Layout 1 (Page 3) - Høgskulen i Volda

NA 

helg 

Nr. 15 GRATIS 12. oktober 2007 

Tatt av Tokyo 

15.000 teikneseriar 

Gutta i verdas 

djupaste tunnel 

Velkomen til 

verda, Isac

2 

Fra den dagen vi blir født er vi 

dømt til et liv i materialistisk 

ekstase. Det begynner dårlig. Antall 

bruk- og kastbleier du forbruker 

dine første leveår, overgår sikkert 

den mengden søppel en gjennomsnittlig 

person i mindre privilegerte 

land kaster i løpet av hele sitt liv. 

Selvsagt har vi et valg, vi trenger 

ikke å leve et liv i sus og dus, vi kan 

i grunnen gjøre akkurat som vi vil. 

Vi kan for eksempel flytte på hytten 

på Geilo og leve uten oppvaskmaskin 

og varmekabler på badet, 

kanskje i et helt år, men det er ikke 

bare bare å plutselig bli primitiv. 

Alle vet selvfølgelig at ekte livsglede 

handler om de små og 

nære ting, det ikke-materialistiske 

og det mellommenneskelige, men 

når alt kommer til alt klarer vi ikke 

helt å gi slipp på velstanden. Å bo i 

trehytte i Thailand og spise ananas 

fra hagen sammen med husapekatten 

smaker godt i et par måneder. Men 

så begynner vi å bli lei den skitne 

shortsen, den kalde dusjen fra hage- 

PFU 

KOMMENTAR 

Det gode liv? 

Pressens faglege utvalg (PFU) er eit organ 

som behandlar klager mot pressa i presseetiske 

spørsmål. Organet vurderer klager på 

trykt presse, radio, fjernsyn og internett på 

bakgrunn av reglane i Ver Varsam-plakaten. 

Næravisa arbeider etter desse reglane. Den 

som kjenner seg råka av urettvis omtale, 

vert oppmoda om å ta kontakt med redaksjonen. 

For meir informasjon om PFU sjå 

www.presse.no, eller ring tlf. 22 40 50 40. 

”Du kan ingenting ta med deg dit du går.” 

slangen som er full av insekter og å 

gjøre fra seg i et hull i bakken. For 

kanskje hadde det ikke smakt så 

godt disse to månedene, hadde det 

ikke vært for vissheten om at det 

som venter hjemme er en ren seng 

med dyne, yndlingskaféen din, bussen 

som går til riktig tid, gratis 

utdanning og et tonn klær og sko 

som det ikke var plass til i 3000 

kroners-sekken på Thailand-turen. 

Hva er egentlig mest kvalmende? 

Kose oss glugg i hjel over velstanden 

som vi har fått servert rett i 

fanget og takke den allmektige gud 

for at vi ble født i dette landet, som 

flyter over av melk og olje? Eller å 

gi slipp på alt dette som milliarder 

av mennesker verden over bare kan 

drømme om, for så å finne oss selv 

som fisker i Mogadishu fordi det var 

et fint innfall? 

Det finnes en mellomting, sier 

du. Jo da, man trenger ikke å 

leve velstandslivet til det ekstreme, 

men heller slå seg til ro i en passelig 

liten enebolig som lektorlønnen 

akkurat dekker. For deretter å døyve 

en eventuell dårlig samvittighet med 

en, etter norsk standard, litt over 

gjennomsnittlige velstand, ved å 

betale 100 kroner måneden til lille 

Pedro i Colombia som får gå på 

skole på grunn av deg og din raushet. 

Det er nettopp denne gylne 

middelveien de fleste benytter seg 

av. Det å selv ha det passelig godt, 

eller helst litt i overkant av dette, og 

samtidig gi noen ølkroner til De 

Fattige, gjør de fleste passelig tilfredsstilte. 

Vi kan egentlig ikke noe for det. 

Det ligger innprentet i våre 

gener at vi og våre barn først må ha 

det godt, før vi kan begynne å tenke 

på andre. Men hvor høy må denne 

terskelen være? Går grensen ved 

hus, hytte, bil og båt? Eller bør man 

også ha feriehus i Spania? Og hva 

med leilighet i sentrum til barna når 

de blir store? Kanskje er denne 

grensen allerede blitt overskredet for 

så lenge siden, at vi har begynt å 

Næravisa — fredag 12. oktober 2007 

Cornelis Vreeswijk 

miste perspektivet. 

Ja, vi sitter godt i det nå. Vi har 

aldri hatt det bedre, samtidig som 

flere og flere går på antidepressiva 

og klager over regnet og mørket. 

Det er jo ikke så rart egentlig. Jo 

bedre vi har det, jo mindre betydningsfulle 

og mer navlebeskuende 

blir problemene våre. Kanskje skjer 

det noe på tv som gjør at vi våkner 

opp fra dvalen en skakket stund. En 

flodbølge rammer de fattigste, borgerkrigen 

herjer i Sudan og munker 

blir drept i Burma. Vi snakker om 

hvor fælt det er og hvor godt vi har 

det. Men så søler vi vin på den nye 

kjolen, og det er forbausende hvor 

fort vi kommer tilbake til den 

behagelige hverdagen igjen. 

HILDE STAALESEN 

LILLEØREN 

lillehil@hivolda.no 

Ansvarleg redaktør: Turid Øvrebø, Redaktør: Marianne L. Larvoll Melgård 

Redaksjonen: Marthe Berge, Line Brustad, Øystein Eian, Andreas Nilsen Ervik, Håvard Fossum, Martin Gustafson, 

Sigbjørn Høidalen, Hilde Staalesen Lilleøren, Katarina Lunde, Marianne Melgård, Ingvild Myklebust, 

Sissel Iren Skjerdal, Sverre Øvrelid Steen, Veronika Olsen Søum, Lars Anders Bolsø Vestad 

TA KONTAKT: Tipstelefon: 70 07 51 89, tipsfaks: 70 07 51 55, epost: redaksjon@hivolda.no. Nærnett: nett@hivolda.no 

UTGITT AV: Øvingsavis for studentane ved Avdeling for Mediefag (AMF), Høgskulen i Volda. Kjem ut ein eller to gonger i 

veka i til saman 15 veker; haust, vinter og vår. Distribuert internt og til daglegvarebutikkar i Ørsta og Volda. 

LAYOUT: Næravisa. KLARGJERING: Avisa Møre, Volda, ved Rune Aarflot. TRYKK: Orkla Trykk Nordvest AS, Ålesund. 

OPPLAG: 1500. 

Illustrasjon: Haakon Gaarder


Side 4 og 5: 

Fredagspraten 

Grønt samvit og 

hard hud 

Vi ble med renholdsarbeider 

Magnar Lid på 

Rotset-ruta i Volda. 

Side 6 - 9: 

Reportasje 

Mørkemenn 

Verdens dypeste tunnel 

åpner om tre måneder. 

Les om hverdagen til de 

som står bak mesterverket. 

Side 10 og 11: 

Portrettet 

Hva nå, Amina? 

Vi har møtt Amina 

Loukili fra Marokko 

Side 11: 

Quiz 

Hjernetrim spesiallaget til 

våre lesere. 

Side 12: 

Sport 

Angstdykking på 

grunna 

Vår reporter hoppet i det 

kalde vannet 

Side 13-17: 

Repotasje 

Livet på føden 

Vi har møtt jormødre og 

mødre og deres nyfødte på 

fødeavdelingen i Volda. 

Innhold 

4 

6 

20 

10 

13 

Side 18 og 19: 

Fritid 

Tegneseriedilla 

Møt tegneseriesamlerne 

Arild Fjukstad og Eldar 

Meek fra Volda. 

Side 20 - 23: 

Reise 

Hekta på Japan 

Bli med på en eksotisk 

reise til The land of the 

rising sun. 

Side 24: 

Petit 

De glemte 

gravene 

På kirkegården i Volda er 

vedlikeholdet av gravene 

dårlig. 

Side 25: 

Kultur 

Anbefalinger 

Dette bør du få med deg 

av kultur. Vi anbefaler 

bøker, filmer og musikk. 

3 

Side 26: 

Fritid 

Få stram rumpe 

gratis 

Vi betaler for å sitte på 

svette ergometersykler. Vi 

spør oss hvorfor. 

Baksiden 

Årets bilde 

Vi har kåret årets bilde 

blant de som har vært på 

trykk i Næravisa i høst.

4 

KOMMENTAR 

– Hva skal det være? 

– Kokain selvfølgelig! 

Nå skal politiet komme kokainvanene til 

finans-, artist- og utelivstoppene til livs 

gjennom operasjon ”Hvit Snø”. Politiet 

har sett seg lei, og uttrykker at de nå skal 

kokainbrukerne til pers, og det er naturligvis 

elitesnifferne som får mest fokus på 

seg. Dette er folk som gjennom livsstil og 

omgangskrets kan vedlikeholde forbruket 

sitt uten problemer. Som politiet har 

uttalt:”Det kan virke som om de selv kan 

føle de opererer i et lovtomt rom.” Skjønt 

alle skal ikke skjæres over en kam. 

Narko-dresskode 

De siste årene har det vært en nedgang i 

antall beslag av de aller fleste typer narkotika. 

Så langt i år har det derimot blitt 

beslaglagt over åtti flere beslag av kokain 

enn i løpet av hele fjoråret. Ecstasy er et 

av de stoffene det blir beslaglagt stadig 

mindre av over de siste fem årene, noe 

som til en viss grad kan underbygge 

påstandene som har kommet fra kjendiskretsene, 

om at kokain har blitt det nye 

”partydopet”. Fjonge selskap med høytsvevende 

gjester. Skal vi tro kjendisene 

selv flyter det med stoff, og mer spesifikt 

kokain, på slike fester. Man kan få tak i 

hva enn man vil ha, tydeligvis fri fra 

enhver bekymring om å bli tatt. 

Så går det lukt ad undas med noen av 

dem, ikke uventet, og ukepressa bruker 

spalteplass på hvordan nettopp Kjendis B 

ble avhengig. Men nå er B nykter igjen: 

”Ja hjelpe meg det var harde tider det, og 

man må passe seg, og ja det var det eneste 

riktige å bryte med det miljøet.” 

Lettpåvirkelige sinn må advares mot å gå 

i samme fella, for som kjendis har man 

påvirkningskraft. Forresten har Kjendis B 

en ny plate, bok, tv-program på trappene 

til våren, rekker du å få med det i saken 

tror du? Tenk for et sammentreff. 

Men merkelig nok, det fortelles ikke om 

det flyter hasj eller heroin eller opiater for 

den saks skyld på disse festene. Det blir 

kanskje for folkelig, litt for likt det miljøet 

fra Plata driver med? Kanskje finnes 

det en form for narkotika-dresskode? I 

kveld tilbys det rødvin, årgangssjampis 

eller kokain på dass. Eller bruker man 

stoffet åpenlyst? Kanskje alle er med på 

bruken, som et slags bror- og søsterskap 

for de individene som står fritt til å nyte 

narkotika uavhengig av pris eller konsekvenser. 

Kanskje kan vi ane spor av gammeldagse 

libertiner-holdninger her, der 

den frigjorte eliten gjorde som de ville 

uten moralske hemninger. Det er godt å 

være fri for moral når stoffet man bruker 

blir dyrket av fattige, ulovlig fraktet og 

smuglet hele veien, og til sist kommer en 

i hende gjennom langere som oftere enn 

ikke tjener penger på andre folks ulykke. 

Det er faen så godt å slippe å tenke. 

Illustrasjonsfoto 

Cola 

Når Coca-Cola først ble brygget i 1885 

var hovedstimulanten i drikken kokablader 

fra Sør-Amerika, samt kolanøtter som 

fungerer avslappende på sentralnervesystemet. 

Dette er to forskjellige ting. 

Kolanøtter kan du få kjøpt på apoteket. 

Det er litt verre med bladene. Etter 

sigende inneholdt Coca-Cola ni milligram 

med kokain per glass inntil 1903. Dette er 

ikke tilfellet i dag, selv om Cola fremdeles 

inneholder et ikke-narkotisk ekstrakt 

av kokablader, kanskje litt for merkenavnets 

skyld. 

Det meste av all kokain i verden dyrkes 

og fremstilles i Sør-Amerika. 

Ifølge Wikipedia forbrukes det omrent 

600 tonn kokain i verden hvert år. En fjerdedel, 

150 tonn, forbrukes i Europa. 

Kokain-avhengige kan oppleve bieffekter 

av bruken som alvorlig paranoia, 

plutselig aggresjon eller taktile hallusinasjoner, 

for eksempel kan det føles som 

om det finnes små dyr på innsiden av 

huden. 

Tankeløst 

Nylig stile Christer Falck i Jesus-positur 

med hvit kjortel i et intervju med dagbladet.no. 

Der snakket han om hvordan 

kokainen flyter på kjendisfester, og at 

”alle” bruker. Men selv har han ikke 

prøvd noe slikt. Aldri. Naturligvis. Det er 

utslitte kommentarer. Forleden stilte både 

Lene Alexandra Øien og Sturla Berg- 

Johansen opp på Redaksjon ÉN på NRK 

for å snakke om sitt kokainbruk. Begge 

har kvittet seg med vanen nå, og det gjør 

det lettere for dem å stå fram. Men tankeløsheten 

bak bruken var tydelig. Øien 

hadde brukt det som slankemiddel, Berg- 

Johansen som noe for å skjerpe seg opp 

før et viktig program. Men ære være dem 

for at de dukket opp på tv-ruta og snakket 

om det, til tross for at de utelater en viktig 

ting. Enkelte mennesker i gitte samfunnslag 

kan tydeligvis ha et temmelig overfladisk 

forhold til å bruke et stoff folk dreper 

hverandre for en halv verden unna, og 

noen ganger mye nærmere enn som så. 

Kokain har tydeligvis blitt et statussymbol 

på linje med målsydde Armani-dresser 

og biler til rundt millionen. Vel å 

merke – blant de som har penger og tid til 

å føre en slik vane, uten at det påvirker 

deres daglige virke. 

MARTIN GUSTAFSON 

gustafso@hivolda.no 

SIGBJØRN HØIDALEN 

sigb-ho@online.no 


Grønt s 

“ 

Kvifor eg ikkje 

hadde tømt dunken? 

Ja, den stod ikkje 

framme, svara eg. 

Så prøva dei å lyge 

seg klare då, veit du. 

Magnar Lid, 

reinhaldsarbeidar 

– Der står det ein rauding. Ja, då får me vel ein telefon 

frå dei. 

Det er måndag og Magnar Lid køyrer Rotset-ruta i 

Volda med ein av dei heilautomatiske sidelastarane til 

Volda og Ørsta reinhaldsverk. Vekenummeret er eit 

oddetal, det vil seie at det ikkje er tøming av dunkar 

med raudt merke på Rotset denne veka. Magnar køyrer 

forbi. 

– Raudingane blei innført som ei ordning for dei som 

ikkje har så mykje søppel. Dei blir berre tømt kvar fjortande 

dag, og så kan abonnentane spare 100 kroner i 

året då, veit du. Men så er det nokre som overfyller dei 

noko så borti natta. Og mange bommar på dagane. Nei, 

det er ei plage med heile raudingane, klagar renovatøren. 

Auka status 

Magnar Lid har vore tilsett i det interkommunale reinhaldsverket 

i snart 25 år. I starten køyrte han berre søppel. 

No blir det òg kalla ressursar på avvegar, verdiar 

som kan resirkulerast. 

– Korleis er statusen til yrket ditt? 

– Statusen har stige, vil eg seie. Før måtte me ta sekkane 

på ryggen, og me fekk folk sitt avfall nedover 

kleda. No kan eg for det meste sitje inne i bilen. Det er 

lite støy og ikkje lukt eller tunge tak. I tillegg trur eg 

fleire skjønar den viktige jobben me gjer, dette med å ta 

vare på miljøet. 

Då Magnar starta i reinhaldsverket først på 1980-talet, 

blei alt køyrt ut til eit forbrenningsanlegg i Alida, ut mot 

Berkneset. Her tok det berre sånn måteleg fyr, og anlegget 

stinka død og pine. 

– Huff, det var fæle greier. Og det halvvegs oppbrente 

søppelet blei lempa rett i fjorden. Nei du, ting har forandra 

seg. 

– Drøymte du om å bli søppelkøyrar då du var ung? 

– He, he. Nei, det var heilt tilfeldig. Eg har drive med 

mykje forskjellig. Eg starta med ti år på sjøen; på selfangst, 

i kystverket og i utanriksfart. Så køyrte eg gravemaskin 

og lastebil i ein ti års tid, før eg kom over stillinga 

i reinhaldsverket. 

På kalenderkjøret 

Magnar seier han no trivst veldig godt i jobben. Men 

kring år 2000 braut ein orkan laus. Då starta Volda og 

Ørsta reinhaldsverk med dunkar som abonnentane sjølve 

måtte trille fram til vegen på hentedagane. 

– Det blei tala om ”desse helvetes folka i reinhaldsverket”, 

kva dei skulle drive med no. Folk kom springande 

ut og etter bilen. Kvifor eg ikkje hadde tømt dunken?


mvit og hard hud 

WUNDERBAUM OG FULL KONTROLL: Med styrespake, dataskjerm og speglar syter Magnar Lid for at den heilautomatiske sidelastaren tømer avfallsdunkane 

effektivt og greitt. 

Ja, den stod ikkje framme, svara eg. Så prøva dei å lyge 

seg klare då, veit du. I slike situasjonar nyttar det ikkje 

med lange polemikkar. Det er berre å vise til at reglane 

er slik og slik og så køyre vidare. Ein blir nokså tjukkhuda 

etter kvart i denne bransjen, innrømmer Magnar. 

For mange abonnentar gjekk det i ball med partalsveker 

og oddetalsveker, når det var innsamling av det eine 

og så det andre. 

– Nokre hamna heilt på kjøret. Dei greidde ikkje å følgje 

med på kalenderen eller nokon ting, minnest han. 

Perler på ei snor 

Turbulensen kring dunkordninga vara eitt års tid. No 

fungerer ting som det skal, trass ein og annan ”rauding” 

til feil tid. Dei grøne plastdunkane står som perler på ei 

snor der me køyrer på kryss og tvers i det gamle byggjefeltet 

på Rotset. Magnar hissar seg opp berre ein 

gong, når me kjem til ei innkøyring der det står stabla 

posar med søppel oppe på dunklokket. 

– Eg blir så forbanna. Dei eig ikkje respekt. 

Posar på lokket er noko den heilautomatiske sidelastaren 

ikkje taklar. Magnar må ut av bilen for å jobbe på 

gamlemåten, hive opp søppelet med handemakt. 

– Det skulle vore moro og visst kva dei tenker. Men 

“ 

sanninga er vel at dei ikkje tenker. Om alle dreiv på 

slik, skulle dei fått sett høge renovasjonsavgifter. 

Magnar merkar seg adressa. Her vil det bli sendt 

pålegg om større dunk. 

– Reinhald er eit kollektivt prosjekt. Om abonnentane 

gjer sin del av avtalen, så gjer me vår del, slår reinhaldaren 

fast. 

Dyr i dunken 

Reinhaldsverket i Volda og Ørsta har i dag eigne henteordningar 

for utsortert plast, papp og papir og drikkekartongar. 

Papiret går vidare til returfabrikken på Skogn 

i Nord-Trøndelag, pappen til Peterson Ranheim rett 

utanfor Trondheim medan plasten går til gjenvinning 

hjå ein fabrikk i Sør-Sverige. 

– Er folk flinke til å sortere? 

– Det er nok så som så. Eg har inntrykk av at mange 

er meir opptekne av å bli kvitt ting enn at det hamnar 

på rett plass. Dei inne på anlegget vårt i Hovdebygda 

trur eg nok kan fortelje ein heil del om matrestar som er 

kasta i hop med papiret, svarar Magnar. 

– Kva er det verste du har opplevd å finne i ein dunk? 

– Eg har no kome over dei som er fullasta med murstein 

og dunkar med sjølvdauda lam og innmat av hjort. 

FREDAGSPRATEN 

Det hender heldigvis ikkje så ofte. 

Informasjon og informasjon 

Drygt halvparten av alle i Noreg bur for tida i ein kommune 

som har henteordning for våtorganisk avfall, det 

vil seie utsorterte matrestar. Her er det ting på gong i 

Volda og Ørsta òg. Representantskapet i det lokale 

renovasjonsselskap gjekk nylig inn for at matrestar skal 

skiljast ut som eigen fraksjon frå 2009. Selskapet skal 

greie dette ut før kommunestyra venteleg gjer endelege 

vedtak til våren. 

– Då blir det mykje å gjere, både for abonnentane og 

dykk i reinhaldsverket? 

– For å få til sortering av matrestar handlar det om ein 

ting; informasjon og informasjon og informasjon. Då 

må me berre hamre opp igjen og opp igjen på korleis 

dette skal gjerast. I dag har me ikkje noka informasjonsavis, 

som det dei større renovasjonsselskapa har. 

Med endå meir sortering kan det nok hende me må til å 

gje ut eit lite nurk av eit blad. Eg ser ikkje bort ifrå det, 

seier Magnar. 

Nokre hamna heilt på kjøret. Dei greidde ikkje å følgje med på 

kalenderen eller nokon ting. 

5

6 REPORTASJE 

Arbeidet med Eiksundtunnelen går nå inn 

i siste fase. I februar klippes snora, og fem 

år med hard jobbing avsluttes. Dette er en 

historie om gutta som sprengte fjellet. 

MARTHE BERGE 

marthe.berge@hivolda.no 

LINE BRUSTAD 

brustad@hivolda.no 

Alle foto: Line Brustad

Mørkemenn 

Vi kjører inn i et intet. Vi kan ikke se, men 

enkelte lykter lyser opp. Det kunne vært 

klimaks i et mareritt. Store maskiner buldrer. 

Lufta er fuktig og vi har dotter i ørene. Så når vi 

bunnen. Bunnen av verdens dypeste tunnel. 

Man skulle ikke tro at det finnes liv her nede, 

hele 287 meter under havet. Men på bunnen av 

Eiksundtunnelen finner vi fem orange-kledde 

menn som arbeider for harde livet. Vi aner så vidt 

konturen av dem langt inne i et mørkt, tomt hull. 

Store gutter blir små i en tunnel. 


Topp å være på bunn 

– Hvordan er det å jobbe i verdens dypeste tunnel, 

roper vi. Spørsmålet drukner nesten i bråket 

fra en rekke vannpumper, hamring, boring og for 

oss store, ukjente maskiner. Vi nærmere oss med 

vaklende skritt, og gjentar spørsmålet. Ekkoet fra 

en dyp stemme slår tilbake. 

– Jeg har jobbet med tunneler i trettitre år, men 

her trives jeg utvilsomt best. Vi som jobber her er 

gode kamerater, og liker hverandres selskap, 

forteller forskalingssnekker Jørgen Vold. 

Han får bekreftende nikk fra sine kollegaer. De 

samler seg til en kort pause. Petterøesen trekkes 

ut av lomma. Latter erstatter det overdøvende 

bråket fra maskinene. 

I fem år har Eikesundtunnelen vært arbeidsplass 

for over hundre mennesker. Her har de lagt ned 

mer enn 220 000 arbeidstimer. Når tunnelen er 

ferdig i februar vil den bli en del av det nye 

Eiksundsambandet som knytter Hareid, Ulstein, 

Herøy og Sande til Ørsta/Volda-området. Dette 

vil gi 20 000 mennesker fastlandsforbindelse. 

Prosjektet har en foreløpig prislapp på 815 millioner 

kroner. 

I røykepausen forteller Rolf Stormo ivrig. Han 

er byggherre i Statens Vegvesen og har ansvar for 

planlegging og oppfølging av tunnelen. Detaljert 

beskriver han arbeidet som foregår. Og han tar 

seg god tid med å gjøre seg forstått. 

– Se her, sier han pedagogisk, og peker opp i 

taket. 

– Dette er en gjertsenduk. Den kan ta imot stein 

på over fire hundre kilo, betrygger han. 

Rolf understreker at de har lagt stor vekt på sikring 

i tunnelen. Arbeidsgutta nede på bunnen 

bygge ut et stort nødbasseng som skal ta imot 

vann dersom pumpene svikter. Også en eventuell 

brannfare blir tatt på alvor. Rolf peker oppover i 

tunnelen mot et brannslokningsapparat, og forteller 

at når tunnelen er ferdigstilt vil det stå et 

apparat hver hundre og tjuefemte meter. 

– For at alle mulige farer skal bli oppdaget så 

tidlig som mulig, vil tunnelen bli overvåket via 

kamera hele døgnet, informerer han. Det er tydelig 

at sikkerhet opptar han, og det er kanskje ikke 

tilfeldig. 

Sikkert mørke 

Sikkerheten i norske tunneler har fått mye oppmerksomhet 

det siste året. Etter rasene i 

Hanekleivtunnelen i vår, har kravene til tunnelene 

blitt strengere. Arbeidet i Eiksundtunnelen ble 

utsatt i to måneder for å skjerpe sikkerheten rundt 

de elektriske anleggene. Men ulykkene ser ikke 

ut til å skremme noen av de fem i dypet. 

– Jeg har aldri vært redd for å jobbe her nede. 

Det er like trygt her som ved liknende arbeidsplasser, 

sier Egil Sværen. Han forteller at 

ledelsen i Mesta jevnlig kontrollerer sikkerheten 

for tunnelarbeiderne 

– Sikkerheten er på topp, og det må vi berømme 

ledelsen for. De passer på at utstyret alltid er i 

orden, sier Egil. 

Siden byggestart i 2003 kan ingen huske at det 

har vært noen alvorlige arbeidsulykker i tunnelen. 

– Jeg tror bare det har vært noen småskader her. 

Som at folk har snublet i ledninger eller noe. 

 

ALLTID I BEVEGELSE: Arbeidet i Eiksundtunnellen står ikke stille. 

VED GODT MOT: Tunnelsnekkerne har godt humør, lange mørke dager til tross. 

RULLINGSEN: er populær blant arbeidskara. 

7

8 REPORTASJE 

SÅ STOR: Olav (til høyre) spøker og forteller at en stor sei deiset ned på panseret hans da han kjørte igjennom tunnelen. Per Helge Mo (til venstre) ler av kollegaen. 

Det er mørkt her nede, vet du, sier Jørgen. 

– Dere blir ikke lei av mørket? 

– Vi venner oss til det. Dessuten har vi svære lamper 

som lyser hele tiden, og det hjelper. Også er det alltid 

tørt og varmt her nede. Det er det ikke for de som jobber 

ute, påstår Jørgen. 

Stian Lagersth kjører forbi oss i truc- 

ken sin. Han er ikke er like begeistret 

over å miste dagene med sollys, og 

forteller at han ofte blir søvnig og 

sliten av mørket. 

– Jeg må konsentrere meg veldig 

når jeg jobber. Det kan av og til være litt slitsomt. Jeg 

blir tullete i hodet av å være i mørket så lenge, sier han. 

Damesavn 

Lange dager i en mørk tunnel kan virke lite motiverende 

på enhver. Humor er derfor en viktig del av 

arbeidsdagen til gutta. 

– Mye av humoren vår er nok litt på kanten. Det blir 

lett sånn når bare menn jobber sammen, smiler Rolf 

Stormo. 

Jørgen lener seg mot en trekasse. Han tenner en ny 

“Store gutter blir 

små i en tunnel 

røyk, og kikker på kollegaene. 

– Det hender jo vi blir litt lei av hverandre, ler han, før 

han legger til at han savner å ha damer på byggeplassen. 

– Det hadde kanskje piffet opp stemningen. Nå er det 

mye skriking og dårlig guttehumor. 

I følge Rolf kan det kan imidlertid bli 

et problem å lokke damer til tunnelen. 

– De kvinnene som er med i prosjektet, 

er stort sett geologer. Det hadde 

selvfølgelig vært fint med flere kvinner 

i dette arbeidet, men det er et fysisk 

veldig tungt arbeid, og da kan det bli vanskelig. Det har 

nok også med tradisjoner å gjøre, konkluderer han. 

I bunnen av tunnelen er pausen over. Sigarettene stumpes 

og våre orange menn vender tilbake til boringen og 

hamringen. Tunnelen fylles igjen med lyder fra svære, 

pustende maskiner. 

Fiskelykke på bunnen 

Når klokken nærmer seg halv tolv strømmer støvete 

menn ut av tunnelen. I solsteiken utenfor brakkene fisker 

de fram matpakke og termos. 

– På solskinnsdager som dette hadde det vært bedre å 

jobbe ute, sier Olav Borgundvåg, og strekker på beina. 

– Uff, ja. I tunnelen er det så mørkt, trist, vått og 

kaldt, klager Ronny Iversen. Så pynter han på uttalelsen 

– Vi merker egentlig ikke hvor mørkt det er før vi 

kommer ut, ler han. 

Fra lunsjbenken prøver de å huske tilbake på de siste 

årene med arbeidet i tunnelen. De gode historiene sitter 

langt inne. Eller så vil de bare ikke ut. 

– Våre historier egner seg ikke på trykk, prøver 

Ronny. 

– Men vi kan fortelle om fisken, foreslår Olav. 

– Det har seg nemlig slik at etter at vi startet med 

boringen har det blitt en del hull i tunnelen. Gjennom 

disse hulene strømmer det inn fisk. Selv har jeg har ofte 

fått både ål og sei deisende ned på panseret av bilen, 

sier han og blunker lurt. Gutta bryter ut i høy latter, og 

vi ler litt usikkert med dem. 

– Dere gikk ikke på den? flirer Olav. 

Sol ute, sol i sinnet 

Ronny retter seg opp og kremter. Bak fliret lurer en mer 

seriøs tone.

Næravisa — fredag 12. oktober 2007 9 

Han forteller om arbeidsforholdene i vinter. Da la 

isen seg flere kilometer innover i tunnelen, og gutta 

måtte fram med kjet- 

tinger for å få kjøretøyene 

ut. 

– Vi satt bom fast der 

inne. Veien var speilglatt, 

og det var umulig 

å komme seg ut, forteller 

han. Ronny er fra 

Volda, og er fornøyd 

“Selv har jeg fått 

både ål og sei 

deisende ned på 

panseret 

med å ha arbeidsplassen sin så nær hjemmet. 

Etter at jobben i Eiksundtunnelen er ferdig, skal alle 

arbeiderne videre. Selv om flere av gutta gleder seg 

til å avslutte arbeidet i denne tunnelen, virker det 

også skremmende å starte på nye prosjekter. 

– Det er nok en fare for at en del av oss må jobbe i 

Kristiansund etter jul. Det betyr mye pendling, og lite 

tid til familie og venner, sier Ronny. Det finnes nemlig 

ikke så mange tunnelarbeidere i Norge, og derfor 

må de pendle fra tunnel til tunnel over hele landet. 

Gutta bor i brakker når de jobber langt hjemmefra. 

Mangelen på arbeidskraft gjør at firmaene hyrer inn 

arbeidere fra andre land. 

- Vi leier inn arbeidskraft fra både Sverige og Polen, 

men de fleste arbeiderne her er likevel norske, forteller 

Rolf. 

Tilbake til mørket 

Terje Andvik fra Knarvik er en av de som har reist 

langt for å jobbe. Han finner vi inne i brakka med 

hodet og vaskebøtta langt inn i garderobeskapet. 

Klær og kluter ligger strødd på gulvet rundt han. I 

morgentimene ankom han Volda, og nå forbereder 

han sin første arbeidsdag i tunnelen. Tre måneder 

framover skal han bistå i tunnelarbeidets siste fase. 

– Jeg skal inn i tunnelen om noen få timer. Først må 

jeg få arbeidsutstyret på plass og rydde vekk siste rest 

fra forrige mann, forklarer han. 

– Hva tenker du om å jobbe her? 

– Jeg gleder meg selvfølgelig til det. Men det er litt 

trist å reise fra familien. Nå skal jeg bo i brakkene 

ved flyplassen, og det er jo ikke like trivelig som 

hjemme, innrømmer han. 

– Har du jobbet med så store prosjekter som dette 

tidligere? 

DÅRLIG TID : Byggherre Rolf Stormo har travle måneder i vente. Det er mye 

som skal gjøres før tunnelen er ferdig. 

UTE TIL LUNSJ: Ronny, Per Helge, Olav og Ole Gunnar nyter formiddagssola 

– Å, ja. Jeg har jobbet med tunneler siden 1969. 

Dessuten var jeg med og bygde Bømlatunnelen. Den 

er ikke like dyp, men litt lengre tror jeg. Og så var 

den finere, ler han. 

Lunsjgjengen har forsvunnet ut av høstsola og inn i 

mørket igjen. Rolf går opp på kontoret for byggherrene. 

Han har ennå mye å gjøre. En helautomatisk 

bomring skal opp, asfalt skal legges, Gjertsendukene 

monteres, og elektrisitet installeres. 

– Alt må gå etter planen for at vi skal rekke å bli 

ferdig i tide, men vi skal nok klare det, sier han. 

Lørdag 23. februar skal Eikesundtunnelen åpnes. 

Kanskje kommer kongen, sier noen. Verktøyet er ryddet 

bort, kjeledressene lagt på hylla. Skitne arbeidsnever 

er skrubbet. Ennå vet ikke Ronny, Terje, Olav, 

Jørgen og Egil om de blir invitert den store dagen. 

Men karene som reiste mesterverket vil selv sprette 

sjampanjen. 

– Vi vet ikke om vi får lov til å være med på 

åpningen. Men vi skal uansett lage en skikkelig fest. 

Og feire oss selv!

10 

Hun er 25 år gammel, har to mastergrader 

og jobbet i Verdensbanken. Til Volda kom 

hun kjærlighetsveien. 

TEKST: KJARTAN T. MELHEIM 

kjartan.melheim@gmail.com 

FOTO: VERONIKA SØUM 

soeum@hivolda.no 

Under en konferanse i Washington D. C. i USA. for et 

par år siden skumpet mannen som satt til venstre for 

Amina Loukili borti armen hennes, og erklærte seg fornøyd 

med å ha en kvinne fra Marokko ved siden av seg. 

– Så lenge en unngår å sitte ved siden av en jøde er 

det fint, sa mannen. 

– Men jeg er jo jødisk, svarte Amina. 

– Hæ, sa mannen. Du kommer jo fra Marokko. Det 

finnes ikke jøder i Marokko! 

– I Marokko finnes det både arabere, berbere, afrikanere 

og jøder, svarte Amina rolig. 

Mannen snakket ikke mer med henne under den kongressen. 

Forandre verden 

Amina er ikke jødisk. Hun kan bare ikke fordra fordommer 

og ignoranse. Hvis noen snakker nedsettende 

om homofile i hennes nærvær, er hun lesbisk. Hvis 

noen snakker nedsettende om fargede, er hun svart. 

Hvis noen snakker 

nedsettende om 

kvinner, er hun 

feminist. 

– Dette er min 

måte å forandre 

verden på. For å få 

til det må en forandre 

diskursen. 

Makt er kamp om 

diskursen, det vil si måten vi ser verden på. Rights are 

not given, they are taken, forklarer Amina. 

For som hun sier: 

– Vi kan ikke kritisere identitet. Folk kan ikke forandre 

hvordan de er, eller hvordan de ser ut. Det vi kan kritisere, 

og som vi kan forandre, er politikken. 

Og det er nettopp politikk, nærmere bestemt politikken 

til Fremskrittspartiet, som provoserer henne mest her i 

Norge. 

– Når jeg går til sengs i hjemmet mitt her i Volda, og 

tenker på at Fremskrittspartiet fikk 30 prosent av stemmene 

ved 

det siste 

valget i 

Ørsta, blir 

jeg redd. 

Jeg får 

ikke sove. 

Amina 

lener seg 

tilbake i 

sofaen. 

Hun ser ut 

i rommet. Det blir stille en god stund. Hun tenker seg 

godt om før hun sier: 

– Fremskrittspartiet er en grunn til at jeg kanskje kommer 

til å forlate Norge. De er en gjeng med utpreget 

cowboymentalitet. Faktisk minner de meg ikke så rent 

lite om rednecks, slikt white trash som en finner 

i sørstatene i USA. Jeg skjønner ikke hvordan de 

kan være så ignorante, så lite åpne for verden 

utenfor. 

Fra Rabat til Washington 

Ingen kan beskylde Amina for det samme. I 

løpet av de 25 årene hun har hatt her på kloden, 

har hun bodd i fire forskjellige land. Hun vokste 

opp i en privilegert familie i Marokko. 19 år 

gammel avsluttet hun journalistikkstudiene i hjemlandet. 

Så fikk hun et stipend, pakket kofferten og dro til 


– Hva nå, Amina? 

“ 

Hvis noen snakker 

nedsettende om 

homofile, er jeg 

lesbisk. 

“ 

Når jeg tenker på at 

Frp fikk 30 prosent 

av stemmene i 

Ørsta, blir jeg redd. 

Jeg får ikke sove. 

Paris. I Paris fikk hun et nytt stipend. Dro til 

Washington i USA. Etter USA dro hun til Norge, uten 

stipend. Men med sin norske kjæreste, som hun hadde 

truffet mens hun studerte i Frankrike. At hun valgte å 

studere journalistikk, var heller tilfeldig. 

– Jeg valgte å studere journalistikk for å provosere 

min far. Han er jusprofessor og så vel helst at jeg studerte 

noe i den retningen. Helst noe matnyttig. Min far 

er av den oppfatning at sånne ubestemmelige ting som 

samfunnsfag og humanistiske fag bare er noe tull. De 

teller liksom ikke, jeg er uenig med ham i det. Han var 

potte sur på meg i en uke. 

Kjærlighetshistorien 

Amina ler for første gang i intervjuet. Så forteller hun 

om Paris, om kafeene, om alt det spennende en kunne 

gjøre der, som en ikke kan gjøre i Volda. Og om kjæresten. 

– Det var om våren. Været var begynt å bli finere. Jeg 

hadde åpnet opp vinduet på hybelen, lå på sengen og 

leste. Plutselig hørte jeg musikk. Det var vakkert. Jeg 

reiste meg og gikk til vinduet, bare lyttet. Så bestemte 

jeg meg for å følge musikken, jeg måtte finne ut hvem 

det var som spilte så flott. Gikk gjennom gangene i studentblokken 

til jeg stod foran døren til Ole Karsten fra 

Dokka i Norge. Jeg banket på, han åpnet. Da var det 

gjort. 

Etter to år i Paris fikk Amina et sjenerøst stipend, slik at 

hun kunne studere i USA. Mens hun studerte der, jobbet 

hun også i Verdensbanken. 

– Jeg møtte statsledere og ministere fra hele verden. 

Samtidig kjente jeg en avmakt overfor hele systemet. 

Det var mange mennesker som var ute etter makt. Kan 

du tenke deg! Her har de en mulighet til å gjøre så mye 

for de aller fattigste, og så går de rundt og tenker på sin 

egen personlige prestisje, sier hun engasjert.


Synger for Volda 

Amina holdt kontakten med Ole Karsten 

Sundlisæter mens hun studerte i USA. Han 

hadde fått seg jobb som kantor i Volda kyrkje. 

Da hun 

var ferdig 

med master- 

“ 

graden i kommunikasjon, 

teknologi og 

kultur flyttet 

hun etter. 

– Jeg er 

sammen med 

ham for å 

kompensere 

for ting som 

jeg selv ikke 

kan, men som 

jeg skulle 

ønske jeg kunne. Ole Karsten er veldig 

musikalsk. Det er dessverre ikke jeg, selv 

om jeg synger i kor. Egentlig hadde jeg 

foretrukket å ikke gjøre det, men jeg gjør 

det for Volda sin del. Det er alt for lite 

mangfold her i bygda, mener hun, hvorfor 

er det ikke noe utested for homofile og lesbiske 

her? For eksempel. 

En spurte om det ikke 

var bedre i Marokko 

da vi var en koloni 

under Frankrike. Da 

spurte jeg om Norge 

hadde det bedre under 

nazistene. 

Reddet av Norge? 

Hun reagerer også på at folk vet så lite om 

hjemlandet hennes. 

– Her om dagen var det en som spurte om 

det ikke var bedre i Marokko da vi var en 

koloni under Frankrike. Da spurte jeg om 

Norge hadde det bedre under nazistene. 

Folk spør om så mye rart. En annen lurte på 

om min far var en tyrann som pisket meg 

når han ble sint. Han trodde at faren min er 

muslim. Hvor er det de får slike ideer fra? 

Hele min familie er ateister. Folk er forskjellige 

selv om de bor i muslimske land. 

Når jeg snakker med 

nordmenn, sporer jeg 

ofte en sånn ”reddet av 

Norge-følelse”. 

Sannheten er at jeg 

hadde mye høyere status 

da jeg jobbet i 

Verdensbanken enn nå 

når jeg jobber ved 

Høgskulen i Volda. En 

annen holdning jeg ofte 

møter blant folk, er den 

der ”men du er jo ikke 

som de andre.” 

Selvfølgelig er jeg ikke 

det! Alle er forskjellige 

og det er positivt, forteller Amina 

Men det er ikke bare nordmenn som er fordomsfulle. 

– For et par uker siden var jeg i Frankrike 

og traff noen gamle studie- 

kamerater. Åh, sa de, og 

“ 

smilte bredt. Norske 

kvinner er jo så enkle å få 

til sengs. Da ble jeg sint. 

Det kan ikke være slik at 

kvinnekroppen skal være et 

tabu. Kvinner må kunne 

bruke kroppen sin slik de 

vil. Jeg synes det er flott at 

norske kvinner er mer seksuelt frigjorte enn 

i Sør-Europa. 

FEMINISME: Amina leser Simone de Beauvoirs feministiske 

klassiker Det Annet Kjønn. 

Amina Loukili 

• Født 11.11.1981 

Vokste opp i Rabat i Marokko 

Har Bachelor i journalistikk fra hjemlandet 

Masteroppgave om den uavhengige pressen i Marokko fra 

Frankrike 

Master i kommunikasjon, teknologi og kultur fra USA 

Jobbet et år i Verdensbanken 

Jobber nå ved avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda 

Kvinner og barn 

Likevel er hun overrasket over hvor konservativt 

kvinnesynet er i Norge. 

– Akademia i Norge er nesten stengt for 

kvinner. Avdeling for mediefag ved 

Høgskulen i Volda, der jeg jobber, er dessverre 

ikke noe unntak. Det er altfor få 

kvinner som får seg jobb ved høyskolene og 

universitetene i Norge, forklarer hun. 

– Selv foretrekker jeg å dø fremfor å ikke 

kunne jobbe. For meg har det å jobbe ikke 

noe med status eller penger å gjøre. Det 

handler om å eksistere. Jeg synes synd på 

de kvinnene som velger å få barn i stedet 

for å få seg en utdannelse. Når de blir skilt, 

eller ektemannen dør, da tror jeg de angrer. 

En annen ting hun reagerer på i Norge er 

det evige ungemaset. 

– Folk spør meg hele tiden om når jeg skal 

få barn. Her i Volda er det mange mødre 

som er i begynnelsen av 20-årene. Hvorfor 

er det slik? Er det fordi de blir presset til 

det? Det er ingen selvfølge at kvinner skal 

ha barn. Det er slike ting som gjør meg sint, 

og som jeg vil gjøre 

Folk spør meg 

hele tiden om 

når jeg skal få 

barn. 

noe med, sier hun 

ampert. 

Amina Loukili skal 

utvikle et nytt studietilbud 

“Media og demokrati”. 

Hun vil gi sitt 

skal bidrag til å forandre 

verden. Likevel tror 

hun at det viktigste for at folk skal bli klokere 

og forandre mening, er å reise. 

– Folk må komme seg ut, ut av Norge. 

Quiz 

11 

1. Ringo Starr har 

skrevet to sanger som 

er blitt spilt inn av the 

Beatles. Hva heter de? 

2. Hvem var støvlett- 

Cathrine? 

3. Hva heter sangen 

som Manchester Cityfansen 

lagde til spissen 

Niall Quinn? 

4. Hvorfor skapte 

skuespillet XXX, 

basert på boken 

Filosofi på kammerset 

av Marquis de Sade 

stor oppstandelse i 

2003? 

5. Hvor ligger 

Cardrona Bra Fence? 

Og hva er det? 

6. Hvorfor er eieren av 

en bensinstasjon i 

Saskatchewan i 

Canada blitt berømt? 

7. Hva er dr. 

Strangelove-syndromet? 

8. Hva er en 

Whizzinator? 

9. Hvem komponerte 

Leck mich im Arsch? 

10. Hvem er Jakob 

Maria Mierscheid? 

1. Don’t pass me by (White Album) 

og Octopus’s Garden (Abbey Road). 

2. Hun var Christian VII, konge av 

Danmark og Norge, sin elskerinne. 

Sammen var de kjent for tråle bordeller 

i København, der de fordrev 

tiden med å piske prostituerte og 

nyte livet kongelig. 

3. Niall Quinn’s Disco Pants, teksten 

er slik: Niall Quinn’s disco pants are 

the best, They go up from his arse to 

his chest, They’re better than Adam 

and the Ants, Niall Quinn’s disco 

pants! Sangen ble til etter at Niall 

Quinn prøvde dansefoten etter en 

fuktig tur på byen. 

4. Fordi skuespillerne hadde sex på 

scenen. Vi får håpe at Riksteateret 

griper fatt i dette stykket og får satt 

det opp på kulturhuset i Ørsta. 

5. Cardrona Bra Fence ligger på 

New Zeland. Det begynte så uskyldig 

i 1999 da to kvinner hengte opp 

BH’ene sine på et gjerde. Media 

grep fatt i historien og nå henger det 

ikke mindre enn 2000 BH’er på 

gjerdet. Nå har det utviklet seg til å 

bli litt av en turistattraksjon. 

6. Fordi han har det velklingende 

navnet Dick Assman. 

7. Det er at pasientene føler at de 

mister kontrollen over hånden. 

Hånden lever et eget liv 

8. Det er en falsk penis, mye brukt i 

sykkelsport for å lure dopingkontrollen. 

9. Wolfgang Amadeus Mozart. 

10. Det er et fiktivt medlem av den 

tyske Bundestag. Ble funnet opp av 

noen politikere for å slippe å betale 

restaurantregninger. Har siden blitt 

en offisiell maskot i Bundestag. 

SVAR:

12 SPORT 

Den gongen, i Asia og 

Australia, kosa det ekvatorvarme 

vatnet med den våtdrakttrekte 

kroppen. No er det seinhaust 

på Sunnmøre og 5-10 grader i 

vatnet. Eg gler meg ikkje. 

Dykking er ein risikosport. 

Ulukkene er ikkje mange, men 

dei få som hender er som regel 

alvorlege, nokre til og med fatale. 

Difor er sikkerheita det viktigaste 

av alt. Før ein set symjeføtene 

i vatnet, må ein gjennom 

eit omfattande teorikurs med 

prøve. Dernest tek ein turen til 

symjebassenget, slik at ein kan 

bli kjent med drakta og lære å 

puste under vatn. Fyrst då, etter 

fleire timar på kursbenken og i 

klorvatnet, set ein kursen for 

sjøen. 

Ingen problem Eg var usikker 

på om dykkarklubben ville ta 

meg med i det heile. For ein 

som berre har brukt våtdrakt 

tidlegare, artar tørrdraktdykking 

seg ganske annleis. Men kasserar 

Asbjørn Humberset er ivrig. 

– Du kan vere med på vrakdykking, 

ingen problem. Eg 

merkar med meg sjølv at entusiasmen 

ikkje er like klar i min 

ende av telefonen. Han seier vi 

kan ta det i helga. Ho er berre 

ein dag unna. 

Volda Dykkerklubb arrangerer 

fleire kurs i året, no sist var det 

redningsdykkarkurs. Der deltok 

seks glade froskemenn frå 

Volda. Dykkarklubben har ikkje 

eigne instruktørar, så dei må dei 

leige inn utanfrå. Nest ut i køa 

er eit PADI Open Water-kurs, 

eit grunnkurs som tek til i byrjinga 

av november. Interessa er 

det ikkje noko å klage på. 

Vere med? Klokka er elleve på 

sundag formiddag. Asbjørn 

ringer og fortel at dei skal vrakdykke 

om ein time. 

– Vil du vere med? Uveret 

rasar utanfor vindauget mitt, og 

det gjer meg i alle fall ikkje 

mindre nervøs. Eg ruslar ned til 

klubblokalet på ferjekaia, om 

ikkje anna kan eg prøve tørrdrakta. 

Det blir med det, men vi 

avtaler at eg skal prøve meg i 

bassenget på måndag, så tar vi 

heller dykkinga dagen etter det 

igjen. 

Dykkarklubben kan vise til 

omkring 150 medlemmar. 

Klubben har eit variert tilbod 

innan symjing, der det mest 

spesielle er Ariel-trim for jenter 

frå 18 år og oppover. Trimforma 

blei utvikla i samarbeid mellom 

Volda Dykkerklubb og fysioterapeut 

Linda Tomasgard. 

Gjennom mykje moro og lite 

belastning får jentene stramma 

opp mage, rygg og lår. Det 

unike i opplegget er symjing 

med ei såkalla monofinne, ein 

symjefot som liknar halen på 

ein delfin. 

– Desse tinga bidreg til det 

høge medlemstalet, seier 

Asbjørn. For det er berre 30 av 

medlemmane som er nokolunde 

aktive dykkarar, og halvparten 

av dei igjen er sjølve kjernen i 

klubben. 

Idrettshallen, måndag, 21.00 

– Vi tar det grunnleggande fyrst, 

instruerar Asbjørn. Vi står på 

grunna i bassenget, eg er iført 

tørrdrakt, vektbelte og vest med 

flaske. Men utan symjeføter. 

Eg fer nedover i sirklar, botn 

kjem imot meg. Må få ned 

beina, tenkjer eg. Dunk! Eg er 

opp-ned på bassenggolvet. 

Ingenting fungerte slik eg 

hugsa. Eg pumpar luft inn i vesten 

og flyt opp til overflata, men 

beina vil framleis ikkje lystre. 

– Eg tenkte eigentleg berre at 

du skulle sette deg på kne og 

puste under vatn, forklarar 

Asbjørn etter at han har hjelpt 

meg i horisontal stilling igjen. 

– Det er klart at utan symjeføter 

blir det med ein gong mykje 

vanskelegare å manøvrere. 

– Ja, eg oppdaga det, seier eg 

så tørt eg kan. Ikkje lett med 

munnen full av klorvatn. 

Innan økta er omme, byrjar ting 

å komme på stell. Vi avtaler 

difor at i morgon er dagen. Det 

er nesten som om eg gler meg. 

Greifsneset, tysdag, 17.45 Eg 

trer inn i drakta, festar vesten 

med vektene og flaska, trekk 

hetta over hovudet. Vatnet ser 


Tør eg dette? Volda Dykkerklubb har nett sagt ja til å ha meg med 

under vatn. Sant nok, eg har dykka før, men det er nesten seks år sidan, 

og forholda var heilt annleis. Sola stod høgt på himmelen den gongen. 

Undervassangst 

KULDEBEHANDLING: Eg tar kaldt saltvatn i andlete for å 

venne meg til temperaturen. 

Foto: Andreas Ervik 

Foto: Andreas Ervik 

GRUNNDYKKING: Eg torde ikkje dykke spesielt djupt, berre 

omlag seks meter. 

Foto: Roar Gjerde 

kaldt ut, skikkeleg kaldt. Maska, 

hanskane og symjeføtene er det 

siste som kjem på. Eg er klar. 

For så vidt. 

Vel, det er ingen veg tilbake 

no, tenkjer eg, medan eg trår dei 

siste metra ut frå grunna. Eg 

ligg og vakar i vatnet, så gjer vi 

teikn. Eg slepp ut lufta frå vesten 

og sekk mot botn. Denne 

gongen er det faktisk føtene 

som treff fyrst. Frykta har slept 

taket, men teknikken er framleis 

så som så. Etter nokre oppturar 

og nedturar, bokstaveleg talt, 

går alt betre. Sikta er ikkje den 

beste, men opplevinga er framleis 

storarta. Eg skjønner at dykkinga 

er noko eg har sakna. 

Sverre Ø. Steen

Næravisa — fredag 12. oktober 2007 REPORTASJE 13 

Livet på 

føden 

Reportasje side 14 til 17

14 

“ 

INGVILD MYKLEBUST 

imyklebust@gmail.com 

SISSEL IREN SKJERDAL 

sissel.skjerdal@hivolda.no 

REPORTASJE 

VARIERT KVARDAG: 

Solfrid Ulstein Riise (biletet 

over) syner fram ein sugekopp. 

Henny Marie Brænne 

(t.v.) og Karin Slettedal (bildet 

øvst) tek ein pause. På 

bildet til høgre gjev Berit 

Skogen Lyshagen mjølk til 

Marte. Jeanette Grytten (t.v.) 

og Anne Kristin Farstad 

Skare (bildet nederst) 

registrerer ein nyfødd. 

Å få låne babyane lite grann, det er eit 

privilegium. På nattevaktene sit vi ofte 

her og kosar oss med kvar vår varme 

bylt i armkroken. 

Haustsola skin på den store raude 

mursteinsbygningen. Ved første 

augekast kan bygningen verke stor og 

kald, men når ein kjem inn dørene vert 

ein møtt av eit hav av kjensler, både 

gode og dårlege. 

Fødeavdelinga ved sjukehuset i Volda 

ligg i tredje etasje. Her er det ingen 

kvite, kalde sjukehusgangar. Fargane går 

i nyansar av burgunder og rosa. Veggane 

er pynta med bilete. Bilete av små liv 

som har kome til verda. Bilete av ansikta 

som jobbar ved avdelinga. Midt i gangen 

heng ”Brureferda i Hardanger 3” av 

Oddvar Torsheim. Brura sit høggravid 

fremst i snøggbåten, medan brudgommen 

køyrer til kyrkja i hui og hast. 

Ute har hausten teke tak. Blada på trea 

er gule, raude og oransje. Mange av dei 

har allereie falle og ligg livlause på bakken, 

medan resten klorer seg tappert fast 

til greinene. Naturen førebur seg på å gå 

i vinterdvale, først til våren vil den vakne 

til liv igjen. 

På vaktrommet står kaffikoppar som 

har vorte kalde. Når dei små gjev 

beskjed, må alt anna vente. Det kan til 

tider vere svært hektisk å jobbe på fødeavdelinga, 

men samstundes gjev det 

mange gode stunder. 

– Å få låne babyane lite grann, det er 

eit privilegium. På nattevaktene sit vi 

ofte her og kosar oss med kvar vår varme 

bylt i armkroken. Dei er selskapsløver, 

sjølv om dei er små, seier barnepleiar 

Berit Skogen Lyshagen. 

Når mødrene treng avlasting, kan dei 

plassere babysengene inne på vaktrommet. 

Der veit dei at babyane er i trygge 

hender. 

Berit Skogen Lyshagen, 

barnepleiar 

Situasjonen for fødeavdelinga er ikkje 

fullt så trygg. Stadig har det dukka 

opp truslar om nedlegging. I juli vart 

fødeavdelinga sommarstengt. 

– Det er vanskeleg å forstå med tanke 

på at ein stadig høyrer at ”Norge går som 

aldri før”. Men dei som jobbar i helsevesenet 

opplever berre sparekniven over 

alt, seier jordmor Solfrid Ulstein Riise. 

Hennar inntrykk er at dei fødande reagerte 

sterkt på sommarstenginga. 

– For kvinnene vert det lenger reiseveg, 

og det er ein utryggleik å måtte 

reise så langt. Dessutan er det meir framandt 

og forholdet til avdelinga vert mindre 

intimt, seier Solfrid. 

Departementet har bestemt at sjukehus 

med færre enn 400 fødslar i året skal gjerast 

om til fødestover. Geografiske tilhøve 

skal likevel takast omsyn til. Volda 

sjukehus er uansett avhengig av å ha flest 

mogeleg fødslar. 

Nedleggingstrusselen vert ofte diskutert 

på vaktrommet. Den utrygge 


situasjonen går inn på dei tilsette. Neste 

veke vert det halde eit motivasjonskurs 

for personalet. 

– Vi kan kanskje trenge litt motivasjon 

for å gå på jobb, etter alle skriveria som 

har vore i avisene om nedlegging, seier 

ei av dei tilsette i lunsjpausen. 

Dei fleste som jobbar ved fødeavdelinga 

har jobba der i fleire år. Dei har 

etablert seg i området, og fryktar at jobbane 

deira står i fare. 

– Det er ingen som sluttar, utan at dei 

flyttar herifrå, seier helsesekretær Karin 

Slettedal. 

Gjennomtrekken på avdelinga er svært 

liten. 

Gynekologen Jean-Louis Marandon er 

ein av dei som har vore lengst på 

avdelinga. Tysdag denne veka fylte han 

67 år. 

– Gratulerer med dagen, seier barnepleiar 

Oddhild Grebstad idet ho gjev 

bursdagsbarnet eit kyss på kjaken, til stor 

jubel frå dei andre.


BURSDAGSBARNET: Barnepleiar Oddhild Grebstad gratulerer Jean-Louis Marandon med 67- årsdagen. Han har jobba som overlege og gynekolog ved sjukehuset 

i Volda i ei årrekkje. 

Marandon er ein viktig person på fødeavdelinga. 

– I dag kunne eg ha gått av om eg ville, 

men eg vil halde ut nokre år til. Jobben 

er så interessant, at eg orkar ikkje tanken 

på å slutte, seier Marandon. 

– Vi er no veldig glade for at du er her, 

seier Berit. 

Ikkje alle har vore like lenge ved fødeavdelinga. 

Jordmorstudenten Jeanette 

Grytten (24) starta måndag denne veka. 

Den første dagen fekk ho vere med den 

erfarne jordmora Anne Kristin Farstad 

Skare på eit keisarsnitt for å observere. 

Dagen etterpå fekk ho prøve sjølv. 

– Eg tok ungen og stelte den, etter at 

legen hadde teke den ut av magen, seier 

Jeanette. 

Ho skal ha åtte veker praksis ved sjukehuset 

i Volda denne hausten. Det er ein 

del av jordmorstudiet i Bergen. Allereie 

på ungdomsskulen bestemte ho seg for å 

verte jordmor. 

Fleire av jordmødrene på Volda sjukehus 

bestemte seg tidleg for yrkesval. 

Solfrid Ulstein Riise tok valet som tolvåring, 

då ho vart tante. 

– Babyen vart fødd på loftet heime, og 

vi budde så nær skulen at eg kunne 

springe heim i matfriminuttet, fortel 

Solfrid. 

Svigerinna hadde akkurat fødd då 

Solfrid kom, og ho fekk sjå ungen berre 

ti minutt gamal. Det er 36 år sidan no, og 

enno er det ein magisk augeblink for 

Solfrid. No har Solfrid jobba som jordmor 

i 13 år. Ho skildrar korleis ho 

tørkar av ungen og legg den på brystet til 

mora. I den augneblinken snur kvinna frå 

å vere fortvila til å verte overlykkeleg. 

– Det vert ofte klump i halsen. Fødslar 

er rørande og flott, seier Solfrid. 

På døra til vaktrommet heng eit dikt av 

Georg Brandes: ” I dag skal du glede 

et menneske. I dag skal du leve slik at 

noen i kveld er glad for at du er til.” 

Når dei tilsette ved fødeavdelinga går 

på jobb, veit dei aldri kva dei vil få oppleve. 

Dei møter vidt forskjellige kvinner. 

Nokre får harde fødslar, medan det går 

lettare for andre. Nokre føder for første 

gong, andre har vore igjennom det før. 

Nokre er unge og utan bekymringar, 

medan andre er eldre og kanskje engstar 

seg meir. Mellom riene vil nokon slappe 

av til Michael Jackson, medan andre heller 

vil høyre nokre tonar frå Shania 

Twain. 

Det finst så mange ulike fødande, 

men dei har ein ting til felles. Dei 

ventar på den store hendinga som skal 

forandre livet deira for alltid. Tilgangen 

til hjelp i ein slik sårbar situasjon må 

vere kort. For kvinnene er det viktig å 

vere i trygge omgjevnadar. Jordmødrene 

ved Volda sjukehus er der for å hjelpe 

dei fødande på vegen. Det er dei som tek 

imot livet. 

Fødselstal Volda 

15 

• 2004: 417 barn 

2005: 402 barn 

2006: 343 barn 

2007: 280 barn (til no i år) 

36 barn som eigentleg høyrde til 

Volda sjukehus vart fødde då avdelinga 

var stengt i juli i år. Tolv av 

desse kom til verda på sjukehuset i 

Nordfjordeid og 24 i Ålesund.

16 

REPORTASJE 

Torsdag 4. oktober: 

– Eg ville berre sei takk for meg, no 

reiser vi heim. Eg har hatt det kjempefint 

her, seier Monica Rand Berge (33) til 

personalet. 

Ho tek med seg babystolen med den 

vesle prinsessa i. 

Det gjekk ikkje heilt slik som Monica 

hadde tenkt. Natt til fredag følte ho seg 

dårleg, og fredag morgon måtte mannen 

Kvinneklinikken i Volda 

køyre henne tilbake til sjukehuset. Ho 

hadde eigentleg mest lyst å vere heime 

og gå på trilletur med jenta. Ho er så 

stolt. 

Lita prinsesse 

Marte kom til verda 30. september. 

Fødselen måtte settast i gang fordi 

Monica hadde fått ein infeksjon i 

kroppen. Fødselen kom nesten ein 

Kvinneklinikken (KK) Helse Sunnmøre HF er sett saman av gynekologisk 

og obstetrisk avdeling ved Volda sjukehus og Ålesund sjukehus. 

Dei som føder før 35. veke i svangerskapet vert sende til Ålesund. Volda 

sjukehus har ikkje høve til å ha babyar i kuvøse over lengre tid. 

Volda er lokalsjukehus for kommunane Volda, Ørsta,Vanylven, Herøy, 

Sande, Ulstein og Hareid. 

Avdelinga er ei kombinert føde-, barsel- og gynekologisk avdeling. 

Fødeavdeling er stadig nedleggingstruga. I juli i år var føden stengt. 

Ifølgje førebelse tal sparte Helse Sunnmøre 549.000 kroner på å stengje 

føden. Talet er omstridd. 

Volda sjukehus vart kåra til “Mor - barn - vennleg sjukehus” i 1995. 

“ 

månad før termin. Marte vog berre 2315 

gram og var 44 centimeter lang. 

– Eg får ikkje store ungar eg, men dei 

har kome veldig fort, seier Monica. 

Frå før av har ho Trine på 11 år og 

Preben på 9 år. Den første fødselen tok 

fem timar, den andre berre ein time og 

eit kvarter. Fødeavdelinga i Volda betyr 

svært mykje for Monica. 

– Dersom eg skulle ha reist til Ålesund, 

så hadde eg fødd i Vartdalstranda, seier 

Monica. 

Ho ristar på hovudet. 

– Det hadde ikkje gått det, seier ho med 

lågmælt stemme. 

Fødeselskap 

Fødslane til Monica har vore litt utanom 

det vanlege. Totalt har ho hatt med seg 

sju veninner på tre fødslar. 

– Eg er ein veldig open person. Når 

fødselen står på, tenkjer ein ikkje på 

kven som er i rommet. Ein er meir 

konsentrert om fødselen, seier ho. 

Mannen Erling har ikkje vore med på 

nokon av fødslane. 

– Han var med på ein for tjue år sidan. 


Eg får ikkje s 

ungar eg, me 

har kome vel 

fort. 

Det er ikkje enkelt å vere mann og sjå 

kor ilt dama har det, seier Monica. 

Ho synest ikkje mannen skal vere med 

for ein kvar pris. 

Smerte og glede 

Etter tre fødslar føler Monica seg meir 

sikker i si sak. No veit ho kva som 

ventar og kva som må til. Ho hugsar 

godt korleis det var første gong. 

– Du føler deg usikker. Du veit ikkje 

kva du går til, sjølv om mange prøver å 

fortelje deg skrekkhistorier om kor fælt 

det er, skildrar ho. 

Ho kjenner godt til både smerta undervegs 

og gleda etterpå. 

– Det er smertefullt, men det som kjem 

ut av det, er så godt at du gløymer 

smerta med ein gong etterpå. Ein går 

gjerne gjennom det tre gongar, seier ho 

medan ho smiler mot Marte. 

Monica har likevel ikkje planar om å 

utvide søskenflokken. 

– Nei, no trur eg vi har bidrege med 

vårt. Det er nok no. Dei skal opp og fram 

òg, seier ho.


tore 

n dei 

dig 

“ 

BADENYMFE: Jakob (3 dagar) badar for andre 

gong. Barnepleiar Berit S. Lyshagen viser Kenneth 

Skogen Djupvik og Hjørdis Nygjerde - Djupvik 

korleis det skal gjerast. 

“ Ei ung dame går med eit stort smil om munnen i korridoren 

på fødeavdelinga. Ho trillar ei barneseng framfor seg. 

Tre dagar gamle Jakob søv tungt. Han merkar ingen ting 

til stemmer og blitslys rundt seg. 

– Eg tok ikkje skrekken av dette her. Dette kan eg gjere 

fleire gonger, fortel Hjørdis Nygjerde-Djupvik (24) som 

er førstegongsfødande. 

Natt til fredag i førre veke byrja Hjørdis å merke at 

noko var på ferde. Fredag morgon sette ho og mannen 

Kenneth seg i bilen. Det var på tide å kome seg frå 

Ulsteinvik til sjukehuset i Volda. Dei gav beskjed til 

ferjemannen at dei måtte kome seg fort av ferja, for no 

stod ein fødsel for tur. Riene starta for alvor i 11-tida på 

føremiddagen, og klokka 15.50 vart Jakob fødd. 

– Det var ikkje så gale. Eg hadde forventa at det skulle 

vere verre. Det var sikkert fordi fødselen gjekk så fort. Eg 

har ei veninne som ventar barn. Ho skal ikkje få noko 

skrekkhistorie av meg, for dette var ikkje noko å gru seg 

til, seier Hjørdis. 

Undervegs fekk ho akupunktur og lystgass. Planen var 

at ho skulle i badekaret òg, men det vart det ikkje tid til. 

Mannen ved sida 

Mannen Kenneth valde å vere med under heile fødselen. 

– Det var ei stor oppleving, men ein føler seg litt liten 

når ein ser kor mora har det. Det var godt då han kom ut 

På fødestove nummer to ligg Hellen Achen (22) med 

store smerter. Ventetida er lang for både Hellen og 

mannen Okot John Duku (28). 

– Ho har ikkje sove i heile natt og er veldig sliten. 

Når eg ser kor vondt ho har det, føler eg òg smerte. 

Men eg vil verte stolt når ungen kjem ut, seier Okot. 

Paret frå Sudan har allereie sonen Daniel på fire år. 

Han vart fødd i ein flyktningleir i Uganda. Der var det 

vanskeleg å få hjelp. 

– Her i Noreg sjekkar dei heile tida, både før, under 

og etter fødselen, forklarer Okot. 

Papparolla 

Kona Hellen og sonen Daniel kom til Norge i 2005. 

Først for ni månader sidan fekk pappa òg kome. No har 

dei etablert seg i Tjørvåg, i Herøy kommune. Okot jobbar 

som bilmekanikar to dagar i veka og studerer norsk. 

Han synest papparolla er viktig både under og etter 

fødselen. 

– For meg er det viktig å ta vare på Hellen. Å vere 

der for henne når ho har smerter, og spørje jordmora 

om hjelp. 

17 

EIT LITE UNDER: – Det er heilt utruleg at han 

har fått plass inne i magen, seier mamma Hjørdis. 

Fødselesvekta var 3500 gram og lengda var 49 centimeter. 

Eg tok ikkje skrekken av dette her. 

og vi høyrte vrælet. Då var det gjort, seier Kenneth. 

Den nybakte pappaen er glad for at han slapp å reise 

heim rett etter fødselen. Den vesle og ferske familien 

fekk nemleg bu på eit såkalla familierom i helga. 

– Det var heilt topp. Det hadde vore trasig om eg måtte 

reise heim nokre timar etter fødselen. Volda sjukehus har 

vore eit bra hotell med god service. Dei kan jobben sin 

dei som jobbar her. Det er berre å ringe, og så kjem dei 

med råda sine, seier Kenneth. 

Kvardagen ventar 

Etter fem dagar kunne Hjørdis og Jakob sjekke ut. 

– Det vert spennande å kome heim åleine. Då er det 

ikkje berre å drage i plingsnora og så kjem det nokon og 

hjelper deg, seier Hjørdis. 

Dei er glade for at Jakob har besteforeldra like i nærleiken 

som kan kome med gode råd. 

Dersom paret får fleire born, er ikkje Hjørdis i tvil om at 

ho vil tilbake til Volda sjukehus. 

– Eg valde Volda sjukehus fordi her er mindre forhold, 

og ein får betre kontakt med dei som jobbar her. Her er 

færre fødslar, så det vert rolegare her enn i Ålesund, trur 

Hjørdis. 

Ho synest det er godt å sleppe kjensla av å verte ”jaga 

ut” av sjukehuset fortast mogleg etter fødselen. 

Når eg ser kor vondt ho har det, føler eg og smerte. 

FORVENTNINGSFULL: Okot John Duku følgde 

kona Hellen under heile fødselen. 

Det skjer 

Hellen har hatt sterke smerter i ei veke før fødselen. 

Heile tysdag låg ho på fødestova med rier. Først natt til 

onsdag klokka 02.23 går smertene over i glede. Daniel 

har fått ein lillebror. Han skal heite Isac. 

Hellen synest denne fødselen var langt meir smertefull 

enn då ho fødde Daniel. Ho føler at sjukehuset i Volda 

har teke godt hand om henne. Mannen Okot fekk også 

vere med på denne fødselen. Det er ikkje vanleg i 

Sudan. 

– Her i Norge er menn og kvinner likeverdige i samfunnet, 

så her får mannen vere med, forklarer Hellen. 

Ho trur Okot vart litt redd og bekymra av den harde 

fødselen.

18 FRITID 

KATARINA LUNDE 

lundeka@hivolda.no 

– Eldar er nok nede på gutterommet allerede, sier 

forsikringsmannen Arild Fjukstad (50) i det han parkerer 

foran kompisen Eldar Meek (46) sitt hus i 

Vikebygda. 

Han vinker til kona som ser oss fra kjøkkenvinduet, 

og går inn i et lite kjellerrom. 

– Stig på! 

Eldar står i en drøm av et gutterom. Her er biljardbord, 

musikkanlegg og ikke minst bokhyller stappfulle 

av Donald Duck-pocketer, Fantomet-hefter, 

Sølvpilen og Conan, for å nevne noen. 

– Jeg har ikke det nøyaktige tallet på hvor mange 

tegneserier jeg eier, men det er nok mellom 10 000 og 

15 000, forteller tegneserieentusiasten. 

Præriebladet og Vill Vest 

Eldar skyver biljardkulene ned i hjørnehullene, og gir 

plass til et utvalg av samlingen sin. 

– Tegneserier var underholdningen da vi vokste opp. 

Video kom jo ikke før på 80-tallet, forteller han. 

Det hele startet med Præriebladet og Vill Vest. Han 

har i dag så godt som komplette samlinger av begge 

seriene, Vill Vest fra 1953 og Præriebladet fra 1957. 

Også Arild kan skryte av å ha en komplett samling av 

Præriebladet. 

– Jeg kjøpte det første heftet i 1966, det husker jeg 

godt, sier Arild. 

Begge har fremdeles tegneserier de kjøpte som små, 

men det er ikke alle heftene fra barndommen som har 

overlevd. 

–En del forsvant da pappa hadde ryddesjauer. Jeg 

skulle gjerne hatt en tidsmaskin og dratt tilbake og 

reddet dem. En sånn som Petter Smart har, smiler 

Eldar. 

Donald Duck fra 1949 

Det er serier med norsk tekst, og da spesielt dem som er 

gitt ut før 1975, som er av interesse for de to samlerne. 

De kjøper ikke fra andre eller tredje opplag, det er kun 

førsteutgivelser som gjelder. Det hender dessuten at de 

skifter ut eksemplarer som ikke er av god nok kvalitet, 

dersom de skulle komme over et bedre. 

– Et blad er ikke bare et blad. Kvaliteten varierer veldig, 

påpeker Eldar. 

Han oppbevarer de fleste tegneseriene sine i spesialplastikk 

slik at de skal holde seg best mulig. Det hjelper 

tydeligvis. Eldar finner frem det tredje nummeret av 

Donald Duck som kom ut på norsk. Fasaden er feilfri. 

Donald ser på ingen måte ut som om det er hele 58 år 

siden han først så dagens lys. 

Til tross for at fascinasjonen for tegneserier har vært 

der lenge, er det først de seks-syv siste årene samlingen 

virkelig har tatt seg opp. 

– Internettsider som QXL og finn.no har gjort det mye 

lettere å få tak i serier, forklarer Arild. 

De to kameratene reiser rundt i landet på jakt etter 

skjulte skatter. Noen finner de i bruktbutikker, men de 

fleste får de fatt i ved å sette inn annonser i aviser og på 

nettet. 

– Vi bytter til oss mange eldre blader fremfor å kjøpe. 

Det er et stort samlemiljø i Norge, forteller Eldar. 

Smørbukk fra Ørsta 

De to kameratene snakker villig vekk om hobbyen, men 

når vi kommer inn på spørsmål om pris blir de knappe. 

– Det er ikke til å legge skjul på at visse blader er mye 

verdt. Men dette dreier seg ikke om penger. Det handler 

om den herlige følelsen jeg får når jeg holder en sjelden 

tegneserie i hånden, sier Arild. 

Han har spesialisert samlingen sin mest rundt julehef- 


På gutterommet med A 

Hva får to voksne menn 

til å bruke tid og penger 

på å samle tegneserier? 

For å finne svaret må vi 

reise tilbake i tid, i ekte 

Petter Smart-stil. 

SAMLERE: Eldar Meek (t.v.) har en perfekt utgave av Donald Duck fra 1949. Arild Fjukstad (t.h.) elsker 

Smørbukk, forfattet av Andreas Haavold fra Ørsta. 

ter, og har en særskilt interesse for Smørbukk og eventyreren 

Knut Berg. 

– Jostein Øvrelid som tegnet Knut Berg vokste opp i 

Volda, og forfatteren Andreas Haavold som startet eventyret 

Smørbukk var fra Ørsta. Det gjør det ekstra artig, 

forteller han. 

Eldars samling er mer variert enn Arilds. Han samler 

på alt fra gamle westernserier til Donald Duck og mer 

nymotens serier som Nemi og Conan. 

Men å lese tegneserier, det gjør de ikke. 

– Vi studerer dem, påpeker Eldar. 

– Bortsett fra Kollektivet, da. Det leser vi, korrigerer 

han seg selv. 

En vakrere verden 

Ikke alle nymotens serier holder mål. Tegningene var


rild og Eldar 

mye bedre før, mener Arild og Eldar. Fantomet var mindre 

muskuløs, men likevel flottere. Den nynorske 

tegneserieantihelten Smørbukk levde i en vakrere verden 

da Jens R. Nilssen og Solveig Muren Sanden sto for 

illustrasjonene. Selv Donald tok seg bedre ut på sine 

yngre dager. Tiden lukkes inne i beskyttende plastmapper, 

lagres i bokhyllene og pakkes ut til glede og underholdning 

når det skulle passe. For de gamle guttene 

handler det om å la seriene bringe tankene tilbake til 

tiden da tilværelsen var preget av lek og moro, ikke 

arbeid og ansvar. 

– Dersom noen lesere har gamle tegneserier de har lyst 

til å kvitte seg med, må de kontakte oss, oppfordrer 

Eldar. 

– Skriv at de må kontakte meg, du! sier Arild og smiler 

bredt. 

“ 

Det handler om 

den herlige 

følelsen jeg får 

når jeg holder 

en sjelden 

tegneserie i 

hånden. 

Arild Fjukstad 

UNIKT: Vårheftet 1964 av Smørbukk, 

som aldri ble lagt ut for salg, er et klenodium 

i samlingen til Arild Fjukstad. 

Fra sans og samling 

19 

Da jeg gikk på barneskolen samlet jeg på viskelær. 

Jeg hadde en liten, gjennomsiktig 

plastpose stappfull av viskelær i ulike former og 

farger. Noen likte jeg naturligvis bedre enn 

andre, som det rosa viskelæret med et bilde av 

My Litle Pony på. Det luktet jordbær. 

Viskelærbytting var seriøs business i friminuttene. 

Det gjaldt å kjenne verdien av egne skatter, 

og samtidig skjule entusiasmen for andres 

fangst. Jeg tar gjerne det søte bamseviskelæret 

ditt, men My Litle Pony får du aldri! 

Mamma samlet på servietter. Ikke til seg 

selv, men til sin 70 år gamle tante. Man 

blir visst aldri for gammel til å samle. Da vi var 

på restaurant pleide hun å ta min serviett og 

stappe den ned i vesken. Sin egen trengte hun 

naturligvis selv. Det var visst mindre flaut med 

en datter full av ketchupflekker enn en mor med 

Chop Suey på skjørtet. 

En venninne av meg har alltid en stor bul 

under jakken når hun går fra utestedet 

Garage i Bergen. Og hun er ikke den eneste. Jeg 

lurer på hvor store månedlige utgifter Garage 

har på å kjøpe inn glass. En natt fant venninnen 

min ut at hun var blitt såpass erfaren innen 

glasstjeling at det var på tide å avansere. Lettere 

bedugget sjanglet hun ut av de berømte dørene 

med en svær kul på magen. Under jakken skjulte 

det seg en halvannen liters ølmugge. Gjett om 

hun er stolt av den fangsten! 

Gul tre skilling banco er det dyreste og mest 

kjente frimerket i verden. Frimerket er 

stemplet i Kopparberg i Sverige den 13. juli 

1857. Hver gang det har blitt solgt siden 1984 

har det satt prisrekord for frimerke. En prislapp 

på 71 milliarder amerikanske dollar per kilogram 

(1998) gjorde det til en av de dyreste tingene 

i verden ut i fra vekt og volum. 

– Være med hjem å se på frimerkesamlingen 

min, eller? Nå forstår jeg endelig hvorfor det er 

et sjekketriks. 

Noe av der særeste jeg har hørt om er Bjørn 

Christian Tørresen fra Oslo som samler på 

spyposer. Han har samlet mellom 100 og 150 

spyposer fra hele verden. 

– Amerikanske spyposer er ganske store, men 

det har vel å gjøre med menneskestørrelsen 

også. For hvis du ser på denne søte lille posen 

fra Indonesia, så er den tilpasset magestørrelsen 

der, uttalte spyposemannen entusiastisk til NRK 

for noen år siden. 

Nå satser Bjørn Christian på at spyposesamling 

vil ta av slik at han kan trekke seg tilbake som 

gammel og leve av samlingen. 

– Det må jo ta av. Jeg regner med at det kan 

skje når som helst, smiler han. 

Katarina Lunde

20 REISELIV 


I Japan blir selv trauste nordmenn litt smågale 

Hekta på Japan 

I Japan skal du helst ikke skille deg ut, men i Tokyo har de utagerende unge erobret gatene. 

Eddikbasert godteri med transmakende tangpapir er blant de japanske favorittene. 

Doctor Fish livnærer seg av død hud fra hender og føtter.


JAPANSK PIZZA: Mens enkelte er skeptiske til den 

japanske maten, synes andre den er fantastisk. 

E 

tter mer enn 25 reisetimer ankommer vi Japans 

hovedstad Tokyo. Det er pøsende regnvær, men læreren 

vår, Tengyo Kura, lover at det kommer til å bli 

mer enn varmt nok. I resepsjonen på vårt første oppholdssted, 

står det ei liten rosin av ei dame, som viser oss til 

knøttsmå rom som egentlig er beregnet til forretningsreisende 

japanere. Istedenfor senger er det tatami-matter, som 

knapt er mer behagelig å ligge på enn gulvtepper. Allikevel 

slukner vi tidlig. 

Vi var ti studenter fra Høgskulen i Volda som dro til 

Japan. I et halvt år hadde vi studert japansk historie og kultur, 

i tillegg til å ha lært noen livsnødvendige japanske setninger. 

Dermed skulle vi være godt skikket til å møte det 

fremmede landet. 

Kjøpesenterskog 

Den stigende sols hjemland er en nasjon med store kontraster. 

Eldgamle tradisjoner holdes høyere i hevd enn de gjør i 

Norge. Og det til tross for at Japan til en viss grad kan sies 

å være en diger kjøpesenterskog, storbyene følger i alle fall 

hverandre nesten uten opphold på hovedøya Honshu. 

Men det var ikke storbyen som skulle ta pusten fra oss 

med det første. Det ble heller det tåkelagte og hellige 

Mount Mitake. Det ligger tusen meter over havet, og der 

tilbrakte vi ei natt på et tempelvertshus. Fjellet huser en av 

Japans mest besøkte helligdommer, hvor turen vår ble velsignet. 

Storbyguide 

Etter velsignelsen var vi klar for å dra tilbake til Tokyos 

elleville gater. Hovedstaden med 12,5 millioner innbyggere, 

er full av bydeler, som hver har sitt særpreg. Har du lyst til 

å oppleve skikkelig ungdomskultur, så ta turen til Harajuku 

eller Shibuya. Shinjuku er Tokyos forretningsstrøk, med 

høye skyskrapere i vest, og motebutikker i øst. Er du en 

samler av leketøy og roboter, finner du alt du trenger og 

enda mer i Akihabaras hektiske gater. Trenger du tid aleine, 

har Ueno en fantastisk stor park å by på. 

Selv om det er mye spennende å oppleve om dagen, er 

Tokyo vakrest om natta. Mens de digre reklameskiltene 

gjerne kan se noe glorete ut i dagslys, funkler byen som en 

mangefarget perle mot den svarte nattehimmelen. 

Vertsfamilier og verdensfred 

Etter å ha vært noen dager i metropolen fartet vi til 

Tengyos hjemby, Fukuoka. Det er landsbygda for japanere, 

enda det bor 13.000 innbyggere der. Her fikk vi bo hos 

japanske storfamilier, med opptil fire generasjoner under 

samme tak. 

Deretter fulgte en uke i Japans kulturhovedstad Kyoto. 

Der besøkte vi en rekke pittoreske templer og fikk en 

følelse av ro ved å delta i tradisjonsrike teseremonier og 

sitte i de strengt utformete Zen-hagene. Vi var også med på 

Memorial Day i Hiroshima og Nagasaki, til minne om de 

som omkom av atombombingene. Atmosfæren var høytidelig, 

med duer, korsang og et ønske om verdensfred. 

SVERRE STEEN 

steens@hivolda.no 

ANDREAS ERVIK 

ervika@hivolda.no 

VERONIKA SØUM 

soeum@hivolda.no 

SLAFS: 

Tengyo Kura 

slurper ramennudlene 

på 

japansk vis. 

DRØMMEMANN: Veronika Søum 

finner drømmeprinsen i en leikebutikk. 

Reisetips 

21 

HELLO ROBOT: I Japan 

kan du finne Hello Kitty-robot. 

LASERSVERD: Frode 

Munkhaugen tester lyktestaven til en 

sikkerhetsvakt på fyrverkerifestival. 

Det er best å besøke Japan i perioden 

april-mai. Da blomstrer kirsebærsblomstene, 

sakura, over hele landet. Japanerne 

har ”pikunikku” i parker, og ser på de 

vakre blomstene. Om sommeren er det en 

rekke festiviteter rundt omkring i landet. 

Det er for eksempel på popmusikkfestivalen 

Summer Sonic i Osaka, og fyrverkerifeiring 

i Tokyo. Sistnevnte arrangement 

samler flere hundretusen mennesker 

i utkanten av byen, til en fantastisk 

forestilling. 

Den tradisjonelle japanske musikken er 

også vel verdt å få med seg. Melodiene 

og instrumentene kan virke fremmed for 

oss, for denne musikken handler om å 

være nær naturen og gudene. Men selv 

for utlendinger har den derimot en rensende 

og oppløftende effekt.

22 REISELIV 

Hiroshima og hibakshua 

Nordmenn kjenner selvsagt til atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, men bare som en grufull 

historisk hendelse. Vi besøker minnesmuseet og er med på markeringene både i Hiroshima og 

Nagasaki. Bildet viser den eneste bygningen som står igjen ved nedslagsstedet, episenteret, til 

atombomben. Samme kveld som markeringen holdes, settes det ut lanterner på elven for å minnes 

de døde. 

I tillegg får vi møte en av de som overlevde atombomben, kalt hibakshua på japansk. Å se bildene 

og lese historiene på museet er selvsagt sterkt, men å treffe og snakke med Mijoko 

Matsubara, som var mindre enn 1500 meter fra episenteret, er overveldende. Mijoko gir et ansikt 

til alle de grusomme skjebnene i kjølvannet av atombombene. Sårene på kroppen hindret henne, 

og andre, fra å få jobb, og andres strålingsfrykt ødela sjansene for å finne en mann. Nå er hun 

som de fleste andre hibakshuaer mer enn sytti år, men hun skiller seg ut ved å være en av få som 

forteller sin historie. En historie alle bør høre. 

Slimete, men sunt 

Enkelte i reisefølget hadde aldri spist sushi før vi 

kommer til Japan. Det vil Tengyo gjøre noe med. 

Derfor tar han oss med for å spise den verdenskjente 

japanske festmaten på en ”rotating sushi 

bar”, det vil si en slags fast food-restaurant. Han 

anbefaler oss å starte med noe som ser ut som 

klisne peanøtter. Det heter natto, og smaker så 

ille at selv drevne sushispisere i gruppen hadde 

problemer med å få det ned. 

– It’s good for your health, forklarer Tengyo. 

Det skulle bli et mantra han brukte gjennom hele 

turen, for å få oss til å smake på de merkelige 

japanske rettene. Natto viser seg å være noe så 

helsebringende som nesten råtne soyabønner. 

Det virker som om japanere generelt synes det 

er viktigere med sunn mat framfor mat som smaker 

godt. Den livgivende, men bitre grønne teen 

finnes overalt, til og med som iskrem. Et svart 

tangpapir, med sterk transmak, brukes i alt fra 

ris, suppe og maki (en form for sushi) til tradisjonelt 

godteri! Tengyo forsikrer om at det 

eddiksbaserte godteriet er favoritten hans, og at 

det gjør underverker på dager man har svettet 

mye. 


Jordbærpiker 

og sølvgutter 

For japanere er det viktig å ikke 

skille seg ut. På grunn av denne 

homogeniteten har det blomstra 

opp en ungdomskultur der det 

gjelder å se merkeligst mulig ut. 

Særlig gjelder dette i de hippere 

delene av Osaka, som American 

Village, og Shibuya og 

Harajuku i Tokyo. Der er det 

flust av jenter og gutter med 

rosa og sølvfarga hår til alle 

kanter. Sminken sitter som et 

tjukt lag i fjeset, og noen har 

gått så langt at de har sminka 

seg som en pandabjørn, med 

svarte øyelokk og hvitt rundt. 

Noen av jentene ser ut som 

jordbærpiker. De har rosa strutteskjørt, 

jordbærspenner i 

blondbleika håret, med høyhælte 

sko med paljetter på og 

søte mobilanheng. 

Natur til 

besvær 

Et besøk til den hellige byen Nara 

er som å tre inn i en fantasiverden. 

Der går det nemlig dådyr 

rundt i gatene. Dyrene er så 

tamme at de nærmest spiser fra 

hendene våre, og er et hellig dyr 

for innbyggerne i Japans første 

hovedstad. 

Dådyrene i Nara viser også 

japanernes natursyn. De liker 

naturen, men bare når den er temmet 

og striglet. Tilsvarende foretrekker 

japanere hager fremfor 

skoger. Selv en vill skog vi 

besøkte i Kyoto bar preg av å 

være arrangert. 

Zen-hagene i Kyoto er tilsynelatende 

enkle kopier av skoger. 

De er fylt med stein, har grusveier, 

mose istedefor gress, i tillegg 

til trær og busker, men ingen 

prangende blomster. Likevel er 

det stiliserte kopier, med strenge 

regler for utforming. I større 

hager går til og med gartnere 

rundt, og soper opp blader og 

raker grusen. Og resultatet? Det 

blir naturligvis vakkert, utrolig 

vakkert.


Doctor Fish 

Mount Mitake 

23 

Etter en reise med tog og buss, kom vi endelig 

fram til taubanen som skulle ta oss høyt 

opp i den japanske fjellheimen. Japanske 

fjell er ikke som norske vidder med mose, 

lav og reinsdyr. Vi ble møtt av en diger 

bambusskog, store orkideer og hortensia. 

I tempelvertshuset er vi omgitt av dammer 

med karper i, knallgrønne planter og store 

edderkopper. Etter en natt med syngende 

frosker blir vi vekt litt over seks om morgenen. 

Vi skal delta i morgenbønnen til shintopresten. 

Han lærer oss pusteteknikker for å 

hanskes med en hektisk hverdag. Vi roper 

Katz og forestiller oss at pekefingeren er et 

japansk sverd, som vi kan få ut frustrasjon 

og aggresjon med. 

Etter frokost og et bad legger vi ut i tåka til 

templet. Der deltar vi på en renselsesseremoni 

og får en kalligrafi av en ulv som 

skal beskytte oss mot onde ånder. Mount 

Mitake er ett av tre templer som tilber ulv, 

noe som er ganske uvanlig. Til tross for at 

alle hadde med seg ulvekalligrafien i bagasjen 

under turen, skulle det likevel vise seg 

at onde ånder var ute etter oss. Etter en dag 

på stranda ble mange av oss fryktelig solbrente. 

En måtte til legen på grunn av opphovne 

bein. To hadde store blemmer på ryggen 

ei uke etter, mens andre bare var røde 

noen dager. 

På Future Island tar vi turen til et typisk japansk bad, sento. For knappe hundre 

norske kroner får du entre det døgnbemanna badet, iført valgfri yukatta, som de 

låner deg. En yukatta er egentlig en sommer-kimono, men i denne situasjonen fungerer 

den mer som bådekåpe. 

Det er litt av et syn som møter oss i det vi trer gjennom tøy-porten. Japanere i alle 

aldre rusler rundt i det som framstår som en liten landsby. Salgs- og matboder 

omkranser store spisebord, hvor japanske storfamilier spiser ramennudler og 

drikker sake. 

Vi fortsetter inn under den falske stjernehimmelen, som dekker taket. Synet av ti 

gaijins (utlendinger) i yukattaer vekker behagelig lite oppsikt, og uforstyrret beveger 

vi oss til hagen. Etter hundre meters sakte gange på angivelige helsebringende 

steiner, står vi foran en sommerpaviljong. 

– Her er Doctor Fish, sier Tengyo. Han ler mens han forteller at de små fiskene 

livnærer seg på død hud fra hender og føtter. Skepsisen brer seg blant oss, men vi 

plasserer like fullt føttene i det halvmeter høye vannet. Vi hyler og ler om hverandre, 

men tross angsten og ubehaget en del føler, tråkker vi ut av vannet etter en 

halvtime - i live og på fiskeferske føtter. 

Nå er turen kommet for å ta steget inn i det aller helligste, selve badet. Stedet der 

mektige forretningsmenn inngår uformelle, men viktige avtaler, og hvor ingen 

yakuza-medlemmer får sette sine tatoverte bein, da de forbyr store tatoveringer i 

lokalet. Men siden vi ikke er medlemmer av den japanske mafiaen, får vi velge i en 

myriade av basseng, alle forskjellige i temperatur, størrelse og funksjon.

24 KULTUR 

De glemte gravene 


Hvor lenge kan en gravstein bestå? Hvor lenge kan man forvente 

å bli husket før en blir glemt? 20 år? 50 år? 100 år? 

Slektningen under steinen begynner å bli såpass fjern, at det 

føles meningsløst å fortsette å stelle graven. Likevel fortsetter 

vi å gravlegge og sette opp stein eller kors, generasjon etter 

generasjon. Alle har et behov for å bli husket, og etterlatte har 

behov for å minnes. 

Men du husker jo ikke engang oldemor som ligger der under 

marmorsteinen, og som betydde så mye for bestemor som la 

ned blomster, minnet og sørget. Skal vi fortsette å vise respekt 

for disse forfedrene og -mødrene som vi slekter fra, men som 

vi bare husker vagt, eller ikke engang har møtt? Kanskje slutter 

ringen akkurat der: når vi ikke lenger føler noe savn ved å lese 

det sirlig inngraverte navnet på steinen. 

Hinduene kaster asken på havet, slik skal sjelen leve videre. 

Minnene om den avdøde lever i ånden og i hjertene til de som 

er igjen. Jeg forstår dem godt. Tanken på å la seg blåse av sted 

med vind og vann virker atskillig mer befriende enn å bli 

gravd ned under kilovis av jord. For kun å bli redusert til et 

navn på en stein som blir stående alene når ingen lenger husker 

deg. 

Hilde Staalesen Lilleøren


Aktuelle 

anbefalinger 

MUSIKK AV ANDREAS ERVIK 

ervika@hivolda.no 

FILM & TV AV SVERRE STEEN OG ANDREAS 

ERVIK 

steens@hivolda.no 

KLASSIKEREN AV MARIANNE L. LARVOLL 

MELGAARD 

melgaard@hivolda.no 

Musikk Film & TV 

Klassikeren 

Lettere sanseutvidende syltetøy 

Animal Collective - 

Strawberry Jam 

Strawberry Jam høres ut 

som den er laget av en 

indianerstamme full av 

villdyr. Stammespråket 

deres består av tigerbrøl, 

måsekakling, barnlige 

fallsetter, messende lokking 

og stemmer som 

høres ut som de kommer fra dypt under jorden. Dette 

synges over tribalistiske rytmer, med psykedelisk elektronikk 

svevende rundt. Musikken punkteres gjerne plutselig 

av støyelementer, eller den dras ut i en seig masse 

som repeteres til man ikke lenger husker hvor man er. 

Virker det avskrekkende? Musikken kan faktisk knapt 

kalles vanskelig, den er tvert imot lekende dansbar og 

oppløftende. 

Med Strawberry Jam har Animal Collective brakt det 

uforutsigbare tilbake til poprock. Ikke siden jeg var barn 

har popmusikk lekt så mye med ørene mine, og vært så 

fargerik og svimlende. Det mest tilgjengelige albumet så 

langt fra 2000-tallets kanskje viktigste band. 

Skjør 60-tallspop 

Animal Collectives 

psykedeliske syltetøy 

passer godt i et 

vanvittig teselskap. 

Vahsti Bunyan – 

Some Things Just 

Stick to Your Mind 

Stemmen til Vashti 

Bunyan er like skjør som 

en solskinnsdag på 

Sunnmøre. Hennes sjenerte 

synging er så hypnotiserende 

at jeg knapt har 

klart å høre på noe annet 

siden jeg fikk dette dobbeltalbumet. Det består av fengende, 

behagelig musikk, som man skulle tro ville slått 

godt an hos platekjøpere på 60-tallet. Men det gjorde 

den av en eller annen grunn ikke. Da Bunyan ga ut 

debuten for nesten 40 år siden brydde få seg om hvordan 

hun utleverte sin sarte sjel. Bunyan ga opp popdrømmen, 

helt til den amerikanske folkemusikkguruen Devendra 

Banhart ved begynnelsen av årtusenskiftet hentet henne 

frem fra glemselen. Han lot henne synge på et par av 

hans album, og straks ble Bunyans første plate re-utgitt, 

og vips fikk hun spille inn ett nytt album. Den ene halvdelen 

av Some Things Just Stick in Your Mind er en samling 

singler, den andre cden består av demoer, fra perioden 

1964-1967. Platene inneholder noe av det vakreste 

hun har gjort. Nok en gang viser hun hvilken urett det 

var å overse henne bare fordi hun ikke ropte høyt om 

oppmerksomhet. 

Deppa David Duchovny 

Californication av 

Tom Kapinos 

David Duchovny retur til 

tv-skjermen skuffer ikke. 

Vi har hørt lite om han 

siden han ga seg i X-files, 

men nå er han tilbake som 

en bitter, men suksessfull 

forfatter. I alle fall når han 

faktisk skriver. Vi møter 

Duchovnys rollerfigur, Hank Moody, et par år etter at han solgte 

sin litterære sjel til Hollywood. Boken hans er blitt gjort om 

til en blockbuster-film, men Hank er ikke det minste fornøyd 

med resultatet. På veien har han tapt kjæresten og datteren, og 

nå drukner han i selvmedlidenhet, i form av enorme mengder 

sex, alkohol og sarkasme. Han sliter med å se seg selv i speilet, 

og nekter å gi slipp på eks-kjæresten, hans muse. Uten Karen 

(Natascha McElhone) klarer han ikke skrive, og mellom de 

hyppige inntakene av dop og alkohol, drømmer han om fordums 

tider, da hele familien var samlet. 

Dette er definitivt en serie beregnet på et voksent publikum, 

og det spørs om norske tv-kanaler våger å sette den på skjermen. 

Men DVD er i alle fall snart å få kjøpt. 

En fryktinngytende kjærlighetserklæring 

Inland Empire av David Lynch 

David Lynchs nye epos er en tre 

timer lang kjærlighetserklæring til 

skuespilleren Laura Dern. Men med 

denne filmskaperens grusomme 

fantasi blir det langt ifra noen hyggelig 

familiefilm av den grunn. 

Lynch har gradvis beveget seg 

dypere og dypere inn i mørket. Fra å 

vise et møte med skyggesiden i Blue 

Velvet til å portrettere en skummel og 

surrealistisk verden i detektivmysteriet 

Mulholland Drive. Nå har han gått enda lenger. Dette er 

Lynchs minst tradisjonelle fortelling sålangt. Det lineære hendelseforløpet 

løses opp i denne filmen, og åpner for en dyp, 

kaotisk skrekk. 

Filmen inneholder blant annet store snakkende kaniner, en 

polsk filminnspilling, de velkjente røde gardinene og flimrende 

elektriske lys, i tillegg til det psykologiske sammenbruddet til 

rollefiguren spilt av Laura Dern. Det er forvirrende, fryktinngytende, 

men hele tiden fascinerende. Lynch lager filmer 

som treffer deg i underbevisstheten. Selv om man ikke forstår 

døyten av hva som foregår, så gir det på en forvridd måte 

mening. 

Inland Empire blir nok ikke å se på kino hverken i Volda, Ørsta 

eller Ålesund. Det er en stor skuffelse for filmfans på 

Sunnmøre, men filmen kan heldigvis bestilles over internett på 

DVD allerede nå. 

Tross alt 

25 

’Ham on Rye 

av Charles 

Bukowski 

Tysk-amerikanske 

Charles 

Bukowskis forfatterskaprefereres 

gjerne til som 

’rennesteinslitteratur’. 

Han 

har for lengst 

oppnådd kultstatus, 

og er like beryktet for sitt enorme 

inntak av alkohol som han er berømt for 

sine bøker og diktsamlinger. I den delvis 

selvbiografiske Ham on Rye fra 1984, 

forteller forfatteren rett fra den hardt prøvede 

levra. På norsk ble romanen tildelt 

den blasfemisk elendige oversettelsen 

’Nedenom og Hjem’. Direkte oversatt 

betyr ’ham on rye’ skinke på rug, men 

Bukowskis tittel spiller på uttrykket 

’ham’, som betyr å gjøre det beste av 

situasjonen, og ’rye’ fra JD Salingers 

roman Catcher in the Rye, som var 

inspirasjonskilden. 

Bukowski skildrer en horribel oppvekst i 

de harde 30-åra på en så direkte og nøktern 

måte at også vi med en mer priviligert, 

borgerlig bakgrunn kan identifisere 

oss med hovedpersonen Hank Chinaski. 

Gjennom Chinaskis stemme tas vi med 

inn i en virkelighet preget av desperat 

fattigdom, den arbeidsløse farens brutalitet, 

morens kalde likegyldighet, egenhendige 

og skamfulle seksuelle opplevelser, 

en grotesk hudsykdom, total 

ensomhet og etter hvert en gryende 

skriveglede – og alkoholisme. Underveis 

veksler fortellerstemmen mellom sår 

uskyld og rå sarkasme. 

Ham on Rye er ikke nattbords- eller 

ferielektyre for sarte sjeler. Uttrykket og 

tonen er muntlig, skitten og konfronterende, 

med en gjennomført beksvart og 

tidvis kvalmende form for humor. Det er 

umulig å være likegyldig til denne boka. 

Bukowski har gitt oss en historie om de 

som faller utenfor, og om det å møte 

avsindige mengder motgang, men likevel 

le livet hånlig rett opp i ansiktet.

26 FRITID 

Få 


stram rumpe 

gratis 

Manipulasjon: Håvard Fossum


Lufta er blytung og astmatisk. Kroppsvæsken til gamle hårete 

menn og kraftige damer fordamper. Svetten drypper ned fra 

det soppkledde taket i treningssenteret, som lett duskregn over 

pesende mennesker i tights og singlet. 

Vi betaler glatt over 4000 kroner i året for 

medlemskap i Studio 8, Golds Gym og 

andre helsestudio. 

Utflukt i skog og mark lukter tiltak lang 

vei. Sekk må snøres, og vi må ha på ytterjakke. 

Det er utsikter for å bli både våt og 

kald, eller for varm. Dessuten, hva er det 

egentlig man kan gjøre i skogen? Eller i et 

tomt rom, for den del. De fleste av oss får 

ingen åpenbaring når vi stirrer på ei furu. 

Det lages ikke 

festlige reklamekampanjer 

som 

forteller oss om de 

utrolige mulighetene 

som ligger i naturen og 

omgivelsene rundt oss. 

Ikke noe kjent TVtryne, 

eller dampende 

erotisk dame i stillongs 

og aerobicssko gir oss 

oppskriften på lystig 

og effektiv trening vi 

selv kan bedrive 

hundre meter fra ytterdøra. 

Det finnes ikke propaganda 

som inspirerer 

til gratisaktiviteter 

utenom de etablerte tilbudene. 

Hoppeslott 

Vi har et behov for å 

røre på oss, leke og 

være aktiv. Dette er 

utgangspunktet. Men 

vår trang til å svi av 

penger på kommersielle 

aktiviteter er det 

miljøet som har skapt. 

Finurlige markedsøkonomiskesamfunnskrefter 

lokker oss til å 

signere treningskontrakten. 

Noen menn og kvinner med dyre briller 

og press i buksa har sett muligheten til å 

tjene penger på våre behov. De får noen til 

å rydde vekk skog, sprenge litt, sette opp 

tårn og saler. De putter kroner og øre inn i 

et sportstilbud. Poenget er at de skal få 

dobbelt så mange penger tilbake, minst. 

Ellers gidder de ikke. 

Et hoppeslott med alle fasiliteter står ferdig. 

For at vi skal strømme til billettkøen 

foran hoppeslottet, må vi ha lyst til å drive 

med hoppeslottrelaterte 

aktiviteter. 

Siden svært få 

av oss ønsker å 

kaste bort 

hundrelappene 

våre på tull og 

fanteri, må vi 

oppfatte hopping 

på plast 

som noe vi har 

et reelt behov 

for. Det er her 

markedsfø- 

“ 

De vokste nok opp 

i et fireetasjes hus der 

trappene var byttet ut 

med tau. 

ringstrollmennene kommer inn i bildet. De 

er dyre i drift, bevares, men resultatet blir 

magiske kampanjer med fiffig retorikk og 

billedbruk. Det underliggende budskapet er 

klart som sprit: ”Dersom du vil unngå 

evneveike og feite unger, må du sende dem 

til Ivars hoppeslott”. Underforstått: Barn 

gidder ikke, og er overhodet ikke i stand til 

å leke og trimme på egenhånd. Uten leke- 

land og trimsal orker vi ikke gjøre det 

skapte grann. 

Liflige psykopattoner 

Det finnes fortsatt noen Peter Wessel 

Zapffer og Arne Næsser. Kanskje ikke like 

åndelig begavet, men med noe av den 

samme ånden. Gutter og jenter som tar et 

tau på ryggen og bestiger et fjell, raringer 

som finner glede og lek i små bekker og 

busker. Nei, det er ikke for samtlige å stå 

på et isflak i bare underbuksa mens de 

suser bortover vannet, slik som Zapffe 

gjorde det. Det er vel heller ikke for alle å 

klatre på steiner og hoppe fra tue til tue i 

Arne Næss’ høyst respektable alder. Men 

alle kan tenke kreativt, og benytte naturen 

og gjenstander rundt oss til mosjon av 

kropp og sjel. Ett enkelt tre for eksempel, 

kan by på like mye og like variert trening 

som et fullt utrustet styrketreningsrom. 

Merk at dette ikke er en vitenskapelig 

påstand. Det er det for så vidt lite eller 

ingen ting i 

denne teksten 

som er. 

Treklatring gir 

fast rumpe, flat 

mage, sterk rygg 

og muskuløse 

armer. Du kan 

klatre i treet, 

svinge deg, ta 

kroppshevninger, 

magebøyninger, 

gjøre strekke- og balanseøvelser. Dersom 

du får med deg venninner på å klatre fra 

tre til tre, flest mulig, uten å være nedi 

bakken, blir det en sosial begivenhet med 

innslag av konkurranse. 

Det beste er at du må bruke hodet. Det 

finnes ingen bruksanvisning som sier hvordan 

treet skal betjenes. Du kan gjøre hva 

pokker du vil. 

Vi trenger ikke en gang være kreative. Vi 

kan jogge opp på et fjell. Frisk luft rett i 

nesa, legger og lår av tungmetaller. Ingen 

tvinger oss til å jogge på tredemølle til de 

liflige psykopattonene av Dr.Alban eller 

2Unlimited. 

Store deler av dagen sitter vi på kontoret, 

pakket inn i vegg-til-vegg-tepper. Lungene 

føles som punkterte beltedyr. Hvorfor vil 

vi da tilbringe ettermiddagen i gass- 

Foto: Håvard Fossum 

kammerlokaler, på en svett ergometersykkel? 

Babysvømming i isvann 

Vi er et produkt både av de genene som 

tøffer rundt inni oss, og de personene som 

lusker omkring og forteller oss hva vi skal 

gjøre og tenke. Siden samfunnet normalt 

sett synes det er festlig å kjøpe ting og 

tjenester, synes vi også det. Det er derfor 

politikerne ikke forkynner om de gratis 

alternativene som finnes i naturen. Det er 

ikke makt eller penger å tjene på slikt. 

Selve tanken er utdefinert. 

Det finnes noen få som pønsker ut 

uvanlige aktiviteter i en eller annen 

ikke-kommersiell retning. Foreldrene tok 

dem kanskje med på babysvømming i 

islagte vann, istedenfor i kurbadet. De 

vokste nok opp i et fireetasjes hus der 

trappene var byttet ut med tau. Disse 

outsiderne er de eneste som kan overtale 

andre til å tenke kritisk. 

Altså må vi håpe på at det på jevnlig 

basis spretter en Næss, eller en Wessel 

Zapffe innom Golds Gym, som rister på 

hodet og sier: ”Hvorfor sitter du der på 

treningsbenken og sturer? Du burde heller 

frese rundt i skogen. Det er stas. I tillegg er 

det gratis”. 

Håvard Fossum 

Det skjer i 

oktober 

Rokken 

Oktoberfest: 

16.: Raga Rockers, kl 21.00, 

200/250 kr 

17.: Minor Majority, kl 

21.00, 150/200 kr 

18.: Timbuktu, kl 21.00, 

150/200 kr 

19.: Hellbillies, kl. 21.00, 

220/270 kr 

20.: DJ Howard/Shortcut, 

90-talls-show, kl 

21.00, 100/150 kr 

21.: Tango og Cortado, kl 

21.00, 70/120 kr 

Oktoberfestpass: 700/1000 

kr 

Rust 

27 

12.: Plateslepp Egil Olsen, 

kl 22.30, 100 kr 

19.: Stonegard, kl 22.30, 180 

kr 

26.: Susanne Sundfør, kl 

22.00, 200 kr 

Ivar Aasen-tunet 

14.: Familiedag med 

Blåmann og Lurivar, kl 

13.00-16.00 

15.: Hareid ungdomsskule: 

Rabarbrakrig, Dylan og 

Cohen 

15.-19.: Barneskular i 

Kristiansund, Aure og 

Smøla: Katta i sekken 

22.-26.: Barneskular i 

Smøla, Aure, Kristiansund, 

Halsa og Molde: Katta i 

sekken 

24.: Kåring av vinnarane i 

tunkatten sin konkurranse 

om nye barnesongar, kl 

11.00-11.30 

25.: Kva har kunsten å seie 

for kulturell toleranse i eit 

fleirkulturelt samfunn?, kl 

20.00-21.30, gratis 

Ørsta kulturhus 

16.: Valkyrien Allstars. 

Kl.19.30 

19.: To kvinner: Riskteateret 

presenterer Kari Simonsen 

og Anne Marie Ottesen. Kl. 

19.30. 

24.: Kreml á la Carte: Kreml 

kammerorkester med stjernesolister. 

Kl.19.30. 

26.: Tron Viggo Torgersen 

med hele sitt sangmateriale. 

Kl. 19.00 

Hamna bar 

12.: Dj Runde kl. 22.30 + 

kjøkkenet åpner 

13.: Dansekveld med Anja 

og Bobby kl. 22.30 

17.: Konsert med 

Yellowhouse Club Band, 

kl. 20.00, 30 kr 

18.: Quiz kl. 20.00 

19.: Dj Rune 

25.: Quiz kl.20.00

Årets bilde 

Bilen holder kjeft. Den er parkert, kan man si. Merkelig nok 

går det ingen kjørbar vei ned til bilen, kun en smal sti. 

Noen har satt bilen ved elva. En kjekkas, kanskje, som brukte 

bilen til å sjekke opp damer. ”Lyst på en tur, hotpants?” sa han. 

Hvem kunne stå i mot? Både bil og mann, med bugnende, 

harde former. 

Nå er det vanskelig å forestille seg at noen kan sjekke opp noe 

som helst ved hjelp av denne bilen. Man kan ikke bare sette en 

Dire Straits-kassett i stereoen, for så å hoppe inn i baksetet og 

la det stå til. Da hopper man i så måte rett ned på mose og stein 

og et litt rustent bilgulv. 

Sjarmen er der fortsatt. Grillen glimrer i det lille den har igjen 

av blankt metall, som en gammel manns tre-fire hårstrå på en 

ellers glatt skalle. ”Ojoj. Jeg var en spreking i min ungdom”, 

sier gamlingen. 

Tekst og foto: Håvard Fossum

Layout 1 (Page 3) - Høgskulen i Volda

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?