Last ned undervisningsmaterialet til OH MY GOD ... - Rogaland Teater

1
O
M
GAV YNGVE SUNDVOR
UNDERVISNINGMATERIELL

2
OM MOTIVER
OG TEMAER I
FORESTILLINGEN
OH MY GOD.
MISJONS-
BEVEGELSEN
SOM HISTORISK
OG POLITISK
FENOMEN
1) Les reportasjen «Skjulte skatter fra misjonsarkivene» av
Njål Helge Mjøs, Teatermagasinet, Rogaland Teater, 2012.
Diskuter i plenum:
- Hva er forskjellen på en regissør og en dramatiker?
- Yngve Sundvor er både regissør og dramatiker for Oh my
God! Innenfor film er det mer vanlig at regissøren skriver sitt
eget manus enn hva vi er kjent med innenfor teater – kjenner
dere noen eksempler på dette; navn på regissører og filmer?
- Hva er fordelene og ulempene ved at regissøren selv i
scenesetter sitt manuskript?
Diskuter i plenum:
- Stavanger er et hovedsete for norsk, luthersk
misjonsvirksomhet og har vært det siden Misjonsskolen
ble etablert i byen for 150 år siden, slik det fremgår av
reportasjen. Svært mange i Stavanger har slekt og venner
med bakgrunn i misjonen
– hvilke historier har elevene selv om dette?
– hvordan har denne virksomheten påvirket byen?
- Til grunn for å sendes ut som misjonær er det nødvendig
å motta et misjonskall. Hva vil det si å motta et kall eller å
følge et kall? Er et kall interesseløst for den som følger det?
- Regissør Yngve Sundvor spør i reportasjen: «-Hva betyr et
kall for oss i vår sekulariserte tid? Hva er vi villig til å ofre for
det?» Drøft hvordan et «kall» fortsatt betyr noe for mange
mennesker i dag – på godt og vondt.
2) Les artikkelen «Radikale kvinner og ville negre» av
Ingeborg Marie Jensen, Stavanger Aftenblad, 11. 06. 2012.
Oppgaver med utgangspunkt i artikkelen:
- Hvem var haugianerne og herrnhuterne? Hvilken betydning
har disse kristne lekmannsbevegelsene hatt i norsk
historie?
- Når ble Det norske misjonsselskap (NMS) opprettet?
- På hvilke måter foregikk arbeidet i
misjonskvinneforeningene som bidro økonomisk til driften
av Det norske misjonsselskap (NMS)?
- Hvor mange kvinnelige ledere hadde haugianerne i 1802?
- Hvor mange kvinner regner en med deltok i
misjonskvinneforeninger i Norge rundt 1950?
- Hvordan hadde misjonskvinnene kontakt med kvinner i
andre deler av verden?
Diskuter i grupper eller oppgi som drøftingsoppgaver:
- Hvordan har den norske misjonsbevegelsen historisk
påvirket norsk utenriks-, utviklings- og bistandspolitikk?
Hvordan har denne påvirket vårt syn på norske verdier i et
globalt perspektiv?
- Søk informasjon og drøft hvilken plass kristen, luthersk
misjonsvirksomhet har i norsk bistandspolitikk i dag?

3
FILM SOM
PROPAGANDA:
OM REPRESENTA-
SJON OG
FORTOLKNING.
SCAN KODE
FOR OG KOMME
TIL FILMEN OM KOTO:
3) Les kronikken «Propaganda for Kristus» av Marianne
Gullestad og artikkelen «Misjonsfilm» av Hallgeir Skretting.
Oppgaver med utgangspunkt i disse to tekstene:
- Misjonsfilm var en suksess på 50- og 60-tallet. Hvilke
kriterier avgjorde suksessen?
- Hva var hovedmålet for Det norske misjonsselskap (NMS)
når de produserte misjonsfilmer?
- I oppstarten av filmperioden til NMS ble ordet propaganda
brukt, senere gikk en over til å bruke ordet informasjon. Er
det mulig å skille mellom propaganda og informasjon?
4) Vis filmen «Koto som ikke fikk gå på skole» for klassen.
(Artikkelen i Ekfrase, «Ville hedninger i norske misjonsfilmer
1936 til 1968», av Hallgeir Skretting inneholder en analyse
av «Koto…». «Wild Heathens in Norwegian Missionary Film»,
s65-90, inneholder en grundigere analyse av filmen.)
Oppgaver knyttet til filmfremvisningen:
- Misjonærene sa selv at filmene var «hvite» i sin fremstilling.
Finn scener i denne filmen som viser denne «hvite»
fremstillingen, og diskuter hvorfor de «innfødte» og
misjonærene blir fremstilt som de gjør i denne filmen.
- «Bilder og film blir redefinert når de blir flyttet fra en kontekst
til en annen. Bilder fra et kulturområde gis en annen mening
når de blir flyttet til et helt annet»
(Sosialantropolog Sara Pink).
Hva menes med dette utsagnet? Gi eksempler fra «Koto…»
som underbygger Pink sin påstand.
- I klassisk fortellerteknikk bruker en betegnelser som
protagonist og antagonist. Forklar hva som menes med de
betegnelsene, og finn ut hvem som er protagonist og
antagonist i filmen Koto.
- Det er en gassisk prest og en norsk misjonær med i filmen.
Diskuter hvilke roller de har.
- Filmen «Koto som ikke fikk gå på skole» var den første
fiksjonsfilmen som Det norske misjonsselskap (NMS)
produserte. I filmen er det en scene som er dokumentarisk.
Hvilken scene er dette? Hvorfor ble det brukt et
dokumentarisk grep i en fiksjonsfilm?

4
SKJULTE
SKATTER
FRA
MISJONS-
ARKIVENE
I VERKSGATEN, I HJERTET
AV STAVANGER, LÅ HOVED-
KONTORET TIL DET NORSKE
MISJONSSELSKAP. FRA EN
LITEN VESTLANDSBY VAL-
FARTET HEDNINGEMISJONEN
TIL EKSOTISKE MADAGASKAR,
KAMERUN OG SØR-AFRIKA.
TEKST: NJÅL HELGE MJØS
FOTO: NJÅL HELGE MJØS / NMS ARKIVER
Misjonsselskapet er i dag flyttet ut av
sentrum. Butikker og kaffebarer har tatt
over. Kun duften av nybrente kaffebønner
fra de samme fjerntliggende himmelstrøk
vekker minner om misjonsmarkens
eventyr den gang da.
NYSKREVET DRAMATIKK
Regissør og dramatiker Yngve Sundvor
har drukket mange krus med kaffe
det siste halvåret. Han har grublet og
fantasert seg inn i en norsk misjonærvirkelighet
på 1950-tallet, og resultatet
er OH MY GOD, høstens storsatsning på
Hovedscenen. Prøvene er godt i gang,
men i dag er han på skattejakt sammen
med skuespillerne. De er på leting etter
mer historisk materiale å underbygge
forestillingen med.
«GÅ DERFOR UT…»
I et Stavanger badet i solskinn finner de
veien til Misjonshøgskolen på Kampen,
hvor høgskoledirektør Kristin Fjelde
Tjelle tar imot delegasjonen:
– Her i Stavanger har vi holdt til i
150 år, og vi er således den tredje eldste
institusjonen for høyere utdanning
i Norge, etter Krigsskolen fra 1750 og
Universitetet i Oslo fra 1811. Herfra har
generasjoner av norske misjonærer blitt
sendt ut i verden. Skuespillerne noterer
og studerer plansjene og fotografiene
som henger til utstilling. Direktør Fjelde
Tjelle fortsetter:
– Ikke bare var det norske studenter
fra alle klasser og lag som søkte seg hit.
Allerede på 1860-tallet ble afrikanske
studenter immatrikulert. Misjonsskolen
i Stavanger var faktisk den første norske
høgskolen hvor dette var tilfellet.
En av skuespillerne brenner inne med et
spørsmål:
– Var det sånn at alle som ble uteksaminert
ble sendt ut på misjonsmarkene?
– Nei, ikke nødvendigvis. Det var styret
ved Det Norske Misjonsselskap som
bestemte hvem som skulle virke hvor.
Det kunne være helsemessige årsaker
til at misjonsprester ble forhindret fra
å bli sendt ut. Eller det kunne være mer
spesielle tilfeller hvor man anså vedkommende
misjonsprest sin karakter
som upassende.
– Kunne man som nyutdannet
komme med ønsker om hvor i verden
man ville arbeide?
– Nei, også dette var det opp til styret
å bestemme. For sterke føringer i hvor
man ønsket å dra virket nok heller mot
sin hensikt.
Skuespilleren parerer spøkefullt:
– Så dersom man virkelig ønsket seg
til Sør-Afrika, burde man innpåslitent
mase om å «pliiis» få dra til Kina…?
LATTER OG GJENKJENNELSE
Det humres i rekkene. Kodekser og regler
for hvordan man oppførte seg i en ikke
alt for fjern fortid er det lett å slå humoristisk
mynt på. Regissør Yngve Sundvor
ønsker at OH MY GOD skal by på varm
latter og gjenkjennelse. For ham er det
viktig å vise hvor sterkt kallet sto blant
misjonærene. Hvor eksistensielt maktpåliggende
det var for dem å motta og
følge et livskall.
– Kallet er en personlig åpenbaring,
en Gud i direkte kontakt med mennesket
som peker mot høyre eller venstre i
lyskrysset, så og si. Men om jeg forstår
det riktig kan kallet også komme fra
andre, som en ytre styrelse. Så kallet kan
være både innvendig og utvendig.
Det kan være tvetydig, og i siste instans
ganske utydelig, opp til hver enkelt å
fortolke? Det er vel omlag som en forelskelse,
tenker jeg. Er jeg forelska eller
vil jeg bare være det? Hva betyr et kall
for oss i vår sekulariserte tid? Hva er vi
villig til å ofre for det, undrer Sundvor.
MISJONSFILMER
Regissøren og dramatikeren har brukt
misjonsfilmene fra midten av 1900-tallet
som utgangspunkt for historien sin. Bak
filmene står glemte, norske filmpionerer,
mener Sundvor.
– Da jeg begynte å leke med ideen
om å skrive et stykke om den kristne
misjonen, kom jeg over misjonsfilmene
ved en tilfeldighet. Filmsentralen, denne
merkverdigheten fra tidlig etterkrigstid,
ble etablert av Det Norske Misjonsselskap
for å spre beretningene om
misjonærenes arbeid blant hedningene.
Ønsket var større oppslutning og styrket
økonomi. Her lå det en skattkiste av
muligheter og paradokser. Med denne
hendelsen som utgangspunkt har jeg
fritt fabulert og fantasert. Resultatet
er en historie som står helt fritt, løselig
basert på historiske fakta.
Høgskoledirektøren har noe ekstra
spennende å vise frem for skuespillerne.
Et eget rom i kjelleren på Misjonshøgskolen
er viet filmplakater, fotografier og
arkiverte dokumenter fra Filmsentralens
tid. Fjelde Tjelle forklarer, mens skuespillerne
med stor nysgjerrighet
begynner å bla i papirer og fotoalbum:
– Misjonsselskapets omvandrende
utstillinger var svært populære i sin tid,
blant annet strømmet folk til for å se
den etnografiske misjonsutstillingen
“Til jordens ender”. Mellom 1948 og 1960
ble denne sett av nærmere en million
mennesker over hele landet. Her ble
misjonens arbeid presentert gjennom
lysbilder og plansjer. Interaktive kart
var innsatt med lyspærer som fremhevet
misjonsstasjonene rundt omkring
i verden. Når så teknologien åpnet for
«levende bilder», var en del misjonærer
svært tidlig ute med å skaffe til veie det
nødvendige utstyret.
– DER HAR VI GUTTA BOYS!
På veggene henger filmplakatene side
om side. Skuespillerne leser titlene høyt.
«Koto som ville på skole». «Tam-tam gjør
storfangst». «Så hard en jord. Lyd- og
fargefilm fra Madagaskar».
– Var det stor motstand mot bruken
av film i begynnelsen?
– Både ja og nei. Stort sett tror jeg
man så på dette som enda en måte å
få spredd budskapet om misjonens
resultater på, selv om aktiviteten nok
helst ble holdt oppe av engasjerte enkeltpersoner.
Men en utbredt skepsis mot at
«levende bilder» skulle sette Guds ord i
skyggen fantes nok rundt omkring.
Direktøren smiler megetsigende, før
hun går videre og retter oppmerksomheten
mot et fotografi av Misjonsskolens
avgangskull fra 1953. En flokk unge herrer
avbildet i svart/hvitt kikker alvorlig
i kameraet. De har unnagjort fem års
misjonsprest-utdanning. Men bakom
alvoret kan man skimte deres eventyrlyst
og utferdstrang. Sundvor kjenner
med ett igjen typene fra sitt eget manus:
– Oh my God! Der har vi gutta-boys.
Der har vi Filmkontoret vårt!

5
FRA SOLENS OPPGANG TIL DENS NEDGANG
SKAL MITT NAVN BLI STORT BLANT
HEDNINGEFOLKENE. PÅ HVERT STED
SKAL DET BRENNES RØKELSE OG BÆRES
FRAM OFFERGAVER FOR MITT NAVN, RENE
OFFERGAVER. FOR MITT NAVN SKAL BLI
STORT BLANT FOLKESLAGENE, SIER HERREN,
HÆRSKARENES GUD.
(MAL 1:11)

6
STAVANGER AFTENBLAD · MANDAG 11. JUNI 2012 19
Matpakkehysteriet i Norge Forstå i morgen
FORSTÅ
De var væpnet til tennene. Med Misjonstidende og strikkepinner som våpen skulle
misjonskvinnene få evangeliet ut til «de ville negrene». At det også gjorde noe med dem
selv og deres rolle i det konservative mannssamfunnet, var de nok mindre bevisst på.
BEDEHUS-NORGE
I sofaen vår i Øvre Strandgate i Stavanger
har vi ei brodert pute som jeg
vant på en basar på bedehuset i mi
hjembygd Vatnebu på 1970-tallet.
I tusenvis av andre norske hjem er
det liknende troféer som er hentet
hjem etter lange ettermiddager med
kruttsterk kaffe og lysbilder fra misjonsmarken.
Det ble servert hjemmelaget
søsterkake og kaffe i store
kjeler. Det ble loddet ut kjøkkensett,
juleduker og mariusgensre. Om du
var heldig, kunne du vinne en pose
kaffe under åresalget.
Bevegelsen nådde toppen på
1950-tallet da hver skolekrets i Norge
hadde sin egen forening og over
100.000 kvinner var engasjert. Men
de første misjonskvinnene samlet
seg over håndarbeidene allerede før
midten av 1800-tallet, og ble sett på
som radikale rebeller av samfunnet
rundt dem..
– Samfunnet for øvrig ble styrt etter
Viktoriatidens idealer. Denne perioden
var høydepunktet i klassisk
kjønnsrollemønster, og det var ennå
over 70 år før kvinnene fikk stemmerett
i Norge, påpeker professor
Torstein Jørgensen ved Misjonshøgskolen.
Jørgensen forteller at misjonsforeningene
flere steder i landet rapporterte
om at kvinner ble nektet av ektemennene
sine å delta.
– Det ble ropt etter dem og kastet
stein på dem når de gikk av gårde
til møtene. Kvinnene som deltok på
misjonsmøtene ble hånet, spyttet på
og sett på som løsslupne fordi de
gikk alene langs veien, sier han.
Kvinnene gikk fra å være definert
bare i forhold til menn, enten det var
ektemenn, fedre eller brødre, ikke
bare å få full stemmerett i organisasjonen,
men også få et fast grep om
økonomien der.
Brødrevenner og haugianere
I min barndom hadde misjonskvinnene
blomstrete forklekjole og stålgrått
permanenthår over usminkete,
rynkete fjes. De la middagsrester
ut til kråkene og hadde saftsuppe og
stekt sei til middag. Denne salige,
bokstavelig talt, blandingen av nøktern
haugianisme og personlig hernhuttisme
er restene etter det som
ble en boltreplass for kvinner landet
rundt allerede i 1830-årene.
Folk var ikke lenger tilfreds med
en tørr og fornuftig gudsdyrkelse.
De hadde fått nok av geistlige herrer
som foredro sine liturgiske bønner
i den foreskrevne messetone. Nå
ville de ha personlig stillingtagen og
opplevelse.
– Haugianerne, dannet av den omreisende
lekpredikanten Hans Nielsen
Hauge, var den første religiøse
bevegelsen som ikke har sitt opphav
i høyere sosiale lag, presteskap eller
fra utlandet, forklarer Jørgensen.
– Mange av predikantene var under
20 år. Det ble dannet en sprudlende,
uorganisert bevegelse drevet av ungdommelig
glød. Mange av dem var
dyktige forretningsfolk som slo seg
opp på sild og sildeeksport.
Haugianerne godtok tidlig kvinner
som talere og åndelige veiledere.
På en liste Hans Nielsen Hauge
satte opp så tidlig som i 1802, var
seks av 30 åndelige ledere i bevegelsen
kvinner.
– Også hos Brødrevennene,
herrnhuterne, var den
kvinnelige deltakelsen
tydelig, forteller
Jørgensen. – Noen
svært selvstendige
kvinner fra velstå-
ende familier fikk en aktiv rolle i disse
gruppene, selv om de alltid, i alle
fall formelt, var under veiledning av
en mann.
Ut fra disse to dels ulovlige og i
alle fall svært radikale, kristne lekmannsbevegelsene,
var det misjonsarbeidet
startet tidlig på 1800-tallet.
Stavanger Misjonsforening ble startet
i 1826, og Det norske misjonsselskap
(NMS) kom til i 1842.
Håndarbeid for misjonen
Det første styret i selskapet henvendte
seg direkte til kvinnene og
oppfordret dem til å danne grupper
som kunne jobbe spesielt for å utdanne
kvinner i den hedenske verden.
Det ble også presisert at dette
skulle være arbeidsgrupper der bidraget
til misjonen skulle skje i form
av håndarbeid.
Prestefruene Gustava Kielland
og Henriette Gislesen startet kvinneforninger
i sine egne hjem. Disse
foreningene ble modeller når andre
ble startet rundt om i landet.
Mens Gustava Kielland la vekt på
arbeidsfellesskapet – kvinnene kardet,
spant og sydde mens det ble lest
høyt fra Norsk Missionstidende, la
Henriette Gislesen større vekt på lesing
og bønn.
Torstein Jørgensen velger kvinneforeningen
i Årdal som eksempel
på hvordan det ble dannet et
helt lite samfunn rundt misjonsforeningsvirksomheten.
Der var 20 vanlige
kvinner med. De drev med ulike
virksomheter innen fiske og jordbruk,
og hver av dem øremerket en
viss del av det de drev med til misjonen.
For eksempel kunne ett eller
to lam bli satt til side som misjonslam
hver vår under lemmingen. Inntekten
av ull og kjøtt fra dette lammet
skulle gå til misjonen. Det samme
var tilfelle med åkre og fiskegarn,
en teig eller ett garn ble plukket ut
for å tilhøre misjonen. Produktene
ble tatt med til haustmarken i Stavanger
og solgt der, gjerne til byens
egne misjonskvinner, som kardet,
spant og strikket av ullen fra Årdal,
og solgte varene videre eller loddet
dem ut på julebasaren i desember.
Eller på høstbasaren i Stavanger eldre
misjonsforening.
120.000 kvinner
– Kvinneforeningene ble en fasong
som slo an, ivrer Jørgensen, og ramser
opp: I 1865 var det 600 foreninger
for begge kjønn, mens det var
300 kvinneforeninger. I 1882 var
forholdet snudd på hodet, med 1650
kvinneforeninger og 830 andre foreninger.
Toppen kom rundt 1950 da det var
mer enn 5000 foreninger og en anslår
at rundt 120.000 kvinner deltok.
– Dette er den første og største
kvinnebevegelsen i Norge. På
1950-tallet var det ingen skolekretser
i Norge som ikke hadde en misjonsforening,
en kvinneforening for
NMS, sier Jørgensen.
Stemmerett for kvinner i 1904
På begynnelsen av 1900-tallet sto
kvinneforeningene for cirka tre fjer-
dedeler av misjonens inntekter, forteller
NMS på sine hjemmesider. Ledelsen
i Det Norske Misjonsselskap
fant det derfor nødvendig å slippe
kvinnene til også i styre og stell.
Det skjedde i 1904. Da fikk kvinnene
stemmerett i organisasjonen, ni
år før de fikk den samme retten ved
politiske valg i Norge.
Nabokjerringer i Afrika
Det knyttes for første gang direkte
bånd mellom enkeltmennesker der
ute og enkeltmennesker eller små
grupper i Norge. De tidligste misjonærene
giftet seg også med afrikanere.
Gjennom hele 1800-tallet ser
en ellers omtrent ikke eksempler på
giftermål på tvers av rasene.
Ifølge samtidens rådende darwinistisk-inspirerte
lære, befant afrikanske
folk seg på lavere utviklingsstadium
enn europeere og var som
rase underlegen og tilbakestående.
Misjonsbevegelsen avviste de nye
vitenskapsteoriene og målbar et annet
syn.
For misjonen var afrikanerne
ikke en folkegruppe på et lavere utviklingsstadium,
men prinsipielt likeverdige
medmennesker skapt i
Guds bilde, selv om det generelle synet
riktig nok var at den europeiske
kultur var den ypperste.
Informasjon fra misjonsmarken
var viktig i foreningene. Det ble lest
høyt fra forskjellige misjonsblader,
og det ble sendt personlige brev mellom
kvinnene i Norge og kvinnene i
Afrika, der de fortalte hverandre om
sine hverdagslige sorger og gleder.
– Dermed fikk disse kvinnene
et helt annet innblikk i denne verdenen
enn andre nordmenn, ikke
minst andre norske kvinner. De fikk
et nært og personlig forhold til disse
menneskene og deres gleder og bekymringer.
Nye horisonter åpnet
seg for tusener av norske
kvinner uten formell utdanning,
konkluderer Jørgensen.
Og for første gang i
Norges-historien fortelles
det om at noen hadde
slått seg ned blant «de
ville negre». De står for
første gang fram som enkeltmennesker.
Kilder:
T. Jørgensen: Women’s
Mission Groups as Religious
Entrepreneurs in
International Network
Building
Forelesninger med
Torstein Jørgensen,
kveldskurs Kristendom på
rogalandsk.
I tro og tjeneste. Det norske
Misjonsselskap 1842-
1992, B.I, redaktør Torstein
Jørgensen
E. Baasland: Korsfylket:
Rogalands røtter inn i vår tid
John Nome, Demringstid i
Norge.
NMS sine hjemmesider
INGEBORG MARIE JENSEN
ingeborg.marie.jensen@aftenbladet.no
Hvor mange
1 kvinnelige
ledere hadde
haugianerne
i 1802?
Hvor mange
kvinner
2
regner en med
deltok i misjonskvinneforeninger
i Norge
rundt 1950?
3 Hvordan
hadde
misjonskvinnene
kontakt med
kvinner i andre
deler av
verden?
Svarene finner
du i dagens
Forstå-artikkel.

7
PROPA-
GANDA
FOR
KRISTUS
MISJONSORGANISASJONENES
HISTORISKE ROLLE ER STØRRE
OG VIKTIGERE ENN MANGE
TROR. IKKE MINST HAR DE
VÆRT MED Å FORME NORSKE
FORESTILLINGER OM AFRIKA.
TEKST: MARIANNE GULLESTAD
SOSIALANTROPOLOG
MISJONEN HAR PUBLISERT MANGE BILDER
AV ANONYME, VAKRE UNGE KVINNER. DE
REPRESENTERTE DET GODE
JORDSMONNET DER DET VAR VERDT
Å SÅ ORDET. BILDET ER BLANT ANNET
PUBLISERT I EN BOK AV ERIK LARSEN FRA
1973.
FOTO: LARS GAUSTAD
Jeg har analysert publikasjonenes
meningsinnhold og spurt hva
misjonen ønsket at de skulle gjøre. I
kortversjon er svaret på dette
spørsmålet at de skulle overbevise
og engasjere. Misjonærenes mål har
vært å bidra med kunnskap om
andre deler av verden som et
redskap for å «vinne kvinner og
menn, gamle og unge og barn for
Evangeliet og for Jesus» og å
oppmuntre dem til å bidra med
forbønn og økonomisk støtte til
misjonen. Ved å fortelle om sitt
arbeid med evangelisering,
utdannelse og diakoni «der ute»
håpet misjonen «å tenne en ild i
hjertene» for misjonsvirksomheten,
og dermed å få flere mennesker til å se
behovet for å spre Guds ord til de deler
av verden som ikke nevnes i Bibelen.
Publikasjonene til publikum i Norge
skulle bidra til at de beholdt de
misjonsvennene de allerede hadde, og
til å rekruttere nye støttespillere og nye
misjonærer. Over mange år har de
møysommelig skapt en spesiell form for
engasjement i Norge for mennesker
som bor langt borte. Ikke minst har de
bidratt til å forme norske forestillinger
om Afrika.
Alle aktiviteter, inkludert lønnen
til misjonærene i felten og ledelsen i
Norge, har vært avhengig av støtten
fra hjemlandet, og verken ledelsen eller
forfatterne av de ulike publikasjonene
har ønsket å presentere informasjon som
de trodde kunne støte misjonsvennene.
Behovet for støtte måtte nesten
uunngåelig få en viss innflytelse på
valget av bilder og fortellinger, ofte
i retning av det optimistiske og det
inspirerende. Formidlingen av kunnskap
skulle helst være opplysende,
underholdende, fromhetsskapende og
engasjerende ‐ alt på samme tid. Men i
motsetning til annen populærkultur så
en på salg og underholdning som et
middel, ikke som selve målet.
De mange bøkene, tidsskriftene,
filmene, talene og lysbildeshowene
utgjør derfor en del av en vedvarende
kampanje, rettet mot den norske
befolkningen. For å få frem det spesielle
ved misjonens kampanjevirksomhet
kan en velge mellom å bruke
markedsorienterte eller politiske
begreper. I et økonomisk orientert
språk kan en si at misjonærene
ønsker å «selge» sine prosjekter,
og at konkurransen om publikums
oppmerksomhet er stor. I samfunn med
religiøs pluralisme og mange gode saker
må også religiøse aktører «markedsføre»
sine budskap.
Ord som «reklame», «PR»,
«merkevare-bygging» og «omdømmebygging»
hører også med til dette
vokabularet. Økonomiske begreper
gjennomsyrer nå de fleste institusjoner,
og misjonsorganisasjonene er ikke noe
unntak. Misjonsvirksomhet innebærer
dessuten et markant kjøpmannsaspekt.
Organisasjonene trenger penger for å
utføre sine gode gjerninger, og de vet
godt hvordan de skal samle inn midler,
fordele dem og få dem til å resultere i
synlige resultater.
Innenfor en politisk orientert språk
står begrepet propaganda sentralt. Et
element av propaganda er nesten
uvegerlig innebygd i enhver dokumentasjon,
ettersom det å dokumentere noe
vanligvis handler om årepresentere
et saksforhold for noen andre enn de
som representeres og da gjerne med
et spesielt formål for øye. Selve ordet
propaganda er relativt nytt.
Den første dokumenterte bruken inntraff
i 1622, da pave Gregor XV etablerte
en stående komité av kardinaler som
hadde ansvaret for Den romerskkatolske
kirkes misjon. Denne gikk under navnet
Sacra Congregatio de Propaganda Fide
(Den hellige kongregasjonen for troens
utbredelse).
På det tidspunkt innså pave Gregor
at religionskrigene ikke kunne føre til
seier, og etablerte Propaganda Fide som
et middel for å koordinere innsatsen
for å få kirkens doktriner godtatt uten
bruk av tvang. Det er derfor en
interessant forbindelse mellom
propagandabegrepet og kristen misjon.
Dette ser en også i det faktum at ordet
propaganda er avledet av det latinske
ordet propagare, som betyr «å plante
stiklinger», et sentralt bibelsk bilde i
misjonslitteraturen. Ordet «propaganda»
ble også anvendt i protestantisk
teologi av Martin Kähler i andre halvdel
av det 19. århundre. Men det er også
argumenter som taler mot å bruke
propagandabegrepet om misjonens
formidling. I våre dager brukes ordet ofte
med negativt fortegn, og da helst
om noen andre enn en selv. Årsaken er at
det for mange mennesker er blitt
sterkt knyttet til kommunistenes og
nazistenes aggressivitet. Det negative
synet er også til en viss grad til stede i
vitenskapelige arbeider. For eksempel
definerer Pratkanis og Aronson i boken
«Age of Propaganda» begrepet på
denne måten: «å kommunisere et
synspunkt med det endelige mål å få
mottakeren av budskapet til ‘frivillig’ å
akseptere denne posisjonen som om

8
den var hans eller hennes egen».
Slike definisjoner passer ikke helt til
misjonens publikasjoner.
Evangeliserende misjonærer ønsker som
kjent å overbevise folk, ikke å få
dem til å akseptere budskapet «som om»
det var hans eller hennes eget. De vil
at hvert enkelt menneske skal gå
gjennom sin egen omvendelsesprosess,
og ønsker ikke å hjernevaske folk til å
omvende seg og støtte misjonen. En
omvendelse skal være dypt følt for å bli
regnet som gyldig og autentisk.
Følelsesaspektet verdsettes positivt,
enten den omvendte er svart eller hvit.
På grunn de negative assosiasjoner
ordet propaganda kan gi, behøves det
derfor en ny definisjon hvis det skal
kunne brukes på
misjonsorganisasjonenes
informasjonsformidling. Jeg har lansert
begrepet misjonspropaganda som et
redskap til å tolke disse publikasjonene.
Jeg definerer da misjonspropaganda mer
nøytralt som kommunikasjon av
informasjon fra de regionene der
misjonærene arbeider, arrangert på
måtersom har til hensikt å berøre
mottakerne følelsesmessig og åndelig
og dermed få dem til å engasjere seg
ved å støtte misjonen. Misjonens
fortellinger og bilder har hatt som mål å
vekke engasjement for å lindre åndelig
og materiell nød, inspirere til fromhet,
samt skape tillit til misjonens religiøse
virksomhet og dens evne til å handle på
Guds vegne.
Denne bruken av propagandabegrepet
støttes av at enkelte
protestantiske misjonærer har brukt
ordet på en nøytral måte for å beskrive
misjonens egne publikasjoner. I en intern
publikasjon i Det Norske Misjonsselskap
om strategier for bruk av film og
fotografier, rettet til andre misjonærer,
står det for eksempel at de fleste
misjonsinstitusjoner har en eller flere
filmer i sitt propagandaarsenal og ønsker
å videreutvikle bruken av dette mediet.
Forfatteren oppfordret på det sterkeste
sine kolleger til å bruke reklame som
inspirasjon i filmarbeidet, samt å tenke
igjennom mediets underliggende idé
og hvor de ønsket å lede publikum.
I kontrast til dagligtalen ser jeg ikke
begrepene propaganda og informasjon
som gjensidig ekskluderende. Det ville ha
betydd at misjonens formidling
entenble sett som (sann) informasjon
eller som (usann) propaganda. Tvert
imot ser jeg misjonspropaganda som
informasjon fra misjonens spesielle
ståsted. Den informerer om sosiale og
religiøse møter på tvers av kulturelle
grenser for bestemte lesere med
bestemte formål for øyet.
Denne innfallsvinkelen gjør det
mulig å se noen forbindelseslinjer og
likhetstrekk
mellom misjonspropaganda på den ene
siden, og propaganda for bistand,
nødhjelp og fredsarbeid, på den andre.
Misjonspropagandaen har skapt
typiske former for billedbruk og
ledsagende fortellinger som nå
videreføres av mange sekulære
organisasjoner og aktører.
Konvensjonelle definisjoner av
propaganda har i stor grad fokusert på
tvang og manipulasjon. I motsetning til
dette inviterer misjonspropagandaen
heller til å se den som en form for
forførelse. Når den lykkes, inspirerer den
mottakeren til å gjøre budskapet
til sitt eget. På denne måten peker
misjonspublikasjonene frem mot mer
komplekse former for propaganda som
virker gjennom inspirasjon snarere enn
kollektiv manipulering.
Å ha innflytelse over andre mennesker
er å få dem til frivillig å adoptere
bestemte ideer, og dette avhenger på
avgjørende måter av deres eget bidrag.
«MISJONSBILDER»
I sin ferske bok «Misjonsbilder»
reflekterer sosialantropolog Marianne
Gullestad over misjonens
informasjonsvirksomhet.
Eksempelet hun har valgt er
formidlingen fra arbeidet i Nord -
Kamerun, der Det Norske Misjonsselskap
(NMS) har vært aktive. De regionale
variasjonene i Afrika er store, og
Kamerun er ikke representativ for andre
regioner. Hun har blant annet analysert
bilde-materiale i bøker fra Kamerun og i
bladet som nå heter Misjonstidende.
Hun har også hatt tilgang til mange
album og lysbildeshow hjemme hos
tidligere misjonærer, og har studert
filmen «Sinda – en virkelighetsskildring
fra Kamerun» fra 1960. Mye av dette
stoffet befinner seg i nms arkiv i
Stavanger.

9
MISJONS-
FILM
EN AV DE STØRSTE
MISJONSORGANISASJONENE
I NORGE HOLDER TIL I
STAVANGER. DET NORSKE
MISJONSSELSKAP
(NMS) ER DEN MISJONS-
ORGANISASJONEN SOM HAR
PRODUSERT FLEST FILMER FRA
MISJONSMARKEN.
TEKST: HALLGEIR SKRETTING
FØRSTEAMANUENSIS,
UNIVERSITET I STAVANGER
I 1957 var det 150 000 nordmenn som
så filmer distribuert av NMS, i flere år
fremover var det over 100 000 som
årlig var innom bedehus og kirker
for å se eksotiske filmer fra ukjente
kulturer. Svært mange av dagens norske
spillefilmer er ikke i nærheten av de
seertallene en del av disse
misjonsfilmene kunne vise til. ”Skulle vi
drevet samme form for propaganda i
dag, ville NMS hatt en egen satellitt”,
uttaler en av de som jobbet på Film- og
lysbilledsentralen i mange år. Hvor stor
innflytelse filmene hadde, viser en
uttalelse fra Berge Furre (tidligere
politiker og professor fra Finnøy): ”På
bedehuset i min barndom kom negrane i
Afrika oss mykje nærmare enn folk i
Oslo”.
Hvorfor laget NMS filmer
fra misjonsmarken? Det var to
hovedgrunner;rekruttere nye misjonærer
og samle inn penger for å
drive misjonsvirksomheten videre.
Madagaskar er suksesshistorien til NMS,
de hadde over 100 misjonærer i flere
tiår plassert på ”solskinnsøya” Det var
egen norsk skole i Antsirabe i over 125 år,
skolen ble nedlagt i 2008. Propaganda
i form av film ble en suksess, og vi
finner en mengde brev i Misjonsarkivet
som beskriver hvor viktig filmene fra
misjonsmarken var for å samle inn
kollekt. Like viktig som penger, var det
å rekruttere nye misjonærer. Og bildene
fra misjonsmarken var kraftfulle. En
ung jente fra Sandnes fikk ”kallet” på
50-tallet da hun på søndagsskolen så
bilder fra Mangarano. Mangarano var
verdens største spedalskesykehus, drevet
av misjonsselskapet med hovedbase i
Stavanger. For å hjelpe de spedalske på
Madagaskar utdannet hun seg til
sykepleier, og ble misjonær.
”Koto som ikke fikk gå på skole”, en
fiksjonsfilm som ble lydlagt i 1963 har
mange interessante scener. Gjetergutten
Koto, kledd i jordfargede klær får ikke
gå på skolen fordi han må gjete dyrene
til faren. I filmen ”drømmer han om å få
gå på skole å lære om Jesus Kristus”
(kommentar fra filmen).
I drømmescenen er han oppdresset i hvit
skjorte og gul strikkevest, sittende bak
et bord dekket med hvit duk og Bibel,
en gul mursteinsvegg med bilder fra
bibelhistorien er bakgrunnen i bildet.
GJETERGUTTEN KOTO
BILDER HENTET FRA FILMEN:
KOTO – GJETERGUTTEN SOM IKKE FIKK
GÅ PÅ SKOLE (1963).
KOTO DRØMMER OM Å ”LÆRE Å LESE OG FÅ FINE
KLÆR” (KOMMENTAR FRA FILMEN)
Nordmenn som så filmen kunne lett
identifisere seg med drømmescenen,
han kunne vært sønnen deres, om
han ikke var mørk i huden. Faren dør,
misjonæren kommer og ”redder” Koto.
Misjonæren og Koto går mot elva med
orgelmusikk (”Alltid freidig hvor du går”)
i bakgrunnen, og kommentaren lyder :
”men hva med alle de andre barna på
misjonsmarken, når skal de få komme
på skole og høre om Jesus Kristus”.
Så gikk kollektkurva rundt i salen på
bedehusene…”alltid freidig hvor du går”
fortsetter og Koto og misjonæren padler
videre mot misjonsstasjonen.
En annen scene fra samme film,
misjonæren blir båret i bærestol. Vi
finner flere bilder i Misjonsarkivet fra
tidlig 1900 som viser misjonærene på
bærestol. Men en film fra 1963 med den
norske misjonæren som blir båret av
fire gassere, var uventet. Kommentaren
lyder: ”fordi det ikke er veier og klimaet
er såpass hardt er det ikke er rådelig for
de hvite å gå lange strekninger til fots.
For mye sol og strev resulterer gjerne
i malariafeber”. Dette er medisinsk
feil, men brukes for å legitimere at
misjonæren ikke går selv. Selv om
filmmisjonærene selv uttrykker at
”filmene er hvite i sin fremstilling”,
ble denne filmen vist på en
ungdomssamling på Madagaskar på 70
tallet. Bærescenen resulterte i opprør i
salen. Filmen måtte stoppes og det
måtte forklares at dette var helt vanlig
på Madagaskar til frem til 60 tallet. En
student fra Madagaskar forklarer til meg
i 2008 at han husker godt at bestefaren
ble båret på bærestol; han var offiser i
militæret. Bærestol var en del av det å ha
en posisjon i samfunnet, uavhengig av
hudfarge.
Koto ble en kollektsamler. ”Filmene
har gitt mangt et vått øye og åpnet
mang en lukket lommebok” (fra brev fra
Trøndelag krets av NMS). ”En ”sterk” film
vil alltid virke inn på kollekten og gjøre
at en får mer i ”hatten” en ved vanlige
møter” (brev fra Møre og Romsdal
krets av NMS). Koto som ikke fikk gå
på skole er en film som fokuserer på
enkeltskjebne for å samle inn penger til
misjonsarbeidet. Generalsekretær i NMS,
Kjetil Aano, uttaler til Stavanger
Aftenblad i 2010 i forbindelse med
økonomiske problemer i NMS: ”Vi taper
i kampen mot organisasjoner som Plan
Norge som selger seg gjennom ansiktet
til enkeltpersoner. Vi må forenkle
budskapet vårt,
bli mer tabloide”.
Det er produsert to filmer fra
en døveskole som NMS hadde på
Madagaskar. Den
eldste filmen fra 50 tallet viser norske
misjonærer og gassiske elever. I filmen
fra 60 tallet er de norske misjonærene
byttet ut med gassiske lærere. Dette
i tråd med hvordan NMS etter hvert
ønsket å fremstå som mer ”moderne” og
tidsriktige. Men dette skapte en godt
skjult debatt i organisasjonen, både
blant misjonærene og de hjemme;
hvorfor sender vi misjonærer når de
klarer seg så godt alene? Denne debatten
ble aldri ført i det offentlige rom eller i
misjonsblader. Bare de som var sentralt
plassert i misjonsorganisasjonen fikk
høre om denne problemstillingen.
Fenomenet misjonsfilm forsvant
på slutten av 1960 tallet. En av de siste
filmene NMS produserte var fra Japan.
Det ble ingen suksess, det å vise film fra
et velutviklet samfunn ga ikke samme
respons som fattigdom fra Afrika.