God sommer! - Oslo Museum

oslomuseum.no

God sommer! - Oslo Museum

Nr. 3 - 2012 / Årgang 57

UTGITT AV OSLO MUSEUM

FROGNERVEIEN 67

POSTBOKS 3078

ELISENBERG

0207 OSLO

TLF: 23 28 41 70

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no

Hjemmeside: www.oslomuseum.no

REDAKTØR:

Anne Birgit Gran Lindaas

I REDAKSJONEN:

Lars Emil Hansen, Lars Roede,

Vegard Skuseth, Knut Sprauten,

Hans Philip Einarsen

FOTOBEHANDLING:

Rune Aakvik, Fredrik Birkelund

UTFORMING:

Terje Abrahamsen, Rune Aakvik

I år er det 200 år siden Peter Christen

Asbjørnsen ble født. Han var en matglad

mann og utga i 1864, under psevdonymet

Clemens Bonifacius, en av de første kokebøkene

utgitt i Norge. Både oppskrifter og

Asbjørnsens kontroversielle meninger om

mat og matstell i Norge på den tiden har

Lars Roede oppsummert i sin artikkel om

Asbjørnsen og kokeboken.

Da dronning Maud uventet døde i

London 20. november 1938, sto Norge

overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle

hun og andre medlemmer av den nye

kongefamilien begraves? Trondheim og

nasjonalhelligdommen Nidarosdomen

framsto for mange som det selvfølgelige

svaret, men valget falt likevel på Oslo og

Akershus slott. Trond Norén Isaksen har

INNHOLD:

Lars Roede

Fornuftig matstell

Side 2

Trond Norén Isaksen

Nidarosdomen eller Akershus?

Side 12

Øyvind Gaukstad

Det Kristiania som forsvant – om maleren

og tegneren Hans Henrik Sartz Backer

Side 28

Anne Herresthal

Anna Schulstock, Bokken Lassons

støttespiller

Side 34

Tove Solbakken

«En motvekt mot tidens slappe moral og

dens overfladiske væsen, til sand lykke for

individets fremtid» – Privatskoletiden i

Kristiania del II

Side 38

sett nærmere på diskusjonen rundt valg

av gravsted.

Oslo Museum har 97 arbeider av maleren

og tegneren Hans Henrik Sartz Backer

med motiver fra «Det Christiania som

forsvinder». Øyvind Gaukstad tar for seg

kunstneren og bildene hans.

I forbindelse med vårt arbeid med

utstillingen om Bokken Lasson, dukket

navnet Anna Schulstock opp. Hvem var

hun og hvordan foregikk detektivarbeidet

med å finne opplysninger om henne?

Prosjektmedarbeider Anne Herresthal

forteller den spennende historien.

Tove Solbakken går til slutt videre med sin

presentasjon av privatskoler i Kristiania.

God sommer!

1


2

Fornuftig matstell

Lars Roede

Polemiske kokebøker er sjelden vare. Clemens Bonifacius sparte ikke på

kraftsalvene i sin kokebok fra 1864, en av de første som ble utgitt i Norge.

Den skiller seg fra de fleste kokebøker ved å være skrevet med høyt løftet

moralsk pekefinger, og mange steder blir målgruppen kraftig refset for å

sløse både med samfunnets og sine egne midler. Her er to smakebiter:

Det er altfor almindeligt i vort Land, at Folket ringeagter, hvad det ikke

kjender, og slaar Vrag paa det, som er godt og gavnligt, fordi det nu ikke

saaledes er Skik og Brug i Bygderne. Saaledes hører man ofte at Grønt

og Rødder kaldes «Græs», «Ku- og Grisemad», og den, som nyder det, «et

Naut». (Side 17)

Tankeløst, uordentligt og urigtigt Stel eller Kogning skjæmmer

mangfoldige Fødemidler, gjør dem uskikkede til Næring for Mennesker,

og paa saadan Maade spildes der baade Tid, Kræfter og Penge, og det i

Tusindvis. (Side 31)

Den dårlig skjulte forfatteren bak pseudonymet

Clemens Bonifacius var ingen ringere

enn eventyrfortelleren Peter Christen

Asbjørnsen, som i 2012 ville ha fylt 200

år. Vi kjenner ham best for folkeventyrene

som han ga ut sammen med vennen og

presten Jørgen Moe. Takket være Norske

Folkeeventyr, som kom i samlet utgave i

1845, ble forfatterne i folks bevissthet til

begrepet Asbjørnsen og Moe, og det er også

det vi kaller verket til daglig.

Mindre kjent for de fleste er

Asbjørnsens virke som vitenskapsmann,

journalist og folkeopplyser. Men i

samtiden var det kanskje i disse rollene

han gjorde seg mest bemerket. Målt i

tellekanter har den allsidige og flittige

skribenten etterlatt seg en haug så høy

som få andre har oppnådd. Det var som

folkeopplyser og samfunnsreformator

han skrev sin kokebok.


Tittelsiden til Asbjørnsens kokebok, utgitt i

1864 under pseudonymet Clemens Bonifacius

– den milde velgjører.

En ekte Christianiagutt

Mange blir overrasket når de hører at

eventyrformidleren ikke var en bygdegutt

som vokste opp med folkeeventyrene som

barnelærdom. Peter Christen Asbjørnsen

var tvert imot en bygutt. Kirkeboken for

Vår Frelsers sogn forteller at han ble født

i Christiania 15. januar 1812 og døpt den

21. februar samme år. Foreldrene var

borger og glassmester Andreas Asbjørnsen

og hans hustru Thorine Elisabeth

Bruun. Gutten vokste opp i farens gård i

Dronningens gate 26.1 Faren var i tillegg

til glassmester også instrumentmaker og

inspektør for byens vannverk. Han var en

aktiv samfunnsborger som blant annet

var med på å stifte Det kgl. Selskab for

Norges Vel, og han var den største private

bidragsyter da Universitetet skulle finansieres

i 1811. Men han ble som mange

andre rammet av krisen etter Napoleonskrigene

og måtte selge gården og begynne

på nytt i «Asylet», Grønland 28.2

Peter Christen var en urolig sjel, men

en ivrig observatør av livet i byen og

omegnen, hvor han tidlig begynte å ferdes.

Han var hele sitt liv et friluftsmenneske

og en ivrig jeger og fisker, og ifølge

professor Olav Bø en folkesæl mann som

lett kom i kontakt med andre. Men han

hadde dårlig helse og led hele sitt liv av

diabetes. Disse plagene førte til at han

med alderen ble temmelig overvektig, og

desto mer imponerende er hans aktive friluftsliv

og hans enorme arbeidskapasitet.3

Noe skolelys var han ikke, så han ble

sendt på landet til et artiumskurs hos

kapellan Christopher Støren i Norderhov.

Der traff han Jørgen Moe, og sammen

fikk de ideen til å samle inn folkeeventyr

for å gi landet et motstykke til brødrene

Grimms tyske eventyr. Deres Norske

Folkeeventyr utkom heftevis i årene

1841-44. Etterpå utga Asbjørnsen alene

Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i to

bind i 1845 og 1848. Men innsamlingen

av eventyr var bare en bigeskjeft.

Hans egentlige livsgjerning var naturvitenskapsmannens.

Han studerte først

medisin, men gikk etter 1840 over til

biologi og zoologi. Lærerkreftene i disse

fagene var dårlige på den tiden, særlig i

3


4

FOTO: VæRING, CA. 1880 / OSLO MUSEUM

Asbjørnsen foran løkkehuset i Rosenborggaten 2 på Hegdehaugen, der han bodde i senere år.

zoologi, så Asbjørnsen drev for det meste

selvstudier og fikk ingen regulær eksamen.

Men han fikk snart ry for å være en

stor kapasitet. I disse fagene har han etterlatt

seg et forfatterskap av imponerende

omfang. Det var mest mindre artikler,

men også en seksbinds lærebok i naturhistorie

for ungdom, utgitt i 1849. Etter

hvert gikk interessene mest i retning av

havdyr, og til disse studiene fikk han en

rekke stipendier.

Det viktigste resultatet av Asbjørnsens

forskning var funnet i 1853 av en til da

ukjent kjempesjøstjerne på 200 favners

dyp i Hardangerfjorden. Den nye arten

kalte han Brisinga, etter Frøyas brystsmykke.

Men æren for funnet var det

forskere i Bergen som urettmessig ble

tilkjent.

Den lovende forskeren gikk glipp av en

stipendiatstilling i zoologi som han burde

ha fått ved Universitetet.4

I stedet reiste han med statsstipendium

til Tyskland for å studere moderne

forstvitenskap. Der ble han også interessert

i nasjonaløkonomi og andre vitenskaper.

Senere reiste han til Nederland

for å studere torvproduksjon, og disse

studiene ga ham stillinger som forstmester

og torvmester. Takket være sin brede

vitenskapelige orientering var Asbjørnsen

den første i Norge som leste Charles Darwins

revolusjonerende verk On the Origin

of Species fra 1860. Allerede året etter for-


Selv om Asbjørnsen ville skrive en kokebok for folk flest, var han selv alt for matglad til å sløyfe

matretter som aldri kom på allmuens bord, slik som vilt. Siden hans egen kokebok ikke hadde

illustrasjoner, har vi lånt denne fasanen fra Hagdahls svenske kokebok, den danske utgaven fra

1883.

midlet han «Darwin’s nye Skabningslære»

i tidsskriftet Budstikken.

En vitenskapelig fundert

kokebok for allmuen

Blant venner var Asbjørnsen kjent som

en matglad herre. Han interesserte seg

også for ernæringsfysiologi og for matens

betydning for folkehelsen og den enkeltes

helse. Derfor skaffet han seg et stort

kulinarisk bibliotek, antagelig det største

i landet på den tid.5 Særlig samlet han

mange tyske kokebøker, og han fordypet

seg i skriftene til Justus von Liebig, den

tyske kjemikeren som ville bruke tidens

vitenskapelige oppdagelser til å øke matproduksjon

og gi folk bedre ernæring og

levekår. Professor Liebig er kjent blant

annet for å ha oppfunnet både bakepulv-

er og kjøttekstrakt, forløperen for våre

buljongterninger. Asbjørnsen kjente også

Hermann Klenckes «Chemisches Koch-

und Wirtschaftsbuch», som han fikk utgitt

i Norge i 1859.6

Som naturvitenskapsmann kjente

Asbjørnsen de seneste landevinninger

innen biokjemi og ernæringsfysiologi.

Når dertil kom en sann matglede – som

hans etterhvert omfangsrike korpus vitner

om – sto han godt rustet til å skrive en

folkeoppdragende kokebok. På reiser og

vandringer som naturforsker og eventyrsamler

hadde han i omgang med folk fra

alle samfunnslag blitt fortrolig med deres

levemåte. Uten alltid å oppgi sine kilder

lånte han oppskrifter fra allverdens kokebøker,

men tilpasset dem til norske forhold

og unnlot ikke å formidle resultatene

av sine vitenskapelige studier. Mange av

Liebigs teorier om tilberedning av mat finner

vi igjen i Asbjørnsens kokebok, som

troen på at man bør svi kjøttet før steking

for å holde på kjøttsaftene. Teorien er

senere motbevist, men den svidde skorpen

gjør at kjøttet smaker bedre.7

Pioneren blant norske kokebokforfattere

var prestefruen Hanna

Winsnes, som utga sin Lærebog i de

5


6

forskjellige Grene af Husholdningen

i 1845. Hennes kokebok var ment

for de velnærte klasser, som i likhet

med henne bodde i store hus under

romslige økonomiske rammer. Garborg

ironiserte over det han oppfattet som

hennes bevisstløse samfunnsforståelse

i artikkelen «Hanna Winsnes Kogebog»

fra 1890: «Leilighedsvis ser man indom

drengestuen, hvor folkene æder grød og

sild uden at misunde herskabet hverken

laksen eller oksestegen. Der leves nemlig

godt inde hos herskabet. Der vades i

eg, sukker og smør; lader og kjeldere er

fulde; man tager ... tager ... tager ... og

plages ikke af spørgsmålet om, hvor man

skal tage det fra. Thi verden er i orden.»8

Asbjørnsen var også en kritiker av

Hanna Winsnes. Han mente at man ikke

kunne lære matlagning av henne og andre

kokebokforfattere, og at deres bøker

bare var nyttige som huskelapper for de

erfarne. Likevel har Henry Notaker påvist

at Asbjørnsen lånte flere oppskrifter fra

henne enn fra noen annen.9 Han skrev

imidlertid for en bredere leserkrets, og

ikke minst ønsket han å bli lest av den

sild- og grøtetende allmuen, som han

unnet en sunnere og mer velsmakende

spiseseddel. Vi skal se litt nærmere på

noen av hans oppskrifter og formaninger.

Noen gode råd

I kapittel II Om Næringsmidlernes Valg

formaner han folk i trange kår om å tenke

over tre ting:

• Hva slags føde er best skikket til å

holde helse og krefter ved like?

• Hvorledes skal jeg få mest ut av sådan

føde for pengene eller arbeidet jeg kan

gi i bytte?

• Hvordan skal jeg få i stand en så

smakelig endring eller veksling i den

føden jeg skaffer eller kjøper, som

kroppen trenger? (S. 5)

Men folk vet ikke sitt eget beste, i alle

samfunnsklasser er de mer eller mindre

uvitende om riktig valg og riktig stell av

matvarer. Derfor er det slik at det årlig,

ja daglig, «ikke alene ødes bort mangen

surt fortjent Skilling, men Hundreder, ja

Tusinder af Dalere». (S. 6) Folk vil ha fett

flesk og de feteste stykkene av kjøttet, i

stedet for de magrere, som ofte er billigere.

Fett er riktignok både nødvendig

og sunt, men ikke i store mengder, fordi

det inneholder for lite næring i forhold til

prisen. Kraftig næring er nødvendig for å

holde arbeidsmannens muskler, sener og

ben ved like. Det får han ikke av fett alene.

Asbjørnsen går hardt i rette med

fordommene som gjør at folk flest ikke

vil spise så verdifull kost som harekjøtt

eller østers. Langs kysten har folk rikelig

tilgang på næringsrik mat som fisk,

hummer, østers og muslinger, og den

bør de bruke mer av. Det mest verdifulle

av alle næringsmidler er melken. Den

inneholder alt det et spebarn trenger, men

voksne trenger også noe mer. Grønnsaker

kan han ikke anbefale sterkt nok, særlig

erter og bønner. Alle kornprodukter er

også verdifull føde, og folk bør særlig ta i

bruk «det amerikanske Korn, som kaldes

Mais». Det er ikke bare godt dyrefor, men

også «overmaade billig, sund og nærende

Føde for Mennesker». (S. 15) Hagebruk

er bra, og alle som har mulighet bør skaffe

seg noe grønt og røtter, som kål, neper,

kålrot, gulrøtter, bønner, rødløk, purre

eller gressløk.


Kaffen er bedre enn sitt rykte, synes

Asbjørnsen. Den blir ofte fordømt som

overflødig luksus og sløseri med penger

som kunne ha vært brukt til noe nyttigere.

«Mange Steder, og især i Byerne, er det

vist saa, at Kvindfolkene til deres egen

Skade sløse formeget baade Tid og

Penge paa Kaffe og Kaffeslaberas; men

derfor skal den maadelige Brug af Kaffe

ikke fordømmes […] det er meget bedre,

at de drikke Kaffe til Snakket, end at

de drikke sig paa en Pisk i stærk Vin og

Sukkerbrændevin». (S. 19)

Bordskikk

Asbjørnsen går sterkt i rette med alle som

ikke anretter og inntar maten «høveligt»

(appetittligt). Legg merke til at han

her, som gjennom hele boken, gjerne

bruker særnorske ord og vendinger

i en ellers gjennomført dansk-norsk

språkdrakt. Som i eventyrene var han en

språkreformator som gjorde mye for å

fremme et norskere skriftspråk. Vi merker

oss at han alltid skriver om å lage mat, og

aldri bruker datidens vanlige ord, «lave».

Han syntes kanskje at han gikk vel langt

da han skrev høvelig, slik at han fant det

nødvendig med en forklaring.

I kapitlet om renslighet og bordskikk

er han særlig kritisk til norsk adferd, både

blant «Menigmand og selv mange af saakaldt

bedre Folk». Han har dette å si om

borddekning:

Vi ville ikke snakke om at det mangler

Dug, eller at Kjærringen er saa troskyldig,

at hun lægger Plag, som man ikke pleier

vise frem, til Dug paa Bordet for den fremmede

Reisende; vi ville ikke snakke om, at

der mangler Knive og Gafler, saa at hver

Mand maa hjælpe sig med Tollekniven;

Urenligheden og Svineriet ville vi tale om,

om den stygge, skidne Dug, og det fedtede.

urenslige Bord, om de halvskurede Knive

og Gafler og Skeer og Tallerkener, som ikke

alene vanke i Hytten, men ogsaa paa mange

andre Steder, hvor man mindst skulde vente

det. Og saa er det næsten det uhyggeligste af

alt, at Maden ikke sættes frem med Orden

og Pyntelighed, men slænges paa Bordet,

hvor det kan falde sig, som for halvvilde

Dyr, og mangestedes ere de, som skulle nyde

Maalet, heller ikke ligere; thi de fare i Fadet

og falde over Maden og tænke kun paa at

hjælpe sig og sørge for at de selv faa Nok,

uden Tanke om sine Bordfeller og uden Tak

og Ære til Ham, fra hvem alt Godt kommer.

(S. 80–81)

Videre skriver han varmt om velskurte

bord og rene kopper og kar. Ikke bare

fordi urenslighet er motbydelig; det er

også opphav til at maten tar skade, taper i

næringsverdi eller må kastes. Asbjørnsen

fryktet parasitter og ante kanskje

eksistensen av bakterier når han skriver

at uren mat kan inneholde «en Mængde

Dyr; disse ere vel som oftest saa smaa, at

man ikke kan se dem, uden ved Hjælp af

stærke Forstørrelsesglas». (S. 81-82)

Han anbefaler at familiene samler

seg til måltider med «muntert Prat og

Moro, som vækker Latter og Gammen».

Det er bra for fordøyelsen. Og så er det

viktig, at om «Konen har noget til overs

for Mandens Helse og Hygge, da skal

hun gjøre det til en Regel, saa sikker som

Amen i Kirken, at Maden altid er færdig

til rette Tid, og at han aldrig maa vente

paa den. Ingen Ting, hverken Prat eller

Slagtning eller Storvask, hverken Bagst

eller Bryg burde hindre dette.» (S. 83)

7


8

Grautstriden. Asbjørnsens kokebok ble årsak til den berømte «grautstriden» med Eilert Sundt.

Denne karikaturen av August Schneider fra Vikingen 1865 viser Eilert Sundt som forsvarer en

stakkars bondekone mot angrepet fra den rasende Asbjørnsen.

Graut og grautstrid

Mest berømt i samtiden ble Asbjørnsen

for kritikken av norske bondekoner som

etter hans mening, ikke forsto seg på å

koke grøt. «Men ser man til, hvorledes

Grøden almindelig lages, saa gaar det paa

flere Kanter af Landet saaledes til, at en

hel Del af Melet røres i Gryden, uden at

det bliver rigtig gjennemkogt og kommer

til at svelle; Maden bliver saaledes ikke

alene raa og usmagelig, men den største

Del af Melet gaar ufordøiet gjennem

Menneskets Fordøiningsveie». (S. 26)

Mange steder, særlig på Vestlandet,

var det vanlig å stampe en mengde rått

mel i grøten etter at gryten var tatt av

ilden. Dette var etter Asbjørnsens mening

en uskikk og en sløsing med verdifull

næring som på denne måten gikk til

spille. Han kalkulerte tapet til 1/6 av

alt det grøtmel som ble brukt, og «det

bliver ingen ringe Pengesum hverken for

Landet eller for den enkelte Familie eller

Husflok». (S. 26-27) Ernæringseksperter

har i ettertid konstatert at han tok feil

på dette punkt; rått mel er ikke så mye

mindre fordøyelig enn kokt.

Angrepet på bondekoner og

folketradisjon utfordret en samtidig

folkeopplyser og nasjonsbygger, presten

Eilert Sundt, som blir regnet som landets

første etnolog og sosiolog. I likhet med


Ristet spekesild etter Hagdahls kokebok 1883.

Asbjørnsen hadde han reist mye rundt

i landet under sine studier av folkelivet,

og han hadde fått stor respekt for

folkelige tradisjoner og skikker som

ofte var tuftet på rasjonell grunn og

som gjennom erfaring, hadde vist seg

levedyktige. I Folkevennen skrev han

artikkelen «Kvindens Stilling», hvor han

tok bondekonene i forsvar. Han mente at

de hadde kokt grøt i tusener av år, og da

måtte erfaringene ha lært dem at deres

måte holdt mål. I en oppfølgende artikkel

hevdet han også at folkets bordskikk

var god nok. Som eksempel brukte han

flatbrødet, som gjorde at folk kunne

unnvære gaffelen.

Konfrontasjonen mellom vitenskap og

tradisjon ga opphav til den voldsomme

offentlige debatten som i samtiden ble

kalt «grautstriden». Det ble holdt debattmøter

og skrevet avisartikler. De fleste

fremskrittsvennlige holdt med Asbjørnsen

og vitenskapen, mens Sundt fikk gjennomgå

for sin naive tiltro til folkevettet.

Selv om han faktisk hadde rett, ble han

så hardt såret i striden at han trakk seg

fra stillingen som redaktør i Folkevennen

og ikke lenger fikk forskningsstipendier.

Asbjørnsen tok seg ikke nær av Sundts

angrep, men kunne spøke med den i vittighetsbladet

Vikingen, i «Grautsagaen

om Kong Romala og hans Kjæmper, som

Rise Viking kogte Kveldsværden til».

I visen ble det «Kornkrig og Mjølkrig,

Kværnkrig og Grautkrig, Nautkrig og

Rautkrig, Sværtekrig og Trykkekrig, og

mere end Blod flød der af Blæk og Sværte,

der Slagene stod».10

Østers, spekesild og skinnbuksebiff.

Til slutt skal vi smake på noen av Asbjørnsens

oppskrifter. Han var kjent for å være

særlig glad i sjømat, og østers var livretten.

Blant flere østersretter kan vi jo prøve

nr. 349,

Østersstappe.

Paa flere Steder af Kysten, hvor det er

vanskelig at afsætte Østers, har den en

meget ringe Værdi. Raa spises den ikke af

Folket, og kommer saaledes ikke til Nytte,

men paa følgende Maade kan baade den

og Skjællen eller Muslingen uden nogen

Møie omgjøres til en nærende og velsmag-

9


10

Beafsteak etter Hagdahls kokebok 1883.

ende Ret; 2 Dusin lægges i en Potte eller

fortinnet Pande tilligemed Saften, som

er i Skallerne, lidt Smør, Fedt eller Lever

og en Taar Vand, og røres over Ilden vel

om med lidt Salt og Peber, Bedre bliver

denne Ret ved Tilsætning af Laurbærblad,

lidt Mynte og Løg.

Spekesild er ikke lenger vanlig kost,

men kunne kanskje bli det igjen, hvis vi

følger Asbjørnsens oppkrift 309,

Ristet Spegesild.

Den vandes, flaaes, skylles, tørkes samt

meles eller vikles ind i Papir. Tages

Indmaden ud, hvilket ikke bør gjøres med

Fedsild, fyldes den med hakket Løg eller

Persille og Smør, i modsat fald kan det

stryges udenpaa. Den lægges paa Risten

et Kvarter fra en frisk Ild, vendes ofte og

er færdig paa en 5 – 6 Minutter.

Fårikål finner vi ikke hos Asbjørnsen,

men noe som ligner veldig er oppskrift

396,

Kjødretter med Kaal.

Et eller flere Hvidkaalshoveder kløves i 4

Dele, og det haardeste af Stilken skjæres

væk; Kaalen forvælles eller gives et Opkog

paa 10 Minutter og lægges i et Dørslag,

saa vandet rinder af. Hver Fjerdedel

skjæres atter i fire Dele, og nogle af disse

lægges paa Bunden i en Laagpande samt

der ovenpaa fedt Faarekjød, Kalvekjød,

Flæsk, Pølse eller Tunge, det saltes og

pebres eftersom Kjødmaden er salt eller

færsk, og er det ikke fedt nok, tilsættes

Smør eller Fedt, hvori enten udgnides

lidt Mel, eller ogsaa strøes dette tyndt og

jævnt over Kaalen. Vil man ikke have Mel

i, koges den sammen med raa skrællede,

opskaarne Poteter. Kogende Vand tilsætt-

es eftersom man vil have Saucen.

Asbjørnsen tar ikke med oppskrifter

på desserter og søtt bakverk, så vi må

avslutte prøvesmakingen med enda en

kjøttrett. Mesteren er meget lite tilfreds

med den biffen han vanligvis får servert,

så han blir særlig polemisk i oppskrift nr.

428,

Almindelig norsk Beaf.

Er Smørret eller Fedtet ikke hedt nok,

og man følgelig koger Kjødet i Smør,

istedenfor at stege det, eller man efterat

det først er stegt, sætter det hen og lader

det smaakoge i Fedt, saa faar man saadanne

Produkter, som de, der ere altfor

vel bekjendte fra Dampskibsfrokosten,


FOTO: FREDERIK KLEM/OSLO MUSEUM

Peter Christen Asbjørnsen, 1870-årene.

Spiseværten og Familien, og som baade

i Næringsværd, Fordøielighed og Smag

synes at staa Skindbuxer nærmere end

menneskelig Næring. Da beafsteg er en af

de almindeligste Retter i det daglige Liv,

faar den ligesaa almindelige Mishandling

af denne Guds Gave tjene til Undskyldning

for den Udførlighed, hvormed den

her Omhandles.

Bon appétit!

Lars Roede er arkitekt og tidligere seniorrådgiver

ved Oslo Museum.

Litteratur

Asbjørnsen, Peter Christen (Pseudonym Clemens

Bonifacius) 1864: «Fornuftigt Madstel. En

tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog». Christiania,

P. F. Steensballe.

Bø, Olav 1997. «Peter Christen Asbjørnsen». Oslo,

Norges Banks Seddeltrykkeri.

Edvardsen, Erik Henning 2012. «Motytelsen – en

fødselsdagsgave fra Ibsenmuseet til P. Chr.

Asbjørnsen». Museumsbulletinen nr. 1, Norsk

Folkemuseum.

Garborg, Arne 1890. «Hanna Winsnes’s Kogebog».

Samtiden.

Gjefsen, Truls 2001. «Peter Christen Asbjørnsen –

diger og folkesæl». Oslo, Andresen &

Butenschøn.

Noter

1 Bø 1997, s. 14.

2 Edvardsen 2012.

3 Bø 1997, s. 14 og 53.

4 Bø 1997. s. 43-45.

5 Bø 1997, s. 45.

6 Gjefsen 2001, s. 341.

7 McGee, Harold: «The Searing Question», I On

Food and Cooking, 2004, s. 16. Fra Wikipediaen:

Justus von Liebig.

8 Garborg 1890.

9 Gjefsen 2001, s. 341-345.

10 Gjefsen 2001, s. 345-350.

11


12

Nidarosdomen eller Akershus?

Dronning Mauds død og spørsmålet

om kongehusets gravplass

Trond Norén Isaksen

Da dronning Maud uventet døde i London 20. november 1938, sto Norge

overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle hun og andre medlemmer av

den nye kongefamilien begraves? Trondheim og nasjonalhelligdommen

Nidarosdomen framsto for mange som det selvfølgelige svaret, men valget

falt allikevel på Oslo og Akershus slott.

Dronning Mauds død av akutt hjertesvikt

etter en operasjon kom uventet for de

fleste, i og med at kreftdiagnosen var

blitt holdt hemmelig.1 Kong Haakon var

i London, men ikke hos henne da hun

døde, mens kronprins Olav fortsatt var i

Oslo og reiste over først etter dødsfallet.

Åpenbart var ingenting forberedt for en

kongelig gravferd, og spørsmålet om hvor

kongehusets medlemmer skulle gravlegges

hadde man tydeligvis heller ikke tatt

stilling til.

«De fleste vil vel straks svare:

Nidaros Domkirke, – den er jo

nasjonalhelligdommen. Den blev etablert

som kroningskirke [i Grunnloven av

1814] og den gjenreises idag som

den norske kirkes centrale helligdom.

Dessuten var den fra Olav den helliges

død gravkirken for norske konger»,

skrev Aftenposten allerede dagen etter

dronningens død.2

Mot slutten av middelalderen ble

de norske kongene som regel gravlagt i

Bergen eller i Oslo, men fram til begynnelsen

av 1200-tallet var flere konger

blitt gravlagt i de tjukke veggene i Nidarosdomens

kor. I dag finnes det ei minnetavle

i Nidarosdomen med navnene på

de kongene som ble gravlagt der: Olav

den hellige (ca. 995-1030), Magnus den

gode (1024-1047), Olav Kyrre (ca. 1050-

1093), Håkon Toresfostre (1069-1095),

Olav Magnusson (1098-1115), Øystein

Magnusson (ca. 1088-1123), Håkon Herdebrei

(1147-1162), Guttorm Sigurdsson

(1200-1204) og Inge Bårdsson (ca. 1185-

1217).


Dronning Mauds båre ankommer fra England.

Etter flere hundre års forfall hadde

man i 1869 tatt fatt på den omfattende

gjenreisinga av Nidarosdomen. Vestskipet

hadde vært ferdig gjenreist til

900-årsdagen for Olav den helliges død

i 1930, men arbeidet i sin helhet ble

erklært fullført først i 2001. Gjenreisinga

styrket bevisstheten om katedralen som

nasjonalhelligdom og førte til ei rekke

forslag om hvordan den kunne benyttes.

Tanken om Nidarosdomen som et

slags nasjonalt panteon ble framsatt i

flere aviser ved Henrik Ibsens død i mai

1906, men den hadde visstnok også

vært framme da Alexander Kielland og

tidlig-ere statsminister Johannes Steen

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM

døde i begynnelsen av april samme år.

«Kirkegaardsfreden har hidtil ikke været

særlig uforstyrret hertillands», konstaterte

bergenske Morgenavisen, og viste til den

ublide skjebnen som hadde rammet så vel

kongers som eidsvollsmenns hvilesteder.

Derfor var det nå på tide «at der bør

tages Forholdsregler» i form av «et fælles

Bisættelsessted for Landets første og mest

fortjente Mænd», og til dette formålet

ville Nidarosdomen «være selvskreven».3

Trondheimsavisa Dagsposten fant en

slik tanke «baade smuk og naturlig» og

påpekte at Nidarosdomen var «noget

andet og mere end et Menighedshus for

Domkirkesognet, den er en Nationalhel-

13


14

ligdom, der tilhører hele det norske Folk».

Avisa fant det mest naturlig at vestskipet

ble brukt av menigheten når gjenreisinga

av domkirka en gang ble ferdig, og dermed

kunne «Koret og Tværskibet […] finde

Anvendelse som Mausoleum».4Nidaros

så for seg at domkirka kunne bli en norsk

Westminster Abbey, men fryktet at tanken

«vil rimeligvis møde motstand fra bygdeaanden

i andre landsdele, som muligens

vil mislike at deres store mænd skal jordes

andetsteds end hos dem selv».5

Tanken dukket opp igjen da arkitekt

Christian Christie, som hadde jobbet med

gjenreisingsarbeidet i flere tiår, gikk bort

i september 1906.6 Man var imidlertid på

det rene med at slike planer ikke kunne

gjennomføres før domkirka var ferdig

gjenreist (og innen det skjedde hadde

tanken bortfalt). Men i 1938 vant ideen

om Nidarosdomen som kongehusets

gravkirke bred tilslutning. Det ville, slik

domprost Arne Fjellbu så det, «være et

vakkert uttrykk for det nasjonale ved

vårt kongedømme om de kongelige blev

stedt til hvile i nasjonalhelligdommen,

hvor så mange norske konger tidligere er

begravet».7

Kroningskatedralen

Da nyheten om dronning Mauds død

kom om morgenen 20. november, ble det

i både dansk og svensk radio rapportert

at hun sannsynligvis ville bli gravlagt i

fødelandet Storbritannia. Dette ble raskt

imøtegått av norske medier, hvor det ble

påpekt at man gikk ut fra at «dronningens

siste hvilested blir der hvor kongens en

gang blir, nemlig i Norge, og der er da

bare to steder som er under diskusjon –

Oslo og Trondhjems domkirke».8

FOTO: HANS R. BRUUN / OSLO MUSEUM

Nidarosdomen fotografert i 1912.

Allerede om kvelden på dronningens

dødsdag fikk Morgenposten huket

tak i domkirkearkitekt Helge Thiis på

Østbanen idet han skulle til å gå på

toget til Trondheim. Thiis ga uttrykk

for at ideen om en kongelig gravplass i

Nidarosdomen var ny for ham, men at

den hadde hans «fulle sympati». I og med

at den var kroningskirke, ville det «være

rett og riktig at medlemmer av det norske

kongehus fikk sitt verdige gravkammer i

Nidarosdomen».9

Tilbake i Trondheim kunne Thiis neste

dag fortelle at han hadde konferert med

biskop Johan Støren og domprost Arne

Fjellbu, «og begge er stemt for et slikt


arrangement».10 Overfor Adresseavisen

skisserte Thiis noen mer konkrete tanker

om hvordan et kongelig gravkapell kunne

innrettes. Han så for seg at for eksempel

Mariakapellet (nå Kvinnenes minnekapell)

kunne gjøre nytten. «Her vilde det

kunne bli et vakkert såkalt ‘kenotaphium’,

det vil si at man anordner en tom kiste

midt i kapellet og legger det virkelige

gravkapell med sarkofagene under kirkens

gulv. En slik æreshall måtte naturligvis

være avstengt, f. eks. med et vakkert

gitter», refererte avisa.11

Blant de andre mulighetene var den

mest fornemme av dem alle: «Et verdig

og vakkert kongelig gravkapell var

det også mulighet for å innrette midt

i koret under gulvet, og så kunde man

la trappenedgangen dekke av en stor

bronseplate i flukt med gulvet».12 En

krypt under koret ville imidlertid kreve

en endring i bygningsplanen, og dessuten

var det mange pilarer og lavt under taket

der, minnet Thiis om overfor Tidens Tegn

og Nidaros. «Under alle omstendigheter

er det muligheter tilstede for et verdig

kongelig gravsted i Nidarosdomen», sa

han, «og for alle i Trondheim vilde det

være gledelig om Domkirken kunde

gjenopstå som kroningskirke, som kirke

for fyrstebryllup og som det sted hvor de

kongelige fant den siste hvile».13

Adresseavisen mente å oppfatte at det

var «almindelig interesse og sympati for

tanken om at vår avholdte dronning bør

stedes til hvile i nasjonalhelligdommen

som ligger midt i landets hjerte».14

Dagbladet var øyeblikkelig også

begeistret for tanken. «Geistligheten er i

all fall av den mening at Nidarosdomens

gamle tradisjon fra Hellig Olavs tid bør

fortsette. I Norge har vi intet verdigere

hvilested for en norsk dronning enn

Domkirken i Trondheim. […] Det er

visstnok enstemmighet om domen som

mausoleum for den norske kongefamilie»,

konstaterte avisa uten større forbehold.15

Også Oslos domprost, Johannes

Hygen, mente at det «ikke skulde by på

noen vanskelighet å få innredet et verdig

kapell i Domkirken [i Trondheim]», og

at dronningens kiste i mellomtida kunne

stå i et av sidekapellene. Riktignok

forutsatte det en lovendring, i og med at

det siden 1805 ikke var tillatt å begrave

mennesker inne i kirker, men domprosten

mente at en dispensasjon bare var «en

bagatell for regjeringen å ordne ved

provisorisk anordning».16 Hygens egen

kirke, Vår Frelsers kirke, forekom ikke

i diskusjonene, noe Nordenfjeldske

Kunstindustrimuseums direktør Fredrik

B. Wallem forklarte med at den «har

ingen tilknytning til vår eldre historie».17

Professor i kirkehistorie, Oluf Kolsrud,

var mer forbeholden da han ble intervjuet

i Aftenposten dagen etter dronningens

død. Kolsrud, som i mange år hadde vært

konsulent i kirkehistoriske og liturgiske

spørsmål for gjenreisingsarbeidet ved

Nidarosdomen, problematiserte hva

begrepet «nasjonalhelligdom» egentlig

innebar. «I planen for kirkens utsmykking

er det overensstemmende med

Stortingets beslutning fulgt en linje, som

i k k e fører inn i kirken særlige nasjonale

symboler», sa han, før også han minnet

om at det faktisk ikke var tillatt å begrave

mennesker i kirker som var i bruk.

Nidarosdomen var ikke bare i bruk,

fortsatte han, men ved store anledninger

var den fullsatt, og «[d]et vilde ikke være

15


16

uten ulemper å belemre dette interiøret

med gravanlegg som vilde beslaglegge

adskillig av interiørplassen». Kolsrud

mente at man også måtte «legge vekt på

det rent personlige moment at de [kongefamilien]

får ha sine kjæres graver i sin

nærhet». Kolsrud foreslo i stedet Akershus

slottskirke.18

Aftenposten ga uttrykk for forståelse

for argumentet for geografisk nærhet for

de etterlatte, men ville allikevel nødig

slippe tanken på Nidarosdomen, «som

for de fleste almindelige mennesker

står som den mest nærliggende

løsning», het det neste dag. «Den er jo

nasjonalhelligdommen, og har allerede

fått så sterkt preg av r i k s k i r k e at det

faller naturlig å tenke på denne katedralen

også som gravsted for kongehuset.

Dessuten er den den eneste vi har igjen

av kirkene hvor de norske kongene i

middelalderen blev begravet».19

Arkitekt Magnus Poulsson, som var

formann for tilsynskomiteen for gjenreisinga

av domkirka, minnet om at

Mariakapellet var «gjemt bak orglet[,]

men det skal snart flyttes[,] så det skulde

ikke forhindre at man benyttet det eller

Johanneskapellet». Men Poulsson syntes

ikke det var passende at «man benytter

en brukskirke som domkirken til kongelig

gravkapell», i og med at kirkelivet ville

innebære at det ikke ble særlig rolig rundt

gravstedet.20

Tilsynskomiteens protokoll i Nidaros

Domkirkes Restaureringsarbeiders arkiv

inneholder ikke noe som tyder på at det

ble utarbeidet mer konkrete planer for et

kongelig gravkapell i Nidarosdomen.21

Poulssons personlige oppfatning var

at «det bør bygges et eget kongelig

gravkapell ved kirken, et kapell som vår

tid bygger for vårt nye kongehus. Det bør

løses i sammenheng med kirken, men

ikke som nogen stilkopi. Kapellet skulle

ligge der som en juvel for sig ved den

gamle kirke, bygget så vakkert som vår

tid makter det og slik at det harmoniserte

med hele kirkeanlegget».22

Poulssons forgjenger som formann for

tilsynskomiteen, arkitekt Johan Meyer,

ville nødig ta stilling til spørsmålet Oslo

eller Trondheim. Hvis valget falt på Nidarosdomen,

var han enig i at det burde

bygges et separat gravkapell, men han

delte ikke Poulssons tiltro til samtidsarkitekturens

egnethet. «Jeg er skeptisk til

den nøkterne moderne arkitekturs evne

til rent kunstnerisk skapen i den form som

et slikt kapell krever», sa han. «Det vilde

vel være sikrere om man ved løsningen av

dette kapellet søkte tilknytning til kirkens

stilform. Ellers kunde jeg jo også tenke

mig at et av domkirkens mange kapeller

blev tatt i bruk til formålet».23 Domprost

Arne Fjellbu, som nettopp i disse dagene

hadde publisert en artikkel om hva man

skulle gjøre med domkirkas mange

tomme sidekapeller,24 ga nå uttrykk for at

de godt kunne brukes til gravkamre, slik

man hadde gjort i Uppsala domkyrka og

andre utenlandske katedraler. Gjennom å

bli kongelig gravkirke ville Nidarosdomen

«jo bli mere til det som den skal være – en

nasjonalhelligdom», sa han, men la til at

kongefamiliens ønsker måtte være det

man først og fremst rettet seg etter.25

Biskop Støren la seg på samme linje.

Han konstaterte at dersom kongen skulle

velge katedralen, «vil sikkert alle i Trondheim

og Nidaros bispedømme føle det

som en ære at Nidarosdomen blev konge-


familiens siste hvilested, – at de fant det

i hjertet av Norge», men det avgjørende

måtte «selvsagt» være «kongefamiliens

følelser».26

Tidens Tegn og Nidaros konsulterte

ei rekke fagfolk, hvorav Oluf Kolsrud var

alene om å holde på Akershus. Anton

Wilhelm Brøgger, professor i nordisk

arkeologi ved Det Kongelige Frederiks

Universitet og bestyrer for Universitetets

oldsakssamling, mente at i og med

at middelalderens kongelig gravkirke i

Oslo ikke lenger fantes, «skulde da vel

[Nidarosdomen] synes å være det rette

sted nå». «Ingenting kan være verdigere

og riktigere enn at Hennes Majestet bisettes

i Trondheims Domkirke», svarte Jens

Thiis, direktør for Nasjonalgalleriet og far

til domkirkearkitekten. Utenriksminister

Halvdan Koht, som også var professor i

historie, avslo å uttale seg med henvisning

til at det var «riktigst at vi avventer Hans

Majestet Kongens avgjørelse med hensyn

til bisettelsen».27

At avisene i Trondheim gikk inn for

Nidarosdomen, virker kanskje ikke overraskende,

men som Adresseavisen påpekte,

«noen Trondheimssak er dette ikke».28

Man vet det finnes gode argumenter for

Trondheim når de framføres av bergensere,

og også Bergens Aftenavis pekte på

Nidarosdomen som det mest naturlige

stedet for kongefamilien å bli gravlagt.

«Denne kirke er vårt lands største helligdom,

til den knytter sig vårt lands

historie, da Norge stod i sin storhetstid,

og det gjenreisningsarbeide som nu i

mange år har vært utført, er et utslag av

vårt ønske om atter å reise Nidarosdomen

i dens tidligere glans, ikke bare som

et symbol på svunnen tids storhet, men

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM

Vår Frelsers kirke. Dronning Mauds båre med

prester som holdt vakt om natten.

også som et tegn på det nyreiste norske

kongedømme», skrev avisa, som betegnet

seg som landets eldste.29

Flere osloaviser støttet også det

trønderske alternativet, og av dem

argumenterte Tidens Tegn særlig kraftig

for Nidarosdomen: «Det er naturligvis

Kongen som treffer bestemmelsen med

hensyn til Dronningens siste hvilested.

Men hvis det må være oss tillatt å gjøre oss

til talsmenn for en utbredt opfatning vil vi

peke på at vi i dag har en stor nasjonal

helligdom fremfor alle andre, nemlig

Trondheims Domkirke, hvor mangfoldige

norske konger og dronninger er blit

bisatt, og hvor det vilde falle naturlig at

17


18

Dronning Maud også blev stedt til hvile.

På den måten vil ikke bare nye tradisjoner

knyttes til gamle, men Domkirken også

gjøres til det stedet hvor alle store høitider

for stat, nasjon og kongehus finner sted.

Her skjedde kroningen i 1906, her blev

hundreårsjubileet [for selvstendigheten]

feiret i 1914, og her blev 900-årsjubileet

[for slaget ved Stiklestad] feiret i 1930».

Også behovet for statlig desentralisering

talte til fordel for Nidarosdomen,

mente Tidens Tegn. «Der er på forhånd

så meget som er centralisert i Oslo. I et

vidstrakt land som vårt, er dette ikke bare

av det gode». Dessuten var ikke Nidarosdomen

en hvilken som helst kirke, men

«mere enn et almindelig Gudshus, mere

enn en almindelig domkirke. Den er en

nasjonalhelligdom som gjenspeiler vår

histories drama og som vår egen tid er

iferd med å gjenopbygge som et stort

nasjonalt og religiøst symbol, slik som

den en gang har vært. Det er derfor i beste

forstand å knytte tradisjonene tilbake til

fortiden ved å gjøre Trondheims Domkirke

til det sted hvor ikke bare nasjonens

høitider feires, men hvor også folkets

konger og dronninger stedes tilhvile».30

Den velkjente metaforen om Nidarosdomens

vekst, fall og gjenreising som et

bilde av nasjonens historie, ble trukket

fram av sorenskriver Asbjørn Lindboe i et

innlegg i Adresseavisen. «Nidarosdomen

er blitt et monument over arbeidet for

Norge og i Norge gjennem hele det siste

hundreåret og frem til i dag», fortsatte

han. «Det er intet vanlig byggverk. Heller

intet vanlig gudshus. Det tilhører ikke

noen enkelt menighet eller noen enkelt

landsdel. Det er blitt Norges Hus fremfor

noe annet». Nidarosdomen var blitt et

nasjonalt samlingspunkt, framholdt

sorenskriveren. «Her bør Kongsætten

hvile. Midt i folket. Midt i riket. Midt i

sagaen. Da vil den, selv efter at døden

har nådd den enkelte, øve sin kongelige

gjerning: Å gå i brodden for alt byggende

og samlende arbeid i Norge».31

I debatten ble det også nevnt at noen

av de eldre svenske kongene var gravlagt

i Uppsala domkyrka, mens det danske

kongehuset fortsatt benyttet Roskilde

domkirke som gravplass. Dermed ville

det ikke være noe særsyn om det norske

kongehuset ble gravlagt i domkirka i

Trondheim. Men domkirkene i Uppsala

og Roskilde «har ikke slik plass i folks

bevissthet som Nidarosdomen», påpekte

Fredrik B. Wallem.32 Magnus Poulsson

uttalte at «vi har en virkelig katedral i

Norge», som dessuten lå midt i landet

og var kroningskirke, «så jeg mener det

helligste og verdigste sted vilde være

Nidarosdomen […]».33

Også diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg,

som nå var minister (dvs. ambassdør) i

Paris og hadde vært en av forhandlerne

i kongespørsmålet i 1905, kastet seg inn

i debatten til fordel for Nidarosdomen.

Det skjedde i form av et telegram til statsminister

Johan Nygaardsvold, som han ba

statsministeren offentliggjøre i landets

aviser. Der kom Wedel med noen heller

tvilsomme påstander om det heltemot

dronningen skulle ha gitt uttrykk for i

1905 og konkluderte: «Således talte dronning

Maud, og disse ord bør følge henne

gjennem tidene til hennes siste hvilested,

som det norske folk sikkerlig vil kreve skal

være i Trondhjems domkirke».34

Støtten til tanken om Nidarosdomen

som kongehusets gravkirke var altså stor,


Dronningens båre føres til hvilestedet på Akershus festning

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM

19


20

Garnisonskirken ved dronningens begravelse.

UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM


men allikevel falt avgjørelsen ut til Oslos

fordel.

Kongeborgen

Akershus slottskirke ble raskt nevnt som

det beste alternativet til Nidarosdomen.

«Den gamle borg er jo rikets mest

representative sted i Norges hovedstad»,

konstaterte Tidens Tegn med en ganske

klønete formulering.35 Dagbladet mente

riktignok å vite at en slik tanke «avvises av

alle som har nærmere kjennskap til lokalitetene»,36

men fullt så enkelt var det ikke.

Professor Oluf Kolsrud mente som

tidligere nevnt at kongehusets gravplass

burde bli i slottskirka på Akershus (tidligere

også kjent som Garnisonskirken).

Han påpekte at den siste kongen som

var blitt begravd i Norge, Håkon VI

Magnusson, var gravlagt i Mariakirka i

Gamlebyen, som den gang hadde vært

kongefamiliens private kapell. Slottskirka

på Akershus hadde etter hvert overtatt

Mariakirkas funksjon, og Kolsrud mente

det ville være naturlig å knytte an til tradisjonen

fra middelalderen.

«Akershus var rikets centrale sted i

siste delen av selvstendighetstiden, og

bør ha sin plass på linje med Nidarosdomen[,]

som har andre oppgaver å fylle i

statens og nasjonens liv», sa Kolsrud. «De

kirkelige tradisjoner på Akershus fører oss

ni hundre år tilbake i tiden, og det vilde

være naturlig, mener jeg, å fortsette

tradisjonen fra Haakon den sjettes tid

til Haakon den syvendes – Haakon den

sjette og hans dronning som blev bisatt

i Oslo».37 38

Tidligere samme år hadde slottskirka

mistet sin menighet og blitt nedlagt som

sognekirke. Fredrik B. Wallem mente

derfor at «den kirkelig forbindelse er noe

svak» og at dette talte mot slottskirka.39

Dagspostens oslokorrespondent rapporterte

hjem til Trondheim at «projektet om

Akershus slottskirke bare har slått måtelig

an. Kirken er i sin nuværende relativt

moderne skikkelse alt annet enn innstemt

som gravkapell, og synderlig smakelig vil

det jo heller ikke være nu når Akershus ,og

særlig Riddersalen over kirken, innredes

til festlig bruk, at der festes og pokuleres

ovenpå, mens kongesarkofagene har sin

plass nedenunder».40

Også Arnstein Arneberg, arkitekten

som var ansvarlig for restaureringa av

Akershus, mente at selve slottskirka på

grunn av beliggenheten under en av festsalene

var dårlig egnet til gravplass. «Men

vi har noen store buede kjellere under

kirken, hvor det kunde tenkes å legge

en slags krypt. Det kunde også tenkes

at man kunde bygge op et mausoleum i

forbindelse med slottskirken», sa han til

Morgenposten. Med forbehold om at han

ikke hadde tenkt så nøye gjennom saken,

nevnte han slottskirkas sørside som en

mulighet for plassering av et mausoleum.

Plass var det uansett nok av, poengterte

han. Videre mente han at det «vilde være

en tilvekst til borgens verdi om kongegravene

kom dit».41

Dagbladet utfordret Arneberg på om

«to så forskjellige ting» som et mausoleum

og et festivitetslokale kunne forenes i en

og samme bygning. Arkitekten mente

at det fantes tilsvarende eksempler fra

utlandet og la til: «Personlig synes jeg

forresten at en påbygging av slottskirken

i forbindelse med et gravkapell vil være

aller best. Da undgår man i hvert fall å

forstyrre gravfreden. Jeg synes nettopp

21


22

Akershus med gravkapellet

at her hvor de gamle kongene hersket

og levet, nettopp her på historisk grunn

burde også de kongelige begraves».42

Overfor både Dagbladet og Morgenposten

ga Arneberg dessuten uttrykk for

synspunktet at det ville være naturlig «at

de kongelige som bor her i Oslo, får ha

sine avdøde i noenlunde nærhet»,43 men

la til at «på den annen side vil ingen være

mer lojal mot nasjonens ønske enn kong

Haakon».44

Morgenbladet deltok ikke i debatten

om dronningens hvilested, men kunne

se argumenter mot både Nidarosdomen

og Akershus. Kanskje ville man til

FOTO: TROND NORéN ISAKSEN / P.E.

slutt ende med «at man velger at opføre

et eget byggverk, på Bygdø f. eks. eller

annetsteds».45 Også Dagbladet og Nidaros

nevnte muligheten av å bygge et kapell på

Bygdøy.46 Adresseavisen hørte rykter om

at det var «adskillig diskusjon om å gjøre

Oscarshall om til kongelig gravsted», og at

Gamle Aker kirke også var blitt nevnt som en

mulighet.47 Morgenbladet passet dessuten

på å belære sine konkurrenter om at det var

«ingen grunn til å reise en pressediskusjon

om spørsmålet […]. Derom må jo selvsagt

de kongelige selv si det avgjørende ord, og

de kan – for alt hvad almenheten vet – ha

bestemte planer i saken».48


Den velinformerte Tidens Tegn mente

neste dag å vite at selv om begravelsen

ville finne sted i Oslo, ville dronningens

sarkofag antakelig få sin plass «i det

angellske kapell i Nidarosdomen».49 Det

dreier seg om Johanneskapellet, et sidekapell

til søndre tverrskip, som var blitt

oppført av erkebiskop Øystein Erlendsson

og innviet i 1161. Seinere var det

blitt gravkapell for den store velgjøreren

Thomas Angell (1692-1767) og hans

familie. Da de mange levningene som var

gravlagt under domkirkas gulv, ble fjernet

og begravd på Domkirkegården, var familien

Angell de eneste som fikk bli inne i

kirka, men kistene ble i 1870 flyttet til et

underjordisk kapell. Dermed var kapellet

for så vidt ledig for kongelig bruk.

Samme dag (23. november) ble det

kjent gjennom NTB at kong Haakon

hadde uttalt: «Personlig ser jeg helst at

Dronningen blir begravet i Oslo, men hvis

det er det norske folks ønske at det skal

skje i Trondheim, så bøier jeg mig for dette

ønske».50 Oslos geskjeftige biskop Eivind

Berggrav, som på eget initiativ var reist

over til London, opplyste at spørsmålet

først ville bli avgjort «når Kongen kommer

tilbake fra London og drøfter spørsmålet

med statsråd. Men Dronningens begravelse

vil finne sted i Oslo om noen tid. Det

er spørsmålet om hvor Dronning Mauds

sarkofag vil plaseres som vil få sin endelige

avgjørelse av Kongen i statsråd».51

Dagsposten framholdt at kongens

uttalelse «ingenlunde utelukker at spørsmålet

om den endelige plassering holdes

åpent. Dels vet jo ikke kongen eller noen

annen på det nuværende tidspunkt hvad

nasjonens store flertall helst vilde ønske

i denne sak, og dels har jo spørsmålet

også betydning en gang i fremtiden når

det blir flere kongelige bårer, at Trondhjems

Domkirke, efter som tiden går,

mer og mer vil vise sig å være det sted

som befolkningen i alle landsdeler helst

så som siste hvilested for medlemmene

av vårt gjenreiste nasjonale kongehus».52

«Efter den tillitsfullhet Kongen her

viste, tør det være nokså innlysende at

Kongens ønske vil bli folkets ønske. Og

at den meddelelse som sendes ut efter

førstkommende statsråd vil gå ut på

at Dronningen bisettes fra Vår Frelsers

kirke til et siste hvilested innenfor byens

grenser», mente Morgenbladet.53 Også

Adresseavisen konstaterte at det neppe

«vil bli gitt noe ytterligere uttrykk for

folkets ønske, efter at kongen har gitt

uttrykk for s i t t – at dronningens siste

hvilested bør bli i Oslo».54

26. november – på hennes 69-årsdag –

ankom dronning Mauds kiste Oslo på et

britisk krigsskip og ble ført til Akershus

slottskirke, hvor tusener defilerte forbi

kista i dagene som fulgte. I statsråd 2.

desember ble gravferden fastsatt til torsdag

8. desember fra Vår Frelsers kirke (nå

Oslo domkirke). Samtidig ble det bestemt

at «[j]ordfestelsen skal finne sted i familiekretsen

i Garnisonskirken på Akershus,

som også vil bli det endelige begravelsessted».55

Kongens ønsker og argumentet

om geografisk nærhet for de gjenlevende

ser altså ut til å ha vært hva som avgjorde

spørsmålet til fordel for Akershus.

Tidens Tegn ga på lederplass uttrykk

for forståelse både for kongefamiliens

ønsker og for de historiske og praktiske

argumentene som talte for slottskirka.

Allikevel kunne avisa ikke la være å

påpeke at «det var mange og vektige

23


24

grunner som talte for at Dronningen

burde hvile i Nidarosdomen. Og at en stor

del av vårt folk hadde innstillet sig på det.

Denne kirke er ikke noen lokalkirke i en by

som tilfeldigvis i lengst hensvunne dager

har vært landets hovedstad en kortere

tid. Den er nasjonalhelligdom, gjenreist

av hele folket. Også den har historiske

tradisjoner, like store som Akershus, både

som kongelig begravelsessted og som

nasjonalt samlingstegn. Og også her gjør

det sig praktiske hensyn gjeldende. Det er

allerede klaget meget fra andre landsdeler

over den altfor store centralisering i

Oslo, klager som kanskje på mange vis

er overdrevne og unødvendige, men som

iallfall er et faktum».56

Dagsposten nektet for sin del ganske

enkelt å innse nederlaget og fastholdt

sin fromme tro på at tida ville virke til

Nidarosdomens fordel. «De meddelelser

som nu foreligger om dronningens hvilested

på Akershus opfattes ikke overalt her

som absolutte og endelige», het det på

avisas førsteside. Avisa trakk igjen fram

at Akershus var ment å være festlokale, og

at det stemte dårlig overens med et gravkammer.

«Der tør derfor fremdeles være

grunn til å anta at om saken foreløbig har

fått sin avgjørelse ut fra vår konges meget

naturlige ønske som alle vilde respektere,

så tør spørsmålet om nasjonalhelligdommen

Trondhjems domkirke nok allikevel

engang melde sig som det mausoleum

hele nasjonen finner naturligst».57

Også Fritz Wedel Jarlsberg beklaget

avgjørelsen. I et brev til historikeren Jacob

S. Worm-Müller skrev han: «Den maate

hvorpaa det norske folk har vist sine

følelser for deres dronning ved hendes

død har mer end nogensinde git mig ret i

den kamp jeg førte for fortsættelsen av det

gamle norske kongedømme i 1905. […]

Jeg ser at man har fundet en plads for den

kongelige begravelse paa Akershus. Men

jeg vedblir at føle at det for kongstanken

hadde vært bedre om kongegraven var

blit i Nidaros Domkirke».58

Biskop Eivind Berggrav var derimot

ekstatisk over valget av Akerhus. «For mig

virket det så sterkt lørdag ved Dronningens

hjemkomst, hvordan Akershus da likesom

da blev vigslet for oss», sa han til NTB.

«Og når nu Akershus slottskirke får bli

Norges Mausoleum så vil hele folket

kjenne det som om Akershus igjen får

mening og sjel. Jeg kan ikke tenke mig en

heldigere løsning enn denne, hverken sett

fra kirkelig, nasjonalt eller fremfor alt fra

familiens synspunkt. Jeg tror at hele vårt

folk vil stå sammen med den kongelige

familie i å være takknemlig over at en slik

løsning har kunnet finnes».59

Adresseavisen konstaterte tørt at

«biskop Berggrav vilde gjort klokt i om

han i dette spørsmål hadde innskrenket

sig til å gi uttrykk for sin egen oppfatning

og takknemlighet».60

Gravkapellet

Om kvelden 7. desember ble dronning

Mauds kiste ført fra Akershus til Vår

Frelsers kirke, hvor begravelsen ble holdt

neste dag. Deretter ble kista igjen ført til

Akershus, der den etter jordpåkastelsen

i slottskirka ble stående i påvente av en

mer permanent løsning.

Når alt kom til alt, ble det akkurat slik

Arnstein Arneberg hadde skissert i avisene

allerede noen dager etter dronningens

død. Det kongelige gravkammeret ble

oppført i tilknytning til Akershus slotts-


kirke, men som et tilbygg ut i den såkalte

Jomfruhagen. Arneberg var selv arkitekt,

og tegningene til kapellets utforming og

plassering er datert april 1939.61

Krigen kom imidlertid i veien, og med

tanke på Akershus’ utsatthet som militært

mål, ble kista 19. april 1940 på initiativ

av biskop Berggrav flyttet til Gamle

Aker kirke.62 Der skal dronningens lik

visstnok ha blitt skjendet av okkupantene

i deres jakt på bevis for den gamle

sladderhistorien om at kronprins Olav

ikke var kongeparets legitime sønn.63

Først i 1948 sto gravkammeret ferdig.

Arneberg skapte et tønnehvelvet rom av

askerkalkstein, hvor de innvendige veggene

er kledd med gjellebekksmarmor

og gulvet, som har et innfelt kronet korsmotiv,

med slipte kalksteinfliser. I en nisje

står et alter dekorert av Henrik Sørensen.

Dronning Maud ble stedt til hvile i en

dobbeltsarkofag av hvit nordlandsmarmor

midt foran alteret, hvor også kong

Haakon ble gravlagt i 1957. Til høyre for

den står en sarkofag i grønn marmor som

ble skapt for kronprinsesse Märtha etter

hennes død i 1954, og hvor kong Olav

også fikk sitt siste hvilested i 1991. Begge

sarkofagene er tegnet av Arneberg.

«Jeg tror ikke noe kongehus har fått

en mere diskret og verdig gravkrypt enn

den Arnstein Arneberg har reist på Akershus»,

vurderte Harry Fett. «Det er blitt et

symbol i den borg som minner og maner,

og hvor Haakon V og Haakon VI engang

residerte».64

Seinere har forbindelsen mellom

middelalderens og vår tids konger blitt

styrket gjennom at Sigurd Jorsalfars

hodeskalle fra St. Hallvardskatedralen ble

gravlagt i krypten utenfor det kongelige

gravkammeret i 1957. I 1982 ble også det

som har blitt identifisert som levninger

etter kong Håkon V Magnusson og

dronning Eufemia, opprinnelig begravd

i Mariakirka, gravlagt i krypten.

Trond Norén Isaksen er historiker og

har skrevet biografier om kronprinsesse

Märtha, kong Olav og prinsesse Astrid,

en avhandling om kongevalget i 1905

og omtrent sytti artikler for norske og

utenlandske publikasjoner. Han har

også jobbet som omviser på Slottet og

Oscarshall.

Liste over siterte avisartikler

Adresseavisen

«Domkirken som Dronningens siste hvilested. ‘Det

vilde være et vakkert uttrykk for det nasjonale

ved vårt kongedømme’» (21.11.1938)

«Domkirken som Dronningens siste hvilested.

Mange muligheter for vakker og verdig kongelig

gravplass. Almindelig interesse og sympati for

tanken om at Dronningen bør stedes til hvile

i Nasjonalhelligdommen som ligger i landets

hjerte» (22.11.1938)

«Dronningens siste hvilested» (25.11.1938)

Asbjørn Lindboe: «Dronningens siste hvilested»

(28.11.1938)

«Oscarshall kongelig gravsted?» (1.12.1938)

«Dronning Mauds siste hvilested blir Akershus.

Et kongelig gravkapell tilbygg til slottskirken.

Bisettelse torsdag i neste uke» (3.12.1938)

«Biskop Berggrav» (5.12.1938)

Aftenposten

«Hvor får Norge sitt kongelige gravsted?»

(21.11.1938, kveldsutgave)

«Nidarosdomen eller Akershus slottskirke?»

(22.11.1938, morgenutgave)

«Dronning Maud i 1905 – En meddelelse fra minister

Wedel» (22.11.1938, kveldsutgave)

Bergens Aftenblad

«Det bør være Trondheims domkirke» (22.11.1938).

25


26

Dagbladet

«Dronning Mauds båre hjem på britisk krigsskib.

Hun skal bisettes fra Akershus. Kisten blir

antagelig efterpå ført til Nidarosdomen»

(21.11.1938)

«Gravkapell på Bygdøy eller mausoleum ved

Domkirken? Norske kongebegravelser tidligere»

(21.11.1938)

«Dronning Mauds ukjente innsats for Norge.

Arkitekt Arneberg foreslår et gravkapell i

forbindelse med garnisonskirken på Akershus.

Vakre minneord av Høiesteretts justitiarius i

dag» (22.11.1938)

«Kong Håkon [sic] ønsker helst at dronningen

begraves i Oslo. Dronning Mauds siste ferd

gjennem Oslos gater. Blir avreisen utsatt på

grunn av storm?» (23.11.1938)

Dagsposten

«Domkirken som Mausoleum» (25.5.1906)

«Bisettes dronningen i Trondhjem?» (21.11.1938)

«Kongelig gravkapell i Domkirkens Johanneskapell?

Ingen norske kongegraver bevart. Domkirken er

fremdeles kroningskirke. Dr. Wallem uttaler seg

til Dagsposten» (22.11.1938)

«Har kongen sine egne planer om hvor dronningen

skal bisettes?» (22.11.1938)

«Et kongelig gravkapell bør bygges. I forbindelse

med domkirken. Arkitekt Magnus Poulsson

uttaler sig til ‘Dagsposten’»(23.11.1938)

«Hvor skal dronningen stedes til hvile? Spørsmålet

er fremdeles åpent» (24.11.1938)

«Nasjonalhelligdommens om plass for de kongelige

sarkofager. Noen endelig avgjørelse er ennu ikke

tatt» (3.12.1938)

Morgenavisen

«Henrik Ibsen» (25.5.1906)

Morgenbladet

«Den kongelige begravelsesplass» (22.11.1938).

«Dronningens troskap mot Norge – Historien fra

1905 gjemmer ennu meget» (23.11.1938)

«Dronningens bisettelse. Fra Vår Frelsers kirke en av

de siste dager i næste uke»(30.11.1938)

Morgenposten

«Gravsted i Nidarosdomen for det norske

kongehus?» (21.11.1938)

«Kongelig gravkapell i Nidaros-domen?»

(22.11.1938)

«Kongelig mausoleum i tilknytning til Akershus

slottskirke? Der er god plass for et tilbygg,

uttaler arkitekt Arneberg. Domprost

Fjellbu om gravplass i Nidarosdomens

kapeller»(23.11.1938)

«Kongen ser helst at dronningen får sitt siste

hvilested i Oslo. Men bøyer sig for folkets ønske»

(24.11.1938)

Nidaros

«Domkirken som Mausoleum» (26.5.1906)

«Dronningen blir bisatt i Domkirken? Det antydes

bygging av mausoleum i forbindelse med

domen. Kongen skal selv ta avgjørelsen.

Autoriteter uttaler sig om den mest høvelige

plass for dronningens siste hvilested»

(22.11.1938)

«Uttalelse av biskop Støren»(22.11.1938)

«Dronningen blir bisatt i Trondheim?» (24.11.1938)

Tidens Tegn

«Dronningens båre vil bli ført til Norge. Skal

Dronningen bisettes i Oslo eller i Trondheim?

Et mausoleum ved Akershus slottskirke?»

(21.11.1938)

«Hvor skal Dronningen bisettes? Den siste bisettelse

av en norsk dronning foregikk i Oslo. Men kirken

er ikke mer. Isteden har vi Nidarosdomen.

Kjente videnskabsmenn om tradisjonene for

norske kongers og dronningers bisettelse»

(22.11.1938)

«Dronningens siste hvilested» (22.11.1938)

«Dronningen blir begravet i Oslo. Men sarkofagens

anbringelse vil bli besluttet av Kongen i statsråd»

(23.11.1938)

«Kongens ønske: Helst begravelse i Oslo. Men hvis

det norske folk ønsker Nidarosdomen, bøier jeg

mig» (24.11.1938)

«Dronningen skal begraves på Akershus. Kongelig

gravkapell i krypten under slottskirken.

Bisettelsen finner sted torsdag fra Vår Frelsers

kirke»(3.12.1938)

«Akershus» (3.12.1938)

Noter

1 Dagbladets sensasjonsoppslag 28. oktober 2011

om at dronning Maud skal ha blitt hjulpet på

vei med aktiv dødshjelp er grepet ut av løse

lufta og har ingenting for seg. Se Trond Norén

Isaksen: «Dronning Mauds ikke så mystiske

død» (Dagbladet, 7. november 2011).


2 Aftenposten, 21. november 1938, kveldsutgave.

3 Morgenavisen, 25. mai 1906.

4 Dagsposten, 25. mai 1906.

5 Nidaros, 26. mai 1906.

6 Opplyst av Øystein Ekroll, arkeolog og forsker

ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider,

i e-post 22. november 2011.

7 Adresseavisen, 21. november 1938.

8 Dagsposten, 21. november 1938.

9 Morgenposten, 21. november 1938.

10 Morgenposten, 22. november 1938.

11 Adresseavisen, 22. november 1938.

12 Adresseavisen, 22. november 1938.

13 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 22.

november 1938.

14 Adresseavisen, 22. november 1938.

15 Dagbladet, 21. november 1938.

16 Dagbladet, 21. november 1938.

17 Dagsposten, 22. november 1938.

18 Aftenposten, 21. november 1938, kveldsutgave.

19 Aftenposten, 22. november 1938,

morgenutgave.

20 Dagsposten, 23. november 1938.

21 Opplyst av Øystein Ekroll, arkeolog og forsker

ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider,

i e-post 22. november 2011.

22 Aftenposten, 22. november

1938, morgenutgave.

23 Aftenposten, 22. november

1938, morgenutgave.

24 Arne Fjellbu: «En levende domkirke», i Arne

Fjellbu (red.): Nidarosdomens julebok 1938

(Trondheim: Tres Forlag A/S 1938), ss. 5-10.

25 Morgenposten, 23. november 1938.

26 Nidaros, 22. november 1938.

27 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 22.

november 1938.

28 Adresseavisen, 25. november 1938.

29 Bergens Aftenblad, 22. november 1938.

30 Tidens Tegn, 22. november 1938.

31 Adresseavisen, 28. november 1938.

32 Dagsposten, 22. november 1938.

33 Dagsposten, 23. november 1938.

34 Morgenbladet, 23. november 1938; Aftenposten,

22. november 1938, kveldsutgave.

35 Tidens Tegn, 21. november 1938.

36 Dagbladet, 21. november 1938.

37 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros,

22. november 1938. Se også Dagbladet, 22.

november 1938.

38 Det siste var riktignok feil, ettersom Håkon

VIs enke, Margareta Valdemarsdatter, som ble

Kalmarunionens grunnlegger og hersker over

hele Norden, ved sin død i 1412 ble gravlagt i

Sorø klosterkirke i Danmark og elleve år seinere

flyttet til Roskilde domkirke.

39 Dagsposten, 22. november 1938.

40 Dagsposten, 22. november 1938.

41 Morgenposten, 23. november 1938.

42 Dagbladet, 22. november 1938.

43 Morgenposten, 23. november 1938.

44 Dagbladet, 22. november 1938.

45 Morgenbladet, 22. november 1938.

46 Dagbladet, 21. november 1938); Nidaros, 22.

november 1938.

47 Adresseavisen, 1. desember 1938.

48 Morgenbladet, 22. november 1938.

49 Tidens Tegn, 23. november 1938.

50 Tidens Tegn, 24. november 1938; Dagbladet, 23.

november 1938; Morgenposten, 24. november

1938; Nidaros, 24. november 1938.

51 Tidens Tegn, 23. november 1938.

52 Dagsposten, 24. november 1938.

53 Morgenbladet, 30. november 1938.

54 Adresseavisen, 25. november 1938.

55 Tidens Tegn, 3. desember 1938; Adresseavisen,

3. desember 1938.

56 Tidens Tegn, 3. desember 1938.

57 Dagsposten, 3. desember 1938.

58 Brev fra Fritz Wedel Jarlsberg til Jacob S. Worm-

Müller, 7. desember 1938 (Nasjonalbiblioteket,

Håndskriftsamlingen, Brevs. nr. 428).

59 Tidens Tegn, 3. desember 1938; Adresseavisen,

3. desember 1938.

60 Adresseavisen, 5. desember 1938.

61 Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og

designs samling av arkitekturtegninger,

Arkitekturmuseet, museumsnummer 314 (2).

Tegningene til kapellets interiør har ikke latt seg

lokalisere.

62 Tor Bomann-Larsen: Haakon & Maud, bind V:

æresordet (Oslo: Cappelen Damm 2011), ss.

459-460.

63 Ulf André Andersen og Hans Fredrik Dahl:

«Ryktet som svertet kongehuset» (Dagbladet,

Magasinet, 26. mai 2001).

64 Harry Fett: «En generasjon og en vennehilsen»,

i Georg Eliassen, Arne Pedersen og Olav Platou

(red.): Arnstein Arneberg (Oslo: Gyldendal

Norsk Forlag 1952), s. 29.

27


28

«Det Kristiania som forsvant»

Om maleren og tegneren Hans

Henrik Sartz Backer

Øyvind Gaukstad

I 1924 utgav Backer en liten serie med

10 akvareller laget i perioden 1910-1923

under tittelen «Det Christiania som forsvinder».

Motivene var i hovedsak hentet

fra et område i hovedstaden som i dag er

helt forandret – forstaden Pipervika, eller

bare Vika, som den ble kalt. Over Ruseløkkbakken

i vest kneiset Victoria Terrasse

med Ruseløkkbasarene som sokkel for det

store leiegårdskomplekset med fasjonable

leiligheter fra 1880-årene. Nærmere

fjorden lå Vestbanestasjonen fra 1872.

Ved krysset mellom Klingenberggaten og

Bakkegaten lå den store Cirkusbygningen

fra 1895. Bakenfor lå høydedraget Klinchenberg,

som ga navn til Klingenberg

teater og til hele fornøyelsesstrøket som

vokste frem her. Fra slutten av 1870årene

ble det kalt Tivoli og fikk sin kjente

portbygning ut mot Stortingsgaten, avløst

av Høyres hus i 1935. I 1899 kom den nye

hovedscenen Nationaltheatret i Studenterlunden

som avslutning på aksen fra

Stortinget til Abelhaugen. I øst grenset

strøket mot Piperviksbakken, dominert

av Akershus festning ute på Akersneset.

På Piperviksberget midt i området

lå forstadens gamle trerønner og triste

leiegårder langs krokete gater og trange

smug. Bare de 3-4 etasjer høye leiegårdene

fra 1850-årene i Sjøgaten var pene

og borgerlige og avrundet området ned

mot bryggene. I 1930-årene forsvant

alt sammen. I 1936 begynte rivingen av

husene i Sjøgaten, og dermed var alt det

gamle borte. Det nye Rådhuset midt i Vika

krevde god plass. Men hvordan var det før

alt forsvant? Hans Henrik Sartz Backer

har laget tegninger og skisser, akvareller

og malerier fra dette forsvunne Kristiania.

Navnet røper at han tilhørte en kunstnerfamilie.

Slekten stammer fra Holland,

og de første Backerne kom til Norge allerede

i 1643. Malerinnen Harriet Backer

var hans tremenning, og andre nære

slektninger var arkitektene Herman M. og


Fra Strandbakken mot Strandgata i Pipervika, 1924.

29


Lars Backer (far og sønn) og komponisten

Agathe Backer Grøndahl. I Norsk Kunstnerleksikon

presenteres Hans Henrik Sartz

Backer som maler og utstillingsarrangør.

Han ble født på Lillestrøm i Skedsmo 20.

september 1865 og døde i Vestre Aker 21.

januar 1948. Foreldrene var fiskeribestyrer

Johan Fredrik Backer og Josefine Mathilde

Thrane.

Han gikk på Aars og Voss skole, som

lå i St. Olavs gate der Scandinavia Hotel

ligger i dag. I 1880-1884 gikk han på Den

kongelige tegneskole, som i 1911 ble Statens

Håndverks- og kunstindustriskole.

Fra 1890 hadde han Wilhelm Peters som

lærer i maleri og Mathias Skeibrok i tegning.

Tidligere hadde Backer vært elev av

marinemaleren Hjalmar Johnsen i Stavern.

Så malte han også et halvt års tid med sin

slektning Harriet Backer i begynnelsen

av 1890-årene. Han malte dessuten i to

år med Eyolf Soot og i flere år med Otto

Sinding, som var den av lærerne han følte

seg mest knyttet til.

I sine unge år var Backer en jevnt dyktig

naturalistisk landskapsmaler. Hans spesialitet

var vinterbilder, ofte fra Nordland.

Han hadde selv bodd seks år i Bodø, der

hans far startet og drev verdens første fiskerifagskole.

Han malte flere bilder, bl. a.

ett med motiv fra gården Hernes, som lå

der flyplassen i Bodø ligger i dag.

Backer medvirket til å lage ikke mindre

enn 26 forskjellige større utstillinger innenlands

og utenlands. Allerede i 1889 assisterte

han ved monteringen av den norske

avdelingen på Verdensutstillingen i Paris.

Senere deltok han i jubileumsutstillingen

i Kristiania i 1914 som kunstnerisk leder

for skogbruksavdelingen, arrangert av Det

Kongelige Selskap for Norges Vel.

30

Backer var mangesidig begavet og

utfoldet sitt talent på svært mange områder.

Han stilte ut første gang på Statens

Høstutstilling i 1894. Deretter deltok

han med ujevne mellomrom fra 1898 til

få år før sin død i 1948. Hos kunsthandler

Blomqvist deltok han i en rekke kollektivutstillinger

i 1890-årene og senere.

Han virket som teatermaler, først

sammen med Otto Sinding ved Centraltheatret

fra 1899 til 1900. Senere

arbeidet han ved Det Norske Teatret og

Chat Noir. Han tegnet også møbler og

arbeidet for smakfull og rimelig hjeminnredning.

I tillegg laget han en god del

plakater, bl.a. for Studentersamfundet.

Etter hvert viet han seg mer til dekorasjonsmaleri

og utførte flere større dekorative

oppdrag. Han laget en frise med

motiver fra innseilingen til Kristiania i

Christiania Roklubs festlokaler på Kongen,

utført ca. 1901-1902. Hans kanskje

mest kjente arbeid er utsmykningen av

Rosenborg Kino fra 1937 med motiver fra

det gamle Hegdehaugen. De er avbildet

i «Oslo Kinematografer gjennom 25 år»,

utgitt ved Oslo Kinematografers jubileum

i januar 1951. Andre kjente dekorasjoner

er ni store oljemalerier med motiver fra

Grønland og Enerhaugen på 1920-tallet

i restaurant Olympen i Grønlandsleiret.

Backers kunstneriske virksomhet var

etter 1. verdenskrig preget av interessen

for det Kristiania som var i ferd med å

forsvinne. Han malte en lang rekke bilder

fra hovedstadens gamle bydeler, spesielt

fra Vika. Mange av bildene er utført i

akvarell i en bred og noe uvøren teknikk.

Han har laget en skisse av Mor Sæthers

hus på hjørnet av Vinkelgaten og Filosofgangen,

hvor Henrik Ibsen bodde som


Fritzners Pavillon i Studenterlunden, 1889.

ung student. Johan Svendsen skal også

ha bodd der. Mor Sæther, som egentlig

het Anne Wiger, ble etter hvert en ganske

omdiskutert størrelse i Vika. Det skyldtes

i hovedsak hennes evner og kunnskaper

når det gjaldt folkemedisinens kunst og

kunster.

Backer er representert i Oslo

Museums (tidligere Oslo Bymuseums)

samlinger med flere akvareller og en del

fargelitografier fra hovedstadens eldste

bebyggelse. Han laget i tillegg et stort

antall tegninger og skisser. Til sammen

har Oslo Museum 97 av hans arbeider i

samlingene, alle signert og datert med

stedsbetegnelser. Mange er forsynt

med interessante små opplysninger av

historisk og topografisk art.

På flere av dem har han notert hvilke

farger det var på de forskjellige delene

av husene. På tegningen av Mor Sæthers

hus har f. eks. husveggen på den ene

siden fått påtegnelsen: mørk gråblårød!

På motsatt side av gårdsrommet står det

på husveggen at den hadde grønt/rødlig

panel. Deler av taket var henholdsvis litt

31


32

Vognmannsgata fra nr. 17 mot Jernbanetorget, 1939.

brunlig, gråhvitt og rødlig. Det var altså

et utall av farger og fargekombinasjoner,

som gir et bilde av et broket og fargerikt

Vika.

Backer vandret også omkring med sin

skisseblokk andre steder i Kristiania. Det

finnes mange tegninger fra Vaterland,

Grønland, Enerhaugen, Tøyen og videre

opp forbi Bjølsen, Sagene og opp til

Grefsen og ned igjen til Hammersborg

og Majorstuen.

I nærområdet til Pipervika fant han

også mange spennende motiver. Fra 1883

til 1892 drev Caroline og Hans Andresen

kafé i et stort gammelt trehus fra 1840årene

i Stortingsgaten 28. De var spesielt

hyggelige mennesker, og gjestene kalte

dem derfor Bestemor og Bestefar. De

hadde god mat til lave priser, og fattige

studenter kunne få et gratis måltid når

det knep. Da huset ble revet i 1899,

ble «Bestefarstomten» liggende urørt i

mange år, inntil Carl Norbeck slo opp sitt

sirkustelt der hvert år fra 1905 til 1930.

Like bak lå Christiania Bad. I 1934 ble

Odd Fellow-bygningen oppført, tegnet

av arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas.

På denne strekningen av Stortingsgaten,

fra Klingenberggaten til Munkedamsveien,

lå på slutten av 1800-tallet

en rekke eiendommer som Backer har

avbildet. Østfra først familien Irgens’ hus,

deretter Stortingsgaten 26 med Brødrene

Hals’ Pianofortefabrik og Brødrene Hals’

konsertlokale i 2. etasje. Så fulgte nr. 28

med «Bestefars kafé» på Bestefarstomten,


deretter «Horngårdens» have og helt opp

mot Ruseløkkveien, restauratør Horns

gård. På nedsiden lå det gamle Vika som

en klar kontrast til disse flotte og staselige

eiendommene.

På motsatt side av Stortingsgaten lå

Fritzners Pavillon der Nationaltheatret

stasjon ligger nå. Pavillonen i to

etasjer var åttekantet og ble drevet av

konditormester Julius Fritzner fra 1864

til 1881. I 1899 ble den revet. Tegningen

av Fritzners Pavillon er laget etter skisse

som Backer laget allerede i 1889.

Nederst har han skrevet om paviljongen:

«Her drak vi kaffe for 20 øre og spiste

7 øres kaker, for 10 øre brus og selters,

og så til Bedstefar efter en seidel øl og

muligens låne en krone meden man

spilte billiard for 25 timen.»

Å bla igjennom Backers mange

mapper med tegninger og skisser er en

stor fornøyelse. Gjennom hans raske

og uvørne skisseteknikk møter vi et

mangfoldig konglomerat av eldgammel

bebyggelse. Forstadens krokete gater

og trange smug eksisterer ikke lenger.

Holmens gate, Skolegaten og Engen

var regulerte gater i Vestre Vika, ved

Vestbanestasjonen. I selve Vika gikk

Strandgaten parallelt med Sjøgaten,

som var havnefronten. Innenfor

denne lå Mellemgaten, Bakkegaten,

Strandbakken, Vinkelgaten,

Bryggegangen og den allerede nevnte

Filosofgangen. Alle disse forsvant da

rivingen av strøket begynte for alvor

omkring 1930. Men heldigvis fantes

det kunstnere som Hans Henrik Sartz

Backer som så det som sin oppgave å

få festet på tegnearket sine inntrykk fra

denne særegne ravnekroken.

I 1931 skrev Backer om en nær forestående

auksjon i Strandgaten 14 A og B:

To av Vikas eldste gårde, Strandgaten 14

A og B, skal selges ved Auksjon i morgen kl.

10. Ville gjerne ha en tegning før rivningen

– . Slik lød parolen fra Aftenposten. Well!

Jeg var der ved 9-tiden, en liten slump av

stedets invånere var samlet på den lille

plassen foran de dødsdømte småhus som

lå der så øde og forladt. Snart kommer

vel auksjonarius og med ham det store

publikum. – Er De kjendt her? – spurte jeg

en gammel rakrygget mann. «Skulle mene

det» svarte han, «jeg er kommen tilverden i

den vesle grå stua der, og både bestemora og

mora og kjæringa mi var Jordemødre – det

er ikke mange hernede som ikke er gåt gjennem

demses hender». – Har disse husene

noengang vært slike hus som De vet var hernede?

«Å nei da! Her bodde bare hederlige

mennesker, jeg var fisker og naboen smidde

fine veirhaner, han».

Dagen efter lestes i Morgenposten

lørdag 30 mai 1931:

«Atter er to av Vikas gamle gårder gåt

under auksjonarius Prestaasens hammer.

Strandgt. 14 A og B blev solgt av det

kommunale for tilsm. Kr. 31.00 – dessuten

en del ovner for kr. 52.00. Alt til fordel for

Rådhusreguleringen.»

Henrik Backer

Øyvind Gaukstad er pensjonert lektor fra

videregående skole i Oslo. Han har vært

opptatt av lokalhistorie i mange år.

33


34

Anna Schulstock, Bokken Lassons

støttespiller

Anne Herresthal

I anledning Chat Noirs hundreårsjubileum

åpnet Bymuseet 1. mars utstillingen «

Bokken Lasson-Svart katt i Kristiania».

I forbindelse med utstillingsarbeidet

dukket navnet Anna Schulstock opp.

Det skulle vise seg at hun hadde vært

en viktig person i Bokken Lassons

liv. Men den beskjedne kvinnen

bak den store kunstneren holdt seg

diskret i bakgrunnen. Da vi søkte etter

slektninger av Bokken Lasson for å finne

gjenstander til utstillingen, kom det

frem at Anna Schulstock hadde arvet

en del etter Bokken Lasson. Derfor ble

Anna et interessant spor for oss tilbake

til fortiden. Men hvem var hun, og

hvordan kunne vi finne arvinger etter

henne? For undertegnede ble dette av

ren nysgjerrighet et detektivarbeid som

skulle vise seg å gi resultater. Fotoarkivar

Vegard Skuseth og bibliotekar Anne Birgit

Gran Lindaas på museet kastet seg over

oppdraget for å finne flere opplysninger

om Anna Schulstock. I Aftenpostens

arkiv fant de Annas dødsannonse fra

23. november 1988. Den ga viktige

opplysninger om alder, pikenavn og

slektninger. Via Oslo Adressebok fant

vi flere adresser Anna hadde bodd på

i Oslo i løpet av livet sitt. Gjennom

gravferdsetaten fikk vi opplysninger

om gravstedet. Graven ble slettet i

2006, men vi fikk navnet på familiens

kontaktperson. Og dermed begynte

jakten på slektningene. I dødsannonsen

sto det at Annas pikenavn var Lødøen,

og håpet var nå at noen i hennes familie

kunne være i besittelse av gjenstander

Anna hadde arvet etter Bokken.

I museets eget klipparkiv fant vi en

avisomtale på familiesiden i Aftenposten

fra onsdag aften 5. januar 1966. I et

intervju med Bokken under overskriften:

« Jovisst kan jeg opptre fremdeles, sier

95-åringen Bokken Lasson» er Bokken

og Anna fotografert i Annas leilighet i

Linderngaten 2. Av intervjuet kommer

det frem at de har vært venninner i 40 år.


UKJENT FOTOGRAF/P.E.

Fra Annas stue med maleriet av Bokken over sofaen, Anna som nummer to fra venstre.

Nå hygger de seg med å gå på premierer

i teatre og i Operaen, eller hygger seg

hjemme når Anna leser høyt for sin gamle

venninne. Bokken gir uttrykk for at hun er

så takknemlig for alt Anna gjør for henne.

Ja, så takknemlig var hun at Anna ble en

av hennes hovedarvinger.

Vi oppsporet Annas slektninger på

Sunnmøre via kontaktpersonen for

gravstedet. De kontaktet igjen flere av

sine slektninger og ble svært engasjert

i oppdraget fra oss. De sendte bilder av

gjenstander og viste stor velvilje når det

gjaldt å låne ut materiale som kunne

være av interesse for utstillingen. Flere

av gjenstandene vises nå i montere i

utstillingen.

På et foto vi fikk tilsendt fra Annas stue

hang det over sofaen et stort maleri av

Bokken med lutten. Vi fikk vite at maleriet

var hos noen i Oslo og fikk etternavn og

tittel. Etter noen telefonrunder uten hell

til personer med dette etternavnet, traff

vi en dame som sa at bildet hang i deres

35


36

Maleriet av Bokken i utstillingen på Bymuseet.

stue, og det kunne vi gjerne få låne! De

hadde også en stol og andre gjenstander

som hadde tilhørt Lasson-familien. På

utstillingsåpningen satt ekteparet som

eier maleriet stolte på kaféstolene i

utstillingen og beundret sitt eget bilde.

I ett år må de greie seg uten portrettet

hjemme i stua.

Slik ble historien om hushjelpen

Anna viktig for en utstillingsprosess på

Bymuseet. En beskjeden person i skyggen

av Bokken Lasson var Anna Petrine

Lødøen, født 13. jan 1904 i Sykkylven

på Sunnmøre. Hun tok handelsskolen,

antagelig i Ålesund, og reiste ca 18 år

gammel til Oslo hvor hun fikk arbeid

som sekretær for Wilhelm Dybwad på

UKJENT MALER/P.E. FOTO: RUNE AAKVIK/OM

hans advokatkontor. Etter hvert ble hun

engasjert for å hjelpe til ved selskapelige

anledninger for ekteparet Dybwad. Hun

kunne ikke lage mat, knapt koke poteter,

sa hun selv, men Bokken lærte henne opp

til å lage eksklusiv selskapsmat. Bokken

og Anna innledet et vennskap som varte

livet ut. De var som mor og datter for

hverandre. Anna giftet seg med postbud

Einar Schulstock i 1930; men de fikk

ingen barn. Han døde i 1960, og etter

at hun ble enke tok hun seg enda mer

av Bokken. Anna var med Bokken på

reiser i utlandet, og de to damene fulgte

med på alt som skjedde i kulturlivet i

hovedstaden. Anna delte også Bokkens

antroposofiske livssyn.


UKJENT FOTOGRAF/P.E.

Bokken og Anna på spasertur på Lindern.

På sine eldre dager bodde Bokken

delvis hjemme hos Anna Schulstock i

Linderngaten 2 før hun kom til Røde

Kors sykehjem på Ullern. Da tok Anna

seg like godt arbeid der for å være nær

sin venninne. Da Bokken døde i 1970

fortsatte Anna å arbeide på Røde Kors selv

etter at hun ble pensjonist. I hennes egen

gjestebok ligger attester fra Røde Kors

som viser at hun var svært godt likt både

av de eldre og ansatte. Anna Schulstock

døde 17. november 1988, 84 år gammel,

på Furuset alders-og sykehjem.

Anna blir beskrevet av de som traff

henne som stor og kraftig med rundt

ansikt. Hun var en svært elskverdig person

som snakket sunnmørsdialekt. Hun

tok alltid vennlig i mot, men holdt seg

beskjedent i bakgrunnen.

Denne lille artikkelen er skrevet

for å fortelle litt om hvordan vi

museumsarbeidere leter og finner! Vi

oppsporer fortiden ikke bare for de

UKJENT FOTOGRAF/P.E.

På Røde Kors sykehjem på Ullern, Anna til

venstre og Bokken i midten.

som besøker oss, men også i vårt eget

møysommelige arbeid. Vi drar veksler

på hverandres kompetanse og utfyller

hverandre mot felles mål. Det tar tid, men

gir resultater når vi lykkes. Ofte er dette

prosesser som de museumsbesøkende

ikke kjenner til. Så når dere besøker

utstillingen «Bokken Lasson-Svart katt

i Kristiania» vet dere litt mer om den

bakenforliggende historien om jakten

på gjenstander og hushjelpen Anna.

Flere enn hennes familie har bidratt

med gjenstander, men det var miljøer og

mennesker vi kjente til på forhånd. Stor

takk til alle private utlånere for deres

velvillighet! Dere har alle bidratt til at

utstillingen «Bokken Lasson-Svart katt i

Kristiania» er blitt slik den er.

Anne Herresthal, museumslektor og

prosjektmedarbeider på Bokken Lasson

utstillingen på Oslo Museum

37


38

«En motvekt mot tidens slappe

moral og dens overfladiske væsen, til

sand lykke for individets fremtid» –

Privatskoletiden i Kristiania del II

Tove Solbakken

I forrige nummer av Byminner møtte vi noen av de gamle bestyrere, deres

privatskoler og deres elever. De levde og virket i et Kristiania i vekst og

blomstring, fra 1850 og fram mot første verdenskrig. Her fortsetter

historien om den korte, men intense privatskoletiden, som brått tok slutt,

men som betydde så mye for utviklingen av byen vår.

Aars & Voss, Frogner, Nissen og Berle

var store skoler som fikk et relativt langt

liv. Det fascinerende er det voldsomme

mangfoldet av skoler byen har hatt, og

viljen og motet til å satse stort, selv når

tidene egentlig tilsa noe helt annet. For

noen gikk det godt, andre virket bare noen

år. Nissens latin- og realskole ble stiftet så

tidlig som i 1843, av Ole Hartvig Nissen

og Ole Jacob Broch. Den var planlagt som

et linjedelt treårig latin- eller realgymnas,

som førte fram mot universitet og ble

en av byens fremste skoler, med gode

eksamensresultater, men bygget aldri sitt

eget skolehus. Den holdt til i Maltheby, på

hjørnet av Teatergata/Akersgata, før den

flyttet til Rosenkrantz’ gate 7. Her ble den

inntil nedleggelsen i 1874. Nissen hadde

for lengst gått fullstendig opp i arbeidet

med pikeskolen, og elevene ble overført

til Gjertsens skole.

Litt senere, i 1866, ble Olaf Bergs

skole grunnlagt. Den var en av byens

største pikeskoler og het opprinnelig

Frk. Falsens pikeskole, etter Elise Falsen,

Christian Magnus Falsens datter. Etter


FOTO: GUSTAV BORGEN / OSLO MUSEUM

Olaf Bergs pikeskole, ca 1915. Lærer Birger Brinck-Lund i spissen for elever og to lærerinner.

Elises død i 1876 ble den drevet videre av

Fredrikke Maurer. Det var under hennes

bestyrertid at skolebygningen i St. Olavs

gate 29 ble oppført. Tidligere hadde de

holdt til i nr.7. Først i 1891 overtok Olaf

Berg og ga skolen sitt navn. Den fikk etter

hvert gymnas og samarbeidet med de

andre pikegymnasene, Nissen og Berle,

og også med Aars & Voss, som var en

gutteskole. Slik kunne søsken av motsatt

kjønn få moderasjon i skolepengene.

Da første verdenskrig kom, og de fleste

privatskolene fikk store økonomiske

problemer, hadde man to valg: legge

ned, eller overdra skolen til kommunen.

Olaf Berg gikk mot strømmen og valgte å

innstille driften av skolen. Den opphørte i

1918, og bygningen ble solgt, for å bygges

om til forretningsgård «efter de mest

moderne principer».

En annen skole som ikke var i

drift så lenge, men likevel hadde sin

egen, imponerende skolebygning, var

Nickelsens pikeskole. Den ble drevet

av cand.theol. Niels Nickelsen. Hans

store skole i Tordenskiolds gate 9 ble

oppført i tre etasjer i1874 og ruvet

imponerende i det den gang så åpne

landskapet. Nå er bygningen revet og

erstattet av Rådhuskvartalene. Nøyaktig

når Nickelsens pikeskole opphørte, er for

øvrig uklart, bygningen var i bruk til ulike

formål etterpå, bl.a. som gardekaserne.

Pikeskoler var det for øvrig mange av.

Ett eksempel var Conradis pikeskole, som

ble overtatt av Otto Andersen, og senere

39


40

av Sigurd Halling. Frk. Christianie Bonnevie

var også en driftig dame og startet

sin skole i 1889. Hun hadde tilnavnet

«den strenge Bonnevie», men i hennes

pedagogikk lå også arbeidsglede og en

fyldig og god undervisning, i små klasser.

Det ideelle var maksimum tolv elever på

hvert trinn, det skulle være rikelig med tid

FOTO: OLE TOBIAS OLSEN / OSLO MUSEUM

FOTO: OLE TOBIAS OLSEN / OSLO MUSEUM

Nickelsens pikeskole i

Tordenskiolds gate 9,

ca 1875.

Interiør fra Nickelsens

pikeskole, ca 1875.

til å ta seg av den enkelte. Språkundervisning

var særlig viktig hos Bonnevie,

og det ble undervist i fransk fra 4. kl.,

tysk fra 5. kl. og engelsk fra 7. kl. Vi skal

se at hennes undervisningsplan i språk

var bygget opp motsatt av for eksempel

Elise Roll, en annen samtidig kvinnelig

pedagog.


Første undervisningsdag var 2.

september 1889 i leide lokaler i Oscars

gate 16. Frogner var jo det store

privatskolestrøket. Det hadde meldt seg

tolv elever i 1.kl., en i 3.kl., tre i 4.kl. og 6

i 5.kl., men ingen i 2. klasse. Etter hvert

ble elevtilstrømningen bedre, og skolen

trengte større lokaler. Bonnevie flyttet

virksomheten til Oscars gate 42 i 1895.

I 1914 feiret skolen sitt 25-årsjubileum

med ca. 200 elever. Det varte likevel ikke

lenge før skolen havnet i økonomiske

vanskeligheter. Frk. Bonnevie forsøkte

å organisere skolen som et rullerende

aksjeselskap, der foreldrene kjøpte aksjer

i skolen og overdro disse til nye foreldre

etter hvert som barna sluttet. Dessverre

gikk det allikevel ikke. Bonnevies skole

ble slått konkurs i 1924 og nedlagt i

skoleåret 1924/25.

St. Hanshaugen skole

Opp til venstre, midt blant bygårdene

i den litt unnselige Schwensens gate,

ligger en bygning som skiller seg ut.

Kanskje undrer forbipasserende seg på

hva som engang foregikk bak de røde

teglsteinsmurene og de imponerende

vinduene? Det er ingen ringere enn gamle

St.Hanshaugen skole som ruver der, bare

noen steinkast fra Ullevålsveien. I 1898,

bare ett år før det store krakket, sto den

ferdig, under bestyrer cand.theol. Halvard

Alf Gjønnæs’ ledelse. Man kan kanskje

si at han var dristig? Gjønnæs hadde overtatt

Gundersens skole i 1896, og nå skiftet

altså skolen navn til «St. Hanshaugens

skole for den høiere almendannelse». Den

nye skolebygningen var tegnet av arkitekt

Ove Ekman og var i tre etasjer. Foruten

«ytre bekvemmeligheter» inneholdt den

femten klasserom, alle med ettermiddagssol.

Loftsetasjen fikk overlys fra store

takvinduer. I tillegg fantes en 16 meter

lang gymnastikksal, påkledningsrom,

sløydsal, håndarbeidsrom, tegnesal og

fysikkværelse. Det var også satt av plass

til et skolekjøkken, kontorer og en liten

leilighet til vaktmesteren.

Gjønnæs drev etter hvert skolen

sammen med cand.mag. Nils Vartdal

og hadde planlagt sin skole for

fellesundervisning. Den var også fra

starten fullt utbygget, med forskole,

middelskole og latin- og realgymnas,

5+4+2 år. Barna i forskolen var mellom 6

og 11 år, i middelskolen mellom 11 og 15.

Ser man på skolens årsberetning fra 1898,

finnes flere opplysninger om det faglige

tilbudet. Gjønnæs hellet for eksempel

mot den moderne språkundervisningen.

Språk skulle være levende. Elevene skulle

kunne gjennomgå, oversette og forklare

et utvalg lesestykker. I tillegg kom lesning

og oversettelse av ukjente stykker, muntlig

gjenfortelling og skriftlige arbeider.

Det er også sjarmerende å studere

oversikten over skolens undervisningsmateriell.

I fysikk fantes dette: Fjær af

staal til paavisning af jordens fladtrykning

ved polerne. To sammenslebne glassplader

til paavisning af adhæsion mellem faste

legemer. Ballon til veining af luft.

Og videre: hver elev har sin egen bibel. I

zoologi finnes bl.a. et kranium af det mennesklige

skjelett. Fugler: hønsehøk, katugle,

hubro, et par raphøns, et par stokænder.

Froskens udvikling i fem størrelser. En

tørret pigrokke. En krokodilleunge. En

blæksprut.

Som på alle privatskoler ble det på St.

Hanshaugen krevet skolepenger; kr 5 pr

41


42

år i 1.klasse, kr 15 pr. år i 1.middel og kr

24 pr. år i gymnaset.

I noen år gikk det godt for Gjønnæs og

St. Hanshaugen. Skolen hadde rundt 350

elever årlig og var en middels stor skole.

Likevel lå det i kortene at skolen ikke

kunne få noe langt liv. Allerede i 1917 fikk

Gjønnæs store økonomiske problemer og

ble tvunget til å legge ned både forskolen

og middelskolen. Bygningen ble kjøpt

opp av kommunen, som brukte den til

kontorer. Det to-årige gymnaset fortsatte,

men levde en omskiftelig tilværelse. Fra

1920 til 1935 holdt elevene til i Kunst

& Håndverksskolen i Ullevålsveien, og

fra 1935 til 1955 i Hammersborg skole,

Akersgata 73a. Skolens russemerke var

en trekant over en firkant, tegnet for

utrygt vær, som ble vist av Meteorologisk

Institutt i tårnet på Damvokterobligen

på St. Hanshaugen. Den var ikke en av

byens viktigste privatskoler, og en av de

som drev kortest, men bygningen til St.

Hanshaugen skole står der ennå. OBOS

har innredet 28 små leiligheter i de gamle

klasserommene, man kan trygt kalle dem

hjem med historisk sus.

Otto Andersens skole /Halling skole

En langt mer berømt privatskole lå i

Oscars gate 30. Sigurd Halling (1866-

1938) drev faktisk både pikeskole og

gutteskole, riktignok i to forskjellige

bygninger, på to ulike steder. Gutteskolens

bakgrunn kan virke noe forvirrende.

Otto Andersen grunnla sin skole i 1880.

Fra 1884 holdt den til i en nyoppført

bygning i Uranienborgveien 7, tegnet av

arkitekt Holm Munthe. I mellomtiden

drev Peter Qvam skole i Mariboes gate,

men han røk uklar med en av bestyrerne

og fikk etter hvert oppført en egen

skolebygning i Oscars gate 30. Hit flyttet

Otto Andersens skole, etter en brann i

bygningen i Uranienborgveien. Halling

var allerede ansatt hos Otto Andersen, og

i 1909 overtok han både skolen og bygget.

Hallings skole var et faktum. Pikeskolen

holdt til i Josefines gate 34, og var den

tidligere Conradis pikeskole.

Forvirret? La oss starte med Otto

Andersen. Hans skolebygning i Uranienborgveien

er nemlig verdt å se nærmere

på. Den var nok et eksempel på den store

optimismen og ekspansjonen av privatskoler

mot slutten av 1800-tallet. Det ble

satset friskt. Arkitekt var Holm Munthe

som selv hadde vært lærer ved skolen.

Bygget var meget moderne, med sentralvarme

og ventilasjon, og viste seg å være

«meget hensiktsmessig og et behagelig

lokale for skolens arbeide, med sunn

og god beliggenhet». At Slottet lå like i

nærheten var heller ingen ulempe. Otto

Andersen la særlig vekt på gymnastikk og

praktiske fag, og idrett og friluftsliv sto

sterkt. Skolen var velsignet med «fremtredende

lærere på dette området». Man

gikk på ski og spilte fotball, fektet og arrangerte

øvelser i skyting, dels med salonggeværer,

dels med armeens geværer. Sløyd

og musikk var også viktig, ikke minst

sangen. Det ble holdt mange konserter

og musikalske fremføringer av elevene på

høyt nivå. Skolen var organisert 5+4+3

(forskole+middelsskole+gymnas), og

noen piker fantes også, både i middelskolen

og gymnaset. Søkningen til skolen

ble faktisk så stor at ikke alle kunne få

plass. Kanskje hang dette sammen med

de mange sosiale aktivitetene ved skolen?

Hva sies om et foredrag om månen, med


lysbilder, av observator Schroeter i oktober

1883? Eller foredrag om Napoleon,

også med lysbilder, i mars året etter?

Fester var det også nok av. Til en historisk

minnefest om Eidsvoll 1814 hadde man

virkelig gjort seg flid. En tidligere elev,

kunstmaler Gudbrand Mellbye, hadde

utsmykket festlokalet med portretter av

fremtredende Eidsvollsmenn.

Uflukter og turer skulle være til

«elevernes fornøielse, belærelse eller

udvikling». Man dro til «naturskjønne

steder i Kristianias nærmeste omegne»

eller også gikk turene «til fjerne maal og

har strukket sig over flere dage». Tirsdag

6. juni dro en stor gruppe gymnasiaster

til Ullensaker allmenning for å plante

skog. «Omkring 6000 planter udsattes.

Arbeidet gikk med liv og lyst, og almenningsstyret

modtog skolen paa den mest

gjæstfrie maade og beværtede lærere og

elever rigelig. Det ble holdt tale om skog-

FOTO: KNUT ENG / OSLO MUSEUM

Hallings skole i

Oscars gate 30, 1969.

plantningens betydning for vort land og

fedrelandssalmen blev afsunget».

Da Sigurd Halling overtok, fortsatte

framgangen. Halling var en fremragende

skolemann, det var ikke uten grunn han

ble valgt til å overvåke undervisningen

til selveste kronprins Olav, som var elev

gjennom hele middelskolen og gymnaset.

Pikeskolen ble drevet etter 5+5 oppbygning,

mens gutteskolen i Oscars gate

også hadde gymnas; 5+4+3, der pikene

hadde adgang. Det fantes ekstra fag for de

kvinnelige gymnasiaster: sundhetslære,

sygepleie og spesielle foredrag i musikk,

kunsthistorie og «græsk kultur». For guttene

ble det gitt egne skomakerkurs, og

høsten 1916 hadde alle deltagerne halvsålt

to par støvler hver.

På skoleplassen sørget man for elevens

trivsel med beplantning av trær, fjellflora,

blomsterbed og nytteplanter. I 1911 fikk

man lagt inn elektrisk lys i skolebygning-

43


44

en, og man anskaffet grammofon med

tilhørende plater til språkundervisningen

«med samtaler og recitationer utført av

fagmænd». Skolen mottok også mange

gaver, det være seg utstoppet flyvefisk,

hvepsebol, tenner av kaskelot og en eske

russiske insekter. I 1911 ble også skolens

nye fane innviet. Utført i gul silke, med

silkesøm av frk. Falkenborg, viste den «et

snefjeld, hvorover en ørn svæver, det hele

omgit av et løvetandornament».

Det kan virke som det bare var lykke

og velstand på byens privatskoler. Da

er det befriende å finne en frustrert

middelskoleelevs skriblerier i skolens

årberetning fra 1910-13. Det meste

får gjennomgå, gjennom blyantkluss

og overstrykninger. «Hallings skole

for den høiere lavere almendannelse».

«Eksamensrett», ja vel – «hvis de ikke

dumper». Når det gjelder lærerpersonalet,

17. mai i skolegården

på Hallings skole,

ca 1935

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM

var det ingen nåde «de jeg foragter

overstrækes» og karakteristikker som

«en hu i to sko», «en jentefut» og «en

halvfysak» dukker opp. For øvrig er heller

ikke undervisningen underlatt kritikk.

«Hjemmestil anden hver uke - aldrig!»

«Høytopplesning i engelsk – det er ikke

tilfelle!», «Lette skriveøvelser hjemme

– det er en løgn». «Modellering av kart

i leire – det har jeg ikke set noget til».

Skyteøvelsene hadde heller ikke gått som

planlagt. «III middels elever har ikke faat et

eneste skud!».

Vi får håpe de fleste likevel

hadde en god skoletid hos Halling.

Gymnasiesamfunnet Brage ble viktig

for mange av guttene. Stiftet i øverste

etasje, i et lite klasserom i Rosenkrantz’

gate 7 i februar 1884. På kateteret sto

en firskåren, freidig, flammende taler.

Det var uro i luften. Seks kamerater på


enkeradene. Det var alvor. I Brage ble

det meste diskutert, fra flaggsaken til

kvinners stemmerett og kampen for egen

utenriksminister. «En merkelig periode

av vort samfundsliv» kalte den senere

riksantikvar Harry Fett tiden i Brage.

Kronprins Olav husket møtene i Brage

som de beste og lykkeligste timene i hans

skoletid. Kameratskapet blir beskrevet

som varmt, «en instinktiv samfølelse

mellom unge mennesker», men også med

usannsynlige diskusjoner og regelretter

krangler. Heldigvis endte de alltid i

fordragelighet dagen etter.

Hallings skole overlevde de harde

krigsårene og fortsatte sin virksomhet

helt til 1936. Sigurd Halling gikk bort

bare to år senere, og skolen ble drevet

som kommunal høyere skole fra 1937 til

1941. Deretter overtok Universitetet bygningen.

I 1969 ble den revet, tomten var

attraktiv, og Aftenposten kunne 15.oktober

melde: «den tradisjonsrike Halling

skole er falt i grus med bulldozer-kraft».

Det var solide doser Oslo-historie som

gikk opp i støv den dagen, men heldigvis

finnes fortellingene fremdeles, levende

fortalt i Brages memoarer. Den beste har

kanskje tegneren Ragnvald Blix.

Det hadde seg slik at Blix og noen

kamerater hadde brutt ut fra gymnasiesamfunnet

og dannet sin egen forening;

«Unge revolutionæres klub». For mye

snakk og for lite handling, var deres

mening om Brage. Det skulle jo helst

skje noe! Og handling ble det. Da det ble

kjent at den svenske kronprinsen hadde

holdt den norske utenriksminister Blehr

utenfor et møte som angikk norsk utenrikspolitikk,

vakte det harme og bestyrtelse

i Norge. Blix og kameratene benyttet

anledningen til å vise sitt standpunkt da

kronprinsen kort tid senere kom på besøk

til Kristiania. Unge Revolutionæres Klub

troppet opp utenfor ministerboligen og

ropte «Leve Blehr» opp i kronprinsens

ansikt. Den høyeste i flokken var blitt

valgt til leder så han riktig kunne nå opp,

men det varte ikke lenge før hele klubben

ble anholdt av sivilt politi. Dagen etter slo

avisene hendelsen stort opp. Andre medlemmer

av Brage dannet sporenstreks en

konservativ klubb, som ville overrekke

kronprinsen blomster etter et besøk i teateret.

Det ble med forsøket. «En konstabel

rev imidlertid i det avgjørende moment

blomsterne ud av guttens haand, kastet

dem langt væk og vræste: Skal det være

harcelas!» Den Konservative Klub gikk

selv straks til avisen, og da Otto Andersen

leste at flere av hans elever hadde overrakt

kronprinsen blomster, bestemte han

seg for å komme til bunns i hva dette var

for noe. Hele hendelsesforløpet kom for

en dag. Verst var det for guttene som var

blitt arrestert, de skulle straffes for gateuorden,

og den minste, som var under 15

år, med ris. Det hele ble avverget av en

av deltagernes far, som kjente politimesteren

fra skoledagene. Ro og fred var atter

gjenopprettet, men som Ragnvald Blix

skriver: «Vi vendte aldrig mer tilbake til

Brage. Livet der var blit os for ufarlig….»

Ragna Nielsens skole

Pedagog, skolebestyrer, kvinnesaksforkjemper

og publisist – Ragna Vilhelmine

Nielsen (1854-1924) var en mangesidig

kvinne. Hun arbeidet utrettelig for sitt

kjønns muligheter og for pikenes posisjon

i samfunnet, og hennes skole ble ikke

bare startet med pedagogiske prinsipper

45


46

FOTO: L. SzACINSKI / OSLO MUSEUM

Ragna Nielsen med sitt første artiumskull. Bak fra venstre Ragnhild Quam, Aasta Kjølseth,

Gudrun Broch, Ella Anker. Foran fra venstre: Regine Haug, fru Nielsen og Marie Lundquist.

for øye. Ragna Nielsen ønsket å gi unge

kvinner rett til en utdannelse, på lik linje

med guttene, og også gi kvinnelige lærere

mulighet til lønninger som nærmet seg

mennene og til å undervise på samme

høye nivå.

Sammen med sin mor og bestemor

dannet Ragna Nielsen en usedvanlig tidlig

kjede av yrkeskvinner. Allerede som

15-åring begynte hun å undervise på sin

mors pikeskole, senere tok hun lærerutdanning

hos Hartvig Nissen og begynte så

å undervise i den offentlige skolen. Hun

tok til og med vikartimer i bl.a. fransk,

norsk og tysk i latinskolen for gutter, noe

som var meget uvanlig for en kvinne.

Etter et mislykket ekteskap i Tromsø

flyttet Ragna tilbake til Oslo. Nå la hun

planene om å starte en egen skole. Hun

hadde talt glødende i gymsalen på Aars &

Voss foran 300 tilskuere og snakket varmt

om fellesundervisning. Pikene måtte ikke

overbeskyttes. De hadde aldeles ikke

godt av å aldri komme seg ut, de trengte

kunnskap, ikke ball, fester og fjas. Bare på

denne måten kunne man få mer likeverd

i ekteskap, og samfunnet kunne få større

respekt for kvinnen. Jonas Lie støttet

henne. Det var for øvrig på den samme

Aars & Voss Ragna var blitt nektet å ta en

vikartime i engelsk, da sykdom oppsto.

Ragna befant seg på skolen, likevel ble


en vilkårlig engelskmann hentet inn

fra gaten. Han var så dårlig i norsk at

han ikke kunne oversette stykket det

ble arbeidet med, og Ragna ble selvsagt

dødelig fornærmet.

Hennes egen skole måtte komme i

gang. Fødselen var økonomisk vanskelig,

hun tok opp flere lån med sin bror som

garantist, og sendte tiggerbrev rundt til

familier med barn i passende alder, for

å få dem innskrevet hos henne. I 1885

kunne Ragna Nielsens skole endelig

så smått starte opp, med ti elever i leid

lokale. «Mine elever er riktig søde, unge

piger, synes jeg, ivrige og energiske»,

fortalte Ragna begeistret. Det var viktig

å oppnå gode resultater slik at skolen

fikk et godt rykte på seg. Allerede året

etter steg elevtallet, de første guttene ble

skrevet inn, og høsten 1889 gikk det 23

gutter på skolen. Lokalene den leide i

Peder Claussøns gate 1 ble snart for små,

og Ragna Nielsen kjøpte to leiegårder i

Nordahl Bruns gate, nr. 22 og 24. Disse

ble innredet til skolebruk, med leilighet til

bestyreren. Alt gikk godt. Elevtallet økte,

og resultatene fra den første middelsskoleeksamenen,

som ble avholdt 1887,

var utmerket. Etter hvert ble skolen fullt

utbygget, med forskole, middelsskole og

gymnas 3+6+2. Klassene var blandet,

og de kvinnelige lærerne fikk undervise

i gymnaset. En kvinne som underviste

en mannlig gymnasiast – nesten uhørt,

og noe helt nytt. Men Ragna Nielsen sto

på sitt, og skolen fikk rykte på seg for å

ha svært gode lærere og et inspirerende

miljø. Ragna selv underviste selvsagt

også. Thekla Resvoll, som senere ble

amanuensis i botanikk, husker henne

ved kateteret med «et klart og rolig blikk.

Lette rynker om munnen og smilet, som

hurtig lyste op det vakre ansikt saa snart

vi henvendte os til hende». Hun husker

også bestyrerinnenes «varme, inderlige

stemme og skjønne form».

Ragna likte også å sirkulere rundt og

følge med på hva elevene foretok seg. I

friminuttene kunne hun komme inn i

klasserommet, sette seg på en pult og

følge elevenes diskusjoner, av og til med

en kommentar. «Vor følelse for hende var

altid ærbødighet og beundring, og mange

var de som holdt inderlig av hende. Men

kanske var vi allermest stolte af hende»

forteller Thekla Resvoll.

Ragna Nielsens skole var kjent som

en venstreskole, hun var jo radikal i

sin samtid, og elevene kom fra alle

samfunnslag. Mange fikk friplasser,

mange kom til og med fra helt andre

kanter av landet, kun for å gå på Ragna

Nielsen. Ved skoleårets slutt i 1896

hadde skolen 496 elever. Et friskt og godt

miljø hersket, og det ble ikke praktisert

korporlig straff. Ragna ønsket seg glade,

freidige og tillitsfulle elever, og ikke

minst vaiet det alltid rene, norske flagg i

barnetoget bak Ragna Nielsens fane. Det

ble sagt at Bjørnsons og Wergelands ånd

hvilte over skolen. Ragna bidro til å styrke

barnas nasjonalfølelse med sine taler i

skolegården etter togets slutt. Det sies at

elevene sto bergtatt og med lysende øyne,

mens de hørte Ragna Nielsen glødende

innprente dem hvor høyt de skulle elske

sitt land.

I 1891 ble gymnasiesamfunnet

Vinátta stiftet. Det hadde faste møter

hver lørdag i gymsalen, med foredrag

over dagsaktuelle temaer og påfølgende

høylytte diskusjoner. Både gutter

47


48

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM

Fru Nielsens skole i 17. mai-toget – med rene

norske flagg, ca 1900.

og jenter var engasjert som talere,

debattanter, og i tillitsverv. Etterpå var

det dans med grammofon, men ettersom

Ragna jo bodde i en leilighet i den samme

gården, var det slutt da mørket falt på.

Formannen reiste seg og erklærte «Nu

skal Ragna sove». Derpå gikk alle pent

hjem og la seg.

Skoleavisen kalte Ragna Nielsens

skole en forlovelsesanstalt, og redaktøren

kunne melde om strålende resultater: 20

par hadde allerede funnet hverandre,

30 til var på vei. Klasserommene sto jo

til elevenes disposisjon i friminuttene,

og «endelig lar man hver lørdag de

unge damene, more sig, kokettere og

kurtisere av hjertens lyst uden læreres

opsyn. Systemet har vist sig udmerket og

fortjener at efterlignes».

På det meste hadde Ragna Nilsen ca.

550 elever og to linjer ved gymnaset; den

sproglig-historiske og reallinjen. Årsaken

til suksessen var nok Ragnas evner som

pedagog, hennes engasjement og varme

personlighet. «En oplevelse» kaller en

tidligere elev hennes undervisning.

«En fin aandsaristokrat…alltid et

opmuntrende ord, hun gav sig altid noget

naar hun underholdt sig med elevene.

Hun underviste nemlig ikke – hun

konverserte med os. Og vi var alle lutter

øre».

Dessverre var det dårlige tider i vente

for Ragna Nielsen, som for de andre

privatskolene. Ragna hadde trukket seg

tilbake, og hennes nevø Halfdan Ullman

overtok som bestyrer 1919. Samtidig

ble det økonomisk umulig å konkurrere

med den offentlige skolen, elevtallet

sank drastisk, og det ble drevet flere

år med betydelig tap. Ragna Nielsen

holdt ut lenge sammenlignet med

andre privatskoler, men i 1927 var det

slutt. Siste eksamensfest ble holdt 24.

juni, og skolens porter stengte for godt.

Blant berømte elever som har satt spor

etter seg, finner vi bl.a. Sigrid Undset,

Kristine Bonnevie og Francis Bull. Ragna

Nielsen selv hadde gått bort 1924 og

slapp å oppleve nedleggelsen. «Vår

ungdoms lykkeligste tid» ble skoletiden

på Ragna Nielsen karakterisert som av en

tidligere elev, i et innlegg i Aftenposten

i forbindelse med nedleggelsen. Han

minnes også Fru Nielsens medhjelper

gjennom tretti år, frk. Anna Scherden. Et

lite vers hadde han laget til hennes minne.

«Frøken Scherden, blid for alverden».


Vestheim skole i Skovveien 9, ca 1900.

Vestheim skole

«To røde murstensgårder, så asfaltgrå en

plass

Med larm fra ferdselsårer, med lukt av støv

og gass.

Slik ligger Vestheim, skolen vår, og skinner

likevel,

Fordi den er vår egen, et stykke av oss selv»

Midt i skolestrøket på Frogner, i Skovveien

9, lå Vestheim skole. Den begynte

sin virksomhet 1. september 1893, etter

at fem lærere fra Aars & Voss hadde

sluttet, med det mål for øye å starte sin

egen skole. Den sentrale var Ole Jakob

Skattum, med seg hadde han Wilhelm

Myhre, Nils Grøterud, Fredrik Fredriksen

og Hans H.K. Haugen. En god del elever

fikk de også med seg fra Aars & Voss, og

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM

deres største mål var å skape en skole der

elevene skulle trives. Det manglet ikke på

kunnskaper og allsidig akademisk utdannelse,

men først og fremst sto det levende

mennesket i sentrum. Skolen skulle ikke

bare være en anstalt der elevene var brikker

i et system. Med Ibsen som forbilde

ville man utdanne «frie, glade adelsmennesker»,

og det ble lagt vekt på vennskap

og hengivenhet mellom de voksne og de

unge. Omtrent fra første stund var skolen

en suksess. Fredrik Fredriksen satt

som bestyrer, men de fem stifterne drev

Vestheim i felleskap. En flunkende ny og

moderne skolebygning ble tatt i bruk i

1893 (ark. Ove Ekman). Den inneholdt

15 vanlige klasserom, spesialrom og

kontorer, og hadde sentraloppvarming og

49


50

rikelig med sollys. Elevene strømmet til,

og allerede i 1895-96 ble enda en skolebygning

oppført, også denne fra Ekmans

hånd. Vestheim fikk ord på seg for å være

en moderne skole, og tonen ble sagt å

være elskverdig og human. Den var ikke

en embetsmannsskole i samme grad som

Katedralskolen, Gjertsen og Aars & Voss.

Mange fra forretningsstanden sendte

barna hit, og skolen fylte kanskje således

et behov stifterne ikke hadde tenkt på.

Etterhvert fikk skolen også gymnas, det

første artiumskullet gikk ut i 1905, med

strålende resultater. Rundt 1914 hadde

Vestheim ca. 600 elever og ble drevet

etter modell 3+6+3.

«Vestheim-ånden» nevnes stadig av

tidligere elever. Den var med på å gi

skolen særpreg, den ble et begrep og ga

samhørighet og glede. Johan Grundt

Tanum, elev 1897-1909, minnes:

«Skolen var ung, ledelsen var unge, det

var et tempo i undervisningen og nye

strømninger, men ingen friksjon. Vi

var i en god steam, med arbeidsglede,

entusiasme og fordomsfrihet». Det

blir hevdet at samholdet på Vestheim

var bedre enn på andre skoler. I 1902

ble gymnasiesamfunnet «Heimdal»

stiftet. Navnet ble valgt etter skolens

fane, som viste billedhugger Sindings

statue «Heimdal» brodert i bronsefarge

på rød silkeduk. I begynnelsen var det

medlemmene selv som sto for innlegg og

foredrag, så begynte man å tigge, eller

true, foredragsholdere og skuespillere

til å komme, som regel gratis. En L.B.

Backe minnes: «Heimdal – hva innebar

ikke dette navn av fortettet spenning for

den ærgjerrige nykomlingen fra første

gymnasium!»

Suksessen til tross, privatskoletiden

på Vestheim ble kortvarig. Til gjengjeld

fortsatte skolen som kommunalt gymnas

i flere tiår, selv om den faktisk var nedlagt

en kort periode på 1930-tallet. I 1917

måtte de fire stifterne innse at det økonomisk

ikke var liv laga, og kommunen

overtok fra 1919. Skattum ble rektor

og satt i stillingen til sin død i 1930, og

Vestheim fortsatte på mange måter som

før. Pikene hadde lenge hatt adgang til

gymnaset, de hadde forlengst vist at de

var overlegne guttene når det kom til

språkfag, men først i 1940 kom de også

inn i realskolen. Det ble spilt skoleteater,

i samarbeid med Nissens pikeskole, som

hadde scene og utstyr, og det ble gitt ut

skoleavis. «Gjallarhorn» var navnet, og

redaktør Odd Tillier uttalte «det var like

vanskelig den gang som nå å få brukbare

innlegg». Ofte besto avisen bare av utklipp

fra «Intelligenssedlernes Søndagsnummer».

På 1960-tallet skiftet avisen navn

til «Vill Vest», ble spritduplikert opp og

solgt, med et helt annet innhold.

Idrettslaget «Sleipner» satte også sitt

preg på Vestheim. Selveste Otto von

Porat, olympisk mester i boksing, var

gymlærer ved skolen, og idrettsmiljøet

var stort og aktivt. Sleipner vant premier

og vandreskjold, utga sin egen avis,

Sleipner-posten, og hadde sitt eget

merke, tegnet av en elev. «Et nydelig

jakkemerke i sølv og emalje, bestilt hos en

gullsmed». Som en kuriositet kan nevnes

en artikkel fra Sleipner-posten 1947:

«Vekk med banningen på idrettsbanen!

Særlig fotballspillere gir lite for å sende

ut eder i øst og vest. Det hører med til

en gentlemans opptreden at han kan

styre seg, også å ha kontroll over hva han


Linjegymnastikk i skolegården på Vestheim skole, ca 1900.

sier». Skolen hadde for øvrig også tilgang

på det ypperste av moderne teknologi:

lydbånd, lysbildeapparat, flanellograf,

skrivemaskin og duplikator.

Under krigen ble det tungt å drive

skole. Undervisningen levde en omflakkende

tilværelse, og tyskerne brukte

skolegården som bensinlager. Dette ble

sprengt av Milorg i 1944, og alle skolens

vinduer gikk. Lærerne ble stadig utkalt

til tjeneste. Gunnar Johansen, elev, skrev

i sin dagbok 17.januar 1944: «Fikk fri

lektor Selands time fordi han går kabelvakt».

«25. januar. Seland går fremdeles

kabelvakt».

Etter krigen hang mentaliteten lenge

igjen, og flere av guttene kom på skolen

med ladd revolver i skolevesken, for å

vise seg for kameratene. Selvsagt hendte

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM

det at fristelsen ble for stor, våpenet ble

avfyrt, stor ståhei. En gutt presterte å

skyte seg selv i låret, en annen ble livstruende

skadet etter lek i kjelleren. En

paragraf måtte føyes til i reglementet:

Elevene skal møte ubevæpnet på skolen.

Vestheim fikk altså et langt og godt

liv som kommunalt gymnas, men i 1969

feide nedlegningsvinden over Frogner og

tok med seg både Berle, Frogner, Elisenberg,

Aars & Voss og Vestheim. Det ble

kjempet med nebb og klør for skolen, men

verken aksjoner eller sangskriving nyttet,

og 22. juni 1969 var siste skoledag for det

tradisjonsrike etablissementet. Planen

var at pedagogisk senter skulle overta

bygningene, men nå er det i stedet Den

franske skole i Oslo, Lycée Francais René

Cassin, som holder til i gamle Vestheim.

51


52

Vet barna at skolen deres engang hadde

den finest utstyrte tegnesal i landet? Da

Vestheim var ny, var den slående moderne.

Klasseværelsene var lyse, med eikemalte

pulter. Til da hadde alle pultlokk

vært deprimerende sorte. Skolen hadde

elektrisk ringeklokke, noe helt nytt i

Norge. Den ringte automatisk hele dagen,

til den ble slått av. Trofaste vaktmester

Andresen på Aars & Voss var betatt:«Å

hvor jeg misunner den som er vaktmester

ved denne skolen». Han hadde manuelt

ringt ut og inn i alle år, hver dag, hele

dagen, med aldri sviktende nøyaktighet.

På skolens kontor var det opphengt seks

store gasslamper med elektrisk tenning.

Seks trykknapper på panelet – tre til å

tenne, tre til å slukke. Dette vakte oppsikt,

og en av de besøkende journalister utbrøt

begeistret: «Her ved denne skole foregår i

det hele allting ved å trykke på knapper!».

Det var den gang.

Frøken Rolls pikeinstitutt/

Vestheim pikeskole

«Jeg gaar ud fra, at en god klasseforstanderinde

med længsel speider efter fremdskridt

i det gode, og da aldrig sparer paa et

oppmuntrende ord».

Slik lyder Elisa Rolls egne ord i årsberetningen

fra 1903. Hun hadde da drevet

sitt pikeinstitutt i åtte år, og på hjørnet av

Elisenbergveien/Frognerveien sto hennes

flunkende nye moderne skolebygning.

Tidligere hadde hun drevet Hofgaard og

Rolls privatpartier, sammen med frk. A.

Hofgaard i leide lokaler, men etter hvert

som Hofgaard trakk seg ut og virksomheten

vokste, ble det nødvendig med egne

lokaler. Elisa Roll hadde klare planer

for sin skole. Hun ville først og fremst

«bibringe elevene best mulig almendannelse

og samtidig duelighet for det praktiske

liv». Det var et tungt arbeide, men

«skolen har slått rot i hjemmets tillit og

dette har fremmet dens vekst».

For å skaffe kapital til nybygget lånte

Elisa Roll penger av sin bror. Hjalmar Welhaven

tegnet skolen, med barnas sunnhet

og trivsel i tankene, og i 1898 sto den

ferdig. Her var sentraloppvarming ved

damp, elektrisk lys, oppvarmede og godt

ventilerte, tre meter brede korridorer,

som fikk lys fra to kanter og hadde tørkeskap

for vått yttertøy. Klasserommene var

usedvanlig lyse og romslige, og gymsalen

hadde varme omkledningsrom. Det fantes

også et eget frokostværelse, bibliotek,

tegnesal, det mest moderne skolekjøkken

i Kristiania og leilighet for bestyrerinnen

selv. En barnehage var det også plass til,

og skolen ble dermed drevet etter følgende

modell:2+8+2+1. (Barnehage,

forskole, middelskole, etterkurs).

Frøken Roll ønsket å forme den unge

pike til å bli «et godt og ædelt menneske».

Barna skulle behandles med vennlighet

og bestemthet. Kroppslig avstraffelse

måtte ikke forekomme, og «gjensitting

må aldri finde sted som straf!» I stedet

skulle man samtale og veilede barna.

Likevel var det ingen fri og utflytende

barneoppdragelse man bedrev. «Støi

eller leg i gange og trapper tillades aldrig.

Heller ikke hyl og skraal eller voldsom,

utøilet leg ude paa pladsen». Også de

unge damer på fortsettelseskurset måtte

passe seg: «Støi, høirøstet latter og tale

og ukvindeligt væsen tillades ikke inden

skolens fire vægge».

Videre sier reglementet klart: «Klasseforstanderinden

maa vaage over en


god kameratsaand blant børnene og

udrydde alt klikkevæsen, tilsidesættelse

og underkuelse». Småpikene hadde like

skoleforklæder, og en «ukemor» sørget

for å tørke av tavlen, hente kritt, blekk og

lignende.

Pedagogisk ønsket Elisa Roll egentlig

en skole fri for eksamenspress. Hun

syntes middelskoleeksamen «lå som et

rep rundt halsen» på de unge pikene,

men måtte etter hvert krype til korset og

innse at en slik eksamen var nødvendig

for å få arbeid senere. Likevel var gleden

over skolearbeidet viktigst. Elisa Roll blir

beskrevet som «intellektuell» og «pedagogisk

begavet». Det blir sagt at sannhet,

åpenhet og kjærlighet preget hele

hennes personlighet. Hun vant elevenes

tillit og hengivenhet, samtidig som hun

opprettholdt disiplinen. Når hun til slutt

søkte om eksamensrett, til tross for at hun

Annenklasse ved

Vestheim pikeskole,

1922.

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM

hadde liten sans for eksamens «tørre, forverrede

læsning», var det også for å slippe

å sende pikene fra seg når arbeidet nesten

var fullført. Skulle hun berøves gleden av

å legge siste hånd på verket? Nei!

Undervisningen hos frk. Roll var på

flere punkt ganske revolusjonerende.

Bl.a. startet språkundervisningen allerede

i 4.klasse, i motsetning til på de

fleste andre skoler, som ventet til høyere

opp i klassene. Elisa Roll lot barna leke

og pludre med språket, lese eventyr og

fortelle om bilder de ble vist. Å snakke var

viktigst, grammatikken kom av seg selv

etter hvert. En særdeles moderne metode,

og ikke minst virkningsfull. Elevene fikk

svært gode resultater. De begynte med

engelsk, deretter tysk fra 5.klasse og til

slutt fransk, det vanskeligste, fra 7.klasse.

Andre viktige fag var norsk, bl.a. med

veltalenhetsøvelser. «At kunne deklamere

53


54

Vestheim pikeskole i Løvenskiolds gate 1, ca 1940.

med følelse og læse smukt høit er, om ikke

just nogen nødvendighed, saa dog en stor

behagelighed, som kan sprede glæde og

hygge baade i familiekredsen og i det

selvskabelige liv. I religion måtte læreren

være «gjennomtrengt af de religiøse

sandheder og søge at leve derefter». Dans

og plastikk var viktig på pikeskolene,

men ball og selskapelighet var ikke noe

Elisa Roll oppfordret til. Hun mente slike

tilstelninger, og ikke minst danseskolene

på ettermiddagstid, stjal verdifull tid,

som kunne brukes til lek utendørs, eller

skolearbeid. Hun løste problemet ved

UKJENT FOTOGRAF / OSLO MUSEUM

å tilby danseopplæring i skoletiden. Da

slapp de unge piker dårlig påvirkning –

«de unge pigers tankeliv og interesser,

netop i den alder da man skulde vaage

mest over dem, og med fast og kjærlig

haand lede de mange gjærende kræfter i

en bestemt og god retning». Det sto til og

med i skolens reglement at «Hjemmene er

vist enige med mig i det meget uheldige i,

at de større smaapiger driver paa gaden

med eller uden guttefølge i mørkningen.

Dette forbydes altsaa».

Frk. Rolls pikeskole var ikke bare en

skole, den var en oppdragelsesanstalt


som ga småpikene gode verdier de skulle

ta med seg gjennom livet. Dessverre fikk

ikke Elisa Roll gjennomføre sitt program

særlig lenge. Allerede i 1907 fikk skolen

vanskeligheter, og Elisa Roll måtte selge

sitt livsverk til to av bestyrerne på Vestheim,

Myhre og Skattum. De drev videre

som Vestheim pikeskole, selvsagt i samarbeid

med gutteskolen. Elisa Roll dro

utenlands og kom aldri tilbake til Norge.

Hun døde i Roma 1925.

Vestheim pikeskole fortsatte, selv

etter den økonomisk tunge tiden etter

1.verdenskrig. Kommunen var ikke

interessert i å kjøpe pikeskolen, kun gutteskolen,

og det endte med at skolen ble

organisert som rullende aksjeselskap.

Hver aksje kostet kr 1000, og i 1932 var

skolens aksjekapital på kr 170 000. Det

samme systemet som ikke fungerte på

frk. Bonnevies skole, ble redningen for

Vestheim pikeskole. Barnehagen gikk inn,

men skolen levde i beste velgående. Flere

rom fikk vakre veggmalerier, bl.a. var

rommet, som ble kalt «paradisværelset»,

dekket av dyr og planteliv fra alle jordens

kanter, inkludert havdypet. Fremdeles var

det viktigste at «livet måtte trekkes inn».

Pikene var ikke tjent med en pugge- og

eksamensskole.

Kuriøst nok var medbestyrerinnen frk.

Dannevig 1911-12 på jordomseiling (!)

«over Egypten, Ceylon, Australia og USA».

Kvinnene på Vestheim sto sannelig ikke

tilbake for mannen!

Vestheim pikeskole holdt ut usedvanlig

lenge som privatskole. Først i 1958 ble den

kjøpt av kommunen. Oslo Husflidsskole

overtok bygningen. Da hadde pikene

på Vestheim i årtier spart inn penger til

vanskeligstilte, samlet inn brukte klær,

leker og frimerker. Alt gikk til «fattige

og syke». De hadde holdt konserter med

skolens musikkforening «Orpheus»,

sunget i de flerstemmige kor, ledet av

Fru Dekke, og skolen hadde utdannet

tannleger, journalister, sykepleiersker,

kunstnere, lærerinner, kontorarbeidere

og mange universitetsstuderende. Mer

enn 50% tok artium, og nesten alle pikene

hadde lønnet arbeide etter skoletiden, om

enn bare for en kortere periode. Nå bruker

Bjørknes privatskole lokalene, og kanskje

er Elisa Roll evig aktuell. Hun ville skape

«en motvekt mot tidens slappe moral og

dens overfladiske væsen, til sand lykke for

individets fremtid».

Tove Solbakken er kulturhistoriker og

arbeider i formidlingen på Oslo Museum

og Norsk Folkemuseum. Hun skriver for

Arkitektnytt og andre publikasjoner.

Litteratur:

De Høiere Skolers Historie. Redaksjonskomité: K.

Koppang, B. Brinck Lund, Hans Mohr. Utgitt av

Filologenes og Realistenes landsforening, Oslo,

Eget forlag 1931

Storaas, Thorleif: Oslo-skolens historie på 1900-tallet.

Nasjonale føringer og kommunale initiativ.

Oslo, Cappelen Damm Akademisk 2011.

Ness, Einar: Det var en gang: Norsk skole gjennom

tidene, Oslo 1989.

Jonassen, Mari: Livet er et pust : Ragna Nielsen – en

biografi. Oslo, Aschehoug 2011.

Oslo Byleksikon

Et utall beretninger og utgivelser fra den enkelte

skole

Aftenpostens arkiv

55


Portretthistorien i Jorunn Sanstøls nye bok «Fjes før Facebook. Osloportretter», strekker

seg fra 1500-tallet og frem til vår tid. Hvem lot seg portrettere? Hvilke stilarter kom

til uttrykk? Hva representerte et portrett i samtiden, og hva betyr det for ettertiden?

Portrettene gir oss også en unik innfallsvinkel til Oslos historie. Maleriene forteller

om trender og moter, mentalitet og makt, kjønnsroller og familiestrukturer, samtidig

som de gir ansikt til mennesker som har satt sitt preg på byen. Boken handler om alle

disse aspektene ved de malte portrettene, og Jorunn Sanstøl setter dem inn i samtidens

kulturelle kontekst.

I Fjes før Facebook tar forfatteren utgangspunkt i portrettutstillingen med samme navn

ved Oslo Museum høsten 2011.

Jorunn Sanstøl er konservator ved Oslo Museum. Hun har tidligere skrevet boken

Christiania-bilder og en rekke kulturhistoriske artikler.

56

Boken Fjes før Facebook.

Osloportretter er til salgs i

bokhandlere og vår

museumsbutikk for kr 375.

More magazines by this user
Similar magazines