Eurojuris Informerer nr 2-2010 - Lov AS

EUROJURIS 

INFORMERER 

Tema Hverdagsjuss 

Nr. 2/2010 - 16. årgang

Eurojuris Informerer 

Min personlige favoritt i dette heftet har fått navnet ”Aksjerett for Dummies”. 

Artikkelen er skrevet av advokat Erik Mauritzen i ProJure i Stavanger. Artikkelen tar 

for seg de mest sentrale bestemmelsene i aksjeretten, og forklarer vanskelige ord og 

vendinger på en svært god måte. Dersom selskapsrett til nå har vært litt diffus for deg 

er det vel anvendt tid å lese denne artikkelen. Den er en meget god innføring! 

Dette er det siste nummeret av Eurojuris Informerer hvor jeg er ansvarlig redaktør. 

Fra 1. juli 2010 fratrer jeg stillingen som daglig leder i Eurojuris Norge AS, og 

overlater ansvaret til min gode kollega Terje Gundersen. Gundersen er daglig leder 

for Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i Drammen, og vil sammen med utvalgte 

medarbeidere i Drammen overta det daglige ansvaret for Eurojuris Norge AS. 

Jeg takker våre samarbeidspartnere, klienter og ikke minst advokatene i Eurojuris 

Norge AS for en fin tid. Det har vært en fornøyelse å være daglig leder for en 

organisasjon som etter min mening har de aller dyktigste advokatene i Norge! 

God lesing, og god sommer! 

Advokat Hege Mortensen 

Daglig leder for Eurojuris Norge AS. 

Redaktør: Daglig leder Hege Mortensen 

Eurojuris Norge AS, Nedre Storgate 15/17, 3015 Drammen 

Postadresse: Postboks 294 Bragernes, 3001 Drammen 

E-post: hege.mortensen@eurojuris.no. Telefon: 32 25 55 00. Faks: 32 25 55 01 

Besøk vår hjemmeside 

www.eurojuris.no 

Utgivelsesdato: juni 2010 

I dette nummeret av Eurojuris Informerer har våre artikkelforfattere 

skrevet om temaer som berører dere klienter som privatpersoner, 

enten du er småbarnforelder eller er i en slik posisjon at du har 

begynt å tenke på å overføre verdier til neste generasjon. 

Heftet tar også for seg temaer knyttet til midlertidig arbeidsforhold, 

reklamasjon ved kjøp av bolig, reglene knyttet til innløsning av 

festetomter og forhold knyttet til samboeres rett til arv og uskifte. 

Innhold 

Aksjerett for ”dummies” 4-8 

Advokat (H) Erik Mauritzen 

Rett til arv og uskifte for samboere 9-10 

Advokat Halvor Storskogen 

Reklamasjon og foreldelse -avhending av fast eiendom 11-14 

Advokat Odd Gunnar Kallevik 

Innløsning av festetomt til bolig og fritidseiendom 15-19 

Advokat Hilde Sannes Holløkken 

Midlertidig ansettelse 20-24 

Advokat Øystein Sagen 

Barnets beste 25-32 

Advokat Roe Lauvås 

Arveforskudd 33-36 

Advokat Nils Ivar Sylte 

Projure Advokatfirma 37 

Eurojuris Norges Stavangerkontor 

2 3

Aksjerett for ”dummies” 

Av advokat (H) Erik Mauritzen 

ema@eurojuris.no 

Innledning 

De fleste har hatt befatning med aksjer, 

om ikke annet så har alle hørt om aksjer 

eller aksjeselskaper. I omtaler av aksjer og 

aksjeselskaper legges ofte til grunn at man 

har gode kunnskaper om hva aksjer og 

aksjeselskaper er. Dette er ikke alltid tilfellet. 

I denne artikkelen vi jeg derfor gi en kort 

introduksjon om utvalgte emner. 

Hva er et aksjeselskap? 

Et aksjeselskap (AS) er et selskap hvor ingen har 

et personlig ansvar for selskapets forpliktelser. 

Det må stiftes av minst en person (eller 

annet selskap). Stifterne skyter inn et bestemt 

angitt beløp, som blir selskapets aksjekapital. 

Aksjekapitalen må være minst kr 100.000,-. 

Stiftelsen skjer på konstituerende 

generalforsamling, hvor også vedtektene blir 

fastsatt, og styret og revisor blir valgt. Når 

aksjekapitalen er blitt innbetalt, og selskapet 

registrert i Foretaksregisteret, er det ingen 

forpliktelser for aksjonærene til å skyte inn mer 

midler, uansett hvor galt det måtte gå med 

aksjeselskapets drift. Når aksjeselskapet stiftes, 

får stifteren utstedt et aksjeeierbevis, som 

bekreftelse på at vedkommende er aksjonær. 

Aksjeeierbeviset gir i seg selv ingen rettigheter, 

slik som tidligere, det er registreringen i 

aksjeeierboken som er avgjørende. Derfor må 

alle overdragelses meldes til selskapet. 

Erik Mauritzen er partner i ProJure Advokatfirma DA, Stavanger. 

Han jobber hovedsakelig med selskapsrett, reorganisering og 

salg av virksomheter, samarbeidsavtaler, bank og finans. Han har 

en rekke styreverv innen handel, eiendom, og investering. Han 

var tidligere leder av Den norske Advokatforenings utvalg i 

selskapsrett, og er medlem av Eurojuris Norge AS’s og Eurojuris 

Internationals spesialistgrupper i selskapsrett. 

Aksjeselskaper benyttes både for store og små 

selskaper. Hvor det er mange aksjonærer, 

benyttes ofte en spesialvariant, allmennaksjeselskap 

(ASA). Alle børsnoterte selskaper er 

ASA-er. I det følgende vil jeg konsentrere meg 

om AS-er. 

Et aksjeselskap (AS) er 

et selskap hvor ingen har 

et personlig ansvar for 

selskapets forpliktelser. 

Det må stiftes av minst 

en person (eller annet 

aksjeselskap). Stifterne 

skyter inn et bestemt 

angitt beløp, som blir 

selskapets aksjekapital. 

Aksjekapitalen må være 

minst kr 100.000,-. 

Vedtekter 

Alle aksjeselskaper må ha vedtekter. Vedtektene 

er, sammen med aksjeloven, selskapets lover. 

Ved stiftelsen er det stor frihet til å fastsette 

innholdet av vedtektene. I og med at aksjeloven 

har regulert det aller meste om forholdet 

mellom aksjonærer og mellom aksjonærer og 

selskapet, vil normalt omfanget av vedtektene 

være begrenset. Når vedtektene først er fastsatt 

kreves 2/3 flertall fra de fremmøtte aksjonærer 

for at endringer kan skje. 

Om ikke annet er bestemt, er alle aksjer 

likestilt, det vil si at det ikke er adgang til forskjellsbehandling. 

Ofte, særlig i forbindelse med 

gjennomføring av generasjonsskifter, vil senior 

betinge seg særlige rettigheter til sine aksjer. 

Disse særretter fastsettes i vedtektene. Da 

vil en få ulike aksjeklasser, for eksempel A- og 

B- aksjer. 

Hvordan forvaltes et aksjeselskap? 

Det høyeste organ er generalforsamlingen, som 

har den overordnede myndighet. Dette gjelder 

endringer av vedtekter, valg, godkjennelse av 

regnskap og utdeling av utbytte. Hver aksje 

gir en stemme, dersom det ikke er ulike 

aksjeklasser. Vedtektsendringer, krever 2/3 av 

stemmene på generalforsamlingen, ellers skjer 

avgjørelser med simpelt flertall (mer enn 50% 

av de fremmøtte stemmer). 

Generalforsamlingen kan ikke avholdes uten 

etter skriftlig innkalling til aksjonærene. Det som 

skal behandles på generalforsamlingen, skal 

angis i innkallingen. Alle aksjonærer har rett til 

å kreve saker tatt opp på generalforsamlingen, 

krav må i tilfelle være fremsatt i så god tid at 

saken kan tas med i innkallingen. Det er ikke 

anledning til å ”kuppe” ved å fremme nye 

benkeforslag i møtet. 

Styret velges av generalforsamlingen. Dersom 

aksjekapitalen er mindre en 3.000.000, er det 

ikke nødvendig med mer enn et styremedlem 

(enestyre). Er aksjekapitalen høyere, skal styret 

bestå av minst 3 medlemmer. Det er ikke noe 

vilkår at styremedlemmet er aksjonær. 

Styret har ansvaret for forsvarlig organisering av 

virksomheten, herunder budsjetter og regnskap. 

Videre er det styret som ansetter daglig leder. 

Daglig leder kreves ikke, dersom aksjekapitalen 

er mindre enn kr 3.000.000,-. 

Siden styret har ansvar for forsvarlig 

organisering, har styret også ansvar i forhold til 

blant annet kreditorene. Om styret i et selskap 

med minimum aksjekapital, investerer i svært 

spekulative forhold og finansierer med stort lån, 

kan styremedlemmene bli personlig ansvarlig for 

tap som oppstår for andre om det går galt og 

gjelden ikke innfris. Personlig ansvar forutsetter 

uaktsomhet. Burde styret forstå at investeringen 

innebar en betydelig risiko for at det kunne gå 

galt, foreligger uaktsomhet. Styremedlemmet 

vil ikke alltid bli vurdert ut fra hva en faktisk 

forsto, men hva en burde vite som en kyndig 

person i bransjen. Sagt på en annen måte: 

Den som kjører bil, vil bli bedømt som om 

han hadde sertifikat, uansett om han aldri har 

tatt i en tenningsnøkkel tidligere, det er ingen 

unnskyldning at han ikke forsto noe som helst. 

Den som ikke leser styredokumentene blir 

bedømt som om han fulgte godt med. Det er 

heller ingen unnskyldning at det ikke avholdes 

styremøter. 

Utbytte 

De fleste håper at investering i aksjer skal gi 

grunnlag for økt velstand og en avkastning 

høyere enn bankrente, i form av utdeling av 

utbytte. Utdeling av utbytte krever blant 

4 Aksjerett for ”dummies” 

Aksjerett for ”dummies” 

5

annet positivt driftsresultat. Utdeling besluttes 

av generalforsamlingen i forbindelse med 

behandling av regnskapet. Det er styret som har 

rett til å foreslå at det utdeles utbytte. Styret 

har ikke plikt til å foreslå at det utdeles utbytte, 

selv om det er positivt resultat. Styret kan for 

eksempel ha planer om store anskaffelser som 

krever kapital. Da kan det være mest forsvarlig 

å beholde pengene i selskapet, og legge til 

grunn at dette gir meravkastning over tid. 

Aksjekapital, egenkapital og selskapets verdi 

Aksjekapital er det som er innbetalt som 

aksjekapital ved stiftelsen, eller ved senere 

kapitalutvidelser. Innbetaling kan skje i kontanter 

eller ved overføring av gjenstander som kan 

føres i balansen (”tingsinnskudd”) Dette er en 

del av selskapets ”bundne egenkapital”. 

Egenkapital er den regnskapsmessige differansen 

mellom selskapets bokførte eiendeler og gjeld. 

Egenkapital er derfor summen av bundet 

egenkapital og opptjent egenkapital. Opptjent 

egenkapital er den del av tidligere års 

overskudd som ikke er utdelt som utbytte, 

fratrukket tidligere års underskudd. 

Når en skal vurdere hva aksjen er verdt, er 

egenkapitalens størrelse av større betydning 

enn aksjekapitalen. 

Det er heller ikke alltid at egenkapitalen 

forteller hva aksjene virkelig er verdt. Dersom 

selskapet har en eiendom som har steget i 

verdi, må merverdien på eiendommen tas med 

i vurderingen av selskapets virkelige verdi, fordi 

markedsverdien vises ikke i regnskapet. Dersom 

selskapet ikke fikk solgt alle moteklærne i 

sesongen, vet vi at disse er tilnærmet verdiløse. 

Mindreverdien må trekkes fra egenkapitalen. 

Forventning om hva selskapet vil tjene i 

fremtiden vil til syvende og sist være 

avgjørende. Da benyttes begrepene ”P/E” 

(price earning), eller ”yield” (avkastning). 

Begrepene uttrykker investors vurdering av 

risiko (bransje eller produkt) og avkastningskrav 

på investeringen, målt mot alternativ investering, 

for eksempel bankinnskudd uten risiko. Høy 

risiko gir lav verdi. 

Kapitalutvidelse (”Emisjon”). 

Det kan være behov for mer kapital til 

selskapet. Selskapet har hatt en dårlig utvikling, 

eller være så vellykket at veksten krever mer 

penger, som ikke kan finansieres med banklån. 

Da gjennomføres kapitalutvidelse. Det betyr at 

aksjonærene, eller nye aksjonærer, skyter inn ny 

kapital, mot å få utstedt nye aksjer. 

Dette omtales ofte som emisjon. 

Kapitalutvidelse krever 2/3 flertall på generalforsamlingen, 

dette innebærer nemlig 

vedtektsendring. Hvor meget som skal betales 

for hver aksje, avhenger av selskapets verdi. 

Dersom aksjenes pålydende er kr 1,-, men hver 

aksje har en verdi på 10 kroner, blir tegnings 

kursen kr 10,-. Differansen, kr 9,-, er overkurs, 

som blir selskapets overkursfond, og en del 

av den bundne egenkapital. Som hovedregel 

har eksisterende aksjonærer fortrinnsrett ved 

kapitalforhøyelse, men dette kan fravikes ved 

2/3 flertall på generalforsamlingen. 

Kapitalnedsettelse 

Det er normalt to grunner til at aksjekapitalen 

eller overkursfondet nedsettes. Den ene 

er at selskapet har så mye likvider at det 

ikke er nødvendig for driften. Da kan midler 

utbetales til aksjonærene. Kapitalnedsettelse 

krever 2/3 flertall. Når denne er besluttet, og 

kreditorfristen er utløpt etter to måneder fra 

kunngjøring fra Foretaksregisteret, utbetales 

beløpet til aksjonærene. 

Den annen grunn er når selskapet går dårlig, og 

egenkapitalen er brukt opp. Det er behov for 

ny aksjekapital, men ingen vil betale inn så lenge 

det er verdiløse aksjer i selskapet. Da nedskrives 

den eksisterende aksjekapital, helt eller delvis, 

går til dekning av tap, i kombinasjon med at det 

skjer en kapitalforhøyelse. 

Salg av aksjer 

Om det ikke er fastsatt annet i vedtektene, 

gjelder forkjøpsrett ved salg av aksjer, og styret 

skal godkjenne salget. Om noen ønsker å 

selge aksjer, kan de øvrige aksjonærer kreve å 

overta disse. Derfor skal salg av aksjer meldes 

til selskapet, som så informerer de øvrige. Om 

forkjøpsretten gjøres gjeldende, vil normalt 

prisen på aksjene bli den samme som er tilbudt 

selger, er det uenighet om pris og vilkår, kan det 

kreves at prisen blir fastsatt ved rettslig skjønn. 

Forholdet mellom selskapet og aksjonærer, 

gransking 

De aller fleste aksjeselskaper er eiet av noen 

få personer, og det er nær interesse mellom 

selskapet og aksjonærene. Det kan være 

fristende for aksjonær å blande egen økonomi 

med selskapets økonomi, ved bruk av firmaets 

eiendeler til privat formål. Slik sammenblanding 

er ikke lovlig. All bruk av midler i selskapet, skal 

skje på forretningsmessige vilkår. Å låne fra 

selskapet forutsetter at det er fri egenkapital, og 

Styret velges av generalforsamlingen. Dersom 

aksjekapitalen er mindre en kr 3.000.000,-, er det ikke 

nødvendig med mer enn et styremedlem (enestyre). 

Er aksjekapitalen høyere, skal styret bestå av minst 3 

medlemmer. Det er ikke noe vilkår at styremedlemmet 

er aksjonær. 

at det stilles sikkerhet for lånet. 


Aksjerett for ”dummies” 7

andre aksjonærer kan oppleve at en aksjonær 

tar seg til rette på bekostning av de øvrige. 

Dersom aksjonærer som samlet eier mer enn 

10% av aksjene, krever dette i generalforsamling, 

skal det gjennomføres gransking av bestemte 

forhold. Gransker oppnevnes av retten, denne 

foretar undersøkelser som er nødvendig for å 

kunne konkludere, og gir sin rapport til retten 

og aksjonærene. Gransker har tilgang til all 

informasjon i selskapet som kreves for 

oppdraget, og kan derfor finne ut om det er 

grunnlag for kritikk. Oppdages kritikkverdige 

forhold, må selskapet selv, eller enkeltaksjonærer 

følge opp dette med søksmål mot den som har 

misbrukt selskapets midler. 

På samme måte kan aksjonærer kreve at det 

gjennomføres gransking for å få klarlagt særlige 

forhold vedrørende for eksempel investeringer 

som er foretatt. 

Oppløsning 

Selskapet kan oppløses med beslutning fra 2/3 

av aksjonærene. Da skal det velges avviklingsstyre, 

som skal selge unna alle eiendeler, dekke 

gjelden og eventuelt dele ut det 

resterende av midler til aksjonærene. 

Rett til arv og uskifte for samboere 

Av advokat Halvor Storskogen 

halvor.storskogen@eurojuris.no 

Hvem omfattes av regelen? 

Med samboerskap menes at to personer over 

18 år lever sammen i et ekteskapslignende 

forhold. Det regnes ikke som samboerskap 

om en eller begge parter samtidig er gift, 

registrert partner eller samboer med en annen. 

Det regnes heller ikke som samboerskap om 

det er søsken eller foreldre og barn som bor 

sammen. At man faktisk lever sammen er det 

viktigste tegnet på samboerskap. Retten til 

arv eller uskifte faller allikevel ikke bort hvis 

man i perioder bor hver for seg, for eksempel 

i forbindelse med arbeid, utdanning eller 

institusjonsopphold. 

Reglene om gjenlevende samboers rett til arv 

og rett til å sitte i uskiftet bo gjelder bare for 

samboere som har felles barn. Også samboere 

som har hatt eller venter barn sammen, er 

omfattet av reglene. 

Rettighetene her gjelder for gjenlevende 

samboer hvor dødsfallet inntraff 1. juli 2009 

eller senere. 

Retten til arv 

Samboere med felles barn har rett til en arv 

etter hverandre på 4 ganger folketrygdens 

grunnbeløp (4G). Grunnbeløpet utgjorde pr. 

mai 2009 kr 72 881,-, dvs. kr 291 524,-. 

Arveretten følger direkte av loven og det er 

ikke nødvendig med testament. 

Halvor Storskogen er partner i Svensson Nøkleby Advokatfirma 

ANS i Drammen. Han arbeider særlig med fagfeltene arv og 

skifte, samt fast eiendoms rettsforhold. Storskogen har langvarig 

bakgrunn fra privat advokatvirksomhet, med praksis fra de fleste 

rettsområder. I denne artikkelen redegjør advokat Storskogen for 

rett til arv og uskifte for samboere med felles barn. 

Den gjenlevende samboers arverett går foran 

arveretten til avdødes barn, enten dette er 

særkullsbarn eller felles barn. 

Samboere uten felles barn har ingen arverett 

etter hverandre etter loven. Hvis gjenlevende 

skal ha rett til arv må dette fastsettes i 

testament. Har man særkullsbarn vil den frie 

testasjonsretten være 1/3 av formuen. Hvis man 

har vært samboere i mer enn 5 år kan man i 

testament allikevel bestemme at gjenlevende 

samboer skal arve inntil 4 G. Denne retten vil 

gå foran særkullsbarnets rett til pliktdelsarv. 

Retten til uskifte 

Samboere med felles barn har rett til å sitte 

i uskifte med hverandres eiendeler. Retten til 

uskifte følger direkte av loven. Man har en slik 

rett uten at dette er fastsatt i et testament. 

Den som sitter i uskiftet bo vil få en bruksrett 

til de eiendelene som er omfattet av uskiftet. 

Etter loven har gjenlevende samboer rett til å 

sitte i uskifte med partenes felles bolig og innbo, 

samt fritidsbolig og bil. For fritidsboligen er det 

dog et vilkår at denne har tjent til partenes 

felles bruk. 

Gjenlevende vil kunne råde over eiendelene 

nesten som en eier, dog slik at man ikke har rett 

til å gi bort fast eiendom eller gi andre gaver 

som står i misforhold til formuen i boet. 


Rett til arv og uskifte for samboere 9

En samboer som overtar i uskifte må også 

overta den gjeld som påhvilte avdøde. Dette 

gjelder all gjeld og ikke bare den gjeld som 

knytter seg til de eiendeler som overtas i 

uskifte. 

Hvis avdøde etterlater seg særkullsbarn har 

gjenlevende ikke rett til uskifte med disse med 

mindre det foreligger et samtykke til dette. 

Et slikt samtykke kan avtales på forhånd. 

Behov for samboerkontrakt/testament 

Etter mitt syn er det viktig for samboere 

å ha en samboeravtale. Denne vil gi klare 

retningslinjer for hva samboerne eier, og vil 

i stor grad redusere antall tvister mellom 

samboerne ved et brudd, eller mellom 

arvingene og gjenlevende samboer. 

Når det gjelder behovet for å utferdige et 

testament vil dette avhenge av den enkeltes 

livssituasjon. 

Hvis partene ikke har barn vil det være 

behov for et testament for å sikre gjenlevende 

samboer. 

I de tilfeller hvor partene ikke har felles barn, 

kun særkullsbarn, vil det også være behov for 

å sikre gjenlevende samboer ved et testament, 

eventuelt kombinert med en forsikringsordning. 

Alternativt et samtykke fra særkullsbarn til 

at gjenlevende kan sitte i uskiftet bo. I disse 

tilfellene kan man sikre gjenlevende samboer 

10 Rett til arv og uskifte for samboere 

4 G i et testament hvis man har vært samboer 

i mer enn 5 år. Denne arveretten går da foran 

særkullsbarnas rett til arv. 

Også i de tilfellene hvor partene kun har felles 

barn kan det være behov for et testament. Hvis 

man ønsker at samboeren skal arve mindre enn 

4 G så må det fastsettes i testament, og 

samboeren må ha blitt varslet om dette. 

Regelen er tilsvarende hvis man ikke ønsker 

at gjenlevende samboer skal sitte i uskifte. 

Hvis man ønsker at samboeren skal arve mer 

enn 4 G så må det også fastsettes i testament. 

Her er begrensingen knyttet til livsarvingene, 

slik at man kan fritt disponere over 1/3 av sin 

formue, dog slik at hvis man gir hvert barn 

kr 1 000 000,-, kan man fritt disponere over 

restene av sin formue ved testament. 

Man kan også i testament bestemme at 

gjenlevende skal kunne sitte i uskifte med andre 

eiendeler enn det som følger av loven, 

alternativt at man kan sitte i uskifte med alt 

avdøde etterlater seg. 

Samboere med felles barn 

har rett til en arv etter 

hverandre på 4 ganger 

folketrygdens grunnbeløp 

(4G). 

Reklamasjon og foreldelse - avhending av fast eiendom 

Av advokat Odd Gunnar Kallevik 

odd.gunnar.kallevik@eurojuris.no 

1. Innledning 

“Boligdrømmen ble et mareritt!”, “Boligkjøper 

lurt inn i en felle!”. Dette er overskrifter som fra 

tid til annen blir slått opp i media. Mange av disse 

sakene kunne hatt et lykkeligere utfall, dersom 

kjøper hadde reklamert i tide. Jeg har mang en 

gang hørt fra boligkjøpere at “Er det ikke 5 år 

reklamasjonsfrist?” Dette viser at litt kunnskap er 

verre enn ingen kunnskap. 

Dersom det foreligger mangler ved eiendom, kan 

en kjøper heve kjøpet, kreve prisavslag, utbedring 

av mangel eller erstatning. Disse kravene må 

fremsettes overfor selger så raskt som mulig eller 

som det fremkommer av loven “innen rimelig tid”. 

Konsekvensen ved ikke å reklamere i tide, vil 

medføre at et ellers berettiget krav vil falle bort. 

Et eksempel fra min praktiske hverdag, var da jeg 

fikk telefon fra en kjøper som hadde fått avslag 

pga for sen reklamasjon. Etter at han flyttet inn, 

registrerte han at det var litt fukt på veggen 

i kjelleren. Han tenkte at dette ikke var noe 

særlig, men da han hadde bodd i boligen et par 

måneder med et tiltakende fuktproblem, begynte 

han å undersøke nærmere b.la fjerne veggplater. 

Bak veggen var det store fuktskader og sopp. 

Han innhentet takstrapport som han mottok 1 

måned senere. Deretter reklamerte han. Kravet 

ble avslått pga for sen reklamasjon, selv om 

utbedringskostnaden var kr 400 000,-. Saken var 

ikke prøvd i retten, men på bakgrunn av senere 

rettspraksis, er nok dette en tapt sak. 

Advokat Odd Gunnar Kallevik er ansatt som advokat ved 

Eurojuris Haugesund AS. Han jobber hovedsakelig med saker 

innenfor fast eiendom, erstatnings- og forsikringsrett samt 

offentlig rett. Han har tidligere arbeidet som kommuneadvokat 

og som advokatfullmektig i et skadebehandlingsselskap hvor de 

store forsikringsselskapene var klienter. 

Det kan også være at kjøper har reklamert 

i tide, men havner i en diskusjon med selger. 

Brev blir sendt frem og tilbake. Kjøper legger 

etter hvert saken i bero, men så bestemmer 

denne seg for å forfølge kravet. Dersom det har 

gått mer enn 3 år, vil et rettidig fremsatt krav 

bortfalle pga foreldelse. Det hjelper da lite med 

at det er en absolutt reklamasjonsfrist på 5 år. 

2. Reklamasjonsregelen 

Reklamasjonsfristen starter på ett eller annet 

tidspunkt, den kan bare gjøres gjeldende i en 

begrenset periode og det er bestemte regler 

for hvordan denne avbrytes. Dette vil jeg i 

korte trekk gjøre rede for i det følgende. 

2.1. Fristens utgangspunkt 

Etter avhl. § 4-19 begynner fristen å løpe når 

kjøper har “...oppdaga eller burde ha oppdaga...” 

mangelen. Når dette tidspunktet inntrer, er et 

vurderingstema som ofte er gjenstand for 

diskusjon. Dette må ses i sammenheng med 

kjøpers undersøkelsesplikt etter avhl. § 3-10 

forut og ved kontraktsinngåelsen og kjøpers 

undersøkelsesplikt etter overtakelse av 

eiendommen jfr avhl. § 4-9. Ofte er manglene 

skjulte, og det vil ved undersøkelser som nevnt 

i bestemmelsene, ikke være praktisk mulig at 

kjøper skulle eller burde oppdaget mangler 

forut/ved kontraktsinngåelse eller rett etter 

overtakelse. 


11

En skjult mangel viser seg ofte først med 

symptomer, f. eks med fuktmerker, lukt, 

sølvkre på bad/kjøkken, uforholdsmessig høyt 

energiforbruk m.v. 

Lovgiver har i forarbeidene til avhendingsloven 

gitt oss en pekepinn på når en kan anse at en 

har “oppdaga eller burde oppdaga” mangelen. 

De uttaler: 

“I ein del situasjoner kan 

det rett nok vere vanskeleg 

å gjere greie for kva slags 

mangel som heftar ved 

eigedomen fordi ein berre 

har symptomar på manglar 

å halde seg til. I slike tilfeller 

må det vere nok å forklare 

korleis mangelen viser seg” 

2.2. Avbrytelse av fristen 

Dersom en kjøper ser en fuktrose i taket, 

eller at det samler seg unormalt mye vann på 

badegulvet, er det i reklamasjon tilstrekkelig å 

vise nettopp til dette samt at en mener at det 

her foreligger et avtalebrudd. 

Når selger, eierskifteselskap og i enkelte 

tilfeller megler, har mottatt en slik melding, er 

reklamasjonen fremsatt rettidig. Det er ikke noe 

krav om at kjøper f. eks krever prisavslag eller 

utbedring i første omgang. En reklamasjon av 

denne art, er det man referer til som en nøytral 

reklamasjon. Imidlertid er det viktig at man i det 

videre følger opp reklamasjonen ved å gi den 

“mer kjøtt på beinet” normalt sett en takst 

12 Reklamasjon og foreldelse - avhending av fast eiendom 

hvor det fremgår hva som er galt og kostnaden 

for utbedring av denne. Dette er det man kaller 

en spesifisert eller spesiell reklamasjon. Ved 

spesiell reklamasjon fremsetter man mao enten 

om man krever prisavslag, retting eller heving. 

Konsekvensen av å ikke følge opp den nøytrale 

reklamasjonen, vil være at kravet går tapt. 

2.3. Fristens lengde 

Det har lenge vært hevdet i rettspraksis og 

juridisk teori at “innen rimelig tid” normalt sett 

innebærer at reklamasjonen må fremsettes 

innen 3 til 4 måneder. 

Imidlertid tyder en ny Høyesterettsavgjørelse 

fra februar 2010 (Rt 2010-103), at kjøpere nå 

må reagere raskere. Høyesterett kom her til at 

en reklamasjon fremsatt etter ca 3 måneder var 

fremsatt for sent. De uttaler i den anledning: 

“Det er [...] få grunner til at reklamasjonstiden i 

utgangspunktet skal være så svært mye lenger enn 

to måneder ved kjøp av fast eiendom. 

Etter min oppfatning må en reklamasjonstid 

etter avhendingsloven på tre måneder være i 

ytterkanten av hvor lenge en kjøper normalt 

kan vente med å reklamere over feil som 

er blitt oppdaget. En 3-måneders frist vil i 

utgangspunktet være tilstrekkelig til å gi den 

ukyndige kjøperen tid til å konsultere sakkyndige 

med videre for nærmere avklaring og verifisering 

av reklamasjonsgrunnlaget, samt gi vedkommende 

noe tid til å områ seg. Loven krever heller ikke 

mer enn såkalt nøytral reklamasjon. Det vil si at 

kjøperen skal gi selgeren melding om at det gjøres 

gjeldende avtalebrudd og hva slags avtalebrudd 

det dreier seg om”. 

Høyesterett begrunner den korte 

reklamasjonsfristen med at: 

“Hensynet til selgeren og hans privatøkonomiske 

disposisjoner, tilsier at reklamasjonen ikke trekker 

ut. En reklamasjon kan jo utløse et betydelig 

økonomisk ansvar på selgerens hånd, et ansvar 

mange selgere - når salgssummen er anvendt - 

kan ha vanskeligheter med å bære”. 

Denne avgjørelsen kan ikke tas til inntekt for 

at det vil gjelde en slik kort frist på generelt 

grunnlag, da det i denne saken var konkrete 

forhold som tilsa at kjøper skulle ha reklamert 

før det var gått 3 måneder. Imidlertid gir den 

en indikasjon på hvor raskt en kjøper vil måtte 

reklamere, nettopp på grunn av hensynet til 

selger. 

3. Foreldelsesfristen. 

Selv om kjøper har reklamert i tide, vil kravet 

kunne bortfalle pga foreldelse. Etter 

foreldelsesloven (fel) § 1, gjelder denne “...krav 

på penger eller andre ytelser...”. Krav som følge 

av mangler ved eiendom faller inn under denne 

definisjonen. Den normale foreldelsesfristen er 

3 år jfr fel. § 2. 

Foreldelsesfristen begynner å løpe fra det 

tidspunkt kjøperen “...tidligst har rett til å kreve 

oppfyllelse”, fel. § 3 nr. 1. 

Ved mangler på bolig er jo ofte manglene 

skjulte, slik at mange boligkjøpere er av den 

oppfatning at foreldelsesfristen begynner å løpe 

når mangelen er oppdaget. Men slik er det ikke. 

Et illustrerende eksempel fra rettspraksis har vi 

fra Høyesterett i 2006. Saken gjaldt en brann 

som var forårsaket av et feilmontert elektrisk 

anlegg. Høyesterett kom frem til at fristen 

begynte å løpe fra leveringstidspunktet og ikke 


13

fra tidspunktet da brannen og det økonomiske 

tapet oppsto. Dermed var kravet i denne saken 

foreldet. 

Et annet eksempel har vi fra Høyesterett i 2002. 

Saken her omhandlet en eiendom som var 

mangelfull pga forurensning i grunnen. 

Høyesterett uttaler i forarbeidene at: 

“Mangelen forelå ved 

overleveringen, og selv om 

kjøperne på dette tidspunkt 

var ukjent med den, var de 

rettslig sett ikke avskåret 

fra straks å fremme sine 

erstatningskrav. 

At mangelen den første 

tiden var skjult, medfører 

ikke at foreldelsen utsettes” 

Imidlertid vil det ved skjulte feil og mangler, 

kunne inntre en tilleggsfrist på “...1 år etter den 

dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet 

seg slik kunnskap” fel. § 10. 

For å avbryte foreldelsesfristen, er det som 

nevnt ikke tilstrekkelig å reklamere. 

Foreldelsesfristen avbrytes enten ved at det 

tas rettslige skritt (ta ut forliksklage, stevning) 

eller at skyldner erkjenner kravet jf fel. § 14. 

Dersom skyldner begynner å utbedre mangelen, 

vil dette betegnes som en erkjennelse av kravet. 

Dersom det viser seg at utbedringen ikke 

er tilfredsstillende, vil det begynne å løpe en 

foreldelsesfrist fra utbedringstidspunktet. 

Dersom foreldelsesfristen begynner å nærme 

seg, kan en be om at skyldner samtykker i at 

denne utsettes i en begrenset periode. Men 

sørg for å få dette skriftelig. 

4. Avslutning 

Reklamasjonsfristen og foreldelsesfristen 

løper uavhengig av hverandre. Virkningen av 

for sen fremsatt reklamasjon og inntrådt 

foreldelse har samme virkning, men forskjellen 

er at reklamasjonsfristene setter en frist for 

å fremsette et krav, mens foreldelsesfristene 

setter en siste frist for oppfyllelse av kravet. 

Det kan hevdes det er uheldig at det er slik, 

men slik er det. Derfor er det viktig at man 

som kjøper av en bolig med mangler ikke er for 

passiv, men følger opp sitt mangelskrav. Da er 

det større sannsynlighet for at boligdrømmen 

går i oppfyllelse. 

Innløsning av festetomt til bolig og fritidseiendom 

Av advokat Hilde Sannes Holløkken 

hollokken@lov.as 

Innledning 

Det er nok mange festere av bolig- og 

fritidseiendommer som fra tid til annen tenker 

at det kunne vært en fordel om man i stedet 

hadde vært eier av tomta. 

Hvis du har gått med slike tanker, er det kanskje 

på tide å børste støvet av festekontrakten og 

undersøke om det er aktuelt å kreve 

eiendommen innløst? 

På et eller annet tidspunkt vil du som 

hovedregel ha krav på slik innløsning, uansett 

hvordan kontrakten er formulert. Rettigheten 

følger nemlig direkte av tomfesteloven (lov 

av 20.12.1996 nr. 106). Festekontraktens 

formuleringer vil imidlertid være avgjørende for 

når du kan kreve eiendommen innløst og hva 

det vil koste deg. 

Tomtefestelovens betydning 

Tomtefesteloven er som hovedregel ufravikelig, 

jf. § 4. Så lenge det ikke foreligger motstrid 

mellom festekontrakten og loven, vil kontrakten 

imidlertid supplere lovens regler. Kontraktens 

innhold vil også i stor utstrekning være 

avgjørende for hvilke lovbestemmelser som 

kommer til anvendelse. 

Tomtefesteloven kommer med enkelte unntak 

til anvendelse selv om avtalene er inngått lenge 

før lovens/endringenes ikrafttredelse. 

Hilde Sannes Holløkken er ansatt advokat i Advokatfirmaet 

Frøstrup Løitegaard DA i Porsgrunn. Advokatfirmaet har en 

bred allmennpraksis, og bistår både private, næringsdrivende og 

flere kommuner. Holløkken arbeider jevnlig med tingsrettslige 

problemstillinger, der tomtefesterett er et sentralt tema. 

Det har ikke vært enkelt for lovgiver å finne 

frem til regler som både grunneiere og festere 

kan forsone seg med. Det har vært stor politisk 

strid om reglene for prisfastsettelse og 

innløsning. Frem til 1975 var tomtefeste et 

område som ikke var lovregulert .Tomtefesteloven 

fra 1975 ble endret en rekke ganger. 

Den nåværende tomtefesteloven trådte i 

kraft 01.01.2002. Også denne loven har vært 

gjenstand for flere viktige endringer. Både etter 

den gamle og den nye tomtefesteloven har 

Høyesterett spilt en aktiv rolle i rettsutviklingen. 

Denne artikkelen har imidlertid bare fokus på 

gjeldende regler. Formålet er å gi en kort 

oversikt over tomtefestelovens regler om 

innløsning. 

Krav på innløsning 

Tomtefesteloven er på enkelte punkter fravikelig 

når det gjelder vilkårene for innløsning. Derfor 

bør du først undersøke hva festekontrakten sier 

om dette. 

Hovedregelen i tomtefesteloven er at fester har 

krav på å få innløst en festetomt til bolig eller 

fritidsbolig når det er gått 30 år av festetiden 

eller festetiden er utløpt, jf. § 32. Det er ikke slik 

at man alltid har krav på innløsning når det har 

gått minst 30 år. Etter første 30-årsperiode har 

man bare krav på innløsning for boligtomter 

hvert andre år, og for hyttetomter hvert tiende år. 

14 Reklamasjon og foreldelse - avhending av fast eiendom 

Innløsning av festetomt til bolig og fritidseiendom 15

Etter første 30-årsperiode 

har man bare krav på 

innløsning for boligtomter 

hvert andre år, og for 

hyttetomter hvert tiende år. 

Det er den samlede festetiden som er 

avgjørende. Du kan derfor ha krav på innløsning 

selv om du overtok festekontrakten for kort 

tid siden. Hvis du nettopp har kjøpt hus eller 

hytte med en festekontrakt der bortfester 

(grunneier) har sikret seg forkjøpsrett, bør 

du imidlertid unngå å fremsette krav om 

innløsning før forkjøpsrettsfristen er utløpt, slik 

at ikke du fremprovoserer et løsningskrav fra 

bortfester (grunneier). Den alminnelige fristen 

for løsningskrav er på seks måneder og begynte 

senest å løpe da forkjøpsrettshaveren fikk 

kunnskap om overdragelsen, jf. løsningsrettsloven 

§ 12. Hvis du ervervet eiendommen fra noen av 

dine nærstående mv, er det ikke nødvendig å ta 

slike hensyn, siden forkjøpsretter ikke kan gjøres 

gjeldende i forbindelse med slike overdragelser, jf. 

løsningsrettsloven § 8. 

Mange har en såkalt framfesteavtale. Dette vil 

si at fester har inngått avtale med en annen 

enn grunneieren, med andre ord en som selv 

utleder sine rettigheter av en festekontrakt. Selv 

om det i de fleste tilfeller ikke er noe direkte 

kontraktsforhold mellom grunneier og fester, 

kan fester fremsette innløsningskrav mot 

grunneier etter de alminnelige regler. Dette 

fremgår av tomtefesteloven § 42 om framfeste. 

En annen sak er at både grunneier og bortfester 

skal være part i avtalen ved nye festekontrakter. 

Frist for å sette frem kravet 

Krav om innløsning må fremsettes skriftlig senest 

ett år før innløsningstiden er inne, jf. § 36 første 

ledd. Hvis du ønsker å innløse tomta så tidlig 

som mulig, må du derfor fremsette kravet før 

festeforholdet har vart i 29 år. 

Dersom fristen er utløpt, kan det søkes om 

oppfriskning (dispensasjon) for fristforsømmelsen, 

jf. § 36 andre ledd. Det er lite praktisk for 

innløsning av boligtomter, men forsøkes fra tid til 

annen av festere som har oversittet tiårsfristen for 

innløsning av hyttetomter. Det skal gode grunner 

til for å få innvilget en slik søknad. Lovgiver har lagt 

vekt på klare skjæringstidspunkter, og den som skal 

fremsette innløsningskravet vil ha en klar 

oppfordring til å gjøre seg kjent med regelverket. 

Manglende kjennskap til fristreglene vil derfor ikke 

være tilstrekkelig. 

Unntak 

Festers lovbestemte rett til innløsning gjelder ikke 

uten unntak, jf. tomtefesteloven § 34. 

Et generelt prinsipp er at retten til innløsning 

ikke må komme i konflikt med bortfesters 

rettsgrunnlag. Dette betyr for eksempel at 

panteretter som har bedre prioritet enn 

festeretten, ikke bortfaller ved at fester innløser 

tomten. Innløsningsretten vil også stå tilbake for 

et bedre prioritert fradelingsforbud. Det fremgår 

imidlertid uttrykkelig av loven at innløsningsretten 

er i behold i de tilfellene der rettighetshaveren har 

samtykket til bortfestingen uten forbehold. 

Det er heller ikke kurant å få innløst en festetomt 

til bolig eller fritidseiendom som hører til en 

bygdeallmenning. I disse tilfellene kan bortfester 

nøye seg med å tilby fester forlengelse av 

kontrakten. Det samme gjelder ved krav om 

innløsning av festetomt til fritidseiendom i 

statsallmenning. 

Et praktisk viktig unntak gjelder der tomten til 

fritidsboligen hører til en landbrukseiendom. 

Forutsetningen for at unntaket skal være aktuelt, 

er at eiendommen har minst 20 mål fulldyrket 

jord eller et totalareal på mer enn 100 mål (inkl. 

festetomtene). Hvis inntektene fra festetomtene 

overstiger et årlig minstebeløp (pr. i dag ca. 

kr 16.500) og inntektene utgjør minst 5% av 

driftsresultatet, vil ikke fester ha krav på å få 

innløst tomten. Bortfester kan i stedet nøye seg 

med å tilby fester forlengelse av kontrakten, og på 

den måten avverge innløsningskravet. Det er viktig 

å merke seg at dette unntaket ikke gjelder for 

boligtomter. De nærmere detaljene finner man i 

tomtefesteforskriften av 08.06.2001 nr. 570 § 4. 

Innløsningsbeløp 

For den som er i posisjon til å kreve innløsning, vil 

beslutningen som oftest avhenge av størrelsen 

på innløsningsbeløpet. Også her er det viktig å 

undersøke hva festekontrakten eventuelt sier. 

Tomtefesteloven har regler om prisfastsettelsen 

i § 37. 

Et praktisk viktig unntak 

gjelder der tomten til 

fritidsboligen hører til en 

landbrukseiendom. 

Som jeg kommer tilbake til nedenfor, er det et 

viktig skille mellom tidsbegrensede og evigvarende 

festekontrakter. Evigvarende festekontrakter 

betegnes gjerne som stedsevarige. Bruksretter 

regnes tradisjonelt som stedsevarige når de har en 

varighet på mer enn 99 år, eller når de uttrykkelig 

gir rettighetshaveren en ubetinget rett til å 

forlenge avtalen slik at den samlet sett kan vare 

lenger enn 99 år. Ikke tidsbegrensede kontrakter, 

der bortfester er gitt oppsigelsesrett, regnes ikke 

som evigvarende. 

Festere av bolig- og fritidseiendommer har rett 

til å forlenge tidsbegrensede festekontrakter på 

ubegrenset tid, jf. § 33. Dette gjør sondringen 

mellom tidsbegrensede og tidsubegrensede 

16 Innløsning av festetomt til bolig og fritidseiendom 


festekontrakter mindre praktisk. Det er likevel 

en svært viktig forskjell. I forhold til fastsettelsen 

av innløsningsbeløpet er sondringen fortsatt 

tillagt avgjørende betydning. For bortfester 

vil innløsning ofte være ensbetydende med å 

bli fratatt eiendomsretten mot sin vilje. Et så 

inngripende tiltak gjør det naturlig å legge vekt på 

begrensningene i den avtalen partene opprinnelig 

inngikk. 

Lovens regler er kronglete utformet, og har vært 

endret flere ganger. I dag er hovedregelen 

at innløsningsbeløpet skal være 25 ganger 

årlig festeavgift (etter regulering på 

innløsningstidspunktet). 

Når festekontrakten er tidsbegrenset, kan 

bortfester i stedet kreve at innløsningsbeløpet 

skal settes til 40% av tomteverdien på 

innløsningstidspunktet (etter fradrag for festers 

egen verditilførsel). En viktig begrensning i den 

forbindelse er at tomteverdien ikke skal forhøyes 

på grunn av muligheten til å føre opp flere bygg 

på tomten. 

Tidligere kunne også en fester kreve anvendt 

alternativet om 40% av tomteverdien. Høyesterett 

i plenum (Rt. 2007 s. 1308) kom imidlertid frem 

til at dette i noen tilfeller kunne føre til løsninger 

som var grunnlovsstridig. Høyesterett konstaterte 

at innløsning er et ekspropriasjonsinngrep som er 

beskyttet av Grunnloven § 105 om full erstatning 

ved ekspropriasjon. Siden festere av bolig- og 

fritidseiendommer har krav på ubegrenset 

forlengelse av festekontraktene, resonnerte 

Høyesterett seg frem til at eiendommens verdi 

må svare til den kapitaliserte verdien av de 

fremtidige festeavgiftene. Ved en rentefot på 5% 

svarer dette til 20 ganger den årlige festeavgiften. 

I den saken Høyesterett hadde til behandling, ga 

denne 20-gangen et høyere beløp enn alternativet 

om 40% av eiendommens verdi. Festers krav 

på å anvende 40% alternativet ble etter dette 

konstatert å være grunnlovsstridig. For å unngå 

dette, ble loven endret slik at det nå bare er 

bortfester som kan kreve at innløsningsbeløpet 

fastsettes etter 40% alternativet. Denne 

lovendringen trådte i kraft 01.10.2009. 

Dersom partene ikke blir enige om 

innløsningsvilkårene, hører avgjørelsen under 

rettslig skjønn. Hvis du begjærer skjønn og dette 

fører til en uventet høy innløsningssum, har du 

en mulighet til å trekke kravet. Dette må i så fall 

gjøres senest 4 uker etter at innløsningssummen 

er endelig fastsatt, jf. § 37. Ulempen er at du 

i tillegg til egne omkostninger også må dekke 

bortfesters nødvendige kostnader i sakens 

anledning. 

Praktisk ifm. overskjøtning mv. 

Når bortfester og fester er blitt enige om 

innløsningsvilkårene, gjenstår det vanligvis bare 

å formalisere overdragelsen ved en ordinær 

overskjøtning av hjemmelen til eiendommen. 

Det kan imidlertid være noen praktiske spørsmål 

som gjenstår. Mange festetomter mangler eget 

bruksnummer. De fleste har et eget festenummer, 

men i en del tilfeller er festekontrakten bare 

tinglyst som en heftelse på hovedbølet, hvis den i 

det hele tatt er tinglyst. Dette gjør det nødvendig 

med delingsforretning, eller matrikulering av 

ny grunneiendom, som det heter i den nye 

matrikkelloven av 17.06.2005 nr. 101, som trådte 

(delvis) i kraft 01.01.2010. 

Den som har innløst festetomten, kan kreve slik 

matrikulering, jf. matrikkelloven § 9 første ledd 

bokstav h). Matrikulering forutsetter kommunal 

delingstillatelse etter plan- og bygningsloven, 

jf. matrikkelloven § 10 første ledd. Kommunen 

kan imidlertid ikke nekte å gi slik tillatelse 

hvis ”samtykke til bortfeste vart gjeve på 

bortfestingstida, eller ikkje trongst etter reglane på 

den tida”, jf. tomtefesteloven § 32 tredje ledd. 

Hvis grunneiers bank har pant i eiendommen, 

må man huske på å fremsette begjæring om 

pantefrafall til banken. Hvorvidt banken har rett 

til å nekte dette, er et spørsmål for seg. Panterett 

med prioritet foran festeretten faller som tidligere 

nevnt ikke bort ved innløsning, jf. tomtefesteloven 

§ 34 første ledd første punktum. Hvis panthaver 

uten forbehold har samtykket til bortfestet, kan 

han imidlertid ikke motsette seg innløsningen, jf. 

andre punktum. 

Når man utferdiger skjøte, bør man påføre en 

erklæring om bortfall av festekontrakt, der det 

samtidig fremgår at slettelsen av festekontrakten 

ikke vil berøre tredjemanns rettigheter. For å få 

overdragelsen tinglyst hos Statens Kartverk, vil 

det i noen tilfeller være nødvendig å legge ved 

egenerklæring om konsesjonsfrihet. 

I dag er hovedregelen at 

innløsningsbeløpet skal være 

25 ganger årlig festeavgift 

(etter regulering på 

innløsningstidspunktet). 

Når festekontrakten 

er tidsbegrenset, kan 

bortfester i stedet kreve 

at innløsningsbeløpet 

skal settes til 40% 

av tomteverdien på 

innløsningstidspunktet 

(etter fradrag for festers 

egen verditilførsel). 

18 Innløsning av festetomt til bolig og fritidseiendom 


Midlertidig ansettelse 

Av advokat Øystein Sagen 

oystein.sagen@eurojuris.no 

1 Innledning 

Arbeidsmiljølovens (aml.) hovedregel er at 

arbeidstakere skal ansettes fast (jf. § 14-9, 

1. ledd). Midlertidig ansettelse er et unntak som 

loven åpner opp for i bestemte tilfelle. 

Midlertidig ansettelse innebærer at 

arbeidsforholdet opphører automatisk når 

tidsperioden er ute, eller når det bestemte 

arbeidet er avsluttet, med mindre annet 

er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale 

(jf. aml. § 14-9, 5. ledd). 

Selv om ikke loven krever det, bør avtaler 

om midlertidig ansettelse inngås skriftlig. Ved 

uenighet vil arbeidsgiver ha bevisbyrden for at 

midlertidighet er avtalt. 

Øystein Sagen er advokat og partner i Advokatfirmaet 

Eurojuris Harstad AS. Han har arbeidsrett som ett av sine 

hovedarbeidsområder, og er medlem av faggruppe for arbeidsrett 

i Eurojuris. Sagen er autorisert som mekler av Advokatforeningen. 

Hvor omfattende adgangen til midlertidig 

ansettelse bør være, er omdiskutert. Arbeidsgivere 

vil normalt være interessert i en vid adgang 

til å ansette midlertidig. Dette vil gi rom for 

økt fleksibilitet i bemanningen. Hensynet til 

arbeidstakerne tilsier på den andre siden at 

adgangen til midlertidig ansettelse er begrenset. 

En for vid adgang til å ansette midlertidig vil kunne 

undergrave stillingsvernet. Fast ansettelse gir også 

den ansatte større trygghet og forutsigbarhet. På 

den andre siden hevdes det at en snever adgang 

til å ansette midlertidig gjør det vanskeligere 

for unge arbeidstakere å få jobb. For mange 

nyutdannende har et korttidsengasjement vært 

porten inn til arbeidslivet. 

Vi skal i fortsettelsen se i hvilke tilfelle det lovlig 

kan ansettes midlertidig, og hvilke konsekvenser 

en ulovlig midlertidig ansettelse kan få. 

I statlig sektor reguleres adgangen til midlertidig 

ansettelse av tjenestemannsloven. Rammene 

for denne artikkelen gjør at jeg må avgrense 

mot tjenestemannslovens bestemmelser, og 

konsentrere meg om arbeidsmiljøloven. Jeg 

vil heller ikke gå inn på bestemmelser om 

midlertidig ansettelse i tariffavtale. 

2 Når kan det ansettes midlertidig? 

2.1 Arbeidets karakter 

2.1.1 Generelt 

Det følger av § 14-9, 1. ledd at avtale om 

midlertidig ansettelse kan inngås ”når arbeidets 

karakter tilsier det, og arbeidet skiller seg fra det 

som ordinært utføres i virksomheten”. 

Kriteriet “arbeidets karakter” legger her opp til 

en skjønnsmessig vurdering, og i praksis kan det 

noen ganger være vanskelig å si med sikkerhet 

om en midlertidig ansettelse er lovlig eller 

ikke. Utgangspunktet er at arbeidet må ha et 

midlertidig preg. Midlertidigheten må også være 

nødvendig. Kravet om at “arbeidet skiller seg 

fra det som ordinært utføres i virksomheten” 

er ikke ment som noe tilleggsvilkår, men heller 

som en presisering av “arbeidets karakter”. Det 

er vanskelig å si noe nærmere om hvor lovens 

grense går generelt. Jeg velger derfor å illustrere 

grensedragningen ved hjelp av en del typetilfeller. 

2.1.2 Sesongarbeid 

Sesongarbeid vil kunne tilfredsstille vilkårene 

for midlertidig ansettelse, f.eks. ansettelse av 

jordbærplukkere i sesongen. Dette selv om 

behovet gjentar seg år etter år. 

2.1.3 Bestemt oppdrag/prosjektarbeid 

At arbeidet er organisert i prosjekt er ikke 

tilstrekkelig til at midlertidig ansettelse kan 

benyttes. At det er knyttet til et enkeltstående 

oppdrag er heller ikke nok. Dersom den 

aktuelle oppgaven eller prosjektet gjør det 

nødvendig å knytte til seg spesiell kompetanse, 

kan det være anledning til å ansette midlertidig. 

Det samme gjelder dersom oppgaven eller 

prosjektet utløser behov for mer bemanning 

enn vanlig. 

2.1.4 Mangel på kvalifiserte søkere 

Lovens forarbeider forutsetter at det er adgang 

til å ansette midlertidig der arbeidstakeren ikke 

fyller stillingens kvalifikasjonskrav. Hensikten er 

at man skal kunne besette stillingen i påvente 

av at kvalifisert personell kan skaffes. Bruken 

av midlertidig ansatte må imidlertid begrenses 

til det strengt nødvendige, og for en snever 

tidsperiode. Stillingens kvalifikasjonskrav må 

være saklig begrunnet. Man kan ikke stille opp 

strenge kvalifikasjonskrav i den hensikt å kunne 

ansette mindre kvalifiserte midlertidig. 

Sesongarbeid vil kunne 

tilfredsstille vilkårene for 

midlertidig ansettelse, 

f.eks. ansettelse av 

jordbærplukkere i 

sesongen. Dette selv om 

behovet gjentar seg år 

etter år. 

20 Midlertidig ansettelse 

Midlertidig ansettelse 21

2.1.5 Ekstrahjelp ved behov 

Innenfor blant annet reiseliv, serveringsbransjen 

og handel er det vanlig å ha en liste med 

personer som tilkalles ved behov (ekstrahjelp/ 

tilkallingshjelp). På denne måten dekkes 

kortvarige og varierende behov for arbeidskraft. 

Spørsmålet er hvordan dette skal vurderes 

i forhold til lovens regler om midlertidig 

ansettelse. Slike arbeidsforhold er ikke direkte 

regulert i loven, og må derfor vurderes 

konkret ut fra det generelle kriteriet “arbeidets 

karakter”. 

Lovligheten må vurderes ut fra omfang, 

hyppighet og stabilitet. Et viktig moment er 

om vedkommende har vært knyttet til noen 

vaktliste, og om arbeidstakeren har arbeidet 

noenlunde regelmessig eller på et løst og 

uforpliktende grunnlag. Dersom vedkommende 

dekker et permanent behov for arbeidskraft, vil 

midlertidig ansettelse være ulovlig. 

2.2 Vikariat 

Adgangen til å ansette midlertidig i vikariat 

følger av aml. § 14-9 (1) bokstav b. Vikariat er 

en midlertidig ansettelse for å utføre arbeid i 

stedet for en eller flere andre, for eksempel 

ved ferie, utdannings- eller fødselspermisjon og 

sykefravær. Det sier seg selv at det ville skape 

store problemer i arbeidslivet dersom man ikke 

kunne ansette midlertidig i slike tilfelle. 

En vikar skal fylle en bestemt stilling, eller 

utføre bestemte arbeidsoppgaver i fravær av 

en annen arbeidstaker. Det er ikke et krav at 

arbeidstakeren erstatter en bestemt person. En 

ferievikar kan for eksempel ansettes midlertidig 

selv om vedkommende ikke erstatter noen 

bestemt annen person. 

Loven har ingen regel som bestemmer hvor 

lenge en arbeidstaker kan være ansatt som 

vikar. I prinsippet er det ikke noe i veien for at 

vedkommende brukes som vikar gang på gang, 

men det går en grense. I større virksomheter 

kan behovet for vikarer være så stort at det 

kreves at vikarer ansettes fast. Et permanent 

behov for arbeidskraft skal ikke dekkes med 

midlertidige ansettelser. 

2.3 Praksisarbeid 

§ 14-9 nr. 1 bokstav c) gir adgang til midlertidig 

ansettelse i forbindelse med praksisarbeid. 

Med praksisarbeid menes arbeid som skjer 

i forbindelse med opplæring innenfor et 

fagområde, altså som del av et utdanningsløp. 

Arbeid for å skaffe seg generell arbeidserfaring, 

eller poeng til opptak på utdanning, faller 

utenfor. 

Lærlinger omfattes ikke av stillingsvernreglene i 

aml., men av opplæringsloven. 

2.4 Arbeidsmarkedstiltak 

Etter aml. § 14-9 (1) bokstav d kan deltaker i 

arbeidsmarkedstiltak i regi av, eller i samarbeid 

med Arbeids- og velferdsetaten ansettes 

midlertidig. Hensikten er å gi deltakerne en 

mulighet til å prøve seg i arbeidslivet, få 

arbeidstrening og kvalifisere seg til arbeidslivet i 

en tidsbegrenset periode. 

Midlertidig ansettelse kan ikke benyttes der 

arbeidsgiver får lønnstilskudd fra det offentlige, 

med mindre ansettelse skjer i samarbeid med 

NAV. 

2.5 Idrettsutøvere m.v. 

Aml § 14-9 (1) bokstav e åpner for bruk av 

midlertidige ansettelser av “idrettsutøvere, 

idrettstrenere, dommere og andre ledere 

innenfor den organiserte idretten”. 

En vikar skal fylle 

en bestemt stilling, 

eller utføre bestemte 

arbeidsoppgaver i fravær 

av en annen arbeidstaker. 

Det er ikke et krav at 

arbeidstakeren erstatter 

en bestemt person. 

En ferievikar kan for 

eksempel ansettes 

midlertidig selv om 

vedkommende ikke 

erstatter noen bestemt 

annen person. 

Det synes forutsatt at rent administrativt arbeid 

ikke omfattes av dette alternativet. Det kreves 

at vedkommende i det vesentlige arbeider med 

sportslige oppgaver. 

2.6 Åremål 

Etter aml. § 14-10 kan øverste leder i 

virksomheten ansettes på åremål. Åremål 

betyr ganske enkelt at avtalen er midlertidig. 

Åremål blir blant annet brukt ved ansettelse av 

rådmenn. 

Begrensningen til “øverste leder” er ment 

bokstavlig. Det er i utgangspunktet én person 

i hver virksomhet som er øverste leder, 

f.eks. adm.dir eller daglig leder. I et konsern 

vil øverste ledere av datterselskaper kunne 

ansettes på åremål, men ikke avdelingsledere. 

I åremålsperioden gjelder i utgangspunktet 

ordinære regler for oppsigelse. 

3 Konsekvensen av ulovlig midlertidig 

ansettelse 

Ulovlig midlertidig ansettelse fører som 

hovedregel til at arbeidstaker skal anses som 

fast ansatt. Dette følger av aml. § 14-11. Fast 

ansettelse innebærer at den ansatte har 

ordinært stillingsvern, det vil si at det kreves 

“saklig grunn” for å si vedkommende opp. 

Loven inneholder en unntaksregel som 

innebærer at domstolene i særlige tilfelle kan 

bestemme at arbeidsforholdet likevel skal 

avsluttes dersom arbeidsgiveren krever det, og 

retten etter en avveining av partenes interesser 

finner at det vil være åpenbart urimelig at 

arbeidsforholdet fortsetter. 

Ved tilfeller av ulovlig midlertidig ansettelse kan 

arbeidstakeren kreve erstatning for økonomisk 

tap og ikke-økonomisk skade (oppreisning). 

Erstatningen skal settes til et beløp som retten 

finner rimelig. 

4 Varslingsplikt 

Dersom arbeidstakeren har vært ansatt i mer 

enn ett år, har hun eller han krav på skriftlig 

varsel om sluttdato senest en måned i forveien, 

(jfr. § 14-9 , 4. ledd). Dette gjelder ikke deltakere 

i arbeidsmarkedstiltak. 

Dersom arbeidsgiveren glemmer å varsle, kan 

ikke arbeidsgiveren kreve at den ansatte slutter 

før tidligst en måned etter at varsel er gitt. 


Midlertidig ansettelse 23

5 Midlertidig ansettelse i mer enn fire år 

En arbeidstaker som har vært midlertidig ansatt 

sammenhengende i mer enn 4 år, vil ha samme 

oppsigelsesvern som en fast ansatt (jf. § 14-9, 5. 

ledd). Det betyr at hun eller han ikke kan 

sies opp uten at det foreligger “saklig grunn”. 

Det er den samlede ansettelsestiden som er 

avgjørende. Dersom vedkommende har vært 

ansatt i flere kortere perioder etter 

hverandre, skal varigheten av disse vurderes 

samlet. Kravet til sammenhengende ansettelse 

i perioden krever i utgangspunktet at 

ansettelsesforholdet skal være uten avbrudd, 

men kortere avbrudd kan likevel aksepteres. 

Det er ikke meningen at kortere avbrudd 

arrangert av arbeidsgiver skal kunne brukes til å 

omgå bestemmelsen. 

6 Innleie av arbeidskraft 

Mange virksomheter benytter innleid 

arbeidskraft som et alternativ til å ansette selv. 

Dette kan være en praktisk ordning, spesielt 

siden man slipper unna arbeidsgiveransvaret for 

den innleide. Det er imidlertid viktig å være klar 

over at adgangen til innleie ikke er ubegrenset. 

Ved innleie fra virksomhet som har til formål 

å drive utleie, typisk fra vikarbyrå, er innleie 

lovlig i samme utstrekning som det kan benytte 

ordinær midlertidig ansettelse etter § 14-9, 

jfr. aml. § 14-12 (1). Dette vil blant annet si at 

det ikke kan leies inn personell for å dekke et 

permanent behov for arbeidskraft. 

Ved innleie fra virksomhet som ikke har til 

formål å drive innleie, f.eks. at et snekkerfirma 

leier en ansatt hos et annet snekkerfirma, er 

innleie lovlig dersom den innleide er fast ansatt, 

jfr. aml. § 14-13. Loven stiller opp en del andre 

betingelser, men det vil føre for langt å gå inn 

på disse her. 

Dersom vilkårene for innleie ikke er innfridd, 

har den innleide krav på fast stilling hos innleier. 

Vedkommende har også krav på erstatning fra 

innleier. Dette følger av aml. § 14-14. 

Hvordan skal foreldre ta seg av barna når foreldrene 

skiller lag eller foreldrene aldri har bodd sammen. 

Av advokat Roe Lauvås, roe.lauvaas@eurojuris.no 

Roe Lauvås er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund 

AS. Han har spesialfag i plan og bygningsrett, tilleggsutdanning 

ved Norges Sosial og Kommunalhøyskole og er autorisert 

advokatmekler. Han jobber hovedsakelig med saker innen 

offentlig rett, fast eiendom, barnerett, barnevern, arv-, familie- og 

skifterett. Han har erfaring fra offentlig virksomhet som rådmann, 

og er advokat ved Høyesterett. 

1. OVERSIKT - BEGREPER. 

I Norge avsluttes ca. 10 000 samliv hvert år. 

Dette berører barn i sterk grad fordi barna ikke 

får vokse opp sammen med begge foreldrene. 

Både samlivsopphøret og vanskeligheter som 

oppstår fordi foreldrene lever adskilt medfører 

at familievernet i Norge hvert år behandler 

oppunder 30 000 saker som gjelder forholdet 

mellom barn og foreldre. 

Barn har selvstendige rettigheter fastlagt i 

bl.a. FN’s barnekonvensjon og i norsk lov. 

Den viktigste norske loven er lov om barn og 

foreldre. Denne loven regulerer bl.a. hvorledes 

foreldre skal regulere sitt forhold til fellesbarn 

når foreldrene ikke bor sammen. 

I Norge avsluttes 

ca. 10 000 samliv hvert år. 

Dette berører barn i 

sterk grad fordi barna 

ikke får vokse opp 

sammen med begge 

foreldrene. 

I dagligtalen og i loven bruker vi ulike begreper, 

så som: 

Foreldreansvar: 

Dette er et begrep som er definert i loven 

som innebærer at forelder med foreldreansvar 

både har rett og plikt til å ta avgjørelse for 

barnet innenfor de rammer barneloven setter. 

Foreldreansvar er imidlertid ikke bare en rett til 

å ta avgjørelse for barnet, men en plikt til å ta 

avgjørelse hvor en viser omsorg og omtanke for 

barnet og sikre at foreldreansvaret blir utøvd ut 

fra barnet sine interesse og behov. 


Hvordan skal foreldre ta seg av barna når foreldrene skiller lag eller foreldrene aldri har bodd sammen. 25

Hovedpoenget med foreldreansvaret er, utover 

å være verge, å sikre gode oppvekstbetingelser 

for barnet i god dialog med barnet basert på 

barnets alder og de selvstendige rettigheter 

barnet har. 

I dag har begge foreldreansvar for barnet når 

foreldrene er gift eller er registrert samboende 

ved barnets fødsel. Far som ikke bodde med 

mor ved fødsel kan få del i foreldreansvaret 

ved avtale eller dom. Forelder som har del i 

foreldreansvaret, vil kunne bli fratatt dette om 

den andre krever det kun i de tilfeller særlige 

grunner foreligger Lovens klare hovedregel 

er altså at barnets foreldre bør ha felles 

foreldreansvar. 

Daglig omsorg: 

I vårt daglige språk benytter vi begrepet 

daglig omsorg overfor den som barnet bor 

hos. I loven brukes begrepet; ”hvor barnet bor 

fast”. Når det i loven vises til hvor barnet 

bor fast, menes med dette der barnet bor 

50% eller mer og det er avtalt eller fastsatt 

at denne forelderen bor barnet fast hos. Når 

det er fastsatt at et barn bor fast hos den ene, 

medfører dette at denne forelderen har rett til 

å ta avgjørelser om barnet i det daglige, uten å 

måtte spørre den andre av foreldrene. Den av 

foreldrene som barnet bor fast hos, kan også 

bestemme om barnet skal gå i barnehage, hvor 

i landet barnet skal bo sammen med forelderen, 

og ellers ta alle andre avgjørelser som gjelder 

barnet i det daglige. 

Samvær: 

Den av foreldrene barnet ikke bor fast hos 

skal normalt ha samvær med barnet. Dersom 

det ikke er til barnets beste å ha samvær, skal 

samvær nektes. 

Det regnes imidlertid å være til barnets beste 

å ha god kontakt med begge foreldrene. I loven 

er det derfor gitt en rettighet både overfor 

barnet og for den av foreldrene barnet ikke bor 

fast hos å få sikret samvær mellom barnet og 

forelderen. 

I dag har begge 

foreldreansvar for barnet 

når foreldrene er gift eller 

er registrert samboende ved 

barnets fødsel. 

Tidligere var det en rådende oppfatning at 

det var til beste for barnet å ha en såkalt 

omsorgsbase og en samværsbase. I dette lå det 

en tanke om at barnet hadde best av å være 

mest hos den ene forelderen og vesentlig mindre 

hos den andre selv om foreldrene bodde nær 

hverandre. Denne oppfatningen er nå delvis 

endret, slik at det regnes som normalt å være til 

barnets beste å ha best mulig kontakt med begge 

foreldrene. Opp gjennom årene er derfor loven 

endret - og for å oppmuntre til at barnet skal ha 

best mulig kontakt med begge foreldrene. Det 

er således ikke noe rettslig i veien for at barnet 

kan ha samvær opp til 50% av tiden. I tillegg er 

det åpnet opp for at domstolene kan dømme 

til delt omsorg, dvs ha lik tid hos begge og lik 

beslutningsmyndighet for begge. 

Barneloven er nå også endret ved å definere 

såkalt “ vanlig samvær “ til å omfatte samvær 

annenhver helg fra fredag til søndag, 1 

overnatting i den andre uken, 3 uker 

sommerferie og annenhver jul, påske, vinterferie 

og høstferie. I tillegg er det fastsatt i loven en 

begrensning for den av foreldrene barnet bor 

fast hos til å melde fra om planlagt flytting slik 

at foreldrene i fellesskap kan ta standpunkt 

til om hva som vil være best for barnet når 

forelderen skal flytte. 

Omsorgssvikt: 

Dette er et begrep som er brukt i 

barnevernsloven for å forplikte barnevernet til 

å gi hjelp til barnet og familien slik at omsorgen 

for barnet skal bli forsvarlig. 

Dersom omsorgssvikten er alvorlig, kan 

resultatet bli at barnevernet må overta 

omsorgen. Barnevernet må i utgangspunktet 

alltid forholde seg til den forelderen 

hvor barnet bor fast og som har del i 

foreldreansvaret. 

Dette betyr faktisk at dersom en forelder ikke har 

del i foreldreansvaret blir han ikke regnet som 

part i en sak hvor barnevernet krever omsorgen 

for barnet. 

2. BARNETS EGNE RETTIGHETER 

Barnet har egne selvstendige rettigheter, 

uavhengig av barnets egen livssituasjon. 

Rettighetene gjelder således enten barnet bor 

sammen med begge foreldrene, barnet er under 

offentlig omsorg eller om barnet bor fast hos 

den ene forelderen med samvær hos den andre. 

Barnets rettigheter viser seg imidlertid mer 

direkte når det offentlige er inne i bildet fordi 

både domstol, fylkesnemnd og andre offentlige 

instanser må sikre barnets egne rettigheter. 

Det er vanskeligere å kontrollere om barnets 

rettigheter blir fulgt opp i kjernefamilien. 

26 Hvordan skal foreldre ta seg av barna når foreldrene skiller lag eller foreldrene aldri har bodd sammen. 


Dersom barnevernet vil gripe inn i forhold til 

omsorgen for et barn som er over 15 år, vil 

barnet selv få egne partsrettigheter og dermed 

rett til å følge hele saken inklusiv bruk av egen 

advokat. 

Når barnet er 15 år, vil barnet selv har rett til 

å velge sin utdanning og til å bestemme selv 

om hun/han vil melde seg inn/ut av en forening. 

Barnet bestemmer i tillegg selv når det er fylt 

15 år om hun/han vil melde seg inn eller melde 

seg ut av et trossamfunn – statskirken – eller 

annet trossamfunn. 

Det er en generell regel at det skal tillegges stor 

vekt det barnet mener når barnet er fylt 12 år. 

Fra barnet er fylt 7 år har det rett til å få si sin 

mening i alle personlige forhold hvor avgjørelse 

skal tas i forhold til barnet. 

Når foreldrene flytter fra hverandre og 

barnet har fylt 7 år, har barnet rett til å si 

sin mening. Det innebærer at dersom en 

barnefordelingssak/samværssak kommer til 

rettslig behandling i domstolen, så plikter retten 

å sikre at barnet blir hørt om sitt synspunkt fra 

og med det er fylt 7 år. 

Dette betyr faktisk at 

dersom en forelder ikke har 

del i foreldreansvaret blir 

han ikke regnet som part 

i en sak hvor barnevernet 

krever omsorgen for barnet. 

Tidligere var plikten til å høre barn fra og 

med barnet var fylt 12 år. Nå er plikten til å 

høre barn fra barnet er fylt 7 år. Det foreligger 

imidlertid også avgjørelser fra Den Europeiske 

Menneskekonvensjon som kan tilsi en plikt til 

å høre barn før fylte 7 år. I en avgjørelse fra 

Menneskerettsdomstolen for noen år siden ble 

det ansett som brudd på menneskerettighetene 

at en gutt på 5 år ikke var blitt hørt i en sak der 

den ene forelderen til barnet hadde fremmet 

sak for å sikre samvær med barnet. Det synes 

og som om domstolene og samfunnet for øvrig 

i dag tillegger barnets synspunkt større vekt og i 

yngre alder. Norges Høyesterett uttalte således 

i 2005 om et barn på 10 ½ år at barnet var 

ganske stort og at det skulle en god del til for å 

gå mot barnets eget ønske. 

3. HVORLEDES KOMME FREM TIL EN 

ORDNING 

Barneloven fastsetter at alle som på en 

eller annen måte er involvert i forhold til 

beslutninger som gjelder et barn plikter å 

opptre til det beste for barnet. Meglere, 

advokater, dommere og andre skal altså ikke 

ensidig bistå en av foreldrene ut fra dennes 

behov, men hele tiden ha fokus på hva som er 

til det beste for barnet. 

Ikke alle evner å se andre behov enn sine egne. 

Jeg forstår det slik at det er faglig enighet om 

at opp mot 8 - 10 % av befolkningen har slike 

personlighetstrekk. Alle som er involvert i 

barnesaker må derfor se dette perspektivet og 

innse at av og til vil det beste for barnet være 

å la andre enn foreldrene avgjøre hvorledes 

omsorgs/samværsordningene skal være. 

Det er antatt å være til barnets beste at 

foreldrene klarer å avtale hvorledes barnet 

skal ha kontakt med hver av foreldrene når 

foreldrene ikke bor sammen. Ofte vil foreldrene 

ikke være i stand til å klare og komme frem 

til slike avtaler. I loven er det derfor fastsatt at 

foreldre plikter å bruke en megler før en kan 

gå til retten for å få en avgjørelse. Slikt krav 

om megling gjelder for foreldre som har barn 

under 16 år. Når barnet er mellom 16 og 18 

år, legger lovgiver til grunn at barnet er så stort 

at de i realiteten selv nærmest avgjør hvor 

vedkommende vil bo. En meglingsordning har 

da begrenset betydning. 

Dersom foreldrene ikke klarer å komme frem 

til enighet via bruk av megling, kan hver av 

foreldrene bringe saken inn for domstolen til 

avgjørelse. Lovgivers ønske om at foreldrene 

skal komme frem til avtalte ordninger er 

imidlertid så gjennomgripende at det selv 

etter at saken er brakt inn for retten så 

oppfordres foreldrene til å delta i mekling 

under dommerens overvåkning. Det er vanlig i 

dag at domstolen oppnevner en sakkyndig som, 

på statens kostnad, skal hjelpe dommeren til å 

oppnå en avtalt ordning i retten – dvs unngå at 

retten må avsi dom. 

Det er en generell regel 

at det skal tillegges stor 

vekt det barnet mener når 

barnet er fylt 12 år. 

Mange avtaler inngås ved bruk av mekling på 

familievernkontor. I de tilfeller meklingsresultat 

ikke oppnås på familievernkontoret og saken 

havner i retten, oppnås likevel fortsatt mange 

minnelige avtaler slik at dom ikke blir avsagt. 

Etter det jeg har fått opplyst blir langt mer enn 



50 % av søksmålene avsluttet ved at foreldrene 

inngår en avtale i retten. Ved noen domstoler er 

det antydet at mer enn 80 % av sakene får slik 

avtalt avslutning. 

4. DOMSTOLSBEHANDLING – DOM 

I de tilfellene foreldrene ikke klarer å komme 

frem til en avtalt ordning, må domstolen avsi 

dom. Domsavgjørelsen kan gå på hvor barnet 

skal bo fast og/eller hvor mye samvær den andre 

av foreldrene skal ha med barnet. Over lang tid 

har det utviklet seg en praksis som klargjør hvilke 

momenter som skal tillegges betydning om hvor 

barnet skal bo fast og/eller hvorledes samværet 

skal fastsettes med den andre av foreldrene. 

Alle momentene skal være til hjelp for å få 

konkludert med hva er det som vil være til 

det beste for barnet. Det er således ikke av 

selvstendig betydning hvorledes avgjørelsen 

berører hver av foreldrene. De relevante 

momentene er følgende: 

1. Hvem av foreldrene kan best innrette seg 

på å ta daglig omsorg. 

Dersom en av foreldrene jobber offshore, 

på båt eller er i andre arbeidssituasjoner 

som innebærer at en ikke jevnt over er 

hjemmeboende, vil dette kunne hindre 

vedkommende i å ha daglig omsorg for sitt 

barn. Barn har krav på i det daglige å bo 

sammen med en voksen. I utgangspunktet 

skal dette være en av foreldrene, dersom 

ikke barnet av spesielle årsaker må bo vekke 

fra foreldrene. 

2. Hvem av foreldrene kan best sikre at barnet 

får opprettholde god kontakt med begge 

foreldrene. 

Lovgiver har klart fastslått at det er et 

hovedhensyn for barn at de får sikre god 

kontakt med begge foreldrene. Dersom det 

således ikke er mangler ved forelderen, store 

avstander, eller andre forhold som gjør det 

umulig å opprettholde god kontakt, så vil den 

ene forelderens begrensning eller hindring av 

barnets kontakt med den andre forelderen 

kunne være avgjørende for at barnet ikke får 

bo fast hos denne. I en avgjørelse for noen år 

siden fastsatte Høyesterett at et barn på over 

10 år skulle bo hos den andre forelderen 

fordi omsorgsforelderen hindret over lang tid 

samvær med den andre. 

3. Hvem kan gi mest stabile og forutsigbare 

forhold. 

Svært ofte må en av foreldrene ved 

samlivsopphøret flytte vekk. Dersom dette 

vil innebære at barnet for eksempel må skifte 

skole, vil dette kunne resultere i at den andre 

av foreldrene får omsorgen for barnet fordi 

barnet da slipper slikt skoleskifte. 

Dette stabilitetsønsket for barnet, som også 

kan gjelde opprettholdelse av kontakter og 

venner i det miljøet barnet er tilvant, er et 

svært viktig moment og kalles ofte for status 

quo prinsippet. Tanken er enkelt og greit at 

dersom et barn trives og er trygg i det 

miljøet det er tilvant, så bør en prøve å 

hindre at barnet skal måtte flytte til et nytt 

miljø. 

Stabiliteten går også på foreldrene selv. 

Dersom den ene forelderen har vært ustabil 

i forhold til flyttinger, partnere, arbeid m.v., så 

kan dette synliggjøre at forelderen har en uro 

i seg som gjør det sannsynlig at barnet, ved å 

bli boende hos denne, kommer til å leve 

ustabilt og uforutsigbart. All kunnskap tilsier at 

barn har godt av å ha det stabilt og 

forutsigbart i sin oppvekst. Dette gir trygghet 

og bør tilsi at barnet blir boende hos den 

som totalt gir barnet mest stabile forhold. 

4. Barnets eget ønske 

Barnelovens § 31 fastslår at ”etter kvart 

som barnet blir i stand til å danne seg eigne 

synspunkt på det saka dreier seg om, skal 

foreldra høyre kva barnet har å seie før dei 

tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. 

Dei skal leggja vekt på det barnet meiner alt 

etter kor gammalt og modent barnet er. Det 

same gjeld for andre som barnet bur hos eller 

som har med barnet å gjera.” 

Loven fastsetter derfor at barnet har en 

økende medbestemmelsesrett etter alder. 

Er barnet 15 år, vil det i mange 

sammenhenger i realiteten ha veto. 

Er barnet derimot 3 år, må barnet følge 

forelderens veiledning. I loven er det fastsatt 

at det skal tillegges stor vekt hva barnet 

mener når barnet har fylt 12 år. Dette 

innebærer ikke at barnet får bestemme fra 

fylte 12 år, men det skal tillegges stor vekt 

hva barnet mener. Bestemmelsen må forstås 

på den måten at dersom barnets eget 

synspunkt virker fornuftig og reflektert sett ut 

fra et voksent ståsted, så skal det mye til for å 

komme fram til andre ordninger enn det 

barnet selv ønsker forutsatt at ikke andre 

momenter tilsier noe annet 

Det er imidlertid viktig å 

påpeke at barnet ikke selv 

skal ta avgjørelsen og bære 

byrdene med avgjørelsen. 

5. Søskenforhold 

Det har formodningen for seg at det er til 

barnets beste at søsken bor sammen. Dette 

betyr at det skal en særskilt begrunnelse til 

for å dele søsken, slik at den ene bor hos 

mor og den annen hos far. Stor aldersforskjell 

og andre forhold kan imidlertid medføre at 

en splitter en søskenflokk. 

Det er imidlertid et selvstendig moment at 

søsken i utgangspunktet skal få bo sammen. 

Dette innebærer også at det tillegges vekt 

dersom en av foreldrene har fått et nytt barn 

i et nytt forhold og det er etablert et 

søskenforhold til særkullsbarnet. Det skal noe 

til for å skille dette søskenforholdet. 

6. Barnets forhold til hver av foreldrene 

Ved rettslig avgjørelse blir det alltid tillagt vekt 

hvorledes forholdet er mellom barnet og den 

enkelte av foreldrene. Dette kan gå på den 

enkelte forelders personlige egenskaper. 

Er en av foreldrene belastet i forhold til rus 

eller sliter med psykiske problemer, så tilsier 

dette at barnet bør bo fast hos den andre av 

forelderen. 

Domstolene er imidlertid forsiktige med å 

brodere ut forhold knyttet til foreldrenes 

personlige egenskaper. Dette skyldes trolig at 

retten ikke vil stigmatisere foreldrene. Det må 

likevel antas at det tillegges stor betydning 

hvorledes forelderens personlige egenskaper 

fremstår. 

Barnets forhold til hver av foreldrene har 

også stor betydning i andre sammenhenger. 

Dersom barnet er lite – spedbarn – tilsier 

dette at barnet bør bli boende hos moren 

dersom ikke spesielle forhold foreligger. Det 

spesielle forhold som er mellom et spedbarn 

og moren knyttet til fødsel, amming osv., 



innebærer at det skal mye til at en far skal 

kunne vinne omsorg for et spedbarn. Det 

finnes i dag omfattende kunnskap – 

tilknytningsteoriene – som tilsier at 

belastning/skade kan oppstå for et spedbarn 

som får brutt den daglige vedvarende 

kontakten med moren eller annen person 

som tar seg av barnet fra fødsel av. 

Barneloven fokuserer på barnets beste og 

ikke foreldrenes beste. Fedre blir derfor 

åpenbart tapere i forhold til spedbarn 

dersom en skal prosentmåle mellom 

foreldrene. Fedre skal imidlertid ikke fortvile. 

Når barnet er blitt større oppheves 

forskjellene mellom mor og far, og dette 

innebærer at det nesten aldri blir 

vanskeligheter for far å få en god kontakt eller 

omsorg for et barn bare det er kommet over 

spedbarnsalder. 

Den av foreldrene som har hatt 

hovedomsorgen for barnet vil ha et fortrinn 

i en barnefordelingssak. Dersom barnet har 

vokst opp hos moren alene, så er det et 

moment - og normalt til barnets beste - at 

dette skal fortsette. Som nevnt ovenfor, vil 

det aldri være vanskelig for den gode far å få 

god kontakt med barnet. Han vil også kunne 

få omsorgen for barnet dersom andre 

forhold tilsier slik løsning. Det er likevel slik at 

stabilitetshensynet også tilsier at der barnet 

har hatt sin hovedomsorg, der skal barnet bli 

boende. 

5. HVA SKAL FORELDRENE GJØRE. 

Barneloven, og alle andre regler som har med 

barn å gjøre, gir oss voksne den utfordring 

det er å prioritere andre foran seg selv. Alle 

lovreguleringer fokuserer på det beste for barnet 

og ingen andres beste. Det kan selvfølgelig være 

vanskelig i tilstrekkelig grad å klare dette. Til hjelp 

har vi alle meglingsordningene, først direkte 

mellom foreldrene og kanskje med hjelp av 

advokat, så via familievernkontorene og til sist 

ved megling i domstolen. Først når alle disse 

ordningene er mislykket må domsstolen ta 

avgjørelse ved dom. 

Arveforskudd 

Av advokat Nils Ivar Sylte, Advokatfirmaet Larhammer & Aarseth 

nils.ivar.sylte@eurojuris.no 

Nils Ivar Sylte er advokat i Advokatfirmaet Larhammer & Aarseth 

i Molde. Han arbeider blant annet med selskapsrett, rettsforhold 

knyttet til fast eiendom, arv og skifte. Innen disse saksfeltene har 

han jevnlig til behandling spørsmål om overføringer av verdier 

skal være arveforskudd. 

Innledning 

Litt over midtveis i livet, med voksne barn i 

etableringsfasen og romslig økonomi for egen 

del stiller mange seg i dag spørsmål om det ikke 

kan være hensiktsmessig å overføre verdier til 

sine livsarvinger. Arveforskudd blir da gjerne 

et tema. Dette blir også ofte aktualisert ved 

generasjonsskifte innen familiebedrifter. 

Nedenfor gis et innblikk i hva arveforskudd er, 

hvilke vilkår og begrensninger som gjelder for 

dette, samt virkningene av at det fastsettes at 

en verdioverføring er arveforskudd. 

Hva er arveforskudd? 

Barn kan ikke kreve å få overført midler som 

arv fra sine foreldre mens de lever. Man sier 

gjerne at arven først faller når arvelateren dør. 

En vederlagsfri overføring av midler til 

en livsarving mens man lever er derfor 

i utgangspunktet å anse som en gave til 

mottakeren. Det er først dersom gaven 

skal avkortes i mottakerens arveandel ved 

arveoppgjøret etter giver at man taler om 

arveforskudd. 

Vanligvis foretas avkortning ved at man 

legger arveforskuddet til avdødes formue 

ved beregningen av den samlede arven. Ved 

fordelingen av arv trekkes så arveforskuddet 

fra i den aktuelle arvingens beregnede andel av 

samlet arv. 

En vederlagsfri overføring 

av midler til en livsarving 

mens man lever er derfor i 

utgangspunktet å anse som 

en gave til mottakeren. 

Hva skal til for at en overføring anses som 

arveforskudd? 

Arveloven har bestemmelser om når en gave 

til livsarving skal anses som arveforskudd. Det 

framgår der at “ei monaleg gåve” til én av flere 

livsarvinger skal avkortes i vedkommendes arv 

dersom arvelateren har fastsatt det. I følge 

loven skal avkortning også skje dersom det 

må anses godtgjort at dette var forutsatt av 

arvelateren. 

I begrepet “monaleg gåve” ligger at det må 

være en gave av en viss størrelse, og altså noe 

annet enn vanlige gaver i forbindelse med 

bursdager osv. Hva som i det enkelte tilfelle vil 

være “monaleg”, vil også avhenge av hvor stor 

formue giveren har. 

Videre er det altså opp til den som foretar 

verdioverføringen å bestemme om den skal 

være arveforskudd eller en gave som ikke 

skal avkortes i mottakerens arv på et senere 

tidspunkt. 


Arveforskudd 

33

Det kreves ikke at giveren oppretter testament 

eller et annet dokument der det framgår om 

verdioverføringen er arveforskudd eller kun 

gave. For å unngå uklarheter og eventuell tvist 

mellom sine livsarvinger om en verdioverføring 

er arveforskudd eller ikke, bør en imidlertid 

sørge for at det nedtegnes skriftlig hva man 

som giver har bestemt. En slik klargjøring kan f 

eks skje i et gavebrev. 

Begrepene gave og arveforskudd brukes ofte 

litt om hverandre. Selv om man har bestemt 

seg for at det er en gave uten framtidig 

avkortning man skal gi, vil det derfor være 

fornuftig å fastsette uttrykkelig i et gavebrev at 

gaven ikke er å anse som forskudd på arv. 

Bestemmelsene i arveloven innebærer videre at 

dersom man kun har én livsarving, vil 

gaveoverføringer til vedkommende ikke kunne 

anses som arveforskudd i egentlig forstand. 

Det vil jo i et slikt tilfelle ikke bli tale om en 

avkortning for å jevne ut arv mellom flere 

arvinger. 

Når arveloven kun nevner forholdet mellom 

giver og givers livsarvinger, medfører det 

dessuten at gaver til andre enn livsarvinger 

ikke vil bli å anse som arveforskudd. Dersom 

en giver uten livsarvinger gir en eiendom til en 

nevø, vil ikke dette bli ansett som arveforskudd 

i forhold til bestemmelsene i arveloven. Dersom 

giver i et slikt tilfelle ønsker en utjevning mellom 

arvinger etter sin død, vil vedkommende derfor 

måtte sette opp et testament som sikrer dette. 

For å unngå uklarheter 

og eventuell tvist mellom 

sine livsarvinger om 

en verdioverføring er 

arveforskudd eller ikke, 

bør en imidlertid sørge for 

at det nedtegnes skriftlig 

hva man som giver har 

bestemt. 

Er det begrensninger i adgangen til å gi 

arveforskudd? 

Når man gir et arveforskudd overføres som 

nevnt verdier fra giver til mottaker. Dette 

innebærer at givers formue reduseres, og 

mottakers formue økes tilsvarende. I og med 

at verdioverføringen skjer mens giver lever, 

kaller man en slik disposisjon en livsdisposisjon. 

Motsetningen til dette er disposisjoner som 

ikke skal ha noen virkning før etter at man er 

død, typisk testamentariske disposisjoner. Dette 

kalles dødsdisposisjoner. 

Det noe spesielle ved arveforskudd er 

at det både er en livsdisposisjon og en 

dødsdisposisjon. Det er en livsdisposisjon fordi 

verdioverføringen skjer mens giver lever, og en 

dødsdisposisjon fordi det også får betydning 

etter givers død ved at det tas med i beregning 

og fordeling av arv. 

I forhold til dødsdisposisjoner generelt 

framgår det av arveloven at de såkalte 

pliktdelsreglene for livsarvinger må overholdes 

for at disposisjonen skal være gyldig. I følge 

pliktdelsreglene skal arvelaters livsarvinger 

arve 2/3 av den samlede arven. Denne 

begrensningen gjelder riktignok bare inntil hver 

livsarving har mottatt kr 1.000.000,- i verdier, 

men i svært mange dødsbo vil antall livsarvinger 

og avdødes formue være slik at hovedregelen 

om 2/3 i pliktdel gjelder. I pliktdelsreglene ligger 

også en forutsetning om likebehandling mellom 

livsarvingene. Er det to livsarvinger vil hver av 

dem ha krav på 1/3 av arven. 

I og med at arveforskudd som nevnt dels 

er en dødsdisposisjon, oppstår det spørsmål 

om arvelovens regler om pliktdelsarv til 

livsarvingene må overholdes når forskudd gis. 

Dersom man f eks har to barn, en formue på 

kr 3.000.000,-, og ønsker å gi ett av barna en 

eiendom verdt kr 2.500.000,- som arveforskudd, 

blir altså spørsmålet om pliktdelsreglene er til 

hinder for dette. Det andre barnet vil jo etter 

pliktdelsreglene her ha krav på kr 1.000.000,- 

. Men pliktdelsreglene gjelder ikke i et slikt 

tilfelle. I forhold til pliktdelsreglene anses altså 

arveforskudd som en livsdisposisjon. I tråd med 

dette er det fastsatt i arveloven at selv om 

forskuddet ved arveoppgjøret viser seg å være 

større en arvingens arveandel, blir ikke arvingen 

“skyldig” dødsboet det overskytende. 

Det noe spesielle ved 

arveforskudd er at det 

både er en livsdisposisjon 

og en dødsdisposisjon. 

Selv om pliktdelsreglene ikke vil være til hinder 

for å gi arveforskudd til ett av barna, kan det 

være andre forhold som begrenser adgangen. 

En praktisk viktig begrensning gjelder dersom 

giveren sitter i uskiftet bo etter avdød ektefelle. 

Da kommer det inn regler som verner om 

livsarvingenes rett til arv etter førstavdøde. 

Sitter man i uskiftet bo kreves det samtykke 

fra samtlige livsarvinger for å kunne gi bort fast 

eiendom eller andre gaver som “står i mishøve 

til” formuen i uskifteboet. Videre framgår det av 

reglene om uskifte at en ikke uten samtykke fra 

alle livsarvinger kan dele ut arv til noen av dem 

uten at de øvrige mottar tilsvarende. 

Virkningene av at en verdioverføring er 

arveforskudd 

Som allerede nevnt ovenfor er den viktigste 

virkningen av at en verdioverføring er 

34 Arveforskudd 

Arveforskudd 35

arveforskudd at det fører til avkortning i 

mottakerens arv ved arveoppgjøret. 

Et spørsmål som da oppstår er om man ved 

beregningen av arveforskuddet skal bruke 

verdien på tidspunktet det ble gitt, eller om 

man skal justere verdien til tidspunktet for 

arveoppgjøret. Skal et arveforskudd på kr 

100.000,- i 1990 avkortes med kr 100.000,- i 

vedkommendes arv ved arveoppgjør etter 

giveren i 2010? 

I arveloven er det bestemt at man ved 

arveoppgjøret skal bruke verdien av 

arveforskuddet på det tidspunkt det ble gitt. 

Det er kun dersom dette vil være “openbart 

urimeleg” at man kan fravike dette. Dette 

innebærer f eks at dersom den ene av 

livsarvingene mottok en eiendom i 1990 som 

da hadde en markedsverdi på kr 1.000.000,-, 

blir avkortningsbeløpet ved arveoppgjøret i 

2010 kr 1.000.000,- selv om eiendommens 

verdi da er økt til kr 2.000.000,-. 

Arveloven gir likevel adgang for giveren/ 

arvelateren å fastsette avkortningssummen, 

slik at den nevnte regelen ikke kommer til 

anvendelse. Når man gir arveforskudd kan 

det derfor være fornuftig å vurdere om man 

skal fastsette hvordan avkortningssummen 

skal beregnes. Ved å fastsette dette kan man 

i større grad sikre seg at arvefordelingen 

mellom livsarvingene blir slik man ønsker. En 

slik angivelse av hvordan avkortning skal skje vil 

også virke forebyggende i forhold til eventuelle 

tvister. 

Dersom man får arveforskudd fra foreldre 

som har felleseie, er det fastsatt i arveloven at 

avkortning skal skje når det skiftes etter den 

av foreldrene som dør først. Dette gjelder 

selv om arveforskuddet i sin tid var gitt av 

den lengstlevende av foreldrene. Den som 

har fått arveforskudd kan altså ikke kreve 

at avkortningen utsettes til lengstlevende av 

foreldrene er død. 

Hvor det er gitt arveforskudd og avkortning 

skal skje, kan det ved arveoppgjøret etter 

arvelater bli spørsmål om arveforskuddet 

skal medregnes til formuen ved beregning av 

gjenlevende ektefelles rett til andel av felleseiet 

og ektefellearv. Det samme spørsmålet kan 

oppstå i forhold til beregning av arvelaters rett 

til å testamentere 1/3 av sin formue. Arvelovens 

hovedregel om dette er at arveforskuddet 

ikke skal legges til avdødes formue når 

disse beregningene skal foretas. Men også 

her kan noe annet avtales. Den aktuelle 

bestemmelsen i arveloven er omdiskutert i 

juridisk teori, og anses å reise enkelte vanskelige 

tolkningsspørsmål. 

Til slutt kan nevnes et forhold som i og for seg 

ligger på siden av reglene om arveforskudd 

gjennomgått ovenfor, men som mange er 

opptatt av i forbindelse med arveforskudd. Får 

det noen betydning for arveavgiftsplikten om 

en verdioverføring anses som arveforskudd 

eller gave som ikke skal avkortes? Svaret er nei, 

verdioverføringen vil uansett i utgangspunktet 

være arveavgiftspliktig, og må meldes til 

skatteetaten på fastsatt skjema. 

Skal et arveforskudd 

på kr 100.000,- i 1990 

avkortes med kr 100.000,- 

i vedkommendes arv ved 

arveoppgjør etter giveren i 

2010? 

Vi finner den løsningen 

du er best tjent med 

ProJure er et av Stavanger-regionens største advokatfirma med røtter tilbake til 1936. 

Vi har et klart mål om at ProJure skal være det foretrukne advokatfirmaet for næringslivet 

på Vestlandet. Bred kompetanse, lang erfaring, lokal tilknytning og stort nettverk er våre fortrinn. 

Våre hovedarbeidsområder er: 

•Transaksjoner, finansiering og selskapsrett 

•Fasteiendom og entreprise 

•Arbeidsrett 

Vi er medlem av Eurojuris – Europas største samarbeid av ledende advokatkontorer. 

Stavanger: Postboks 127 Sentrum, 4001 Stavanger. Besøksadresse: Nedre Holmegt. 30 

Tlf: +47 51 85 84 00. Faks: +47 51 85 84 01. E-post: stavanger@projure.no 

Bryne: Postboks 71, 4349 Bryne. Besøksadresse: Hetlandsgate 9 

Tlf: +47 51 85 84 44. Faks: +47 51 85 84 48. E-post: stavanger@projure.no 

www.projure.no 

36 Arveforskudd 

37 

SIM Reklamebyrå AS

Deltakende firmaer 

Advokatfirmaet 

Eurojuris Harstad AS 

Håkonsgt.4 

Postboks 866, 

9488 Harstad 

Telefon 77 00 21 00 

Faks 77 00 21 11 

E-post: harstad@eurojuris.no 


Holm og Benson 

Sjøgaten 27 

Postboks 223, 

8001 Bodø 

Telefon 75 52 05 58 

Faks 75 52 38 20 

E-post: bodo@eurojuris.no 


Larhammer & Aarseth ANS 

Torget 2 

Postboks 248, 

6401 Molde 

Telefon 71 19 16 00 

Faks 71 19 16 01 

E-post: molde@eurojuris.no 

Advokatfirma 

Stiegler ANS 

Fortunen 1 

Postboks 1124 Sentrum, 

5809 Bergen 

Telefon 55 21 54 00 

Faks 55 21 54 25 

E-post: bergen@eurojuris.no 


Eurojuris Haugesund AS 

Kirkegt. 202 

Postboks 548, 

5500 Haugesund 

Telefon 52 70 10 30 

Faks 52 70 10 31 

E-post: haugesund@eurojuris.no 

ProJure Advokatfirma DA 

N. Holmegt. 30 

Postboks 127, 

4001 Stavanger 

Telefon 51 85 84 00 

Faks 51 85 84 01 

E-post: stavanger@eurojuris.no 


Alver AS 

Kirkegata 62 

Postboks 10, 

2601 Lillehammer 

Telefon 61 26 87 00 

Fax 61 26 87 01 

E-post: firmapost@alver.as 

Svensson Nøkleby 

Advokatfirma ANS 

Nedre Storgate 15/17 

Postboks 294 Bragernes 

3001 Drammen 

Telefon 32 25 55 00 

Faks 32 25 55 01 

E-post: drammen@eurojuris.no 

Advokatfirmaet Frøstrup 

Løitegaard DA 

Storgata 136 

Pb 73 

3901 Porsgrunn 

Telefon 35931900 

Fax 3593 19 01 

Epost: firmapost@lov.as 

Returadresse: Eurojuris Norge AS 

Postboks 294, 3001 Drammen

Eurojuris Informerer nr 2-2010 - Lov AS

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?