To repriser.pdf

Sistemann
setter slutttitrer

a BOR
Borghanmer, Gottfred
LL\
To repriser: En uhyggelig weekend o
TO REPRISER:
En uhyggelig
weekend
og
Sistemann
setter sluttstrek

«Grøsseren»
EN UHYGGELIG WEEKEND
og
Slekts-romanen
SISTEMANN SETTER SLUTTSTREK
ble første gang offentliggjort, hver for seg, hen-
holdsvis 1 1961 og 1968.
T nyltsendelsen, som her presenteres, er det ikke
foretatt andre endringer enn rent typografiske.
Til orientering bør kanskje nevnes at det ikke
kan utelukkes at ideen til romanen er oppstått og
fritt utviklet på grunnlag av kjennskap til et egen-
artet persongalleri, men lite er i så fall historisk
korrekt, idet de fleste «medvirkende» har fått en
helt ny og noe fremmed identitet.
For alle tilfellers skyld er det kanskje riktig å
fastslå at selv om «jeg»-formen er brukt, "nr inn-
holdet i beretningen ikke noe som hekt med for-
fatteren og hans egen familie å gjøre.
Når det imidlertid gjelder «grøsseren» kan riok
forholdet vzere en smule annerledes.
G. B.
Copyright: Stavangerforlaget
Kampensgt. 42 - 4024 Stavanger
Telefon: 04 - 52 33 42
Allservice A/S
Anno MCMLXXXVII
ISBN 82 99 1207-4-8

E r
å gå like lukt på saken:
Det hadde hendt noe mystisk oppe i den fredelige
Kveildalen. En tragisk ulykke som hadde skaket sinnene
opp, og som alle avisene skrev spalte opp og spalte ned
om. Et ungt nyforlovet par hadde gått utfor et høyt
stup og var blitt drept momentant.
Hvordan kunne slikt skje? Var det et sjalusidrama,
der en tredje person hadde spilt hovedrollen? Eller
hadde de to unge selv valgt å gå i døden sammen? Eller
hadde paret rett og slett helt intetanende falt utfor en
avsats da de hånd i hånd gikk der oppe i høyden og
stirret forelsket på hverandre og derfor var lite opp-
merksom på fjellets farer? Alle hypoteser ble inngåen-
de drøftet. Ingen visste naturligvis noe med sikkerhet,
og politiet måtte bare la spørsmålet om en eventuell
forbrytelse fare og godta den mest nærliggende anta-
gelsen om ((hendelig uhell)).
Min kamerat og jeg hadde interesse av å se litt nær-
mere på åstedet for tragedien, ikke for å «utforske» på
egen hånd - hva hadde vel vi med det å gjøre? - men
rett og slett av pur nysgjerrighet og for å kunne skryte
av å ha vært oppe i det nå så berømte ulykkesfjellet.

EN UHYGGELIG WEEKEND
Selv i en fredelig, avgjemt norsk fjelldal går det
an å oppleve den mest nifse ~Hitchcock-grøsseren))
- under forutsetning av at ingrediensene og til
en viss grad fantasien, er til stede, slik tilfellet var
i Kveildalen en sommer for mange år tilbake.
Hadde jeg oppnådd kontakt med nevnte be-
rømte mester-detektiv mens han enda var i live,
er det ikke utelukket at spenningslystne TV-tittere
før eller senere ville hatt mulighet til å forlyste seg
med en virkelig lekkerbisken på området. Men
det utelukkes ikke at det før eller senere kan duk-
ke opp en eller annen filmskaper som vil fristes til
å produsere en spenningsmettet kortfilm, innspilt
i norsk natur, der det hele utspant seg for lenge
siden - - -

Ellers var det jo en frisk, fin tur dit opp, og vi kunne
klare oss med en weekend.
Lørdag middag tok vi båten til Karøsvik og syklet
derfra nordover Kveildalen. - Det var sent på etter-
sommeren, og umiddelbart før vi var kommet frem til
det ensomme stedet der tragedien var blitt utspilt for
fjorten dager siden, tok det til å skumre såpass at vi
snart burde se til å få reist teltet. Temmelig sultne var
vi også.
For ikke å risikere å få en sinna grunneier på nak-
ken, fant vi det tilrådelig å spørre om lov til å slå leir på
det stedet vi hadde utpekt oss nede ved elven. Nå var
det så visst ikke mange gårdene der i nzerheten, og etter
hvert som dalen ble smalere oppover, var det også slutt
på dyrkningsfeltene. Fjellene sto steile på begge sider,
men langs elven var det jo en del jordvoller og flater
med vegetasjon.
Like i veisvingen oppdaget vi et mindre våningshus
og et stykke ifra en slags verkstedbygning eller sag-
bruk. Heldigvis sto det en mann oppe i bakken ved hu-
set, like ved gjerdet. Jeg ropte til ham:
- Tror De vi kan få slå opp et telt nede ved elve-
bredden?
Han svarte noe, men avstanden var såpass stor at jeg
ikke riktig oppfattet hva han mente. Derfor steg jeg
oppover skråningen og kom like bort til mannen. Han
var i førti-årsalderen, ubarbert og arbeidskledt. Det
første han gjorde var å rekke frem neven sin til et kraf-

tig håndtrykk over gjerdet som skilte oss. Håndtrykket
tok jeg som et godt varsel. Og ganske riktig, vi kunne
mer enn gjerne få slå opp teltet, om det så var på den
nyslåtte gressplenen like ved våningshuset. Jeg frem-
holdt at det kanskje ville vaere det fornuftigste å ha vårt
midlertidge tilholdssted nede ved elven. Men der var
det en annen som hadde eiendomsretten, og han bodde
lenger nede i dalen.
Min kamerat var nå kommet opp til oss, og vi tre ble
stående en stund og prate sammen. Helt naturlig ble
samtalen ført inn på den triste ulykken i fjellskrånin-
gen like i nærheten. Mannen svarte kort og greit på det
vi spurte om, men han lot til å ville skifte emne så snart
det ga seg en mulighet, og vi var jo slett ikke kommet
for å skape noen misstemning,
Det endte med at Kristoffer - så. het mannen -
jumpet over gjerdet og fulgte oss ned til elven, der vi
- uten å innhente grunneierens tillatelse - aktet å
plassere teltet for natten. Nå var det ikke måte på hvor
pratsom vår ledsager var blitt. Munnen sto ikke stille
- og atskillig av det som ble sagt, virket noe underlig.
Da han så ga seg til å fortelle at det var noe innvendig
som «trykket», at det til dels var smått med nattesrav-
nen, og at han hadde vaert på sykehus for nervene sine,
sto det plutselig klart for oss at mannen var sinnsyk.
Sikkert en fredelig type, men likevel . . .
- Dere ser meg noe ville ut, hadde han sagt tidligere
i samtalen. En slik uforskammet - og jeg tør si ube-

ettiget - bemerkning hadde forbauset oss, men jeg
hadde gjort gode miner til slett spill og svart at hvis det
var «antrekket» han siktet til, skyldtes det at vi var ute
i den frie natur, for å klatre i fjell og ur og derfor ikke
syntes det var praktisk å kle oss i kjole og hvitt. Vi ak-
tet å samle sunnhet og styrke . . .
- Styrke, repliserte Kristoffer, - hvordan står det
til med den? Før jeg visste ord av det hadde han grepet
omkring den høyre underarmen min og ville «bryte>).
Jeg kvakk til, men prøvde straks å være med på notene.
Måtte nok snart erkjenne at mine krefter ikke helt
kunne måle seg med galningens. Under basketaket
fikk jeg en ufrivillig kilevink over munnen, så det var
på nære nippet at ikke halve tanngarden ble slått inn.
Kristoffer bare lo og moret seg. Personlig kunne jeg
uten vanskelighet styre min glede.
Vi gikk tilbake til hovedveien for å hente syklene og
bagasjen. Da kom jeg til å peke på verkstedbygningen.
- Kanskje vi kunne få ligge på gulvet der inne?
spurte jeg.
- Den bygningen er innviet og helliget, svarte eieren
alvorlig - ingen får slippe inn der uten min vilje.
- Vel, det er altså forbudt å vzere der?
- Når jeg gir lov er det ikke forbudt. Vaer så god,
mine herrer.
Vi gikk opp til «helligdommen», alle tre. Eieren åp-
net døren, som for øvrig bare var forsynt med en haspe.
Inne i lokalet var det forbausende ryddig. Maskiner
av forskjellig slag sto plassert omkring på gulvet. Men
en uhyggelig d0d hånd syntes å hvile over det hele. Sik-
kert lenge siden den virksomheten var i gang!
- Hva mener du? spurte jeg min kamerat, - skal vi

ligge her inne, så slipper vi arbeidet med å reise teltet.
Han nølte med å svare. Forståelig nok. Kristoffer
tok av seg brillene og ga seg til å nidstirre på ham. Lenge.
Den stirringen var nifs.
- En bra kar, sa jeg for å bryte stillheten.
- Bra og bra - men er han helliget? Vil han også ta
livet mitt?
- Å, langtifra, han er så fredelig, så . . .
- Alle vil ta livet mitt. De vil kjøre meg ned med bi-
lene, traktorene og hva de kan finne på som mordred-
skaper.
- Det tviler jeg på. Vi vil i hvert fall ikke myrde
Dem. . .
- Dere vil ikke myrde meg. - Om jeg bare kunne
få meg til å tro at det er sant . . . Da må jeg fjerne dy-
namitten . . . Galningen sluttet å stirre og satte brillene
på plass foran øynene, - ellers kunne dere sprenges i
luften utpå natten - og det ville dere neppe sette sar-
lig pris på - hi-hi.
- Jeg tror vi får ligge i teltet likevel, sa jeg så rolig
og bestemt jeg kunne. Min kamerat var mer enn enig.
Selv om atmosf~ren
på hele området var ladet av
uhygge og umiddelbart oppmuntret oss til øyeblikkelig
å komme videre til et annet sted, hadde mørket etter
hvert gjort seg så sterkt gjeldende at vi anså det helt
nødvendig å få slått opp teltet for natten bare et lite
steinkast vekk fra den sinnsyke mannens våningshus
og verksted. Konturene av fjellet der det forelskede pa-

et nylig hadde satt livet til på en så mystisk måte, teg-
net seg også godt av i bakgrunnen, så det hele virket alt
annet enn oppmuntrende. Dertil kom at vi hadde man-
nen innen synsvidde. Han sto der og stirret med brille-
ne i hånden. Leppene formet seg ti1 et skjevt smil. Et
par ganger satte han i en underlig latter som holdt på å
skremme livet av oss, der vi satt og søkte å få i oss noe
mat.
Så krøp vi da omsider inn i soveposene. Men det var
nesten uråd å falle i søvn. Tenk hva som kunne skje
hvis . . .
Et stykke frempå natten - bekmørkt var det - hør-
te vi listende fottrinn utenfor teltet. Tydelig at det var
et menneske. Spenningen var uutholdelig.
- Er det en mann her? Vi følte oss betydelig lettet
ved at det var en kvinnestemme som spurte.
- Vi er to menn, svarte jeg.
- Hva gjelder det?
- Jeg leter etter sønnen min, var svaret. - Han er
forsvunnet.
Hvem «han» var, skjønte vi jo straks. Gjennom telt-
duken fikk vi en samtale med den engstelige moren.
Hun bekreftet at sønnen var syk på sinnet. - Periode-
vis, la hun til, liksom unnskyldende. Han hadde vcert
forholdsvis bra etterat han kom ut fra sykehuset, men
nå var det begynt igjen. Tydelig å forstå at det var en
sterk påkjenning for familien.
Kvinnen ba om tilgivelse for uleiligheten og ønsket
oss en god natt. Trakk seg så tilbake for å fortsette le-

tingen. Måtte hun bare finne ham, tenkte vi, og få ham
i sikker forvaring i huset sitt! Det ville være for nifst å
ha ham tassende rundt teltet vårt i mørket.
Med nervene atskillig på høyspenn var det ikke lett å
falle i søvn. Men så lenge lå vi og lyttet til det monoto-
ne elvesuset at vi dormet litt av. Det ble imidlertid en
høyst ubehagelig søvn, - fantasien løp fullstendig
Iøpsk . . .
. . . Med ett så jeg teltduken bli spjerret, og i åpnin-
gen kom til syne en revolver. Jeg så tydelig fingeren på
avtrekkeren og litt av armen. Galningens arm! Om jeg
søkte å slå den vekk, sto jeg i fare for at han ville trek-
ke av og la kulen gå like lukt inn i pannen min.
Skrekkslagen dukket jeg hodet ned i soveposen og
gjemte ansiktet.
Plutselig forekom det meg at teltstangen knakk og
plugger ble trukket opp - og da jeg kiket over kanten
av soveposen, stirret jeg like inn i fjeset på den perso-
nen jeg i øyeblikket fryktet mer enn noe annet levende
vesen, Brillene hans sto på plass over nesen, men smilet
var - om mulig - enda skjevere og mer illevarslende.
- Opp, mine herrer - jeg vil vise dere fjellet. Kri-
stoffer sparket både min kamerat og meg i siden for å
få oss til å stå opp. - Hendene på ryggen - jeg tar in-
gen chanse. Med et solid rep bandt han armene våre
sammen. Knyttet mange knuter. Da det var besørget,
kommanderte han oss begge til å marsjere. Selv gikk
han like bak og drev oss frem som var vi et par hester i

spann. Kusken koste seg tydeligvis, rykket i «tamme-
ne» når vi skulle til høyre eller venstre. En gren tok
han ellers og brukte som svøpe.
Det ble en makaber klatring oppover uren. Vi skulle
like til topps for å se avsatsen der de to forulykkede
hadde stått . . .
Svetten silte av oss alle, så anstrengende var turen.
Men galningen lot oss ikke ta rast noe sted. Videre, vi-
dere drev han oss oppover. Inntil vi andpustne sto ved
målet.
Jeg har personlig alltid vaert redd for å gå i høyden,
og da jeg så ned mot dalbunnen, gikk det kaldt ned-
over ryggen min.
Vi ble ledet like ut på kanten. Galningen pirket bort
i oss med revolverløpet, samtidig som han strammet i
tauet. Vi var helt og holdent i hans vold.
- Har dere snart sett lenge nok? spurte han plutse-
lig.
Det hadde vi, kunne jeg bedyre. Hvis han tillot det,
ville vi mer enn gjerne vende om og gå nedover igjen.
- Haster ikke, svarte Kristoffer. - Her er fin ut-
sikt, ikke sant? Va3r så god, sitt ned!
Vi ble tvunget til å plassere oss på ytterste kanten av
fjellplatået, med føttene dinglende utfor. Det var den
aller verste toriuren jeg for rniin del kunne bli utsatt
for. Hver nerve i kroppen dirret. Lenge kunne ikke
dette presset vare før vi brøt sammen på en eller annen
måte. Noe måtte skje! Straks. Den sinnsyke plageån-

den mente det samme. Hans sadistiske lidenskap had-
de nådd klimaks. Fienden skulle utslettes - før de ut-
slettet ham. Jo før jo heller.
- Reis dere opp! brølte han.
Forsiktig ålte vi oss innover platået og kom oss på
føttene. Kroppene våre skalv. Hva ville hende?
- Helomvending! kommanderte tyrannen og pekte
på oss med revolveren. - Ut på kanten igjen!
Dette minnet betenkelig om henrettelsesmetoder un-
der krigen, fangene som ble stilt foran sine egne åpne
graver før de fikk nakkeskuddet og stupte døde nedi.
Vi ventet faktisk også å høre smellet hvert øyeblikk.
Men det lot vente på seg. Vi skulle øyensynlig seigpi-
nes.
Langt om lenge kom det. Et enslig skudd. Det var
min kamerat som ble truffet. Han seg i kne - og stupte
forover - ned mot avgrunnen. Jeg, som var bundet
fast til ham med repet, fulgte med i fallet. Kroppene
våre svevde først i løse luften, så havnet vi brutalt i
steinuren og veltet nedover mot dalbunnen . . .
På dette tidspunktet var marerittet slutt - jeg våk-
net, anspent og forvirret. I søvne må jeg ha kastet meg
mot teltstangen, for den hadde fått en knekk på mid-
ten, dog uten at teltet var falt helt sammen. Kameraten
lå våken, forsto jeg, og jeg var ikke sen om å betro
ham hva jeg hadde gjennomgått i drømme. Han skjøn-
te det, så urolig jeg hadde ligget. Selv hadde han fanta-
sert ikke så lite.

Vi ble fort enige om å bryte opp tidlig om morgenen,
for her hadde det varrt lite hyggelig å vsere. Men vi ville
ikke unnlate å bestige det nå så navngjetne fjellet, det
skulle: bare skje fra en annen kant, slik at vi hadde gal-
ningen utenfor rekkevidde. Han skulle få lov til å tro
at vi hadde reist vår vei for bestandig.
Morgentoalettet foretok vi nede ved elvebredden.
Det var friskt med litt kaldt vann i ansiktet! Det lot til
at vi var alene nå. Men sikre kunne vi jo aldri føle oss.
Rett utfor teltåpningen plasserte vi primusen, og mens
kaffen kokte tilberedte vi vår enkle frokost. Under
måltidet hørte vi en monoton musikk like i narrheten.
En eller annen spilte på munnspill. Vi ble snart klar
over hvem det var, for av og til ble tonene avbrutt av
selsomme latterutbrudd. Vi spiste i all hast og gikk der-
nest i gang med å pakke våre saker. Kristoffer sto der
og smilte underfundig. Munnspillet hadde han nå put-
tet i lommen. Vi prøvde å snakke til ham, men han var
ikke opplagt til å prate, lot det til.
Bagasjen ble plassert på syklene, og med et par ord
til avskjed -jeg tror endog vi takket for samvceret! -
kjørte vi sørover igjen i retning av Karøsvik, men vel
ute av syne svingte vi av en smal sidevei og gjemte kjø-
retøyene i et kratt. Ga oss deretter i vei for å «innta»
ulykkesfjellet fra baksiden, så å si. Hadde vi først reist
så lang en vei, ville vi jamen kunne skryte av at vi had-
de vsert på toppen. Ellers sto jo hele søndagen til rådig-
het, og varret var narrmest ideelt til fottur i ulendt ter-
reng.
Det var neimen ingen lett jobb å finne de rette stiene
fra den siden vi hadde valgt - både tettvokst småskog
og kvasse einerbusker måtte vi smyge oss forbi. Steilt

var det også, på sine steder slett ikke ufarlig å ferdes
for ukjente. Men vi ga oss ikke - selv om det tok lang
tid.
Oppe på fjelltoppen ble vi stående en god stund for
å betrakte den betagende utsikten. Vi holdt oss selv-
sagt i god avstand fra kanten av platået - for ikke å få
de høyst ubehagelige svimmelhetsfornemmelsene.
Med ett hørte vi en lyd bak oss. Da vi snudde oss for
å se hva det var, sto vi ansikt til ansikt med spøkelset i
egen person. Galningen hadde kanskje lyttet til samta-
len vår i teltet, da vi planla den «omgående bevegelse)).
Eller han rett og slett hadde ((luktet lunta)) og tatt snar-
veien opp til platået - lokalkjent som han var.
At vi ble vettskremte ved synet, skulle vel i grunnen
vzre unødvendig å fortelle. Og denne gang var det ik-
ke drøm, men virkelighet.
- Skremte jeg dere? spurte han ironisk og smilte.
- Ja i høy grad, svarte jeg. - Skulle De også hit
OPP?
- Jeg ville vise dere . . .
- Takk, det var så altfor elskverdig, Men nå har vi
sett det vi ønsket. Så nå stikker vi, la jeg til henvendt til
min kamerat.
- Et øyeblikk, sa Kristoffer og holdt begge armene
ut som for å fange oss.
- Nei, skrek jeg, - la oss få komme forbi!
- Ha, ha, lo han, - er dere redde? Redde for meg?
To mot en.

Nå var han opplagt til å more seg, leke med byttet,
lik en katt som har fanget en rotte. Så snart vi ville passere
ham, trev han etter oss og søkte å holde oss fast.
Vi var så visst ikke lystne på noe slagsmål, men her var
det ikke noe valg. Frykten ga oss mot og krefter i langt
større grad enn vi på forhånd kunne ha tenkt oss muligheten
av.
Etter et høyst besynderlig håndgemeng - amatører
som vi jo var - lyktes det å rive oss løs fra den sinnsyke
og flykte nedover fjellskråningen samme veien vi
var kommet. Han etter, like i hælene våre. Det hendte
vi gled og snublet, rev flenger i kl~rne, og skrapte huden
av hender og føtter så blodet fløt. Men intet enset
vi - her gjaldt det utelukkende å komme oss vekk i rasende
fart.
Merkelig nok fikk vi etterhånden et lite forsprang.
Kanskje betydde det at forfølgeren hadde gitt opp. Vi
stoppet et øyeblikk for å puste ut. Stirret oppover i den
retning vi var kommet.
Da fikk vi se Kristoffer oppe på en avsats. Han sko
der og holdt seg krampaktig i en bjørkegren.
- Hjelp meg, skrek han fortvilet.
Hva skulle vi gjøre? Fort ble vi enige om å prøve å
komme vår vanvittige forfølger til assistanse i den
fryktelige situas,jonen han befant seg. Livet hang jo
nesten bokstavelig talt i en tråd.
Men vi slapp å gjøre noe. Vår redningsaksjon kunne
innstilles, for i neste øyeblikk hørte vi et hjerteskjærende
skrik der oppe fra, og samtidig var vi vitne til at
den ulykkelige skapningen siapp taket i treet og rutsjet
utfor det bratte stupet.
Vi ble stående en stund, lammet av sjokket, men

fortsatte så nedstigningen i hurtig tempo. Det gjaldt å
komme ned i dalen fortest mulig å søke kontakt med
mennesker og avlegge rapport om ulykken. Straks det
var besørget, brøt vi sammen. Vi hadde iallfall ikke
nerver til å følge med tilbake for å vaere med på å opp-
spore det lemlestede liket nede i uren.

SISTEMANN SETTER SLUTTSTREK
D et kunne så menn en gang iblant
være fristende å le høyt og uhemmet - men så tørt
og kunstig at mangelen på varme og hjertelighet
ikke lot seg dølge. Gapskrattet skulle tjene til å
bevise at jeg ennå har noe av selvironien i behold -
så langt jeg makter det under de rådende forhold.
Ikke til å fatte - men jeg er altså havnet i forgården
til det uk jente : Aldersheimen «Klippens
Grunn», som de har kalt etablissementet. Om det er
fjellet under grunnmuren de har tenkt på, eller
navnet har en slags religiøs tydning, får være et
åpent spørsmål. Skjønt det siste er vel det mest
sannsynlige, for her er megen religiøsitet å spore -
fra styrets side i første rekke og fra bestyrerinnens.
Mine medlosjerende - de jeg deler bord og betjening
med - er en så uensartet masse at jeg neppe tør si
noe rent generelt om deres forhold til det overjordiske,
ikke på det nåværende tidspunkt i hvert
fall - nylig innflyttet som jeg er. Men det virker
stort sett som de er med på. notene - sikkert ut
fra den betrakning at det sømmer seg eldre forgårdsmennesker
å holde seg på den sikre siden av
2 - Gottfred Borghammer 17

streken. Det er visst heller ikke så popiakært å inn-
ta en måkende holdnhg på et sted som dette, en
skal jo helst ~nle med de vargene en er havnet i
flokk sammen med!
Nå hnne jeg godt tenke meg å le igjen. Det
blir i s& faii ikke siste gangen, for jeg er i et rent
besatt galgenhumør, kan jeg forteue.
Slik skulle altså livet mitt avsluttes! Ja, for
dette må uten tvil være den såkalte begymelsen
tål enden. En som er havnet p& aldershellri har vel
sjelden eller aldri sjanse til å slippe ut igjen. I le-
vende live, mener jeg nat.urligvis.
Det var sannelig ikke slik jeg hadde drømt -
i ungdommens fagre vår. Skjønt noen egentlig «fager
vår» har jeg neppe opplevd. Men det er så rart med,
en håper jo alltid at noe skal skje. Noe behagelig!
Framtidsplaner har en jo også en tid i livet.
Jeg dannet ikke noe unntak i så måte. Hva mine
planer gikk ut på, kan være knekkende likegyldig.
Unnskyld, dette sa jeg nok i vanlig bitterhet. Den
har så lett for å overmanne meg, og da spiller jeg
forntiermet og blir både krakiisk og uforskammet.
Men det vimer jeg selvsagt ikke noe på, isolerer
meg bare ytterligere fra mine omgivelser. For selv
ikke oldinger på gadeheim kan fordra saxrhet og
gretne replikker. En vinner ikke noe vennskap eller
oppnår fortrolighet på det viset.
Men hva skal en stakkar gjøre? Det er ikke s&
godt å bekjempe sin egen natur, sitt eget vesen.

Folk far ta meg som jeg er. Eller la være å «ta
meg» hvis de heller foretrekker det.
Rar De fått et dårlig inntrykk av meg? Vel,
det får ikke hjelpe. For nå er det sagt.
Sa jeg sagt? Akk nei, den opplysningen om meg
selv er for intet å regne mot alt det Jeg kunne fortelle.
Da ikke bare om. min egen person, men kanskje
ennå mere om min nærmeste familie, som. en gang
var temmelig tallrik, men som nå er skrumpet inn
til null og niks.
Jeg er faktisk talt den eneste gjenlevende -
den siste mohikaner så å si. Når jeg i naer framtid
er død og asken er drysset som gj~dning rundt et
bestemet tre (som jeg anviser i mitt testament)
da er det absolutt ingen igjen. Tragedien er fullbyrdet
!

M i n far ble f~dt i Telemark. Smn
av presten Lenstrup, som var en ganske original
personlighet etter det jeg har forstått. Selv v.tr jeg
så liten da farfar forlot vår jammerdal, at jeg ikke
var i stand til å danne meg et personlig inntrykk
av ham. Men underlig syntes han meg å være, både
av utseende og ellers. Mange av trekkene hans har
jeg funnet igjen hos mine sasken, og de på sin side
kanskje hos meg.
Far ga tidlig tilkjenne at han elsket å skrive,
og foreldrene fant derfor ut at han best ville få
utfolde seg i en avis. Farfar hadde gode forbindelser
i Christiania, og sønnen skulle dedor fl prøve seg
i et dagblad der inne. Ean hadde ennå ikke fylt
18 k, så det var med atskillig spenning og forventning
han reiste til hovedstaden.
Skrive fikk han, men hva n% gaiauien kunne
vaere, sl varte det ikke lenge før gutten begynte
som boktrykkeirlærling i avisen.
En tid etter at han var utlært fikk han tilbud
om å overta et trykkeri i Lindsund, en by som den
gang hadde 9 700 Innbyggere. Trykkeriet var ikke

stort, men det varte ikke Henge for den iherdige og
optimistiske nye eieren fikk drevet det raskt fram-
over. Blant annet anskaffet han et par maskiner
som ikke tidligere var tatt i bruk ute i provinsen
og det økte jo hans ry betraktelig.
1 byen var det bare en avis, et såkalt upolitisk
nyhets- og kmngjøringsblad som utkom to ganger
i uken og var på fire sider. Det konservative par-
tiet hadde forsøkt seg med en tendensiøs «tidning»,
men det lot ikke til å være behov for så megen avis-
lesning i småbyen at to blader kunne klare seg
økonomisk, og så ble det altså det upolitiske som
holdt stand i konkurransen.
Men far lurte nå litt på å f& det konservative
organet i gang igjen, både fordi avisarbeidet interes-
serte ham i saerlig grad, og dernest fordi det ga
ham muligheter til fortsatte utvidelser av trykkeri-
bedriften. Han startet derfor «Middagstidende»,
som han lot utkomme annenhver dag, med andre
ord of tere enn konkurrenten.
Folk måpte og spådde foretagendet en snarlig
død. Men de fikk sant for dyden ikke rett. Bladet
fortsatte å komme, og innholdet var utmerket, det
typografiske utstyret likeledes. Handelstanden, hvis
konservative innstilling ikke var så lett å skjule,
støttet avisen med avertissementer. Far sørget, som
antydet, for at stoffet ble allsidig og aktuelt. SA
byens befolkning - og distriktets med - kunne
nesten ikke la være å lese det hvis de ikke skulle
føle seg satt helt utenfor det pulserende livet i
byen og verden forøvrig.

Som redaktør og avisutgiver fikk far etterhånden
en ganske betydelig posisjon i den vesle byen, og
han oppnådde naturlig nok å få innpass i de fa-
miliene som betød noe i samfunnet. I konsul og
skipsreder Zeders hjem var han således en hyppig
gjest, til å begynne med fordi han satte pris på
den avkoblingen som kortspillet skaffet ham i hyg-
gelige omgivelser, og senere fordi han ble heftig
inntatt i konsulens datter Marianne.
Saerlig bråvakker var Marianne ikke, men hun
hadde en sjarm som tiltalte mange av dem som
lærte henne å kjenne. Dessuten var hun både klok
og fornuftig, egenskaper som far visste å vurdere
høyt.
Marianne på sin side ble temmelig snart for-
elsket i den unge avismannen som hadde gjort
seg så fordelaktig bemerket i byen og hvis innflytelse
allerede var merkbar. Folk flest hadde virkelig re-
spekt for redaktør Stefan Lenstrup, og holdt han
bare fram i samme lei, kunne han også oppnå en
strålende karriere i det politiske liv. Hvis det var
det han tok sikte på. Og det var det vel!
Da far var 26 år giftet han seg med Marianne
Zeder, som nettopp hadde fylt 22.
Brylluppet ble holdt i «Clubben», og det ble sagt
at flottere fest hadde de mange gjestene neppe opplevd
før. Utenfor kirken og langs nlten der brudeparet
kj~rte fram, hadde almixen stillet seg opp i
store skarer for å bivåne festivitasen.

Stefan og Marianne Lenstrup - som senere kom
ti1 å bli min far og mor - fikk i alt &te barn, tre
døtre og fem sanner. Sju av oss ankom i noksa!
rask rekkefølge. Den Mende - vesle pdsengelen
Magdalena - gjorde sin entre som et uventet attpåsleng
da mor var 48 &- og helst burde ha sloppet
flere barnefødsler. Selv er jeg heller ikke i tvil om
at det ville ha v ~rt best for barnet også - om det
ikke var kommet til verden.
Jeg - Edmund Herman - var den yngste av
guttene. Det skulle falle i min lodd å bli deni lengstlevende.
Dessverre! Ni av mine naermeste har jeg
fulgt til graven, eller rettere sagt åtte, for min
eldste bror, Simon, døde i Amerika, der han også
ble gravlagt.
Sorg på sorg har jeg gjemomilevet, og det siste
ansvaret - det å avvikle familien, om jeg så må
si, er også pålagt meg. Lasset skulle jeg &a. til veis
ende. Jeg synes faktisk tdt syrid på meg selv. Og
det har jeg grunn til - om andre vise og forstandige
aldri så mye sier at det er forlkastejig & ha medynk
med sin egen persori. Den retten vil jeg dog ha!
Nå går jeg til sengs. Vi1 sove. Fast og lenge.
I mitt standard gamleheimskammer. Og når jeg
vhkner i morgen tidlig, håper jeg at solen må skinne.
Så vil jeg gå ut i parken og hi-re fuglene synge - - -.
Men før jeg smyker meg inn under dynen i den
kommiuiesubsidierte furutresengen vil jeg bevilge
meg en aldri så Ilten ny ironisk latter. Jeg vil le
av hele tilv~ret, le al7 den snart utslettede familie
Lenstrup, som det var knyttet slike forhåpzaii~ger til.

Men ett er urokkelig sikkert:
Skal slektens historie nedtegnes, får andre be-
sørge det. Jeg makter ikke å skrive memoarene.
Vi1 ikke heller.
Hva skulle det forøvrig tjene til?
Om hundre år er allting glemt, - et faktum
som ikke volder meg den ringeste bekymring. Når
sant skal sies, snarere tvert om!

SOSKEN MED SÆRPREG
1 løpet av et kvart hundre år hadde folke-
tallet i Lindsund steget ganske merkbart. Byen var
i sterk ekspansjon. Flere nye bedrifter var startet:
Skipsbyggeriet, Ullvarefabrikken og Malmstøperiet,
som alle hadde trukket mye folk til stedet, ikke
minst fra bygdene i nærheten. Noen utlendinger --
svensker og tyskere - var også kommet og hadde
blandet seg med de innfødte.
Boktrykker Lenstrup hadde fulgt utviklingen i
denne tidsperioden, og han var vel tilfreds. Det var
just slik han ville ha det.
Avisen hadde også gjort store framsteg. Den
kom nå ut hver eneste virkedag i et opplag som langt
oversteg konkurrentens, den «upolitiske», hvis mest
trofaste leserkrets var å finne blant den del av
befolkningen som ikke hadde særlig til overs for
den konservative politikken. Denne politikks tals-
mann var «Middagstidende» i utpreget grad.
De radikale, som det ble ikke så ganske få av
etterhvert, var nok lystne på en egen avis, men de
følte seg ikke sterke nok til å gå i gang.

Da det ble for stridt for Lenstrup å* være både
redaktør og boktrykker samtidig, hadde han ut-
lyst redaktørstillingen. Blant søkerne valgte han en
ung trønder ved navn Arnold Mrøgseth, som snapt
viste seg å være rette mann på rette plass. 1 trykke-
riet var det faktor Lorensen som hadde ansvaret.
Stefan Lenistrup sto over det hele og hadde de
viktigste trådene i sin hånd. Trådene førte også
utover i samfunnslivet. Han var med i Bystyret og
deltok ellers i utvalg og komiteer. I forstanderska-
pet for Sparebanken var han til og med formann.
Så det var nok å ta seg til. Mer enn nok syntes
hans kone. Og barna var enige.
«Far er alltid opptatt,» sa den eldste datteren,
Wilhelmine, en dag da samtlige satt ved middags-
bordet og ventet på at familiens overhode skulle
innfinne seg. Det var skikk og bruk at måltidet ikke
kunne fortæres før han kom. Og det hendte ikke
sjelden at det måtte ventes både lenge og vel. Men
nåde den som kom med et aldri så lite kvekk til
kritikk! Så Wilheldne var nesten en tanke for
dristig da hun sa at «far er alltid opptatt». Ikke
minst fordi omtalte person plutselig sto i døråp-
ningen og kunne oppfatte datterens nærmest be-
breidende replikk.
«Du har dessverre så altfor rett, lille venn,» sa
han bare rolig, idet han med faste steg gikk bort til
sitt reserverte «høysete» ved spisebordet.
Ved motsatte enden satt fruen og på langsiden
alle barna i en bestemt rekkefølge.
Selvsagt måtte den eldste av døtrene titt og
ofte fly fra plassen sin for å gå hushjelpen til hånde

med å bære inn og ut kjørler, men for det meste
fikk hun da sitte i ro og spise som de andre.
Ingen av foreldrene var særlig religiøse, men de
pleide likevel holde en slags bordskikk på det viset
at alle så å si samtidig i noen sekunder b~yde hodene
og foldet hendene før de ga seg maten i vold.
«Bare en skikk», mente Lenstrup, «men en pen
skikk. Vi beholder den.»
Ja, det hendte iblant ved særskilte anledninger at
de også prøvde å synge bordverset. Men sangen
var helst spinkel, for de fleste følte seg noe brydd
ved slik å opplade sin røst ansikt til ansikt med de
øvrige familiemedlemmene, som de visste ikke la
noen særlig vekt på det kristelige innholdet i sermonien.

S i m o n, den fostefedte, viste seg tem-
melig snart å være en «skarp» kar, og faren hadde
pønsket ut at han burde studere jus. En juridisk
embetseksamen kunne være nyttig til så mangt.
Etter en utmerket artium reiste Simon inn til Uni-
universitetet. De to første årene lot det til å gå
bra med studiene. Men tilsynelatende plutselig fant
gutten på at han heller ville reise til Paris, angivelig
for å studere filosofi. Da han skrev hjem og for-
talte om sin nye plan, møtte han imidlertid ingen
forståelse. Tvert om ble faren helt fra seg. Hva var
vel dette for idioti? Skulle denne sønnen som han
hadde satt så store voner til, være s& vinglet og
uberegnelig? Nei, for svingende, her måtte han opp-
tre fast og bestemt så det ble helt klart for den
unge krabaten at det ikke nyttet å endre planen,
men gjøre seg ferdig med jussen. Noe annet kunne
under ingen omstendighet Bomme på tale!
Simon skrev hjem på ny og fortalte at han ville
bli høyst ulykkelig om han ikke fikk reise til Frank-
rike.

Ingen bønner hjalp. Faren var urokkelig. Ville
studenten trosse ham, vel, så fikk han gjøre det på
eget ansvar. Noen pekuniaer støtte hjemmefra var i
såfall utelukket.
En ukes tid senere kom det et brevkort til fam-
ilien Lenstrup med denne kortfattede meldingen:
«Reiser til Paris i dag.
Hilsen Simon.»
Det ble en vanskelig tid for den gjenstridige
unge mannen. Han hadde praktisk talt kuttet over
bandet med fedrelandet sitt og - hva verre var -
med familien.
For faren var det et så stort prestisjetap at
det nesten var for mye forlangt at han skulle
kapitulere. Hva han heller ikke gjorde.
Det var litt av en gåte, ikke minst for familien,
hvordan Simon hadde klart å finansiere denne Paris-
reisen, og like gåteftdlt på hva slags måte han skulle
greie å opprettholde livet der nede uten støtte fra
sitt mektige faderlige opphav.
Men det var i dette mysterium en viktig faktor
som alle overs%: Onkel Martelll, morens bror. Han
hadde bestandig vist sin nevø sacriig oppmerksomhet.
Helt fra Simon var en liten pjokk hadde han funnet

en god venn i onkelen, som var ugift og barnløs og
dertil en ganske velstående mann.
Simon hadde latt onkelen få vite om planene
sine, og denne betroelsen hadde lønnet seg. Den er-
gjerrige studenten skulle fl låne endel penger til
reisen og utenlandsoppholdet den første tiden. Så
fikk de siden se. . . .
Men hemmelig måtte avtalen være. Det kunne
skape atskillig hurlumhei hvis den ble gjort kjent.
Etter et. par måneders ventetid fikk Martell Zeder
et langt brev fra sin protege i Paris:
«Kjære onkel!
Jeg skammer meg over at jeg ikke har skrevet
før, det er jo alltid et tiltak, vet du, men som du
siden skal se har jeg nå en liten fjaer som setter
umerket i gang.
Ja, er det ikke s~rgelig igrunnen med oss mennesker
at i det meste av det vi gjør er det bare
var egen interesse vi søker, den rene kjærlighet kommer
sjelden frem, og når det kommer til alt, så er
det kanskje bare seg selv, sin art, vi elsker i andre.
Baudelaire sier etsteds: «C'est le diable qui tient
les fils qui nous remuent» - jeg begynner å tro at
han har rett. Dog, jeg kan ikke la være å tro på
en Gud, et styrende prinsipp her i verden, men jeg
er forlengst blitt klar over at det er ikke den såkalte
«kristne» gud, resignasjonens triumf, som bare
fatalismen besørger oss opplært i på skolen, for at

Ikke allle de undertrykte en vakker dag skal reise
seg og ryste verden i dens grunnvoll, den verden
som er så svart og mørk at menneskene for i det
hele tatt å kunne leve i den må tro på det godes
seier et annet steds, selv om de vet at de bare dyrker
en illusjon.
Ja, nå er jeg altså - takket vaere deg, onkel - i
Paris og studerer. Som så mange unge har jeg hatt
mange planer opp gjennom årene, men nå har jeg
bestemt meg for å bli journalist -- jeg tror jeg har
evner i den retning. Jeg studere imidlertid filosofi.
Du vil kanskje finne at jeg neppe kunne lia fjernet
meg mere fra journalistikk og alt som heter praktisk
liv. Nei, i dag gjemmer det seg under den frykt-
inngydende glose noe mye mere positivt enn i tid-
ligere tider, etter det nittende hundreårs revolusjon
på alle områder, hvorved sansen for realitetene slo
seierrikt igjennom, er filosofi i dag steget ned fra
de metafysiske høyder for å arbeide med det vi
vet og kan vite. Det viser seg bl.a. derved at av dens
mange grener er det historiens filosofi og sosiologien
som begynner å bli den førende. Og det er da også
sosiologi, sosiallære, jeg studerer. Ved universitetet
her eksisterer det intet hovedfag, for å ta sin «li-
cences, som jeg håper å gjøre om et par år, må en
velge fire fag og ta eksamen I dem. Jeg har valgt
sociologi, som interesserer meg mest, og rundt om
den har jeg, etter mine professoreres råd gruppert:
«Alminnelig filosofi», «religionsfilosofi» og «estetikk»
og dessuten endel sosialøkonomi. Ved siden herav
går jeg på JournalTatakademiet, og jeg tror på deri
måten å kunne b3P vel skikket for mitt verv som

journalist. Studiene går bra, de interesserer meg.
Jeg liker å arbeide, får endog ros for mine skriftlige
arbeider, så jeg må jo gå fram. Skjønt, la det være
sagt, jo mere jeg lærer, desto større vidder åpnes
det for mitt blikk.
Jeg er meget takknemmelig fordi du har vært
med å gjøre det mulig for meg å studere her nede,
det har alltid vært min drøm. Men - der er des-
sverre et men - det kreves mye av meg for å leve
av så lite i Paris, slik som prisene nå har steget.
Det er ingen lett affaere skal jeg hilse og si! Jeg
kan således ikke kjøpe en bok engang, allting går
til livets opphold.
Jeg har forsøkt å bedre min stilling, forsøkt å
skaffe meg noe å gjøre ved siden av, men var en ikke
blitt pessimist far, så kunne en sannelig bli det etter
alle de avslagene jeg har matt. Jeg har b1.a. hele
tiden siden jeg reiste hit Fombardert en rekke norske
aviser for om mulig 3, bli korrespondent eller medar-
beider i dem, men alt jeg har oppnådd hittil er
1 - sier og skriver en - artikkel i Kristiansands
Adresseavis, så ble også deri taus.
Atter en gang henvender jeg meg til deg i min
nød, idet jeg tror at du har så mange gode forbind-
elser i forskjellige publikasjoner. Tror du det kunne
være mulig for deg å skaffe meg en jobb som Frank-
rike-korrespondent for en eller annen avis? 1 så fall
skulle jeg være deg dobbelt takknemmelig. Jeg for-
langer ingen store summer, må du tro, kunne jeg
drive det opp i hundre kroner måneden, skulle jeg
være jublende glad - da ville jeg være reddet.
Jeg vet ikke - kjære onkel Martell - hvordan

du vil oppta min bønn, men tror du at du kan gjøre
noe mere for meg enn det du allerede har gjort,
må du gjøre det. Det er hjelp til selvhjelp jeg ber
om, og går det i orden, vil du gi meg ny tro på
livet og mot til å ta fatt med fornyede krefter for
å drive mine studier til et heldig resultat, likesom
selve denne stilling vil bli et viktig ledd i min ut-
dannelse.
Som så mang en ungdom har jeg kanskje for
ofte latt meg forlede til å neglisjere livets materi-
elle side, og jeg anser den ennå i dag som en åndens
tjener. Men motgang og sorger har lært meg at
skal en ånd kunne få utfolde seg fritt, så må først
det materielle grunnlag være i orden.
Jeg er ung, verden ligger åpen for meg. Jeg ville
så gjerne fram, studere, trenge dypere innover de
uanede vidder som dag for dag åpner seg for mitt
blikk, men jeg er helt uten midler. Det er dog ikke
det verste, men det at hvor gjerne jeg ville arbeide
og tjene til mitt livs opphold, ikke kan få anledning
- for jeg vil nødig oppgi mine studier her, det byr
meg både et virke som interesserer meg - og hvilken
betydning har ikke det! - men dessuten hvis jeg
har tålmodighet et par år til, byr meg et erverv
med rike perspektiver. En korrespondentstilling løser
problemet, jeg kan tjene noen skillinger og samti-
dig studere. Jeg stiller ikke store fordringer til livet,
nøyer meg med lite, bare jeg får den nødvendigste
føde for legeme og sjel.
Jeg bor på et billig hotell i nærheten av Uni-
versitetet. Eter å ha klatret opp seks trapper som
blir smalere og smalere etter hvert, kommer en opp
3 - Gottfred Borghamnier 33

til mitt værelse, ganske lyst og stort, men med skrå-
tak. Leien for dette ligger langt under det som van-
ligvis betales her i Paris. Det er ikke noen større
forskjell på losjipris i de forskjellige kvartalene,
det er husenes standard som gjør utslaget hvor de
enn ligger. Skulle jeg flytte utenfor murene, kunne
jeg nok få billigere losji, men det vil enten si
to h, tre timer tapt ved å spassere til og fra Uni-
versitetet, elEer så utlegg til trikkepenger, og da
gikk nok vinningen opp i spinningen. Så jeg er der
jeg er. Jeg har verrt heldig i valg av losji. Men, men,
jeg står jo uten midler - som jeg kanskje har nevnt
før noen ganger -, lever bare fra hånden til mun-
nen, og da kan jeg umulig egge an på noe lang-
varig studium. Må jeg bryte av på halvveien, så står
jeg i så fall der og er hverken. fugl eller fisk. Bet
jeg har tenkt på er å bli journalist så fort som mu-
lig, og så studere ved siden av. Skulle i mellomtiden
journalstikken vise seg å gi et lukrativt utbytte,
vel, så er saken klar, skulle den ikke, så er jeg da
ferdig utdannet og kan ta fatt på noe annet, en
eller annen Izererstilling f. eks.
Nå kommer vel snart våren, og den er deilig hvor
det er, om den som hjemme i Norge bruser fram Ilk
en eventyrlig jette, eller her som en sped og sart
mimose klær boulevarene i grønt.
Så må du laa meg unnskylt for all deai tiden jeg
har lagt beslag på for deg ved å gjøre dette brevet
så langt og for de tjenester jeg er så fri å be deg
om. Men sant å si er du den eneste jeg kan åpne
meg for. Mine foreldre vet du jo selv stiller seg ikke
særlig velvillige overfor deres halstarrige «odelsgutt».

Så venter jeg da med lengsel på å h ~re fra deg
på hva måte det enn måtte skje,
Vann.lig hiben
Di% Hev@
Bimo%.»
Brevet gjorde et fordelaktig Inntvkk p% Martelil
Zeder. Dette var tydeligvis skrevet av en ungdom
som ville noe i livet og som derfor fortjente all mu-
lig støtte. Men- men- det var vel for mye for-
langt at en onkel skulle være alerie om «forsørgelsen»,
ikke minst når det unektelig var nzrmere pårørende,
som i dette tilfelle. Han var sterkt fristet tål å legge
kortene på bordet for sin svoger, Stefan kentrup,
la denne rett og slett få lese Paris-brevet, Ikke minst
fordi avsenderen hadde valgt et yrke som - tross
alt - skulle vaere etter farens hjerte og sinn. En
pressemann i utlandet ville jo i seg selv være et
aktivum for avisen. Hvis da den fremadstrebende
yngling fant å ville ta til takke med et forhoIdsvis
beskjedent provinsklad - -. Men Simon skrev jo
at han ville være jublende glad dersom han kunne
få treffe en avtale med en avis som måtte vare
lysten på å brilllere P spaltene med «vår egen Frank-
rike-korrespondent». Det ville ellers vzere litt av en
fjær i hatten for den ærgjerrige Stefan å ba sin
egen sønn som medarbeider.
Zeder spekulerte et par dager, men kom til det
resultat at han først burde innhente Simons tål-

latelse før han foretok seg noe. I mellomtiden skrev
han til et par hovedstadsaviser, der han hadde bra
forbindelser, og fra den ene fikk han faktisk et po-
sitivt svar. De anså det ikke for utelukket at den
norske Paris-studenten kunne få levere aktuelle ar-
tikler med noenlunne regelmessige mellomrom. Først
et par prøveartikler, så fikk de se etterhvert.
Jo, jo, - ikke så aller verst! Onkel Martell ilte
med å underrette nevøen, samtidig som han venti-
lerte spørsmålet om å ta saken opp med faren.
Noen slanter lot han samtidig sin bank skikke
avgårde sørover for omveksling i høyst anvendelige
og sårt etterlengtede franc - - -.
Det ble et nytt takksigelsesbrev en tid etter.
Simon ville sette noe inn på å knytte en solid for-
bindelse med den hovedstadsavisen som hadde lovet
å stille seg velvillig. Foreløbig var det derfor ikke
verdt at onkelen fristet faren med noe, det ville
kanskje bli tatt unådig opp. Men i «tidens fylde»
kunne det nok tenkes at de kom til en forsoning -
far og sønn.

R a g n v a l d var den av barna som
fulgte farens eksempel og ble «svartekunstner». I
boktrykkeriet gikk han til daglig under betegnelsen
«junior», men han skulle i praksis tjenestgjøre som
annen-faktor og ombrekker.
Han var en rolig og beskjeden type som gjorde
heller lite av seg. Trykkeripersonalet følte at de
neppe hadde noe å frykte fra den kanten, selv om
de nok til å begynne med var en smule skeptiske,
fordi de antok at han som sjefens sønn nærmest var
å betrakte som en slags «spion». Men de skjønte
snart at frykten var helt ugrunnet. Han ville dem
alle bare vel, og de holdt av ham jo mer de lærte
ham å kjenne.
Men han var ikke lett å bli klok på, virket nær-
mest noe «innesluttet». Lite gikk han ut med kame-
rater, satt for det meste inne i fritiden og leste
bøker og blader, som det jo kom atskillige av til
avisredaksjonen.
Det hendte av og til at han laget en artikkel
som ble offentliggjort, men noen utpreget skribent

var han egentlig ikke. Og faren oppmuntret ham
lite til å holde fram med skrivingen.
En dag kom Ragnvald med en lengre epistel som
han ba om plass til i avisen. «Vi er aZle gudesønner»
var tittelen. Redaktør Krøgseth undret seg storlig
over innholdet. Helst ville han latt artikkelen seile
direkte i papirkorga, men se, det gikk vel neppe an
når forfatteren var sønn av bladeieren. Hva skulle
redaktøren gjøre? Si sin mening rett ut til «junior»,
eller nevne saken for «senior» og derved risikere
konflikter som bare ville gjøre skade.
Krøgseth lot det gå noen dager uten å foreta
seg noe, i håp om at det skulle gli over.
Men en dag kom Ragnvalds far og spurte hvor
det var blitt av sønnens epistel. Redaktøren måtte
da si som sant var at den etter hans mening ikke
egnet seg for off entljggjøring.
Lenstrup ba om å få se manuskriptet og det fikk
han naturligvis. Han satte seg ned ved en pult og
leste. Fikk temmelig snart et alvorlig drag over an-
siktet, men fortsatte ufortrødent lesingen. Da han
var ferdig, brettet hail arkene sammen og putlet
dem å lommen.
«Unnskyld, Rrøgseth,» sa han med låg stemme
og forlot kontoret. Han virket nedtrykt og «slått».
Kunne denne artikkelen - hvis det gikk an 2,
kalle den så - vEre et bevis på at den nesteldste
gutten gikk med spiren i seg - - - spiren til -
til - sinnsforvirring, for ikke å si det mere bru-
talt - - sinasykdom? Var det virkelig et trekk
ved familien - - Hans egen bror var jo syk på
sinnet, noe det aldri ble snakket om, men som dog

lå der som en klam hånd - -. Denne brorer, hadde
studert filologi. Like før han skulle avlegge sin siste
eksamen, «tørnet» han og ble sendt på asyl. Siden
kom han ut derfra, men levde etter den tid helt til-
baketrukket hos en slektning i Telemark, etterat
foreldrene var dødt! og ikke kunne ta seg av ham.
Heldigvis var også filologen nå død og begravet.
Men «skyggen» levde! Så intenst levde den, Og hadde
fra første stund gjort det. betenkelig for Stefan å
sette barn inn i verden. Tenk om - - - Ja, tenk
om de skulle bli sonr «filologen» - - Uen frykten
lot til å ha vzrt ugrunnet hver gang. Ingen av barna
viste tegn på noe unormalt, de var både velskapte
og intelligente.
Rare når det gjaIdt Ragnvald var det ting som
tydet på at han utviklet seg en smule eiendomme-
lig. Ingen kunne egentlig merke noe, unntatt kanskje
faren som bar på sin hemmelige frykt og derfor var
en skarpere iakttager enn andre.
Og nå kom altså denne fordømte artikkelen som
et slags «bevis». Ikke noen normal person kunne
skrive så absurd. «Vi er alle gudesønner.» Det hele
var inspirert fra ett eller annet sted i Bibelen, en
bok som Ragnvald flittig studere. Deri var han også
rar. Ingen andre i familien ofret den lektyren noen
som helst oppmerksomhet. Bortsett fra den avdøde
gale onkelen, men det var så ubegripelig lenge siden.
Ragnvald holdt hver dag øye med avisstoffet som
passerte setteriet. Hans siste store artikkel lot til
å vente på seg.

En formiddag det laget seg slik, nevnte han saken
for redaktør Krøgseth. Var det så at de ikke aktet
å ta inn artikkelen, ville han vite.
Krøgseth følte seg noe brydd, men han mhtte
jo si som det var at stoffet ikke var særlig velegnet
for en avis. I ett eller annet kristelig blad kanskje.
For eksempel «Himmelbudet» som også ble trykket
hos Lenstrup.
Ragnvald sa ikke noe, han nikket bare under-
fundig med hodet og snudde seg mot settekassen for
å fortsette med typene sine.
Men om kvelden da han et øyeblikk var alene
med faren, lot han denne vite at den artikkelen han
hadde levert i redaksjonen ikke var antatt. Det
hadde såret ham ikke så ganske lite.
«Jeg har lest artikkelen din,, svarte faren lang-
somt.
«Har du?>>
«Ja, og jeg tror Krøgseth har rett. Det vil nok
være best både for deg og oss andre i familien at
den ikke kommer på trykk.»
«Men hvorfor ?»
«Hvorfor? Skal jeg være nødt å si deg det?,
«Naturligvis skal du si det.,
«Fordi den virker atskillig overspent og - la
meg si det like ut - gir inntrykk av å være skrevet
av en - - nei - - >> Faren avbrøt seg selv, bet
tennene sammen og fikk stramme drag i ansiktet.
«En - - hva mener du - si det like ut.,

«En syk - sinnsforvirret, Ragnvald, en sinns-
forvirret - - ».
Da hendte noe som var en uvanlig foreteelse hos
Lenstrups: Sønnen brøt ut i kraftig gråt. Idet
moren i samme øyeblikk kom inn fra kjøkkenet,
trengte han seg forbi henne og stormet opp på rom-
met sitt i andre etasjen, der han låste døren før han
kastet seg over sengen og lot gråten få frie tøyler.
Imens hadde foreldrene en lang samtale nede i
dagligstuen.

i 1 h e l m i n e -- Storesøster - var
mors høyre hånd. Skjønt det sto ikke til å nekte
at pikebarnet slett ikke levde og åndet for de hus-
lige sysler, hvor onskelig enn dette måtte være for
husets frue. Hennes altoppslukende interesse lot til
å være tegning og håndarbeid. Aldri ble hun lei av
å sitte ved det lille bordet i dagligstuen og sysle med
sine hobbier. Hun nyttet hver ledig stund til å lage
akvareller og broderier. Men det ble stadig inn-
prentet at husarbeidet måtte gå foran alt anilet, og
selv var hun ikke blind for at mor trengte henne
sårt både tidlig og sent.
Noen boklig utdannelsen utover det mest ele-
mentære som borgerskolen hadde kunnet gi henne,
ansåes ikke å være påkrevet. Et husholdningskurs
derimot fikk hun delta i - den lærdommen ville
komme vel med både i jomfrustanden og senere
når en akseptabel frier måtte innfinne seg - - -
Så gikk hun da der, Wilhelmine, og gjorde sin

plikt på kjøkkenet, i stuene og i vaskekjelleren. Be-
standig noe å ta seg til.
Sjelden kom hun ut blant andre ungdommer. Hun
fikk nlaye seg med søskenflokken. De som mindre var
måtte hun passe på, og de større la også beslag på
hennes tjenester. Alt ble etterhånden rutine. Skulle
visst være slik.
Så Wilhelmine klaget ikke, det turde vel ellers
være upassende, og ville neppe blitt tatt synnerlig
nådig opp. De refleksjonene hun gjorde seg når
mismotet trengte på som verst, holdt hun for seg selv.
Etter som tiden gikk fikk en inntrykk av at Wil-
helmine ikke var helt frisk. Hun virket så tynn og
blek at foreldrene fant ut at de burde rådføre seg
med den gamle husllegen. Han mente at piken måtte
få komme seg mer ut i frisk luft, helst i landlige
omgivelser, der hun kunne ta det med ro og få god
og nærende kost. Det siste fikk hun naturligvis også
hjemme, skynte han seg å legge til, men appetitten
ble gjerne betydelig skjerpet P frie landlige forhold.
Legens velmente råd ble etterkommet. Wilhelmine
fikk reise til noen kjente inne i fjordene for å komme
til krefter.
Landlivet var imidlertid uvant for henne og det
var ikke fritt for at hun snart tok til å lengte hjem.
Men hun hadde sine broderier og akvareller å sysle
med. Gjaldt det de siste skortet det ikke på mo-
tiver - her var sjø, elv, skog, lier og mektige fjell
like utenfor stuedøren. Men hun følte seg fremmed

og savnet sine nære slektninger. Og i bedre fysisk
form kom hun, sant å si, ikke - om luften var aldri
så frisk og maten nærende. Det måtte nok være noe
som feilte henne. Legen og foreldrene hadde vært
av den oppfatning at det sannsynligvis var de van-
skelige pubertetsårene som fikk ta skylden. Over-
gangen fra barn til fullt utviklet kvinne var det
ikke alltid så liketil å passere, mente de.
Men da hun etter en tids forløp vendte tilbake
til byen uten å vise synderlige spor til bedring, ba
foreldrene legen om å foreta en grunndig under-
søkelse for å finne ut om det kanskje kunne være
en alvorlig sykdom hun bar på.
Diagnosen var ikke til å ta feil av: Lungetu-
berkulose.
For Marianne og Stefan Lenstrup virket det
nesten som om dødsdommen var avsagt for datteren.
Når det gjaldt å helbrede tæring var sjansene så
små, så små. Legevitenskapen hadde gjort store
framsteg på mange områder, det sto ikke til å nekte,
men i kampen mot den snikende folkepesten som
årlig krevde så mange ofre - ikke minst unge - sto
en ennå famlende. En gang i framtiden ville det vel
ikke være usannsynlig at problemet ble løst, men
hva hjalp det dem i den aktuelle situasjon?
Det som gjøres kunne ble foretatt. Pasienten ble
isolert for ikke å spre smitten over på andre. Men
ettersom sykdommen utviklet seg, var det ikke
lenger noen sjanse for at hun kunne bli frisk.
Senhøstes det følgende år sloknet hun inn. Den
avskyelige mannen med ljåen hadde gjort sin første
- men slett ikke ringeste - erobring i den len-

strupske familien. Han skulie nok forfølge suksessen
litt etter litt.
Men Liv e t krevde også sin rett. Enten de
trodde på en allmektig ledende hånd, eller ikke,
så virket det både underlig og tankevekkende at like
etter at Wiihelmine var blitt båret til sitt siste hvile-
sted på det hittil ubrukte fabiliegravstedet, ble det
klart for fru Marianne at hun gikk med kimen i seg til
et nytt livsvesen. Mange år siden var det hun fødte
det siste barnet, og i hennes alder hadae jo natur-
lovene sine bestemte regler som ikke var til å
komme utenom !
At det var en jente som ble født kunne nesten
vitne om at de faktisk talt burde regne med at
det sto en høyere makt bak det hele. Den døde skulle
erstattes !
Egentlig ville det ha vært naturlig å la den nye
vesle skapningen få overta Wilhelmines navn. Men
det ble likevel til at de døpte henne M a g d a l e n a.

Nummer fire i søskedokken var Victor.
Han vaar belt fra barneåra den f fr is beste^ av dem
alle. Aktiv, med allsidige interesser.
1 motsetning til de andre Lenstrup-barna, som
nærmest virket noe hnadvendte og reserverte, hadde
Victor utallige venner, ikke minst i den tiden han
studerte medisin. I hovedstaden kom han i kontakt
med flere «radikalese», noe som vakte ikke liten oppsikt
forsåvidt som han var sønn av em konservativ
avisutgiver. Hans radikalisme og frisinnethel Me
ikke tatt særlig nådig opp hjemme i farens

gratis. Det ble han så visst ikke rik av - økonolaalsk
sett --, men ved å hjelpe andre følte han seg usige-
lig lykkelig selv> og han trivdes med sin gjerning,
som for ham faktisk talt føltes som et «kanl».
At hctn gikk hen og gifteheg med datteren til
en ganske alminnelig metallarbeider forskrekket
mange. Men det sto jo i stilen - - doktor Lenatrup
syntes i alt og ett å være noe for seg selv.
Siste nytt var ellers at han hadde meldt seg inn
å avholdsforeningen og endog tatt imot valg som
styremedlem. Grunnen M at han hadde besluttet seg
for å kjempe mot dkoholbmken var at han allerede
hadde sett så mye elendighet som skyldtes drikke-
riet at han mente det ville vme både av praktisk
og moralsk betydning at han &pent tok et standpixnkt
og ved sitt eget eksempel var med og viste rett vei.
Han holdt offentlige foredrag og folk strømmet til
lokalene for å høre på ham. For på talerstolen var
han som en sprudlende oppkomme, vittig og slag-
ferdig, gjerne litt krass av og til, men det var noe
mange satte særlig stor prås på. Han la såvisst ikke
fingrene imellom, doktor Lenatrup! De som kalte seg
måteholdsmenn fikk gjerne passet sitt påskrevet.
Var det ikke dem kankje, som holdt drlkketradi-
sjonen levende - om enn i pene former - og avlet
nye rekrutter å alkoholistenes tallrike skare? Kunne
forresten noen fortelle liam hvor måteholdsgrensen
gikk ?
Var det diskusjon etter foredragene hans, viste
han seg som en skarp debatant. Ingen klarte å mål-
binde ham, men mange ble svar skyldig. Så de som
blandet seg i ordskiftet ble regnet som modige menn.

Avholdsforeningen fikk nye medlemmer i lange
baner, både unge og eldre, kvinner og menn sluttet
seg til arbeidet.
Men Victor gikk lengre i sin radikalisme og det
var nesten verre: Han stiftet et arbeiderlag, som
skulle samle den jevne befolkning til møter der de
ville bli budt god underholdning og lære å ivareta
sine interesser i samfunnet. De shlle organisere seg,
slik at de samlet kunne hevde sine soleklare rettig-
heter og ikke gå som umælende dyr, noe de hittil
stort sett hadde gjort.
Og for å skaffe seg billigere husholdningsvarer
anbefalte legen dem å danne en forbrukersammen-
slutning etter det britiske kooperative mønster.
Snakk om opprører ! Om samfunnsreformator !
Og han skulle altså være sønn av den konserva-
tive avisutgiver, hvis navn han derved vanhelliget
på det groveste. Folk korset seg. Dette kunne ikke
annet enn føre til et åpent brudd innen familien.
Men de små i samfunnet så opp til ham som
var han en engel, en velgjører. Så sant de ville bli
sterke nok skulle de velge ham inn på Stortinget - -
Noen likere talsmann kunne de ikke ønske seg.

D en mellomste jenten i søskenflokken
var F a n n y, som på sett og vis kom til å være
«kjeledeggen» i familiekretsen. Hun var så skjør
og fin at hun nesten kunne minne om en porse-
lensdukke som måtte behandles med varsomhet. Det
var påfallende hvor stor oppmerksomhet hun viste
for sitt eget utseende. Satt mye foran speilet, stelte
hårlokkene sine omhyggelig, masserte ansiktshuden,
pudret og sminket seg. De ville derfor ha det til at
hun var forfengelig. Det var hun på sett og vis også,
men dertil hadde hun et hemmelig motiv for all
«speilingen» : Hun laget «masker,, søkte å gi ut-
trykk for alle mulige slags stemninger. Fanny hadde
nemlig et altoverskyggende, brennende ønske - å
bli skuespillerinne. Men å betro seg til noen i den
saken var uhyre vanskelig. En gang hadde hun slup-
pet en liten «prøveballong» overfor moren:
«Den som kunne få bli skuespillerinne,» hadde
hun sagt, «det måtte være festlig.»
«Festlig - ja, du kan så si,» kom det awisende
fra moren. avær glad du slipper!,
4 - Gottfred Borghammer 49

«Det var også noe å vme glad for. Jeg misunner
dem som får stå på en scene.»
«Slikt gjøgleri passer ikke for en dannet dame,»
repliserte moren spisst.
Fanny hadde lyst til å gi et passende svar, men
lot det være. Hun kunne på forhånd ha tenkt seg
hva de gammeldagse foreldrene mente om slike ting.
Selv om de alltid pleide oververe forestillingene som
de omreisende teaterselskapende ga i ny og ne på
byens eneste scene i Glubbens festsal.
Fanny fikk sin høyere utdannelse på Søstrene
Sundes Pikeskole, «A.B.C-en» som den kaltes i daglig
tale. De tre innehaverne het nemlig Alette, Beate og
Charlotte, det skulle tyde på at foreldrene deres
hadde humoristisk sans, de ville kanskje se hvor
langt i alfabetet de rakk før alderen satte grense
for barnef ødslene !
Ved skolen var det tradisjon at noen av elevene
fikk være med på å innøve smi, syngespill og tablåer
til bruk ved Juletilstelningen og avslutningsfesten.
De som ønsket det kunne melde seg til bestyrerinnen,
som overlot til norsklærerinnvn frøken Wallentinsen
å prøve de enkelte kadidater og fordele rollene slik
det passet deltagerne best.
Fanny var ikke sen om 3. tegne seg på listen,
og det gledet henne ubeskrivelig da hun ble utpekt
til å spille den ganske krevende rollen som faster
EBansine i «Sommerfuglen», et stykke de påsto var

forfattet av frøken Wallentinsen selv. Men det skulle
vsre en hemmelighet, kors p& halsen!
Neppe noen av de andre medvirkende gikk så
sterkt inn for oppgaven som Fanny. Plun terpet på
rollen sent og tidlig, og lengtet bare til hver prøve.
Ved framsyningen skulle også foreldrene være til
stede, og spenningen var nesten ikke til å holde ut
i ukene som lå imellom. Hvor hun følte at dette var
noe som passet for henne! Skuespillerinne ville hun
bli - koste hva det koste ville. Skuespillerinne måtte
hun bli, ellers ville livet være komplett meningsløs-
het, fant hun ut. Det var noe inne i henne som gjorde
det, noe som presset på, noe uimotståelig. . .
Stykket ble sannelig litt av en suksess. Salen var
smekkfull av tilskuere, både foreldre og elever. Hen-
nes mor og far var der også, det var for Fanny
toppen av alt. Nå fikk de med egne øyne se hva for
en talentfull datter de hadde, tenkte hun. Og san-
nelig fikk hun mange lovord etterpå - både av dem
og andre. Det var i sannhet en stor dag, den lykke-
ligste i hennes unge liv.
Da pakkene ble delt ut julekvelden hos Lenstrup,
fikk Fanny av brødrene sine en stor pappeske som
viste seg å inneholde en morsom miniatyrscene med
kulisser, forteppe og en mengde personer klebet på
kartong og festet til tynne ståltråder som de kunne

f~res
inn på scenen med. Det fulgte også med noen
små skuespill i trykte hefter, slik at en kunne lage
rene forestillinger.
Fanny trodde til å begynne med at brødrene hadde
funnet på dette nærmest som en slags harsellas,
simpelthen for å erte henne. Litt flau ble hun også.
Men snart fant hun ut at dette kunne være en mor-
som hobby i tråd med hennes interesse for teater.
Hun leste replikkene på vegne av de stumme papp-
dukkene etter hvert som de «agerte» på det vesle
scenegulvet. Leketøyet ble kjært for henne, og hun
tilbrakte mang en ettermiddag og kveld med det.
Manglet hun kulisser og personer fikk hun Magda-
lena til å tegne og fargelegge det hun trengte.
Stundom inviterte hun barn fra nabolaget til å
overvære framsyningene. Særlig var eventyrstykkene
i vinden. De små satt spent foran sceneåpningen og
fulgte intens med i handlingen. I og med at det var
Fanny som bokstavelig talt sto bak det hele, følte hun
det selv som var det hun som opptrådte der i rampe-
lyset og var personene.

E d m u n d hadde merkantil utdannelse,
og fungerte som avisens og trykkeriets forretnings-
fører. Skjebnen hadde utpekt ham til å bli den
lengstlevende av hele slekten, men se, det var skjult
for både hans og de andres øyne. I det minste han
selv ville ha betakket seg om han hadde visst at
hele bunten skulle forsvinne fra jordens overflate
før ham.
Edmund var slett ingen dumskolling - snarere
tvert om - og han var humoristen i familien. Hans
humor kunne dog være noe besk, og ikke alle vur-
derte den like høyt.
Jobben som forretningsfører skjøttet han tilfreds-
stillende, men heller ikke mere. Han var endel filo-
sofisk anlagt, og det var derfor etter hans egen
mening en kardinalfeil at han ikke fikk universitets-
utdannelse som to av brødrene. Men faren hadde
system i alt, og han så gjerne at en av hans nærmeste
kunne ta seg av den økonomiske siden av foreta-
gendet, og Edmund syntes å være den best skikkede
til det. At den utpekte ikke følte seg så overbevist

om sin fortreffelighet på området var en sak for seg,
Da kontorpersonalet var ytterst fåtallig - det
besto bare av en enslig dame og en volontør - hadde
forretningsfareren mer enn nok å ta seg til. Foruten
bokholderiet sorterte også annonsetegning og abon-
nentverving under ham. Ja, det hendte ikke sjelden
at han også måtte fungere som ekspeditør, når
pakkemannskapet var i tidsnød.
Allsidigheten ved stillingen plaget ikke Edmund
nevneverdig, men han likte mindre at fritiden ble
så knapp. Alltid måtte han være opptatt med noe
innen bedriften. Og livet besto ikke bare av yrkes-
trelldom, pleide han å si.
Fritid hadde Edmund så ualminnelig god bruk
for. Familien hadde et lansted en halv mils vei fra
byen. Der likte han sarlig godt å holde til enten
det var sommer eller vinter.
Dyrevenn var han, og den beste kameraten hans,
som fulgte med over alt, var schaferhunden Teilmann.
Dessuten hadde han part i en hest. Det hadde seg
slik at han så gjerne ville drive ride-sport, og da
vognmann Bertelsen hadde bruk for noe kapital til
inrikjøp av en ny «havremotor», fikk Edmund bruks-
rett til nyervervelsen mot å betale en avtalt sum
samt yte noen kroner i månedlig leie. Bertelsen
nyttet hesten i sin drosjetrafikk det meste av dagen
og var ansvarlig for foring og stell, men når Edmund
ønsket det kunne han bruke den til sine rideturer.
Han hadde anskaffet seg flott utstyr, sadel, støvler
med sporer, rutet dress og korkhatt. Virket rent
aristokratisk der han kneiste på sin stolte ganger.
Ikke rart at folkevittigheten hadde gitt ham tittelen

«Markgreven» eller «Lorden». Naturligvis satte han
ikke synnerlig pris på æren, men gjorde gode miner
til slett spill.
Med hunden løpende ved siden eller like bak,
alt ettersom, tok han sine turer i omegnen. Gjorde
som oftest holdt ved landstedet, der han spiste og
koste seg foran peisen, enten alene eller sammen med
de andre av familiemedlemmene som måtte vzere
tilstede.
Han likte også å stelle med planter og lage farge-
rike blomsterrabatter.
Så tid trengte han massevis av!
Men det fordømte og trivielle kontorarbeidet
slukte så altfor mange timer pr. uke. Helt fri, slik
som han ønsket det, følte han seg sjelden. Noen
vanlig sommerferie var det ikke så lett å ta når alt
skulle drives kontinuerlig, og det var just det det
skulle. Faren hadde alltid fnnskjerpet kravet om
ansvarskjensle, og det lot til at han virkelig var
kommet inn i en tredemølle som det var uråd %
slippe vekk fra. En rottefelle, en hummerteine var
det lett å bli lokket inn i, men sjansene til å unn-
slippe var minimale. Og enda kalte de arbeidet for
en «velsignelse» !
At et menneske ikke kmne være mere økonomisk
uavhengig, så det kmne leve som selv det lystet - -

Neseyngste skuddet på stamtreet var
U l r i k. Også han viste alt i barneåra at han var i
besittelse av kunstneriske anlegg, som gikk i retning
av å forme gjenstander med egne hender. Det be-
gynte i sand-dungen og fortsatte med leirklumper
som ble til de underligste figurer.
Faren lot ham ta examen artium med tanke på
at han eventuelt ville utdanne seg videre til arkitekt.
En så usikker levevei som en billedhoggers kunne
ikke komme på tale. Men for Ulrik selv fantes det
ingen annen løsning.
Billedhogger var han eslet til! Og det endte med
at han fikk reise til Kunstskolen i hovedstaden, der
han etterhvert gjorde seg fordelaktig bemerket. Han
var så heldig å vinne i en konkurranse om et fisker-
monument, og det gjorde navnet hans kjent, så han
fikk flere oppdrag.
Han leide seg et atelier i Pipervika og drev det
tilsynelatende ganske bra, om ikke akkurat øko-
nomisk sett. Pengeforvaltning lå ikke for ham.
Snart fikk han flere kunstnervenner, som hadde

tilhold i atelieret. De spleiste gjerne på ø1 og dram,
festet til sent på natt, ofte sammen med tilfeldige
damebekjentskaper.
Ulrik hadde ikke godt av all supingen, og det gikk
ut over produksjonen. Han tenkte til dels mere på å
skaffe seg alkohol enn han gikk inn for kunsten, og
resultatet ble deretter.
Det kom faren for øret at yngste sønnen holdt
på å gå i hundene i hovedstaden og han søkte 0ye-
blikkelig å få ham hjem.
Ulrik vegret seg, han hadde det bra der han var,
skrev han, og i en gudsforlatt provinsby uten noe
kunstnermiljø kunne han ikke trives. Der ville det
ikke bli noen oppgaver av betydning, han kom til
å visne inn som et henslengt rosenstripseple. Kort
sagt : Umulig!
Men faren drev på. Atelier skulle gutten få, og
det ville bare være en fordel å kunne få arbeide i
ro og fred i en mindre by - uten for mye som
distraherte.
Distraherte - hva faren mente med det? Var
det noe spesielt han siktet til kanskje? Om det gikk
an å spørre. Insinuasjoner skulle man ha seg fra-
bedt, takk!
Stefan Lenstrup forsto at dette ville bli et van-
skelig problem å løse. Men både han selv og fruen
var svært urolige for Ulrik, det var ikke tvil om
at dette bar galt avsted. Ille nok å ha en fanatisk
totalavholdsmann i slekten, men dobbelt vondt om

det nå fremsto en alkoholiker. At kunstnere skulle
ha så vanskelig for å omgåes de sterke drikker -
være så svake!
Ingen trøst var det å tenke på at det nesten
hørte til regelen at familier skulle ha sine svarte
får, og at de i så måte helier ikke skulle danne noe
unntak.
Rare Ulrik kunne la seg overtale M å komme
hjem og slå seg ned der - så skulle det nok
gjenke seg - - -.
En dag hendte det noe i Lindsund som muligens
kunne være årsak til at ønsket gikk i oppfylelse.
Det så nesten ut som om den navnkundige «skjebnens
finger>> var aldri så lite i bevegelse.
Fabrikkeier Rolwss6n gikk nemlig hen og fylte
sytti år og ville i den aniedning forære byen en større
skulptur og fontene midt i Parken. Planen fikk Lenstrup
snusen i før den ble gjort alment kjent og
han var ikke sen om å oppsøke donatoren. Kunne
ikke dette bli en passende oppgave for sønnen Ulrik?
Jo kanskje. Men fabrikkeieren hadde nå egentlig
tenkt å la utskrive en offentlig konkurranse blant
landets billedhoggere, slik at det kunne komme
mange utkast.
En helt forståelig framgangsmåte, innrømmet
astrup. Men det ville for det ferate fordyre affæren
betraktelig - i og med at det da mått settes
opp flere høye premier - og for det annet, og slett
ikke minst viktige, ville det jo være naturlig at et
bysbarn fikk oppdraget. Det ville tjene den generøse
giver til ekstra stor heder om han overdro oppgaven
til den eneste biiledhogger av noen betydning byen

hadde fostret. Avisene - da i første rekke det kon-
servative «Middagstidende» - ville slå det stort
opp, og den storsinnede gest kom sikkert til å vekke
begeistring innen alle lag av folket.
«Fabrikkeier Rolwssen har ved sin enestående
gavmildhet gjort det mulig å få biiledhogger Ulrik
Lenstrup til å slå seg ned i fødebyen for å kunne
ofre seg for den store oppgaven som fabrikkeieren
har tiltenkt ham.»
Sant nok, når Rolwssi5n tenkte seg om, ville det
vel være det riktigste. Derved kunne han så å si
slå to fluer i ett smekk: Skaffe byen en vakker skulp-
tur og en ny skatteborger. Pengene ble ikke sendt
ut av kommunen, bortsett fra støpearbeidet når så
langt led.
Stefan Lenstrup var svært godt fornøyd med
utfallet. Han satte seg øyeblikkelig P forbindelse med
sønnen i hovedstaden og underrettet ham om den
gledelige avgjørelsen.
Noen begeistring vakte det imidlertid ikke - mer-
kelig nok. Så utakknemlig kunne en stymper altså
være !
Ulrik tenkte seg nok at det hele var en snedig
utspekulert manøvre for å få ham tilbake - og under
kontroli. Han skulle ha seg denslags så mye frabedt.
Ville drikke seg passende full i sakens anledning og
skrive et brev . . .
Fy fanken viile han skrive, jeg lar meg ikke be-
stikke. Ønsker ikke å stille meg under et uverdig

formynderskap. Dra til helsike! Jeg har det godt
her jeg er. . .
Ja, sånn, presis såwui ville hm forme brevet sitt
når han var passelig på en snurr.
Leve friheten - skål!
Men hvordan det nå hadde seg, så besinnet Ulrik
seg før han formet brevet. Det var som noe nytt
kom over ham, en uforklarlig kjensle av at dette
tilbudet fra hjembyen ville være til hans beste.
Kanskje skulle denne skulpturen bli hans livs ho-
vedverk, der han kunne legge ned hele sin genius
og overbevise all verden hva han virkelig var - en
formens og fantasiens skapende mester - - -.
«Jeg aksepterer,% telegraferte han kort og godt.

M a g d a l e n a, som kom så lenge etter
de andre og som på grunn av morens fremskredne
alder ikke behøvde å vente noen etterfølger - vokste
opp og ble en yndig skapning, ubetinget den vakreste
i søskenrekken. Det ble snart konstatert at hun
hadde arvet avdøde søster Wilhelrnines anlegg for
tegning og maling. Ikke tvil om at hun hadde ut-
pregede evner på dette feltet. Foreldrene lot henne
derfor få bli elev ved en såkalt tegneskole som ble
drevet av kunstmaler Brincke. Hun fulgte interes-
sert med i undervisningen sammen med flere andre,
både barn og voksne.
En av sønnene til soknepresten, Håkon, gikk på
samme kurset. Han var nærmere tjue år, Magda-
lena hadde nettopp fylt seksten.
Det laget seg slik at de kom til å sitte ved siden
av hverandre i timene. Kanskje ikke så rent tilfeldig
forresten. Ingen hadde kommandert Håkon til å
sette seg akkurat der, men det syntes A passe ham
fortreffelig. Han lot ellers til å være en kjekk kar,
Magdalena følte seg nesten beæret da han tilbød

seg å være hennes ledsagende kavaler etterat under-
visningen var ferdig utpå kvelden. Han ville endog
forlenge veien en del, men den unge damen turde
ikke for sitt bare liv drøye for lenge før hun innfant
seg i hjemmet, så det ble ikke synderlig store sprell
hun våget seg til å gjøre. Vemmelig å skulle være
øyestenen i familien og bli hegnet slik om!
Hun hadde nok hørt en eller annen fugl synge
om at denne prestesønnen var litt av en kvinnebe-
dårer og storsjarmør, men folk har det gjerne med
å overdrive, trøstet hun seg med. Og hvis det var
så at han holdt av henne, ble det kanhende et riktig
og ekte kjærlighetsforhold mellom dem. Og «for-
tiden» - hvis ryktet talte sant - skulle være
glemt for bestandig.
Håkon vilie gjerne ha Magdalena med seg på en
lengre tur en søndag, så kunne de ta skisser, mente
han, når de fant fine motiver. De kunne rettlede hver-
andre og utvikle de kunstneriske anleggene som de
begge utvilsomt var i besittelse av. Sa han. Og
hun syntes ideen var aparte. Håpet bare at for-
eldrene ikke hadde noe å innvende . . .
«Hvis du sier at du. skal på fottur med en ven-
ninne, er det vel en liketil sak,» foreslo Håkon.
«Nei, det går ikke an å lyve,» svarte Magdalena,
«det er både galt og uklokt, fordi de i så fall vil vite
hvilken venninne det dreier seg om.»
«Så si det er meg da. Når du tar min ærverdige
prestepappas navn forfengelig, vil det nok gjøre et
passende inntrykk på dine foresatte. Jeg skal på
utflukt med sokrieprestens kloke og alvorlige sønn,
kan du si. Det var da hyggelig, svarer dine foreldre.

Naturligvis får du bli med. I den prektige guttens
varetekt tør vi trygt overlate vår dyrebare og høyt
elskede datter.,
Magdalena lo, så morsomt påkommet syntes hun
det var.
«Du er en vittig gutt, du. Men sannelig tror jeg
at noe slikt kunne gjøre sin virkning. Jeg får tenke
litt over saken.»
Og Magdalena tenkte. Hele natten lå hun urolig
og halvvåken. Dette syntes hun hørtes festlig, -
tenk, få være sammen med Håkon en hel dag ute
i det fri.. . Var nesten for godt til å vme sant.
Hvis - - hvis - - ikke mamma og pappa fant
på å stille seg uvillig.
Det var ikke lett å få det sagt. Et så vrient pro-
blem kunne Magdalena ikke minnes å ha stått over-
for. Spørre sine egne foreldre om å få dra på hel-
dags-tur med en voksen gutt. Hva ville de vel tro?
At hun, så ung hun var, hadde tenkt å forlove seg?
Riktignok kunne det nok virke betryggende når de
fikk vite at det var sokneprestsønnen hun skulle ha
som ledsager. Men likevel - - -.
Hun fikk ta seg sammen og forelegge saken for
mamma, som så kunne overtale pappa. Måtte de
bare gi sitt samtykke! Ti1 turen altså.
Mamma ble nok litt paff med det samme. Tur?
Hele søndagen? Hvorhen? Hvem skulle vaere med
som anstand? Ingen? Men, snille, det var da en nød-
vendig foranstaltning. Om ikke annet, så kunne
Fanny få bli med.

«Nei, vet du hva, mamma,» protesterte Magdalena,
du kan da ikke for alvor mene no slikt. Vi er vel ikke
så små at vi trenger barnepike,
«Vel, jeg f%r høre hva far sier.»
Far sa ja, merkelig nok.
«Så pass tillit skal vi vise v%r datter.»
Den første søndagen i juni skulle turen tas.
Magdalena var så spent at hun var rent åndsfra-
værende i ventetiden. Det virket som skulle hun få
oppleve noe nytt og hemmelighetsfullt, noe. En hel
dag sammen med den staute Håkon, som hun be-
undret over all måte jo mer hun lærte ham å kjenne.
Det var avtalt at hun skulie ha nistekurven med
og at de skulle møtes på Torget klokken ni om
morgenen.
Bare nå været ble pent. Det måtte bli pent, ellers
kunne de ikke komme av gårde.
Ønsket gikk i oppfyllelse - i aller høyeste grad.
Solen hadde fritt spilleruni på en skyfri himmel helt
fra grytidlig morgen. Noen ekkel nordenvind var
det heller ikke.
Håkon hadde en overraskelse i bakhånd. Han
hadde leid hest og kalesjevogn, som skulle kjøre dem
en halv mils vei ut av byen, så de kunne spare føt-
tene til de skulle ta fatt på sparserturen rundt det
ganske store Hernesvatnet. Kusken satt på forsetet
og hadde heldigvis ikke øyer i nakken. Ellers ville

han ganske snart etter at vognen var kommet i be-
vegelse ha lagt merke til at Håkon la den ene hånden
kjætegnende over Magdalenas skulder. Hun vendte
rødmende ansiktet mot ham et øyeblikk og smilte
forlegent. Han nidstirret på henne, men hun så bare
ned i fanget sitt og iblant litt til siden der de kjørte
fram.
Samtalen ble usammenhengende og nokså be-
tydningsløs. De lovpriste vekselvis solskinnet, vognen,
hesten, streifet tegnekurset som nettopp var av-
sluttet, og kom med forslag til eventuelle motiver
de skulle velge når de var niidd fram dit de hadde
tenkt å slå seg til for dagen.
Håkon betalte drosjekusken, og de satte straks
kursen mot den smale stien som førte videre i det
idylliske terrenget der de hadde tenkt å gå på en
slags oppdagerferd. Han bar nistekurven i venstre
hånd, mens han la den høyre rundt livet på jenten.
Opptrådte nokså freidig, syntes hun, men hennes
erfaring om gutter var for ingenting å regne. Det var
bare brødrene sine hun hadde omgang med, og de
gjorde såvisst ikke særlig vesen av henne.
Dette var noe helt annerledes, noe nytt og uprøvd.
Hun kunne vel ikke gi seg t . å protestere mot at
kavaleren holdt henne kring midjen mens de gikk
bortetter stien. Det var verken vondt eller ube-
hagelig på noensomhelst måte. Snarere tvert om. . .
Farlig var det vel ikke heller.
De valgte å slå seg ned for dagen i en idyllisk
bukt nede ved vannet. Terrenget skrånte noe opp-
5 - Gottfred Borghammer 65

over mot et Lite skogholt, som virket som et naturlig
le-belte for vinden når den kom feiende inn fra
søraust.
Paret satte seg på gressbakken med føttene utfor
den kanten som var dannet ved at vannet i tidens
Iøp hadde gnaget seg inn i jordlaget. Bredden var
helt dekket med renx~askete småstein, og Håkon ble
snart fristet til! å kaste «Far, mor, søster, bror» og
se hvor mange hopp han klarte å få steinene til å
gjlzrre bortover vannflaten. Magdalena forsøkte seg
også, men hun hadde Ikke rette hansilaget, så hun
jublet av begeistring da hun oppnådde tre hopp.
Lettere var det å lage «niser», småstein som ble
kastet ut i vannet og som gikk til bunns uten å
danne noen «sprut», men bare tilkjennega ved en
egen dump lyd at de var riktige «niser».
Etterhånden ble de to unge lei av å drive disse
uskyldige konkurransene, der Håkon uavbrutt ble
den suverene vinner, så de vendte tilbake til skråningen
for å hvile og for å smake på innholdet i
nistekurven.
Måkon la seg på ryggen og trakk den sittende
Magdalena i armen forat ogsa hun skulle slenge seg
på marken. Hun prøvde til å begynne med å stritte
imot, men ga seg snart, slik at de begge ble liggende
side om side med ansiktene vendt mot den blå himmelen
og de hvite skydottene som syntes å danne
rare figurer for dem som hadde fantasi nok til å
merke dem. Og det hadde de to - -.

«En jente som blir kysset.»
«Nå tøver du ordentlig!» Magdalena ble blussende
rød. «Jeg ser et ekorn med hale.»
«Uten hale ville det vel ikke ba vaert noe ekorn
i det hele tatt.»
«Du er ganske kvass.»
«Vil du kjenne?»
«K jenne hva ?»
«Om jeg er kvass.»

De fant fram tegneblokkene sine og tok noen
skisser - begge med like motiver fordi de derved
lettere kunne dra sammenligninger og lære av hver-
andre.
Ettersom timene gikk lot begge som om de hadde
glemt episoden tidligere på dagen. Men en stund
før de brøt opp for å ta fatt på hjemturen grep
Håkon Magdalenas hånd :
«Du får unnskylde meg hvis jeg har vært slem
mot deg.»
«Det snakker vi ikke noe om,» svarte hun.
«Takk! Da blir dette ikke siste turen vår?»

UORDEN I GELEDDET
Prøveartikkelen som Simon hadde sendt
fra Paris til Kristiania var falt i god jord, og avisen
ga ham etterhvert friere tøyler. Ja, de lot ham vite
at såvel lesere som redaksjon satte pris på det stof-
fet han leverte, og spalteplassen sto åpen for ganske
hyppige korrespondanser.
Selv tillot han seg snart å slå frampå om det
kunne tenkes at avisen ville overveie å la ham bli
fast medarbeider etter endt utdannelse. Som uten-
riksmedarbeider for eksempel.
Slett ikke utelukket, svarte redaktøren i et venn-
lig brev. Deres mangeårige utenrikskronikør var
nokså tilårskommen, og det ville før eller senere
bli aktuelt med fornyelse. En ung mann med friske
impulser og gåpåhumør ville ikke være aweien.
Slikt måtte jo virke inspirerende på Paris-stu-
denten, som så lenge hadde sett noe mistrøstig på
sin situasjon. Honorarene han fikk tilsendt var større
enn han hadde regnet med, og han følte seg nesten
ovenpå også når det gjaldt økonomien. Slapp å leve
på den rene sultegrensen. Og så sjansene til å opp-

nå en Iivssang som interesserte ham mere enn noe
annet i denne verden - - det var ikke ti1 tP, tro.
En vakker dag hadde det lyktes Simon å gjen-
nomføre sine studier ved Universitetet og samstundes
ved Journalistakademiet. Straks etter ble det av-
gjort at han skulle reise til Norge for å tiltre redak-
sjonen i den hovedstadavisen som han hittil hadde
vært Paris-korrespondent for.
Det føltes unektelig noe underlig for faren. Han
hadde slett ikke tenkt seg at den eldste gutten skulle
g& hen og bli pressemann, men i og for seg var det
jo en begivenhet som han burde glede seg over. Han
hadde fulgt med i Pariskorrespondansen, og var
oppriktig talt ganske stolt over hva Simon kunne
prestere. Det var en svung over stiien som rent ut
sagt miitte imponere. Og aktuelle ting var det sta-
dig som ble behandlet i artiklene. Et ønskemål måtte
det vaere å bevege sønnen til å overta redaksjonen
en gang hvis Arnold Krøgseth fant det for godt å
si opp sin stilling i «Middagstidende» - - -. Men
det unnlot Krøgseth å gjøre. Forøvrig var Simon ikke
synderlig interessert i en redaktørstilling i en for-
holdsvis beskjeden provinsavis, og det endatil i sin
egen barndomsby og med den selvrådige faderlige
høyhet som overadministrator. Ellers hadde han
fått smak på det store utland, og håpet bare at det
skulle gis ham en mulighet til å kunne slå seg ned
under større forhold enn en norsk avis overhodet
kunne vaere i stand til. Dertil var fedrelandet altfor

lite - hva folkemengde angikk. Det avislesende
publikum hadde sin naturlige begrensnirng.
Da Simon ble lei av å bo alene på hybel og spise
sine måltider ute, bestemte han seg for å gifte seg jo
før jo heller. Den han valgte - og som på sin side
aksepterte barn - var en folkeskolellærerinne med
egen leilighet, men også med et eget livssyn, noe
utenom det vanlige. Run viste seg etter kort tids
ekteskap ikke å svare til forventningene. Det
samme syntes hun når det gjaldt gemalen. Særlig
var det vanskelig å bli fortrolig med det uregelrnes-
sige tilvaeret hennes pressemann så å si var nødt til
å føre. Ingen fast arbeidstid, kveldsjobbing, reiser
i hytt og va.,r på korteste varsel, liten tid for hygge-
lig hjemmeliv.
«Det er til å bli gal av,» lot hun ham vite. deg
giftet meg fordi jeg følte meg ensom. Men nå visker
ensomheten på en annen og slett ikke mer behagelig
måte.»
Hva skulle han vel svare?
«Jeg beklager det,» sa han bare.
«Beklager - beklager,» hermet hun og så for-
vrengt ut i ansiktet. Var dette mennesket han hadde
giftet seg med en bikkje, ville hun sikkert ha bidt
ham i strupen, tenkte Simon 1 sitt stille sinn. Men
han forsto like fullt hennes reaksjon.
«Jeg beklager at jeg inngikk dette ekteskapet.
Beklager det ikke minst for din skyld. Du burde ha
fått en likere ektemann. Hvis du i det hele tatt skulle
hatt noen mann.»

og dine ideer. Uten å belemre deg med en ekte-
felle. Særlig da ikke med en som har skuffet deg
så totalt som jeg.»
«Etterpåklokskap - - >>
«Ganske visst. Men jeg stiller deg fritt. Vil du
la deg skille, så hindrer jeg deg ikke.»
«Hindrer, sa du. Er det et kreatur du snakker
til? Eller et menneske? Mener du kanskje at kvinnen
ingen rettigheter har, at hun helt og holdent er pris-
gitt den mannspersonen hun tilfeldigvis har giftet
seg meg, og må finne seg i alt?»
«En ekteskapskontrakt er det ikke så liketil å
løse seg fra hvis den andre parten er uvillig, det
vet du da like godt som jeg.»
Slik kunne de sitte og drive på med sitt ordkløveri.
Gang på gang. Mer og mer syntes de å gli fra hver-
andre. Begge måtte de innrømme at årsaken ute^
tvil var at kjærligheten egentlig aldri hadde bundet
dem sammen. Kjærligheten som tåler alt, som til-
gir alt, som - - - .
At det før eller siden måtte ende med skilsmisse
var de klar over, både hun og han. Da derfor Simon
fikk anmodning fra sin avis i samarbeid med et
nordisk pressebyrå å ta en lengre reise til Amerika
for der, som spesialoppdrag, å oppsøke skandinaver
og lage en artikkelserie om sine inntrykk, svarte han
uten betenkning ja. For det første var oppgaven
interessant og for det andre kunne det løse den

ekteskapelige konflikten på en smertefri måte. Ingen
skilsmisse-skandale, - men en form for skilsmisse
ble det likevel. I første omgang for fire måneder.
Muligens for bestandig. Fant han seg nemlig til
rette i Amerika og fikk seg en passende jobb der,
behøvde han jo ikke vende tilbake til gamlelandet
igjen.
Lærerinnen ville i så fali neppe sørge seg ihjel.

D e t hendte en dag at en skjebnesvanger
annonse ble rykket inn i «Middagstidende». Ingen av
avisens folk kjente til den på forhånd, og da redaktør
og forretningsfører oppdaget fadesen var det for
sent å gjøre noe ved det, fordi mesteparten av opp-
laget var ferdigtrykket og utsendt. At det var Ragn-
vald som hadde vært ute med galmannsstrekene var
opplagt. I all stillhet hadde han satt opp annonsen
og under ombrekkingen plasert den mellom de andre
kunngjøringene. Ingen i trykkeriet hadde reagert,
de drev jo ikke med sensurering av det som ble rykket
inn i avisen. Skjønt teksten var snurrig og angikk
«junior», falt det dem i farten ikke inn at det
dreide seg om en illegal foreteelse. Men det var ikke
fritt for at de stakk hodene sammen og kominen-
terte det hele. Noe underlig lå liksom i luften den
formiddagen, noe dystert, uforklarlig. . .
Lenstrup senior fikk også øye på oppsettet da
han gransket dagens nummer. Han ble mere ned-
trykt enn rasende. Dette kunne ikke en normal per-
son ha funnet på! Ragnvald måtte være gal - han

eviste det jo gang på gang. Bar han spiren i seg,
ville det nok tilspisse seg etter hvert. Og hva sb?
Satt ut av funksjon for bestand- kanskje. Hva
ville folk si når de leste avisene rundt om i husene?
Han syntes han så dem - abonnentene - løs-
salgkundene. Skadefro ville de geipe, de som på for-
hånd måtte ha et horn i siden til utgiverne, po-
litiske motstandere især. De ville lese annonsen
høyt og grundig:
Til byens befolkning!
Denne avis er ikke talsmann for det frie
ord. Vil man si den usminkede sannhet am
de guddommelige ting, nektes man uten skån-
se! spalteplass.
Men her og nå skal det kunngjøres klart
og tydelig:
Vi ER ALLE CUDESØNNER I
Når Gud i Himmerike er vår far, er vi
logisk nok gudens barn, altså gudesønner.
Som barn er vi tillike arvinger, Kristi med-
arvinger.
Enhver som vil hare mere om dette emne
innbys til et offentlig foredrag ved R. Lenstrup
i Hellvik-salen fk. onsdag kl. 8.

«Hva er det du har funnet på, Ragnvald?» Len-
strup senior hadde fått sonnen på tomannshånd.
«Svar meg ! »
«Hvordan skal jeg forme det svaret? Er jeg ikke
voksen nok til å kunne foreta meg det som Ånden
driver meg til?»
«Det nytter ikke hva du som jordisk far sier.
Jeg har å adlyde Gud mer enn mennesker.»
«Men den guden du snakker om har da ikke
noen råderett over spaltene i min avis!»
«Hvorfor ikke? Altets herre har vel råderetten
over spaltene dine også - når han eier alt - ab-
solutt alt, selv om ikke du innser det - du med
din f ormørkede forstand. »
«Nei, nå har du oversteget grensen for det til-
latelige, Ragnvald. Dette kan jeg ikke finne meg i.,
Senior var så opphisset at han hadde vondt for å
puste. «Hvis du fortsetter med dette gude-vrøvlet,
havner du på asylet. Ja, jeg sa asylet!,
«Martyrene havnet i løvehulene - det var verre.,
«Du tar livet av meg, Ragnvald. Hva med dette
møtet du bekjentgjør? Akter du å holde det?»
«Om jeg akter? Naturligvis gjør jeg det.»
«Det må ikke skje! Hører du, det må ikke skje.
Du skandaliserer hele vår familie. Vi vil ikke finne
oss i det, ikke noen.»
«Ikke mørkets fyrste heller vil finne seg i det.
Men også han skal jeg trosse!,

Ingenting nyttet. Ragnvald lot seg ikke overtale.
Møtet i Hellviksalen onsdagskvelden ble holdt. Lo-
kalet hadde sitteplasser til 180 personer, men folk
strømmet til i så stort antail at mange måtte stå i
midtgangen og langs veggene.
Til innledning ble det sunget en kjent åndelig
vise unisont, og like etter grep arrangøren ordet. Han
begynte med å nevne artikkelen som han ikke fikk
inn i farens egen avis. Men da en jo hadde tale- og
trykkefrihet i landet, ville han ikke la seg målbinde
av verdslige instanser som ikke hadde sans for de
ting som hørte det guddommelige til. Nå skulle pub-
likum få høre artikkelen ordrett gjengitt, så kunne
hver enkel selv dømme eller fordømme, alt ettersom.
Ragnvald leste så manuskriptet ord for ord. Da
det var gjort var det som fikk han en plutselig in-
spirasjon til å fortsette helt improvisert og uforbe-
redt. Mens opplesningen nærmest måtte betegnes som
tørr, kom ordene nå med kraft og patos, slik at de
tilstedeværende ble fengslet på en særskilt måte,
Det var jo en debutant som opptrådte på taler-
stolen. Aldri før hadde han snakket til noen for-
samling, og likevel klarte han det så fint. «Origi-
nalt» mye av det han sa, men likevel - -
Underlige ting hendte under møtet. Mens de sang
en salme sto det plutselig fram en kvinne og ga seg
til å snakke et ukjent tungemål. Hun virket som var
hun helt fra seg. De hadde nok hørt rykter om tunge-
taleri i moderne tid, men visste ikke om at noen der
i byen kunne prestere den slags. Det ble ropt «Halle-
luja» og «Pris skje Herren!» Forsamlingen var for-

*jrapu@;ro
apualz7aSun3 apamJysJaj A= 7qas ug .)qas Æu ua
.IQ$ ua!an puzq appsq dnqsuaa p~s~u%~q, 3% es uz
-;rap9 a%uq aaÆq y6 anaraals3ams aIq ?ap u a ~

M o n s u l %eders oldefar liadde i sin tid
startet en ganske lukrativ forretningsvirksomhet:
Salg og utskjenkning av brennevin og utenlandske
viner. Rettigheten hadde gått i arv fra far til sønn,
men da den siste, Martell, overtok, måtte han nøye
seg med «skjenkestuen», som ellers var innbringende
nok. «Stuen» - eller restauranten som den også
kaltes -- var flittig besøkt av folk fra alle sam-
funnslag. Ikke minst var det omsetning i lange baner
når arbeiderne Pikk ukelønningene sine og ville ha
seg en real avkobling. Mange scener ble de dagene
utspilt både inne i lokalet og utenfor, når konene
kom for å hente mennene sine og hindre dem i å la
de surt tjente pen,gene bli brukt tii brennevin når
det var så sterkt behov for dem i husholdningen.
Ikke sjelden hendte det at også barn kom for å
overtale far til å følge dem hjem. Noen ganger lyktes
det, andre ganger ikke.
Når Martell Zeder ikke lenger fikk drive så uhem-
niet sorn forgjengerne med spirituosasalg over disk,
skyldtes det «nyordningen »som ga «Samlaget» ene-

etten til denne gjesjeften. Martell måtte helst være
takknemlig så lenge han allernådigst fikk lov til å
drive «skjenkestuen». Det var nemlig sterke krefter
i gjære for å få ryddet vekk alt som alkoholomsetning
het. Avholdsfolk grodde det opp som paddehatter,
ikke minst etter at den vidløftige radikaleren,
doktor Lenstrup, hadde gitt seg til med sin aggressive
agitasjon. Et skjebnens paradoks var det jo
at han var nevø av byens brennevinsprofitør par
excellence! Folk kunne ikke annet enn kose seg litt
ved tanken.
Noen kvinner hadde forresten organisert seg i
en «hvit sløyfe»-forening, og de lot til å være så
hellig harme på «brennevinsdjevelen>>, som de sa, at
det var neimen ikke godt å vite om de ikke en vakker
dag ga seg til å storme djevelens bastioner, knuse
flasker og glass - slik som ryktet fortalte om de
fanatiske «sløyfe-damene» i Amerika.
Angrepene kom - riktignok på en mindre drast-
isk måte. Det ble nemlig reist krav om folkeavstem-
ning. Borgerne skulle si sin mening om hvorvidt
det fortsatt skulle drives salg og skjenking av
brennevin i byen. Den demokratiske styreformen var
nok i prinsippet den mest ideelle, men dette var en
av utvekstene: Et tilfeldig flertall skulle kunne be-
stemme over mindretallets nytelsesvaner. Hvis mørke-
mennene så skjevt på at en mann tok seg en dram
eller to, så skulle armingen vær så god gå i tørrdokk!
På komando av det såkalte flertall. Og en lukrativ

ges jeft skulle nedlegges, med påfølgende arbeids-
ledighet for de impliserte. Nei, og atter nei, dette
burde selv i et demokrati ikke være tillatt. Den per-
sonlige frihet var dertil et altfor ukrenkelig begrep.
Doktor Victor Lenstrup var naturligvis en av de
ivrigste forkjemperne blant samlagsstormerne. «Ge-
neralen» kaltes han for anledningen på folkemunne.
Det var jo ikke så hyggelig for ham å måtte kjempe
mot sin egen onkel, Martell Zeder, som på sin side
raste lik en tiger mot disse fordømte forbudsfa-
natikerne.
De radikale hadde nylig startet sin egen avis, og
den tok kraftig til orde mot alkoholprofitørene, disse
som levde herrens glade dager på andre folks ulykke.
Drikken var borgerskapets og reaksjonens beste for-
bundsfelle, sto det å lese i avisen.
« Middagstidende» - de konservatives trofaste
talerør - forsvarte samlaget med nebb og klør.
Det ble en hard og spennende kamp med folke-
møter og demonstrasjonstog. Overalt var doktor
Lenstrup i ilden. Man vanskjøttet faktisk talt sin
legepraksis i de siste ukene før avstemningen. Men
det fikk ikke hjelpe, han følte seg drevet av en
hellig idealisme som han ikke kunne gå på akkord
med. De andre i familien sto samlet på den andre
fronten, og det satte jo en ekstra spiss p% stridig-
hetene.
Mange av dem som ville beholde den frie bren-
nevinsomsetningen tegnet seg villig for ganske store
pengebeløp som skulle anvendes til propagandaen.
Nesten alle borgere som hadde makt og innflytelse
var å finne på de listene. De skulle forsvare «friheten»
6 - Gottfred Borghammer 8 1

og nedkjempe trangapet og barnepikementaliteten,
ble det hevdet. En heroisk og edel strid skulle føres.
Snakket samlagsstormerne om alkoholens ofre,
om drankerne som bmkte sine usle skillinger til å
drikke seg fra sans og samling med, og lot koner og
barn leve i armod og fortvilelse, og om alle ulykkene
og dødsofrene som fulgte i susens spor?
Vrøvl! Skulle de bra og hederlige byens borgere,
som visste å passe måten, forsake all nytelse for å
være «eksempler» - dydsmønstre - for de umåteholdne,
som sikkert var bestemt for å gå i hundene
likevel. Fordømt sludder! Hver og en fikk passe seg
selv, det var grei skuring. Og brennevinet sprang
ikke på noen. Ville folk la vzre å smake på drikkevarene,
så sto det dem fritt* Avholdsmann kunne
hvem som helst være, det fikk en bare respektere.
Men ville de tillate seg å blande seg i andres levevaner
og nytelser, så skulle de bekjempes med alle
midler. Derfor fløt pengene rikelig inn, så kampen
kunne føres effektivt på alle fronter. Flveblader,
avisreklame, underholdningsmrater, ja, endog belivede
fester med gratis servering gikk av stabelen.
Stor glede vakte det da soknepresten ga tilkjenne
sitt syn på saken. Alkoholen var skapt av Vår Herre,
uttalte han på et offentlig møte, Mesteren laget jo
selv vin i det navngjetne Kanaans-b~llupet. Det var
rent ut sagt ukristelig å forby folk å nyte Guds velsignede
gaver. Enhver skulle lære å omgåes alkoholen
på en fornuftig måte, ikke overdrive naturligvis,
men vaere måteholden.
Den slags a~gumentasjon ga doktor Lenstrup og
andre talere «vann på mølla». Særlig kristenfolket

eagerte når Vårherre ble tatt til inntekt for drikke-
riet. Det var rent bespottelig, mente mange. Ka-
pellanen sto riktignok på avholdsfolkets side, det
samme gjorde alle frikirkeforstanderne, som det
etterhånden var blitt flere og flere av i byen.
Utfallet av kampen ble - til stor forundring for
de fleste - at samlaget måtte nedlegges. Martell
Zeder ble også tvunget til å opphøre med sin brenne-
vinsutskjenkning. Siden den dag ville han ikke sette
sine føtter i Stefan Lenstrups hus uten at han var
hundre prosent viss på at doktoren var fraværende.
Han tålte ikke synet av denne forbudsfanatikeren
som var primus motor i den uvettige kampen -
sammen med alle kjerringene som for anledningen
var blitt gitt stemmerett tiiliks med mennene - - -

B y e n kunne ikke rose seg av å ha
fostret noen forfatter av format. En og annen skri-
bent hadde nok i ny og ne latt høre fra seg i form
av mindre bøker av religiøs eller lokalhistorisk karak-
ter. Noen såkalte diktsamlinger var også utgitt -
på «eget forlags og i høyst beskjedne opplag. Enkelte
skrev leilighetsviser på bestiiling, men de våget na-
turligvis ikke å la seg titulere som «diktere» for
alvor.
Men en vakker dag eksploderte bomben: En
kjent borger av staden, apoteker Skjælsann hadde
fått antatt en større roman p% et kjent København-
forlag, og omtrent samtidig fikk han et drama god-
kjent til framføring ved et av teatrene i den danske
hovedstaden. Snakk om sensasjon! Få eller ingen
hadde hatt noen anelse om at apotekeren kunne an-
net enn å mikse medisiner og holde taler ved høy-
tidelige anledninger. Og så viste han seg altså å være
både romanforfatter og dramatiker. Han kastet der

ved atskillig glans over byen, og det var noe hele
befolkningen kunne sole seg i.
Da Clubselskapet samme året skulle feire sitt
femtiårs jubileum rettet styret en henvendelse til
apotek-forfatteren om å skrive en liten enakter som
kunne få premiere i samband med jubileet. Det sn
han seg vilig til - en pølse fra eller til i slaktetiden
var det ikke så nøye med. I løpet av kort tid hadde
han ferdig manuskripetet til lystspillet «Veggteppet».
Det skulle bare være fire rolleinnehavere, hvorav
de to var ganske ubetydelige. Hovedpersonene var
et ungt par. Da det ble diskutert hvem som skulle
spille disse rollene, nevnte styremedlem Martell Zeder,
som ellers var en nær venn av apoteker - omfor-
latelse, forfatter - Skjælsann, at hans niese, Fanny
Lenstmp, hadde vist anlegg på scenen i skoleteatret
og sikkert ville egne seg fortreffelig. Som motspiller
ble fra annet hold foreslått student Rasmussen. For-
fatteren skulle selv sette stykket i scene.
Fanny var overlykkelig da onkelen spurte om hun
ville være med, at hun falt ham om halsen og ga
ham et kyss på kinnet. Ailerede dagen etter møtte
hun sammen med de andre kandidatene for instmk-
tøren, som gjennomgikk stykket. De prøvde også å
«spille» enkelte utsnitt for å vise hvordan de ville
egne seg for de tiltenkte rollene.
Starten var lovende, og det ble bestemt at de
straks skulle gå i gang med prøvene for alvor, da
det ikke var lenge igjen til premieren. Det ble et

hardt kjør for dem alle, men de gikk på med krum
hals, interesserte som de var for oppgaven, og da
jubileumsfestligheten skulle ta sin begynnelse, var
alt klappet og klart .
Premieren var imøtesett med den største forvent-
ning. Og den tallrike, festkledde forsamling ga etter
teppefall tydelig til kjenne at lystspillet hadde vært
en suksess. Både forfatter og opptredende fikk varm
hyllest.
Det samme gjentok seg ved de forestillingene som
fulgte i de to ukene stykket ble spilt. Jo, byen hadde
da i sannhet talenter - både forfatter og habile
amatørskuespillere.
Nå hadde Fanny for alvor fått blod på tann.
Trangen til å bli skuespillerinne var blitt betydelig
styrket etter denne suksessen. Nå kunne vel ingen
være i tvil lenger. Selv ikke mamma og pappa, som
hadde avgjørelsen i sin hånd, Ville de la henne få
reise til Trondhjem for å avlegge prøve ved teateret
der? Onkel Martell hadde nemlig foreslått noe slikt.
Han ville ellers søke å overtale foreldrene hennes.
Ga de sitt samtykke, trodde han nok det skde bli
mulig å få teateret interessert.
«Det er godt å ha bispen til morbror, vet du,» sa
han og smilte bredt.
Lenstrup og frue hadde så menn ikke tenkt seg

at dem ene av døtrene skulle ofres p9 Thalias alter.
Livet bak kulissene ville nok demoralisere det uskyl-
dige pikebarnet aldeles. At hun deltok i et skole-
teater, eller av og til spilte uskyldig amatør-kornedie
for en engere krets, se, det var de ikke bot. Men
som «profesjonell» - nei, det var visse grenser for
hva de kunne gå med på!
Zeder ga ikke tapt i første omgang. Han drev på
med sin agitasjon. Og det utrolige hendte at han til
slutt fikk sin søster og svoger med på at Fanny
skulle få dra av sted for personlig å underhandle med
teatersjefen, som allerede var blitt informert.
Trondhjem var kjent som en god teaterby. Det
hadde der lyktes for år tilbake å opprette en fast
scene, og det var ingenting som tydet på at den ville
bli nedlagt. Befolkningen var glad i sitt teater, som
hadde klart å knytte til seg en rekke dyktige skue-
spillere av begge kjønn.
Etter at Fanny hadde avlagt prøven og gjort et
bra inntrykk, ble det bestemt at hun skulle debu-
tere i Skjælsanns enakter «Veggteppet» som nylig
hadde hatt sin uroppførelse i hennes fødeby med
amatører i de Eire rollene. Ved Trønder-teateret var
tre av aktørene profesjonelle scenekunstnere.
Fannys debut omfattet også dramaet «Den som
forstår, dømmer ikke» av den østeriske forfatter
Bachstiirmer.
Rollen i det første stykket kunne hun på fingrene,
hadde jo allerede spilt den flere ganger i «Clubben».
Men den andre oppgaven var ny og krevende. Hun

visste dog hva det ville bety for hennes framtid om
hun klarte dem begge godt, og derfor satte hun alt
inn på å gjøre sitt ytterste.
Etter premieren fikk hun på mange vis bekreftet
at hun hadde sluppet vel igjennom nåleøyet. Ikke
minst oppmuntrende var det å se hvor mye pent
byens tre aviser skrev om henne. Hun syntes det
hele var som en ufattelig drøm, som at det angikk
en annen. Men navnet sto der svart på hvitt, og hun
måtte lese anmeldelsene om igjen og om igjen.
Trondh jems Tidende skrev :
I Skjalsanns enakter «Veggteppet» debuterte i
går kveld Faiiny Lenstrup fra Lindsund. Debuten må
visstnok betegnes som avgjort heldig. Foruten at
den unge dame er i besittelse av et heldig teaterytre,
en smukk figur, vakre uttrykksfulle øyne, behagelige
bevegelser og et velklingende, litt dypt organ, synes
hennes fremstilling av Kornelias parti -å åpenbare
atskillig personlighet. Ikke aiie ting lyktes like godt,
men det var fart over hennes Kornelia, temperament.
Publikum fulgte frøken Lenstrups spill med stor in-
teresse og fremkalte henne etter teppets fall.
I Trønderposten lød det:
Det var Kornellia gårsdagens debutantinne pre-
senterte for byens publikum. Valget av rollen var
dristig, ja, så dristig at debutantinnen neppe har hatt
full klarhet over det. For en ssker nå sjelden vanske-
lighetene den første gang. I forhold til oppgaven var
resultatet en overraskelse. Det hadde lyktes Fanny
Lenstrup å samle den svevende karakter i en indi-
viduell oppfatning. Jeg kan ikke overalt anerkjenne
dennes berettigelse, likesålidt som jeg overalt kan be-

under instruksjonen. Men i det hele var framstillingen
forstandig, og rollens rike stemningsskala ga -til
tross for manglende teknikk og famlende spill -
neppe en eneste falsk tone. Frøken Lenstrups re-
plikkbehandling var dertil sikker og utpreget na-
turlig. Hennes organ er blødt, bøyelig og høyst vel-
klingende. Skiller man seg i den grad heldig fra en
oppgave så svær og i alminnelig forstand så lite
takknemlig som Kornelia, da må en fornyet opptreden
imøtesees med mer enn alminnelig interesse. I det
moderne rollefag - ikke bleke paraderoller - men
dem med karakter, kjøtt og blod, vil frøken Lenstrup
sikkert finne nok av oppgaver som hennes evne og
naturell ennå bedre vil kunne makte.
Avisene skrev videre at Fannys annen debut som
Sara ga en høyst virkningsfull og helt igjennom
kunstnerisk ærlig framstilling av den ulykkelige pike.
Sjelden hadde en sett en debutantinne som hadde
gitt sin rolle så usvikelig sikre linjer, en sånn varme
og sinnsfylde, hvis ekthetspreg var uomtvistelig.
Den gryende, usigelige fryd midt i skammen og us-
seiheten fikk i frøken Lenstrups spiil et både friskt
og rørende uttrykk. En helt ut sann, grei og ærlig
oppfatning av karakteren bar framstillingen sikkert
og lykkelig over de fariighetens skjær hvor ideali-
serene og effektjagende forsøk lett ville ha brakt
den til å strande. Karakteren var pålitelig overholdt
og figuren forøvrig ganske rikt utarbeidet. Den non-
sjalante måte hvorpå setningene støtvis falt, de dir-
rende håntrekninger om munnviken, de likeglade,
plutselige skulder og albuebevegelser - alt var av
slående virkning. Hun viste bestemte anlegg for

karaktertyper og hennes gode, kraftige organ og
tydelige uttale samt en hos begynnere ikke sedvadig
frihet og letthet i fremtreden og bevegelser ga gode
løfter for den fremtidige sceniske bane.
En av anmelderne uttalte at Fanny forhåpentlig
ville bli antatt ved byens teater, hvis brukbare dame-
personale for tiden var beklagelig fåtallig. En annen
sluttet med å si at scenen fullt ut trengte en slik
fornyelse som frøken Lenstrup lot til å ha de beste
forutsetninger for.
En fornyelse - det var så. Nen teaterets økonomi
tillot ingen nyansettelse på det tidspunktet. Fanny
ble sterkt anbefalt å reise til hovedstaden for å søke
seg inn ved den faste scene der. Avisanmeldelsene
ble på forhånd sendt til instruktøren, Ulf Ulfsen, som
svarte at han gjerne ville hilsen på den unge lovende
damen og eventuelt la henne ta lesetimer hos seg.
Fanny ventet ikke lenge før hun tok fatt på
reisen, full av spenning og optimistisk forventning.
Hun hadde nok hørt litt om de strenge kravene den
impulsive herr Ulfsen stilte til sine folk, så hun gjorde
klokest i å forberede seg på det verste. Den mot-
takelsen hun fikk var slett ikke så ille. «Ulven»
glefset ikke etter henne, men pratet beroligende slik
at den nervøsiteten han ikke kunne unnlate å merke
at hun hadde i rik mon, la seg etter hvert. Det varte
ikke lenge før han hadde dannet seg et bilde av
hennes kunstneriske anlegg. Fanny fikk avlegge en
rekke prøver og instruktøren ga henne leksjoner,
som hun klarte på en tilfredstillende måte.

«Ikke at jeg vil skape griller i hodet på unge
damer,» sa han, «men jeg tror faktisk talt at De,
min gode frøken Lenstrup, ikke bør knakke for-
gjeves på porten til Thalias tempel. Sannelig, De
fortjener å bli sloppet inn. Så sant det står til meg
skal det skje!»
Men det skjedde ikke. Teatersjefen hadde en ung
frue som mer enn gjerne ville spille de karakterroller
som lå best til rette for Fanny. Noen rivalisering
ville være i høy grad uønsket og uheldig. Og dermed
var den saken avgjort. Noe engasjement kunne ikke
komme på tale. Iallfall ikke i de nærmeste sesonger.
Slaget var uhyre hardt for Fanny. Hardere enn
hun syntes det var mulig å bære. Skuffet og bitter
reiste hun hjem til foreldrene. Disse trøstet henne
så godt de var i stand til. Men for dem var det vel
nærmest en glede å få datteren tilbake. Det passet
dem nok fortreffelig at hun ikke ble profesjonell
skuespillerinne. Selv om de naturligvis ga uttrykk
for sin stolthet over de fhe kritikkene hun hadde
fått.
Hun var jo så ung, mente de. Ennå kunne så
mye skje. Det var ikke noe å ta så forferdelig tungt
om hun måtte vente litt!
Men for Fanny var det ingen trøst. Hun ble
snarere irritert over slik tale. Og hun unnlot ikke å
la sine omgivelser få grei beskjed om det.

D e t skjedde virkelig at Ulrik brøt med
sitt kunstnermiljø i hovedstaden og reiste hjem. Til-
budet om parkskulpturen og farens løfte om nytt
atelier var for fristende. En medvirkende årsak -
som han lot være en hemmelighet - var at det
huset han holdt til i nede i Pipervika snart skulle
rives, så han måtte flytte jo før jo heller. Etter en
durabelig rangel kunne han også halweis innrømme
for seg selv at det gjerne ville føre galt av sted hvis
all denne turingen skulle holde ved i årene framover.
Nå ville han pinadø begynne et nytt og betydelig
bedre liv! Et produktivt liv. Gå opp i kunsten og
ikke la seg utnytte av venner og venninner som hittil.
Han ble tatt vel imot hjemme. Faren var ikke sen
om å skaffe ham et rommelig arbeidslokale i øverste
etasjen i en sjøbod ved havnen. Her ble det satt inn
nye store vinduer som tillot dagslyset å slippe rike-
lig inn. Ulrik fikk frie tøyler når det gjaldt innred-

ningen av atelieret, men da han uttalte ønske om å
ha sin bopel der, måtte faren protestere - på en
lempelig og diplomatisk måte naturligvis, slik at
kunstneren ikke skulle føle seg støtt på mansjettene,
dertil var han for ømskinnet og impulsiv. Hva slags
stell ble det - å leve i sitt arbeidslokale? Nei, han
skulle få en fin hybel hjemme og spise sine måltider
der. En viss regelmessig livsføring ville sikkert bare
virke befruktende på produksjonen.
Det sa Ulrik seg enig i, - som stillingen var
og hans gode forsetter tilskynnet, ville det være høyst
uklokt å møte den velmente foreldrevennligheten
med en negativ innstilling. Diplomatisk smidighet
var en dyd av nødvendighet når en skulle starte for
annen gang i det gamle provinsmiljøet, resonnerte
han.
Så var det

ikke forkludre planen. Betegnelsen «Lysbæreren» var
ubetalelig, så å si. Rolwss6n var jo ikke duinmere enn
at han skjønte symbolikken. Da han i sin tid forlot
det beskjedne blikkenslagerverkstedet og startet sin
egentlige karriere i forretningslivet, var det para-
finlamper og lysamatur han i første rekke ga seg
ti1 å produsere og litt etter litt solgte over hele
landet. Det var slik grunnlaget for velstanden ble
lagt. Senere kom jo virksomheten til å omfatte en
rekke andre ting, men belysningsartiklene hadde
framtiden for seg - ikke minst etterat elektrisi-
teten lot til å vinne innpass. Det gjaldt bare å følge
med i utviklingen, fabrikere det som behovet tilsa.
Og kapitalen ynglet så velsignet - -
«Lysbæreren» ble akseptert. Kunstneren kunne
bare sette i gang for fulle mugger. Den dagen
Rolwssen fylte 72 år burde en kunne regne med å
foreta avdukingen. Det skulle skje med pomp og
prakt. Stor folkefest med musikkorps, sang og taler
i lange baner. Kjempefyrverkeri om kvelden.
Det virket slett ikke umotivert at Ulrik ba om
noe forskudd på honoraret før han tok fatt på ar-
arbeidet for alvor. Han hadde jo ofret seg helt og
holdent for denne oppgaven og måtte selvsagt ha
noe å leve av imens. Ellers var det utgifter til ma-
terialer og honorarer til dem som skulle stå modell.
Det ene med det andre. Så Rolwss6n la et ganske be-
tydelig beløp på bordet. Uten å tenke på at penge-
forvaltning ikke just var billedhoggerens sterkeste
side. Om han hadde noen «sterk side» i det hele tatt.
Selv var Ulrik av den mening at i det nye mil-
jøet - uten de fristelsene han før hadde vært utsatt

for - kunne det virkelig skje store ting. Han skralle
uten tvil skape et kunstverk som ville bli den rene
terristattraks jonen !
Dermed gikk han til gjerningen med kriam hals.
Rigget opp jernskjelettet og klinte på en klump leire.
Ingen skulle kunne si noe annet enn at han hadde
startet på sitt Xivsverk!
Så gjorde han en ting til - han skrev til

lig lysten på noe helt annet. Skulle han få gjort
jobben sin noenlunne effektivt, måtte hun først la
hans skrøpelige kjøtt få hva det krevde. For henne
var det hele blitt en vane, og hun gjorde seg ikke
kostbar. Før hun tok på seg tøyet igjen var det ikke
sjelden at gutten ville ha seg en omgang til. Den
varte gjerne en god del lenger og ble innledet med
noen glass vin og en dnisen dram.
Så hun savnet ham virkelig og gledet seg til å
møte ham igjen der han nå oppholdt seg. En liten
reise var ellers ikke å forakte - når vilkårene var
så gunstige som i dette tilfellet.

Eventyrlysten hadde grepet Håkon i så
sterk grad at han hadde stukket til sjøs. Faren - sok-
nepresten - så seg ikke i stand til å mestre denne
gutten, som han stadig sto i opposisjon til. Den ene
uhyggelige episoden avløste den andre i hjemmet og
ødela sjelefreden for den oppriktige kirkens tjener.
Ikke var det heller fritt for at anseelsen blant menig-
hetslemmene ble noe svekket når de hørte om den
vidløftige og ugudelige prestesønnen. Kunne deres
åndelige leder og forbilde - så å si Vår Herres
representant på jorderike - ikke makte å oppdra
sine barn så de vandret på en sømmelig måte, hva
skulle en da vente av de skrøpelige lerkar forøvrig?
Det føltes derfor nærmest som en lettelse da
Håkon stakk av gårde. Kanhende kunne han også
ha godt av å prøve å stå på egne bein, det lot ellers
ikke til å bli noe av ham i land. Ville bli tegner eller
maler - som om det var noen livsstilling!
Nei, han fikk bare stange hornene av seg der
ute i det fremmede. Kunne nok hende at det en gang
7 - Gottfred Borghammer 97

smakte å vende tilbake til faderfavnen, som en ny
forloren sønn - - -.
Magdalene tok seg svært nær av det da hun hørte
at Håkon var reist. Riktignok hadde han gang på
gang antydet dette med «sjølivet». Men hun kunne
ikke tenke seg at han ville finne på å realisere slike
dumme planer. Men nå var det altså et faktum!
Ikke lot han høre fra seg heller, det var nesten
det verste. Vel fire måneder gikk før det kom livs-
tegn fra ham. Brevet hun mottok var postlagt i
Marseille. Håkon skildret reisen sin. Båten han var
forhyrt med gikk i Middelhavsfart, skrev han. Nyss
hadde han mønstret av og slått seg midlertidig ned
i en fransk havneby der han hadde det fin-fint. Men
iblant lengtet han etter å få være sammen med
henne - Magdalena, som sant å si hadde en used-
vanlig dominerende plass i hjertet hans. Hvis hun
på sin side nærte de samme kjensler for ham, var
det ikke utenkelig at han snarest ville vende nesen
mot Norge igjen. Så kunne de ta nye turer i omegnen,
tegne og - hvis han turde være frekk nok å si
det - kjm-tegne.
Magdalena drøyde ikke lenge før hun svarte p&
brevet. Hun ville ikke Pegge skjul på at Håkon hadde
gjort et sterkt inntrykk på henne, ja, hun likefrem
savnet ham. Så hun ville bli hjertens glad om han kom
hjem. Det han skrev om «kjærtegningen» var opp-
riktig talt frekt, men typisk «håkonsk». Den vitse-

makeren hadde ikke for vane å emballere ordene
sine i bomull.
I løpet av de få månedene han hadde vært «sjø-
mann» hadde det lyktes Håkon å erobre atskillige
kvinnehjerter i de havnebyene skipet anløp. I Mar-
seille hadde en av kvinnene fått ham overtalt til å
slå seg ned. Han ga blaffen i hyrekontrakten og
ofret seg helt og holdent for sin mørkhårete skjønn-
het. I flere dager holdt han til i hennes leilighet -
for det meste i sengen. Hans erotiske drift syntes
å være uvanlig sterk, og kvinnen egget ham uav-
brutt til å gi seg henne i vold, umettelig som også
hun på sin side viste seg å være.
Han måtte innimellom tenke på Magdalena der
hjemme, hun som var så kysk at hun knapt våget
å la seg kysse. Det måtte være et ønskemål å få
henne like naken ved siden av seg, som de typene
han hadde hatt i utlandet. Her var de nesten for
villige, så det rent «sportslige» moment falt bort.
Og denne villigheten holdt nesten på å ta knekken
på ham av og til. Han syntes rent å bli utbrent så
ung han var. Hvor ofte hadde han ikke sagt til seg
selv at nå skulle det være slutt med kvinnfolk-tu-
ringen. «Aldri mere!» het det da. «Til Blokksberg
med hvert et ludder ! »
Det var i et slikt øyeblikk han fant på å skrive
til sin kyske venninne der hjemme. Hun kunne gå
an. En trofast livsledsagerinne og kamerat, som

hadde høyere og renere interesser og som ikke sent
og tidlig begjærlig søkte å trekke ham ned P sengen
for å la seg tilfredsstille erotisk.
Da han hadde lest svarbrevet fra Magdalena og
frydet seg over hvor hun der helt tydelig ga uttrykk
for sin lengsel etter ham, bestemte han seg for å søke
den første og beste hyren han kunne oppnå på en
båt nordover til gamle Norge. Ventetiden ble nokså
lang, men en vakker dag lyktes det. Uten å si et
ord til sin siste franske venninne stakk han av-
gårde - slik han hadde gjort det noen ganger tid-
ligere med andre . . .
Det skal sies til sokneprestens ros at han tok vel
imot sitt hjemvendte avkom.Håkon spilte rollen som
forloren sønn tålig bra, og ga inntrykk av å være
kurert for de fleste unoter. Han virket medgjørlig -
også når det var tale om en anstendig livsstilling
på landjorden.
Andre dagen etter ankomsten telefonerte han til
Magdalena og avtalte stevnemøte om ettermiddagen.
De traff hverandre i Parken der de ble sittende på
en benk som sto litt avsides. Mye var det å snakke
om, mye særlig for ham å fortelle, om han naturlig
nok unnlot å nevne ett eneste ord om sine erotiske
orgier. Men for å gjøre Magdalena en aldri så liten
tanke sjalu antydet han sånn i forbifarten at det nok
ikke hadde vært så vanskelig å få seg en kone i Frank-
rike, hvis det var det om å gjøre. Men han levde nå
i det salige håpet at den han skulle gifte seg med

odde i Norge, eller - for å være mere nøyaktig -
i Lindsund.
Taktikken viste seg å være virkdngsfull. Magda-
lena ble rød som en blyg bondejente og våget ikke
å se opp på en lang stund.
Før de skiltes senere på kvelden hadde de avtalt
å møtes neste dag. De ville da ta en lengre spaser-
tur til et fiskerleie utenfor bygrensen. Der var det
så romantisk, påsto han. Og hun tvilte ikke et øye-
blikk på det. Romantisk ville det nok være alle de
stedene der Håkon var. Om hun så skulle rømme
hjemmefra, ville hun følge ham. For nå hadde det
gått opp for henne at hun virkelig var forelsket.
Det Håkon hadde gitt betegnelsen «fiskerleie»
besto av noen morkne båtnaust og steinbrygger.
Hummerteiner lå oppstablet på land og garn og fiske-
redskaper hang inne i naustene. Et par færingsbåter
var trukket opp på tresviller inne i viken. Det var
det hele.
Men betegnelsen «romantisk» var ikke upassende,
måtte Magdalena innrømme. Her kunne de finne de
lekreste motiver om det var så at de ville ta skisser.
Men hver gang hun slo på de strengene sa Håkon
bare ha og ja. Det med skissene hastet det neimen
ikke så veldig med. Han hadde bare en tanke i hodet
sitt, og den hadde han lekt med helt siden han forlot
den siste darlingen i Marseiile. På turen fra byen og
hit til bestemmelsesstedet hadde han hatt vanskelig
for å føre en fornuftig sammenhengende konversa-

sjon. Han institerte på å holde henne i hånden hele
tiden, men måtte love å slippe taket hver gang noen
passerte dem på veien. Tenk om det var noen som
observerte dem og avla rapport for foreldrene! Hun
ville ha dødd av skam og gremmelse. Ikke minst
hvis observatøren også hadde lagt merke til at kava-
leren rett som det var tok henne kring livet eller
la kinnet sitt inn til hennes og kjærtegnet henne slik
hun aldri kunne ha tenkt seg muligheten av. Men
han var jo en bereist og beleven herre. Det var vel
sånn de opptrådte under større forhold i utlandet.
Hvis hun gjorde seg kostbar og vrangvillig, risikerte
hun å miste ham. Og det ville være rent katastro-
falt. For lykksaligere stunder hadde hun aldri opp-
levd, enn når Håkon var nær henne. Jo nærmere,
desto større lykkekjensle . . .
Håkon lot til å ha «flaks, også denne dagen.
Utrolig nok var det noen regndråper som kom ham
til unnsetning. Det ble en bøye like etterat de hadde
satt seg på en fiskekasse på en av bryggene.
«La oss gå inn i naustet her,» sa han, «så slipper
vi å bli søkkvåte.»
Hun fant forslaget sær-deles fornuftig, og de
skynte seg bort til døsen. Den var ikke låst, bare en
krok holdt den lukket.
Inne i naustet var det så menn ingen komfort
av noen art, men Håkon trakk ned et stykke seilduk
som hang over en trebjelke. La frakken sin oppå og
bød damen ta plass, med en galant armbevegelse
som gjaldt det en flott plysjsofa hun skulle sette
seg på. De kunne bedre sitte enn stå, framholdt han,
og da hun igrunnen var av samme mening, krøkte

hun seg ned der han pekte. Selv slengte han seg
ved siden av henne.
Fantastiske skjebne - nå var han endelig ved
målet! Han lot det ikke gå lang tid .før han ga seg
til å kjærtegne henne på det viset han var vant til
når det var aktuelt å få jentene dit han ville. Mag-
dalena prøvde fra første stund å stagge ham, søkte
å holde hånden hans når han ble for nærgående.
Det var så usigelig flaut for henne når han tok fatt
på å stryke henne over brystene, men det skulle visst
være slik. Og når han ikke lot t3 å bry seg det
ringeste om hun aldri så mye vegret seg, fikk han
bare drive på. Han strøk henne, bøyde seg over
henne og kysset henne i ansiktet og på halsen. Han
virket til slutt som var han helt sanseløs. Hun kunne
ikke annet enn å gi seg over. Dette var så ufattelig,
så ubeskrivelig nydelig at hun var fristet til å tro
at hun var bevistløs eller at hun drømte.
Da elskeren, som nå var kommet til et punkt
da han hadde kastet overbord alle hemninger, ville
at hun skulle blotte underkroppen, var det som hun
våknet til liv. Det var umulig, stønnet hun nesten
gråtkvalt. Nei, nei, han måtte for enhver pris ikke
finne på noe slikt, det kunne være farlig - visste
han ikke det? Hun turde ikke så lenge de ikke
vas gifte . . .
«Men vi bMr gifte,» visket han inn i håret hennes,
«snart - - » Forresten var det ikke det minste
farlig. Han kjente teknikken. Skulle nok passe på
at hun ikke kle befruktet. Men nå måtte hun skynde
seg, ellers ble han nødt til å slite klærne av henne.
Så utmattet ble hun til sist av å kjempe imot,

at hun omsider ikke Marte mere, men lot ham få det
som han ville. Selv var han så opphisset at siste
delen av akten ble unnagjort på et øyeblikk. Det
ergret ham litt at det gikk så forbasket fort, nytelsen
ble liksom så kort etter alt strevet. Men han måtte
le også. Le av lykke fordi han kunne registrere en
ny - og etterlengtet - erobring. Utvilsomt den
vanskeligste, men kanskje den mest spennende -
og nydeligste. For her var det ingensomhelst tvil -
han hadde pløyd i jomfruelig jord! Der burde han
være såmannen - det følte han på seg. Dette var
bare innledningen. Han skulle ha henne mange
ganger etter denne dag. . .

TRAGEDIEN FULLBYRDES
R a g n v a l d drev ennå på i trykkeriet.
Men det var tydelig at han hadde mistet «gnisten».
Holdt det nærmest flytende på rutinen. Tabber ble
det flere og flere av. Og reprimander haglet ned over
ham - ikke bare fra faren, men også fra faktor og
redaktør. Små stikkpiller kom det gjerne også fra
kollegaene ved settekassene, de som på sett og vis
skulle være hans underordnede. Ikke minst de la
merke til hvor åndsfraværende «junior» virket. Det
var lett å konstatere at tankene hans var andre
steder enn akkurat der han befant seg med «det
synlige hylster» som han selv pleide kalle kroppen
sin. «Hylsteret» var bare en del av personligheten.
Viktigst var «Ånden» som ingen kunne skue med det
blotte øye. Ånden hadde fritt spillerom. Den var alle-.
steds nærværende - som Gud Herren selv, hvis
sønner vi var. Jo nærmere ånden beveget seg i ret-
ning av Gud, jo mer lik ble en den høyeste . . .
Dette var et budskap som måtte bringes videre
til alt folket. Om han kunne ha brukt avisen som et,
middel! Men de som rådde over den ville ikke vite

noe av det som var av åndelig art. Det var de nær-
værende ting som for dem gikk foran alt annet,
formørkede som de var i sin ånd.
Derfor måtte Ragnvald tale, holde møter og med
sin munn forkynne det han bar på i sitt indre. Men
yrkestrelldommen var en klamp om foten. Om han
bare kunne befri seg for den klampen - vie resten
av sitt liv for den oppgaven som en gudesønn var
tildelt - - -
En ettermiddag forsvant han plutselig. Men for
å berolige foreldrene hadde han lagt etter seg et
brev, der det het at han kom ti1 bli bortreist et par
dager i viktig oppdrag. De fikk ha ham unnskyldt.
Det hadde seg slik at en middelaldrende små-
bruker inne i en av fjordene hadde deltatt i noen gude-
lige møter i byen og følt seg tiltrukket av Ragnvalds
budskap. Han skulle ønske at Ragnvald vPIle komme
inn til Mervik - så hette stedet - og holde opp-
byggelse på bedehuset der. Det fikk småbrukeren
løfte om. Men dag og time kunne ikke fastsettes.
Burde heller ikke. Som en tyv om natten skulle for-
kynneren komme - for å vekke en slumrende be-
folkning som var dulmet inn i sin vanekristendom.
Så sto han der p% bryggen. I Mervik var han ikke
kjent, og hadde ingen peiling p% hvor kontaktman-
nen bodde. Men noen barn sa seg villige til å syne
ham veien.

Ragnvald hadde tenkt seg å holde møte om
kvelden, men det mente småbrukeren neppe lot seg
gjøre. For det første måtte de få tillatelse til å nytte
bedehuset. Og for det andre ville det bli nødvendig
å sende budstikke rundt om i den forholdsvis griss-
grente bygda. Predikanten kunne imidlertid nytte
det meste av den følgende dag til selv å gå på hus-
besøk for å innby menneskene til møte - hvis han
så ønsket. Ellers kunne kanskje læreren be skole-
barna varsle foreldrene.
Formannen for bedehuset ville helst konferere med
de andre i styret før han ga løyve til å nytte lokalet.
Særlig fordi småbruker Kleiv ikke egentlig hørte
med til leserflokken, en var nærmest i tvil om han
egentlig kunne regnes som et riktig omvendt Guds
barn. Men av omsyn til den korte tida våget for-
mannen likevel - med forbehold - å ta ansvaret
alene og sa ja.
Da kvelden kom den neste dag var det en del av
befolkningen som ga seg i vei til møtelokalet - de
fleste av ren nyssgjerrighet. Taleren og kontakt-
mannen hans var tidlig ute, men måtte bie både lenge
og vel på at tilsynsmannen for lokalet skulle komme
og åpne døren. Eike før det avtalte klokkeslettet kom
han - ikke med nøkkelen, men for % meddele at
bedehusstyret hadde funnet at en ikke kunne la
den fremmede taleren få holde møtet i lokalet for-
di han som forkynner var dem så ukjent og heller
ikke representerte noe anerkjent misjonssamband.
Såvidt de hadde forstått tilhørte han en eller annen
sekt og for derfor utvilsomt med den rene og skjære
vranglære. Navnet Lenstrup visste de var kjent

nok, men de hadde aldri forbundet det med noe som
hadde med kristendom å g jare. «Middagstidende »
var en avis som forfektet både det ene og det andre
synet, hadde de inntrykk av. Så det sikreste var l a
hindre at møtet ble avholdt!
Ragnvald mottok meldingen med sorg. Han sa
til 2i. begynne med ikke et ord. Men plutselig steg
han opp på trappen og ga seg til å tale for den vesle
flokken som hadde samlet seg utenfor lokalet.
Så sent på høsten som det var, føltes det kaldt
å være ute under åpen himmel. Folk frøs, og den
underlige predikanten innrettet seg etter det. Så
noen lang utredning ble det ikke. Men de skulle i det
minste vite at de alle var eslet som gudesønner -
selv om de kanskje følte seg som muldtreller den
korte tiden de vandret her nede på jorderiket.
Før folket hadde tatt fatt på hjemveien, hendte
det uventede at en av de største gårdbrukerne i bygda,
Levard Lenning, gikk opp på trappeavsatsen og ga
til kjenne at det var både synd og skam at en til-
reisende Guds ords forkynner skulle komme til en
stengt bedehusdør. Selv kunne han riktignok ikke
regne seg blant de mest gudfryktige - nien han
reagerte når kristenflokken var kald og avvisende
mot de trosbrødre som kanskje ikke hørte til deres
utvalgte «fold». Var det så at folk ville komme,
skulle han gjerne åpne stuene sine den følgende
dag - om kvelden.
Ragnvald ble så lykkelig at han ropte «Halle-
luja» og omfavnet den ukjente bonden i alles påsyn.

Det spurtes snart over hele bygda at Levard
Eenning hadde stått på bedehustrappa og invitert
til oppbyggelse i sin egen heim. Nokså sensasjonelt
var det når en tok i betraktning den noe reserverte og
nærmest kritiske stilling Levard tok til de kristelige
ting og «leserne». Han unnlot sjelden å si sin mening
når han fant uoverensstemmelser mellom liv og lære.
Noen direkte motstander og fiende av religionen i sin
alminnelighet lot han ikke til å være, men de kunne
umulig anerkjenne ham som en troende i ånd og
sannhet.
Var derfor ikke rart at folk gikk mann av huse
for å delta i dette improviserte møtet. Stuene ble
fylt av voksne og barn, så det ble litt av et problem
å finne seter til alle. Selv om alt som stoler, krakker
og benker hette ble tatt i bruk, måtte flere av de
yngste stå - enkelte ute på kjøkkenet eller i gangen.
Hadde Ragnvald hatt sangstemme ville han ha
åpnet med en av de nye sangene som frimenigheten
i byen brukte, men som han visste var ukjent på
landsbygda. Han spurte derfor om noen av forsam-
lingen ville foreslå en eller anen salme som alle kunne
utenat.
En kvinne stemte i med «O, dia min Immanuel»
og flere av de andre gled inn i koret, som etterhvert
økte i styrke.
Talen som den fremmede bykaren med det vid-
gjetne navnet holdt, var så ulik det de før hadde hørt,
at folk ikke riktig visste hvordan de skulle oppfatte
det hele. For sikkerhets skyld fant de det klokest
å ta det som ble sagt med stort forbehold. Etter alt
å dømme hadde de nok med en fullblods vranglærer

å gjøre. Barnedåpen kastet han for eksempel vrak
på, mens voksendåp og åndsdåp ble omtalt med stor
velvilje. Kirkens dogmer og presteskapets forma-
lisme lot ikke til å vaere av det gode.
Et ord som stadig gikk igjen var «gudesønner».
Men el.lers ble de ikke klok på noen ting, og de fleste
forlot huset så snart taleren hadde satt seg ned
etter å ha oppfordret dem som hadde noe på hjertet
å avlegge sine vitnesbyrd.
En liten flokk av tilhørerne ble sittende igjen og
to - tre reiste seg også opp og sa noen ord.
Det «åndens vær» som Ragnvald Lenstrup hadde
håpet på og bedt om, kom ikke, og dagen etter reiste
han mismodig tilbake til byen. Der opplevde han et
annet «vær» - farens tordentale. Den var utvetydig
nok. Hendte det en gang til at fyren stakk ifra sine
plikter på den måten, var det slutt på tålmodigheten.
Da fikk han forlate trykkeriet for bestandig. Og gi
seg galskapen helt og holdent i vold - - -
Ja, det sa faren virkelig. For han var meget
oppbrakt.

2.
R eprirnanden virket ikke etter hensikten.
Tvert om ble Ragnvald mer og mer ferdig med den
«jordiske jobben» sin, som han kalte den. Distra-
herende og sløvende virket all verdslig håndtering.
Bet gudelivet han var eslet til, tok skade. Han kunne
ikke tjene både Gud og mammon! Så en avgjørelse
måtte han ta, et valg måtte han treffe. Og nå var
det ikke lenger så vanskelig . . .
Med egne hender hadde han laget en liten sam-
menleggbar talerstol som det gikk an å bære under
armen når han vandret omkring for å forkynne sin
lære for folket. «Stolen» slo han opp på torget eller
der det falt seg i utkantene. Han ble etterhånden
en kjent skikkelse i byen. Folk snakket seg imellom
om denne forskrullete predikanten - «Lenstrups
gudesønn».
Foreldre og søsken tok seg nær av den tvilsomme
berømmelsen som familien fikk sin rikelige del av.
Politimesteren hadde personlig gjort henvendelse M
Lenstrup senior og sagt fra at det var best å hindre
sønnen i denne taletrafikken. Skulle politiet gripe

inn måtte en kunne bringe til anvendelse den para-
grafen i vedtektene som forbød ansamlinger til skade
for den offentlige ferdsel, eller en rett og slett fikk
kalle det «gateuorden». Men leit ville det i så fall
være for alle parter. Best turde det være om familiens
overhode kunne sette en stopper for trafikken.
Noe høyere ønske hadde ikke predikantens fa-
derlige opphav, men hva slags midler skulle han vel
bruke? Da det dessverre ikke kunne være tvil om
at Ragnvald hadde en skrue løs, ble det rettet en
forspørsel til sinnssykeasylets overlege. Denne visste
ikke annet å foreslå enn at den unge mannen ble iso-
lert på en eller annen måte, for eksempel sendt til
en gårdbruker som for betaling tok seg av ufarlige
sinnssyke.
En vakker dag fikk de ved list og lempe Ragnvald
med seg ombord i båten for å føre ham til det an-
viste stedet - slik at han kom vekk fra byen og slapp
og blamere slektningene sine. Så kunne han til gjen-
gjeld ødsle med talegavene på den dollhusgjengen
han kom i lag med.
Det varte imidlertid ikke lenge før han så sitt
snitt til å stikke av, og en vakker dag dukket han
på ny opp på torget og la ut om de åndelige ting som
var skjult for de vise og forstandige, men åpenbart
for de umyndige og diende. Nå kunne han også i
større grad enn før tale om forfølgelse og dra sam-
menligninger med martyrene i den første kristen-
tiden. Hans egen kjødelige far fungerte som keiser
Nero og i sine sønner hadde keiseren trofaste bunds-
forvante som gladelig gjorde den bøddeltjenesten
som ble dem pålagt. De ble gjerne hyllet av folke-

hopen, som ikke unnså seg for å rope «Korsfest,
korsfest» når det var ønskelig for den ugudelige
selvbestaltede øvrighet å få stoppet munnen på
sannhetens budbærere.
Da var det de med makt tok Ragnvald med til
sinnssykeasylet og sperret ham inne der. Martyriet
kunne for alvor ta sin begynnelse.
Fra samme stund var det som et skred hadde
løsnet innen familien Lenstrup. Alt syntes å gå
på tverke.
Først kom meldingen fra Amerika at eldste
gutten, Simon var omkommet ved en jernbaneulykke.
Han hadde nettopp tiltrådt en ny fin stilling i et
stort aviskonsern i New York og døden innhentet
ham på en reise i embeds medfør. Mer enn savnet
etter en sønn som igrunnen forlengst hadde skilt
seg med familien i småbyen, følte faren bitterheten
ved å tenke på hvor stor nytte gutten kunne ha gjort
nettopp nå - hvis han hadde vendt tilbake til hjem-
met og tatt fatt i «Middagstidende». Det begynte
nemlig å gå dårlig for avisen, ikke minst etterat den
fikk en farlig konkurrent i «Socialdemokratisk Avis»
som hadde overtatt det upolitiske Nyhets- og kunan-
gjørelsesbladet da eieren av dette på grunn av alder-
dommen måtte gi opp. Redaktør Krøgseth søkte seg
ny stilling i en Drammensavis og fikk den. For-
retningsfører Edmund måtte i en nødsituasjon overta
redaksjonen, men viste seg ikke oppgaven voksen.
En annen ting var at for å få noenlunne balanse i
8 - Gottfred Borghammer 113

egnskapet måtte det arbeides ganske energisk med
å tegne annonser. Det hørte også med til forretnings-
førerens sysler, men når han nå skulle ofre seg for
det redaksjonelle, måtte det andre forsømmes. Og
dermed ble den økonomiske situasjonen bare verre.
En medvirkende årsak var ellers at prisen på papir
var steget og trykkeripersonalets lønninger måtte
stadig heves - takket være arbeidernes organi-
sering. Støttet og oppmuntret av doktor Lenstrup.
Jo, en fikk si at den fyren laget ris til sin kjødelige
fars bakende!
Sosialistavisen var nærmest også en frukt av
doktorens undergravingsarbeid. Ja, nettopp - under-
gravingsarbeid var ordet - om radikaleren selv
aldri så mye yndet å kalle det frigjøringsarbeid.
Riktignok var det så at de som soknet til «over-
klassen» og de mange som betraktet «arbeider-
reisingen» som en truende fare for det bestående
samfunn, svært gjerne ønsket at «Middagstidende»
skulle holde det gående. Når det knep som verst
spyttet foretningsstanden i med svære annonser. Men
det ble likevel en tung bør å trekke på for Stefan
Lenstrup. Den posisjonen avisen hadde hatt i byen
og distriktet lot det seg visst ikke gjøre å opprett-
holde eller vinne tilbake.

U l r i k sa plutselig en dag tii foreldrene
at fra nå av ville han ikke bare arbeide, men også
b o i atelieret. Det var så upraktisk å spise og sove
hjemme. Mat kunne han jo utmerket godt lage til seg
selv, mente han.
Både mor og far protesterte. De likte det slett
ikke. Men gutten var jo voksen og myndig for lenge
siden, så de hadde å bøye seg. Han måtte bare love
å ta godt vare på seg og komme hjem både titt og
ofte. Dørene sto alltid åpne.
Jo, han skulle saktens komme - men de måtte
for all del ikke vente på ham. Parkskulpturen var et
så krevende arbeid at han var nødt til å isolere seg
for å kunne få fullført verket.
Det skjønte de s% vel.
Men hva de ikke hadde anelse om var at en
kvinnelig «modell» var kommet like fra hovedstaden
og at hun skulle ta fast bopel på ubestemt tid i

atelieret. Der fantes det bare en «soveinnretning»,
en slags patensofa som kunne slåes ut. På den skulle
hun tilbringe nettene - sammen med kunstneren
selv. Herlig trangt skulle det bli for begge, men
ingen av dem lot til å grue seg synnerlig for det.
Snarere tvert om.
«Modellen» skulle også stå for matstellet, vask
og det som ellers fulgte med i en husholdning. Men
det gjaldt å la det hele skje så ubemerket som råd
var. I en småby ville folk sikkert reagere ganslrv
kraftig hvis de fikk nyas om noe usedelig. To ugifto
personer på en felles sofa natt etter natt ville nok
vekke avsky i vide kretser. Og det kunne ikke annet
enn virke uheldig for den kunstneren som skulle utføre
det store rolwssenske oppdraget. De måtte
ikke engang få nyss om at selvsamme kunstner gjerne
tok seg en tår over tørsten - utelukkende for å f&
inspirasjon naturligvis ! Sedelighet og avholdenhet
var dyder som lot til å stå høyt i kurs der i byen. Så
kjønns- og alkoholnyttelse måtte skje bak mest mulig
nedrullede gardiner.
Men han skulle drille dem, skuile han. Hadde ikke
fått «modellen» til seg for å leve kysk. Noe hinder i
arbeidet med skulpturen regnet han ikke med at det
ville bli.
Men all nattevåkingen og supingen gjorde ham
sløv og søvnig om dagen, og det ble gjerne til at han
lå og snorket den tiden av døgnet da han burde ha
jobbet på harde livet. «Modelien>> hadde heller ikke
noe hastverk. Hun hadde det godt på alle vis, så jo
lenger herligheten varte, desto bedre. Så «tempoet»
la hun seg ikke borti. Det eneste var at hun kjedet

seg dersom elsklingen sov altfor lenge og derved var
avskåret fra å vise henne sin kjærlige oppmerksom-
het. Men da vekket hun ham gjerne på sin spesielle
måte - og egget ham til dåd. Det var blitt henne
en pikant sport og hun koset seg innvendig hver gang.
Da det var gått et par uker uten at de hjemme
hadde sett snurten av Ulrik, bestemte faren seg for
å avlegge en visitt i atelieret Spent var han jo også
på å se hvor langt sønnen var kommet med park-
skulpturen.
Ingen åpnet da han banket på døren. Men han
hadde hørt lyder innenfra mens han var på vei opp
trappen, så han ga seg ikke. Banket og banket - helt
til Ulrik ropte langt vekke:
«Hvem er det? Hva gjelder det?»
«Det er far. Lukk opp!»
«Hva skal du?»
«Snakke med deg naturligvis.,
«Er det så påkrevet da?»
«Det er påkrevet. Lukk opp. La meg ikke stå her
som en idiot?»
«Et øyeblikk - jeg kommer.,
I all hast fikk Ulrik slengt på seg noen klær og
iført seg kittelen. «Modellen» fikk ordre om å stille
seg opp i den inøvde stillingen. Glass og flasker ble
puttet inn under sofaen, men klirringen hørte faren
tydelig der han sto utålmodig og ventet på at døren
skulle åpnes.

Endelig ble nøkkelen dreid om, Ulrik forsøkte å
bevare fatningen :
«Undskyld forsinkelsen, det var så vanskelig å
komme med det samme,.
At gutten var beruset konstaterte faren med det
samme. Alkoholdunsten var dertil merkbar nok.
Lenstrup den eldre fikk straks øye på kvinnen
som sto i den motsatte enden av rommet.
«Hvem er det?» ville han vite.

inn før det ble den rene skandalen - han tenkte
især på det viktige oppdraget for lampefabrikanten.
Men hvordan skulle det gripes inn?
Kanskje Victor - som lege og avholdsfor-
kjemper - kunne overtale sin yngre bror - få ham
på bedre tanker - -
Problemet var i sannhet stort og vanskelig. For
det var innlysende at her måtte en gå fram med list
og lempe. Tvang og trussler ville neppe gi noen frukt-
bar løsning. Men en innsiktsfull lege kunne kanskje
vite SL gripe saken an på den fornuftigste måten.
Særlig da når det var hans egen bror det gjaldt.

V i c t o r hadde rett nok både i sin lege-
praksis og i det frivillige edruskapsarbeid hatt at-
skillig med alkoholproblemet å gjøre. Det interes-
serte ham i høy grad. At rusgiften kunne være en
uhyre farlig venn, hadde han forlengst konstatert.
Og at de som lå under for drukkenskapslasten var i
en fortvilt situasjon og burde hjelpes til å komme
utav den, sto helt klart for ham. Men i dette tilfellet
med broren syntes det ikke å være så liketil. Han
satt lenge taus og hørte på hva faren berettet, bet
seg hyppig i underleppen og nikket iblant rytmisk
med hodet.
«Jeg skal tenke over dette,» sa han, «og se om
jeg kan gjøre noe. Men lett blir det neppe, hvis jeg
kjenner Ulrik rett. »
«Vel, du får gjøre hva du anser for nødvendig.
Her står store verdier på spill.» Det var farens siste
ord da han forlot legekontoret. Forholdet til den ra-
dikale sønnen var eliers temmelig kjølig, og det
hadde vært en stor overvinnelse for ham å søke kon-
takt i sakens anledning.

-- Store verdier på spill . . . . Victor gikk bort
til et av vinduene i kontoret og så ut på gaten. Hva
mon var viktigst for den gamle? Familiens ære?
Skulpturen i Parken? Eller var det mennesket Ulrik?
En fikk lov å tro hva en ville om den ting, det
skulle ikke hindre at det ble gjort et. alvorlig forsøk
på å få en løsning på problemet.
Det gikk med Victor som med faren - han knak-
ket lenge på en låst dør uten at noen innenfor svarte.
Men da han hadde fått det rådet at det var nødvendig
å vise tålmodighet, ble han stående utenfor og gjen-
ta bankingen med små mellomrom, men stadig mer
intens. Og ganske riktig - døren ble åpnet - av
«Modellen» som sto der iført en badekåpe.
«Er det billedhoggeren De skal ha fatt i, så er
han ikke å treffe,» sa hun med indignert stemme.
«Unnskyld at jeg sier det uten omsvøp, men De
lyver ! »
«Hva er det De våger, frekke person! Hvem er
De forresten?»
«Hvis De nødvendigvis skal vite det, så er jeg
billedhoggerens kjødelige bror.»
«A, er De det? Men han er ikke mer tilstede av
den grunn.»
«Så får jeg vente til han kommer.»
Kvinnen søkte å lukke døren, men Victor hadde
sett sitt snitt til å sette ene foten innfor karmen.
«Trekk Dem til side,» kommanderte han, «jeg
skal inn her. De har ingen rett til % hindre meg!»

Før dørvoktersken fikk sukk for seg, hadde han
trengt seg forbi henne og gått inn i atelieret. Her lå
broren halvt påkledt på sofabenken og dampet på en
sur snadde. Røyken fylte hele rommet.
«Denne taktikken liker jeg ikke,» gjødde Ulrik
uten å reise seg.
«Taktikken?»
«Jeg sa hva jeg sa - og gjentar det: Jeg liker
ikke denne taktikken - - denne spioneringen - -»
«Jeg kommer ikke som spion.»
«Men som lege kanskje? I så fall skal du vite at
jeg ikke har behov for noen lege.»
«Det har du muligens, kjære Ulrik, - men tro
meg eller ei, jeg kommer til deg utelukkende som
din bror. For å hjelpe deg».

«Nei - jeg trenger ingen hjelp,, vax det bistre
svaret.
«Vel, vel, så skal jeg gå. Men husk, jeg er parat
å komme tilbake - hvis du skulle komme på andre
tanker.,
Victor reiste seg langsomt og forlot rommet.
«Modellen» sørget for at døren ble lukket så pass
kraftig at det lot seg høre.

Fjorten dager etter doktor Lenstrups be-
søk hos broren skjedde det noe uventet og dramatisk.
En ettermiddag ringte telefonen, og en østlandsk
damestemme skrek oppskaket at legen måtte komme
til atelieret litt fortere enn svint. Ulrik trengte øye-
blikkelig hjelp. Han holdt på å dø. Ja, så sa stem-
men i telefonen.
Victor ga seg ikke tid til å ta frakk på, enda
det var ganske kjølig i luften, men for ut og trev
sykkelen som pleide å stå parat ved trappen.
Det varte ikke lenge før han var fremme. Døren
sto denne gang helt åpen, så han slapp å banke. På
golvet ved siden av sofaen lå broren utstrakt med
blodet flytende omkring seg. «Modellen» lå på kne
ved siden av ham og stramte en snor omkring
overarmen.
«Pulsåren er kutta,» skrekk hun hysterisk.
Det lyktes legen å stanse blodutredningen før

det var for sent. Men det var en svak og ynkelig
skapning som ble lagt til rette på sofaen og pleiet
med omhu og kjærlighet av kyndige hender. Han
var ikke alene nærmest bevistløs på grunn av blod-
tapet, men også sterkt alkoholpåvirket og deprimert.
Som forholdene var fant Victor det klokest å få
broren innlagt på sykehuset. Det ville kanskje endre
hele situasjonen. Var han ikke så ateistisk innstilt,
så jamen kunne det være fristende å tro på at en
høyere guddommelig makt hadde grepet inn på denne
drastiske måten. Tiden fikk vise hva resultatet ble.
Victor var til stadighet oppe på sykehuset og
så til sin pasient. Denne lå lenge helt apatisk og
ville verken leve eller dø. Men omsider tødde han
opp og det lot seg gjøre å snakke fornuftig med
ham. Tonen var blitt en helt annen - han betrodde
sin bror både det ene og det andre. De to hadde
aldri vært så fortrolige mot hverandre som nå.
Det sto klarere enn noensinne for Ulrik at der-
som han skulle vinne fram på den kunstneriske
banen, måtte det bli slutt på all supingen. Totalt
slutt. Han hadde alltid trodd at det skulle kunne
la seg gjøre å anvende alkoholen på en fornuftig
måte - han som tilsynelatende så mangfoldige
andre. Men det ble bestandig til at han tok inn for
mye. Altfor mye. Og da gikk det pokker i vold.
Så sant doktorbroren ville stå ham bi, skulle
han slutte med hele drikkingen - gjerne gå inn i
totalavholdsforeningen på flekken. Og «modellen»

var han luta lei av. Hun skulle sendes tilbake dit
hun kom fra, bedyret han. Mente det også.
Slik gikk det: Billedhoggeren ble avholdsmann.
Og østlandskvinnen fikk ordre om å returnere. At
hun i farten klarte å naske med seg noen ekstra
pengesedler av de små restene som ennå var igjen
av fabrikkeier Rolwss6ns forskottsbeløp, fikk være
henne tilgitt. Når alt kom til alt var det jo ikke
hennes påfunn at hun i disse ukene hadde måttet
ta opphold i en liten vestlandsby med pietistiske
moralbegreper - -.
Med energi gikk Ulrik nå inn for å fullføre park-
skulpturen. Han tok, uten innsigelse, imot et gene-
røst tilbud om å få bo i Victors rommelige villa,
og der hadde han det såre godt på alle vis. Det hele
så oppmuntrende lyst ut - - inntil den nye kata-
strofen inntraff- - -.
En lørdagskveld kom ikke Ulrik hjem til van-
lig tid. Legefamilien spiste uten ham ved bordet.
Enda gikk det noen timer. Victor ble stadig mer
urolig, og til slutt tok han på seg og gikk ned til
sjøhuset der atelieret var.
På avstand så han lyset innenfra, men da han ban-

ket på var det ingen som svarte. Rent intuitivt følte
Victor at noe galt var fatt, kanskje hadde broren
på ny prøvd å kutte over pulsåren. Uten videre re-
fleksjoner kastet han kroppen sin mot døren og
trykket den inn. Det var nifst, syntes han, men
nødvendig.
Da han hadde passert den vesle gangen mellom
ytredøren og selve atelieret, sto han like overfor
to mannfolk som satt ved bordet. Den ene var Ulrik
og den andre - Marteii Zeder, onkelen i egen person!
På bordet sto det vin- og @Masker mer eller mindre
halvtømte. Begge herrene lot til å være temmelig
påseilet.
«Hva er det jeg er vitne til!, utbrøt doktor
Lenstrup da han var blitt riktig klar over situasjonen.
Ulrik svarte ikke, men bøyde seg over bordflaten
og gjemte hodet i hendene.
Zeder satt der iiirød i fjeset med et satanisk
trekk over munnen. Hatet til den radikale nevøen
lyste lang vei, men heiier ikke han fant noe å si,
så overrumplet var han.
«Så det er onkelen vår som skal ta knekken på
søstersønnen sin?, kom det barskt fra Victor da
det var på tide å bryte tausheten. «Det er ned-
rikt - forbrytersk - -
«Hva våger radikaleren seg å insinuere? freste
Marteii. Han snøvlet i ordene så full var han.
«Det skal jeg fortelle deg når du blir edru. Da
skal du få klar beskjed om hva for en kjeltrings-
strek du her har begått. Hvilke følger dette vil få
for Ulrik er det lett å tenke seg. I løpet av noen
kveldstimer har du maktet å rive ned det han selv

og andre møysommelig har klart å bygge opp.»
«Jeg revet ned. . . >>
«Du med dine flasker, ja! De du har skjenket
av i kveld - og de tusener du opp gjennom årene
har tjent deg rik på i sjappen din. Jeg kjenner til
noen av ofrene dine. . .w
«Hold kjeft ! »
«Du har mye å stå til regnskap for, onkel Martell.
Men denne siste nidingsdåden din er for vår familie
kanskje den mest følbare. Gjorde jeg rett, lempet
jeg deg på hodet ned trappene - - >>
«Onkel skal bli her,» mumlet Ulrik idet han så
opp med hodet på skakke. «Gå heller du - vi har
ikke behov for noen medisinmann her - - vi holder
oss med medisiner selv - ikke sant, onkel?»
«Der hører du, radikaler,» flirte Mare11 Zeder.
«Han vil du skal gå, - det ønsker vi begge.»
Victor anså det nytteløst å drive noen parlamentering
med to berusede personer. Tilbakefallet var
allerede et faktum, og han fikk vente litt før han
tok fatt på gjenoppbyggingen. Den ville nok bli møysommelig,
det visste han erfaringsmessig, spesielt
med henblikk på disse tankeløse individer som satte
sin ære i sin skam, og som syntes å finne en slags
sport i å få helbredede alkoholister ned i rennesteinen
igjen. Hvor han foraktet dem!
Søndag ettermiddag gikk doktor Lenstrup ned
for å se til broren, prøve å prate fornuftig med ham
og kanskje atter en gang få ham på fote. Det gjaldt

å ha et grenseløst tålmot - ikke gi opp hvor van-
skelig det enn kunne se ut.
Døren sto på gløtt, karmen var fortsatt i stykker,
så han uhindret kunne slippe innenfor. Det var et
trist syn som møtte ham: Den halvferdige park-
skulpturen var slått itu, jernskjelettet trykket Sam-
men og leirklomper lå strødd utover golvet. Ingen
Ulrik å se. På bordet hadde han bare etterlatt seg
en kartongplate med denne innskriften:
9 - Gottfred Borghammer
«Har gitt opp det hele. Klarer det ikke.
Er reist tilbake dit jeg kom fra.
Farvel, forbannede fødeby.,

Etter opplevelsen i båtnaustet hadde
Magdalena og Håkon gjensidig hverandre i tankene
så å si både dag og natt. Det ville ikke ha vært
for mye om de hadde kunnet være sammen døgnet
rundt, sånn følte de det. Håkon på sin side speku-
lerte bare på hvordan han skulle få jenta på tomanns-
hånd i et avlåst værelse der de ikke risikerte at
noen snushaner fantes i nærheten. Men det var van-
skelig nok. Hjemme lot det seg faktisk talt ikke gjøre.
Rett nok hadde han sitt eget rom ovenpå, men å få
smuglet med seg noe levende vesen dit opp var ute-
lukket. Knirkingen i sengen ville også høres neden-
under, og det var for ham en viktig detalj.
I Magdalenas hjem var det - om mulig - enda
verre. Hun skulle vel ha tatt med seg et mannfolk
inn på jomfruburet - jo, jo, det ville vært noe å
skrive opp . . .
Småturer i omegnen tok de saktens, men det var
kjølig nok høstens tid. Skulle en tenke på å tilfreds-
stille den påtrengende kjønnsdriften burde en helst
ha det litt koselig og komfortabelt. Og slippe tanken

på ubehagelige avsløringer. Litt hensyn hadde jo
han for sin del å ta til faren - soknepresten - og
dennes gode navn og rykte. Og i Lenstrups familie
var Magdalena kjæledeggen som det ikke måtte
vederfares noe vondt.
Nei, det var ikke så liketil å være ung og for-
elsket - og ugift. Håkon spekulerte så det knaket i
hjernekisten. Men like langt kom han.
Nå hadde han gjort seg til venns med vakt-
mesteren i det lokalet der malerskolen holdt til. Det
var smart, for da han spurte om å få «låne» side-
rommet litt etterat undervisningen var slutt om
kvelden, forat han sammen med en annen av elevene
kunne sitte og eksperimentere på egen hånd, stilte
ikke vaktmesteren seg uvillig. Han syntes vel nær-
mest det var rørende at ungdommen var så lysten
på å lære noe at de ville bli igjen når de andre gikk.
Håkon og Magdalena hadde begynt på fortsett-
elseskurset ikke minst for derved å få en sjanse til
å være sammen på en måte som ikke ga høve til
synderlig folkesnakk.
Vaktmesteren lot uten betenkeligheter Håkon få
låne nøkkelen til lokalet den ene kvelden etter den
andre, og han låste for sikkerhets skyld alltid dmen.
Magdalena var ikke lenger så uvillig til å gi seg
over. Hun forestilte seg mer og mer at hun allerede
var gift med Håkon. Ikke et øyeblikk falt det henne
inn å tvile på at hun skulle være konen hans. Og
da fikk han bare få det som han ville - om det så
var på forskudd. Det gjaldt å bringe på det rene om
de passet for hverandre - også rent kjønnslig sett,
lot han henne vite. Sånt burde uteksperimenteres på

forhånd, før en hadde låst seg fast i ekteskapet for
ever. Og gudene skal vite at han eksperimenterte!
I Bibelen sto det at kvinnen skulle være mannen
lydig. Ubehagelig var det jo heller ikke for henne,
om hun naturligvis var en smule engstelig og gikk
med et konstant vondt samvett.
Etter en tids forløp sto det slik for Magdalena
at hun skulle ha barn. Først slo hun det fra seg,
men symptomene var for tydelige. Hun hadde vondt
for å se foreldrene i øynene, for hvis dette var til-
felle, hvordan skulle det vel gå med henne? Mamma
hadde visst også en anelse om at noe ikke var som
det skulle være med minstebarnet.
«Føler du deg uvel?, spurte hun en dag.
«Nei, jeg er frisk - alt er i skjønneste orden,»
svarte Magdalena kjekt - om hun mest av alt hadde
trang til å falle moren om halsen og gråte.
Nå gjaldt det å si fra til Håkon. Hvordan ville
han ta det, tro? Gutten gikk jo der uten noen stilling
og var så lite forberedt på giftermål som vel mulig.
Begge var de også så unge at det ville synes på-
fallende om de skulle inngå ekteskap nå. Men det
måtte de - ingen vei utenom!
Håkon mottok opplysningen tilsynelatende uten
å reagere. Han virket nærmest apatisk.
«Tøv,» sa han om litt. «Det er bare noe du inn-
biller deg. Med mine metoder er det utelukket.»
«Ja, men - - - w
«Pytt, slå bare slike tanker fra deg, jenta mi, -

du skal ikke ha noe barn - ikke et som jeg er far
til ihvertfaii.~
Hva var det han sa, tenkte hun. Mon han trodde
hun hadde vært sammen med andre gutter? Barn lot
det seg ikke gjøre å få uten å ha intim omgang med
en person av hankjønn, det visste hun vel. Og da
var det ingen andre enn Håkon, han hadde til over-
mål gjort med henne det han lystet. Nå ville han
altså vri seg fra det hele med en flåset bemerkning.
Hun gikk fortvilet til sengs den natten. Men hun
fikk ta ham alvorlig for seg neste gang de møttes. . .
Det ble ingen «neste gang». Håkon var ikke
lenger å se, var som sunket i jorden. Han hadde
plutselig reist vekk. I nabobyen hadde han fått seg
hyre på en stor båt som skulle til Nord-Afrika. På
veien sørover kom den også til å anløpe belgiske og
franske havner, og da fikk han kanskje treffe igjen
noen «typer» han hadde hilst på før, sikkert enkelte
nye også.
Livet der ute i den store verden var friere enn
i en norsk smkby, der det knapt gikk an å vise seg
offentlig med en jente uten at det måtte ende med
bryllup og barnedåp. Foreløbig passet ekteskapet
aldeles ikke for ham - så ung og livslysten som
han var . . .
Men for Magdalena ble dette skjebnesvangert.
Hun mistet søvnen, og nervene begynte etterhvert å
stå på høykant. Det syntes klart for henne at denne

påkjenningen ville hun ikke greie. Før eller siden
kom hun til å bryte totalt sammen.
Snart ville hun ikke kunne skjule noe verken for
foreldrene eller andre. Soknepresten måtte gjøres
kjent med forholdet, og han ville - som de fleste -
dømme henne og ikke sønnen. Ikke kunne hun -
som han - reise vekk og løse problemet så enkelt.
Hun hadde nok bare en måte å løse det på, og
tanken ble hun ikke kvitt, hvor mye hun enn søkte
å slå den fra seg.
En ettermiddag forsvant hun sporløst. Hun bega
seg utover landeveien like til Hernesvatnet, hvor
hun en gang hadde tilbrakt en lykkelig søndag sam-
men med Håkon.
Hun fulgte den samme stien som tok av fra hoved-
veien. Hele tiden fikk hun være alene, ikke et men-
neske å treffe.
I bukten der hun og Håkon hadde holdt til, stoppet
hun. Satte seg på en stein. Stirret tenksomt på vann-
flaten, mintes da de moret seg med å lage «niser»
med småstein. Hvor lykkelig og glad hun hadde
følt seg den dagen. For en tillit hun hadde vist denne
gutten! Godtroende hadde hun vært hele tiden. Nå
satt hun der - forlatt og ensom. Det var ikke til å
tro at et menneske kunne handle s% hjerteløst som
Håkon.. Hun burde, når rett var, hate og forakte
ham - nådeløst og lidenskapelig. Men det var så
vanskelig, så umulig - for i bunn og grunn elsket
hun ham ennå - - faren til det barnet som skulle
komme.
Det var som ville hun kveles. Gråten overmannet
henne. Hun reiste seg, for like etter å kaste seg

nesegrus på grassvollen like ovenfor strandbredden.
Vred seg som i ubendig smerte. Slengte kroppen
att og fram, bet tennene i hop for ikke å sette i
hjerteskjærende hyl.
Plutselig for hun opp og gikk ut i det kalde
vannet. Det var grunt til å begynne med, men plutse-
lig sto hm ikke bunn. Svømme kunne hun ikke, og
med sko og sidt skjørt ville det ellers ha vært van-
skelig nok. Det var som ble hun trukket nedover - -
Fortvilt satte hun i å skrike. Men ingen hørte henne,
ingen kunne hjelpe et ulykkelig ungt menneske som
var kommet i en slik situasjon at hun ikke orket å
leve lenger .
9 - Sistemann setter sluttstrek.

Fru Marianne Lenstrup hadde ikke vært
helt frisk i den senere tid. De meldingen kom om at de
hadde funnet liket av det yngste barnet hennes,
segnet hun om og måtte bæres i seng. De var redd
for at hun skulle miste forstanden, sånn tedde hun
seg. Dette grusomme slaget - i tillegg til alt det
andre som hadde hendt i det siste - holdt på å
knekke henne totalt.
Lenstrup selv var også sammenbruddet nær, men
han søkte av all kraft å bevare fatningen. Familiens
ære og posisjon hadde fått de hardeste påkjenninger.
Den ene skandalen avløste den andre. Folk korset
seg. Syntes nok på sett og vis synd på disse men-
neskene som vanskjebnen hadde rammet så brutalt,-
men - men - hovmodet skulle kan hende knekkes.
Hvis det lot seg knekke!
Avisforetagendet måtte oppgis, det ble for stor
belastning. Trykkeriet bar seg enda økonomisk, men

det var vel et tidsspørsmål når det måtte selges.
Edmund var den eneste av sønnene som ennå var
knyttet til farens bedrift, men han var jo ikke ut-
lært boktrykker, og lot ellers ikke til å være noe ut-
preget forretningstalent. Han likte fremdeles best
å drive sin eiendommelige ridesport og ha minst mu-
lig materielle bekymringer. Men de siste var det
vanskelig å unngå, lot det til og han fikk ta sin del
av byrdene. Til overmål, syntes han selv.
Fanny ruget over sitt tapte teater-paradis og
trakk seg tilbake fra all omgang med andre men-
nesker så godt det gikk an. Hun ofret seg helt for
litteraturen - især poesien og dramatikken, leste
det meste av dagen og gjorde svært lite av seg. Men
situasjonen tvang henne til aktivitet på den hjem-
lige arena. Da moren ble sengeliggende måtte Fanny
overta atskillig av ansvaret med husholdningen. Tje-
nestepiken hadde de gudskjelov enda hos seg - hun
hørte likesom med til inventaret, og ville vel følge
familien til the bitter end.
Ulrik var kommet tilbake til sitt gamle, dårlige
miljø i hovedstaden og fristet et kummerlig tilvære
der med sine kunstnervenner og svirebrødre.
Ragnvald kjempet for sin frihet i sinnssykeasylet,
men det var som å stange hodet mot murveggen.
Var han ikke skrullet før, måtte han etterhånden
bli det i samværet med de mange sinnssyke. Disse var
blitt hans proselytter, for hvem han så ofte som mu-
lig holdt sine prekener. Men han kunne så vanskelig
tilgi dem som hadde satt denne innesperringen i
scene, som så og si hadde forrådt ham. Det skadet
hans gudsforhold ikke så lite. En kristen skulle ikke

hate noen - - Skjønt jo - han skulle hate sin far
og sin mor sto det etsteds. Men det var visst ment
annerledes - - Fredstanker skuiie han ha - -
ikke tanker om hevn. Sine fiender skulle han el-
ske - - Kanskje var det en mening med dette også!
Her i galehuset skuiie han drive sin misjon. Som en
martyr hadde han å samle fårene og gi dem ånde-
lig føde! Måtte de bare suge honningen ti9 seg og
bli fylt av saften! Måtte det han sadde ikke falle
på steingrunn, men spire og gro i den karrige hjerte-
jorden som ikke ble gjødslet og bearbeidet som den
burde.

S tefan Lenstrup satt i den store ørelapp-
stolen sin. Det var sent på kvelden. De andre i huset
hadde alt lenge ligget i sengene sine. Sov gjorde de
visst alle. Også hustruen var falt til ro for natten.
Det var godt, for hun led eiiers fryktelig av søvn-
løshet. Hele livslysten lot til å være forsvunnet etterat
Magdalena forlot dem så brått - og på en slik
måte. Herregud, han forsto så innerlig vel Mariannes
reaksjon! Når han tenkte på familiens tragiske
skjebne i sin alminnelighet, kunne han ha lyst til å
følge datterens eksempel. Men det ville være for
ansvarsløst å la de gjenlevende i stikken. Han fikk
holde ut - søke å bevare fatningen både innenfor
husets vegger og utad. Ikke minst det siste. Folk
skulle ikke få se ham som en knekket mann!
Men - akk - når han lot tankene dvele ved
tiden siden han ble gift og til i dag - - Åtte barn
hadde han satt inn i verden, og ingen av dem kunne
vel strengt tatt henregnes til de «ordinære». Bare to
av dem hadde giftet seg, og det ene ekteskapet var
den rene karikatur og ble forholdsvis snart oppløst.
Synd å måtte innrømme det, men den mest nor-
male var Victor. Bare så uendelig bedrøvelig at han

skeiet ut på sin måte, gikk hen og ble anfører for de
radikale elementene. Nå ville de sogar velge ham
som stortingsmann, og så sterke var sosialistene at
det slett ikke var utelukket.
Victor var lykkelig gift, det sto ikke til å nekte,
men foreløbig var ekteskapet barnløst. Skulle fa-
milien ikke utslettes totalt, måtte en sette lit til
doktoren og konen hans.
Familien Zeder var vel en smule degenerert,
tenkte Steffan der han satt i ørelappstolen, men den
hypotesen fikk han ha for seg selv. Zederne ville ha
tatt en slik påstand høyst unådig opp.
Etter fem års ventetid kom barnet i doktorfa-
milien. En gutt. Og så viste det seg at han var høyst
unormal. Victor ante det like etter fødselen, for han
agerte selv som jordmor, men han fikk seg ikke til
å røpe det for konen sin. Hun skulle få leve noen
lykkelige dager som mor - fullstendig uvitende om
at hun hadde satt en idiot inn i verden.
Senere på året ble Victor valgt som stortings-
representant for kretsen. Stemmeltallet var større
enn noen hadde regnet med. Nå skulle han få kjempe
for sine ideer på høyeste plan. Men på samme tid var
det kjedelig å måtte være så lenge vekke fra sin
legepraksis. Mange ville savne ham, det visste han.
Og inntektene kom til å bli atskillig mindre. Det fikk
så være. Ønsket folket å ha ham som sin talsmann,
skulle han gjøre sitt beste.

En av de første tingene Victor gjorde da
han som stortingsrepresentant kom til hovedstaden,
var å oppsøke Ulrik. Det var en trist affære. Han
fant broren i en ynkelig forfatning. En fordrukken
bohem uten oppgaver og eksistensgrunnlag. Noen
fast bopel lot det ikke til han hadde, ambulerte visst
rundt mellom svirebrødre og kvinner av laveste rang.
Ingen oppdrift hadde han heller, ga donderen i alt.
Victor var straks klar over at broren måtte kom-
me over i et helt nytt miljø skulle det bli menneske
av ham igjen. Et godt hjem for alkoholister ville
være løsenet. Staten burde reise slike hjem. Det var
en av de sakene han tok opp i Tinget. Og mange
av representantene støttet ham, endog flere av hans
politiske motstandere.
Han fikk senere overtalt broren til å ta opphold
på et gårdsbruk i Gudbrandsdalen, der en privatmann
for betaling tok imot drikkfeldige som måtte iso-
leres i den hensikt å få dem til å bli samfunnsnyttige
borgere.
Ulrik kunne imidlertid ikke finne seg til rette

under slik tvang. Han fikk en dag smuglet til seg
en flaske brennevin og da gårdbrukeren i den anled-
ning ga ham en real reprimande, tok han plutselig
opp en kniv og kuttet seg i armen så blodet fosset.
Ved snarrådig opptreden fra gårdbrukerens side
ble livet også denne gang berget. Men pasienten
måtte vekk øyeblikkelig. I mangel av et betryggende
sted å anbringe ham, ble han foreløbig internert på
et pleiehjem for sinnssyke. Det ville jo være risi-
kabelt, mente man, å ha ham gående løs.
Men straks Victor fikk underretning om over-
flytningen sørget han for å få broren frigitt - mot
å love å ta seg personlig av ham. Kunne han bare
få komme i gang med sitt billedhoggeri og vekk fra
den dårlige omgangen i hovedstaden, ville det kanskje
ennå være et h%p.
Da det kom fabrikkeier Rolwss6n for øre at
kunstneren som skulle utføre den navnkundige park-
skulpturen var stukket av, ble han fra seg av ra-
seri. Der hadde han vært godtroende nok å gå med
på boktrykker Lenstrups forslag om å gi dennes
kunstnersønn oppdraget - og attpåkjøpet latt seg
lure til å betale et ganske rundelig forskottsbeløp
til den upålitelige knekten! Rolwssen mente å ha
god grunn til å føle seg ført bak lyset og skammelig
bedradd. Han hadde lest Lenstrup senior teksten
ganske ettertrykkelig - om de var politiske parti-
feller aldri så mye. Ville gjøre ham ansvarlig for
det akonomiske tapet.

Nesten verre var forsinkelsen. Hele prosjektet
var skjøvet ut i det blå. En ny kunstner måtte
engasjeres. Og alt ville ta sk tid. Kanskje risikerte
han ikke å få oppleve avdukingsfestlighetene på
grunn av dette. Eva glede hadde han av festivi-
tasen, musikken og alle lovtalene når han lå i sin
grav? Det var så han kunne påføre seg magesår
av bare gremmelse.
Så kom brevet fra Victor Stortingsmann med fore-
spørsel om oppdragsgiveren ville gi broren en ny
sjanse, slik at han kunne få utføre skulpturen i et
atelier i hovedstaden. Nå skulle det lykkes, turde
han forsikre .
Men Rolwss6n var ikke til å rokke. En annen
billedhogger skulle få oppdraget. En som var til å
stole på. Men den ærede stortingsmann kunne kan
hende sørge for at det utbetalte forskott ble tilbake-
betalt med renter og renters rente. Ellers ville det
bli sendt anmeldelse til politiet. Mon ikke Lenstrup-
familien allerede var tilstrekkelig kompromitert?
Ville de kanskje ha en ny skandale publisert?

J o, familien var kompromitert tilstrekke-
lig - det følte Stefan til overmål. Så da kravet om
tilbakebetaling av forskottet kom, bestemte han seg
for å gi etter. Skjønt han var fullt klar over at han
rent juridisk sett ikke var ansvarlig for en myndig
sønns gjeld. Men moralsk var han ansvarlig, og
det var mer enn nok. Rolwssen skulle få pengene,
det kunne han være forvisset om!
Som stillingen var, hadde Lenstrup i den senere
tid spekulert endel på å selge trykkeriet. Men noe
måtte jo han og resten av familien leve av. Så salg
kunne foreløbig ikke komme på tale. Det ble til at
han i stedet solgte byeiendommen og flyttet ut til
landstedet sammen med den syke hustruen og de
to hjemmeværende barna, Fanny og Edmund. Der-
ved fikk han frigitt endel kapital, som blant annet
gjorde det mulig å tilbakebetale den summen Rolws-
sen påsto han var blitt lurt for.
Hovedhuset på landstedet var så solid bygget
at det også kunne nyttes som vinterbolig. Edmund
hadde for lenge siden anskaffet seg sin egen ride-

hest, da samarbeidet med vognmannen ikke gikk i
det lange løp, og den fikk nå morgen og kveld trekke
kalesjevognen til og fra byen. Var det snø, bruktes
sleden. Veien var ikke lenger enn at det lot seg gjøre
å spasere att og fram, men det var jo både tids-
besparende og mere behagelig å kjøre, så den luks-
usen fikk de unne seg. Snart ville nok automobilen
avløse hesten som trekkdyr, slik tendensen var i
utlandet, men det ble neppe dem forunt å bli eier
av en så hypermoderne innretning, som det vel ellers
ikke var så liketil å manøvrere uten grundig maskin-
tekniske erfaringer.
En annen økonomisk belastning var Ragnvald,
som fortsatt ble holdt innesperret i sinnssykeasylet.
Det offentlige dekket nok en del av utgiftene, men
faren - som de formodet var velsituert - fikk sta-
dig høflige anmodninger om støtte. Pasienten skulle
jo også ha sine lommepenger. Disse takket han for
i omstendelige ordelag. Håndskriften var ellers så
gnidret at mottakerne bare tydet endel av innholdet.
«Takker og kvitterer for det tilsendte beløp,»
skrev han. «Det stiller seg, som det synes, vanskelig
å komme til sin rett i pengeveien, og med hensyn
til å forlate asylet, hvor meget enn øvrigheten her
på stedet måtte være kjent med at jeg som gude-
sønn er omtalt og potrettert i verdensbladet «Times».
De er nemlig ikke mer fintfølende her enn at de fort-
satt beholder meg - fullstendig neglisjerende min
høye byrd».
Eller han kunne bli indignert på broren, Edmund,
når denne ikke brukte riktig tittel.
«Med hvilken rett tiliater De (så forarget var
10 - Gottfred Borghammer 145

han at han ikke våi4.e bxae du-fomen) å skrive
mitt navn annerledes e m jeg selv undertegner meg
og allerede år 90 i forrige århundre i et engelsk
leksikon, som jeg har i min besittelse, skrev det!
Den kjeltrlngsstrek har De å korrigere hurtigst mu-
lig! At jeg er den jeg er, kan jeg bevise. De skal la
løgnen vaere ! B
Bitter var han der han satt i sitt ufrivillige
fangenskap. Men skrivemåten overbeviste foreldre
og søsken at de ikke hadde tatt fell da de fikk ham
isolert i asylet. Det var jo aaltid en trøst. Men en
meger sådan.
Juletider samme året de var flyttet til land-
stedet «Hagepryd» darde Marianne Eenstrup. Det var
å anta at all motgangen i den siste tiden hadde
knekket henne faxllstendig.
Victor fikk permisjon fra Stortinget noen dager
for å delta i gravferden. Han gjorde hva han kunne
for å få Ulrik med seg, men det nyttet ikke - brorer
var urokkelig, ville ikke under noen omstendighet
tilbake til fødebyen - fikk sørge alene der han var. .
Sørgingen for hans vedkommende foregikk på
den lettvinte måten at han gikk hen og drakk seg
overstadig beruset. Og like etter at restene av £a..
milien i Lindsund var kommet hjem fra gravlunden
kom det telegram fra Kristiania om at også Ulrilr
var vandret bort. Ved et ulykkestilfelle, sto det.
Victor var ikke å tvil om hvordan det hadde gått
for seg. Denne gangen hadde armingen klart å gjen-

nomf'øre det som tidligere var blitt avverget. Med
en åpen pulsåre og en kropp gjennomsyret av alko-
hol hadde han slått følge med sin mor - inn i
dødsskyggens dal.
Makabert! Snakk om makabert!
-- De hadde så tenke - -

PUNKTUM FINALE
o mer jeg tenker på det, jo klarere står
det for meg at aldri i livet ville jeg ha vært i stand
til å skrive min families memoarer. Ikke egentlig på
grunn av manglende dikteriske evner og anlegg,
men mest fordi jeg synes det ville være for ufint å
grafse i slik elendighet. Skulle memoarene trykkes
og utgis kunne enkelte av leserne mislike det -
de ville sitte der med et brennende ønske om i det
minste å få servert noen spredte solstreif. Dessuten
risikerte jeg kanskje å bli beskyldt for å ha en liv-
ligere fantasi enn tilrådelig. Men jamen har jeg fått
opplevd at virkeligheten kan være mer utrolig og
dramatisk enn en skribent er i stand til å klore ned
på noen papirark og en forlegger presentere almen-
heten i romanform.
Nå er altså manuskripet gjort ferdig - etter
det jeg skjønner i to eksemplarer, hvorav det ene er
kommet i min besittelse. Ganske eiendommelig får
en si å se seg selv og sine nærmeste avslørt på en
slik måte. Klokest ville det vel være å sette en stopper
for at det blir laget en bok av dette. Men skitt, la

gå, sier jeg bare. Mer tertefin er jeg ikke når det
kommer til stykket, enn at jeg lar det hele passere
upåtalt. Dog setter jeg som vilkb at intet skal
trykkes før jeg er død og totalt utslettet. Da kan
det gjerne være på sin plass å la folk få den utiI-
slørte sannhet å vite. Det kan muligens endog vaure
et aldri så lite plaster på såret for dem som synes at
de har hatt mye motgang i livet. Noen har det alltid
verre! Utrolig nok har det selv for meg vært litt
av et slagord. Og iblant muligens en ussel trøst.
Men - men - det mangler enn% noe.
Nedskriveren av memoarene har visst blitt hita
lei av å utdype tragedien ytterligere, Han har funnet
det hele for makabert, for å bruke hans egne ord.
Så har han sluttet av med bror Ulriks selvmord på
mors gravferdsdag. Som om alt dermed var fortalt.
Nei, er det sagt A, bør det i sannhetens navn også
sies B. Det skal jeg, som den lengstlevende, sørge
for. Om det enn blir noe sammentrengt og pro--
saisk - -
Forøvrig er jeg så pass lunefull av gemytt, at
det slett ikke er usannsynlig at jeg - når jeg rett
får besinnet meg - finner på ett eller annet fiks-
fakseri som kan hindre at det blir utgitt noen bok.
Men foreløbig er jeg altså litt i villrede hva det an-
går, og derfor lar jeg beretningen fortsette inntil
det behager meg å sette det aller siste punktum.

E? ar levde tolv - tretten år lenger enn
mor. Trykkeriet drev han nesten like til det siste.
Men han oppnådde til slutt å få det solgt for en
ganske akseptabel sum. Jeg skulle etter avtalen med
de nye eierne fortsette som forrretningsfører, eller
bokholder som tittelen ble endret til. Men jeg levde
hele tiden i håpet om å bli løst fra disse trivielle
plikter og få nyte livet i frihet og uavhengighet.
En dagdrøm jeg alltid bar på, men som aldri ble
til virkelighet. Er det rart at jeg er bitter?
Omtrent samtidig med far døde også onkel Mar-
tell. Han led noe aldeles forferdelig på slutten -
hadde kreft i strupehodet. Hvor det stinket av ånden
hans, jeg glemmer det aldri. Stakkars mann, han
kunne ikke få i seg annet enn flytende føde den siste
tiden. Mistet også stemmen. Seigpintes til døde
gjorde han.
Vi lenstruper arvet en slump penger etter ham.
Til å begynne med nektet Victor %, ta imot sin andel.
Blodpenger kalte fanatikeren profiten av brennevins-
handelen. Men så ombestemte han seg i siste liten.

Det vil si at han lot ikke arvebel~pet gå i sin egen
lomme, men opprettet et fond til fordel for familier
som led nød fordi forsørgeren lå under for alkoholmisbruk.

eskyttelse og gitt ham de beste framtidsmulig-
hetene. Men han bærer ikke Lenstrup-navnet og kan
naturligvis ikke regnes som en vanlig «kjødelig æt-
ling». Følgelig har jeg mine ord i behold når jeg
kaller meg den absolutt siste mohikaner, og betrakter
slekten som totalt utdødd når min aske er strødd
på det stedet jeg har anvist i testamentet.
Victor tok på ny for alvor fatt på sin legeprak-
sis. Han sparte seg ikke. Dertil kom alt forenings-
arbeidet. I arbeidersamfunnet, i samvirkelaget, i
avholdsforeningen, i helseorganisasjoner - ja, jeg
vet ikke alt hva han drev på med. Mannen måtte jo
slite seg fullstendig ut på det viset. Men han yndet
å sitere en eller annen avholdsforkjempers motto:
«Det er bedre at et redskap slites ut, enn at det
ruster vekk.» Og plutselig en dag seg han sammen.
Hjertet streiket. Sikkert på grunn av overanstreng-
else. Den gravferden var noe for seg selv. Kjempe-
tilslutning. Arbeidere og totalister møtte i store
skarer med sine floromvundne faner. Sorgen var stor
og oppriktig i vide kretser. Selv om jeg ikke delte min
brors syn på politikk og sosiale problemer, må jeg
innrømme at han var en ildsjel. Han ikke bare brente
for sine ideer og holdt svulmende taler, men han
gikk inn for dem i praktisk handling. Liv og lære
fulgtes hånd i hånd der i gården. Og derfor del-
tok jeg oppriktig i sorgen over hans hastige og alt-
for tidlige bortgang.

Så var det smertensbarnet Ragnvald. Hans lag-
nad er det sårt å tenke på. Meget mulig at han ikke
var så gal som de ville ha det til. Men «original»
var han i hvertfall. Ulik folk flest. Og ettersom tiden
gikk er det heller ikke tvil om at han hadde en skrue
løs. De brevene han sendte fra asylet levnet ikke en
sjanse til å tvile på det. Vi, hans naermeste, sendte
helt til det siste penger til ham. Men en dag skrev
overlegen til oss:
«Herr Ragnvald Lenstrup er blitt en meget van-
skelig herre med hensyn til forståelese av regle-
ment og hva der tjener til hans beste. Man kan jo
ikke overlate ham alle disse penger han får, han har
jo intet pengeskap og intet låsbart gjemme og er nå
heller ikke lenger i slik legemlig stand at han kan
disponere eller rettere sagt bruke pengene selv.
Han har vært noe mere skrøpelig tilbens i det
siste år, og siden han en gang holdt på å falle ned
trappen til annen etasje, har han vært på sitt værelse,
der han også spiser. Han er oppe hver dag, sitter og
utarbeider sine profetier, mener at han er Gud. Han
snakker aldri om sin familie, alle hans tanker kretser
om hans verdighet som Gud. Han er legemlig gått
nedover som følge av stigende alder, men sjelelig
omtrent uforandret.%
Et år senere kom det telegram om at nå var
Ragnvald død. I brevet som fulgte meddelte over-
legen hvilken dag kisten kom - den skulle i all
stillhet settes ned i familiegravstedet.
«Dødsårsaken var aldersdomsvakhet. Han var jo
blitt tiltakende slapp i de siste måneder, men har
vært oppe inntil to dager før han døde. Han har dog

kun sittet i sin stol, og kme ikke gå uten støtte,
hadde også meget vanskelig for å.. snakke, det ble
bare en utydelig mumling som var helt uforstaelig.
En har dog hatt inntrykk av at han ikke har haet
noen slags smerter, sovnet helt stille og fredelig inn».

Fanny og jeg tilbrakte noen år sammen
på landstedet, som altså hadde vært vår helårsbolig
i lange tider. Vi arvet jo endel penger etter foreldrene
og onkel Martell, så selv om ingen av oss hadde noen
arbeidsinntekter klarte vi oss forholdsvis bra øko-
nomisk. Min store drøm om å få komme ut i verden
ble dessverre ikke til virkelighet. Jeg kunne ikke godt
forlate min kjære søster, som var helt avhengig av
meg. Hun var bitter til sinns og ville helst ikke ha
omgang med andre mennesker. Det at hun ikke fikk
følge sitt kall og bli den Thalias datter hun var skapt
til å være, kom hun ikke over. Aviskritikkene fra de-
buten oppbevarte hun pietetsfullt, leste dem om og
om igjen. Det var ikke til å begripe at en med slik
glimrende omtale i pressen skulle bli nødt til å gi
opp straks etter at hun så lovende var begynt. Hun
var nok for sart og for lite robust til å ta opp kampen,
og for stolt til å krype på sine knær.
Sjelden berørte hun temaet overfor meg, men jeg
leste hennes tanker og forsto inderlig vel hennes
kjensler.

Sin kjærlighet ofret hun på dyrene. Småfuglene
især. Men også kattepusen fikk leve det rene sla-
raffenliv under hennes ømme varetekt. Min ride-
hest sto også under Fannys beskyttelse. Edelt var
hennes sinn og fin hennes livsvandel. Hun ble aldri
noe lysende navn på scenekunstens firmament, men
at teateret gikk glipp av en talentfull kunstner er
jeg helt overbevist om.
Det er bare to år siden Fanny avsluttet sin gjeste-
opptreden på livets arena. For meg var det så uende-
lig sårt. Vi hadde levd så lenge sammen, vi to ugifte
søsken, at jeg ikke klarte å bo på «Hagepryd» da
hun ikke lenger var til. Søkte meg derfor inn på
aldersheimen «Klippens Grunn», det mest moderne
av våre anstalter for gamle. Landeiendommen solgte
jeg og pengene den innbrakte skal nå bidra til å
gjøre livskvelden lys og trivelig - det er jo den van-
lige ordklisjben. Om det for meg fortoner seg slik,
skal være usagt. Jeg har det jo uhorvelig godt i
matveien, trenger ikke syte for noen verdens ting.
Klær og værelse blir vasket og holdt i orden. Ingen
lumske basiller skal få sjanse til å leve bong der
i gården. Vil jeg ha åndelig føde, er også den innen
rekkevidde. Tenker her på prester og klokkere som
holder vakre oppbyggelser og damer med misjons-
dulter som synger og spiller på orgel og gitarer. Jeg
kan bare sitte i ro og mak og vente på at levetiden
skal ebbe ut også for meg - den siste mohikaner.
Når så den delen av mitt testamente som angår
askestrøingen er fullbyrdet, vil det ikke lenger bli
noe makabert å berette om min familie.

Blir mitt ønske derimot ikke oppfylt til punkt
og prikke, må det være klart for rette vedkommende
at da vil jeg spøke. Mitt gjenferd vil være p% farten
i tide og utide - helst det siste - og gjøre tilværet
bråket for de ulydige. Det vil i sannhet være ma-
kabert - for dem!

Det tør kanskje vcere på sin plass
å fortelle at Edmund Lenstrup døde
stille og fredfullt i sykestuen på ~Klip-
pens Grunn. for ni år siden og ble
kremert seks dager etter.
Asken fikk sin endelige plass i
familiegravstedet og ble aldeles ikke
anvendt på den respektløse måten
som testamentet tydelig anviste -
noe som vel neppe hadde vært i over-
ensstemmelse med gjeldende for-
skrifter far behandling av livløse men-
neskekropper.
Ingen uhyggelig ettervirkning er
siden blitt registrert av de ansvarlige,
så spøkeritrusselen kan nok ikke ha
vært så alvorlig ment!
Det tjener ellers den gamle luri-
faksen til ære at testamentet inneholdt
en pasus om at de slantene han etter-
lot seg skulle tilfalle Victors pleie-
sønn, som forlengst er voksen og
driver et lite symaskinreparasjons-
verksted.
Noen malerier og antikke gjen-
stander havnet i magasinet på byens
museum.
Så var det hele ikke mer.