På vei fra Williams til

Recommendations

Info

På vei fra Williams til Grand Canyon rekker Lundefaret og kjæresten Petra et lite stopp. Bak dem er den klassiske Grand Canyon Railway. glemme tiden. De er også bygd slik at det er vanskelig å finne veien rundt i casinoområdet. Bare det å finne resepsjonen er en IQ-test, det og finne utgangen er enda verre. Dette for at de skal holde lengst mulig på deg. Kjøre en ekte NASCAR-bil på den nærliggende Las Vegas Motor Speedway, skyte Bin Laden med et utvalg av tunge automatvåpen, ta berg-og-dalbane på utsiden av et 350 meter høyt tårn, gamble til du spiller bort både hus, hjem, og løsøre. Las Vegas har et uendelig antall muligheter for å bli underholdt. Men jeg har ikke planlagt noen av disse alternativene. «ka» du store! Har man med dama på tur, og hun i utgangspunktet ikke er så frelst på USA, og ikke har mer enn rundt 17 minutters erfaring med å sitte på med motorsykkel, så kan det være lurt å spille det taktiske kortet. Vi tar inn severdighetene som er så «tacky» som bare amerikanerne kan få det til. Et mini-Venezia er bygget med en slik presisjon at man får gåsehud. Men på amerikansk, er trappene over Sukkenes Bru erstattet med en rullevei. Slik slipper man å bevege kroppen… Gondolene som går på kanalene under blå himmel, gjør det innendørs! Eiffeltårnet i Paris-kopien, som er av nøyaktig halv størrelse, har egen guide som forteller om hvordan det ble bygd. Det må vel være toppen av frekkhet: Først bygge en kopi, så ha en guide som forteller om hvor stolte man er av det!?! Men toppen av kransekaka koster 170 dollar billetten, er signert Cirque De Soleil og heter «KA.» Et så vanvittig show at det er umulig å beskrive. Men hvis vi sier at selve scenen veier like mye som Før man skal over Hoover Dam, må all bagasje gjennomsynes. Det er ikke anbefalt å fleipe med vaktene! en Boeing 737, kan beveges i alle retninger, inkludert opp og ned 30 meter, og at den tok 18 måneder å bygge, så skjønner du litt. Når jeg forteller at noen av akrobatene som er med i showet, har fått livstruende skader av å falle ned, sier det litt mer. Har du muligheten: Opplev Cirque De Soleil, det er helt psykt! Men Route 66 handler ikke om Las Vegas. Vi er på oppdrag for å finne det Autofile USA. Selv om det kryr av ombygde biler og motorsykler, selv om en av verdens største Harley-butikker ligger her, og den er dekorert med et utall Flat Track-racere, som jeg digger, og selv om hotell Imperial Palace huser et fantastisk bilmuseum, så er ikke dette det vi egentlig leter etter. Etter to døgn går turen videre østover, og inn i et ørkenlandskap der man fortsatt føler nærhet til indianere og cowboyer. selvmordsbombere over hoover dam. Landskapet blir det mer kupert idet vi nærmer oss Hoover Dam. Dammen som demmer opp mektige Colorado River. Vi blir minnet på at USA er en nasjon i krig. Med millimeterlav piggsveis, og solbriller med speilglass, står vaktene parat. Alle blir stoppet. Det er nemlig ikke lov til å kjøre over Hoover Dam uten at all bagasjen din er blitt gjennomsøkt, selv om du kjører motorsykkel. Dette er av terrorfrykt. De er redde for at noen skal sprenge dammen. Til opplysning: Selv om du hadde fylt Harleyens sidevesker, bensintank, rammerør, toppveske, og alle andre hulrom med dynamitt av den høyeksplosive sorten TNT, og brent det av i et selvmordsangrep midt oppå Hoover Dam, så ville du knapt laget et merke i asfalten. Vi snakker om et byggverk som er en av verdens mest massive betongkonstruksjoner. Vaktene til tross, det å passere over et av de mest kjente landemerkene i USA er en spesiell opplevelse. Og jeg føler at vi nærmer oss noe stort. sparket til blods av et esel! Landskapet er brunt og tørt. I Kingman, som har den eneste egenskapen at det er langt fra alt, stopper vi for å fylle bensin. Når 30 sykler skal fylle på to pumper, må det skje effektivt. Her kommer svenskene til sin rett! Med militær presisjon hopper to av baksetefruene av og står klar ved pumpene. I to køer jobber vi oss framover, og hele prosessen tar mindre enn ti minutter. Jeg er ingen stor fan av Harley-Davidson, og jeg er heller ikke den store fanen av gigantiske touringmotorsykler. Men én fordel har Electra Gliden som tar meg og Petra tvers over det amerikanske kontinent, den har CD-spiller! En halv lydbok senere, så er vi i gullgraverspøkelses-cowboy-byen Oatman. – Fy f#%&, Pus! Jeg har snudd meg fra Petra i fem minutter, og når jeg snur meg tilbake, så skriker hun så høyt at det høres ut som hun er blitt skutt. Det ligger en cowboy på bakken som er offer i verdens dårligste Western-show. I et mikrosekund tenker jeg at en av de andre cowboyene har blingset på løskrutt og ekte ammunisjon og skutt min Petra. Men jeg skjønner fort at smerteskriket har andre årsaker. – Au! Jeg skulle bare kose med det ene eselet! Den snudde seg dritfort og sparka meg rett i kneet! Donaldkulen vitner om det nøyaktige treffpunktet. Litt lengre opp, og det hadde blitt sykebil i stedet for Harley langs hårnålsvingene tilbake til hovedveien. et autofilt nirvana! Jeg husker første gang jeg fikk kneskrap med motorsykkel. Det var som rytter om bord på en Suzuki GSX 600-R jeg kjøpte ny i 1997. Det skjedde i Dødssvingen på Gamle Mosseveien. Et stort øyeblikk. Nå skraper det ikke i kneet, det skraper i bøyler og krom. Det er nemlig ikke mye du skal legge deg ned med Harleyen før gnistene står, noe som jo egentlig er ganske morsomt. Hackberry er et sted med tre hus og en bensinstasjon. En bensinstasjon av typen du drømmer å finne langs en vei som denne. En bensinstasjon fra en svunnen tid. Utenfor ved pumpene står det en Chevrolet Corvette C2 Cabriolet. Inne er det dekket med bilskilt og andre detaljer. Bak disken, Sånn frakter man lastebiler i statene!?! Veien til gullgraverlandsbyen Oat man, byr på en million hårnåler. Deilig på sykkel altså! I Oatman blir hver dollar gitt i driks hengt opp på veggen. En brann vil være katastrofal! en gammel skjeggete én, med en pussefille i lomma og en historie på lur. Bak stasjonen er det enda flere klenodier. På snokerunde i hyllene i den åpne garasjen står det to utrolig sjeldne Offenhauser-topper til Ford Flathead-motorer. Vi begynner å nærme oss det ekte Autofile. Vi begynner å nærme oss den delen av USA vi er på jakt etter. Vi er helt nær! den perfekte route 66 by. Den er ikke kjempespennende, veien videre mot Williams, annet enn at den har en fantastisk forandring i natur. Vi kjører vekk fra det golde landskapet og inn blant trær med barnåler. Litt som å komme hjem, men likevel ikke. En god følelse. Williams var det siste tettstedet hovedveien fra øst til vest i USA gikk gjennom. Men det eventyret var over den 13. oktober 1984, da Interstate 40 ble ferdig, og ledet trafikken rundt og forbi. Om vi snuste på det i Hackberry, finner vi Cruiser Café i Williams. Den perfekte Route 66-byen. mer av det i Williams. Det vi har lett etter. Det ekte autofile langs Route 66. Byen er restaurert og framstår som en hyllest til bilen og veien. Her finner vi strøkne varianter av bensinstasjonen i Hackberry. Her er det dinere (les: amerikanske kafeer), sånn dinere skal se ut. Gjennom den lille byen går det to parallelle hovedgater som er enveiskjørt i hver sin retning. Perfekt til cruising. I gatene går det gamle biler med trimma V8-ere på lat tomgang. Neonlyset reflekteres i klassiske karosserier. Og i midten ligger Cruiser bar & café med en Hot Rod på taket. Vi er ikke en gang midtveis, men følelsen av å være på sporet av det vi leter etter, er påtrengende. det største noen noensinne hadde sett. – Pus, du fleiper! – Jeg har ikke ord, Petra! Hvor gjerrig er det mulig å være? Jeg tror svenskene på turen nå setter en slags rekord. Grand 070 10 - 2009 AUtofiL 10 - 2009 AUtofiL 071
Kurt Cowboy viser triksene sine på Kellis Ranch. En kjempeopplevelse! Lou Mitchels i Chicago markerer slutten på Route 66. En «normal» amerikansk frokost. «We loose a couple every year» sier de i Grand Canyon. Lundefaret ved det kjente kunstverket Caddilac Ranch. Canyon ligger én times kjøring fra Williams. Naturopplevelser på amerikansk er ikke som på norsk. Allemannsrett og fjellstøvler er byttet ut med inngangspenger og asfalterte veier. 200 meter fra en av verdens mest spektakulære naturopplevelser, er det en billettluke. Når svenskene oppfatter at de må betale 12 dollar per person for å få slippe inn, blir de så snurte at de bestemmer seg for å snu og kjøre én time tilbake til Williams for å sitte der og furte i stedet! Petra og jeg betaler, kjører inn og ser noe av en sånn størrelse at det er vanskelig å ta inn alle inntrykkene. Tenk å ha vært indianer, eller oppdager, ikke vite om Grand Canyon, og så se det for første gang. Å komme overraskende på det største noen noensinne har sett. At mennesker blir religiøse, er kanskje ikke så rart?! Tilbake tar vi igjen det historiske toget som går mellom Williams og Grand Canyon, og er glade for at vi har tatt på oss godt med klær. I ørkenen rundt Las Vegas var det varmt. Nå er vi på nærmere 3000 meters høyde, og fartsvinden er ikke lenger like lun. Dessuten er den våt. – Dette fungerer skikkelig dårlig, Pus. At det kunne begynne å regne i løpet av 4300 kilometer, tenkte jeg ikke på, så vi har ikke med oss regntøy. De gjennomsiktige ponchoene vi kjøpte i en butikk inne i Grand Canyon-komplekset, blir revet i filler etter få kilometer. Etter to netter i Williams, er det videre. ta en sanG, så er alt forandret. Nede fra fjellplatået åpner slettene seg på en måte helt likt det russiske Sør-Sibir jeg krysset på en tidligere Autofil-ekspedisjon. Vi ser uværet i en horisont milevis unna, men kjører unna. Vi har tidligere krysset fra California til Nevada. Langs åpne landeveier krysser vi nå inn i Arizona. Det er så man kan høre regndansen i det fjerne. Dette er indianerland. «Standin´ on a corner in Winslow Arizona…» Take it Easy synges sårt av Don Henley og The Eagles. Denne lille strofen har gjort Winslow til noe mer enn det ingenting stedet egentlig er. Vi stopper på hjørnet. På hver side ligger det en souvenirbutikk, som konkurrerer om å spille Eagles høyest. Et lite gatehjørne i en øde by. To souvenirsjapper. Og en spille-høyest-konkurranse!?! Utenfor står det en statue av nevnte Henley, og en restaurert gammel lastebil som speiler seg i et meget bra utført veggmaleri. Vi er ikke i Winslow lenge. Det er ikke verdt det. Veien går videre til Petrefied Forest og Painted Desert. Forsteinet skog og hvite fjell. Så nok en stat, inn i New Mexico. Gallup, «verdens indianerhovedstad»v, er en fattig liten by. Urbefolkningens problemer med alkohol er lett synlige. Vi drar herfra på morgenen. cowboy curt, en ekte opplevelse. Det blir senere enn det vi hadde tenkt. Først er vi nesten helt oppe ved Santa Fe. I et annerledes landskap, med mer vegetasjon og mer høydeforskjell enn på lenge. Så krysser vi østover, på grusveier, mot Madrid. Stedet der filmen Wild Hogs har mye av sin handling. Så derfra, og videre til Cuervo, Kelling Ranch, og Cowboy Kurt. New Mexico blir favorittstaten. Både på grunn av landskapet, men også det som skal skje nå. Overnatting under åpen himmel på en ekte ranch! Mørket er over oss. Biffmiddagen med skårne skiver fra en oksestek som har ligget i BBQ-ovnen i tolv timer, er mør som smør. – Tror du det er lurt å spise så mye da, Pus? Petra ser bekymret ut. – Det er jo så godt, jo! Jeg er normalt ingen storspiser, hvis det ikke er spesielle anledninger. Dette er en spesiell anledning. Og jeg tror ikke jeg ljuger hvis jeg sier at jeg ender opp med å svelge over en halv kilo kjøtt. Rundt bålet bytter vi på å fortelle historier, og vi blir duse med cognac. Også svenskene. Stjernehimmelen er klar som den over Masai Mara i Kenya. En natt jeg normalt ville sovet ganske beruset gjennom, blir avbrutt av et voldsomt mageknip. Det er ikke ofte jeg er så opptatt av toalettmessige mengder. Men etterpå er alt så meget bedre... Hos Cowboy Curt kaster vi lasso, får en rodeooppvisning og møter genuine amerikanere. Ett av turens desiderte høydepunkter! cadillacer på tryne i jordet! Forbi Midpoint, som markerer midten av Route 66, der vi stopper og tar et bilde, så videre. Sannsynligvis har du sett dem, du også: Kunstverket heter Cadillac Ranch og består av Cadillacbiler som er halvveis gravd ned i jorda – med nesa først. Bilene er fra 1949 til 1963-modeller, og de står på rekke, med en vinkel lik den egyptiske pyramiden Giza. Bruce Springsteen har sangen «Cadillac Ranch» på plata «The River.» Den går igjen Det er dette synet som blir selve symbolet på autofilien langs Route 66. som fjellkjede i bakgrunnen i flere scener i filmen Cars, som i seg selv er en hyllest til Route 66 – The Mother Road. Du kan se Cadillac Ranch i filmer, i musikkvideoer, og på utallige fotografier. Jeg vet ikke om jeg forventet en slags religiøs opplevelse ved å se dette autofile kunstverket med egne øyne, men den kommer ikke. – Skuffet, Pus? – Ja, litt skuffa. Det er bare biler gravd halvveis ned i et jorde, jo! – Trodde du det skulle være noe annet, da? – Trodde vel kanskje det, ja... Noe mer. Hudson Marques, Doug Michel og Chip Lord i kunstnerkollektivet Ant Farm skal i hvert fall ha for at kunstverket de lagde på oppdrag for Stanley March III er et levende kunstverk. Det er nesten oppfordret å spraylakkere egen graffiti. Et «Autofil» senere, og vi er på vei videre. Inn til Amarillo, og vi er i Texas. Hotellet i psykedelisk saloonstil ligger rett ovenfor Big Texan Steak House, som kan by på et festmåltid med et biffstykke på 2,2 kilo. Kødder ikke! Klarer du biffen, er maten gratis. Men det klarer du neppe. Uansett kan jeg love deg mageknip av en sånn karakter at mitt tidligere anfall virker som lett kiling i forhold. Gærne hippier med hovedrolle i filmen cars. – I love all you horny Norwegians! Så smasker den skjeggete gamlingen til med et kyss midt på truten min! – Ehhh... Kremt. Vet du ikke at vi har Norwegian Stiffnes Syndrom!?! – What!?!?!?! – Glem det! Harley og Annabell er to levninger fra hippietiden. De underholder gjester i deres lille etablissement i tettstedet Erick, med et spille- og syngeshow i en stil jeg ikke har hørt før – og håper aldri å høre igjen. Såpass kjente er de to bygdeoriginalene blitt, at de ble brukt som underlag for to figurer i filmen Cars. Harley viser fram kopien av kontrakten fra Walt Disney han måtte skrive under på, som bekrefter historien. Gærninger, men hyggelige. Vi fortsetter mot Oklahoma, der vi skal tilbringe natten. Route 66 viser langs sin løype utviklingen av det amerikanske veinettet. Fra smale veier med knapt én fil i hver retning, til de første motorveiene. Årene som har gått siden disse veiene mistet sin status som hovedfartsåre, synes i størrelsen på trærne som har vokst opp midt i veidelerne, som ellers er dekket av grønt gress. Denne delen av ruten inneholder mindre severdigheter, men mer autentisk Route 66-kjøring. Og siden det er kjøring på Route 66 vi har kommet for, så er ikke det negativt på noen som helst måte. Vi overnatter i Springfield Missouri. Neste natt er det Springfield Illinois som skal være vugge for vår søvn. Derfra kjører vi mot St. Louis, og det er nå jeg finner det. Det virkelige autofile. Det jeg er sendt ut for å finne. mekka oG nirvana på en GanG! Vi har kjørt forbi flere bilkirkegårder, der sjeldne biler står klare for salg. Vi har vært i Williams og opplevd det autentiske, vi har besøkt Hackberry og Seligman, vi har møtt amerikanere som villige har delt med seg av sine livshistorier, og vært nysgjerrige på våre. Vi har vært på bilmuseer, overnattet hos Cowboy Curt og sett pickuper brukes til det de er ment for. Vi har kjørt så å si hele Route 66, men det er altså nå jeg finner målet. I et lite tettsted runder vi en gate. Husene er av teglstein og treverk. Hver har de en liten gressplen som skråner ned mot veien. På en av disse gressplenene, foran et av disse husene, står det en spesiell bil. En Dodge Charger R/T, av samme årgang som den i filmen «Bullit.» Den er langt fra noen perle, smårusten og smått bulkete. Plenen er klipt rundt bilen, så det er tydelig at den har stått litt. En sum i dollar er skrevet på frontruta. Det er dette synet som blir selve symbolet på autofilien langs Route 66. Det forteller alt om amerikanernes forhold til bilen og det motoriserte. At det er godtatt, at så å si alle har en interesse for bil. At det er et forhold der, som gjør det varmt i hjertet til en med samme interesse. Dette er billandet, dette er hovedstaden, mekkaet for alt autofilt! – Har du tårer i øynene, Pus? Vi passerer over Missississippi-elva, den amerikanske arterie. Veien til Chicago, der Route 66 starter og der vi når vårt mål, blir en slags seierstriumf. 4300 kilometer, på tvers av USA. Vi oppdaget Route 66, og vi fant det autofile. – Det må være vinden. Bli med Man kan bli rørt av mindre. 072 10 - 2009 AUtofiL 10 - 2009 AUtofiL 073 du også!
Page 1: Reise: Route 66 - på jakt etteR de

Ridende på en Harley-Davidson er vår mann på ... - Route66usa.info

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Ridende på en Harley-Davidson er vår mann på ... - Route66usa.info

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?