Last ned

POSITIV 

Nr. 2-2013 | Kr 39,– 

Rock Hudson: 

Den første 

kjendisen 

En medisinsk 

revolusjon 

Forbrytelse 

og straff 

En stillferdig 

aktivist 

Fra myggstikk 

til taushet 

Last og brast 

med Odd Kåre 

RETURUKE 34 

1 

INTERPRESS NORGE 

positiv • NR. 2 – 2013

Mnter 

Gærlighetse 

THAT´S WHY 

WE´ RE HERE. 

Gilead Sciences Nordic Office. Hemvärnsgatan 9, SE-171 54 Solna SWEDEN. Phone +46 8 5057 1800. www.gilead.com FWDNORD/2011/012

POsITIV i n n h o l d 

UTGIVER: HivNorge 

Christian Krohgs g 34 

0186 Oslo 

ANsVARlIG 

REdAKTøR 

Evy-Aina Røe 

Redaksjon/layout: 

Arne Walderhaug 

BIdRAGsyTERE 

Evy-Aina Røe 

Olav André Manum 

Arne Walderhaug 

Frank O. Pettersen 

Haakon Aars 

TRyKK 

Merkur Trykk A/s, Oslo 

IssN 0809-9391 

SLØYFA 

«Den 

røde sløyfa 

er det 

internasjonale symbol for 

hiv/aids problematikken. 

Den symboliserer støtte 

til de som lever med 

hiv/aids og folkene rundt 

dem, et ønske om mer informasjon 

og opplæring 

til mennesker som ennå 

ikke er smittet, håpet om 

å finne effektive behandlingsmetoder, 

kurer eller 

vaksine mot hiv/aids, 

og medfølelse for de som 

har mista venner eller familie 

pga. aids. Alle kan 

gå med sløyfa. Den betyr 

ikke at du er homofil 

eller har sykdommen, 

slik mange tror. Er det 

noen som tilbyr deg en 

slik sløyfe, bør du ta den 

imot i respekt for aidsrammede!» 

Cathrine (17) 

i særoppgave om 

hiv og aids 

Arkivfoto: Arne wAlderhAug 

Denne utgaven av POSITIV er i sin helhet viet organisasjonens markering av sine 

første 25 år. Vi tar et tilbakeblikk på den spede begynnelsen og ser hvordan 

holdningene til hiv og hivpositive har endret seg gjennom disse årene. Vi omtaler 

også den medisinske revolusjonen som har funnet sted, og vi har sett på hvordan 

myndighetene gjennom årene har brukt straff for redusere spredning av seksuelt 

overførbare infeksjoner. Og ikke minst har vi møtt mennesker som har levd midt i 

epidemien. 

4 

foto: Arne wAlderhAug 

30 

Arne Husdal var en av initiativtakerne til Pluss, og han 

hadde en visjon om en interesseorganisasjon som skulle 

ivareta hivpositives psykososiale behov, et sted hvor de 

kunne være seg selv uten frykt. 

Vigdis Rabben Vik sto last og brast med 

sønnen Odd Kåre som ble smittet 

som niåring fordi han var bløder og fikk 

viruset gjennom blodprodukter. I februar i 

år var det 20 år siden han døde av aids. 

foto: erik birkelAnd/vg 

Når folk spør Anne Marie Opsahl hvor mange barn hun 

har, så svarer hun alltid to. Hun forteller at én er her, 

han har skaffet henne tre barnebarn som hun er stolt av 

og gleder seg mye over. Når hun skal forklare hvor 

yngstesønnen er, peker Opsahl mot himmelen og 

indikerer at han døde for flere år siden. Når folk så 

spør hva han døde av og den eldre, verdige damen 

svarer aids, blir det stilt. Folk trekker seg ofte unna. 

www.hivnorge.no 

14 

positiv • NR. 2 – 2013 3

”Og så håper jeg vi blir veldig mange!” Det 

var avslutningsreplikken i avdøde Else Aaseggs 

hilsningstale da Pluss ble stiftet 28. mai 1988. 

– Men det mente jeg ikke, sa hun i et intervju 

20 år senere. 

Det må ha vært et paradoks for hivpositive å 

finne sammen i et felleskap der samhold gir 

styrke og samtidig skulle jobbe aktivt for at gruppen 

ikke skulle vokse. for Pluss skulle ikke bare 

jobbe for at menneskene som da levde med hiv 

skulle ha best mulig livskvalitet, organisasjonen 

skulle også jobbe for å forebygge spredningen av 

det den gangen dødelige viruset. 

Panikken hersket på dette tidspunktet i 

historien. Myndighetene så for seg 30 000 hivpositive 

i 1990 og hele fem millioner smittede i 

norge i år 2000. Man så altså for seg et epidemiforløp 

som ville utslette norges befolkning. 

dette bidro nok til å skape et politisk klima som 

lett kunne stigmatisere hivpositive, skape tendenser 

til forfølgelse, diskriminering og utestengelse 

og dermed tvinge dem som levde med hiv under 

jorda uten kontakt med helsevesenet, behandlingsapparatet 

eller hverandre. helsemyndighetene 

fryktet et scenario hvor de utsatte gruppene 

lot være å teste seg og viruset fikk fritt spillerom. 

Skulle forebyggingen fungere. var det en 

absolutt nødvendighet å ha hivpositive med på 

laget. det var derfor spesiallege Svein-erik ekeid, 

som ledet spesialenheten mot aids og dermed alt 

arbeid for å forebygge hiv her i landet, kunne si 

til Arne husdal da han kom på besøk: ”vi har 

ventet på dere.” 

og ekeid var villig til å åpne lommeboka. 

Problemet var å finne frem til de 650 menneskene 

som levde med hiv på denne tiden. 

forholdene lå ikke akkurat til rette for åpenhet 

om egen hivstatus selv om noen få modige sjeler, 

deriblant henki hauge karlsen, var åpne for hele 

norge. de andre som levde mer åpent, var nok 

mer selektive i forhold til hvordan de sto frem. 

kravet til anonymitet var derfor absolutt. 

Som else Aasegg sa det i et intervju for fem år 

siden: hemmelighetskremmeriet var nesten overveldende, 

forteller hun: – vi krevde taushetsplikt 

4 

og anonymitet. løsningen ble å sende ut et brev 

til den enkelte hivpositive gjennom helsearbeiderne 

som hadde kontakt med den enkelte. i 

brevet ble det understreket at man krevde og 

lovet anonymitet. i ukene før steg spenningen, 

for ingen visste hvor mange som ville komme på 

stiftelsesmøtet. det ble i all hemmelighet holdt 

i Arbeidsgrupper for homofil frigjøring sine 

lokaler i Sverdrups gate i oslo. det dukket opp 

60 personer. de som hadde forberedt møtet, var 

både lettet og overveldet over responsen. 

forut for stiftelsen hadde husdal og hans 

støttespillere hatt en visjon om at interesseorganisasjonen 

som skulle ivareta hivpositives 

psykososiale behov, et sted hvor de kunne være 

seg selv uten frykt: “en interesseorganisasjon for 

oss bør bli som en oase, en brønn – et sted der 

vi kan samles og finne trivsel og hente næring og 

styrke”, skrev han i invitasjonsbrevet. 

for “plusserne” handlet det altså om å søke 

styrke i samhold, styrke til å takle utfordringene, 

dødsangsten, redselen de ble møtt med i helsevesenet, 

ensomheten og skammen som mange den 

gangen opplevde over å være hivpositiv. 

henki hauge karlsen var den gangen den 

eneste offentlige hivpositive i landet. i 1988 begynte 

han å bli sliten. rettssaken tærte på helsa. 

initiativtakerne til interesseorganisasjon ønsket 

derfor også å legge forholdene til rette for at flere 

hivpositive skulle stå åpent frem og synliggjøre 

både den personlige og den politiske kampen 

de sto overfor. kampen mot diskriminering sto 

sentralt. Menneskerettsperspektivet likeså. i en 

situasjon hvor en hivdiagnose opplevdes og i 

realiteten var en dødsdom, kom også et begrep 

som “livskvalitet” i forgrunnen. 

– Pluss skulle også kjempe for å gi hivpositive 

et verdig og godt liv, til tross for at det kunne 

bli kort. det var viktig! sa Aasegg. 

derfor trengtes en oase som kunne skape 

trygghet og styrke og drive informasjonsarbeid 

og solidaritetsarbeid innad. dette var en forutsetning 

for den utadrettede virksomheten. Samtidig 

skulle de hivpositives interesseorganisasjon være 

seg bevisst sitt samfunnsansvar: et av formålene 

med den nye organisasjonen var å delta i kampen 

positiv • NR. 2 – 2013 

Olav André Manum (tekst) og Arne Walderhaug (foto) 

I begynnelsen var ... 

mot spredning av viruset. husdals brev handlet 

ikke bare om en koseklubb for mennesker med 

en hemmelig lidelse. underteksten i brevet forteller 

om realpolitisk teft og frykt for hva som kan 

skje med hivpositives rettigheter i fremtiden: “På 

mange måter bør vi være glad vi bor i et land der 

myndighetene tidlig så faren og påtok seg ansvaret. 

Men dette er dagens situasjon, vi kjenner 

ikke morgendagen!” 

det unike ved initiativtakernes visjon for 

Pluss var å samle alle hivpositive i én organisasjon, 

uansett hvordan de var smittet. det skulle 

vise seg å bli viktig fordi det fremmet forståelsen 

av at hiv rammet tilfeldig og kunne ramme alle, 

uforskyldt. dette bidro til å undergrave den moralske 

panikken som hadde bredt seg i kjølvannet 

av hivs inntog i norge. 

På stiftelsesmøtet var det else Aasegg som 

holdt åpningstalen. hun sa blant annet: “... aller 

viktigst er det at vi nå har kommet sammen for 

å støtte hverandre, le og gråte sammen og ... vise 

verden hva dette virkelig dreier seg om.” 

heller ikke Aaseggs tale var uten beinharde 

politiske realiteter: “det vi har satt som den 

viktigste posten for at dette i det hele tatt skulle 

kunne la seg gjennomføre, er taushetsløftet oss 

imellom og at det kun skulle være hivpositive 

på dette møtet. det er oss dette dreier seg om 

og vi har allerede fått føle gribbenes hakking, vi 

har lært å måtte passe oss ... men står vi i samlet 

flokk, kan de ikke angripe så lett, og det må bli 

en av våre utfordringer å temme dem.” 

til slutt sa hun altså uten å mene det at hun 

håpet de hivpositive ble veldig mange. det ble 

hivpositive aldri her til lands. noe av æren for 

dette bør tilskrives Pluss og etterfølgerne, og 

landet bør prise seg lykkelig over at helsemyndighetenes 

prognoser ikke slo til. 

hvor kom så navnet Pluss fra? – utfordringene 

var å finne et navn som fungerte positivt, 

men som fortale hva dette dreier seg om, som 

ikke var diagnostiserende, et navn med positive 

assosiasjoner, sa Aasegg. – da var det at noen i 

lokalet sa: “Ja, men kan vi ikke hete Pluss, da?” 

og slik ble det.

” 1 

4 

Ja, men kan vi ikke hete 

Pluss, da?” Og slik ble 

det. 

3 

2 

1) Arne Husdal hadde en visjon om en interesseorganisasjon som skulle ivareta 

hivpositives psykososiale behov, et sted hvor de kunne være seg selv uten frykt. 

2) Henki Hauge Karlsen var den gangen den eneste offentlige hivpositive i landet. 

3) Pluss skulle også kjempe for å gi hivpositive et verdig og godt liv, sa Else Aasegg. 

4) I dette lokalet på Sofienberg i Oslo ble Pluss stiftet 28. mai 1988. 

positiv • NR. 2 – 2013 5

6 

positiv • NR. 2 – 2013 

Reportasje ved Olav André Manum (tekst ) 

Fra myggstikk 

til taushet ... 

Helt fra begynnelsen av advarte 

landsforeningen mot 

Aids og Pluss, begge forløpere 

for dagens HivNorge, mot at 

alt hysteri omkring hiv og aids 

kunne ende i en ”stillhetens 

epidemi” som ville være vel 

så farlig for den enkelte som 

lever med hiv og for samfunnet 

for øvrig. 

Begge organisasjonene hadde en klar 

forståelse av at hysteriet ville undergrave 

det forebyggende arbeidet og også sette 

menneskerettighetene til dem som lever med hiv 

i fare. Men de var også klar over at ”stillhetens 

epidemi” ville gjøre det samme. 

da aids ble satt på dagsordenen tidlig på 

80-tallet ble den i mediene omtalt som ”homopesten”, 

og etter hvert som det ble klart at smitten 

ble overført gjennom seksuell kontakt og via 

blodsmitte, kom det flere angrep på flere av det 

som den gangen ble betegnet som risikogrupper 

– blant annet sexarbeidere og stoffbrukere. i den 

forbindelse ble for eksempel sexarbeiderne omtalt 

som ”dødsmaskiner” på strøket. 

Stemningen var nærmest hysterisk og hivpositives 

rettigheter var under press. Ja, ikke bare 

hivpositives, men også homofile sto i fare for å bli 

ytterligere marginalisert på linje med stoffbrukere 

og sexarbeidere. når det ikke skjedde, for de 

to siste gruppene i hvert fall for en periode, så 

skyldes det at spesiallege Svein-erik ekeid fikk 

jobben med å lede det hivforebyggende arbeidet 

her i landet. ekeid ble en skikkelig bastion mot 

alle krav om tvangsbruk og valgte heller en linje 

som bygde på gjensidighet, samarbeid og tillit til 

helsemyndighetene. for å gjøre dette linjevalget 

mest mulig effektiv, styrket han de utsatte gruppenes 

rettigheter og satset på å etablere strukturer 

som åpnet for et smidig samarbeid. 

elise klouman er allmennlege og førsteamanuensis 

ved universitetet i tromsø. hun var også 

den første generalsekretæren i landsforeningen 

mot Aids, en av hivnorges to forgjengere. lMA 

ble startet i februar 1987. hun beskriver panikken 

på denne måten: 

– det karakteristiske ved begynnelsen av 

epidemien var at vi befant oss i ukjent farvann. 

vi visste ikke hva vi sto overfor, minnes hun. 

helsedirektoratet kom med en prognose som 

forutsa 30 000 hivpositive i 1990 i beste fall, 

100 000 i verste fall. 

– noen miljøer gikk helt av skaftet og glemte 

både menneskerettigheter og 

pasientrettigheter i panikken, 

fortsetter klouman. – et hovedmål 

for lMA ble derfor 

ganske nøkternt å dempe 

panikken. vi hadde med 

mytiske størrelser som blod 

og seksualitet å gjøre, og det 

skapte ganske mange fiktive 

problemstillinger i befolkningen, 

som for eksempel at 

man kunne bli smittet gjennom 

å bade i samme basseng 

”Det er en bibelsk lov 

om at den straff som 

synden gir, er døden. 

Gunnar Prestegård 

tidl. leder Oslo KrF 

som en hivpositiv. det var behov for en organisasjon 

som kunne gi opplysning, redusere uvitenheten 

og dempe frykten, slår hun fast. klouman 

minnes også at pengene satt løst, det var lett å få 

midler til ulike prosjekter i lMA-regi. og folk 

var desperate etter opplysning: Arrangerte lMA 

en pressekonferanse, møtte mediene opp. 

– Men i løpet av mine to år i lMA ble det 

klart at det aldri ble noe av de 30 000 smittede 

og at det var i Afrika epidemien virkelig skapte 

den store humanitære katastrofen. 

Anne-dorthe Theilersgaard har vært hivaktivist 

siden tidlig på åttitallet. da hivepidemien slo 

innover landet jobbet hun på Prosenteret, senere 

ble hun blant de aller første frivillige i Pluss og 

jobber nå på Aksept, senteret for alle som er 

berørt av hiv. 

– Avisoverskriftene og feilinformasjonen den 

første tiden tok fullstendig rotta på oss, forteller 

Theilersgaard. hun mener det var alvorlig fare 

for at avisoverskriftene ville skape enda større 

marginalisering av de utsatte gruppene enn det

” 

de allerede var utsatt for. 

– for meg personlig handlet 

det mye om redsel for at jeg skulle 

miste alle homsevennene mine, 

forteller hun. – det var min første tanke. 

for Arne birger heli, som var landsforeningen 

mot Aids siste generalsekretær og en av dem 

som sto for gjennomføringen av sammenslåingen 

med Pluss, er det den moralske panikken på åttitallet 

som peker seg sterkest ut blant minnene. 

han husker spesielt godt professor nils 

Christian Stenseths innlegg i Aftenposten der 

han hevdet at hivpositive burde få tatovert et 

hjerte i lysken slik at de ikke skulle kunne ha 

sex uten at partneren fikk vite om deres status. 

det mente han ville beskytte samfunnet mot 

smittespredning. biologiprofessoren mente også 

at det var helt legitimt for samfunnet å ta slike 

virkemidler i bruk. Samfunnets krav på beskyttelse 

måtte gå foran individets rettigheter. 

– det sier sitt om stemningen på den tiden 

at et velutdannet menneske kunne få seg til å si 

noe slikt, og at en veletablert avis kunne få seg til 

å formidle disse ideene, sier heli. 

det fantes ingen kur og ingen behandling. 

Helsedirektoratet kom med en 

prognose som forutsa 30 000 

hivpositive i 1990 ... 

en positiv hivtest var en dødsdom. Myndighetene 

fryktet 30 000 hivpositive innen 1990 

og fem millioner smittede i 2000. viruset hadde 

altså potensial til å utslette hele landet. 

kanskje ikke til å undres over da, de som 

levde med hiv ble sett på som en stor trussel og 

måtte holdes utenfor samfunnslivet, ja helst isoleres 

og interneres. ”Send dem til bjørnøya” var 

et omkved som gikk igjen. krf-politikeren gunnar 

Prestegård hevdet at hiv og aids var guds 

straff for ikke å leve i pakt med hans lov. ”det er 

en bibelsk lov om at den straff som synden gir, er 

døden, sa Prestegård blant annet. 

lederen for blodbanken, Magne fagerhol, 

gikk inn for tvangstesting av store befolkningsgrupper 

og hevdet at folk ble smittet fordi de var 

ufornuftig og lot seg lede av følelser og ikke av 

fornuft og kunnskap. det var nærmest stigmatisering 

brukt som politisk våpen. 

Avisene kunne raskt melde om tannleger 

som ikke ønsket å behandle hivpositive pasienter, 

eller diskriminerte dem så voldsomt at de i mange 

tilfeller valgte å la være å gå til behandling. en 

gjenganger i tannlegehistoriene blant hivpositive 

er blant annet else Aaseggs historie om da hun 

kom til tannlegen til aller siste time på dagen, 

etter at alle andre var gått hjem og ingen andre 

pasienter kunne se at deres tannlege behandlet en 

hivpositiv. da hun kom inn på kontoret var stolen 

og de fleste instrumentene pakket i gladpack 

mens tannlegen selv og assistenten var iført fullt 

beskyttelsesutstyr. 

det var imidlertid ikke bare helsevesenet 

som møtte hivpositive med redsel. en lærer i 

Mandal ble boikottet fordi han var hivpositiv. 

foreldrene nektet å la ham undervise ungene 

og holdt dem hjemme fra skolen. dette skjedde 

i Pluss’ stiftelsesår 1988. i 1987 kunne Aftenposten 

melde at folk fryktet at man kunne bli 

smittet av hiv gjennom myggstikk eller ved å 

vaske offentlige toaletter, så det var kanskje ikke 

til å undres over at en restauranteier i fredrikstad 

ga bartenderen henki hauge karlsen sparken 

fra jobben midt på 1980-tallet. Arbeidsgiveren 

må ha fryktet for omsetningen om det skulle bli 

kjent at bartenderen var hivpositiv. 

i samme tidsrom ble hivpositive nektet å 

bruke kommunale svømmebasseng av frykt for 

at andre kunne bli smittet. ikke til å undres over 

kanskje, siden mange (ni prosent av respondentene 

i en undersøkelse som Pluss gjennomførte 

i samarbeid med Senter for medisinsk etikk ved 

universitetet i oslo blant norske kommuneleger) 

av norges leger faktisk mente det samme. 

hele 29 prosent av respondentene i den samme 

undersøkelsen mente at fengsel var et passende 

oppbevaringssted for hivpositive. 

Men folk med hiv ble ikke bare nektet å 

bade i offentlige basseng, de ble kastet av fly fordi 

de var hivpositive, og henki hauge karlsen ble 

sågar arrestert på ferie fordi en av de medreisende 

kjente ham igjen fra en tidsskriftartikkel og forlangte 

at han skulle fjernes fra hotellet. han slapp 

bare ut av fengsel etter å ha lovet at han skulle 

holde seg på rommet så lenge ferien varte. 

Theilersgaard føler at hun var privilegert 

fordi hun var tidlig ute med å få adgang til skikkelig 

informasjon og på den måten kunne hun 

også ha et avslappet forhold til smitten. hun 

visste tidlig at hiv ikke smittet gjennom sosial 

kontakt. den informasjonen var det ikke mange 

som hadde, og pressen tok virkelig av sammen 

med helsemyndighetene i forhold til å male 

fanden på veggen: – det følte til mye stigmatisering 

og diskriminering, og at hivpositive holdt 

seg fullstendig skjult, også fra dem som var deres 

venner, forteller Theilersgaard. 

hun forteller om Pluss’ første hovedkvarter 

i keysers gate. da var medlemmene så redde for 

å bli avslørt at om man ringte på der, ble man 

avkrevd passord for å slippe inn. og passordet 

positiv • NR. 2 – 2013 7

le byttet ut med jevne mellomrom. – og når vi 

frivillige vel var inne, forteller Theilersgaard, så 

hadde vi ikke på noe vis adgang til hele lokalet. 

visse deler var det bare hivpositive som hadde 

adgang til. og alle som jobbet der ble avkrevd 

tauhetsløfte. 

– Så noen av de hivpositive skjulte seg også 

for de frivillige, forteller hun videre. – Jeg levde 

veldig lenge i uvitenhet om at en av mine nærmeste 

naboer var hivpositiv, for eksempel. 

Theilersgaard tror stigmatiseringen skape en 

god del ensomhet. – homofile hivpositive var jo 

ofte heller ikke velkomne i homsemiljøet, hvor 

skulle de da gå, spør hun. 

det at en positiv hivtest var en dødsdom 

gjorde ikke saken bedre for dem som var rammet 

av hiv. Mediene sluttet aldri å gjøre oppmerksom 

på dette forholdet, og i 1986 vedtok norske 

forsikringsselskap at hivpositive ikke skulle få 

tegne livsforsikring før etter fem års ”prøvetid.” 

den første stortingsmeldingen om hiv fra 1987 

inneholdt klare formuleringer om at straff burde 

kunne tas i bruk i forhold til de mest uansvarlige. 

i et slikt klima var det kanskje ikke så underlig 

at hivpositive opplevde at deres menneskelige 

rettigheter og likeverd ble undergravd. det var 

derfor helt fra begynnelsen av et stort behov for 

organisasjoner og enkeltindivider som forsvarte 

disse rettighetene. Slike som Pluss og lMA. 

det var heller ikke spesielt merkelig at bare de 

færreste hivpositive våget å stå frem med sin 

diagnose. 

Arne birger heli, som er utdannet sosionom, 

8 

For tyve år siden risikerte hivpositive å bli 

nektet adgang til offentlige svømmehaller. 

har jobbet mye med stoffbrukere. 

han husker tiden i 

drammen da epidemien kom. 

drammen ble nesten like hardt 

rammet som oslo. han mener 

sosialarbeiderne selv og helsemyndighetene 

må ta mye av skylden for at stemningen ble så 

opphisset og panisk som den ble. – vi var med 

på å hausse opp stemningen, sier han og tror at 

dette har bidratt til stigmatiseringen av de sårbare 

gruppene. På den annen side tror heli at dette 

var med på å få gjennomslag for skadereduserende 

tiltak i forbindelse med det forebyggende 

arbeidet blant stoffbrukerne. 

– vi klarte å begrense epidemien i denne 

gruppen, og det bør vi være stolte av, sier heli. 

fra tiden som generalsekretær i lMA, 

husker heli det som en skandale at hivpositive 

utlendinger ble sendt hjem med den begrunnelse 

at vi ikke kunne risikere å påta oss ansvaret for 

millioner av hivpositive om vi som nasjon ga 

oppholdstillatelse i norge på dette grunnlaget. 

– det var vondt, sier han i dag. 

frykten og hysteriet som helsemyndighetene 

bidro til og som mediene var med på å bygge 

opp til de helt store høyder, har fått langvarige 

konsekvenser. for eksempel da høyesterett i 

2003 ba om en skjerpelse av strafferammen for 

å smitte andre med hiv. Juristene i høyesterett 

ønsket å heve maksimumsstraffen fra tre og et 

halvt år til seks års fengsel. begrunnelsen var at 

det å smitte en person med hiv var å ligne med 

drapsforsøk. Men skjerpelsen kom syv år etter at 

vi hadde fått effektive medisiner mot hiv og på 

et tidspunkt da en positiv hivtest ikke lenger var 

noen dødsdom. 

Men etter 1996 da den effektive behandlingen 

kom, har det stilnet av i mediene. Med 

unntak av store oppslag om ”hivmannen” i 

trøndelag som ble dømt for med vilje å smitte 

sine seksualpartnere, og oppslag om russisk rulett 

Fafos undersøkelse fra 2009 viste at fortsatt tror én av fire at hiv kan smitte gjennom en kaffekopp. 

illuStrASJonSfoto: CreStoCk 

positiv • NR. 2 – 2013 

Reportasje ved Olav André Manum (tekst) 

blant hivpositive homser i oslo, stilnet det. det 

sensasjonelle og vindunderlige for hivpositive var 

at de ikke lenger trengte å leve i dødsangst. det 

var imidlertid mye mindre interessant for mediene 

enn sykdommen, elendigheten og døden. 

Stillheten etter medisinene hjalp imidlertid 

ikke på hivpositives situasjon. uvitenheten, diskrimineringen 

og stigmatiseringen fortsatte med 

uforminsket styrke, nøyaktig slik lMA og Pluss 

hadde forutsett da de tidlig i organisasjonenes 

historie snakket om stillhetens epidemi. 

Ja, stillheten i det offentlige rom i dag er 

reell, mener klouman, men hun nyanserer bildet 

en del: På det medisinske området har det aldri 

vært stille på dette feltet. forskningen har pågått 

kontinuerlig, og det er ikke mulig å overvurdere 

hva hivepidemien har gitt oss av ny medisinsk 

kunnskap og kunnskap om seksualitet. 

– nå det gjelder seksualitet, så ble det med 

hiv legitimt å spørre om og forske på hva folk 

drev med i detalj, sier hun, og vår kunnskap om 

virologi generelt, virusreplikasjon og hva slags 

behandling som vil hjelpe, har økt kolossalt som 

følge av hivepidemien. 

På samfunnsplan er klouman litt mer usikker 

på hva hun mener om stillheten. vi kan slå 

fast at vi ikke har fått noen generalisert epidemi i 

norge slik vi trodde på 80-tallet. det betyr at vi 

bør sette inn ressursene der epidemien løper, det 

vil si blant innvandrere og blant menn som har 

sex med menn. 

klouman er bekymret over den økningen av 

nye tilfeller av hivsmittede blant MSM som har 

funnet sted siden 2003. 

– vi vet jo ikke om 

den lille nedgangen 

i 2012 vil vedvare. 

Jeg synes det 

gir grunn til 

engstelse at enkelte 

av disse 

illuStrASJonSfoto: CreStoCk

tilfellene av nysmitte ikke oppdages før 

pasientene er alvorlig syke, sier hun. her 

trengs det åpenbart et større fokus blant 

helsearbeiderne og blant de som er særlig 

risikoutsatt. 

hun er ikke like bekymret for den 

generelle befolkningen. de er ikke spesielt 

smitteutsatt. Jo, klouman mener folk 

har ansvar for ikke å smitte andre, og 

hun mener også at folk har et ansvar for 

å unngå smitte, men for øvrig ser legen 

og forskeren en hivpositiv status som en 

alvorlig, kronisk sykdom som et menneske 

kan leve med på linje med andre 

kroniske sykdommer. vi nærmer oss 

kanskje det vi kjempet for i begynnelsen 

av epidemien, at hivinfeksjon skulle 

betraktes som en sykdom på linje med 

andre alvorlige sykdommer og at de som 

var smittet ikke skulle diskrimineres. 

for på 2000-tallet fortsetter hivtallene 

å øke. Antallet nysmittede blir flere 

og flere for hvert år til tross for handlingsplaner 

og gode intensjoner. kanskje 

den rungende stillheten om hiv og aids 

er medansvarlig for denne utviklingen. 

Sikkert er det imidlertid at uvitenheten 

og diskrimineringen fortsetter med 

uforminsket styrke. i 2009 la forskningsstiftelsen 

fafo frem en rapport om 

holdninger til hiv på 2000-tallet. resultatet 

er nedslående: holdningsrapporten 

dokumenterte at mennesker som lever 

med hiv stadig vekk møtes med fordommer 

både i behandlingsapparatet, på 

arbeidsplassen og blant folk flest. 

Som erfaren hivaktivist synes Theilergaard 

dagens stillhet er forferdelig. 

hun mener skoleverket og utdanningsmyndighetene 

svikter dagens ungdom. 

– Jeg frykter en bølge av nysmitte fordi 

mange unge ikke tror at hiv angår dem 

overhodet. vi må fremdeles ta hiv på 

alvor, sier hun. det resulterer i dårligere 

helsevern, både psykisk og fysisk, for 

ikke å snakke om at tannlegene er minst 

like fordomsfulle som før årtusenskiftet, 

en følelse av isolasjon både på arbeidsplassen 

og i privatlivet og usikkerhet på 

om den enkeltes rettigheter for eksempel 

i forhold til jobb blir respektert og han 

eller hun skulle velge å stå frem med 

diagnosen sin. i sum gir det den enkelte 

dårligere livskvalitet. den rungende 

stillheten om hiv og mennesker som 

lever sine normale liv med hiv må antas 

å være medansvarlig. hivpositives interesseorganisasjoner 

har gjort sitt for å 

forsøke å bryte tausheten, men stillheten 

råder fortsatt. 

Men tausheten og likegyldigheten 

kan også brukes til noe positivt. gjennom 

å arbeide i det stille og unndratt 

offentlighet har hivnorge klart å 

påvirke de politiske beslutningstakerne 

til å starte en prosess som kan ende med 

reform av straffebudet mot det å smitte 

andre med hiv eller å utsette andre for 

slik smittefare. organisasjonen ville for 

enhver pris unngå en offentlig debatt 

hvor hysteriet og kunnskapsløsheten 

igjen fikk råde. det klarte hivnorge. 

en reform her vil kunne gi hivpositive 

bedre livskvalitet. Stillheten er 

undertrykkende, men den kan altså også 

utnyttes konstruktivt. det er Arne birger 

enig i, han er derfor ambivalent til 

stillheten som nå hersker på dette feltet. 

heli tror stillheten også kan være en god 

ting fordi det letter trykket i forhold til 

stigmatiseringen. På den annen side gjør 

det sykdommen óg mer usynlig, og det 

kan trekke i motsatt retning. 

– det er jo svært mange hivpositive 

som fremdeles befinner seg langt inni 

skapet, og der er det ikke godt å være, 

slår heli fast. 

425 år med hiv 

Hvilken betydning mener du Pluss/ 

HivNorge har hatt siden stiftelsen 

for 25 år siden, og hvordan tror du 

organisasjonens rolle blir fremover? 

Håkon Haugli, stortingsrepresentant (A): 

Gratulerer med 25-årsdagen, 

HivNorge! siden starten har Pluss/ 

HivNorge vært – og er – en vaktbikkje 

for hivpositives rettigheter. 

HivNorges rolle framover ligger i å 

bekjempe fordommer, bidra til åpenhet 

og synlighet, arbeide for bedre 

levekår og effektivt ivareta hivpositives 

interesser er minst like viktig i dag. Vi 

har fortsatt en lang vei å gå. 

Ann-Magrit Austenå, 

generalsekretær i NOAS 

Mitt inntrykk er at Pluss/HivNorge 

har vært en viktig aktør for å spre informasjon 

og redusere stigma knyttet 

til hiv og aids i Norge. det ser ut til 

at enkelte grupper velger risikofylt 

sex, til tross for all informasjon som 

er tilgjengelig. dette, sammen med 

marginaliserte gruppers utsatthet for 

påført sykdom, vil sikkert prege organisasjonens 

oppgaver framover. 

Liv Tørres, generalsekretær 

i Norsk Folkehjelp: 

For 25 år siden organiserte hivpositive 

seg i Norge. I samarbeid 

med oss i Norsk Folkehjelp stiller 

dere opp som levende bøker i Menneskebiblioteket 

slik at folk får stilt 

spørsmålene de lurer på. dessverre 

ser vi at kampen ikke er vunnet. 

Norsk Folkehjelp ser fram til å 

fortsette samarbeidet med HivNorge. 

Bjørn Lescher-Nuland, seniorrådgiver, 

Barne, ungdoms- og familiedirektoratet, 

LHBT-senteret: 

Pluss/HivNorge har vært viktig både 

som stemme for hivpositive i det 

politiske arbeidet, og som en organisasjon 

der hivpositive kan møte 

andre hivpositive. HivNorge er også 

viktig fordi den samler alle typer hivpositive 

i samme organisasjon. det 

er også viktig med organisasjoner 

som har erfaringer fra 25 års arbeid, og kan 

ta med seg disse i arbeidet i årene fremover. 

positiv • NR. 2 – 2013 9


Pensjonert overlege ved infeksjonsavdelingen 

på Oslo universitetssykehus 

og professor i Tromsø, Johan 

N. Bruun sier til Positiv at man fort 

forstod at dette dreide seg om en 

infeksjon. denne erkjennelsen hadde 

sammenheng med at sykdommen 

rammet spesielle grupper: homofile 

menn, stoffbrukere og brukere av 

blodprodukter. 

– vi skjønte også at det sannsynligvis handlet 

om et virus siden bakterier er mye lettere å 

oppdage, fortsetter bruun. 

På begynnelsen av åttitallet leste norske 

infeksjonsmedisinere med stigende uro rapportene 

fra uSA om den omseggripende smitten. 

– vi bestemte allerede da at det burde finnes 

en beredskap for hvordan man skulle behandle 

pasienter som var rammet av den mystiske, 

dødelige sykdommen som først ble omtalt i 

amerikanske medier i 1981. 

Retningslinjer og dramatikk 

– vi laget retningslinjer allerede før vi hadde 

10 

hatt noen pasienter, forteller bruun og smiler 

litt av dramatikken den mystiske sykdommen 

ble møtt med. han blir raskt alvorlig igjen når 

han begynner å fortelle, for allerede på dette 

tidspunktet hadde folk begynt å dø i uSA. 

– vi innførte forholdsregler om at dersom vi 

fikk pasienter som kunne være smittet av denne 

sykdommen, skulle vi bruke hansker, munnbind 

og ved fare for blodsprut også beskyttelsesbriller, 

forteller bruun. det ble imidlertid raskt 

klart at dette var en lite smittsom sykdom og 

forholdsreglene ble trappet ned. 

På infeksjonsmedisinske avdelinger var det 

aldri mer dramatisk enn det, hevder overlegen. 

de dramatiske historiene om heldekkende 

positiv • NR. 2 – 2013 

Reportasje ved Olav André Manum (tekst 

En medisinsk 

revolusjon 

beskyttelsesdrakter, instrumenter innpakket i 

gladpack og sykepleiere som nektet å behandle 

disse pasientene, er alle sanne, men gjaldt først 

og fremst andre avdelinger enn de infeksjonsmedisinske. 

– det kunne skje at pasienter ble nektet den 

behandlingen de hadde krav på, forteller bruun, 

da måtte vi ofte ha møter med andre avdelinger 

for å avdramatisere situasjonen og sørge for at 

pasienter fikk nødvendig medisinsk hjelp. 

Myndighetenes prognoser bidro utvilsomt 

til å skape denne panikken. Avisoverskriftene 

om at 50 000 nordmenn ville bli smittet av hiv 

i løpet av noen år skremte de fleste. Mottiltak 

var nødvendig: bruun viser meg et bilde fra et

” 

foto: olAv André MAnuM 

tidsskrift som eksempel på hva de kunne gjøre 

for å dempe frykten. På bildet behandler han en 

hivpositiv pasient uten hansker, uten munnbind 

og uten vernebriller. – bildet ble blant annet offentliggjort 

i tyskland for å vise at det ikke var 

noen grunn til frykt, forteller han. 

Første gjennombrudd 

det første store gjennombruddet kom i 1983 

da franskmannen luc Montaigner klarte å identifisere 

viruset. enkelte hevder at den amerikanske 

virologen robert gallo rett og slett stjal 

viruset fra franskmennenes laboratorium for å 

kunne forske videre på det i uSA og med dette 

tilrane seg æren for å oppdage årsaken til aids. 

overlegen ved oslo universitetssykehus ler litt 

hoderystende av ryktene, men berømmer likevel 

gallo for at han klarte å dyrke virus i t-celler 

i et laboratorium. dermed kunne han påvise 

hivs effekt på disse cellene og med det kroppens 

immunforsvar. dermed lå også veien mer eller 

Vi skjønte raskt at det dreide seg om 

en infeksjon av noe slag da den såkalte 

homopesten slo innover verden på 

begynnelsen av 1980-tallet. 

– Vi laget retningslinjer allerede før vi hadde hatt noen pasienter, forteller 

professor Johan Bruun. 

mindre åpen for å prøve ut medisiner. 

bruun beskriver begynnelsen på hivepidemien 

som en tung tid. På det meste var 

halve avdelingen fylt med 15–20 alvorlig syke 

pasienter med langtkommen hivinfeksjon. det 

var vanskelig å gi beskjed til pasientene om at 

de sannsynligvis var smittet av hiv. det fantes 

ingen behandling og det fantes ingen kur. diagnosen 

var tung å bære, men forskningen gikk 

fremover, om det likevel ble for sent for mange. 

det neste store gjennombruddet kom med 

hivtesten som ble allment tilgjengelig i norge 

i 1985. Med den kunne man i det minste stille 

en relativt sikker diagnose, selv om testen hadde 

en viss feilprosent og kunne gi både falske positive 

og falske negative resultater. 

–Situasjonen var ikke håpløs, selv ikke for 

dem vi måtte gi den vanskelige beskjeden til, 

sier bruun, vi hadde mulighet for å konsentrerte 

oss om å gi mest mulig effektiv behandling mot 

de opportunistiske infeksjonene hivpositive og 

aidssyke ble rammet av. overlegen legger til: 

– Siden det vanlige immunforsvaret var slått ut, 

ble det mye lettere å finne fram til behandling 

av de ulike kompliserende infeksjoner pasientene 

fikk. vi klarte rett og slett å utvikle langt 

bedre behandlingsmetoder for andre infeksjoner 

på grunn av dette, slår bruun fast. 

når vi spør om andre gjennombrudd, trekker 

bruun også frem prosessen henki hauge 

karlsen startet for å få jobben tilbake. karlsen 

ble oppsagt fra stillingen som bartender i fredrikstad 

fordi han var hivpositiv. Med denne 

prosessen ble det langt mer tydelig i den offentlige 

debatten at hiv ikke smittet gjennom sosial 

kontakt. På den måten ga også henki sitt bidrag 

til å redusere frykten for hivpositive og livet ble 

i det minste litt lettere, rent sosialt sett for dem 

som var direkte rammet. det gjorde det også 

enklere å drive medisinske behandling. 

AZT, av noen kalt rottegift 

bruun fortsetter imidlertid raskt til det enkelte 

hivpositive kanskje ikke opplevde som noe 

fremskritt i det hele tatt, nemlig bruken av 

AZt. Medikamentet kom allerede i 1987, og 

norske sykehus var svært tidlig ute med å ta 

dette i bruk. en kort stund steg optimismen. 

hadde man endelig funnet noe som kunne 

drive viruset over på defensiven og redde livene 

til pasientene som levde med hiv? de ble bedre, 

de fleste av dem, men det varte ikke lenge. i 

positiv • NR. 2 – 2013 11

løpet av noen måneder utviklet viruset resistens 

og pasientene måtte se døden i øyene igjen. 

Selv om sykehusene brukte for høye doser, 

selv om noen av pasientene led svært mye av 

alvorlige bivirkninger som brekninger, diaré, 

kvalme og oppkast, selv om noen av dem som 

lever med hiv i dag kaller medisinen for rottegift, 

så betydde AZt uansett at man hadde bevist 

at viruset var sårbart. og selv når det store 

gjennombruddet kom i 1996, ble det forsket 

kontinuerlig videre på medisiner som kunne behandle 

viruset. – Problemet da som nå, forklarer 

bruun, var at hiv har en helt ekstraordinær evne 

til å mutere. det skaper hele tiden nye varianter 

av seg selv og blir dermed mindre sårbart. 

– rundt 1991 fikk vi et nytt medikament 

i tillegg til AZt. dette fikk betegnelsen ddi, 

forklarer bruun. når dette ble brukt i kombinasjon 

med AZt, ble det vanskeligere for viruset 

å mutere, å omskape seg selv til en ny og uangripelig 

variant, for nå måtte det jo beskytte seg 

mot et tosidig angrep. det ble vanskeligere og 

pasientene holdt seg bedre lenger, men heller 

ikke dette var tilstrekkelig til å redde pasientens 

liv i det lange løp. 

Proteasehemmere og trippelkombinasjon 

det endelige gjennombruddet, det som satte 

hivpositive i stand til å forvente en normal levealder, 

kom i 1996, med de såkalte proteasehemmerne. 

dette var midler som hindret viruset i å 

formere seg og satte det dermed sjakk matt. og 

når man brukte dette middelet sammen med 

AZt og ddi ble de livsforlengende resultatene 

oppsiktsvekkende. for nå måtte viruset mutere 

trefoldig om det skulle vinne kampen mot 

t-cellene. 

– etter kongressen i vancouver i 1996 

der de første resultatene av testene med trippelmedisinering 

ble lagt frem, satte vi alle våre 

pasienter på en slik medisinsk cocktail, forteller 

bruun. – det var med denne behandlingen vi 

for alvor begynte å tro på at vi kunne holde våre 

hivpositive pasienter i live. 

til tross for de gode nyhetene kan bruun 

fortelle at enkelte pasienter var skeptiske. de 

fryktet en reprise av bivirkningene som følge av 

AZt-behandlingen. – Men jeg klarte å overbe- 

12 

vise de fleste, forklarer bruun med et lite smil. 

det han ikke synes er like hyggelig er at enkelte 

hadde utviklet for mye resistens til at medisinene 

virket ordentlig, men for de aller, aller 

fleste hivpositive ga dette håp om et nytt liv, til 

tross for at medisininntaket var både slitsomt og 

utfordrende. 

26 tabletter i døgnet 

– Medisinene måtte tas med jevne mellomrom 

gjennom hele døgnet, og flere pasienter tok i 

bruk vekkerklokker som ringte og minnet dem 

på at det var tid for en ny dose, sier bruun. – 

enkelte måtte ta så mange som 26 tabletter i 

døgnet! 

ikke til å undres over at det opplevdes som 

en utfordring. enkelte klarte ikke å følge opp, 

og risikoen for resistensutvikling ble dermed 

større. til å begynne med fantes det nemlig bare 

noen få kombinasjoner. og de som hadde sterke 

bivirkninger, hadde ikke noe annet valg enn å 

leve med dem. etter hvert har det blitt enklere. 

nå finnes det mer enn 25 ulike midler som kan 

kombineres på ulike måter, tablettene er blitt 

færre og flere medikamenter kombineres i samme 

tablett. dermed er det også mulig å skreddersy 

en trippelcocktail tilpasset hver enkelt og 

med minst mulig bivirkninger, og mange klarer 

seg med én eller to, kanskje tre piller i døgnet, 

sier bruun. 

overlegen ser det at muligheten for å måle 

virusmengden i pasientens blod og også finne 

ut hva hiv er mest følsomt for av medikamenter 

hos den enkelte pasient, som viktigere enn 

arbeidet med for eksempel depotmedisinering, 

det vil si at pasienten kan ta en større dose 

medisiner en gang månedlig eller ukentlig og så 

positiv • NR. 2 – 2013 


klare seg uten de daglige dosene. 

– Jeg tror dette vil være viktigere i enkelte 

utviklingsland enn det er her hos oss, selv om 

det også kan ha betydning for personer med en 

ustabil livsstil, sier han. bruun legger til at selv 

om forebyggende medisinering kan ha sin plass 

i enkelte sammenhenger, så heller han til den 

oppfatning at andre måter å forebygge smitte på 

vil være bedre, ikke minst må vi ikke glemme 

betydningen av kondom. dessuten risikerer vi 

at pasienter som får for eksempel truvada forebyggende, 

også kan utvikle resistens mot dette 

medikamentet slik at det ikke kan brukes til 

behandling. truvada ble godkjent som forebyggende 

medisin av amerikanske helsemyndigheter 

i fjor. 

Vaksine 

også veien mot en vaksine er lang, mener 

bruun. om den ikke er 100 prosent effektiv, 

har den lite for seg, mener han. forsøkene 

rundt forebyggende vaksiner stiller han seg litt 

spørrende til: de etiske dilemmaene forbundet 

med slike forsøk er såpass vanskelige at han er 

usikker på verdien av disse forsøkene. Samtidig 

slår han fast at effekten av vaksiner til behandling 

har vært så liten at pasientene likevel ikke 

kan slutte med medisiner. Men får man til det, 

ville det være et stort fremskritt. – da ville 

mange av pasientene slippe bivirkningene medisinene 

påfører dem, sier han. 

den medisinske utviklingen har forvandlet 

en hivinfeksjon fra å være en dødsdom til å bli 

en kronisk sykdom som kan behandles, men 

ikke kureres. utfordringen nå, slik bruun ser 

det, er å få bukt med stigmatiseringen og den 

ubegrunnete frykten for smitte som er med på 

å gjøre livene til de menneskene som lever med 

hiv vanskelig. 

her er det imidlertid ikke medisiner som 

hjelper, men opplysning rettet mot folk flest. 

– det har vi altfor lite av, mener bruun. 

– Mangel på opplysning og kunnskapsmangel 

er med på å opprettholde og styrke stigmatiseringen, 

sier han. – det er også et helsespørsmål, 

og det bør myndighetene gjøre noe med.

MSD er et globalt ledende selskap innenfor helsetjenester med en 

variert portefølje av reseptbelagte medisiner, vaksiner og helseprodukter 

til forbrukere i mer enn 100 land verden over. 

MSD har over 15 lovende kandidatmedikamenter som omfatter alle 

faser av livet fra spedbarn til eldre. 

Terapiområder 

Vårt selskap er allerede ledende innenfor en rekke forskjellige 

områder som kardiologi, infeksjonssykdommer, diabetes, luftveissykdommer, 

reumatologi, dermatologi, gastroenterologi, kvinnehelse, 

og dyrehelse. Vi arbeider for å utvide vårt tilbud på andre 

områder som nevrologi og onkologi. 

Forskning 

MSD (Norge) AS er et firma som vil fortsette og utvikle aktiviteten 

innen forskning og utvikling av nye orginale legemidler. Norge vil 

forbli et viktig land i denne satsningen, og den samlede kliniske 

forskningsaktiviteten i Norge i 2010 inkluderer 48 separate studier, 

200 studiesentra og ca. 6 500 pasienter. 

For mer informasjon, se www.msd.com 

MSD (Norge) AS, Solbakken 1, 3011 Drammen, tlf. 32207300. 

02-2012-GEN-2010-SCAN(NO)-4788-J 

positiv • NR. 2 – 2013 13

foto: erik birkelAnd/vg 

14 

PROFIlEN 

VIGdIs RABBEN (65) 


de syv årene han fikk leve mellom smittetidspunktet 

og dagen han døde, var en kamp ikke 

mot det uunngåelige, men en kamp for å leve 

mest mulig på kortest mulig tid. 

i den kampen gjorde odd kåre en stor 

innsats for hivarbeidet, for å alminneliggjøre hiv 

og for å gi hiv et ansikt her i landet. i dette arbeidet 

betydde odd kåre rabben uendelig mye 

for samfunnet som helhet, men selvsagt også for 

veldig mange som på ulikt vis var rammet av hiv. 

Moren vigdis sto last og brast med sønnen i alle 

årene med reiser til og fra vestlandet og til rikshospitalet. 

det var stridt for veldig mye av det 

korte livet ble levd i offentlighetens og medienes 

søkelys. 

vigdis rabben husker frykten som red: 

– når vi hadde besøk hjemme, ble det en del 

snakk om hiv. vi opplevde mye rare utsagn, blant 

annet var det en som fortalte at hun hadde med 

seg eget toalettpapir når hun reiste på tur. og 

hun var ikke den eneste med forestillinger om 

smittsomhet som ikke hadde noe med realitetene 

å gjøre. folk var så utrolig redde for smitte. og 

der satt vi. Med en hivpositiv sønn ved kaffebordet! 

familien klarte å holde odd kåres situasjon 

skjult for omverdenen en stund. reisene til rikshospitalet 

ble kamuflert som reiser til barneavdelingen. 

han måtte til hyppige kontroller fordi 

han var bløder. det var en naturlig forklaring, og 

folk hadde ikke noen problemer med å akseptere 

den. Men det ble uholdbart i lengden. vigdis 

rabben og familien følte at de burde informere 

nærmiljøet. de følte selv at de hadde ansvar også 

for at andre ikke ble smittet for eksempel gjennom 

et uhell der odd kåre begynte å blø. 

– vi var kjemperedde da vi skulle ha informasjonsmøte 

på skolen, forteller rabben i dag. 

– folk i bygda hadde fått brev om at det var hiv 

last og brast 

med Odd Kåre 

I februar i år var det 20 år siden 16-åringen Odd Kåre Rabben døde av aids. Han ble smittet 

som niåring fordi han var bløder og fikk viruset gjennom blodprodukter. 

Moren Vigdis sto last og brast med sønnen gjennom alle årene. 

Av Olav André Manum 

i lokalsamfunnet og at vi skulle ha informasjonsmøte 

på skolen. de var redde. enkelte truet med 

å ta ungene ut av skolen. Andre var sikre på at 

det handlet om innvandrere. ingen tenkte på at 

det var oss. odd kåre orket ikke være med. han 

var redd for at han skulle bli frosset ut. han var 

livredd for at han skulle bli nektet å være med i 

bassenget. vi hadde med oss fagfolk fra rikshospitalet 

slik at vi skulle gi faglig tung informasjon 

om smittemåter og smittsomhet. 

– vi var veldig nervøse, men det som skjedde 

var at bygda – etter at overraskelsen hadde lagt 

seg – slo ring rundt oss og beskyttet oss. rektor 

hilste til odd kåre og sa at nå kunne han sove 

godt den natten i trygg forvissing om at han 

fremdeles var en viktig del av lokalsamfunnet 

som folk fremdeles satte stor pris på. det ble et 

nytt og bedre liv for oss etter at vi kom ut, forteller 

vigdis rabben. 

fra den dagen av så odd kåre og familien 

seg aldri tilbake. unggutten utfordret mange 

tabuer rundt hiv og aids. han gjorde mye for å få 

norsk offentlighet til å forstå at hiv kunne ramme 

alle og at smittemåten var uvesentlig. lidelsen 

var den samme. – han hadde et svært inkluderende 

vesen, forteller moren, og han hadde også 

homofile venner. det kristne livssynet hans sto 

ikke i veien for at han kunne inkludere alle som 

var berørt av hiv, snarere tvert imot. 

også vigdis rabben fikk sin del av det sammensatte 

miljøet som hivpositive utgjorde. – vi 

hadde kontakt med Pluss, forteller hun, og jeg 

ble æresmedlem der. vi var også på homsebaren 

den sorte enke, men da var odd kåre ikke med. 

det var en lesbe som ble svært opptatt av meg og 

det synes jeg var litt vanskelig, men det var fint 

å være der. det var fint å få impulser fra ulike 

kanter. 

Men livet som offentlig hivpositiv kunne 

bli slitsomt. omsorgen kunne av og til ta litt 

omklamrende, nesten kvelende former, og folk 

ringte til alle døgnets tider. det hendte at odd 

kåre tok telefonen og sa at nei, han var ikke 

hjemme, når folk spurte etter ham. 

odd kåre var en sprell levende, ung kar og 

elsket musikk. hans skjebne ga ham et sterkt ønske 

om å bidra til kampen mot aids. han kombinerte 

ønsket med musikkinteressen og spilte 

inn en egen kassett hvor alle inntektene gikk til 

hivforskning. 

han spilte det hele inn i et studio på hamar, 

forteller rabben. – han var sjuk, vi bodde under 

nokså kummerlige forhold i en campingvogn, 

men kassetten ble ferdig. vi sendte den ut hjemmefra. 

det var et svare strev, men salget innbrakte 

flere millioner til hivsaken. 

vigdis rabben forteller litt indignert hvordan 

ligningsbyråkrater krevde moms på salget 

og hvordan daværende finansminister Sigbjørn 

Johnsen slettet det hele med et pennestrøk. hun 

forteller beveget om møtet med kongen og dronningen 

og hvordan dette i ettertid er blitt et av de 

sterkeste minnene for henne. – det ble en varm 

og nær samtale, forteller hun om møtet. 

Men hivaktivismen var ikke over for vigdis 

rabben etter at odd kåre døde i februar 1993. 

hun skrev boken En hånd å holde i om sønnen 

og deres opplevelser som åpne, offentlige hivaktivister 

og de omkostningene det hadde. dessuten 

reiste vigdis rabben i regi av røde kors over 

hele landet i en toårsperiode for å informere om 

hiv og aids til alle landets fengsler, sykehus og 

andre. det var dronning Sonja som spurte henne 

om hun kunne tenke seg å ta på seg den oppgaven. 

vigdis rabbens slagord har alltid vært at 

”kunnskap og kjennskap” vil få ned fordommene 

og motvirke stigmatisering og diskriminering. 

i dag synes hun det er litt for lite av begge deler. 

positiv • NR. 2 – 2013 15

HivNorden har siden Pluss ble dannet 

i 1988 sannsynligvis vært den 

viktigste arenaen for hivpositives internasjonale 

arbeid. da HivNordens 

styre møttes i Oslo i april benyttet 

Positiv anledningen til å få et intervju 

for å høre litt om historien og dagens 

utfordringer. 

Delegatene fra de ulike av dagens nordiske 

hivpolitiske organisasjonene mener det 

hele startet i 1989, med et møte i Stockholm. 

Mye av formaliseringen av samarbeidet skjedde 

da, men det internordiske hivpolitiske samarbeidet 

har røtter to år tilbake, til 1987. da 

inviterte svenske hivpositive likesinnede fra hele 

Skandinavia til storfest i gøteborg, under det 

ikke tilfeldig valgte navnet SkandAll. festlighetene 

ble gjentatt året etter i københavn. 

hensikten var å møtes uavhengig av smittemåte 

for å dele erfaringer, bearbeide redsel, 

diskutere hvordan man skulle forholde seg til 

diskriminering og stigmatisering. Men først og 

fremst var det kanskje for å bevise for seg selv, 

hverandre og resten av verden at livet ikke var 

over på grunn av en positiv hivtest. hivpositive 

skulle mobilisere til livsmot, livsglede og livsappetitt. 

skandAll erstattes med NordAll 

– det handlet mye om å bearbeide frykten og 

dødsangsten. det fantes ikke medisiner, mange 

av oss opplevde at venner døde. vi trengte å 

erfare at vi ikke var alene, hente styrke i et større 

fellesskap, sier islendingen einar Jónsson, en 

av dem som har vært med fra begynnelsen av 

nordAll-tiden. 

– Men det var også behov for å si ifra om 

sosialpolitiske og psykososiale forhold slik at vi 

kunne få bedret våre levekår, fortsetter Jónsson. 

i 1989 ble festen flyttet til Stockholm. nå 

var hivpositive fra hele norden kommet med, 

og skandalen ble forlatt til fordel for navnet 

nordAll. nå var imidlertid festlighetene utvidet 

med det ”Sosialpolitiske møtet”, nettopp for å 

16 

Reportasje ved Olav André Manum (tekst) og Arne Walderhaug (foto) 

Fra fest til politikk 

kunne ta tak i problematiske politiske forhold 

som hivpositive levde under og stille myndighetene 

til ansvar. dessuten ble det offisiell strategi 

at både festen og det sosialpolitiske møtet skulle 

gjentas hvert år. formålet var mangefasettert, 

men ikke minst viktig var det at en stigmatisert 

gruppe som hivpositive skulle kunne komme 

sammen uavhengig av smittemåter og gruppetilhørighet 

i et forum hvor de kunne være åpne 

om sin hivstatus. Av betydning var det også å 

skape muligheter for å drøfte den hivpolitiske 

situasjonen i de ulike nordiske landene. hivpositive 

ønsket også å hente inspirasjon og lære 

av hverandres strategier både for den politiske 

kampen og for å takle en prekær livssituasjon. 

Selvhjelpstanken sto som en sentral del av det 

hivpolitiske samarbeidet mellom de nordiske 

organisasjonene. 

Felles holdninger 

– islandske hivpositive var en veldig isolert 

gruppe på denne tiden, så for oss var det 

uhyre viktig å få kontakt med større grupper av 

hivpositive. vi møtte liten forståelse hos landets 

myndigheter i begynnelsen, sier Jónsson, men 

legger til at det sosiale samværet var en viktig 

motivasjon for å drive dette arbeidet fremover 

uansett hvilket land de kom fra. 

Meningen med det sosialpolitiske møtet 

var å finne frem til felles holdninger i en felles 

kamp for å støtte hverandre og unngå diskriminering. 

det ble et viktig poeng å løfte de 

nasjonale problemene opp på et nordisk plan og 

skape en felles nordisk front av hivpositive som 

kunne jobbe politisk mot overnasjonale strukturer 

som nordisk råd og eu. en felles nordisk 

front av hivpositive ville dessuten kunne ha sterkere 

gjennomslagskraft i forhold til de nordiske 

landenes regjeringer. 

Militante hivpositive 

På nittitallet sto Pluss som arrangør av nordAll 

to ganger. tonen ble etter hvert mer militant. i 

1990, på møtet i oslo, brant for eksempel Arne 

husdal en utgave av den svenske smittevernloven 

med et kobbel av journalister til stede. det 

positiv • NR. 2 – 2013 

sosialpolitiske møtet fokuserte på tvangstiltak 

og det konferansen opplevde som brudd på 

hivpositives menneskerettigheter. konferansen 

anbefalte hivpositive i norge ikke å stå åpent 

frem før kampen mot den norske smittevernloven 

var vunnet. 

Mønsteret holdt seg utover 1990-tallet, 

men etter hvert kom det til et annet viktig 

aspekt ved nordAlls arbeid: etter hvert som det 

internasjonale arbeidet vokste i omfang og kompleksitet, 

fryktet hivpositive i de nordiske landene 

at deres saker og deres særlige behov skulle 

forsvinne i mylderet av internasjonale saker og 

presserende anliggender som angikk mange flere 

mennesker. for å motvirke en slik utvikling og 

gi hivpositive i norden en sterkere stemme med 

større muligheter til å bli hørt internasjonalt, 

ble det i 1994 det besluttet å danne en egen 

fellesnordisk organisasjon; nordPol. nordPol 

ble formelt stiftet under nordAll-møtet Pluss 

arrangerte på fagernes i 1995. to representanter 

fra hvert lands hivpolitiske organisasjon ble 

valgt til å delta i denne sammenslutningen. 

ideelt sett var dette leder og nestleder. 

etter hvert gikk det tungt. Allerede året 

etter kom medisinene mot hiv, noe av dramatikken 

forsvant, slik myndighetene så det i det 

minste, og det ble mindre penger til fester og 

psykososiale tiltak. det siste store samarbeidsmøtet 

med fest ble holdt i finland i 2002. etter 

dette ble de sosiale treffene mer sporadiske. 

Nye samarbeidsformer 

– Arbeidet blir ikke mindre viktig selv om 

samarbeidsformene har tatt andre former, sier 

leif-ove hansen, som i dag er styreleder for 

hivnorden, et navn nordPol for øvrig tok i 

2008. – det er en rekke saker vi kan og ikke 

minst bør samarbeide om, sier han. 

– kriminalisering av hivsmitte er en viktig 

sak for oss. vi i det liberale norden er blant 

de landene som fører flest straffesaker mot 

hivpositive, fortsetter nestleder i styret, danske 

Jacob hermansen. – lovene praktiseres forskjellig 

i de ulike landene med Sverige som det mest 

konservative.

HivNordens styre møttes i Oslo tidlig i april: Fra venstre: Evy-Aina Røe 

(HivNorge), Hans Nilsson (Hiv-Sverige), leder Leif-Ove Hansen (HivNorge), 

Sini Pasanen (Hiv-Finland), Jacob Hermansen (Hiv-Danmark), Einar Jónsson 

(HivIsland) og Helle Andersen (Hiv-Danmark) foran. 

– og stigmatiseringen og diskrimineringen 

er ikke blitt bedre med årene, det er viktig at 

vi koordinerer innsatsen på disse feltene, sier 

Jacobs danske kollega helle Andersen. – vi 

opplever det nesten slik at det er færre som er 

åpne om sin hivpositive status i dag enn det var 

før medisinene kom i 1996, sier evy-Aina røe, 

hivnorges generalsekretær som er norges andre 

representant i styret. 

koordinering blir i det hele tatt et stikkord 

for mye av det arbeidet som gjøres i hivnorden 

i dag. blant annet jobber de ulike nasjonale 

organisasjonene om et prosjekt rundt ”hiv and 

Your body” som handler om hvordan viruset 

og medisinene vi bruker påvirker kroppen. 

kasserer i hivnorden, hans nilsson opplyser 

at det skal være et seminar om dette temaet på 

Arlanda utenfor Stockholm i mai i år. 

– gjennom bedre koordinering av innsatsen 

håper vi på å få større politisk gjennomslag 

for sakene våre, og det fungerer dessuten både 

tidsøkonomisk og pengebesparende. og som 

fattige organisasjoner er vi nødt til å få mer ut 

av hver krone. 

Internordisk debatt 

et annet viktig poeng for hivnorden er at 

organisasjonen ønsker å stå i front for å gjøre 

medisinsk behandling tilgjengelig for alle 

mennesker som lever med hiv. – vi må ikke 

glemme dem som ikke har tilgang til medisiner. 

det skjer i våre naboland, som for eksempel 

russland, sier Sini Pasanen, som representerer 

finland i styret til hivnorden. – dessuten er 

det en rekke helsemessige forhold som trenger 

en internordisk debatt og hvor vi kan være med 

på å påvirke myndighetene og lovgiverne i de 

ulike landene i norden, sier hun videre, dette 

gjelder for eksempel retten til assistert befruktning, 

retten til adopsjon, forhold på arbeidsplassen, 

informasjon og utdanning, for bare å 

nevne noen. 

– På alle disse områdene er praksis forskjellig 

i flere av landene, og vi mener at fellesnordisk 

innsats og synliggjøring av det vi mener 

er de beste løsningene for oss som lever med 

hiv, kan bidra til å bedre levekårene for mange 

hivpositive i norden, sier leif-ove hansen. 

– det må bli slutt på at vi fremdeles ses på 

som farlige, annenklasses borgere! 

positiv • NR. 2 – 2013 17

Ronald Reagan var president i UsA på denne tiden og 

ble beryktet for aldri å ville snakke om hiv og aids i det 

offentlige rom. dette var en sykdom som gjaldt de andre, 

de marginaliserte, de som ikke hørte hjemme i godt og 

dannet selskap. 

Fotografiene av den avmagrede rock hudson i 1985 var med på å 

tvinge både amerikansk og vestlig offentlighet til å erkjenne at både 

hiv, homoseksualitet og aids, ikke bare fantes i verden, men var 

nær oss, rammet folk vi beundret, ja, kunne ramme oss? for hvor mange 

kvinner var det ikke som hadde vært forelsket i sjarmøren og førsteelskeren 

rock hudson, hvor mange menn var det ikke som hadde ønsket å være 

som ham, ha hans sjarm, utseende, kropp og kvinnetekke? 

og så hadde mannen, stjernen, stadig vekk hatt sex med andre menn 

og pådratt seg et dødelig virus. rock hudson, hvis egentlige navn var roy 

harold Scherer jr., tvang mange til å revurdere sine synspunkter på homofile 

menn, og brakte hiv og aids tydeligere frem i offentligheten enn ronald 

reagan sannsynligvis satte pris på. rock hudsons historie bidro også til å 

gjøre elizabeth taylor til hivaktivist. 

Rock 

en tilsvarende fortolkning kan også være en ramme for rockemusikeren 

freddie Mercurys liv. han var rockesangeren som startet i rockebandet 

Queen og etablerte en trofast fanskare blant headbangers og andre tungrockfans. 

Med sin tilsynelatende maskuline fremtoning ble han en slags 

18 

positiv • NR. 2 – 2013 

Reportasje ved Olav André Manum 

De færreste glemmer fotografiene av en aidsherjet Rock 

Hudson, Hollywood-stjernen som i årene før han døde i 

1985 var en av de første til å gi aids et ansikt, både i USA og 

i resten av verden. 

Kjendisene ga ansikt 

rollemodell for trofaste haveayrocktilhengere, men Mercury satte deres 

lojalitet på harde prøver. Allerede i utgangspunktet hadde han et snev av 

androgynitet over seg, og til tross for at Mercury og Queen aldri forlot rocken 

helt, utvidet han sjangeren både musikalsk og ikke minst med sin mer 

og mer ”campe” humor. hvem husker for eksempel ikke freddie Mercury 

som husmor med svart mustasj, skinnskjørt, rosa t-skjorte, tyllskjerf, store 

pupper og støvsuger i videoen til superhiten ”i want to break free” eller 

hans dramatiske vokaleskapader i ”barcelona” sammen med operadivaen 

Montserrat Caballé, sannsynligvis den eneste som kunne matche, ja, sågar 

overgå Mercury selv i camp fremførelse. 

etter hvert som Mercury kom lenger og lenger ut av skapet som 

homse, ble det også åpenbart at ikke alt var som det skulle være. han så 

stadig sykere ut, og 23. november 1991 gikk han ut og fortalte verden at 

han led av aids. dagen etter var han død. Mercury rangerer høyt på de 

fleste lister over beste rockevokalister verden over. gjennomslagskraften 

han hadde som rockestjerne har sannsynligvis ført til at mange hardrockgutter 

har sett seg nødt til å revurdere sin oppfatning av homofile 

og kan ha bidratt til å få dem til å forstå at hiv kan ramme hvem 

som helst, inklusive dem selv. Stjernenes sårbarhet viste hvor 

sårbare vi alle var … 

En uendelig lang liste 

listen over kulturpersonligheter som døde av aids i 

epidemiens første tiår er nesten uendelig lang. Men ofte 

forsøkte de nærmeste å usynliggjøre hva den egentlige dødsårsaken var. det 

kunne for eksempel hete at han eller hun ”døde plutselig etter lengre tids

sykdom” når ”alle” visste at den egentlige, hemmeligholdte dødsårsaken var 

aids. Stigmaet rammet blant annet en av de største balletdanserne verden 

har sett, russiske rudolf nurejev, som hadde hoppet av fra russland til 

vesten i 1961. balletdanseren testet positivt allerede i 1984, men han 

fornektet smitten i egen kropp i 

årevis. nurejev døde 

i 1993. 

både populærkulturen 

og høykulturen var rammet. Amanda 

blake, bedre kjent som Miss 

kitty fra tv-serien kruttrøyk, 

døde for eksempel også av 

aids i 1989. Skuespilleren 

brad davis, kjent fra 

”Midnight express” 

og rainer werner 

fassbinders ”Querelle 

de brest”, døde i 

1991, Anthony Perkins, 

dusjmorderen fra hitchcocks 

”Psycho”, døde i 1992, den ennå 

ukjente, men lovende glamrockstjernen 

Jobriath (egentlig navn bruce wayne Campbell) gikk bort så tidlig 

bY kind PerMiSSion of keith hAring foundAtion 

som i 1983. han var den første åpne homofile i uSA som 

fikk platekontrakt med et av de store plateselskapene, og 

var en av de aller første selebritetene, i det minste in spe, som døde av aids. 

i parentes bemerket signerte tom robinson band, med homofile tom 

robinson i spissen, en avtale med eMi i 1977, i Storbritannia. 

Kunst og foto 

Jobriath var ikke alene om å dø så altfor tidlig. i vesten døde titusenvis av 

fortrinnvis unge menn lenge før de hadde nådd å bevise hva de var gode 

for. i kunstnerverdenen er det snakk om flere innen film, musikk, billedkunst. 

hvem husker ikke keith haring for eksempel, en aktivist og kunstner 

som rakk å skape seg et internasjonalt navn med sin banebrytende og 

livsglade grafittikunst som blant annet feiret homofil livsstil og seksualitet 

mellom menn uten å be om unnskyldning for det. han døde lenge før han 

hadde nådd toppen som kunstner, i 1990. dødsfallet fikk superstjernen 

Madonna til å gi alle inntektene fra den første konserten på hennes blond 

positiv • NR. 2 – 2013 19

Ambition world tour til aidsarbeid. 

Mye lengre på veien mot å nå sitt fulle 

potensial som kunstner, nådde fotografen robert 

Mapplethorpe, rockelegenden Patti Smiths 

bestevenn i ungdomstiden dokumentert i boka 

”Just kids”. Mapplethorpe var på mange måter 

en kunstner som sto på egne ben som en slags 

fotografiets superstjerne. han døde i 1989, men 

hadde da langt på vei greid å skape seg et internasjonalt 

navn med sine kontroversielle bilder som 

blant annet satte homofile minoritetskulturer på 

dagsordenen, samtidig som han kunne ”portrettere” 

blomster på et sensuelt, ja, nesten feminint 

vis i andre serier av svart-hvitt-fotografier. 

Mapplethorpe hadde en voldsom gjennomslagskraft, 

ikke minst fordi han tok opp tabuemner 

som sadomasochisme uten å be om unnskyldning 

og uten å sykeliggjøre, han bare iscenesatte, 

registrerte og overlot reaksjonene til andre. 

drepte uten hensyn til status 

Aids var et frontalangrep på kulturlivet, og man 

kan bare fantasere om hvor mange bøker, kunstverk, 

filmer, danseforestillinger verden har gått 

glipp av fordi kunstnerne aldri fikk leve lenge 

nok til å bli den de hadde potensiale til å bli. det 

finnes imidlertid også en annen side ved aids som 

på forunderlig vis har endret vår syn på verden. 

Aids skilte aldri mellom høy 

og lav, rik eller fattig, 

kjent eller 

ukjent, 

20 

alle døde. Michel foucault døde av aids. det 

samme gjorde John holmes. den første av 

disse to var en verdensberømt fransk filosof som 

etablerte nye forståelsesrammer for både filosofi 

og sosiologi. John holmes på sin side var pornostjerne 

og verdensberømt for sin store penis. 

roy Cohn døde av aids. det samme gjorde 

forfatteren John Preston. roy Cohn var en 

mektig amerikansk politiker som jobbet sammen 

med senator Joseph McCarthy for å renske ut 

subversive og kommunistiske elementer fra 

amerikansk offentlig forvaltning på femtitallet. 

Cohn hadde makt til å ødelegge enkeltmenneskers 

liv, og han brukte den makten. Samtidig 

levde han et hemmelig liv som homofil, med 

stort forbruk av unge menn. Cohn er nærgående 

portrettert i skuespillet ”Angels in America” av 

tom kushner fra 2003 (miniserien for tv kom 

det året). John Preston på sin side forsøkte å 

redde mest mulig av det amerikanske homsemiljøet 

fra aids, blant annet gjennom boka ”erotisk 

guide til sikrere sex” som kom på norsk i annen 

halvdel av 1980-tallet. Preston forsøkte også å 

lansere en egen homofil superhelt i bokserien om 

Alex kane, uten nevneverdig suksess. best kjent 

er han kanskje som talsmann for det amerikanske 

lærmiljøet og forfatter av SM-erotika, blant 

annet gjennom novellesamlingen ”i once had a 

Master and other stories”. 

Entertainere og nynazister 

Aids drepte for fote og gjorde ingen forskjell. 

den amerikanske entertaineren liberace bukket 

under for sykdommen. hans overdådige livsstil 

og luksus kunne ikke beskytte ham. 

Michael kühnen 

positiv • NR. 2 – 2013 

Reportasje ved Olav André Manum 

Stjerner som døde av aids: Fra venstre: Rock Hudson, Freddy Mercury, 

Rudolf Nurejev, Amanda Blake og Liberace. 

døde også. hans rasisme og teorier om arisk 

overlegenhet kunne ikke beskytte ham heller. 

det kunne heller ikke hans stilling som en av 

de ledende politikerne og ideologene i det tyske 

nynazistmiljøet på 1980-tallet. døde gjorde også 

forfattere som bruce Chatwin, musikere som 

nigerianske fela kuti som levde sitt liv blant 

kvinner, marihuanarøyk og afrikansk funk, eller 

homofile forfattere som Paul Monette og randy 

Shields. randy Shields ble den første som skrev 

kritisk om epidemien og ble dens første kronikør 

gjennom boka ”And the band played on” før 

sykdommen drepte han også. 

listen over de unge døde, de middelaldrende 

døde og de eldre døde kunne gjøres mye, mye 

lenger. noen og tredve millioner navn kunne legges 

til. hvert eneste ett av dem representerer sorg 

og tap for enda flere millioner mennesker. det 

kan også være greit å reflektere over at deler av 

skapingen av ny kultur også har dødd, egentlig 

før den begynte å bli skapt. og sykdommen har 

også tvunget oss til å tenke nytt rundt seksualitet, 

identitet, kjønn og status … hiv og aids har 

påvirket mye av kjernen og verdiene i samfunnet 

vårt her i vesten. 

i norge har vi ikke hatt mange kjendiser, 

som var kjendiser før de sto frem med en positiv 

hivstatus. faktisk kommer vi bare på brede bøe. 

ham er vi glade for at vi kan ønske et langt og 

godt liv.

Landsorganisasjonen i Norge 

vil gratulere HivNorge med 

banebrytende arbeid i 25 år. 

Den norske kirke gratulerer 

HivNorge med 25-årsjubileet! 

HivNorge bidrar til at viktige 

menneskerettigheter løftes fram. 

Vi støtter arbeidet for hivpositive 

og formidlingen av kunnskap 

til folk flest. 

positiv • NR. 2 – 2013 21

BIldET 

I 1992 fikk Odd Kåre Rabben og moren Vigdis audiens hos kong Harald. Odd Kåre, 

som var bløder, ble landskjent som åpen hivpositiv etter å ha blitt smittet gjennom 

blodoverføring. Odd Kåre døde i februar1993. Se intervju med Vigdis på side 14 i 

denne utgaven. FOTO: PÅL R. HANSEN/SCANPIX-NTB

Forbrytelse og straff 

Da norske myndigheter vedtok en 

ny smittevernlov i 1994, vedtok de 

samme myndighetene samtidig et 

straffebud for å kunne påtale og 

straffe den som hadde smittet andre 

med hiv eller utsatt en annen person 

for slik smitte. 

bakgrunnen var at myndighetene ønsket å modernisere 

og effektivisere en rekke gamle lover – 

hvor de eldste var fra begynnelsen av 1900-tallet 

– slik at samfunnet fikk bedre beskyttelse mot 

allmennfarlige smittsomme sykdommer. 

Straffebudet og ideen om at bruken av tvang 

beskytter samfunnet sto sentralt i lovgivningen 

av 1994. det var et brudd med samarbeidslinjen, 

tanken om tillit som hadde vært et sentralt element 

i det hivforebyggende arbeidet inntil da. 

hva slags tradisjon er det egentlig tanken om 

straff står i i norsk lovgivning på dette området? 

og hvor effektivt er bruken av straff? vi snakket 

24 

med to som har kunnskaper på dette feltet. 

– Man bruker straffeloven til å føre krig 

mot underklassen, nå som før, sier kriminolog 

Astrid renland. hun er også administrativ leder 

i Prostituertes interesseorganisasjon (Pion). 

det er likhetspunkter mellom tankegangen bak 

straffelovens paragraf 155, den såkalte hivparagrafen 

og tidligere tiders prostitusjonslovgivning, 

mener hun. 

Underklassens kvinner 

– noe av det viktigste med lovgivningen rundt 

syfilis handlet om kontroll av kvinner og særlig 

underklassens kvinner, sier hun. kvinnene var 

forpliktet til å møte for at myndighetene skulle 

få kontroll med seksuelt overførbare infeksjoner, 

eller kjønnssykdommer som det ofte ble kalt 

tidligere, sier hun. 

renland forteller om en epoke hvor det var 

forbudt å selge sex, men ikke forbudt å kjøpe 

seksuelle tjenester, og det var bare kvinnene 

positiv • NR. 2 – 2013 


som ble innkalt til kontroll, aldri de mannlige 

og ofte besteborgerlige kundene deres. – det 

skapte en forestilling om at det var kvinnenes 

spesielle ansvar alene å beskytte samfunnet mot 

syfilis og andre seksuelt overførbare sykdommer, 

sier hun. de som hadde makten i samfunnet, 

mennene, hadde heller ikke noe ansvar og 

kunne ustraffet ta med seg syfilis hjem til sine 

hustruer og straffe dem. 

en lignende tankegang finner hun i deler av 

kampanjene mot hiv på 1980-tallet hvor helsedirektoratet 

blant annet sa til norske menn som 

gikk på strøket at: ”her kan du kjøpe deg hiv!” 

det er gruppen sexarbeidere man må beskytte 

seg mot og unngå … 

Parallellen til hivlovgivningen er slående, 

mener hun. Maktens menn og kvinner holdt allerede 

i den første stortingsmeldingen om hiv fra 

1986-87 døren åpen for å straffe personer som 

smittet andre med hiv. underteksten forteller oss 

at det er uønskete grupper samfunnet må kon-

Administrativ leder i Pion, Astrid Renland, 

mener straffelovgivningen fører krig mot 

underklassen. Bildet på forrige side er 

maleriet Albertine på venterommet hos 

politilegen av maleren Christian Krohg. 

trollere og beskytte seg mot. – blant annet 

drøftet man kriminalisering av prostitusjon 

som et ledd i forebygging av hivsmitte men 

slo det ifra seg fordi man var redd det ville 

bli enda vanskeligere å kontrollere. 

også straffelovens paragrafer, enten 

det er paragraf 155, eller de nye foreslåtte 

paragrafene, skaper og opprettholder en 

forestilling om at ansvaret hviler på den 

hivpositive alene når det gjelder å beskytte 

andre mot smitte. 

dårlig forebygging 

den administrative lederen for Pion mener 

at en slik tankegang resulterer i dårlig 

forebyggingsarbeid og at begge partene i 

en relasjon har plikt til å beskytte seg selv. 

det er en kjent sak at en rekke hivpositive 

er enige med henne. de hevder at denne 

praksisen skaper grobunn for økt smitte, 

siden mange tenker at siden den andre ikke 

sier noe, så er han eller hun ikke smittet. 

dermed tar den som ikke er smittet heller 

ikke ansvar for å beskytte seg selv. 

denne prostitusjonslovgivningen kom 

på 1840-tallet, på et tidspunkt da man 

allerede hadde fått kontroll på syfilisepidemien, 

mener Astrid renland. denne loven 

varte nesten ut århundret. den ble opphevet 

i 1880-årene fordi den stred mot allmennrettsoppfatningen. 

lovene ble vedtatt og 

håndhevet i en tid med store samfunnsmessige 

endringer. urbaniseringen 

hadde satt inn for fullt og det ble 

satt store spørsmålstegn ved den gamle 

samfunnsordenen. det var behov 

for kontroll, og for styresmaktene ble 

prostitusjonslovgivningen en måte å 

skaffe seg denne kontrollen på. 

– reglementeringssystemet ble 

brukt til å regulere og kontrollere 

kvinners rett til å handle i det offentlig 

rom. men gikk verst utover 

de fattigste kvinnene, lovene ble 

også en måte å kontrollere fattige 

kvinners liv på, mener renland. På samme 

måte mener hun kontrollen i dag har 

samme funksjon overfor enkelte grupper 

i samfunnet: hivpositive, stoffbrukere og 

sexarbeidere. det er typefolk-regulering 

og straffelovens paragrafer sier noe om at 

dersom vi kontrollerer disse gruppene, kontrollerer 

vi langt på vei også hivepidemien. 

Forlater samarbeidslinjen 

Astrid renland er enig i at hiv skapte nye 

sosialpolitiske holdninger til sexarbeidere, 

stoffbrukere og ikke minst homofile. Man 

satset på tillit, samarbeid, integrering og 

medvirkning mellom helsemyndigheter og 

utsatte grupper. det ga resultater. – Mens 

homofile nå er svært integrert i samfunnet, 

er denne politikken langt på vei forlatt i 

forhold til de to første gruppene, og langt på 

vei også mennesker som lever med hiv. Med 

innføringen av smittevernloven og bestemmelsen 

om straffebud for å smitte andre med 

hiv eller utsette dem for slik smitte, gikk 

myndighetene et godt stykke i retning av å 

forlate samarbeidslinjen i forhold til enkelte 

grupper, sier Astrid renland. 

Forbud og bot 

En av dem som protesterte skarpest mot 

sedlighetslovgivningen og det offentlige 

prostitusjonsvesenet var maleren og forfatteren 

Christian Krohg. I 1886 utga han 

romanen Albertine, en slags ledsagende 

tekst til maleriet som skildret den unge 

prostituerte Albertine i venterommet til 

politilegens kontor. 

Boken ble øyeblikkelig beslaglagt, men beslagleggelsen 

ble møtt med en storm av indignasjon. 

de protesterende mente beslagleggelsen 

ikke handlet om å beskytte den offentlige 

bluferdighet og moral, men tvert imot beskyttet 

korrumperte og fordervede offentlige embetsmenn. 

Krogh mente sedlighetslovgivningen fungerte 

til å usynliggjøre de herskende klassers umoral, 

mens de fattige kvinnene måtte betale prisen. 

Romanen er en illustrasjon av denne påstanden, og 

mange var enige med Krohg. Men det hjalp ikke. 

Boken ble forbudt og Krohg ble idømt en bot samt 

saksomkostninger. 

Bedre gikk det ikke med anarkisten og forfatteren, 

Kristianiabohemens 

ledestjerne Hans Jæger 

(bildet). Han skrev en 

trilogi med selvbiografiske, 

erotiske bekjennelser. 

Første bind, syk 

Kjærlihet (sic) kom i 

1893 og ble øyeblikkelig 

forbudt over hele skandinavia. 

de to neste bindene, Fængsel og fortvilelse 

(1902) og Bekjendelser (1903) led nær sagt selvfølgelig 

samme skjebne. Myndighetene måtte selvsagt 

beskytte den offentlige moral, og bøkene skal være 

fulle av lidenskap, kåthet og fortvilelse. dessuten 

kan det også ha vært et smittevernhensyn med i 

betraktningene, Jæger led av syfilis og gjennom å 

lese hans bøker kunne andre også la seg inspirere 

til å leve et ryggesløst og smittefarlig liv. det måtte 

man for all del unngå. 

Myndighetene kunne ha spart seg bryet. leser man 

bøkene i dag fremstår de som så drepende kjedelige 

at noen neppe klarte å lese seg gjennom alle tre 

bindene. selv ga jeg opp midt i bind to. Trilogien 

inspirerer absolutt ikke til lidenskap og kan bare i 

begrenset grad ha gjort det i begynnelsen av forrige 

århundre også. 

Alle disse bøkene ble utgitt på nytt i henholdsvis 

1967 for Albertine sin del, og 1969 for Jægers 

romaner. da kom de ut uten at noen løftet så 

mye som et øyenbryn. 

positiv • NR. 2 – 2013 25

26 

Lovene 

Smittevernloven ble 

vedtatt i august 1994. 

Det var flere forhold 

som gjorde at man på 

dette tidspunktet så 

behovet for et nytt lovverk 

på området. Blant 

annet var tiltak i forbindelse 

med smittsomme 

sykdommer regulert i 

åtte forskjellig lover. 

Disse ønsket regjeringen 

å forenkle, fornye, 

modernisere og samordne. 

Regelverket ble 

oppfattet som lite hensiktsmessig 

og uoversiktlig. 

Videre må nevnes 

at det forutgående 

regelverk var blitt til 

over en periode på 150 

år. Den mest sentrale 

loven, sunnhetsloven, 

var fra 1860. Det var 

følgelig nødvendig med 

en faglig oppdatering av 

innholdet. Regjeringens 

lovforslag ble møtt med 

store protester, men 

behovet for fornyelse 

og forenkling ble 

regjeringens viktigste 

argument for å drive 

loven igjennom. 

Straffelovens paragraf 

155 som kriminaliserer 

det å smitte andre 

med en allmennfarlig 

smittsom sykdom eller 

utsette andre for slik 

smitte, ble vedtatt samtidig, 

uten diskusjon. 

et bredt spekter av helse- og 

sosiallovgivningen her i landet har 

hatt et aspekt av forsøk på å kontrollere 

de lavere klasser. dette gjelder 

for eksempel den tidligere smittevernlovgivningen, 

behandlingen av 

sinnssyke og psykisk utviklingshemmede, 

men også lover rundt barnevern, 

edruskap og andre. dette sier 

jusprofessor og leder for institutt for 

kriminologi og rettssosiologi, kristian 

Andenæs, til Positiv. 

– historisk sett har straff vært 

rettet mot de ”lavere klasser”, sier 

Andenæs, og mye av den gamle 

smittevernlovgivningen og straffelovgivningen 

har tradisjonelt hatt et 

aspekt av å holde marginaliserte og 

sårbare grupper på plass slik at ikke 

”pene, hvite mennesker” ble rammet 

eller kanskje besudlet av de lavere 

klassenes elendighet. 

Uheldig atmosfære 

Andenæs understreker at mye av dette 

er endret i dag. definisjonsmakten 

ligger ikke lenger kun i overklassens 

hender, og overklassen er heller ikke 

et like entydig begrep som det var 

før i tiden. Jusprofessoren mener 

likevel at det var uheldig at den offentlige 

debatten om smittevernloven 

som ble vedtatt i 1994 skjedde i en 

atmosfære preget av panikk og frykt 

for den dødelige hivsmitten. 

redselen kan ha fått foreldet 

tankegang til å slå igjennom i langt 

sterkere grad enn situasjonen egentlig 

trengte, og vi kan ha fått en 

debatt preget av irrasjonalitet snarere 

enn rasjonalitet. 

– vi var mange som var enige 

med Pluss i at tvangsaspektene ved 

den foreslåtte smittevernloven ville 

undergrave resultatene som var oppnådd 

i kampen mot aids til da. vi 

pekte på at tillit til helsemyndighetene 

og medvirkning fra de sårbare 

gruppene sin side hadde bidratt sterkt 

til å gi oss kontroll over epidemien. 

Med de foreslåtte tvangstiltakene 

mente vi det var en stor risiko for at 

de utsatte gruppene ville gå under 

jorden og at vi på den måten kunne 

miste kontrollen over utviklingen. 

Taushetsplikten 

når myndighetene ikke var enige, 

så handlet det altså blant annet om 

at tankegangen rundt lovgivning sto 

i en tradisjon av tvang og kontroll. 

Arven fra de åtte lovene som skulle 

samordnes var massiv, selv om også 

politikerne mente mye var foreldet. 

og det var nettopp behovet for å 

samordne og modernisere et foreldet 

lovverk som ble myndighetenes 

viktigste argument for å drive loven 

gjennom. enkelte politikere, slik 

som Alvheim – helsepolitisk talsmann 

for fremskrittspartiet – brukte 

frykten for å presse gjennom sterkest 

mulige tvangstiltak. blant annet 

krevde fremskrittspartipolitikeren 

at legene ikke bare skulle ha rett til 

å bryte taushetsplikten i forbindelse 

med hivsmitte, de skulle ha plikt 

til det. Alvheim kan ha bidratt til å 

drive den offentlige debatten i retning 

av tvang. 

– det var altså, om ikke massiv, 

så i det minste klar politisk oppslut- 

positiv • NR. 2 – 2013 

” Historisk 

Reportasje ved Olav André Manum (tekst 

sett har straff 

vært rettet mot de 

”lavere klasser.” 

Kristian Andenæs 

jusprofessor 

ning om tvangstanken, sier Andenæs. 

det betyr imidlertid ikke at 

motstanden var nyttesløs. tvert imot 

resulterte de sterke protestene i at 

man klarte å begrense skadevirkningene 

av tvangstiltakene, blant annet 

gjennom å dempe mulighetene for 

å bruke tvang og skjerpe kriteriene 

for å sette i verk tvangstiltakene. 

kriteriene ble klart strengere enn det 

myndighetene opprinnelig hadde 

lagt til grunn. 

straffbart 

i ettertid fikk de rett de som mente 

at denne lovens tvangsbestemmelser 

ikke kom til å få så stor anvendelse. 

Straffelovens paragraf 155 som åpner 

for straff for å smitte andre med hiv 

eller utsette andre for slik smitte, 

har derimot kommet til langt større 

anvendelse. den ble vedtatt samtidig 

med smittevernloven og så å si uten 

offentlig debatt. langt på vei hersket 

det konsensus om at det å smitte 

andre med vilje skulle være straffbart. 

Selv Pluss var i sin kraftige motstand 

mot smittevernloven, klar på at mennesker 

som smittet andre med hiv 

med vilje, skulle kunne tiltales og 

straffes. 

– de fleste som var mot dette 

straffebudet, så ikke for seg annet 

enn at dette neppe ville bli brukt 

annet enn i de mest ekstreme tilfellene, 

sier Andenæs i dag. han mente 

imidlertid at norge ikke trengte 

en egen paragraf mot hivsmitte, 

men kunne bruke straffebudet mot 

legemsbeskadigelse og annen voldsbruk 

i straffeloven. Myndighetene

var uenige, og paragraf 155 ble vedtatt 

uten noen nevneverdig offentlig debatt. 

– Selv ikke juristene, med enkelte 

hederlige unntak, engasjerte seg nevneverdig 

i saken, sier Andenæs. 

bestemmelsen om straffebud mot 

hivsmitte har hatt diskriminerende 

utslag. det har i første rekke vært 

heterofile forhold som har vært prøvd 

for retten. det kan bety at påtalemyndighetene 

ikke har sett på homofile 

forhold som like alvorlig, men det 

kan også bety at færre homser velger å 

anmelde fordi de ser at den enkelte ser 

at han også har et ansvar for å beskytte 

seg selv, altså at tanken om delt ansvar 

for å unngå smitte er mer rotfestet i 

homofile forhold enn i heterofile. 

sovepute 

for Andenæs er det imidlertid et reelt 

problem at smittevernloven og straffelovens 

bestemmelse ble vedtatt i 

et klima som lå alt for tett opptil en 

tid med angst, panikk og behov for 

kontroll. dette skyldes at han mener 

lovbestemmelser ofte har en tendens 

til å leve sitt eget liv når de først er 

vedtatt, også etter at de har opphørt å 

være funksjonelle. de risikerer å bli en 

sovepute for offentligheten. – dermed 

stenger de for videre diskusjon om 

hva som er hensiktsmessig lovgivning 

og hensiktsmessig praksis, selv om 

bestemmelsen fungerer urettferdig, 

virker stigmatiserende og som i tilfelle 

med hivparagrafen, som i dag har et 

helt annet grunnlag i den medisinske 

virkeligheten, sier han. 

Selv mener Andenæs fremdeles at 

det ikke er behov for egne paragrafer 

på dette området og hadde helst sett 

dem fjernet. Straffelovens generelle 

paragrafer er nok, mener han. Jusprofessoren 

er for så vidt glad for at Syseutvalget 

har foreslått nye formuleringer 

til lovbestemmelsene, og mener de 

representerer et fremskritt i forhold til 

teksten i dagens straffelov: – Men tatt i 

betraktning den mengden av ressurser 

som er brukt på Syseutvalgets arbeid, 

er det et magert resultat vi har fått, sier 

han. – Men kanskje det var det beste 

man kunne håpe på? 

lange tradisjoner 

Syseutvalgets forslag til den nye ordlyden 

av paragraf 237 er som følger: 

”Med bot eller fengsel inntil tre år 

straffes den som overfører en smittsom 

sykdom som medfører betydelig skade 

på kropp og helse. På samme måte 

straffes den som utsetter flere personer 

for slik smittefare eller gjentatte ganger 

eller ved hensynsløs atferd utsetter en 

annen person for slik smittefare […].” 

flere av utvalgets medlemmer 

dissenterte, men til tross for sterk 

motstand fra hivpositive og hivpositives 

organisasjoner, valgte utvalget altså 

likevel å opprettholde straffebudet i 

forhold til hivsmitte. forslaget innebærer 

likevel en kraftig liberalisering 

av lovverket i forhold til det forslaget 

som allerede lå på Stortingets bord. 

hivnorge mener resultatet er et skritt i 

riktig retning og det som er mulig å få 

til i dagens politiske klima, men varsler 

at organisasjonen ikke har avblåst kampen 

mot kriminalisering av hivsmitte. 

Men straffebudet og troen på dette har 

altså lange tradisjoner i norsk rettspraksis 

og politikk. 

Offentlig prostitusjon i Norge: Etter mønster fra utlandet 

hadde man i Norge innført offentlig legalisert prostitusjon i 1840. Dette 

betød at alle kvinner som levde av prostitusjon, ble registrert og kontrollert av 

politiet. Kontrollen besto blant annet i regelmessige undersøkelser hos politilegen 

til faste dager i uka. Hvis det hos politilegen ble påvist kjønnssykdommer 

hos de prostituerte, ble de tvangsinnlagt på sjukehus- Dette for å beskytte 

de mannlige kundene. Saken rundt Kroghs roman førte til at denne loven ble 

opphevet i løpet av ett år. (Kilde: Floraskulen) 






Ina Herrestad, daglig leder, Aksept: 

HivNorge er den mest synlige aktøren i 

hivfeltet i Norge. Starten var likemannsorganisasjonen 

Pluss, og organisasjonen 

har gjennom årene utviklet seg til å bli 

et solid fagmiljø kombinert med likemannsarbeid. 

Spesielt viktig er arbeidet 

med hivpositives rettigheter og å spre 

kunnskap om hiv til befolkningen. Vi er 

avhengig av den jobben HivNorge gjør for å gi 

våre brukere et godt tilbud. 

Kjell-Erik Øie, statssekretær, 

Helse- og omsorgsdepartementet: 

HivNorge og dens to forløpere har 

bidratt til å opprettholde et politisk 

og offentlig fokus på hiv generelt og 

hivpositives livsbetingelser spesielt. Det 

er krevende for en organisasjon som ble 

stiftet i en tid med mye oppmerksomhet 

og idealisme, å makte overgangen 

til en hverdag der en må slåss for å få 

oppmerksomhet. Det synes jeg Pluss/HivNorge 

har lykkes med. 

Rolf M. Angeltvedt, leder, 

Helseutvalget for bedre homohelse 

HivNorge eller tidligere Pluss har hatt 

en viktig stemme der ingen eller få har 

våget å heve røsten. Jeg har fulgt organisasjonen 

gjennom tykt og tynt siden 

1994, og den har endret seg fra å være 

en til dels brukerstyrt organisasjon med 

fokus på sosiale møteplasser, til en rettighetsorganisasjon 

slik jeg kjenner den i 

dag. Det blir en viktig oppgave å se fremover og 

finne viktige saker som angår hivpositive. 

Solveig Hokstad, 

daglig leder for Sex og Politikk 

HivNorge representerer et senter for oppdatert 

informasjon om hiv og relevant 

forskning, i tillegg til hva hivpolitikk nå 

dreier seg om i Norge. Hiv/aids er et 

område innen seksuell helse og rettigheter 

som har hatt, og fortsatt har, et 

stort behov for kunnskap og pågående 

rettighetspolitikk. Det trengs fortsatt 

uredde miljøer som kan stå i fronten for kampen 

mot stigma og fordommer. Disse kampene tror 

jeg HivNorge kan bidra inn i. 

positiv • NR. 2 – 2013 27

28 



En stillferdig aktivist 

ET lIV MEd HIV 

Når folk spør Anne Marie Opsahl hvor mange barn hun har, svarer 

hun alltid to. Hun forteller at én er her, han har skaffet henne tre barnebarn 

som hun er stolt av og gleder seg mye over. Når hun skal forklare hvor 

yngstesønnen er, peker Opsahl mot himmelen og indikerer at han døde for 

flere år siden. Når folk så spør hva han døde av og den eldre, verdige damen 

hun forklarer at de ikke lenger vet hva de skal. – det 

ligger fremdeles så mye hjelpeløshet og stigma i vårt 

forhold til hiv og aids, også i vår tid i 2013, sier hun. 

Skammen er der, selv nesten 20 år etter at medisinene 

kom og forvandlet en positiv hivtest fra å være en dødsdom 

til å bli en kronisk lidelse som kunne behandles, 

men ikke kureres. opsahl husker begravelser der det 

ble hevdet at en sønn eller datter var død av kreft når 

sannheten var en helt annen. Men å ”innrømme” at 

barnet ditt døde av aids var for skambelagt, da var det 

bedre å fornekte hele deres liv enn å ta denne virkeligheten 

inn over seg og offentliggjøre den. Så ille var det. 

opsahl undres om det er så mye bedre nå. 

leve uten frykt 

Jo, hun har vært redd for å bli avvist om hun fortalte 

at hun hadde en stoffbrukende sønn som døde av aids, 

men hun la bort den frykten etter hvert. – Jeg bestemte 

meg for at jeg ikke kunne leve med denne frykten, sier 

hun i dag. 

Anne Marie opsahl har et mildt og stillferdig 

ytre. 74-åringen har på mange måter en ”borgerlig” 

fremtoning og ser ut til å være så langt fra en hiv- og 

aidsaktivist som det er mulig å komme. og likevel er 

det nettopp hivaktivisme opsahl har brukt store deler 

av sitt liv på. 

Sønnen er naturligvis den direkte årsaken til akti- 

svarer aids, blir det stilt. Folk trekker seg ofte unna. 

ANNE MARIE OPsAHl (74) 

OslO 

«Men å ”innrømme” at barnet 

ditt døde av aids var for 

skambelagt, da var det bedre 

å fornekte. Så ille var det.» 

vismen: – Jeg husker ennå dagen da Jan erik kom hjem 

og fortalte dette. han satte seg ved kjøkkenbordet, ganske 

nykter og sa: ”Mamma, jeg har noe jeg må fortelle 

deg”. 

– han var ikke gamle karen da og må ha vært en av 

de aller første stoffbrukerne som ble smittet her i landet, 

fortsetter hun. opsahl snakker varmt om sønnen sin og 

hvilken glad gutt han var under oppveksten. hun sier 

ikke stort om den verste rusbruken, men legger vekt på 

at han var rusfri i fire år, at han hadde begynt å ta opp 

igjen skolegangen, men at de to siste årene han levde – og 

bodde hjemme hos moren – var så fulle av smerter at han 

fikk metadon for å klare seg gjennom. – da gikk det utfor, 

men det var jeg forberedt på, forteller oppsahl. 

Jan erik døde så sent som i august 1996, bare 31 år 

gammel og rakk aldri å nyttiggjøre seg av de livsforlengende 

medisinene som ble tilgjengelig det året. 

Aktivist i sulpen 

det var ikke lenge etter at sønnen hadde fortalt om sin 

hivstatus at Anne Marie møtte Arne husdal – en av 

grunnleggerne av Pluss – på et møte i helsedirektoratet. 

det var en høring om det første utkastet til ny smittevernlov 

som åpnet for utstrakt mulighet for bruk av tvang 

i behandlingen av hivpositive og i det hivforebyggende 

arbeidet. 

husdal inviterte opsahl til et møte i Pluss’ lokaler i 

positiv • NR. 2 – 2013 29

Anne Marie Opsahl snakker gjerne om sin tid som 

aktivist i Pluss. Den var ikke uten dramatikk og sterke 

følelser. Men det manglet heller ikke på humor. 

keysers gate og overtalte henne til å begynne som frivillig i kjernekari som 

frivilliggruppa i Pluss het. navnet hadde røtter i begrepet kjernekar, men 

for at det ikke skulle bli for maskulint, ble det lagt til en i – for å synliggjøre 

at også kvinner kunne være med. det er i hvert fall en av historiene som går 

om opprinnelsen til navnet. 

det betyr ikke at opsahl var ukjent med all aktivisme før sitt engasjement 

for Pluss. hun hadde til da engasjert seg i landsforeningen mot 

stoffmisbruks oslo-avdeling. denne het Aksjon mot narkomani. dette 

var foreningen for mennesker som hadde stoffbrukere blant sine nærmeste 

pårørende, og opsahl fungerte som vanlig medlem og kursleder for andre i 

samme situasjon som henne selv. 

opsahl snakker pent om begge sønnene sine. bare pent. det er mens 

hun snakker om rådene hun ga til andre pårørende av stoffbrukere at vi får 

en anelse av hva slags kamp hun må ha kjempet for å bevare sin egen og 

sønnens verdighet og for ikke selv å bli et offer for sønnens stoffbruk: – det 

handlet om å lære seg å sette grenser, sier hun, lære seg å si nei. lære seg å 

takle og forholde seg til aggressive barn, lære seg til å låse dørene slik at man 

får fri av og til, lære seg til å si: nei, du får ikke penger! 

Balansegang uten store ord 

vi aner litt av balansegangen hun må ha gått mellom ønsket om å gi sønnen 

et best mulig liv og behovet for å ta vare på seg selv og ikke bli selvutslettende 

i forhold til sønnens behov. for det ville jo ikke ha gagnet noen, 

heller ikke sønnen. Men opsahl sier ikke så mye om det. og hun bruker 

ikke store ord, ladet med følelser. når hun sier noe, uttrykker hun seg saklig 

og nøkternt og lar oss bare ane dilemmaene som ligger bak. 

30 


positiv • NR. 2 – 2013 

derimot snakker hun gjerne om sin tid som aktivist i Pluss. den var 

ikke uten dramatikk og sterke følelser. Men det manglet heller ikke på humor: 

– det var en kar som het kalle Mannes, forteller hun. opsahl regner 

underforstått med at jeg kjenner til kalle Mannes historie og hun trekker 

på smilebåndene over Mannes’ mange påfunn. – han skulle lede et kurs for 

oss i kjernekari, vi skulle lære å bli gode frivillige, ikke frykte smitte gjennom 

sosial kontakt og i det hele tatt settes i stand til å gjøre en så fordomsfri 

innsats som mulig. 

– da kurset var ferdig, fortsetter hun, hadde kalle Mannes kjøpt en 

flaske champagne. den ble naturligvis åpnet med et smell, og så måtte alle, 

hivpositive og hivnegative, som hadde vært med på kurset ta en slurk rett 

fra flasken. På den måten skulle vi bevise at vi hadde lært nok om hvordan 

hiv smitter og ikke smitter til ikke å være redde for å bli smittet ved å drikke 

av samme flasken som en hivpositiv hadde drukket av. Alle besto testen, 

minnes opsahl smilende. 

Ikke hils på gata! 

ikke alt var like hyggelig. Plusserne var redde for å bli gjenkjent og identifisert 

som hivpositive. det var ringeklokke på døren inn til lokalene, og alle 

som ringte på måtte identifisere seg og si frem ukas passord. kjernekariene 

hadde langt fra adgang til alle lokalitetene. enkelte rom var reservert for 

hivpositive, og skulle det for eksempel pyntes til fest, måtte de frivillige 

vente til alle hadde forlatt lokalet før de kunne begynne å pynte. ellers 

handlet det om å bake kaker, steke vafler, slå av en hyggelig prat om noen 

tenkte det og dele ut utallige klemmer. 

– Stigmatiseringen og selvstigmatiseringen hadde gode kår den gang


som nå, sier opsahl. hun medgir at det føltes nokså underlig å skulle kjenne 

folk i keysers gate og så ikke en gang kunne hilse på dem om man for 

eksempel møttes tilfeldig på gata eller på bussen. Alle kjernekariene og alle 

andre som ferdes på Sulpen (Pluss skrevet baklengs var utgangspunktet for 

dette navnet) måtte avgi et taushetsløfte, og det hadde samtlige respekt for. 

de frivillige kunne også fungere som sosialarbeidere og fredsmeglere. 

Særlig i den første tiden i keysers gate kunne det utvikle seg til et konfliktfylt 

forhold mellom homsene og stoffbrukere, kan hun fortelle. 

– det var nesten krig mellom de to gruppene i perioder, sier hun. – 

de satte seg demonstrativt hver for seg og ville til å begynne med ikke ha 

så mye med hverandre å gjøre. Men jeg er sikker på at også stoffbrukerne 

respekterte reglene på huset. det skjedde nok at det kom til håndgripeligheter 

mellom de to gruppene, men det ble meg bekjent aldri satt noen 

skudd på Sulpen, sier hun og legger til at forholdene bedret seg etter hvert 

som tiden gikk og de to brukergruppene ble bedre kjent med hverandre. 

sykebesøk 

Sosialarbeidergjerningen til kjernekariene kunne også strekke seg til andre 

og for den enkelte hivpositive viktige tiltak. Anne Marie opsahl var en flittig 

gjest på sykehusene når hivpositive trengte besøk. – Mange hadde ikke 

fortalt om noe som helst til familien eller andre pårørende, opplyser hun. 

– de ville ikke at familien skulle vite om skammen de hadde brakt over seg 

selv og sine nærmeste, så de fortalte ingen ting til foreldre og søsken. noen 

ganger ikke engang at de lå på sykehuset. 

Slike livsbetingelser skapte mye ensomhet og ikke minst angst for den 

som lå alene på de infeksjonsmedisinske avdelingene. da var det Anne 

Marie opsahls oppgave – men hun understreker at hun ikke var alene om 

dette – å holde hender, prate, trøste, gi en klem og være en lyttende venn. 

opsahl husker dette som en givende, men krevende tid. det var slitsomt 

å bli stilt ansikt til ansikt med så mye sykdom, smerte og død. for det var 

det som var realitetene. det så hun også i Pluss’ lokaler i keysers gate da en 

person plutselig kunne være borte for så aldri mer å komme igjen. Mange 

ganger kunne det neste være en nekrolog i bladet immunforsvaret, som var 

Pluss’ eksterne organ. 

og hele tiden var opsahl klar over at hun hadde en egen sønn som 

kjempet mot den samme sykdommen som hun så konsekvensene av rundt 

seg hver eneste dag. – det kunne være veldig tøft, sier hun i dag, men 

samtidig fikk jeg en livserfaring som jeg ikke ville være foruten og som jeg 

kunne bruke til å hjelpe andre, de som var direkte rammet og de som var 

pårørende både til hivpositive og til stoffbrukere. 

Gjenopprettet kontakt med familien 

hun brukte denne erfaringen. blant annet var opsahl med å sørge for at 

flere av pasientene på infeksjonsmedisinsk avdeling på ullevål eller på rikshospitalet 

fikk gjenopprettet kontakten med foreldre eller annen familie. 

hun var med på å knytte bånd som tidligere hadde vært klippet av. flere 

fikk med hennes hjelp fortalt om sin status til familien slik at de slapp å leve 

alene. – Min erfaring ble til hjelp og trøst for andre, det ble viktig for meg, 

forteller hun. hun samarbeidet med hivpositive som gjerne ville fortelle det 

til sine foreldre. en mor nordfra gjorde hun for eksempel en avtale med da 

hun kom på besøk slik at hun skulle ha noen å snakke med etter at sønnen 

hadde fortalt sitt. liksom alle andre som opplevde dette, følte denne moren 

positiv • NR. 2 – 2013 31


en stor lettelse gjennom å få snakke med Anne Marie som tross alt var i 

samme situasjon og som var åpen om det. 

Aktivisten forsvarte også hivpositives rettigheter i offentligheten og deltok 

gjerne i debatter. blant annet refset hun kommunelegen i haugesund 

for kunnskapsløshet og fordommer da han ville nekte hivpositive å bruke 

kommunale svømmehaller. det var ingen menneskerett å smitte andre med 

hiv, hevdet kommunelege knut Slinning i en kronikk i haugesunds Avis i 

januar 1990. ”det skal mot til å stå fram og si, jeg har vært stoffmisbruker 

og er hivpositiv. hvorfor skal vil da gjøre belastningen større for dem med 

vår uforstand og tankeløshet”, skrev opsahl i sitt svar til kommunelegen, 

som for øvrig også fikk så hatten passet av andre hivaktivister. 

Foredrag skaper kontakt 

det viste seg at foredragene hun holdt om hvordan man skal forholde seg 

til stoffbrukere i nære relasjoner, fungerte positivt for mennesker som hadde 

hivpositive barn. – Minst to ganger ble jeg oppsøkt av menn som ville 

snakke med meg under fire øyne, forteller hun, da kom det frem at disse familiefedrene 

hadde sønner som var hivpositive, noe de aldri hadde fortalt til 

en sjel. de trengte en å betro seg til, en å få informasjon fra, en som kunne 

hjelpe dem med å få lettet på trykket redselen og skammen førte med seg. 

– enten det var pårørende jeg traff gjennom sykehusene eller foredragsvirksomheten, 

synes de det var en lettelse å få snakke med andre i samme 

situasjon, forteller hun. 

noen relasjoner ble ekstra nære. opsahl forteller at hun fikk det hun 

kaller en tredje sønn gjennom sykebesøkene. en ung, hivsmittet mann 

fra guinea. – vi ble veldig nære, forteller hun. – Jeg kalte ham min sommerfugl 

i vinterland. han var kommet til norge for å gå på skole, men ble 

32 


positiv • NR. 2 – 2013 

syk samtidig som Jan erik, og noen skolegang ble det aldri. han døde i 

desember i 1995, på kongsberg. opsahl rakk ikke frem til dødsøyeblikket 

og beskriver det som en stor sorg at hun ikke var til stede da denne unge 

gutten døde. 

sliten, men angrer ikke 

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg orket. Jeg var med som kjernekari gjennom 

hele Jan eriks sykdom og død. da han var gått bort, kjente jeg hvor sliten 

jeg var. opsahl kom fra sønnens dødsleie med en bamse under armen og 

en svart plastsekk med eiendelene hans. det var klokken fire om morgenen. 

Siden hørte hun ikke noe fra sykehuset. hun hadde mange spørsmål hun 

gjerne ville ha svar på og påpekte denne mangelen, men det ble aldri fulgt 

opp. Spørsmålene hennes forble ubesvarte. det er hun fremdeles kritisk til. 

forunderlig nok sier opsahl at hennes hivaktivisme og sønnens sykdom 

og død er opplevelser hun ikke ville vært foruten. hun tar seg imidlertid 

i det og presiserer at selvfølgelig hadde hun ønsket seg sønnen her, i 

live og frisk slik han var på vei til å bli før viruset drepte ham, men likevel er 

hun glad for de opplevelsene dette har gitt henne. – Jeg ville gjerne hatt Jan 

erik i dag som en rusfri gutt, men slik ble det ikke. Man må gjøre noe ut av 

livet slik det er, ta tak i de realitetene man befinner seg midt oppe i, og det 

er det jeg har forsøkt å gjøre. 

– ut fra det perspektivet er jeg glad for det livet jeg har hatt. Jeg håper 

og tror at dette har gjort meg til et bedre menneske, sier hun. – Jeg tror 

disse opplevelsene har satt meg i stand til å se andre bedre og tydeligere enn 

jeg ellers ville ha gjort uten disse erfaringene. og jeg har opplevd sterke 

og varige vennskap. det er jeg også takknemlig for, avslutter Anne Marie 

opsahl.

Gratulerer med 

25års-jubileet! 

Vi ser frem til fortsatt godt 

samarbeid i fremtiden! 

Aksept 

Senter for alle berørt av hiv 

gratulerer HivNorge med 25-års jubileet! 

Vi takker for godt samarbeid! 

www.aksept.org 

positiv • NR. 2 – 2013 33

Utfordringer 

og løsninger 

Utfordringen, spør Jarl Wåge når vi lurer på hva som var den største utfordringen 

med å ta over som leder for Pluss etter Arne Husdal. det ble jo på 

mange måter som å hoppe etter Wirkola, i vår forestillingsverden, men Wåge 

tenker ikke på det på den måten. Hans opplevelse var at han klarte den jobben 

bra. Han ledet Pluss fra august 1991 til august 1993. 

– Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å stå i 

stillingen i to år, forteller wåge i dag. han var 

den første ikke hivpositive som ledet Pluss. 

– nei, den største utfordringen var at folk 

døde rundt oss, sier han. – ressurspersoner ble 

borte, ildsjeler forsvant fra miljøet. Pluss var et 

lite miljø, og det var vanskelig å drive organisert 

arbeid og utadrettet informasjonsvirksomhet 

under slike forhold. 

omtrent femti mennesker gikk bort i løpet 

av den tiden han hadde stillingen som daglig 

leder i Pluss, minnes han. 

den viktigste politiske kampen, den jobben 

som tok mest av wåges tid i denne perioden var 

34 


kampen mot smittevernloven. det var en kamp 

som krevde mye ressurser, og en kamp som 

Pluss ikke fikk gjennomslag for. Smittevernloven 

ble vedtatt av Stortinget et år etter at wåge 

gikk av, men ikke uten at motstanderne mot 

loven hadde fått gjennom betydelige endringer 

som blant annet satte langt strengere kriterier 

for bruk av tvangstiltak enn det opprinnelige 

forslaget gjorde. 

wåge husker ikke at det var så mye konflikter 

i miljøet rundt Sulpen. Mye av konfliktene 

handlet om at dette var folk som levde i 

kontinuerlig krise, og at de var livredde for at 

andre skulle oppdage deres hivpositive status. 

positiv • NR. 2 – 2013 

Det viktigste var å bygge tilitt hos myndighetene 

og profesjonalisere organisasjonen, sier Per Miljeteig, 

som var styreleder fra 2003 til 2009. 

wåge minner oss på at Sulpen hadde mer eller 

mindre hemmelig adresse, man måtte ringe på 

og bruke et passord for å komme inn. Ja, noen 

av brukerne opptrådte til og med med dekknavn. 

– Slik førte med seg mye stigmatisering 

og selvstigmatisering, sier wåge. 

og likevel karakteriserer han Pluss som 

en fantastisk arbeidsplass, det var i sannhet et 

mangfoldig miljø: – du hadde alle avskygninger 

mellom krystallhomser fra frogner til utslåtte 

stoffbrukere, forteller han og sier han ble vitne 

til mye menneskelig storhet. – folk kom seg 

gjennom krisene med humor, medmenneskelighet, 

empati og sjølinnsikt, slår han fast. 

wåge jobbet som administrativ leder, og 

han hadde mye møter med mediene. det var 

viktig for den utadrettede informasjonsvirksomheten. 

og mediene fulgte opp. – heldigvis 

hadde vi også hivpositive som våget å stå frem 

og kunne gi offentligheten innsyn i hivpositives 

virkelighet, sier wåge. 

utover på nittitallet gjennomlevde Pluss en 

rekke kriser som dels skyldes interne konflikter 

i organisasjonen, dels reduserte bevilgninger 

og dels en erkjennelse i offentligheten om at 

hivepidemien aldri kom til å bli den katastrofen 

som de første prognosene hadde tydet på 

i panikkens år. utover på nittitallet ble hiv i 

stedet en personlig katastrofe for den som ble 

rammet. organisasjonene som jobbet med hiv, 

landsforeningen mot Aids og Pluss, slo seg 

sammen i 1999. 

– i den sammenhengen er det viktig å 

understreke at Pluss-verdiene ble styrende også 

for den nye og sammenslåtte organisasjonen, 

sier Per Miljeteig. han overtok som styreleder 

etter kirsten frigstad. hun fungerte en 

kort tid som styreleder etter at den tidligere 

lederen hadde trukket seg. i 2001 og 2002 var 

Pluss-lMA lammet av en utmattende krise 

som nesten ødela organisasjonen. da Miljeteig 

kom inn som ny nestleder og senere styreleder, 

hadde organisasjonen tre hovedoppgaver slik 

han ser det i dag: for det første å gjenoppbygge 

tilliten til bevilgende myndigheter. – vi måtte 

bevise overfor myndighetene at organisasjonen 

hadde kraft til å komme seg på beina igjen og 

bli en velfungerende interesseorganisasjon, sier 

Miljeteig og berømmer kirsten frigstad for

den innsatsen hun gjorde på dette 

området. 

– for det andre, fortsetter han, 

handlet det om å gjenoppbygge 

tilliten til medlemmene. kontoret 

fungerte på sparebluss en periode 

og vi måtte ta et tak for å forsikre 

medlemmene om at vi var til stede og 

jobbet for dem. 

og sist, men ikke minst, handlet 

det om å profesjonalisere organisasjonen 

og tilbudene til medlemmene. 

det betød blant annet at Pluss-lMA 

som organisasjonen het den gangen, 

ansatte høyt en kvalifisert juridisk 

rådgiver for å bistå medlemmene i de 

utfordringene de møtte i hverdagen. 

– dessuten var det i denne 

sammenhengen viktig å se hvilke 

problemer som gikk igjen i hivpositives 

møter med offentligheten og 

også forsøke å påvirke myndigheter 

og etater til å forbedre sin praksis og 

endre holdninger, sier Miljeteig. han 

mener også at det sosialpolitisk og 

det sosialfaglige ble styrket gjennom 

ansettelsen av laila Thiis Stang som 

ny generalsekretær. – vi har dessuten 

alltid hatt svært kompetente hivposi- 

tive i sekretariatet, sier Miljeteig. 

når det gjelder saker, kan den 

tidligere styrelederen ikke unngå å 

komme inn på kampen mot den 

såkalte hivparagrafen, straffelovens 

paragraf 155. Pluss-lMA kom for 

sent på banen til å forhindre at strafferammene 

for å smitte andre med hiv 

eller utsette dem for slik smitte ble 

utvidet fra tre og et halvt til seks års 

fengsel. Men siden har organisasjonen 

– som i 2005 tok navnet hivnorge – 

jobbet utrettelig for å få slutt på den 

urimelige bestemmelsen om å bruke 

straff som virkemiddel for å hindre 

spredning av hiv. det var først da det 

ble besluttet at hele straffeloven skulle 

revideres, at det ble en konkret mulighet 

for å påvirke lovarbeidet.. 

– vi hadde møter med politikere 

av alle avskygninger, forteller 

Miljeteig, for at ikke dette spørsmålet 

skulle drukne i det generelle reformarbeidet. 

vi lyktes ikke helt i første 

omgang, men fikk til en omkamp 

med etableringen av Syseutvalget. 

Saken er fremdeles ikke ferdig sett 

fra vår side, men vi har tatt et skritt i 

riktig retning, mener Miljeteig. 

Utfordringen var at så mange kompetente mennesker døde, sier Jarl Wåge. 

Han var daglig leder fra 1991 til 1993. 






Solbjørg Talseth, daglig leder 

kompetansesenteret Selvhjelp Norge 

Selvhjelp er en bærebjelke. Pluss startet 

opp parallelt med en generell vekst i 

selvhjelpsarbeidet i Norge. At hivpositive 

søkte sammen for å gjenerobre egne 

krefter og dele erfaringer har vært 

og er viktig. Fremover er det viktig at 

HivNorge jobber systematisk for å spre 

den kunnskap og de erfaringer mennesker 

som lever med hiv har. 

Sturla Stålsett, 

generalsekretær, Kirkens Bymisjon: 

Likemannsarbeid, frivillighet og solidaritet 

er tre sentrale ord når HivNorge 

nå runder 25 år. Pluss ble startet av 

hivpositive for å støtte og ta vare på 

hverandre. Stigmatisering, frykt og utestegning 

preget samfunnets respons på 

hivpositive den gang som nå. HivNorge 

har i 25 år kjempet for hivpositives rettigheter 

og respekt i samfunnet. Denne kampen 

fortsetter med HivNorge som en ledende aktør. 

André Oktay Dahl, stortingsrep., Høyre: 

Organisasjonen har betydd mye for 

enkeltmennesker og myndigheter. Myndighetene 

har blitt forelagt informasjon 

de ikke har greid i god nok grad å 

skaffe selv, for eksempel i spørsmålet 

om kriminalisering av hivpositives sexliv. 

Brukerne har på sin side fått en mulighet 

til å bygge selvtillit og styrke til å 

håndtere en livssituasjon som er krevende, mildt 

sagt. Fortsatt den dag i dag gjør fordommer og 

manglende kunnskap livet røft for mange, og 

organisajonen blir ikke mindre viktig. 

Bård Nylund, leder, LLH 

HivNorge har spilt en viktig rolle som en 

kompromissløs forkjemper for hivpositives 

rettigheter. Å være en organisasjon 

styrt av hivpositive selv i samarbeid 

med representanter fra organisasjoner, 

tror jeg har bidratt til en god tilnærming 

til de utfordringene organisasjonen 

har stått og står overfor. Utfordringen 

fremover må være å gjøre seg relevant for enda 

flere hivpositive, og hvor åpenhet fremstår som 

et mulig valg. 

positiv • NR. 2 – 2013 35

Guds vilje i 1986: Aids er et symptom på 

at folk lever i strid med Guds vilje. det er 

en bibelsk lov at den lønn som synden gir er 

døden, sa en Kristelig folkeparti-politiker på et 

møte på sagavoll Folkehøyskole. Han sa også 

at Tsjernobyl og aidsspidemien kunne tyde på 

at Jesu gjenkomst var nær. 

36 


Hva sa legene? 

Senter for medisinsk etikk gjennomførte 

i 1992 en undersøkelse 

blant norske kommuneleger 

om deres holdninger til 

hivpositive. Resultatene 

var forbløffende: 

u10 prosent mente 

hivpositive ikke burde får 

bruke offentlige bad 

u14 prosent mente hivpositive 

ikke burde jobbe med 

mat eller servering 

u10 prosent var av den mening 

at politiet burde ha lister 

over hivpositive 

u25 prosent regnet sex med 

en hivpositiv utgjorde en 

smitterisiko selv med bruk av 

kondom. 

u7 prosent avviste å behandle 

hivpositive. 

1992 

Strategi 1-2-3 

” 

” 

i og med at vi ikke har noen medisinske mid- 

ler mot hiv og aids, er isolering av de smittede 

eneste virkemiddel for å begrense antall hivsmittede. 

om spredningen reduseres betraktelig, vil antallet 

hivpositive automatisk avta i og med at aids er dødelig. 

det er naivt å tro på folks ansvarsfølelse. […] 

isolering og tvang er her helt nødvendig. og 

selvsagt må alle tvangstestes for hiv. […] en 

langt bedre, men tilsynelatende mer brutal måte, er å 

merke dem (ennå få) som er hivpositive med et lite 

(anonymt) blått hjerte på lysken. 

” 

det er klart visse grupper (som spesielt utsatt 

for hivsmitte) vil ”gå under jorden” om tvangsstesting 

og isolering i en eller annen form blir 

innført. i seg selv er dette gunstig i og med at dette til en 

viss grad reduserer at smitten sprer seg til hele befolkningen. 

og efterhvert vil de grupper som er hivpositive, dø 

ut. dette fører igjen til at antallet hivpositive lett vil avta. 

Dette skrev biologiprofessor Nils Chr. Stenseth i et debattinnlegg 

i Aftenposten 21.01.1987 

Harde fakta i 1987: Om tre år vil 30 000 

nordmenn være hivsmittet, de aller fleste vil 

trolig utvikle sykdommen aids. AZT-behandling 

kan i dag forlenge pasientenes liv, men ikke 

stoppe sykdommen, og det kan ta lang tid 

før vi får vaksine. dette er de harde fakta fra 

seks leger og en psykolog som alle er aktive 

i helsevesenets innsats mot aids. dette skrev 

Aftenposten i forbindelse med lanseringen av 

boken Aids i Norge. 

Hysteri i 1985: En norsk aidspasient ble 

nektet å bli med et fly fra New york til Oslo. 

Betjeningen var redd for smittefaren. spesiallege 

svein-Erik Ekeid i Helsedirektoratet uttalte 

i sakens anledning at aids har skap en ny 

epidemi, nemlig hysteri. Ekeid understreket at 

vanlig sosial omgang med en aidspasient 

ikke er forbundet med smittefare. 

positiv • NR. 2 – 2013 

MOSAIKK 

1983 

Nordmenn generelt 

har liten grunn til å 

frykte aidssmitte, sa 

overlege Johan Bruun 

ved Ullevål sykehus 

da Norges første 

aidsdødsfall var et 

faktum. 

1985 

Helsedirektoratet 

fraråder folk å ta hull 

i ørene av frykt for at 

utstyret som brukes 

kan overføre smitte av 

aids og Hepatitt B. For 

ett år siden foreslo 

direktoratet forbud 

mot tatovering av 

samme årsak. 

Ansatte i posten 

fryktet å bli smittet 

gjennom pakker 

med blodprøver og 

blodpreparater som 

var gått i stykker. 

Helsemyndighetene 

anbefalte plasthansker 

til dem som 

skulle ta seg av de 

ødelagte pakkene. 

1986 

En politihund som 

biter en hivpositiv 

bør isoleres og tas 

ut av tjenesten noen 

dager slik at den ikke 

smitter andre den 

biter. Dette skrev 

Aftenposten. 

1987 

“Jeg lurer på om hiv 

kan smitte gjennom 

såpe som 

en hivpositiv har 

brukt.” Spørsmål til 

Helsedirektoratet 

gjengitt i Aftenposten.

1985 

SOPP: Et oppslag i 

Aftenposten fortalte at 

sopp plukket på Hardan- 

gervidda kunne ha en livsforlengende virkning på 

pasienter med aids. Det var tre franske leger som 

hadde brukt stoffet cyclosporin A, utvunnet fra 

sopp fra Hardangervidda som medisin på aidspasi- 

enter som ellers ville dødd av sykdommen. Det ble 

antatt at stoffet kunne ha en livsforlengende effekt, 

men samtidig understreket at det ikke var snakk 

om noen kur. Den franske sosialministeren ble så 

begeistret at hun gikk offentlig ut med forsøkene. 

Forskrekket i 1987: I kampen mot aids 

må vi være villige til å ta i bruk utradisjonelle 

metoder, men jeg er forskrekket over den 

fullstendige hengivelse til 

den fri seksualitet som 

vi finner i noe av opplysningsmateriellet 

som 

blant annet sendes ut til 

skolene. Kampen mot 

aids må bli til noe mer enn 

rop på kondomautomater. 

Begrep som moral og tro vil få fornyet aktualitet, 

og det bør vurderes å innføre aidstest 

ved alle generelle helsekontroller, sa Kristelig 

folkepartis stortingsrepresentant solveig sollie. 

Nektet behandling i 1987: Flere hivpositive 

pasienter med akutte sykdommer 

er blitt hjemsendt eller ikke gitt den nødvendige 

behandling fordi sykehuspersonalet 

har vært redde for smitte. I enkelte tilfeller 

har dette fått svært alvorlige følger for pasienten. 

[…] helsepersonell har hjemsendt 

eller unndratt seg å behandle både kjente hivpositive 

og pasienter man har mistenkt for å 

være smittet. dette sa professor stig Frøland 

i forbindelse med åpningen av landsforeningen 

mot AIds sin konferanse, til Aftenposten. 

foto: Arne wAlderhAug 

Fem i Norge hittil: Aids øker eksplosivt. 

Overskrift i Aftenposten 14.01.1985 

Situasjonen er dyster. Hvis utviklingen fortsetter som hittil, 

uten et avgjørende medisinsk gjennombrudd, kan vi oppleve 

at det optimistiske slagord ”Helse for alle i år 2000” må vike 

for trusselen ”AIDS for de fleste i år 2000.” 

Leserinnlegg av overlege Gunnar Eskeland 

Aftenposten 16.08.1985 

1988 

Fra verdens aidsdag i Oslo 1988. 

Kunne sies opp i 1986: En av fire bedriftsledere 

mente at en person smittet med 

aids burde kunne sies opp fra jobben for å 

beskytte de andre ansatte mot smitte. Dette 

kom frem i en undersøkelse Gallup/NOI 

hadde gjennomført blant 716 bedriftsledere. 

Nesten halvparten av bedriftslederne mente 

at en aidssmittet burde kunne sies opp om 

han/hun arbeidet som kokk. 

positiv • NR. 2 – 2013 37

DEN RØDE SLØYFA 

Den røde sløyfa symboliserer solidaritet med verdens hivpositive og aidssyke. 

Ved å bestille pins av solidaritetssløyfa støtter du Hivfondet og HivNorges 

arbeid for hivpositives rettigheter og alminneliggjøring av hiv i samfunnet. Vi 

har også sløyfer som er laget i Sør-Afrika og hvor inntektene deles mellom 

Zulufadder og Hivfondet. 

Pinsen koster minimum 40 kroner per stk, og du kan bestille så mange du 

ønsker. Sløyfer kan bestilles via våre websider eller ved å skrive til 

post@hivnorge.no. Du kan også ringe på tlf 21 31 45 80 eller skrive til: 

HivNorge, Christian Krohgs gate 34, 0186 Oslo. 

Bestillingen sendes i posten med faktura. 

Vi gratulerer 

HivNorge 

med 25 år 

NORSK ORGANISASJON FOR ASYLSØKERE 

NORWEGIAN ORGANIZATION FOR ASYLUM SEEKERS 

Aksept_93x125_Layout 1 27.10.11 22.28 Side 1 

Hivpositiv? 

På Aksept: 

• kan du snakke med 

profesjonelle og erfarne 

helse- og sosialarbeidere 

• kan du enkelt og raskt 

få avtale 

• har vi taushetsplikt 

• kan du velge 

å være anonym 

For kontakt og mer info: 

AKSEPT 

Senter for alle berørt av hiv 

www.aksept.org Telefon: 23 12 18 20

Hiv positiv? 

MEDICUS PLESNER apotek 

• Fagpersonell med 

spesialkompetanse 

• Vi har taushetsplikt, og 

lover diskresjon 

• Legemidlene kan du hente 

på apoteket eller få levert 

kostnadsfritt hjem til deg i 

nøytral forpakning 

• Legemidlene leveres med 

nøytrale budbilder, eller 

hentes på nærmeste 

postkontor 

• Vi lagerfører alle dine 

medisiner 

• Du vil få fast kontaktperson, 

spør etter Valeria 

AVANTI- Web basert 

selvhjelps-program 

• AVANTI er bygd opp rundt 

positiv psykologi og metakognitiv 

terapi 

• Brukerne av programmet vil 

være anonyme 

• Programmet er ment som 

et tillegg til behandling, 

medisiner, annen hjelp og 

støtte 

Ønsker du å lese mer om 

programmet eller registrere deg?

n Sexologen 

Haakon Aars arbeider 

ved Institutt for 

klinisk sexologi og 

terapi i Oslo. Aars 

er også tilknyttet 

www.lommelegen. 

no som sexolog. 

Ble spesialist i klinisk 

sexologi NACS 

i 2002 og spesialist i 

psykiatri to år etter. 

Aars er òg styremedlem 

i Norsk 

forening for klinisk 

sexologi. 

n Kontakt 

Spørsmål til Aars’ 

spalte kan sendes 

på e-post: positiv@ 

hivnorge.no eller til 

Bladet Positiv Hiv- 

Norge, Christian 

Krohgs gate 34, 

0186 Oslo 

40 

PSYKOLOGEN 

SEXOLOGEN 

Tyve år og 

nyforelsket 

Jeg er en 20 år gammel gutt som er stormforelsket i en 

mann på 31. vi har vært sammen i et halvt år, men vi har 

ikke hatt ”ordentlig” sex ennå – bare litt oralsex og gjensidig 

onanering. kjæresten sier han er passiv, mens jeg tror jeg er 

aktiv. forleden fortalte han meg at han er hivpositiv, men at 

han går på medisiner og alt er bra. han viste meg tablettene 

som han tar regelmessig. det jeg lurer på er om jeg utsetter 

meg for stor risiko, og at en kamerat mente jeg burde 

avbryte forholdet fordi jeg sikkert ville bli smittet til slutt. 

Jeg er veldig forelsket, men føler meg litt nedfor. hvilke 

anbefalinger har du? 

Hei, og takk for brevet ditt! 

først og fremst; så hyggelig for deg at du er forelsket! og 

at du opplever at det er gjengjeldt! du sier at dere har vært 

sammen i et halvt år, men ennå ikke hatt det du kaller for 

”ordentlig sex”. Med det mener du tydeligvis analsex. Men 

dere har hatt oralsex og gjensidig onanering. 

det er rart med det mange oppfatter som ”ordentlig 

sex”. dette var jo blant annet et tema da president Clinton 

innrømmet at han hadde hatt sex med Monica lewinsky. 

da sa han at de ”bare hatt oralsex” og mente at han kom 

unna med at det ikke var ”ordentlig” sex. Altså penetrering. 

Men sex er jo så mye mer enn anal- eller vaginalsamleie. 

positiv • NR. 2 – 2013 

kos, intimitet, gjensidig onanering, munnsex – alt det er 

etter min mening en vesentlig del av det å ha sex. Men så 

kan man jo si at penetrerende sex som vaginalsex og analsex 

er ”enda mer intimt” eller nært. det er gjort mange undersøkelser 

internasjonalt som bekrefter at analsex faktisk ikke 

er det faste sexmønsteret for opp mot 50 prosent av homser. 

nettopp oralsex og gjensidig onanering er den type sex 

mange homser har sammen; dette bare for å si at du ikke 

nødvendigvis må ha analsex med kjæresten din for å ha ”god 

sex”. begge disse måtene å ha sex på er praktisk talt uten risiko 

for å bli smittet med hiv, så sant du ikke svelger sæd og 

har åpne sår i munnen. Med andre ord: du kan fortsette å 

ha god sex med kjæresten din uten noen reell risiko for å bli 

smittet. det er selvfølgelig opp til den enkelte å finne ut hva 

som er god sex for seg selv og partneren. det gjelder også for 

dere. det er ikke opp til meg å definere dette for dere, men 

jeg vil bare bekrefte for deg at den sex dere har hatt sannsynligvis 

er helt ”safe” med hensyn til hivsmitte. 

i tillegg sier kjæresten din at han bruker medisiner mot 

hiv. da er det ikke usannsynlig at han også har lave virustall 

og således er faren for å smitte deg ved et minimum. Siden 

han nå har fortalt deg at han er hivpositiv, så kan jo du også 

snakke med ham nettopp om dette: om hans virustall og 

prøver han har tatt. 

om dere ønsker å ha analsex, som dere tydeligvis har

diskutert og hatt lyst til å prøve, så er det jo nødvendig å bruke 

kondom. det sier vi selv om du er aktiv og han passiv. Som du 

sikkert vet, er ubeskyttet analsex (uten kondom) mer risikofylt 

med hensyn på hivsmitte når den som er hivpositiv er den 

aktive. Årsaken er at hivviruset har høy konsentrasjon i sæd og 

overføring vil skje lettere ved at den hivpositive er den aktive, 

slik at sæd kommer i kontakt med analslimhinnen. der er det 

ofte rifter som gjør at sæden kommer i kontakt med blod. Selv 

om du, som ikke er hivpositiv, er den aktive og han den passive, 

er det nødvendig at du bruker kondom ved analsex. bruker 

du kondom og hans virustall er svært lave, så skulle analsex for 

deres tilfelle være trygt! 

det er altså ingen grunn for deg til å være redd for å bli 

smittet når dere tar de nødvendige forholdsregler. kameraten 

din har ikke rett når han sier at du sikkert blir smittet til slutt 

og at du bør avbryte forholdet! dere skal kunne nyte forelskelsen 

og hverandre, og du har ingen reell grunn til å være redd. 

kos deg med ham, og med hverandre, og ikke å la hiv bli noe 

hinder mellom dere to. lykke til fremover med dere begge. 

Med hilsen dr. Haakon Aars 

positiv • NR. 2 – 2013 41

n Evy-Aina Røe er 

generalsekretær i 

HivNorge og har det 

overordnede ansvaret 

for alt som foregår i 

organisasjonen. 

Herunder ansvarlig 

utgiver av Positiv og 

for www.hivnorge.no 

42 

KOMMENTAR: Evy-Aina Røe 

Må vi fylle femti? 

i anledning vårt 25-årsjubileum kan det være betimelig å se 

litt fremover, og det er i den anledning vi stiller spørsmålet 

i tittelen til denne kommentaren. i hivnorge har vi et litt 

ambivalent forhold til hvordan vi skal besvare dette. for det 

første er det naturligvis slik at vi skal stå på barrikadene for 

hivpositives rettigheter så lenge det finnes mennesker som 

lever med hiv i dette landet. hivpositive bør slippe fortielse, 

diskriminering, stigmatisering og straffeforfølgelse på 

grunn av at de lider av en kronisk sykdom. her er og skal 

hivnorge være en støttespiller for den økende andelen av 

befolkningen som lever med viruset. 

og her er vi ved den andre siden av dette spørsmålet: hivnorge 

burde være en organisasjon som også kjemper for sin 

egen nedleggelse. vi burde vinne kampen mot hivepidemien, 

vi vet hvordan viruset smitter og ikke smitter, og vi har mye 

av den øvrige kunnskapen som skal til for å stoppe spredningen 

av hiv. i tidens fylde burde behovet for en organisasjon 

som hivnorge dermed falle bort. det bør kanskje være et 

mål som vi og myndighetene i dette landet kan samle oss om? 

uansett hva man måtte mene om dette, er vi langt fra å 

nå målet om å stanse epidemien her i landet. Siden medisinene 

kom i 1996 er det hvert eneste år reddet hundrevis, ja 

tusenvis av liv også i norge. Men samtidig kan vi ikke unngå 

å trekke den konklusjonen at norske helsemyndigheter har 

fått et mer nonsjalant og likegyldig forhold til smittespredningen. 

Siden begynnelsen av 2000-tallet har vi nemlig sett 

langt høyere tall for nysmitte av hiv enn det vi så under 

hivhysteriets glansdager. 

det betyr at det også i overskuelig fremtid vil være behov 

for vår organisasjon. det betyr også at vi må intensivere og 

tenke nytt i forhold til kampen for å begrense spredningen 

av viruset. Men samtidig er det ingen grunn til å forlate, slik 

vi mener helsemyndighetene har gjort, strategier som har 

virket i fortiden og som også vil virke i fremtiden. for mer og 

bedre informasjon til folk flest vil gjøre folk flest oppmerksomme 

på at hiv også kan ramme en selv. Samtidig vil bedre 

informasjon også bidra til å gi dem redskaper til å bearbeide 

fordommer som rammer hivpositive. 

Mer og bedre informasjon vil bidra til å forbedre det 

forebyggende arbeidet og bidra til å gi hivpositive bedre 

levekår. det er et av hivnorges hovedfokus i de kommende 

positiv • NR. 2 – 2013 

årene. vi må få staket opp noen politiske linjevalg som vil gi 

hivpositive bedre levekår både på kort og lang sikt. levekår 

for hivpositive bør handle om langt mer enn medisinering, 

målbarheten på virusmengden i blodet og Cd4-tall. 

hivnorge vil jobbe for å få innført tiltak som på en langt 

bedre måte enn i dag kan ivareta hivpositives psykososiale 

behov. den enkelte må kunne komme langt nok ut av skapet 

til å møte andre i samme situasjon slik at han eller hun kan 

få kontakt med andre, lære av deres erfaringer og strategier 

og skape seg et godt liv med hiv. vi mener at informasjonsvirksomhet 

som den vi og andre driver i forhold til hva hiv 

og medisineringen gjør med den enkelte hivpositives kropp 

og helsetilstand, hvordan leve et kvalitativt godt liv med en 

hivdiagnose og informasjonsvirksomhet om hivpositives 

rettigheter og plikter i samfunnet, er virksomhet som bør 

prioriteres. Sosiale arenaer og møteplasser vil være viktige 

for hivpositive i lang tid fremover, og de vil også være viktige 

for å synliggjøre hivpositive som ressurs både i arbeidet for å 

bedre levekårene for egen gruppe og i det forebyggende arbeidet 

fordi slike arenaer vil være med på å synliggjøre strategier 

og erfaringer som kan benyttes. 

vi mener også at det bør gjøres en innsats for å bedre 

kunnskapen om hiv i den allmenne helsetjenesten. det vil 

være verdifullt både i forhold til å bedre hivpositives livskvalitet 

og vil dessuten være et viktig bidrag for å forebygge smittespredning, 

ikke minst fordi behandlingsapparatet vil kunne 

møte pasienter med økt kunnskap og mindre fordommer. 

det kan blant annet resultere i at en del hivpositive vil kunne 

diagnostiseres langt tidligere enn i dag. 

oppgavene står i kø også fremover. både på kort og 

lang sikt må vi som organisasjon samarbeide med partene i 

arbeidslivet slik at vi får synliggjort diskrimineringen og de 

negative holdningene hivpositive møtes med i arbeidslivet. 

og sist, men ikke minst bør bestemmelsene om straffebud 

for å smitte andre med hiv eller utsette dem for slik 

smitte for lengst være historie, slik vi i dag kjenner den, når vi 

feirer våre første femti år som interesseorganisasjon. 

Svaret på spørsmålet i tittelen kan derfor være at dersom 

vi fyller femti, så er det en seier for mennesker som lever 

med hiv i norge og et nederlag for norske helsemyndigheters 

forebyggende arbeid.

Oslo kommune 

Oslo kommune Storbyavdelingen 

Storbyavdelingen 

Fri rettshjelp 

Fri rettshjelp 

Uke 7 og 8 • 2007 

Trenger du juridisk råd og 

veiledning Trenger du i juridisk forbindelse råd ogmed 

veiledning i forbindelse med 

● Trygd/pensjon 

● uFamilieforhold/barnevern Trygd/pensjon 

● uArbeidsforhold/oppsigelse Skilsmisse/ skifte 

● Utlendingssaker 

u Barn/ samvær/ barnevern 

● Pasientskadeerstatning 

● uVoldsofferbistand Arbeidsforhold/oppsigelse 

● uBoligforhold Utlendingssaker 

u Voldsoffer/ erstatning 

Fri rettshjelp er et offentlig juridisk rådgivningskontor for innbyggere 

u Boligforhold/ husleie 

i Oslo og omland. Ordningen er gratis, avhengig av din inntekt. 

Våre erfarne advokater er tilgjengelige både på dag- og kveldstid. 

Fri rettshjelp er et offentlig juridisk rådgivningskontor for 

innbyggere Besøk oss i Oslo i Storgata og omland. 19 Ordningen - Telefon er 23 gratis, 48 avhengig 79 00 av din 

inntekt. Våre erfarne advokater er tilgjengelige både på dag- og kveldstid. 

Besøk oss i Storgata 19 – Telefon 23 48 79 00 

FRI RETTSHJELP 

For mer informasjon www.frirettshjelp.com 

www.frirettshjelp.com 

e-post:frirettshjelp@sby.oslo.kommune.no

KVINNE OG HIVPOSITIV? 

Snakk med legen din om hva det bør legges vekt 

på ved valg av behandling. NOKAL130055 -THAU 

©2013 AbbVie AS • Postboks 1 • 1330 Fornebu • Tlf: 67 81 80 00 • Februar 2013

Last ned - HivNorge

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Last ned - HivNorge

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?