Kumla-fengselet - Strek

More documents

Recommendations

Info

tekst asle finseth | foto tom sandberg Strek | Genre Fra minneboken med fangers «testamente» til andre retreatdeltakere Det finnes ikke språk for det jeg har opp- levd her i klosteret. Men én ting er klart: Jeg skal ikke nekte Jesus noen ting. Marcel Under retreaten har hver av fangene sin egen bønnecelle – i tillegg til den låste cellen de sover i. Underjordisk labyrint Vi var heldige, fotografen og jeg. Vi fikk nyss om verdens kanskje eneste fengselskloster bare få uker før fader Truls hadde innkalt til en sjelden oppfølgingsøkt. Nå var besøket mulig. Det var duket for gjensyn mellom Francisco og Fredrik, fader Truls, Jari og Lena, Kumar og Martin og de andre. Regnet hadde bøttet ned over Kumla i dagevis. I radioen snakket de om syndfloden. Vi småløp inn den digre porten i høyspentgjerdet, og gjennom en bred sikkerhetsgate mot inngangen til bygningsmassen. På en ødslig vegg fant vi ringeknappen. Den utløste et helt lite forhør, en metallisk stemme som snakket til oss. «Vem är ni?» «Vad heter ni?» «Vem ska ni möta?» Våre svar gir klarsignal, for nå knepper det i dørlåsen. Sikkerhetskontrollen var til å få assosiasjoner av - Guantanamo. Vi ble strippet for telefon, penger, alle metallgjenstander og legitimasjon. Så var vi inne. «Husmor» Lena Ohlsson møter oss, beklager syndfloden og geleider oss under jorden. All ferdsel som ikke er særlig klarert foregår på Kumla i en underjordisk labyrint av kulverter, korridorer, en betongverden med dryppende tak som generasjoner av fanger har forsøkt å blidgjøre med veggmalerier. Scener fra Lucky Luke, blomsterenger, revolusjonære slagord. Lena låser oss gjennom dør etter dør, med en mildhet som virker fremmed her nede. - Alt i alt er det halvannen kilometer med sånne korridorer her. Rundt neste hjørne lyser det mot oss, pent malt på veggen. «Känn ingen oro. Och tappa inte modet.» Joh 14,27. - Jo, sier Lena. - Vi er snart ved klosteret. En heisetasje opp, et par jern- side 18 | 2007 | nr 1 | strek strek | nr 1 | 2007 | side 19 dører til, så åpner klosterfløyen seg. En dunkel korridor med vegger av mørkerød murstein. På den venstre siden: Åtte fangeceller, noen av dem har døren og de tunge låsemekanismene på klem. På den høyre: Åtte små bønnerom, en for hver fangecelle. Det glinser matt av bladgull i mørket der inne; rommene er møblert med ikoner, Maria-skikkelser, puter, draperier i skarlagensrødt og blått. Avslappet våkenhet Innerst, i klosterkapellet, bak hvite draperier, sitter fangene, med stolene i en luftig sirkel. Fader Truls byr oss velkommen. Killarna nikker, de også. Lugnt. Det buler i muskler under de grå fangedraktene. - Vi drøfter hvordan det bør se ut på den neste klosteranstalten, sier fader Truls. - En kommunitet. Fra minneboken med fangers «testamente» til andre retreatdeltakere Ukene i klosteret har vært en eksplosjon av følelser og innsikter om meg selv. Tony Hjertelig gjensyn i luftegården: livstidsfangen Kumar tar imot sin faste besøker gjennom fem år, pastor Rajan Gandamall fra metodistkirken i Örebro. Den skal bygges ikke langt fra birgittasøstrene på Vadstena... Slå dere ned! Vi tar runden for å håndhilse. Faste håndtrykk, bebodde blikk, en mild og avslappet våkenhet. Narkobaroner? Drapsmenn? Deretter er det presentasjonsrunde. - Jeg heter Peter, og sitter på livstid... - Jeg heter Kari og har livstid. Så er det Martin, som har 8 år. Bulent, 7 år, Fredrik, 9 år. Micke, 11 år. Francisco, livstid. Og Kumar, som idet han begynner å si «livstid» sprekker opp i et bredt smil. - Nei, ikke livstid lenger, stråler han. Jag har fått nåd, jeg er benådet av regjeringen. Slipper fri i november. Mannen fra gravhulene Teksten for ettermiddagens sam- lingsstund i kapellet er drastisk. Den om Legion, den besatte fra gravhulene, mannen som ingen var i stand til å binde, han som sprengte sine fotjern og skamslo seg selv med steiner. Helt til Jesus gikk i land, der ved Gerasenerlandet, og sendte demonene via en svineflokk og ut over stupet. - Han var invadert, mannen, av selvdestruksjon. Og da han så Jesus ble han konfrontert med sitt kaos … Fader Truls gjør den kort, veien fra tekst til liv. - Det Ignatius’ øvelser handler om er jo seier over det selvdestruktive, det som vil ødelegge mitt liv. Redningen er å overgi seg til det som er større enn deg selv. Til Gud … - Okey. Gud er ikke til å forstå, og hvordan du gjør det er ikke viktig. Men det handler om å kapitulere. Si: «Jeg vil bli fri. Finnes du som kan befri meg, så legger jeg meg i din hånd.» Mange, også av oss, har erfart at det er befrielse å få. Vi har prøvd. Vi vet at det virker. I broderkretsen Så går vi til måltidet som Micke har gjort i stand inne på klosterkjøkkenet. Et kjøkken som mange andre, bare at knivene er tjoret til veggen med kraftige lenker og har rundslipt spiss. Maten damper på bordet, alle er på plass. Men ingen setter seg. Det er andakt i luften. Killarna gir hverandre vektløfternevene. De danner en menneskelig kjede rundt bordet, der også gjestene fra Norge og Lena og Nils og Truls får være med. Grepet holdes i to sekunder, taust. Det går et lite rykk gjennom kjeden. Så er det over. - Uten dette fellesskapet, sier Francisco etterpå, hadde det aldri gått. - Brorskapet er sterkere enn angsten, enn smerten; det er det som gir oss oppdrift når vi er tilbake på våre avdelinger. Du vet at det er andre som kjemper den samme kampen som deg.
strek | reportasje Fra minneboken med fangers «testamente» til andre retreatdeltakere Gud, undrenes under, veldigere enn uendeligheten, rommes i menneskehjertet. Sven-Erik For å befeste og tilrettelegge for dette fellesskapet, har noen av fangene dannet S:t Petrus Brödraskap. Foreningen jobber for å fjerne sperrene i fengselssystemet som hindrer dem som har gått retreatene i å møtes. Medlemmene holder seg med en brorskapsregel. Den handler om å kjempe for å være forbilder ved avdelingene, forholde seg realt til personalet. Og, som fader Truls sier det, om å «bære sitt kors». - Redningen er jo gratis. Men det ekte disippelskapet koster. I fengslet, som overalt ellers. Fem dager senere er brodersamlingen til ende. På den siste kvelden samles killarna i kapellet for å velsigne Kumar, som er benå- det og skal deporteres til hjemlandet India. De legger hendene på ham, omfavner ham én etter én. Tårer får trille. Dagen etter spres brødrene for fengselsvindene. Francisco er såpass fri at han kan rusle til stasjonen og ta toget hjem til anstalten i stockholmstraktene. Andre blir hentet som var de bin Laden selv. Ut av bønnecellene, ut av klosteret, på med håndjernene, og inn i svartemarja. side 20 | 2007 | nr 1 | strek strek | nr 1 | 2007 | side 21 Strek | Genre Fader Truls Bernhold utlegger bibelteksten for fangene, den om «legion, den besatte fra gravhulene». – Han var invadert, mannen, av selvdstruksjon. Og da han så Jesus ble han konfrontert med sitt kaos. kilder lillian høgerås, avhandling om endring i gudsbilder hos deltakerne på 30-dagersretreat på Kumla, intervju-studie før, under og etter oppholdet. dagens nyheter, 29. september 2002 dagens nyheter, 17. november 2003 Artikkelserie av Agneta Lagerkrantz om klosterprosjektet i Svenska Dagbladet, i perioden 7. til 14. januar 2002 kyrknytt, nr. 3, 2004 Uke 1 Uke 2 Uke 3 Uke 4 Uke 5 Fem steg inn i en ny start 30–dagersretreaten er delt i fem faser. Hver av dem har et særskilt tyngdepunkt, sin farge og sine ritualer. Her sammenfatter Truls Bernhold hva deltakerne går inn i: Guds godhet – Jeg bombarderer karene med fortellinger om Guds godhet. De mediterer over hvordan Gud skaper det hele. Hvordan han ødsler med sin kjærlighet og omsorg. Denne fasen har jeg lagt inn spesielt; den er et preludium til der Ignatius tar fatt. Noe av det som har slått meg sterkest her i fengselet er jo ikke menneskers ondskap. Det er snarere den katastrofale mangel på godhet og omsorg i karenes oppvekst og voksenliv. Bare med godheten som ramme våger man å gå inn i ransakelsen. Synden – Spørsmålet er: Når alt er skapt så vidunderlig godt, hva er min personlige rolle i verdens ondskap? Fangene utfordres nå til å skrive ned alle sine synder, stort og smått, helt fra barneårene. Det blir fort mange tettskrevne A4-ark å legge i konvolutten; sånn ville det jo vært for oss alle. Karene får god tid til å ta det inn, smake på ondskapen. «Må vi virkelig åpne konvolutten og vise deg dette,» spør de. «Røper du oss, kan vi jo få enda verre straff!» Jeg viser til at jeg som prest har full taushetsplikt, at det er en sjanse de må ta, at det å bekjenne synden for et menneske er en av nøklene til å bli fri. Så kommer den felles kveldsseansen rundt et stort bål i luftegården. Én etter én får karene sjansen til å kaste synderegisteret på ilden. Mens de ber om tilgivelse for Jesu skyld. Så går vi inn igjen til nattverdfeiring i kapellet, som for anledningen er drapert i sort. Jesu liv – Natten etter syndsoppgjøret, mens fangene sover, kler vi kapellet i blått. Det er bekymringsløshetens farge. Nå tar vi for oss Jesu liv, i detalj, alt hva Gud gjorde for å rette opp det ødelagte. De mediterer blant annet over spørsmålet: «Hva gjorde Jesus i årene fra han var 12 til han ble 30, altså da han stod frem?» Bibelen gir jo ikke noe svar. Men øvelsen gir viktig selvinnsikt. Noen ser for seg et sånn middels, svensk hedningeliv med sprit og fruentimmer, andre ser ham for seg på en barnevernsinstitusjon. Så kommer et kraftfullt rituale: fotvaskingen. En medfange (med rollen som retreatvert), samler karene i kapellet, bøyer seg, vasker og tørker deres føtter. For mange er dette en nesten sjokkartet erfaring av opp-ned-verdiene i Guds Rike. Jeg vet at Hells Angels har kraftige innvielsesritualer. Vi skal ikke være redde for å ta like kraftige ritualer i bruk. Korset – Også denne fasen har en mørk grunntone. Men til forskjell fra fase 2 er det ikke våre synder det mest handler om, men om Jesu forløsende lidelse. De følger mannen med tornekronen mens han styrer rakt inn i systemets straffemekanismer, den mekanismen de selv er innesperret i, og med den tornekronen de må bære, stigmatiseringen, den de ikke blir kvitt etter løslatelsen. Fangene faster. De grunner over lidelsesberetningen, over hvordan han ble forkastet av sine egne. Så er det langfredag. Og i søppelrommet i etasjen under klosteret har vi lagt klart et digert trekors på det stinkende gulvet. I seremonien legger de seg til rette på det grove korset, én etter én, som om det var deres tur til å bli naglet fast. De må strekke armene ut, de må trosse en av sine største redsler: å blottstille seg. Så er døden der, og episoden avsluttes med at de bærer korset ut på gressmatten. Der svøper de det i tøyremser og foretar en symbolsk begravelse. Oppstandelsen – I løpet av natten draperes kapellet i hvitt, vi pynter det med masse blomster kjøpt inne i byen. Ute i luftegården henger vi opp det hvite «liksvøpet» – lange, flagrende former. Så vekker vi fangene med tilrop gjennom den lille luken i celledøren: «Våkn opp! Se ut! Han er stått opp!» – Før frokost feirer vi messe med masse levende lys og blomster, med stor og stille glede. Så innleder vi dager med meditasjon over bibeltekster om oppstandelseslivet, som også er «mitt nye liv». De får øvelser som skal hjelpe dem til å fastholde hva de nå vet at de må bryte med, mønstre som må endres, hva som nærer og bærer dem i det nye livet.
Page 1 and 2: tekst asle finnseth | foto håvard
Page 3 and 4: strek | reportasje Mine øyne er bl
Page 5: strek | reportasje - Brorskapet er

Kumla-fengselet - Strek

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?