eksisterende nr i ett - Norsk Døvehistorisk Selskap

ndhs.no

eksisterende nr i ett - Norsk Døvehistorisk Selskap

da jeg kom hjem igjen) og så ut

gjennom koøyet i lugaren vår.

- Se, sa jeg tiJ min kone, jeg

kan helt tydelig se hva Harbitzuret

viser. Denne kikkerten er god.

- Men kjære vene, sa hun. Vi

har jo armbåndsur hegge to, så

det skulle ikke være nødvendig

. med kikkert.

Jeg fortsatte en stund å se på

Harbitz-uret, men det var ikke så

morsomt lenger. Marit svinset ut

og inn og trålet hele båten rundt

med bestefar før hun endelig hadde

sett såpass at hun kunne falle

til ro.

- J eg vil ligge i køyen o verst!

- Nei, der skal pappa ligge.

- Jeg vil ligge med pappa der!

ei, pappa kan finne på å

dytte deg ned i søvne.

Det endte med at Marit og

mamma klov opp i overkøyen.

Selv la jeg meg til å lese i Tegn og

Tale's påskenummer, som jeg hadde

lest korrektur på i trykkeriet.

Kanskje lette jeg etter trykkfeil,

for jeg hadde jo lest alt sammen,

hvert ord til og med i annonsene.

Og så studerte jeg friidrettsserien;

jeg er jo sportsidiot i embets medfør.

Men jeg fant ikke noe som

kunne holde meg lenge våken, og

dunkene fra maskinen ble med ett

borte da jeg sovnet.

Hele natten arbeidet .. Stavanger"

seg sydover, og morgenen

møtte oss med tindrende sol, men

jeg hakket teuner av kulde da jeg

løp omkring etter Marit på det

rimglatte dekket. Vi kom til Stavanger

før tiden. Jeg hadde sendt

302

Fisketorvet i Stavanger.

et kort til Karsten Samuelsen om

at han kunne komme og hilse på

oss når vi ankom 1/4. Kort og

godt. Men ingen Ka-Sa var på

kaien. (Han hadde oppfattet det

som en aprilspøk, for hva i all

verden skulle vi i Stavanger tirsdag

l. april? Allikevel tok han en

tur på kaien. men båten var

kommet så tidlig at vi kjørte like

før han kom.)

Vi fant en kafe, stakk innom

noen butikker, tittet på fuglelivet

i Breiavannet og verdens solideste

underbukser som selges på torvet

der som annen slags frukt og grønnsaker.

Og derpå la vi byen bak oss

med kurs for Sandnes. Det gikk

strykende. Solen varmet opp bilen

i samarbeid med motoren, så vi

kunne snart plukke av oss yttertøyet

og litt til. I Sandnes satt jeg

med øynene på stilk, men selv

om svigerfar kjørte langsomt, var

det ikke mulig å få oye på Bjørg

Scheiene. Min kone forsto ikke

hvorfor jeg sukket så tungt at bilen

kjørte på felgen et stykke da vi

forlot byen med sykkelfabrikken.

Det er ikke meget å se på J æren.

Jeg kunne hare slå fast at det var

minst like flatt der som før. Og det

er ikke lite. I Stavanger-avisene

hadde vi lest om store lyngbranner

i heiene, og nå fikk vi se selv.

Det brant på så mange steder at

røk-teppene hyllet inn store deler

av Jæren.

I Flekkefjord skulle vi ha middag,

og etter å ha lett en stund,

fant vi en kafe hvor de ikke bare

hadde fiskeboller og fiskepudding.

Jeg kan tenke meg at det ligger

litt spekulasjon i navnet "Esprit",

som kafeen bærer, og at enkelte

kommer dit i håp om å få sterkere

saker enn landsol, som er det sterkeste

man får i Flekkefjord. (Det

var verten der som fortalte det,

uten oppfordring.) Verten var en

kolossal kar som hadde en slående

likhet med de Gaulle. Han spanderte

øyeblikkelig brus på Marit,

og han var riktig taletrengt. Han

fortalte hl. a. om en tysker som

hadde kjørt utfor et stup på veien

__ nær Jøssingfjord. Bilen var blitt

hengende, men tyskeren fikk sjokk

og måtte til behandling. En tid

senere kjørte han utfor på nøyaktig

samme sted, og den gangen

ble han drept.

Jeg hadde reist med tog mellom

Stavanger og Kristiansand tre

ganger før, men likevel hadde jeg

det bestemte inntrykk at Jæren

med sin usannsynlige flathet strek­

ker seg over hele dette området.

å etter at vi hadde forlatt Flekkefjord,

ble jeg mer og mer forundret

ettersom landskapet skiftet

karakter. Vi kjørte over høye

fjell og ned i dype daler. Enkelte

steder sto ikke særlig tilbake for

hverken Tokagjelet eller Trollstigveien.

J eg måtte jo ha sovet da

jeg reiste med toget. Etter en del

filosofering, kom jeg til følgende

resultat: Hvis man skal se, så bor

man holde øynene åpne.

Vi stoppet i Jøssingfjord, som

etter Altmark-affæren i 1940 er

blitt uløselig knyttet til Norgeshistorien.

Og igjen gikk det hakke

ned, hakke opp, i det uendelige,

men nå lenger innover i landet.

Her var det sno, og den ble dypere

og dypere ettersom vi kom lenger

mot syd. Det var så motsatt som

det kunne bli. Men veien. var fin

og overalt nestetl helt ton til tross

for meterhøye brøytekanter.

Sent på kveld kjørte vi inn i Kristiansand,

byen som likner et kryssord.

Vi fant ,.Jylland", men det

var for tidlig å gå ombord.

- Skal vi reise med den holken?

spurte Marit.

Ja, det skulle vi. Vi spiste kveldsmat.

Båten skulle ikke gå før

midnatt. Det var rent leit å være

i Kristiansand på en slik måte.

Jeg hadde god lyst til å få en prat

med døve kjenninger i byen. Jeg

har til og med to klassekamerater

om hor der. Men jeg fant det

bedre å holde meg inne til båten

skulle gå enn å trave avsted i den

More magazines by this user
Similar magazines