Kampen mot omskjæring gir resultater s20 - Det Norske ...

nms.no

Kampen mot omskjæring gir resultater s20 - Det Norske ...

februar 2007

a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e

Kampen mot

omskjæring gir

resultater s20

2

162. årgang


Utgitt av

Det Norske Misjonsselskap

(NMS)

Adresse:

Boks 226 Sentrum,

4001 Stavanger

Besøksadresse:

Seehusensgt 41,

4024 Stavanger

Telefon 51 51 61 00

Telefax 51 51 61 61

E-post:

misjonstidende@nms.no

www.nms.no

Redaksjonen:

Generalsekretær:

Kjetil Aano

Redaktør:

Eivind Hauglid

Redaksjonssekretær:

Silje Kaldestad Maudal

(60%)

Henrik Seglem Grydeland

(vikar i 40%)

Grafisk formgiver:

Inger Marie K. Stangeland

Abonnement:

Tlf. 51 51 61 00

infosenter@nms.no

Årsabonnement kr 340,-

Utlandet utenom

Skandinavia kr 400,-

(med fly kr 500,-)

Lyd-cd: KABB A/S.

Årsabonnement kr 340,-

Bankgironr.:

8220 02 85030

Annonser:

PromarkNorge

tlf 51 82 82 84

Misjonstidende er trykt på

svanemerket, klorfritt og

100 % resirkulert papir hos

Gunnarshaug Trykkeri AS

i Stavanger

innhold

3

16

17

24

26

28

32

34

35

Kjære lesar

Utgangspunkt

Nistepakken

Bokomtaler

Misjonærkontakten

Rundturen

Nytt

Nettverk

Sprell

Side 4 For misjonærbarnet

Jorunn Haaland var det et sjokk

å komme til Norge. Spesielt tøft

var det å møte igjen søstrene

som hun ikke hadde hatt kontakt

med på ni år.

faste spalter i dette nummer

forside: fra mali, se bildetekst side 21

fotograf: randi ryen

4

6

8

9

10

12

15

18

20

Traff søstrene for første gang

som niåring

Fekk 28,3 millioner i

testamentariske gåver

Hva nå, Blånildalen?

NMS-Gjenbruk:

Trenger ikke handelsbrev

Absolutt Recommended

Misjonsselskaper på

gravens rand?

Konfirmasjonstips

for foreldre

Tidenes feiring i Sevaré!

Slutter å omskjære kvinner


Side 8 Landsbyutviklingsprosjektet

i Blånildalen er

avsluttet, men noen aktiviteter

får også i framtiden

støtte. Representant John

Gunnar Raen er blant annet

glad for at en ny misjonær er

på plass.

Kjære

kristenruss!

Frå desember i fjor til juni i år har

Misjonstidende ca 700 kristenruss på

adresselista. Det Norske Misjonssel-

skap er glad for kristenrussens engasje-

ment og interesse for College Protestant

i Kamerun, misjonsprosjektet som kris-

tenrussen samlar inn til. Og Misjons-

tidende er glad for å få gje dykk bladet

gratis i desse månadane. Vi håpar at

også de som går siste året på vidaregå-

ande og kanskje akkurat nå vurderer kva

de skal gjere til hausten, kan fi nne inter-

?

Side 12 Finnes Det Norske

Misjonsselskap i 2042? En sosiolog,

en fi losof og en trendanalytiker ser

inn i fremtiden.

kjære lesar

essante artiklar å lese. Men ikkje berre

det, vi håpar at bladet og kristenrusstida

kan hjelpe dykk til å lyfte blikket litt ut-

over i den store verda.

Les gjerne om Elisabeth sine opplevin-

gar som eittåring på Madagaskar (s34).

Eller om misjonærane i Mali som for-

tel om Fatoma kommune som offi sielt

har vedteke å slutte med omskjering av

unge kvinner. Blant mange ulike studier

ved Misjonshøgskolen kan ein også stu-

dere Interkulturell kommunikasjon og

globalt samarbeid (IKGS). Les om stu-

dentane som i haust var på studieopp-

hald i Thailand (s10).

Det blir sagt at på 1800-talet kom folk

saman i foreiningar og lag for å saman

Side 18 Over 600 deltok på

den offi sielle feiringen av at

Det nye testamente er oversatt

til Maccina-Fulani. Hendelsen

fanget også oppmerksomheten

til radio- og tv-selskaper.

leiar ved redaktør

eivind hauglid

gjere noko for andre. Nå kjem folk

saman i klubbar og lag med fokus på

seg sjølv og eigne interesser.

Vi stiller i dette bladet spørsmål om mi-

sjonens framtid. Vil det framleis eksis-

tere misjonsselskap når NMS nærmar

seg sitt 200-årsjubileum i år 2042 (s12)?

Vil folk om 35 år framleis kome saman

og bruke tid og pengar på misjon?

Det er ikkje usannsynleg at årets kris-

tenruss-studentar vil ha avgjerande inn-

verknad på framtida for kyrkje og mi-

sjon. Lukke til!

misjonstidende 2 - 2007 3


tekst & foto: øyvind egeland

En liten, eldre dame, kirkekledd med

håndvesken på armen, rusler langs

Rue Stavanger på vei til gudstjeneste

i den enorme lutherske kirken i Antsirabe.

Gudshuset rommer flere tusen

mennesker, men hun er tidlig ute for

å få sitteplass. Ved porten til en hvitkalket

murbygning med falmede blå

skodder, stanser hun plutselig.

– Jeg husker mye! Dette huset, for eksempel,

her bodde jeg i flere år.

Hun kikker opp på den slitte fasaden

til Rossås-huset, oppkalt etter

misjonspresten som reiste det i 1875.

For henne er den ærverdige bygningen

midt i Antsirabe ett av flere hjem

på Madagaskar. Men det er lenger

ute på landet at Jorunn Haalands fascinerende

historie begynner.

Døde av malaria

Jorunn var to måneder gammel da

foreldrene reiste med henne og tre eldre

søsken til Madagaskar i 1926. De

to eldste søstrene, seks og syv år gamle,

ble igjen hos gamle tanter i Norge.

”Da jeg traff

søstrene mine for

første gang, var

det som å hilse på

fremmede…”

Jorunn Haaland forteller at da hun måtte forlate barnepiken sin Raly, føltes det som å miste

en mor. – Jeg tror aldri at jeg kom helt over det.

Dette sier Jorunn Haaland (bildet over) som kom fra Madagaskar til Norge som niåring

i 1934. Hun kom sammen med foreldrene, Ragnvald og Bertha, og på kaien i Stavanger

fikk hun sitt første møte med to eldre søstre, begge i tenårene. Nå har hun vært tilbake

på Solskinnsøya, over 70 år etter at hun forlot barndomshjemmet.

misjonstidende 2 - 2007

– Jeg tror det var tantene mine som

insisterte, de mente det var for risikabelt

å ta med alle ungene ut. Og

de fikk jo rett.

De første årene bodde familien på

Ambohimasina, langt fra nærmeste

by. Tragedien rammet etter kort tid,

da søsteren Asgjerd døde av malaria,

tre år gammel. Alle barna var

dødssyke, men de andre klarte seg.

– Misjonærkoner måtte være psykisk

sterke! Far var ute og reiste da dette

skjedde, og mor måtte ta seg av oss

alene. Hun orket ikke tanken på at

søsteren min skulle gravlegges på

kirkegården, for der gikk grisene og

gravde i jorda. Asgjerd ble gravlagt

i hagen vår, og der er graven hennes

fremdeles. Hun delte skjebne med

mange norske barn.

Jorunn forteller videre om moren:

– Hun kom til verden her ute på julaften,

og foreldrene hennes het Josef

og Maria! Mor snakket perfekt gassisk,

og som ung dame ble hun ansatt

på Madagaskar som språklærer

for norske misjonærer. Det var slik

hun traff far. Når det ble klart at de

ville gifte seg, måtte mor reise den

lange veien til Norge slik at prestene

hjemme kunne godkjenne henne

som hustru for den vordende misjonær!

Hun dro alene gjennom Europa

midt under 1. verdenskrig, på tog

fulle av soldater – hun må ha vært

vettskremt mange ganger.

Ekteparet Haaland var i mange år borte fra

barna sine for å være misjonærer.

nms-arkiv, mhs


– Jeg tenkte

at mor og far

var mer glade i

barna på Madagaskar

enn de

var i oss.

Vi blir avbrutt

av en pousspoussfører

som lurer på

om vi trenger

skyss. Han vil

dra oss i den

fargerike kjerra

for en bil-

lig penge. Men Jorunn bare ler. Hun

bærer håndveska selv, og hun går til

kirke for egen maskin. Hun var separert

fra foreldrene gjennom nesten

hele oppveksten. Hun har lært å klare

seg selv. Hun har bodd i England,

Sør-Afrika og Alaska, hun har kjørt

bil fra Cape Town til Alexandria, og

også gjennom Persia før Sjahen regjerte

Iran.

Nesten alenebarn

Familien Haaland bosatte seg etter

hvert i Betafo, og siden i Antsirabe.

De to eldre brødrene ble sendt hjem

til Norge etter noen år på misjonsskolen

i byen. De fikk stadige anfall

av malaria, og foreldrene var redde

for at sykdommen skulle ta knekken

på dem. Jorunn ble igjen med mor

og far, som den eneste av barna.

– Jeg har nok alltid hatt en sterk

helse. Far pleide å si at munnen min

kom til å bli min død!

Jorunn ler så hun rister.

– Humøret arvet jeg etter mor, leg-

Taxiene i Antsirabe kalles pouss-pousser, og sjåførene er kondisjonssterke.

ger hun smilende til. Så blir hun alvorlig

igjen.

– Jeg husker ennå den første morgenen

etter at brødrene mine hadde

reist. Det var stille i huset da.

Men savnet av brødrene ble dempet

av de andre norske ungene i byen.

Seks år gammel begynte hun selv

på skolen, sammen med 10-15 andre

norske barn. Det var en god tid, ikke

minst fordi Jorunn fikk bo hjemme

hos mor og far. De andre barna hadde

hjemmet sitt på internatet. Den

norske internatbestyrerinnen var en

myndig dame, men Jorunn forteller

at barna også hadde mye moro med

henne.

– Ungene på internatet måtte hver

kveld bekjenne alt det gale de hadde

gjort. Jeg husker at det gikk sport i å

holde bestyrerinnen lengst ved sengen.

De fant opp mange synder for å

vinne den konkurransen!

Noen ganger dro de på utflukter, for

eksempel til Mangarano, senteret for

de spedalske. Her likte Jorunn seg

svært godt, og hun tenkte aldri over

at mange mennesker manglet både

fingre og tær.

– De var snille med meg, og så sang

de så nydelig i kirken der. Jeg var

ikke så opptatt av hvordan folk så ut.

Et av de tidligste minnene Jorunn

har fra Madagaskar er av barnepiken,

Raly.

– Hun var hos oss i alle de ni årene.

Hun bar meg på ryggen som hun ville

gjort med sin egen datter, og jeg elsket

henne som min egen mor. Da vi

skulle hjem til Norge i 1935, var jeg

sikker på at Raly skulle være med.

Mor og far hadde ikke sagt noe om

det, men jeg tror aldri at jeg vurderte

muligheten for at vi skulle skilles.

Det gikk først opp for meg på jernbanestasjonen

i Antsirabe, den dagen

vi dro. Raly stod igjen på perrongen

da vi andre gikk på toget. Jeg var fra

meg av fortvilelse, og Raly besvimte

av sorg idet toget gikk. Jeg mistet en

mor den dagen, og jeg tror aldri at

jeg kom helt over det.

Hjemkomst og nye oppbrudd

Jorunn fikk på nytt malaria under

den lange reisen hjem til Norge, og

hun var ganske syk da hun møtte

storesøstrene for første gang. Det ble

ikke et hjertelig møte.

– Jeg tror vi alle bare opplevde det

som rart. Vi hadde jo ikke noe forhold

til hverandre. Jeg kom fra en

annen planet, med feberrøde øyne

og en merkverdig dialekt. Søstrene

mine kjente ikke engang sine egne

foreldre!

Ragnvald og Bertha Haaland var

hjemme bare i et par år før de dro ut

for en ny ti-årsperiode, denne gangen

alene. Jorunn skrek forferdelig

misjonstidende 2 - 2007


da moren reiste, og hun husker at

tantene hennes befalte henne å tie

stille – det sømmet seg ikke en Haaland

å oppføre seg slik.

– Søstrene mine følte vel aldri at de

hadde foreldre. Jeg hadde det nok

også sånn da mor og far kom hjem

etter de siste ti åra. Vi hadde nesten

ikke hatt noen kontakt i den perioden.

Brev kunne bruke flere år på

reisen. Broren min satt på Grini under

krigen, men det fikk foreldrene

våre vite først lenge etterpå, gjennom

noe de leste i et amerikansk

tidsskrift. De forsvant for oss. Vi

hadde kanskje det samme forholdet

til foreldrene våre som andre barn

har til besteforeldre. Jeg tenkte at

mor og far var mer glade i barna på

Madagaskar enn de var i oss.

Det var vanskelig da mor og far reiste,

men enda vanskeligere da de

kom hjem igjen. Far trodde nok at

han kom hjem til tiåringen han hadde

forlatt. Jeg var blitt vant til å ordne

opp alene, og klarte ikke å forholde

meg til en far som plutselig forventet

at jeg skulle oppføre meg på

en spesiell måte. Jeg var ofte sint på

ham, og da jeg som ganske ung flyt-

misjonstidende 2 - 2007

tet først til England og siden til Sør-

Afrika, tror jeg egentlig at jeg flyktet.

Jeg flyktet fra troen også, den mistet

jeg da jeg mistet foreldrene mine.

Det var vanskelig å tenke på Guds

kjærlighet i den situasjonen vi var i.

Men Gud hadde alltid en fiskekrok

i ryggen min, og sakte men sikkert

sveivet han meg inn igjen. Det var

like vondt som det høres ut!

Jorunn fikk aldri vite hva foreldrene

gikk gjennom når de forlot barna.

Det snakket de aldri om. Men hun

husker godt at faren en gang, lenge

etter at de var tilbake i Norge, sa at

han aldri ville ha gjort det om igjen.

– De angret nok begge på det de

hadde utsatt oss for, men jeg er ikke

bitter. Jeg har hatt et godt liv, og foreldrene

mine gjorde en stor innsats

for mennesker som trengte dem på

Madagaskar. Det er jeg stolt av.

Et sterkt gjensyn

Kirkene på Madagaskar ruver i bylandskapet

slik katedralene må ha

gjort i det gamle Europa. Den lutherske

kirken i Antsirabe er større enn

de fleste norske domkirker. Idet vi

går inn gjennom de massive tredø-

Noe av det Jorunn husker best

fra barndommen er kirkegang

og en fantastisk sangglede.

rene har menigheten allerede sunget

seg varm. Et enormt, flerstemmig

kor fyller det store rommet. Selv om

vi ikke forstår ordene, skjønner vi at

de synger om takknemmelighet. Det

gjør inntrykk i et land der den materielle

fattigdommen er så åpenbar.

Jorunn setter seg ned på en av de

harde trebenkene og lukker øynene.

Etter gudstjenesten er hun oppstemt.

Det har vært godt å komme tilbake

til Madagaskar! Da jeg meldte meg

på turen til Ravinala Reiser, var jeg

nervøs, og jeg visste ikke hvordan

jeg kom til å reagere følelsesmessig.

Nå er jeg glad for at jeg reiste. Det

har vært en flott tur i et enestående

land. Enkelte ting gjør meg trist. Alt

det fine som foreldrene mine bygde

og plantet i Betafo er helt ødelagt

nå – jeg husket det som et lite paradis.

Men først og fremst er det de

gode minnene som kommer tilbake.

Gudstjenesten her i Antsirabe var

fantastisk. Plutselig var jeg en liten

jente med en stor salmebok, i det

trygge fanget til Raly. Det var en veldig,

veldig god opplevelse.


Fekk 28,3 millioner i

testamentariske gåver

Ei testamentarisk gåve er ofte uttrykk for ein takk til Gud og eit ynskje om at det ein har

fått å forvalte skal kome til nytte for andre menneske, trur Svein Nybø, administrasjonssjef

i Det Norske Misjonsselskap (NMS).

tekst og foto: eivind hauglid

I januar kvart år

vert det sendt

ut nyhendemeldingar

om kor

mange millionar

dei einskilde or-

svein nybø ganisasjonane

har fått i testamentariske

gåver. For året 2006 toppar

Frelsesarmeen statistikken med

72 millionar kroner. For NMS sin del

vart det også eit godt år.

– I 2006 fekk NMS 60 testamentariske

gåver, noko som totalt utgjorde

28,3 millionar kroner, fortel økonomikonsulent

Dag Hovin ved hovudkontoret.

I to år har han hatt ansvaret

for å fylgje opp arbeidet med testamentariske

gåver i NMS.

Audmjuk

Ofte er det Hovin som fyrst får greie

på at NMS er tilgodesett i eit testamente.

– Eg vert ofte audmjuk når eg les

testamente som fortel at det siste

ynskje er at NMS skal få det som

er att i form av hus, eigneluter og

bankbøker. Dette er gjerne folk som

i løpet av livet har brukt lite på seg

sjølve og jamnt har gjeve store summar

til misjonsarbeidet.

Hovin fortel også at fire av fem som

testamenterer til NMS er einslege, og

resten er ektepar utan livsarvingar.

– Dersom det er slektningar som føler

seg forbigått, eller vi ser at det

kan vera andre problematiske forhold

ved testamentet,

sender vi saka

til offentleg skifte.

I fjor gjorde vi det i

to-tre tilfelle. Men

det er sjeldan det

blir problem, fortel

Hovin.

dag hovin

Budsjett

Administrasjonssjef Nybø fortel at

det er svært vanskeleg å treffe med

budsjettet for dei testamentariske

gåvene. Som grafen viser, er det sto-

re variasjonar frå år til år.

– For året 2006 budsjetterte vi med

16,5 millionar. Før sommaren var det

få registrerte testamentariske gåver,

så då vart budsjettet justert ned til 14

millionar. Då året var over, hadde vi

fått det dobbelte.

Prioriteringar

– Med så mykje meir enn planlagt, kan

NMS nå unngå nedskjeringar?

– Nei, det er nok ikkje så enkelt. For det

fyrste budsjetterte vi med eit underskot

på 9,1 millionar i 2006. Vidare er det

naudsynt å oppretthalde ein viss eigenkapital

for å tola svingingar frå år til år.

Sjølv med eit resultat for 2006 som

altså ser ut til å bli betre enn budsjettert,

er det likevel naudsynt å gjennomføra

dei nedskjeringane som er

vedteke for hovudkontoret og i regionane.

Dette for å oppretthalda ein god balanse

mellom støttefunksjonar og dei

ressursar som vert nytta til meir direkte

misjonsarbeid.

Det er lettare å lage budsjett for ”ordinære

gåver og innsamlingar”, for

desse gåvene svingar mindre

frå år til år. Men heller

ikkje desse pengane kan

NMS forvalte før nokon har

gjeve dei. Dei testamentariske

gåvene er viktige for at vi

skal kunne gjennomføre dei

mål vi har satt oss, understrekar

Nybø.

Den grafiske fremstillinga syner

store variasjonar i testamentariske

gåver frå år til år.

misjonstidende 2 - 2007


Hva nå,

Blånildalen?

Ved årsskiftet avsluttet Det Norske Misjonsselskap (NMS) et

stort landsbyutviklingsprosjekt i Agallo Meti og Sirba i Blånildalen

i Etiopia. Betyr det slutten på et langt engasjement?

tekst og foto: kristin fjelde tjelle

Landsbyutviklingsprosjektet som

har pågått siden 1997, har mange

støtt espillere i Norge. Både enkeltpersoner,

foreninger og menigheter

har fulgt arbeidet i dalen med stor

interesse. Mange spør seg nå hva

som skjer med NMS’ videre tilstedeværelse

i Blånildalen.

John Gunnar Raen, NMS-representant

i Etiopia, understreker at NMS

fortsatt vil ha et prosjekt i dalen.

− Landsbyutviklingsprosjektet som

også har vært NORAD-støtt et, fases

ut, men vi vil fortsatt følge opp helsearbeidet

som drives med utgangspunkt

i helsestasjonene i Agallo og

Sirba. Vi er veldig glade for at vi nå

har fått Hilde Masvie tilbake som

misjonær og lærer ved sykepleier-

8

misjonstidende 2 - 2007

skolen i Aira. Hilde skal følge opp

helsearbeidet i Blånildalen faglig og

oppmuntre helsearbeiderne vi har

der. Raen kan også meddele at arbeidet

med å tilrett elegge for et nytt utviklingsprosjekt

i mindre målestokk

vil begynne allerede i år. − Mekane

Yesus-kirken ber oss om fortsatt tilstedeværelse

i Blånildalen.

Blant gumuz

Navnet Blånildalen har en spesiell

klang i misjonskretser. Da Den etiopiske

evangeliske kirke Mekane Yesus

(EECMY) inviterte NMS til å bli ny

samarbeidspartner i 1970, ble organisasjonen

bedt om å sende misjonærer

til de isolerte strøkene langs elva Blånilen

og i Didessa-dalen. I tillegg fi kk

NMS ansvar for å bygge opp et arbeid

i Beghi, helt vest i Etiopia.

Elva Blånilen, eller Abai som er det

amhariske navnet, har sitt utløp i innsjøen

Tana i Etiopia. Elva renner vestover

gjennom landet før den krysser

grensen til Sudan, ved Khartoum møter

den Hvitenilen og renner videre

nordover mot Egypt. I Blånildalen

holder den etniske gruppen gumuz til,

og NMS-misjonærene har helt siden

1970-tallet drevet et evangeliserende

arbeid blant denne marginaliserte

folkegruppen, som består av rundt

100 000 mennesker.

− Arbeidet i Blånildalen har vært

svært krevende og utfordrende. Misjonærene

har levd isolert med dårlige

kommunikasjonsmuligheter, og klimaet

er i perioder ekstremt varmt og

fuktig, sier Raen. − Fortellingene fra

Blånildalen har likevel engasjert misjonsfolket.

Misjonærene har opp gjennom

årene vært fl inke til å kommunisere,

de har fortalt sterke og gripende

historier. Og det undertrykte gumuzfolket

som er så annerledes enn folket

på høglandet, har fått en spesiell plass

i mange nordmenns hjerter.

Trenger støtte

− Evangeliseringsarbeidet i Blånildalen

har gitt rike frukter, kirkeveksten

har de siste årene vært fantastisk,

fortsett er Raen. − Spesielt blant gumuz-ungdommen

er veldig mange

blitt kristne. Men de nydøpte må

følges opp. Gjennom et kirkeut-viklingsprosjekt

i Agallo Meti og Sirba

gir vi utdanningsstipend til teologistudenter

av gumuzfolket, vi støtt er

også videreutdanning av prester og


Mange ungdommer i Blånildalen er blitt

kristne i løpet av de siste årene.

evangelister og kursing av frivillige i

menighetsarbeidet. Videre bygger vi

kirker og boliger for prester og evangelister.

Raen ønsker å komme med

en appell: − Assosa er hovedstad i

regionen Gumuz-Beninshangul og

dermed gumuzfolkets ”hovedstad”.

NMS bidrar med støtte til et kirkeutviklingsprosjekt

i Assosa. I dette

området som er dominert av islam,

er det særdeles viktig å styrke kirken.

Jeg oppfordrer derfor alle med engasjement

for gumuzfolket til å støtte

opp også om dette prosjektet.

Navnevalgets

kvaler i Sirba

På helsestasjonen i Sirba kom vi i

prat med ei ung mor, Tiane Wodajo.

Hun hadde med seg to barn, et tredje

bar hun i magen. Tiane er bare 30

år, men barnet hun venter vil bli hennes

åttende. Hennes eldste sønn på

femten er allerede giftet bort. Men

bestemor er hun ikke ennå. Tiane

oppsøkte helsestasjonen denne dagen

på grunn av at sønnen, Ståle

Tadese, hadde feber og magesmerter.

Det er sikkert malaria. Alle

barna mine har det. Heldigvis kan vi

komme hit til helsestasjonen for å få

behandling og medisiner, sier Tiane.

Hun har et spørsmål til meg. − Hva

er navnet ditt? Jeg vet ikke helt hva

jeg skal kalle denne her, sier hun

mens hun tar seg på magen. − Sønnen

min er oppkalt etter Kes Ståle.

(Ståle Storås var misjonær i Sirba.)

Jeg har også ei Anne og ei Gunvor.

Det er mange som heter det i traktene

her. (Ann Gjertrud Moe og Gunvor

Hofseth har begge vært misjonærer

i Sirba.) Nå er jeg gått tom for nye

navn. Hva var det du het nå igjen?

Trenger ikke

handelsbrev

tekst og foto: eivind hauglid

– NMS Gjenbruk er for mennesker med sans for misjon,

miljø og møtested, understreker gjenbrukskonsulent Per

Gunnar Gramstad i Det Norske Misjonsselskap (NMS).

NMS Gjenbruk driver i dag 29 gjenbruksbutikker og et lysstøperi. Gramstad

forteller at de fleste medarbeiderne ikke har erfaring med denne

type arbeid fra før, men bruker den livserfaring de har opparbeidet gjennom

et langt liv. Butikkene styres av et lokalt styre som tar avgjørelser

for det daglige arbeidet. Ellers er det ofte noen som er ansvarlig for å prise

og stille ut varer. Det er selvfølgelig flott om en relevant erfaring, men

ingen betingelse. Det viktigste er medarbeidere som har lyst til å gjøre en

innsats.

– Vi har i dag i overkant av 600 mennesker engasjert i gjenbruksarbeidet,

og jeg blir ydmyk når jeg ser den store innsatsen for misjon og miljø.

Har du lyst?

Gjenbrukskonseptet krever mange frivillige. – Fra 20 og oppover i hver

butikk, sier Gramstad. Han mener at det er plass til mange flere butikker

rundt omkring i Norge. Folk har behov for å ha et sted å levere inn varer

de ikke lenger har bruk for eller plass til. Mange liker ikke å kaste ting.

Også

derfor ønsker NMS Gjenbruk å etablere flere gjenbruksbutikker.

Erfaringen viser at det er lettere på mindre steder enn i store byer. Dette

skyldes gjerne lavere husleie og større tradisjon for dugnad. Vi vil gjerne

ha forslag til butikklokaliseringer. For å starte butikk er vi først og fremst

avhengige av frivillige og egnede lokaler.

– Leser du dette og har lyst til å være med å dra i gang en butikk på ditt

hjemsted, kan du ta kontakt med NMS’ regionskontor eller ringe til en av

gjenbrukskonsulentene, utfordrer Gramstad.

Opplæring

Gramstad er glad for at alle butikkene og lysstøperiet som så langt er

etablert, er i full funksjon og gir inntekter til misjonsarbeidet. Han er imponert

over alle som i dag er engasjert i NMS Gjenbruk!

– Gjenbrukskonsulentene har ansvar for opplæring og oppfølging. Regnskapet

blir ført ved økonomiseksjonen til NMS i Stavanger, og nødvendig

opplæring lokalt blir gitt. Samlinger for frivillige arrangeres jevnlig,

og det begynner etter hvert å bli et ganske stort nettverk av butikkmedarbeidere,

avslutter Gramstad.

Misjonstidende vil denne våren følge arbeidet

med å starte opp en ny gjenbruksbutikk. I

Kongsberg er Karin Bakke (t.h.) og Randi Kvistedal

kontaktpersoner for NMS Gjenbruk. De

vil gjerne komme i kontakt med flere som kan

tenke seg å være med gjenbruksarbeidet. Ta

kontakt med Karin Bakke på tlf 476 69 651 eller

med regionkontoret for Region TeVeBu på

tlf 31 83 38 05.

misjonstidende 2 - 2007


Absolutt

Recommended

De drømmer om å bli bistandsarbeidere eller noe. Studentene

på Interkulturell kommunikasjon og globalt

samarbeid (IKGS) på Misjonshøgskolen (MHS) tror så

absolutt at det er bruk for dem i framtidens jobbmarked.

tekst og foto:

silje kaldestad maudal

Misjonstidende har tatt turen til

MHS for å få tak i noen studenter

ved linjen IKGS. Klokken er 13:05 og

studentene har akkurat fått pause.

Misjonstidende smett er inn i auditoriet

idet dagens foreleser Jan Opsal

forlater rommet. Noen studenter

følger på, men i de bakerste rekkene

sitt er det fremdeles en liten gjeng.

Tre stykker melder seg raskt og villig

til intervju.

På vei ned trappene til

kantinen tuller og

tøyser studentene

med hverandre.

De er tydelig godt

kjente og svært

trygge på hverandre.

– Vi var på

studietur til Bangkok

alle tre. Det var

utrolig

sammensveisende, forklarer Kai Elstad

Lien, Lina Håland og Kristine

Brunvathne Bjerkestrand. Det er nesten

tåpelig å spørre, men det blir nå

likevel gjort: – Så dere trives på studiene?

– Ja, det er kjempe, svarer de.

– Hvorfor?

Kai tar ordet: – Jeg interesserer meg

for andre kulturer og religioner og

synes at IKGS tar opp mange vik-

tige tema og problemstillinger som

er lærerike. Slik som samfunnet vårt

er i dag synes jeg at kommunikasjon

mellom ulike religioner og kulturer

er svært aktuelt. Dessuten er det

kjekt å reise.

Lina nikker enig.

Hun valgte også

IKGS fordi

hun hadde

interesse for

andre kulturer. Kristine sier at hun

holder på med bachelorgrad i religion

og interkulturell kommunikasjon

og at IKGS studiet er en del av den.

Det er det jeg gjør også, så dett e er

mitt andre år her på skolen, tilføyer

Kai. – Og du da, Line? – Det er mitt

første år, men jeg tror at jeg kommer

til å fortsett e.

De tre studentene er enige i at studiene

er svært tidsriktige og aktuelle.

– Bare tenk på alle konfl iktene som

til stadighet oppstår mellom vestlig

kultur og islam, sier Kai. – Ja, og alle

innvandrerne. Dem blir det jo bare

fl ere og fl ere av, sier Elin. Kai tilføyer

ytt erligere at han tror at det trengs

mye mer interkulturell kunnskap

og forståelse i tiden som kommer – i

det globale samfunn!

– Hvordan ser dere for dere at det dere

lærer her kan brukes videre?

– I ulike former for organisasjonsvirksomhet

og i bistands- og miljøarbeid,

svarer Kai.

– I skolen eller arbeid med innvandere,

svarer Kristine.

– Har dere en drømmejobb?

drømmejobb

– Jeg vil gjerne drive

med noe bistandsrelatert,

svarer Kai, og jentene

nikker.

– Hvordan tror dere det

er å få jobb?

Det er nok mulig,

men vi må gjerne supplere

med mer utdanning,

svarer de, og Kai legger

til at det er jo kjekt å studere.

Han tar gjerne en

Unge og ambisiøse:

Kai Elstad Lien (22),

Tasta, Lina Håland

(22), Sandnes, og

Kristine Brunvathne

Bjerkestrand (22),

Hundvåg, stortrives

på Misjonshøgskolen

(MHS).


achelor til!

Litt over halvveis

i det ett -

årige kurset,

har alle tre

studieoppholdet

i Thailand

som høydepunkt.

– Halvparten av klassen reiste

til et universitet i Uganda. Vi dro

til Thailand, og det var helt fantastisk.

De lokale lærerkreft ene var på

plett en hele tiden. Dyktige og hjelpsomme.

Utrolig kjekt å nærmest begynne

året med en slik tur. Det ga

oss en mulighet til å komme litt under

overfl aten i en kultur, og så kan

vi bruke kunnskapen som vi tilegnet

oss der gjennom resten av studiet.

– Vi må forresten berømme foreleserne

våre her hjemme også. De er

fl inke og tydelig engasjerte. Mange

av dem har jo levd i andre land i

årevis og er derfor gode til å relatere

fagstoff et til egne erfaringer.

Kai, Line og Kristines pause er over.

De skal tilbake til forelesning: – Dere

kommer kanskje litt seint? – Det går greit.

Vi får sikkert stor forståelse når det er

Misjonstidende, svarer de og ler.

Interkulturell kommunikasjon og

globalt samarbeid (IKGS)

IKGS er et årsstudium (60 studiepoeng)

med en måneds studieopphold

i Uganda eller Thailand. IKGS fokuserer

på hva som skjer når enkeltindivider

og organisasjoner skal

samarbeide på tvers av kulturelle,

geografi ske og økonomiske skillelinjer.

Studiet gir i høstsemesteret en

innføring i interessante emner som

globaliseringsprosesser, global etikk,

organisasjonsutvikling og nettverkssamarbeid

samt grundig innføring i

kultur og interkulturell kommunikasjon.

På våren velger studenten to

av følgende spesialiseringsemner:

Organisasjonssamarbeid og utvikling,

Freds- og forsoningsarbeid,

Kristendom i møte med andre

religioner eller fordypning i Global

etikk. IKGS kan tas som en del av

eller uavhengig av bachelorgraden

i Religion og interkulturell kommunikasjon.

Utdanner eksperter

i grensekryssing

Studiet Interkulturell kommunikasjon og globalt samarbeid

(IKGS) hadde ved begynnelsen av skoleåret 2006/2007 fl ere

søkere enn plasser, og Misjonshøgskolens (MHS) studiekonsulent

Rune Skagestad tror det skyldes et genuint ønske om å

forstå den verden vi lever i.

MHS har i dag 30 plasser på IKGS studiet, men kunne nok uten problem utvidet

tilbudet. – Det er så absolutt det mest søkte studiet vårt, forteller Skagestad.

Det fi nnes fl ere høgskoler som tilbyr liknende studier, og også de opplever stor pågang.

Hvorfor tror du disse studiene er så ettertraktet?

Det henger nok sammen med et ønske om å forstå og kunne bevege seg i

den globale verden som vi lever i. Vi ønsker å utdanne eksperter i grensekryssing,

og tror at det i stadig større grad vil bli en etterspurt ”vare”, svarer Rune

og tilføyer: – Det er riktig at fl ere andre, blant annet Norsk Lærerakademi i Bergen

og Gimlekollen Mediehøgskole i Kristiansand, har lignende studier, men

vi tror likevel at det vi tilbyr er unikt. Blant annet har vi lagt den fi re uker lange

studieturen til første semester, og elevene får dermed tidlig gjøre seg erfaringer

som de kan bruke i de videre studiene. Vi bruker også i større grad enn andre

de lokale lærerkreftene istedenfor norske.

Skagestad meddeler at det er nytt av året at skolen også samarbeider med det

velrennomerte Chulalongkorn Universitetet i Bangkok. Tidligere har MHS-studentene

reist til Makerere Universitetet i Uganda.

IKGS-studiet var opprinnelig et etter- og videreutdanningsstudie for personer

med internasjonal arbeidserfaring i et samarbeid mellom Senter for Interkulturell

kommunikasjon (SIK) og MHS. Men i forbindelse med innføringen av Kvalitetsreformen

med blant annet nytt karakter- og gradssystem, ble studiet en

del av MHS sitt regulære tilbud, og i dag er de fl este studentene i begynnelsen

av 20-årene.

– Men hva slags arbeid kan studentene få i etterkant?

– Studiet, som kan tas uavhengig av eller som en del av en bachelorgrad i religion

og kommunikasjon, kan gi grunnlag for å jobbe i bistandsorganisasjoner,

misjonsarbeid, i internasjonale organisasjoner, i arbeid med innvandrere eller

i skolen. Men det er ingen profesjonsutdanning slik som for

eksempel allmennlærerutdanningen, presiserer

studieveilederen.

foto: chulalongkorn universitetet i bangkok. rune skagestad.

misjonstidende 2 - 2007 11


?

Misjonsselskaper

på gravens

rand?

tekst: henrik seglem grydeland,

foto: henrik seglem

grydeland og eivind hauglid

9. august 2042. I Misjonsselskapets hovedkontor i Stavanger lukker den unge

generalsekretær Anatol Grydeland jr. døren for siste gang. Den store bygningen

er tom. Alt inventar er rensket ut, arkiver og billedmateriale er fl yttet til

Misjonsmuseet. Trist har generalsekretæren måttet innse at det ikke lenger var

noen vei utenom. År etter år gikk inntektene nedover og nedover, foreningene

forsvant, medlemmene ble borte, og det samme gjorde antall misjonærer. I

sitt siste år drev NMS kun fi re prosjekter rundt omkring i verden, hovedsakelig

fi nansiert av Norad. Kun ett av prosjektene inneholdt noe som man, med en

viss velvilje, kunne kalle forkynnelse. De tre misjonærene selskapet hadde hatt

de siste to årene, var kommet hjem. Arbeidet i resten av Norge ble så vidt opprettholdt

av noen frivillige ildsjeler. Nå var alt historie.

Utenfor døren venter journalister fra aviser, tv og radio. De ber om en

kommentar.

Dette var en trist måte å feire et 200-årsjubileum på, sier generalsekretæren

idet døren glir igjen bak ham.

– Men når kun fem prosent av Norges befolkning sier at de tror på Gud, er det

kanskje ikke så rart at få synes det er viktig å fortelle om ham til andre?

Stavangers ordfører kommer opp trappen. Kommunen har kjøpt det en gang

så stolte misjonshovedkvarteret og ”misjonsmarka” rundt.

– Jo, det er jo litt trist, men vi får trøste oss med at det skal bli fi nt her oppe,

sier ordføreren med et smil. Når bulldoserne er ferdige og de kashakstanske

bygningsarbeiderne reist hjem, da vil denne byen ha fått det fi neste parkeringshuset

sør for Nordpolen!

12

misjonstidende 2 - 2007

Høres dett e ut som en ond ønskedrøm

fra Human Etisk Forbund? Et

postmoderne skrekkscenario uten

den minste fl ik av rot i virkeligheten?

Her er noen kjølige tall:

I dag har NMS 100 misjonærer. For

25 år siden var tallet ute og hjemme

ca. 400. I det tallet er det mange ektefeller

som ikke er telt med slik det

gjøres nå. I dag fi nnes ca. 2 000 foreninger,

i 1982 var det nesten tre ganger

så mange. I 1982 hadde organisasjonen

tre blader, i dag er kun ett

igjen. Misjonstidende har i dag ca. 11

000 abonnenter, i 1975 var det 40 000!

Nei, man trenger ikke akkurat mikroskop

for å se en ”næring” som neppe

kommer til å vokse i årene fremover.

Tvert i mot kanskje? En veldig mager

”trøst” er det at NMS ikke er den

eneste misjonsorganisasjonen som

opplever dett e. Spørsmålet blir: Finnes

Det Norske Misjonsselskap i Norge

om en generasjon? Vil det fi nnes

noen misjonsselskaper i det hele tatt ,

eller er ideen om å forkynne en evig

sannhet forkastet av det norske folk?

Misjonstidende stiller dett e spørsmålet

i et par nummer fremover. I dett e

nummeret lar vi en fi losof, en trendanalytiker

og en sosiolog se inn i fremtiden.

Blir det et 200-årsjubileum å

feire i 2042, eller fi nnes bare Det Norske

Misjonsselskap på museum?


henrik

syse, fi lsof

foto: knut sindre

åbjørnsbråten

– Ja, sier fi losofen Henrik Syse: –

NMS fi nnes i 2042. Organisasjonsformene

kan endre seg, det kan for eksempel

bli mer sammenslåinger, men

at det fi nnes misjonsorganisasjoner er

jeg ikke et øyeblikk i tvil om.

– Hvorfor det?

– Ønsket om å fortelle til andre hva

man står for, som ligger i kristendommen,

vil fortsatt være der. I tillegg

har du diakonien og ønsket om

en rett ferdig utvikling med mindre

fatt igdom som henger nært sammen

med misjonstanken. Disse forsvinner

ikke.

– I blogger på nett et kan man lese om

folk som frastøtes av tanken på en religion

der man hevder én sannhet som ekskluderer

andre sannheter. Særlig mennesker

under 40 protesterer mot denne

lite postmodernistiske tanken?

– Mye av det postmoderne har hatt

sin storhetstid. I dag ser vi at mennesker

som hevder å være motstandere

av absolutt e sannheter, kan være

iherdige forkjempere for menneskerett

igheter, likestilling mellom kjønnene

eller naturvern. Bak dett e ligger

det en idé om at det fi nnes noen idealer

som er verdt å kjempe for.

– Bare ikke kristen misjonering?

– Misjonstanken er mange ting.

Noen vil si at misjon er ”pådytt ing”

og mangel på respekt for andre.

Men hvis man i stedet snakker om

å dele noe, fortelle om de idealer

man har, vil dett e kommunisere bedre.

Det blir viktig å spre det kristne

budskapet med respekt, og i en dialogisk

form.

Negative trender

– Men så er det disse før nevnte pilene

da, som peker nedover. Finnes det grep

som kan snu den trenden?

– Misjonsorganisasjonene må bli

fl inkere til å forklare hva de gjør og

hvorfor de gjør det. Frelsesarmeen,

Kirkens Bymisjon og Strømmestift elsen

har stor respekt for det arbeidet

de er blitt kjent for. Kommunikasjonen

er utfordringen. Mange forstår

ikke hva forkynnelse er.

– Bare 29 prosent av den norske befolkning

sier de tror på Gud. Vil kristendommen

gjøre comeback, eller kan den forsvinne

helt?

– Undersøkelsen som viste at 29 %

tror på Gud, har nok blitt feiltolket,

for spørsmålene var stilt på annet vis

enn den tidligere undersøkelsen man

sammenlignet med. Så tallene er nok

høyere. Men endringer i verdisyn er

vanskelige å forutsi. Økt fundamentalisme

i deler av den islamske verden

kan gjøre at vi blir mer bevisst

vår egen religion. Endringer i syn på

klimaforandringer kan gjøre at folk

revurderer sine verdier.

– Er det en sammenheng mellom den

enorme velstanden som mange har og

vår manglende interesse for Gud og forkynnelse

til andre?

– Ser man på Europa, så kan det se

sånn ut, men det er vanskelig å si

sikkert. I USA ser vi ingen automatisk

sammenheng, og de er minst

like rike. Dessuten skal vi huske

at mye av det som kalles sekularisering,

skjer som et resultat av det

mange teologer vil betegne som en

indre logikk i kristendommen. Mange

lutherske land opplever dett e.

– Hva mener du med indre logikk i kristendommen?

–Ta for eksempel homofi lisaken.

Mange med et liberalt syn har inntatt

sitt ståsted fordi de støtt er den

kristne grunntanken om at alle mennesker

er like mye verdt, og at denne

kristne nestekjærligheten skal få

konkrete utslag i denne verden. Ja,

dett e er faktisk en viktig dynamikk i

den kristne inkarnasjonslæren: Gud

rykkes nærmere vår verden og dens

helt konkrete utfordringer. Når disse

menneskene opplever et kræsj med

mer konservative holdninger, synes

de det blir vanskelig og holder seg

vekk fra kirken. Et anekdotisk bevis

for dett e er serien ”Min tro” i Vårt

Land. Mange som blir intervjuet, har

i realiteten sterke kristne synspunkter,

men defi nerer seg utenfor fordi

det er et gap mellom det de står for,

og det de – noen ganger feilaktig

– mener tradisjonelle kristne står for.

På samme måte med misjon; mange

tror at det er noe intolerant, snevert

og konfl iktskapende. Derfor er kommunikasjonen

og dialogen så viktig.

jan

heitmann,

trendanalytiker

– Jeg tror NMS vil feire 200-årsjubileum,

sier Jan Heitmann. Han er

daglig leder i konsulentselskapet

Heitmann Pluss og har god kjennskap

til kristne organisasjoner. Han

har skrevet heft et ”30 trender fra alfa

til omega” som tar for seg fremtiden

til frivillige organisasjoner.

– I fremtiden vil mange rammevilkår

være endret. Jeg tror den tradisjonelle

oppslutningen om friville

organisasjoner vil gå tilbake. Medlemskap

vil gå tilbake, og mange vil

drive ”camping-turisme” i de forskjellige

organisasjoners hagebyer.

– Hva mener du med endrede rammevilkår?

Det vil bli en økt konkurranse mellom

organisasjoner, både kristne og

ikke-kristne. I tillegg blir det konkurranse

med andre typer tiltak. De

kan være off entlige og kommersielle.

Det vil være aktiviteter som frivillige

tidligere var alene om. Et eksempel

kan være at ”Misjonshelg på

fj ellet”, kan bli erstatt et med ”Fjellhelg

for eldre”. Mennesker blir mer

opptatt av fordeler enn formål, og

de vil spørre ”what’s in it for me?”.

Ungdommen vil nøye seg med å

spørre ”what’s in?” og på den måten

forholde seg til fl yktige, omskift lige

trender.

– Betyr det at misjonsorganisasjonene

må opptre mer aggressivt for å få støttespillere?

– Ja, jeg tror det. De må markere seg

tydeligere og være mer synlige i det

off entlige rom. De må henvende seg

mer direkte til folk, de må fortelle

om seg selv, og legge vekt på aksjoner

der organisasjonen blir synlige.

Velferdsspøkelset

– ”Norge er verdens beste land å bo

i” har vi lest i mediene gjentatt e ganger

de siste årene. Oljepengene regner

ned over oss, og det gir misjonsorganisasjonene

en utfordring som mange

nok vil fi nne paradoksal:

Kanskje et økonomisk krakk vil gjøre

at folk vil få større giverglede til ide-

misjonstidende 2 - 2007 13


elle organisasjoner, sier Heitmann.

– Når mennesker har mindre å rutte

med, blir de mer opptatt av det vi

ikke kan få for penger. Vi blir mindre

egoistiske og får et større ønske om å

hjelpe andre.

– Men hvordan er velstanden en trussel?

– Den tar oppmerksomheten bort fra

det ideelle, og gjør at vi tenker mer

på oss selv.

– Hva slags grep må NMS gjøre?

Det finnes ingen enkle grep. Det

handler om å bygge organisasjonen

langsiktig. De som skal bli misjonsvenner

i fremtiden, må rekrutteres i

dag. Det er for sent å finne dem når

man trenger dem. Og så må man forberede

seg på de endrede arbeidsformer.

Jeg tror for eksempel at misjon

i morgen vil engasjere folk fra den

tredje verden ved at menighetsbyggere

fra Sør kommer hit. Vi får mer Sør-

Sør-misjon finansiert i Norge. Det blir

viktig å ha fleksible arbeidsformer.

Nytt og hipt?

– Bør misjonen henge seg på nye prosjekter

av typen økologi og miljøvern, eller

bør de blankpolere idealene fra tidligere?

– De bør blankpolere. Spredning på

en rekke forskjellige tiltak gjør at de

fremstår som utydelige og skaper

forvirring. De må få frem egenarten

og bygge merkevare: ”Dette er vårt,

ingen konkurrerer med oss på dette.”

Jeg tror de verdibevisste og konservative

organisasjonene vil overleve;

ikke de liberale. De som markerer

seg vil lettere bli hørt og sett, enn

de som snur kappen etter vinden.

De vil kanskje appellere til færre.

men til gjengjeld får de en mer stabil

oppslutning.

– Er misjonsselskapene flinke nok i møtet

med morgendagen?

– Nei. De burde tenke igjennom

fremtiden i alternativer, og dra opp

alle tenkelige og utenkelige spørsmål,

og forsøke å formulere valg

som kan dukke opp i morgen.

1

Erik

Fossåskaret,

sosiolog

– I motsetning til tidligere er det i

dag en bred enighet om at kristendom

og religion ikke kommer til å

forsvinne. Derfor kommer det til å

være misjonsselskaper i 2042 også,

tror Erik Fossåskaret, sosiolog og

førsteamanuensis ved Universitetet i

Stavanger.

– Tekstfundamentalismen når det

gjelder Bibelen taper terreng, men

misjonsbefalingen står fortsatt sterkt.

Men misjonsvirksomheten vil ta andre

former enn i dag.

– Hvordan da?

– Mye er jo allerede forandret hvis

man går en generasjon tilbake. Den

gang var alt en kamp mot hedenskapet.

Det var fint at kvinner i Afrika

fikk en brønn av misjonærer slik at

de slapp å gå ti km for å hente vann,

men et lettere liv var en kamp mot

hedenskapet. Den ”nøden for de

ufrelste” som ble forkynt på bedehusene

for 30 år siden, hører man ikke

så mye om lenger. Generelt ser vi at

bedehuset har tapt terreng, noe som

har hatt betydning for misjonsselskapene.

I dag er bedehusene mer allmenne

samfunnshus mange steder.

– Er misjonsbefalingen blitt mer brysom

i en tid der alle skal finne sine egne

sannheter?

– Nei. Misjonsansatte vil være mer

i dialog kanskje, men de vil fortsatt

kunne fortelle sin fortelling. Forskjellen

fra tidligere vil være at misjonen

ikke kan formulere seg med

krav om at det finnes kun en stor

fortelling. En større toleranse vil

komme misjonstanken og kirken til

del. Utfordringen blir å slippe andre

til uten å utviske egne fortellinger.

Det flerkulturelle Norge

Fossåskaret trekker frem at fremtidens

Norge vil være mer flerkulturelt

enn det er i dag. Møtet mellom annerledes

troende, som tidligere skjedde

i utlandet på andre kontinenter,

vil i stadig større grad skje her. I det

Norge vil misjonsorganisasjoner og

kirken kunne spille en stor rolle.

– Kirken er allerede i dag blant de

mest respekterte når det gjelder dialog,

og hovedstemmen til kirken har

vært dialog. Kirken går ikke inn for

å rive moskeer. Det gir den en rett til

å hevde sin egenart. Jeg tror det flerkulturelle

møtet kan bli en nisje også

for misjonsorganisasjoner. Misjonsorganisasjonene

har en kompetanse

som gjør at de kan forstå andres religion

og kultur. Misjon i møtet med

det flerkulturelle Norge kan bli en

nisje som mange vil kunne støtte. En

annen faktor i fremtidens Norge, blir

islam:

– Islam er vel så misjonerende som

kristendommen, og i den spenningen

ligger det en konflikt. Kirken

og misjonsorganisasjoner vil kunne

spille rollen som formidler, og ikke

en forpost i kamp mot annerledes

troende.

– Finnes det noen grep misjonsorganisasjonene

bør gjøre i møtet med fremtiden?

– Jeg har ofte savnet at de har jobbet

mer aktivt for de underprivilegerte.

Jeg har også savnet en mer høylydt

kritikk av hjemlandenes politikk

overfor verdens tapere. De burde

våge å ta et oppgjør internasjonalt,

også med såkalte ”vestlige verdier”.

– Hva tenker du på da?

– Kritikken mot apartheid er jo et

eksempel der man var tydelig. Den

type stemmer vil det alltid være behov

for.

– Forsvinner ikke misjonsbefalingen da?

– Nei. Arbeid med utgangspunkt i

det diakonale og en ansvarlig forvaltning

kan ha en stor misjonerende

effekt, avslutter Erik Fossåskaret.

Hva tror du? Finnes Det Norske Misjonsselskap eller andre misjonsorganisasjoner i 2042?

Hvordan kan NMS møte fremtidens utfordringer?

Send inn dine synspunkter til hsg@nms.no eller Misjonstidende, Boks 226 Sentrum, 4000 Stavanger.

misjonstidende 2 - 2007


ny bok:

tekst: henrik seglem grydeland

foto: privat

I fj or høst kom

”konfi rmasjonsboken”

Liv laga ut

på Iko-Forlaget.

Den 60 sider store

boken er skrevet

av Ingvald Andersen

Frøyen, som til daglig er prest

i Førde der han møter mange konfi rmanter

og deres foreldre:

Dett e er en bok som prøver å gi innblikk

i hva det vil si å være konfi rmant

i dag og gi foreldrene frimodighet til

å være en medspiller. Mange foreldre

er usikre på sin egen rolle i dett e året,

forteller Frøyen og fortsett er:

– Konfi rmantforeldre har mange fordommer

om ungdom og konfi rmasjon:

”de gjør det bare for pengene”,

”mener ikke noe med det” etc.. Min

erfaring er annerledes. Ungdommene

er veldig åpne og deltakende. De er

kanskje ikke så opptatt av å pugge,

men de skriver bønnelapper, tenner

lys, spør, og er vel så refl ekterte i dag

som det vi var.

”Rundt halsen til enhver fj ortenåring

burde det henge et skilt, der det står:

Midlertidig stengt for ombygging!”

sitat fra boken

Gavepresset

”Liv laga” tar for seg litt om hva det

vil si å være ungdom, innholdet i undervisningen,

tips og råd om hvordan

man kan holde selskap, og spørsmål

av typen hvor mye man bør gi

til konfi rmantene. Også krevende

ting, som når to familier ikke går

Konfi rmasjonstips

for foreldre

– Vi ønsker at foreldrene skal gjøre mer enn å bake boller

og kjøre barna til og fra arrangementer, sier forfatter og

prest Ingvald Andersen Frøyen. Han har skrevet en konfi

rmantbok. Målgruppe: foreldrene!

sammen, eller foreldrene som ikke

bor sammen, blir berørt.

– Jeg vil gi foreldrene forståelig informasjon

om den nye pedogogikk

og innhold som er kommet. I kirkens

planer står det at også foreldrene er

en målgruppe i konfi rmantarbeidet.

Jeg ønsker at konfi rmantåret kan

være en fornyelse for dem.

– Hvordan da?

– Kirken må utfordre bredere, og utfordringen

er større enn bollebaking

og sjåførvirksomhet. Det er jo foreldrene

som har båret barnet til dåpen.

Når man er konfi rmantforelder,

har man et påskudd til å gå i kirken.

Mange tenker at det er noe negativt,

men jeg tenker ”så bra at de har dett e

påskuddet”. Når folk først kommer,

tar jeg det for gitt at de ønsker å bli

mer kjent med Gud og Jesus. Det blir

en viktig anledning å bruke.

”Sønnen min vokste fem centimeter under

konfi rmasjonssøndagen og ble rett i

ryggen”

sitat fra boken

– Hvor mye bør vi gi konfi rmanter i gave?

– Hvert år får jeg telefoner med

spørsmål om dett e. Det er de voksne

som sett er standarden, for det er de

som gir gavene. Et reelt problem i

dag er at en konfi rmasjonsfest nesten

er som et bryllup. Pengegavene har

tatt helt av. Kanskje er det på tide å

bremse, spør Frøyen og fortsett er:

– I boken ønsker jeg å formidle noe

positivt om en fest som ikke er som

alle andre fester. Gjennom at de voksne

sier noen ord kan konfi rmanten

få en følelse av tilhørighet, de kan få

en del av sin egen historie med deres

plass i familien. Å være positivt i sentrum

er viktigere enn gaver.

Oppmuntring

– Du kaller dett e en oppmuntringsbok.

Er foreldrene desillusjonerte?

– Media har oft e en negativ vinkling

av konfi rmasjonen. Jeg vil gi foreldrene

glimt inn i noe av det fantastiske

som tross alt skjer, for eksempel når

en konfi rmant sitt er i kirken i stillhet

og skriver en bønnelapp om noe han

er redd for. Jeg håper at foreldrene

tenker at hvis det skjer med andre

ungdommer så skjer det kanskje med

mitt barn også. Jeg vil at boken skal

være en oppmuntring i forhold til

barnet, men også at de kan våge å

kjenne på egen tro og tvil.

Ingvald A. Frøyen har en fortid som

NMS-misjonær i Mali. I fl ere år jobbet

han og konen blant muslimske fulanere.

Den erfaringen mener Frøyen er mye

mer relevant enn kanskje mange tror:

– Måten vi la opp dåpsopplæring for

analfabeter i Mali, kan kanskje brukes

i møte med norske voskne og

barn, der mange ikke nødvendigvis

har så stor kunnskap.

– Er konfi rmasjon viktig i 2007?

– Hvis vi i kirken fortsatt døper barn,

er den viktigere enn noen gang. Kristendomsfaget

i skolen er forandret,

og det er viktig at vi tør gi undervisning,

og ikke bare happenings og

opplevelser. Av og til spør jeg konfi rmantene

om de vet hva fadderne deres

heter og om de vet om fadderne

ber for dem. Oft e vet de ikke det.

Som prest vil jeg fortelle den historien

Gud har hatt med dem, og kanskje

fylle igjen et tomrom, avslutt er

Frøyen.

misjonstidende 2 - 2007 1


Det Norske Misjonsselskap

(NMS)

er en selvstendig organisasjon

innenfor Den norske kirke

og ser seg som et redskap

for å realisere denne kirkes

misjonsoppdrag.

Visjon:

«En levende, handlende og

misjonerende kirke i alle land.»

NMS´ arbeid i Norge danner

basis for misjonsarbeidet.

NMS eier og driver

Misjonshøgskolen (MHS).

Arbeidsprogrammer:

• Evangelisering og

menighetsbygging

• Diakoni og bistand

• Lederutvikling og

organisasjonsbygging

Felt:

Brasil, Estland, Etiopia, Frank-

rike, Japan, Kamerun, Kina/

Hongkong, Kroatia, Mada-

gaskar, Mali, Midtøsten, Pak-

istan, Sør-Afrika og Thailand.

Misjonærer/ettåringer:

Ca 100, inkludert misjonærer

i norgestjeneste.

Norge:

NMS/NMS U består av nesten

2 500 foreninger/grupper og

arbeider i ni regioner.

Gavebudsjett 2007:

ca 86,5 millioner kroner.

Gaver til NMS:

Bankgiro: 8220 02 85030

NB! 28% skattefradrag for gaver

inntil kr 12 000 per år.

Skattefrie gaver til MHS:

Bankgiro:

8220 02 85073

1

misjonstidende 2 - 2007

utgangspunkt

NMS og framtida

I dette nummeret av Misjonstidende

finn du starten på ein serie artiklar der

ein stiller spørsmålet: Har NMS ei framtid

– og korleis ser ho ut? Eg håpar at

mange les dei, og blir litt positivt provosert.

Sjølv om eg er overtydd om at NMS har

ei framtid er spørsmålet viktig. Men

kanskje endå viktigare er det å stilla

spørsmål om kva rolle vi skal spela. Vil

vi vera ei kreativ kraft og ein viktig aktør

i det globale misjonsarbeidet, også

i åra som kjem? Vil vi makta å omsetja

alle draumane og visjonane som har

drive oss til nå, i strategisk og målretta

handling også framover?

Vi merker at klimaet omkring oss endrar

seg. Misjon som fenomen har

lenge blitt utsett for kritikk. Men nå er

misjonskritiske haldningar merkbare

langt inn i kyrkjelydskjernen. Nokon vil

hevda at dette bare er tiltakande.

Eg er ikkje så sikker på det. Eg trur at

det vil bli stadig klarare at misjon ikkje

bare er ein legitim del av å vera kyrkje,

men at det faktisk er ein livsviktig overlevingsstrategi.

Vi ser alt klare teikn til

slik endring i fleire kyrkjer i Europa.

I England talar dei om at kyrkja må

ha ”misjonsfasong” (mission shaped

church). Også i Tyskland blir talt om

misjon på ein heilt annan måte enn for

ti år sidan.

Den misjonale dimensjonen ved kyrkja

er komen for å bli. Men det er ikkje dermed

gitt kva rolle vi som misjonsorganisasjonar

skal spela framover. Situasjonen

krev av oss at vi er vakne, fleksible

og maktar å skilje mellom mål og verke-

kjetil aano,

generalsekretær i nms

middel, utan å gi avkall på vår identitet

og visjon. Det er ganske krevjande, særleg

i ei tid der ting endrar seg så fort.

I NMS er vi opptatt av dette. Målet vårt

er derfor å gjera to ting på ein gong: Å

vera gode på det som fungerer, uavhengig

av kor lenge vi har halde på med

det. Foreiningar er til dømes framleis

viktige for oss. Men like viktig er det å

vera opne både for nye arbeidsmåtar

og nye måtar som kan hjelpa menneske

til å kanalisera sitt trusengasjement i eit

globalt perspektiv, enten det gjeld pengar,

tid eller arbeid.

Dette er bakgrunnen for at vi er inne

i ein prosess der alle medarbeidarar,

både tilsette og ulønna, blir inviterte til

å koma med innspel til korleis vi skal

arbeida, korleis vi skal profilera oss og

kva som skal vera våre viktige oppgåver

framover.

Eg trur vi er på god veg. Og det som i

alle fall skal seiast, er at det i 2006 vart

gjort ein formidabel innsats frå mange

hald. Økonomisk vart det eit oppløftande

år. Testamentariske gåver vart langt

høgare enn venta. I tillegg vart resultatet

for vanlege gåver godt over budsjettet.

Det er første gong på mange år at

det har skjedd! Alle som har vore med

på dette, fortener ein stor takk for innsatsen.

Og vi oppmodar alle til frimodig

å halda fram med dette.

Maktar vi det, har vi ei lang framtid …


For intet

har dere

fått det,

for intet

skal dere

gi det.

Matt. 10: 8b

nguinda jean

leder for muslimarbeidet i den evangelisk-lutherske kirken

i kamerun

nistepakken

For intet!

Da Gud skapte mennesket av ingenting, var planen hans å leve i evig

fellesskap med menneskene i paradis. Dessverre ødela menneskene dette

fellesskapet, og samtidig mistet de kontakten med Guds hellighet. Gud

bestemte seg likevel for å kjøpe fri det bortkomne mennesket, og det eneste

menneskene trengte å gjøre for på nytt å tre inn i Guds nærvær, var å tro på

ham. Dette løftet ble oppfylt da Jesus Kristus ble født. På denne måten ble

Guds ord, som er hans kraft, til en person som igjen ble Guds gave til alle

dem som tror på ham. Det er dette som er evangeliet. At alle som tror på Jesus

Kristus og som er døpt, er født på ny og lever, ikke lenger for seg selv, men for

han som har rettferdiggjort dem ved tro.

Alle som tror på Kristus har blitt evangeliets sendebud blant dem som ikke

kjenner ham. Og Kristus sier: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord.” (Matt.

28:18) ”Likesom faderen har sendt meg, sender jeg dere.” (Joh. 20: 21) ”Og der

dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær! Helbred syke, vekk

opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder. For intet har dere fått det,

for intet skal dere gi det.” (Matt. 10: 7-8). Evangeliets tjeneste er en nåde for de

frikjøpte. De er vitner som med åndelig kraft og mandat deler evangeliets gave

med alle folkeslag.

Innflytelsesrike personer og organisasjoner har ikke fått den makten de har

gratis. De har jobbet hardt og lenge for å komme dit de er i dag – og de deler

ikke det de har uten betingelser eller motytelser. Guds gave har ingen pris

som må betales. Guds rike er annonsert gratis – de fysisk og psykisk syke blir

helbredet, de døde blir reist opp, de åndelig og fysisk spedalske blir renset, og

onde ånder blir jaget på flukt. Mennesket mottar gratis – først og fremst Guds

rike og hans rettferd.

For riket er hans, makten og æren fra evighet til evighet!

misjonstidende 2 - 2007 1


18

misjonstidende 2 - 2007

Tidenes

feiring

i Sevaré!

Hundrevis deltok på den offisielle markeringen

av utgivelsen av Det nye testamente

på Maacina-Fulani.

tekst: stina aa. neergård

foto: vidar bøe

November 2006 er en måned som

sent vil bli glemt av de lokale kristne

fulaniene og oss misjonærene her

i Mali. I over to år har vi planlagt

feiringen av at Det nye testamente

(NT) på Maacina-fulani var ferdig

til bruk.

Gjester fra fjern og nær

Fulaniene har fått sitt NT, og feiringen

skulle selvsagt være av og for

dem. Men også alle andre som har

bidratt til at NT nå er ferdig ble invitert.

Det ble en lang liste med ikke

bare lokale medarbeidere, men også

kirker, misjoner og misjonærer fra

Norge, USA, Tyskland og Frankrike.

I tillegg kom selvsagt alle MELMs

samarbeidspartnere og kontakter

i Mali og i nabolandene, og ikke

minst representanter for sentrale og

lokale myndigheter og øvrighetspersoner

i Mali. En gruppe misjonsvenner

fra Norge med landstyreformann

Lars Gunnar Lie som NMS’

utsendte representant i spissen, ønsket

vi også velkommen.

Festhelgen startet allerede torsdag og

fredag. Da hadde Anne Lise Matre

(fra NMS) og Mary Crickmore (fra

Daniel Dama kommer med hilsen fra MICCAO.

Ikke helt lett å få rett

Oversettelse er møysommelig arbeid. Her er noen pro

Det nye testamente til fulani

Riktignok er det et bibelsk prinsipp å bygge solid …

I Lukas 4,38 står det ”Fra synagogen gikk Jesus hjem

O naati suudu Simon

Han gikk inn i huset til Simon

En tilsynelatende uproblematisk oversettelse helt til d

stå syntes de: ”Jesus gikk inn i sement-huset”.

Sement på fulani er et låneord fra fransk som uttales

Altså måtte det en forandring til, og i dag står det om

som het Simon”.

Og Jesus sa: ”Kom og bli faste kunder i butikken min

”Derfor skal dere spise og drikke ved mitt bord i mitt r

mente han egentlig at disiplene i himmelen skulle bli

forstått på fulani om en hadde oversatt ord for ord. Fu

er for en fulani en liten butikkbod, der varene er stable

Derfor oversatte en denne teksten med ”dere skal spis

sitter rundt og spiser av, det er helt vanlig at flere spis

påpekte en dag vår lokale oversetter Abdoullaye Bah. D

fatet, deretter blir det sendt videre til kona og barna og

dette bety at disiplene skulle få lov til å spise restene e

I dag står det i Det nye testamente på fulani: ”Derfor s

Christian Reformed Church, USA)

som begge var sentrale i oversettelsesarbeidet,

seminar for misjonærer

og andre interesserte om hvordan de

hadde arbeidet med oversettelsen,

og hvordan en gikk fram når sentrale

kristne begreper som for eksempel

nåde, frelse, bønn og dåp skulle

oversettes til fulani. Lørdag begynte

den egentlige feiringen. Da hadde vi

stevnedag for kristne fulanier med

bibeltimer og undervisning for både


lemstillinger fra arbeidet med oversettelsen av

til Simon”. Dette ble i første omgang oversatt slik:

en ble testet ut blant fulaniene. Dette var lett å for-

simon.

Jesus at ”han gikk inn i huset til den disippelen

!”

ike…” sier Jesus til disiplene i Lukas 22,30. Eller

faste kunder i butikken hans? Slik kunne det lett bli

laniene sitter ikke rundt bord når de spiser. Et ’bord’

t på et lite bord i veikanten.

e av min la’al”. La’al er navnet på matfatet som en

er av samme fat. Men også dette kunne tolkes feil,

et er nemlig ofte slik at husets herre spiser først av

til sist til tiggerne som venter ved døra. Altså kunne

tter Jesus.

kal dere spise sammen med meg, rundt min la’al”.

voksne og barn.

Søndag formiddag var vi samlet til

festgudstjeneste. Et eget stoff ble

trykket og lagt ut for salg i anledning

NT-feiringen, med påskriften ”Det

nye testamente, Jesu Kristi Evangelium

oversatt til Maacina-fulani” og

et bilde av en fulanigjeter som trykker

et NT til brystet. Nesten alle som

var med på feiringen hadde sydd seg

nye klær i dette stoffet, og de fleste

tok dem på allerede søndags mor-

gen. Det var et uvant og gledelig syn

for oss som er vant til å ha rundt ti

personer på gudstjenestene, å se 150

voksne samlet. Barna hadde egen

søndagsskole et annet sted.

Etter gudstjenesten var det middagsservering

for 400 personer på

MELM-senteret og 90 personer på

det største hotellet i Sevaré.

Malisk ”NRK” tilstede

Klokka fire samlet alle seg på hotellet

der det var rigget opp en stor scene

på plassen bak resepsjonsbygget,

og ca 500 stoler var satt fram. Etter

hvert som vi fikk oversikten, viste

det seg at seks lokale radiostasjoner

var der for å lage sendinger, fire av

disse sendte absolutt hele festprogrammet

direkte. I tillegg var malisk

tv der og gjorde et opptak som ble

sendt på landsdekkende tv to kvelder

senere.

Hele plassen ble stuvende full av

folk, og mange måtte stå. Vi tror det

var minst 600 voksne mennesker til

stede. Den maliske kulturministeren

og investeringsministeren hadde

begge sendt sine representanter til

feiringen, og det hadde også guvernøren

i Mopti. Disse ekstra fine gjestene

fikk sitte i dype lenestoler helt

framme ved scenen. Så kunne festen

begynne. Det var taler, hilsener og

flotte sanginnslag. Da NT-bøkene ble

båret inn, samlet alle prester og pastorer

som var til stede seg på scenen

i bønn om at de må bli til velsignelse

for fulanifolket og i arbeidet. Så fikk

hver av de som satt i lenestoler ved

scenen overrakt to eksemplarer av

NT i gave.

Mer enn 600 møtte frem for å delta i feiringen av NT på fulani.

Etter festprogrammet var det stående

buffé i spisesalen og på plassen

foran hotellet.

Dagen etter ringte investeringsministeren

personlig for å takke for NT, og

fortelle at han skulle i et møte med

presidenten om fem minutter, og da

ville han gi det ene eksemplaret til

ham. Malis president er nemlig fra

vår region og snakker godt fulani.

Pastor Daniel Dama

hadde diktet en

egen sang til feiringen.

Her er

et utdrag.

DET NYE TESTAMENTE -

GUDS ORD

Refr. Det Nye Testamente

– Guds Ord

ved det har Gud

talt til verden.

Jesu Kristi Evangelium

er Godt Nytt!

1. Jesus Kristus

brakte med seg en pakt

og ved denne nye pakt

kan vi få nåde

Guds nåde og det gode liv.

2. Vi kan få liv

evig liv, liv i overflod.

Det Nye Testamente –

Guds Ord

til alle menn og kvinner.

3. Hør alle voksne,

hør alle barn.

Ta imot alle voksne,

ta imot alle barn.

Ta imot alle unge,

gutter og jenter.

Ta imot alle hjem

og alle byer.

misjonstidende 2 - 2007 1


et bedre liv for kommende gener asjoner:

Slutter å omskjære kvinner

I selveste adventstiden fikk vi være med på en offisiell

markering av at innbyggerne i Fatoma kommune slutter

med omskjæring av sine unge kvinner.

tekst og foto: randi ryen

NMS-misjonærene Kari og Kjetil

Vestbøstad har bodd i Fatoma siden

2001. Men omskjæring har ikke vært

noe tema i deres arbeid før Kari sist

vår deltok på et hiv/aids-seminar for

omskjærere. I Misjonstidende i oktober

2006, skrev Kari om hvordan

omskjærerkvinnene i løpet av seminaret

forstod sammenhengen mellom

omskjæring og de helsemessige

problemene mange maliske kvinner

strever med. Omskjærerkvinnene

endret i løpet av seminaret sin holdning

til omskjæring, og gikk hjem

20

misjonstidende 2 - 2007

med et gryende ønske om å avslutte

sin praksis som omskjærere, og dermed

også miste sitt arbeid.

Alle andre gjør det!

At resultatet av seminaret førte til en

slik holdningsendring, var i seg selv

en stor gave. Å oppleve engasjement

for denne saken, som står så kulturelt

sterkt mange plasser, ga MELM et

utgangspunkt for videre arbeid med

temaet. Så i høst ønsket kommunens

ledelse, lokale organisasjoner, legen

i kommunen, og ikke minst omskjærerne

i kommunen å få MELM med

på et samarbeid for at framtidige generasjoner

med kvinner skal slippe å

bli omskåret.

Man kan spørre seg hvordan det

kan ha seg at så mange av MELMs

samarbeidspartnere ønsker å slutte

med omskjæring, samtidig som det

Fakta om omskjæring i Mali:

Alderen på jentene som omskjæres varierer; fra noen uker gamle til tenåringsalderen.

Tradisjonelt sett er det viktig at de er omskåret når de giftes bort. Malisk lovgivning har

ikke forbud mot kvinnelig omskjæring, men helseministeren har forbudt helsepersonell

å utføre kvinnelig omskjæring. Kilde: Sjef for nasjonalt omskjæringsprogram i region Mopti


En bestefar kikker ned på sitt barnebarn:

Hvem vet, kanskje tenker han på at hun vil

møte mindre helserisiko og plager i livet

takket være dagens markering av ”stopp

omskjæringen”!

Omskjærerkvinnene

får

lån til et nytt

levebrød

fortsatt er mange

i Mali som

omskjærer sine

døtre. Sosialantropolog

Aud

Talle gir en god

forklaring på

dett e. Hun viser

til hvordan kvinnelig omskjæring

oft e er en sosial konvensjon, det er

noe folk gjør fordi alle andre i samme

gruppe gjør det og har gjort det i

lang tid. En konvensjon trenger ikke

være nytt ig, men folk holder fast ved

den i kraft av at ingen bryter den.

Den som alene bryter en konvensjon

blir selvdestruktiv: Hvis en familie

er den eneste som ikke omskjærer

sine døtre når alle andre gjør det,

risikere de å bli sosialt utstøtt eller

isolert. ”Derfor fi nn ein oft e det motsetnadsfulle

at folk kan vere imot

ein konvensjon, men likevel praktisere

den”, skriver Talle i sin bok Om

kvinnelig omskjering (2003). Akkurat

det har vi erfart her i Mali. Folk er

skeptisk til tradisjonen, samtidig så

holdes den ved like. Noen har sluttet,

det gjelder spesielt maliere med

Typer omskjæring:

Sunna: Den mildeste omskjæringsforma

der forhuden rundt klitoris

blir fjernet.

Klitoridektomi/eksisjon: Den vanligste

formen for omskjæring. Hele

eller deler av klitoris fjernes. I noen

tilfeller fjernes også de små kjønnsleppene,

det kalles da eksisjon.

Infi bulasjon: Den fysisk mest radikale

typen. De små kjønnsleppene

og deler av de store blir helt eller

delvis fjernet, ofte sammen med klitoris;

deretter blir sidene av vulva

festa eller sydd sammen, med bare

en liten åpning for urin og menstruasjonsblod.

Kilde: Talle, Aud (2003). Omskjæring

av kvinner. Samlaget

Jobben som omskjærer går i arv, både eldre og yngre

kvinner jobber som omskjærere. Her er Wande Djiga,

med konvolutten med penger som sammen med

veiledning fra APECF skal legge grunnlaget for nytt

livsbrød.

høyere utdanning, men selv blant

folk med et høy utdanning praktiseres

fortsatt skikken. Men det er

en endring i emning i Mali, de

fl este har allerede gått vekk

fra infi bulasjon, som er den

mest radikale omskjæringstypen.

Den maliske regjering

har innført lovforbud mot

omskjæring på off entlige sykehus,

og - som vi ser, MELMs

samarbeidspartnere ønsker

også å få slutt på denne prakpraksisen. Fra teori til praksis

Talle viser til at et annet særtrekk

ved en konvensjon er at

den kan avskaff es raskt, men

bare ved at mange gjør det

samtidig. Det som er avgjørende

for å bryte tradisjonen

med omskjæring

av kvinner, ved siden av

opplysning og utdanning, er en offentlig

deklarasjon fra mange nok

medlemmer, mener hun. Og det er

nett opp dett e MELM fi kk være med

på i adventstiden!

Men en off entlig deklarasjon, med

mange fi ne ord, konkurranser og gevinster

og malisk musikk og dans,

er ikke nok for å endre denne tradisjonen.

Opplysning, utdanning og

holdningsendringer er like viktige

faktorer. Selv om alle omskjærerkvinnene

i Fatoma ikke tar på seg

oppdrag, er det jo fortsatt mulig for

folk å reise til en nabolandsby for å

utføre det. Derfor vil innsatsen framover

være like viktig som arbeidet vi

har lagt bak oss det siste året. MELM

har inngått avtale med den lokale

samarbeids-organisasjonen i Fatoma

om veiledning og opplæring i 18

mnd. fremover: Tre prosjekt-medarbeidere

vil fortsett e arbeidet med

å reise rundt og undervise og drive

holdnings-kampanje blant Fatomas

innbyggere. I tillegg vil de hjelp omskjærerkvinnene

til å skape seg et

nytt inntekstgrunnlag.

Lån til nytt yrke

Uken ett er at kommunen hadde markert

at de vil avslutt e denne praksisen,

fi kk hver omskjærerkvinne utdelt

600 NOK for å skaff e seg et nytt

levebrød. Pengene skal tilbakebetales

og brukes til tilsvarende prosjekt i nabokommunene.

Tenk det, 600 kroner

kan legge grunnlaget for en ny jobb!

Med de pengene kan de gjøre investeringer

og ta kurs som kan gi dem

inntekt til å leve for resten av livet.

Det er påfallende hvor mye man kan

få gjort med utrolig lite midler. Ved

å støtt e opp om de initiativ og positive

kreft er som fi nnes i lokalsamfunnet,

og legge forholdene til rett e slik

at de kan få gjennomført sine visjoner,

kan man nå utrolig mange med

informasjon og viktig kunnskap.

MELMs arbeide med å gi

kommende generasjoner

kvinner i Mali et bedre liv faller

inn under prosjektet Diakonale

tiltak / utviklingsfond i

Mali; prosjektnr. 622 322.

misjonstidende 2 - 2007 21


22

www.ragnar-svensen.no

Telefon 51 68 12 80

www.lothebygg.no

Høk Kro og Motell

Skjeberg

Tlf. 69 16 80 00

Svithun Finans AS

Stavanger

Tlf. 51 85 09 75

BEST WESTERN

HAVLY HOTELL

STAVANGER

Telefon 51 93 90 00

www.havlyhotel.no

www.stavanger-offset.no

Telefon 51 71 08 40

www.finnoybuss.no www.veldeas.no

Joker - Kvalvåg

www.joker.no

misjonstidende 2 - 2007

Det Norske Misjonsselskap takker for støtten

www.bocon.no

Sakarias Nesheim AS

5578 Nedre Vats

Jæren Traktorsenter

Kleppe

Vikanes Bungum

Arkitekter AS

Strandgt 202, 5525 Haugesund

Tlf. 91616840

Kolnes-Zwerg Blomster

www.kolnes-blomster.no

Garman Auklend Skogsutstyr

www.skogsutstyr.no

Gilje Trevarefabrikk

Gilje, 4335 Dirdal Hommersåk Tlf. 90010717

www.bkhelle.no

Kvitsøy

www.thormeling.no

Finnøy Grave og

Sprengningsservice AS

Judaberg, 4160 Finnøy

Tlf. 51712536 / 93251900 www.jotun.no

Leif Karsten Hausken AS

4260 Torvastad

Høyland

Gardsrekneskapslag

St Olavs gt 2, 4319 Sandnes

Tlf. 51 68 62 00

Cubus - Jørpeland

Kjell Nygaard AS, Jørpeland

www.cubus.no

LU N D E

FORLAG

www.lundeforlag.no

Tlf. 61160788 fax 61160365

www.kloppen.com

Det Nasjonale Aldershjem

For Sjømenn i Stavern

Telefon 51 63 71 00

www.rogalandbilutleie.no


DU?

- Et studieår i kultur, misjon,

bistand og lederutvikling

- 6 - 7 mnd praksis i utlandet

- Internasjonalt felleskap -

studenter fra 12 land

www.hald.no

Act Now Fokus Team Nettverk








Ragnar Svensen AS

www.ragnar-svensen.no

Telefon 51 68 12 80

www.lothebygg.no

Høk Kro og Motell

Skjeberg

Tlf. 69 16 80 00

Svithun Finans AS

Stavanger

Tlf. 51 85 09 75

Det Norske Misjonsselskap t

4120 Tau

Telefon 51 74 33 00

www.fiska.no

Kristen Videregående skole

Trøndelag

www.stavanger-offset.no

I. Utdanningsprogram for studiespesialisering

(Tidligere kalt allmennfaglig studieretning)

II. Utdanningsprogram for helse- og sosialfag

KVT tilbyr utdanning til helsefagarbeider

(hjelpepleier og omsorgsarbeider er nå slått sammen)

Allmennfaglig påbygningskurs (30t/u)

Vi har et bredt tilbud av programfag (tidligere kalt studieretningsfag)

Fotballtilbudet ved KVT har eget inntak med 30 hvert år.

Elever som har fotball kan få dette som et programfag

med til sammen 10 timer.

www.kvt.vgs.no

misjonstidende 2 - 2007 23

Sa


Strand

K

w


okomtaler leseopplevelser som venter

en kirke for

folket

Halvor

Nordhaug

Luther forlag

2006

Det tok tid før

debatt en om statkirke

tok av. De

som trodde at det ville bli en heft ig

off entlig diskusjon rett ett er at Gjønnesutvalget

leverte sin innstilling,

tok feil. Men så har debatt en til gjengjeld

vist større utholdenhet enn

mange forventet.

Halvor Nordhaug er en dyktig tilrettelegger

av et sammensatt og komplisert

materiale. På 130 små sider

fører han oss inn i mange av de store

spørsmålene som vi stiller: Hva mener

vi når vi snakker om statskirke?

Hvordan skal kirken styres? Hva er

forholdet mellom statskirke og folkekirke?

Mot slutt en av boka stiller

han spørsmål om hvordan menighetene

vil se ut i vårt land i tiden som

kommer.

På bakgrunn av dett e viser han at

mange av de store spørsmålene også

kan brytes ned til mindre spørsmål.

Statskirke eller ei blir for enkelt. En

kirke som mer enn fi re femtedeler

av folket hører til, må på en eller annen

måte forholde seg til det off entlige

og til det politiske. Men hvordan?

Hvordan skal lovverket utformes?

Hva med religionsfrihet og

minoritetenes rett igheter? Og skal vi

liksom bare kaste på båten mer enn

1000 års kirkehistorie og 500 år med

luthersk statskirke?

Halvor Nordhaug konkluderer med

å gi sin støtt e til hovedlinjene i Gjønnesutvalgets

innstilling. Det er en

2

konklusjon jeg er enig i. Men det

viktigste med denne boken er at den

hjelper oss til å se at valget vi står

overfor ikke er fullt så enkelt som

mange hevder: Enten fortsatt statskirke

eller ikke.

Selv om den formelle høringsrunden

i denne saken er forbi nå, vil spørsmålet

om kirkeordning være aktuelt

i lang tid framover. Nordhaugs bok

er en god og nytt ig innføring.

kjetil aano

hold drømmen

levende

Helen Freilem

Klingberg

Forlaget Kvinner

og familie 2006

Helen Freilem

Klingberg er

ute med en ny

bok. Det er en diktsamling med stor

spennvidde og mange ulike tema, fra

barns oppvekst, kvinners situasjon

og fredsengasjement. Inntektene fra

salget går bl. a. til et krisesenter for

kvinner i Romania. Freilem Klingberg

har skrevet en rekke ulike bøker,

dett e er den andre diktboken.

Noen av diktene er utstyrt med noter

og forfatt erens egne bilder. Boken avslutt

es med ”Glimt av himmel” som

hun skrev til NMS’ generalforsamling

i Trondheim sommeren 2005. En

lesverdig bok, – til ett ertanke.

Aldri kan med vold vi vinne

menneskeverd og menneskerett .

Andre veger må vi fi nne

for å bryte urett ned

for å bygge bro og fred.

eivind hauglid

INSTITUTT FOR SJELESORG MODUM BAD

Grunnkurs 1: Sjelesorgens teologiske grunnlag

15.-18. februar

Første trinn i et kursopplegg som tar sikte på teoretisk og

praktisk innføring i sjelesorg. (Påmeldingsfrist: snarest)

misjonstidende 2 - 2007

amos

Francine Rivers

Lunde Forlag

2006

Francine Rivers

har skrevet fem

kortromaner om

”støtt espillere”

i Det gamle testamente.

Boka om Amos føyer seg

pent inn i rekken.

Det er ingen biografi – til det vet vi

for lite både om Amos og om samfunnsforholdene

i Israel på den tiden.

Forfatt eren kaller det ”historisk

fi ksjon”, med utgangspunkt i den

Amos vi møter i Bibelen, men med

frihet når det gjelder personer og situasjoner.

Boka må derfor leses som

roman, ikke som bibelhistorie. Men

den Amos vi møter, er levende, og

begivenhetene er dramatiske. For

enkelte trofaste bibellesere kan det

nok kollidere noe med det bildet de

alt har av Amos, og blandingen av

fi ksjon og bibelsitater kan virke forstyrrende.

Men som bakgrunn for et grundigere

studium av Amos-boka i Bibelen,

er denne boka godt egnet. Og studieopplegget

i seks avsnitt bakerst,

er så godt at det kan benytt es separat,

med tredelingen ”Hva sier Guds

Ord”, ”Guds vei for ditt liv” og ”Til

ett ertanke”.

En nytt ig bok!

carl bjarne johnson

Grunnkurs 2: Den gode samtalen 22. mars. - 25. mars

Vekt på holdninger som nærhet og empati, respekt og

evne til å lytte. Enkle øvelser på konkrete sjelesørgeriske

situasjoner. (Påmeldingsfrist: 22. februar)

Nærmere info: Tlf.: 32 74 98 30 www.sjelesorg.no


Løsning kryssord

Gratulerer! Vi har trukket to

heldige vinnere av julekrysset

i MT 12-2006.

Marit Hovstad, Støren, og

Molla Skogsøy Moi, Hornnes,

får tilsendt hvert sitt krus.

Tusen takk, til alle som har

sendt inn løsning.

Løsningsordet var:

Det glade julebudskap over

stjernehimmelen

Oppmuntringsbok for konfirmantforeldre

Ingvald Andersen Frøyen

Liv laga

NYHET

,, Jeg har tro på konfirmantene - men jeg har

Denne lille boka skal gi foreldre tro på konfirmasjonstiden

og tro på konfirmanten. Samtidig gir den nyttig

informasjon og praktiske tips til konfirmantåret og

konfirmasjonsfesten. Kr 98,-

også tro på at mor og far fortsatt er viktige.

Forfatteren

Vi går til…

ALT I: • bøker

• musikk

• papir og

kontorrekvisita

www.iko.no Tlf. 22 59 53 00 Faks 22 59 53 01 E-post: ordre@iko.no

B&M

Bok & Media

St. Olavsgt. 2

Tlf. 51 52 00 24

E-post: stavanger.st.olav@bokogmedia.no

www.menighetsbladet.no

Les, skriv ut, eller lagre menighetsbladet

rett fra nett, når det passer deg, og

uansett hvor i verden du er!

misjonstidende 2 - 2007 2


misjonærkontakten hverdagshilsener

2

illustrasjonsfoto: ëivind hauglid

misjonstidende 2 - 2007

Framgang med Ravalomanana –

men vil den nå alle?

Vi har vært misjonærer her i landet siden 2001 med ett års hjemmeopphold

i 2004-2005. Vi bor i hovedstaden Antananarivo hvor Bjørn-Eddy er

stedlig representant. Det innebærer bl.a. personalansvar, samarbeid med

den lutherske kirkens mange prosjekter, bindeledd mellom kirken her og

NMS i Norge. Torbjørg arbeider i et prosjekt; ”Opplæring av tradisjonelle

jordmødre”.

Vi har hatt et opplevelsesrikt år her på Madagaskar. 3.desember hadde vi

presidentvalg med 61 % valgdeltakelse og Marc Ravalomanana vant valget

med 54,79 %. Dermed skal han lede landet i nye fem år. Vi håper at utviklingen

og framgangen som har vært de siste årene fortsetter.

I kirkene har folk bedt for valget og landets framtid. Og mange søndager

nå, har gudstjenesten blitt avsluttet med ”fedrelandssalmen”.

Madagaskar er på rett vei på mange måter. Men det tar tid før endring

preger de manges daglige liv. Øya har alt av naturressurser, men likevel

er det for lite mat mange steder.

Akkurat i disse dager feier syklon nr. tre over landet. Men i år igjen er det

tørke og allerede stor nød sør i landet. De har ennå ikke fått regn. De har

begynt å spise ”raketa” som er en spiselig del av kaktus. Bare vann og stivelse.

Bjørn-Eddy var der i begynnelsen av desember. Folk satt på gaten,

for å selge en kopp eller en tallerken. Kanskje ville det rekke til å kjøpe litt

mat og litt vann. De som har okser, kjørte rundt med vanntønner for å selge

litt vann til matlaging og drikke. For det er langt å gå for å finne vann.

Fattigdommen har mange årsaker og setter mange spor i menneskers liv.

Men så takker vi også fordi vi andre steder på Madagaskar ser god og

sunn utvikling. Veier er bygd, skoler og sykehus. Her i høylandet hvor det

er mange kirker, ser vi at de er for små. Det bygges ut og det bygges nye.

I nord, hørte vi nylig om et område hvor det for 10 år siden var 15 lutherske

menigheter. Nå er det 250 i det samme området.

Torbjørg og en gassisk jordmor som underviser på sykepleieskolen, har

fartet rundt i landsbyer og besøkt tradisjonelle jordmødre. I tillegg har

hun hatt gleden av å være med i undervisningen på sykepleieskolen SE-

FAM i Antsirabe. I november fikk hun sammen med Sofaba-prosjektet/

Mikoboke besøke to små sykestuer nord for Tulear. De to sykepleierne der

hadde god kontakt med de tradisjonelle jordmødrene og hadde undervist

dem. Besøket ble en bekreftelse på hvor viktig det er at det gis oppfølging

og undervisning i utkantområdene. I den ene landsbyen kunne de fortelle

at de hadde mistet fire unge mødre i fjor. Men ett av de nyfødte barna

overlevde pga. hjelp til å kjøpe melkeerstatning. Nå er det skole, sykestue,

brønner og jordbruksopplæring i området og en liten menighet samles i

skolehuset.

tekst: bjørn-eddy og torbjørg vikingstad andersen


Travle dager

I juni ble vi endelig en familie på fire.

Samuel Birger Mikele ble hentet på

barnehjemmet i Addis Abeba. Han

er snart to år og tilbringer det meste

av tiden med å springe rundt med

gåvogna si. Begge guttene våre trives

i Mali, og det er vi glad for. Lekekamerater

og ymse eksotiske kjæledyr

er det i hvert fall nok av her.

Som direktør er det ikke fritt for at

det blir lange dager og av og til netter

på jobb for Ole Harald. Men han

trives med arbeidsoppgavene og

er flink til å sette av tid til å være

pappa også. Stina har mammapermisjon,

men er likevel med på en

del av det som skjer. Akkurat nå forbereder

vi en korttidsbibelskole vi

skal ha i Douentza i januar. Det skal

være en slags disippeltreningsskole

som skal vare i fire uker, og vi tror vi

vil få ca tjue studenter. Blant annet

kommer det elleve stykker fra en by

som heter Koro, der en amerikansk

misjonær jobber blant fulanier. Vi

har sendt ut innbydelse til de forskjellige

organisasjonene og kirkene

som har fulaniarbeid. Stina var med

i planleggingen av denne skolen før

vi dro til Norge og er også litt med i

fortsettelsen. Hun skal undervise til

sammen 14 timer, to bolker om Gud

og fem bolker om Kirke og menighet.

Det er veldig spennende å få

være med på denne skolen, det er

første gang MELM skal ha noe slikt.

Mesteparten av undervisningen er

det sør-sør-misjonærene som står

for, Samuel Gouda er hovedansvarlig

for hele opplegget. Vi gleder oss,

og håper dette vil bli til vekst og utvikling

for dem som blir med!

ole harald og stina aa. neergård i

douentza, mali

Evangelisering

i Nordvest

Her kommer en første hilsen fra oss

tre i familien Aaslid. Nå regner vi

ikke med at dere vet så mye om oss,

siden vi er helt nye misjonærer. Vi

er altså en familie på tre. Minstemann,

Elias, fylte 1 år i høst. Han er

helt klart familiens midtpunkt. Jeg,

Per Ørjan Aaslid (38), kommer fra

Sunnmøre. Men jeg er født på Madagaskar

og hadde 10 av mine barneår

der. Etter endt utdannelse på Misjonshøgskolen

i Stavanger, jobbet

jeg noen år i Den norske kirke. I 2001

begynte jeg i stillingen som leder for

Team Nettverk. Noen forbinder meg

også med NMS sitt reiseselskap, Ravinala

Reiser. Som dere forstår, så er

jeg på et vis født inn i NMS!

Guro (37) kommer fra Nordstrand i

Oslo. Hun er utdannet adjunkt, og

har arbeidet som lærer ved flere barneskoler.

Guro har ikke NMS-bakgrunn,

men hun har mye erfaring

med misjon og forskjellige former

for korttidstjeneste.

På Madagaskar skal vi jobbe med

evangelisering og menighetsbygging

blant muslimer på nordvest-kysten

av Madagaskar. Dere har kanskje

lest om Shalom-arbeidet i Misjonstidende?

Shalom betyr fred, og vi

synes det er et godt navn på kirkens

arbeid for å nå den muslimske minoriteten

på øya. I Shalom-prosjektet

går det evangeliserende arbeidet

hånd i hånd med skolearbeid, helsearbeid

og jordbruksveiledning.

Vi vet ikke 100 % sikkert hva slags

oppgaver vi får, men mye tyder på

at jeg skal være nestleder i prosjektet,

mens Guro skal jobbe med kvinner

og barn. Men aller først venter

språkstudium på Antsirabé.

per ørjan og guro aaslid,

frankrike/madagaskar

Glimt fra

misjonærblogger:

Vesle Naoya kom til kirka for første

gang. Mora kommer for å lese

i Bibelen med meg annen hver

uke. Naoya er 3 måneder, og han

fant snart ut at han ville være på

fanget istedet for på pute på mattegolvet.

Så han fikk mat innimellom

og laga koselyder i takt med

våre spørsmål og svar.

Naoyas mor hadde vært borte fra

kirka nesten helt siden dåpen for

17 år sia, da hun uanmeldt dukka

opp i fjor før jul. I løpet av dette

året har hun blitt trofast kirkegjenger,

hustru og mor.

Vi har hatt mange fine stunder

sammen.

Anna Magni Larsen

etvindu.blogspot.com

Herman, Marianne og Jan Erik

la den 28. desember ut på den

12 timers lange bilturen til Yimbéré

som ligger 400 km sør for

Ngaoundéré. Jan Erik hadde fått

i oppgave å representere NMS

i forbindelse med utgivelsen av

Det nye testamente (NT) på språket

Kwanja. Oversettelsesarbeidet

har vart i 24 år og vært ledet

av den kanadiske presten Martin

Weber. Det var en stor opplevelse

å se hvilken glede folket viste

over å få NT på sitt eget språk.

Dette var noe vi alle vil bære med

oss som et verdifullt minne.Vi

ble godt tatt i mot og ble innlosjert

i et hus i nabolandsbyen til

Yimbéré. Lite visste vi om hvem

vi tok inn hos. Over alt hang det

bilder av husets herre der han hilste

på forskjellige storheter, alt fra

Kameruns president Paul Biya til

Frankrikes Jacques Chirac.

Det viste seg at vi hadde kommet

til landsbyens store sønn som

hadde vært en landskjent tv-journalist,

parlamentsmedlem og nå

har en fremtredende rolle i statsforvaltningen.

www.askjer.blogspot.com

misjonstidende 2 - 2007 2


Å gripe til korset

Ved siden av pc-en min ligger et gripekors.

Inger Margrethe Krogh, som

vi skrev om i forrige nummer, kom

og gav meg et som takk for artikkelen.

Jeg skriver ikke dette for å skryte,

men for å fortelle at hennes enkle

takk grep meg. Hva mer eller bedre

kan du gi til et menneske enn korset?

I det ligger tro, håp og framtid. I

vår organisasjon er det for øyeblikket

flere ansatte som ser en usikker tid i

møte. Selv om arbeidsmarkedet i dag

er lettere å komme inn i enn på lenge,

er det å måtte forlate en stilling

på grunn av oppsigelse alltid vondt. I

en slik situasjon er det godt å kunne

holde fast i korset og vite at uansett

hva som skjer er vi ikke alene, og vi

har noe i vente.

Noe i vente hadde også vår kjære kollega

Else Irene Finnvik som døde etter

lengre tids sykeleie bare 45 år gammel

ved begynnelsen av det nye året.

En annen kollega fortalte at Else Irene

holdt veldig av en trefigur som viser

et barn som hviler i Guds hånd. Så sa

hun også selv i et intervju i Misjonstidende

i 2002: ”Gjennom sykdommen

har jeg erfart at Jesus har båret meg.

Jeg har opplevd at det holder det jeg

tror på, og at Gud er med i min hverdag.

Jeg er trygg på at han er nær, og

jeg frykter ikke døden.”

Kollega Henrik spør i dette nummeret

(s 12) om det også vil finnes

misjonsorganisasjoner i 2042? Det

tror jeg. Kanskje ikke i den form og

med de navn som vi kjenner i dag.

Men så lenge det finnes lidelse, tror

jeg at vitnesbyrdet om korset vil leve.

Vi trenger rett og slett noe å gripe til!

28

rund turen

Silje

misjonstidende 2 - 2007

ansvarlig for rundturen-sidene

silje kaldestad maudal

Øyslebø kvinneforening 140 år

Den ”eldre” kvinneforeninga samlast

ein føremiddag i måneden,

I 1866 steig den fyrste norske misjonæren i land på og dei er alltid heime hjå Gurine

Madagaskar, og same året vart Øyslebø kvinneforei- Brunvatne(85 år). Denne dagen

ning for hedningemissionen stifta på eit kvistkam- var det 3 stk som ikkje var på formers

hjå Erikke Skjævesland på Skjævesland. Fem eninga. Frå venstre: Anna Usland,

kvinner frå garden var samla til den fyrste foreinin- Tora Wigemyr, Bjørg Fidjestøl,

ga, m.a. oldemor til biskop Olav Skjevesland. Seina- Gerd Høgetveit, Kari Haus, Olga

re kom fleire med, frå Brunvatne og Nome.

Sveinall, Åsta Fidjestøl, Oddveig

Misjonstanken hadde tidleg slått rot i dalføret, og alt Gangså og Gurine Brunvatne

i 1844 vart Holme Missionsforeining danna for Holum,

Øyslebø og Laudal. Denne foreininga saman

med impulsar frå Lyngdal er nok bakgrunn for kvinneforeininga på Øyslebø.

Det vart strikka, spunne og sydd – skjorter, busseruller og forklær. Varene vart

selde til bygdefolk. Ei skjorte kosta i 1880 frå kr. 1,63 – 2,60, eit par hoser kr. 2,27

og lommetørkle 27 øre. Dette året vart det sendt kr.12,00 til Hedningemissionen, i

tillegg til gåver til andre.

I 1886 kom eit nytt ord inn i rekneskapet: Indkommet ved bortlodning kr. 27,33

Men salg av varer var framleis hovedinntektskjelda.

I 1896 kom ”misjonsager” på Øyslebø. Her dyrka dei poteter, og ”udbytet” gjekk

til misjonen. Kvinneforeininga deltok ivrig i dette arbeidet som varte i 21 år.

14. sept. 2006 var både kvinner og menn samla på Øyslebø menighetshus for å

markera at Øyslebø eldre kvinneforeining er 140 år. Åsta Fidjestøl leda festen,

og ho undra: Tenk om alle kvinnene som gjennom åra har vore med i foreininga

hadde stått her i kveld! Det ville vore ein stor flokk. For mange i salen ville det

vore mor, bestemor, oldemor og tippoldemor. Foreininga har vore ein viktig faktor

i kvinnene sine liv. Og drivkrafta var å nå ut med evangeliet til alle folkeslag.

Områdeleiar Jan Helge Kristensen talte denne kvelden, og han tok oss m.a. med

til arbeidet som NMS driv i Laos og langs Mekongelva. Prest i Mandal, Håkon

Borgenvik, og sokneprest Arild Knutsen i Marnardal deltok også med helsingar i

samband med jubileet.

Øyslebø mannsgruppe, som har sterk tilknytting til Øyslebø yngre kvinneforeining,

deltok med flott sang. Det same gjorde Øyslebø Sangsøstre.

Og sjølvsagt var det både kaffe og god mat på festen. Gåva som vart gitt til NMS

denne kvelden var i kroner langt større enn den som vart send i 1880, men kanskje

var ”offeret” likevel større for dei fyrste kvinnene som starta på Skjævesland i 1866.

tekst og foto: gerd undheim reinertsen


Utvider horisonten

Dagny Aune var i midten av 30-årene da hun

ble engasjert i misjon. I dag er hun 86 og kanskje

mer engasjert enn noen gang før. Hun

har lest Misjonstidende siden 1960-årene, har

vært kasserer i Storetveit misjonsring siden

starten i 1970, og er ellers aktiv i Storetveit

menighets misjonsarbeid. Mange misjonærer

har mott att hilsninger fra Dagny: – På vegne

av foreningen har jeg sendt brev til Kamerun, Japan

og Thailand. Akkurat nå har vi brevkontakt med

Kjartan Sørheim med familie som er i Thailand. Dagny

ler litt . – Jeg har kjent ham siden han var liten gutt ,

og jeg jobbet som frivillig på kjøkkenet på Kvamseter.

Dagny understreker at det å få lov til å være så frisk

at hun kan få være med å gi velsignelser til andre, er

en velsignelse. – Jeg er ute hver eneste formiddag, og

Dagbok fra Isaan (Nordøst-Thailand)

Det nye kirkesenteret i Mukdahan

Skattejakt i Isaan

tekst og foto: fam. sørheim og fam. tveten

Nå er det ikke lenge igjen før det braker løs! Noen av

oss har slitt skolebenken sammenhengende i 25 år og

er meget ivrige ett er endelig å ta fatt på arbeidslivet.

Språk- og kulturstudier er en viktig del av en lengre

tjeneste på ”marken”, men det kan vel neppe omtales

som selve drivkraft en bak vår utfart til Østen. Det

skal bli godt å gi 100 % for tjenesten vi brenner for, et

arbeid der vi skal få god bruk for våre møysommelig

MT-kruset

mange frivillige i nms fortjener litt ekstra oppmerksomhet i ny

og ne. misjonstidende plukker ut noen og gir dem et mt-krus.

kjenner du noen frivillige som fortjener et mt-krus? ta kontakt

med oss: mt@nms.no eller ring redaksjonen på 51 51 61 54.

i tillegg til ytremisjonsarbeidet besøker jeg

eldre ved tre sykehjem. Det er liksom min

hjemmemisjon.

Den aktive bergenserinnen forteller at hun

mistet ektemannen for seks år siden, da hadde

han vært syk i lengre tid. – Jeg opplever at

jeg har fått nye kreft er. Uten mann og barn i

huset har jeg fått tid til mye mer. Det er fantastisk

å kunne bruke god tid på den daglige

andakten. Slikt er ikke mulig som for eksempel

småbarnsmor!

Lefser, broderte duker og strikk. Dagny har brukt

hendene fl itt ig. Men som hun sier litt beskjedent:

– Uff , det er da blitt litt . Men alt har bare vært en velsignelse.

Det å få være med å gi og hjelpe har utvidet

min horisont – og så har jeg fått mange nye venner og

bekjentskap! Dessuten skal vi videre med evangeliet

– ikke sant!

ervervede språklige og faglige redskaper.

Vi gleder oss til å utvikle de bånd som allerede er

knytt et til lokale medarbeidere. Sammen med dem

skal vi fi nne skatt er. Skatt er som fi nnes iblant oss og

som bor i hvert enkelt menneske i Isaan.

For det er skatt ejakt vi skal gi oss i kast med. Vårt

oppdrag og vårt kall er å oppmuntre, utruste og

bringe frem i lyset alle de fl ott e og spennende gaver

som bor i hvert menighetslem. Vi drømmer om å se

en sprudlende og smitt som kirke. En kirke bestående

av mennesker som i en grunnfestet tillit til Jesu kjærlighet

vokser inn i et liv som hans disipler.

Inn i vår nye tjeneste vil det nye kirkesenteret i Mukdahan

være vår base. Fra dett e senteret ved Mekongelvens

bredd skal vi, Sørheims og Tvetens, jobbe

som et misjonærteam ut mot alle menigheter i vårt

distrikt. Teamtanken innebærer at vi skal jobbe mest

mulig innenfor de områder der hver av oss har kompetanse

og utrustning.

Det å få jobbe i et team på denne måten er en stor

velsignelse for oss, og vi tror også dett e er en eff ektiv

og riktig arbeidsform. På denne måten får vi muligheten

til å tjene under de nådegavebaserte prinsipper,

og ikke bare undervise i dem.

Det er en annerledes skatt ejakt vi skal få være med

på. Målet er ikke å høste inn størst mulig gevinst for

egen vinnings skyld. Likevel tror vi at vi skal få oppleve

den store rikdommen.

misjonstidende 2 - 2007 2


30

Til minne

Meldinga om at Else Irene

Finnvik berre fekk oppleva

ein dag av året 2007 burde

kanskje ikkje vera uventa etter

fleire månader på sjukehuset.

Likevel var det uventa, og

vi sit igjen med ei kjensle av

tomleik og sorg. Samtidig sit

vi att med gode minne frå ein

verdifull kollega som berre

vart 45 år gammal.

Else Irene hadde dei første

barneåra sine i Finnvik,

seinare på Sandeid. Men vi

kjende henne best frå dei siste

25 åra då ho var tilsett som

kontorsekretær i hovedadministrasjonen

i Det Norske

Misjonsselskap og budde på

Hundvåg. Else Irene var ikkje

av dei som ropte høgast, men

ho var med og sette farge på

miljøet der ho var. Ho hadde

sans for orden, både i arbeidet

som vart gjort, men og i

arbeidsforhold for sine kollegaer.

Dette gjorde det naturleg

å engasjera seg i medarbeidarforeninga.

Engasjement for misjon var

ikkje berre knytta til arbeidet

for Else Irene. Ho var initiativtakar

til ei forening for

NMS på Hundvåg, og arbeidet

med basaren betydde mykje

for henne.

Dei siste åra var mykje prega

av helsesituasjonen. Ho tykte

at ho hadde fått livet i gåve

på nytt frå Gud då ho kom

delvis tilbake til arbeidet etter

levertransplantasjon i 2000.

Men sist sommar melde sjukdommen

seg på nytt. Dette

bar ho med godt mot, men

denne gongen kom det aldri

så langt som til transplantasjon.

Vi minnest ein god medarbeidar,

og tenkjer på og ber for

søsken og familien som kjenner

saknet endå sterkare.

jonas skrettingland

misjonstidende 2 - 2007

I 2007 vil Misjonstidende presentere en forening hver måned. Hensikten er å få fram det

fantastiske mangfoldet av foreninger som er tilsluttet Det Norske Misjonsselskap (NMS).

– En gang i måneden er for sjelden

Knivskarpe

menn i

Fredrikstad

er som navnet

sier en forening

for menn, og

de samles ikke

bare en gang i

måneden, men

hver eneste

mandag.

tekst: silje k. maudal,

foto: rune smittil

Fra venstre: Terje Jørgensen, Leif Johansen, Vidar Ringstad.

Misjonstidende prater med formann i foreningen Rune Smittil via mobiltelefon

en onsdagskveld mens han er på vei hjem fra jobb, og han svarer villig på våre

spørsmål.

– Kan du fortelle litt om bakgrunnen for foreningen Knivskarpe menn?

– Ja, det hele begynte for ca. ti år siden da familien Hurum reiste til Kamerun

som misjonærer. Vi syntes det var for gale at bare damene skulle ha en misjonsforening

og bestemte oss for å starte en for oss gutta. Vi måtte jo ha noe å gjøre i

foreningen, og siden strikking var uaktuelt, kom vi til at vi ville lage kniver. Derav

foreningsnavnet. I dag er vi 10 til 13 stykker som møtes fast til litt knivlaging,

kaffe med noe attåt og prat om livene våre og troen.

Smittil forteller at gruppen er tverrkirkelig og at alderen er spredt: – Noen er 35

og andre rundt 60. Men det går bra!

– En gang i uka, er ikke det veldig ofte?

– Nei, du vet damene har jo holdt på i så mange år, så vi har litt å ta igjen, svarer

han på spøk og tilføyer at det alltid er noen som ikke kan hver gang. Ved å ha det

hver uke blir det derfor aldri så lenge mellom hver gang.

– Hva gjør dere med knivene?

– For det første er det ikke alle av oss som lager kniver, da ikke alle liker den

slags finmotorisk arbeid. Dessuten er det vi lager veldig amatørmessig, så knivene

blir helst gaver til familie og kjente. Kniver skal liksom ikke selges, de skal

gis bort, svarer Rune og forteller at de spikker skaft og syr slire selv, mens selve

knivbladet kjøpes ferdig.

– Og så har vi laget mange fuglekasser også. De har vi solgt ved dørsalg og inntektene

har i hovedsak blitt sendt til Kamerun hvor de har brukt dem til å bygge

en barneavdeling ved et sykehus i Ngaoundere.

– Hurum er tilbake i Norge? Har dere et spesielt prosjekt nå?

– Ja, vi har liksom beveget oss fra det ytre til det indre. Så nå støtter vi Stenbekk

misjonssenter. De har blant annet fått laget en lavo, og akkurat nå trenger de

noen kanoer, forteller Rune.

– Hva betyr det for dere å ha en slik mannsforening? – Jeg har ofte sagt at den

fungerer som en slags katalysator. Du vet, vi menn trenger å prate om ting vi

også. Flere av oss treffes på trening og i andre anledninger. Det er viktig å holde

hele kroppen i form, svarer han og legger til slutt til at de en gang i året arrangerer

julebord med følge. – Vi må jo sikre oss at damene lar oss fortsette et år til!


Torvastad Unges Misjonsforening

feiret 70-årsjubileum Felles jubileum i Sandviken

Et 70-årsjubileum er kanskje ikke Fra venstre ser vi Astrid

så mye å skryte av, men det spesi- Håstø, Margit Knutsen,

elle i dette tilfellet er at fem av da- Ågot Haraldseid, Olava

mene har vært med i foreningen Halleraker, Synnøve Store-

siden starten! Medlemmene i forsund, Anna Storesund og

eningen er alle oldemødre, en er

Gudrun Haukås.

til og med tippoldemor, og gjennomsnittsalderen

er rundt 90 år!

Det var Olga Haraldseid som startet foreningen som de

første årene het ”Pikeforeningen Lyngblomsten”. De første

årene var møtene fast hjemme hos Olga, og alle hadde

med seg matpakke. Senere har foreningen gått på omgang.

Programmet består av andakt, misjonsnytt, god mat

og mye prat. I tillegg har de samlet inn penger til misjonen,

de siste årene ca. 10 000 kroner i året!

Ågot Haraldseid overtok som leder for foreningen etter

sin mor, og foruten henne er det Margit Knutsen, Astrid

Håstø, Anna Storesund og Lina Hausken som har vært

med siden starten i 1936.

Jubileet ble feiret hjemme hos Astrid Håstø med flotte

smørbrød og marsipankake. Klaus Muff fra Det Norske

Misjonsselskap var innom for å gratulere.

tekst og foto: john kristian hausken

Til minne

Else Irene Finnvik døde 01. januar 2007 etter lengre

tids sykeleie. Hun var født 26. mars 1961 i Stavanger.

Else Irene hadde sitt arbeid som kontormedarbeider

ved hovedadministrasjonen fra juni 1981.

Solveig Bjøru Sandnes døde 24. desember 2006.

Hun var født 06. mars 1923 i Vik i Helgeland. I periodene

1951- 66 og 1974 - 83 tjenestegjorde hun som

misjonær i Kamerun og fra 1970 - 72 var hun kvinnesekretær

i Oslo Krets. I 1989 var hun igjen i Kamerun

for noen måneders tjeneste.

Det Norske Misjonsselskap er takknemlig for deres lange

og trofaste tjeneste og lyser fred over deres minne.

Sandviken prestegårdsforening

Fra venstre: Birgitte

feiret sitt 125-årsjubileum på Utvær, Rigmor Solberg,

Norsk Lærerakademi fredag 27. Gerd Tungodden, Gu-

oktober 2006. Sandviken kirke og drun Larsen, Ingrid

misjonsforeningen er like gamle Klovning, Ellen Størk-

så det ble en felles feiring til glede sen, Bjørg Eriksen, Kari

for hele menigheten. Misjon er Skjælaaen og Valborg

en befaling, en ordre vi som tro- Mæland. Kari Krogh

ende har fått, til å gå ut å forkynne

Hansen,

et gledesbud for all skapningen! Astrid Johanson og

Dette ble poengtert i prologen som Ninni Evjenth er ikke

formannen i foreningen, Ingrid

med på bildet.

Klovning, fremførte i takknemlighet

over misjonsarven fra barndomshjemmet.

I 30 år har hun vært med i foreningen, og

i ca. 25 av disse har hjemmet hennes vært møtestedet for

de tolv medlemmene som treffes hver tredje uke.

Sandvikens kantori under ledelse av Bjørn Lien gledet oss

med vakker sang. Barnegospelkoret slapp så til og sang

med spontanitet og stor glede under sin leder Bergit Paulsen.

Etter en interessant innføring i kirkens historie smakte

det med kaffe og kake. Programmet fortsatte siden med

historier fra Japan ved Bjørg Sand og overrekkelse av

blomster og diplom til foreningen.

innsendt av ingrid klovning

Ut- og hjemreiser

Brasil

Mona

Dysjeland

reiste fra

Stavanger

til Curitiba i Brasil

i begynnelsen av

februar. Det er hennes

første periode.

Gratulasjoner

Gratulasjoner

i mars 2007

Pablo Sbertoli

blir 50 år

18. mars 2007.

Gratulerer!

misjonstidende 2 - 2007 31


nytt

fra inn- og utland

Ny farsi kanal 24 timer i

døgnet

Den nye kanalen, SAT-7 Pars, skal

sende 20 timer i døgnet med kristne

programmer på farsi og 4 timer på

tyrkisk. En ønsker på denne måten å

være en støtte for de de kristne persisktalende

minoritetene i Midtøsten,

Nord-Afrika og Sentral-Asia. Utgangspunktet

for kanalen var å kunne

presentere Kristus på en kulturell

korrekt måte for det persisktalende

folket i regionen. Den 18. desember

ble denne drømmen til virkelighet.

Kanalen jobber tett med de lokale

Iranske menighetene i regionen. SAT-

7 estimerer med at mer en 20 millioner

mennesker i Iran har tilgang til

og regelmessig ser på satellitt-tv.

sat-7

Internasjonal dag mot

omskjæring

For femte år på rad ble den ”Den internasjonale

dagen mot kvinnelig omskjæring

arrangert den 6. februar.

Det var i 2002 FN bestemte at 6. februar

skulle vies dette problemet som

ifølge FN rammer tre millioner piker

årlig. De fleste jenter blir omskåret

en gang i alderen 0 til 14 år.

I Norge ble dagen markert blant annet

av Norad og UD, med et seminar

i Oslo.

www.norad.no

Medvind for KRIK

Kristen Idrettskontakt (KRIK) har flere

medlemmer enn noen gang tidligere.

Ved årsskiftet hadde KRIK ca. 12

000 betalende medlemmer – 750 flere

enn året før, melder avisen Dagen.

KRIK har i dag ca. 300 lokallag, og

også dette antallet har økt sterkt de

senere årene. – Så lenge vi makter å

bygge gode fellesskap, har vi tenkt å

fortsette veksten, sier daglig leder i

KRIK, Vegard Holm.

kpk

32

misjonstidende 2 - 2007

Heder til gjenbruksforretning

– Mange personer gjør mye for samfunnet uten å vente noe tilbake. Her

i NMS Gjenbruk er dere mange slike. Det sa Gro Losvik fra Arbeiderpartiet

i Randaberg i Rogaland, da hun overrakte ”Årets julerose” til

Else Waage (69) og Marit Rosnes (70). De er to av mange frivillige pensjonister

som står i NMS sin gjenbruksforretning i Randaberg sentrum

året gjennom. De to eldre damene takket glade for oppmerksomheten.

NMS Gjenbruk vant dette året gjennom i konkurranse med flere andre

som jobber frivillig for en god sak i Randaberg, opplyste Ap-representanten

videre.

– Vi setter selvsagt stor pris på å bli utvalgt og å få denne anerkjennelsen,

kommenterte Waage. NMS Gjenbruksforretning har holdt til i Randaberg

i fem år. Den lille butikken tar i mot brukt og formidler videre til

gjenbruk. Mange fine ting ville blitt kastet hvis den ikke hadde vært der.

– Tenk om flere kunne kjøpt julegavene hos dere. Det ville jo vært noe,

sier Losvik til de innsatsvillige damene.

tekst og foto: cecilie aa eide, bygdebladet.no

Salmebokutvalget ønsker nye misjonssalmer

Det nye salmebokutvalget ønsker seg flere misjonssalmer i den neste salmeboken.

Utvalget har laget en ønskeliste over hva slags salmer som ikke er godt

nok dekket i den nåværende salmeboken. Misjon er, sammen med blant annet

nyere lovsanger, pilegrimssanger, barnesalmer samt miljø og økologi, noen

av kategoriene hvor det er behov for nytt stoff. Listen vil bli brukt som filter

når utvalget nå går løs på bunken med nesten 3000 nye salmer som er foreslått

tatt inn i boka. Salmebokutvalget er ett av fem underutvalg under Nemnd for

gudstjenesteliv som arbeider med gudstjenestereformen i Den norske kirke.

Dette utvalget skal fortsette forvaltningen av kirkens sang etter Salmer 1997.

Det innebærer å kartlegge de ulike sangtradisjoner som kan gi nytt tjenlig tilfang

til vår kirkes gudstjenestelige sang, og samle inn supplerende stoff fra disse.

Herunder bør utvalget gi en refleksjon omkring bruken av de såkalte lovsanger

utenom kirkens bøker,” heter det i oppdraget utvalget har fått.

kirken.no


Fremgang for Ny Horistont

Ungdomsbladet Ny Horisont vokser. I løpet av

fj oråret hadde bladet en abonnentøkning på 13 %,

fra 2 200 til 2 500.

– Disse tallene viser at vi lager et produkt som ungdom

leser, og det er gledelig. Likevel ønsker vi å

bli enda bedre til å speile ungdommers hverdag og

utfordringer, samt gi leserne våre et meningsfullt

perspektiv på livet, sier redaktør Gustavsen, til avisen ”Norge IDag”.

Gustavsen har bakgrunn fra Vårt Land, Dagen og Magazinet. Ny Horistont

startet i 1949 og er et av Norges eldste ungdomsblad. Bladet ble

i mange år utgitt av av Det Norske Misjonsselskap (NMS). I tiden ett er

NMS, har bladet hatt fl ere eiere, og siden 2003 er det Ungdom i Oppdrag

(UIO) som har gitt ut bladet.

norge idag



2





Nedgang for Misjonstidende

I likhet med store deler av norske aviser mister også

Misjonstidende abonnenter. Nett otapet i fj or ble på ca.

500 stykker. 800 sa opp sitt abonnement, mens vi fi kk

300 nye. Totalt hadde Misjonstidende et opplag på

11 253 ved inngangen til 2007. Redaktør Eivind Hauglid

har ingen trylleformler for å få fl ere abonnenter,

men håper at halv pris for studenter kan være et vir-

kemiddel som gjør at fl ere yngre vil lese Misjonstidende. – I tillegg vil

det snart komme en leserundersøkelse for å gi en pekepinn på hva våre

lesere ønsker seg. Hver tiende abonnent vil bli bedt om å svare, forteller

Hauglid. Han håper også at våre lesere kan være ambassadører overfor

venner og bekjente.

– I fj or skaff et Misjonstidende NMS nesten 1, 3 millioner kroner. Hver

ny abonnent vi får skaff er penger i misjonskassen i tillegg til at vi får

muligheten til å informere om det arbeidet vi driver, sier Hauglid.

nms info

Rekordvekst for BarneVakten

BarneVakten fi kk 800 nye medlemmer i 2006. – En slik økning har vi aldri

tidligere hatt , opplyser daglig leder i BarneVakten, Øystein Samnøen,

til avisen Dagen. BarneVakten, som er en organisasjon som gir råd om

barn og medier, har nå 2 800 medlemmer. Organisasjonens nett sider hadde

i desember 18 000 unike besøkende i uken. I fj or gjennomførte Barne-

Vakten 300 temakvelder rundt om i landet og møtt e over 15 000 foreldre.

kpk

Norsk

Missionstidende

for 100 år siden:

Fra Missonen i Sydafrika

Hinsides Oranjefl oden bor Griquafolket

– en af de merkværdigste Frugter

af Londoner Missionsselskabs Virksomhed.

Det, som var umulig fi r Magten,

for den paa Fordel eller Nydelse

grundede verdslige Kultur, har her

Guds Ord udrettet. Disse raa Barbarer

har opgivet Flerkoneri, Røveri og Tyveri

og er bleven et Folk, hos hvem Ret og

Retfærdighed,, kristelige Sædetr og

Tugt bor.

Da Missionærene kom, sagde en Griquahøvding:

”Hvis de indbilder sig at

kunne overtale mig til at forlade Koner

og leve som dem, da tager de Feil.”

Senere sagde den samme Mand: ”Jeg

holdt det for umulig at frivillig forlade

alt dette. I paalagde mig ingen Tvang,

men Guds Ord overbeviste mig om

Synd og bevægede mig dertil. I kjender

kun lidet til det skjændige Liv vi førte

og holdt Eder i Uvidenhed. Naar jeg

tænker paa mit tidligere Liv, bliver jeg

ofte skamfuld.”

Om disse skriver Missionær Anderson:

”Deres mønsterverdige Vandel

gjør mig ofte skamfuld, naar jeg tænker

paa mine egne Feil.”

Ved et stort Middagsselskab hos Guvernøren

i Kapkolonien sagde Høvdingen

i en Tale paa hollandsk: ”Det er

min Pligt at regjere efter Kristendommens

Grundsætninger. Uden dem hersker

Uretfærdighed og Grusomhed.

Kun Evangeliets Kraft vil gjøre Eders

Grænsenaboer til trofaste Venner.”

Forstanderposten paa Missionsskolen

Da Missionsskolens Forstander, Hr.

Pastor Mohr, er udnevnt til geistlig

Embede, er denne vigtige Post nu ledig.

Den søges besat med en ikke altfor

ung Theolog. Da han tillige skal

være Husfader og hans Hustru Husmoder,

maa det være en Mand som

har stiftet Familie.

Gagen er 1600 Kr. samt frit Hus og

Ophold for ham og Familie. Ansøgninger

med de fornødne Attester stiles

til Hovedbestyrelsen og indsendes inden

6 Uger til Undertegnede.

L.Dahle

misjonstidende 2 - 2007 33


nettverk

tekst og foto: elisabeth sørumshagen,

ettåring på madagaskar

Det er ikke alder

i seg selv som

gjør klok. Ei heller

utdannelse

i seg selv. Men

nå tror jeg at jeg

strekker meg litt .

Nå opplever jeg noe jeg virkelig kan

vokse på. Jeg har kommet meg utenfor

Indre Østlands grenser – til og

med utenfor Norges grenser. En milepæl

for fastgrodde. Jeg har rett og

slett slitt meg løs fra de faste, trygge

rammene og reist til Madagaskar.

Nytt land, ny verdensdel, nytt språk,

ny kultur. Rammene føles plutselig

litt skjørere – jeg kan ikke helt se

hvor de er. Jeg vakler av og til – men

jeg klarer meg. Kanskje det kan gjøre

meg klok?

Dett e gir livet – om mulig – en langt

større berikelse enn jeg hadde forestilt

meg! Jeg lærer noe hver dag som

for unge voksne ansvarlig for nettverksiden:

globalkoordinator

merete heintz

Noe å vokse på

Jeg tror en av de viktigste forberedelsene jeg gjorde, var

å innstille meg på at jeg aldri ville bli skikkelig forberedt.

At jeg ville møte overraskelser på godt og vondt, og at jeg

ville endre meg på en måte jeg ikke kunne forutse.

3

misjonstidende 2 - 2007

jeg ikke visste var noe å lære. Jeg fi nner

stadig nye perspektiver på liv og

levnet, og jeg ser både andre og meg

selv med nye øyne. Visst var jeg klar

over på forhånd at dett e året ville

prege meg mye, men hva skulle jeg

forberede meg på?

Jeg er usikker nesten hver gang jeg

møter en tiggende barnehånd – noe

jeg gjør mange ganger daglig. Å smile

til barn er ikke vanskelig. Men å åpne

dører og sett e grenser uten å sett e andre

i et avhengighetsforhold til meg,

det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Så vanskelig at jeg kan gå gjennom

gatene og føle meg fl au over min rikdom

og min hvite hud, forlegen over

min uvitenhet om hvordan jeg kan

hjelpe, og frustrert fordi jeg og rikdommen

min er så synlig – jeg kan

rett og slett ikke late som ingenting.

Jeg er nødt til å ta stilling til mine

verdier og holdninger, og se i øynene

det ansvaret det er å være rik. Og

det er jo litt av en bøyg. Rikdom kan

virkelig være en forbannelse: Den er

så vanskelig å gi slipp på. En forbannelse

jeg kan omskape til velsignelse

for andre dersom jeg bare klarer å se

hvordan jeg kan fordele rett .

Nå har jeg begynt å lære litt . En

norsk ått eåring spurte meg for ett år

siden: ”Kan ikke egentlig alle bare

slutt e å krige, og så kan de rike kjøpe

maten for alle sammen, for da er

det jo ikke noe å være sint og lei seg

for lenger?” Godt sagt! Godt tenkt!

Det ligger mye omsorg i det utsagnet.

Det er vel kanskje ikke så viktig

at jeg som enkeltmenneske bestandig

gjør det som er politisk korrekt?

Kanskje er det viktigere for meg å

ikke komplisere så mye? Se med et

barns øyne – gjøre de enkle ting. Det

kan være vanskelig å hjelpe mennesker

til selvhjelp. Velsigne dem som

driver slikt arbeid! Men det bør ikke

være så vanskelig å gi omsorg og

enkle gleder i hverdagen.

Jeg vakler. Men jeg har en Far som

støtt er meg. En Far som hjelper meg å

rive ned irrasjonelle hindre jeg selv har

satt opp, og en Far som vil lære meg å

kjenne sine veier. Jeg vet ikke hva det

er å være klok. Jeg trenger ikke å vite

det. Men jeg tror jeg vet hva det er å

være trygg. Jeg håper jeg kan gi det videre.

Det ville være noe å vokse på!


sprell

Vitser:

Eivind: Det sies at du kan alt om

fotball?

Henrik: Ja, spør i vei!

Eivind: Godt, hvor mange hull er

det i et fotballnett?

– Jeg skal ha et par sko, et par sko!

– Hvorfor sier du det to ganger?

– Jeg skal ha et par Ecco-sko.

for levende unger

Skolegutt på

Mangarano

Rivo, eller Jean Baptiste som

han er døpt, er seks år og bor i

spedalskekolonien på Mangarano.

Begge foreldrene hans har

sykdommen spedalskhet. Han

har tre eldre søsken. Rivo ble født

med åpen leppe- og ganespalte.

Foreldrene fi kk ham til sykehuset

i Antsirabe hvor leppen hans

ble operert da han var ganske

liten. Først da han var tre-fi re år

fi kk han operert og sydd igjen

inne i munnen. Da slapp han å

oppleve at mat og drikke kom ut

gjennom nesen hver gang han spiste. Og det var lettere å lære å snakke.

Han ventet lenge, men endelig kom en amerikansk lege som kunne

utføre operasjonen. Nå er han i fi n form, og hele familien er glade og

takknemlige. Han er litt liten for alderen, men i september i fjor var det

en glad gutt som startet på skolen.

Mangarano er et spesielt lite samfunn fordi mange av de som bor her

er preget av sykdommen spedalskhet. De fl este som er rammet av

sykdommen, klarer ikke å jobbe noe særlig.

Heldigvis er det ikke mange mennesker som får denne sykdommen nå.

Men sykdommen har satt dype spor i mange. De har sår som må stelles.

Mange får sår fordi huden er skadet og uten følelse. Like i nærheten er

det en liten poliklinikk hvor de kan få medisinsk hjelp.

NMS gir fortsatt litt hjelp til Mangarano, og gleden er stor hver gang

besøkende kommer med f.eks. mat og klær. Sjelden møter vi en slik

takknemlighet for hjelp og støtte som her.

tekst og foto: bjørn-eddy andersen

Tre gutter står på et hjørne og

henger. Så kommer presten forbi.

– Hva gjør dere her da, gutter?

– Vi konkurrerer i hvem som er

best til å lyve.

– Nei, hør nå her, da jeg var gutt

løy vi aldri!

– Ok gutter, det er bare å gi han

den sjokoladen…

ansvarlig for sprellsidene:

informasjons- og organisasjonssjef

åsmund johansen

Ungene mine elsker å høre

historier, gjerne om alt det

gale jeg gjorde da jeg var liten!

De synes også at bilturen blir

mye kortere når de hører på

lyd-cder! Nå kommer det et

nytt og spennende hørespill

fra Madagaskar. Det heter

Lemuria, og handler om Maki

sine slektninger Lemurene. Til

Lemuria er det skrevet mange

nye sanger og de kan gjerne

settes opp som forestilling.

Dobbel-cd med sanger og

hørespill kan bestilles fra

NMS U. Sangene og

historiene er skrevet av

Anders Rønningen som har

vært musikkmisjonær på

Madagaskar. Hele cd-en er

spilt inn på Madagaskar, med

god hjelp fra Den Norske

skolen og gassiske musikere.

– Jeg har veddet 100 kroner med

Terje om at jeg ikke skal spise på

14 dager og ikke sove på 14 netter.

– Hvordan skal du klare det?

– Jeg spiser om natten og

sover om dagen!

LEmur

Gode

historier:

misjonstidende 2 - 2007 3


q Jeg bestiller Misjonstidende i ett år for kr 320,- inkl. krus*

Dersom du ønsker Misjonstidende på kassett i stedet, sett kryss her q

Navn: ______________________________________________________________

Adresse: ____________________________________________________________

B-POSTABONNEMENT

B-BLAD

Ettersendes ikke ved varig adresseendring,

men sendes tilbake til senderen

med opplysning om den nye adressen.

Vennligst send melding til Misjonstidende, Postboks 226 Sentrum, 4001 Stavanger.

Misjons“I

tidende møter jeg mennesker som gjør

Guds gjerninger nære og konkrete. Dette gir meg

Kan sendes

håp og inspirasjon, midt i en verden med mye Kenya

ufrankert i Norge.

13. - 28. Adressaten juni vil

smerte og mange grunner til fortvilelse.

betale portoen.

Nært møte med Pokot-kulturen, legendariske

kjetil aano, generalsekretær i nms

Maasai Mara, storbyen Nairobi mm. Øivind Egeland

og Sigurd Egeland er reiseledere. Få ledige plasser!

ravinala.no

E-post: ravinala@ravinala.no

Telefon: 51 51 61 47/32

Thailand/Laos 24. juni - 9. juli

Kontrastfylt reise gjennom landsbygd og storby. Flotte

kultur- og naturopplevelser. Hua Hin som Svarsending avslutning.

Knut Lande og Leif Hadland er Avtalenr.: reiseledere. 413 000/511

Postnr.:____________________Sted:_____________________________________

Madagaskar 24. juni - 9. juli

Tlf.: ___________________

Inkluderer blant annet tur med Shalom-båten,

Bladet gis som gave, send derfor regning til:

Ankarafantsika nasjonalpark og Antsirabé. En unik reise,

Navn: ______________________________________________________________

med Malvin Tomren som reiseleder.

Adresse: ____________________________________________________________

Postnr.:____________________Sted:_____________________________________ Madagaskar

4099 STAVANGER

21. sept. - 6. okt.

Tlf.: ___________________

Et fantastisk tverrsnitt av natur og kultur. Antsirabé, regn-

Du kan også bestille på: www.nms.no E-post: infosenter@nms.no skogen i Ranomafana, strendene på Anakao, Isalofjellene mm.

* Gjelder nye abonnenter.

Reiseledere: Rolf og Bjørg Ekenes

misjonstidende

ditt vindu til en

annerledes verden!

Unge fiskere gjør klar pirogen.

Anakao, Madagaskar, november 2006

www.ravinala.no

ravinala@ravinala.no

Tlf: 51 51 61 47

foto fra brasil: georg tumyr

Ditt livs reise i 2007?

mt 10-04

Som et rom uten vindu

– er en kirke uten misjon

Kina 19. okt. - 3. nov.

Fra Hongkong til Beijing, med Einar og Jofrid Vigre Braadland som

reiseledere. Du får blant annet oppleve muren, Den Forbudte By,

terrakottasoldatene i Xian og fantastiske fjellformasjoner i Guilin.

More magazines by this user
Similar magazines