratt til å

bygge opp de internasjonale

domstolene for tidligere Jugoslavia

og Rwanda, samt den internasjonale

straffedomstolen. Bergsmo

er for tiden forsker ved Institutt

for Fredsforskning (PRIO).

Menneskerettighetsmagasinet benytter

herved anledningen til å

ønske Kristin Clemet velommen

og takke Erik Solheim og Michael

Tetzschner for flott innsats gjennom

mange år som henholdsvis

president og visepresident!

Menneskerettighetsmagasinet MR

– medlem av Den Norske Fagpresses Forening (DNFF)

Den Norske Fagpresses Forening

(DNFF) er organisasjonen for fagpressen

i Norge. Foreningen er den

eldste landsdekkende presseorganisasjon

i landet, stiftet i 1898. Fra

1996 er foreningen tilsluttet

Norsk Presseforbund og foreningens

medlemsblader er underlagt

de samme etiske retningslinjer som

øvrige norske medier. Foreningen stiller

konkrete krav til medlemmenes faglig-etiske

standard, blant annet som krav om tilslutning

til Fagpressens Redaktørplakat, pressens

Vær Varsom plakat og tekstreklameregler.

DNFF samarbeider med presseorganisasjoner

og institusjoner

i Norge og internasjonalt om

fremme av felles interesseområder

og representerer fagpressen i

forhold til offentlige myndigheter.

Du får:

- Flere utgaver av MENNESKERETTIGHETSMAGASINET

- Årsrapport

- Kunnskap om viktige menneskerettighetsspørsmål i

internasjonal og nasjonal politikk

- Gleden av å støtte Helsingforskomiteens menneskerettighetsarbeid

Ta kontakt! Telefon: 22 47 92 02 | E-post: hjorth@nhc.no | Adresse: Helsingforskomiteen, Tordenskioldsgt. 6B, 0160 Oslo

mr

MENNESKERE MENNESKERETTIGHETSMAGASINET

TTIGHE TSMAGASINE T

2005/ 2005/11

DEN NORSKE HELSINGFORSKOMITÉ

Internasjonale

valgobservatører

til Norge


"Bare de som kan se det usynlige, kan gjøre det umulige"

Vigdis Finnbogadóttir


www.nhc.no

Den norske Helsingforskomité stiftet i 1977

Den norske Helsingforskomités virksomhet tar utgangspunkt i Helsingfor s erklæringen som

ble undertegnet av 35 europeiske og nord-amerikanske stater på konferansen om sikkerhet

og samarbeid i Europa (KSSE) i 1975. I erklæringen blir det slått fast at respekten for

menneskerettighetene er en vesentlig faktor for den fred som er nødvendig for å sikre

utviklingen av vennskap mellom statene.

Formål

Helsingforskomiteen arbeider for at menneskerettighetene skal respekteres og omsettes i

praktisk handling. Komiteen skal ha oppmerksomhet rettet mot alle deltakerland i Organisasjonen

for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE, tidl. KSSE), dvs. stater i Europa, Sentral-Asia

og Nord-Amerika. Komiteen skal ikke ta hensyn til statenes plassering i blokker, ideologier

eller politiske systemer, men konsentrere seg om brudd på Helsingforserklæringen og senere

OSSE-dokumenters bestemmelser.

Virkemidler

Overvåking og rapportering av menneskerettighetssituasjonen

Valgobservasjon

Støtte til uavhengige organisasjoner og medier

Informasjonsvirksomhet

Menneskerettighetsundervisning

MENNESKERETTIGHETSMAGASINET

Helsingforskomiteen, Tordenskioldsgate 6B, 0160 Oslo

Tel: (+ 47) 22 47 92 02 - Fax: (+ 47) 22 47 92 01 - Bankgiro: 5001 06 26061

Org.nr.: 959 196 451 - E-mail: hjorth@nhc.no - Hjemmeside: www.nhc.no

- 37049

More magazines by this user
Similar magazines