"Bilder fra Bergen 1850-1905". Kompendium ... - Bergen kommune

VANNFORSYNING, RENOVASJON
22
Vannforsyningen i Bergen på 1840-tallet skjedde etter gammeldagse metoder, som
innebar en potensiell helsefare. Vann ble hentet fra bekker og elver, som på sin vei
gjennom bebyggelsen også ble brukt til å kvitte seg med avfall. I tettbygde områder var
avrenning fra doer og avtreder som forurenset brønnene et problem. Det fantes
brønner på flere av almenningene. «Bispebrønnen» ved Katedralskolen var viden
kjent for sitt gode drikkevann. De rikelige nedbørsmengdene har antakelig gitt Bergen
naturlige fortrinn framfor andre norske byer, problemer med vannkvaliteten og ikke
minst vannmangelen som satte inn i tørkeperioder, førte likevel til at det i 1840-årene
reiste seg krav om en bedre vannforsyning.
Etableringen av et offentlig vannverk i 1855 var et viktig framskritt for sunnhetstilstanden
i byen. Vannledningen fra Svartediket førte fram til en rekke offentlige
vannposter, den ble også ført fram til private huseiere som betalte for det. På
Torgalmenningen ble det satt opp en fontene - populært kalt «Vandkunsten» - som
var en av byens attraksjoner i 1850-årene (fig 15, s. 29). Det offentlige vannettet ble et
viktig redskap i byutviklingen. På Nygård fulgte bebyggelsen langs Nygårdsgaten på
1860-tallet en nyanlagt vannledning.
Renovasjonsvesenet før 1880
Renovasjonen var delt i to deler: Nattrenovasjonen var tømmingen av doer, som
etter århundregammel skikk foregikk om natten. Dagrenovasjonen gjaldt feiing av
gatene og fjerning av husholdningsavfall. Dagrenovasjonen var til dels overlatt til de
private huseierne, som hadde plikt til å holde fortauene foran husene sine rene, den
videre søppelfjerningen, som var kommunens ansvar, ble utført av fanger fra
Bergenhus festning eller arrestanter fra Tukthuset. Dagavfallet ble fraktet til to
«Skarnbrygger» ved Nøstet, og kastet i sjøen. Nattrenovasjonen var satt bort til en
privat renovatør, som ved hjelp av innleide arbeidere fjernet innholdet av utedoene
rundt i byen. Avfallet ble samlet på prammer, som ble slept ut på fjorden, der
«indholdet styrtedes i sjøen». På 1850-tallet ble det også vanlig med kloakker som gikk
direkte fra utedoene ut i Vågen eller Lille Lungegårdsvann.