BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

bergen.kommune.no

BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

BARN I KUNSTEN

BARNAS KULTURHUS 20 ÅR


BARN I KUNSTEN

BARNAS KUlTURhUS 20 åR


BARN I KUNSTENBARNAS KUlTURhUS 20 åR

Ansvarlig utgiver: Bergen kommune

Ansvarlig redaktør: Siri Breistein

Redaksjon: Øyvor Johnson og Turid Fadnes

Bergen 2012

Grafisk utforming: Stunt

Trykk: Bergen Grafisk


FoRoRd

Bergen kommune har gjennom satsing på kunstformidling

av høy kvalitet til barn og unge kommet

langt i sitt arbeid og vært pioner i utviklingen av store

og mindre kunstformidlingsprosjekter, som har satt

spor så vel nasjonalt som internasjonalt.

denne offensive kommunale satsingen, som i stor

grad startet ved etableringen av Barnas Kulturhus i

1992, har inkludert samarbeid med og kompetanseutvikling

i det profesjonelle kunst­ og kulturlivet

innen alle sjangre og uttrykk. Resultatet ser vi nå:

kunstinstitusjonene, museene og profesjonelle

grupper og enkeltkunstnere inkluderer i større grad

barn og unge som en naturlig og viktig målgruppe

for sitt arbeid. det er interessant at de tradisjonelt

tunge, etablerte institusjonene har vist stadig økende

vilje til eksperimentering og endring i formidling av

sin kunst. det vitner om en lys fremtid for barn på

kunstarenaen.

den globale brytningstiden med raske endringer og

det økende kulturelle mangfoldet barn omgis av, krever

en aktiv kulturpolitikk overfor barn som skaper

engasjerte, kreative, reflekterte samfunnsborgere

med kulturell kompetanse, innsikt og forståelse.

Ivaretakelse av barns behov for egen kulturskaping,

utvikling og god tilgjengelighet til kvalitativ kunst og

kultur, har stor betydning for den enkeltes identitet

og aktive medvirkning i utvikling av bysamfunnet.

Vi vet også at barns tidlige kjennskap til ulike kunst­

og kulturuttrykk øker lyst og interesse for egen

kultur skaping og for kunstopplevelser. Barnas Kulturhus

har arbeidet med utvikling av ulike metoder

og modeller der barn blir inkludert i innholdsproduksjonen

og der barn kan være aktivt undersøkende.

dette har vært viktig for å øke barns forståelse og

innsikt i kunstneriske prosesser og uttrykk. Barn

skal møte kunsten der det skapende arbeide skjer og

utøves, og der kompetansen finnes. En god formidling

skal gi barn et reelt møte med muligheter for det

enkelte barn å finne ut: «Er dette noe for meg her

som jeg kan bruke i mitt eget liv?»

Barnas Kulturhus har i sitt eksperimenterende

arbeid bidradd til å gi svært mange barn en kulturell

kompetanse i tidlig fase av livet. dette har trolig gitt

positive ringvirkninger og ført til at mange har valgt

å satse på en senere kunstnerkarriere og kreativt/

innovativt arbeid.

det har derfor vært både viktig og riktig å gi Barnas

Kulturhus et tydelig mandat om å ivareta utvikling av

samarbeid mellom kunstlivet, barnehager og skoler

og slik tilstrebe at alle barn får mulighet til å oppleve

kunst og kultur og utvikle seg innen alle estetiske

uttrykksformer. dette demokratiprosjektet har vært

preget av høy kvalitet og byens kunst­ og kulturressurser

har vært et lærings­ og formidlingsrom både i

hverdag og i helger.

Barnas Kulturhus kan derfor sies å være et av de

første tiltakene i arbeidet med å utvikle publikum,

fordi nye publikummere til byens kunst­ og kulturopplevelser

henger nøye sammen med interesse for

og kompetanse på ulike kunstsjangre. Innsikt i og

det å kjenne seg bekvem med ulike kunstarenaer

og kunstuttrykk, øker både interessen for å oppsøke

tilbud og tilgjengeligheten til disse. Som kulturbyråd

ønsker jeg at enda flere av byens innbyggere får ta

del i det rike kunst­ og kulturtilbudet som kulturbyen

kan by på, og ønsker å fremme et kritisk og kompetent

publikum av alle kulturtilbudene. derfor har

Barnas Kulturhus hatt stor betydning i publikumsutviklingsarbeidet

med sin viktige og fruktbare satsing

på barn og unge. Barnas Kulturhus har vært, og er,

en viktig byggesten i videreutvikling av Kulturbyen

Bergen.

Gratulerer med 20 års imponerende arbeid!

Gunnar Bakke

Kulturbyråd


Fra sanseutstillingen «En, too og tree»

Foto: Tove K. Breistein

INNhold

Barnas kulturhus sine første 20 år 6

Siri Breistein i samtale med Turid Fadnes

har vi behov for dannelse? 22

Gunnar Danbolt

Når forskning og kultur går hånd i hånd 30

Eli Kristine Økland Hausken og Gro Grimsø

Kunsten å gi barn store kunstopplevelser 33

Stein Olav Henrichsen

Væren i kunsten 36

Annette Marandon

Fri scenekunst i Bergen, nomade eller fast adresse? 39

Annicke Gill

Att ge folk det de inte visste de ville ha 42

Stina Högkvist

Babyteater i vinden 45

Lise Hovik

det kompetente småbarnet 48

Siri Breistein i samtale med Greta Evjen

Rollelek i fare 51

Siri Breistein i samtale med Elin Thoresen

Casiokids = elektropop til alle! 54

Siri Breistein i samtale med CasioKids

Fristed for friteateret 56

Siri Breistein i samtale med Jack Markussen

Fortellingens eget liv 59

Siri Breistein i samtale med Kari Torkildsen

På tokt med Bydetektivene 62

Siri Breistein

Noen ord om fremtiden 66

Mardon Åvitsland

Barnas Kulturhus 1992–2012 68

En historisk oversikt

oversikt over publikasjoner 90

5

BARNAS KUlTURhUS 1992–2012


6

BARN I KUNSTEN

Drageslepp under Barnas Kulturhelg Gjennom kunstneren, Han Mei,

lærer barn å lage og sette drager etter kinesisk oppskrift.

Foto: Tove K. Breistein


Mye har skjedd siden den dagen i mai da

Barnas Kulturhus åpnet dørene for første gang?

– På barnekultursiden har det skjedd enormt mye.

Jeg tenkte på det da Bergen Kunstmuseum åpnet sitt

barnekunstmuseum, «Kunstlab», i september 2011.

da vi hadde det første samarbeidet med Bergen

Kunstmuseum tidlig på 1990­tallet, hadde museet

ikke en time på budsjettet til formidling til barn. Vi

produserte «det norske maleriet» (1996) slik det er

vist i Rasmus Meyers Samlinger – for å gi lærerne

kunnskap og hjelp til egen bruk av samlingen og slik

at de selv kunne bruke kunstsamlingen med egne

elever. det var et poeng at heftet skulle fungere så

godt at lærerne kunne bruke den uten støtte eller

kurs fra museets side. og nå har museet åpnet en

egen spennende avdeling for barn!

Hva er de viktigste endringene innenfor

barnekulturfeltet?

da jeg begynte å banke på kunstinstitusjonenes dører

i 1992 – og inviterte til samarbeid om programmer

for barn, møtte jeg synspunkter som at barn hadde

ikke noe å gjøre på museum. de var for urolige, løp

og ropte og kunne ikke oppføre seg. Kunst var heller

ikke noe for barn. I alle fall ikke for de små barna?

det er ganske utrolig å tenke på at dette er bare 20 år

siden. I dag vil ingen aktør innen kunst­ og kulturlivet

si at en ikke er aktiv i forhold til utvikling av program

og formidling til barn, eller at barn og unge ikke er

en betydelig publikumsgruppe for virksomheten. om

ikke for annet, så ønsker de dette, fordi de vet at ingen

virksomhet i et moderne demokrati kan overleve om

de ikke skaffer seg publikum og tilhengere. de må

klare å fortelle hvor verdifulle de er, uansett om de

finansieres av det offentlige eller private.

Vise noe som er mulig, noe du ikke har sett før, noe du ikke visste gikk an.

(Kunsten å komme heim). Ragnar Hovland (2011)

BARNAS KUlTURhUS sine første 20 åR

samtale med turid fadnes. tekst siri Breistein

12. mai 2012 er det 20 år siden Barnas Kulturhus ble åpnet. det var ikke en opplagt

tanke den gang at barn skulle ha tilgang til og rett på byens kulturtilbud.

I denne samtalen med Turid Fadnes, som har vært daglig leder siden oppstarten og

fram til 1. februar d.å. da hun gikk av med pensjon, synlig gjøres noen av perspektivene,

planene og prosjektene som var med på å skape et rikt og tilgjengelig barnekulturliv,

og som ble fundamentet til et ressurs­ og kompetanse senter for barnekultur i Bergen.

På 90­tallet fikk vi en flott handlingsplan om samarbeid

mellom kultur og skole/barnehage: «Broen

og den blå hesten» (1996) med vekt på at barn må få

opplevelser med profesjonell kunst av høy kvalitet,

samtidig som de får utfolde seg med egne kulturelle

aktiviteter. Men det fulgte ikke med noen finansiering

og meldingen fikk derfor liten betydning i praksis.

det er særlig etter at vi fikk den kulturelle skolesekken

(dKS) i 2002 at det har «tatt av». dKS er en

ordning det følger store penger med.

likevel er det ikke bare finansieringsmuligheter

som er grunnen til endringene. det har skjedd

en endring i vår måte å se på barn og barndom, der

det nå er aktu elt å hevde at barn også har rettigheter

til kunsten og kulturen. Vi fikk FN`s barnekonvensjon

(1989). her blir barn omtalt som individer med rettigheter.

Barn ble ikke bare beskrevet gjennom tilhørighet

til en familie. I henhold til barnekonvensjonen har

barn også kulturelle rettigheter.

Du opplevde et barnekulturelt paradigmeskifte?

Ja, det omtales som et paradigmeskifte. Vårt syn

på barn og barndom har gått fra et rent utviklingsbasert

blikk til også et mer kulturelt fokus. Fra å se

barndom som en «mangelsykdom» – som manglet

rasjonalitet, fornuft og analytiske evner – til å se

barndommen som verdifull i seg selv med betydning

her og nå.

det var etnologene som var først ute. På

60­tallet be gynte de å se på barn som en egen kulturell

gruppe, på linje med andre kulturelle grupper.

det blikket gjorde at en så et helt annet og kompetent

barn: Et barn som var kulturprodusent med en

lekekultur, kul turelle traderinger og deltakelse i

jevnaldergrupper.

7

BARN I KUNSTEN


8

BARN I KUNSTEN

er det noe som du spesielt vil trekke fram som

inspirasjonskilde for ditt yrkesvalg og som daglig

leder av Barnas Kulturhus?

Jeg kan huske da jeg studerte pedagogikk på

70­tallet, da boken «Kongen over gata» (1976) av

åse Enerstvedt ble gitt ut. det var et mirakel. Et helt

annet barn ble tydeliggjort. For meg ble boken en

åpenbaring: barn ble definert som kulturskapere

og deltakere i en jevnalderkultur med intern kulturoverføring

og kulturproduksjon. Barns lek ble satt i

en sammenheng av en kulturasjon og sosialisering

med sterk betydning for utvikling og læring av basale

trekk som demokrati, deltakelse og gruppeliv og ikke

kun som «barnlig sysselsetting». leken ble en alvorlig

sak! Barnas samspill med en hel voksenkultur i

denne leken ble tydelig. Barns lek og kulturproduksjon

er tett sammenvevd med voksenkulturen og

resten av samfunnet.

det endrede barndomssynet har trolig også

grunnlag i overordnede kulturelle strømninger.

drømmesamfunnet gir plass til kreativitet og barns

lek får større verdsettelse. Plikten og nytten har

ikke enerådende plass i vår moderne mentalitet

lengre. En ny tidsånd orienterer seg ut fra en etterindustriell

økonomi og forbrukerkultur. her kommer

kreativitet, fritid og selvrealisering i fokus. leken får

en større plass. det henger trolig også sammen med

de demokratiseringsprosesser vi har vært gjennom.

Først var det kvinnene som fikk rettigheter, nå er

det barna. Ivar Selmer­olsen fra dronning Mauds

Mindes høgskole innførte begrepene om å se på barn

som «becomings» eller som «beings».«Becomings»

vil ha behov for opplæring og oppdragelse. «Beings»

vil også ha behov for kunst og medvirkning.

Men hvordan ser kunstarenaen ut for dagens barn?

Vi må forholde oss til et kulturskapende og kompetent

barn. de lever i en moderne familie og har en

institusjonalisert barndom (barnehage/skole). det

er også en utfordring å avdekke sine egne romantiseringer

om barnet og barndommen. Jeg bør ha

klart for meg at dagens barndom er langt fra min

egen på 50­tallet!

Under: «Designjungelen» med Kunstpilotene. Foto: André Marandon

Til høyre: Turid Fadnes i bakhagen til Barnas Kulturhus sammen med

Zadek (bak) og Kenan. Foto: Tove K. Breistein

Kunsten har også endret seg. I dag har vi mange

«cross­overs». det er for eksempel ikke så lett å

skille lenger mellom kunst og en del populærkulturelle

former, og vi lever i en moderne medie­ og informasjonskultur,

som er en stor del av vår hverdag.

Barna får møte med en globalisert kultur, der mange

ulike kulturelle impulser møtes. det er vanskelig å

opprettholde ideen om en totalt adskilt og autonom

kunstsfære.

det er nå mulig for oss å se at Metallica

«ligner» barokkmusikk i den klassiske sjanger med

avanserte stramme former. Repetative strukturer

a la Mahler appellerer til klassiske musikere. Som

Stravinskjis «Vårofferet» appellerer til mange

rockere. (Spillerom 29.02.12 NRK P2). også barn

lever i denne kulturelle verden.

Men trenger barn kunst?

Kunst er, som leken, en erkjennelsesform. Barn

trenger kunsten for sin eksistens her og nå – ikke

kun for en fremtidig kunnskap. Jeg er ikke alltid i

stand til å skille mellom lek og kunst. leken er en

eksi stensform og en erkjennelsesmåte: en måte å

være i verden på og en måte og utforske verden på.

Barn bruker alle inntrykk og erfaringer i sin lek og

utforsker på denne måten hvordan verden henger

sammen for å finne sin plass i den. Kunstmøter kan

sikre at de får kvalitative, mangfoldige og sammensatte

inntrykk og erfaringer. Ikke bare enkle, entydige

og forutsigbare inntrykk.

leken er kulturell og strukturert. den har

regler som gjør det mulig for barn å leke sammen.

Barn er både i leken og går opp på et metanivå, der

reglene drøftes og fastsettes. Alle vil la seg fasci nere

av å observere barnegruppers lek, der krangelen om

reglene kan ta mer tid enn selve leken. Tenk hvilken

opplæring i demokrati og samfunn dette er!

Barn lever estetisk; de lever i rytmer og rim, i

gangarter og fortellinger. Tidlig bruker de kulturens

former. Beth Juncker (2006) sier at deres fremste

formål er å holde unna kjedsomheten og sikre spenning,

utfordringer, henrykkelse og forskrekkelse.

leken er en symbolverden. I møte med kunst har

derfor barn kompetanser gjennom denne estetikken,

selv om de ikke kjenner kunstens ulike konvensjoner

– som for eksempel grensen mellom scene og

publikum. likevel er det overraskende hvordan små

barn lytter seg til slike uskrevne regler og respekterer

dette skillet. dette skriver blant annet hernes,

os og Selmer­olsen om i boken «Med kjærlighet til

publikum» (2010) som tar utgangspunkt i Klangfuglprosjektet

om små barn og kunst.

det er de voksnes ansvar å «peke på» det

samfunnet og kulturen oppfatter som verdifullt og

betydningsfullt. Jens Bjørnebo skriver i «Under en

mykere himmel» (1976) at barn må få del i de store

kulturelle fortellingene som de gammeltestament­


lige med for eksempel fortellingen om Abraham og

Isak. livet skal være stort og farlig. det er det minste

de kan forlange, skriver Bjørnebo. det er et langt

stykke fra vår hang til enkle og koselige fortellinger

for barn … Gabrielle Faith Guss (høgskolen i oslo)

har forsket på forholdet mellom barns dramatiske

lek og teaterkunsten – og finner mange likheter. hun

kaller barns dramatiske lek for teaterets oldemor.

så det er kanskje ikke så rart at vi har problemer

med å skille lek og kunst?

Forfatteren Gro dahle skriver om barn og poesi i

«BU 1201», den nye skriftserien om barn og

ungdom s litteratur. Jeg siterer herfra, fordi Gro dahle

så fint beskriver barn og sin egen diktekunst – og så

slår vi et slag for den nye skriftserien samtidig!

«diktet ligner barnets tanke. diktets språk ligner

ofte på hvordan barn bruker ordene. Ifølge utviklings ­

psykologen Piaget, kan nettopp barne språket i den

preoperasjonelle fasen ligne dikt. I denne fasen

er barnet mellom ca. to og sju år. dette er en førbegrepslig

fase, en utviklingsperiode der barnet begynner

å bruke språket til å tenke med, til å oppdage

verden med. dette er en oppdagelsesfase, en fase for

utforskning og læring. ordene peker på verden, og

gjennom ordene kan verden formuleres. Men ennå

er ikke språket spikret, ennå ikke etablert i stabile

forbindelser. Setningene som kommer, kan for

voksne høres rare ut, og det barnet sier, kan fortone

seg både morsomt og underlig. den preoperasjonelle

fasen kan beskrive barns opplevelser og reaksjoner.

Ved å tenke på språket gjennom dette utviklingstrinnets

kvaliteter, kan det være lettere å forstå

måten barn anvender ordene på. Slik kan barns

språklige resonnementer minne om poetisk språk,

og ende opp som forunderlige betraktninger et dikt

verdig. Mye av det som preger det preoperasjonelle

utviklingsstadiet, kan minne om diktets virkemidler

og undersøkende språk. Barn snakker som dikt, og

dikt snakker som barn. I denne preoperasjonelle

fasen er språket et verktøy for å forstå. og leken

med ord og forklaringer er en språklig forskningsstasjon

for verden og symbolene. det er ikke så stor

forskjell fra det å stille rare spørsmål slik barn spør,

til å dikte. Jeg ser på det å skrive dikt som nettopp en

kombinasjon mellom forskning og lek, som minner

om barns oppdagelsesferd. dikt er en sjanger velegna

for oppfinnsomheten og den språklige lekenheten,

en sjanger for påfunn og fantasi og eksperimenter.

Sånn sett tror jeg at diktet handler om å oppdage

verden, slik barn oppdager verden, prøver seg fram,

leker seg fram, forsøker å forstå og sette sammen og

prøve ut på nytt og på nytt.»

Hvordan kan vi tenke om læring i forhold til

barnets kunstmøte?

«Vi kan ikke lære noen noe ­ læring foregår i den

enkelte. det eneste vi kan gjøre, er å invitere inn i

et rom, hvor læring er mulig», sa en gang tidligere

direktør ved Edvard Grieg museum Erling dahl jr.

9

BARN I KUNSTEN


10

BARN I KUNSTEN

Motivasjonen er dermed utfordringen, når vi inviterer

inn i det rommet der læring er mulig. det handler

om å skape interesse hos barnet: slik at barnet selv

går i gang med undersøkelse og forskning. Videre

skjer læring i en sosial kontekst, der vi er en del av

samspillet og hvor barnet kommer til kunstarenaen

med sin egen sosiale gruppe, som har sitt eget liv og

samværsform.

For oss er dette med å skape interesse et

hovedmål. Vi har barna på besøk i kun kort tid – fra

45 minutter til tre timer. Vi har bare en sjanse! Vi

må skape interesse og nysgjerrighet på denne korte

tiden, slik at barna selv vil undersøke videre eller

at barnehagen, skolen eller familien har fått et nytt

engasjement og får lyst til å komme tilbake for å

oppsøke verk og kunnskap selv.

Hvordan inviterer vi barna inn i et rom

der læring er mulig?

Når vi planlegger produksjoner og formidlingsprogrammer

for barn må vi alltid på forhånd reflektere

over følgende spørsmål: 1) hvem er barnet og

hvordan ser barndommen ut? 2) hva er kunst for? og

kunst for barn? 3) hva er læring og hvordan lærer vi?

Kari Thorkildsen (hIB) har laget og gjennomført

mange programmer for Barnas Kulturhus. hun

var i mange år barnehagekontorets representant

og samarbeidspart i huset. hun lærte meg at det

var primært spørsmål om to forhold: skape fokus

og skape incitament. Skaper man fokus, kan det

skapes oppmerksomhet og dermed et møte og en

relasjon. og kan man skape motivasjon slik at barn

selv setter i gang undersøkelse og forskning, kan

nesten hvilket som helst barn lære å arbeide med

hva som helst Vi prøver å bruke dette som rettesnor

i program utvikling og planlegging av formidling, som

for eksempel:

1) Kari Thorkildsen hadde et program i kunstindustrimuseets

utstilling «Mennesket og tingene gjennom

500 år» for førskolebarn. hun tok utgangspunkt i

ideen fra E.T.A. hoffmanns eventyr, om hva som skjer

om natten, når vakten har gått: da kommer alle gjenstandene

ned fra veggene og så kommer fortellingen

om de dramatiske tingene som skjer. Sølvkabinettet

hadde glassmontre med gullsmedarbeider tett i tett.

Når vi åpner døren, peker Kari på tre dukker som

står fremme på gulvet og sier: «hysj, skal vi høre hva

de sier?» hun forteller at de krangler om hvilke type

skatt dette er: Er det en vikingskatt, kongeskatt eller

en sjørøverskatt? Barna har selvfølgelig sine egne

favoritter blant skatter og studerer nå objektene nøye

for å få bekreftet sine teorier. Slik ser de og fokuserer

på den enkelte gjenstand. Til sist velger de seg en

dukke og presenterer gjenstanden som viser at dette

er en vikingskatt, fordi …

2) Et annet eksempel er barne­ og famileguiden vi

laget for Troldhaugen/Edvard Griegs Museum: «Følg

frosken!» her er det frosken som er guide. Som barn

interesserer vi oss for frosker (Edvard Grieg hadde

en liten porselensfrosk i lommen, som han gned litt

på for å berolige nervene før han skulle på podiet

og dirigere de store orkestrene.) Frosken er tegnet

sammen med utvalgte gjenstander eller skulpturer

vi ønsker å trekke frem. Barna leter så opp hvor

frosken er og ser det frosken ser. Vi engasjerte

avistegneren leif Raa fra Bergens Tidende, fordi han

hadde så tydelige og klare tegninger som var lette og

raske å lese. Kristi odeen hadde ansvar for tekst og

utvikling av brosjyren.

3) Barne­ og familieguiden som vi laget for Bergen

Kunstmuseum: «Kom og se!» (den gang Bergen

Billedgalleri) hadde en katt som guide. Som små er

vi jo interessert i kattepuser. En liten pike har mistet

katten sin, og vi følger kattepote­merkene fra bilde

til bilde. Selvfølgelig kommer katten til rette – i hans

heyerdals bilde «Pike med katt». Kari Bakke laget

denne guiden. På museet var de så spenstige at de

satte opp små pleksiglass­skilt med kattepoter ved

«våre» kunstverk!

Maleriet «Pike med katt» (1887) av Hans Heyerdal henger på Rasmus

Meyers Samlinger, Kunstmuseene i Bergen.


4) Under strategien med fokus og incitament, finner

vi også «fiksjonskontrakten» som formidler/kunstner

lager med barna/publikum. En slik kontrakt inneholder

blant annet klargjøring av hva som er fiksjon og

hva som er «på ordentlig». her blir vi sammen enige

om hva som skal skje og hva som er «reglene», men

også forventninger og motivasjon skapes her. Noe

magisk kan skje? Mottaket gir en ypperlig anledning

til å sette fokus og gi et incitament og skape forventning

og interesse. og barna er klare for oppdagelsesreisen!

Barnets forventninger kan være bestemt

av informasjon de har fått før de kommer eller av

aktivitet de har deltatt i før. I Barnas Kulturhus hører

vi ofte «Når begynner teateret?», når barna for

eksempel skal delta i en utstilling. For sist de var her

så de teater! I praksis har kunstmøtet begynt lenge

før de kommer inn døren til oss eller museet. Bare

det å komme til byen og til et nytt hus, kan være en

utfordring. ofte konkurrerer vi med mange av barnas

andre opplevelser den dagen – som for eksempel

en bussreise. Gode mottak er viktig for at de små

barna skal kunne bevege seg videre og ta enda flere

utfordringer. også annet personell ved institusjonen

er med å sette «atmosfære» og grunnlag for et godt

møte, inklusivt vaktmesteren barna møter i døren.

Tillat meg å ta et lite innsmett: Fiksjonsavtalen

har også betydning for ansvar og arbeidsfordeling

mellom de voksne. Når barn kommer fra

barnehage eller skole, er det de voksne ledsagerne

som har ansvar for barna. de kan ikke gi fra seg

dette ansvaret, før de kan være sikre på at ansvaret

overtas av en annen. Formidler må gjøre ansvarsfordelingen

mellom seg og pedagogen tydelig: Jeg tar

det faglige ansvaret for forløpet her og ber deg om

hjelp til å løse evt. sosiale situasjoner, fordi du kjenner

barna. ofte kan en høre oppgitte kommen tarer

fra kunstformidlere om pedagoger som «blander

seg inn» i forløpet. Kun med en avklaring av roller og

ansvar, kan de voksne slippe deler av sitt ansvar.

5) Rommet og verkstedet kan også være invita sjoner.

Utforming av rommet kan skape fokus og motivasjon.

Reggio Emilia­pedagogene kaller rommet «den

tredje pedagog». dramapedagogene kan også dette

med å bruke rommet. Rommet kan skape interesse

og forskertrang hos barn og sette stemning eller

undring og gi oppmerksomhet til noe vi ønsker å fokusere

på. (Men det er viktig å være oppmerksom på

at vår egen begeistring kan ta over og vi lager kreativ

underholdning heller enn å sikre fokus på kunsten og

arbeidet med kunsten!)

Kan du si mer om betydningen av rommet og

Barnas Kulturhus sin vekt på verkstedsarbeid?

Vi ser jo ikke bare med øynene! Fra begynnelsen

møter og erfarer vi verden gjennom kroppen. Visuelle

bilder utvikles senere og er avhengig av de primære

Barna Kulturhelg 2011. Foto: Tove K. Breistein

haptiske erfaringene. Vi ser og erfarer med hele

kroppen og alle sansene. Barn er i verden gjennom

kroppen. læring og erfaring er kroppslig. I verkstedet

inne i utstillingen kan vi se ved å bruke hendene

og selv undersøke former og materiell. Utfordringen

er å utvikle verksteder og rom slik at de går til

kjernen av problemstillingene i kunstverkene vi skal

arbeide med. det er ikke bare barn som erfarer og

lærer gjennom kroppen – selv Albert Einstein skal ha

tilstått at hans tanker innen matematikk og fysikk ble

foregrepet i kroppslige og muskulære bilder heller

enn i ord og matematiske begreper.

I alle kreative og kunstneriske prosesser er

det et nødvendig samspill mellom kropp og psyke.

Kunst og kunstneriske uttrykk arbeider med førspråkelig

forståelse av verden. Forståelse og mening

er kroppslig erfart og levd, heller enn primært

intellektuelt forstått. Identitet, hukommelse og

mening, og vår opplevelse av virkeligheten styrkes og

artikuleres gjennom kontakt og interaksjon av mange

sanser. og barn er også i verden på denne måten!

her vil jeg vise til sitat som jeg har hentet fra bøkene

fra den finske arkitekten Juhani Pallasmaa, som er

kritisk til vår tids arkitektur som han mener primært

baseres på visuell persepsjon og ikke på sansene og

vår kroppslige måte å være i verden på («The Eyes of

the Skin», 2005):

«The hands wants to see, the eyes want to

caress». Johann Wolfgang von Goethe

«The dancer has his ear in his toes».

Friedrich Nietzsche

«The taste of the apple…lies in the contact of

the fruit with the palate, not in the fruit itself,

in a similar way … Poetry lies in the meeting

of poem and reader, not in the lines of symbols

printed on the pages of a book. What is essensial

is the aesthetic act, the trill, the almost

physical emotion that comes with the reading».

Jorge Luis Borges

11

BARN I KUNSTEN


12

BARN I KUNSTEN


Bokverksted på Krohnengen skole.

Foto: Tove K. Breistein

Dialogbasert formidling krever forberedelse har du

sagt – hvilke type forberedelse tenker du da på?

Eulalia Bosch, den første direktøren for pedagogisk

avdeling i det Moderne Museet i Barcelona, fortalte

at hennes formidlere måtte forberede 50 mulige

spørsmål til hvert verk på utstillingen, før den skulle

presenteres for barn. Bare godt forberedt, kunne de

være i stand til å gå i reelle dialoger med barn og

være i stand til å takle alle spørsmål og innspill, uten

å gå i forsvar i sine trygge faglige posisjoner.

Hvordan kan man trekke inn og ta på alvor barns

egen kultur i formidlingen?

Bildekunstnere og foreldre kan beklage seg over at

barna begynner å bruke «skjemaer» i tegning – der

de i skolen eller barnehagen har «lært» hvordan man

tegner en katt av de andre barna! den frie streken

barnet hadde er borte! det må være et poeng å ikke

«ta ned» skjemategningen, og ikke spille ut den store

kunstneriske forakten, men spille sammen med de

barnekulturelle skjemaene, for så å gå videre.

Gunnar danbolt og åse Enerstvedt undersøkte

en del av programmene i Barnas Kulturhus tidlig på

1990­tallet – nettopp med fokus på møtet mellom

barns egen kultur og voksenkulturen. Rapporten ble

utgitt i Kulturrådets skriftserie: «Når barns kultur

møter voksenkulturen» (1995). Tilknyttet den store

sats ingen dKS, kan en høre bekymrede stemmer

som problematiserer voksenkulturens og dannelseskulturens

inntog på barnekulturens område. Jeg

mener at bekymringen er basert på en manglende

forståelse av barnekulturens plass i en voksenkultur.

Barne kulturen lever på og av de voksnes kultur og den

omgivende virkeligheten – det er den virkeligheten

som søkes mestret, forstått og bearbeidet i leken og

i de barnekulturelle uttrykkene. det handler derfor

om å gi barn tilgang til kunstneriske og kulturelle

ressurser de kan bruke – i egen lek og i eget liv.

å ta utgangspunkt i et kulturskapende barn,

betyr ikke at voksenkulturen skal abdisere og fraskrive

seg oppdragelses­ og dannelsesansvar. det

betyr bare at vi må strekke oss for å inngå i dialoger

og søke å skape kulturmøter («education»/«educare»

kommer fra det latinske ordet «edo», som betyr mat.

det handler om å gi føde …). det er også et poeng at

hvis du skal skape ditt eget og gjøre opprør, må du

kjenne til det du skal gjøre opprør fra. du må kjenne

reglene for å nekte å følge dem og skape nye. Men

respekt for og kunnskap om barns egen kultur er

en forutsetning for god formidling til barn. det er en

del av den barnefaglige kompetansen som kunstlivet

må tilegne seg. Utsagnet «På barns premisser»

betyr ikke bare å ta utgangspunkt i barnets alder og

ståsted, men også deltakelse i en hel jevnalder­ og

lekekultur.

Vi har formulert at «formidlingsprogrammer skal

invitere barn inn i kunstneriske prosesser» og at det

skal legges stor vekt på barns deltakelse og egen

aktivitet i kommunens vedtak i dKS. I den Kulturelle

Bæremeisen er oppdraget «et kunstnerisk arbeid

med barnet i sentrum». det finnes nå mange gode

eksempler på at barns eget skapende arbeid får

plass i formidlingsprogrammer.

Du har uttalt at det er en tydelig linje

i byens kulturpolitikk for barn?

Ja, historien om Barnas Kulturhus, den kulturelle

skolesekken i Bergen og den Kulturelle Bæremeisen

er historien med en tydelig linje i utvikling av

en kulturpolitikk for barn i Bergen Kommune. Før

1990 hadde kommunen ingen kulturpolitikk for barn.

Kommunen hadde kun en fritidspolitikk for de unge

med fritidsklubber – ofte under jorden i bomberom

og med lite innhold. det ble gitt tilskudd til frivillige

organisasjoner, også kulturelle: som kor og korps.

da Bergen Kommunale Musikkskole ble etablert,

kjørte interesserte foreldre sine barn til fiolinopplæring.

Men vi hadde ingen kulturpolitiske ordninger

som kunne nå alle barn.

I 1990 ble Fritidsavdelingens ungdomskontor

og Kulturavdelingen slått sammen og de lokale ungdomskontorene

ble etablert som lokale kulturkontor.

Første stein var lagt i utviklingen av en kommunal

kulturpolitikk i bydelene og for barn og unge. Samme

år ba ordfører Bengt Martin olsen om at det skulle

nedsettes en tverretatlig arbeidsgruppe for å utrede

et nasjonalt barnekultursenter i kommunen. Forslaget

kom fra barneombud Trond Viggo Torgersen,

som ønsket å flytte Barneombudets etat til Bergen.

Gruppen ble ledet av kulturdirektørens spesialkonsulent

– som var undertegnede. Gruppen diskuterte

behovet for et nasjonalt barnekultursenter. Var det

en modell for å utvikle en kunst­ og kulturpolitikk for

barn? Mange steder i landet var det eksempler på

gode kunst­ og kulturprogrammer for barn, basert

på lokale forhold og lokale kunstneriske ressurser.

En ny kulturpolitikk skulle kanskje heller utvikles

lokalt? Gruppen arbeidet derfor ut en modell som

med letthet kunne omdefineres til et kommunalt

barnekultursenter, og la vekt på hva et slikt barnekultursenter

skulle ha som mandat for at senteret

kunne delta i en utvikling av kulturpolitikken for barn

i kommunen.

da vedtak om huset ble gjort i bystyret i 1991,

var det et vedtak om et kommunalt barnekultursenter.

I vedtaket heter det at huset ikke kun skal

være en egen, selvtilstrekkelig, institusjon for barn,

som for eksempel et barnemuseum eller barnegalleri.

huset skulle operere som en koordinator og et

ressurssenter for utviklingen av en kunst­ og kulturpolitikk

for barn. det ble understreket at byen hadde

store ressurser på kultur­ og kunstsiden, men at lite

13

BARN I KUNSTEN


14

BARN I KUNSTEN

eller ingenting var rettet til barn. Barn har rett på

deltakelse i kunstlivet på linje med andre borgere, og

skal ha tilgang til kunstinstitusjonene der både verk

og kompetanse finnes. Kunstlivet måtte utvikle måter

å åpne opp både institusjon og kunst til barn og lære

seg å kommunisere med de minste av byens borgere.

Barnas hus (i dag Barnas Kulturhus) ble

formulert som en «edderkopp» som skulle spinne et

nett mellom hele byens kunstliv på den ene siden og

skoler og barnehager på den andre. For om kommunen

skulle utvikle en reell kulturpolitikk for barn,

måtte en sikre at en unngikk skjevfordeling der kun

publikum med store kulturelle ressurser hadde tilgang.

det var derfor nødvendig for kulturlivet å samarbeide

med skole og barnehage, fordi det er kun i

skolene vi møter AllE barn og kun i barnehagene vi

møter de MANGE barn. En kulturpolitikk for barn må

sikre at kunst og kultur ble en del av barns hverdag.

Turid Fadnes på trappen til Barnas Kulturhus, tar farvel med besøkende

barnehagebarn. Foto: Tove K. Breistein

dette mandatet fra bystyret var tydelig nok til

at huset hadde legitimitet til å ta kontakt i kulturlivet,

invitere til samarbeid om program for barn og unge,

iverksette programutvikling, søke finansiering og

arrangere kurs og seminarer om barn og kunstformidling.

husets leder opplevde at huset var gitt en

særlig forpliktelse til å «bekymre seg om» barn i

Kultur­Bergen. Slik sett har bystyrets vedtak tydeliggjort

et ansvar for de yngste. dette ansvaret og

legitimiteten i vedtaket, har nok hatt stor betydning,

særlig fordi huset i mange år manglet «økonomiske

muskler»: budsjettet dekket lenge kun faste utgifter

og hadde ingen rom for aktivitets­ og programutvikling.

de første årene var det kun bystyrets vedtak

som var den ressurs man hadde. Vedtaket ga imidlertid

et fokus på barn og unge. Allerede i 1993, da

den første kommunale kulturmeldingen ble skrevet,

fikk barn og unge et eget kapittel.

denne kulturpolitiske tenkingen om at barn

skulle ha adgang til og rettigheter til byens kulturliv

på linje med andre borgere, ble videreført da den

kulturelle skolesekken (dKS) kom. Allerede i 2000,

da kulturdepartementet utlyste økonomiske midler

til utprøving av en kulturell skolesekk, formulerte vi

en skolesekkmodell basert på byens kunstliv der vi

fokuserte på hvordan byens kunst­ og kulturliv skulle

være et utvidet læringsrom for skoleelevene og

skolene i dKS. denne modellen kalte vi en «storbymodell»

– en modell som baserte seg på byens store

kulturelle ressurser, i motsetning til den modell

som ble etablert for dKS i fylkeskommunal regi, en

«turnerende modell», der en kjøpte opp forestillinger

og utstillinger og sendte disse rundt til skolene i de

ulike kommunene. En turnerende modell er et godt

redskap for å sikre barn i små kommuner kunstneriske

opplevelser som ikke finnes der, som for

eksempel teaterforestillinger. Men norske kommuner

er svært forskjellige. de store byene har kunstneriske

og kulturelle ressurser som barn må få tilgang

til. Barn skal ikke bare se teaterforestilling i gymsalen,

men møte teateret i byens teater! Senere brukte

mange større byer dette begrepet «storbymodell» i

dKS.

den Kulturelle Bæremeisen (dKB) er et kommunalt

prosjekt for førskolealder som ble etablert i

2006. Målet er todelt: Sikre barna kreativt arbeid og

samarbeid med kunstnere i barnehagen, og sikre

en økning i tilbud til små barn (førskolebarn) i byens

kulturinstitusjoner og kulturliv. På dette tidspunkt

var det altså de minste barna som stod og banket på

kulturlivets dører!

Kan du se den røde tråden i kommunens

kulturpolitikk for barn? Alltid er det tilgang til det

ordinære kunst­ og kulturlivet det er snakk om og

tilrettelegging og formidling til de små. det er snakk

om en demokratiseringsprosess. denne linjen ble

konsolidert og sikret videreføring da bystyret høsten

2010 vedtok den nye planen om kunstformidling til

barn (Bystyresak 293­10).

Barnas Kulturhus har også vært opptatt av å

skape en arena for å eksperimentere med nye

formidlingsformer?

Ja, Barnas Kulturhus har hele tiden vært en arena

for utprøving. Underveis har vi prøvd ut ulike formidlingssituasjoner,

som for eksempel med verksted

inne i utstillingen, ta i bruk rommet som del av

utstillingen eller som et incitament til barnas egen

undersøkelse og forskning. det har kunstmuseene

problemer med å gjøre, siden de lever tettere opp

til konvensjonen om å vise kunst. Vi har også prøvd

ut en ny kunstnerrolle: kunstneres prosessuelle

samarbeid med barn, som eksempelvis skjer under

kunstfestivalen BaKu.

huset ble også raskt tatt i bruk som kurs­ og

opplæringsarena og som presentasjon­ og visningssted

for programmer.


Barnefamiliene er en viktig publikumsmålgruppe

– hvordan ivaretas denne gruppen?

Vi oppdaget familien som en målgruppe for kulturpolitikken,

men få kulturelle virksomheter ga slike

tilbud der hele familien kunne delta: både toåringen,

niåringen, mor, far og bestemor.

lørdagsprogrammet presenterer de programmene

som barn i barnehagen og i skolen møtte i

løpet av uken, samt særskilte forestillinger og verksteder.

Vi ser en ny form for rekruttering til kulturlivet:

barn som har deltatt på aktiviteter sammen

med skolen eller barnehagen i løpet av uken,

kommer tilbake lørdag sammen med foreldre og

søsken. Barna ønsker å dele sine opplevelser med

familien og gjenta opplevelsen. det viser seg altså

at programmer via skoler og barnehager kan gi nytt

publikum! dette er noe som alle kulturinstitusjoner

nå erfarer, som følge av dKS og dKB.

Vi legger vekt på at lørdagene skal være et

lavterskeltilbud av høy kvalitet. Slik at alle foreldre

skal trives. I starten prøvde vi ut mer krevende verksteder

og kurs for barn og foreldre sammen, men

oppdaget at vi bare rekrutterte de som allerede følte

seg hjemme i slike aktiviteter. Nå kan foreldrene selv

velge aktivitets­ og deltakelsesnivå. det må være

hyggelig å være foreldre på Barnas Kulturhus, ellers

vil ikke foreldrene komme tilbake med barna.

Barnas avhengighet av foreldrene kan være

en utfordring i kulturpolitikken for barn. Teatersjefen

for svenske «Unga Klara», Suzanne osten, har i alle

år vært trofast på parti med barn og produsert teater

med betydelig barneperspektiv. hun satte blant opp

familieforestillingen «Medusas barn» – om barns

erfaringer ved foreldrenes skilsmisser. Men dette

ønsket ikke voksne å bli konfrontert med – og billettsalget

var svært lavt!

rollen som kompetanse- og ressurssenter for

byens kulturinstitusjoner samt for skolene og

barnehagene, hvordan fungerer det?

Gjennom årene har vi hatt fokus på kompetanse­ og

ideutvikling på området barn og kultur. Vi går inn i

en idéutvikling og samarbeid om nye programmer i

institusjoner, markeringer og festivaler. Ved utvikling

av nye programmer blir det arrangert kurs for

deltakerne og andre kulturarbeidere. I tilknytning til

«Tidsreisen» i Rosenkrantztårnet ble det for eksempel

arrangert et kurs i metoder for teater i museum,

med Rosemary linnell som arbeidet mye med TiM i

london (bla. Tower of london.) og vi har funnet noen

grep der vi kan «løfte i flokk», som for eksempel

Barnas Kulturhelg og Ruinfestivalen. Samarbeid om

informasjon og samarbeid i et formidlernettverk med

deltakelse av alle byens formidlere, er også deling av

kompetanse og ressurser.

også på kompetanse og kursing har Barnas

Kulturhus fungert som en ressurs. det gjelder

gjennom føring av større konferanser om formidling

og kulturpolitikk for barn, der alle kunstneriske

virksomheter deltar. Allerede i 1994 inngikk vi et

konferanse samarbeid med UIB om kunstformidling.

det gjelder også kurs og opplæring for skoler og

barnehager knyttet til kunstprogrammer som presenteres.

For personell i barnehage og skoler har vi

Fra forestillingen «Ole iDolet Bull» med Bergen Byspill.

Foto: Helge Brekke

15

BARN I KUNSTEN


16

BARN I KUNSTEN

generelt prøvd å være «transparente»: gjøre det lett

for de voksne å ta opp og kopiere metoder og ideer

til sitt eget arbeid i barnehage og skole. Sammen

med kurs for voksne kombinerte vi kurs og kunstnerverksteder

med barn. det viste seg at det er mest

hensiktsmessig å tilføre kunstnere i samspill med

barn og voksne. I dKB ble dette finansielt mulig og

ble gjennomført syste matisk. Kunstnere arbeidet ute

i barnehagene i lengre prosjekter.

Gjennom årene har vi snakket om barn og

kunst i ulike sammenhenger: for samarbeidsgruppene

Eurocities og Baltic Cities, i kulturkonferanser

i Umeå, Sundsvall, århus, København og

Gdansk. Byprogrammene våre ble bl.a. i 2007 presentert

i nettverk av websider knyttet til la Pedrera i

Barcelona som del av konferansen «Art, heritage and

Education». århus har latt seg inspirere til sitt eget

bydetektiv­program og sitt eget barnekulturhus, som

vi har latt oss inspirere til Teatergarderoben i århus.

er det noen erfaringer fra konkrete prosjekter som

du vil dele, gjerne noe som har overrasket deg?

det har vært et poeng for oss å gå inn på områder

der det ikke var tilbud eller aktivitet fra før. Vi har

derfor gjort mindre på musikkområdet, da dette har

vært rimelig godt dekket. også innenfor barnelitteraturen

har det eksistert et samarbeid mellom biblio tek

og barneinstitusjonene og området dekkes rime lig

bra i skole og barnehage. og slik kom byen som tema

opp. Byen som by, byutvikling og dens arkitektur

ble imidlertid ikke formidlet til barn og unge. Nå ble

ideen om byen som læringsarena for barn etablert!

her ventet spennende oppgaver: byen er en del av

vår identitet. dens historie inneholder spennende

fortellinger vi kan se og lytte til når vi går gatelangs.

«Kirker og klostre i Bergen i Middelalderen»

og «St. Jørgen hospital» ble våre første store innsatsområder

under paraplyen «Bergen som historieforteller».

Vi tenkte at om vi utviklet et godt og

spennende lokalt undervisningsmateriell til bruk for

skolen, ville skolene ta dette i bruk. det ble produsert

påkostede permer med tekst, kopieringsgrunnlag og

fargetransparenter til bruk for læreren. Men etter en

tid var de flotte permene glemt: ingen på skolene

visste hvor de stod og knapt at de eksisterte! Vi

erfarte også tidlig at det var nødvendig at vi hadde

kvalifisert formidler til stede. Skolene oppsøker

sjelden stedene alene. Når vi tilbyr formidler, velger

skolene å bruke programmene.

da vi hadde erkjent dette, tok vi utgangspunkt

i kirkeprogrammets musikalske innslag og

brukte grep fra teateret: I permen lå en kassett

hvor arkeolog Alf Tore hommedal sang inn en St.

Sunnivasalme. Teksten var presentert både på latin

og norsk. Inklusivt notematerialet, «middelalderens

noter», med en veiledning fra kulturskolens rektor

om hvordan notene kunne leses. Elevene lærte seg

salmen som forberedelse til besøket i kirken. Vi

sydde opp «munkekutter» med rep rundt livet. Vi tok

imot klassen i Schøtstuene i et samarbeid med det

hanseatiske Museum. Klassen gikk så i prosesjon til


Fra sanseutstillingen «En, too og tree» på Barnas Kulturhus, produsert

av kunstner Maria Udd med musikk av Jørgen Knudsen.

Foto: Tove K. Breistein

Mariakirken og sang i koret. Klassen var nå et kor. Vi

kunne begynne kirkevandringen i «koret». drama og

teater er et svært sterkt virkemiddel i formidling. det

gir mulighet til innlevelse.

det var naivt å anta at vi kunne presentere

gode undervisningsprogrammer med utgangspunkt i

byens kulturliv, og at skolene med bakgrunn i disse,

selv skulle oppsøke kulturhistoriske steder eller

kunstmuseer. Vi forsøkte dette, siden det ikke var

økonomi til ansettelse av formidlingspersonell. På

90­tallet hadde landet en høy arbeidsledighet og vi

utnyttet arbeidsmarkedsressurser til utvikling av

formidlingsprogrammer. Men det finnes ikke noen

«billige» former for kunstformidling: programmene

må formidles av kompetent personell på stedet! Så

utvikling av undervisningsmateriell har vi sluttet

med! I en del programmer utvikler vi «undervisningsark»

som barna bruker under formidlingen – til

egne skisser, oppmålinger etc. her legger vi også inn

«triggere» – spennende elementer som skolen kan

arbeide videre med i ettertid.

I samarbeid med kunstinstitusjoner om utvikling

og drift av nye programmer, er det nødvendig

å kunne tilføre nye ideer, barnefaglig kompetanse

og økonomiske midler. dKB har hatt stor suksess

med dette. Imidlertid har fokuset her vært å tilby

programmer til kun et utvalg av barnehager, og

programmene har sjelden inngått i institusjonens

allmenne tilbud til alle barnehager etterpå. dette er

knyttet til organisering av prosjekter som har hatt

lengre kompetanseutviklende forløp i noen barnehager

som mål.

det som er åpenbart er likevel at samarbeidet

har gitt institusjonene nye erfaringer og nye ideer. Vi

ser dette i dKB og vi så det blant annet i samarbeidet

med Bergen Museum (i dag Universitetsmuseet i

Bergen). Formidlingsansvarlig den gangen, Morten

Steffensen, inviterte oss inn til utvikling av mange

nye programmer i museet i de kulturhistoriske

samlinger: i kirkesamlingen og Egyptsamlingen, i

Botanisk hage og i Naturhistorisk Museum.

Du har tidligere nevnt betydningen av å løfte i flokk

– hvorfor er det så viktig?

I 2006 gjennomførte vi den første Kulturhelg for barn.

Alle byer har en Kulturnatt, men nå fikk Bergen også

en Kulturhelg for barn! Barnas Kulturhus tar initiativet

og koordineringen, sikrer felles markedsføring,

samt kunstneriske programmer ute i byens rom. den

enkelte kunst­ og kulturinstitusjon presenterer sine

egne aktiviteter og tilbud. Med felles dag og tid og

felles markedsføring blir dette en vinn­vinn­situasjon

for alle. Barnefamiliene shopper kunstaktiviteter i

løpet av en hel helg og kan oppdage nye kulturtilbud

og institusjoner. Kulturlivet får presentert seg og får

nye publikummere. Greta Evjen har fra 2006–2011

vært koordinator for Kulturhelgen. Finansielle

samarbeidspartnere: Sparebanken Vest og Bergens

Tidende.

Vi brukte den samme modellen i festivalen

«Ruiner, hull og andre hemmeligheter» på Bryggesiden.

Festivalen kom i stand i Kulturminneåret. Fra

oss har nå Elisabeth hoff (i samarbeid med linda

Rios og Elisabeth Slaattelid) koordineringsansvaret.

Foruten alle institusjonene på Bryggesiden skjer

festivalen i samarbeid med Byantikvaren.

det handler i grunnen om å se helheten. også

innenfor informasjon og markedsføring har vi forsøkt

å se på helheten for barn i byen: Under kulturbyåret

i 2000 la vi om programinformasjonen og la oss

på Kulturbyårets profil der også andre barne­ og

familieprogrammer i kulturbyåret ble presentert. da

kulturmagasinet Barn i Byen ble etablert i 2001, la vi

igjen om informasjonsstrukturen og inngikk samarbeid

med magasinet om all vår programinformasjon.

hvorfor? det er viktigere for oss å delta i utvikling av

kultur for barn og muliggjøre tilgjengelighet, enn å

«holde på vårt eget».

da vi etablerte websiden www.kulturskolesekken.no

sikret vi at alle som hadde tilbud til barn/

skoler kunne bruke denne infosiden. Uansett om

programmene var finansiert fra dKS eller ikke. dette

ville sikre brukerne lett tilgang til aktuell informasjon

om hva som skjer på kunst for barnesektoren. Alle

kan få tildelt brukernavn og passord. denne ideen og

websiden ble for øvrig kopiert av helsinki for info om

barn og kultur i hele hovedstadsområdet i Finland.

Du er opptatt av barn som byborgere

– hva innebærer det?

I arbeidet med «Min by – våre byer», erkjente vi at

barn også er byborgere! Uten at noen eller få hadde

reflektert over hva dette innebærer for eksempel i

byplanlegging. hva vet planmyndigheter om barns

bruk av fysisk areal? I 2011 tok vi opp utfordringen

fra kulturkomiteens vedtak i tilknytning til den nye

planen om kulturformidling til barn og unge:

«… utformer en verktøykasse for utvikling av torg og

møteplasser knyttet til kommuneplanen og byromsmeldingen,

hvor barn og unge kan trekkes aktivt

inn i utformingen av byrommet. Byen trenger også

lekende barn.»

Knyttet til Arkitektforeningens jubileum 2011,

inngikk vi et samarbeid om barns ønskesteder og

høsten 2011 gjennomførte vi kunstprosjekter ved Ny

Krohnborg skole og Slettebakken skole, der et mål

var å få vite noe om barnas erfaringer i nærmiljøet:

hva utpekte og definerte barn som gode versus dårlige

steder for lek, vennetreff og samvær. Utfordringen

er å finne metoder for slik kartlegging. Metoder

som gir oss kunnskap om barns erfaringer og bruk

av arealer og videre metoder for presentasjon, som

har en form planmyndigheter kan nyttiggjøre seg i

byutviklingsarbeidet. høsten 2011 inngikk vi også et

17

BARN I KUNSTEN


18

BARN I KUNSTEN

nordisk samarbeid med helsinki og århus om utvikling

og kompetansedeling for slike arbeidsmåter.

i 2008 inviterte Barnas Kulturhus inn et forskerblikk

for å evaluere kunstmøter på huset – hva kan

forskning tilby kulturfeltet?

Vi har ikke vært flinke til dokumentasjon og forskning,

teoriutvikling og refleksjon, noe som skyldes

lite ressurser og små stillinger. Vi deler vel slik

skjebne med kulturlivet generelt … Men jeg ser hva

feltet barn og kunst kunne ha fått ut av en forskningsressurs

som fulgte produksjon og formidling i

perioder! Vår kunnskap om barn og kunst og hva god

kunst er for barn, ville kunne fått et løft gjennom et

samarbeid mellom akademia og praksisfeltet. Jeg

syns det er mye tendens til «gjenbruk» for eksempel

av Piaget. Ny kunnskap om barns kompetanse

og kunstmøter vil vi først få når forskerne går ut og

deltar direkte i praksisfeltet.

Bergen kommune har nå inngått avtale med

hiB om samarbeid om forskning på barn og kunst/

kultur. Men det mangler finansiering av slik forskning.

FoU­midler er ikke tilstrekkelig. dKB har

gjort et stort arbeid på området barn og kunst og

har samarbeidet med hiB og førskoleutdanningen.

Ut over årlige konferanser om barn og kunst, har

førskolestudenter hatt praksisplass i dKBs pilotbarnehager

og prosjektleder har deltatt i undervisningen

med sine erfaringer og utfordringer. At dette

har hatt betydning for rekrutteringen til arbeid i

dKB­barnehager er åpenbart! det var dKB som først

utfordret hiB til forskningsinnsats på kunstprosjekter

i pilotbarnehagene. Barnas Kulturhus har også brukt

høgskolens ansatte til observasjon og rapportering

på kunstprogrammer. Noe som gir ideer og erfaringer

begge veier – til praksisfeltet og til utdanningssystemet.

er kunstformidling på mange måter en evig kamp

mellom pedagogikken og kunsten?

Barnekulturbegrepet er mangfoldig. Kunst og kultur

for barn omtales ofte med begrepet barnekultur.

Begrepet innebærer kultur for barn, kultur med barn

og kultur av barn/barns egen kultur.Når vi tenker

formidling til barn, er ikke dette noen ensidig praksis

fra voksne til barn. Et kulturmøte innebærer ofte

både et dannelsesmoment og et element av utveksling

med barns kultur og kompetanse. Vi snakker om

at det trengs både kunstfaglig kompetanse og barnefaglig

kompetanse på feltet. Kanskje det er derfor

den rene akademiske pedagogiske forskning og den

rene kunstfaglige forskningen kan oppleves som

mindre relevant på formidlingsfeltet til barn? det er

nettopp ulik tverrfaglig kompetanse som kreves.

I den første evalueringen av dKS ble ordningen

og tilbudene vurdert ut fra en motsetning mellom

pedagogikk og kunst/pedagoger og kunstnere.

Linda Rios fra Barnas Kulturhus tar barna med under hus og gater.

Her dukker det opp hemmelige gater og ruiner.

Foto: Tove K. Breistein

denne motsetningen er langt ifra det praksisfeltet

forsøker å utvikle. Vi opplever at vi beveger oss inn i

et landskap med både kunstfaglige utfordringer og

barnefaglige utfordringer. I utvikling av kunstmøter

må vi se på kunstnerens mulighet for å arbeide som

kunstner, verkets rolle og betydning og barns mulighet

for å delta og tilegne seg. Vi prøver å skape dette

nye rommet der både et barneperspektiv, et pedagog

isk perspektiv og et kunstperspektiv møtes.

Istedenfor å snakke om enten/eller, vil vi gjerne

snakke om både/og. Vi prøver å utvikle «et tredje

rom» – der reelle kunstmøter kan skje. I kunstfaglig

forskning og evaluering er barnefaglig forståelse av

særlig mindre barn et fravær. I forskning på kunstformidling

til små barn, synes det som en ikke kan

«lese»/se barn på lavere aldersgrupper. En baserer


seg ofte på at barn må beherske språk. det språkløse

barnet blir ikke sett og blir ikke vurdert som

interessant eller aktuelt – på tross av erfaringene fra

Klangfugl­prosjektet. Jeg mener at dKB har oppnådd

så mange spennende kunstmøter, nettopp på grunn

av en kombinasjon av barnefaglig og kunstfaglig

kompe tanse, kombinert med en uredd kreativitet

som kan utfordre både kunstfaglige­ og pedagogiske

miljøer.

Gjennom byprogrammene og andre prosjekter er

du opptatt av å sikre barn en stemme og skape reell

dialog. Hvordan sikre barna disse rettighetene?

over noen år sist på 1990­tallet inngikk vi i et nordisk

samarbeid om barns fortellinger: «Fortellerreisen».

Fortellerreisens invitasjon løs slik: Fortell en historie,

akkurat slik du vil. Så skriver jeg den ned, slik du

forteller den. Når den er ferdig, leser jeg den opp for

deg og du kan rette opp noe hvis du ønsker. Det er din

fortelling.

Fortellerreisens innhold var således barnas

egne fortellinger. Barnehagene inngikk i vennskapsrelasjoner

– både innen Bergen og mellom de

nor diske landene. Vennskapsbarnehagene sendte

hverandre sine fortellinger. det ble gjennomført

Fortellerfestivaler, en i Sverige og en i Finland, der

de nordiske barnehagebarna deltok. Prosjektet ble

fulgt av forskere i alle de nordiske landene. Prosjektet

er oppsummert i en egen nordisk rapport. I Norge

hadde Barnas Kulturhus koordineringsansvaret og vi

arbeidet mye med kompetanse på fortelling i perioden.

19

BARN I KUNSTEN


20

BARN I KUNSTEN

Monika Riihelä, forsker ved institusjonen STAKES i

helsinki, har arbeidet med voksnes spørsmål til og

dialog med barn. I «how do we deal with Childrens

Questions?» (1996) fremkommer flere hindringer i

barn­voksen­relasjoner. Undersøkelsen omhandlet

ulike institusjoner i Finland: helsestasjonen, barnehagen,

skolen og biblioteket og deres samsnakk

med barna innenfor tjenestene. Voksne spør for å

vurdere barnets kunnskap og oppførsel, ikke for å få

vite hva barnet mener eller hvordan det har det. de

voksne tar initiativet i de fleste tilfeller og spørsmålenes

form og innhold bestemmer samtalen. Voksne

fullfører barns utsagn. Barnas spørsmål er ofte korte

og på talespråk, mens voksnes spørsmål kan være

kompliserte og ofte i mer «skriftlig» form. Barn vrir

seg på stolen og prøver å finne ut hva den voksne

vil ha. Jo flere spørsmål den voksne stiller, jo færre

blir barnas spørsmål og deres mulighet til initiativ

krymper. I alle dialoger mellom barn og voksne føres

70–90 % på initiativ av den voksne. ofte innebærer

dette at antall replikker pr. barn i en gruppe ikke er

større enn 1 %. I tillegg er barnas replikker kortere

enn de voksnes! (det var faktisk bibliotekarene som

kom heldigst ut i undersøkelsen – de var genuint

opptatt av å finne ut hva barnet var på jakt etter.)

Fortellermetoden ble utviklet for å finne en

bedre måte å kommunisere med barn på. den

voksnes sekretær­rolle i metoden, begrenser den

voksnes initiativ og overtakelse. Monica Riihelä

hevder at Fortellerreisen har gitt barnekulturforskningen

en ny innsikt i barns verden. den har gitt

flere muligheter for å forandre den diagnostiserende

arbeidsmåten innen opplærings­ og rådgivingstjenesten,

samt nye muligheter innen rettsvesen og

i utvikling av barnevennlige fysiske miljøer. det er

viktig å finne forskningsmetoder som gir barn en

selvstendig og aktiv posisjon.

Kanskje skal fortellermetoden være avslutningen

på denne samtalen? Med ønske om vi kan lære

oss å bruke den i de neste 20 år …

Litteratur og web-liste:

• Enerstvedt, åse: «Kongen over gata», 1976

• hernes, leif, os, Ellen og Selmer­olsen, Ivar: «Med kjærlighet til publikum», Cappelen damm Akademisk, 2010

• Bjørnebo, Jens: «Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole», 1976

• dahle, Gro: «BU1201»

• Juhani Pallasmaa, Juhani: «The Eyes of the Skin», 2005.

• danbolt, Gunnar og Enerstvedt, åse: «Når voksenkulturen og barns kultur møtes», 1995.

• Riihelä, Monika: «how do we deal with Childrens Questions?», 2003

• «Broen og den blå hesten», publisert under regjeringen Brundtland, utgiver: Kulturdepartementet, 1996

• www.stakes.fi/childknowledge

Kunstlab: «Zoom – møt Miro». Produsert av Kunstpilotene. Foto: André Marandon


Performancekunstner Kurt Johannessen fremfører «BLU 10» for barnefamilier under Barnas Kulturhelg 2010. Foto: Tove K. Breistein

«Kviskring og stille»

Gjennom eit langt liv

hadde han tenkt mykje.

han hadde ikkje skrive bøker,

men han bar på mykje visdom.

Ein dag på slutten av livet sitt,

drakk han vatn frå ein isbre.

«Eg kontakta mange skular og eldre via telefon i god tid før

hendingane. (...) Eg vitja så alle klassene som ønska å delta.

(.) Videre fekk dei to oppgåver. Det eine var at dei måtte

finne noko dei mente var viktig. Noko som var viktige for

dei sjølve, for familien. skulen, verda ... Det viktige dei valde

måtte dei da sette seg inn i, slik at dei kunne kviskre om

det. Den andre oppgåva var å ligge på rygg på golvet med

lukka auge og kviskre. Dette skulle dei øve på i klassen og

gjerne hjemme kvar for seg. (...) Barna låg på rygg med ei

lita pute under hovudet og ei papirtrakt over munnen.

Dei hadde augene lukka medan dei kviskra om noko vikig. (...)

Eg var mildt sagt spent på korleis dette skulle gå. Det å

invitere så mange menneske inn i et kunstverk er ikkje noko

ein gjer til dagen. Det kunne jo ende opp i en fnisekonsert.

Resultatet var overveldande. å være tilstades og høyre på

kviskrelyden frå så mange barn, slo rett i magen.»

Fra rapporten «Den utfordrende samtidskunsten»,

tekst av av Kurt Johannessen, (1998). «Kviskring og Stille» fant sted

Bergens Kunstforening november 1998.

21

BARN I KUNSTEN


22

BARN I KUNSTEN

Gunnar Danbolt (f. 1940)

er professor i europeisk

kunsthistorie ved Universitetet

i Bergen. han

har utviklet kunstteori

og kunstpedagogikk

som sine spesialiteter.

danbolt har skrevet en

rekke bøker og artikler

om maleri og skulptur fra

antikken, middelalderen

og renessansen, og om

moderne kunst, kunstteori,

kunsthåndverk

og barnekultur. hans

bok Norsk kunsthistorie

(Samlaget) kom i revidert

utgave i 2009.


«Bygg din drømmeby». Barn ble invitert til å bygge sin egen drømmeby

på Torgallmeninngen under Ole Bull­jubileet.

Foto: Tove K. Breistein

hAR VI BEhoV FoR DanneLse?

av Gunnar Danbolt

Den klassisk-humanistiske dannelse

I lang tid var ordet dannelse borte fra språket vårt,

inntil det for ca. tyve år siden dukket opp igjen.

Grunnen til at det forsvant var ikke bare at det virket

gammeldags, men fordi det brøt med visse rådende

oppfatninger om hvordan barn bør oppdras. disse

oppfatningene kan i stor grad føres tilbake til den

franske filosofen Jean Jacques Rousseau (1712­78),

for med ham fikk nye tanker om hva et menneske er

og hvordan det bør utvikle seg et så pregnant uttrykk

at det litt etter litt slo igjennom.

det syn Rousseau opponerte mot var det

klassisk­humanistiske dannelsesbegrepet som har

røtter tilbake til antikken, og særlig til den romerske

advokaten, politikeren og filosofen Marcus Tullius

Cicero (106­43 f.Kr.). For det var han som kodet det

begrepet dannelse er avledet av, nemlig cultura

animi. Med det mente han oppdyrkingen, dannelsen

og formingen av ånden og han skapte slik et helt nytt

begrep, kultur, som de siste fem hundre årene er blitt

en uunnværlig del av språket vårt.

det man ifølge Cicero skulle dyrke frem og

forme var primært de to egenskapene som man i

antikken mente skilte mennesker fra dyrene, nemlig

de intellektuelle og moralske evnene. Et særkjenne

ved disse to evnene er at de ikke – som følelser og

lidenskaper – utvikler seg av seg selv. de må formes,

dannes og kultiveres. det er forutsetningen for at et

menneske kan bli menneskelig, humanus, og dermed

et virkelig menneske. For mennesket er ved fødselen

bare en råvare, ikke et ferdig produkt, som katten og

elefanten er det. det er derfor det gir mening å hevde

at et menneske er umenneskelig, men ikke at en

katt er ukattelig. det menneskelige – humanus som

adjektiv og humanitas som substantiv – er et begrep

Cicero kodet for å få frem akkurat dette poenget. For

humanitas var målet for cultura animi.

Nå var det avgjørende for Cicero at de intellektuelle

og moralske evnene ble formet både i frihet

og i harmoni med hverandre. og det som forteller

oss om de ér det, er conscientia, samvittigheten, som

også var et begrep Cicero kodet. han omtalte den

som en «indre stemme som taler, maner, dømmer

og bebreider», og den viser oss at fornuft og moral

ikke er uten sammenheng med hverandre. Samvittigheten

utgjør så å si en bro mellom de to evnene.

hva er det som ifølge Cicero karakteriserer de intellektuelle

og moralske evnene? la oss først se på

de intellektuelle evnene. Cicero betraktet primært

fornuften som en prøvende og søkende instans.

det var en oppfatning han hentet fra skeptikeren

Karneades av Kyrene (ca. 214 – 129 f.Kr.). ordet

sképsis betyr nemlig ikke avvisning på gresk, men

snarere prøving eller avveining for og imot. For

skeptikeren Karneades tvilte ikke på at vi mennesker

har kunnskaper om ulike fenomener. Problemet er

at det ikke lar seg gjøre å finne uavhengige kritierier

som kan godtgjøre at disse kunnskapene stemmer

entydig overens med fenomenene. Karneades anførte

mange grunner til dette, blant annet at sansebedrag

ikke er et ukjent fenomen, og at selv logikken ikke er

til å stole på. Som eksempel på det siste nevnte han

paradokset om kreteren som hevdet at alle kretere

lyver. derfor mente Karneades at det ikke var mulig

å nå frem til sikker kunnskap. Men han stanset ikke

med det. han utviklet en lære om sannsynslighetsgrader.

og den gikk ut på at selv om det ikke er mulig

å ha sikker kunnskap om noe som helst, kan man

heller ikke med sikkerhet avvise noe som helst.

Spørsmålet er om det ene er mer sannsynlig enn det

andre. Når flertallet av greske filosofer for eksempel

hevder at gudene eksisterer og vi i tillegg vet at alle

kjente folkeslag har en eller annen form for religiøs

praksis, er det stor sannsynlighet for at gudene

faktisk eksisterer. dette argumentet benyttet Cicero i

verket Om gudenes natur.

og så til den moralske evnen. Cicero var – i

likhet med Sokrates, Platon og Aristoteles – ikke

tilfreds med den relativisme som de greske sofistene

representerte. den gikk ut på at bare dét skulle

regnes som moralsk riktig som flertallet gikk inn

for. Men selv om Sokrates, Platon, Aristoteles og

en rekke andre greske filosofer hadde kastet innsiktsfullt

lys over de moralske problemene, kunne

ikke Cicero slutte seg til noen av dem, bortsett fra

stoikernes. For de hadde en løsning som begeistret

ham, nemlig at det eksisterte en moralsk naturlov,

som var guddommelig og dermed universell, og var

nedlagt i alle mennesker i form av det Cicero kalte en

«guddommelig gnist». Men i motsetning til stoikerne

slo ikke Cicero fast at det finnes en slik moralsk

naturlov, men han mente at argumentene for en slik

lov var bedre enn argumentene mot. og i tillegg la

han vekt på at konsekvensene av en slik oppfatning

var helt i overensstemmelse med hans egen overbevisning.

For slik Cicero så det, innebar stoikernes

23

BARN I KUNSTEN


24

BARN I KUNSTEN

tese for det første at alle mennesker, uansett stand,

stilling, kjønn og nasjonalitet, har en indre verdi fordi

de alle er bærer av den samme «guddommelige

gnist». og for det andre at dette gjør alle mennesker

uten unntak til brødre som bør behandle hverandre

som brødre – ikke som fremmede og fiender.

å være menneske – humanus – er derfor for

det første å utvikle en åpen, prøvende og søkende

innstilling, og for det andre å strebe etter å være

hensyns full, vennlig og mild mot sine medmennesker,

og avstå fra enhver handling som kan skade

dem, uansett hvilke konsekvenser det har for en selv.

han så en slik human holdning som naturlig, en art

første impuls hos mennesket, og han begrunnet den

utfra den guddommelige gnist som alle hadde fått

som gave fra gudene.

Cicero var imidlertid sterkt imot en annen av

stoikernes hovedteser, nemlig at det finnes et forsyn,

providentia. For det ville ifølge Cicero innebære

at gudene eller skjebnen gjennom forsynet styrte

mennesket og dets handlinger, altså at menneskets

adferd var bestemt eller determinert. hvis det er

tilfelle, kan man ikke si at mennesket er moralsk

ansvarlig for sine egne handlinger. og det var i

Ciceros øyne en uhyrlig påstand som stred mot ett av

hans fundamentale prinsipper – menneskets frihet,

libertas. Vel er mennesket utstyrt med en guddommelig

gnist, men det har likevel full anledning til ikke

å følge den. For mennesket er fri til selv å velge. det

kan velge å la seg oppsluke av grådighet og ondskap,

men også av å være nestekjærlig og hjelpe andre.

Men i motsetning til Sokrates og Platon mente ikke

Cicero at den rette adferd var avhengig av den rette

innsikt. Fornuft og moral er ofte i konflikt – det hadde

Cicero bittert fått erfare både som advokat og politiker.

Slik var mennesket i Ciceros øyne utstyrt med

både intellektuelle og moralske evner og en samvittighet

som regulerte forholdet mellom dem, men

også med en egen fri vilje som ofte går sine egne

veier, langt borte fra både fornuftens innsikter og

moralens anbefalinger. Fordi mennesket aldri kan

oppnå sikre kunnskaper på noen områder, er det –

eller burde være det – skjermet mot en skråsikker

og dogmatisk holdning. Men dette betyr likevel ikke

at det er umulig å nå frem til innsikter som er så

sannsynlige at de kan danne grunnlag for moral og

erkjennelse.

Slik sett er det Cicero som mer enn noen andre

har lagt grunnlaget for den liberale humanismen som

har hatt, og fremdeles har, så stor betydning for

euro peisk tanke og politikk. Men han var ingen blåøyet

humanist, som trodde «på det gode i mennesket».

han visste av egen erfaring at det er forskjell på

å vite hva som er riktig og å omsette det i praksis.

Vi kan umiddelbart se at det er mange tilknytningspunkter

mellom Ciceros syn på cultura animi,

humanitas og samvittighet på den ene siden og

kristendommen, særlig slik den var utformet i den

italienske renessansen, på den andre siden. Ciceros

tanker utgjorde da også en viktig impuls for renessansens

humanister. Kirken overtok for eksempel

Ciceros oppfatning om at kunnskaper om natur og

univers aldri kan være sikre. Men viktigere for oss

er det at begrepene cultura og humanitas nå fikk en

sentral plass innenfor pedagogikken.

Skal barn kunne formes og dannes, må de ha

en lærer og veileder som vet hvordan hvert enkelt

barns potensiale kan utvikles maksimalt, for barna

selv kan ikke gjøre det. de drives av lyst og tilfeldig

begjær, og det er ikke særlig gode midler for å ta de

riktige valgene. Eller sagt på en annen måte – fornuften

må ha styring med lyster og begjær, følelser

og lidenskaper. Får disse vokse vilt, vil hagen oversvømmes

av ugress. derfor må læreren være en art

sjelegartner.

rousseaus naturalistisk-orienterte oppdragelse

Rousseaus tanker om oppdragelsen er ganske forskjellig

fra den klassisk­humanistiske. den er ikke

lærer­orientert, men elev­sentrert. For Rousseau så

på det naturlige menneske som godt og dets ønsker

og begjær som sunne. det er i samfunnet rundt

barnet at det onde befinner seg. derfor må enhver

oppdragelse bygge – ikke på læreren og dermed

samfunnets ønsker – men på barnas egne. For bare

slik kan og vil barnet bli ivrig og interessert. Så for

Rousseau er ikke lenger læreren den som skal holde

tømmene i sine hender – det skal elevene selv. For de

er ikke, og skal heller ikke være, passive mottagere

av kunnskap, men selv gå inn i rollen som sine egne

oppdragere.

han innleder sin utdannelsesroman Émile eller

om oppdragelsen fra 1762 slik: «Alt som utgår fra

Skaperen er godt, i menneskets hender vanslekter

alt. Mennesket tvinger en jord til å avle en annen

jords grøde, et tre til å bære et annet tres frukter.

han bringer været, elementene og årstidene ut av

balanse; han lemlester sine hunder, hester og slaver;

han snur opp ned på allting, fordreier alt, elsker misdannelser

og monstre. han ønsker intet slik naturen

har skapt det, ikke engang mennesket selv. det skal

dresseres som en sirkushest; det skal vris og formes

etter hans hode, lik et tre i hans have» (s. 17).

Barn må, slik Rousseau så det, bli oppdradd

slik at man i så liten grad som overhodet mulig

skader deres opprinnelige natur. For det som karakteriserer

barnenaturen er at den er unik og jomfruelig

og det er dette originale og enestående ved barnet

som må beholdes og vernes om. dette betyr naturligvis

ikke at de intellektuelle og moralske evnene skal

forsømmes, men de er kulturlige og allmenmenneskelige

og derfor i større eller mindre grad felles for

alle. de skiller altså ikke, lar ikke individualiteten tre

tydelig frem. og i tillegg har disse kulturlige evnene,

når de først er utviklet, en forunderlig evne til å kvele

de naturlige, som følelser og opplevelser, og dermed


øve vold mot det særegne og originale ved hvert

menneske.

dette var i 1762 revolusjonære tanker – Émile

ble i Paris den 9. juni dømt til bålet og forfatteren

fikk en arrestordre, men klarte i all hast å flykte til

hjembyen Genève, bare for å oppdage at samme dom

ble fattet der den 19. juni. og det samme skjedde

i land etter land. likevel kunne ikke disse tankene

stanses – de spredte seg som ild i tørt gress utover

hele Europa i siste halvdel av 1700­tallet og fikk nedslag

hos betydelige og innflytesrike pedagoger som

Johann heinrich Pestalozzi (1746­1827) og Johann

Bernhard Basedow (1724­1790). og senere hen i

Montessoribevegelsen og delvis også på Steinerskolene.

Fremdeles i dag er Rousseaus tanker høyst

levende, ikke minst i den uhellige allianse de har

inngått med nyliberalismen. Vi finner dem i offentlige

skoler og universiteter både i Europa og i USA.

her kalles den elev­ og studentsentrert undervisning

og har som hoveddogme at barn er kompetente

aktører som kan og bør ta ansvar for egen læring. Et

eksempel på dette er språkundervisningen hvor man

legger mindre vekt på ortografiske, grammatiske og

syntaktiske regler, fordi terping på regler har en tendens

til effektivt å dempe, ja, i mange tilfeller drepe

elevenes og studentenes uttrykksbehov. det er bedre

at en elev og en student skriver det de har på hjertet

uten smålige hensyn til all verdens menneskelagede

regler. Facebook og twitter viser at dette er ytterst

virksomt, for her boltrer ungdommen seg uten

innblanding fra lærerens rødblyant (som for øvrig er

forbudt på en del skoler i USA og erstattet med den

mer nøytrale grønnblyanten).

Målet med Rousseaus oppdragelse var da

også at mennesket skal finne seg selv – sin særegne

og originale natur. Eller det man nå begynte å

kalle den «personlige identitet”, altså det som gjør

et menneske til akkurat det det er. og det er altså

ikke fornuften, for den er, riktignok i vekslende grad,

felles for alle, men følelsene og opplevelsene, for

de er mine og bare mine. det var derfor man knyttet

den personlige identitet til følelseslivet. For det er

ikke fornuften, men følelsene og opplevelsene som

for eksempel får en gutt eller pike til å innse at de

er homser eller lesper. de oppdager rett og slett at

de reagerer emosjonelt på et menneske av samme

kjønn, og ikke som flertallet på en av det motsatte.

Fordi følelsene og opplevelsene er mine og bare

mine, er det her vi finner den avgjørende forskjell

mellom individene. den tyske kulturfilosofen Johann

G. herder (1744­1803) skrev i Vom Erkennen und

Empfinden der menschlichen Seele at den dypeste

grunnen i vårt vesen er individuell – det gjelder både

følelser og tankemåter.

Et slikt syn på mennesket – kalt det naturalistiske

menneskesynet – kom ikke bare til å prege

pedagogikken, men også kunsten. den engelske

dikteren William Wordsworth (1770­1850) definerte

kunst i forordet til sine Lyriske ballader fra 1800

slik: «En spontan overflod av maktfulle følelser.» og

disse følelsene er individuelle, originale og unike,

og de finnes inne i kunstneren som i en vulkan. og

på samme måte som det glødende lava presser det

seg frem, gjør også kunstnerens følelser det (den

kunstneriske skapelsesprosess), men etter at lavaen

er kommet ut vil den litt etter litt størkne og bli til

den kalde lavasten (kunstverket).

det som skiller kunstneren fra det allminnelige

menneske, er ikke bare styrken i uttrykksbehovet

(vulkanen), men også at produktet, kunstverket, får

universell betydning. det er denne evnen til å allmengjøre

individuelle og personlige opplevelser som gjør

en kunstner til det man nå begynte å kalle et geni.

Men dette forhindrer ikke at også ikke­kunstnere bør

ha rett til å uttrykke seg, selv om resultatene sjelden

har interesse for andre enn den nærmeste krets.

I dag har man i de sosiale mediene fått muligheten

til det – ingen behøver lenger å holde sine

egne reaksjoner for seg selv. Facebook og twitter står

til disposisjon for alle.

Goethes forhold til de to

oppdraGelses systemene:

Goethe og dannelsen

Wolfgang von Goethe (1749­1832) var hele livet

opp tatt av dannelse og pedagogikk. og han fulgte

godt med i tidens litteratur og hadde ivrig lest både

Rousseaus Julie eller Den nye Héloïse (1761) og

Émile eller om oppdragelsen (1762) og hyllet som

ham naturen. Men ikke uten reservasjoner. det er

hans mest berømte bok – Den unge Werthers lidelser

(1774) et godt eksempel på. Men før vi behandler

den, må vi kort risse opp en tanke som går som en

rød tråd gjennom hele Goethes forfatterskap, nemlig

prinsippet om kompensasjon. I sine naturstudier – og

Goethe var en ivrig naturforsker – hadde han oppdaget

at naturen som helhet både følger regler og

stadig skaper nye. Et eksempel på dette er dyrenes

utvikling. Alle dyr har et visst potensiale som kan

utvikles. Slangen har utviklet kroppslengden sin,

men har måttet ofre føttene, mens firfirslen derimot

har valgt føttene og gitt slipp på kroppslengden. Som

han skriver i Dyrenes metamorfose: «hvis du ser en

skapning som eier et visst fortrinn, spør deg selv

med engang: hva er prisen for det? og forsøk å finne

defektene, idet du hele tiden spør deg hvorfor? da vil

du finne frem til nøkkelen til dyrenes mangfold.»

det samme prinsipp om muligheter og begrensninger,

om frihet og orden, om tilfeldig risiko

og rigide lover, gjelder også for menneskene. hvis

de kun konsentrerer seg om én evne, for eksempel

fornuften, vil resultatet bli at følelseslivet litt etter litt

vil visne bort. derfor må et menneske utvikle både

25

BARN I KUNSTEN


26

BARN I KUNSTEN

følsomhet og fornuft, fantasi og common sense, til

en helhet, uansett hvilke av dem som måtte være

sterkest. Ellers vil de bli ensidige og se verden enøyet

– til skade både for dem selv og andre. Slike ubalanser

må man altså unngå, og ha som mål å forsøke og

balansere motsatte impulser. Betrakter vi Den unge

Werthers lidelser i lys av kompensasjonsprinsippet,

vil vi oppdage andre aspekter ved den, enn de man

vanligvis trekker frem.

Den unge Werthers lidelse

dette er naturlig nok ikke stedet for en bred analyse

av denne kortromanen, men noen ord må likevel

ofres på den, fordi den er så sentral for vårt tema.

det dreier seg om en brevroman, som sammen med

dagbokromanen var den foretrukne i første halvdel

av 1700­tallet. her følger vi den unge, følsomme

Werther, en maler, som har trukket seg tilbake til en

ensom egn hvor han uforstyrret kan tegne og male.

Men så treffer han en yndig ung kvinne, lotte, som

er forlovet med Albert, en meget alvorlig arbeidende

byråkrat som er mye borte på reise. Werther blir

forelsket i lotte – og det er ingen tvil om at lotte

nok gjengjelder Werthers følelser, men hun er tross

alt forlovet og moren ga sin velsignelse til ekteskap

med Albert like før hun døde. likevel oppmuntrer

Wilhelm, som er Werthers brevvenn, ham til å gjøre

en innsats for å vinne lotte. En forlovelse er ikke et

ekteskap. Men Werther viker unna, reiser bort og blir

byråkrat for en eller annen fyrste. Men det går heller

dårlig, fordi Werther i ett og alt følger sine egne

regler og innfall, ikke byråkratiets. han anvender

sin særegne ortografi, grammatikk og syntaks, som

hans departementssjef i liten grad setter pris på.

Men sjarmerende er han og blir venn også med visse

aristokrater, blant annet en greve. hos ham spiser

han ofte middag, og en dag forteller greven ham at

han etter middag skal ha et møte med andre aristokrater

og at den borgerlige Werther dessverre ikke

kan være med på det. Men så kommer der en grevinne

til dette møte som Werther kjenner og setter

pris på, og det gjør at han glemmer både tid og sted,

inntil han uttrykkelig blir bedt om å forlate slottet.

det gjør ham rasende, og han går nå ivrig inn for et

nytt samfunnssystem hvor alle er like og slike tåpelige

sosiale regler ikke lenger finnes. Til sist forlater

han både hovedstad og departementalt arbeid og

vender tilbake til lotte. Men lotte har i mellom tiden

giftet seg med Albert, og selv om hun fremdeles setter

pris på Werther, blir hans tilstedeværelse mer og

mer besværlig for henne. det gjør Werther desperat.

Så en dag han besøker henne, kysser han henne

plutselig på munnen. det gjør henne fortvilet og hun

vil ikke lenger se ham for sine øyne. det er da han

bestemmer seg for å ta sitt eget liv for å befri lotte

og Albert fra den byrden han er blitt for dem. han

låner en ubrukt pistol av Albert under påskudd av å

skulle gå på jakt – lotte henter den og leverer den

til Werthers tjener. om kvelden spiser Werther alene

sitt siste måltid og så skyter han seg slik at deler av

hjernen blåses ut, men uten at han dør umiddelbart.

Tjeneren finner ham og tilkaller Albert og lotte.

lotte faller sjokkert om i et anfall som det er uvisst

om hun vil overleve.

dette er i all korthet handlingen, hvor vi altså

blir kjent med et menneske som på Rousseaus vis

i ett og alt følger sine egne innskytelser og tilbøyeligheter,

og som etterhvert blir så oppslukt av sine

følelser at han mindre og mindre er istand til å

artikulere dem. Til sist må utgiveren komme inn

og forteller hvordan siste del av historien forløp,

for Werther har mistet evnen til både å tegne, male

og skrive. Slik ender det hele i den store stillhet,

skjønt selvmordet hans er lite vakkert, ja, nesten

motbydelig heselig.

Er denne kortromanen et uttrykk for Goethes

Sturm­und­Drang­periode, altså for en forfatter som

helt og fullt var besatt av Rousseau og hans naturalistiske

menneskesyn? Sammenligner vi førsteutgaven

fra 1774 med den reviderte utgaven fra 1886,

ser vi at Goethe i den siste har lagt til en del avsnitt

som distanserer ham mer fra helten enn i den opprinnelige

versjonen. Mange mener at både bokens

enorme popularitet (den førte til en ny klesmote

blant radikale, demokrati­orienterte ungdommer og

fikk flere unge til å begå selvmord) og den kritikken

boken mottok fra konservativt hold, var medvirkende

til denne revisjonen. og én ting til – boken har visse

selvbiografiske trekk. Goethe hadde selv bare to år

tidligere opplevet en lignende kjærlighetshistorie

med en gift lotte, men Goethe brøt i 1772 hverken

språklige eller sosiale regler, han mistet ikke evnen

til å skrive og han tok ikke livet av seg. og går vi nøyere

igjennom de to utgavene, vil vi også se at distansen

er der allerede fra begynnelsen av, bare understreket

mer i den siste enn i den første utgaven.

Mye kan tyde på at Goethe helt fra begynnelsen

av ønsket å tegne en karakter som virkelig fulgte

opp Rousseaus anbefaling om ta styring av eget liv

og som et uskyldig barn la seg lede av egne tilbøyeligheter

og lyster. og som måtte betale en høy pris

for en slik ensidighet, nemlig et grufullt, uestetisk

selvmord.

Wilhelm Meisters lære og vandreår

Goethe utdyper dette dannelsesmotivet i sine to

store romaner om Wilhelm Meister, som i likhet med

Faust opptar ham store deler av livet. det som gjør

denne romanen interessant i vår sammenheng, er at

Goethe nå går over fra brevromanen til dannelsesromanen,

som var den store nyskapning i siste

halvdel av 1700­tallet. I disse to romanene følger vi

kjøpmannssønnen Wilhelm Meister på hans lange

og kronglete vei frem mot selverkjennelse. I Wilhelm

Meisters læreår (1795­96) møter vi en Wilhelm som

helt fra barndommen er besatt av kunsten, særlig


lyrikk, drama og dukketeater, og som skrev foraktelig

om farens kjøpmannskap. han forelsker seg i en

skuespillerinne ved ett av byens teatre, men får en

kveld mistanke om at hun er utro. Uten å undersøke

saken, bryter han all forbindelse med både henne og

kunsten, og vier all sin energi til forretningslivet.

På en reise treffer han på en fattig teatertrupp

– og han går først inn som sponsor og siden også

som administrativ leder. han prøver seg etterhvert

også på scenen og får hovedrollen som Shakespears

hamlet. han blir hyllet av både kritikere og publikum,

men i senere roller går det dårlig for ham,

og Wilhelm forstår at han må finne seg selv andre

steder enn på scenen. likevel er det teatergruppen

som fører ham videre. For i den er det særlig

ett menneske som skal sette ham på sporet av seg

selv – en vakker gutt som heter Felix. det viser seg

at Felix’ mor er den skuespillerinnen som Wilhelm

hadde et forhold til, men forlot i vrede. hun var ikke

utro mot ham, men tvertimot gjort gravid av ham.

Felix er hans egen sønn – moren døde fortvilet og

ensom i barsel. Wilhelm har fått en ny livsoppgave –

å oppdra sin egen sønn.

Alle disse forunderlig tilfeldige møtene og

oppdagelsene, som virker lett usannsynlige, når vi

leser romanen, viser seg å være styrt av et Hemmelig

Aristokratisk Selskap som tidlig la merke til Wilhelm

og ønsket å prøve ham for eventuelt å oppta ham i

sitt selskap. det er de som har ordnet det slik at han

litt etter litt innså hva han ikke er, men også hva han

faktisk er blitt – en far.

Wilhelm Meisters vandreår

det er i neste bind, Wilhelm Meisters vandreår, vi i full

skala får et innblikk i Goethes tanker om dannelse og

oppdragelse. denne siste romanen blir ofte regnet

som én av de første virkelig moderne romaner, fordi

den ikke har en gjennomgående fortelling, men er

satt sammen av brev, essays, aforismer og korte fortellende

episoder. Grunnen til dette er blant annet at

Wilhelm er pålagt av Selskapet å reise rundt i Europa,

men aldri oppholde seg mer enn tre dager på samme

sted. likevel har romanen et senter, den Pedagogiske

Provins. For Wilhelm reiser ikke alene – han har sønnen

med seg, på jakt etter et godt undervisningstilbud

til ham. det er slik han blir ført inn i den Pedagogiske

Provins, som også administreres av Selskapet.

Tilsynelatende tilfeldig støter han på en gammel vis

mann som forteller ham om provinsen.

han informerer Wilhelm om hvordan man

oppdrar barn i den Pedagogiske Provinsen. Elevene

blir først testet slik at lærerne får en oversikt over

hvilke muligheter hver enkelt elev har – på dette

punktet spiller elevenes ønsker og lyster en viktig

rolle. Felix er for eksempel usedvanlig flink til å ride

– derfor blir han plassert blant dem som driver med

husdyrhold. der får han dyrke sin store lidenskap,

men han må også lære å behandle både hester og

andre husdyr, få innsikt i hvordan man dyrker jorden

der de skal beite osv. de tar riktignok utgangspunkt

i lyst og tilbøyelighet, men viser elevene at det ikke

er nok. For å bli gode og egnede ryttere, må de også

besitte praktiske og teoretiske kunnskaper.

Men selv dette er ikke tilstrekkelig, for ånden

må også utvikles. Alle elevene må gjennom holdning

og gester oppøves i respekt for det som er over dem:

Gud, stjernehimmelen og øvrigheten. og det som er

under dem: jorden de går på, plantene de dyrker og

dyrene de pleier. og det som er på samme nivå som

dem, nemlig andre mennesker, og det uansett hvilke

kultur og religion de måtte tilhøre. Sang og musikk

er obligatorisk for alle og alle skal lære seg et fremmedspråk.

det skal de selv velge, men skolen sørger

for at de lærer både å snakke og skrive det flytende,

og med språket hele den kontekst som alene kan

gjøre det forståelig som geografi, politikk, økonomi,

sedvaner og ikke minst kultur: litteratur, kunst,

teater, musikk og dans.

I den Pedagogiske Provins forenes slik den

klassisk­humanistiske dannelse med den rousseauske

vekt på egne lyster og tilbøyeligheter. Eller om

vi heller vil – den lærer­styrte undervisning med den

elev­baserte. og elevene trives, ihvertfall gjør Felix

det, selv om han ikke setter like mye pris på alt han

blir satt til å gjøre. Men han innser at det er nødvendig,

og han blir en liten mester i å synge, snakke og

skrive italiensk, som er det fremmedspråk han har

valgt (og som kommer til nytte siden).

Wilhelms selverkjennelse

Vi ser altså at man i den Pedagogiske Provins balanserer

følelser mot fornuft, glede mot slit, hobby mot

hardt arbeid. Wilhelm blir imponert over dette, fordi

han ser hvor harmonisk Felix utvikler seg og modner.

Selv har Wilhelm etter teatertiden tilegnet seg

omfattende teoretiske kunnskaper, men forsømt de

praktiske. Reisene hans har ført til at han på nært

hold har kunnet observere alle krigens redsler uten

at han har kunnet gjøre noe fra eller til. For han

mangler de praktiske erfaringer som skal til for å

være til nytte. det er derfor han bestemmer seg for

å utdanne seg til sårlege, på den tid et håndverksbasert

medisinsk yrke. En forutsetning for dette er

imidlertid at han har gode anatomikunnskaper, og

det gjør disseksjon nødvendig. Men det er mangel

på lik, og selv har han mye imot å skjende fullkomne

skapninger som en nylig avdød kropp også er. derfor

bruker han sin kreativitet og oppfinner nye metoder.

han allierer seg med en finsnekker og får ham til å

lage et slags byggesett som gjør det mulig for legestudentene

å sette sammen og ta fra hverandre igjen

et menneskelig skjelett. det er hva vi idag vil kalle

en virtuell måte å lære menneskekroppen å kjenne

på. Slik avbalanserer Wilhelm i sitt eget liv teori mot

praksis, på samme måte som man gjør det i den

Pedagogiske Provins.

27

BARN I KUNSTEN


28

BARN I KUNSTEN

hans aristokratiske venner gjør ham også oppmerksom

på at en slik avbalansering ikke bare gjelder det

enkelte menneske, men også staten. det borgerlige

demokratiet, bygget på frihet, likhet og brorskap, er

en viktig oppfi nnelse, og et fundament for enhver god

statsdannelse. Men demokratiet mangler ett element

som aristokratiet har dyrket frem, nemlig den åndskultur

som litteratur, billedkunst, teater, opera,

musikk og dans representerer. disse kunstene krever

mye av både utøverne og tilhørerne, og slik sett er de

typiske eksempler på hva det klassisk­humanistiske

kulturbegrepet står for. For ingen er født som kjennere

av litteratur, billedkunst, teater, opera, musikk

og dans – man må kultivere både evner og smak for å

kunne ha glede av dem. og det krever tid og tålmodighet,

men også mulighet og kapital. det er derfor

det var aristokratiet som dyrket dette frem, fordi de

hadde ressurser til det. Men i et demokrati vil disse

kulturaktivitetene lett bli avfeiet som en rest fra en

utdøende adelstand som folk fl est ikke har lyst til å

betale for. og uten bevilgninger vil åndskulturen dø

bort.

Gunnar danbolt undersøkte,

sammen med

åse Enerstvedt, en del av

programmene på

Barnas Kulturhus tidlig

på 90­tallet. Undersøkelsen

hadde fokus på

møtet mellom barns

egen kultur og voksenkulturen.

Rapporten

«Når barns kultur møter

voksenkulturen» er

utgitt i Norsk Kulturråds

skriftserie.

Litteraturliste:

Goethe berører her et fenomen som vi idag er smertelig

klar over. det koster å ha opera, teatre, symfonikonserter,

biblioteker, kulturskoler, men det er

avgjørende at de fi nnes. For ett av de formål kunst

i bred forstand skal ha er å danne motbilder til de

samfunn der de fi nnes, for på den ene siden å vise

hvordan verden er og på den andre hvordan den

kunne ha vært, hvis ... For kunstens oppgave er ikke å

stryke samfunnet med hårene, men mot. Gi motstand

og slik avbalansere kreftene. derfor kan vi ikke, slik

det idag skjer i stor grad både i skoler og på universiteter,

la Rousseaus ville vekster få vokse fritt, men

vi må også, slik Cicero viste, dyrke frem og kultivere

de intellektuelle og moralske evnene. det vil kreve

både innsats og tålmodighet, slit og hardt arbeid,

men Goethe har rett i at begge deler, både Rousseau

og Cicero er nødvendige. Enhver ensidighet har sin

pris, og den blir vi først oppmerksom på når det er

for sent.

• Bjerke, André: Reiser gjennom århundrene, (Aschehoug), oslo 1967

• Cicero, Marcus Tullius: Selected Works, (The Penguin Classics), harmondsworth, Middlesex 1960

• Foros, Per Bjørn & Arne Johan vetlesen: Angsten for oppdragelse.

Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse, oslo 2012

• Idem: Retorikk og fi losofi , (Samlaget), oslo 1995

• Goethe, Johann Wolfgang von: Den unge Werthers lidelser, (Gyldendal), 3. oplag, København 1995

(overs. av utgaven fra 1786)

• Idem: Unge Werthers lidelser, (Gyldendal), oslo 2010 (overs. av første utgave fra 1774)

• Idem: Wilhelm Meisters Lehrjahre 1­2, dtv Gesamt ausgabe 15­16, Munchen 1962

• Idem: Wilhelm Meisters Wanderjahre 1­2, dtv Gesamt ausgabe 17­18, München 1962

• Idem: Wilhelm Meisters læreår, (Aschehoug), oslo 1994

• Idem: Wilhelm Meisters vandreår, (Aschehoug) oslo 2003

• Idem: «Metamorphose der Tiere», Schriften zur Anatomie, Zoologie, Physiognomik,

dtv Gesamt ausgabe 37, München 1962, s. 121­22.

• Rousseau, Jean­Jacques: Émile – eller om oppdragelsen, (Vidarforlaget) oslo 2010.

• Stroh, Wilfried: Cicero. Redner, Staatsmann, Philosoph, (C. h. Beck), München 2008.

• Tantillo, Astrida orle: Goethe’s Modernisms, New york 2010

Kunsten å se verden opp ned. Under BaKu 2011 fi kk foreldre og barn nye sanselige

opplevelser. Rommet er produsert av Kristi van Hoegee.

Foto: Tove K. Breistein


29

BARN I KUNSTEN


30

BARN I KUNSTEN

eli Kristine økland

Hausken er ansatt som

undervisningsleder ved

Universitets museet

i Bergen. hun har

hovedfag i folkloristikk,

er utdannet lektor og

har særlig interesse for

læringsteori og metode.

hun er i startfasen på et

Phd­prosjekt om museer

som læringsinstitusjon.

Gro Grimsø er ansatt

ved Universitetsmuseet

i Bergen og

Barnas Kulturhus som

kulturformidler. hun er

utdannet kulturarbeider

og pedagog og har jobbet

som lærer i skolen,

instruktør for kor, korps

og revyshow samt drevet

med kulturformidling

til barn og unge i en årrekke.

hun arbeider blant

annet med fortelling som

læringsredskap.

NåR forsKninG oG KuLtur

GåR håNd I håNd

av eli Kristine økland Hausken og Gro Grimsø

Drama og rollelek skaper levende og kreativ forskningslæring.

Universitetsmuseet i Bergen er byens

eldste museum og ble grunnlagt i 1825.

Grunnleggelsen av det som da het Bergens

Museum blir ofte sett på som et ledd i

1800­tallets folkeopplysning, og fra første

stund ville initiativtaker Wilhelm F.K.

Christie og hans samtidige sette fokus

på forskning, innsamling, bevaring og

formidling. I 1946 ble Universitetet i

Bergen grunnlagt med utgangspunkt i de

forskjellige fagfeltene som var utviklet ved

museet.

Museet er i dag en av Universitetet

i Bergens viktigste formidlingsarenaer til

barn og unge. de gamle byggene rommer

mange spennende fortellinger og har vært

en del av Norgeshistorien i snart 200 år.

her kan besteforeldre fortelle barnebarn

at de var med sine besteforeldre.

Mer satsning på formidling

det sies ofte at museets magi er dets

gjenstander. Universitetsmuseenes

magi er deres forskning. det finnes seks

universi tetsmuseer i Norge i dag. I motsetning

til landets øvrige museer, som

ligger under Kulturdepartementet, ligger

universitetsmuseene under Kunnskapsdepartementet.

Vi er altså en kunnskapsinstitusjon

og ikke en kulturinstitusjon.

Men hvilken plass har kulturen og estetikken

hos oss?

det kan ikke legges skjul på at

formidling til barn og unge ikke har vært

et like stort satsningsområde, og at

Barnas Kulturhus har hatt en klar rolle i

denne satsingen ved Universitetsmuseet i

Bergen. dagens skoletjeneste er oppdratt

av Barnas Kulturhus. Før museet ansatte

en egen museumspedagog i 2006, utviklet

Barnas Kulturhus flere undervisningsopplegg

for museet og ga museet et grunnlag

for den skoletjenesten vi ser i dag.

Barn trer inn i ny rollefigur

Ved Barnas Kulturhus står barns møte

med det estetiske og kunstopplevelsen i

fokus. det gjør det ikke ved Universitetsmuseet

i Bergen. Vi skal drive med forskningsformidling

til unge. Men hva er det

vi vil at barn skal lære og hvordan skal de

lære det når de er på vårt museum?

Vi vil at barn skal være forskere når

de kommer til oss. de skal få forske på de

samme gjenstandene og forholde seg til

de samme kildene som de vitenskapelig

ansatte jobber med og forsker på. Barn

skal lære hvordan kunnskap skapes og

står i relasjon til hverandre.

opplegget «Evig liv» ble i sin tid

utviklet av Barnas Kulturhus: Elevene trer

inn i roller som forskere og utstillingen

blir deres forskningsarena. Gjennom ulike

stasjoner får barnas sanser en rekke

utfordringer. Elevene møter duftkrukker

med ingredienser til parfyme, de avdekker

en mumie og de gjør funn som skal registreres.

Gjennom slike øvelser og gjennom

tolkning av utsmykningen på en gravkiste,

møter elevene fortidens estetikk og forestillingsverden

i et forskningsperspektiv.

Drama i museumsrommet

Et annet eksempel fra museets undervisningstilbud

er «Bygdesamlingen» ved

de kulturhistoriske samlinger. dette er

en utfordrende utstilling å tilegne seg

for elever uten forkunnskap. Gjennom

dramapedagogiske metoder klarer vi

likevel å levendegjøre utstillingen, perioden

og dens gjenstander i dramaforløpet

«Mysteriet Marta». Formidler og elever

trer inn og ut av roller og sammen konstruerer

de bygdesamfunnet litladal i

1626. Gjennom forståelse for en annen tid,

spill, forhandlinger og møter med ulike

rollefigurer, skal elevene løse mysteriet

om hva som har skjedd med den savnede

17­åringe Marta.


«Mens barna sitter i en halvsirkel, tar jeg frem en rød koffert. Før jeg åpner den sier jeg at i dag skal alle få lære et nytt ord: Attributter.

Jeg forklarer hvorfor det er så viktig med enkelte kjennetegn. Når det er gjort, åpner jeg kofferten for at barna skal se noen moderne

attributter. Blant annet vises klovnenese, krone, malepensel, stetoskop og kritt. Hensikten er at barna skal fortelle hvilken person de vil

forbinde med disse tingene. (...) Etter at barna nå er blitt kjent med attributtenes betydning, viser jeg dem en kopi av Ulvikfrontalen.»

Fra rapporten «Middelalderskunst, Alterfrontaler» av Elisabeth Hoff,

Bergen Universitetsmuseum blir barna invitert inn som forskere som skal forholde seg til ulike vitenskapelige problemstillinger. For å skape innlevelse

bruker museets formidlere teknikker fra drama og rollelek. Foto: Eli Hausken

Elevene må forholde seg til problemstillinger

knyttet til kjærlighet og forelskelse,

selvmord, lover og regler, trolldom,

religion og folketro. dramaforløpet skaper

en veksling mellom forskning, innlevelse

og undersøkelse, spill mellom deltagerne,

forhandlinger og refleksjoner. Slik blir det

levende læring for levende barn!

Kunnskap trenger å forstås

Bevissthet rundt valg av undervisningsmetode

er essensielt. Kunnskap trenger

å forstås. Vi må vite hvordan barn lærer,

at barn er svært ulike og vi må favne flest

mulig gjennom ulike undervisningsmeto­

der. Barn skal få være aktive i sin læringsprosess,

men de må også begeistres!

Nøkkelen til barns læring er deres

kreative og nysgjerrige natur. Metoder

hentet fra kunst og estetiske fag er både

en styrke og en inngangsport til kunnskapstilegnelse.

her har Barnas Kulturhus

vært en inspirasjon og ressurs for

Universitetsmuseet i Bergen.

en verdifull målgruppe

Universitetsmuseet i Bergen er klar over

samfunnets forventninger. Vi vet at vi

er en sosial arena og at vi har et samfunnsansvar.

Bergens befolkning kåret

Hvalsalen på Naturhistoriske

samlinger er

populær hos besøkende

barn. Foto: Eli Hausken

31

BARN I KUNSTEN


32

BARN I KUNSTEN

Skoleklasser på besøk i

Musehagen til Universitetsmuseet

i Bergen.

Foto: Eli Hausken

Universitets museet i Bergen til byens

beste museum i 2011. I årene fremover

skal museet endres. Museumsprosjektet

2014 har som mål å rehabilitere et gammelt,

ærverdig museum og la det bli en

moderne formidlingsarena, samtidig som

fordums prakt blir ivaretatt. Barn og unge

er en verdifull målgruppe. Noen av dem

skal bli frem tidens forskere.

Skoletjenesten står foran en spennende

tid. Vi må utvikle nye undervisningsopplegg

knyttet til nye utstillinger,

nye forskningsfelt og nye forskningsfunn.

Ny kunnskap blir stadig produsert og skal

forstås. det er vår oppgave å formidle

denne utvikling til samfunnet som helhet

og spesielt til barn og unge.

forskning og kulturliv

Museet som kunnskapsinstitusjon kan

ikke eksistere i et vakuum. det er viktig at

Universitetsmuseet i Bergen er en aktiv

samfunnsaktør og er en del av byens

kulturliv. Vi trenger kreative innspill og nytenking

fra gode samarbeidspartnere som

Barnas Kulturhus. Vi trenger engasjerte

mennesker og en stadig debatt rundt

hvordan skape den gode læringsopplevelsen

– uten å glemme begeistringen. I

disse gamle bygningene med sine spennende

fortellinger og gjenstander, er det

rom for mange nye historier i århundrene

fremover. Vi gratulerer Barnas Kulturhus

og gleder oss til kreativ lærdom, gode

samtaler og spennende samarbeid.

universitetsmuseet i Bergen tilbyr en rekke skoleprogram og lærerkurs knyttet opp til læreplanenes

ulike kompetansemål. Se mer på www.uib.no/universitetsmuseet

Universitetsmuseet i Bergen har i en årrekke samarbeidet med Barnas Kulturhus for å skape et

formidlingtilbud til barn og familier

«evig liv – egypt»: Bli med å avsløre det gamle Egypts hemmeligheter! I utstillingen «Evig liv» på

Universtitetsmuseet i Bergen venter mumier, shabtier og skarabéer – hva kan disse gjenstandene

fortelle oss om egypterne og deres håp om et evig liv? For mellomtrinnet. Utviklet i samarbeid med

Barnas Kulturhus.

«insekter og andre småkryp»: det blinker i luften av sommerfuglvinger. det kryper og kravler med tusen

små ben. Insektenes verden er en fascinerende verden! I museets «laboratorium« inviteres elever og

lærere til et nærstudium av forskjellige småkryp. For mellomtrinnet. Utviklet i samarbeid med Barnas

Kulturhus.

«Bubo og vennene hans»: BUBo er en ugleunge som har stått utstilt ved de naturhistoriske samlinger.

Bubo er nysgjerrig på alt det merkelige de har på museet. her er all verdens dyr ­ løver, fi sk og fugl.

dra på jakt etter spor fra Bubo og se alt det rare han har sett. For barnehagebarn. I 2006 var det mulig å

besøke en utstilling ved museet der uglen BUBo stod i fokus. Idé og prosjektansvarlig: Morten Steffensen.

Tilrettelegging og opplegg for barn: linda Rios, Barnas Kulturhus.

Middelalderens billedkunst: Formidlingsprosjektet «Middelalderens billedkunst i Bergen» slik den er

presentert i Mariakirken og i Kirkesamlingen i Bergen Museum er et program til grunnskolene i Bergen.

Programmet presenterer deler av kirkesamlingen ved Bergen Museum. Programmet tilbys mellomtrinnet.

Aashild Grana har skrevet tekst til undervisningsheftet «Middelalderens billedkunst i Bergen»

(1997) med Gunnar danbolt som rådgiver.

Blomsterlek i De botaniske samlinger og muséhagen: Ved Elisabeth Slaattelid og Elisabeth hoff.

Prosjektet startet i 2004 og rettet seg mot småskoletrinnet.


Kunsthistorien er historien om hvordan

mennesket til alle tider og steder har uttrykt

sine tanker, perspektiver, erfaringer

og kunnskaper. Kunsthistorien representert

ved uttrykk som litteratur, musikk,

dans, drama og billedkunst, inneholder

menneskets samlede erfaring innenfor de

eksistensielle spørsmål i livet. Spørsmål

som vi alle strever med å forstå, uttrykke

og leve etter.

fra festtale til intensjon

Kunst er viktig for alle mennesker fordi

i kunsten finnes store muligheter for

opplevelse, kunnskap og ny erkjennelse.

Med andre ord muligheter for et rikere og

mer spennende liv. derfor er det viktig at

det legges til rette for at barn og unge får

den kunnskap og forståelse som skal til

for at de gjennom hele livet vil oppsøke

den uuttømmelige skatt som finnes i vår

kunsthistorie.

At barna skal få møte kunst og

arbeide med kunstneriske problemstillinger

er det bred enighet om, men gjennom

endringen av det generelle syn på barn og

barndommen har spørsmålet om hvordan

vi gir barna denne muligheten blitt mer

fremtredende. I grove trekk er oppfattelsen

av barndom som forberedelse til et

voksent liv, supplert med barndom som

verdi i seg selv. Barndommen er gitt en

større verdi, og kunstformidling for barn

er blitt et viktigere offentlig anliggende.

Men det er fortsatt et godt stykke

mellom intensjoner og festtaler, og de

prioriteringer samfunnet gjennom sine

institusjoner foretar, enten det er snakk

om skolen, kunst­ og kulturinstitusjonene

eller de offentlige bevilgninger. Fortsatt

kommer ofte barna i annen eller tredje

rekke når ressurser skal prioriteres, og

politiske eller kunstneriske program

besluttes. På en slik bakgrunn vil det være

viktig å tenke gjennom hvilke konsekvenser

barns kunstopplevelser kan ha både

for den enkelte og for samfunnet. Ikke

minst er det viktig ut i fra et kunstnerisk

I Russland, oppe ved Nordishavet, skal det leve et gammelt folk med et dikt som rommer alt.

Mange har forgjeves søkt etter dette diktet. Forfatteren Jorge Luis Borges forteller at diktet

består av kun ett ord: Undr. Gammel norrønsk for undrende. Den som undrer har alt.

Kunsten å Gi BARN SToRE

KUNSToPPlEVElSER

av stein olav Henrichsen

Undr

og metodisk spørsmål å tenke gjennom

hvordan møte med kunsten og dens verden

bør tilrettelegges.

aktiv deltagelse leder til kunstinteresse

Barn og unge gis bedre forutsetninger for

å bli interessert og glad i kunst dersom de

selv får delta i kunstneriske prosesser der

de får møte kunst og kunstnere på et høyt

faglig nivå. Gjennom samarbeid mellom

barn og erfarne kunstnere utvikles forståelsen

for at kunst dreier seg om kommunikasjon

mellom mennesker.

Aktiv deltagelse og engasjement

er en forutsetning for kunstopplevelsen.

derigjennom skapes aktive og kreative

barn med større forutsetning for å trenge

inn i og forstå kunstens verden og kunstens

språk.

derfor er det viktig at kunstprosjekter

for barn er bygget opp på en slik måte

at barn og unge først deltar i kunstneriske

prosjekter i samarbeid med kunstnere, og

deretter blir presentert for forestillinger

og konserter slik at de selv får en opplevelse

av kunst innenfor alle kunstuttrykk

og former. At barn og unge er fordomsfrie

overfor dagens kunstuttrykk, kan være en

viktig strategi for utviklingen av et større

fremtidig publikum.

stein olav Henrichsen

er direktør for den nye

Munchetaten i oslo,

med Munch­museet og

Stenersenmuseets samlinger.

Tidligere operasjef

for den Nye opera i

Bergen, styreleder ved

Ultimafestivalen i oslo og

i en årrekke kunstnerisk

leder for det bergenske

samtidsmusikkensemblet

BIT20 Ensemble.

henrischen er utdannet

musiker fra oslo

Musikkonservatorium

og har vært utøvende

musiker innenfor en

rekke sjangere.

BaKu flytter ut:

Installasjon i bakgården til

Barnas Kulturhus.

Foto: Kjersti Vik

33

BARN I KUNSTEN


34

BARN I KUNSTEN

«Instrumenttyven Tutti»

med Kristine Klubben

har ved flere anledninger

besøkt Barnas Kulturhus.

Foto: Rune Lindgren

Viktige forutsetninger for

kunstopplevelsen

To grunnleggende faglige forutsetninger

for å lykkes med å gi barna den store

kunstopplevelsen som inngang og inspirasjon

til kunstskatten er:

1) det kunstneriske nivå barna møter må

sikres høy kvalitet, fullt på høyde kvalitetsmessig

med det tilbud som gis til

det voksne publikum.

2) deres første møter med kunst må

forberedes slik at

­ barnas forståelse av at kunst er

kommunikasjon styrkes

­ barn, gjerne gjennom eget kreativt

arbeid, får innsikt i hvilke problemstillinger

det kunstneriske verk de

skal møte kommuniserer

Kunst på sitt beste kan endre liv i betydningen

skape refleksjon og ny erkjennelse.

dårlig eller uengasjert kunst er kjedelig

og inspirerer ingen. Barn har krav på å

få den samme kvalitet i kunstformidling

og innhold som kunstnere og kunstinstitusjoner

tilstreber i møte med et voksent

publikum. det betyr at barn må få møte

kunstnere på det samme internasjonale

nivå som tilbys det voksne publikum:

eksempelvis dirigenter, regissører, solister,

dansere, skuespillere etc. Barn skal

ikke være en kunstnerisk salderingspost,

men derimot gis de samme ressurser og

betingelser som benyttes i annen offentlig

finansiert kunstformidling.

trenger ikke klovneri og trivialitet

Barna skal møte seriøse kunstprosjekt

hvor kunsten ikke er trivialisert eller spesielt

anrettet ved hjelp av klovneri eller en

annen overfladisk staffasje. Kunst for barn

kan godt være morsom og upretensiøs,

men må også ha substans og må fremføres

med de samme håndverksmessige

kriterier som det voksne publikum.


Erfaringsmessig trenger ikke barn en

egen kunst skapt spesielt for dem, barn

har like gode forutsetninger for å forstå og

ha glede av den kunsten som lages i dag,

og for den saks skyld hele kunsthistorien,

som voksne. derfor må en ikke nødvendigvis

skape egne barneprosjekter, men

presentere den kunsten som skapes for et

voksent publikum også til barn. Forutsetningen

er at de er forberedt gjennom en

kunnskap og kompetanse de kan fortolke

og forstå kunsten gjennom – rett og slett

gitt anledning til å kunne kommunisere

med den kunsten de møter. da er barn,

som voksne, også mer motiverte og mottagelige

for nye inntrykk – men i dagens

kunstformidling for barn er dette ikke

selvsagt verken blant kunstinstitusjoner

eller enkeltkunstnere.

et kompromissløst hus

Barnas Kulturhus har gjennom 20 år stått

for kvalitet i barns møte med kunst, og

alltid kompromissløst stått på barnas side

i den harde prioritering kulturpolitikken

representerer. Gjennom sitt arbeid har

Barnas Kulturhus nettopp stått for et moderne

syn på premissene for barns møte

med kunsten, og har gjennom sitt samarbeid

med en lang rekke aktører vært svært

gode ambassadører for barnas interesser i

møte med kunst­ og kulturinstitusjonene.

Synet på samfunnets ansvar for å gi barna

gode kunstopplevelser er problematisert

og tydeliggjort gjennom husets arbeid,

kanskje særlig i forbindelse med utviklingen

av den kulturelle skolesekken.

håper det kommer mange flere hus

som Barnas Kulturhus over hele landet.

det har barna fortjent!

om barn og musikkprosjekter:

BIT20 Ensemble har i mange år hatt komposisjonsprosjekter med utgangspunkt i et referanseverk fra

samtidskunsten. Barna arbeider med de samme kunstneriske utfordringene som komponisten og skaper

sine egne løsninger og komposisjoner.

den Nye operaen inviterer elevene til å sette opp en scene fra den operaen elevene senere skal møte.

dette gir de unge muligheter til å presentere sitt egent, ta i bruk egen kreativitet og samtidsaktuelle

former.

Samtidsmusikkfestivalen Borealis hadde et skolesamarbeid med utgangspunkt i Bergen Travpark. Barna

og musikerne tok opp lyder fra travparken og hestestallene og komponerte på datamaskin. deretter ble

elevenes arbeid/verk presentert – for skolens øvrige elever og hestene! Kunstnerne fra Borealis brukte

det samme materialet til et nytt verk til neste års åpningskonsert. Når elevene møter den profesjonelle

kunsten har de kompetanse gjennom at de selv har lekt og arbeidet med problemstillingene.

Den kulturelle skolesekken er en nasjonal satsing som skal bidra til at alle skoleelever i Norge får møte

profesjonell kunst og kultur av alle slag. den kulturelle skolesekken er et samarbeidsprosjekt mellom

Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Elevene og skolene skal gjennom ordningen få mulighet

til å oppleve, gjøre seg kjent med og utvikle forståelse for profesjonell kunst­ og kulturuttrykk av alle

slag. Kulturtilbudene skal være av høy kvalitet og vise hele bredden av kulturuttrykk: Scenekunst, visuell

kunst, musikk, film, litteratur og kulturarv. den kulturelle skolesekken har vært en del av regjeringens

kulturpolitiske satsing for grunnskolen siden 2001, og har etter hvert blitt utvidet til videregående skole.

dette betyr at alle elever fra 6 til 19 år innlemmes i ordningen. Se www.denkulturelleskolesekken.no

Den Kulturelle skolesekken i Bergen tilbyr elever kulturelle opplevelser innen alle kunstsjangre og

samarbeider med hele kunstlivet i byen. På www.kulturskolesekken.no presenteres kunst og kulturtilbud

til skolene, og her kan skolene bestille plass på programmene. de fleste tilbudene som presenteres

finansieres av den kulturelle skolesekken (dKS) og er gratis for skolene. Aktører som ønsker å være med

i den kulturelle skolesekken tar kontakt med sekretariatet. Frist for å sende inn tilbud på programmer er

1. desember hvert år.

Fra heftet «Bergen – en by i verden. Om rommene, husene og arven» (1999). Tekst og ide: Johanne Gillow og Bodil Magnus

«hvordan en lyd høres i et rom forteller oss mye om hva slags rom vi er i. Kan du for eksempel huske hvordan lyden

i en svømme hall høres ut, eller på en jernbanestasjon, et sykehus, et idrettstevne eller på et sirkus? Prøv om du kan huske

hvordan lydene høres ut i forskjellige rom.»

35

BARN I KUNSTEN


36

BARN I KUNSTEN

annette Marandon er

kurator og formidler

visuell kunst ved Barnas

Kulturhus inkludert

kunstbiennalen for

barn, BaKu. Marandon

utgjør den ene halvdel

av Kunstpilotene, som

er frilans kunstformidlere.

I samarbeid med

kunstinstitusjoner gjør

Kunstpilotene spesialprosjekter

hvor barn og

unges samhandling med

kunsten står i fokus.

la deg utfordre av en

kunstpilot! Ta pulsen på

samtidskunsten med

Kunstpilotene.

Væren I KUNSTEN

... På dyPT VANN I «BENdING WATER»

av annette Marandon

Kunst er et godt sted å bare være i.

Klær og sko er tatt av og barn og voksne

er samlet utenfor døren til utstillingssalen

på Barnas Kulturhus. En formidler ønsker

velkommen og viser frem en stor blåfarget

flaske med vann som en kan kikke gjennom

(omgivelsene deformeres og får et

blålig skjer), vippe frem og tilbake (vannet

renner), lytte til (skvulpelyder) og kjenne

på (kjølig). En flaske med vann, nysgjerrigheten

er pirret og tankene rettet mot

det våte element. Vi er klar til å tre inn i

videoutstillingen «Sven Påhlsson; Bending

water».

sanser som skjerpes

I utstillingsrommet møtes barna av et

utstillingsdesign som inngår i dialog

med videoverket, et verk som forestiller

simulerte vannanimasjoner. Verket i seg

selv er slående der det i en kontinuerlig

bevegelse nærmest maner frem kraftige

eksplosjoner og rotasjoner uten lyd. Stillt

overfor denne øredøvende stillheten skjerpes

sansene. Er det slik at våre egne lyder

og bevegelser lydsetter og kontrasterer

verkets formspråk?

Barn og voksne samles på gulvet

foran den store videoprojeksjonen. Gulvet

er dekket av et sandfarget teppe («havbunn»)

og over hodene på oss skinner det

i en aluminiumsfarget presenning, spent

horisontalt som en tynn «vannhinne» eller

«havoverflate». Befinner vi oss over, under

eller i «vann»?

fra utstilling til laboratorium

Mindre varianter av «velkomstflasken»

deles ut og samtalen starter. Flaskene med

vann konkretiserer videoverkets abstraksjonsnivå

og gjør det mulig å holde samtalen

i bevegelse – flytende mellom det vi

ser på lerretet, det vi selv kan erfare og

gjenkjenne og det vi sammen kan utforske

ved for eksempel å rulle flaskene langs

gulvet. Vi tenker, kommuniserer og leker.

Utstillingsrommet er delt i to hoved soner:

konsentrasjon videoverk og aktivitet

verksted med oppgaven: «lag koraller

og koralldyr til korallrevet vårt» og midt

immellom, flyttbare «holmer» og «skjær»

av sjøgress og bananfiber som snudd

opp­ned også kan fungere som båter i et

frådende hav.

Utstillingen i regi av Nasjonalmuseet,

som opprinnelig består av to

videoer, projektor og lerret, har fått et

utvidet handlingsrom på Barnas Kulturhus

med en egenprodusert utstillingsdesign

og formidling, som åpner opp for et skifte i

fokus fra utstilling til laboratorium.

Kunst som tidsfordriv?

hvorfor aktualisere en kunstutstilling som

opprinnelig er produsert for et voksent

publikum for aldersgruppen tre år og

oppover? Bør en alderstilpasse kunstutstillinger?

Er kunst, eller snarere kunstforståelsen,

aldersavhengig?

dersom en utskiller kunstområdet

som noe annet – som et tillegg til andre

(og allerede anerkjente) erfaringsområder

i et menneskes liv – står en i fare for å

redusere kunst til et tidsfordriv, som et

ascessoar en smykker seg med. Bestemmer

en derimot kunst som en integret

del av menneskets erkjennelsesområder,

også barns, er ikke lenger problemstillingen

relevant. Med en filosofisk tilnærming

til kunst­ og kunstformidling handler

det om erkjennelse og erfaring og skal

dette taes på alvor, også for de yngste,

må handlingsrommet utvides til også å

omfatte hele mennesket; tanke og kropp –

utforsking og lek.

en filosofisk kunsttilnærming

hva vil det si å ha en filosofisk tilnærming

til kunstformidlingen? Kunst kan betraktes

på avstand eller en kan være i betraktningen.

I kunstformidlingssitusjonen står en


i

«Bending water» – barn

fra Sandsli barnehage undersøker

vannets flytende

sanselighet.

Foto: André Marandon

f

Barna undersøker vannets

hemmeligheter.

Foto: Tove K. Breistein

«Forventningen til BaKu

innebar ikke kun at kunsten

skulle sette spor i

barna, men også at barna

satte spor i kunsten. I

kunst med barn­prosjekter

er kunstnerrollen endret:

fra oppfatningen om at

kunstneren er den som

har et hovedbudskap som

formidles til mottakeren

via et kunst objekt – eventuelt

videreformidlet via en

kunstkyndig (kunstkurator

eller lærer) – og til den

profesjonskyndige tilrettelegger

med innsikt og evne

til å forholde seg til barna

og deres forutsetninger.»

Fra rapporten «Forskerblikk

på BaKu. Barnas

egen kunstfestival Barn

møter kunst – kunst møter

barn» av Guri

L. Østbye (2007)

37

BARN I KUNSTEN


38

BARN I KUNSTEN

Barna lager nordlys

«Opp ned rommet»

Foto: Tove K. Breistein

overfor en rekke valg. En utbredt praksis

er å søke svar som korresponderer med

verkets plassering i en kunsthistorie­

eller kunstteori kontekst, en tilnærming

som bekrefter kunsthegemoniet og hvor

kunsten betraktes på avstand. Velger en

derimot å utforske eller å dvele ved spillet

mellom verket og betrakteren, fristilles

tenkningen om kunst til omdreingspunktet

med kunst og det å være i betraktningen.

Formidlerens rolle som (ensidig) kunnskapsoverfører

nyanseres idet kunstformidlingsområdet

defineres til også å

tilhøre øyeblikket.

Kunstformidlingens oppgave

Kunst skapes i et rom av intensjoner eller

viljer om en vil – bevisste eller ubevisste.

I møte med publikum aktualiserer dette

kunstens overskridende potensiale, det

uutalte. I tolkningen av verket treffer

kunst personlig og kollektivt. Kunstverket

fortsetter å virke i møte med betrakteren

– den påvirker betrakteren og betrakteren

påvirker verket. I et perspektiv hvor

kunst ikke oppfattes som lukket, men som

åpent og mottagelig for ulike tolkningshorisonter,

handler kunstformidling mer

om å verne om det ennå ikke erfarte enn å

konstatere det umiddelbare.

Kunst er et godt område å være i.

Kanskje er kunstformidlingens oppgave å

tillate seg en væren i kunsten?

BaKu - Barn møter kunst, kunst møter barn – er Barnas Kulturhus sin egen kunstfestival for barn fra

tre år. Festivalen startet i 2007. BaKu = En drømmespiser. I kinesisk og japansk mytologi er baku en ånd

som hjelper menneskene til å spise marerittene deres, men den kan også være ånden som forårsaker

drømmene. I Japan finner man bilder av denne ånden hengt opp på soveroms veggen, eller de skriver det

kinesiske tegnet for baku på putetrekket.

BaKus konsept: å presentere parallelle prosjekter hvor barn møter visuell kunst og hvor kunst og kunstnere

møter barn og deres uttrykk og tanker. Et dynamisk og prosessorientert prosjekt hvor kunsten setter

spor hos barna og barna sette spor i kunsten. Verkene inviterer til deltagelse. dette er ikke barnekunst,

men kunst med barn: leken, aktuell, utfordrende og nysgjerrig.

BaKus mål:

å utforske området kunst og barn

å presentere samtidskunst

å tenke kunst med i stedet for kunst for

å utfordre kunstnere til å jobbe kreativt/kunstnerisk med barn

å utfordre oss selv til å tenke nytt om kunst og barn

å heve vår egen og kunstnernes kompetanse innen dette området

I 2011 var BaKu inspirert av tittelen på Stanley Kubricks science fiction filmepos «2001: A Space odyssey».

«En reise i rommet» var tenkt som en reise inn i kunsten, inn i en selv som kunstbetrakter og inn i de

fysiske rommene. BaKu 2011 ble avviklet i løpet av 11 dager på Barnas Kulturhus. her møtte barna to

kunstnere og deres prosjekter; Kirsti van hoegee Kosmo («opp ned rommet») og line olaisen («Camera

obscura»), i tillegg til en chillax­sone bestående av to tilstøtende rom med «Pust», «designjungelen»,

«Zoom» og «Refleks».

utstillingen «sven Påhlsson; Bending water» ble arrangert av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og

design. Kurator: Nina denney Ness. Utstillingsdesign/formidling: Barnas Kulturhus; Annette Marandon.

Litteratur:

• Jaques derrida: «Sannheten i maleriet: restitusjoner av sannheten i skonummer», 2004,

(«Restitution de la vérité en pointure», 1978).

• Thierry de duve: «Kant etter duchamp», 2003 («Kant after duchamp», 1996).

• Michel Foucault: «dette er ikke en pipe», 2001 («Ceci n’est pas une pipe», 1968).

• Martin heidegger: «Kunstverkets opprinnelse», 2000, («der Uhrsprung des Kunstwerkes», 1935/36).

• Maurice Merleau­Ponty: «Kroppens fenomenologi», 1994, («Phénoménologie de la perception, 1945».

RAPPoRTER oM BAKU:

• «BaKu 2011. Kunstbiennale», Annette Marandon, 2011.

• «BaKu 2009, Kunstbiennale». Siri Breistein, 2009.

• «BaKu 2007. Biennale». Annette Marandon, 2008.

• «Forskerblikk på BaKu 2007. Kunstbiennale». Guri l. Østbye, 2008.


fri sceneKunst i BerGen, NoMAdE

EllER FAST AdRESSE?

av annicke Gill

Mangel på faste spillelokaler hvor forestillingene spilles over tid,

gjør at de frie scenegruppene blir usynlige i teaterbybildet.

I Bergen har vi et stort teaterhus, den

Nationale Scene, som ligger på Engen. Vi

har også et lite teaterhus som ligger litt

i skyggen av det store, men som har gitt

mange barn i Bergen sine første teateropplevelser.

det er Barnas Kulturhus, et

bortgjemt hvitt trehus med blondegardiner

som taler sitt tydelige språk om fortiden

– men det er bare utenpå. For innenfor

dørene i Norges første barnekulturhus er

rommene fylt opp med utstilling, teater og

verksteder.

Black-box for de minste

Barnas Kulturhus har helt siden starten

vært en arena for det frie scenekunstfeltet

i Bergen. En intimscene i black­box utforming

som er velegnet for forestillinger for

de mindre barna. de fleste frie sceniske

gruppene som holder til i Bergen har spilt

forestillinger på Barnas Kulturhus.

Til tross for nær og god publikumskontakt

er lokalet ikke egnet til større produksjoner,

og da oppstår et problem. det

finnes få scener eller arenaer for det frie

scenekunstfeltet hvor nye forestillinger

kan presenteres. Store stasjonære scener

er forbeholdt dNS og de private teatrene,

unntaksvis slippes de frie gruppene til

også på deres arenaer. Men mangel på

faste spillelokaler der forestillingene

kan spilles daglig over tid, gjør at de frie

gruppene blir usynlige i bybildet. Ikke fordi

gruppene er inaktive, de fleste er opptatt

med å spille forestillinger for den kulturelle

skolesekken rundt om i skolenes

gymsaler og musikkrom.

Dedikert til barneteateret

hvorfor fortsetter da de fleste gruppene å

spille under så lite gunstige betingelser?

Fordi de fleste utøvere er dedikerte til

scenekunsten, og fordi å lage godt teater

for barn både er en utfordring og glede.

For barnepublikummet er ærlig og gir

respons på godt og vondt. dette samspillet

med publikum, som er forskjellig fra dag

til dag, oppleves ikke på samme måte med

et voksent publikum, og det er dette samspillet

som får skuespillerne til å fortsette

til tross for dårlige rammevilkår.

Barn i byen er vant til å se teater,

takket være blant annet Barnas Kulturhus,

dNS og den kulturelle skolesekken.

det finnes mange grupper som spiller ny

dramatikk for barn hver dag. Forestillinger

som engasjerer, underholder og som

kanskje også sier en del om livet – slik

som ikke inngår i pensum på skolen. Barn

trenger stoff til refleksjon omkring deres

egne liv – og andres. Barn er ikke opphengt

i tradisjoner, det er det vi voksne

som er. derfor er et barnepublikum åpne

for nye uttrykksmåter i større grad enn

voksne er.

teater i globalt format

For tiden er både figurteater og skyggeteater

populært, men også sirkusinspirerte

forestillinger og koblingen musikk/

teater er viktige sceniske uttrykk. ordet er

blitt helt borte fra enkelte forestillinger,

det visuelle og musikalske uttrykket framstår

som viktigst. Medieteknologi har også

satt sitt preg på nyere barneforestillinger,

annicke Gill er scenekunstner

og har lang

erfaring som skuespiller

og instruktør. hun driver

Teater UNo, et dukketeater

for barn i alle aldre og

har spilt flere forestillinger

på Barnas Kulturhus.

På 70­tallet var Annicke

Gill medlem i friteatergruppene

Niels Klim

Teateret og Tippetueteateret.

Annicke Gill har

hovedfag i dramapedagogikk

fra høyskolen i

Bergen og er tidligere

kunstnerisk leder for

Vestlandske Teatersenter.

teater uno – har samarbeidet

med Barnas

Kulturhus siden det ble

stiftet i 2005, og har her

spilt forestillinger som

«Farvel herr Muffin» og

«ofelias Skyggeteater».

Teater Uno har som

satsingsområde kulturformidling

til barn og

unge med hovedvekt på

drama og teater.

Se www.teateruno.no

«Ofelias skyggeteater»

er utviklet av Adele Duus

Lærum og Annicke Gill.

Foto: Atle Kårstad/Barn

i Byen

39

BARN I KUNSTEN


40

BARN I KUNSTEN

teater og filosofi: I forbindelse

med forestillingen,

«Farvel herr

Muffin», som handler

om et gammelt marsvin

som tenker over livet

sitt før han en dag dør,

innledet Annicke Gill et

samarbeid med filosof

Anders P. Petersen. det

ble lagt opp til samtale

etter forestillingene hvor

barna fikk snakke om

stykkets tema. det satte

igang tankeprosesser om

det å være menneske,

på godt og vondt. I en

filosofisk samtale er det

særlig fire «regler» som

er viktige å overholde:

1) Man skal ikke arbeide

for å finne «sannheter»

2) læreren skal aldri si

hvordan ting er, om man

feks. kommer til himmelen

når man dør 3) Man

skal aldri henge ut noen

4) Man skal bestrebe seg

på å snakke generelt om

det man snakker om.

Elevene kommer med

eksempler, men man

hever det til et generelt/

allment nivå.

Se mer om barn og

filosofi: www.tenkdet.no

­ et filosofisk barneblad.

og multimedia er blitt vanlige dramaturgiske

og scenografiske elementer. Med

denne utviklingen skapes det forestillinger

i globalt format, her kan de fleste barn

komme kunstuttrykket i møte uansett

språklig kompetanse. Festivaler som

«Mini Midi Maxi» bidrar også til at barn i

Bergen får se god scenekunst fra andre

land, og det gir våre egne frie grupper

mulighet til kunstneriske møtepunkter og

faglig påfyll.

det frie scenekunstfeltet er i dag

svært mangfoldig med hensyn til sammensetning

og organisering. Noen av

gruppene, som dukkenikkerne og Krabatene,

har holdt på i mange år. Men

de fleste er nyutdannede kunstnere fra

inn­ og utland med ulik kompetanse som

inngår samarbeid på prosjektbasis. derfor

blir forestillingene også svært varierte i

form og innhold.

friteaterets ønske om mer spillerom

hva er de største utfordringene for det frie

scenekunstfeltet i årene framover? I et

stadig mer institusjonalisert kulturliv er

det viktig å gi spillerom til kunstnere som

arbeider i det lille formatet, til kunstmøter

mellom publikum og utøver, og

at kunsten kan presenteres på arenaer

utenfor institusjonene. I de senere årene

har Bergen kommune satset på produsentrollen

innenfor scenekunst, og dette har

vært et viktig bidrag til å profesjonalisere

scenekunstnere på kommunikasjon med

publikum, overfor næringsliv og bevilgende

instanser. Men fremdeles er mye ugjort

angående ressurser til øvingslokaler,

produksjonsstøtte og ikke minst, arenaer

der gruppene kan presentere sine forestillinger

for byens barn.

I 2012 åpner Vestlandske Teatersenter

sitt nye teaterhus på Møhlenpris,

hvor Cornerteatret blir en viktig arena for

frie grupper og for senterets teaterskole.

Samtidig flytter produsenter og andre

teaterfaglige folk inn. dette vil bidra til å

styrke kvaliteten og mangfoldet innen det

frie scenekunstfeltet i årene framover.

og Barnas Kulturhus? Med sin

kunstfaglige profil og vekt på nyere

kunstuttrykk, vil det gamle huset fylles

med barn i minst 20 år til. Magien i den

lille teatersalen vil fortsette å trollbinde

barn i generasjoner framover – for møtet

mellom barnet og kunstneren går aldri av

moten og samarbeidet med frie sceniske

grupper vil definitivt fortsette.


Annicke Gill i selskap med den aldrende Hr. Muffin – en forestilling hun har spilt ved flere anledninger på Barnas Kulturhus. Foto: Siri Breistein/Barn i Byen

41

BARN I KUNSTEN


42

BARN I KUNSTEN

stina Högkvist f. 1972

i Sverige, har fil.mag

i kunstvitenskap og

master på Konstfacks

curatorutbildning. hun

har siden 2005 arbeidet

som kurator samtidskunst

på Nasjonalmuseet

for Kunst, Arkitektur og

design. Innen det var

hun produsent på Norske

Riksutstillinger. Stina

högkvist drev det ambullerende

galleriet «Simon

Says» i Stockholm

sammen med Marianne

Zamecznik 2001–2003,

og var virksom som

kunstkritiker i Sverige på

blant annet Aftonbladet.

Stina var en av kuratorene

for Momentum: den

nordiske biennalen 2009,

med tittelen «Favoured

Nations», som hun kurerte

sammen med lina

dzuverovic.

ATT GE FolK Det De inte

Visste dE VIllE hA

av stina Högkvist

Konst kan vara viktigt för att få oss att tänka utanför boxen, att

finna ett jag, och att ställa frågor inför det man ser.

Jag växte upp i en liten ort i dalarna i

1970­talets Sverige. här var det inte

mycket kultur att få. Ville du gå på konsert

fick du snällt be om skjuts till Folkets Park

för att lyssna på veckans dansband. de

närmaste museerna låg tiotals mil undan.

Under hela min tolvåriga skolgång fick jag

endast ett möte med kulturen. det var i

fjärde klass. den dagen hade hela skolan

samlats i gymnastiksalen för att lyssna

på en konsert som gavs i regi av Rikskonserterna.

På slutet fick vi önska låtar

och känna på instrumenten. Upplevelsen

gjorde stort intryck på mig, och är något

som kommit att prägla mitt arbete som

curator och utställningsproducent.

Konst i skolor innebär utmaningar

Som curator för samtidskonst på Nasjonalmuseet

for kunst, kultur og design producerar

jag bland annat skolutställningar

som turnerar Norge rundt. För mig är det

viktigt att ta publiken på allvar och att ge

eleverna en så «riktig» konstupplevelse

som möjligt. Målet är att bryta ner gränsen

mellan centrum och periferi så gott

det går. Ambitionen ska vara hög, och

utställningarna så bra att de lika gott hade

kunnat visas på ett av våra museer i oslo.

Men att visa konst i skolor innebär

många utfordringar. Ett av de största

problemen är visningslokalerna. det är

sällan några vita kuber med blankpolerade

betonggolv man möts av. Gymnastiksalar

med redskap som dinglar från taket

och klassrum där bänkarna gömts bort i

något hörn är vanligare scenarior. För att

eleverna för en stund ska kunna glömma

att de faktiskt sitter i ett klassrum är

utställningsdesignen ett viktigt redskap.

Vem bestämmer hur våra

omgivningar ska se ut?

I 2003 producerade jag, i regi av norska

Riksutstillinger, skolutställningen «Når

alt er design» tillsammans med curator

Markus degerman. Iden var att få ungdommarna

til att diskutera frågor om

smak. Vad är fult eller snyggt? Vem är

det egentligen som bestämmer hur våra

omgivningar ska se ut? Med hjälp av stora

legoformade isoporklossar (som används

för att isolera färdighus), fick eleverna

själva bygga upp utställningsrummet. det

var även dem som bestämde hur de olika

verken skulle hänga.

Resultatet blev att utställningen såg

olika ut från skola till skola och att ungdommarna

fick tänka platsspecifikt. den

oortodoxa utställningsdesignen ställde i

sin tur frågor om smak och vanor. Varför

ser utställningsrummet ut som det gör?

hur påverkas konsten av det rum den visas

i? hur påverkas vi av det rum vi vistas i?

Mozart-effekten

Att konst och kultur har en positiv inverkan

på människor har bevisats otaliga

gånger. På 1990­talet talades det mycket

om den så kallade «Mozart­effekten»,

vilket refererade till ett forskningsprosjekt

som visade att såväl människor som möss

presterade bättre till tonerna av Mozart.

FN har också insett barns behov av kultur.

I 1989s barnkonvention fastställs det i

Artikel 31 att barnet har rätt till vila, fritid

och lek, och att delta i konst och kulturliv.

det är med andra ord såväl min skyldighet

som rättighet som kurator att se till att

FNs löften infrias.

Konst kan vara viktigt för att få oss

att tänka utanför boxen, att finna ett jag,

och att ställa frågor inför det man ser.

Med risk för att låta pompös tror jag att

samtidskonst kan vara med på att hjälpa

oss att utvecklas till självständigt tänkande

individer.


Konst som redskap för att tänka fritt

det självständiga tänkandet var centralt

i prosjektet «hvem produserer drømmene

dine?» som jag producerade 2005 i

samarbete med Adbusters norska nätverk.

På Riksutstillingers uppdrag turnerade

utställningen till högstadieskolor i Norge.

Utställningen var workshopbaserad och

skulle utmynna i en kampanj eller aktion

som eleverna själva skulle genomföra.

Utgångspunkten var att få eleverna

bekanta med begreppet kulturjamming,

vilket innebär att man lagar en syntes av

konstnärliga och aktionistiska arbetsmetoder.

Tanken var att få ungdommarna

att tänka fritt, kritiskt och självständigt.

Utställningen inkluderade inga verk i

traditionell mening. Istället invaderades

skolorna av ett 10­tal adbustare som

kastade ut lärarna ur klassrummet och

tog över undervisningen för en dag. Eleverna

fick se att konst inte bara behöver

vara något estetiskt vackert, utan kan vara

ett redskap för att föra fram sin röst i det

offentliga rummet.

Fra utstillingen «Vi er

de Andre» på Nasjonalmuseet

– en utstilling som

stiller spørsmål omkring

menneskets tilhørighet,

identitet, fordommer og

redselen for det ukjente.

Foto: Børre Høstland.

Copyright: Nasjonalmuseet

for kunst,

arkitek tur og design/The

National Museum of Art,

Architecture and Design

43

BARN I KUNSTEN


44

BARN I KUNSTEN

Barnas Kulturhus inviterer

de aller yngste til å utforske

i utstillingen «En, too

og tree».

Foto: Tove K. Breistein

Eleverna förvandlades till aktivister för

en dag, och fi ck lära sig mycket om civil

olydnad och hur man kan göra motstånd

med lagliga medel. Prosjektet var väldigt

populärt bland ungdommarna, men i början

mötte vi på stort motstånd bland lärare

och rektorer. Många kände sig exkluderade,

andra var rädda för att vi lurade in

eleverna på kriminella banor. Ryktet spred

sig och oroliga föräldrar ringde till skolan

och undrade vad det var de egentligen

höll på med. Snart insåg vi att lärare och

rektorer behövde förberedas mer. Inför

varje skolbesök ringde Adbusters skolans

rektor och gick igenom allt. det skickades

även ut information till föräldrarna på

förhand. När de förstod att det handlade

om att göra eleverna medvetna om sin rätt

och plats i det offentliga rummet fungerade

allt bra.

Konsten att upphäva rädslan

inför det okända

den senaste skolutställningen jag curaterat

är «Vi er de Andre», en utställning som

saMtiDsKunstProsJeKter På Barnas KuLturHus:

ställer frågor kring människans tillhörighet,

identitet, fördommar och rädslan

inför det okända. I utställningen visas

verk av tre olika konstnärer, som alla är

inspirerade av science fi ction. I science

fi ction används ofta det utomjordiska som

en symbol på det att vara annorlunda.

När science fi ction rör sig framåt i tiden,

gör den inte det för att vara en guide till

framtiden, utan för att kritisera samtiden.

I utställningen ingår teman som

berör imperialism, invandring och miljöförstöring.

Eleverna får tänka över sin

egen samtid, identitet och det att sätta

andra människor i bås. Med prosjektet

vill vi få dem att refl ektera över sina egna

fördomar.

Efter terrorattacken den 22. juli

blev utställningen skrämmande aktuell.

Som dåden visade överträffar verkligheten

fi ktionen. Förhoppningsvis kan

konsten fungera som ett hjälpmedel för

att bearbeta det som skett, och att vi med

fi ktionens hjälp kan lära oss att förstå och

tackla den verklighet vi själva lever i.

Kunstformidlingsprosjektet «Den utfordrende samtidskunsten» startet opp høsten 1997 som et tilbud

til grunnskolene i Bergen kommune. Initiativet ble tatt av intendant Aashild Grana i Bergen Kunstforening

og Turid Fadnes, leder for Barnas Kulturhus. høsten 1998 ble prosjektet utvidet til å omfatte grunn skolene

i de øvrige kommunene i hordaland, samt til videregående skoler. hilde Skjeggestad ble engasjert som

faglig koordinator. Klassene ble anbefalt å følge prosjektet over tid (tre år) for å tilegne seg et bredt

sammen satt inntrykk av samtidskunsten. Elevene fi kk omvisninger i en utstilling i semesteret i Bergen

Kunstforening, mens lærerne fi kk tilbud om seperate omvisninger, i tillegg ble det arrangert mindre

seminarer. Prosjektets intensjon: 1) Øke bruken av samtidskunstutstillinger 2) Bidra til å høyne det

generelle kunnskaps­ og erfaringsnivået i skolen i forhold til samtidskunst 3) Utvikle lokal formidlingskompetanse

i Bergen.

Kunstlaboratorier for barn fra 0 år = sanseutstilling

Barnas Kulturhus og Annette Marandon har utviklet og gjennomført fl ere sanseutstillinger for barn fra ett

år, som «Jungel», «Fra ørken til oase» og lekeutstillingen «En, too og tree» som ble produsert av Maria

Udd. Sanseutstilingene følger et samlet konsept som legger føring for selve utformingen av utstillingen:

1)Barna

Fysisk aktivitet/bevegelse – «Meg i rommet/oss i rommet».

Fordypning/konsentrasjon – «Jeg utforsker/vi utforsker».

lek – «Jeg bestemmer/vi bestemmer».

Sansing – «Jeg erfarer/vi erfarer».

2) Utforming av rommet

En stor (skulpturell) form som bryter med eller kontrasterer rommets symmetri/«fi rkantethet». detaljer

som understreker og bygger videre på den store formen, og som gir utstillingen en tematisk helhet. Enkle

materialer, gjerne gjenbrukbart, få effektfulle virkemidler, dynamiske «løsninger/rammer» med rom for

variasjon og individuell tilnærming. Barna utfordres ved å møte noe de umiddelbart ikke gjenkjenner,

men som ved referanser til kjente ting likevel gjør at de krysser grenser. de voksne utfordres og stimuleres

tilsvarende – og opplever seg selv og barna i et nytt lys.

3) Verksted

Utstillingen skal brukes. Barna jobber, leker og lager inne i installasjonen. Barna preger og endrer

utstillingen fra dag til dag.

4) Formidling/metode

En åpen og leken tilnærming. Tilstedeværelse (tørre å både være i situasjonen og å tre tilbake). Veksle

mellom detalj­ og helhetsnivå: Utvikle et «dramaturgisk forløp» som sikrer barnas egen utfoldelse og gir

rom for forståelse og erfaring av sammenhengen.


BaByteater I VINdEN

av Lise Hovik

Babyteater gir grunnlag for en helt ny kunstform som inviterer til samspill. dialog,

nærvær og lek. Norge et et foregangsland innen babyteater.

det er ikke lenge siden begrepet «babyteater»

var helt ukjent i Norge. Nå oversvømmes

alle de større byene med

til bud på babyfronten: Babysvømming

og babyyoga er godt etablerte tilbud, så

også babykino, babyrytmikk, babysang og

babydans. litt mindre kjente fenomen er

kanskje babypoesi, babychill og toddlersirkus.

Babyteater henger fint med i denne

trenden, men nærmer seg kunstfeltet og

går like ofte under navnet «teater for de

aller minste».

norge – et foregangsland

Babykulturen må forstås på bakgrunn av

bevegelser både i barnekulturforskning,

hjerneforskning, spebarnspsykologi, småbarnspedagogikk

og performativ kunst,

men kulturpolitisk ser det ut til at Norge

har vært et foregangsland i Norden. Gjen­

nom Norsk Kulturråds satsing på prosjektene

«Klangfugl» (1998–2002) og EUprosjektet

«Glitterbird» (2003–2006) ble

kunst for målgruppen 1–3 år utforsket av en

rekke kunstnere (hernes, os, & Selmerolsen,

2010). Prosjektet «Kunstløftet»

(2008– pågående) videreutvikler disse

erfaringene på leting etter kvalitet og nye

uttrykksformer i feltet kunst for barn.

hvis vi beveger oss utenfor vårt eget

land, finnes det noen tidlige eksempler på

babyteater, men ikke mange. det italienske

barneteatret «la Baracca» i Bologna

(2010) startet allerede i 1987 et pågående

prosjekt i samarbeid med barnehager om

å utvikle en egen teaterpoesi for barn fra

0–3 år. I det europeiske nettverket «Small

Size», som har 12 med lemsland i Europa,

er det siden 2005 produsert ca. 40 forestillinger

for 0–3 år (2010).

Lise Hovik er høgskolelektor

i drama ved

dronning Mauds

Minne høgskole for

førskolelærerutdanning

i Trondheim, og for tiden

Phd­stipendiat med et

forskningsprosjekt om

kunst for de minste. lise

hovik er i tillegg kunstnerisk

leder for Teater

Fot, som har produsert

teater for barn siden

2004.

www.teaterfot.no

Babyteateret «Sommerfugl»

er produsert av

Vestlandske Teatesenter.

Foto: VT

45

BARN I KUNSTEN


46

Fra installasjonen

«Rød Sko savnet» på

Sverresborg Trøndelag

Folkemuseum i 2011.

Foto: Andrea

Haugerud Hovik

scenekunst i teten

det er i hovedsak små friteatergrupper og

frittstående kunstnere i prosjektbaserte

tverrkunstneriske samarbeid som skaper

kunst for de minste. Scenekunstfeltet har

ligget i teten av denne utviklingen. I scenekunsten

kan mange kunstarter forenes, og

møtet med det yngste publikummet har

virket spennende og produktivt for mange

kunstnere. hvorfor?

Teater for de minste er nytt og

gammelt på samme tid. Scenekunstnere

konfronteres med teaterkunstens grunnpremisser;

det romlige, kroppslige, fysiske

og sanselige nærværet. Barnepublikummet

kommer i fokus og deres åpne, utforskende

holdning stimulerer til nytenkning.

Kunst for de minste har fram til nylig vært

uoppdaget land, og for mange kunstnere

kan dette åpne for nye og spennende

tilnærmingsmåter, et mer visuelt og fysisk

språk og et publikum som i liten grad

dømmer ut fra konvensjonelle kriterier.

Faith Guss trekker i sin avhandling

om barns «playdrama» forbindelseslinjer

mellom lek og performance­teater

og anerkjenner dermed barns skapende

kulturestetiske kompetanse (Guss, 2000).

denne kompetansen åpner for en ny type

kommunikasjon basert på opplevelse og

nærvær, langt vekk fra det pedagogiske

og instrumentelle. Kunst for de minste

har gitt kunstnerne nye muligheter til å

arbeide i det postdramatiske grenselandet

mellom performance, dans, installasjon

og relasjonell kunst, og det har oppstått et

mangfold av uttrykksformer.

«en tredje poetikk»

det er ingen tvil om at feltet har eksplodert,

og mange har lett etter kjennetegn

og særtrekk. den argentinske forskeren

Evelyn Goldfinger mener det har oppstått

en helt ny kunstform som kommer

publikum i møte på nye måter (Goldfinger,

2009). En kunstform som inviterer til samspill,

dialog, nærvær og lek.

Siemke Böhnisch fra Universitetet

i Agder analyserer ulike kunstneriske

kommunikasjonsstrategier i det hun kaller

«feedbacksløyfer i teater for svært unge

tilskuere» (Böhnisch, 2010), og understreker

betydningen av den gjensidige

henvendelsen mellom scene og sal. hun

argumenterer også for det hun kaller en

«tredje poetikk» i teater for de minste, i

mellomrommet mellom det tradisjonelle

og det avantgardistiske (Böhnisch, 2011).


øyeblikkets dramaturgi

Med prosjektet «de Røde Skoene» har jeg

ønsket å bidra både kunstnerisk og teoretisk

til det unge forskningsfeltet. Gjennom

egen kunstnerisk praksis som regissør

har jeg sammen med skuespillere, dansere

og musikere fordypet meg i improvisasjonskunsten,

med fokus på øyeblikkets

dramaturgi (hovik, 2007b). I møtet mellom

voksne utøvere og små barn oppstår det

en kontakt og et samspill som bygger på

kroppslige, lydlige og musikalske former.

Ved å leke og improvisere rundt konkrete

hendelser eller objekter, som i vårt tilfelle

er røde sko, oppstår en musisk kommunikasjon

(hovik, 2011c) der voksne og barn

finner et felles «språk», og dermed også

et kunstnerisk felleskap. lek og nærvær

blir i denne sammenhengen viktige estetiske

dimensjoner. Utfordringene vi møter

i dette feltet handler om å gi rom for både

den mer formløse frie leken, og samtidig

bevare kunstens regler, former og dramaturgier.

Pedagogisk erfaring og en bevisst

holdning til barnas behov for medvirkning

har vært viktig i vårt prosjekt. det aller

viktigste har likevel vært den inspirasjon

«Pavvas vann»

de små barna selv bringer til teatret i kraft

av utilslørt nysgjerrighet, iver og spill våken

interesse. Jeg vil ikke nøle med å si at

småbarn er verdens beste publikum!

«Pakken». Foto: Mette Bøe Lyngstad

Barnas Kulturhus har vist babyteater siden 1998. Siv Ødemotland utviklet

forestillingen «Pakken». En dag står det en pakke utenfor Moa sin trapp. Hvem

er den fra og hva er inni? Forestillingen gir alle sanser et møte. «Pakken» har

siden starten blitt godt mottatt av det aller yngste publikummet og spilt i en

årrekke på Barnas Kulturhus. Siv Ødemotland har også utviklet babyteateret:

«Tjener! En kopp kaffe, takk!» og «Isa og Bella og festen» sammen med Katrine

Heggland.

Andre babyteaterforestillinger på Barnas Kulturhus er bl.a «Stort vann, lite

vann, om Pavvas vann» og «Sykkelhagen» med dansegruppen Thud! Moving

Endangered Spaces og «Sommerfugl» med Vestlandske Teatersenter.

Fra 2008 har Barnas Kulturhus prøvd ut et nytt konsept for de aller yngste

med kunstverkstedene: «Hvitt maleri», «Prikk og punkt» og «Leken linje» med

kunstner Kirsti Reckeweg.

referanser:

• Baracca, l. (2010). fra www.testoniragazzi.it

• Böhnisch, S. (2010). Feedbacksløyfer i teater for svært unge tilskuere. Et bidrag til en performativ teori og analyse. Phd­avhandling.

århus Universitet.

• Böhnisch, S. (2011). På spor av en tredje poetikk i teater for de minste. Peripeti­ tidsskrift for dramaturgiske studier, 15

(Kunstpædagogik).

• Glitterbird. (2003­2006). hentet 28.08.2010, fra http://www.dansdesign.com/gb

• Goldfinger, E. (2009). Theatre for babies: a new kind of theatre?

• Guss, F. G. (2000). Drama performance in children’s play­culture: the possibilities and significance of form. dr. art degree.NTNU,

Trondheim.

• hernes, l., os, E., & Selmer­olsen, I. (2010). Med kjærlighet til publikum: kunst for barn under tre år. oslo: Cappelen akademisk.

• hovik, l. (2007b). Øyeblikkets dramaturgi. Peripeti, 7(Teatralitet), s.77­88.

• hovik, l. (2011c). lek som musisk kommunikasjon. Peripeti, 15(Kunstpædagogik).

• Klangfugl. (1998­2002). hentet 27.08.2010, fra www.klangfugl.dansdesign.com

• Kunstløftet. (2008­ pågående). Norsk Kulturråd hentet 28.08.2010, fra www.kunstloftet.no

• SmallSize. (2010). Small Size: European Network for the diffusion of the performing arts for Early years. hentet 28.08.2010,

fra www.smallsize.org

47

BARN I KUNSTEN


48

BARN I KUNSTEN

dET KoMPetente SMåBARNET

tekst: siri Breistein

Den Kulturelle Bæremeisen har gitt plass til de helt yngste i kunstlivet

og skapt et nytt kunstpublikum. Greta Evjen har ledet DKB siden starten.

Hva er Den Kulturelle Bæremeisen (DKB)?

den Kulturelle Bæremeisen er et tilbud til barnehager

om samarbeid med kunstinstitusjoner, kunstnergrupper

og frie kunstnere. Kunstnerne møter

personalet i barnehagen og jobber med barnet i sentrum.

dKB gir profesjonelle kunstnere en mulighet til

å jobbe som kunstformidlere innenfor sitt fag i tillegg

til jobben som utøvende kunstnere. Samtidig oppmuntrer

og initierer dKB prosjekter og kultur tilbud

rettet mot de helt yngste i byens kunstinstitusjoner

og kunstnergrupper.

Hva har banet vei for DKB?

Et viktig forbilde for dKB har vært Reggio Emiliametoden,

som bygger på en pedagogisk og filosofisk

tankegang hvor barnet er kreativt, nysgjerrig og fra

første stund i gang med å kommunisere med verden.

dKB legger vekt på barnets enorme potensiale og

evne til å uttrykke seg. dialog og samspill er grunnlaget

for all læring. Barna skal sosialiseres samtidig

med at de utvikler sin egen identitet. dKB skaper

barn som er deltakende, medskapende og medansvarlige

hvor den personlige opplevelsen står i fokus.

Klangfugl­prosjektet med sitt fokus på undring

og refleksjon og vektleggingen av å få kunstnere

til å gå direkte inn i skoler og barnehager, er

en annen viktig inspirasjon. Man kan aldri erstatte

det direkte møte med barnet og dKB har tatt steget

videre med den to­delte profilen – kunst skapes både

direkte ute i institusjonene og direkte i kontakt med

barnet. Fokuset er det skapende barnet.

Hva er målsettingen til DKB?

dKB ønsker at barnehagebarn skal bli en selvfølgelig

målgruppe i byens kunstinstitusjoner, kunstnermiljøer,

arrangementer og festivaler. de minste barna

skal ha tilgang til kunst­ og kulturlivet på lik linje

med andre borgere i byen. Institusjoner viste lite,

eller ingen, vilje til å skape produksjoner for og med

barnehagebarn, og i deres repertoar var tilbud til

førskolealder mer eller mindre fraværende. Samtidig

var det et tydelig behov for initiering av kunstproduksjon

mot denne målgruppen, og kunstnerne trengte å

bli utfordret på formidling til små barn.

Hvilke grep har vært avgjørende for DKB?

det er i kunstinstitusjonene at kunstverkene og

kunstkompetansen finnes. Skal vi sikre barn profesjonelle

og kvalitative kunstmøter, må prosjektleder

være i et kontinuerlig samspill med kunstlivets

aktører. det handler om å ta initiativ, videreutvikle

repertoar, inngå i samtale og samarbeid om presentasjonsformer

og formidling og nettverksbygging. dKB

har innført modellen med en koordinator som jobber

med prosjektutvikling, og som jobber med skolering

både kunstfaglig og barnefaglig,

Hva er utfordringene?

Kunstinstitusjonene og kunstnerne ser ikke alltid

ressursene og kompetansen hos små barn. Samtidig

stoler ikke kunstnerne på sin egen kompetanse og

flytter barnehagehverdagen inn i kunstmøtene. En

utfordring er også å få utøverne til å se sammenhengen

mellom kunst og lek, ha respekt for det

sosiale, gi trygghet og skape perspektiv. Barn er

ingen homogen masse. de oppfatter kunst forskjellig

og evner å forstå kompleksitet. derfor er det viktig at


Motsatt side: Fjeshus. Sandsli barnehage med prosjektet «F for forskere» i samarbeid med kunstner Andre Marandon. Foto: Oddny Naasen

Over: Den Kulturelle Bæremeisen utfordrer de aller yngste av kunstpublikummet. Foto: Tove K. Breistein

man gir møter som er varierte og som åpner opp for

barnets egne tolkningsmuligheter.

Barn som kunstpublikum – hva bør man

reflektere over?

Man må først og fremst ha en forståelse av barndom

– hvordan ser den moderne barndommen ut? Synet

på barn og deres kultur styrer synet på formidlingen.

Videre må du ha en forståelse av læring – hvordan

foregår læring? hva er gode metoder for læring?

hvor skal læring skje? hvem er best skikket til å

lære bort?

Kompetanseoverføring er et sentralt nøkkelord

i DKB – hva menes med det?

Erfaringsmessig vet man at det å være tilstede fysisk

i direkte praktisk arbeid med barna kan ha positive

ringvirkninger (etter John deweys «learning by

doing»­ metode). derfor har dKB valgt en modell

der kunstneren kommer inn i barnets omgivelser

og jobber skapende. På den måte møtes kunst faglig

kompetanse med barnefaglig kompetanse – og i

møtet utvikles et tredje uttrykk.

Gjennom årene har DKB initiert og utviklet samarbeid

med mange ulike institusjoner og aktører, er det noen

du vil spesielt fremheve?

da vil jeg løfte fram filmverkstedet «Picasso» og

arbeidet med kubistisk portrett. her fikk barn omvisning

i Picasso­utstillingen i Bergen Kunstmuseum,

etterfulgt av filmverksted og digitalt portrettverksted.

Barna jobbet med Picassos portretter, og brukte

ulike animasjonsteknikker. de fotograferte hverandre

og bildene ble satt sammen og manipulert til kubistiske

portretter. Resultatet ble vist på storskjerm. det

49

BARN I KUNSTEN


50 Greta evjen har siden

starten (2006) vært

prosjektleder for

dKB. Fra 1. januar

2012 er Greta Evjen

ansatt som fagsjef

kunst formidling ved

Bergen Kulturskole/

leder Barnas Kulturhus.

Greta Evjen har

hovedfag i drama/teater,

årstudier i musikk

og kunsthistorie og er

førskoleutdannet med

spesialpedagogikk.

BARN I KUNSTEN

ble laget sekvenser til fi lmen sammen med barna og

satt lyd til. Filmsnuttene ble satt sammen til en helhet

og vist på fi lmfestivalen BarneBIFF.

Et annet vellykket prosjekt er samarbeidet

med Bergen Kunsthall hvor barn fordypet seg i performancekunstneren

Kurt Johannessen og utstillingen

«BlU». I etterkant fi kk barna oppgaver utarbeidet av

Mia Øquist, som er visuell kunstner.

Hvilke ringvirkninger skaper DKB?

Først og fremst en erfaringsspredning. Kunst og

kulturbarnehager inngår som rollemodeller og praksiseksempler

på hvordan man kan utvikle kunstfagmiljøer

i barnehager. Kvalifi serte kompetansebarnehager

bidrar med tenkning og erfaringer utover eget

territorium, og gevinsten kommer andre barnehager

til gode. Vi har sett en oppblomstring av satsing på

kunst i andre barnehager, søknader til barnehager

med kunstfaglig profi l har økt, søknader til jobber i

disse barnehagene har økt, og kunstinstitusjoner har

hatt en enorm økning i publikumsantall.

Bortigard barnehage «Min lille kloning» med kunstner Silje Heggren

Den Kulturelle Bæremeisen (dKB) er en fellesbetegnelse på tilbud til barnehager fl ere steder i landet.

dKB i Bergen er ikke lillesøsteren til den kulturelle skolesekken, men et kvalitetsmessig og dyptgripende

prosjekt med egen profi l og målsetting. Kunstformidlingsprosjektet for små barn ble satt i gang i Bergen

kommune høsten 2006, og har vært lagt til Barnas Kulturhus i tråd med husets oppdrag som utviklingsagent

for kunstformidling for barn. dKB har kontinuerlig lagt til rette for at barn under grunnskolealder

utfordres i forhold til det profesjonelle kunstlivet, og at det tas vare på deres skapende evner og talenter.

Fokus på didaktisk planlegging er stort og utviklingen skjer i samspillet mellom produkt og prosess. For

barnehagene er det opprettet en kunstnerbank der profesjonelle kunstnere som ønsker å delta, har meldt

inn forslag til prosjekter. I samråd med barnehagenes ønsker har prosjektleder valgt ut kunstnere til de

respektive barnehageprosjektene.

dKB har inngått samarbeid om fl ere festivaler for barn, som BergenfestBarn, Barnas Kulturhelg,

BorealisBarn, BarneBUll og BarneBIFF. dKB har videre innledet samarbeid med hiB og presentert dKB

for avgangsklassene på kunstfaglinjen for førskolelærere. I samarbeid med Bergen Kunstmuseum har

dKB utviklet opplevelsesheftet «Kunst på alle kanter» for førskolealderen.

Målsetting:

• å utvikle kunst­ og kulturbarnehager

• å initiere og utvikle programmer for mindre barn i kunstinstitusjoner

• å initiere og produsere kunst og kulturtilbud i samarbeid med kunstnergrupper og frie kunstnere

hvem kan søke? dKB er et tilbud som går ut til alle barnehager i Bergen med vanlig søknadsprosedyre.

Man må oppfylle visse kriterier for å bli med som pilotbarnehage i tre år og en kontrakt undertegnes. Når

pilottiden er over, regnes man som sertifi sert/ kvalifi sert, og man får betegnelsen kompetansebarnehage.

reggio emilia er et begrep som står for den pedagogiske fi losofi en som er blitt utviklet i de kommunale

førskoler i byen Reggio Emilia, Italia. diktet «Ett barn har hundre språk» skrevet av loris Malaguzzi, som i

mange år var sjef for de kommunale førskolene i Reggio Emilia, uttrykker den grunnleggende tanke i den

pedagogiske fi losofi en. Reggio Emilia er karakterisert av en dyp respekt for barnet og en overbevisning

om at alle barn er født rike og intelligente, med en sterk iboende drivkraft om å ville utforske verden. Man

arbeider med lek og arbeid, virkelighet og fantasi og ulike uttrykk samtidig, og man samarbeider med

ulike fagområder som hjerneforskning og design.

Klangfugl-prosjektet: Norsk Kulturråd tok i 1998 initiativ til et forsøksprosjekt der målet var kunstformidling

rettet mot barn fra 0–3 år. Klangfugl­prosjektet ble utviklet ved høgskolen i oslo (hio) under

prosjektleder Ellen os. Målet var å gi barn under tre år muligheten til å se og oppleve ulike sjangre

av kunst, med særlig vekt på musikk, teater, fi gurteater og dans, men også billedkunst, skulptur og

tverrfaglige uttrykk. det var også et ønske om å gi kunstnerne mulighet til å skape og formidle kunst

til de yngste barna og bidra til spredning av ulike kunstproduksjoner. I 2002 fi kk Klangfugl EU­midler til

videreføring og resultatet ble det europeiske prosjektet «Glitterbird». Boken «Med kjærlighet til publikum»

(Cappelen, 2010) skrevet av leif hernes, Ivar Selmer­olsen og Ellen os oppsummerer prosjektet.


RollELeK I FARE

tekst: siri Breistein

Rollelek er i ferd med å forsvinne fra den norske barnehagehverdagen.

Det skyldes blant annet voksne som ikke vil leke.

Elin Thoresen er høgskolelektor og tilknyttet NlA

høgskolen (NlA) hvor hun forsker på den voksnes

rolle i rolleleken. Forskning på lek er i vinden for

tiden, men ikke mange forskningsarbeid setter fokus

på den voksnes påvirkning og delaktighet i leken.

Pedagogisk-styrte aktiviteter vinner frem

Elin Thoresen har lenge vært interessert i de voksnes

handlingsmønstre og hvordan voksne påvirker

barna og den formen leken får. Som underviser ved

førskole lærerutdanningen ved NlA oppdaget hun

gjennom studentenes praksisbesøk at rolleleken i

barnehagen var i ferd med å forsvinne.

– Rolleleken forsvinner til fordel for aktivisert

og pedagogisk­styrte aktiviteter, som malingsprosjekter

og prosjekter med tall, og da gjerne uten

lekende elementer.

Men hvorfor er rollelek så viktig?

– Skal en voksen i barnehagen lære et barn å

kjenne, må han eller hun kunne gå inn i en fiktiv verden.

Gjennom den fiktive leken kan den voksne teste

Teatergarderoben. Foto: Atle Kårstad/Barn i Byen

ut grenser, strekken strikken og prøve ut nye roller.

Barn sosialiserer seg gjennom leken og utvikler

sin kreativitet og fantasi – og lærer å se muligheter

utenfor den umiddelbare verden.

en lekende voksen = vekker beundring

Under forskningsarbeidet og oppholdet i barnehagen

opplevde Thoresen at mange voksne mente at rollelek

var forbeholdt barn. da hun spurte de voksne

om deres forhold til lek og hvorfor de ikke lekte, fikk

hun mange ulike svar: Jeg har for mange praktiske

oppgaver, det er slitsomt å leke, det er flaut eller jeg

har ikke lekekompetanse.

– deretter stilte jeg spørsmålet: hva beundrer

du hos en lekende voksen? da svarte mange den

kontakten de får, humoren de legger inn i situasjonen,

den friheten de har i situasjonen og evne til å

kvitte seg med hemninger.

Thoresen opplevde under sitt barnehageopphold

at en lekende voksen tiltrekker seg barn, mens

en ikke­lekende voksen blir mer usynlig i landskapet.

51

BARN I KUNSTEN


52

BARN I KUNSTEN

Teatergareroben. Foto: Tove K. Breistein

Lek skal ikke læres

Mange voksne hemmer leken. Først og fremst ved å

dra inn for mange pedagogiske grep – og insistere på

at barn skal lære noe!

– Mange voksne stiller mange ledende spørsmål

og barna rives ut av fiksjonen for å stille seg til

disposisjon for de voksnes spørsmål. det stopper

leken – og barna faller ut. Spørsmålene blir som

maskingevær og den frie flytsonen ødelegges. de

voksne trenger bevissthet om hvordan dette påvirker

barna.

Thoresen opplever at alle kravene til barnehagens

pedagogiske innhold ikke skaper rom for

de voksne i lek. opplever barn og voksne at det

fokuseres på rammeverk og læringsbegreper, vil

mange føle at de mangler en kompetanse. I tillegg er

kvinner også ofte praktisk orienterte.

– I det hele tatt snakkes det for lite om lekens

betydning og de voksnes betydning for leken. Alt i alt

handler det om hvordan man tenker om viktigheten

av en rollelek. det er viktig å gi de voksne trygghet til

å gå inn i situasjoner med rollelek og gi dem mulighet

til å lære om egne lekemuligheter, understreker

Thoresen.

teatergarderoben gir lekekompetanse

Barnas Kulturhus har gjennom en årrekke tilbudt

opplevelser i Teatergarderoben. her får barn og

voksne mulighet til å iføre seg kostymer og rekvisitter

og inviteres inn i en rollelek og en fiktiv verden

som de selv skaper og utvikler. dramapedagog linda

Rios tar imot barna og er tilstede under leken.

– Teatergarderoben har noen fordeler i forhold

til barnehagen. her møter barn og voksne et tilrettelagt

rom hvor de kan fokusere på leken i en kortere

periode. de får møte linda Rios som besitter en

dramapedagogisk kompetanse, samt en evne til å

reflektere over hva som fungerer. linda Rios tar hele

tiden nye grep – evaluerer – og fører leken videre.

hun tar også i bruk fortellingen som verktøy ved å sy

sammen rolleleken og skape en fortelling ut av det til

sist.

Thoresen har observert Teatergarderoben under sitt

forskningsarbeid, og opplever at de voksne lever seg

inn i leken i varierende grad. Noen trekker seg vekk

mens andre griper muligheten til å leke og strekke

grenser. Teatergarderoben gir samtidig barn mulighet

til å se de voksne i nytt lys.

tips til en mer leken hverdag

Men kan alle leke?

– Alle kan øve seg opp til å bli mer lekne. Et

tips er for eksempel å gå aktivt inn i lekende situasjoner,

øve deg i leken og bli inspirert av barna og

observere hvordan de leker. de voksne må bli flinkere

til å senke skuldrene, slippe det pedagogiske og

strukturelle og gå inn i barnets verden. For at barn

kan se på de voksne som en naturlig lekepartner,

kan du ikke først være fraværende for så å gå inn kun

når barnet trenger hjelp med sin lekekompetanse.

det handler om å være tilgjengelig og lekende også i

hverdagsleken.

Thoresen fremhever Teatergarderoben som

tar i bruk grep som fører de voksne inn i leken. her

får de voksne se seg selv fra utsiden samtidig som

de er på innsiden. det krever en del, men er målet de

voksne må sette for å øke sin egen lekekompetanse.

Samtidig handler lekeevne om den voksnes innstilling.

– det hjelper å være positiv, ha humor – alle

kan hente det frem. Jeg opplevde en gang en ansatt

i en barnehagen som plutselig under fellesmåltidet

la et kjøkkenhåndkle over armen. Med ett var hun

kelner på en restaurant – og med ett var alle barna

fiktive restaurantgjester.

Er du optimist på vegne av rolleleken?

– Ja, for jeg opplever at det er et større fokus

på fortellingen, spesielt her i Bergen og på ulike høgskoler,

og fortellingen er jo en lekende tilnærming til

fantasien. Vi snakker nå mer om leken, lekens strukturer

og hvordan de voksne kan tilnærme seg leken.


elin thoresen er førskolelærer og dramapedagog, og arbeider som høgskolelektor og stipendiat ved NlA høgskolen.

teatergarderoben har vært et fast tilbud ved Barnas Kulturhus siden 1997. Tilbudet har hatt stor pågang fra skoler, barnehager og

barnefamilier. Teatergarderoben består av et rom fylt av kostymer og rekvisitter der barn ikler seg roller i dramatisk lek. En dramaleder

bygger opp leken og fortellingen i rommet gjennom barnas innspill.

høgskolelektor i drama, Kari Thorkildsen (tidligere ansatt ved Barnas Kulturhus), fikk ideen om teatergarderoben under

en studietur til århus. her møtte hun et prosjekt, kalt «Børnekulisserne». En pedagog og en syer var ansatt og sammen fylte de

et rom med kostymer, stoffer, kulisser, scene, lys og sminke. Ideen var at barnas dramatiske lek i seg selv skulle stimuleres og

utvikles gjennom det teaterestetiske de møtte i rommet. Barna skulle la seg inspirere til dramatisk lek, uten voksen ledelse. Kari

Thorkildsen tok ideen med seg tilbake til Barnas Kulturhus og videreutviklet konseptet ved å iscenesette rommet i samarbeid med

linda Rios.

Linda rios har vært tilknyttet Barnas Kulturhus siden 1996 som drama/teaterpedagog og er ansvarlig for Teatergarderoben.

linda Rios deler Teatergarderoben inn i tre hovedaktiviteter.

1. Møtet med rommet/inngangen til aktiviteten som start.

2. Rollelek/dramatisk lek som selve aktiviteten.

3. Fortelling som avslutning.

linda Rios rolle er å samle trådene til kollektiv dramatisk lek som til slutt blir oppsummert i en fortelling. Fra starten omtalte

linda sin egen funksjon i Teatergarderoben som dramapedagog, og hun bruker drama som metode som begrep for aktivitetene.

hun setter fokus på selve aktiviteten, som er den dramatiske leken. leken skal få en samlende karakter slik at den blir en kollektiv

opplevelse der hver enkel deltaker, både barn og voksne, blir engasjert i det som skjer.

linda Rios er inspirert av den artistiske lærer – et begrep som har en større plass i engelskspråklige land, og da spesielt England og

Australia. dramapedagoger som John o’Toole, Philip Taylor og Cecily o’Neill forholder seg til begrepet «teacher as artist» i flere av

sine utgivelser. Begrepet omfavner teatergarderoben og linda Rios sitt pedagogiske arbeid med teaterkunsten: hun utvikler spill

og fiksjoner i samspill med barna. Fiksjonskontrakter blir skapt i starten og underveis. Som i mer performancelignende former

utvikles fiksjon og mening i en her og nå­situasjon. Som en dramaturg syr hun sammen små fragmenterte episoder og bygger opp

en kollektiv forståelse for den dramatiske leken.

Hvorfor leker ikke kvinner?

På bloggen til Jon Morten Melhus (forfatter og rådgiver) kan du blant annet lese at menn leker mer enn kvinner. Når jenter når

en viss alder i ungdomstiden ønsker de å bli oppfattet som voksne og da opplever jentene at det er pinlig at guttene i klassen

fremdeles leker. Gutter holder på en mer lekende tilnærming til livet lenger enn jentene, men i den videregående skole forsvinner

for alvor den lekende tilnærmingen til læring hos både gutter og jenter. Se http://melhus.blogs.com/jmm/skrblikk_p_livet/

Litteratur:

«Teatergarderoben som kunstmøte». En forskningsrapport av Tone Stangeland, 2008.

Teatergareroben. Foto: Tove K. Breistein

53

BARN I KUNSTEN


54

BARN I KUNSTEN

CASIoKIdS = ElEKTRoPoP tiL aLLe!

tekst: siri Breistein

De synger på norsk. Blander musikk og skyggeteater og spiller for barn.

Casiokids er en sjelden vare i den norske elektropopbransjen.

da Casiokids lanserte sitt første album «Fuck Midi!»

(2006), holdt de lanseringsfest i Gyldenpris barnehage

i Bergen. Bandet rigget seg til i allrommet – og

med sin karakteristiske humor, lekenhet og energi

fanget de både barn og voksne. det ble startskuddet

for bandets mange barneprosjekter, men i grunnen

liker de ikke å skille barne­ og voksenkonserter.

Caskiokids spiller musikk for alle!

«finn bikkjen»

det ikke bare nordmenn som har oppdaget Casiokidsenes

lekne elektropoprytmer. også utlandet har

lagt sin elsk på bandet, og flere europeiske musikkmagasiner

hyller bergensbandet til tross for rare

norske tekster som «Finn bikkjen» og «Fot i hose».

den utenlandske pressen er spesielt opptatt av

navnet «Casiokids» og at bandet spiller for barn.

– Navnet vårt henspeiler tilbake til vår

barndom da vi spilte på disse casiokeyboardsene

og så la vi «kids» til som en nostalgisk hyllest til

barndommen, forteller Ketil Kinden Endresen og

Kjetil Bjøreid Aabø. de to bandmedlemmene ser ikke

på det som noe utfordring å formidle elektronisk

musikk til barn.

– Elektronikk er bare metoden. Vi bruker flere

strenger og akustiske virkemidler hvor elektro blir en

effekt som forvrenger lyden – noe du ikke kan gjøre

akustisk. Vi sampler ting der og da og lyden kommer

umiddelbart tilbake.

Casiokids har et umiddelbart og dansbart

uttrykk som appellerer til barn. det fikk bandet

blant annet oppleve på lanseringsfesten i Gyldenpris

barnehage.

– Vi ble overrasket over responsen den gangen.

det å spille i en barnehage er helt unikt. du er fri

fra foreldre som roper til ungene: «Sitt deg ned!»,

«du må ikke løpe opp på scenen!» Ungene begynte å

snakke til oss midt i musikken og flere krabbet opp

på scenen.

Det gode musikkmøte

Elektropop, keyboards, afrobeat, indie og progressiv

rock – blandet med pussige norske tekster, skyggeteater

og masker. Casiokids ønsker å gjøre elektro­

nisk musikk mer visuell. I samarbeid med digitalteateret

serveres barn en kombinasjon av konsert,

lydverksted, masker og dukketeater.

– det er viktig å tenke på det visuelle når vi

fremfører for barn. Konsertene våre er en blanding

av opptreden med elektronisk lyd og datainstallasjon

og bærer preg av improvisasjoner og kostymer. Når

vi spiller for barn er det som oftest i lokaler som er

tilrettelagt – lokaler hvor vi kan gjøre noe visuelt.

– Men hva er et godt musikkmøte for barn?

– det er å engasjere barna og oppleve at de

blir overrasket, forteller Kjetil og Ketil som legger

vekt på improvisasjon i møtet med barn. det er selve

prosessen som er i fokus – og se hva som går an

underveis – og ikke det ferdige resultatet.

– Men hva ønsker dere å oppnå i møtet med

barn?

– Vi ønsker å spille på at musikk og lek kan

være det samme. Man trenger ikke gitar og trommesett

for å skape musikk. Vi åpner opp for nye innganger

til hva som kan være musikk. det er gøy å

eksperimentere med ungene, få dem til å se hva som

er mulig og gi dem nye ideer.

Samtidig gir musikkmøtene med barna bandet

nye elementer å jobbe videre med og fungerer som

en kilde til å få nye ideer til egen musikk, som prosjektet

«lyden av lek» (2007) på Festplassen. her ble

mikrofoner festet på lekeapparatene og lyden av barn

ble fanget opp der og da. Ungene kom forbi, begynte

å leke og oppdaget ikke at deres lekelyder ble fanget

opp. overraskelsen var stor da barna senere oppdaget

det.

redd for barn

lekelyder, barnehagekonserter, luftballong­konserter

(hovefestivalen) – flere i musikkmiljøet reagerer på

bandets spesielle konsertsatsninger.

– Mange er nok redde for å miste sin troverdighet

som rockere. Bransjen har heller ingen erfaring

med barn og det kan derfor virke skremmende

å utføre barnekonserter. Barn er spontane og du må

ta ting på sparket. de setter deg på prøve og du må

være villig til å justere deg. Samtidig må du ikke være

redd for å dumme deg ut, det er et viktig redskap i


møte med barn som jo ikke er selvhøytidelige, understreker

de to musikerne, som tror flere musikere er

blitt inspirert til å gjøre det samme.

– Vi får jo mye oppmerksomhet på grunn av

barnekonsertene våre, spesielt fra utlandet. Mange

musikere har nok ikke tenkt på mulighetene, men vi

tror vi har åpnet en dør for noen, foreller Ketil som

har musikerne ole hamre og Jørgen Træen som

inspiratorer.

– de er voksne som våger å tulle og som spiller

musikk for alle, fremhever de to musikerne som

i grunnen er lei av all kategorisering. Som å dele

inn kvinnelige og mannlige artister i musikkprisutdelinger

og ha barnemusikk i egen kategori. Når

man spiller skal både barn og voksne ha det like gøy.

Casiokids har derfor ingen planer om å lage egen

barneplate.

– Vi spiller jo heller ikke for pensjonister. Vi

er et pop­orkester som spiller den musikken som vi

har lyst til å spille, og det har vært naturlig for oss

å spille for barn, forteller Kjetil og Ketil som flere

ganger har gjestet Barnas hus.

elektropop på Barnas Kulturhus

I 2009 hadde bandet 150 spillejobber og en turne som

startet i Stavanger og endte opp i Austin, Texas. likevel

gjennomførte bandet et større prosjekt på Barnas

Kulturhus med «Gomurskogen» – en regnskog fylt

med musikalske dyr. Forestillingen var et samarbeid

mellom digitalteateret, Casiokids og bildekunstner

og scenograf Sveinung Unneland. Prosjektet gikk

over to uker og rettet seg mot barnehager og

familier.

CasioKids har ved flere anledninger gjestet Barnas Kulturhus.

Foto: Lars Brønseth

– Besøkene på Barnas Kulturhus har vært

nyttige for oss. her må du være bevisst på hvordan du

formidler musikk og finne nye formidlingsteknikker.

du blir flink til å ta ting på sparket og til å tilpasse

deg situasjoner. det har samtidig gitt oss en trygghet

som musikere. det er viktig for oss å gjøre de tingene

– det føles veldig verdifullt.

casiokids er et norsk elektro­ indie­ popband med medlemmer fra Stavanger og Bergen. Bandet ble stiftet i 2005 og har oppnådd

internasjonal anerkjennelse, til tross for at de synger på norsk. 1 2010 vant gruppen «A­ha stipendet». Siden lanseringen av sitt

første album, «Fuck Midi!» (2006), har Caskiokids stått bak flere musikkprosjekter rettet mot barn, ofte sammen med digitalteateret –

som er en skygge/dukke/performancegruppe som ble startet i 2004.

casiokids sine barne- og familieprosjekter:

• «Shuffle» – performance og verksted. Premiere ved Ekko­festivalen i Bergen 2010 – også vist i Tromsø og Stavanger.

• «lyden av lek» – premiere i Paris 2007 under Sous la Plage festival, utført under oioi­ festivalen 2008 på Festplassen i Bergen.

• «25 minute work day» – premiere i Tyssedals kraftstasjon oktober 2008. Produsert av BIT­Teatergarasjen.

• «Konsert for trær» – premiere ved Arvika festival, Sverige 2009.

casiokids og Barnas Hus/DKB:

• «Aurora Borealis» – desember 2008. lydverksted i en innendørs iglo på Barnas Kulturhus – i samarbeid med digitalteateret.

Barnas lydfrekvenser fremkalte forskjellige lys og fargeeffekter på igloveggen.

• «Gomurskogen» i 2009 (også vist i Tønsberg og på Mini­Øya i oslo i 2010).

Gomurskogen er en eventyrlig regnskog fylt med musikalske dyr som kommuniserer via lyd og

sang, og som stort sett lever i fred og fordragelighet. de voktes av den allestedsnærværende

Gomurmammaen. Forstillingen forteller om hvordan skogen blir truet av økologisk katastrofe

når gomurene blir kidnappet av øglen Togen. Forestillingen hadde premiere på Barnas Kulturhus

under Meteorfestivalen og er et samarbeid mellom digitalteateret, Casiokids og billedkunstner/

scenograf Sveinung Unneland.

• «å høre gresset gro» – premiere på Festplassen i Bergen i 2007 forbindelse med Edvard Griegs

jubileum. Prosjketleder linda Rios.

• Barnas Kulturhelg 2007: Konsert med Casiokids og Figuraturus. Elektronika møter skyggeteater i et interaktivt møte med barn.

• Ulike lydverksteder med barnehager i Bergen, blant annet i Sandsli Kulturbarnehage i samarbeid med den Kulturelle Bæremeisen.

55

BARN I KUNSTEN


56

BARN I KUNSTEN

Dukkemakeren Jack Markussen og

keiseren i forestillingen «Keiseren og Nattergalen».

Foto: Tove K. Breistein/Barn i Byen


fristeD FoR FRITEATERET

tekst: siri Breistein

På Barnas Kulturhus fant dukkemaker Jack Markussen et sted å spille og et sted

som løftet fram betydningen av en barnekultur.

Hvordan kom du i kontakt med Barnas Kulturhus?

– Jeg kom i kontakt med Barnas Kulturhus og leder

Turid Fadnes etter å ha spilt på bokbåten Innvik. Vi

fant tonen med det samme, og i desember 93 flyttet

jeg inn på Barnas Kulturhus. Jeg fikk kontor og

verksted i 2.etasje. det var litt utfordrende å flytte

inn med stikksak og verktøysutstyr, for de ansatte

hadde jo hengt opp fine blondegardiner. Men det

gikk på et vis og høsten 1994 spilte dukkenikkerne

33 forestillinger på Barnas Kulturhus med «Jul i

Knøsesmauet».

Hva kunne Barnas Kulturhus tilby deg som frilanser?

– her fant jeg en scene bare for barn – den eneste av

sitt slag i landet. Jeg møtte et pedagogisk opplegg,

fikk oppfølging og møtte fagfolk som var genuint

opptatt av barnekulturen. huset har vist oss betydningen

av det vi har gjort og fått oss til å se at vårt

bidrag har vært viktig – selv om man aldri blir rik

og berømt på barnekulturen. Barnas Kulturhus har

invitert inn rare musikere og kunstnere og merkverdige

installasjoner. På den måten har huset «pushet»

barnekulturlivet i Bergen – og jeg vil tørre å påstå at

Barnas Kulturhus aldri har kjørt «safe» når det gjelder

innhold og nye tilbud. Barnas Kulturhus har blant

annet stått i spissen for en satsning på babyteater, og

de faste lørdagsverkstedene hvor man arbeider med

ungene og ikke bare for ungene er geniale.

Hvordan var barnekulturlivet i Bergen da

du kom i 1993?

– du hadde teatergruppen Frk. Frydenlund på biblioteket,

hordaland Teater og den Nationale Scene

(men der kunne du bare drømme om å komme

innenfor). Jeg kom som frifant og ble heldigvis

snappet opp av Barnas Kulturhus, samtidig som jeg

fikk oppdrag som frilanser på hordaland Teater. det

var ikke så mye å ta av den gangen, men jeg fikk fort

støtte av Bergen kommune og satte opp forestillingen

«Sofus og skrinet» som gikk på Barnas Kultur­

hus. hele veien har det i grunnen bare vært bibliotekene

og Barnas Kulturhus hvor du kunne spille

– og er det egentlig så mye bedre i dag?

Som leder av et av byens friteatergrupper,

hva har vært spesielt viktig ved en institusjon

som Barnas Kulturhus?

– Gjennom Barnas Kulturhus har friteatergruppene

i byen fått et spillested – et lokale man kan øve i og

leve ut drømmene sine. Barnas Kulturhus har heist

opp dukkenikkerne, Krabatene og Bergen Byspill

og huset har fungert som et viktig møtested for

byens barnekulturarbeidere. Barnas Kulturhus har

bestilt forestillinger og holdt liv i oss. dukkenikkerne

hadde ikke vært her i dag uten Barnas Kulturhus –

og sammen med den kulturelle skolesekken (dKS)

og den Kulturelle Bæremeisen (dKB) har det vært

redningen for frilansteateret.

«Alt & Ingenting» med Dukkenikkerne

Foto: Lasse Totland/Barn i Byen

57

BARN I KUNSTEN


58

BARN I KUNSTEN

«Baron von Himmelflogen»

Foto: Tove K. Breistein/

Barn i Byen

«Cirkus los Amigos»

med Krabatene

Foto Tove K. Breistein/

Barn i Byen

figurteateret Dukkenikkerne ble etablert i 1985 i Bodø. I 1993 tok Jack Markussen med seg teateret og

flyttet til Bergen. dukkenikkerne har til dags dato hatt fast tilholdssted med verksted midt i sentrum av

byen. I 2010 ble dukkenikkerne invitert av Festspillene til å lage årets barneforestilling. Resultatet ble

«Godnatthistorier» og Per Gyntsalen i Grieghallen ble omgjort til et sovekammer.

Jack Markussen er daglig leder og kunstnerisk overhode i dukkenikkerne og står for manus, scenografi,

kostymedesign og rekvisitter til egne produksjoner, samt til produksjoner for andre grupper og institusjoner.

dukkenikkerne viste forestillingen «Jul i Knøsesmauet» i 1993 og har siden hatt årlige forestillinger på

huset basert på figurteater, som «den ville ongen», «Sofus i Skrinet», «Alt & Ingenting», «Månefabler»

og «lille Edvard G». Se mer på www.dukkenikkerne.no.

anDre friLansGruPPer soM Har Hatt fast sPiLLesteD På Barnas KuLturHus:

teatergrubben Krabatene – har siden oppstarten i 1995 gjestet Barnas Kutlurhus årlig med oppsetninger

som «En natt i februar», «den lille prinsen» og «Cirkus Amigos». Se www.krabatene.no

Bergen Byspill har regelmessig satt opp forestillinger på Barnas Kulturhus med bla. «ole idolet Bull».

Se www.bergenbyspill.no

teateratelieret på fjellet har sin tilhørighet i Bergen og er ledet av Boris hauck. Kompaniet arbeider

også fra Stuttgart og Berlin under navnet TAF ­ Theater Am Fenster. Kompaniet står blant annet bak

forestillingene «Familiesirkus hoppla» og «Fra en kus dagbok».


forteLLinGens EGET lIV

tekst: siri Breistein

Fortellingen vekker til live døde museumsgjenstander.

Kari Thorkildsen har fortellingen som sitt fremste

verktøy, både i arbeidet som høgskolelektor på hiB

og i utvikling av egne formidlingsprosjekter for barn.

I fortellingen ligger en nerve som fungerer som døråpner

– som en kick­off.

– du kan lese i øynene til barna hvordan

fortellingen virker. Fortellingen skjerper blikket og

sansene og får barnet til å skape nye indre bilder.

skrelleteknikk

– Men kan hvilken som helst fortelling vekke

begeistring?

– du må finne noe som engasjere, noe som

vekker tilhøreren. Mine egne studenter skaper ofte

fortellinger fra sitt eget liv – men det blir ofte flatt

og kjedelig. Jeg ber dem om å finne fortellinger med

nerve, og det trenger ikke å være barnelitteratur. Jeg

har blant annet jobbet mye med å formidle henrik

Ibsen til barn, men du må skrelle vekk detaljer,

personer – ja, alt det overflødige.

det handler om å finne kjernen i historien,

selve skjellettet, som kan vekke barnet. Når Kari formidler

historien om den syvende far i huset videre til

toåringer, skreller hun historien ned til: «Kan jeg får

sove her i natt?» det fremhever det undelige for de

aller minste, samtidig som det vekker en gjenkjennelse.

Kroppspråk og stemmebruk

I 1998 utviklet Kari Thorkildsen undervisningsprogrammene

«Mennesket og tingene gjennom 500 år»

og «hvem er general Munthe?» og inviterte barnehager

til et gjenåpnet kunstindustrimuseum i Bergen. I

følge Thorkildsen er det vanskelig for barn å identifisere

seg med faktainformasjon. de må kunne se det

for seg, kjenne noe igjen, også i det abstrakte. Fortellingen

skaper identifikasjon med tingene. Gjennom

fortellerteknikker kan du lage det rart, underlig og

morsomt.

­ I det du tar i bruk stemmen din som et

verktøy skaper du musikk. det taktile er viktig i

museumsrommet, men her får du ikke ta på tingene.

Mer enn å være opptatt av kunstens intensjon og at

barna skal lære om farger og årstall, kan du bruke

kroppspråket og det kreative uttrykket ditt til å skape

innlevelse. Men da må du ikke være redd for å gjøre

om på museumsrommet.

«Ved gulvet i porselensavdelingen ved gjestebordet

ligger en koffert. Barn og voksne samler seg rundt og

all oppmerksomhet er rettet mot kofferten som enda

er lukket. Hva skjuler den? Med hviskende stemme blir

tilhørerne fortalt at det visst nok skjer saker og ting her

om natten. Kofferten åpnes og alle ser en fløtemugge,

et stettglass, en kaffekopp og en liten fruktkniv. (...)

Gjenstandene settes på et koffertlokk og fortellingen

starter.»

­ Fra rapporten «omvisning i Vestlandske Kunst industrimuseum»

(1999) av Kari Thorkildsen.

Annerledes møbler på Vestlandske Kunstindustrimuseum

Foto: Veronika Stuksrud

Wow-øyeblikket

Kari Thorkildsen opplever at dagens mediebilde

kan være med til å gi barn innganger til et mangfold

av fortellinger, men barn trenger hjelp til å finne

konsentrasjonen. Barna er mer rastløse og trenger

å bli overrasket for å bli fanget og engasjert. I møte

med mediebilde skapes ingen helhetlig fortelling for

barn, den kommer stykkevis og delt, og i møte med

bruddene må barna ofte tenke mer selv. Bruddene

oppstår også i mange av de nyere billedbøkene som

feirer det absurde og surrealistiske.

– de voksne går så fort inn i det tradisjonelle

fortellingene og inn i de klassiske teatertradisjonene,

men kanskje bør de begynne i motsatt ende? Jeg

59

BARN I KUNSTEN


60

BARN I KUNSTEN

opplever at barn blir mer konsentrerte i møte med

det uforutsigbare. Barn kan berikes av disse møtene.

Professor Anne Bamford snakker om «wow­øyeblikket»

– et øyeblikk hvor barn er konsentrerte. de gode

øyeblikkene kan også bestå av brudd, for barn har en

utrolig kraft til å forestille seg. Mitt ansvar som formidler

er å skape engasjement, men min fortelling

kan godt komme bruddvis. Barnet vil uansett skape

sin egen virkelighet.

opplevelsesfokuset

det handler om å fi nne den gode arbeidsformen.

om fokuset. og en kreativ tilnærmingsmåte. Et

viktig redskap er oppbyggingen av rommet hvor Kari

Thorkildsen blant annet i Vestlandske Kunstindustrimuseum

fant inspirasjon fra h.C Andersens fortellingsunivers

til å skape et magisk museumsrom.

Fløtemugger og stettglass ble sentrale gjenstander i

et bordteaterstykke som handlet om både forelskelse

og svik.

det er ikke bare innendørs at Kari Thorkildsen

iscenesetter rommet. I prosjektet «Jakten på et tre»,

hvor barna skulle jakte etter trær i litteraturen, inviterte

hun barna med ut.

– Vi fant ulike situsjoner – som å sitte under et

tre og drikke te av porselenskopper. Vi hadde et opplevelesfokus

hvor vi skrev brev til trærne og vi målte

treets lengde og lekte oss med hele opplevelsen av

trær.

fiksjonskontrakt

Foran fortellingen ligger en fi ksjonskontrakt. Kari

inngår en avtale med barna på forhånd, om hvem hun

er i fortellingen og om fortellingens vilkår:

– Jeg sier noe om reglene, nå er jeg onkel og

så dere en tante. Jeg har lært mye av barnets egen

lek. det handler om å skape trygge rammer og gi

dem rolle som medspillere. dette er også noe som

engelske Anne Bamford er opptatt av, feks kan barna

lage pass og liste over alt som skal med på en reise,

som fungerer som et fundament for fortellingen.

«I hånden har jeg et hvitt silkestoff og jeg forteller dem

at når vi møtes igjen vil jeg ha på meg det hvite stoffet

som et forkle og at jeg ville spille en hushjelp. Rollefi

guren vekker i større grad deres engasjement enn om

jeg fortalte dem hva de ville fi nne der inne. Vi har en

avtale om en lek hvor jeg liksom er en hushjelp».

­ Fra «omvisning i Vestlandske kunstindustrimuseum»

«Utenfor Nathurhistorisk museum ligger det en stor løve. En gang var den en del av et fjell.

Eller kanskje har den vært en løveunge som har vokst seg stor? hvis den kunne snakke,

ville den sikkert fortalt oss alt hva den har opplevd alle de årene den har ligget der. En gang

for lenge siden kjente han en gutt som het Anders, men det er fryktelig lenge siden. Det var

den gang da løven var ung og holdt til et helt annet sted.»

Fra rapporten «Skulpturene forteller» av Kari Thorkildsen (1998)


Kari thorkildsen er høgskolelektor i drama. hun

er tilknyttet dramaseksjonen, avdeling for lærerutdanning

ved høgskolen i Bergen.

anne Bamford og «Wow-faktoren»: Anne Bamford

er professor ved University of Arts i london. hun er

internasjonalt anerkjent for sin forskning om kunst

og kultur i opplæringen, og har utført flere studier

for UNESCo og flere nasjonale studier blant annet i

Norge, danmark og Nederland. Funnene hennes er

klare: Elever som har tilegnet seg kunnskap gjennom

kunst og kultur, oppnår bedre skoleresultater

enn elever uten slik erfaring. «The Wow Factor»

(2006), om kultur og utdanning, regnes som et

standardverk innen feltet.

Barnas Kulturhus sitt tilbud på Vestlandske

Kunstindustrimuseum:

• I forbindelse med gjenåpning av Vestlandske

Kunstindustrimuseum (museet hadde vært stengt

for ombygging i 10 år) ønsket Barnas Kulturhus at

barnehager ble brukere av museet. det ble utviklet

et formidlingssamarbeid med Kari Thorkildsen

om barnehageprogram i utstillingen «Mennesket

og tingene gjennom 500 år» og «hvem er general

Munthe?» i Kinasamlingen. omvisningsprogrammet

ble prøvd ut høsten 98 og etablert våren 99.

Tilbudet ble etterhvert utvidet til lørdager med

åpne omvisninger for barnefamilier under tittelen:

«Bli med Barnas hus til Vestlandske Kunstindustrimuseum».

På den måten skulle publikum som

var brukere av Barnas Kulturhus inviteres videre

inn i nye kulturinstitusjoner som de ikke hadde

besøkt.

nordisk fortellerprosjekt på Barnas Kulturhus:

Barnas hus har i flere år deltatt i det nordiske

prosjektet «Sagofarden» – et arbeid som startet

i Finland i 93/94 hvor målet er å fremme barnas

kultur ved å stimulere dem til å skape egne fortellinger.

Samtidig får barna mulighet til å komme i

kontakt med hverandre, bytte tanker, opplevelser

og erfaringer. I Bergen blir prosjektet kalt «Fortellerreisen»

og startet med 16 barnehager som

fordelte seg i fortellerpar. disse skulle samarbeide

og sende barnas fortellinger til hverandre. Fortellinger

er også blitt sendt til Finland, danmark

og Sverige. To ganger i halvåret blir deltakerne

invitert til samlinger. Målet er å stimulere barna og

styrke deres evne til å danne seg indre bilder fra en

historie. Barn utvikler sin fantasi, formkunnskap

og estetikk – og det styrker deres selvtillit. det ble

fra 2000 utviklet en årlig fortellerfestival på Barnas

Kulturhus hvor barn reiser fra sted til sted til all

verdens fortellinger eller, som de senere år: til

nordlyset/Aurora Borealis.

referanser:

Rapport: «omvisning i Vestlandske Kunstindustrimuseum»

1999. Av Kari Thorkildsen/Barnas hus.

«The Wow Factor» 2006 av Anne Bamford.

Barnas Kulturhus har gjennom fortelling og drama vekket til

live gjenstander i Vestlandske Kunstindustrimuseum

Foto: Veronika Stuksrud

61

BARN I KUNSTEN


2

BARN I KUNSTEN

«Bydetektivene slår til». Elevene registrerer og oppdager byen på nytt. Foto: Elisabeth Hoff/Barnas Kulturhus


På toKt MEd BydETEKTIVENE

tekst: siri Breistein

Å være bydetektiv handler om å finner spor og oppdage byen på nytt.

– Vet dere hva jeg så på veien hit? En monsterpipe.

Tredjeklassingen står og tripper i garderoben

til Barnas Kulturhus og deler sin oppdagelse med de

andre klassekameratene fra Apeltun skole.

Elisabeth hoff, kunstformidler om by og arkitektur

på Barnas Kulturhus, samler ivrige elever i

tredje etasje.

– Vet du, jeg så en gate som het Gartnergaten,

starter Karoline. – Ja, er det ikke rart. Kanskje det

har bodd en gartner der engang? smiler Elisabeth.

Bydetektivene har inntatt Barnas Kulturhus

og sittende på et rødt persisk teppe filosoferer elevene

om hus, piper, farger og former på byens hus og

gater.

Kunsten å bruke blikket

En bydetektiv går på oppdagelse, ser etter detaljer

og oppdager byen på nytt. det handler om å observere

og ha alle sanseapparater i beredskap. Skoleprogrammet

«Bydetektivene slår til!» inviterer alle

grunnskoler i Bergen kommune til byens rom og

gater, og setter i gang tanker om hva en by og en

bygning er.

– Er det noen som vet hva dette er? spør

Elisabeth og holder frem en gjenstand.

Magiske ark til å tegne på.

Foto: Line Olaisen

– En knagg? Et gjerde? foreslår elevene.

det er en knekt. En 200 år gammel vindusknekt.

Når elevene går ut etterpå vil de få øye på

både dørknekter og vindusknekter – som varierer fra

hus til hus og gir huset identitet. Elisabeth sender

rundt knekten og alle får ta på, lukte og banke litt på

vindusknekten.

Elevene flytter seg over i et nytt rom og få nye

oppgaver.

– hva er det som bærer kroppen vår?

– Skjelettet, svarer de i munnen på hverandre.

– Men hva er det som bærer huset vårt da?

– Søyler, svarer noen og snart vet alle i rommet

at det skjeve tårnet i Pisa er murt i forband, det

samme er Rosenkrantztårnet i Bergen. og kirker og

brønner – og pappas jobb! utbryter en av guttene.

Men hva med Grieghallen?

– Søyler! roper barna ivrig.

–alle bor jo i hus

lærer for tredje trinn ved Apeltun skole, Fredrik

Amundsen, opplever at bydetektivprogrammet engasjerer

elevene hans.

– Barn er jo opptatt av dette – alle bor jo i et

hus!

Samtidig fremhever læreren at elevene får

oppleve byen og bygningene med nye øyne og bli

bevisste på historien sin. her får barn innsikt i hva

som er mulig å finne ut av historien – bare ved å se

på bilder, hus, konstruksjoner, tak og piper.

– Elevene må tenke i litt lengre perspektiv og

blir gjort oppmerksomme på detaljene de har rundt

seg. Vi kan jo se videre på vår egen skolebygning – er

den for eksempel bygget på søyler? Jeg opplever at

bydetektivene utvikler barnets språk og de lærer å

bruke nye begreper som gesims og knekt.

Møte med apoteker Dynner

det er tid for å gå ut i byrommet. Elevene drar på seg

regnstøvler og regntøy og er rustet til bydetektivoppdraget

i Bergen. I enden av Kalmargaten stopper

Elisabeth foran hjørnehuset. her skjer det noe rart,

for trappen til huset ender i et vindu.

– her ser dere rester fra den gang det var en

63

BARN I KUNSTEN


64

BARN I KUNSTEN

Bydetektivene går på spor og oppdager detaljer i byrommene. Foto: Elisabeth Hoff/Barnas Kulturhus

butikk her. Butikkene i byen lå som oftest på gatehjørnet

– da var de nemlig lette å få øye på fra alle

kanter, forteller Elisabeth som fører elevene med

seg videre gjennom trange smug, bratte steintrapper

og over til Vestre Murallmenning.

– En allmenning er en branngate, forklarer

Elisabeth før hun leder detektivene inn i et av byens

smaleste smau, Øvre dynnersmau. dynner var en av

byens apotekere. like etter står plutselig elevene i

Apotekerhagen og får utlevert første oppgave: Finn

og tegn syv forskjellige håndtak.

Magiske ark

Elevene får utlevert magiske tegneark – ark som

tåler regn. Bydetektivene slår til og oppdager fort

at det finnes mange ulike håndtak, selv i et trangt

smau.

Ikke lenge etter er de klare for ny oppgave: –

Tegn et vindu eller en dør. Tegn stort og få med alle

detaljer! sier Elisabeth. Bydetektivene må registrere,

bruke øynene og få med seg alle detaljer.

Flere får vanskeligheter med å løsrive seg fra

oppgaven, men omsider klarer Elisabeth å få elevene

med seg videre på ferden. opp gjennom smauet,

langs travle Klostergaten, inn Klosterhagen og til

Klosteret fra 1500­tallet. Elisabeth peker på vakttårnet

mens en gutt peker på en annen bygning som

plutselig dukker opp.

– Se der oppe er Fløyen, utbryter han ivrig.

også de andre bydetektivene får øye på Fløyen og et

glimt av Vågen og Rosenkrantztårnet. herfra opplever

de byen fra andre vinkler – og nye høyder gir nye

perspektiver.

På lang, lang rekke går bydetektivene tilbake gjennom

byen. Klassens hjelpelærer danner baktropp.

– du lærer alltid så mye om andre byer – her

får du anledning til å lære mer om din egen by.

Som bydetektiv lærer barna også ulike byggeteknikker.

Foto: Elisabeth Hoff/Barnas Kulturhus


«Bydetektivene slår til!» er et fast tilbud i Barnas Kulturhus sitt Byprogram og ligger under den kulturelle skolesekken som et

tilbud til alle skoler i Bergen kommune. hva er en by? Elevene får innblikk i småhusbebyggelse og offentlige monumentalbygg,

ornamentikk og skulptur og utvikler en forståelse for ulike byggeprinsipper. For småskoletrinnet (gratis for skolene).

«Bydetektivene slår til!» startet i 1998. Med programmet ønsker Barnas Kulturhus at barn får møte noen av byens

kulturminner og byens arkitektur, struktur og historie. Byen er en del av vår identitet og med dette programmet ble byen som et

læringsrom for barn etablert. Skoletilbudet har en form som legger opp til en stor grad av egenaktivitet gjennom dialog­ og verkstedsbasert

undervisning. det er variasjon i oppgavene slik at elevene skal kunne bruke ulike sider av seg selv og samtidig få ta i

bruk resonnement, kroppen som måleinstrument, øyne og blyant for skisse. Byprogrammenes mål er å gi eleven «briller» til å lese

byen med. Underveis lærer elevene også begrep som de kan bruke i deres tolking og opplevelse av byen.

Øverst: Det handler også om å lytte i «Tre ruiner».

Foto Tove K. Breistein

Over: Barna er klare for å bli med med «Under hus og gate».

Foto: Tove K. Breistein

anDre tiLBuD unDer ByProGraMMet

«Vi kan se mønstre overalt. Mursteinene i en vegg, fortausheller, brolegging, bygulv, ulike andre

byggelementer som danner mønster, noe som ligger stablet. Overalt kan vi se geometriske

former (firkanter, trekanter, prikker, linjer) organisert slik at de danner mønster.»

Fra undervisningsheftet «Min by – våre byer. Om byens form, rom lys og sang»

av Tolle Bleiklie, Alf B Gjerstad, Anne Skaansar og Brite hindal.

Middelalderbyen: Besøk og studier av Øvrestredet, Schøtstuen og Bryggen.

Program om byutvikling og bygningsteknologi. For mellomtrinnet.

«under hus og gate»: I Bergen ligger hemmelige fortellinger slik byen en

gang var. Under hus og gate finnes det fengsel, lager, utskjenkingssted,

rettslokale, ballsal – alt på samme sted, nemlig i byens rådhus som befinner

seg under et av byens parkeringshus. I dag er det bare en rest igjen av denne

bygningen som var Norges første rådhus. Barna drar tilbake til den gang

Magnus lagabøter laget byloven og huset ble bygget. Gjennom undring, fortelling

og dramatisk lek undersøker barna hva som kan ha skjedd og setter

det i sammenheng med vår egen tid. Målgruppe: Skoler og barnehager. Av

og med linda Rios og Elisabeth Slattelid.

«Min by – våre byer»: Under Kulturbyåret 2000 inviterte Barnas hus

sammen med Bergen Byformsenter til opplevelse, deltakelse og ettertanke

i prosjektet Allmenningen. Gjennom ulike aktiviteter ble det satt fokus på

samfunnets behov for offentlige fellesrom. Barnas Kulturhus utarbeidet

et byprogram hvor barna ble kjent med hvordan allmenningen oppstod og

hvordan dens form og funksjon utviklet seg. Barna finner spor etter det som

forteller noe om allmenningens egenart. Gjennom sanseøvelser og tegneaktivitet

registrerer barna allemnningen slik de opplever den i dag.

«tre ruiner»: litt gjemt, nesten glemt? En gang var lavranskirken, Maria

Gildeskåle og Katarinahospitalet viktige bygninger i byen. Utforsk historien

gjennom dramatisk lek og fortelling. Av og med Elisabeth Slaattelid og linda

Rios.

«Munkeliv». Klosteret i dag: hus, vei, fortau og en asfaltert plass. den gang:

Et kloster, stier, hager og marker. Munkeliv kloster tronet på Nordnes og var

en tid et av Norges rikeste klostre. Under asfalten finnes fortsatt rester av

klosterkirken. I undervisningsprogrammet «Munkeliv» gjenreises klosteret

og gjør det atter synlig i byen. Undervisningsopplegg med fokus på aktiv deltakelse

gjennom fortelling, lek og installasjons­/verkstedsbaserte aktiviteter.

Med linda Rios og Elisabeth Slattelid. For skoler og barnefamilier.

Et samarbeid med Byantikvaren i Bergen og hordaland Kunstsenter.

65

BARN I KUNSTEN


66

BARN I KUNSTEN

NoEN oRd oM freMtiDen

Barnas Kulturhus skal vokse videre sammen med

Bergen kulturskole

Barnas Kulturhus tilfører Bergen kulturskole verdifull kompetanse og et sterkt fagmiljø

som vil ha en stor betydning for videre kvalitetsutvikling. Barnas Kulturhus bringer med

seg verdifulle erfaringer og et nyttig kunstnernettverk. Bergen kulturskole har fått en

helt ny formidlingsdimensjon inkludert i sin virksomhet.

Kunstformidling for barn så vel som opplæring til mestring i en kunstfaglig disiplin er

nært beslektet. Kulturskolens hovedoppgave har tradisjonelt vært undervisning, men i

dag er kulturskolen også involvert i formidling til grunnskolen.

Kunnskapsdepartementet har gjennom handlingsplanen for kunst og kultur i opp læringen,

«Skapende læring» gjort kulturskolen til et kunstfaglig kompetansesenter for

barnehager og skoler i kommunen. dermed utvides det faglige miljøet, og kulturskolen

gis en ny formidlingsfunksjon utover ordinær undervisning.

det skal utvikles et mer mangfoldig kulturtilbud til stadig flere barn. Bergen kulturskole

og Barnas Kulturhus vil sammen også bidra til at barn møter kunst og kunstnere fra

ulike kulturer, og gis mulighet til å lære seg å mestre kunstneriske disipliner fra fremmede

kulturer. Samtidig sørger vi for at de som har en historie fra et fremmed land gis

anledning til å dyrke sin kultur også her hos oss.

Kompetanse, kreativitet og kulturforståelse er nøkkelord i dagens samfunn. den globale

brytningstiden med raske endringer og det økende kulturelle mangfoldet barn omgis av,

krever en aktiv kulturpolitikk overfor barn som skaper engasjerte, kreative, reflekterte

samfunnsborgere med kulturell kompetanse, innsikt og forståelse.

Gjennom aktiv oppsøkende virksomhet, og ved å utnytte våre felles ressurser og

nettverk når vi frem til stadig flere i målgruppen.

Mardon åvitsland

rektor Bergen kulturskole

«Ruiner, hull og andre hemmeligheter». Installasjon og verksted med Kunstpilotene. Foto: Tove Breistein


67

BARN I KUNSTEN


68

BARN I KUNSTEN

BARNAS KUlTURhUS 1992–2012

denne historiske oversikten viser omfanget av programtilbudet til Barnas Kulturhus fra våren 1992 og frem til mai

2012. her vises de tilbudene og prosjektene som både barnefamilier, skoler og barnehager har kunnet ta del i fra

huset åpnet 12. mai 1992. denne oversikten er imidlertid ikke helt fullstendig og det vil finnes mangler. det skyldes

at Barnas Kulturhus sine arkiver tidligere ikke har vært samlet og ryddet, og midt i skrive prosessen ble også arkivet

flyttet til Bergen Kulturskole. Jeg har gått gjennom aktivitetsmapper og programinformasjon, men ikke andre saker/

arkiver.

På tross av at det kan være mangler ved den historiske gjennomgangen, vil gjennomgangen likevel vise bredden,

det kunstneriske mangfoldet og størrelsen i produksjonen ved huset fra 1992 og frem til våren 2012, samt gi innsyn i

noen av de kulturpolitiske grep som er tatt.

den kulturelle skolesekken og den Kulturelle Bæremeisen presenteres ikke i dette historiske dokumentet. det

ligger planer, innstillinger og rapporter under politiske saker på kommunens webside. Videre presenteres en større

rapport om dKB høsten 2012.

siri Breistein, redaktør

1992

Barnas hus åpner 12. mai 1992.

Barne ombud Trond Viggo Torgersen

og ordfører Bengt Martin olsen stod

for åpningen. Barn fra Vestlandske

Teatersenter viste forestillingen

«Cæsar og nattergalen». Barnas

hus mottok støtte fra Norsk kulturråd

de tre første årene.

HøstProGraM:

UTSTILLING:

«Når kommer den fjerde bukkene

bruse?» – om kunstfag/kulturformidling

i hellebakken barnehage

med Kari Thorkildsen og

Siv Ødemotland.

«hva kan barns tegninger fortelle?»

Barnas hverdag i Tyskland og Norge

fortalt gjennom tegninger – utstilling

og tegnerom i samarbeid med Etnofolkloristisk

institutt, Universitetet i

Bergen (UIB).

lekeutstilling med Gerd Wicklund

hansen

Utstilling av julekrybber med

verksted

VERKSTED:

drageverksted, dukkemakerverksted

og Teaterverksted

TEATER/FORTELLING:

Teaterkafe i samarbeid med

den Nationale Scene (dNS)

Eventyr og teaterhus – eventyrlek

«Sampo lappelill» ved Klomadu

Teater

«Kryss – Crossing Borders».

Formidling samtidskunst.

Bokdagen – barnebokforfattere leser

fra bøkene sine

KUNSTSKOLE:

Tegne­ og malerskole

MUSIKK/DANS:

Afrikansk kulturuke

Prosjekter:

I november ble Barnas hus sitt første

samtidskunstprosjekt iverksatt

– dette skulle lage mal for senere

formidlingsprosjekter om samtidskunst.

«Kryss – Crossing borders»

var en stor utstilling om samtidig

tekstilkunst over hele byen. Ingebjørg

Astrup var prosjektleder. Barnas

hus gikk inn i den delen av utstillingen

som var stilt ut i det gamle

fengselet hvor kunstnerne hadde

fått hver sin celle. det ble innledet

et samarbeid med tekstillinjen ved

Kunsthøyskolen (den gang: Kunsthåndtverkskolen),

og studentene

stod bl.a. for formidlingen til barna i

fengselet. Barne hagene som meldte

seg på fikk tilsendt lysbildeserier

av tekstkunstverk, samt forslag til

sanger og fortellinger til forberedelse

i barnehagen. de voksne fikk

forelesning ved Kunsthøyskolen.

Etter besøket i fengselet fortsatte

prosjektet i Barnas hus med stofftelt

og en tekstilskog – tekstilarbeid

hengt opp tett i tett. En dramapedagog

fra Vestlandske Teatersenter

gikk på oppdagelsesferd sammen

med barna. Besøket ble avsluttet

med verksted.

tiltak:

Bystyrets vedtak om at Barnas

hus skal være et ressurssenter for

arbeid med barn og kultur, og viktigheten

av et tverretatlig arbeid, blir

fremhevet allerede første sesong.

Gjennom sitt samarbeid med både

dNS, hordamuseet, Kunsthøyskolen

og UiB, fungerer huset som en

sentral medspiller som gir redskaper

til andre utøver – redskaper

som skaper trygget og kunnskap.

Gjennom samarbeid med byens

kunst­ og kulturinstitusjoner og

forskningsmiljøer, bidrar huset til å

øke barns tilgang til byens kulturelle

goder. Som ressurssenter skapes

oppmerksomhet på barn og kultur i

Bergen.


1993

VårProGraM:

TEATER/FORTELLING

«Barnas kafe» – med dramaleker og

eventyr

«Kjæledyret» – musikkteater

«Fritjof Fomlesen» – teaterforstilling

med lars Vik /Grenland Friteater.

Barnas festspill.

«To hus tett i tett» med liv Sandberg

som forteller fra bøkene og viser fra

filmene sine

«Egget» med ljudmil Nikolov/hordaland

Teater

«Cæsar og Nattergalen» – forestilling

med elever fra Vestlandske

Teatersenter (VK)

MUSIKK/DANS:

Barnesangskatten med Eldbjørg Wedaa

fra Pinocchio Musikk og drama.

UTSTILLING:

lekeutstillingen «Barn har alltid

lekt» med Gerd Wicklund hansen

«Grieg og barn» – en utstilling av

barns bilder etter Griegs musikk

«Vi snører vår sekk» – 1993 er

Friluftsåret. Utstilling av barnehagebarns

arbeid med naturaktiviter og

naturopplevelser.

«Papirdukker, glansbilder, barnepostkort».

hva kan vi lese om syn på

barn i ulike tider? Med Gerd Wicklund

hansen.

ANNET:

Barn i latin­Amerika, Barn i Afrika

og Barn i Asia – bilder, eventyr,

sang og dans i samarbeid med Redd

Barna

soMMer 1993:

Sommerverksted: Animasjon. For

barn i 1–3 klasse med Inger lisbeth

Ødesneltvedt.

HøstProGraM:

KUNST:

Kunstskoler: Tegne­ og maleskole.

Skriveverksted med Kristi odeen.

UTSTILLING

Papirleker (glansbilder, postkort,

papirdukker) med Gerd Wicklund

hansen

Kunst og kommunikasjon – kreativt

arbeid med tospråklige barn med

Rosario lopez.

«hvordan fuglene fikk farge»

«Byen blir til» – utstilling med Bønes

barnehage

TEATER/FORTELLING

«Fisken i vannet» med frigruppen

Gjæsp

«Fra gamle dager» fortelling og aktiviteter

med Gerd Wicklund hansen

«Fie med felen» musikkteater med

Krabatene.

Eventyrstund med lise Berntsen

MUSIKK/DANS:

«Trommer og rytmer» med Eldbjørg

Wedaa fra Pinocchio Musikk og

drama

«Barn spiller for barn» med barn fra

Pinocchio Musikk og drama

VERKSTED:

«Gamle dager» med Gerd Wicklund

hansen. «Tegne og fortelle» med

Rosario lopez. «Smykkeverksted»

med lise Berntzen.

ANNET:

Barn i latin­Amerika og Barn i

Kambodsja – bilder og aktiviteter i

samarbeid med Redd Barna.

skoleprogram:

• «Byen som historieforteller».

• «Film i undervisningen» – undervisningsprogram

i samarbeid med

hiB ved Knut I. Terum.

Barnehageprogram:

• Utvikling av dramaprogram:

«Tidsreisen» i Rosenkrantztårnet

– samarbeid: høyskolen i Bergen

(hiB), Vestlandske Teatersenter (VT)

og Bryggen Museum. Anne Meek fra

hiB var ansvarlig dramapedagog,

mens VT bistod med det teaterfaglige.

Barna fikk møte Einar som har

«gått seg bort i tiden». Sammen

med Einar vandrer barna gjennom

Rosenkrantztårnet – fra vår tid,

gjennom renessansen til middelalderen.

Støttet av Norsk kulturråd.

nye tiltak:

• Barnas hus starter opp skoleprogrammet:

«Byen som historieforteller»

– byen, byutvikling og arkitektur

er ikke blitt formidlet til barn og

unge. Nå ble ideen om byen som læringsarena

for barn etablert! Byens

historie inneholder spennende fortellinger

vi kan se og lytte til. Under

paraplyen «Byen som historieforteller»

ble det utviklet programmer

til skolene knyttet til: Mariakirken,

lepramuseet/St.Jørgens hospital.

Prosjektleder: Anne louise Alver.

• lørdagstilbudet rettet mot barne­

familier starter opp våren og blir

utvidet høsten 1993 med flere aktiviteter:

lekerom, verksted, utstilling

og forestilling

Kurs:

• Kurs for barnehager i forbindelse

med Grieg 1993: «dans, drama, teater

og musikk i barnehagen» – samarbeid:

Vestlandske Teatersenter.

• «den levende sangen» (2 kurs)

– samarbeid: Pinocchio Musikk og

drama.

• I tilknytning til dramaprosjektet i

Rosenkrantztårnet arrangers kurs

i metoder for teater i museum med

Rosemary linnell.

• «Teater i museum» i samarbeid

med hiB/VT og Bryggen Museum.

«Kunst og kommunikasjon» – for

pedagoger som arbeider med tospråklige

barn med Rosario lopez.

1994:

VårProGraM:

TEATER/FORTELLING

«Teselskap» med lise Berntsen

«Virr Varr» med klovnen Knut

«Eventyrstund» med hege

Wilhelmsen

«Fra gamle dager» med Gerd

Wicklund hansen

MUSIKK/DANS

Musikk med «Kakemomsene»

Eventyr med trommer og fele med

Eldbjørg Wedaa

Barn spiller for barn – grupper fra

Pinocchio Musikk og drama

Barn danser for barn – med grupper

fra Rosario lopezs flamencogrupper

VERKSTED:

Stoffmaling og mosaikk med

Rosario lopez

UTSTILLING:

Barn og trafikk

«Bergen som historieforteller» –

en utstilling som presenterer fire

temaer: 1. Byutvikling, 2. St. Jørgens

hospital, 3. Kirker og klostre i middelalderen

4. Arkeologi.

KUNSTSKOLER:

Tegne og maleskole med Tone Bell

Rysst og Elsa Eikaas for 7–10 år og

11–14 år. Kursene går over 12 uker.

Animasjonsverksted med Inger

lisbeth Ødesneltvedt for 10–12 år.

Kurset går over 10 uker.

69

BARN I KUNSTEN


70

BARN I KUNSTEN

soMMer 1994:

Uke 26 og 27: Sommerverksted for

barn 1–3 klasse med Annette Kierulf.

HøstProGraM:

TEATER:

«Skrinet med det rare i» med Fotfolket

Friteater

«Pitt, Pitt. her er jeg» med Cabaretgruppen

ole

«Skapet» med Menn i dress Friteater

«Sofus og Skrinet» med dukkenikkerne

«Julen i Knøsesmauet» med

dukkenikkerne

Barn danser for barn med Rosarios

barnegruppe

DANS/MUSIKK:

Syng med oss­konsert med odd

Ingvars

VERKSTED:

Stoffmaling og mosaikk med

Rosario lopez

UTSTILLINGER:

lekeutstilling med Gerd Wicklund

hansen

«Syv ganger syv Tyskland» – om

geografi, kultur, vitenskap, idrett

og oppdagelser i samarbeid med

Goethe Institutt.

KUNSTSKOLER:

Tegne og maleskole med Tove

Veidung og Elsa Eikaas for 7–10 år

og 11–14 år. Kursene går over 12

uker.

Animasjonsverksted med Inger

lisbeth Ødesneltvedt for 10–12 år.

Kurset går over 10 uker.

dans og musikk med Rosario lopez

– kurs over 12 uker samt forestilling.

skoleprogram

• «Bergen som historieforteller» –

består av følgende opplegg:

1) om kirker og klostre i Bergen

i Middelalderen – om byggestil,

klosterliv.

2) Mariakirkesang – klassen lærer

seg en middelaldersalme (på kassett

sunget av Alf Tore hommedal) som

de fremfører i Mariakirken.

3) St. Jørgen hospital – om sykeomsorg,

kvinnens stilling og Armeur

hansens rolle. Utviklet et dramaopplegg

på lepramuseet i samarbeid

med studenter fra hiB med utg.pkt i

en faktisk historie om Kari fra Radøy

som levde omkring 1750.

4) Utvikling av arkeologiprogrammet

«Før Bergen ble by» i samarbeid

med Birger Andreassen, Tor Jarl

Knudsen og Riksantikvaren. Barn

deltar i utgravningssimulator under

ledelse av arkeologer.

nye tiltak og prosjekter

• I samarbeid med rektor ved

Kunstakademiet er det igangsatt

et kunstnerisk prosjekt: «landet

innenfor» – en opplevelsesinstallasjon

av Birthe Marie løveid som

aktiviserer ulike sanser i møte med

verket. Planlegges presentert i

Kulturbyåret 2000.

• Et utstillingsamarbeid om Tyskland

utviklet med Goethe Instituttet

– en spennende utstilling for 8–12

åringer med foreldre og lærere.

• Arkeologiprogrammet «Før

Bergen ble by» ble utviklet av Birger

Andreassen og Tor Jarl Knudsen i

tett samarbeid med Riksantikvaren.

Programmet bestod av en arkeologisk

«utgravingsstasjon» i Barnas

hus. Riksantikvaren godkjente at

det ble hentet jord fra utgravingen

ved domkirkegaten – etter at disse

hadde blitt undersøkt og området

skulle lukkes. Som eksempler på

objekter som en har funnet/kan

finne rester av, ble det kjøpt inn

kopier av reelle funn fra Bryggens

Museum. Programmet gir et godt

inntak til arkeologisk arbeid.

• «Runer og rykter» – et historisk

spill på Bryggen museum av VT, ble

grunnlaget for et senere program

om drama og historiearbeid i barnehagene:

«Bjørgvin 1281».

Kurs:

• «drama» for barnehager.

• «Formidling» for skoler.

Konferanse:

«Kulturformidling for barn» – konferansen

utviklet i samarbeid med UiB.

Rapport finnes hos Norsk senter for

barneforskning, skriftserien BARN

nr 3, 1995.

1995

VårProGraM

TEATER:

«Sofus og skrinet» med dukkenikkerne

Teaterlek med lise Berntsen

«Tommeliten og røverne» med Stein

lunde

«En natt i februar» med Krabatene

«Barn spiller for barn» ­ forestilling

med Rosario lopez dansegruppe

MUSIKK/DANS:

«luftspeiling – troll og hekser finnes

de?» med barn fra Pinocchio Musikk

og drama

VERKSTED:

Stoffmaling med Rosario lopez

UTSTILLING:

«det forunderlige» kunstformidlingsprosjekt

fra Kalmargaten

barnehage

«lekeutstilling» – en hel etasje full

av leker fra 1850 og til i dag med

Gerd Wicklund hansen.

«God by» – en utstilling for barn om

den historiske bykjernen knyttet til

miljøbyåret.

KUNSTSKOLER:

Animasjonsverksted for 10–12 år

med Inger lisbeth Ødesneltvedt

dans, musikk og drama med Rosario

lopez for 3–10 år

HøstProGraM:

TEATER:

Teaterlek med lise Berntsen

«Til trollkjerringland (og hjem

igjen)» – et fortellerprosjekt ved den

lille gren/Tone Bolstad Fløde.

«Ruffen og den flygende hollender»

ved teatergruppen yr

«hvem skal trøste Knøttet?» med

hordaland Teater

«Julen i smauet» med dukkenikkerne

«Barn danser for barn» med Rosario

lopezs dansegruppe

VERKSTED:

Tekstilmaling med Rosario

UTSTILLING:

«Barndommens rike» – lekeutstilling

med gamle leker og dukker m/

Gerd Wicklund hansen.

«din samling» – barn (og voksne)

blir invitert til å presentere sin

samling i lekeutstillingen.

«Øyets ABC» med omvisninger. En

utstilling fra Museet for samtidskunst/Riksutstillingene.

KUNSTSKOLEN:

Tegnefilm/animasjon med Kjell

hammerø, for 10–12 år

dans, musikk og drama med Rosario

lopez


skoleprogram:

• «Bergen som historieforteller»:

Utviklet den aktiverende utstillingen

«God By» med undervisning til skolene.

om den historiske bykjernen.

• Formidling for skoleklasser: I Sjøfartsmuseet,

Mariakirken, St. Jørgen

og i arkeologi.

Barnehageprogram:

• Kartlek i «Bergen som historieforteller»

• Ferdigstilt programmet «Bjørgvin

1281» til barnehager – samarbeid:

Vestlandske Teatersenter (VT) ved

Annicke Gill.

nye tiltak og prosjekter:

• Barnas hus formidlet møte med

danseforestillingen «Grinebiteren»

ved Nye Carte Blanche – et dramalekprogram

for barnehager i regi av

Kari Thorkildsen.

• I 1995 ble frigjøringen i 1945

markert. Barnas hus utviklet og

gjennomførte et teaterprosjekt i

Sjøfartsmuseet i 1995. Museet viste

en stor fotoutstilling om nordsjøfarten.

I teaterprosjektet møtte elevene

en båtkulisse og et teater­tablå om

Shetlandslarsen og de farer (bombefly

og uvær) flyktningene til England

var utsatt for over havet. Prosjektleder

var Ingvar hopland fra Menn i

dress Friteater. Elevene fikk således

et «nytt blikk« når de vandret rundt

og så på bildene i utstillingen. Evalueringen

viste dette, der grupper

som fikk teater ble sammenlignet

med grupper som bare hadde sett

fotoutstillingen.

• Startet åpen barnehage i regi av

Gerd Wicklund hansen. Et populært

tiltak for foreldre og barn som ikke

har barnehageplass. åpen barnehage:

tirsdag og onsdag kl. 11–14.

• Ferdigstilt programmet «Bjørgvin

1281» til barnehager i samarbeid

med Vestlandske Teatersenter (VT)

ved Annicke Gill. Programmet er

knyttet til det kongelige bryllupet i

1281 da Eirik Magnusson giftet seg

med den skotske prinsessen Margareta.

Til et bryllup trenger en nye

klær og sko, mat og drikke og gaver.

Barna arbeider som bakere, smeder

og forbereder bryllup. Når bryllupet

endelig går av stabelen under Barnas

Festspill, kan barna det meste

om middelelalderen inklusivt sanger

og danser. VT driftet dette programmet

for Barnas hus i mange år og

under bryllupsfesten deltok barn fra

teatersenteres teaterskole.

Kurstilbud 1995:

• Kunstpedagogikk – for kunstnere

som underviser i byens kunstskoler

for barn. Med Marina Stan.

• «det skapende og forskende

barnet og de voksnes rolle». For

barnehagen. Kursledere: Kari Bakke

og Kari Thorkildsen.

• dagskurs i fortellerkunsten ved

Fortellerprosjektet «den lille Gren»/

Tone Bolstad Fløde.

• dramakurs til «Bjørgvin 1281» for

barnehageansatte i samarbeid med

VT.

• Fortellerverksted med Kari

Thorkildsen.

Konferanse:

• Barnas hus arrangerte konferanse

i samarbeid med Bergen Kino og

Mediasenteret ved hiB i tilknytning

til Regjeringens handlingsplan mot

vold i billedmediene.

1996:

VårProGaM:

TEATER:

«den ville ongen» med dukkenikkerne

«Ruffen og den flygende hollender»

med teatergruppen yr

«Sally Sykebil» med Anne helgesen

– spilt under Barnas Festspill

«Kykkelikasse» med Krabatene

«Karius og Baktus»

«Bjørgvin 1281» med Vestlandske

Teatersenter presentert under

hansadagene.

HøstProGraM:

TEATER:

«Kykkelikasse» med Krabatene

«Rottefangeren fra hameln» med

dukkenikkerne

«den lille Sparegrisen»

«Julen i smauet» med dukkenikkerne

KUNSTSKOLE:

Flamencodans med Rosario lopez

og animasjon med Kjell hammerø.

skoleprogram:

• Formidling av samtidskunst:

«Brudd» for 8 klassinger – en jubileumsprosjekt

knyttet til Billedhugger

Foreningens 50 års jubileum i

1996. (hver­ dags­Ting)

• Mariakirkeprogram og drama i

St Jørgens hospital

• «Bryggen og Vågsbunnen» – ledd

i prosjektet «Bergen som historieforteller».

Et samarbeid mellom

Barnas hus og høyskolen i Bergen

(Mediesenteret), det hanseatiske

Museum og Bergen Byarkiv. Prosjektet

er i tråd med Barnas hus sin

rolle: å initiere og utvikle kulturformidlingsprogrammer

for barn – i

samarbeid med skole/barnehager

og kultur. Programmet er en del av

paraplyen/serien som inneholder:

­ Kirker og klostre i Bergen i

middelalderen

­ St Jørgen hospital/lepramuseet

­ Spenningsroman for barn og unge:

«den magiske datamaskinen»

­ Bygrunnen forteller: arkeologisk

simulator: utgraving, tolking og

problemløsing: hva forteller funnene

oss om byen vår?

­ God By: aktiviserende utstilling

om Miljøbyen: byrom, stil og fasader,

reklame

nye tiltak:

• Ny teknologi og formidlingsgrep

i forbindelse med utviklingen av

Cd­rom om Bryggen og Vågsbunnen.

Cd­rommet gir muligheter for å

sammenstille tekst, bilder og film –

og derfor et godt og variert inntak til

kunnskap. Målgruppe: Mellomtrinnet

og ungdomsskolen.

Innhold:

1) Byvandringer – henter ut informasjon

om hus av historisk interesse

– et kart forteller deg hvor du er til

enhver tid

2) historiske bilder – som kan forstørres

eller du kan sammenligne

bilder med i dag

3) dramatisert forløp fra livet i en

bryggegård fra 1700­tallet – bygget

opp som i dataspillets dramaturgi

4) Gamle kart med zoom­felt

5) historisk filmer

hvorfor en Cd­rom?

­ Gir mulighet for lagring av et stort

arkiv på liten plass.

­ Film og video gir mer levende møter

­ Teknologi som interesserer de unge

71

BARN I KUNSTEN


72

BARN I KUNSTEN

­ Aktiviserer: de unge må selv søke

i arkivene (dette imøtekommer krav

i læreplan 97 om at elevene skal ta

eget ansvar for kunnskapshenting og

stå for aktive informasjonssøk)

• «damsgård hovedgård – stil, form

og farge» ble utviklet i samarbeid

med VK og Trond Indahl.

• «lytte ved historiens dører» ­ er

en del av formidlingen på damsgård.

Et hørespill som tar utgangspunkt

i en historisk tekst.Vi kan lytte til et

herreselskap som diskuterer Norges

stilling ved 1814 og spørsmål om

Norges grunnlov. hørespill/radioteater

er en metode som kan levendegjøre

historiene og fortellingene.

• Utvikle kunstnerbesøk – på linje

med forfatterbesøk

• Etterutdanning i kunstformidling

• Utbedring av kirkeprogrammet

• Europeisk kulturby – hvordan skal

arbeidet organiseres?

• Påbegynt undervisningsprogram

om fornminner.

Kurs:

• «drama i kunstformidling og litteraturformidling»

– for både skoler

og barnehager

• «lek og drama» for barnehager

• «Fortellerverksted» for barnehager

• «Bjørgvin 1821» – om drama i barnehagen

i samarbeid med VT

• «det skapende og forskende barnet»

for barnehager

• «En magisk verden» for skoler og

barnehager

• «Animasjon» for skoler og barnehager

• Kurs i dukketeater/dukkeskaping

• Kurs for pedagogisk personale i

formidling av billedkunst i Rasmus

Meyers­programmet.

1997

VårProGraM:

TEATER:

«Kykkelikasse» med Krabatene

«Koffertene» Klomadu Teater

«Vennskapet»

«dill & dall» med Vestlandske Teatersenter

MUSIKK:

«Rare ting» med Rolf Prestø og Alf

Bugge Gjerstad

«lille Sopran» med laila Kolve

KUNSTSKOLE:

dans.

HøstProGraM:

TEATER:

«dill & dall» med Vestlandske

Teatersenter

«Nille, Nalle og Nulle»

«Sa du rar?»

«Per, Pål og Espen Askeladd»

«Kaspar og krokodillen»

«Tørt brød og and» med dukkenikkerne

Musikk:

«lille Sopran» med laila Kolve

DANS:

«Sa du rar?» med lillian Bjertnes

LØRDAGSVERKSTEDER:

«Barndommens rike» med Gerd

Wicklund hansen, Rosarios maleverksted

og Torunn Brandanger

haustads skulpturverksted

skoleprogram:

• «Kirke og kloster i Bergen i middelalderen»

– undervisningsmateriale

er sendt til alle skoler i Bergen.

Tilbud på stedet: Mariakirkesang og

omvisning i Mariakirken.

• «Kirkekunst: Middelalderens billedkunst.»

Undervisningsmateriell

sendt alle skoler.

• «St. Jørgen hospitals historie

– de levende døde/fattigproblemet/

sykeomsorg/dagligliv ved St. Jørgen

hospital». Et undervisningsmateriell

sendt alle skoler. Tilbud på stedet:

drama/TiU.

• «damsgård hovedgård – om stil,

form og farge». Arkitektur, inventar

og hage. Ferdigstilles 1998.

• «Bygrunnen forteller» – arkeologisk

simulator. hva forteller grunnen

under asfalten om de som levde før?

• «God by». En aktiviserende utstilling

om reklame, fasader, samt byrom.

Utgangspunkt er Vågsbunnen

og kulturvern i miljøbysammenheng.

• «den magiske datamaskinen» – et

litterært dykk i byhistorien fra 1070

til i dag. Forfatter: ole Røsholdt.

Illustrasjon: Jørgen Blitzner. Sendt

til alle skoler som klassesett.

• «Bryggen og Vågsbunnen» – en

Cd­rom med gatevandringer, film,

bilder, kart etc. Sendt til alle skoler.

• «den utfordrende samtidskunsten»

– et samarbeid med Bergen

kunstforening – lærer følger prosjektet

med sin klasse over tre år –

oppstart høsten 1997.

• Film i undervisningen – program

om filmkunnskap i undervisningen.

Sendt til alle skoler. Mediasenteret

hiB ved Knut I.Terum. Kurs for

lærere fra Bergen Kino.

Barnehageprogram:

• «Bjørgvin 1281»: Et dramaprogram

for arbeid med middelalderen i

barnehager. Materiale og kurs, samt

opptog og forestilling under Festspillene

i samarbeid med Vestlandske

Teatersenter.

nye tiltak og prosjekter

• Nye aktivitetshefter som viser

barn/foreldre inn i museene:

1)«Kom og se!». Guide til Bergen

Billedgalleri (Bergen Kunstsmuseum)

for barn og foreldre ved Kari

Bakke. Et hefte basert på fortelling,

poesi og undring. Sendt alle barnehager

og barneskoler.

2) «Følg frosken!» – en guide og

formidlingsprogram for barn og

foreldre på Troldhaugen/Edvard

Griegs Museum. Ved Kristi odeen.

Illustrasjon ved leif Raa. Materialet

ferdigstilles høsten 1997.

• «den magiske datamaskinen» – et

litterært dykk i byhistorien fra 1070

til i dag. Forfatter: ole Røsholdt.

Illustrasjon: Jørgen Blitzner. Sendt

til alle skoler som klassesett. her

prøver Barnas hus også ut den

litterære formidlingsformen. «den

magiske datamaskinen» er bygget

på mysterieformen mange barn og

ungdomsbøker er bygget opp over.

Barn kommer over et mysterium og

med ryggen til de voksne løser de

mysteriet. Med utgangspunkt i datamaskinen

som løper løpsk, bringes

barn til ulike tider i byens historie.

• Treårig samarbeid innledet høsten

97 med Bergens Kunstforening om

formidling av samtidskunst til barn

og unge. Prosjektet får tittelen «den

utfordrende samtidskunsten». I løpet

av perioden skal lærere med sin

klasse møte en stor del av samtidskunstens

uttrykk, materialer og intensjoner.

det velges ut en utstilling

hvert semester fra kunstforeningens

utstillingsprogram. Mål: gi lærerne

større fortrolighet med den nye

kunsten, samt gi trygghet og motivasjon

til å ta med elevene til utstillingen,

samt utvikle lokal formid­


lingskompetanse på samtidskunst i

Bergen. den første utstillingen var

«Two to two». En referansegruppe

var blitt nedfelt bestående av kunstnere,

kunsthistorikere og pedagoger.

Norsk Kulturråd støttet progammet

og dermed kunne det utgis rapporter

for hver utstilling.

• «Tingenes tale og samtale om

ting» – skisse til formidlingsprosjekter.

En co­produksjoner mellom

Barnas hus og Vestlandske kunstindustrimuseum.

• Formidlingsprosjektet «Før Bergen

ble by – forminner og kulturlandskap»

ble utviklet av arkeolog Frode

Iversen. Programmet tar utangspunkt

i Bergen Museums samlinger

og i funnområder i den enkelte bydel:

med kart, bilde av gjenstanden

og registreringsnummer ved Bergen

Museum. Skolene kan oppsøke sin

egne fornminner både i nærområdet

og i museet. Fremdeles finnes dette

prosjektet på UIBs nettsider.

Bergen Europeisk kulturby: Utvikle

konsept for samhandling mellom

skolebarn i de 9 byene frem til

år 2000 og utvikle et konsept for

skolebarns deltagelse i kulturbyåret

2000: «Min by – våre byer». det ble

fra 1998 gitt inspirasjonsdager (heldagsprogram)

for lærere som kom

med sine klasser (senere ble dette

et permanent heldagsprogram med

«Bydetektivene slår til!»). Ble også

satt i gang kurs for hele lærerkollegiet

på skolen – viste seg å være

effektiv for skolens utvikling av egne

undervisningsprogrammer. Både

formingslæreren, matematikklæreren,

vaktmester osv. deltok.

• Samarbeide med kunstnere om å

skape undervisningstilbudet: grafikk

i skolen. Ble senere til Skolenes

Kunstverksted.

• Inngå samarbeid med Riksutstillinger

om kunstformidlingsplan i

Bergen/hordaland.

• Utvidelse av fortellerprosjektet

med «Fortellerreisen». Bakgrunn

for prosjektet: Barnas hus har i flere

år deltatt i det nordiske prosjektet

«Sagofarden» – et arbeid som startet

i Finland i 93/94. Mål: Fremme

barnas egen kultur ved å stimulere

dem til å skape sine egne fortellinger.

Samtidig gis barn mulighet til

å komme i kontakt med hverandre,

bytte tanker, opplevelser og erfa­

ringer. I Bergen blir prosjektet kalt

«Fortellerreisen» og startet med

18 barnehager som fordelte seg i

fortellerpar. disse skulle samarbeide

og sende barnas fortellinger

til hverandre. Fortellinger er også

blitt sendt til Finland, danmark og

Sverige. To ganger i halvåret blir

deltakerne invitert til samling – den

første samlingen var for voksne

med det som mål at voksne skal bli

bevisste og gode fortellere, og mer

lydhøre for barnas egne fortellinger.

det andre fortellertreffet: for barn og

voksne sammen som leker seg med

fortellinger og skaper nye.

• Utviklet dette året nettverk av barnehagene

som meldte seg på ulike

kurs/programmer, med ønske om å

styrke barnehagenes eget arbeid.

Kurs:

• Kurs og nettverk for barns

muntlige fortelling/Fortellerreisen

• Kurs og nettverk for forming/

«det skapende og forskende barnet»

• Kurs og nettverk for lek og drama/

En magisk verden

• dans, bevegelse og rytme i

barnehagen

• Kulturformidling til de minste:

1–3 åringene

1998

Ingen åpne tilbud for barnefamilier

fra 1.1 årsak: 1998 byr på trange

budsjetter.

KUNSTSKOLEN: Flamencodans

(åpent)

Barnehage/skoleprogram:

• KONSERT/TEATER

«Pakken» med Siv Ødemotland – for

de aller yngste

«Rare ting» med Alf Bugge Gjerstad

og Rolf Prestø

«Musikatten» – årets juleforestilling

med dukkenikkerne

«Musene kommer»

«Askeladden»

«herr Artisjokk»

«Barn danser for barn». Med

Rosarios grupper.

«Bjørgvin 1281» med VT.

Internasjonal uke: Tolong­ afrikansk

verksted.

• UTSTILLING:

Utstilling og verksted om byen.

«Bydetektiver» for skoler (og et lite

forsøk for barnehagene.) Vi

undersøker hva en by er og blir

«bydetektiver».

«Fra gamle dager» med Gerd

Wicklund hansen

Barn i Mozambik og Barn i Nepal i

samarbeid med Redd Barna

Utstilling fra kunstskolen ved

loddefjord Kulturkontor

• UNDERVISNINGSPROGRAM:

«Middelalderens bildekunst i

Bergen». For skoler. Samarbeid med

Bergen Museum om besøk i kirkesamlingen.

Starte overføring av arkeologiprosjektet

til hordamuseet og Fana

kulturkontor. For skoler.

Undervisningsprogram: Mariakirken,

St. Jørgen hospital, Arkeologisimulator.

For skoler.

«Skulpturene forteller» – byvandringer

ledet av Kari Thorkildsen. For

barnehager.

«Bjørgvin 1281» – kurs og forestilling

fra VT. For barnehager.

«Fortellerreisen»: Barnas Kulturhus

deltar i et nordisk prosjekt hvor

ideen er å fremme barnas kultur

ved å stimulere dem til å skape

egne fortellinger. I Bergen deltar

18 barnehager som har etablert

«forteller­par» som sender fortellingene

til hverandre. Noen har

også fortellervenner i nordiske land.

Nettverksleder er Kari Thorkildsen.

For barnehager.

nye tiltak og prosjekter

• Økt innsats på kunstformidling for

barn og unge:

a) «den utfordrende samtidskunsten»

omvisninger og minikurs.

b) Gjenåpning av Vestlandske Kunstindustrimuseum

(VK): museet vært

stengt for ombygging i 10 år. Ved

gjenåpning ønsker Barnas hus at

barnehager ble brukere av museet

og det ble utviklet et formidlingssamarbeid.

Kari Thorkildsen lager

program for barnehagene i utstillingen

«Mennesket og tingene gjennom

500 år» og i Kinasamlingen om

general Munthe.

c) Økt kompetanse på estetiske fag.

• Nytt skoleprogram med formidlingsprosjektet

«Middelalderens

kirkekunst» slik den er presentert

73

BARN I KUNSTEN


74

BARN I KUNSTEN

i Mariakirken og i Kirkesamlingen i

Bergen Museum. åshild Grana har

skrevet tekst til undervisningshefte

med Gunnar danbolt som rådgiver.

I selve formidlingsopplegget

besøker elevene kirkesamlingen i

Bergen museum. Tar utgangspunkt

i at bildene er en bibel for de som

ikke kan lese. Arbeider derfor med

«attributter» – typisk kjennetegn

for personer (Peter med nøkkel for

eksempel). I verkstedet begynner

elevene med sine egne attributter

(identitetsmarkør).

• «Min by – våre byer» er nå godkjent

som kulturbyprosjekt for 2000

og tildelt kr 1 million fra Kulturbystiftelsen

til skolenes interne arbeid,

og vil berøre de fleste barn gjennom

skoleverket. 1999 og 2000 vil bli

preget av dette prosjektet. Med dette

prosjektet ønsker Barnas hus å

arbeide for barns deltakelse i kulturbyprogrammet:

gi barn en stemme i

kulturbysamarbeid.

• Utvikle program for 1–3 åringer

(med seksåringens skoleinngang

er alderen i barnehagegruppen blitt

lavere – dette må kulturformidlingen

ta høyde for).

Kurs 1998:

• Tilby nettverksgrupper for barnehager

på drama, forming og fortelling

med Kari Thorkildsen.

• Kurs i dans, bevegelse og rytme for

barnehagen og nettverksgrupper.

• Kurs i drama og Bjørgvin 1281 for

barnehager med VT.

• «Min by – våre byer» – kurs for

lærerne og skoleklasser. Konseptet

«Bydetektivene» ble utviklet som

inspirasjonsdag for hele klassen.

• Kurs: «Skulpturene forteller» – om

arbeid med byens skulpturer for

barnehager. Med Kari Thorkildsen.

1999

Tilbudet med lørdagsåpent for

barnefamilier er stengt våren – men

ble (etter vedtak fra Formannskapet)

satt i gang igjen høsten 99.

VårProGraM:

Stengt for lørdagstilbud.

KUNSTSKOLEN: dans og drama,

Flamenco med Rosario lopez

HøstProGraM:

TEATER:

«det usynlige barnet» med Mitt

lille teater

«Pakken» med Siv Ødemotland

Teaterlek med lise Berntsen

Barn spiller for barn med elever fra

Pinocchio Musikk og drama, Vestlandske

Teatersenter og Rosarios

flamencogrupper

«Piken med svovelstikkene» med

hordaland Teater

«Skilpaddens Krukke» – fortellerteater

med Tone Bolstad Fløde

«det skjedde i de dager» med

dukkenikkerne

MUSIKK:

«Tolong» – afrikansk musikkverksted

«Sullekopp og fløytelokk» med laila

Kolve og Kjersti Wiik

UTSTILLINGER:

Julekrybbeutstilling

skoleprogram:

• Teater: «det usynlige barnet» med

Mitt lille Teater/Jan Erik Christensen,

«Fri og frank» med Grenland

friteater (Festspillforestilling), Barn

spiller for barn – i Fridalen kirke.

• Undervisningsprogram: Byutstilling,

byvandring og verksted knyttet

til «Min by våre byer» ­ samt lærerkurs

(hovedsatsningen i 1999).

• Undervisningsprogram: Mariakirken

– kirkesang og omvisning

med Johanne Gillow.

• Undervisningsprogram: St.Jørgen

hospital/lepramuseet – dramaforløp

med gruppen «Eventus Teater i

undervisningen».

• God By – om kulturvern i miljøprogrammet.

En utstilling og et undervisningsprogram

til skoler.

• Internasjonale uker i Barnas hus

med SoS Barnebyer (eventyr, leker,

sanger)

• «den utfordrende samtidskunsten».

I 1999 ble følgende utstillinger

formidlet: Vestlandsutstillingen,

Festspillutstillingen, Shirin Neshat

og Camilla Wærenskiold.

• det arkeologiske undervisningsprogrammet

overført til hordamuseet

sommeren 1999.

Barnehageprogram:

• Internasjonale uker i Barnas hus

med SoS Barnebyer med jubileumsfeiring.

• Teater: «Pakken» Siv Ødemotland,

«det usynlige barnet» med Mitt lille

Teater, Middelalderspillet «Bilder fra

Bjørgvin» med Vestlandske Teatersenter.

• Skulpturverksted – hvor barna lager

sin egen skulptur med utgangspunkt

i skulpturvandringer. Med Kari

Thorkildsen.

• Fortellerreisen – et nordisk samarbeid.

har du og din barnehage lyst til

å lage fortellinger?

• omvisninger: Vestlandske Kunstindustrimuseum

i utstillingen «Mennesket

og tingene». Nærme seg

tingene ved hjelp av drama – omviser:

Kari Thorkildsen: Alle tingene

har en fortelling. hvem har eid disse

tingene?

nye tiltak og prosjekter:

• Barnas hus har opprettet en

kunstnerbank til bruk for skolene

med 20 kunstnere. Infomøte på

Barnas hus for kunstnerne som fikk

oversikt over skolenes verkstedsplaner.

Skolene tar direkte kontakt med

de kunstnere de ønsker å samarbeide

med.

• I 1999 ble undervisningprogrammet

«den utfordrende samtidskunsten»

utvidet til også å gjelde hordaland

fylkeskommune med tilbud til

skoler utenfor Bergen. Rapportene

fra prosjektet er etterspurt– også fra

andre kunstinstitusjoner i landet.

Intensjon:

a) Øke bruken av samtidskunstutstillinger

– ikke minst av barn. la barn

utfordres av kunsten og la kunsten

utfordres av barn.

b) Bidra til å høyne det generelle

kunnskaps­ og erfaringsnivå i skolen

i forhold til samtidskunst. Et mål er

å bytte ut angsten for samtidskunst

med nysgjerrighet og muligheter.

lærerne har bruk for redskaper til å

bruke samtidskunst i undervisningen.

c) Utvikle lokal formidlingskompetanse

i Bergen. Ingen form for

kompetanseoverføring eller kompetanseoppbygging.

Ønsker å utnytte

og utvikle kompetanse lokalt for at

byen selv får en fleksibel og aktiv

kunstformidlingspraksis.

Kurs:

• For lærerne i «Min by – våre byer».

Arbeid med arkitektur i undervisningen

med arkitekt Kari Bjørka

hodneland.


• For barnehagen: innføring i det

dramapedagogiske opplegget til

«Bilder fra Bjørgvin» med VT.

• Kurs: «Skulpturene forteller».

Kurset er inndelt i to temaer:

«Bjørnstjerne Bjørnson og vennene

hans» for 4–6 år, og «løven» for 2–4

år. Med Kari Thorkildsen.

• For barnehagen: «Skapende arbeid

med de minste». Med Sissel Sævareid

og Kari Thorkildsen.

• Fortellerteater.

• Kurs for lærere i «den utfordrende

samtidskunsten» – i tilknytning

til Vestlandsutstillingen og Shirin

Neshat­utstillingen.

• Kurs for lærere: drama i klasserommet.

• Nasjonalt kurs: 3 dagers kurs om

kunstformidling for «Kunst i skolen»

med deltakere fra hele landet.

• Andre kurs: for omvisere i Bergen

Kunstmuseum – tredagerskurs med

Kari Thorkildsen.

Konferanser:

• «Nye veier i museumsformidling

for barn og unge» 23. og 24. september

– initiert av Barnas hus og VT i

samarbeid med hordaland fylkeskommune

og Bryggens Museum.

2000

VårProGraM

TEATER/FORTELLING:

«Pakken» med Siv Ødemotland

Teaterlek med lise Berntsen

«den lille prinsen» med Krabatene

«Rottefangeren fra hameln» med

dukkenikkerne

«Med Barnas hus på Permanenten».

Med Kari Thorkildsen.

Fortellertelt med linda Rios

Barn spiller for barn med elever fra

Vestlandske Teatersenter

DANS/MUSIKK:

Konsert med Eldbjørg og Mikkel fra

Pinocchio Musikk og drama

«det usynlige barnet» med Jan Erik

Christensen/Mitt lille Teater

«Barn danser for barn» med Rosarios

dansegruppe.

«Sullekopp og fløytelokk» – konsert

med laila Kolve og Kjersti Wiik

«Tolong» – Afrikansk musikkverksted

med Sanjally Jobarteh og Grete

Belinda Solberg.

VERKSTED:

Tekstilmaling ved Rosario, Skulptur/

figurverksted ved Torunn Brandanger

Klovnekurs ved Siv Øvsthus og Teatersminke

ved Jorunn lullau

UTSTILLING:

«Min By» ­ en utstilling av skolebarns

arbeid med byen med skulpturer,

modeller, bilder, video og foto.

soMMerProGraM 2000:

• I perioder vises utstillingen «Min

by – våre byer»/«Barn om by» i huset.

• 24.juni: «Med Barnas hus på Permanenten»

• Internasjonal filtfestival 10.­16.

juli. Med utstilling og verkstedsbesøk

på Barnas hus

HøstProGraM:

TEATER/FORTELLING:

«den kinesiske hagen» – musikkteaterverksted

ved Bergen Kammeropera.

«Sykkelhagen» med The Underberg

herbgirl dancegarden/Veronica

Thorseth

«Pakken» med Siv Ødemotland

«Juleevangeliet» med dukkenikkerne

i St.Jørgen ­kirken

«Fortellerreisen med dragereiser»

med Kari Thorkildsen

«Teatergarderoben» – kom og kle

deg ut med linda Rios.

«om lurendreieri i heksegryta» med

Barneteateret Syltetøys

Teaterlek med lise Berntsen

Forestilling med elever fra Pinocchio

Musikk og drama

MUSIKK:

Konsert med Eldbjørg Wedaa fra

Pinocchio Musikk og drama

Forestilling med Rosario lopezs

flamencogrupper

UTSTILLING/OMVISNING/FORTELLING:

«Bli med Barnas hus til Vestlandske

Kunstindustrimuseum ­ Mennesket

og tingene» omvisning og fortelling

med linda Rios

«Bli med Barnas hus til VK – hvor er

general Munthe?» med Kari Thorkildsen

og linda Rios

«Generasjonsmøter» – Gerd Wicklund

hansen forteller fra gamle

dager i utstillingen «Barndommens

rike».

VERKSTED:

Alternativ juleverksted: Toving med

Karin Flatøy Svarstad. Tekstilmaling

med Rosario lopez. Klovneverksted.

Teatersminke. Fotoverksted.

Formingsverksted. drageverksted

med han Mei.

KUNSTSKOLE:

dans og drama med Rosario lopez

skoleprogram:

• Kulturbyprogrammet: «Min by

­ våre byer». Undervisningstilbud

ledes av kunsthistorikere, arkitekter,

billedkunstnere/kunsthåndverkere.

Programmet gir barn et eget inntak

til kulturbyåret og gjennom barna vil

også hele familien bli berørt.

• Utstillinger: «Barn om by» – fra

skolenes arbeid med byen. Utstilling

på Barnas hus.

Skolene har laget egne utstillinger

om byprogrammet.

Bergen som historieforteller: Middelalderbyen:

Kirke, næring, styring,

Middelalderens billedkunst.

• SFo: Teater i vinterferien: «Rottefangeren

fra hameln» med dukkenikkerne

og i høstferien: «om

lurendreieri i heksegryta» med

Barneteateret Syltetøys.

• Fortellerfestival for 1 klasse.

• Festuke for barn – for 1 klasseelever:

«Tenk hvis … » opplevelsesdager

med førskolestudenter fra

høyskolen i Bergen

• «den utfordrende samtidskunsten»

i Bergen Kunstforening/Bergen

Kunsthall. Utstilling: «Blend».

Barnehageprogram:

• «En gang … et sted …» Fortellerfestival.

• Festuke i Barnas hus fra førskolestudenter

ved hiB.

• Teater: «Rottefangeren fra hameln,

«Pakken», «den kinesiske

hagen», «Sykkelhagen».

• Utstilling/omvisninger: «Mitt skip

er lastet med …», «Mennesket og

tingene» – kunsthåndverk og design

gjennom 500 år på VK med linda

Rios. «dronningkronen» – en turnerende

kunstutstilling i barnehagen

med Kunstpilotene.

• Teatergarderoben med linda Rios

• Alternativt juleverksted – toving

med billedkunstner Karin Flatøy

Svarstad.

nye tiltak og prosjekter:

• Allmennings­prosjektet – et samarbeid

med Bergen Byformsenter.

75

BARN I KUNSTEN


76

BARN I KUNSTEN

I periode: 4.–28. sept deltar barn i

prosjektet: «Murallmenningen – fra

Vågen til Sukkerhusbryggene» – i

samarbeid med kunstnere, arkitekter

og kunsthistorikere. Utstillingen

i Galleriet viser barnas opplevelser,

tanker og drømmer om byen. Andre

samarbeidspartnere: Bergen Arkitekthøyskole,

Bergen off. Bibliotek,

Bryggens Museum, Kunsthøyskolen

i Bergen, UiB, Vestlandske Kunstindustrimuseum

og hordaland

Kunstsenter.

•«Bli med Barnas hus til …» lørdagstilbudet

til småbarnsfamilier

blir utvidet med lørdagsprogram i

Kinasamlingen med dramaformidlingen

«hvor er general Munthe?”

Ideen er at publikum som bruker

Barnas hus inviteres videre inn i

kulturinstitusjoner som de hittil ikke

har vært brukere av.

• Teatergarderoben – kom og kle deg

ut med linda Rios. Et rom fylt med

kostymer og klær står klart til barn

og voksnes disposisjon. dramalek.

• Etablert ny tradisjon for muntlig

fortelling/fortellerfestival med «Fortellereisen».

Kurs/seminar:

• laterneseminar for førskole­ og

grunnskolelærere med han Mei.

• «Min by – våre byer» –lærerkurs.

• Kunstskolekurs i dans og dukketeater.

• Fortellerkurs med fortellerdag

– hvordan skape fortellinger og

fortelle til barn? For barnehagen.

• Fortellerreisen – hvordan kan vi

arbeide med barnas egne fortellinger?

Med linda Rios og Kari

Thorkildsen. For barnehagen.

• Seminar for lærere: «Tendenser i

dagens kunsthåndverk» – 14. og 15.

sept på Kunsthøgskolen i Bergen.

Markeringer – Barnas Hus under

Kulturbyåret 2000:

a) årets informasjonsprogram på

Barna hus blir utvidet på grunn av

Kulturbyåret – og det produseres et

felles programhefte for kulturbyårets

barnetilbud. Utover Barnas

hus sitt program utstilles også

tilbudet til følgende kulturinstitusjoner:

Bergen kommunale musikkskole,

Bergen Kunstmuseum,

Bergen internasjonale folkedansklubb,

det hanseatiske Museum,

dNB­Frescohallen med installasjonen

«landet innenfor», hordaland

Teater, Pinocchio Musikk og drama,

Syvfjellsturen og de 7 fjells fortellinger,

Troldsalen, Vestlandske

Kunstindustrimuseum, Uken 2000

og barnedagene, Nattjazz, festivaler

med mer.

b) Barnas hus har vært opptatt av å

sikre barn et deltagelse i kulturbyåret.

hvordan gi barn en stemme og en

synlighet? Barneforskningsenteret i

Trondheim ved Fritjof Bringager ble

engasjert til å lage en bakgrunnsskisse

til prosjektet og «Min By­Våre

Byer» ble skapt. Temaer ble valgt

fra professor Nordberg­Schultz

stedanalyse: Byen og landskapet,

byen og byplanen, byen og vannet,

byen og husene, byens møblering

(lyktestolper, benker, gjerder). Programmet

skulle lære barn å se sine

fysiske omgivelser og bearbeide og

presentere sine inntrykk i kunstnerverksteder

etterpå. Skolene søkte

om deltagelse på bakgrunn av egne

prosjektplaner, og en premiss var at

skolene måtte arbeide med elevene i

kunstnerverksteder. det ble utviklet

en kunstnerbank av interesserte

kunstnere – til støtte for skolene.

Barnas hus la til rette for engasjement

og kompetanse gjennom

produksjon av undervisningsmateriell,

idehefter, inspirasjonsdager

og kurs for lærere og kunstnere.

61 av 100 skoler deltok i min «By­

Våre Byer» med 21 000 av nærmere

30 000 elever. Etter kulturbyåret ble

byprogrammer fra Barnas hus et

permanent tilbud til skolene.

c) Under kulturbyåret har Barnas

hus også vært delaktig i følgende

prosjekter:

«landet innenfor» av Birthe Marie

løveid i Frescohallen, «ligg, sitt og

spring» – en sanseutstilling av Maria

Udd i Permanenten, «Filt» – barnedelen

av filtprogrammet fra Karin

Flatøy Svarsted, «laterner» – av

han Mai under den store lysfesten

i nov, Cafe 9/Point Break i Bergen

kunstforening og verksteder i

Bergen senter for elektronisk kunst

– ved BEK.

d) Spesielle kulturbyarrangement på

Barnas hus:

Barnas Kulturbydag: «Et sted … en

gang …». Fortellerfestival over hele

huset under kulturbyåpningen.

Festuke for barn: «Tenk hvis … »

opplevelsesdager med førskolestudenter

fra høyskolen i Bergen.

2001

VårProGraM:

FESTIVAL:

Fortellerfestival på Barnas hus.

TEATER/FORTELLING:

«hvor er general Munthe?» med

linda Rios og Kari Thorkildsen i

Kinasamlingen i Vestlandske Kunstindustrimuseum.

«dr.Irrwitzers Testamente» med

dukkenikkerne

Teaterlek med lise Berntsen

«Pakken» med Siv Ødemotland

Barn spiller for barn med elever fra

Vestlandske Teatersenter

«Keiserens Nattergal» med dukkenikkerne

VERKSTEDER:

Fortellertelt, Formingsverksted,

Klovnelek, Tekstilmaling og Teatersminke

MUSIKK/DANS

«den kinesiske hagen» – musikkteater­verksted

med Bergen Kammeropera

«Sullekopp og fløytelokk» med linda

Kolve og Kjersti Wiik

«Barn danser for barn» med Rosario

lopez flamencogruppe

HøstProGraM:

TEATER:

«den kinesiske hagen» musikkteater­verksted

med Bergen Kammeropera

«hvor er general Munthe?» Med

linda Rios og Kari Thorkildsen

i Kinasamlingen til Vestlandske

Kunstindustrimuseum

«lurendreieri i heksegryta» med

Barneteateret Syltetøys

«Pakken» med Siv Ødemotland

Teaterlek med lise Berntsen

• Verksted: Tekstilmaling, drageverksted,

Klovneverksted, Teatersminke,

Formingsverksted, Fotoverksted

og Juleverksted

DRAMA/FORTELLING:

Teatergarderoben – utkledning og

teaterlek

«Generasjonsmøter» – Gerd Wicklund

hansen åpner skattekisten og

forteller om gamle dager


MUSIKK/DANS:

«Sykkelhagen» – musikk, dans,

skulptur, installasjon med The Underberg

herbgirl dancegarden

Barn danser for barn med Rosarios

flamencogrupper og Pinocchio Musikk

og drama

KUNSTSKOLE:

dans og drama med Rosario lopez

skoleprogram:

Bergen som historieforteller:

«Bydetektivene slår til igjen!», «Middelalderbyen:

Kirke, næring og styring»,

«Middelalderens billedkunst».

• SFo i vinterferien: Teater:

• Teater: «Keiserens nattergal» og

«dr. Irrwitzers testamente» (Festspillprogram)

med dukkenikkerne

• Kunstverksted: «hva gjemmer

seg i mørket?–» med maling og

drama med Bjørg havstad og Britten

lofkvist

• Fotoverksted med Johanna Rylander

og Enrique Castro Rios

• SFo i høstferien: «om lurendreieri

i heksegryta» med Barneteateret

Syltetøys

• «den utfordrende samtidskunsten»

i Bergen Kunsthall.

Barnehageprogram:

• «den kinesiske hagen» med Bergen

kammeropera

• «Sykkelhagen» med The Underberg

herbgirl dancegarden

• «Pakken» med Siv Ødemotland

• Festival: Fortellerreisen

• Teatergarderoben med linda Rios

• Juleverksted

• Bli med Barnas hus til Vestlandske

Kunstindustrimuseum med linda

Rios og Kari Thorkildsen

• «dronningkronen» – turnerende

kunstutstilling ved Kunstpilotene

nye tiltak og prosjekter:

• Barnas hus har en sentral rolle i

utviklingen av den Kulturelle Skolesekken.

Presenterte modell for dKS

i byer med store kunstneriske ressurser:

byens kulturliv base for dKS.

Bystyrevedtak og søknad nov 2000.

Forsøksmidler 2001. direkte tildeling

fra lottomidler fra 2003. Kommunal

plan for dKS.

• Byprogrammet med to nye

byprogram: Middelalderbyen ­

kirke,næring,styring og middelalderens

kirkekunst. Samarbeid med

domkirken menighet, det hanseatiske

Museum og Bergen Museum.

• Turnerende kunstutstilling: «dronningkronen»

med Kunstpilotene.

Barnehager fikk installert utstillingen

og beholdt den i to uker.

• Endring i lørdagsåpningstidene: Kl.

13–16.

• omlegging av markedsføring: Barnas

hus legger fra og med høsten

2001 informasjonsprogrammet sitt

inn i den nye kulturavisen «Barn i

Byen». Målgruppe: Barnefamilier

med barn fra 0–13 år. Barn i Byen

distribueres direkte til alle barnefamilier

via barnas sekker i skoler

og barnehager. Skole­ og barnehageprogrammet

presenteres på

nyhetsbrev på mail.

Kurs/seminar:

• «Utstilling av barns arbeider –

hvordan ivareta barns stemme?» For

skolelærere.

• «KunstRom – romKunst» – en

reise gjennom den konseptuelle

kunstens ytterpunkter. Minikurs

for lærere og kulturarbeider ved

Annette Marandon og Britt Aslaug

Birkeland.

• Fortellerkurs med fortellerverksted

for barnehagene.

• Fortellerreisen – for barnehagene.

hvordan kan vi arbeide med barns

fortellinger? Med linda Rios og Kari

Thorkildsen.

2002

VårProGraM:

FESTIVAL:

Barnas hus 10 år: Feirer fødselsdag

med fortellerfestivalen «En gang …

Et sted». dragefestival 15.og 16.juni

VERKSTED:

Klovneverksted, Teatersminke/eventyr,

drageverksted, Formingsverksted

og Fotoverksted

TEATER:

«En natt i februar» med Krabatene

«Pakken» med Siv Ødemotland

«Fortellerforestilling» med Rune

Reksten

DRAMA:

Teatergarderoben med linda Rios

DANS/MUSIKK:

«Sykkelhagen» med The Underberg

herbgirl

«Sullekopp og fløytelokk» med laila

Kolve og Kjersti Wiik

Konsert med Eldbjørg og Mikkel fra

Pinocchio Musikk og drama

Barnegrupper fra Pinocchio Musikk

og drama spiller for barn

HøstProGraM:

Pga økonomiske kutt og besparelser

ble huset holdt delvis stengt

høsten 2002. For å redusere/dele

på faste utgifter, ble det arbeidet for

samlokalisering med Vestlandske

Teatersenter fra januar 2003. Samboerskapet

med stor trangboddhet

varte frem til våren 2005.

skoleprogram:

Byprogrammene: «Bydetektivene»

(småskoletrinnet), Middelalderbyen:

kirke, næring og styring og Middelalderens

kirkekunst (mellomtrinnet).

• Samtidskunstprogrammet «den

5.te utstillingsveggen» i Bergen

kunstforening. Formidling ved Annette

Marandon

• Teater: «hvem tok hønemors

egg?» med Tone Bolstad Fløde og

«Eventyrstund med h.C. Andersen»

med Rune Reksten og «En natt i

februar» med Krabatene

• Fortellerfestival: «En gang … Et

sted»

• drageverksted med han Mei

• «Bli med til Vestlandske Kunstindustrimuseum»

med linda Rios og

Kari Thorkildsen

Barnehageprogram:

• «dronningkronen» – turnerende

utstilling til barnehagen.

• Teatergarderoben

• Bli med til Vestlandske Kunstindustrimuseum

• «Bjørgvin 1281» med VT.

• drageverksted

• Teater: «Pakken» med Siv Ødemotland,

«Sykkelhagen» med The

Underberg herbgirl dancegarden og

«hvem tok hønemors egg?»

• Fortellerfestival

• Eventyrstund med h.C. Andersen

nye tiltak og prosjekter:

• Nye initiativ fra Barnas hus:

utvikling av undervisningsprogram

til grunnskolen knyttet til Bryggen

som verdensarvsted og Bergen som

historisk verdensarvby. Samarbeid

ønskes med Byantikvaren. Barnas

77

BARN I KUNSTEN


78

BARN I KUNSTEN

hus står ansvarlig for utvikling og

drift av undervisningsprogram mens

byantikvaren setter kriteriene og

kvalitetsikrer programmet. Samarbeidet

med Byantikvaren innledet

våren 2002. Innhold/metode: dagsprogram

på Bryggen/Barnas hus

hvor barna gjennom studier, skisser,

enkel antropometrisk oppmåling og

estetiske virkemidler arbeider med

Bryggen som sted. Byvandringer en

del av programmet (metodisk bygger

det ut utifra erfaringer som er gjort

gjennom tidligere by­ og middelalderprogrammene).

• Nye byprogrammer er utviklet og

igangsatt: «Middelalderbyen: Kirke,

næring, styring» og «Middelalderens

bildekunst». Programmene utviklet i

samarbeid med domkirken menighet,

det hanseatiske Museum og

Bergen Museum.

• Samtidskunstprogrammet «den

5.te utstillingsvegg» ble gjennomført

ved Annette Marandon i vårsemesteret

i Bergen kunstforening for skolene

med nye spennende og kreative

formidlingsmåter for samtidskunst

til barn.

• den kulturelle skolesekken. I

2002 ble utviklingsplanen for den

Kulturelle skolesekken presentert

og samarbeidet med de etablerte

kunstinstitusjonene påbegynt, og

intensjonen om deltagende og aktiviserende

formidling presentert. En

webside for kulturskolesekken ble

utviklet og satt i drift (www.kulturskolesekken.no)

Markeringer:

Barnas Hus 10 år – 10 års jubileet

ble gjennomført 14.–16. mai med

en konferanse på USF Verftet.

Tema: Møtet mellom barn, kunst og

pedagogikk med foredragsholdere

fra både Norge, Norden, Spania og

Sveits. deltakere fra hele landet,

samt de nordiske land. det ble

presentert formidlingsmetoder og

erfaringer på alle kunstområder.

Med innføringen av dKS står nå hele

landets kunst og kulturliv overfor de

samme utfordringene.

Fortellerfestivalen «En gang ­ et

sted» var jubileets gave til barn.

Festivalen var gratis og hadde 21

forestillinger. Foregikk 11.­25. mai.

2003

VårProGraM:

FESTIVAL:

Fortellerfestival med dragereiser

under Festspillene.

TEATER/DRAMA:

«Fargeklatten» med Vestlandske

Teatersenter

«En natt i februar» med Krabatene

Teaterlek med lise Berntsen

«Pakken» med Siv Ødemotland

«Fantasislukeren» med elever fra

Pinocchio Musikk og drama

«Baron von himmelflogens luftige

reise» med dukkenikkerne

Teatergarderoben med linda Rios

MUSIKK:

Konsert med Eldbjørg Wedaa og

Mikkel fra Pinocchio Musikk og drama

UTSTILLING:

«Munch i Sikte» sanseutstilling

produsert av Kunstpilotene.

VERKSTED:

Teaterverksted, Formingsverksted,

Teatersminke, Kunstverksted

og drageverksted.

HøstProGraM:

TEATER:

«Pakken» med Siv Ødemotland

«Fargeklatten» med Vestlandske

Teatersenter

«Tor med hammeren» med Vestlandske

Teatersenter

«lykkeliten på jakt etter lykken»

med Teaterkompaniet Grep

«Kokokokken» med Stigespillerne

«Klovn på tur opp og på turne» med

Bergen Byspill

«det skjedde i de dager …» Juleevangeliet

med dukkenikkerne

VERKSTED:

drageverksted med han Mei,

Tekstilmaling med Rosario lopez,

«Supernurk» – figurverksted med

Monica Marcella Askim, Flisemaling

med Bjørg hougen og Siri haaskjold,

Kinesiske lykter/kinesisk brettekunst

med han Mei

DANS/MUSIKK:

Barn spiller for barn med barn fra

Pinocchio Musikk og drama og

Rosarios flamencogruppe

DRAMA:

Teatergarderoben med linda Rios

Teaterlek med lise Berntsen

Fortellertelt med linda Rios og linn

Axdal Pedersen

UTSTILLING:

«Kom i form» – med Gunnar S.

Gundersen. Med Annette Marandon

skoleprogram:

Byprogrammene: Bydetektivene slår

til! Middelalderbyen: Kirke, næring

og styring. Middelalderens bildekunst.

Utstillinger: dronningkronen

(småskoletrinnet). «Kom i form»

og «Munch i sikte». Bilder lånt fra

Kunst i skolen. «Nøkkelmannen»

med Michel Velickovic.

Teater: «En natt i februar», Juleforestillingen,

Fortellerfestivalen «En

gang, et sted ... »

Barnehageprogram:

Teater: «Fargeklatten», «Pakken»,

«Tor med hammeren», Teatergarderoben,

«Bjørgvin 1281» og «Juleevangeliet»

Utstilling: «dronningkronen»– utstilling

til låns med Kunstpilotene.

«Kom i form» med Annette Marandon.

«Munch i sikte» med Kunstpilotene.

«Nøkkelmannen» – skulptur

med bidrag fra barn. «1,2,3»

­ utstilling for 0­3 år av Rolf Starup.

Klangfuglprosjektet.

nye tiltak og prosjekter:

• Nye utstillingsformer i 2003: Utstillingene

«Munch i sikte», «Kronen

på verket» og «Kom i form med Gunnar

S Gundersen». dette er et nytt

utstillingsprosjekt der verksted er en

integrert del av utstillingene.

• Utarbeide forestillingsprogram

rettet mot 0–3 år.

• Etter 11 års drift i huset gis det

mulighet for å ansette fast faglig

personell fra høsten 2003. Med faste

medarbeidere blir 2003 et merkeår

for huset.

­ arkitektur/bygningsvern/ kulturhistorie/byhistorie

(40%)

­ samtidskunst/billedkunst (40%)

­ storytelling/muntlig fortelling/

drama (40%)

• Samarbeid med Nattjazzen om

konserter/samspillkonserter for

barnehagegrupper og barnefamilier

som del av festspillprogrammet.

Bajazz.

• Samarbeid med Barn i Byen om

vandreteater «Baron von himmelflogen»

med dukkenikkerne.

• Internasjonalt samarbeid:


deltatt i to nordiske samarbeidsprosjekter

i 2003:

a) Nettverk av nordiske barnekultursentre

b) Nordisk samarbeid i et prosjekt

der skolebarn dokumenterer lek på

web.

2004

VårProGraM:

FESTIVAL:

«Fortellerfestivalen: En gang – et

sted». En fortellerreise til mange

steder og tider med reisebyåret

dragereise (under Festspillene).

TEATER:

«Cirkus los Amigos» med

Teater krabatene

«En natt i februar» med

Teater krabatene

«Tor med hammeren» med

Vestlandske Teatersenter

«lykkeliten på jakt etter lykken»

med Teaterkompaniet Grep

MUSIKK:

«Trubaduren er løs!» m/Tore Magnus

«Sullekopp og fløytelokk» med laila

Kolve og Kjersti Wiik

Barn danser for barn med Rosarios

flamencogruppe.

DRAMA:

Teatergarderoben med linda Rios og

linn A. Pedersen

UTSTILLING:

«lydspor». En utstilling fra Riksutstillingene

med lydskulpturer og

workshop av og med Nina Borge.

Klangfuglprosjektet

«Jungel» – en kunstutstilling av Patric

heron. Med Annette Marandon.

VERKSTED:

Skulpturverksted med Monica

Marcella Askim, Kinesiske drager/

papirblomster med han Mei, Flisemaling

med Bjørg hougen, Fantasiting

med Siri haaskjold og Tekstilmaling

med Rosario lopez

HøstProGraM:

TEATER

«Cirkus los Amigos» med Krabatene

«Katten med støvlene» med Bergen

Familieteater

«Baron von himmelflogen» med

dukkenikkerne

«Fiddlerido» – musikk og teater med

hege Garshol og lene Sollesnes

«En liten dramafestival» med dramaelever

fra Fyllingsdalen vg. skole

«dans Frans» med dukkenikkerne i

Barnas Katedral

Babyteater: «Pakken» med Siv

Ødemotland

MUSIKK:

«Barnesangskatten» med Eldbjørg

Wedaa fra Pinocchio Musikk og

drama

VERKSTED:

Tekstilmaling med Rosario, Skulpturverksted

med Monika Marcella

og Papirverksted med han Mei

UTSTILLING:

«Jungel» ­ Kunstutstilling av Patric

heron med verksted. Bilder utlånt av

Kunst i skolen. Med Annette Marandon

«Se og bli sett» med Annette og

André Marandon

Utstilling med verksted med Birgitta

Sondresen

Utstilling og fortelling: «hvor kommer

boken og fortellingene fra» med

Birgitta Sondresen og linda Rios.

skoleprogram:

• Byprogrammene: Bydektektivene

slår til (småskoletrinnet),

Middelalderbyen (mellomtrinnet)

og middelalderens billedkunst

(mellom trinnet).

• Fortelling/Drama: Teatergarderoben,

Bjørgvin 1281, Fortellerreisen,

hvor kommer boken og fortellingene

fra? • Verksteder: Supernurker,

• «Tusen skulpturer» i samarbeid

med høyskolen i Bergen.

• Utstillinger: Jungel, Se og bli sett,

dronningkronen og lydspor.

• Teater/dans: «dans Frans!» i

Barnas Katedral, «Siri og Snelles

prinsesse show» i samarbeid med

oktoberdans med Siri og Snelles

produksjoner, «Bergenske stemmer»

av dukkenikkerne

• Webprosjekt: (Gjen)skap historien.

Med Annette Marandon og Pikselpikene.

Barnehageprogram:

• Drama/Fortelling: Teatergarderoben,

Fortellerfestival, hvor kommer

boken og fortellingene fra?

• Teater: «Bjørgvin 1281», «Tor med

hammeren», «Fiddlerido», «det

skjedde i de dager», «Siri og Snelles

prinsesseshow» og «Pakken».

• Utstillinger: lydspor, dronningkronen

og Julekrybber.

• Verksted: Supernurker.

nye tiltak og prosjekter:

• Nye utstillingsformer: «Jungel» og

«Arkitekturlaboratorium», verksted

og dialog – filosofi med barn.

Kurs:

• dragekurs for lærere og førskolelærere

med han Mei.

2005

VårProGraM:

FESTIVAL:

Fortellerfestivalen «En gang – et

sted» (under Festspillene).

TEATER:

«Katten med støvlene» med Bergen

Familieteater

«Trollet som ikke hadde noe hjerte

på seg» med Bergen Familieteater

«Prinsen med eseløret» med Boris

hauck og Julie Gjørtz howden

«Ridder Guigemar» med Gabrielle

Barth

«Cirkus los Amigos» med Krabatene

«Jenta i treet» med Vestlandske

Teatersenter

«Bjelleklang» – babyteater med

Vestlandske Teatersenter

«Bergenske stemmer» – i forbindelse

med markeringen unionsoppløsningen

1905 med dukkenikkerne

DRAMA/FORTELLING:

Teatergarderoben med linda Rios

«hei, hr Michelsen» – et møte med

skulpturen på Festplassen m/ linda

Rios og Elisabeth Slaattelid. I forbindelse

med Unionsoppløsningen

1905.

«Fantafabel» – bokverksted hvor

barn møter bilder og fortellinger og

lager sin egen billedfortelling m/

Birgitta Sondresen.

«Bjørgvin 1281» med Vestlandske

Teatersenter

ARKITEKTURLABORATORIUM

«Meg i rommet» og «Meg på Torgallmenningen»

VERKSTED:

Supernurker med Monica Marcella,

Snøkrystall med han Mei,

Flisemaling med Bjørg hougen,

Tekstilmaling med Rosario lopez og

Skrotskulpturer med Siri haaskjold.

•Vandreutstilling: «dronningkronen»

– med Kunstpilotene

79

BARN I KUNSTEN


80

BARN I KUNSTEN

HøstProGraM

ARTIG By:

«Meg på Torgalmenningen» – arkitekturlek

med Elisabeth Slaattelid,

Knut Rommetveit og Annette Marandon,

«Skulpturmøte i teaterparken»

– skulpturlek med linda Rios,

«1:100» – arkitekturlek på Festplassen

i tilknytning til konferanse om

barn i by. Med workshop med Monica

Marcella, Elisabeth Slaattelid, Knut

Rommetveit, Annette og André

Marandon.

TEATER:

«h.C. Andersens fødselsdag» med

Adele duus

«Cirkus los Amigos» med Krabatene

«Inni mitt hode» med Irene Ahnell

og lars Sveiung lid

«Fyrtøyet» av Bergen Familieteater.

«det var en gang … da vi var barn»

med Vegeir larsen og Almin Suljevic

«Sukker Sirkus» med Katma (i forbindelse

med Meteorfestivalen)

«Spilledåsen» med Teater Uno/Annicke

Gill

«En liten dramafestival» i samarbeid

med dramaelever ved Fyllingsdalen

videregående skole.

MUSIKK/DANS:

Afrikansk konsert med Chiku Ali

«Stev, trille og pus med brille» med

Sissel Saue og lars Kolstad

«Rino og den magiske fløyten» –

musikkeventyr med dukkenikkerne

Barn spiller/danser for barn med

barn fra Pinocchio Musikk og drama

og Rosario lopez flamencogrupper

«honning synger til stjernene» med

The Underberg herbgirl dancegarden/Veronika

Thorseth

VERKSTED:

Kinesiske drager og papirblomster

med han Mei, Supernurker med Monica

Marcella, Skrotskulpturer med

Siri haaskjold, Tekstilmaling med

Rosario lopez og Skyggeteater med

Teatergruppen dubrovka.

DRAMA:

Teatergarderoben med linda Rios

ANNET:

(Gjen)skap historien – et webprosjekt

(www.gjenskaphistorien.no). Med

Annette Marandon og Pixelpikene

skoleprogram:

•Arkitektur og by:

«Verdensarvstedet Bryggen»

(ungdomstrinnet). Elever knyttes til

vern og bevaring av bebyggelse på

Bryggen. «Bydetektivene slår til! »

(småskoletrinnet), Middelalderbyen

– kirke, næring og styring (mellomtrinnet).

Arkitekturlaboratorium ­ utforsk

arkitekturens mysterier.

nye tiltak:

• ARTig by: Barn i aktivitet i byens

parker, allmenninger og plasser. AR­

Tig by inviterer barn med på uhøytidelig

stunts i byrommene. Barn og

barnefamilier gjenerobrer byen!

I 2005: «Meg på Torgalmenningen» –

arkitekturlek med Elisabeth Slaattelid,

Knut Rommetveit og Annette

Marandon. «Skulpturmøte i teaterparken»

– skulpturlek med linda

Rios. «1:100» – arkitekturlek på

Festplassen med Monica Marcella,

Elisabeth Slaattelid, Knut Rommetveit

og Annette og André Marandon.

«hei, hr. Michelsen» på Festplassen

med linda Rios. «Bergenske

stemmer» med dukkenikkerne på

Vågsalmenningen.

Markeringer – Barnas Hus under

unionsmarkeringen 2005

Barnas hus satser stort på skolenes

muligheter for deltagelse i jubileet

for unionsoppløsningen i 2005. I

forbindelse med hundreårsmarkeringen

utvikler Barnas hus tre

spesialtilpassete programmer:

1) «Bergenske stemmer» med dukkenikkerne

for barnefamilier og til

alle 8.klassinger.

2) «Christian Michelsen og Gamlehaugen».

Barnas hus stod for presentasjonsfolder

for Gamlehaugen.

Knut Rommetveit.

3) Programmet «(Gjen)skap historien»

– en kalender for Bergen 1905,

skapes av elever i skolen og presenteres

på nett.

4) For å lette lærers/elevs tilgang til

den bergenske historien og historiske

kilder knyttet til jubileet, har

Barnas hus presentert et materiale

fra Bergens historie 1850–1905 på

nettsiden. Med Knut Rommetveit.

www.bergen.kommune.no/barnashus

5) «hei, hr Michelsen» på Festplassen

både for barnehager, skoler og

åpent publikum med linda Rios.

6) Barnas hus deltar på fortellerfestivalen:

Fortellerreisen: En reise til

mange land og fortellinger i Tea­

terparken med «En reise til Østens

mystikk og fortellinger». Med linda

Rios, Elin M. Brandø og Sunniva

Kristiansen. Arr: Barn i Byen.

Konferanser:

• deltakelse og samarbeid om konferansen:

«Barnas byutviklingskonferanse»

8.sept.

• «Fokus på kunst og formidling»

– kulturbyen Bergen 12.–14.august

2005. En tredagers konferanse i for

Kunst i skolen. deltakelse fra hele

landet.

2006

VårProGraM

FESTIVAL:

Fortellerfestival under Festspillene.

TEATER:

«Spilledåsen» med Teater Uno

«den uheldige Pierrot» med Saturnteateret

«hr. Masjenkas loppesirkus» med

Krabatene

Babyteater: «Pakken» med Siv

Ødemotland

«Bjørgvin 1281» – med Vestlandske

Teatersenter (Barnas Festspilldag)

«Baron von himmelflogens luftige

reise» med dukkenikkerne

«Cirkus los Amigos» med Teaterkrabatene

MUSIKK OG DANS:

Afrikansk konsert med Chiku Ali

«Sullekopp og fløytelokk» med laila

Kolve og Kjersti Wiik

Barn spiller og danser for barn med

barn fra Pinocchio Musikk & drama

og fra Rosarios flamencogrupper

VERKSTED:

«Ingen utenfor» – Redd Barnas

opplevelsesrom. Illustrasjon og

fortelling med Birgitta Sondresen.

Skrotskulpturer med Siri haaskjold.

Supernurker med Monica Marcella

«oops!» Møte med Miro med Annette

Marandon, han Mei, Monica

Marcella. Bilder er utlånt fra Kunst

i skolen

Tekstilmaling med Rosario lopez

HøstProGraM

FESTIVAL:

Barnas Kulturhelg 16. og 17. september.

Samarbeid med Sparebanken

Vest og BT


TEATER:

«Farvel hr. Muffin» med Teater Uno

«Cirkus los Amigos» med Krabatene

«hr. Masjenkas loppesirkus» med

Krabatene

«Spilledåsen» med Teater Uno

«h.C. Andersens fødselsdag» med

Adele duus

«En liten teaterfestival» med dramalever

ved Fyllingsdalen vg. skole

«det hendte en gang ved juletider»

med Teateratelieret på Fjellet

«Tjener! En kopp kaffe, takk!»

Babyteater med Siv Ødemotland og

Katrine heggstad

MUSIKK OG DANS:

«honning synger til stjernene» med

The Underberg herbgirl dancegarden

Rytmisk verden med Chiku Ali, Asbjørn,

Audun og Bjørn

Barn danser for barn med Rosarios

flamencogrupper

DRAMA:

Teatergarderoben med linda Rios

VERKSTED:

Kinesiske blomster og drager med

han Mei. Animasjon med Monica

Marcella. Bok og tegning med Birgitta

Sondresen. Keramikk med Bjørg

hougen. Engler med Bjørg hougen,

han Mei, Monica Marcella.

ARTIG By:

Skulpturlek i Teaterparken med

linda Rios og yvonne Bakken

UTSTILLING:

«Streken» med Elisabeth Slaattelid

og André og Annette Marandon

skoleprogram:

• Byprogrammet: Bydetektivene slår

til! (Småskoletrinnet). Middelalderbyen

(Mellomtrinnet). Verdensarvstedet

Bryggen (Ungdomstrinnet).

• Teater: «Cirkus los Amigos» og

«hr. Masjenkas loppesirkus» med

Teaterkrabatene, «det hendte en

gang ved juletider» med Teateratelieret

på Fjellet

• Dramalek: Teatergarderoben med

linda Rios

• Kunstlab: «Streken» med André

Marandon, Annette Marandon og

Elisabeth Slaattelid

• Kunst: «dronningkronen». Vandreutstilling

for småskoletrinnet.

• Fortelling: «hvor kommer boken og

fortellingene fra?». Tredelt opplegg:

Fortellerverksted, bokdetektiver

og bokverksted med linda Rios og

Birgitta Sondresen. For småskoletrinnet.

Barnehageprogram:

• Teater: «Cirkus los Amigos» og

«hr. Masjenkas loppesirkus» med

Teaterkrabatene, «det hendte en

gang ved juletider» med Teateratelieret

på Fjellet, «Tjener! En kopp

kaffe, takk!» med Siv Ødemotland og

Katrine heggstad, «Farvel hr. Muffin»

med Teater Uno.

• Dramalek: Teatergarderoben med

linda Rios

• Kunstlab: «Streken» med André

Marandon, Annette Marandon og

Elisabeth Slaattelid

• Kunst: «dronningkronen». Vandreutstilling

for småskoletrinnet.

nye tiltak og prosjekter:

• For å gi flere kunstopplevelser for

barn og familier på fritid, etablerer

Barnas hus en årlig kulturfestival,

«Barnas kulturhelg» ­ i samarbeid

med byens kunst­ og kulturinstitusjoner.

Koordinator: Greta Evjen.

Festivalen går av stabelen for første

gang høsten 2006.

Alle byer har en Kulturnatt – men

Bergen har nå også en kulturhelg for

barn! Samarbeidspartnere: Bergen

Kino, Bergen kunsthall, Bergen

Kunstmuseum, Bergen museum,

Vestlandske Kunstindustrimuseum,

Bryggens Museum og det hanseatiske

Museum. Et viktig mål med

festivalen: «løfte i flokk». Barnas

hus har initiativet og koordineringen,

sikrer felles markedsføring,

samt kunstnerisk program i byrom.

de enkelte kunst­ og kulturinstitusjonene

presenterer sine egne

aktiviteter og tilbud. Barnefamiliene

shopper kulturaktiviteter gjennom

en hel helg – og oppdager nye tilbud

og institusjoner.

• Teater og filosofi: Teaterstykket

«Farvel hr. Muffin» med Teater Uno

berører spørsmål av eksistensiell

karakter: Under forestillingene dør

hr. Muffin. det blir lagt opp til en

filosofisk samtale i etterkant av forestillingen.

Samtalen ledes av filosof

Anders P. Petersen som også står

for kurset «Filosofering med barn i

skolen». Presenteres både i Barnas

hus og i skolen gjennom dKS.

• «Eventyrlig» er utviklet og gjennomført

for kommuner i hordaland

og Sogn og Fjordane – finansiert av

Sparebanken Vest. Skoler, barnehager

og bibliotek har fått forestillinger

og kurs i arbeid med muntlig

fortelling. lagt vekt på samarbeidspartner

som kan ivareta videreføring

av nettverk i arbeidet i ettertid. Med

linda Rios.

• I samarbeid med Bergen museum:

«BUBo». Bubo er en hubro som går

omkring i museet om natten, det er

spor etter ham i samlingene. Barna

følger sporene. Barnas hus og

Bergen Museum har etablert en god

samarbeidsstruktur: de vitenskapelige

ansatte garanterer for det faglige

innholdet og de aktuelle faglige

problemstillingene: Program for den

botanisk hage, om insekter og om

«evig liv» i Egyptsamlingen. Samt

det tidligere omtalte programmet i

kirkesamlingen.

Kurs:

• «Filosofering med barn i skolen»

– et fire timers lærerkurs ledet av

filosof Anders P. Petersen.

• Byprogrammet: Restaureringsarbeid

på Bryggen. For lærere.

To­timers kurs.

2007

VårProGraM:

TEATER:

«det kom en fortelling i sort og

oransje» med linda Rios

«En natt i februar» med Teaterkrabatene

«Farvel hr. Muffin» med Teater Uno

«Tjener! En kopp kaffe takk!» Babyteater

med Katrine heggstad og Siv

Ødemotland.

«Spilledåsen» med Teater Uno

«Cirkus los Amigos» med Krabatene.

VERKSTED:

«Svusj, blopp, kræsj, pling …»

– reisen til landet med de rare

lydene: Musikkverksted med Asbjørn

Sundal. «Rare med det rommet»:

Tegneverksted med Birgitte Sondresen.

Papir og drager med han Mei.

Tekstilmaling med Rosario. Figurer

med keramiker Bjørg hougen.

Skrotskulpturer med keramiker Siri

haaskjold. Klovner med Teaterkrabatene.

Trommer med Chiku Ali.

81

BARN I KUNSTEN


82

BARN I KUNSTEN

KUNSTLAB:

«Nr. 1­25; 25 måter å bo på». Med

Annette Marandon. Barnefamilier/

skoler og barnehager.

FILM MED BARNEFILMKLUBBEN

ZEBRA ­ FoR BARNEFAMIlIER:

«Bambi», Kortfilm x 4, «Katteprinsen»,

Kortfilm x 2, «Gubben og

katten – et år med Pettersen og

Findus». Film hele dagen x 3 og x 2.

DANS:

Barn danser for barn med Rosario

lopezs flamencogrupper.

UTSTILLING:

«En, too og tree». Sanseutstilling

for 0–3 år produsert av Maria Udd

med musikk av Jørgen Knudsen. For

barnefamilier og barnehager.

HøstProGraM

FESTIVAL:

Barnas Kulturhelg. Samarbeid med

byens kulturinstitusjoner. 1. og 2.

september.

«Aurora Julealis» – fortellinger i

julen med linda Rios.

«Filmdryss» – minifilmfestival i

oktober.

«BaKu. Barn møter kunst – kunst

møter barn». Kunstbiennale for

barn. Kunstnere: line olaisen, Mona

Bentzen, Monica Marcella K. Askim

og Merthe Koke. Støttet av Norsk

kulturråd.

FILM – KUNSTKLUBBEN ZEBRA:

«Alice i eventyrland». Filmlab: triks

TEATER:

«Familiesirkus hopla» med Teateratelieret

på Fjellet.

«Morgenstemning – fra samfunnets

utstøtte» med Bergen Byspill.

«lille Edvard G» med dukkenikkerne

«Tjener! En kopp kaffe takk!» Med

Katrine heggstad og Siv Ødemotland

VERKSTED:

drager med han Mei. Sirkus og

klovneri med Boris hauck. Tekstilmaling

med Rosario lopez. «Prikk

og punkt» og «En fargerik skyggeverden»

med Kirsten Reckeweg.

UTSTILLING:

«En, too og tree». Sanseutstilling for

0–3 år produsert av Maria Udd med

musikk av Jørgen Knudsen.

MUSIKK:

«om natten blir det måneskinn og

stjernedryss» med Elisabeth Vannebo

og Ruth Nonseid.

skoleprogram:

• Byprogrammene: Bydetektivene

slår til! (småskoletrinnet) Middelalderbyen

(Mellomtrinnet) Verdensarvstedet

Bryggen (8.trinn). det

arbeides med å utvikle programmer

for ungdomstrinnet (ungdomsskolen

er mer fagbundet og faglærere

velger program ut fra eget undervisningsområde).

• Fortelling: «hvor kommer boken

fra og fortellingene fra?» Med linda

Rios og Birgitta Sondresen. Tredelt

verksted hvor barna selv skaper

fortellinger i bokform.

• Teater: «En natt i februar» med

Teaterkrabatene. «Farvel hr. Muffin»

med Teater Uno, «Morgenstemning

fra samfunnets utstøtte» med Bergen

Byspill, «lille Edvard G» med

dukkenikkerne.

• Musikk: «om natten blir det måneskinn

og stjernedryss» med Elisabeth

Vannebo og Ruth Nonseid.

• Kunstlab: «Nr 1–75; 75 måter å bo

på» med Annette Marandon.

• Filmlab: «Triks» med Annette og

André Marandon.

• Festival: «Aurora Julealis» – fortellinger

i julen med linda Rios. «BaKu.

Barn møter kunst – kunst møter

barn». Kunstbiennale med line olaisen,

Mona Bentzen, Monica Marcella

K. Askim og Merthe Koke.

Barnehageprogram:

• Fortelling: «hvor kommer boken

fra og fortellingene fra?» Med linda

Rios og Birgitta Sondresen.

• Teater: «Farvel hr. Muffin» med

Teater Uno. «Tjener! En kopp kaffe

takk!» Med Katrine heggstad og Siv

Ødemotland. «Spilledåsen» med

Teater Uno. «Morgenstemning – fra

samfunnets utstøtte» med Bergen

Byspill. «lille Edvard G» med dukkenikkerne.

• Musikk: «om natten blir det måneskinn

og stjernedryss» med Elisabeth

Vannebo og Ruth Nonseid.

• Utstilling: «En, too og tree». Sanseutstilling

for 0–3 år produsert av

Maria Udd.

• Kunstlab: «Nr 1–75; 75 måter å bo

på» med Annette Marandon

• Festival: «BaKu. Barn møter kunst

– kunst møter barn». Kunstbiennale.

«Aurora Julealis» – fortellinger i

julen med linda Rios.

Markeringer

BARNAS hUS 15 åR:

«Piratenes Karneval» – Barnas hus

feirer 15 år. Fødselsdagen feires i

Nordnesparken 12.mai kl. 12–16.

«På jakt etter Pirat­Petras hemmelige

skatt» med dukkenikkerne og

Afrikansk Kulturformidling.

• GRIEGJUBIlEET 2007 – Barnas

hus sine prosjekter under Griegmarkeringen:

1) Forestillingen «lille Edvard G»

med dukkenikkerne spilles i Barnas

hus, i dKB og dKS.

2) Barnas hus får ansvar for Griegs

fødselsdagselskap: 1900 barn deltok

på scene på Torgallmenningen og

som publikummere.

3) Barnas hus hadde fokus på Grieg i

samarbeidet med Festspillene og oioi­festivalen

med prosjektet: «høre

gresset gro?» Et samarbeid med

Kunsthøyskolen om installasjon i

byparken og Casio Kids med opptak,

sampling og avspilling. Utviklet og

ledet av linda Rios.

nye tiltak og prosjekter:

• I 2007 innførte huset nye årlige

tilbud som blant annet sikrer lokale

kunstnere flere kunstneriske oppdrag:

1) En årlig semi­permanent utsmykning

av trappenedgangene i Barnas

hus. Utsmykningen står ett år og

fornyes deretter med en annen

kunstner.

2) Ny kunstfestival: «BaKu – barn

møter kunst, kunst møter barn». I

2007 er fire kunstnere med: Mona

Bentzen, line olaisen, Monica Marcella

Askim og Merethe Koke.

3) Kunstner Maria Udd produserer

en sansebasert utstilling for de aller

yngste: «En, too og tree» for 0–3 år.

Musikk: Jørgen Knudsen. åpning

i mai. dette ble en svært populær

utstilling hos både barnehager og

barnefamilier.

• huset etablerer sin egen filmklubb

for barn, «ZEBRA», med et allsidig

og variert filmprogram som viser

både dokumentarer og tegneserier

for barn.

• Endret på programstruktur i Barnas

hus: det forsøkes etablert større

sammenhenger på tema på huset,

for å veie opp for begrensninger ved

lokalene. Temaene har vært:

1) Byprogrammet/bydetektivene.


2) Fortellerverksted og fortellerteater

3) Kunstlaboratoriet: 1:25 og filmklubb

4) Utstilling for de minste:

«En, too og tree» og festivaler.

• Krav om større dokumentasjon av

aktiviteter på huset: Barnas hus har

fokusert på eksperimenteringer og

på en faglig utvikling innen kunstformidling

for barn – men har ikke

prioritert forskning, presentasjon

og synliggjøring. det arbeides for en

større grad av dokumentasjon, og

høsten 2007 fulgte bla. førsteamanuensis,

Guri l. Østbye, kunstbiennalen

«BaKu». Støttet av Sparebanken Vest.

• Barnas hus har hatt møter med

rådmann i Naustad kommune om

utvikling av ny samtidskunstfestival

– «KjARTan Slettemark»­festivalen

som ble gjennomført i august.

Barnas hus sin representant deltar i

referansegruppe og vil inngå i utvikling

av videre forløp.

• Barnas hus inn på samarbeidsarbeid

med Teaterfestivalen Mini Midi

Maxi.

2008

VårProGraM

ARTIG By:

Skuddårskarneval: Verksteder og

karnevalsopptog med Chiku Ali og

Afrikansk kulturformidling.

FESTIVAL:

Filmdryss med filmklubben Zebra.

Animasjonsfestival.

DANS:

Barn danser for barn med Rosarios

flamencogrupper

«Pusten danser, sangen min løper»

med The Underberg herbgirl dancegarden

«danser med leker» med Grethe

Mikalesen

DRAMA:

Teatergarderoben med linda Rios

FILMLAB:

Triks og lek med bevegelsene med

André og Annette Marandon

KUNSTLAB:

«Se meg!» Med Annette og André

Marandon

TEATER:

«Farvel hr. Muffin» med Teater Uno/

Annicke Gill

«Karlsen får det ikke til» med Teater

Uno/Annicke Gill

«lille Edvard G» med dukkenikkerne

«Sirkus los Amigos» med Krabatene

«Tjener! En koff kaffe takk!» med

Katrine hegglund og Siv Ødemotland

«Alt & ingenting» med dukkenikkerne

«Familiesirkus hopla» med Teater­

Atelieret på Fjellet

UTSTILLING:

Sanseutstilling: «En, too og tree»

produsert av Maria Udd. Musikk av

Jørgen Knudsen.

«Kunst(øye)blikket» – en arena for

kunstprosjekter i regi av dKB. Ved

Greta Evjen.

VERKSTED:

Papir, Minidrager og Figurer med

han Mei. dukkemaking med Monika

Solheim. hvitt maleri og Prikk og

punkt med Kirsten Reckeweg. Prøverom

med Merthe Koke.

HøstProGraM:

FESTIVALER:

Barnas Kulturhelg (20­21.sept) og

«Aurora Julealis – fortellinger i

julen» (29.nov­13.des)

TEATER:

«Farvel hr Muffin» med Teater Uno

«Karlsen får det ikke til» med Teater

Uno

«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne

«den kjempestore krokodillen» med

Krabatene

UTSTILLING:

«oseania». Annette Marandon i samarbeid

med Bergen Kunstmuseum.

DANS:

«Sommerfugl» med Vestlandske

Teatersenter

Barn danser for barn med Rosarios

flamencogrupper

VERKSTED:

Prøverom: Byggelek med Merthe

Koke. leken linje med Kirsten Reckeweg.

Tekstilmaling med Rosario

lopez. drager og Papir med han

Mei. dukkemaking med Monika Solheim.

Skyggespill med linda Rios

FILM:

«Sirre Strikk og Padde Ball», «Min

nabo Totoro»

DRAMA:

Skyggespill med linda Rios

skoleprogram:

• Arkitektur: Bydetektivene slår til!

Middelalderbyen, Verdensarvstedet

Bryggen, Tre ruiner (nyhet) og Byen i

endring (nyhet).

• Teater: «Farvel hr. Muffin» med

Teater Uno, «den kjempestore krokodillen

og «hr. Masjenkas loppesirkus»

med Teaterkrabatene, «lille

Edvard G» med dukkenikkerne.

• Festival: «Aurora Julealis» med

linda Rios

• Utstilling: «oseania» ­ aldersbasert

sanseutstilling med Annette og

André Marandon i samarbeid med

Bergen Kunstmuseum.

• Filmlab: «Triks» ­ lær deg et

filmtriks med André og Annette

Marandon

• Drama/Dramalek: Skyggespill og

Teatergarderoben med linda Rios

• Kunstlab: «Se meg! – med egne og

andres øyne» For barne, mellom og

ungdomstrinnet. Filosofisk basert

laboratorium i installasjon med foto

av barn og dyr.

Barnehageprogram:

• Arkitektur: Tre ruiner med linda

Rios og Elisabeth Slaattelid

• Teater: «Sommerfugl» med Vestlandske

Teatersenter, «Karlsen får

det ikke til» og «Farvel hr. Muffin»

med Teater Uno, «den kjempestore

krokodillen» med Teaterkrabatene,

«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne.

• Musikk/dans: «Pusten danser, sangen

min løper» med The Underberg

herbgirl dancegarden, «danser med

leker» med Grethe Mikaelsen

• Festival: «Aurora Julealis» med

linda Rios

• Utstilling: «oseania» ­ aldersbasert

sanseutstilling med Annette og

André Marandon i samarbeid med

Bergen Kunstmuseum, «En, too og

tree» med Maria Udd.

• Filmlab: «Triks» ­ lær deg et

filmtriks med André og Annette

Marandon

• Drama/Dramalek: Skyggespill og

Teatergarderoben med linda Rios

• Kunstlab: «Se meg! – med egne og

andres øyne» For barne, mellom og

ungdomstrinnet. Filosofisk basert

laboratorium i installasjon med foto

av barn og dyr.

nye tiltak og prosjekter:

• omdisponering: dKS gir kr. 4

mill. til programmer for skoleelever.

Barnas hus må flytte fokus fra

skolebarn til barnehagebarn: 7 av

12 forestillinger og 3 av 4 verksteder

83

BARN I KUNSTEN


84

BARN I KUNSTEN

planlagt for barnehagebarn dette

året.

• Mer dokumentasjon,synlighet og

økt webutnyttelse: Barnas hus har

i mange år nyttet ressursene til

aktiviteter og programmer og ikke

satt av midler til dokumentasjon og

forskning. Mye kunnskap og erfaring

er dermed ikke skriftliggjort og kan

lett gå tapt. I 2008 har huset prøvd å

rette på dette: Forskningsrapporten

om BaKu, rapport om teatergarderoben

og rapport om Barnas kulturhelg

ble lagt ut på nettsiden. I 2008

har Barnas hus økt sin webkompetanse

og legger jevnlig ut rapporter

av ulik lengde og dybde.

• det ble utviklet et nytt byhistorisk

programmer: «Tre Ruiner» – med

fokus på lavranskirken, Maria Gildeskåle

og Katarinahospitalet. Planlagt

for barnehager, men også benyttet

av småskoletrinnet.

• Nyhet: «Se meg! – med egne og

andres øyne» For barne­, mellom­

og ungdomstrinnet. Filosofisk basert

laboratorium i installasjon med foto

av barn og dyr.

• Arbeidet for å øke tilfanget av

program for 0­3 åringer: 3 teaterforestillinger,

2 danseforestillinger og

3 utstillinger presentert for denne

målgruppen, samtidig prøvd ut et

nytt konsept for de aller yngste med

kunstverkstedene: «hvitt maleri»,

«Prikk og punkt» og «leken linje»

med kunstner Kirsti Reckeweg.

Kurs:

• «Bilder fra Bjørgvin» – forestilling

på Barnas Festspilldag, samt 6

timers kurs for barnehageansatte og

lærere.

Konferanse:

• leder ved Barnas hus deltatt på

konferansen «Union of the Baltic

Cities Commission on Culture»

– med to foredrag i Bergen 27.–29

november 2008.

2009

VårProGraM:

FESTIVALER:

«BaKu 2009 – små og store hemmeligheter».

«Ruiner, hull og andre hemmeligheter»

En festival for barnefamilier

i forbindelse med Kulturminneåret

2009. Teater, fortellinger, verksteder,

installasjoner, omvisninger,

konsert, ruinvandring etc.

DRAMA:

«Teatergarderoben» med linda Rios

FILM:

«Kapteinen og den ensomme prinsen»,

«hvem skal trøste Knøttet?»,

«disa flytter til Japan».

MUSIKK/DANS:

Barn danser for barn. Rosario lopez

flamencogrupper

«Stort vann, lite vann, om Pavvas

vann» med Thud­Moving Endangered

Spaces. «Sommerfugl» med VT

Afrikanske rytmer, lek og dans med

Abu Adonaba og Ashateh okine.

«heavykatten» med heavykatten

«Instrumenttyven Tutti» med Kristine

Klubben.

TEATER:

«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne

«Karlsen får det ikke til» med Annicke

Gill /Teater Uno.

«Tjener! En kopp kaffe takk!» med

Katrine heggstad og Siv Ødemotland

«Kasper og de mexsikanske røverne»

med Boris hauck og Alejandro

huidobro.

«Familiesirkus hoppla» med Teater­

Atelieret på Fjellet.

«Marionetteteater/Butohdans» med

Jan holden og Grethe Mikaelsen

«Madam Masjenkas loppesirkus»

med Krabatene.

UTSTILLING:

«Inn i skogen» med Annette Marandon

«En, too og tree» sanseutstilling for

0­3 åringer produsert av Maria Udd.

Musikk: Jørgen Knudsen.

«Kunst(øye)blikket» – en arena

for kunstprosjekter i regi av den

Kulturelle Bæremeisen. En to ukers

utstilling av dKB­prosjekter. Prosjektleder:

Greta Evjen

Semipermanent utsmykning på

Barnas hus: To kunstnere har hatt

utsmykningsoppdrag på huset: han

Mei og Kirsten Reckeweg

VERKSTED:

Snøkrystaller, Stofftrykk og Figurer

med han Mei. Tekstilmaling med

Rosario lopez. Kunstoverraskelsen

med Kirsten Reckeweg. dyr i leire

med Bjørg hougen. Monstermani

med Monica Marcella. «den hemmelige

hagen» med André og Annette

Marandon

HøstProGraM:

FESTIVAL:

«Aurora Julealis – fortellinger i

julen» med Monika Solheim og linda

Rios. Med interaktive fortellinger,

interaktiv lyd­ og billedverksted med

Casiokids, verksted og teater. Samarbeid

med fysikkstudenter fra UiB.

FILM:

«lillesøster Kanin» «God natt, Albert

åberg», «1.klassingene», «Fluesuppe»

«Wallace forelsker seg» og

«Robotbuksene».

MUSIKK/DANS:

«Sommerfugl» med Vestlandske

Teatersenter for 0–3 åringer.

«Barn danser for barn» med Rosarios

flamencogrupper.

«heavykatten» med heavykatten.

«Gomurskogen» med Casiokids og

digitalteateret (del av Meteorfestivalen).

Afrikanske rytmer, lek og dans med

Abu Adonaba og Ashateh.

«Instrumenttyven Tutti» med Kristine

Klubben.

TEATER:

«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne

«Isa og Bella og festen» med Katrine

heggstad og Siv Ødemotland

«Månefabler» dukkenikkerne.

UTSTILLING:

«Fra ørken til oase» med Annette

Marandon.

«designjungelen» av Antony Kleinepier

og TTTVo. Formidler: Annette

Marandon

VERKSTED:

drømmestein med Kirsten Reckeweg.

Streken med André Marandon.

Tekstilmaling ved Rosario lopez.

Uro med Marthe Koke. happy hybrid

med Monica Marcella. Bofelix med

line olaisen. Snøkrystaller med han

Mei.

DRAMA:

«Min by er bygget av skygger» med

Elisabeth hoff og linda Rios.

Formidler: Sunniva Kristensen.

skoleprogram:

• Arkitektur: «Min by er bygget av

skygger» (nyhet) med linda Rios og

Elisabeth hoff. For småskoletrinnet.

• Byprogrammer: Bydetektivene slår

til! Middelalderbyen.


• Teater: «Månefabler» med dukkenikkerne

• Utstilling: «designjungel» (nyhet).

Formidler: Annette Marandon. Arr:

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur

og design.

• Festival: «Aurora Julealis» med

linda Rios, Monika Solheim. Jarle

Solheim, Elin M. Brændbø

Barnehageprogram:

• Festival: «BaKu 2009 – små og

store hemmeligheter», Kurator: Annette

Marandon. «Aurora Julealis»

med linda Rios, Monika Solheim.

Jarle Solheim, Elin M. Brændbø

• Utstilling: «En, too og tree» sanseutstilling

for 0–3 åringer produsert

av Maria Udd. Musikk: Jørgen

Knudsen. «designjungel» (nyhet).

Formidler: Annette Marandon. Arr:

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur

og design og «Fra ørken til

oase» (nyhet) med Annette og André

Marandon.

• Arkitektur: «Min by er bygget av

skygger» (nyhet) med linda Rios og

Elisabeth hoff. For småskoletrinnet.

• Teater: «Månefabler» og «Alt &

Ingenting» med dukkenikkerne

• Musikk/dans: «heavykatten» med

heavykatten, «Gomurskogen»

(Meteorfestivalen) med Casio Kids

og digitalteateret, «Instrumenttyven

Tutti» med Kristine Klubben

og «Sommerfugl» med Vestlandske

Teatersenter

nye tiltak og prosjekter:

• Samarbeid med Meteorfestivalen:

«Gomurskogen» med CasioKids og

digitalteateret.

• Etablerte nytt samarbeid om ny

festival for barnefamilier: «Ruiner,

hull og andre hemmeligheter» på

Bryggesiden – en festival som ble

startet i kulturminneåret i samarbeid

med Byantikvaren for å gjøre

byens ruiner tilgjenlig for publikum.

En viktig hensikt er å løfte i flokk. I

forbindelse med etablering av ny ruinfestival

i kulturminneåret inngikk

huset et stort tverrfaglig samarbeid

med flere av byens kulturinstitusjoner

som presenterer sine egne

samlinger og aktiviteter: hanseatisk

Museum, Bryggens Museum

og kommandanten på Bergenhus.

Ruinfestivalen har samme konsept

som Barnas Kulturhelg: Barnas hus

har initiativ, koordinering, sikrer

felles markedsføring, samt kunstneriske

aktiviteter i byrommene, mens

institusjonene presenterte sine egne

samlinger/aktiviteter.

• Utviklet nye programmer på

arkitektur og by for de minste:

«Tre Ruiner» og «Min By er bygget

av skygger» – hva er en by? hvem

bor der og hva kan skje? Elevene

utforsker konstruksjoner av egne

byggverk og de skyggene de skaper.

Barna er byplanleggere, bygningsarbeidere

og byggeeiere.

• Nye sanseutstillingsprogrammer

til de aller minste: «designjungel»

og «Fra ørken til oase».

• Presentasjonsmateriell om Barnas

hus, dKS og dKB.

• Nytt grep: Informasjonsstrukturen

Barnas hus er gjennomgått. Satse

mer på nyhetsbrev og legge om webinformasjonen

med «denne uken…»

­ det siste for å lette informasjonstilgang.

Konferanser:

deltagelse i konferanse i Gdansk,

hvor daglig leder Turid Fadnes, holdt

flere foredrag om barn og kultur.

2010

VårProGraM:

FESTIVALER:

«Ruiner, hull og andre hemmeligheter»

– en kulturminnefestival for

barn og voksne.

DANS/MUSIKK:

«Sommerfugl» med Vestlandske

Teatersenter

«Mitt Skattkammer» med Kjersti Vik

og laila Kolve

«heavykatten» med heavykatten

Afrikanske rytmer, lek og dans med

Abu Adonaba og Asheteh okine

Afrikansk musikk og eventyr med

Chiku Ali

«Instrumenttyven Tutti» med Kristine

Klubben

«Englefjell» med Roald Kaldestad,

Are lothe Kolbeinsen og Gyrid Wordal

Kaldestad

FILM:

«drømmer: buekorps», «Jovisst kan

lotta sykle», «den røde ballongen»

og «Min nabo Totoro»

TEATER:

«ofelias skyggeteater» med Teater

Uno og lys levende Adele

«Alt og Ingenting» med dukkenikkerne

«Isa og bella og festen» med Katrine

heggstad og Siv Ødemotland

«Ambrosias Bull» med linda Rios

– i Vestibylen til dNS. En del av ole

Bullmarkeringen.

UTSTILLING:

«Zoom – møt Miro» med Annette og

André Marandon

«Månen» Bang Jeon lee. En lekeutstilling.

«Japan i en boks» med Annette og

André Marandon. Arr: Nasjonalmuseet

for kunst

«Pust». Fysisk leke­ og sanseutstilling.

Produsert av André Marandon

VERKSTEd:

«Boffe­lIKS» med line olaisen. liv

og leire med Siri haaskjold. «Alle

barn har rett til å tegne på veggen»

med Kristi van hoegee. Papirlek

med han Mei. Tekstilmaling med

Rosario lopez. lek med strek med

Birgitte Sondresen. Monstermani

med Monika Marcella

«Vann­Vidd», luftfarer og Magiske

ballonger med André Marandon.

drømmesteinen med Kirsten Reckeweg.

HøstProGraM:

FESTIVALER:

Barnas Kulturhelg.

Aurora Julealis – fortellinger om julen.

TEATER:

«Isa og Bella og festen» med Katrine

heggstad og Siv Ødemotland

«Sov søtt, herr Spiss» med Adele

duus lærum.

«Alt og Ingenting» med dukkenikkerne

UTSTILLING:

Sanseutstilling «Pust» produsert av

André Marandon.

«Utopi og fantasi». Arr: Nasjonalmuseet

for kunst med Annette Marandon.

Formidler: Karianne Visnes.

• Film: «drømmer: organist», «den

hvite hesten», «Snill» og «Sinna

Mann»

ARKITEKTUR:

«ole Bulls oleanna – ditt drømmested»

med Elisabeth hoff, Annette

og André Marandon. Første del på

Torgallmenningen, andre del i Barnas

hus.

85

BARN I KUNSTEN


86

BARN I KUNSTEN

DESIGN:

«Månen» med Bang Jeon lee

– lekeinstallasjon.

MUSIKK/DANS:

«Upsi deisi» med Anne Jorunn Salhus

«Absence» med Abscence.

VERKSTED:

«happy hybrid» med Monica Marcella.

«Vann­vidd» og «Streken» med

André Marandon. Tekstilmaling med

Rosario. drager og Papirlek med

han Mei. Skyggelek med line olaisen.

«Alle barn har rett til å tegne

på veggen» med Kristi van hoegee.

«Min by er bygget av skygger» med

Ingrid Stenset og Rude Smørsgård.

Produsert av linda Rios og Elisabeth

hoff. «lek med strek» med Birgitta

Sondresen.

skoleprogram:

• Byprogram: «Bydetektivene slår

til!» (Småskoletrinnet). Middelalderbyen

(Mellomtrinnet), «Tre ruiner».

Fornyet program i 2010 da Mariakirken

stenges pga rehabilitering.

Øvrestredet blir lagt inn i stedet.

• Teater: «ofelias skyggeteater»

med Teater Uno og lys levende

Adele, «Ambrosias Bull» med linda

Rios, «Sov søtt herr Spiss» med lys

levende Adele

• Musikk. «heavykatten» med heavykatten,

«Englefjell» med Roald Kaldestad,

Øyvind Torseter og Gyrid N.

Kaldestad. «Prinsesser går vel ikke

i ullgenser og fleece» med Kristine

Klubben, Synne Meland og døtre

• Drama: Teatergarderoben med

linda Rios

• Utstilling: «Japan i en boks» (nyhet)

og «Utopi og fantasi» (nyhet), arr:

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur

og design. Formidlere: Annette

Marandon og Karianne Visnes

• Festival: «Aurora Julealis» med

linda Rios, Monika Solheim. Jarle

Solheim, Elin M. Brændbø

• Arkitektur: «ole Bulls oleanna –

ditt drømmested» med Elisabeth

hoff og Annette Marandon. «Min by

er bygget av skygger» med Elisabeth

hoff og linda Rios

Barnehageprogram:

• Byprogram: «Under hus og gate»

­ om ruinene under Rosenkrantzgatens

parkeringshus.

«Tre ruiner» – lavrenskirken, Maria

Gildeskål og Katarinahospitalet.

• Arkitektur: «Min by er bygget av

skygger» med Elisabeth hoff og

linda Rios og «ole Bulls oleanna

– ditt drømmested» med Elisabeth

hoff og Annette Marandon

• Teater: «ofelias skyggeteater»

med Teater Uno og lys levende

Adele, «Ambrosias Bull» med linda

Rios, «Sov søtt herr Spiss» med lys

levende Adele, «Isa og Bella og festen»

med Siv Ødemotland og Katrine

heggstad, «Alt & Ingenting» med

dukkenikkerne.

• Musikk. «heavykatten» med heavykatten,

«Englefjell» med Roald Kaldestad,

Øyvind Torseter og Gyrid N.

Kaldestad, «Prinsesser går vel ikke

i ullgenser og fleece» med Kristine

Klubben, Synne Meland og døtre

• Drama: Teatergarderoben med

linda Rios

• Utstilling: «Japan i en boks» (nyhet)

og «Utopi og fantasi» (nyhet), arr:

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur

og design. Formidlere: Annette

Marandon og Karianne Visnes. «Månen».

«Pust» produsert av André

Marandon og «Zoom – møt Miro»

med Annette og André Marandon

Festival: «Aurora Julealis» med

linda Rios, Monika Solheim. Jarle

Solheim, Elin M. Brændbø

Dans: «Absence» med Absence

og «Upsi deisi» med Anne Jorunn

Salhus

nye tiltak og prosjekter:

• Barnas hus skifter navn til «Barnas

Kulturhus». huset opplever en

økende forvirring rundt navnet, da

man deler navn med et barnevernsystem

og en barneutstyrskjede.

• I 2010 etablert et formidlernettverk

i samarbeid med Bergen Museum

– for alle formidlere og kunstnere

som arbeider med barn. For felles

interesse og kompetanseutvikling på

området kultur/kunst og barn. det

utvikles et formidlerregister.

Markeringer

Barnas Kulturhus og Ole Bull 2010

1) Inngikk i samarbeid med ole Bull

2010 for å finne plass for barn i markeringen:

med byggeprosjektet «ole

Bulls oleanna – ditt drømmested»

– flere hundre tusen legoklosser ble

til drømmebyen. Ble presentert i

perioden 24.aug–16.sept.

2) «Ambrosias Bull» med linda Rios

– en musikkfortelling om skulptøren

Ambrosia Tønnesen og hennes møte

med ole Bull. Presentert i foajeen

til dNS for barnehagegrupper og

barnefamilier. Musikk: leslie Greger

på fiolin.

3) Både i dKB og i dKS ble ole Bull

2010 presentert med teaterforestillinger

fra Bergen Byspill og hordaland

Teater.

• Nordiske samarbeid: Foredrag om

barn og kultur på regionalt kulturting

– Sundsvall 15.okt, samt møte

om nordisk samarbeid i arkitektur:

århus og helsinki.

• Nytt ruinprogram i formidling i

samarbeid med Byantikvaren: Byens

første rådhus, fengsel og vinkjeller

under parkeringshuset i Rosenkrantzgaten

presentert.

2011

VårProGraM:

FESTIVAL:

«Ruiner, hull og andre hemmeligheter».

Kulturminnefestival for barn og

voksne på Bryggesiden. Prosjektkoordinator:

Elisabeth hoff.

«BaKu 2011 – En romodysse».

Kunstbiennale for barn fra 3 år. Kurator:

Annette Marandon. Kunstnere:

line olaisen og Kristi van hoegee.

Støttet av Norsk kulturråd.

TEATER:

«ofelias Skyggeteater» med Teater

Uno og lys levende Adele

«los Boxos Magikos» med Krabatene

«ole idolet Bull» med Bergen Byspill

«Simen Stjernespiller» med Muriel

Sandberg, Monika Solheim og Jarle

Solheim

«Tjener! En kopp kaffe, takk!» Med

Katrine heggstad og Siv Ødemotland

«Fly habibi» med dukkenikkerne

«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne

UTSTILLING:

«Mellom himmel og jord» med Annette

Marandon.

«Tulipanenes hemmelighet». Arr:

Kunst i skolen.

«Mitt hus, din utsikt» med Elisabeth

hoff. Barn fra Kenya og Norge tegner

sitt hus og sin skole og lekeplass.

Sanseutstilling «Pust» produsert av

André Marandon.


VERKSTED:

Vinterstemning med Kristin dyb.

Stofftrykk og Perler med Solvei

hanmei losnegård. Maskot med

Monica Marcella. «Alle barn har rett

til å tegne på veggen» med Kirsti

van hoegee. Skyggelek med line

olaisen. Tekstilmaling med Rosario

lopez.

FILM

«William og Vilde Kanin», «disa flytter

til Japan» og «Peter og ulven».

DRAMA:

Teatergarderoben med linda Rios

DESIGN:

«Månen». Bang Jeon lee.

HøstProGraM:

FESTIVAL:

Barnas Kulturhelg.

TEATER:

«Tjener! En kopp kaffe, takk!» med

Katrine heggstad og Siv Ødemotland

«Fly habibi» med dukkenikkerne

«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne

«Jeg fant, du fant, vi fant» med hedvig

Garshol og Siren Thorsheim

MUSIKK/DANS:

Afrikansk konsert med deltagende

barn med Abu Adonaba og Rune

Birkeland

«hver dag/Every day» med Thud!

Moving Endagered Places

VERKSTED:

«Gamle glass blir som nye» med

hilde Bettan Pedersen. drager med

Solvei hammei losnegård. Papirkjæledyr

med Silvija Galiauskaite.

Kunstsprell med hilde Beth Kvalvik.

Monster med Monica Marcella.

Gravering på glass med Ingrid Nord.

Gjenbruk med Gøril Wallin. Tekstilmaling

med Rosario lopez.

UTSTILLING:

«opp­ned rommet» med Kirsti van

hoegee

«Camera obscura» med line olaisen

«Jungel» ­ Patric heron. Arr: Kunst i

skolen. Utstillingsdesign/formidling:

Annette Marandon

«Sven Påhlsson: Bending water».

Arr: Nasjonalmuseet for kunst. Utstillingsdesign:

Annette Marandon.

Formidler: Karianne Visnes.

«Spilletid». Utstillingsinstallasjon:

hilde Angel danielsen. Kurator:

linda Rios. I samarbeid med Kunstindustrimuseet.

Støttet av Norsk

kulturråd.

skoleprogram:

• Byprogram: Bydetektivene slår

til! med Elisabeth hoff og Birgitta

Sondresen. Middelalderbyen med

Elisabeth hoff og Birgitta Sondresen

og Gro Grimsø. «Under hus og

gate» med linda Rios og Elisabeth

Slaattelid

• Design: «Månen»

• Drama: Teatergarderoben med

linda Rios

• Festival: Baku 2011; «En Romodysse»,

Kunstnere: line olaisen og

Kristi van hoegee. Kurator: Annette

Marandon.

• Teater: «ole Idolet Bull» med

Bergen Byspill og Fly habibi» med

dukkenikkerne

• Utstilling: «Mellom himmel og

jord» med Annette Marandon, «Mitt

hus, din utsikt» med Elisabeth hoff

og «Tulipanens hemmelighet» ­

arr: Kunst i skolen, «Jungel» – arr:

Kunst i skolen, utstillingsdesign/

formidler: Annette Marandon, «Svein

Påhlsson – Bending water» – Arr:

Nasjonalmuseet, utstillingsdesign/

formidler: Annette Marandon, «Spilletid»

– Produsent/Kurator: linda

Rios, «opp ned Rommet» med Kirsi

van hoegee, «Camera obscura» med

line olaisen.

Barnehageprogram:

• Byprogram: «Under hus og gate»

med linda Rios og Elisabeth Slaattelid

• Design: «Månen»

• Drama: Teatergarderoben med

linda Rios

• Festival: Baku 2011; «En Romodysse»,

Kunstnere: line olaisen og

Kristi van hoegee. Kurator: Annette

Marandon.

• Teater: «ole Idolet Bull med Bergen

Byspill og «Fly habibi» og «Alt

& Ingenting» med dukkenikkerne,

«los Boxos Magikos» med Krabatene

og «Simen Stjernespiller» med

Muriel Sandberg, Monika Solheim

og Jarle Solheim, «Jeg fant, du

fant, Vi fant» med hedvig Gashol og

Siren Thorsheim, «Tjener! En kopp

kaffe, takk!» med Siv Ødemotand og

Katrine heggstad

• Utstilling: «Pust». Produsent André

Marandon, «Tulipanens hemmelighet»

­ arr: Kunst i skolen, «Jungel»

– arr: Kunst i skolen, utstillingsdesign/formidler:

Annette Marandon,

«Svein Påhlsson – Bending water» –

Arr: Nasjonalmuseet, utstillingsdesign/formidler:

Annette Marandon,

«Spilletid» – Produsent/Kurator:

linda Rios, «opp ned Rommet» med

Kirsi van hoegee, «Camera obscura»

med line olaisen.

• Musikk. «Erfahrung» med Mads

Berven, Kåre opheim og daniel

Formo og Afrikansk konsert med

Abu Adonaba og Rune Birkeland

nye tiltak og prosjekter:

• Fra 1.1.2011 er Barnas Kulturhus

omorganisert og er en del av Bergen

Kulturskoles organisasjon. Aktivitet

og mandat skal være det samme

som tidligere. Kulturskolen ser

omorganiseringen som en ressurs

for eget kunstformidlingsarbeid. For

Barnas Kulturhus betyr det at huset

ikke forblir lite, sårbart og utsatt, da

det fra nå av er del av en større og

lovpålagt virksomhet.

Bergen kommune lanserte ny

formidlingsplan høsten 2011. Barnas

Kulturhus er her tildelt flere roller

og oppgaver hvor det fokuseres

spesielt på laboratoriums­ og kompetanserollen.

I 2011 tok huset opp

utfordringen fra kulturkomiteens

vedtak i tilknytning til den nye planen

om kulturformidling til barn og

unge. I vedtaket heter det: «….utformer

en verktøykasse for utvikling av

torg og møteplasser knyttet til kommuneplanen

og byroms­meldingen,

hvor barn og unge kan trekkes aktivt

inn i utformingen av byrommet. Byen

trenger også lekende barn»

• Knyttet til arkitektforeningens

jubileum i 2011, inngikk Barnas

Kulturhus i et samarbeid om barns

ønskesteder, og høsten 2011 gjennomførte

huset kunstprosjekter

ved Ny Krohnborg og Slettebakken

skoler, der et mål var å få vite noe

om barnas erfaringer i nærmiljøet:

hva utpekte og definerte barn som

gode versus dårlige steder for lek og

vennetreff /samvær? Utfordringen

er å finne metoder for slik kartlegging

som gir oss kunnskap om barns

erfaringer og bruk av arealer, og

som har en form planmyndigheter

kan nyttiggjøre seg i byutviklingsarbeidet.

høsten 2011 avtalte Barnas

Kulturhus et nordisk samarbeid

med helsinki og århus om utvikling

og kompetanse­deling for slike

87

BARN I KUNSTEN


88

BARN I KUNSTEN

arbeidsmåter. det nordiske samarbeidet

finansieres av Kulturkontakt

Nord og går over tre år: 2012­2014.

• Formidlernettverket gjennomførte

våren 2011 – i samarbeid med Norsk

publikumsutvikling: læreren som

publikum. Norsk publikumsutvikling

finansierte i denne sammenhengen

en konferanse om bergenslærere og

bruk av kunst/kulturprogrammer i

undervisningen. høsten 2011 ble det

gjennomført et seminar om teater og

drama i museum.

• Gjennomførte høsten 2011 et 3

dagers studieprogram for Eurocities.

Foruten å presentere Barnas

Kulturhus, dKS og dKB, ble Bergen

Kunstmuseum, Fargespill, BFo,

dNo, Bergensfest og Trykkeriet presentert

for de europeiske byene.

2012

VårProGraM:

FESTIVAL:

Ruiunfestival 6. mai

UTSTILLING:

«Spilletid» – «spill med Thomas»,

«dI­GI­11» Thomas Sekkingstad.

Performancekonserter med Eline

Sundal. Utstillingsinstallasjon: hilde

Angel danielsen. Kurator: linda Rios.

«Arkitektenes valg». Arr: Nasjonalmuseet

for kunst, arkitektur og

design. Elisabeth hoff.

«o2» med Annette Marandon.

DESIGN:

«Månen». Bang Jeon lee.

VERKSTED:

Papirkjæledyr med Silvija

Galiauskaite. Pikselrom med linda

Rios, Min lEGo­ verden med Kristi

van hoegee Kosmo. Gamle glass blir

som nye med hilde Betten Pedersen,

Fantasifigur med Solvei hanmei

losnegård. Papirby med Ingrid Nord,

Kunstsprell med hilde Beth Kvalvik.

Gjenbruk med Gøril Wallin. «Utenpå

og inni» med Monica Marcella.

Moromix med line olaisen

TEATER:

«Petronella og den stygge andungen»

med Gabriella Barth

«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne

«Katta og svinet» med Teater Visuell

MUSIKK:

Afrikansk konsert med deltagende

barn med Abu Adonaba og Rune

Birkeland.

Markeringer:

BARNAS HUS 20 ÅR 12 mai og inviterer

til gratis fødeselsdagfest.

Program:

Musikk med Terje Isungset og Chiku

Ali, Teater med Krabatene og Gard

og Grethes sjørørvere, Fortelling

med linda Rios, Akrobatikk med Absence

og dukkenikkerne, Verksteder

og dans med elever fa Bergen Kulturskole

og lillian Bjertnes utvikler

et fødselsdagsprogram i gatetunet.

skoleprogram:

• Utstilling: «Arkitektens valg».

Arr.: Nasjonalmuseet for kunst,

arkitektur og design. Elisabeth hoff.

Formidler; Karianne Visnes. «Spilletid»

linda Rios og «Mourrajurdagat»

Annette Marandon.

• Byprogram: Bydetektivene slår til!

Middelalderbyen og Munkeliv.

• Teater: «Petronella og den stygge

andungen» med Gabriella Barth.

Barnehageprogram:

• Utstilling: «02» med Annette Marandon,

«Spilletid» med linda Rios

og «Muorrajurdagat» med Annette

Marandon.

• Teater: «Alt & Ingenting» med

dukkenikkerne, «Katta og svinet»

med Teater Visuell, «Kjeksmaskin»

med Jens Brun & de hattmakers,

«los Boxos Magikos» med Krabatene.

• Byprogram: «Munkeliv» med

Elisabeth Slaattelid og linda Rios.

nye tiltak og prosjekter:

• Nytt ruinprogram i samarbeid med

Byantikvaren. Ruinene av Munkeliv

kloster ligger under asfalten på

Klosteret, Nordnes. Nå «hentes det

frem» igjen i et formidlingsprogram.

• Barnas Kulturhus fikk ny leder fra

2012: Greta Evjen. Tidligere leder

Turid Fadnes gikk av med pensjon.


89

BARN I KUNSTEN


90

BARN I KUNSTEN

oVERSIKT oVER PuBLiKasJoner

1992­2012:

• «dans, drama/teater og musikk i barnehagen» (1993) iforbindelse med Grieg 93 – ved Barnas hus

og Vestlandske Teatersenter. Rapport.

• «Kunst og kommunikasjon» (1993). Rapport av Rosario lopez

• Prosjekt­rapport fra «Bergen som historieforteller» (1993). Fase 1: 1991­1993

• «ord og bilder» (1993) – kunstskole i Barnas hus. Et prøveprosjekt i 1993. Rapport.

• Informasjonsmateriell til lærere om det arkeologiske formidlingsprogrammet «Bergen som historieforteller»(1993).

• «Kirker og klostre i Bergen i middelalderen»(1993). Et undervisningsopplegg fra Kulturavdelingen, Bergen kommune.

• «Sykeomsorg – dagligliv ved St. Jørgens hospital. Kvinners stilling i omsorgsarbeid» (1993). Av Anne louise Alver.

• «Når voksenkultur og barns kultur møtes. En evalueringsrapport om de kulturformidlingsprosjekter for barn som

Barnas hus, Bergen, har satt i gang» (1994). Av Gunnar danbolt og åse Enerstvedt.

• «den magiske datamaskinen» (1995). om byhistorie i skjønnlitterær form. Tekst: ole Røsholdt.

Illustrasjon: Jørgen Blitzner.

• «Aktivitetshefte for barn. Bergen Billedgalleri» (1996).

• Cd­Rom: «Bryggen og Vågsbunnen». opplev de eldste delene av Bergen på en ny måte. Gå en interaktiv

bildevandring gjennom området slik det er i dag og få informasjon om hus av historisk interesse.

lær historie og se Bergen sentrum med nye øyne! Produsent: Mediesenteret ved hiB.

• «Two to two» (1997). Rapport av hilde Skjeggestad.

• «Følg frosken!» (1997) – et veiledningshefte i Edvard Griegs museum. Tekst: Kjersti odeen, ill: leif Raa.

• «En innføring i det norske maleriets historie» (1997) – veiledningshefte om Rasmus Meyers samlinger.

Tekst: Knut ormhaug.

• «Kom og se!» (1997) – et aktivitetshefte for barn og foreldre i Rasmus Meyers samlinger og Stenersensamlinger.

Av Kari Bakke.

• «hver­dags­ting» (1997). Rapport fra et kunstformidlingsprosjekt for ungdomsskolen.

Av Beathe C. Rønning og Martin larsson

• «Middelalderens billedkunst i Bergen» (1997). Undervisningshefte av Aashild Grana.

• «Barnas hus 1992–1997» (1997). Rapport/hefte om de fem første årene.

• «Skulpturene forteller» (1998). Tekst: Kari Thorkildsen

• «Fornminner i Bergen kommune» (1998). Tekst: Frode Iversen.

• «den utfordrende samtidskunsten» (1998). Med utstillingene: Zdenka Rusova, Kviskring og stille, hvite neter og

Esko Mannikko. Tekster: hilde Skjeggestad, Kurt Johannessen, Annette lie Marandon og Grete Byrkjeland.

• «Forteller­reisen. om barns egne fortellinger» (1999). Tekst og ide: Kari Thorkildsen

• «den utfordrende samtidskunsten»: Shirin Neshat, Camilla Wærenskiold (1999). Tekst: hilde Skjeggestad

• «Bare se, men ikke røre» (1999). Rapport fra den nasjonale konferansen om nye veier i museumsformidling for

barn og unge. I samarbeid med Barnas hus/Vestlandske Teatersenter/Bryggens museum

• «omvisning i Vestlandske Kunstindustrimuseum 1999» (1999). Rapport av Kari Thorkildsen.

• «Bergen – en by i verden» (1999). Kompendium av Johanne Gillow og Bodil Magnus

• «Vandringer i Bergen» (1999). Byvandring med Knut ormhaug: fra Johanneskirken til Fløyen med Trond Indahl:

fra Stadsporten til Nordnes.

• «Allmenningen» (2000). Utgitt av Bergen Byformsenter. Barnas hus repr. med kapittelet: «Barn på allmenningen»

av Bodil Magnus.

• «Byens form, rom, lys og sang» (2000).Et undervisningshefte i forbindelse med kulturbyåret 2000 og prosjektet

«Min by­våre byer». Skrevet av: Tolle Bleiklie, Alf B. Gjerstad, Brite hindal og Anne Skaansar.

• «Min by –våre byer» (2001). Et hefte skrevet av Ingebjørg E. Astrup.

• «Kom i form – finn formen med Gunnar S. Gundersen» (2003). Rapport av Annette Marandon

• «Munch i sikte» (2003). Kunstlab med reproduksjoner av Edvard Munch. Rapport av Annette Marandon


• «Børnkulturhuse i Norden. Rum til børn» (2003). Utgiver: landsforeningen Børn, Kunst og Billeder.

Turid Fadnes bidrar med artikkelen: «Barnekultursenter­ressurssenter og edderkopp».

• «Bilder fra Bergen 1850­1905» (2004). Kompendium av Knut Rommetveit

• «Jungel» (2004). Kunstlab med verk av Patric heron. Rapport av Annette Marandon

• «C og bli Z» (2004). Kunstlab. Rapport av Annette Marandon

• «Meg i rommet» (2005). Kunstlab med arkitektur som tema. Rapport av Annette Marandon

• «Mikro» (2005). Kunstlab med foto av Carl Goodpasture. Rapport av Annette Marandon

• «1­25, 25 måter å bo på» (2005). Kunst med arkitektur som tema. Rapport av Annette Marandon

• «100 pluss 100 – h.C. Andersen i 2005» (2005) . Kunstlab. Rapport av Annette Marandon

• «1:100 – arkitekturlek på Festplassen» (2005). Workshop. Rapport av Annette Marandon

• «Forskerblikk på BaKu 2007» (2007). En forskningsrapport av Guri l. Østby.

• «1­25, 25 måter å bo på» (2007). Kunstlab med arkitektur som tema. Rapport av Annette Marandon

• «BaKu 2007» (2007). Biennale. Rapport av Annette Marandon

• «Teatergarderoben som kunstmøte» (2008). Rapport av Tone Stangeland

• «Aurora Julealis, fortellinger i julen» (2008). Fortellerfestival. Rapport av Siri Breistein

• «Barnas Kulturhelg 2008» (2008). Festival. Rapport av Siri Breistein.

• «dialogbasert formidling med barn» (2008). Kompendium av Annette Marandon

• «Ruiner, hull og andre hemmeligheter» (2009). Rapport av Siri Breistein

• «Tre ruiner» (2009). Byprogram/drama. Rapport av linda Rios.

• «Fra ørken til oase» (2009).Sanseutstilling. Rapport av Annette Marandon

• «oseania, 2008», «Inn i skogen, 2009» (2009). Sanseutstillinger. Rapport av Annette Marandon

• «BaKu 2009» (2009). Kunstbiennale. Rapport av Siri Breistein.

• «Kunstformidling for de minste» (2009). Kompendium. Av Kirsten Reckeweg

• «ole Bulls oleanna – ditt drømmested» (2010). Workshop/Installasjon. Rapport av Elisabeth hoff

• «Middelalderbyen» (2010). Kompendium av Elisabeth hoff

• «Ambrosias Bull» (2010). Rapport av linda Rios

• «Aurora Julealis 2010» (2010). Rapport av linda Rios

• «Utopi og fantasi» (2010). Arkitekturlaboratrium. Rapport av Annette Marandon

• «Sven Påhlsson: Bending water» (2011). Kunstlab. Rapport av Annette Marandon

• «Baku 2011» (2011).Kunstbiennale. Rapport av Annette Marandon

• «Mellom himmel og jord» (2011). laboratorium med verdensrommet som tema. Rapport av Annette Marandon

91

BARN I KUNSTEN

More magazines by this user
Similar magazines