29.07.2013 Views

Presentasjon til Anne Nafstad - Signo

Presentasjon til Anne Nafstad - Signo

Presentasjon til Anne Nafstad - Signo

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

SIGNO 2010 Døvblindes år<br />

Tilbakeblikk :Verdiperspektiver i døvblinde-undervisningens historie<br />

En fullstendig og uventet forvandling<br />

Døvblindeundervisningens historie er som en vev av gode fortellinger. Mange av de gamle<br />

fortellingene minner om eventyr. Vi kan finne en fullstendig og uventet forvandling, som hos H.C<br />

Andersen i eventyret om Den Stygge Andungen. I andre fortellinger er det en magisk berøring, som<br />

fører <strong>til</strong> en mirakuløs forvandling. gjennom et kyss, kan en frosk bli <strong>til</strong> en prins! En magisk berøring<br />

kan sette sjelen fri fra sitt fengsel i en stakkarslig kropp. Askepott settes fri fra livet i asken når<br />

prinsessens sko passer hennes fot. når døvblindheten er bekjempet, er det døvblindhet forstått som<br />

stakkarlig kroppslig <strong>til</strong>stand, som mur som stenger sjelen inne, som bekjempes. Etter forvandlingen<br />

er tendensen at døvblindhet, ikke lenger snakkes om.Den forvandlende berøringen finner altså igjen i<br />

’ gamle’ fortellinger om døvblinde barn.<br />

En magisk hendelse setter skjebnen i spill<br />

En magiske hendelsen som setter skjebnen i spill står i motsetning <strong>til</strong> hendelsesforløp som er<br />

forventet og som kan forklares . En slik uventet hendelse som forandrer skjebnen, på engelsk ” twistof-fate”,<br />

er nødvendig for at mirakler skal kunne skje og er forbundet med håp på tross av alle odds.<br />

Sjelens søvn er begrenset i tid<br />

I eventyr er den tiden sjelen er fanget i en stakkars eller sovende kropp begrenset… som i eventyret<br />

om Tornerose hvor søvnen varte i 100 år. Vi kan finne igjen i fortellinger om døvblinde barn den<br />

samme ideen om en vakker sjel som er midlertidig fanget i eller midlertidig borte i en sovende eller<br />

en stakkarslig kropp. Situasjonen skaper en spenning som bygger fortellingen opp mot høydepunktet<br />

; nemlig oppvåkningen . Høydepunktet i klassiske fortellinger om døvblinde barn er at sjelen vekkes<br />

fra sin midlertidige søvn eller fangenskap. Når sjelen vekkes eller settes fri blir døvblindheten<br />

forvandlet <strong>til</strong> en <strong>til</strong>stand som er bekjempet.<br />

opplevelsen av å bli møtt<br />

Ideen om berøring som forvandler går igjen i flere fortellinger pm døvblinde barns skjebne. Denne<br />

ideen finner vi først hos Charles Dickens, i fortellingen om Laura Bridgman. Ideen om hva slags<br />

berøring som skaper forvandlingen er hos Dickens opplevelsen av å bli sett av et annet<br />

menneske/møtt av et annet menneskes sinn. Ideen er poetisk formulert og så finner vi den samme<br />

ideen igjen i våre dager, mer enn 150 år senere innefor det dialogiske vitenskapsparadigme.<br />

Teoretiker i den dialogiske tradisjon kaller dette for streben etter medopplevelse eller<br />

intersubjektivitet. Forvandlingen er mystisk bare så lenge den frems<strong>til</strong>les som et mirakel, så lenge<br />

den ikke forklares. Dickens, unngår, i sin beskrivelse av berøringen/kontakten mellom sinnene, å bli<br />

mystisk.


Individets kontakt med ordet.<br />

I fortellingeneom Helen Keller er beskrivelsen av forvandlingen som fører <strong>til</strong> at sjelen vekkes og<br />

settes fri mystisk, og frems<strong>til</strong>les som et mirakel. Den mirakuløse forvandlingen skjer gjennom<br />

individets kontakten med ordet, spesielt det skrevne ordet.<br />

To ulike fortellinger<br />

Vi skal se litt nærmere på disse to typene fortellinger. Først Dickens’ frems<strong>til</strong>ling av hvordan det<br />

døvblinde barnet Laura Bridgman’s sjel ble satt fri gjennom møtet med Sam Howe, hennes lærer. Så ,<br />

som kontrast : frems<strong>til</strong>lingen i selvbiografi og populariserte fortellinger av hvordan Helen Keller’s<br />

sinn ble satt fri gjennom kontakt med ’ ordet’, spesielt det skrevne ordet.<br />

Tillit i/<strong>til</strong> møtet med en annen<br />

Charles Dickens beretter inntrykket fra møtet med døvblinde Laura Bridgman i American Notes, utgitt<br />

i 1842. Dickens besøkte Asylet for Blinde i Boston, i dag heter stedet Perkins School for the Blind.<br />

Dickens ville bevitne <strong>til</strong> den medmenneskelige måten som det gikk gjetord om i England at fantes på<br />

andre siden av havet, for eksempel måten blinde barn ble undervist på. Fortellingen om Laura<br />

blander seg med forfatterens store sak, den humanistiske, hans opptatthet av mennesker rammet av<br />

en uheldig skjebne og av urettferdighet og undertrykkelse i samfunnet. Det å portrettere de fattige<br />

og uheldige er et litterært middel Dickens bruker. Han store sak er å blottlegge menneskelige dyder<br />

under overflaten; menneskekjærlighet, visdom, ærlighet, følsomhet. Lauras døvblindhet er et<br />

litterært middel for Dickens i den forstand at døvblindheten skreller vekk de overflatiske lagene som<br />

vanligvis skjuler slike dyder. Laura”s uttrykk er u<strong>til</strong>slørt og kommer direkte fra sjelen; ”innenfra” som<br />

vi sier. Sjelens rettethet mot andre mennesker kommer <strong>til</strong> uttrykk gjennom det Dickens kaller en<br />

sprekk i muren, a ”chink in the wall” , uttrykt gjennom Lauras utstrakte lille hånd.<br />

” Der sto hun foran meg,<br />

bygget opp som en celle i marmor<br />

uanfektet av enhver solstråle<br />

av enhver lyd- partikkel;<br />

med en stakkars hvit hånd som kikket<br />

gjennom en sprekk i muren<br />

og som bad så inderlig om at et godt menneske ville hjelpe og vekke opp en udødelig sjel.<br />

Lenge før jeg kastet mitt blikk på henne hadde hjelpen kommet ”<br />

(Charles Dickens; 1842/2004:40)<br />

( min overs. m/forbehold.)


Dickens får frem en verdighet i Laura’s uttrykk som for Dickens peker <strong>til</strong>bake på en forvandling som<br />

kommer fra møtet med et annet menneskes sinn; fra <strong>til</strong>litsforholdet <strong>til</strong> hennes hjelper , han som<br />

hadde møtt henne på en slik måte at hun is in tur i <strong>til</strong>lit <strong>til</strong> å kunne møte å bli møtt av et<br />

medmenneske der ute i verden og kunne strekke hånden ut gjennom muren ( gjennom<br />

døvblindheten) .Denne oppfattelsen av Laura, og hva som hadde gjort henne slik <strong>til</strong>litsfull retet mot<br />

andre mennesker gjorde at Dickens interesserte seg for hjelperen, Læreren Sam Howe, og for<br />

hvordan han oppfattet Laura. Dickens studerte Howe’s dagboknotater om Laura, og kapitlet om<br />

Laura i American Notes består av mange sitater fra denne dagboken.<br />

.. jeg skal vise deg noe…<br />

Det som blir vist meg av en annen er ladet med den andres verdiperspektiv og rettethet mot meg.<br />

Den andre er en spesiell annen som viser nettopp meg hva han verdsetter. Der er ikke det samme<br />

som at jeg alene forholder meg <strong>til</strong> noe i verden.<br />

Når Laura avbildes som lesende en bok (med blindeskrift) forholder ikke Laura seg alene og direkte<br />

<strong>til</strong> ordet <strong>til</strong> boken. Hun forholder seg <strong>til</strong> ordet formidlet av et annet menneske. Laura forholder seg <strong>til</strong><br />

verden gjennom et annet menneskes forhold <strong>til</strong> verden, som om hun blir vist av en person at skrift<br />

fins. Fokus er ikke på Lauras eget møte med skrift, men på Lauras møte med en som sier : ’ Jeg skal<br />

vise deg noe…’ 1<br />

Hun frems<strong>til</strong>les som nysgjerrig på hvordan andre mennesker forholder seg i verden,<br />

for eksempel ved at hun med hånden berører den andres tak<strong>til</strong>e oppmerksomhet mot boken/ordet.<br />

Med dagens terminologi fra dialogisk teori vil vi si hun forholder seg med et dialogisk sinn på en<br />

måte hvor hennes eget sinn og hennes forståelse av verden er rettet mot den andre , mot den andres<br />

forhold <strong>til</strong> verden.<br />

En forfinet sjel fra begynnelsen av…<br />

Howe beskrev Laura som forfinet, utadrettet, sosial, undersøkende, hengiven på en kroppslig- tak<strong>til</strong>,<br />

dvs en døvblind møte før undervisning startet, han beskriv det fintfølende forholdet mellom Laura<br />

og moren, hvordan Laura opplevde verden gjennom moren, gjennom berøringen med moren og<br />

gjennom å følge hennes bevegelser og berøringer rundt i huset. Howe beskrev ikke Laura før formell<br />

undervisning startet som en sovende innestengt sjel, tvert imot. Howe beskrev henne men som en<br />

årvåken sjel som brukte sin tak<strong>til</strong>e og kroppslige sans åpen mot verden og <strong>til</strong> fulle. Dickens peker ikke<br />

på et mirakel som kommer med <strong>til</strong>gangen <strong>til</strong> formell undervisning, men på betydningen av møtet<br />

med et menneske som forstår og respekterer Laura og ser barnet og medmennesket Laura gjennom<br />

hennes døvblinde kroppslig- tak<strong>til</strong>e måte å være i verden på. I Dickens’ beretning er Laura døvblind<br />

og medmenneske. Hun behøver ikke bli kvitt sin døvblindhet for å oppfattes som et verdig<br />

menneske. Hun behøver ikke forvandles gjennom undervisning slik at hun skal ligne mest mulig på<br />

seende-hørende i sin omgang med verden, for gjennom møtet med skriften å bli mennskeskelig. Hun<br />

er et verdig, forfinet utadrettet menneske før undervisning startet, og døvblindheten gjør henne<br />

ekstra forfinet, ekstra menneskelig. Dydene gjør henne nesten overmenneskelig, og slik bruker<br />

Dickens hennes om litterært symbol på de u<strong>til</strong>slørte menneskelige dyder. Forvandlingen i helles<br />

skjebne fra offer <strong>til</strong> helt kommer fra det heldige møtet med et menneske som ser og forstår hennes<br />

1<br />

Et lite sidespor: Interessant at den første dokumentariske scenarioet i filmen SPOR med Gunnar og Ingrid<br />

åpner på samme måte…. Med Gunnar som forteller Ingerid ; KOM, skal jeg vise deg noe spennende…”


u<strong>til</strong>sørte ( med) menneskelighet; som berører henne og finner henne, møter henne som den Laura<br />

hun er der hun er innenfor sin døvblindhet, med sin døvblindhet. Forvandlingen ligger i det å bli sett<br />

og anerkjent og verdsatt av en annen som den hun er, ikke i det å bli en annen enn hun var.<br />

Forvandlingen kommer innenfra, gir inntrykk av en <strong>til</strong>litsfull sjel. Miraklet er nettopp dette. At et barn<br />

helt døvt helt blindt kan uttrykk slik utstrakt <strong>til</strong>lit mot verden, at slik kraft ligger i dette å ha blitt sett<br />

og møtt av en annen.<br />

Moderne tid :Lovprisning av ordet<br />

På den andre siden fins en helt annen og historisk sett nyere fortelling om døvblinde barn,<br />

fortellinger som kan føres <strong>til</strong>bake <strong>til</strong> Helen Kellers lovprisning av ordet, berøringen av ordet… I<br />

populariserte og selvbiografiske beretninger om Helen Keller frems<strong>til</strong>les døvblindheten annerledes<br />

enn hos Diskens. Døvblindheten skyves hen <strong>til</strong> en <strong>til</strong>stand av s<strong>til</strong>lhet, mørke og uopplyst villskap.<br />

Disse beretningene er fortalt fra og i en annen tid, en tid da Darwins lære hadde påvirket<br />

sosialvitenskapen. Det som Helen Keller i sin selvbiografi kaller ’ guddommelig kraft’ er det skrevne,<br />

fingeralfabet-stavede ordet. Institusjonene som overgav det skrevne ordet <strong>til</strong> det døvblinde barnet<br />

ble ofte frems<strong>til</strong>t som et slags hage, og porten inn frems<strong>til</strong>t på en måte som gir assosiasjoner <strong>til</strong> en<br />

perleport. I beretninger markerer porten forskjellen på en verden utenfor som ikke forstår det<br />

døvblinde barnet og en verden innenfor som forstår, verden innenfor frems<strong>til</strong>les som nesten<br />

paradisisk. Det døvblinde barnet frems<strong>til</strong>les gjerne som isolert og med en sjel som enda ikke er<br />

vekket opp. Et barn som har en uoppvekket sjel kan vise seg å være oppvakt når det bringes i kontakt<br />

med ordet 2<br />

Senere moderne tid<br />

I senere moderne tid, fra 60 årene og inn i 80 årene kom de døvblindfødte barna med nye<br />

utfordringer <strong>til</strong> undervisning. Verdiperspektivene nedfelte seg i filmer som ble laget på den tiden,<br />

ofte som en form for propaganda for spesielle institusjoner. Opptattheten av <strong>til</strong>gangen <strong>til</strong><br />

skriftspråket beholdes men kommer litt i bakgrunnen for de nye verdiperspektivene som knytter seg<br />

først og fremst <strong>til</strong> dagliglivets aktiviteter, og <strong>til</strong> begrepet likeverd. Likeverd knyttes <strong>til</strong> det å leve som<br />

alle andre, men for å leve som alle andre må ha døvblindfødte leve beskyttet i de vernende<br />

institusjonene, blant personale som forstår dem. Nye modell institusjoner fra den tiden viser frem et<br />

verdig liv som et liv som leves slik alle andre lever det. I 80 årenes modellinstitusjoner vektlegges<br />

kollektivet og medlemskapet i subkulturer. Den kollektive tidsånden understrekes i Norden ved at<br />

personale omtaler seg selv som ”døvblinde-medarbeidere”. I dette er alle like og sammen med de<br />

døvblinde. Døvblinde personer frems<strong>til</strong>les om at de kan det som andre kan, å delta i kollektivet på<br />

linje med andre. Referansen når det gjelder verdiperspektiv er fortsatt normalitet, spesialinstitusjonene<br />

og spesialundervisningen har en form for sjenerøs solidaritet som verdiperspektiv og<br />

prøver å få alle inn i samme fold. Dette er spesielt uttrykt i Norden, antagelig fordi det sammenfaller<br />

med statlig ansvar den sterke sosialdemokratiske og idealistiske bevegelse i Norden på den tiden.<br />

Senere moderne tid liksom nyere moderne tid preges av <strong>til</strong>tro <strong>til</strong> metodene, <strong>til</strong><br />

undervisningsmetodene, altså ikke så mye <strong>til</strong>tro <strong>til</strong> barnet og møtet med barnet som <strong>til</strong>


undervisningsmetodene. Det særegne døvblinde og det særegne ved hvert enkelt barn er fortsatt i<br />

bakgrunnen, og man har tro på at den riktige undervisningsmetoden, døvblinde-undervisningen kan<br />

hjelpe alle døvblinde barn. Det finnes typisk en metode for hver funksjonshemning; en<br />

undervisningsmetode for døve, en for blinde og en for døvblinde etc. Dette er den moderne spesialundervisningens<br />

teknologi-inspirerte grunnlag. Døvblindfødte fremheves som en ensartet gruppe.<br />

Variasjon i individuelle forutsetninger og hensynet <strong>til</strong> den enkeltes personlighet og døvblindhetens<br />

særegenhet(er) er på en usagt måte støy i maskineriet. Når det gjelder kommunikasjon finner man<br />

samtidig det samme underliggende verdiperspektivet om sjenerøs solidaritet i og med at alle uttrykk<br />

anses likeverdige kommunikative uttrykk, og dette omfavnes av ideologien om total kommunikasjon.<br />

Døvblinde-undervisningen i denne perioden har sterke islett av ideologi, en ideologi som i høy grad<br />

foreskriver solidariske holdninger overfor døvblindfødte i form av en form for likhet.<br />

Spedbarnsforskningens kunnskap<br />

Spedbarnsforskningens kunnskap gir nye ideer og metaforer som trer inn i døvblindpedagogikken i<br />

80 årene og endrer perspektivet i takt med det postmoderne; mot samspill og kvaliteten av sosiale og<br />

kommunikative relasjoner, med større hensyn <strong>til</strong> individuelle variasjoner og etter hvert <strong>til</strong> aksept for<br />

mangfold og større interesse for prosess enn produkt. Bruk av video revolusjonerer <strong>til</strong>gangen <strong>til</strong> den<br />

døvblindfødtes måte å være på og fungerer som et mikroskop, gjør det mulig å arbeide med<br />

mikroprosesser der endring skjer. Fokus blir på partners bidrag i den enkelte relasjon, på den enkelte<br />

døvblindfødtes premisser og i takt med hans/hennes særegne bidrag. Dickens verdiperspektiv<br />

kommer <strong>til</strong>bake, men forankret i et kunnskapsgrunnlag og som vitenskapelig paradigme i det<br />

dialogiske kunnskaps-synet. Det fins <strong>til</strong>tro <strong>til</strong> døvblindhet som uttrykk for det grunnleggende<br />

menneskelige, og dermed er verdiperspektivet som ligger under dagens praksis omtrent det samme<br />

som for Dickens i 1842. Det er bedre kunnskapsbelagt enn i 1842.<br />

Mennesker med døvblindhet er stadig interessante for alle som er opptatt av menneskenes kår,<br />

frigjøring og verdighet.<br />

Litteratur:<br />

Dickens, Charles ( 1842/2004) American Notes. Penguin Books, UK<br />

Keller, Helen ( 2003): The World I live in New York Review book, New York<br />

Keller, Helen (1903) Story of My Life IndyPublish.com, McLean Virginia, US

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!