hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut ...

Åpne hus, Oslo. 

Noen mennesker ønsker ikke arkitektenes visjoner. De 

ønsker å lage sine egne hjem i hus vi andre har forlatt. 

Ofte avskrives husokkupantene som naive eller forbryterske, 

men vi er av den oppfatning at de er viktige aktører 

i byen og byutviklingen. Vi som er arkitekter ser 

ofte verden fra utbyggernes og investorenes side. Vi 

produserer deres visjoner støttet opp av økonomiske 

kalkyler. Boliger er blitt rene spekulasjonsobjekter 

avhengig av markedets svingninger og byutviklingene 

er overlatt til de med kalkulatorene. 

Da vi ble bedt om å delta på utfordrerutstillingen grep 

vi anledningen til å sette i gang dette magasinprosjektet 

vi har kalt Pollen. For oss er det en mulighet til 

å konsentrere oss om tema vi bryr oss om og samle 

kunnskap vi tror er viktig. Vi ønsker en bredere diskusjon 

om by og arkitektur i Norge og Pollen er vårt 

bidrag. 

VI har valgt å fokusere på den lokale historien om okkupasjon 

i Oslo. Gjennom å vise bevegelsen over tid 

får vi frem at dette ikke dreier seg om en liten gruppe i 

et forfallen hus ute på Mosseveien men en bred bevegelse 

som har vært med å forme Oslo siden 70-tallet. 

Vi er selvsagt klar over at disse sakene har en annen 

side, men det vi har ønsket å vise er hvordan okkupantene 

kan vise oss en strategi for felleslivet snarere enn 

byutvikling som økonomisk vekststrategi. 

Som arkitekt ser man altfor ofte verden fra utbyggerne 

og investorenes side. I et boligmarked hvor bolig er 

et spekulasjonsobjekt som ustanselig stiger i verdi er 

eiendomsutvikling overlatt til de med kalkulatorene. 

Det er ikke slik man lager gode byer. Okkupasjonsbevegelsen 

gjør en viktig jobb med å få spekulantene ut i 

åpent lende. Ikke bare viser de oss hvem som lar bygninger 

stå til forfall og tomter brakk. De peker på muligheten 

for helt andre former for bolig og byutvikling. 

Okkupantene er opptatt av autonomi. De skaper seg 

TIM LAING 

PORTRETTER 

TIM ER EN ILLUSTRATØR FRA ENGLAND SOM BOR 

OG ARBEIDER I MELBOURNE, AUSTRALIA. HAN HAR 

TEGNET FOR NEW YORK TIMES OG WALLPAPER OG 

HAR ILLUSTRERT NOEN AV INTERVJUOBJEKTENE I 

DETTE NUMMERET. 

TIMLAING.CO.UK 

REMI NILSEN 

ARTIKKEL 

ANSVARLIG REDAKTØR FOR DEN NORSKE UTGAVEN 

AV LE MONDE DIPLOMATIQUE. SKRIBENT OG OVER- 

SETTER. UTDANNET I FILOSOFI FRA UNIVERSITETET 

I BERGEN OG UNIVERSITÉ DE PARIS VIII. 

WWW.LMD.NO 

GRANDPEOPLE 

ILLUSTRASJON FORSIDE 

GRANDPEOPLE ER EN NORSK MULTI DISIPLINÆRT 

DESIGNKONTOR. ARBEIDENE DERES HAR VÆRT 

MED I MER ENN 100 ULIKE MAGASINER SOM 

GRAFIK MAGAZINE, CREATIVE REVIEW, I.D. MAGA- 

ZINE, COMPUTER ARTS, TOKION OG NT ARTS 

MAGAZINE SAMT MANGE FLER. KONTORETS PORT- 

FOLIO INNEHOLDER ALT FRA PLATECOVERE OG 

ILLUSTRASJONER TIL KOMPLETTE GRAFISKE IDEN- 

TITETER TYPOGRAFI, FOtOGRAFI, MOTE OG KUNST 

PROSJEKTER. MAGNUS I GRAND PEOPLE HAR OGSÅ 

EN FORTID I BERGEN BOLIGAKSJON. 

GRANDPEOPLE.NO 

HEDDA GIERTSEN 

ARTIKKEL 

HEDDA GIERTSEN ER PROFESSOR I KRIMINOLOGI 

OG ARBEIDER VED INSTITUTT FOR KRIMINOLOGI 

OG RETTSSOSIOLOGI. HEDDA GIERTSEN HOLDER 

2 

en lomme av frihet i et samfunn der det meste er regulert. 

I en skarp motsetning til samfunnet rundt seg 

skaper de en situasjon de utfallet er ukjent. Selv om 

dette øker risikoen er det viktig for å skape en situasjon 

der nye former for bolig og samfunn kan oppstå. 

Mange av oss som er opptatt av byform og allsidig 

og levende kultur vet å sette pris på jobben husokkupanter 

har gjort med å synliggjøre verdien til Vålerenga, 

Rodeløkka og Hausmannskvartalet. Vi gleder oss 

over kulturuttrykkene fra Volapuk, Blitz og Hausmania. 

Band fra Blitzmiljøet som Stengte Dører, So Much 

Hate og Life...But How To Live It? satte Norge på kartet 

i Europa og andre steder som bare A-ha hadde 

klart før dem. Vi husker Bertrand Besingye lese dikt 

på Volapuk på nittitallet og bandet La Dispute som 

spilte på gulvet på Humla i Hausmania foran en liten 

gruppe interesserte før vi så dem foran tusenvis av 

ekstatiske tilhørere i New York et halvt år etter. Alle 

kulturuttrykk trenger et sted å begynne. Et okkupert 

hus har takhøyde høy nok og terskel lav nok til at alle 

som har det i seg tør forsøke. Slik er det ikke med Den 

Norske Opera. 

Okkupantene vi møter introduserer seg som like viktige 

aktører i byutviklingen som eiendomsutviklere og 

arkitekter. Husokkupanter av i dag er skarpe og bevisste. 

De tenker som profesjonelle planleggere, med 

reguleringskart på veggen og deltar i debatter. De 

fortjener å bli tatt på alvor. Dette er unge mennesker, 

morgendagens innbyggere i byen, som har rett til å 

være med når deres fremtid planlegges. 

Vi sier oss enig med Atma når hun sier i intervjuet 

med henne: ”Hvordan legitimerer man at hus står 

tomme i byen? Det kan man ikke. Jeg mener det er 

selvsagt at man tar saken i egne hender og har man 

ikke et sted å bo så står det et tomt hus der. Har man 

ikke et aktivitetshus så står det et tomt hus der. Det er 

klart at da tar man det huset.” 

PÅ MED ET ARBEID OM TILTAK FOR KVINNER SOM 

ER FATTIGE, UTEN FAST BOSTED, SOM HAR LANG 

ERFARING MED Å BRUKE RUSMIDLER OG FÅR 

LEGEMIDDELASSISTERT BEHANDLING.TANKEN ER 

AT TILTAKET SKAL FUNGERE SOM ET MIDLERTIDIG 

BOSTED, ‘PÅ VEI TIL EGEN BOLIG’ ELLER AN- 

NEN FORM FOR BOSITUASJON. HEDDA GIERTSEN 

HAR SKREVET EN REKKE ARTIKLER OG BØKER 

OM KRIMINOLOGI SAMMEN MED SIN MANN NILS 

CHRISTIE OG HAR SKREVET VÅR ARTIKKEL OM 

HAUSKVARTALET. 

JO RAKNES 

INTERVJU OG FILMKLIPP TIL UTSTILLING 

MED EN FORTID SOM BASSIST I DET LEGEND- 

ARISKE BANDET STENGTE DØRER OG BEBOER 

I ULIKE OKKUPERTE HUS I OSLO VAR JO EN 

SELVSAGT DELTAKER I DETTE MAGASINET. 

SJELDEN HAR JEG HØRT SÅ MANGE RØVERHISTO- 

RIER FRA OKKUPERTE HUS PÅ KONTINENTET. 

JO HAR FILMET FILMKLIPPET SOM VISES PÅ UT- 

STILLINGEN UNDER ARKITEKTURFESTIVALEN. 

RIKARD JAUCIS 

KART OG ILLUSTRASJONER 

UTDANNET PÅ AHO I OSLO OG SCI ARC I LOS ANGE- 

LES OG MED TEGNEEVNER MAN KAN BLI GRØNN 

AV MISUNNELSE AV SATTE HAN I GANG MED Å 

VISE HVORDAN ET PERFEKT ATONOMT KVARTAL 

KUNNE SE UT. DET BLE NOE ANNERLEDES ENN VI 

TENKTE I STARTEN. ETTER JO, ATMA OG HARALD 

NISSEN HADDE PRATET OM “NUTTETE” SMÅ HUS 

I FRI DRESSUR BESTEMTE VI OSS FOR MED UT- 

GANGSPUNKT I HASMANIA Å VISE HVORDAN EN 

KAN BYGGE LANDSBY I FREMTIDEN. 

REMI NILSEN - INNOVATIV AUTONOMI / 3 

OKKUPASJONER I OSLO 1970-2011 / 4 

BRAKKEBYGRENDA / 6 

HARALD NISSEN / 7 

HEDDA GIERTSEN / 8 

DEN AUTONOME LANDSBYEN / 10 

JO RAKNES / 12 

TOMME HUS I OSLO / 14 

IVAR JOHANSEN / 16 

HEIKKI HOLMÅS / 17 

ATMA / 18 

JOAKIM SKAJAA OG ARILD ERIKSEN / 19 

COLOPHON: 

ANSVARLIGE UTGIVERE: 

ARILD ERIKSEN / JOAKIM SKAJAA 

DESIGN: ERIKSEN SKAJAA ARKITEKTER 

FORSIDE: GRAND PEOPLE 

ET MAGASIN AV ERIKSEN SKAJAA ARKITEKTER 

UTGITT I FORBINDELSE MED 

ARKITEKTURFESTIVALEN 2011. 

ERIKSEN SKAJAA ARKITEKTER 

ARBEIDERSAMFUNNETS PLASS 1 

0181 OSLO 

T: 0047 93204522/93694211 

POST@ERIKSENSKAJAA.NO 

WWW.ERIKSENSKAJAA.NO 

TRYKK 

ZOOM GRAFISK AS 

WWW.ZUM.NO 

OPPLAG: 2500 

TAKK TIL: 

ATMA 

IVAR JOHANSEN 

JO RAKNES 

HEIKKI HOLMÅS 

MAGNUS HELGESEN 

GRAND PEOPLE 

PÅL VEGARD HAGESÆTHER 

ÅSHILD YRI AAGREN 

JOAR NANGO 

NORGES ARKITEKTERS LANDSFORBUND 

REMI NILSEN 

TIM LAING 

EDDIE RØRVIG 

BRAKKEBYGRENDA 

JOANNA SVERDRUP 

KJETIL VELO 

ANINE NONSHAGEN 

JAN BERNINGEROTH 

LEA MARIA KLAABORG 

PETER AMDAM 

HEDDA GIERTSEN 

ANNE-CATHRINE VABØ OG SENTER FOR BYØKOLOGI 

JULIE L. PORTER 

HALVOR W ELLEFSEN 

CHRISTINA C. TOLFSEN 

CHRISTIN MALEN ANDREASSEN 

ANETTE GARPESATD 

BLITZ 

HAUSMANIA 

RINTALA OG EGGERTSON MED STUDENTER FRA 

FINLAND OG ISLAND SOM DELTOK I BYGGINGEN AV 

UTSTILLINGEN. 

OKKUPANTENE I MOSSEVEIEN 65-67 

POLLEN / N o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

Innovativ Autonomi 

Remi Nilsen / Ansvarlig redaktør, norske Le Monde diplomatique. 

«Privat eiendom har gjort oss så dumme og enfoldige,» 

skriver Marx i et av sine tidligere skrifter, «at et objekt 

bare er vårt når vi eier det, når det eksisterer for oss som 

kapital.» 1 

Det går sjelden en dag uten at det rapporteres om 

stigende boligpriser, i nåtid eller nær framtid, som 

noe positivt. Hvis det dreier seg om en framtidig hendelse, 

rapporteres det uten unntak med den forunderlige 

verbkonstruksjonen «prisene skal opp» – ikke 

prisene ’kommer til’ å stige eller ’vil’ stige, men skal, 

som om de er deres indre kall. Bolig er en investering, 

understrekes det til det kjedsommelige, som om 

det er dens reelle essens bakenfor enhver bruksverdi, 

og sistnevntes eksistensberettigelse nettopp er å øke 

boligens bytteverdi. Omsetning av kapital genererer 

enda mer kapital, og skaper økonomisk vekst: 7,4 

prosent av Norges BNP i 2010 var kjøp og salg av 

bolig. 2 Dette er en bevisst politikk, langt utover økonomiske 

kalkyler. 

Den tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan 

Greenspan innrømmet dette velvillig før den amerikanske 

boligboblen sprakk i 2008: «Jeg mente, og 

mener fortsatt, at det økte antallet boligeiere ville 

skape større oppslutning om markedskapitalismen. 

Jeg mente altså, og gjør det fortsatt, at utvidelsen av 

individuell boligeierskap var verdt den økte risikoen. 

For å beskytte eiendomsretten, som er essensiell i 

en markedsøkonomi, kreves det en kritisk masse av 

boligeiere som kan sikre den politisk støtte.» 3 Boligeierne 

blir framstilt som investorer på et marked. Boligens 

prisstigning fetisjeres, fordi investeringen aldri 

vil kunne realiseres i kapital så lange man er tvunget 

til å finne seg en ny bolig i det samme markedet. 

“ Okkupasjon av tomme bygninger 

og tomter er i planetens 

slumbyer eneste mulighet 

for svært mange. En situasjon 

som er nokså fjern fra dagens 

relativt velstående europeiske 

og især norske byer.” 

I dette skjemaet er det ikke nødvendigvis bare boligens 

fysiske kvaliteter som angir bytteverdien, like 

viktig er de mindre håndfaste, men lett gjenkjennelige 

«eksternalitetene» – de som får boligene til å være 

dobbelt så dyre i enkelte nabolag. Eksternalitetene 

er omgivelsene, folkene, sameksistensen – byens mytiske, 

men svært reelle vesen, forsøkt oppsummert 

i byplanleggingens nye moteord: Allmenningen, det 

offentlige fellesområdet. 

Her deles byen inn i to atskilte deler, enten privat eller 

offentlig, som om det ikke fantes annet – på tross 

av at nettopp det på godt og vondt er situasjonen for 

over én milliard mennesker. 4 Okkupasjon av tomme 

bygninger og tomter er i planetens slumbyer eneste 

mulighet for svært mange. En situasjon som er nokså 

fjern fra dagens relativt velstående europeiske og 

især norske byer. Boligmangel og fattigdom er bestanddeler 

som ikke bør fornektes i husokkupasjon i 

Europa. Men minst like sentralt står ideen om husokkupasjon 

som «sosiale fabrikker» for å skape frirom 

og alternativer til nettopp det som driver fram mangelsituasjonen. 

Den første store bølgen av husokkupasjon etter andre 

verdenskrig fant sted i London. Mislykket boligpolitikk 

på 30-tallet og bombing under krigen skapte en 

akutt boligmangel etter krigen, særlig for hjemvendte 

soldater. Flere tusen okkuperte alt fra nedlagte militærleirer 

til luksusleiligheter. Den politiske agendaen 

var entydig, slik et manifest fra 1946 uttrykker det: 

«Vi forakter det inhumane i et lovverk som kan handle 

slik på vegne av eiendomsretten, og mot menneskers 

velferd.» 5 Men da kimen av en ny bølge av husokkupasjon 

dukket opp 25 år senere, ikke bare i London 

men i en rekke vesteuropeiske byer, var den politiske 

agendaen betraktelig utvidet. I denne utviklingen står 

den opprinnelig italienske autonomi-bevegelsen sentralt. 

Italia opplevde i etterkrigstiden en rask urbanisering 

og industrialisering der den rurale befolkningen falt 

fra 43,9 prosent i 1951 til 18,8 prosent i 1971. Mange 

kom fra sør for å jobbe i fabrikkene i nord. Kårene 

i fabrikkene og høye boutgifter radikaliserte store 

deler av arbeiderne, ikke bare for bedre arbeidsvilkår 

og lønninger, men også mot samlebåndsarbeidets 

monotoni og lønnsarbeidet i seg selv. «Selvstyre på 

“På slutten av 70-tallet var 

30.000 av Kreuzbergs 145.000 

innbyggere husokkupanter.” 

gulvet» ble et slagord, i opposisjon til kommunistpartiet 

og fagforeningene som de ikke følte seg representert 

av. Utover 60-tallet ble det etablert varige 

bånd mellom arbeider- og studentbevegelsene, og 

streiker ble ledet av autonome komiteer i fabrikkene, 

ofte i konflikt med de etablerte fagforeningene, med 

radikale krav om å avskaffe lønnsarbeidet og bedriftshierarkiet. 

Bevegelsen ble artikulert av ulike grupper som i 

1973 ble til Autonomia Operaia (Arbeidernes autonomi), 

en løselig sammensetning av arbeidere, 

aktivister og motkulturelle. Intellektuelle som Antonio 

Negri, Bifo Berardi og Mario Tronti formulerte 

tesene om at arbeiderklassen er historiens og produksjonens 

reelle drivkraft, med implikasjonen at 

enhver forstyrrelse fra arbeiderne i utvidet forstand 

vil framtvinge innovasjon i produksjonsprosessen og 

samtidig at arbeiderne vil kunne organisere seg selv 

utenfor kapitalistiske produksjonen og de eksisterende 

politiske institusjonene. Autonomia åpnet for 

alternative levesett, en avvisning av kapitalismens 

«realsubsumering» av det menneskelige livet i sin 

helhet under kapitalismen via forbrukersamfunnet 

og snyltingen på bylivets kreativitet. «Autonomi er 

en undergraving av den institusjonaliserte politikken 

til fordel for direkte demokrati og spontan organisering». 

6 

I Milano mobiliserte disse gruppene i 1971 for å 

verne om husokkupanter som politiet forsøkte å 

kaste ut, med barrikader og opptøyer. Dette ga støtet 

til nye lokale organiseringsformer, sentrert rundt 

«sosialsentre» og en formulering av autonomi i «den 

sosiale fabrikken» altså livet utenfor fabrikken i takt 

med endring mot avindustrialisering av samfunnet. 

I Milano i 1977 var over femti bygninger okkupert 

med 35 000 innom okkupasjonene. 

Autonomia-bevegelsen, spredde seg utover 70-tallet 

til større deler av Vest-Europa, men fant et særlig 

ekko i Vest-Berlin på slutten av 70-tallet med de 

tyske autonome. Vest-Berlin var den gang som i 

dag en magnet for radikale, mye på grunn av at 

de i den vesttyske føderasjonen slapp militærtjeneste 

fordi Berlin ikke formelt var en del av Vest- 

Tyskland, men styrt av de allierte. På midten av 

70-tallet førte økonomisk resesjon og elendig 

boligpolitikk til akutt boligkrise med 50 000 

berlinere på desperat boligjakt, mens det var 

antatt 7000–17.000 ledige boliger og leiligheter, 

i tillegg til 40.000 leiligheter som 

skulle renoveres eller kondemneres. Så 

berlinerne gjorde det naturlige, de bosatte 

seg i disse, særlig i Kreutzberg der det 

fantes mange tomme bygg: På slutten 

av 70-tallet var 30.000 av Kreuzbergs 

145.000 innbyggere husokkupanter. 

Fredag 12. desember 1980 besluttet 

myndighetene i Berlin å kaste ut 

mange av husokkupantene i bydelen. 

ARTIKKEL / Remi Nilsen 

Brutale sammenstøt med politiet, førte til motreaksjoner 

rundt omkring i Vest-Tyskland, som ledet til 

konsolidering av autonomen-bevegelsen med rask 

spredning til andre land og Norge med bl.a. Blitz. 

Selv om bevegelsen og de mange mer eller mindre 

koherente ideene rundt husokkupasjoner har gått 

gjennom mange transformasjoner og problematiske 

trekk siden den gang, er ikke behovet for bevegelser 

som utfordrer den rådende bolig- og byideologien 

blitt mindre. Det er en trist skue å daglig gå forbi 

både Hausmannsgate 42 og Torgata 13 (Youngelen), 

forbi de gjenmurte vinduene som sannsynligvis vil 

forbli i denne livløse tilstanden inntil forfall med påfølgende 

rivning gjør bygningene klare for å transformeres 

til globaliseringsarkitektoniske stål- og glasshyllester 

til det falske innsynet, slik Bjørvika er i ferd 

med å transformeres til en inert vegg av utdatert 

finanskapitalisme. 

Det er blitt populært å forsvare husokkupasjonene 

som en slags rugekasser for kreativitet og kultur, 

men problemet er om man ikke ser bakenfor dette 

stadig tilbakevendende kravet om at motkultur må 

settes inn i en «kulturkapitalistisk» logikk. Tidligere 

i år tok de spanske indignados arven fra autonomi 

ut på offentlige plasser og torg, for å gjøre dem 

“...slik Bjørvika er i ferd med 

å transformeres til en inert 

vegg av utdatert finanskapitalisme.” 

til arenaer for innovativt demokrati i opposisjon til 

den autoritære økonomiske politikken som har blitt 

innstiftet over store deler av verden. Denne sosiale 

eksperimentering med styring av lokalmiljø og by, 

kan vise vei i kampen mot de kreftene som gjør oss 

dumme, fordi vi bare tror noe har verdi hvis det eies. 

1 Karl Marx, «Økonomisk-filosofiske manuskripter», 1844. 

2 Tall fra Statistisk sentralbyrå, ssb.no. 

3 Alan Greenspan, The Age of Turbulence – Adventures in a New World, 

Penguin Press, London/New York, 2007, s. 233. 

4 Mike Davis, Planet of Slums, 2004. 

5 Kesia Reeve, «Squatting since 1945» in Peter Somerville og Nigel Sprigings, 

Housing and social policy: contemporary themes and critical perspectives, 

Routledge, London, 2005. 

6 Georgy Katsiaficas, The Subversion of Politics, AK Press, Oakland/ 

Edinburgh, 2006. 

POLLEN / N o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011 3

HISTORIE / Okkupasjoner 

Okkupasjoner 

i Oslo 

1969-2011 

00 

21 

4 

01 

02 

03 

04 

05 

06 

07 

08 

09 

10 

11 

12 

13 

14 

15 

16 

17 

18 

19 

20 

Hjelmsgate 3 

(1969) 

Garverigården Hjelmsgate 3 ble okkupert i 1969, 

og fikk snart leiekontrakt med kommunen. Huset 

ble på 70-tallet utsatt for trusler om riving, men 

etter iherdig innsats ble det vernet i 1979 av Oslo 

bystyre. I 1981 ble huset overlevert til Stiftelsen 

Arbeidskollektivet 

Schrøningsgate 32 

(1975) 

- 

Larviksveien 124 

(1978) 

En tverrpolitisk gruppe mennesker okkuperte 

et gammelt hus i larviksveien 124 som 

kommunestyret ville selge til private eiere. 

Huset hadde i lengre tid vært tilholdssted for 

flere uteliggere, som trengte sted å sove. 

Skippergata 6b 

(1981-1982) 

UNGMOB planlegger og tar initiativet til 

okkupasjonen av Skippergata 6 og 6b. 

Husokkupasjoner sprer seg til Trondheim, 

Stavanger, Tromsø, Bergen og Haugesund. 

Denne okkupasjonen ble forløperen til Blitz. 

Gården ble revet i 1982. 

Skippergata 8 

(1981-1982) 

- 

Pilestredet 30/Blitz 

(1982) 

Skippergata oppgis og Ungmob forhandler i løpet av 

januar/februar seg frem til en avtale med Oslo 

Kommune om gjenhusing av beboerne, arbeid og et 

ungdomshus i Pilestredet 30c, men avspist med en 

leiekontrakt på kun 6 måneder. Blitz ble da en 

okkupasjon. 

Dahlheimveien 2 

(1982) 

- 

Tromsøgata 8 

(1982) 

- 

Ullevålsveien 4 

(1982) 

- 

Korsgata 

(1982) 

- 

Nedregata 

(1982) 

- 

Trondheimsveien 88/90 

(1982) 

- 

Stolmakergata 

(1982) 

- 

Boligdirektørens kontor 

(1982) 

En rekke aksjoner mot spekulativ og 

fordyrende byfornyelse under slagordet 

"Gata er vår - men den er faen så kald å bo 

på" Boligsjefens kontor okkuperes i protest 

mot utkastelsene av de okkuperte husene og 

Markveien 61 

(1982) 

Den kommunale gården Markveien 61, hvor 

mange fra Skippergata/Blitz bor, blir stormet 

av politiet. 6 beboere dømmes til opptil 4 

måneders fengsel for påstått vold mot politiet. 

Ullevålsveien 102b 

(1983) 

Endte med at politiet aksjonerte og huset ble 

revet. 

Pilestredet 83 

(1983) 

Avsluttet med politiaksjon og utkastelse. 

Toftesgate 

(1983) 

Endte med arrestasjoner og bank. 

Schous plass 5 

(1983) 

Pressekonferanse og demonstrasjon mot 

Oslos boligpolitikk som endte i arrestasjoner 

Pilestredet 45b 

(1983) 

Den 30. oktober 1983 okkuperte over hundre 

ungdommer Pilestredet 45b etter nøye 

planlegging, og huset ble hurtig barrikadert 

at politiet ikke rakk å aksjonere. 

Pilestredet 45b ble foreløpig legalisert med 

korttidskontrakt. 

Pilestredet 47 

(1983) 

Samme år ble Pilestredet 47 okkupert. Dette 

ble tømt og revet lille juleaften 1983, slik at det 

ble jul på gata for beboerne. 

Olav Ryes Plass 10 

(1983-85) 

- 

22 

23 

24 

25 

26 

27 

28 

29 

30 

31 

32 

33 

34 

35 

36 

37 

38 

39 

40 

41 

42 

43 

Fyrstikkaleen 

(1984) 

Et par hus i Fyrstikkalleen ble okkupert i 1984. 

Storgata 36 

(1984) 

Blitz deltar i dannelsen av Arbeidsløses Forening, 

og det okkuperes lokaler for foreningen i Storgata 

36, den gamle "Dagsen" eller Prins Christian 

Augusts Minde 

Akersgata 21 

(1985) 

Endte med en brutal utkastelse. 

Drammensveien 165-167 

(1985) 

- 

Borggata 14 

(1985) 

- 

Frognerveien 8-10 

(1985) 

- 

Brinken53 

(1985) 

- 

Heimdalsgata 23 

(1985) 

- 

Breigata 20 

(1985) 

- 

Hedmarksgata 7/9/11 

(1986) 

Hedmarksgata 7, 9 og 11 okkuperes. 

19. februar, 1987: Demonstrasjon mot OBOS for 

trusler om utkastelse av okkupantene i 

Hedemarksgaten. 

Geitmyrsveien 33 

(1986) 

Blitz går inn på Oslo bystyrets julebord og spiser 

opp maten deres i protest mot 

budsjettnedskjæringene. 

6. januar, 1988: Eierne av det okkuperte 

Geitmyrsveien 33, Oslo Menighetspleiers 

Fellesutvalg, krever at beboerne blir kastet ut og 

Langesgate 3 

(1987) 

Langes gate 3 okkuperes og barrikaderes av et 

100-talls mennesker. 

21. august, 1987: Beredskapstroppen stormer 

Langesgate 3 og tømmer huset. 

Grønland 30-32 

(1987) 

50 boligløse okkuperer de 27 tomme leilighetene 

i Grønland 30-32.1. juni, 1987: Det okkuperte 

huset i Grønland 30 stormes og tømmes ved en 

meget brutal politaksjon, hvor de slår seg inn 

med gravemaskin. 70 personer bankes og 

Toftesgate 61 

(1989) 

20 unge boligløse blitzere okkuperer Toftesgate 

61. 

5. januar, 1990: Gravemaskinen som skulle rive 

Toftesgate 61 får ingenting gjort pga. sukker på 

tanken. Fire personer pågrepet for å hindre riving 

Alnafetgata 5 

(1989) 

Ni blitzere arrestert og banket for å forsøke å 

hindre en utkastelse i Alnafetgate, politiet hjalp 

en hushai i stedet for beboerne. 

Krusesgate 7/9 

(1988-2001) 

- 

Thorvald Meyersgate 41 

(1990) 

Politiet stormer det okkuperte huset i Thv. 

Meyersgate 41. 12 personer arresteres etter å ha 

forsvart seg. 

Storo Gård 

(1990) 

- 

Økernveien 11-13 

(1991) 

- 

Toftesgate 18 

(1991) 

Boligløse blitzere okkuperer Toftesgate 18. 

25. juni, 1991: Okkupantene i Toftesgate 18 klarer 

å motstå all tåregass politet skyter inn i huset, og 

kaster murstein slik at politiet må gi opp å tømme 

huset. 

Politiet tømmer Toftesgate 18 første gang, politiet 

heises opp i kran og sager seg gjennom taket. Hele 

Grünerløkka er stengt av politsperringer. 

7. juli, 1991: Toftesgate 18 blir okkupert igjen. 

10. juli, 1991: 150 politifolk stormer huset og 

Mustadsvei 3 

(1994) 

- 

Saxegaardsgata 8 og 11 

(1996) 

- 

44 

45 

46 

47 

48 

49 

50 

51 

52 

42 

Hausmannsgate 34 

(1999) 

Vinteren 1999 tok Hausmann BA kontakt med 

Statsbygg med det formål å leie de tomme, forfalne 

lokalene i Hausmannsgate 34 og Brenneriveien 1 til 

kulturhusformål. De første kunstnerne tok bygget i 

bruk høsten/vinteren 2000. I januar 2004 kjøpte 

Oslo Kommune Hausmannskvartalet av Statsbygg, 

med det formål å opprettholde driften av 


(1999) 

"Prosjekt Vestbredden" retter seg mot personer 

som av ulike årsaker er i en beklemt 

bosituasjon og ikke har økonomiske midler til å 

klare seg på det ordinære boligmarkedet. 

St Hallvards gate 

(2000) 

- 

Enebakkveien 37 

(2004) 

Enebakkveien 37 (E37) skal være et byøkologisk 

pilotprosjekt som demonstrerer hvordan 

økologiske, sosiale og økonomiske mål kan 

underbygge og forsterke hverandre. 

Olav Ryes Plass 2 

(2005) 

- 

Mor Godhjerta 

(2005) 

Okkupert for å belyse og hjelpe de eldre i en 

vanskelig situasjon. 

Trosterudvillaen 

(2005) 

Foreningen er en upolitisk og allmennyttig 

forening, som er registrert i Brønnøysundregistrene. 

Foreningen ble stiftet i 2006 med det 

formål at Trosterudvillaen og hageanlegget 

ivaretas, og legges til rette for allmenn 

benyttelse 


(2005) 

Natt til søndag 9. oktober 2005 ble 

Hausmannsgate 42 inntatt av en gruppe 

pønkere og friks. Organisert i gjennom 

nettverket i Oslo Boligaksjon (OBA) gikk 

aksjonistene inn og okkuperte huset som da 

hadde stått tomt over flere år. Dette ble 

startskuddet for Oslos niende offisielle 

Ormsundveien 14 

(2005) 

Et kommunalt pilotprosjekt på byøkologi, der 

beboerne skal prøve ut byøkologi og 

brukermedvirkning i praksis. I samarbeid med 

kommuna og arkitekt legger vi planer for 

hvordan vi skal rehabilitere den gamle trevillaen 

fra 1896. 

53 

54 

55 

56 

57 

58 

59 

55 

Skar leir 

(2010) 

25 

Fossveien 20 

(2007) 

Er i dag del av Kunsthøyskolen i Oslo 

Den 13 februar, 2010, ble leiren inntatt av husokkupanter 

som opprettet Øko-bokollektiv Skar. Det ble først 

antatt at dette var de samme personene som kun få 

dager tidligere ble kastet ut fra Hausmannsgate 42 i 

Oslo, men dette ble senere avvist av en talsmann for 

Holmenkollen leir 

(2010) 

SKAM bokollektiv. 

Tidligere okkupanter av Skar leir 

Kastet ut av politiet. 

Torggata 13 

(2011) 

Eiet av Entra Eiendom 

Stått tom siden 2002. 

Vernet 

Mosseveien 65-67 

(1983/2011) 

Denne eiendommen ble okkupert allerede i 1983. 

Det har bodd folk her inntil nylig. Eiendommen 

har for øvrig stor kulturhistorisk verdi med 

bebyggelse allerede i middelalderen. Under 

krigen var dette et gjemmested for jødene. 

Kongsveien 21 

(2011) 

Boligbygg eier eiendommen som er nærmeste 

nabo til Ekebergrestauranten.Den nokså 

gjengrodde eiendommen er tidligere blitt brukt 

som prestebolig, men har stått tom etter at den 

siste presten flyttet ut i fjor 

Brakkebygrenda 

(1999/2011) 

Byøkologisk prosjekt hvor man bor i biler og 

campingvogner. Har vært bebodd av og på siden 

1999. Politiet har aksjonert og kastet ut folk ved 

to anledninger. 

37 

27 

POLLEN / No POLLEN / N 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011 

o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011 

1 

00

16 

20 

15 

19 

5 

33 

24 

8 

32 

44 45 51 

3 

4 

56 

12 

53 

10 

48 

23 

57 

38 

9 

2 

14 

30 

21 

58 

41 

17 

18 

34 

49 

35 

29 

43 

52 

7 

26 

11 

59 46 

36 

39 

6 

40 

28 

47 

31 

22 

HISTORIE / Okkupasjoner 

50 

QR-LINK TIL 

GOOGLE MAPS 


INTERVJU / Brakkebygrenda 

Brakkebygrenda 

Vi møter Joanna Sverdup, Kjetil Velo og Anine Nonshagen på 

vognplassen som kalles Brakkebygrenda i Gamlebyen i Oslo. 

Mellom campingvogner og husbiler er det bygget opp et lite 

samfunn på den tidligere branntomten. Nederst på tomten 

med utsikt ut over togsporene i Kværnerdalen er det bygget 

en liten overdekket terrasse som fungerer som møteplass for 

beboerne. De tre vi møter forteller om en okkupasjon med lang 

historie. Allerede i 1999 okkuperte man eiendommen med ønske 

om å drive et byøkologisk prosjekt. Dette prosjektet levde i 

åtte år men da huset som stod på tomta ble revet, en brannruin, 

ble også de daværende okkupantene kastet ut. I årene etter 

stod det tomt før den nåværende gruppen flyttet inn på tomten 

høsten 2010. Eieren er privat og har vært den samme gjennom 

hele perioden. I det vi snakker med dem har de akkurat feiret 

ett år i Brakkebygrenda 

Hva slags mennesker er det som bor på området nå? 

Johanna: Vi er fjorten stykker som bor her inkludert 

gjester. Noen er kjærestepar, men de fleste bor alene i sine 

vogner. Det bor ingen familier her for øyeblikket, det er 

barn som bor her i kortere perioder, men de har et sted å 

bo utenom okkupasjonen. De fleste som bor her er norske 

men det er også gjester fra Sverige, Tyskland og Frankrike. 

Kjetil: Det finnes mange vognplasser rundt om i Europa og 

folk flytter rundt mellom dem. Men det er klart at det er 

litt lenger mellom dem som kommer opp hit til det som 

er den nordligste vognplassen i Europa. Det er betraktelig 

større aktivitet i Tyskland, Sveits og Frankrike. Hele bevegelsen 

rundt vognplassene startet i Berlin etter at muren 

falt og det ble frigjort arealer med uklare eierforhold. Ulike 

mennesker begynte å ta i bruk jorden og slo seg ned med 

campingvogner og busser. Deretter har det spredt seg 

utover Europa slik at et internasjonalt nettverk har dannes. 

Anine: Noen fra den enheten som nå er en del av Brakkebygrenda 

har tidligere deltatt i andre okkupasjoner i Oslo, 

så det er helt klart en nomadisk struktur. Noen av vognene 

er også her på mer midlertidige besøk. Men okkupasjonen 

som helhet er tenkt som permanent. Vi ønsker å bygge noe 

varig her. 

Kjetil: Sammenlignet med en leilighetsblokk er det selvfølgelig 

nomadisk og ganske ustabilt men for oss kjennes det 

som en permanent situasjon. 

Hva finnes av infrastruktur på området? 

Anine: Vi har leid byggestrøm som vi deler, men på sikt 

ønsker vi å produsere energien lokalt.. Bortsett fra det er 

vi ikke tilknyttet offentlig infrastruktur. 

Hvilke økologiske og økonomiske prinsipper ligger bak okkupasjonen? 

Hva kjennetegner det byøkologiske prosjektet? 

Anine: Noe av det viktigste for oss er å jobbe for redusert 

forbruk. Terrassen vi sitter på er et godt eksempel på det, 

“Byøkologi handler om å 

redusere forbruket i en bysituasjon... 

Gjennom å redusere 

forbruket kan vi også 

redusere avhengigheten av å 

stresse både med jobb og liv. 

Vi lager en situasjon der vi 

kan bruke mer tid på andre 

viktigere ting og man kan roe 

ned og bruke tid på å delta i 

det kollektive livet.” 

den er bygget av forskalingsmaterialer som er renset og 

gjenbrukt. Vi har også små boenheter som ikke trenger 

mye oppvarming. Vi bruker ikke strøm til oppvarming. 

Kjetil: Det handler om å vise i praksis at det går an å 

leve med en radikalt redusert ressursbruk. Og det går an 

å leve på en helt annen måte en slik man blir fortalt av 

samfunnet. Det er selvfølgelig aktuelt i den tiden vi lever i 

å redusere både forbruk og energikonsum, for oss handler 

det om å gjøre noe i praksis, ikke bare prate om det. 

Anine: De som bor her har jobber utenom, men det lave 

forbruket gjør at man kan jobbe mindre og ha mer tid til 

å delta og bidra i kollektivet. Det er et viktig poeng i det 

autonome fellesskapet at man har mulighet til selv å delta 

med sin egen kreativitet og skaperkraft. Man betaler ikke 

noen for å gjøre det man kan gjøre selv. Det er en viktig del 

av ideologien. Bosetningen er styrt etter konsensusprinsip- 

6 

pet med allmøte en gang i uken. Treet som stikker opp 

av terrassen er et godt eksempel på resultatet av en slik 

konsensusbeslutning. 

Anine: Byøkologi handler om å redusere forbruket i en 

bysituasjon. Det er noe annet enn på landsbygda hvor man 

har mer plass rundt seg. Gjennom å redusere forbruket 

kan vi også redusere avhengigheten av å stresse både med 

jobb og liv. Vi lager en situasjon der vi kan bruke mer tid 

på andre viktigere ting, man kan roe ned og bruke tid på å 

delta i det kollektive livet. Over tid ønsker vi også å produsere 

mer av maten vi spiser her i kollektivet. De som bor 

her betaler husleie etter evne for å dekke felleskasse og 

strøm, men vi betaler ikke leie for bruk av tomten. 

“Et annet problem er at alt 

bygges i den høyeste standarden. 

Å kunne velge en lavere 

standard som er billigere 

og annerledes er også en viktig 

frihet.” 

Hva er den politiske motivasjonen som ligger bak prosjektet 

og okkupasjonen? 

Anine: Det skal være folk i husene og tomme hus er 

ødeleggende for et nabolag. Det er et boligpolitisk poeng 

at det skal være mulig å bo også for de som ikke ønsker, 

eller har mulighet, til å ta opp store lån for å kjøpe en 

leilighet. Noen ønsker å leve annerledes enn det samfunnet 

rundt ber dem om. De ønsker kanskje ikke å jobbe like 

mye som det kreves for å ha råd til en vanlig leilighet. I 

et selvdrevet boligkollektiv kan man leve på en helt annen 

måte. 

Kjetil: Og man kan slippe å gå på NAV og leve på pengene 

fra staten. Hvis det var mer legalisert å bo annerledes 

kunne man frigjøre seg fra systemet og staten ville spare 

penger også. 

Hva slags politiske endringer ønsker dere at okkupasjonen 

skal føre til? 

Kjetil: Vi jobber for at det ikke bare skal aksepteres men 

også legges til rette for at flere kan bo på denne måten. 

Tenk bare på studenter som står i boligkø og andre som 

behøver bolig. Man trenger ikke et avansert regelement 

for å legge forholdene til rette for at mange av dem kunne 

bodd i samfunn som dette. Man må kanskje ha noen 

systemer i forhold til sikkerhet, hygiene og konstruksjoner. 

Men det er nok av ubrukte tomter som står klar til å tas i 

bruk. Vi mener også at man skal ha selvbestemmelse når 

det gjelder standarden på egen bolig. Selvbestemmelsen 

er et viktig aspekt innenfor den autonome bevegelsen. Det 

gir mulighet til å kontrollere sine egne omgivelser, til å 

bestemme hvordan sitt eget liv skal være. 

Anine: Jeg tror det er en lang prosess å påvirke politikken 

og samfunnet. Nå har man okkupert i Oslo i mange år og 

mye den siste tiden. Det begynner å bli mer forståelig for 

folk hva dette er for noe. De skjønner at det er en måte å 

leve på og at det kan være en del av byen. Vi har noen prinsipper 

i forhold til boligpolitikken som vi ønsker å endre, 

men det er ikke bare et politisk spørsmål. det er også et 

ønske om å bo på en annen måte. Det handler om å være 

i et fellesskap sammen. Lage løsninger for kollektivet som 

man er en del av. Samarbeidet og fellesskapet er like viktig 

for oss som den politiske okkupasjonen. 

Hvilken rolle spiller det kulturelle programmet i prosjektet? 

Anine: For oss er det viktig å gi et tilbud til nærmiljøet. Vi 

har for eksempel filmvisninger en eller to ganger i uken. 

Tidligere hadde vi et folkekjøkken som var åpent for alle. 

Den byøkologiske kolonien kal være et åpent tilbud i nabolaget. 

Jeg tenker at vi skal gi et tilbud, men også et rom 

for å gjøre prosjekter og det skal være åpent for de som 

kommer utenfra for å komme og bidra. Det er viktig at 

man har en utadrettet aktivitet, men når det er sagt så er 

vi er først og fremst et boligprosjekt. 

Hvordan er forholdet til naboer og byens myndigheter? 

Anine: Forholdet til naboene er godt. Folk her i Gamle Oslo 

er åpne og har ønsket oss velkommen. Vi føler at vi har 

støtte i det vi driver med. Det handler også om hvordan 

man skal gå frem og hvor mye energi man skal bruke. Man 

ønsker seg selvfølgelig en viss grad av trygghet, men samtidig 

kan det være sunt med noe utrygghet. 

Johanna: Vi har ikke noe særlig forhold til politikerne siden 

dette er en privat tomt, men vi har informert lokalpolitikerne 

i bydelen og følte vi ble godt mottatt av dem. Det 

har vi også opplevd tidligere da vi bodde på Skar leir. Da 

Nomadisk okkupasjon 

Nomader kjennetegnes ved en omreisende livsstil uten 

fast bosted. Historisk var det ofte grupper av jegere og 

senere gjetere som reiste rundt på denne måten. Senere 

har man hatt grupper av reisende innenfor samfunn 

der majoriteten er bofast. De mest kjente i Europa er 

ulike Romani-grupper men det fins og lokale tradisjoner 

i Norge, England, Spania og andre land. Innenfor og i 

tilknytning til okkupant og aktivistbevegelsene finnes 

det ulike grupper som lever mer eller mindre nomadisk. 

I England oppstod en kultur av reisende på 70 og 

80-tallet knyttet til new-age bevegelsen. De reiste i konvoier 

bestående av gamle busser, lastebiler og bobiler og 

samles til såkalte frie festivaler. Gjerne på steder med 

tilknytning til den engelske oldtiden som for eksempel 

Stonehenge. De møtte til dels stor motstand konflikten 

rundt festivalen ved Stonehenge endte med massearrestasjoner. 

Bakkebygrenda i Oslo er et eksempel på en 

såkalt Vognplass. Vognplassene oppstod først som utformelle 

bosetninger i områdene som ble til overs etter 

Berlinmurens fall. Det finnes nå vognplasser rundt i Europa 

og selv om mange er bofaste er det også utskifting 

i mellom dem. 

Uformelle bosettinger 

Det finnes mange typer uformelle bosettinger rundt omkring 

i verden som bygges av ulike årsaker, men i de 

fleste tilfeller er det mennesker som flytter fra arbeidsledighet 

og fattigdom på landsbygden mot byene i håp om 

et bedre liv. 

I Tyrkia finnes det et juridisk smutthull som gjør at om 

man begynner å bygge etter solnedgang og flytter inn 

i et ferdig hus før soloppgang, kan ikke myndighetene 

rive huset neste dag, men må sette i gang en formell 

prosess med høringer foran en domstol. I de fleste tilfeller 

skjer ikke dette og den nyinnflyttede får bli. Disse 

husene kalles Gecekondu. Robert Neuwirth hevder i sin 

bok ”Shadow Cities” at halvpartene av innbyggerne i Istanbul, 

rundt 6 millioner mennesker, bor i slike hus. 

De Brazilianske favelaene og shantytowns som i Soweto 

i Sør Afrika og på grensen mellom Mexico og USA er 

andre slike uformelle bosettinger. Det er også Pueblos 

jóvenes (”de unges by”) som omgir Lima og andre byer 

i Peru samt den kjente Cité Soleil på Haiti et eksempel 

på. I området av Cairo som heter al-Arafa finnes en stor 

gravplass som har blitt hjemmet til rundt 1 million mennesker. 

Mer uvanlig er ”Torre David” eller Davids Tårn, i Caracas, 

en uferdig 45 etasjers skyskraper, uten fasade, trapper 

som fører ingensteds og ingen elektrisitet eller vann, 

som huser over 2500 okkupanter. Å bo der er gratis, men 

folk betaler rundt 130 kroner i måneden for vedlikehold. 

I bygningen er det små hjørnebutikker oppover etasjene, 

nettkafeer, leiligheter som blir frisørsalonger…” Mike Davies, 

forfatteren av ”planet of slums” omtaler prosjektet 

som ”en åpenbar kandidat til et grønn skyskraper eksperiment”. 

hadde vi full støtte fra lokalpolitikerne som ønsket aktivitet 

i området. På tross av dette ble vi likevel kastet ut. 

Anine: Området her i Gamlebyen er nå regulert til barnehage 

og fire boliger, men det ser ikke ut til at noe skal 

bygges. Det er en interessant tomt siden den ligger i Gamlebyen. 

Å grave mer enn fire meter ned gjør at det kreves 

arkeologiske utgravninger. Det er en dyr tomt å bygge ut. 

Kjetil: Vi har vurdert en privat regulering men det er såpass 

radikalt at det er vanskelig å tro at det finnes politisk 

støtte for et slikt prosjekt. Det er likevel noe vi diskuterer 

aktivt. Man har jo også en begrenset mengde energi og det 

er mye jobb å bygge noe opp fra bunnen. Man skal skape 

noe sammen og involvere lokalbefolkningen. Det kan hende 

at det er ok at det er ulovlig. 

Hva synes dere om hvordan Oslo utvikler seg som by? 

Anine: Det mangler sosiale rom og det mangler kollektive 

løsninger. Oslo kommune selger boligmassen sin samtidig 

som mange av boligene Boligbygg KF disponerer står 

tomme. Et annet problem er at alt bygges i den høyeste 

standarden. Å kunne velge en lavere standard som er billigere 

og annerledes er også en viktig frihet. 

Kjetil: Det er jævlig få som får sjansen til å delta. De med 

mye penger står foran i køen overalt. Bare se på Bjørvika – 

de bygger en by som bare blir mer og mer homogen. 

Johanna: De bygger 8000 nye boliger – men for hvem. Det 

er ikke rom for vanlige mennesker å skaffe seg et sted å 

bo. 


o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

Harald Nissen 

Harald Nissen har bakgrunn fra alternativbevegelsen i Trondheim 

og var med å starte opp Svartlamoen. Han er musiker 

og artist, som vokalist i bandene Det Glade Vanvidd og Albino 

Slug og som medlem av performancegruppen The Four. Han 

var aktiv på UFFA og i avisa Folk og Røvere. I de senere årene 

har han sittet i bystyret i Trondheim for Miljøpartiet De Grønne 

som leder for Kultur-, idrett- og friluftslivskomiteen. Han har 

også ledet Svartlamoen Næringsstiftelse som forvalter konsert- 

og andre næringslokaler på området. Harald er nå bosatt 

på Vålerenga i Oslo og er førstekandidat for Miljøpartiet De 

Grønne i Oslo. Vi møtte Harald på Grønland i Oslo for å snakke 

om utfordingene med å skape et alternativt område i byen og 

hvilken påvirkning det kan ha på bolig og byutvikling. 

Husokkupantbevegelsen kom for alvor til Norge på begynnelsen 

av 80-tallet. Vi ber Harald fortelle litt om hvordan 

bevegelsen oppstod og sin egen bakgrunn og motivasjon 

for å delta. 

På mange måter mener jeg at skal må forstå 80-tallet for 

å forstå det moderne Norge. Det er da vi får en moderne 

bykultur i Norge. I utelivsbransjen får man en liberalisering 

av skjenketider og etableringer. NRK-monopolet blir brutt. 

Det oppstår også to ekstreme ytterpunkter i Norsk bykultur 

med jappebølgen på den ene siden og Blitz og punk 

miljøet på den andre siden. Disse oppstår parallelt og er 

et godt bilde på sprengingen av det sosialdemokratiske 

rommet. På mange måter er det to komplementære bevegelser. 

Okkupantbevegelsen oppstod allerede på seksti og syttitallet 

i Amsterdam, okkupasjon var jo veldig stort der i 

sin tid, selv om mye av det er borte nå. Det spredte seg 

ut over hele Europa på den tiden, men kanskje spesielt i 

Danmark, Tyskland og Nederland. Bevegelsen kom også 

til Norge og ble kanskje først og fremst kjent gjennom okkupasjonen 

av Skippergata i Oslo, men også med lignende 

prosjekter i andre byer. I Trondheim var okkupasjonen av 

Kjøpmannsgata en av de første. Jeg var med der og som i 

Skippergata gikk det også til helvete. Brant ned. 

For oss var bolig det viktigste motivet i begynnelsen. Kulturhus 

hadde vi i UFFA-huset men det var ikke stort nok til 

at vi kunne bo der. Vi hentet inspirasjon både fra Tyskland 

og Danmark, særlig Danmark der bokollektivene var kommet 

langt. Men generelt tror jeg bevegelsen ble drevet av 

behovet for et annet rom, et friere rom. 

Svartlamoen er et interessant forbilde i norsk sammenheng 

både fordi det er et relativt omfattende bymiljø og 

fordi det har overlevd over en lang periode. Vi spør Harald 

om hva som var bakgrunnen for den okkupasjonen. 

Jeg er jo en av dem som var den første generasjonen 

beboere som flyttet inn på åttitallet. Vi var fire-fem stykker 

som flyttet inn i 87. Det som skilte miljøet i Trondheim fra 

miljøet i Oslo var at miljøet i Oslo var mye mer konfronterende. 

Det har nok med å gjøre at Blitz er sentralt plassert 

i bykjernen i Oslo mens Svartlamoen er mye mer perifer 

i forhold til bykjernen. Det var ingen som brydde seg om 

det vi drev med der ute og gentrifisering var fremdeles et 

fremmedord. Det man fant på Svartlamoen var et område 

som var så nedslitt at kommunen som var eier bare lot 

det bli overtatt. Det er litt som i Berlin der man finner 

områder som er overlatt til forfallet. Det var det rommet vi 

lette etter og tok. Det var mange ting som klaffet for oss. 

Kombinasjonen av en del folk som hadde mye kunnskap 

om hvordan man jobber med media og politikk var med å 

gjøre det til en suksess. De fleste okkupasjonsprosjekter 

går jo til helvete. 

Det som er spesielt med Svartlamoen er at det har lyktes. 

Og at det til slutt ble veldig stort, også i Nordisk sammenheng. 

Det eneste man kan sammenligne det med i Norden 

er Christiania i København. Det er antagelig ikke så mange 

andre byer det kunne skjedd i heller. Kanskje i Bergen eller 

i Stavanger. Det krever en viss kritisk masse, og vi bor jo 

spredt i dette landet. I Tyskland kan det godt skje noe i en 

liten by, men det er det ofte kort vei til en større by. 

LA21 

INTERVJU / Harald Nissen 

“Lokal Agenda 21 er en handlingsrettet strategi for vitalisering 

av lokaldemokratiet og den kommunale planleggingen 

i videreutviklingen av kommunesamfunnet 

mot en bærekraftig utvikling.” (Lokal Agenda 21- Fra 

miljøvern til bærekraftig utvikling, (Miljøverndepartementet 

20.11.1998)). 

Bærekraftig Utvikling 

En bærekraftig utvikling blir definert som en utvikling 

som tilfredsstiller dagens generasjoners behov uten at 

det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter 

for å tilfredsstille sine behov. Menneskenes behov 

kan grovt deles inn i grunnleggende behov, som må 

ivaretas for å sikre overlevelse på et visst minstenivå, og 

mer sosio-kulturelt definerte eller sekundære behov som 

kan utvikles i mange retninger.”(St. meld. 58 (1996-97)) 

Denne forskjellen gjorde at man i Trondheim hadde mer 

tid å bruke på innholdet i området. Det vokste frem mange 

prosjekter fra miljøet som magasinet Folk & Røvere, senere 

Gulliotin, og bokkafeen Ivar Matlaus som jeg var med å 

starte. Man bygget opp en base av kunnskap om politisk 

og kritisk arbeid. Det gjorde at man ikke bare jobbet som 

aktivister, men også inn i det politiske systemet. 

Harald forteller at han selv gikk fra rollen som aktivist til en 

politisk rolle som representant i bystyret. En rolle som åpnet 

andre muligheter, for eksempel realiseringen av studentboligprosjektet, 

boliger i den gamle bilbutikken og Svartlamoen 

Kultursenter. 

Kultur og næringsutvikling har fungert bra på Svartlamoen 

en periode, mens boligstiftelsen har store utfordringer 

med vedlikehold. I et så stort prosjekt vil det alltid gå litt i 

bølger hvilke områder som har størst aktivitet. 

Husokkupasjon er jo en del av en større diskusjon som 

handler om både det norske boligmarkedet og den sosiale 

boligpolitikken. Hva slags rolle kan boligaktivisme spille i 

denne diskusjonen? 

Boligprisene gjør at et sjikt av samfunnet blir holdt utenfor, 

og det er ikke noen egentlig vilje til å ta tak i det. En viktig 

mulighet som blir lite diskutert er å stimulere en økning av 

antallet utleieboliger gjennom en mer sosial skattepolitikk. 

Jeg tror ikke at man kan gjøre hele den norske befolkningen 

til boligeiere. Det er viktig at de som ønsker å leie har 

“Vi hentet inspirasjon fra 

både Tyskland og Danmark, 

særlig Danmark der bokollektivene 

var kommet langt. Men 

generelt tror jeg bevegelsen 

ble drevet av behovet for et 

annet rom, et friere rom.” 

mulighet til det. Det trenger ikke bare være dem som har 

svak økonomi. Det er et problem at det er stigmatiserende 

å være leietaker. Leietakere er mer er dynamiske og flytter 

rundt og det er en god ting. Miljøpartiet de Grønne er det 

eneste partiet som har programfestet økt eiendomsskatt. 

Eiendomsskatten er konkret og direkte. Hvis man ser på 

hvordan rikdommen blir akkumulert i Norge er det gjennom 

eiendom. Mens den som ikke eier er skattemessige 

tapere. 

Eksempelets makt er viktig. I Oslo har kanskje konfliktene 

kommet for mye i søkelyset. Det hadde vært annerledes 

om man fikk et byøkologisk kvartal som ble en del av byen. 

De okkupasjonene som er i Oslo nå greier å fremstille seg 

selv med positivt i offentligheten og er mer opptatt av å 

invitere til deltakelse. Jeg tror det på grunn av dette at 

Svartlamoen ble vellykket. Fordi man i den settingen man 

var ikke valgte å lene seg på erfaringen fra gatekamper, 

men valgte en mer åpen strategi. 

POLLEN / N o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011 7 

>>

ARTIKKEL / Harald Nissen og Hedda Giertsen 

Hvordan føler du at det offentliges reaksjon har vært på 

husokkupasjoner fra åttitallet og frem til nå? Har det endret 

seg over tid? 

Jeg tror at man aldri helt har akseptert det. Man har prøvd 

å kanalisere det i perioder. I min generasjon var det så 

mye at det ble sett på som en utfordring. Man brukte mye 

ressurser og så akselererte det med voldelige aksjoner. Fra 

nittitallet og fremover fikk man et mer militært politi som 

møtte okkupantene på en mer brutal måte. Midlene til 

dem på gata har ikke blitt mer avansert, men de voldelige 

midlene til politiet har utviklet seg enormt de siste tretti 

årene. De er mer organisert og mer profesjonelle. Man 

møter et militarisert politi. 

Hvordan utviklet Svartlamoen seg? For eksempel på Rodeløkka 

som vi kjenner fra Oslo virker det ganske konservativt 

nå. Ble det segmentert over tid? 

En viktig forskjell på Svartlamoen og andre lignende 

prosjekter er at man har beholdt det sosiale aspektet. Når 

muligheten kom ble ikke de enkelte leilighetene solgt som 

privatboliger men samlet i en sosial boligstiftelse. Så man 

kan fremdeles ikke kjøpe hus på Svartlamoen og det at 

man kun har leietakere og lave leieutgifter gjør at man har 

beholdt et stort spenn i beboere fra ulike samfunnslag. 

Noen bor der med barn helt opp i tenårene. De som bor 

der velger et sosialt miljø i stedet for å akkumulere kapital 

i eiendom. 

På Svartlamoen er fasaden vrengt. Man ser dritten og 

skyggesiden. For eksempel dopkulturen. Vi har en befolkning 

som putter i seg alt mulig rart og det er fullstendig 

tabu. Det brukes i alle sosiale lag, men man vil ikke 

innrømme det. Aker Brygge er sikkert et av Norges største 

dopmarkeder. Folk snorter hele tiden. Er det noe man 

skulle tømt så er det Aker Brygge, ikke plata. Skal ha man 

bekjempe omsetningen må man ta de store haiene. 

På Svartlamoen anerkjenner man rusmisbrukere og slipper 

inn også de som kanskje aldri vil komme helt ut av det. De 

har også rett til å leve et liv på sine egne premisser. 

Harald forteller om en liten kafé han fant ute blant de 

ytterste dikene utenfor København i en liten camp. Noen 

store Buddhafigurer i betong markerte stedet. Et godt 

eksempel på at alternative rom kan oppstå også utenfor 

bykjernen. Kanskje kunne sånt skje også i Oslo – gjerne 

knyttet til lokal matkultur? Små soner av frihet kan være 

interessante – også ute i naturen. 

Det ligger et stort potensial i at flere miljøer kan gå sammen 

og koordinere innsatsen. Det som slår meg i Oslo er 

at de finnes veldig mye i de alternative miljøene men de er 

ikke så flinke til å samhandle. Jeg var med på å ta initiativ 

til et et byøkologisk felleskap her i Oslo, der kan man 

Hva slags by vil vi ha? 

’Hus treng folk…og folk treng hus’ skriver Ola Bremnes i 

sangen Folk i husan 1 . Det gjorde Hausmannsgate 42, som 

hadde stått og forfalt i 5 år i 2005 da beboere flyttet inn. 

Oslo Kommune eide gården og byråd for næring- og eierskap 

Øystein Sjøtveit 2 innrømmet til Østlandssendingen at 

kommunen har latt den forfalle. De nye beboerne pusset 

opp og investerte materiale, tid, penger og arbeidskraft, 

og de mottok ingen bostøtte. Vanligvis blir en slik selvstendighet 

og selvhjulpenhet verdsatt høyt. De som flyttet inn 

ønsket å finne en billig bolig bortenfor eie- og leiemarkedets 

høyt oppdrevne priser, med et gjennomsnitt på 5.098 

kr i måneden for ett rom 3 Men dette handler langt fra bare 

om bygninger. Det handler først og fremst om at rundt 20 

personer som har bodd i bygården i nesten fire og et halvt 

år 4 ble kastet ut fra hjemmene sine. Bygningen har huset 

i overkant av 70 personer siden 2005 5 som har trengt en 

bolig, for noen en kort tid eller i en overgangsperiode. Folk 

treng hus og hus treng folk, og nå hadde bygning og beboere 

funnet hverandre. 

Etter at beboerne ble kastet ut 11. Februar 2010 er situasjonen 

for bygningen tilbake på null, eller enda verre. Det er 

hussopp i nr. 42. Den holdes bedre i sjakk når det bor folk 

der enn når det står tomt 5 Nå er bygningen overlatt til et 

varslet forfall. 

Et spørsmål om brannusikkerhet? 

Kanskje det var spørsmål om brannusikkerhet? Det er ansvarsområdet 

for Brann- og redningsetaten (BRE). De påla 

beboerne i nr. 42 å sørge for brannsikringen. Litt senere 

bestemte brannsjefen at ’boenheten var nektet virkning 

fra 26.1.2010 kl. 18 6 det vil si at brannsjefen stengte huset. 

På et møte dagen etter, 27.1.2010, spurte beboerne 

også om bruksnektelsen kunne oppheves hvis kravene fra 

Brann og redning ble innfridd. Her var det mulighet for en 

brannsikker løsning, og Eiendom- og byfornyelsesesetaten 

(EBy) avviste den. Kanskje det handler om noe annet enn 

brannsikkerhet fra EBy sin side? 

8 

samle ressurser på alt fra okkupasjon til økohager. Det 

ligger et stort potensial i disse miljøene. 

Hva tenker du om okkupasjonen og kulturhuset i Hausmannsgate 

i denne sammenhengen? 

Problemet har vært at de har hatt en offentlig administrasjon 

som egentlig ikke har ønsket dem. Det er veldig 

viktige at den offentlige administrasjonen har kompetanse 

og forståelse for hva okkupasjon dreier seg om. Det tror 

jeg er en av grunnene til at Svartlamoen lykkes så godt. De 

store offentlige aktørene som for eksempel EBY i Oslo har 

et ansvar for å forstå dem man snakker med. 

Mange av de som bor i okkuperte hus og områder har et 

uttalt ønske om et annerledes liv. Det går ofte på ulike 

typer av frihet. Frihet fra det økonomiske systemet som 

styrer boligmarkedet eller frihet fra myndighetens regulering. 

Man snakker om det autonome kvartal, kan du fortelle 

litt om det og hvordan man kan gå frem for å etablere slike 

autonome enklaver i byen. 

Jeg tror det man gjør i Nederland er et viktig eksempel. I 

Amsterdam har de satt av ti soner for alternative miljøer. 

Der definerer man egne bysoner og sier at her skal det 

ikke bygges i henhold til normalen. Man kan se bort fra 

vanlige reguleringsbestemmelser og åpne opp for eksperimentering. 

Problemet med norske bysamfunn i dag er at 

de er ekstremt homogene, jeg tror det er viktig for en by å 

ha noe å irritere seg over. 

Svartlamoen, for å bruke det som eksempel, er regulert 

som en byøkologisk eksperimentbydel. Det består av alt 

fra en U-båtbunkers til 1870-talls trehus, jernbaneterminal 

og 60-talls industrihaller. 

Det er viktig at det er rom for noe som er annerledes. I 

andre land har de innsett at disse miljøene er en viktig del 

av infrastrukturen i en moderne by. Den forståelsen er nok 

mer tilstede i en tysk eller nederlandsk virkelighet, kanskje 

delvis i Danmark. Jeg ser på denne bevegelsen som en 

viktig del av vesteuropeisk bykultur. 

Svartlamoen har også vært avgjørende for den tankegangen 

som ligger bak utviklingen på Brøset, for eksempel. 

Svartlamoen har åpnet opp for å se andre løsninger og 

våge å være mer eksperimentell i byutviklingen. På Brøset 

skal det lages en eksperimentell bydel med mål om null 

utslipp. Dette har en klar forløper i Svartlamoen. Jeg tror 

det er en viktig effekt av okkupasjonene, at de åpner for å 

tenke annerledes. 

Det er rart at man ikke har fått det til i Oslo. I København 

har de fått til veldig mye. I Christiania, men også på Nørrebro 

og Vesterbro. Svenskene kan man ikke vente så mye 

Et spørsmål om okkupanter? 

Man kan selvsagt se okkupasjon som lovbrudd, en opplagt 

sak for politi, byfogd og utkastelse. Men man er 

ikke nødt til å se den slik. Beboerne i nr. 42 ser på seg 

selv som en boligpolitisk aksjon med vekt på at kommunen 

skal sørge for at kommunale bygninger ikke står 

tomme7 ; skaffe bolig til befolkningen, sørge for et bredt 

spekter av botilbud og særlig alternativer til det som fins 

5 og 7 

på det vanlige eie- og leiemarkedet. 

Det å se potensial i boligaksjoner og bygge videre på det 

arbeidet som gjøres, fremfor å bruke tvangsmakt, er på 

ingen måte noen ny, sensasjonell, naiv eller original idé. 

Den er vel kjent og ble brukt i1999 da et annet hus, nr. 

40 i Hausmannsgate, ble okkupert. På denne tiden eide 

Statsbygg området, og Laila Dåvøy, daværende arbeids- 

og sosialminister kom til stedet og ga okkupantene amnesti. 

8 

Siden ble dette et nytenkende og fremtidsrettet kultur- 

og boligprosjekt med vekt på byøkologi og medbestemmelse 

etter prinsippene i Lokal Agenda 21 (se faktaboks 

under intervju med Harald Nissen). 

I fem dager, fra 11. til 15. april 2005, ble det holdt en 

charette, tankesmie, for hele Hauskvartalet, med deltakelse 

fra Oslo kommune, Gaia arkitekter, beboere og interesserte 

i Hauskvartalet. 9 + 5 Resultatet av et omfattende 

og møysommelig arbeid fra 2004 ble nedfelt i reguleringsplanen 

“Hauskvartalet – Spesialområde byøkologisk 

kulturkvartal og friområde”, vedtatt av et enstemmig 

bystyret i juni 2008. 

Denne planen ivaretar tre hensyn som er viktige for et 

godt og fremtidsrettet byprosjekt i vår tid: det skal være 

holdbart økonomisk og være et tilbud også til dem som 

vil bo utenom boligmarkedet. Det skal være økologisk 

med vekt på fornuftig bruk av ressurser. Og det skal 

være sosialt og kulturelt inkluderende og gi rom til et 

mangfold av mennesker og aktiviteter ifølge Chris Butters 

fra Gaia Arkitekter. 

>> 

av når det gjelder alternativ kultur, men i Oslo burde vi fått 

til mer. Jeg tror det har noe med at den urbane identiteten 

ikke har vært sterk nok i Oslo. Bevisstheten rundt alternativ 

bruk av byrommene er ikke her. Det har ikke vært 

nok miljøer som er villig til å stille spørsmål ved bruken 

av byen. Ikke bare politisk, men også gjennom direkte 

intervensjon. Det er viktig å ha en tradisjon for å bruke de 

offentlige rommene. Det er en del av den urbane kulturen. 

Jeg hørte for eksempel om en spontan fest på t-banesystemet 

i København nå nettopp. Det er litt hedonistisk, men 

det er et godt eksempel på hvordan man kan utvide bruken 

av byrommet. 

Aksjoner som handler om bruken av byrommet tror jeg 

man vil se mer av. For eksempel Critical Mass og lignende 

aksjoner som går i en mer fredelig retning. Kampen om 

byrommet startet på nittitallet men fikk en knekk med 

ellevte september som førte med seg en økt offentlig 

kontroll. Erfaringen de siste ti-femten årene er at man ikke 

kan utfordre det offentlige med vold siden man da alltid 

vil være underlegen. I stedet vil man få myke former for 

konfrontasjon. Jeg tror humor et bra virkemiddel, spesielt 

hvis man vil kommunisere. Vi lever i en tid der man kan 

dokumentere og visualisere. Den digitaliserte billedvirkeligheten 

åpner for andre typer konfrontasjoner. 

Byøkologi 

“Byøkologi betegner en særskilt miljøinnsats som med utgangspunkt 

i et konkret byområdes miljøstand, brukernes 

deltagelse, søker å fremme helhetsorienterte løsninger på 

problemstillinger som er knyttet til områdets ressursforbruk, 

miljøbelastning og naturinnhold”(Det Danske Miljøvernministeriet). 

Byøkologien er studiet av forholdet mellom organismene 

i et urbant eller urbanisert samfunn og deres interaksjon 

med dette samfunnet. Byens økologi blir ofte beskrevet 

som et ”åpent system” og man har dermed ønsket 

å studere hvordan samspillet er mellom byen og dens 

omland. Byøkologen studerer dyreliv, planteliv og byens 

uterom for å forstå disse ressursene og hvordan de blir 

påvirket av forurensing, utbygging og andre former for 

press på det urbane systemet. 

En analyse av byen som tar for seg energiens bevegelse 

gjennom økosystemet kan hjelpe oss å utvikle sunnere 

og bedre organiserte samfunn. Byøkologien skiller ikke 

nødvendigvis mellom ”gode” og ”dårlige” byer men er et 

hjelpemiddel for å forstå de prosessene som driver den 

urbane økologien og hvordan den kan påvirkes for å nå 

de målene man setter seg. 

av professor Hedda Giertsen 

Hauskvartalet 

Hauskvartalet består av en samling bygg og eiendommer 

i Hausmannsgate mellom Brenneriveien og Vestre 

Elvebakke. Hauskvartalet var tidligere eid av Statsbygg 

inntil det ble kjøpt av Oslo Kommune ved Eiendoms og 

Byfornyelsesetaten (EBY) i 1999. Kvartalet består av adressene 

Hausmannsgate 28, 30, 32 og 34 samt Brenneriveien 

1 og Vestre Elvebakke 10, 12 og 14. 

Januar 2008 ble det vedtatt en spesialtilpasset reguleringsplan 

basert på byøkologi og brukermedvirkning. 

Reguleringsplanen ble enstemmig vedtatt i Oslo Kommune. 

Kulturhuset Hausmania ligger i Hausmannsgate 34 

som er en sammenslåing av Hausmannsgate 28-34-38. 

Kulturhuset hadde leieavtale med Statsbygg og har nå 

leieavtale med Oslo Kommune. Hausmania har et bredt 

spekter av aktiviteter med vekt på produksjon og visning 

av ulike kunstuttrykk. 

Hausmannsgate 40 er i dag okkupert og i bruk som 

boliger. Hausmannsgate 42 var også okkupert inntil 

Januar 2010 da EBY under påskudd av brudd på brannforskriftene 

kastet ut okkupantene og stengte bygget. 

Hausmannsgate 42 har status som vernet. 

Desember 2009 fikk EBY i oppgave å selge Hausmannsgate 

40 og 42 samt Brenneriveien 1. Beboerne og 

brukerne av Hauskvartalet mener dette salget kommer 

til å ugyldiggjøre reguleringsplanen som legger vekt på 

en helhetlig utvikling av kvartalet. 

Hauskvartalet er en enestående mulighet i Oslo for å 

vise hvordan alternative boformer og lavterskel kultur 

kan være en del av en helhetlig byutvikling basert på 

økologiske ambisjoner. 



Men det ble ingen kontrakt eller enighet for nr. 42. Å unnlate 

å forhandle og heller bruke tvangsmakt som Byfogdembete 

og politi, omdefinerer situasjon og deltakere. Fra 

å være forhandlingspartnere i et fremtidsrettet og nyskapende 

byprosjekt, blir beboere med ett slag råmateriale for 

politi og kontrollapparat. Nå skjer det stikk motsatte av å 

fremme integrering og velferd for byens borgere. 

Demokratisk underskudd. 

Det enstemmig bystyrevedtaket om reguleringsplanen for 

Hauskvartalet fra juni 2008, fikk ikke være i fred. I mars 

2009, knapt et år etter, ga byråd for byutvikling, Bård Folke 

Fredriksen fra Høyre, beskjed til EBy om å legge deler 

av Hauskvartalet ut for salg. Med dette brøt han prinsippet 

om medbestemmelse uten å informere deltakerne i Hauskvartalet. 

Vedtaket bryter også med å se Hauskvartalet 

som en helhet og vil legge brakk den felles innsatsen som 

beboerne har bygget opp. 

Kommunen har tilbudt deler av området til studentorganisasjoner 

for å bygge studentboliger. Dermed bryter de 

grunnlaget for å skape kontinuitet blant beboere, og også 

fellestiltak og sammenheng mellom boliger og kulturaktiviteter. 

Det er en underlig måte Høyres representanter ivaretar 

demokratiet på, når de undergraver et bystyrevedtak 

og intensjonene. Med denne situasjonen er det oppstått 

et alvorlig og omfattende demokratisk underskudd i Oslo. 

Det ser også ut til at EBY langt på vei ser seg som fristilt 

fra demokratisk kontroll, noe som bidrar til å øke et slikt 

underskudd. 

Byen som kapitalistisk foretak. 

Om det er vanskelig å forstå byråden og EBys avgjørelser 

ut fra det som er nevnt til nå, fins det et annet perspektiv 

som kan gi en nøkkel. Det er hentet fra Heidi Bergsli som 

har skrevet om Entreprenørpolitikk og byutvikling. 10 Bergsli 

peker på en tendens til at byer nå i senmoderne tid endrer 

karakter. Bypolitikken i moderne tid, med industriproduksjon 

i vestlige land, var preget av velferdstanken med vekt 

på sosial og geografisk utjevning. Da var byens økonomi 

basert på skatteinntekter og statlige overføringer. I senmoderne 

tid er byer mer og mer blitt enheter i en kapitalistisk 

økonomi. De vil ikke lenger leve bare av statlige 

midler og skatteinntekter, de vil heller være som økonomiske 

foretak som skal skaffe seg inntekter og fortjeneste i 

en internasjonal, globalisert økonomi. Nå satser de på helt 

andre typer inntekter: å trekke til seg investeringer, turister, 

konferanser og utvalgt arbeidskraft. Byer skal ha sitt 

eget image, og Oslo vil gjerne være Fjordbyen. 

For å nå frem i konkurransen legger storbyer vekt på å 

skape seg som et tiltrekkende fenomen med spesiell arkitektur 

og signalbygg, finurlige kunst- og kulturopplevelser 

som skal vise til lokal tradisjon og særpreg, samtidig som 

det innordnes i en tidsriktig og internasjonal innpakning. 

Byfremtoningene som skapes slik er beregnet på mennesker 

utenifra, og oppleves som fjerne og fremmede av 

den stedfaste befolkningen. Slike byfenomen blir kulisser 

for en internasjonal nomadegruppe som reiser fra sted til 

sted, men likevel hele tiden innen samme type bylandskap, 

varemerket av konsum, hvor hovedsaken er å bli sett og se 

på likeartete. 

Men hva med de andre, de som lever og bor rett rundt 

hjørnet? Ifølge Bergsli har det i mange store vestlige byer, 

siden 1980-tallet, vært en øking i antall bostedsløse, husokkuperinger, 

boligbevegelser og andre anti-gentrifiserings-bevegelser: 

Flere byer satte i årene som fulgte i verk 

repressive tiltak for å slå ned på denne typen aksjoner, noe 

som koples til den økende betydningen av eiendomsutviklingen 

i den nye byøkonomien. 

I et slikt perspektiv faller flere brikker i Hauskvartalets 

historie på plass: 

Først at byråd og EBy velger politirollen og utkastelse, de 

ønsker ikke løsninger på brannsikring eller andre bygningsproblemer. 

Og siden at det ikke er blitt noen skriftlig 

avtale mellom EBY og nr. 42, og ikke med andre byøkologiske 

prosjekter heller. Og til slutt at byråden legger ut 

deler av Hauskvartalet til salg for boliger til studenter. 

Byråd og EBy vil ikke at det skal finnes et alternativt bo- og 

kulturkvartal. Kort sagt, de vil ikke ta i bruk tomme bygninger 

og bruke dem til boliger, og heller ikke skape et bredt 

spekter av bomuligheter til mange ulike grupper eller fremtidsrettete 

byøkolgiske prosjekter. 

Å bevare Hauskvartalet handler om å lage en by for dem 

som fins i byen, som bor og lever og arbeider her, og om 

å åpne for at Oslo skal romme mange forskjellige boområder 

og levemåter. Og det handler om at det skal være 

mulig også å utforme byøkologiske, økonomiske og sosialt 

forankrete tilbud til mennesker i mange forskjellige situasjoner, 

basert på medbestemmelse og demokratisk styring. 

Kort sagt at byen skal være for dem som bor her – ikke 

artige kulisser for tilreisende. 

De synlige opptøyene og den tildekkete brutaliteten. 

De som fremstår som pøbler og urostiftere i media, det 

er ungdommer som ble kastet ut og de som sympatiserer 

med dem og demonstrerte. Men å kaste ut beboere er et 

drastisk skritt, spesielt en tidlig vintermorgen i februar i 

minus åtte graders kulde. deretter å spikre igjen boliger 

“Å legge opp til en by som 

ikke har rom for mangfold, 

som ikke gir plass til den som 

vil leve på siden av markedsøkonomi 

og konsum, som vil 

bygge opp lokale fellesskap – 

det er politisk brutalitet.” 

og kjøre av gårde med folks eiendeler og inventar rager 

heller ikke særlig høyt på vennlighetens og omtankens 

målestokk. Å legge opp til en by som ikke har rom for 

mangfold, som ikke gir plass til den som vil leve på siden 

av markedsøkonomi og konsum, som vil bygge opp lokale 

fellesskap – det er politisk brutalitet. 

Men det er ofte vanskeligere for media og mange politikere 

å få øye på slik brutalitet begått av folk i maktsterke 

posisjoner, enn et bål i en gate tent på av ungdommer 

med hettegenser. Selv om vi vet det så godt. Den volden 

som fins i barn og unges opptøyer er et utbrudd, et svar 

og et speilbilde av den volden som ligger de politiske 

avgjørelsene som skaper utstøting. Det er lærdommen fra 

opptøyene i forsteder i de store byene i Europa de seneste 

30 årene. 11 

Bygninger er ikke det viktigste. 

Politiske myndigheter i Oslo ved EBY ser utkastelsen av 

nr. 42 som et spørsmål om en bygning. Men dette handler 

langt fra bare om bygninger. Det er som om ansvarlige 

myndigheter lukker øynene for det som ikke er umiddelbart 

håndfaste, konkrete og synlige verdier i form av byg- 

ARTIKKEL / Hedda Giertsen 

ninger og tomter. Det er som om sosiale, menneskelige og 

kulturelle investeringer, kunnskaper og erfaringer som er 

bygget opp og har utviklet seg siden 1999, er usynlige for 

dem. Men dette utgjør et viktig grunnlag for det arbeidet 

som daglig gjøres i Hauskvartalet. Her inngår blant annet 

å skape værested for mennesker som ønsker, trenger eller 

foretrekker noe annet enn en by etter flertallets måter å 

bo på. Hauskvartalet fungerer som et sted for utfoldelse 

og aktivitet og innsats, som et velegnet bosted og miljø, 

som tilfluktssted, et sted å trekke seg tilbake, få være i 

fred, midlertidig eller varig. Dette er tilbud som knapt nok 

fins andre steder, det har vist seg å være viktig for mange 

og har dermed betydning i seg selv. I tillegg foregår all 

denne virksomheten uten at sosialapparatet er trukket inn 

og blitt belastet. Hauskvartalet er et selvhjelpsområde. 

Det tar mange år å bygge opp slike levende, sosiale kunnskapsmiljøer. 

Men det er fort gjort å splitte dem opp og 

bryte dem ned. 

I vår senmoderne tid med oppdelte liv i arbeid, fritid, hjem 

og flyktige relasjoner og med enda mer flyktige tilreisende, 

trenger vi tiltak som går i motsatt retning, hvor man 

samler bolig, arbeid, kunst- og kulturaktiviteter og medbestemmelse 

i ett område som gir mulighet for å skape 

kontinuitet og tilhørighet, og som samtidig åpner seg til 

omgivelsene. Slike områder peker fremover, er piloter som 

viser retning til andre måter som det viser seg mulig å leve 

på. Det fins ikke så mange slike steder. Men det er dette 

byråder og Eby nå motarbeider. 

Noter 

1. Bremnes, Ola: Bruksnr. 3 / Folk i husan 1980/1993 Folk i Husan. Arne Bendiksen as/ 

Triola 1980/1993 

2. [Sjøtveit, Øystein] intervju: Husokkupantene fjernes. 15 personer har blitt fjernet uten 

dramatikk, av Ida Spangen Jørgensen, i: Østlandssendingen 11.2.2010. 

3. Flatø, Emil: Kommentar, i: Universitas 10.2.2010 

4. [Espedalen Tone] intervju: Henvist til sosialen av Andrea Melby, Grethe Kielland Jenssen, 

i: Østlandssendingen 12.2.2010 

5. Hauskvartalet. Et helhetlig byøkologisk kulturkvartal. Et informasjonshefte fra Hauskvartalet. 

Oslo, 2010 

6. Byfogdembetets kjennelse 10.2.2010. Oslo byfogdembete, sak nr. 10-021008TV1- 

OBYF/1 

7. Johansen, Ivar : Tomme boliggårder: Offentlig vanskjøtsel. http://www.ivarjohansen. 

no/temaer/annet/2316-hauskvartalet.html 2010 b 

8. [Laila Dåvøy] omtalt i: Hjelpes av treg saksbehandling. Okkupanter får bli frem til våren. 

Pål Ertzaas i: Aftenposten 27.10.1999. 

[Laila Dåvøy] omtalt i: Overblikk. Mye lov, lite orden. Aftenposten 29.10.1999. 

9. Miller, Frederica: Innlegg på seminaret Squatters like us, Hausmania 27.2.2010. 

10. Bergsli, Heidi: Entreprenørpolitikk og byutvikling i: By og byliv i endring. Studier 

av byrom og handlingsrom i Oslo. Johnny Aspen (red). Scandinavian Academic Press/ 

Spartacus, Oslo 2005 

11. Giertsen, Hedda: Meningsløs vold har mening, i: Materialisten nr 2/3-2006. 

Litteratur 

• Andal, Anne Rita, Rune Ellefsen og Ida Nafstad: Årsrapport 2009 fra Ormsundveien 

14 og Enebakkveien 37. Kommunale byøkologiske prosjekter. 18. februar 2010. 

• Askeland, Anja: Åpent brev fra Hausmannsgate 42 til Oslo kommune, 12.2.2010. 

url.:http://nyheter.abcsok.no/search?q=%C3%A5pent+fra+fra+hausmannsgate&x 

=0&y=0&from_abc=1 

• Butters, Chris: A Holistic Method of Evaluating Sustainability. 

• Bydel Grünerløkka, http://www.bydel-grunerlokka.oslo.kommune.no/enhet_for_ 

mangfold_og_integrering/oxlo/ 

• Grünerløkka bydel: Sak 12/10 Ikke salg av Hausmannsgate 40 og 42 og Brenneriveien 

1, fremmet på møte i Oppvekst-, miljø og kulturkomiteen 26.1.2010 url.: 

http://www.google.no/search?q=Ikke+salg+av+Hausmannsgate+40+og+42+&ie= 

utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a 

• Gulowsen, Nicolai: Aktive og engasjerte beboere, i: Universitas 10.2.2010 

• [Huse, Nina] intervju: Hausmania kan bli studentboliger, i: Universitas 3.2. 2010 

• Hærland, Axel M.K. og Anna Werenskjold: Full konflikt om Hausmania, i: Universitas 

17. februar 2010. 

• Johansen, Ivar: Takk til husokkupantene. url.: http://www.ivarjohansen.no/temaer/ 

annet/2310-husokkupasjon.html 2010 

• [Lae, Erling] intervjuet i: Fra kebabsjapper til kaffebar. Om gentrifisering i Gamle 

Oslo. Film produsert av Snøballfilm 2009 (Filmen er basert på Oddrun Sæter og 

Marit Ekne Ruud: Byen som symbolsk rom. Bypolitikk, stedsdirskurser og gentrifisering 

i Gamle Oslo. Byggforsk 2005.) 

• Mørland, Liv: muntlig opplysning. 

• 

• Pedersen, Ole, Nina Huse og Nicolai Gulowsen: Hauskvartalet – boligkamp og kultur, 

i: Universitas 10.2.2010 

• Pedersen, Ole: Fra samarbeid og medvirkning til utkasting og forfall, i: Aften Aften 

11. mars 2010 


ANALYSE / Eriksen Skajaa Arkitekter og Rikard Jaucis 

Den Autonome Landsbyen 

For oss handler ikke dette prosjektet om å gi oss selv 

muligheten til å skape arkitektur da vi føler at vi som arkitekter 

lett kan komme i veien. Med Harald Nissen snakket 

vi likevel om viktigheten av å tillate områder med en reguleringsplan 

som åpner for mer eksperimentering. I Brakkebygrenda 

fant vi et lite samfunn som forsøker å koble 

seg av den tradisjonelle infrastrukturen og produsere og 

gjenvinne sine egne ressurser. Atma mener vi må ta i bruk 

takene, mens Jo Raknes forteller oss om drømmen om 

småhusene på Vålerenga. 

Vi har tatt utgangspunkt i en tegning av Hausmannskvartalene 

og har laget et kvartal der vi kan vise litt av våre 

ideer om hva en autonom bosetning kan være. Vi mener 

det finnes mange områder i byen som kan forvandles, og 

taklandskapet er ett av dem. Oppe på takene kan man 

lage et samfunn som er frigjort fra byen rundt. Et viktig 

utgangspunkt for oss i dette arbeidet har vært at man 

10 

ikke må tolke den tilsynelatende konfrontasjonen som ligger 

i det å okkupere et hus dit hen at okkupantene ønsker 

seg en aggressiv arkitektur. Aggressiviteten mener vi er 

et resultat av hvordan samfunnet møter okkupantene. Vi 

har istedet tatt utgangspunkt i det vi mener er de viktigste 

prinsippene vi finner i bevegelsen: først at man skal bygge 

videre på det man allerede har istedet for å bygge nytt, så 

at man skal jobbe for autonomi og frigjøring, fra samfunnet 

og dets økonomiske og byråkratiske strukturer, og til 

sist at man skal legge til rette for et delende fellesskap 

mellom individene. 



ANALYSE / Eriksen Skajaa Arkitekter og Rikard Jaucis 

“hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut av en okkupasjon 

på den tiden så var det Vålerenga som var drømmen. 

Disse nuttete trehusene som kunne gjøres om til noe annet.” 

Jo Raknes 


INTERVJU / Jo Raknes 

Jo Raknes 

Jo Raknes har bakgrunn som husokkupant og aktivist i Oslo. 

Han er også kjent som bassist i bandet Stengte Dører. Helt 

tilbake til 80-tallet har han jobbet med dokumentasjon av 

husokkapsjoner og miljøet rundt i Oslo, først som en del av mediegruppen 

på Blitz og senere som ansatt i NRK. Vi møtte Jo 

for å snakke om hans egne erfaringer som okkupant og hvilke 

lærdommer man kan trekke ut av miljøet rundt Blitz. 

Hva gjorde at dere begynte å okkupere hus? 

Utgangspunktet var rett og slett at vi trengte et sted å bo. 

Det var en snikokkupasjon som vi kalte det den gangen. 

Og det var på Olaf Ryes plass bak Parkteatret der det stod 

et hus tidligere. Det var i 1983 tenker jeg. Siden bodde jeg 

okkupert flere steder. Vi gjorde aldri en offentlig sak av det. 

Det var rett og slett behovet for et sted å bo. Jeg var aldri 

med på noen politisk okkupasjon. 

Kan du fortelle litt om hvordan Ungbo og Ungjobb oppstod 

som en del av Skippergataokkupasjonen? 

I Skippergata hadde de unge tre krav for å gå ut av okkupasjonen: 

et sted å bo, et sted å være og et sted å jobbe. 

Dette ble til Ungbo, Blitz og Ungjobb, som vi kalte Sysla 

etter hvert. Ungbo opererte etter prinsippet at du kunne 

pusse opp… det var veldig morsomt, for vi jobbet jo i Ungjobb, 

som pusset opp leilighetene til ungbo som vi også 

bodde i. Og så ble de ofte revet etter to år eller noe sånt. 

Men det var oppussing til en viss standard som gjorde at 

du kunne bo der. Jeg skrur jo opp et Ikea skap på no time 

etter den erfaringen. He he. Det var kriteriene. Vi bodde 

alle i Ungbo på et eller annet vis. Vi okkuperte og vi var i 

dialog med dem. 

Hvordan organiserte dere kollektivene? 

Det var veldig forskjellig. Jeg tror nok Geitemyrsveien var 

for eksempel en okkupasjon som sleit seg selv ut. Det var 

et gammelt sykehus. Da hadde du rom og ikke leiligheter. 

Den holdt på ganske lenge, men da går du inn i en sånn 

organisert form med felles kjøkken og forskjellig annet. Jeg 

likte aldri å bo sånn. Kollektivet har aldri vært noe for meg. 

Jeg likte best bygårder hvor jeg hadde min egen leilighet. 

Da var det en privatsone som var bare din og så var det 

12 

Ungbo, Ungjobb og Aktbo 

9. oktober 1981 ble en gammel gård nederst i Skippergata 

okkupert av Ungdomsgruppa mot bøteterror 

(Ung mob). Det var Skippergata 6-8. De første okkupasjonsdagene 

var en stor suksess. Politiet fikk beskjed av 

kommunen å holde seg unna inntil videre og oppmerksomheten 

i media var enorm og etter hvert aksepterte 

kommunen å stille opp i forhandlinger på okkupantenes 

premisser. Okkupantene forlangte tre ting: Et sted å bu, 

Et sted å jobbe og et sted å være. 

I Januar, februar 1982 inngikk kommunen en avtale 

med ungdommene. Kommunen fikk navnet på alle de 

boligsøkende for å gi dem individuelle tilbud. Fra det 

øyeblikket kommunen fikk disse navnene var okkupasjonen 

knekt. En hel kommunal institusjon ble opprettet 

av restene av okkupasjonen. Var du med på kommunens 

liste kunne du få deg bolig gjennom Ung-Bo, og 

etter hvert jobb gjennom “Ung-Jobb”. Kommunen ga 

ungdommene lov til å bruke en bygård som kulturhus 

og 1 mai 1982 ble Pilestredet 30c inntatt av folk som 

hadde forlatt Skippergata og Blitz Kafe åpnes. Bitz ble 

av mange årsaker gradvis mer autonomt, og ble det 

Ungmob hadde tenkt seg at Skippergata skulle bli: et 

selvstyrt ungdomshus som samtidig var et senter for 

politisk aktivitet. 

Både Ungbo og Ungjobb har fått en rekke ulike arvtakere. 

De som har vært mest aktive de siste ti årene har nok 

vært Aktbo, som var involvert i Brakkebygrenda, Ormsundveien 

og Vestbredden. I 2000- 2001 lagde Tore 

Forsberg og Cecilie Lystad et forprosjekt som munnet 

ut i en rapport som het ”strakstiltak for vanskeligstilte 

på boligmarkedet” og i 2002 ble det som en konsekvens 

startet en organisasjon som ble gitt navnet Aktbo og 

som ble støttet av Husbanken. Det primære målet for 

Aktbo var å overta offentlig byggemasse som sto tomt 

for å sette det i stand, og for å la folk som trengte en 

bolig men ikke kunne oppvise store pengesummer gis 

en aktiv mulighet til å lage og utforme sin egen bolig. 

I forhold til Ungbo krevde Aktbo et større element av 

egeninnsats og var et initiativ fra ungdom selv. Mens Ungbo 

i manges øyne endte opp som en fjernstyrt og byråkratisk 

organisasjon, og er i dag i mages øyne skjøvet 

fullstendig ut på siden uten noen reell innflytelse. 

Kilde: Helge Ryggvik - http://www.intsos.no/?id=3487 

og Eddie Rørvig / Aktbo 

kollektivt alt det sosiale. Men ikke det daglige. Jeg tror det 

var veldig vanskelig for de som var i en slik situasjon at 

det var en offentlig okkupasjon som var politisk og du aldri 

visste når noen kom, så du måtte ha vakthold og vaktlister. 

Det sliter på folk. Det går rett og slett ikke i lengden. Jeg 

tror nok det har vært det mest effektive middelet mot okkupasjon 

egentlig. 

Hva føler du at du sitter igjen med av kunnskap eller erfaring 

fra det å bo kollektivt i et okkupert hus? 

Kunnskapen eller erfaringen er egentlig at det finnes andre 

boformer enn de vi har i dag, eller som er mest vanlig i 

dag og at i en viss periode i livet, i en overgangsfase når 

du er uetablert, så finnes det tomme hus, det finnes hus å 

bo i. Behovet er der og det er uløst den dag i dag. Utleiemarkedet 

er dyrt og lite, og Oslo som storby har ikke det 

“Jeg er faktisk veldig stolt over det. Det var en holdning 

om å ta saken i egne hender når på en måte samfunnet 

ikke leverte det du trengte.” 

som skal til, mens omliggende strøk satser på Oslo. De 

bygger ikke etablererboliger i det hele tatt. Så hele trykket 

er på Oslo. Ikke bare for de som studerer der, men også 

andre som skal sette i gang med livet sitt med jobb og 

annet. Men det jeg personlig lærte av å være husokkupant 

var å bo sammen med andre mennesker. Men også det å 

drifte noe sammen. Noen kjøpte for eksempel en hel gård 

på Vålerenga hvor man hadde tre hus og felles bakgård, 

som bor der den dag i dag. 

Hvor viktig er kollektivet? Kunne du okkupert selv i dag? 

Den kollektive boformen er nyttig og viktig i ung alder. Før 

det er barn inne i bildet. Da er det et nytt kollektiv som 

gjelder. Den kollektive boformen er i den perioden av livet 

da man er i gang med å etablere seg ideell og veldig lærerik. 

Senere i livet så velges jo de du bor sammen med på 

en annen måte. Gjennom en partner og gjennom ungene. 

Å påføre dem ungene eller påføre andre dine unger er ikke 

enkelt. Å ha en familie er på en måte en kollektiv boform 

i seg sjøl. Nå har jeg fire unger på 19, 16, 7 og 5. Det er 

et lite kollektiv. Men jeg tror ikke jeg ville tatt dem med ut 

på en okkupasjon. Det handler jo også om at økonomien 

min er annerledes. Nå tenker jeg at min boform i dag er et 

fundament for meg økonomisk. Det er den verdien jeg sitter 

på. Det er jo noe som er veldig fascinerende med Norge 

og med Oslo. Det at vi eier så mye og leier så lite. I alle 

andre storbyer er jo leiemarkedet veldig stort. Men nå er 

det slik at hvis jeg vil gjøre noe annet her i livet så kan jeg 

selge huset og plutselig så har jeg masse penger. Så det 

har jo blitt et fundament som aldri ville ha vært tilfelle i en 

kollektivform, for der eksisterer ikke den tankegangen. Den 

kan ikke eksistere. 

>> 



Det er slitsomt å bo i et okkupert hus, spesielt om det er 

en politisk okkupasjon og trusselen henger over deg at 

myndigheten kan handle. Det sliter på. Bor du okkupert 

bor du i et uavklart forhold. Det var aldri det vi ønsket. Da 

vi bodde i Welhavensgate, og hadde kontrakt, så kunne vi 

begynne å tenke langsiktig: dette kunne jeg tenke meg å 

ha ganske lenge. Kanskje bo med en partner og utvikle det 

private og kollektive i kombinasjon. 

Å få en avtale med kommunen var som å stå på ett bein i 

forhold til ikke å stå på noe bein. Å stå på to bein var når 

de som klarte å bygge dette kollektivet sjøl kjøpte det og 

bygget det opp. De hadde oppnådd den perfekte boformen. 

De bodde i hver sine leiligheter, med felles bakgård 

med det opplevdes som et kollektiv. De eide hver sin enhet, 

men la veldig mye arbeid ned i det kollektivt. Drømmen var 

å kunne bo kollektivt sammen, samtidig privat, kanskje ha 

barn, samtidig kunne tenke langsiktig og kunne etablere 

seg i en annen boform. 

“Så ser du kampen hageby 

da, med små malte hus, kanskje 

for en arkitekts øyner er 

de litt tacky, og jeg vet at de 

fnyser når de går forbi det, 

mange arkitekter...det er 

konturene av en boform som 

folk ønsker, men som ikke 

blir tegnet i dag...” 

Hvordan var møtet med det europeiske okkupantmiljøet? 

Det var mye mer militant. De var veldig sinte, alltid. Et 

sted var det slik at om menn skulle på toalettet hadde 

de bygget et bur, slik at om du stod, for å stå og tisse, så 

nådde du ikke frem til doskålen men måtte bøye deg ned 

og rygge inn for å sette deg og tisse. Slik jenter må. Da 

tenkte jeg: sånn kan jeg aldri bo. 

Husene i utlandet var jo uinntakelige borger, Dannmark 

spesielt, der vi spilte mest på det de kalte Huset. Der var 

det jo Molotovcocktails og finlandshetter i gangene. Jeg vet 

ikke hvor lenge man kan holde på sånn. 

I Tyskland var det også mye sånt. Veldig militant. Det var 

jo noen forsøk på den type okkupasjoner her, men jeg tror 

ikke vi hadde nok militant innstilling. Det krever en jævla 

disiplin. Strikte regler som man måtte forholde seg til. 

Men også en inngripen i folks personlige levemåte. De danske 

besetterne kom jo hit og synes bare vi var veldig rare. 

Ikke disiplinert nok. Jeg tror det var igjennom møtet med 

disse at mange i Norge tenkte: dette er ikke vår greie. Man 

jobber for en form for frihet, men det ender med at den 

måten å leve på blir verre enn den man brøt ut av. 

Blitz - Det evige tilfluktsrom 

Fredrik Bakkemo 

Blitzhuset ble etablert i 1982. Huset 

består av 4 etasjer og har adresse Pilestredet 

30 c i sentrum av Oslo. Blitz er et 

resultat av ungdom sin evige kamp for et 

sted å være. Etter en rekke demonstrasjoner 

og krav om et sjølstyrt ungdomshus 

ble Blitz til som et kompromiss mellom 

autonom ungdom og Oslo kommune. I 

dag rommer blitzhuset vegetarisk café, 

radiostasjon, infoshop, dyrvernsgruppe, 

øvingslokale og konsertscene for band. 

Blitz sin historie handler i korte trekk 

om den evige kampen for å beholde 

huset. Huset har flere ganger blitt overvåket, 

stormet og tømt av politiet. Oslo 

kommune har dessuten i alle år ønsket 

å rive det, selge det og splitte miljøet. 

Men Blitz har mobilisert til kamp, huset 

har blitt barrikadert, det har blitt avholdt 

utallige støttekonserter, veggene har blitt 

dekorert og i gatene har det blitt demonstrert. 

Til tider mot alle odds så har Blitz 

overlevd! Mye av Blitz sin styrke ligger i 

at miljøet favner bredt med en eksplosiv 

kombinasjon av kultur og politikk. 

Det var nettopp denne symbiosen av 

musikk og opprør som introduserte meg 

for Blitz en gang på tidlig 90-tall. På slutten 

av 80-tallet var Blitz stadig i media 

i sammenheng med demonstrasjoner 

og gatekamper i Oslo. Dette hadde en 

magisk effekt på meg og deler av en op- 

pvoksende generasjon fra nord til sør. Noe 

som gav seg utslag i lignende alternative 

ungdomshus i byer som Tromsø (Ungdommens 

hus), Bodø (Låven), Trondheim 

(UFFA) og Molde (Kulturelt alternativ). 

Hus fylt til randen med ungdom inspirert 

av Blitz sin filosofi. De ivrigste flyttet sogar 

til Oslo for å bli en del av miljøet selv. 

Her var det ikke snakk om trauste ML-ere 

med skjegg og Mao-lue. Det visuelle som 

festet seg på netthinnen min var ungdom 

med naglebelter, palestinaskjerf og armyboots 

som ikke var redd for å konfrontere 

eller stå opp for hva de mente, og muligens 

best av alt: soundtracket til det hele! 

Musikken som kom ut av Blitz var det 

mest sjelesettende og vakre jeg hadde 

hørt. Jeg ringte, skrev brev og bestilte 

plater fra Blitz bokcafé med band som 

Stengte dører, So Much Hate og Life... But 

How to Live It? gjerne akkompagnert av 

Smørsyra: Blitz sin egen avis! Med ett så 

hadde jeg sterke meninger om det samfunnet 

jeg levde i, noe som bl.a. resulterte 

i en egen liten personlig revolusjon i form 

av at jeg ble vegetarianer og beinhard idealist. 

Noe jeg fortsatt er den dag i dag. 

Blitz har etablert sin egen kultur som en 

motpol til det som er den rådende hovedkulturen. 

En non-profit “gjør-det-sjøl” kultur 

som ikke er kontrollert av businesstankegang, 

men istedet av blitzerne selv, 

“hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut av en okkupasjon 

på den tiden så var det Vålerenga som var drømmen. 

Disse nuttete trehusene som kunne gjøres om til noe annet.” 

Vi hadde også lyst til å snakke litt om Blitz som kulturhus. 

Hva tenker du er unikt med den kulturen som oppstår i 

okkuperte hus? 

Det er jo en alternativ kultur som i stor grad tilhører sin 

tid. Jeg husker jeg så åpningen av filmen Filth and the 

Fury. Da var det alle sammenstøtene i England, 80-tallet 

og arbeidsledigheten, som gjorde at det fikk det uttrykket 

som det fikk. Det var en påminnelse og jeg har forsøkt å 

forklare datteren min på 19 hva det var med den tiden. 

Hun leser tekstene til Stengte Dører og sier ”Pappa, det 

er så åttitalls, det er så åttitalls”. Men jeg ikke flau over 

det. Jeg er faktisk veldig stolt over det. På 80-tallet var det 

en holdning om å ta saken i egne hender når på en måte 

samfunnet ikke leverte det du trengte. Vi hadde ikke jobb. 

Det var arbeidsledighet. Og var du ikke akademisk så var 

dette eneste muligheten, nærmest. For meg skapte det 

min karriere. Jeg begynte på Blitz, drev kafeen en del år, 

og deretter var vi inne på sysselsetting i radio. Arbeidsradioen 

het den faktisk. De solgte jobber via radio. Der ble vi 

satt til å snekre resepsjonsdisken, med da sa vi nei, vi er 

her for å lage TV. Så gikk vi bare og tok utstyr og det var 

konsert en gang i uken hvor folk ble lært opp på lys, lyd 

og scenografi og vi kjørte flerkameraproduksjoner. Det var 

faktisk yrkesopplæring og det er klart at det å ta saken i 

egne hender, å tenke alternativt, har formet meg til det jeg 

er i dag. 

Det er veldig viktig å ha et alternativt kulturhus i byen og 

jeg mener det er for lite av det. Om jeg skal spekulere fritt, 

uten å lene meg på data, mener jeg at NOKAS ranet er 

en ren spin-off av nedleggelsen av ungdomsklubbene på 

80-tallet. La oss si det er en teori. Så oppstår det du kaller 

glasshusbarna som begynte å vanke nede på Oslo City da 

klubbene ble lagt ned. Oslo City ble jo bygget på den tiden. 

Og Vaterland var også den første okkupasjonen i Oslo på 

60-tallet. Det er jo litt interessant at de flatet det ut og 

bygget Vaterland. Litt lenger borti gata var Renegat som 

var et konsertsted, og der ligger Oslo City i dag. Nedleggelsene 

av ungdomsklubbene igjen førte til gjengkulturer, 

A og B gjengen og Tveitagjengen. Jeg tror nok at de gutta 

der kunne vært fanget opp, selv om de forsøkte med sjakk 

(David Toska), og om det hadde eksistert et tilbud for uorganisert 

ungdom på det tidspunktet så hadde vi sluppet 

å se det millionranet. En søkt teori, men jeg tror at det er 

noe i det. Det handlet om uorganisert ungdom som ikke 

ble fanget opp av idrett eller sjakk eller frimerkesamling, 

men som faktisk trenger et sted å være, både for å stimuleres 

til andre yrkesvalg, men også for å forhindre kriminalitet, 

at ungdom driver rundt. Det handler om ungdom som 

ikke har et etablert hjem og som istedet henger ute. Når 

du har lagt ned ungdomsklubbene har du også lagt ned et 

samlingssted som støtter den type ungdom. 

Hva mener du om byutviklingen og arkitektens rolle i Oslo? 

Det at det står hus tomme er like kriminelt som det at 

noen tar det. Det at det står boligmasse som står ubrukt 

og bevisst blir brutt ned fordi man spekulerer i det. Jeg 

synes det er trist at kommunen har solgt unna så mye som 

var kommunal eiendom. Ved å selge det til private har de 

der en har arrangert sine egne konserter, 

gitt ut sine egne plater, trykket sine egne 

t-skjorter, lært å spille instrumenter av 

hverandre og kommunisert gjennom sine 

egne mediakanaler som fanziner og alternative 

aviser. Der andre har drømt om fete 

kontrakter og vært motivert av økonomisk 

gevinst så har Blitz gått den andre veien. 

Idealismen og den politiske grobunnen 

har alltid vært utgangspunkt og format 

for Blitz sin kultur. Slike rammer skaper 

en nødvendig kontrast i et byrom som 

har blitt mer og mer dominert av sterile 

overflater, reklame og konformitet. Blitz 

har alltid vært et fargerikt rom der en 

kan søke tilflukt når hverdagen har blitt 

for grå. 

INTERVJU / Jo Raknes 

også laget en bykultur som kun er skapt av arkitekter som 

jobber på oppdrag fra finansinstitusjoner med penger, som 

vil ha det funksjonelt og kjedelig, og det blir det. Så Oslo 

har blitt en kjedeligere by på grunn av det. Rent visuelt 

også. 

Jeg mener at arkitektene for det første skal lytte til folks 

behov. Folks behov er blitt tatt veldig lite hensyn til. Kun 

når det er snakk om et høyhus sperrer sjøutsikten eller 

ikke blir folk hørt på til en viss grad. Da snakker vi om 

enorme høyhus. 

Jeg har diskutert dette med arkitekter. Og jeg sier: se på 

Sankthanshaugen, dette er jo jævlig fint. Ornamenterte 

balkonger. Hva synes du som arkitekt, hvorfor tegner ikke 

du slike ting? Nei Nei Nei, vi må bevege oss, sier de. De er 

veldig fanget opp i sine egne behov, sin egen rolle i form av 

en utdannelse, kan det virke som. Mer enn å lytte og skape 

noe alternativt selv. Som oftest er det noe halvalternativt 

i de materialene som blir benyttet. Det ligger noen ideer 

der som blir strippet ned på grunn av økonomi som fører 

til bruk av billige materialer, og til slutt ser du kanskje 

konturene av ideen som har vært der, men det ender aldri 

opp slik. Samtidig mener jeg at hvis arkitekter kom til oss 

og spurte hva vi ønsket ut av en okkupasjon på den tiden 

så var det Vålerenga som var drømmen. Disse trehusene 

som kunne gjøres om til noe annet. Som kunne gjøres 

beboelig og dekke et nytt behov, men også i den kollektive 

boformen. 

Så ser du Kampen hageby da, med små malte hus. Kanskje 

for en arkitekts øyner er de litt tacky, og jeg vet at de 

fnyser når de går forbi det, mange arkitekter, men folk gir 

faktisk veldig mye for å ha den lille parsellen. Og mediabyen 

Ullevål Hageby. Det er akkurat det samme. Det er 

konturene av en boform som folk ønsker, men som ikke blir 

tegnet i dag i den utstrekning. Man hadde jo Sælegrend i 

Bergen i Åsane som et eksempel. Der var det kanskje litt 

for eksperimentelt, men samtidig så var jo ideen der. De 

kalte det jo kaninhusene. Kassen var utgangspunktet og så 

skulle interiøret dekke det personlige behovet. Der var det 

så og så mange funksjonshemmede, så og så mange innvandrere, 

det var satt sammen med en viss prosentandel 

av ulike yrkesbakgrunner og så videre. Jeg tror jo på den 

formen, selv om den fort kan bli utdatert. 

Hvordan ser du på aktivismen og okkupantenes rolle i dag? 

Jeg må dessverre si at aktivismen ikke har ført til så 

mye. De som klarte å lage Rodeløkka var arkitekter og 

utdannede mennesker, akademikere som jobbet gjennom 

systemet, taktisk, strategisk og politisk. Jeg har alltid 

sagt at det nye opprøret vil ikke ta form som det opprøret 

vi hadde. Det vil se annerledes ut. Da tenker jeg mer på 

tredje generasjons innvandrere. Jeg ville gjerne like å se 

den aktivismen slå ut i blomst i en annen type form. 

Hvordan mener du at holdningen fra Stat og kommune har 

endret seg siden åttitallet? 

Det er nesten litt farligere tror jeg. Fordi de er så taktiske. 

Vi klarte jo å lokke dem ut slik at de ble plumpe og 

dumme. Politikere og politi sammen fremstod som noen 

idioter, hvilket de var. Vi klarte å lokke dem utpå og så ble 

de en brikke i et større spill. Det gjorde at vi vokste. Den 

motstanden var så plump og dum at det vokste i folks 

kollektive bevissthet at ”men fy faen, dette går jo ikke an! 

Det er jo bare en gjeng med ungdommer, hva i helvete 

er det kommunen holder på med”. Dette gjorde at vi fikk 

støtte. Nå foregår det spillet mer i det skjulte og politiet 

har en annen holdning og politikerne har en annen holdning, 

som kanskje gjør at ting ikke skjer på samme måte. 

Ting går saktere kanskje, enklere å trenere. Før var det 

en fare for at det kunne eksplodere når som helst. Og det 

gjorde det jo også. Det var en tilstand som gjorde at det 

vokste noe så voldsomt. Jeg tror du kan få det til i dag, 

men både okkupantene, politi og politikerne er smartere. 

Rett og slett. 


ANALYSE / Tomme Hus 

Noen 

tomme hus 

i Oslo 2011 

01 

02 

03 

04 

05 

06 

07 

08 

09 

10 

11 

12 

13 

14 

15 

16 

17 

18 

19 

20 

21 

14 

Holmenveien 7 

Holmenveien 7 har stått tom etter at en 

rusinstitusjon flyttet ut i 2006. Etter at Ivar 

Johansen tok opp saken, ble huset 

midlertidig leid ut til AF-gruppen frem til april 

2011. Det er laget en studie for etablering av 

boliger for psykisk utviklingshemmede i 

bygningen. 

Grønlandsleiret 28 

Stått tom i 2 år. 

Tidligere ungdomshus. 

Gamle Løren Skole 

- 

Trondheimsveien 468 

- 

Fisker Syversens Vei 2 

- 

Ogmundsvei 12 

- 

Nils Lauritssønsvei 

(Bergbutikkene) 

Nils Lauritssøns vei 34 har stått tom siden 

Omsorgsbygg kjøpte den i 2008 for å 

bruke den til barnehage. Men bestillingen 

ble utsatt til 2014. Kun ett av forretningslokalene 

er leid ut. Ikke bevaringsverdig 

Sognsveien 82 

Sognssmia. Verneverdig. Vurderes å 

benyttes til barnehage. Under bearbeiding i 

bystyret 

Villa på Ekeberg 

Tidligere prestebolig. 

Stått tom i siden 2010. 

Eies av Oslo kommune og er en del av 

planene om Ekebergskogen. Okkupert i 

2011, men står igjen tomt. 

Torggata 13 

Youngelen. Eid av Entra Eiendom 

Stått tom siden 2002. Verneverdig 

Biermannsgate 

Tidligere direktørbolig for Ringnes 

Bryggerier. Har stått tomt etter at en 

barnevernnsinstitusjon forlot huset i 

1999. 

Holmenkollen Leir 

Tidligere okkupert av SKAM 

bokollektiv. 

Grorudveien 3/5 

De bevaringsverdige tidligere 

arbeiderboligenei Grorudveien 3 og 5 

skal nå rehabiliteres, med planlagt 

ferdigstilling i 2011. Deretter skal 

bygningene brukes til kulturformål 

eller allmennyttige formål 

Trondheimsveien 490 

- 

Siggerudveien 805 

- 


H42. Tidligere okkupert. Stått tom siden 

2010. Plombert 

Hovedøya Krutthus 

- 

Lindøysund Magasin 

- 

Rådhusgata 7c 

- 

Dannevigsveien 8 

- 

Pilestredet 84b 

- 

22 

23 

24 

25 

26 

27 

28 

29 

30 

31 

32 

33 

34 

35 

36 

Mosseveien 190 

- 

Gamle Løren Skole 

- 

Møllergata Skole/ByggB 

- 

Furuset Skole/Rektorbolig 

- 

Østensjø Skole/ Rektorbolig 

- 

Nedre Fossum Gård 

- utenfor kartet, STOVNER 

Nils Lauritssønsvei 34 

- 

Gamle Rommen Skole 

- utenfor kartet, ROMSÅS 

Grønlandsleiret 32 

- 

Grefsen Vandcuranstalt 

- 

Prinds Christian Augusts Minde 

Prinds Christian Augusts Minde er et sosialhistorisk viktig 

bygningsmiljø.Høsten 2009 vedtok Riksantikvaren total 

fredning av anlegget. 

Seterbråten Skole 

- utenfor kartet, SØNDRE NORDSTRAND 

Skar Leir 

Skar leir i Maridalen ble kjøpt fra staten i 2007, fraflyttet av 

Forsvaret noen år tidligere. Seks hus var okkupert. Mulig 

fremtidig bruk av anlegget er til utredning. 

Sognsveien 82 

Vurderes brukt til barnehage. 

Verneverdig. 

Lille Tøyen Gamle Sykehjem 

- 

12 

“At det står hus tomme er like kriminelt 

Jo Raknes 

som at noen tar et” 

01 

18 

35 

08 

21 



17 

07 

28 

19 

16 

24 

20 

10 

32 

11 

09 

02 

30 

05 

36 

22 

06 

31 

23 

26 

ANALYSE / Tomme Hus 

04 

13 

14 

25 

QR-LINK TIL 

GOOGLE MAPS 


INTERVJU / Ivar Johansen 

Ivar Johansen 

Husokkupantene i Oslo har de siste årene ikke møtt mye 

forståelse fra en kommune styrt av vekslende Høyrebystyrer. 

Men når vi begynte å forhøre oss om det var noen politikere i 

Oslo som burde få uttale seg om okkupantenes situasjon var 

det raskt et navn som dukket opp: Ivar Johansen. Han har engasjert 

seg i en rekke saker rundt husokkupasjoner og tomme 

hus i Oslo. Han har ikke selv okkupert hus eller vært en del av 

miljøet som okkuperer, men ofte er han en av de første som 

blir kontaktet av okkupantene når de har flyttet inn i ny bolig. 

Han har ofte utfordret byrådet når det gjelder praksisen med 

å la verneverdige hus stå tomme og til forfall. Ivar Johansen 

er internasjonal leder i SV og inne i sin sjette periode i Oslo 

bystyre for Oslo SV. 

Du er ganske positiv til okkupasjon av hus om huset står 

tomt over lengre tid? 

Ja. Jeg er positiv til det i den forstand at jeg synes det er 

større problem at gårder står tomme og forfaller enn at 

noen tar dem i bruk. Man kan være indignert over at folk 

tar seg til rette, og gjør straffbare ting, men om det ikke 

reelt sett er lovbrudd å la hus stå og forfalle, så synes jeg 

det er en vel så alvorlig forbrytelse som det at noen tar det 

i bruk. Og det er ingen av dem som okkuperer som gir uttrykk 

for at de tar seg til rette og sier ”her skal vi bo”. Jeg 

oppfatter at det er det symbolske de fokuserer på og de 

vil i de fleste tilfeller gjerne inngå en kontrakt med kommunen 

og flytte ut når kommunen sjøl eller en privatperson 

vil ta eiendommen i bruk igjen. 

Vil du si at det er kommunalt eide bygg i all hovedsak? 

Av de tre, fire siste husene de har okkupert her i Oslo så er 

det kommunalt eide bygg. Om det er gjennomtenkt fra okkupantenes 

side vet jeg ikke. I Torggata trodde de det var 

kommunen som eide, men det var Entra. Jeg tenker at når 

Entra holder på slik de gjør og kanskje fortsatt kommer til 

å gjøre, så kunne normalt noen få lov til å disponere disse 

husene til man fant ut av det. Jeg forstod at det var fare 

for at taket kunne dette ned i torggata, så det vil jo være 

16 

et spørsmål om sikkerhet av og til. Men der det ikke er det 

mener jeg huset bør kunne tas i bruk til noe. I forrige stortingsvalgprogram 

hadde vi fra SVs side et forslag om at 

hvis hus blir stående tomme i en viss periode, så har man 

rett til å ta det i bruk. Slik det var i Nederland og endel 

andre steder inntil nylig. 

Er hva som står tomt omkring i byen noe du har litt oversikt 

over? 

Det er kommunale gårder jeg hovedsakelig har vært 

opptatt av. Det er mye ut fra det offentlige perspektivet. 

Hvorfor skal gårder stå tomme og forfalle? Enten så 

“Selv om det ikke reelt sett 

er et lovbrudd å la hus stå og 

forfalle, så synes jeg det er en 

vel så alvorlig forbrytelse som 

det at noen tar det i bruk” 

trenger kommunen dem sjøl, da får vi pusse opp og gjøre 

det ordentlig, eller så får vi selge eller leie ut. Det er meningsløst 

at store, fine gårder skal stå tomme i flere år. Om 

vi i øyeblikket ikke vet om vi trenger dem, så får vi heller 

leie dem ut midlertidig. 

Er det mye som står tomt? 

Det er relativt mye, men ikke noen store ting. Det siste jeg 

har engasjert meg i er en svær villa i Biermannsgate som 

var direktørboligen på Ringnes. Den inneholdt tidligere en 

barnevernsinstitusjon som ble nedlagt for to, tre år siden. 

Siden har den stått tom. Da sier jo jeg: kunne det være 

en institusjon der så er det faktisk mulig å bo der også. 

Da kunne det være studenthybler. De kunne gjerne være 

midlertidig til kommunen fant ut av det. Trenger kommunen 

villaen sjøl er det greit, da kan de få huset tilbake 

etter to-tre år. Men trenger de den ikke så er det en attraktiv 

tomt, og da selger man eller leier ut. Kommunen 

eier altfor mye rundt omkring i byen som står og forfaller 

og som man ikke kan bestemme seg for om vi trenger 

eller ikke. Så går årene. Og det er dårlig forvaltning av 

offentlige midler. 

Når det gjelder kommunale boliger fikk vi et vedtak i 

finanskomiteen i Stortinget i fjor vår på at om det kan 

forventes at en kommunal eiendom blir stående tom 

i mer enn et halvt år, så skal man vurdere midlertidig 

utleie, man skal ikke la det stå tomt i flere år. 

Okkupasjon handler jo også om boligpolitikk. Hva kjennetegner 

den nåværende politikken når det gjelder kommunale 

boliger? 

Når det gjelder kommunale boliger er det naturligvis 

politisk uenighet i bystyret. Bystyreflertallet har over år 

solgt ut ganske mange kommunale boliger. (Red. Det ble 

solgt eiendom i Oslo for 9 mrd i årene 1997-2005). På 

samme måte har det solgt ut kommunal eiendom. Dette 

gjør at man for tiden har 1000-1500 boliger for lite i 

forhold til de som får vedtak på at de skal få kommunal 

bolig. 

De tidligere boligene for sykehusansatte på Sinsen er 

for mange blitt et symbol på effektene av privatisering 

av kommunale boliger. Kan du si litt om hvordan det har 

blitt som det har blitt? 

Ja, det var kommunale boliger tidligere. Det var boliger 

for sykehusansatte. På det tidspunktet var det fylket som 

drev sykehusene. Da var det en diskusjon om hva man 

gjør når staten overtar sykehusene. En del av oss mente 

at det bare var rimelig at staten også overtar sykehusboligene. 

Ikke vederlagsfritt, men betale for dem. Da var 

det et borgerlig flertall i bystyret som kjapt, før staten 

fikk summet seg, solgte alle sykehusboligene til private 

for en relativt billig penge. Det er en av de største boligspekulantene 

som eier det området nå, men de som bor 

der bor nok hovedsakelig på sosialgaranti. Og man ser 

jo utslaget av det. Fordi det er de fattigste av de fattige 

som havner der. Folk som har dårlig boevne samles på 

ett sted. Det er klart det preger området der oppe. Det er 

privat, men i praksis er det kommunen som betaler for 

alt sammen igjennom kommunal garanti. 

Hva er de store utfordringene i boligpolitikken nå? Er 

det sosial segregering, folk som er hjemløse eller er det 

hovedsakelig å få folk inn i boligmarkedet? 

Problemet er jo at det er dyrt å etablere seg og det er 

en god del grupper som sjøl ikke har kapital til å kunne 

etablere seg. Når vi da til forskjell fra en del andre land 

har et lite leiemarked som de kunne kommet inn på og 

leie, så er det ofte et spørsmål om å kjøpe. Men mange 

på sosialstøtte har ikke penger og de får ikke lånt penger 

heller. Da er det jo kommunal bolig som er muligheten. 

Men det er altså et politisk stridsspørsmål, hvor høyresiden 

mener at dette ikke er noen kommunal oppgave, og 

at markedet må kunne løse det. En får sosialhjelp og annen 

støtte for å klare seg, men vi mener at det er viktig 

at folk er sjølhjulpne og ha husleie som de er i stand til 

å betale uten å måtte gå på sosialkontoret, for å kunne 

betale husleie til kommunen. Da er det bedre at det er 

billigere husleie, så jeg mener at kommunen må eie og 

leie ut med en anstendig husleie. 

Okkupasjon og bygningsvern. 

Okkupantbevegelsen har ofte tatt aktivt del i debatter 

om vern og bruk av bygninger. Når eiendomsinvestorer, 

både offentlige og private lar verneverdige hus stå tomme 

og til nedfall har okkupantene flyttet inn. Gjerne som 

en del av beboeraksjoner som på Bakklandet i Trondheim 

der okkupasjon spilte en viktig rolle og ble støttet 

og initiert av velforeningene. Men også på Rodeløkka 

og Vålerenga i Oslo. Tidligere var okkupantene en viktig 

del av bevegelsen får å få stoppet saneringen av historiske 

byområder. De senere årene har fokuset dreis mot 

enkelthus. Torggata 13 som er eid av staten gjennom 

Entra eiendom er vernet og står og forfaller som en konsekvens 

av at Entra ønsker å utvikle eiendommen. Her 

er okkupasjonen med å bringe fokus på situasjonen. Det 

samme kan sies om okkupasjonen av Skar Leir, villaen 

på Ekeberg og Mosseveien 65-67. Bygningenes dårlige 

forfatning er nok det vanligste påskuddet for utkastelse 

samtidig som mange verneverdige hus er blitt reddet av 

den oppmerksomheten en okkupasjon kan gi. 



Heikki Holmås 

Heikki Holmås er SV sin boligpolitiske talsmann og sitter på 

Stortinget. 

Hva legger du i begrepet sosial boligpolitikk? 

I mangel av et bedre begrep er det et riktig begrep å 

bruke. Før boligpolitikk oppstod så handlet det om at alle 

skulle få et sted å bo. Det var bolignød og store grupper 

helt vanlige arbeidsfolk hadde ingen mulighet til å komme 

seg inn på boligmarkedet. En god sosial boligpolitikk må 

ha som utgangspunkt at alle skal ha et hjem. I Norge skal 

alle ha et hjem, og det betyr altså ikke bare et midlertidig 

husvære, men et hjem. Det er minimumsstandarden etter 

lovverket i dag. Det er akkurat et boligutvalg nå som sier 

at vi må ha tilstrekkelig stor boligforsyning for at det ikke 

skal være folk som faller utenfor boligmarkedet. Og det 

er helt logisk. Har du ikke nok boliger er det de som har 

penger som får råd til å bo. Og siden alle må bo, så må 

det bygges nok boliger til alle. 

Her har du to forskjellige perspektiver som er helt fundamentalt 

forskjellig fra høyresiden til venstresiden. Høyresiden 

sier at vi har et velfungerende boligmarked, men for 

hvem? Det er et velfungerende boligmarked for de som 

har råd til å kjøpe seg en bolig, mens vi har et ikke velfungerende 

marked for de som ikke har råd til å kjøpe seg 

bolig, og det er en ganske betydelig mengde mennesker. 

Boligutvalget sier at det er rundt 183 000 som kan sies å 

være vanskeligstilte i boligmarkedet. Det er noe helt annet 

enn det tallet på rundt 5000 bostedsløse som det har vært 

snakket om. En sosial boligpolitikk må ha det grunnleggende 

perspektivet at alle skal ha et hjem. En sosial 

boligpolitikk kan ikke bare legge til rette for et velfungerende 

boligmarked, for overlater du det til markedet, så 

blir det de som har råd som kommer inn og de som ikke 

har råd som faller utenfor. Det må drives en politikk som 

sørger for tilstrekkelig boligforsyning slik at det faktisk 

finnes hjem til alle. Og i tillegg må du føre en slik politikk 

at de folkene som ikke får seg et sted å bo, blir færrest 

mulig. Det fantastiske i å drive en aktiv boligpolitikk er at 

det på lang sikt lønner seg som søren for kommunene. I 

dag betaler vi utleieboligen til folk som leier av Olav Thon. 

Det gir ikke noe mening i at de leieinntektene ikke skal 

komme inn til fellesskapet. Det er der nøkkelen ligger. Vi 

må bygge utleieboligene selv. 

Så du tenker at det offentlige burde drive mer med boligbygging? 

Jeg tenker en tredelt løsning. Det ene er at det offentlige 

må ha en politikk som sørger for at det faktisk bygges nok 

boliger. Det er en treghet som gjør at du ikke får eiendomsbesittere 

til å selge tomten sin og bygge noe på den 

i dag, om han tror han får mer for den i morgen. Hvis vi 

er avhengig av boliger i dag, må det offentlige være inne 

som en sterk aktør for å drive med strategiske oppkjøp av 

tomter, altså tomtepolitikk. Jeg husker jeg spurte byråden 

for Krf, Ann Kathrine Tornås, for noen år tilbake da jeg var 

ny i kommunalkommiteen om hvorfor Oslo Kommune ikke 

har en tomtepolitikk. Da sa hun: ”Vi har en tomtepolitikk, 

vi selger alle tomtene”. 

Det er jo en utrolig knapphet på boliger i Oslo. Vi har en 

høyreside som sier at dette skal overlates til markedet som 

skal løse det sjøl. Men markedet løser ikke dette, fordi det 

handler om styringen på byen. Og der er det offentlige 

nødt til å ta et viktig ansvar. Det offentlige må gå inn, og 

være strategisk og ta de grepene som handler om både 

opparbeidingen av tomter og klargjøring av tomter. 

Det andre er at jeg mener at det offentlige ikke er de eneste 

som skal lage boliger. Det offentlige må etter min oppfatning 

bidra til å gjøre noe med det som er spesielt med 

Norge, for eksempel at 80% eier sjøl. Det er det så vidt jeg 

vet ingen andre land i verden som har og i hvert fall ikke i 

europeiske land. Det andre er at i de 20% av boligmassen 

som er utleieboliger er det nesten ingenting som er ikkekommersielt 

eller boliger med et sosialt formål. Jeg mener 

vi må ha en mye større andel, omtrent halvparten ville 

være en anstendig målsetning, for det ville slått direkte inn 

og disiplinert det private utleiemarkedet på en helt annen 

måte enn i dag. Hvordan skal vi få til dette? Jo, engasjere 

ideelle stiftelser, boligbyggelag, studentsamskipnader. 

Studentsamskipnadene er en oppskrift på hvordan dette 

kan gjøres. Du putter inn penger og du vet at pengene blir 

brukt til formålet. Om de selger ett sted, så bygger de for 

de pengene et annet sted. Når Oslo kommune selger, så 

tar de ut pengene og bruker de på noe annet. 

Jeg tror blandingen av ideelle og kommunale løsninger kan 

være bra. Det har du i Bergen. Der har du boligbyggelagene 

som eier og drifter alt sammen, men kommunen har 

tildelingsrett på 20% av boligene. Det gjør at du får gode 

bomiljøer. Du får en blanding av vanlig ungdom og ungdom 

som er i en spesielt vanskelig situasjon istedet for å føre 

en politikk hvor alle de som har de største problemene 

bosettes ett sted. 

“Boligbygg KF har et utbyttekrav 

på 300 millioner 

kroner i dag, det er 

med andre ord de fattigste 

i Oslo som betaler penger 

som går til utbytte til Oslo 

Kommune som hushai. ” 

INTERVJU / Heikki Holmås 

“I dag får vi en stadig mer delt by der den indre delen 

av byen i større og større grad overtas av folk 

som har mye penger. ” 

For det tredje må du ha et tilstrekkelig antall kommunale 

utleieboliger til folk som har særskilte behov. Vi må få på 

plass en forpliktelse for kommunene om at folk som ikke 

er istand til å skaffe seg en bolig skal ha rett til en varig 

bolig, ikke bare midlertidig husvære, etter tre måneder 

eller i det øyeblikket de kommer fra en institusjon. Det er å 

kaste vekk menneskelige ressurser og fellesskapets penger 

når det eneste tilbudet folk som kommer ut fra en rusinstitusjon 

får tilbud om er et hospits. Det er i strid med all 

fornuft og det er helt forferdelig. Det er overgrep mot mennesker. 

Det gjør Oslo kommune i dag og Oslo kommune 

er etter min oppfatning en versting. På grunn av at de har 

redusert antall utleieboliger siste årene. Nå sier de at det 

skal bygges flere, De har også sørget for at nesten alle 

uteieboligene deres er på østkanten, altså i områder der 

allerede levekårene er dårligst. Det betyr at i områder der 

folk har dårlig råd, der får du inn flere folk som har dårlig 

råd. Og rusproblemer og andre ting. Boligbygg KF har et 

utbyttekrav på 300 millioner kroner i dag. Det er med andre 

ord de fattigste i Oslo som betaler penger som går til 

utbytte til Oslo kommune som hushai. Dette er umoralsk 

og de pengene burde som i studentsamskipnadene vært 

låst inne til å sørge for å anskaffe flere kommunale boliger 

på vestkanten. Fordi det er det som vil sy byen sammen og 

gjøre Oslo til en hel by. I stedet for en delt by slik det er i 

dag. 

Hva slags rolle mener du boligaktivisme kan ha i boligpolitikken? 

Norge bør gjeninnføre den gamle loven som sier at hvis 

boliger står tomme over lengre tid, så skal de kunne okkuperes. 

Det var den gamle loven som ble benyttet blant 

annet i Bergen, hvor min onkel var med på å okkupere hus 

i Baneveien. Jeg er for aktivisme på området. Det er med 

på å påpeke urettferdigheter og behov for endring. Her i 

Oslo og i en del andre storbyer hvor du ikke har politisk 

vilje til å ta styring på byutvikling og boligpolitikk er det jo 

eiendomsbesitterne som styrer hele greien. Det betyr at 

utviklingen ikke skjer når samfunnet trenger det, men når 

enkeltmennesker tror de kan tjene nok penger på det. Vi 

trenger at byutvikling skjer slik at det er mulig for folk å bo 

over hele byen. 

I forhold til det å leie eller eie. Hvilken utvikling ønsker 

man i den nåværende boligpolitikken? 

Det har jo vært et samlet sosialdemokrati som har satset 

på eielinjen i norge. Men vi gjennomsubsidierer jo eielinjen. 

Vi har fjernet all beskatning på fordelen av å eie bolig, 

men så har vi beholdt rentefradraget stikk i strid med all 

samfunnsøkonomisk fornuft. Vi subsidierer i dag de som 

eier med 55 milliarder kroner i året. I Danmark reduseres 

nå rentefradraget og i Finland er det er tak på hvor store 

boliger det offentlige skal subsidiere. Nå ser jeg at også 

flere økonomer her til lands har tatt til orde for å diskutere 

hvor de samlete boligsubsidiene går. For det er åpenbart 

urettferdig at de som får de største subsidiene også er de 

som får de største gevinstene ved eiendomsøkning, mens 

leietakeren får ingenting. Det er den skjeivheten vi er nødt 

til å gjøre noe med. Jeg mener den beste måten er å subsidiere 

bygging av utleieboliger med et sosialt formål, samt 

å gjøre flere mennesker i stand til å eie selv. Jeg synes det 

er riktig å satse på at folk eier enten alene eller i fellesskap 

som i et borettslag. Jeg elsker borettslag. Det er en enorm 

trygghet i det å bo i et borettslag. En god struktur som har 

holdt seg helt siden etter krigen. 

Hva tenker du om hvilken rolle eiendomsskatten kunne 

hatt som en del av boligpolitikken? 

Den dagen vi hadde sagt nei til å ta ut utbytte av det 

kommunale boligforetaket hadde vi sittet igjen med 2-300 

millioner kroner, den summen boligbygg KF har hatt som 

utbytte de siste årene, og ha nok egenkapital til å bygge 

tilstrekkelig utleieboliger i Oslo. Det ville løse byens boligproblem 

i løpet av en fem års periode. Jeg mener det er 

helt forferdelig at Oslo Kommune får drive denne utbyttepolitikken 

ubemerket og uten de store overskriftene. 

Det er ingen tvil om at vi kunne innført en eiendomsskatt. 

Minst 55 prosent ville komme fra næringseiendommer og 

det ville gitt oss noen milliarder kroner i inntekter hvert 

år som vi kunne brukt på blant annet å gjøre strategiske 

tomtekjøp, investeringerr og nye utleieboliger. 

“Jeg husker jeg spurte byråden 

for Krf for noen 

år tilbake da jeg var ny i 

kommunalkommitteen om 

hvorfor Oslo Kommune 

ikke har en tomtepolitikk. 

Da sa hun: Vi har en tomtepolitikk, 

vi selger alle 

tomtene. ” 

Om du kunne bestemme ville byutviklingen vært annerledes? 

Absolutt. Da ville jeg sørget for at i løpet av de neste fire 

årene skulle det innføres en garanti for at alle mennesker 

skulle få seg en fast bolig innen tre måneder og i det 

øyeblikket de slipper ut fra institusjon eller fengsel. Slik at 

de har best mulig sjanse for å komme seg på rett kjøl. Vi 

skulle sørget for å gjøre hele byen tilgjengelig for alle, på 

den måten at i hver eneste bydel, også i de rike bydelene, 

skulle det være flere utleieboliger med et sosialt formål 

som gjorde det mulig for folk å bosette seg der. I dag får vi 

en stadig mer delt by der den indre delen av byen i større 

og større grad overtas av folk som har mye penger. Og vi 

skulle ført en aktiv politikk for å få styring på byutviklingen 

slik at det ikke blir slik at vi bygger ut store områder 

fordi eiendomsbesitterne vil det uten at det planlegges for 

skole, uten at det planlegges for barnehage, uten at det 

planlegges i nærheten av kollektivtrafikk. Vi måtte også 

sørget for å begrense biltrafikken og at det var gang – og 

sykkelstier og kollektivtrafikk til alle og at det fikk forrang 

foran alt annet. Da hadde vi hatt en byluft det gikk an å 

puste i om vinteren. Det er ikke tilfeldig at de to største 

byene i Norge er styrt av Høyre og Fremskrittspartiet og er 

enkelte vintre de mest forurensede byene i Europa. 

Nøkkeltall 

Kjøpe Leilighet i Oslo 1 34 900 pr kvm 

Leie i Oslo 

Leilighet 10 320 kr. pr. mnd 

Ettroms Oslo 7 371 kr. pr. mnd 

Sentrum Vest 11 500 kr. pr. mnd 

Sentrum Sør+Grorud 9 350 kr. pr. mnd 

Kollektiv 4 624 kr. pr. mnd 

50-79 kvm 1 010 kr. pr. kvm 

30-49 kvm 1 345 kr. pr. kvm 

1200 Boligløse i Oslo 2 

150 000 mennesker har ikke tilfredsstillende bolig i 

Norge 3 

Kommunale boliger i Oslo 12 635 

Kommunalt eid til utleie 11 822 

Innleid til utleie 581 

Privat eid med kommunal disposisjonsrett 232 

Antall kommunale boliger per 1000 innbyggere 23,8 4 

4 prosent kommunale boliger står tomme oktober 2010 

1 Statistikk fra Opinion med data fra Finn.no for Boligbygg Oslo KF 

2 Dagsavisen 7 januar 2009 

3 Husbanken.no / 23 august 2011 

4 Statistisk Sentralbyrå 2004 


INTERVJU / Atma 

Atma 

Atma har bare bodd i Oslo i ett år, men har rukket å ha mer påvirkning 

på byutviklingsdebatten i byen enn mange urbanister 

bare kan drømme om. For øyeblikket okkuperer Atma og noen 

venner en liten rekke trehus langs Mosseveien som Vegvesenet 

ønsker å rive eller flytte for å lage en avkjørsel fra motorveien. 

Dere kaller husokkupasjon for å åpne et hus. Nå har dere 

akkurat åpnet et hus? 

Ja. Men iblant trenger vi jo ikke åpne huset. Det er åpent 

og vi behøver ikke bryte oss inn. Og vi har jo heller ikke så 

lyst til å prate om å bryte oss inn. 

Å åpne et hus er et fint uttrykk. Vi lurer jo litt på hvordan 

dere velger steder? 

Det er litt ulike måter. Det kommer litt an på hvem som 

er eieren, om eieren kanskje er kjent for spekulasjon, hvor 

lenge huset har vært stengt, i hvilken stand huset er og 

om det er vernet, for eksempel. Vi er veldig interessert 

i å ta hus som er vernede og vanskjøttende for å sette 

fokus på det. Det avhenger også litt av hvor huset ligger i 

byen avhenging av hva gruppen har lyst til. Noen har ikke 

lyst til å dra så langt for å se etter et hus. Da må man ta 

hensyn til det også. Det avhenger også litt av om det er et 

mer politisk fokus. Det er jo politisk uansett. Noen ganger 

handler det om at vi trenger sted å bo, og at vi behøver 

legge fokus på boligsituasjonen, mens andre ganger er 

det som med Kakkerlakken, som ikke dreide seg om bolig 

først og fremst, som ble så mye mer. Da spiller også det 

inn: at vi åpnet huset så mye som vi gjorde, at det ble en 

sosial møteplass, og ikke fremfor alt et bosted. Nå bodde 

vi jo der også, men det var på grunn av at vi ikke hadde 

noe sted å bo. 

Vi ser at det ofte er to forskjellige ting: én okkupasjonstype 

er mer boligorientert, mens mange også dreier seg om 

aktivitetshus, en samlingsplass og lignende. 

Ofte blir det jo en og samme ting. Ofte vil vi, eller jeg og 

mange andre jeg vet om, skape noe mer enn det som bare 

handler om å bedre vår egen personlige boligsituasjon. 

Også fordi vi mener tomme hus på en måte er alles hus. Vi 

har ikke noe mer rett til å bruke disse husene enn andre, 

men nå er det jo slik at det er vi som har valgt å gjøre 

det, og da skjer det på våre premisser selv om man likevel 

åpner det så mye som mulig, også for å få oppmerksomhet 

og støtte. 

Når dere okkuperer hus, hva er det dere ser på som målet. 

Hva ønsker dere å oppnå? 

Først og fremst å åpne et hus som ikke er i bruk. Det 

handler om at det er vår felles eiendom i byen, som ikke 

brukes til noe annet enn at det bare står der. I tillegg 

avhenger det også litt av huset, hvor huset står, om huset 

er vernet og om det egentlig burde vært tatt vare på, men 

i stedet bare står ubrukt og forfaller. Det handler også om 

at folk er boligløse og trenger et sted å bo samtidig som 

husleiene er høye og hus står tomme. Om det er slik at 

man ikke har noe sted å bo, da kan man for det første ikke 

betale for et hus lenger, for det andre trenger man ikke så 

18 

mye. Man trenger først og fremst tak over hodet og vann 

og elektrisitet. 

Tenker dere at dere åpner for andre som trenger et sted å 

bo? 

Så fort vi har åpnet et hus er vi vanligvis en mindre 

gruppe, men ofte kommer det flere og flere. Er huset i 

sentrum kommer det enda flere. På Kakkerlakken begynte 

vi som fem personer og sluttet som 20 stykker som bodde 

der. Men det er gjerne slik at vi som åpnet huset hadde en 

ide om hvordan vi vil ha det på huset. Det fungerte bra. 

Det var ingen problem mellom de som bodde der, vi var jo 

alle venner, og da ble vi som en familie. 

Hvordan organiserer dere internt? Er det et slags styre 

eller allmøte? 

Det er et allmøte hvor alle har like stor rett til å bestemme. 

Men vi stemmer ikke om saker uten at vi har 

konsensus. Vi diskuterer saker og vi har ofte en ordstyrer 

som hjelper til med å lede møtet slik at det ikke bare er en 

“Det er så lett å bli isolert som 

person. Med tanke på hvordan 

alt er organisert i byen er 

det gjort for at man skal slippe 

å prate med noen” 

som har ordet, eller at alle prater i munnen på hverandre. 

Slike praktiske saker. Men samtidig tenker man at de som 

bor i huset bør ha mer å si enn gjestene for eksempel. Det 

er bare naturlig om dette er mitt hjem, og du skal bare bo 

her en uke, så kan ikke du bestemme hva som skal skje 

her om to måneder. 

Det er jo litt vanskelig ettersom det ikke er alle som har 

de samme ideene om hva som er et kollektiv. Det blir 

selvsagt alltid en liten diskusjon. Det er jo også en del av 

det. Husokkupasjon er mer for meg enn ”ja nå skal vi ta 

et hus”. Det handler også om å lære seg å leve med andre 

mennesker, lære seg praktiske ting, ikke bare lese en bok. 

Men også forstå at alle er veldig ulike og man må finne løsninger 

for at det skal fungere praktisk og samtidig kunne 

leve sammen uten at det skal oppstå konflikter hele tiden. 

Så jeg tror at folk lærer om seg selv og om andre, og om 

seg selv sammen med andre, og det er noe som er bra for 

alle mennesker. 

Samtidig er det stor forskjell på det å bo i kollektiv og det 

å okkupere sammen. Man deler arbeid, man deler fritid, 

man deler nesten alt. Vanligvis har man heller ikke det 

med ”dette er min mat og dette er din mat”. Alt er alle sitt 

og det må være slik, ellers fungerer det ikke. 

Hvordan tenker du at du skal bo om for eksempel ti år? 

Jeg kan ikke engang planlegge noen få måneder. 

Hvordan tenker du deg fremtiden? 

Det er veldig vanskelig å si. Det kunne jo være heftig om 

man kunne ta et hus og beholde det. Og det går jo, men 

det går ikke overalt. Det blir vanskeligere hele tiden. Men 

det er på den måten jeg vil bo. Det kunne absolutt være et 

alternativ. Men for meg handler det også om å ta kontroll 

over mitt eget boforhold. Ikke at det finnes en utleieverden 

som sier at ”du får ikke male i den fargen, du kan ikke 

gjøre sånn”. Jeg skulle også ønske å åpne huset mer og ha 

flere sosiale aktiviteter enn bare mitt eget lukkede hjem. 

Vanligvis er husene ganske sluttet omkring folks private 

sfære. Jeg synes det hadde skapt færre vegger mellom folk 

med mer fellesareal og at de som bor der deler mer. For 

meg er det viktig å ha felles mat og felles bad, det har nå 

forresten de fleste. Samtidig trenger alle sin egen lille flate, 

og det er veldig viktig. Det er slik jeg tenker nå, men om ti 

år er jeg kanskje lei. Det er så lett å bli isolert som person. 

Alt er organisert i byen for at man skal slippe å prate med 

noen. Jeg tror at det er veldig viktig for meg og min personlige 

psykiske helse, og sikkert for mange andre også, 

å for eksempel vite hva naboen heter og våge å banke på 

naboens dør for å låne salt. 

Hvordan legitimerer dere å åpne hus? 

Jeg tror at motsvaret vil være hvordan man legitimerer at 

hus står tomme i byen? Det kan man ikke. Jeg mener det 

er selvsagt at man tar saken i egne hender. Har man ikke 

et sted å bo så står det et tomt hus der. Har man ikke et 

aktivitetshus så står det et tomt hus der. Det er klart at da 

tar man det huset. 

“Selv om det ikke reelt sett 

er et lovbrudd å la hus stå og 

forfalle, så synes jeg det er en 

vel så alvorlig forbrytelse som 

det at noen tar det i bruk” 

Når dere okkuperte dette siste huset hadde dere en liste 

over forskjellige hus som var mulig og så valgte dere ett? 

Ja, vi har ganske bra oversikt over hvilke tomme hus som 

finnes i byen og hvilken status de har. 

Er dette offentlig tilgjengelig informasjon? 

Jeg kan ikke gi noen eksempler på stående fot. De husene 

vi går ut offentlig med er de husene de går rundt og spikrer 

eller murer igjen senere. På den ene siden synes jeg 

alle disse husene burde være offisielle, alle skulle vite om 

dem og alle skulle kunne ta dem i bruk. Men i praksis er vi 

en ganske liten gruppe som okkuperer og da vil jo ikke vi 

at de skal mure igjen neste hus også. Om dere selv begynner 

å ta turen rundt i byen kommer dere til å finne ganske 

fort tomme hus. Man kan også se på byantikvaren sin gule 

liste. Der er det ofte mange hus som er vernet men står 

tomme av ulike årsaker. 

Vi snakket litt om urbant jordbruk. Vi har jo sett at det 

forekommer ofte rundt okkuperte hus. Vi tenkte også å 

spørre deg om du skulle tenke deg et ideelt bosted i en by, 

hva det burde inneholde? 

Ja, vi hadde litt planer borte på Kakkerlakken å for eksempel 

å bygge et drivhus ute på gaten. Det hadde vært 

fint om for eksempel hvert kvartal kunne ha dyrking på 

Kollektive boformer. 

Kollektive boformer oppstod på begynnelsen av 

1900-tallet. Som et svar på behovet som oppstod for arbeidskraft 

i hjemmet ettersom det ble mindre vanlige å 

ha tjenerskap og kvinnene tok del i arbeidslivet. Kollektive 

boformer handler altså ofte om en organisering 

av arbeidet i husholdningen. Organiseringen kan løses 

på to måter. Enten ved at arbeidet trekkes ut av husholdningen 

og spesialiseres og løses innenfor en større 

boenhet som for eksempel et kollektivhus. Eller ved at 

arbeidet deles innefor en større husholdning – bokollektivet. 

Frem til 1960 var kollektivhuset det mest vanlige 

og det ble gjort forsøk i både Sverige, Danmark, Sovjetunionen. 

Bokollektivet var en viktig del av den politiske 

venstrebevegelsen fra 60- til 80-tallet. Mens kollektivhusene 

ofte handlet om bygningsmessige ideer som 

store boligbygg for opp til 200 personer med enkeltrom 

til hver voksen og ulike fellesarealer er bokollektivene 

mer en kritikk mot den borgerlige kjernefamilien og et 

forsøk på å skape nye former for fellesskapet. 

>> 



taket. Og vannrensingssystem. At kvartalene kunne være 

autonome. Da jeg var i Berlin i fjor sommer støtte jeg på 

noe som heter Prinzessengarten. En stor og øde tomt som 

også begynte med at de okkuperte og siden fikk en avtale. 

Nå dyrker de mange ulike typer grønnsaker der, det kommer 

folk og jobber og man kan lære om permakultur og 

andre måter å drive jordbruk i byen. 

Så hvis det skulle være et ideelt kvartal så ville det vært 

egenprodusert mat, åpne boliger og kultur? 

Ja, eller man kunne hatt flere kolonihager for eksempel, 

men inne i byen, en felles hage. Når man likevel planter i 

byen, busker og trær, kan man like gjerne plante noe som 

er spiselig. Det hadde vært mye bedre enn prydbusker. I 

Prinzessengarten hadde man også vertikale hager. Som 

man kunne henge på veggen. 

Tenker dere at alle burde bo i kollektiv? 

Man kan jo ikke tvinge noen til å bo slik. Men samtidig går 

det jo an å forandre byen i den ene eller den andre retningen. 

Man kan få bedre forutsetninger til å ta tomme hus. 

Og om man har lyst til å lage en hage så kan man gjøre 

det. Det finnes land hvor man har rett til å ta tomme hus i 

bruk. Selv om det i flere land også er litt usikkert nå. 

Byutvikling fra bunnen 

Alle har rett på ein heimstad. Men ein heim må kvar einskild 

vera med å skapa sjølv. I dette tilfellet tyder det: Alle må ha rett 

å skapa seg ein heim. 

Svein Hatløy, Hus og Miljø, 1991. 

Husokkupasjonsbevegelsen har en lang og aktiv i historie 

i Oslo. De første okkupantene flyttet inn på Vaterland på 

seksti og syttitallet. Det startet som en del av hippiebevegelsen 

og fortsatte for fullt som en del av punk- og alternativkulturen 

på åttitallet. De mest kjente okkupasjonene 

i Oslo er kanskje først og fremst okkupasjonen av Skippergata 

6-8 i vinteren 1981 som førte til opprettelsen av 

Blitzhuset og senere okkupasjonene i Hausmannskvartalet 

på 2000-tallet. Men som vi har vist er dette bare de mest 

kjente i en lang rekke av okkupasjoner og aksjoner. Gjennom 

hele åttitallet og frem til i dag har husokkupasjon 

vært en del av del av Oslos byutvikling. Okkupasjon og 

boligaktivisme er essensielt både som skaperkraft og korrektiv 

i en bys utvikling. 

Det er ulike grunner til at man ønsker å okkupere et hus. 

For det første vil mange mene at det å la et hus stå tomt 

bør være et lovbrudd i seg selv og dermed gjør okkupasjonen 

til en nødvendighet. Hus skal ikke stå tomme og 

forfalle men tas i bruk og bevares. I tillegg kan man mene 

at det bør være en rettighet å ha et sted å bo selv om man 

ønsker å stå utenfor det kommersielle eller offentlige boligmarkedet. 

Ønsket om å frigjøre seg og sitt eget liv er en viktig del 

av okkupantbevegelsen. Okkupasjon kan være en måte 

å nærme seg et mer autonomt liv. En annen viktig del 

av bevegelsen handler om ønsket om å dele. Man søker 

kollektive løsninger der det å bidra til et fellesskap er et 

prinsipp. I en verden der realiseringen av individet er det 

eneste målet er insisteringen på å dele radikal. Selve okkupasjonsbevegelsen 

ser vi som et forsøk på å realisere disse 

to impulsene. På den ene siden autonomi og på den andre 

siden et delende fellesskap. I det videre vil vi peke på noen 

av de viktigste strategiene og hvordan de kan danne utgangspunkt 

for by- og boligutvikling. 

“Mange steder vil husokkupasjon 

behøves for å få til en 

bedre by” 

Okkupasjoner og andre former for innbyggeraksjoner har 

vært en viktig kraft i å bevare verneverdige bygninger og 

byområder. I Oslo er det mange eksempler. Rodeløkka er et 

område som ble bevart på grunn av lokalt engasjement og 

organisering. Det var samtidig åsted for mange tidlige okkupasjoner. 

Ofte har slike okkupasjoner den virkningen at 

den viser frem et potensial som deretter blir videreutviklet 

Da sitter tidligere okkupanter igjen som eiere av en verdifull 

eiendom. vi har sett det i andre byområder som 

Vålerenga og i mange enkeltbygg. På Svartlamoen unngikk 

man denne gentrifiseringen ved å lage en stiftelse som sto 

for utleien av husene. 

Den lille rekken av hus langs Mosseveien, som skal rives 

for å gjøre plass til en avkjørsel fra motorveien, ble nylig 

okkupert av en gruppe husokkupanter som er svært bevisste 

sin egen rolle i byutviklingen. Men mens konsulenter 

hos eiendomsutviklere har sine måter å nå frem til plan- 

og bygningsetaten har denne gruppen ikke håp om det 

samme. 

POLLEN / N o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011 

Det burde gjerne vært litt flere regler på den måten. Sakte 

forsvinner små rettigheter som ikke offentligheten er klar 

over men som er veldig viktig for enkeltmennesker som er 

fattige eller har valgt å leve sparsomt. 

Det er gamle fattigmannsregler som man har for at folk 

ikke skal sulte. 

For eksempel at hvis jorden ligger brakk kan andre ta den 

i bruk. Det kan tenkes at slike lover finnes i Norge også, 

men det er noe ikke staten gjerne vil fortelle. Det er riktig 

at fattige skal ha rettigheter, men av og til savner man å ha 

rett til å være fattig. Det vil si at nå er samfunnet bygget 

opp rundt konsum, som man må jobbe tilsvarende for å få 

råd til, men samfunnet burde bli ordnet slik at det er mulig 

å leve som fattig. 

Det er faktisk veldig sant. Man burde kunne velge å ikke ta 

del i det eksisterende systemet. 

Jeg tror det var mange som fikk øynene opp for hvordan 

Entra forvalter sine eiendommer igjennom aksjonen på 

Kakkerlakken... 

Det vi gjorde var å sette et fokus på det huset og situasjonen. 

Vi besørger jo alltid informasjon til media. På 

Kakkerlakken så handlet det bare om å få belyst saken. 

Jeg tror vi tenkte: vi er midt i byen og nabo med politiet. Vi 

kommer ikke til å ha huset i mer enn to dager. 

Dessverre er det slik at Oslo Kommune eier mange vernede 

bygg som står tomme. Historisk sett har en rekke husokkupasjoner 

satt fokus på noen av disse husene, men okkupantene 

har gjerne blitt kastet ut på bakgrunn av manglende 

brannsikring eller bygningsfysiske problemer. Som 

arkitekter vet vi at disse utfordringene er løsbare, om enn 

midlertidig. 

Mange okkupasjoner er med å gi rom til et bredt og 

åpent kulturtilbud. De er viktige arenaer for produksjon 

og visning av kunstuttrykk. I en tid der man ser både en 

profesjonalisering og kommersialisering av de statlige og 

kommunale institusjonene spiller de alternative rommene 

en viktig rolle. 

“Demokrati for oss betyr meningsfull 

innflytelse over våre 

omgivelser og liv og det bør 

være kommunens fremste oppgave 

å tilrettelegge for dette” 

Et eksempel på et marked som er skapt av ideer fra husokkupasjonsbevegelsen 

er etableringen av urbant jordbruk i 

mange byer i Europa, USA og andre steder. Fra å være et 

marginalt tiltak finnes det nå store gårdsbruk på takene i 

New York og i bakgårdene i Berlin som forsyner store deler 

av restaurantnæringen i deres nærmiljøer. Slikt oppstår 

ikke uten en aktivismekultur. Mens okkuperte hus som 

blir kulturhus gjerne rommer radiostasjon, bokkafe, øvingslokaler 

og konsertlokale vil urbant jordbruk muliggjøre 

grønnsaksutsalg og lokale restauranter som får tilgang på 

kortreist og gjerne økologisk mat. 

A housing co-operative is not bricks and mortar, it’s a group 

of people and the means they use to collectively control and 

manage their housing…In setting up a housing co-operative 

we empower ourselves by taking control over one of the most 

fundamental aspects of our lives and, in the process, we transfer 

property from private ownership to common ownership and 

housing becomes a resource for people rather than a commercial 

commodity. – Radical routes, 7th ed. April 2010. 

Når husokkupanter utfordrer eiendomsretten og fristiller 

seg fra samfunnet oppstår ofte boformer som karakteriseres 

ved deling, direkte demokrati og samarbeid. I et 

samfunn hvor stadig flere bor enslig og familiestrukturer 

er i oppløsning representerer disse husokkupasjonsfellesskapene 

et forslag om en ny måte å bo sammen. Noen ser 

på disse fellesskapene som en overgangsfase, mens andre 

legger til rette for mer varige kollektivformer. Ofte kommer 

dette også til uttrykk i en stedsform. 

Brakkebygrenda i Oslo og Christiania i København er to 

eksempler på stedsuttrykk som for det meste har forsvunnet 

fra de nordeuropeiske storbyene: Den selvgrodde, 

uformelle landsbyen med sterke tradisjoner for kollektivisme, 

allmøter og deling er en byform som aldri oppstår 

som en del av eiendomsutvikleres visjoner, men i et samfunn 

basert på gjensidig dialog, gjerne hvor viktige beslutninger 

tas i allmøter. 

Bolig og byutviklingen er i dag er nesten utelukkende styrt 

INTERVJU OG ARTIKKEL / Atma, Arild Eriksen og Joakim Skajaa 

av Arild Eriksen og Joakim Skajaa 

av finansielle instrumenter for maksimering av økonomiske 

gevinster. Vi mener at okkupasjoner og andre former for 

urban aktivisme kan være med å endre byens utvikling. 

I den første perioden handlet okkupasjonsbevegelsen mye 

om å skaffe boliger til hjemløse og folk som slet med å 

komme inn på boligmarkedet, men det er fremdeles et 

stort behov for å utfordre de rammene som boligmarkedet 

setter. Dagens boligpolitkk beveger seg bort fra det sosiale 

og i retning mot det markedsstyrte. Å ha et sted å bo er en 

viktig rettighet. Hvis ikke samfunnet legger til rette for at 

alle har et sted å bo er det naturlig at denne rettigheten er 

mer essensiell enn den private eiendomsretten. 

An urban prototype is an organizational form, it is a test, an 

experiment…we need urban prototypes in cities to alter the 

whole flux of processes, to form new relationships between 

these processes, to change the inherent structure of a city…We 

need urban prototypes because the relationship between cities 

and energy has changed. 

- Raoul Bunschoten, Urban Prototypes, Ecological Urbanism, 

2010. 

Hva kan arkitekter og planleggere lære av denne aktivismen? 

For det første er kan en se behovet for å etablere 

løsere reguleringsplaner generelt eller for utvalgte områder. 

I den prosessen er kanskje reell mulighet for lokal 

innflytelse det viktigste punktet. At det er på tide med nye 

ideer i by og boligutviklingen betyr ikke at det er arkitekter 

og planleggere man skal henvende seg til. Lite ved byutviklingen, 

med Oslo som det fremste eksempel, tyder på at 

det er en vilje til endring i fagmiljøene. 

Derimot er det slik at når de som bor i byen får sjansen 

til å delta oppstår det uventede og det fornyende. Arkitektenes 

tap av status bekymrer oss lite. Fraværet av enkeltmenneskenes 

deltakelse mener vi derimot er en av kildene 

til den middelmådige byen som vokser opp rundt oss. 

Demokrati for oss betyr meningsfull innflytelse over våre 

omgivelser og liv og det bør være kommunens fremste oppgave 

å tilrettelegge for dette. 

Å hive ut husokkupanter er å kaste bort et verdifullt initiativ. 

Det viktigste vi lærer av okkupantene er at det går an å 

ta saken i egne hender. Byutviklingen kan også begynne på 

bunnen. 

Noen konkrete resultater av okkupasjoner 

i Oslo. 

• Aktivitetshuset Blitz, som et direkte resultat av okkupasjonen 

i Skippergata. 

• Opprettelsen av Ungbo og Ungjobb som resultat av 

Skippergataokkupasjonen. 

• Redning av Kruses gate 7 og 9 og opprettelsen av 

kultursenteret Volapük (2001), litteratur og kulturforum. 

• Byøkologiske forsøksprosjekter som Ormsundveien 

14, og Enebakkveien 37. 

• Den byøkologiske reguleringsplanen for Hauskvartalet. 

• Rodeløkka, okkupantene var her del av en større bevegelse 

bestående for bevaring av byområdet ved å 

hindre at hus står tomme og til nedfall. 

19

LITTERATUR 

• Ragnfrid Trohaug / Okkupert kjærleik / Samlaget 2000 

• Robert Neuwirth / Shadows cities. A billion squatters, a new 

urban world / Routledge 2006 

• Ian Lambot / City of darkness: life in Kowloon Walled City / 

Watermark Publications 1993 

• Diverse forfattere / Recipes for disaster, an anarchist cookbook 

/ ChrimethInc. Ex-Workers’ Collective 2004 

• Catalyst Collective / How to set up a housing co-operative / 

Catalyst Collective ltd. 2010 (6th edition.) 

• Mike Davies / Planet of slums / Verso 2007 

• Paul Auster / Sunset Park / Aschehoug 2011 

• Joseph J. Cohen / In Quest of Heaven: The Story of the Sunrise 

Co-operative Farm Community / Factory School 2008 

• Nick Wates / Squatting: The real story / Bay Leaf Books 1980 

• Advisory Service for Squatters / Squatters Handbook / Advisory 

Service for Squatters 2004 (12th edition) 

• Annette Tison og Talus Taylor / Barbapappa 

• Philippe Fix / Serafin og Pym 

• Cordelia / The little squatters handbook / Advisory Service for 

Squatters 2004 

• Christiane F. / Å være ung er forjævlig / Aschehoug 1982 

• Kurt Houge / Har vi en framtid? En bok om UngMob, gatebarn, 

opprør og oppkjøp / Gyldendal 1982 

• The Invisible Commitee / The coming insurrection / 

Semiotext(e) 2008 

• Ivan Illich / De-schooling society / Harper and Row 1971 

• Karin Julsrud / Forbudt Ungdom / Cappelen 1982 

• Morten Haugdahl / UFFA 1981-2006 / Tapir Akademisk Forlag 

2006 

• McKenzie Wark / The beach beneath the street / Verso 2011 

• Tom Mcdonough (red.) / Guy Debord and the Situationist International 

/ MIT Press 2004 

• Gregory Claeys / Searching for Utopia / Thames & Hudson 

2011 

• Bergen Boligaksjon / Håndbok for husokkupanter / 2002 

• Opprør! En bok om Blitzere, Pønkere, Politi, Presse og Politikere 

i Oslo / Jan Holm og Inge Kvaran / Cappelen 1989 

FILM 

• Agnes Varda / The gleaners and I / 2011 

• Fredrik Carlsson / Ockupanterna – En film om husockupationer 

/ Ordfront tv 2011 

• Alison Murray / Mouth to mouth / 2005 

• Jarl Emsell Larsen / Du har ikke en sjangs ta’n / NRK 1984 

• Oddvar Einarson / X / 1986 

• Sergio Cabrera / La estrategia del caracol /1993 

• Alan Myerson / Steelyard blues / 1973 

• Jennifer Furst, Dan Levin og Ben Solomon / Captured / 2008 

• Kevin Brownlow / Winstanley / 1975 

• Jeremy Stulberg, Randy Stulberg / Off the grid: Life on the 

mesa / 2007 

• Penelope Spheeris / Suburbia / 1983 

• Derek Jarman / Jubilee / 1979 

• Mark Singer / Dark days / 2000 

• Terje F. Andersen / Husarrest - en film om Bergen Boligaksjon 

/ 2004 

• Kjersti Brandtli / Film om okkupasjonen av Hausmanssgate 

40 / 2001 

• Erik Balling / Midt om natten / 1984 

POLLEN / N o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut ... - Ivar Johansen

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut ... - Ivar Johansen

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?