Ridende på en Harley-Davidson er vår mann på ... - Route66usa.info

Reise: Route 66 – på jakt etteR det autofile usa – Del2
Ridende på en Harley-Davidson er vår mann på oppdagelsesjakt i USA. Etter et utrolig stopp
i Las Vegas og noen håpløse svensker, finner han nirvana og den perfekte Route 66-by!
I USA: TeksT: Ole-MarTin lundefareT Foto: Ole-MarTin lundefareT Og PeTra OPPegaard
Se der a’, Pus!
Kjæresten min, Petra, deler
motorsykkelsal med meg. Jeg
merker at taket hennes rundt
livet mitt blir løsere. Jeg ser ansiktet
hennes i speilet, haken er
på vei ned. Hun måper.
Den urytmiske dunkingen fra 1340 kubikk
amerikansk støpejern i V-formasjon, kaster lydbølger
ut over staten Nevadas nordamerikanske
ørkenlandskap og drar oss framover i 70 miles
i timen.
Den kilometerhøye lyssøylen som deler nattehimmelen
i en ravnsvart horisont, avslører sakte
sin kilde, idet vår ferd fortsetter over en milelang
bakketopp. Vi ser mer lys. Et hav av lys. En by av
lys. Las Vegas.
– Stygt, pus?
– Surrealistisk!
(Kjæresten min kaller meg konsekvent for
Pus, eller Pusen, noen ganger til og med Søtpus.
Ikke akkurat veldig maskulint, men jeg klarer
ikke stoppe henne. Ikke prute opp til Tøffpus en
gang...!)
Vår jakt på det ekte autofile i USA skal ta oss
på tvers av kontinentet. 4300 kilometer fra Los
Angeles til Chicago, langs Route 66.
Kortesjen på 30 Harley-Davidson ruller fryktinngytende
inn i Sin City. Ansiktene i amerikanske
skjebner snur seg på fortauene og gaper idet
Harley-dunkingen resonnerer mellom bygg i
betong.
En nordlending blant oss illustrerer sine stadige
verdensoppdagelser med fargerikt bannskap: «Forbainna
toillnga, sånn e det ikke i Harstad!» Og selv
om ingenting noen gang kan bli billig nok for den
svenske motorsykkelklubben som råder over 15 av
syklene, og som stadig får surere underlepper, så
har ikke Las Vegas-boerne stort og frykte fra oss.
Vi er langt fra Hells Angels og Bandidos. Det er
fredelige nordmenn og svensker som braker seg vei
inn mot sentrum av syndens by. Her er det gleden
rundt det å oppleve verden fra en motorsykkelsal
som er i sentrum, ikke faenskapet.
Las Vegas byr på amerikansk
surrealisme. Her kan du kjøre
NASCAR, skyte Bin Laden, og
spille deg til å bli gjeldsslave.
GamblinG oG strippinG. – Pokker!
Lyskastere. Neonbokstaver. Diskofarger på superfontener
foran Hotel Mirage. Hele skyskrapere
som lyser innenfra. Et Eiffeltårn, en Sukkenes bru
på Hotel Venetian, en egyptisk pyramide i svart
glass som er Hotel Luxor og har den nevnte kilometerhøye
lysstrålen flommende ut fra tuppen i
toppen, og en gigantisk synål mot himmelen som
er landemerket som markerer Stratosphere Hotel.
Der vi skal bo.
– Hva driver svenskene med nå a’, Pus!?!
– Det er jo der vi skal bo, men de bare fortsetter.
De er jo helt på villspor!
Kortesjen deler seg idet trafikklyset veksler til
rødt, og bare halve antallet sykler rekker over. Vi
har én regel. Du skal alltid kunne se sykkelen bak
i speilet. Det vil si at hvis de stopper bak, må du
sakke på farten, eller stoppe framme også. Dette
forplanter seg framover, og til slutt stopper alle.
Sånn sørger man for at ingen blir etterlatt.
Dette fungerer meget bra, så lenge alle er lojale
mot hverandre. Det fungerer ikke sååå bra, når
man kjører sammen en svensk MC-klubb som
bare stresser på videre som en horde med blinde
bøfler uten styring…
– Vi får redde dem, Pus!
Etter en liten rodeoseanse à la Harley-Davidson,
har jeg som cowboy rundet dem inn og ledet dem
på riktig vei.
psykt sceneshow! Las Vegas fikk bystatus
i 1911, men det var ikke før mafiaen med Benjamin
«Bugsy» Siegel i spissen ankom på slutten
av 1940-tallet, at historien tok en vending i retning
av slik byen framstår i dag. Gambling, stripping
og mafia ga Las Vegas sitt Sin City-stempel.
Gamblingen er fortsatt i fokus. Den andre delen
av voksenunderholdningen er ikke lenger like
framtredende.
– Dette er danskebåten for amerikanerne! mener
Petra fra bakseteplassen.
– Danskebåten og Tusenfryd!
Las Vegas-fakta: Casinoene i hotellene er like
lyse innvendig døgnet rundt, sånn at du skal
068 10 - 2009 AUtofiL
10 - 2009 AUtofiL 069

På vei fra Williams til Grand Canyon
rekker Lundefaret og kjæresten Petra
et lite stopp. Bak dem er den klassiske
Grand Canyon Railway.
glemme tiden. De er også bygd slik at det er vanskelig
å finne veien rundt i casinoområdet. Bare
det å finne resepsjonen er en IQ-test, det og finne
utgangen er enda verre. Dette for at de skal holde
lengst mulig på deg.
Kjøre en ekte NASCAR-bil på den nærliggende
Las Vegas Motor Speedway, skyte Bin Laden med
et utvalg av tunge automatvåpen, ta berg-og-dalbane
på utsiden av et 350 meter høyt tårn, gamble
til du spiller bort både hus, hjem, og løsøre. Las
Vegas har et uendelig antall muligheter for å bli
underholdt. Men jeg har ikke planlagt noen av
disse alternativene.
«ka» du store! Har man med dama på tur,
og hun i utgangspunktet ikke er så frelst på USA,
og ikke har mer enn rundt 17 minutters erfaring
med å sitte på med motorsykkel, så kan det være
lurt å spille det taktiske kortet.
Vi tar inn severdighetene som er så «tacky» som
bare amerikanerne kan få det til.
Et mini-Venezia er bygget med en slik presisjon
at man får gåsehud. Men på amerikansk, er trappene
over Sukkenes Bru erstattet med en rullevei.
Slik slipper man å bevege kroppen… Gondolene
som går på kanalene under blå himmel, gjør det
innendørs! Eiffeltårnet i Paris-kopien, som er av
nøyaktig halv størrelse, har egen guide som forteller
om hvordan det ble bygd. Det må vel være toppen
av frekkhet: Først bygge en kopi, så ha en guide
som forteller om hvor stolte man er av det!?!
Men toppen av kransekaka koster 170 dollar billetten,
er signert Cirque De Soleil og heter «KA.»
Et så vanvittig show at det er umulig å beskrive.
Men hvis vi sier at selve scenen veier like mye som
Før man skal over Hoover
Dam, må all bagasje gjennomsynes.
Det er ikke anbefalt å
fleipe med vaktene!
en Boeing 737, kan beveges i alle retninger, inkludert
opp og ned 30 meter, og at den tok 18 måneder
å bygge, så skjønner du litt. Når jeg forteller
at noen av akrobatene som er med i showet, har
fått livstruende skader av å falle ned, sier det litt
mer. Har du muligheten: Opplev Cirque De Soleil,
det er helt psykt!
Men Route 66 handler ikke om Las Vegas. Vi er
på oppdrag for å finne det Autofile USA. Selv om
det kryr av ombygde biler og motorsykler, selv om
en av verdens største Harley-butikker ligger her,
og den er dekorert med et utall Flat Track-racere,
som jeg digger, og selv om hotell Imperial Palace
huser et fantastisk bilmuseum, så er ikke dette det
vi egentlig leter etter. Etter to døgn går turen videre
østover, og inn i et ørkenlandskap der man fortsatt
føler nærhet til indianere og cowboyer.
selvmordsbombere over hoover
dam. Landskapet blir det mer kupert idet vi
nærmer oss Hoover Dam. Dammen som demmer
opp mektige Colorado River.
Vi blir minnet på at USA er en nasjon i krig.
Med millimeterlav piggsveis, og solbriller med
speilglass, står vaktene parat. Alle blir stoppet. Det
er nemlig ikke lov til å kjøre over Hoover Dam
uten at all bagasjen din er blitt gjennomsøkt, selv
om du kjører motorsykkel. Dette er av terrorfrykt.
De er redde for at noen skal sprenge dammen. Til
opplysning: Selv om du hadde fylt Harleyens sidevesker,
bensintank, rammerør, toppveske, og alle
andre hulrom med dynamitt av den høyeksplosive
sorten TNT, og brent det av i et selvmordsangrep
midt oppå Hoover Dam, så ville du knapt laget
et merke i asfalten. Vi snakker om et byggverk
som er en av verdens mest massive betongkonstruksjoner.
Vaktene til tross, det å passere over et av de mest
kjente landemerkene i USA er en spesiell opplevelse.
Og jeg føler at vi nærmer oss noe stort.
sparket til blods av et esel! Landskapet
er brunt og tørt. I Kingman, som har den
eneste egenskapen at det er langt fra alt, stopper
vi for å fylle bensin. Når 30 sykler skal fylle på to
pumper, må det skje effektivt. Her kommer svenskene
til sin rett! Med militær presisjon hopper to
av baksetefruene av og står klar ved pumpene. I
to køer jobber vi oss framover, og hele prosessen
tar mindre enn ti minutter.
Jeg er ingen stor fan av Harley-Davidson, og jeg
er heller ikke den store fanen av gigantiske touringmotorsykler.
Men én fordel har Electra Gliden
som tar meg og Petra tvers over det amerikanske
kontinent, den har CD-spiller!
En halv lydbok senere, så er vi i gullgraverspøkelses-cowboy-byen
Oatman.
– Fy f#%&, Pus!
Jeg har snudd meg fra Petra i fem minutter, og
når jeg snur meg tilbake, så skriker hun så høyt at
det høres ut som hun er blitt skutt.
Det ligger en cowboy på bakken som er offer
i verdens dårligste Western-show. I et mikrosekund
tenker jeg at en av de andre cowboyene har
blingset på løskrutt og ekte ammunisjon og skutt
min Petra. Men jeg skjønner fort at smerteskriket
har andre årsaker.
– Au! Jeg skulle bare kose med det ene eselet!
Den snudde seg dritfort og sparka meg rett
i kneet!
Donaldkulen vitner om det nøyaktige treffpunktet.
Litt lengre opp, og det hadde blitt sykebil
i stedet for Harley langs hårnålsvingene tilbake til
hovedveien.
et autofilt nirvana! Jeg husker første
gang jeg fikk kneskrap med motorsykkel. Det var
som rytter om bord på en Suzuki GSX 600-R jeg
kjøpte ny i 1997. Det skjedde i Dødssvingen på
Gamle Mosseveien. Et stort øyeblikk. Nå skraper
det ikke i kneet, det skraper i bøyler og krom. Det
er nemlig ikke mye du skal legge deg ned med
Harleyen før gnistene står, noe som jo egentlig er
ganske morsomt.
Hackberry er et sted med tre hus og en bensinstasjon.
En bensinstasjon av typen du drømmer å
finne langs en vei som denne. En bensinstasjon
fra en svunnen tid. Utenfor ved pumpene står det
en Chevrolet Corvette C2 Cabriolet. Inne er det
dekket med bilskilt og andre detaljer. Bak disken,
Sånn frakter man
lastebiler i statene!?!
Veien til gullgraverlandsbyen Oat
man, byr på en million hårnåler.
Deilig på sykkel altså!
I Oatman blir hver dollar gitt i
driks hengt opp på veggen. En
brann vil være katastrofal!
en gammel skjeggete én, med en pussefille i lomma
og en historie på lur. Bak stasjonen er det enda
flere klenodier.
På snokerunde i hyllene i den åpne garasjen står
det to utrolig sjeldne Offenhauser-topper til Ford
Flathead-motorer. Vi begynner å nærme oss det
ekte Autofile. Vi begynner å nærme oss den delen
av USA vi er på jakt etter. Vi er helt nær!
den perfekte route 66 by. Den er ikke
kjempespennende, veien videre mot Williams,
annet enn at den har en fantastisk forandring i
natur. Vi kjører vekk fra det golde landskapet og
inn blant trær med barnåler. Litt som å komme
hjem, men likevel ikke. En god følelse.
Williams var det siste tettstedet hovedveien fra
øst til vest i USA gikk gjennom. Men det eventyret
var over den 13. oktober 1984, da Interstate 40 ble
ferdig, og ledet trafikken rundt og forbi.
Om vi snuste på det i Hackberry, finner vi
Cruiser Café i Williams. Den
perfekte Route 66-byen.
mer av det i Williams. Det vi har lett etter. Det
ekte autofile langs Route 66. Byen er restaurert
og framstår som en hyllest til bilen og veien. Her
finner vi strøkne varianter av bensinstasjonen i
Hackberry. Her er det dinere (les: amerikanske
kafeer), sånn dinere skal se ut.
Gjennom den lille byen går det to parallelle
hovedgater som er enveiskjørt i hver sin retning.
Perfekt til cruising. I gatene går det gamle biler
med trimma V8-ere på lat tomgang. Neonlyset reflekteres
i klassiske karosserier. Og i midten ligger
Cruiser bar & café med en Hot Rod på taket. Vi er
ikke en gang midtveis, men følelsen av å være på
sporet av det vi leter etter, er påtrengende.
det største noen noensinne hadde
sett. – Pus, du fleiper!
– Jeg har ikke ord, Petra!
Hvor gjerrig er det mulig å være? Jeg tror svenskene
på turen nå setter en slags rekord. Grand
070 10 - 2009 AUtofiL
10 - 2009 AUtofiL 071

Kurt Cowboy viser
triksene sine på
Kellis Ranch. En
kjempeopplevelse!
Lou Mitchels i Chicago
markerer slutten på Route 66.
En «normal»
amerikansk frokost.
«We loose a couple
every year» sier de i
Grand Canyon.
Lundefaret ved det
kjente kunstverket
Caddilac Ranch.
Canyon ligger én times kjøring fra Williams. Naturopplevelser
på amerikansk er ikke som på norsk.
Allemannsrett og fjellstøvler er byttet ut med inngangspenger
og asfalterte veier. 200 meter fra en
av verdens mest spektakulære naturopplevelser,
er det en billettluke. Når svenskene oppfatter at de
må betale 12 dollar per person for å få slippe inn,
blir de så snurte at de bestemmer seg for å snu og
kjøre én time tilbake til Williams for å sitte der og
furte i stedet!
Petra og jeg betaler, kjører inn og ser noe av en
sånn størrelse at det er vanskelig å ta inn alle inntrykkene.
Tenk å ha vært indianer, eller oppdager,
ikke vite om Grand Canyon, og så se det for første
gang. Å komme overraskende på det største noen
noensinne har sett. At mennesker blir religiøse, er
kanskje ikke så rart?!
Tilbake tar vi igjen det historiske toget som går
mellom Williams og Grand Canyon, og er glade for
at vi har tatt på oss godt med klær. I ørkenen rundt
Las Vegas var det varmt. Nå er vi på nærmere 3000
meters høyde, og fartsvinden er ikke lenger like lun.
Dessuten er den våt.
– Dette fungerer skikkelig dårlig, Pus.
At det kunne begynne å regne i løpet av 4300
kilometer, tenkte jeg ikke på, så vi har ikke med oss
regntøy. De gjennomsiktige ponchoene vi kjøpte i
en butikk inne i Grand Canyon-komplekset, blir
revet i filler etter få kilometer. Etter to netter i Williams,
er det videre.
ta en sanG, så er alt forandret. Nede
fra fjellplatået åpner slettene seg på en måte helt
likt det russiske Sør-Sibir jeg krysset på en tidligere
Autofil-ekspedisjon. Vi ser uværet i en horisont milevis
unna, men kjører unna. Vi har tidligere krysset
fra California til Nevada. Langs åpne landeveier
krysser vi nå inn i Arizona. Det er så man kan høre
regndansen i det fjerne. Dette er indianerland.
«Standin´ on a corner in Winslow Arizona…»
Take it Easy synges sårt av Don Henley og The Eagles.
Denne lille strofen har gjort Winslow til noe
mer enn det ingenting stedet egentlig er. Vi stopper
på hjørnet. På hver side ligger det en souvenirbutikk,
som konkurrerer om å spille Eagles høyest. Et
lite gatehjørne i en øde by. To souvenirsjapper. Og
en spille-høyest-konkurranse!?!
Utenfor står det en statue av nevnte Henley, og
en restaurert gammel lastebil som speiler seg i et
meget bra utført veggmaleri. Vi er ikke i Winslow
lenge. Det er ikke verdt det.
Veien går videre til Petrefied Forest og Painted
Desert. Forsteinet skog og hvite fjell. Så nok
en stat, inn i New Mexico. Gallup, «verdens
indianerhovedstad»v, er en fattig liten by. Urbefolkningens
problemer med alkohol er lett synlige.
Vi drar herfra på morgenen.
cowboy curt, en ekte opplevelse. Det
blir senere enn det vi hadde tenkt. Først er vi nesten
helt oppe ved Santa Fe. I et annerledes landskap,
med mer vegetasjon og mer høydeforskjell enn på
lenge. Så krysser vi østover, på grusveier, mot Madrid.
Stedet der filmen Wild Hogs har mye av sin
handling. Så derfra, og videre til Cuervo, Kelling
Ranch, og Cowboy Kurt.
New Mexico blir favorittstaten. Både på grunn av
landskapet, men også det som skal skje nå. Overnatting
under åpen himmel på en ekte ranch!
Mørket er over oss. Biffmiddagen med skårne
skiver fra en oksestek som har ligget i BBQ-ovnen
i tolv timer, er mør som smør.
– Tror du det er lurt å spise så mye da, Pus?
Petra ser bekymret ut.
– Det er jo så godt, jo!
Jeg er normalt ingen storspiser, hvis det ikke er
spesielle anledninger. Dette er en spesiell anledning.
Og jeg tror ikke jeg ljuger hvis jeg sier at jeg ender
opp med å svelge over en halv kilo kjøtt.
Rundt bålet bytter vi på å fortelle historier, og vi
blir duse med cognac. Også svenskene. Stjernehimmelen
er klar som den over Masai Mara i Kenya.
En natt jeg normalt ville sovet ganske beruset
gjennom, blir avbrutt av et voldsomt mageknip.
Det er ikke ofte jeg er så opptatt av toalettmessige
mengder. Men etterpå er alt så meget bedre...
Hos Cowboy Curt kaster vi lasso, får en rodeooppvisning
og møter genuine amerikanere. Ett av
turens desiderte høydepunkter!
cadillacer på tryne i jordet! Forbi
Midpoint, som markerer midten av Route 66, der
vi stopper og tar et bilde, så videre.
Sannsynligvis har du sett dem, du også: Kunstverket
heter Cadillac Ranch og består av Cadillacbiler
som er halvveis gravd ned i jorda – med nesa
først. Bilene er fra 1949 til 1963-modeller, og de
står på rekke, med en vinkel lik den egyptiske pyramiden
Giza. Bruce Springsteen har sangen «Cadillac
Ranch» på plata «The River.» Den går igjen
Det er dette synet som
blir selve symbolet på
autofilien langs Route 66.
som fjellkjede i bakgrunnen i flere scener i filmen
Cars, som i seg selv er en hyllest til Route 66 – The
Mother Road. Du kan se Cadillac Ranch i filmer,
i musikkvideoer, og på utallige fotografier. Jeg vet
ikke om jeg forventet en slags religiøs opplevelse
ved å se dette autofile kunstverket med egne øyne,
men den kommer ikke.
– Skuffet, Pus?
– Ja, litt skuffa. Det er bare biler gravd halvveis
ned i et jorde, jo!
– Trodde du det skulle være noe annet, da?
– Trodde vel kanskje det, ja... Noe mer.
Hudson Marques, Doug Michel og Chip Lord
i kunstnerkollektivet Ant Farm skal i hvert fall ha
for at kunstverket de lagde på oppdrag for Stanley
March III er et levende kunstverk. Det er nesten
oppfordret å spraylakkere egen graffiti.
Et «Autofil» senere, og vi er på vei videre. Inn til
Amarillo, og vi er i Texas.
Hotellet i psykedelisk saloonstil ligger rett ovenfor
Big Texan Steak House, som kan by på et festmåltid
med et biffstykke på 2,2 kilo. Kødder ikke!
Klarer du biffen, er maten gratis. Men det klarer
du neppe. Uansett kan jeg love deg mageknip av
en sånn karakter at mitt tidligere anfall virker som
lett kiling i forhold.
Gærne hippier med hovedrolle i filmen
cars. – I love all you horny Norwegians!
Så smasker den skjeggete gamlingen til med et
kyss midt på truten min!
– Ehhh... Kremt. Vet du ikke at vi har Norwegian
Stiffnes Syndrom!?!
– What!?!?!?!
– Glem det!
Harley og Annabell er to levninger fra hippietiden.
De underholder gjester i deres lille etablissement
i tettstedet Erick, med et spille- og syngeshow
i en stil jeg ikke har hørt før – og håper aldri å høre
igjen. Såpass kjente er de to bygdeoriginalene blitt,
at de ble brukt som underlag for to figurer i filmen
Cars. Harley viser fram kopien av kontrakten fra
Walt Disney han måtte skrive under på, som bekrefter
historien. Gærninger, men hyggelige.
Vi fortsetter mot Oklahoma, der vi skal tilbringe
natten.
Route 66 viser langs sin løype utviklingen av det
amerikanske veinettet. Fra smale veier med knapt
én fil i hver retning, til de første motorveiene. Årene
som har gått siden disse veiene mistet sin status som
hovedfartsåre, synes i størrelsen på trærne som har
vokst opp midt i veidelerne, som ellers er dekket
av grønt gress.
Denne delen av ruten inneholder mindre severdigheter,
men mer autentisk Route 66-kjøring. Og
siden det er kjøring på Route 66 vi har kommet
for, så er ikke det negativt på noen som helst måte.
Vi overnatter i Springfield Missouri. Neste natt er
det Springfield Illinois som skal være vugge for vår
søvn. Derfra kjører vi mot St. Louis, og det er nå jeg
finner det. Det virkelige autofile. Det jeg er sendt
ut for å finne.
mekka oG nirvana på en GanG! Vi har
kjørt forbi flere bilkirkegårder, der sjeldne biler står
klare for salg. Vi har vært i Williams og opplevd det
autentiske, vi har besøkt Hackberry og Seligman,
vi har møtt amerikanere som villige har delt med
seg av sine livshistorier, og vært nysgjerrige på våre.
Vi har vært på bilmuseer, overnattet hos Cowboy
Curt og sett pickuper brukes til det de er ment for.
Vi har kjørt så å si hele Route 66, men det er altså
nå jeg finner målet.
I et lite tettsted runder vi en gate. Husene er av
teglstein og treverk. Hver har de en liten gressplen
som skråner ned mot veien. På en av disse gressplenene,
foran et av disse husene, står det en spesiell
bil. En Dodge Charger R/T, av samme årgang som
den i filmen «Bullit.» Den er langt fra noen perle,
smårusten og smått bulkete. Plenen er klipt rundt
bilen, så det er tydelig at den har stått litt. En sum i
dollar er skrevet på frontruta.
Det er dette synet som blir selve symbolet på
autofilien langs Route 66. Det forteller alt om amerikanernes
forhold til bilen og det motoriserte. At
det er godtatt, at så å si alle har en interesse for bil.
At det er et forhold der, som gjør det varmt i hjertet
til en med samme interesse. Dette er billandet, dette
er hovedstaden, mekkaet for alt autofilt!
– Har du tårer i øynene, Pus?
Vi passerer over Missississippi-elva, den amerikanske
arterie. Veien til Chicago, der Route 66
starter og der vi når vårt mål, blir en slags seierstriumf.
4300 kilometer, på tvers av USA. Vi oppdaget
Route 66, og vi fant det autofile.
– Det må være vinden. Bli med
Man kan bli rørt av mindre.
072 10 - 2009 AUtofiL
10 - 2009 AUtofiL 073
du også!