Vårkonsert Lund Kirke - Steinar Rettedal

Jeg skulle ønske flere som har sterke
meninger om disse spørsmålene tok
seg tid til å lese de samvittighetsfulle
og historisk presise tolkningene av
disse tekstene som Den norske kirkes
lærenemnd oppsummerte i 2006.
Jeg kjenner også mange som har blitt
utfordret på sitt ståsted i møte med de
menneskene som er sterkest berørt
av dette, de som kjenner det som en
vakker og ufravikelig del av sin egen
identitet å kunne gi uttrykk for sin
kjærlighet til et menneske av samme
kjønn gjennom et samliv preget av
gjensidighet og forpliktelse.
Derfor tenker jeg også at de viktigste
bibelske perspektivene når vi skal
utforme en etikk er de store linjene i
evangeliet, Jesu forkynnelse og hans
møte med mennesker. Det sies ofte at
Jesu kjærlighet går godt sammen med
avvisningen av homofile og lesbiske
parforhold. Det er et syn jeg forstår
og respekterer, men selv synes jeg
også at Jesu mot og forkynnelse, blant
annet i møte med enkeltheter i Moseloven,
gir trygghet for at det er mulig
å møte homofil og lesbisk kjærlighet
med større åpenhet.
Sokneprest
Svenning:
Disse bibelordene
fra Det nye
testamentet er
helt sentrale:
Rom 1,26-27: «Derfor
overgav Gud dem til vanærende
lidenskaper. Kvinnene gav seg hen
til unaturlig kjønnsliv istedenfor det
naturlige. På samme måte sluttet
mennene å ha naturlig samliv med
kvinner og brente i begjær etter hverandre.
Menn drev utukt med menn,
og de måtte selv ta straffen for at de
var kommet slik på avveier.»
1Kor 6,9-11: «Vet dere ikke at de som
gjør urett, ikke skal arve Guds rike?
Ta ikke feil! Verken de som lever i
hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere
eller menn som ligger med menn eller
lar seg bruke til dette, verken tyver,
pengegriske, drukkenbolter, spottere
eller ransmenn skal arve Guds rike.
Slik var noen av dere en gang. Men
nå er dere blitt vasket rene, dere er
blitt helliget, ja, rettferdige for Gud
i Herren Jesu Kristi navn og ved vår
Guds Ånd.»
12 Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011
1Tim 1,9-10: «Vi må huske at loven
ikke er gitt for den rettferdige, men
for lovbrytere og oppsetsige, for ugudelige
og syndere, folk uten respekt
for det hellige, verdslige, slike som
slår sin far eller mor, mordere, menn
som driver hor eller har utuktig omgang
med menn, for slavehandlere,
løgnere og dem som sverger falskt,
og hva det ellers kan være som strider
mot den sunne lære.»
Disse tre tekstene omtaler blant annet
homoseksuelle handlinger, og er i sin
ordlyd en klar advarsel mot dette. Tekstene
taler entydig om at homoseksuelle
handlinger er å forstå som brudd
med Guds skapervilje og symptom
på frafall. Teksten fra 1Kor 6 viser
tydelig til omvendelsens mulighet. I
menigheten i Korint var det mennesker
som hadde levd i strid med Guds
ord før de ble kristne. Omvendelsen
til den kristne troen innebar et nytt liv
og et oppgjør med det gamle.
Den kristne kirke har alltid hevdet at
det skal være en sammenheng mellom
liv og lære. Dette hører med til
Den hellige Ånds gjerning i den som
tror. Men det vil alltid være en fristelse
til å bryte Guds vilje og til ikke
å la sin tro få praktiske konsekvenser.
I dåpen bekjenner vi forsakelsen og
troen. Forsakelsen er å si nei til djevelen
og alle hans gjerninger og alt
hans vesen. Troen er å si ja til Gud og
alt Gud lærer og står for. Her står det
en strid mellom to veier i det enkelte
mennesket. Troens vei er omvendelsens
vei. For mange kan den også
oppleves som smal.
Det hører med til min overbevisning
at apostlene slik de er gjengitt i Det
nye testamentet forkynte det Jesus
hadde pålagt dem å si. Jeg ser derfor
ingen motsetning mellom Jesus og
apostlene, det være seg Peter, Paulus
eller Johannes. Det som Jesus og
apostlene har begrunnet ut fra Guds
vilje i skapelsen og livet vi skal leve
som kristne, er ikke begrenset av tid
og miljø, men gjelder for alle kristne
til alle tider.
Helt grunnleggende er Guds kjærlighet
til alle mennesker og at alle er gitt
det samme menneskeverdet i og med
at vi er skapet i Guds bilde. Kristne
har gjennom historien også sett Guds
omsorg i de grensene Gud setter for
våre liv. Slik er det en sammenheng
mellom det dobbelte kjærlighetsbudet,
de ti enkeltbud og de nytestamentlige
formaninger. I vår tid ser
vi hvordan det dobbelte kjærlighetsbudet
brukes til å sette enkeltbud ut
av kraft. Dette kan verken være i tråd
med kjærligheten eller være etter vår
Herres vilje.
Som prest er jeg i min ordinasjon forpliktet
til å si det samme som apostlene.
Det er hva det betyr «å forkynne
Guds ord klart og rent som det er gitt
oss i Den hellige skrift.» Det er neppe
vanskelig å forstå hva bibelordene
sier, men vanskeligheten kan være for
noen å godta det apostoliske budskapet
i vår tid. Livet er ikke alltid lett
og vi slites i ulike retninger noen og
enhver, men heldigvis finnes det en
vei tilbake for den som har havnet på
kant med Guds ord. Det vil være min
oppgave som prest å peke på omvendelsens
positive mulighet og Guds
omsorg og nåde for syndere som vender
om.
- Kirka har ikke lenger et
enhetlig syn på ulike samlivsformer
og hvilke samlivsformer
ansatte i vigslede
stillinger kan ha. Vil
kirka kunne leve med denne
uenigheten framover eller
er dette spørsmålet så
avgjørende for Den norske
kirke at det kan føre til en
splittelse?
Sokneprest
Svenning:
Splittelsen er der
allerede og hele
tiden, selv om kirken
som organisasjon
er en samlet enhet.
Om kirken blir splittet avhenger altså
ikke av om hvordan den organiseres,
slik jeg ser det. Vi kunne riktig nok
tenke oss at en kirkesplittelse førte til
at noen gikk ut og dannet noe nytt.
Det er sagt om Den norske kirke at
den lekker som en sil, så noe av dette
skjer allerede. Carissimi har arbeidet
målbevisst for å unngå flukt av prester
som står for apostolisk lære. Vi
søker heller rom til å bli værende i
den samme kirke. Arbeidsrettslig for-
holder vi oss til Erling Pettersen som
biskop, men har ikke tillit til hans åndelige
lederskap.
Så lenge vi ikke kan enes og samles
om evangeliets lære, forblir kirken
splittet. (Jfr. CA 7).
Biskop
Pettersen:
Jeg håper Carissimi-prestene
blir
i kirken. Kirken er
tydelig på at det er
rom for å være både
prest og kirkemedlem uavhengig av
hva en mener om homofil og lesbisk
kjærlighet.
Det som gjør situasjonen vanskelig
er at Carissimi krever noe som det
per i dag ikke finnes ordninger for.
Av både juridiske, kirkelige og teologiske
hensyn er det ikke mulig å opprette
alternativt tilsyn i den formen
Carissimi krever det. Slike ordninger
har heller ikke jeg som biskop kirkelig
myndighet til å innføre.
Det er også utfordrende at å imøtekomme
Carissimis krav vil være å
skape ordninger som bekrefter og befester
noe som splittelse som det har
vært bred enighet om at kirken kan
leve med.
14. juni skal Bispemøtet møte Carissimi.
Der fortsetter samtalene. Biskopene
er forpliktet til å tenke på
de store linjene og følge bibelsk og
luthersk tradisjon for hva kirkens enhet
består i. Det er også viktig i møte
med Carissimis krav.
- Uenigheten har blitt konkretisert
gjennom uenighet
om nattverdsfelleskapet.
Forklar ditt syn på dette.
Biskop
Pettersen:
For at noe skal
regnes som
vranglære og begrunne
splittelse av
den typen Carissimi
legger opp til, tenker jeg det må bryte
med kjernen i den kristne tro. Det er
ikke tilfelle i denne saken.
Kjernen er troen på Jesus Kristus,
hans gaver til oss, nåde og evig liv.
I det kristne fellesskapet får vi del i
hans liv, død og oppstandelse gjennom
dåp, tro og nattverd.
Så lenge Jesus Kristus forener oss, så
hører vi sammen i verdens viktigste
og vakreste fellesskap. Klarest kommer
det til synlig uttrykk når vi feirer
nattverd, med Jesus og hverandre.
Derfor tenker jeg Carissimi velger
feil sted når de sier at den underliggende
splittelsen må markeres med et
tegn. De velger å bryte nattverdfellesskapet,
noe et samlet bispemøte ikke
ønsker.
Derfor håper jeg både Carissimi og
folk i Lund fortsatt kan samles om det
viktigste, at ikke uenighet om samlivsspørsmål
tar fra noen frimodigheten
til å ta del i fellesskapet i kirken
eller troen på Jesus Kristus.
Sokneprest
Svenning:
Alvoret i en hver
lærestrid understreket
av ord
som: «Den som
ikke holder seg til
Kristi lære, men går ut over den, har
ikke samfunn med Gud. Den som
holder seg til læren, han har samfunn
med Faderen og Sønnen.» 2Joh 1,9.
Selv om det her ikke refereres direkte
til homofilispørsmålet, advares det
i forlengelsen av dette verset mot å
dekke over vranglæren ved å ta imot
den som lærer vrangt i hjemmet som
var stedet for gudstjenestene i datidens
husfellesskap. Å ha husfellesskap,
det vil si gudstjenestefellesskap
med en vranglærer er da så alvorlig at
man blir medskyldig om man ønsker
vedkommende velkommen som en
som har rett til å føre sin lære i menigheten.
(Jfr. Tit 3,10; Rom 16,17).
Nattverden er det sterkeste uttrykket
for enhet vi har i kirken. Når prester
står sammen i presteklær innenfor alterringen,
formidler dette enhet i tro
og lære. I lærespørsmålet om homofilt
samliv er kirken dypt splittet. For
meg vil det derfor være et falskt vitnesbyrd
å formidle en enhet som ikke
lenger er til stede.
Som privatperson er det mulig for
meg å gå til en nattverd som biskop
Erling Pettersen forretter, fordi den
er fullt gyldig i henhold til vår kirkes
bekjennelse, men altså ikke i presteklær.
Prestene som er tilsluttet Carissimi
har det samme syn på nattverden
som Den norske kirke har. Forsakelse
av nattverden i dette spesielle tilfellet
er ikke en aksjon, men en reaksjon
som tvinger seg fram for å ivareta
samvittigheten. Det er flere yrkesgrupper
som har reservasjonsrett for
å ivareta samvittigheten. Å tvinge arbeidstakere
i slike ting er ingen god
personalbehandling. I en luthersk forståelse
av nattverden er det dessuten
uhørt med bruk av tvang til nattverd.
Ved å gjøre splittelsen synlig, kalles
partene tilbake til samtaler og drøftelser
med det mål å komme til enighet
om den rette lære i lys av Guds ord.
Først når vi kan enes om evangeliets
rette lære, kan vi forenes i en felles
nattverdfeiring i vår kirke.
Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011
13