Målsettingen med artikkelen

Uden for nummer 5, 3. årgang, 2002
Bruk av faglige standarder i sosialfaglige
utredninger av barn og familier
- Et spørsmål om standardisert vold på klientens unike virkelighet eller
standardisert angst for metodisk og ideologisk åpenhet?
Af Pär Nygren, dr.phil og professor ved Høgskolen i Lillehammer
Pär Nygren, dr.phil. og professor i socialt arbejde og psykologi ved Høgskolen i Lillehammer i
Norge, er uddannet psykolog ved Stockholms universitet. Han har lang erfaring fra praktisk
socialt arbejde generelt, og fra socialt arbejde med børn og familier specielt. I Danmark
kender vi ham bl.a. som foredragsholder og som forfatter til en række fagbøger og fagartikler
inden for socialpsykologi, psykiatri, socialt arbejde og kvalitetsudvikling. Flere af hans bøger
er oversat til dansk.
I denne artikkelen er jeg bedt om å reflektere over det sosiale arbeidets utfordringer når det
gjelder metode generelt, og sosialfaglige utredninger av barn og familier spesielt.
Jeg vil bruke noen av det sosiale arbeidets dilemmaer som bakteppe til mine refleksjoner
om metoder i utredninger av barn og familier. Mer spesifikt vil mine metoderefleksjoner
kretse rundt, bak, over, under og parallelt med følgende tre dilemmaer:
1. Ett velkjent dilemma er hvordan jeg som sosialarbeider 1 skal forholde meg til det faktum
at sosialt arbeid generelt – og sosialt arbeid med barn og familier spesielt – pr definisjon
alltid også er en ideologisk praksis. Sosialt arbeid kan verken forstås eller utøves i praksis
hvis det blir løsrevet fra de ideologiske sammenhenger der hvor det konstitueres og
kontinuerlig reproduseres. Hvor skal den enkelte sosialarbeideren plassere seg og sine
profesjonelle innsatser og egne ideologiske standpunkter, når han selv deltar i den
runddans av dominerende ideologiske diskurser som samfunnet daglig byr opp til?
2. Det kanskje mest karakteristiske dilemmaet er vel det sosiale arbeidets Janus-ansikt, en
dobbelthet som ofte viser seg i at sosial kontroll og tvangstiltak går hånd i hånd med
støttende og hjelpende tiltak.
3. Et tredje dilemma som alltid har vært der, men som er blitt ekstra aktuelt de siste årene i
forbindelse med nye krav på kvalitetssikring også av sosiale tjenester, handler bl.a. om
hvordan vi som sosialarbeidere skal håndtere kravet på balanse mellom det generelle og
det særegne. Bl.a. kommer dette dilemmaet til uttrykk i kryssilden mellom kravene på
likebehandling og bruk av generelle metoder på den ene siden, og kravene til individuelle
hensyn og erkjennelse av den enkelte klients særegenhet på den andre siden.
Jeg har valgt å kalle disse tre dilemmaene for henholdsvis ”det ideologiske dilemmaet”, ”det
sosiale arbeidets janus-ansikt” og ”forholdet mellom det generelle og det særegne”.
Dette er eksempler på dilemmaer som etter min mening danner noen viktige forutsetninger
for en forståelse av det sosiale arbeidets muligheter og begrensninger. Vi bør etter min
mening adressere disse dilemmaer ikke bare når vi prøver å definere teoriene, metodene og
intervensjonsobjektet i sosialt arbeid som anvendt fag i praksis. De er like viktige å ta hensyn
til når vi prøver å forstå fagets spesifikke undersøkningsobjekt når vi snakker om sosialt
arbeid som forskningsdisiplin. I det følgende vil jeg imidlertid begrense meg til å fokusere på
disse dilemmaenes rolle i det sosiale arbeidet som anvendt fag i praktisk sosialt arbeid
generelt, og i sosialfaglige utredninger av barn og familier spesielt.
1 Selv om jeg har grunnutdanning som psykolog, tillater jeg meg å kalle meg sosialarbeider siden artikkelen til stor del
bygger på ca. 25 års egne erfaringer fra mange av det sosiale arbeidets ulike praksisfelter.
1

Noen premisser for framstillingen
Når jeg reflekterer over det sosiale arbeidets utfordringer i forbindelse med utredninger av
barn og familier, henter jeg eksempler fra boken ”Professionel omsorg for børn og familier –
fra teori til værktøy” (Nygren, i dansk overs.:1999a). I denne boken presenteres bl.a. en
teoretisk forankret fagmodell for sosialfaglige utredninger av barn og familier. Som vi skal se
gjør seg de tre ovenfor nevnte dilemmaene i høy grad gjeldende i forbindelse med slike
utredninger. Teorien, den metodiske tilnærmingen og de konkrete verktøyene i den fagmodell
som presenteres i nevnte bok representerer bl.a. et bevisst forsøk på å takle de tre
dilemmaene. Ikke slik å forstå at denne fagmodellen ”løser” de tre nevnte dilemmaene i
forbindelse med sosialfaglig utredningsarbeid. Men jeg vil hevde at den representerer en
bevisst strategi som har vist seg å fungere i en etisk og ideologisk akseptabel praksis, og med
faglig gode resultater.
Utredningsmodellen er et resultat av en lang utviklingsprosess (utvikling - utprøving i
praksis – evaluering – videreutvikling - utprøving i praksis - evaluering osv) i en dialog
mellom teori og praksis under 7 år i samarbeid med andre sosialarbeidere i Oslo. Den
metodikk som er brukt i utviklingen og evalueringen av utredningsmodellen er beskrevet i
boken ”Udvikling og kvalitet i psykosocialt arbejde” (Nygren i dansk overs.:1999b).
I det følgende skal jeg utvikle tematikken rundt de tre nevnte dilemmaene og samtidig prøve
å interfoliere med eksempler fra ulike deler av fagmodellen for utredninger av barn og
familier. På denne måten vil utredningsmodellen naturlig nok bli presentert på en nokså
fragmentarisk måte, selv om jeg i et senere avsnitt gir en kort oversikt over dens grunntrekk.
Fagmodellen blir på denne måten også presentert på de tre dilemmaenes ”premisser”. Det
skal imidlertid sies at denne bruken av utredningsmodellen som et ”fragmentarisk case” er et
bevisst grep fra min side. Gjennom å ”teste ut” fagmodellen i en meta-dialog med de tre
dilemmaene kan jeg reflektere over noen av det sosiale arbeidets utfordringer når det gjelder
faglige metoder generelt, og utredningsmetodikk spesielt, uten at framstillingen blir altfor
abstrakt 2 .
Sosialfaglige utredninger som ideologiske framstillinger av virkeligheten
I vårt samfunn er det vanskelig å peke ut en offentlig virksomhet som inneholder flere
følelsesmessige, etiske, verdimessige og ideologiske dilemmaer enn hva sosialt arbeid med
barn og familier gjør. De tiltak som her blir aktuelle vil alltid aktualisere følelser, verdier og
ideologier som står de fleste samfunnsborgere meget nær. Man kan kanskje si at denne delen
av sosialt arbeid blir utført i et følelsesmessig og ideologisk minelagt terreng. Selvfølgelig har
dette å gjøre med at de aktuelle tiltakene griper inn i familiene, i menneskers mest private
sfærer og i de følelsesmessig sterkt ladede relasjonene mellom barn og foreldre. Her støter
samfunnets ideologier mot de enkelte individenes private ideologier. Spørsmålet om hva som
er bra for barn, står i fokus.
Innen familiesosiologisk forskning har man registrert at den tradisjonelle «kjernefamilien» i
dag er i oppløsning. Nye familiemønstre etableres. Likevel er ideologien om familien som det
aller helligste og det beste for barnet fortsatt en vesentlig del av mange menneskers private
ideologi. Samtidig er deler av samfunnets offisielle ideologi om barneomsorg forholdsvis
flytende og gjennomgår kontinuerlig forandringer, noe som bl.a. gjenspeiles i samfunnets
lover på området. Generelt kan man altså si at den samfunnsmessige praksis som sosialt
arbeid med barn og familier representerer både er «ideologisk betent» og «ideologisk
flytende».
Den ideologiske diskursen berører i høy grad forholdet mellom samfunnet og dets borgere.
For å forstå møtet mellom samfunnets hjelpeapparat og sosialklienten, må vi derfor forstå hva
ideologi er. Da snakker vi ikke bare om de skriftlig utformede og systematiserte ideologiene,
som f.eks. de religiøse eller de partipolitiske ideologiene. Vi trenger også begreper som kan
gjøre rede for de spontane og usystematiserte ideologiene – de ideologiene som det enkelte
individ mer eller mindre bevisst lar seg veilede av i dagliglivet.
2 De som er interessert i å ta del av en mer utførlig og helhetlig beskrivelse av utredningsmodellens teoretiske
grunnlag, ideologi, metoder og verktøy henvises til Nygren (1999a)
2

I en analyse av «maktens ideologi og ideologiens makt» foretar den svenske
sosiologiprofessoren Göran Therborn (1981) en dypere analyse av ideologiens allmenne
funksjon. En eller annen form for ideologi er alltid til stede i våre handlinger, ifølge Therborn.
Ja, han mener faktisk at ideologier er en del av selve grunnlaget for både menneskenes
handlingskompetanse og de konkrete og subjektive holdningene til omverdenen som kommer
til uttrykk i handlingene.
De ideologiske holdningene kan være mer eller mindre bevisste hos det enkelte individ. De
kan også være mer eller mindre systematisert. Noen holdninger har utgangspunkt i offentlig
anerkjente ideologiske systemer, f.eks. religiøse eller politiske ideologiske verdisystemer.
Andre kan være mer løst sammensatt og kanskje selvmotsigende.
Ifølge Therborn inneholder alle ideologier mer eller mindre utførlige «svar» på tre klassiske
spørsmål. Han skriver:
”Ideologier underkaster og kvalifiserer subjektene gjennom å sette dem i forhold til og få dem
til å gjensidig anerkjenne:
1. Hva som eksisterer og, på den andre siden, hva som ikke eksisterer. Hva som finnes,
hvem vi er, hva verdenen er. Hvordan naturen, samfunnet, menn og kvinner ser ut osv.
På denne måten får vi en identitetsfølelse, blir oss bevisst det som er riktig og sant. På
denne måten blir verdenens synlighet strukturert gjennom fordeling av belysning, skygger
og mørke.
2. Hva som er godt, riktig, rettferdig, vakkert, attraktivt, nytelsesfylt osv. og det motsatte av
dette. På denne måten blir våre ønsker strukturert og normalisert.
3. Hva som er mulig og umulig. På denne måten formes vår følelse for det uforanderlige i vår
eksistens og forandringenes konsekvenser for håp, ambisjoner og frykt.”
(Therborn:1981:27, min overs.)
Når vi handler som aktive subjekter, i tråd med mer eller mindre bevisste ideologier,
innebærer dette ifølge Therborn alltid både en underkastelse og en kvalifisering. Vi
underkaster oss ideologiens «veiledning» av våre handlinger i en bestemt retning. Gjennom
disse handlingene blir vi samtidig mer kvalifisert som handlende subjekter innenfor den
aktuelle handlingsarenaen. Vi får gjennom ideologiens veiledning «trening» i å handle på en
bestemt måte i en bestemt situasjon for å oppnå våre mål og tilfredsstille våre behov. På
denne måten er ideologien med på å kvalifisere oss som handlende subjekter, en kvalifisering
som gjør at vi kan øke graden av mestring av dagliglivets ulike krav og utfordringer. Jeg vil
hevde at det faktum at bestemte mål og behov er involvert i de mer eller mindre vellykkede
mestringsforsøkene, gjør at den aktuelle ideologiske diskursen også blir emosjonelt ladet.
Ideologisk praksis integrerer altså i seg en følelsemessig komponent. Den emosjonelle
ladningen kan være mer eller mindre sterkt positivt eller negativt ladet, avhengig av hvor
viktige de aktuelle målene og behovene er for det enkelte individet og i hvor høy grad
individet oppnår sine mål og mestrer de aktuelle kravene.
Et eksempel på en slik ideologisk underkastelse/kvalifisering er når foreldre griper inn i
søskens lek for å forklare at man må låne hverandre lekene sine. En slik handling er ikke bare
veiledet av en bestemt ideologi om hvordan man bør forvalte det man eier og hvordan man
bør opptre som oppdrager. Gjennom å gjenta slike inngrep overfor barn i ulike situasjoner,
underkaster og kvalifiserer seg både barnet og oppdrageren i en emosjonelt infiltrert
ideologisk praksis 3 .
Det er ikke vanskelig å se hvordan vi som sosialarbeidere, både i våre sosialfaglige
utredninger og i de tiltak som iverksettes på grunnlag av disse utredningenes resultater, er
med på å mer eller mindre ”fange” så vel seg selv som klienten i ideologiens dobbelte grep
gjennom å forsette seg selv og klienten i ulike kombinasjoner av en emosjonelt ladet
underkastelse og kvalifisering. Dette uansett om vi som sosialarbeidere selv er oss bevisst
vårt janusansikt eller ikke. Riktignok er profesjonelle sosialarbeidere som regel seg bevisst
3 Som vi ser har Therborns ideologibegrep store likhetstrekk med Bourdieus habitus-begrep (jfr. Bourdieu:
1980;1994;1995 og Broady:1991). Men med den videreutvikling av Therborns ideologibegrep som jeg her har antydet
konturene av, kan vi kanskje foreta analyser hvor ikke bare abstrakte strukturer men også subjektets subjektive
virkelighet kan trekkes inn i billedet.
3

denne dobbeltheten. Men hvilke strategiske, ideologiske, metodiske og praktiske
konsekvenser trekker de av denne innsikten?
Ærlighet varer lengst er et godt gammelt ordtak. Dette kan virke nokså banalt. Men det å i
konkrete handlinger åpent og tydelig vise fram vårt janus-ansikt i de underkastende og
kvalifiserende prosessene som vi trekker våre klienter inn i, representerer ofte en stor faglig
og personlig utfordring. En slik strategi lønner seg imidlertid etter min erfaring i lengden.
Alternativet er en undergraving av klientens tillit og den profesjonelle sosialarbeiderens
legitimitet. Men i en slik bestrebelse etter åpenhet trenger vi en støttende struktur i form av
noenlunde vedværende gjensidige forpliktelser vis a vis andre mennesker. Som ”ideologisk
isolert” enkelt individ blir vi lettere offer for de dominerende ideologiske diskursene som bl.a.
sverger til en kortsiktig beskyttelse i form av en kvasiprofesjonell lukkethet og privatisering.
For å kunne mobilisere en ideologisk ”motkraft”, og en relativ ”ideologisk immunitet” vis a vis
de ikke ønskelige dominerende ideologiske diskursene, har vi erfart det som fruktbart å
etablere en lokal ideologisk plattform i det lokale praksisfellesskapet på arbeidsplassen. Jeg
snakker her om å etablere noen eksplisitte felles ideologiske prinsipper som kan fungere som
en «egen» etisk rettesnor for det daglige arbeidet i et foranderlig samfunn. En slik lokal
ideologisk plattform kan kanskje beskrives som arbeidsplassens ”egen tolkning” av loven og
dens ideologiske intensjoner i forbindelse med den spesielle type oppgaver og målgrupper
som sosialarbeiderne på den aktuelle arbeidsplassen jobber med.
Innføringen av bestemte ideologier i en virksomhet er imidlertid neppe noe som på en enkel
måte lar seg styre av lover eller administrative vedtak. Den store utfordringen er derfor ikke
hvordan man skal implementere bestemte ideologier f. eks. på et familiekontor. Det handler
heller om hvordan man kan sikre at den ideologi man kan stå inne for, faktisk også blir vist
åpent overfor klientene og realisert i handling. Og det handler om å redusere risikoen for at
den enkelte sosialarbeiderens mer eller mindre tilfeldige «private ideologier» får
gjennomslagskraft i det daglige sosiale arbeidet og rammer klienten på en skjult måte.
En lederoppgave i denne sammenhengen blir da å legge til rette for at hele personalgruppen
utvikler og tydeliggjør en felles lokal ideologisk plattform for sitt arbeid. En slik plattform
hjelper personalet med å ramme inn og sette ulike verdistandpunkter sammen til en helhet.
Staten og den kommunale eller fylkeskommunale arbeidsgiveren verken kan eller bør
bestemme det detaljerte innholdet i denne ideologiske plattformen. Det eneste formelle
kravet som disse instansene kan stille, er at en slik ideologisk plattform ikke er med på å
utløse og/eller legitimere handlinger som står i direkte motsetning til gjeldende lov og
regelverk, eller til de oppgaver og mål som virksomheten er pålagt.
Eksempel på en felles lokal ideologisk plattform i sosialt arbeid
Hva skal så bestemme det ideologiske innholdet i en slik lokal ideologisk plattform? I teorien
er svaret enkelt. I praksis kan det være vanskeligere. Innholdet må rett og slett være basert
på de verdiene, de etiske prinsippene og det menneskesynet som sosialarbeiderne i det
aktuelle praksisfellesskapet blir enige om. Det vanskelige ligger kanskje akkurat i dette med å
bli enige. Men veien dit er etter min erfaring gir utrolig stor kunnskap og innsikt i den aktuelle
praksis som er etablert i det aktuelle praksisfellesskapet. Og flere eksempler fra dagens
praksis innen sosialt arbeid viser at oppnåelse av enighet om noen grunnleggende ideologiske
prinsipper ikke er uoverkommelig.
Den lokale ideologiske plattformen, som ble utarbeidet b.l.a. som grunnlag for vår
fagmodell for utredninger av barn og familier, kan tjene som et konkret eksempel. Hele
personalgruppen var aktivt delaktige i en prosess som til slutt resulterte i en utkrystallisering
av følgende fire ideologiske hovedprinsipper:
Helhetssyn
Subjektsyn
Åpenhets- og tydelighetssyn
Utviklingssyn
Disse prinsippene er klart knyttet til en interesse for å sikre klientenes innflytelse, rettigheter
og innsyn som en standard for godt profesjonelt sosialt arbeid. De ble utførlig beskrevet og de
ansatte forpliktet seg i forhold til hverandre til å bruke disse fire prinsippene, ikke bare i
utredningsarbeid men også på andre praksisfelter.
4

I det følgende blir kun kjernen i de fire prinsippene gjengitt sammen med noen konkrete
eksempler fra utredningsarbeidet. Denne ”kortversjon” er skrevet i imperativets form for å
understreke den etterstrebede nærheten mellom ideologi og handling.
Helhetssyn
Et utgangspunkt i vår ideologiske plattform er at det enkelte barnet eller ungdommen hele
tiden skal være i fokus. Barnet eller ungdommen må imidlertid alltid ses i sammenheng med
sine relasjoner i sitt sosiale nettverk, et nettverk som er bygd opp av familie, slekt, venner,
skole og barnehage, i fritidsaktiviteter osv. Barnet må også sees i sammenheng med de
sosiale og økonomiske rammebetingelsene som finnes rundt barnet og dets familie.
Ved utviklingen av utredningsmodellen har helhetssynet spilt en vesentlig rolle. Det er viktig
å innse at det ikke er tilstrekkelig å utrede enkeltindivider uten å se på deres omgivelser og
hva som kan ha innvirkning på deres handlinger og væremåte. De ulike diagnostiske nivåene
(se senere avsnitt) som er forankret i den teoretiske referanserammen for utredningsarbeid,
er ment til å skulle ivareta et helhetssyn. Dette gjennom å favne så vel barnet, foreldrenes
omsorgskompetanse, foreldrenes livssituasjon som eventuelle rammer som innvirker på
utøvelsen av omsorgskompetansen. Der vi utreder foreldrenes omsorgskompetanse, blir
denne sett i forhold til foreldrenes ytre livsbetingelser, som for eksempel øvrig familie, venner
og eksisterende rammebetingelser.
Subjektsyn
Som mennesker er vi alle handlende subjekter i vår tilværelse. Vi prøver etter beste evne
gjennom egne handlinger å kontrollere våre liv og å ivareta våre interesser og behov. Dette
gjør vi ut fra våre forutsetninger, selv om vi lever i en konfliktfylt hverdag innenfor sosiale og
økonomiske rammer som er mer eller mindre påvirkbare av våre handlinger. Vi er altså ikke
passive ofre for tilværelsen, men forsøker derimot hele tiden å påvirke. På tilsvarende måte
blir vi påvirket av mennesker og forhold rundt oss.
Et viktig ideologisk utgangspunkt er oppfatningen at også de barn og foreldre vi møter i det
sosiale arbeidet, etter beste evne har prøvd å kontrollere sine liv og ivareta sine egne og
hverandres interesser og behov. Men i en konfliktfylt hverdag innenfor de sosiale og
økonomiske rammene som de er blitt gitt, har de hatt vanskeligheter med å mestre vesentlige
krav.
I det daglige klientarbeidet betyr subjektsynet for eksempel at vi i alt vårt arbeid med
barnet er bevisst på at det er en aktiv deltaker i sin egen utvikling. I møte med foreldre skal
vi alltid vise dem respekt, uavhengig av hva vi måtte mene om deres omsorgskompetanse og
bakgrunnen for at det sosiale hjelpeapparatet er inne i bildet. De skal føle seg velkomne og
betydningsfulle, enten de besøker en institusjon eller sosialkontoret. I utredningsmodellen er
det lagt inn faste utredningstiltak som skal ivareta subjektsynet. Et eksempel på dette er at
foreldrene i møte med utredningspersonalet blir gitt mulighet til å komme med tilføyelser eller
meningsytringer på de områdene som er valgt ut for utredning. Subjektsynet vises også i den
åpenheten og tydeligheten som man etterstreber når man presenterer utredningsresultatene.
Åpenhets- og tydelighetssyn
Som profesjonelle sosialarbeidere skal vi alltid opptre med – og i handling demonstrere –
åpenhet og tydelighet i forhold til barn, foreldre, fosterforeldre og andre samarbeidspartnere.
Åpenhets- og tydelighetsprinsippet innebærer full åpenhet overfor barn og foreldre på alle
områder som angår dem. Samtidig skal det alltid være en tydelig rolle- og ansvarsfordeling i
arbeidet. På denne måten skaper vi troverdighet og klarhet i forventninger fra klienter og
samarbeidspartnere.
I samspillet med våre klienter er det viktig at vi klargjør vårt janus-ansikt, f. eks. gjennom
å ikke stikke under en stol at vi også representerer kontrollfunksjoner. I fagmodellen for
utredninger er det etter hvert utviklet ulike metoder for å underbygge denne åpenheten og
tydeligheten i kontakten med foreldre og barn. Et eksempel er at flip-over-ark med tydelig
skrift skal benyttes, siden erfaringene viser at det kan være vanskelig for foreldre å få med
seg all informasjon som er muntlig - spesielt når det er følelsesladede utredningsresultater
som blir presentert. Åpenhets- og tydelighetssynet blir ivaretatt ved at foreldrene får
informasjon underveis i en utredning. De blir orientert på forhånd om samtlige
5

utredningstiltak som er rettet mot barnet, foreldres omsorgskompetanse og deres
livssituasjon. De blir også orientert om årsaken til at de utvalgte områdene skal utredes, og
om hva de enkelte utredningstiltakene skal inneholde. Planene skal foreligge skriftlig, slik at
informasjonen ikke bare blir ord for foreldrene. At de i ettertid kan lese igjennom det man har
snakket om, vil sikre at de får med seg nødvendig informasjon. Det er ikke nok å ha en åpen
og tydelig holdning som person. Åpenhets- og tydelighetssynet må gjenspeiles i konkrete
handlinger som har betydning for klienten.
Utviklingssyn
Gjennom å arbeide etter de tre ovenfor beskrevne ideologiske prinsippene skaper man et
grunnlag for å realisere det vi kaller utviklingssynet. Dette ideologiske prinsippet er bl. a.
konkretisert på følgende måte:
Overfor foreldre bør man i praksis formidle et positivt syn på utvikling også gjennom å stille
krav til endringer i deres samspill med barnet der dette er nødvendig. Implisitt ligger det i
slike krav en grunntanke om at endring og utvikling er mulig. Vi skal snakke med foreldrene
om hvordan ting kan gjøres annerledes, og være bevisst på å gi ros når de lykkes. Vi må også
støtte opp om videre utvikling der det ennå ikke er synlige resultater av endringsforsøk.
Utviklingssynet blir ivaretatt på forskjellige måter i de fagmodeller som er utviklet for
arbeidet. I den generelle utredningsmodellens utredningsnivå 4 (se nedenfor) fokuserer vi
f.eks. spesifikt foreldres utviklings- og endringspotensiale. Dette nivået har samtidig sine
forgreininger til de andre nivåene.
Endring og utvikling forutsetter som regel at noe ikke er bra nok, at noe må endres og
videreutvikles. Å ha tro på menneskets forutsetninger for utvikling hjelper imidlertid lite,
dersom man ikke legger forholdene til rette slik at utvikling og endring blir mulig.
Sosialfaglige utredninger som diagnostikk
Diagnosebegrepet blir ofte assosiert med medisin, psykiatri og psykologi, men blir sjelden
brukt i det sosiale arbeidets faglige språk. Samtidig er det en realitet at kjernen i sosialfaglige
utredninger f. eks. av barn og familier i praksis inneholder en form for «diagnose» av
foreldrenes omsorgskompetanse og barnets omsorgssituasjon, en prognose som er bygd på
denne diagnosen, og forslag til tiltak som blir begrunnet på bakgrunn av ”diagnosen” og
”prognosen”.
Det sosiale arbeidets diagnostikk må imidlertid forholde seg til en annen virkelighet enn
medisinens og psykiatriens. De forholdene som er gjenstand for det sosiale arbeidets
«diagnoser», er mye mer kompliserte enn f.eks. en brukket arm.
Siden diagnosebegrepet er mest utviklet innenfor medisinen, er det lett å assosiere til sykdom
når man hører ordet. I medisinen og i psykiatrien utgjør diagnostikken en av hjørnestenene i
fagenes kliniske kjerne. Det var ikke før i 1968 at man i FNs verdenshelseorganisasjon (WHO)
klarte å bli enig om et diagnosesystem som skulle brukes i alle medlemsland. I takt med
forskningen og fagenes utvikling blir imidlertid det tradisjonelle og offisielle diagnosesystemet
komplettert og nyansert med nye diagnostiske kategorier – ikke minst innenfor psykiatrien og
psykologien.
Hva er så en diagnose?
For det første snakker vi her om en spesiell type klassifiseringssystemer, det vil si systemer
for å identifisere ulike fenomener i virkeligheten, for deretter å føre disse fenomenene til
bestemte grupper eller klasser. Men de klassifiseringssystemene som er aktuelle innenfor
medisin, psykologi, barnevern og andre kliniske fag, er noe mer enn f.eks. Carl von Linnés
klassifiseringssystem for våre vekster. I tradisjonell klinisk faglig virksomhet har en
klassifisering eller diagnose to hovedfunksjoner:
å beskrive og/eller forklare (avvikende) menneskelige tilstander, handlinger og atferd
å veilede fagets profesjonelle personale og offisielle organer i deres handlinger og tiltak,
og å legitimere disse.
I de to funksjonene har denne typen klassifiseringssystemer slående likheter med den
hverdagslige diagnostikken som vi alle av og til bruker, uten at vi legitimerer «diagnosene»
6

med et bakenforliggende vitenskapelig grunnlag. Det hender at vi – f.eks. når vi blir redde
eller forbannet – betegner andre som «idioter», «gærninger» osv. Når vi stiller en slik
«diagnose», er betegnelsen ikke bare en beskrivende karakteristikk av den andres atferd.
«Diagnosen» har også trekk av en «kvasiforklaring»: «Ettersom han er en gærning, er det
ikke rart at han handler som han gjør». En slik «diagnose» kan også veilede og legitimere
våre handlinger og holdninger vis-à-vis den aktuelle personen: «Gærninger må man behandle
slik og slik, ellers fatter de ingenting».
En psykiatrisk og en sosialfaglig diagnose kan sies å være to spesialtilfeller av den typen
klassifiseringer som vi alle bruker i vårt samspill med andre mennesker. Men det tradisjonelle
klassifiseringssystemet som blir brukt mer eller mindre eksplisitt og bevisst i psykiatrien og i
det sosiale arbeidet, har selvfølgelig mange andre og mer sofistikerte trekk enn våre
hverdagslige, private klassifiseringssystemer.
Siden vi daglig stiller ulike diagnoser, enten vi gjør det på fritiden eller på jobb i rollen som
profesjonelle sosialarbeidere, er spørsmålet altså ikke OM vi skal diagnostisere i sosialt arbeid.
Vi bør heller stille oss spørsmålene: HVA, HVEM, HVORDAN, NÅR og med hvilke KATEGORIER
skal vi diagnostisere i sosialfaglig arbeid? 4 Vår fagmodell for utredning av barn og familier er
utformet på en slik måte, at den gir noen foreløpige svar på disse spørsmålene. Det er
imidlertid viktig å understreke at fagmodellens bidrag til svarene på disse spørsmålene kun er
avgrenset til å gjelde det praksisfelt som her er i fokus, nemlig sosialfaglig utredning av barn
og familier. I sosialt arbeid finner vi en rekke andre praksisfelt som krever stringente svar på
disse spørsmålene – et eksempel på et slikt praksisfelt er rusmiddelomsorgen.
Alle sosialfaglige utredninger tar i bruk et eller annet klassifiseringssystem. Dessverre er
disse klassifikasjonssystemene ofte mer eller mindre «private» og/eller intuitive systemer,
med den risikoen dette innebærer for en moralisme forkledd i faglige termer. Generelt sett er
sosialt arbeid som fag ikke kommet spesielt langt i å utvikle det teoretiske grunnlaget for sin
diagnostiske praksis. Selv innen det sosiale arbeidets spesialiserte områder for
utredningsarbeid gjenstår mye forsknings- og utviklingsarbeid for å tydeliggjøre og
formalisere utredningenes reelle bakenforliggende diagnosesystemer og de ulike kategoriene
som bygger opp disse systemene. Det kan derfor være nyttig å se litt nærmere på likheter
mellom den tradisjonelle psykiatrien og det tradisjonelle sosiale arbeidet. La meg med
utgangspunkt i tidligere forskning (Eliasson & Nygren: 1990) utkrystallisere de 9 viktigste
felles kjennetegnene ved den tradisjonelle måten å klassifisere/diagnostisere innen
psykiatrien og det sosiale arbeidet:
1. Klassifikasjonene rettes mot enkelte individer, som sees på som ”bærere” av det som er
problematisk.
2. Klassifikasjonen inkluderer som regel bare en del av individet – dets tilstand, handlinger
på et bestemt område etc.
3. Innholdet i klassifiseringen er sosialt bestemt. Som en følge av dette kan det som blir
betegnet som avvikende eller «unormalt», variere over tid og mellom ulike kulturer og
samfunnssystemer.
4. Klassifiseringen innebærer en negativ vurdering av det som er i fokus for klassifikasjonen
– f.eks en bestemt handling, psykisk tilstand etc.
5. Normalitetsbegrepet er et normativt (ideologisk) normalitetsbegrep – ikke et statistisk.
6. Vurderingen er innsnevret til å kun omfatte den enkelte individs handlinger, tilstand etc.
Det som blir vurdert som ikke ønskelig, tenderer å framstå som objektive avvik som har
oppstått pga. mangler eller «feilkonstruksjoner» i det enkelte individets biologi/kjemi,
indre psykiske prosesser eller mer eller mindre uforanderlige evner.
7. Klassifiseringen er handlingsframkallende, og veileder valg av behandling/sosialfaglige
tiltak
8. Bak klassifiseringen finner man mer eller mindre uttalte teorier/hypoteser om årsakene til
de klassifiserte ”symptomene”/sosiale problemene.
4 Dette er et av de meget sentrale vitenskapsteoretiske spørsmålene i forbindelse med avklaringen av sosialt arbeid som
egen fagdisiplin generelt, og avklaringen av definisjonen av dets intervensjonsobjekt spesielt – spørsmål som ennå
savner stringente svar.
7

9. Så vel psykiatrien som det sosiale hjelpeapparatet er tillagt en statlig og/eller kommunal
sanksjonert tolkningsmakt: en legitim makt til via diagnosen å definere menneskers
problematiske livssituasjoner, og på denne bakgrunnen gjennomføre tiltak i «det
allmennes interesse» og i det enkelte «individs interesse», slik disse interessene blir tolket
av den profesjonelle – også mot den enkelte pasientens/klientens uttalte vilje.
Når vi ser på hva som er felles i de sosiale konstruksjoner som bygger opp den tradisjonelle
psykiatriens og det sosiale arbeidets diagnosesystemer, blir vi igjen minnet om det sosiale
hjelpeapparatets ideologiske funksjoner (jfr. ovenfor). Den ideologiske funksjonen er der og
kan ikke fjernes. Men vi kan velge å vise den åpent fram, også når det gjelder diagnostiske
klassifiseringer. Så kan man ta stilling til innholdet, dvs til hva slags teoretisk fundament som
skal ligge i bunnen for kategoriseringene. En teoretisk referanseramme som sikrer et ekte
helhetssyn, vil f.eks. redusere risikoen for noen av de individualiserende
virkelighetsforfalskningene som flere av de ni punktene ovenfor avslører. Utformingen av det
teoretiske grunnlaget for vår fagmodell for sosialfaglige utredninger av barn og familier er et
av flere eksempler på hvordan man bevisst kan prøve å unngå å legge opp til den typen
individfokuserte, moraliserende og virkelighetsforfalskende diagnostisering som vi har berørt i
punktene ovenfor.
En fagmodell for utredning av barn og familier
Vår fagmodell for utredning av barn og familier er utviklet med den norske lovgivningen som
ramme. Nordisk lovgivning på dette området er imidlertid forholdsvis lik og har et felles
hovedprinsipp, nemlig prinsippet om at sikringen av barnets omsorg primært skal skje
gjennom å støtte opp om barnets familie. I de nordiske landene følger lovgivningen et
hovedmønster med bestemmelser for når og hvordan det sosiale hjelpeapparatet med
"barnets beste" som overordnet mål skal:
sikre hjelp og støtte til familiene på frivillig basis
overta omsorgen - helst i samarbeid med foreldrene - hvis hjelpen til familiene ikke er
tilstrekkelig
overta omsorgen ved tvangsvedtak hvis dette er nødvendig
Utredningsarbeidets hovedoppgave
I fagmodellen er utredningsarbeidets substansielle overordnede oppgave formulert slik:
å utrede de vesentligste delene av barnets historiske, nåværende og framtidige potensielle
omsorgsbetingelser, som grunnlag for eventuelle sosialfaglige tiltak eller andre tiltak.
Begrepet «omsorgsbetingelser» rommer både mennesker (f.eks. foreldre) og fysiske og
materielle rammer (arbeid, barnehageplass osv.) for hverdagen. Det inkluderer bl.a. barnas
ytre sosiale og materielle betingelser for god omsorg. Disse ytre sosiale betingelsene
inkluderer foreldrenes virksomheter og utøvelse av sin omsorgskompetanse i forskjellige
omsorgsvirksomheter og utviklingsstimulerende virksomheter. Men de inkluderer også den
omsorgen og stimulansen – eller mangelen på dette – som blir gitt i andre sosiale relasjoner,
f.eks. i skole og barnehage, og som også er en del av barnets totale omsorgsbetingelser.
Når en skal utrede disse betingelsene for barnet, er det viktig å ha tre tidsperspektiver som
utgangspunkt:
Et historisk perspektiv for å forstå nåtid og framtidige endringsmuligheter: Hvordan har
omsorgsbetingelsene vært, og med hvilke konsekvenser?
Et nåtidsperspektiv for å forstå både den aktuelle situasjonen og framtidsmulighetene:
Hvordan er omsorgsbetingelsene nå, og med hvilke sannsynlige framtidige konsekvenser?
Et framtidsperspektiv for å vurdere de nåværende omsorgsbetingelsenes
utviklingspotensiale: Hvilke forandringer er mulige tatt i betraktning betingelsenes
historiske og aktuelle utforming?
Krav til kvalitet
Ovenfor definerte jeg det sosiale hjelpeapparatet som et av samfunnets ideologiske
apparater. På et generelt plan hevdet jeg at sosialarbeideren gjennom sin yrkespraksis
konstruerer ideologiske avspeilinger av klientenes forhold til viktige livsvilkår. Ideologiens
8

hovedinnhold kommer fram i de «svarene» som de konkrete sosialfaglige tiltakene
underforstått gir på de tre spørsmålene: Hva eksisterer, og hva eksisterer ikke? Hva er godt,
og hva er dårlig? Hva er mulig, og hva er umulig mht. endring?
Hva innebærer dette i det konkrete utredningsarbeidet? Det er umulig å hindre at
ideologiske diskurser på et eller annet sted «bosetter seg» i sosialarbeiderens
utredningsrapport. Hovedoppgaven i en slik rapport er jo å avspeile hva som eksisterer og
ikke eksisterer i barnets omsorgssituasjon, hva som er godt og mindre godt, og hvilke
endringer som er mulige i foreldrenes livssituasjon og barnets hjemmesituasjon. Den
saksansvarlige sosialarbeiderens mer eller mindre private ideologi og moral blir gitt stort rom
under utredningsarbeidets ulike momenter. Hva skal være med, og hva skal ikke være med
av opplysninger i utredningsrapporten osv.?
Fra et rettssikkerhetssynspunkt stiller dette spesielle krav til gjennomføringen av
utredningen. En måte å i møte komme slike krav er at utredningen blir foretatt i tråd med en
standardisert modell som holder den saksansvarliges private ideologier «i tømmene», så langt
dette er mulig. Når man til slutt skal vurdere det innsamlede materialet som grunnlag for
forslag til eventuelle tiltak, vil det uansett tvinge seg fram et visst ideologisk innhold. Dette er
ufravikelig. Den helhetlige vurderingen og den endelige konklusjonen mht. for eksempel
hvorvidt den gjeldende omsorgssituasjonen er god nok eller ikke, vil alltid ha sine subjektive
utgangspunkter i en mer eller mindre bevisst ideologi. Derfor er det viktig at
utredningsmodellen gjennom sine standardiserte utredningstiltak sikrer at den saksansvarlige
i sine avsluttende vurderinger alltid blir nødt til å forholde seg til et styrt og kontrollerbart
utvalg av opplysninger. Vi snakker her om et utvalg som ikke er et resultat av den enkelte
saksbehandlerens private siling underveis, men et resultat av en systematisk og standardisert
måte å gjennomføre undersøkelsen på som er i tråd med et eksplisitt teoretisk og ideologisk
grunnlag. Først når disse opplysningene i skal vurderes i slutten av utredningen, kan man (og
må man) tillate at de uunngåelige skjønnsmessige og ideologiske momentene kommer inn i
bildet. I denne forbindelsen er det en stor fordel om man i den enkelte arbeidsplassens
praksisfellesskap (eller i et nettverk av faglige praksisfellesskap) har en felles og skriftlig
utformet ideologisk plattform som utrederne har forpliktet seg til.
Utredningsarbeidet er et av de viktigste praksisfeltene i det sosiale arbeidet med barn og
familier. I det følgende spesifiserer jeg derfor de spesielle kravene som vi har stilt til
barnevernfaglige utredninger som skal ligge til grunn for tiltak etter lov om barnevern.
De overgripende kvalitetsmålene i sosialfaglige utredninger av barn og familier kan formuleres
slik:
1. Å skaffe seg et tilstrekkelig godt kunnskapsgrunnlag for å fatte en beslutning om å
henlegge saken eller å foreslå å iverksette riktige tiltak.
2. Å gjennomføre utredningsarbeidet raskest mulig.
For å oppnå disse hovedmålene stilles bestemte minimumskrav, som nedenfor er formulert i
termer av kvalitative delmål. Utredningsarbeidet må utformes slik at det gir:
1. tilstrekkelig kjennskap til barnets nåværende omsorgssituasjon, slik at denne kan
vurderes som god nok eller ikke
2. tilstrekkelig kjennskap til årsakene til eventuelle mangler i omsorgssituasjonen
3. et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere ulike tiltak for eventuelt å bedre omsorgssituasjonen
4. et tilstrekkelig grunnlag for å lage prognoser om barnets utvikling – så vel i lyset av
eventuelle tiltenkte tiltak som uten tiltak
5. et tilstrekkelig grunnlag for å foreslå tiltak som får effekt innenfor den maksimale
tidsrammen som barnets nåværende omsorgssituasjon og behov tilsier.
Utredningsmodellens teoretiske grunnlag og diagnostiske nivåer
Profesjonelt utredningsarbeid bør selvfølgelig være systematisk fundert i allmenne teorier og
spesifikke sosialfaglige teoretiske utgangspunkter som har relevans for sosialt arbeid med
barn og familier. I vår fagmodell bruker vi den kulturhistoriske tradisjonen innen psykologien 5
5
Se f. eks. Leontiev (1981;1986) og Vygotskij (1978;1982;2001). Daniels (1998) har laget en god introduksjon til
Vygoskijs teorier.
9

(Vygotsky, Leontiev, Luria m fl) som en åpen generell teoretisk referanseramme. Denne
tradisjonen går også under betegnelser som ”kulturpsykologi” og ”virksomhetsteori”. At det
teoretiske grunnlaget er ”åpent” betyr at vi også har supplert med teorier fra andre
tradisjoner, men der disse teoriene gis sin plass og betydning i forhold til den grunnleggende
forståelsen som den kulturhistoriske tradisjonen representerer. Valget av virksomhetsteorien
som grunnleggende referanseramme er bl.a. motivert av at denne tradisjonen gir et teoretisk
grunnlag for et helhetssyn, og unngår så vel den psykologistiske som den sosiologiske fellen 6 .
Med utgangspunkt i denne tradisjonen har vi bl.a. utviklet begrepet ”barneomsorg som
menneskelig virksomhet” og ”omsorgskompetanse” (til forskjell fra omsorgevne) som to
hovedbegreper i den teoretiske plattformen for sosialfaglig arbeid med barn og familier
(Nygren: 1999a). Omsorgsbegrepet blir her delt inn i tre deler – behovsomsorg,
utviklingsomsorg og oppdragelsesomsorg. Sammen med begrepet ”omsorgskompetanse”
bidrar det tre-delte omsorgsbegrepet til å strukturere utredningsarbeidet på en konsekvent
måte i tråd med den generelle teoretiske referanserammen.
For å sikre et teoretisk forankret helhetssyn og bevisst valgte ideologiske prinsipper i selve
grunnlaget for utredningsarbeidet, er utredningsmodellen strukturert med utgangspunkt i en
inndeling i fem grunnleggende diagnostiske nivåer. De opplysningene som blir samlet inn på
disse nivåene, skal under utredningsarbeidets gang sammenholdes på en systematisk måte.
Dette er nødvendig for å sikre både et teoretisk forankret helhetssyn og vesentlige ideologiske
prinsipper i det grunnlaget som blir brukt for å foreslå eventuelle hjelpetiltak, alternativt
omsorgsovertakelse.
De fem diagnostiske nivåene er:
1. Barnets krav til behovs, utviklings- og oppdragelsesomsorg
2. Foreldrenes omsorgskompetanse i forhold til barnets krav til omsorg
3. Foreldrenes livssituasjon og historie i forhold til omsorgskompetanse
4. Potensialer for å endre omsorgsutøvelse og for kompetanseutvikling
5. Rammer for omsorgsutøvelse og kompetanseutvikling.
I utredningsarbeidet blir resultater innenfor de fem nivåene relatert til hverandre i mange
retninger på kryss og tvers. I virkeligheten påvirker de forskjellige «virkelighetene» hverandre
mer eller mindre gjensidig. Disse ”virkelige” sammenhengene skal, når det er relevant,
ivaretas gjennom ulike utredningstiltak og analyser der man sammenholder opplysninger fra
de ulike «nivåene». Hvis arbeidet tar utgangspunkt i denne nivåinndelingen og i relasjonene
mellom nivåene, reduseres risikoen for så vel en «sosiologisering» som en «psykologisering»
av den kompliserte virkeligheten som en utredning skal gjenspeile. En fullstendig utdypende
utredning bør inkludere innsamling og analyse av opplysninger på alle de fem nivåene. Når
man ønsker å komplettere allerede eksisterende opplysninger, vil det kanskje være aktuelt å
fordype seg innenfor noen av nivåene. Også i slike utredninger vil vår teoretiske modell være
til hjelp for å sjekke at man totalt sett har tilstrekkelig med opplysninger fra de ulike nivåene.
I utredningsarbeidet skal utredningsresultater på nivå 1 - dvs barnets krav til behovs-,
utviklings- og oppdragelsesomsorg – alltid danne utgangspunktet for hva som skal trekkes inn
av opplysninger fra de øvrige fire nivåene. Dette er en bevisst strategi som bl.a. skal sikre at
det er barnets krav til omsorg som skal styre hva som blir relevant å vektlegge av de forhold
som er dokumentert på de fire øvrige områdene. F. eks, skal foreldrenes omsorgskompetanse
systematisk relateres til de krav til utviklingsomsorg som det enkelte barnet viser seg å ha.
Forhold ved de voksnes relasjoner skal f. eks. kun trekkes inn hvis de har relevans for barnets
krav til omsorg slik disse kravene er dokumentert under utredning på ”barnenivået”. På denne
måten ivaretar fagmodellen ikke bare at barnet blir satt i sentrum, men også at utrederen
ikke trekker inn forhold som ikke er av relevans for saken. Det sist nevnte er viktig, ikke
minst fra et rettsikkerhetsperspektiv.
6
I Nygren (1999a) gis en utførlig introduksjon til denne teoritradisjonen med direkte og konkrete koblinger til hvordan
den blir brukt i utredningsarbeidet.
10

Generelle krav til en fagmodell for utredning av barn og familier
Måten å arbeide med sosialfaglige utredninger av barn og familier er altså sammenfattet i
form av det vi kaller en fagmodell for et bestemt praksisfelt. Hva legger vi så i begrepet
fagmodell 7 ?
For det første foreskriver en fagmodell visse standarder for utøvelse av oppgaver innen det
aktuelle praksisfeltet. Riktig utformet gir den en oversikt over og veiledning av
gjennomføringen av arbeidsprosessens ulike faser innen det aktuelle praksisfeltet, i dette
tilfellet praksisfeltet ”utredning av barn og familier”.
En fagmodell for sosialfaglige utredninger av barn og familier skal være et skriftlig dokument
som er tilgjengelig for alle på arbeidsplassen og oppfylle følgende minimumskrav:
1. Inneholde tydelige ideologiske prinsipper som ligger til grunn for fagmodellens øvrige deler
2. Beskrive og/eller henvise til et tydelig, systematisk og åpent teoretisk begrepsapparat som
er hensiktsmessig i forhold til å realisere de nevnte ideologiske prinsippene, og som sikrer
at alle områder som er relevante for utredningsarbeidet, blir kartlagt i tråd med et
helhetssyn
3. Være utformet slik at fagmodellen kan brukes som en veiledning som sikrer en
gjennomføring av de arbeidsoppgavene innenfor oppsatte tidsrammer
4. Gjennom sin oppbygging som et veiledningsinstrument strukturere arbeidet i ulike
avgrensede enheter (byggeklosser eller moduler) og faser, slik at gjennomføringen av
utredningsarbeidets oppgaver på en fleksibel måte kan tilpasses klientenes behov og det
sosialfaglige personalets øvrige arbeidssituasjon
5. Beskrive utredningsarbeidets ulike faser med mål, delmål og utredningstiltak
6. Beskrive organiseringen av utredningsarbeidet i form av tidsplaner, ansvars- og
arbeidsfordeling, arbeidsoppgaver, innhold og struktur i møter og ledelse for hvert enkelt
fase i arbeidet
7. Inneholde klare metodiske retningslinjer for gjennomføringen av utredningsarbeidet i hver
enkelt fase
8. Inneholde ulike arbeidsverktøy (maler, sjekklister m.m.) som er med på å sikre en faglig
minimumsstandard i tråd med fasenes ulike mål og delmål.
9. Inneholde beskrivelser av og retningslinjer for hvordan den aktuelle fagmodellen skal
evalueres og videreutvikles på grunnlag av resultatene fra disse evalueringene .
La meg relatere noen av begrepene i minimumskravene ovenfor til det konkete innholdet i
fagmodellen for utredning av barn og familier. Denne fagmodellen inneholder en rekke
utredningstiltak. Noen av utredningstiltakene er ”obligatoriske” i hver enkelt sak, mens andre
er forslag til tiltak som kan tas i bruk hvis utrederen mener dette er hensiktsmessig.
Eksempler på ”obligatoriske tiltak” i vår utredningsmodell er at informasjonen i alle
saksdokumenter som sosialarbeideren disponerer skal sorteres i forhold til
utredningsmodellens ”fem nivåer” før det blir laget en utredningsplan (som også er et
obligatorisk tiltak i modellen). En av grunnene til dette er at man på denne måten skal kunne
se om – og i så fall på hvilke områder - det mangler informasjon som er relevant i saken.
Dette er en del i å skaffe seg et systematisk grunnlag for den utredningsplan (en plan som
styrer utredningen) som utrederen senere skal lage. Et annet tiltak er at man skal gå
igjennom en sjekkliste (som er en del av fagmodellens verktøykasse) over ulike problem og
ressurser og sammenholde dette med den konkrete informasjon som man har om klientens
tidligere og nåværende livssituasjon. Dette skal også gjøres før man lager utredningsplanen.
Fagmodellen stiller også standardiserte krav til hva utredningsplanen skal inneholde. Et krav
er f. eks. at man for hvert og ett av utredningsplanens utredningstiltak eksplisitt gir en
begrunnelse til hvorfor man planlegger å utføre akkurat dette utredningstiltaket – f. eks. en
samtale med barnets lærer. Ytterligere eksempel på et obligatorisk tiltak er at utrederen i
detalj skal gå igjennom utredningsplanen med klienten (foreldre og/eller eldre
barn/ungdommer) og få deres kommentarer og synspunkter før utredningen starter.
7 For en mer utførlig beskrivelse av begrepet ”fagmodell” og dens plass i en modell for deltakerstyrt kvalitetsutvikling
innen ”myke” relasjonsbaserte tjenester vises til Nygren (1999b)
11

Det er selvfølgelig urealistisk å tenke seg at man har slike fagmodeller for alle praksisfelter i
det daglige arbeidet. For hvilke praksisfelter man bør utvikle og/eller ta i bruk fagmodeller er
avhengig av virksomhetens oppgaver, mål og målgrupper. Hovedregelen er at man prioriteter
de praksisfelter som er mest kritiske eller avgjørende i forhold til å oppnå de viktigste
hensiktene eller målsettingene i den aktuelle virksomheten. I det sosiale arbeidet med barn
og foreldre representerer selvfølgelig sosialfaglige utredninger et slikt kritisk praksisfelt. På en
akuttinstitusjon for barn er det like viktig at man har en fagmodell som sikrer minstekrav til
faglig kvalitet innen praksisfeltet ”krise- og separasjonsarbeid”.
Teori- og målstyrt eller middelstyrt arbeid?
Å følge fagmodellens krav på en rekke områder er i realiteten å bruke en metode som man er
blitt enig om på den aktuelle arbeidsplassen. Fagmodellen fungerer som en kontrakt mellom
arbeidsplassens kollegaer.
Å bruke ulike typer for ”standardløsninger” i situasjoner som man har erfaring med fra før er
ikke noe nytt i sosialt arbeid. Det er jo på denne måten vi lærer fra erfaring. Men det er
fortsatt ganske sjeldent at disse mer eller mindre ubevisste standardene blir systematisk
relatert til hverandre og gjort eksplisitte gjennom systematiske beskrivelser, og hvor disse
standardene også blir teoretisk begrunnet og systematisk koblet til hensikter og bevisste mål.
I sosialt arbeid ser vi tvert om ofte tendenser til at det er midlene (metodene, verktøyene
osv.) som styrer den praktiske utøvelsen.
Jeg våger å påstå at den daglige utøvelsen av sosialt arbeid i realiteten ofte er “ubevisst”
middelstyrt til forskjell fra en bevisst mål- og teoristyring. En slik ”ubevisst” styring er som
kjent ikke alltid egnet til å ivareta den enkelte klientens særegne behov, men skjærer i
praksis på en ureflektert måte ofte alle klientene i en definert klientgruppe over en kam. Som
Mark Twain sa: Har man bare en hammer som verktøy, så tenderer alle gjenstander mot å
framtre som spikre. I mål- og teoristyrt virksomhet kan man derimot med støtte i teorien
være fleksibel ved valg av ulike midler for å oppnå samme mål i arbeidet med ulike barn. Når
målsettingene eventuelt endres i tråd med de erfaringene som man gjør sammen med
klienten i løpet av prosessen, ja så kan man med støtte av teoretisk kunnskap bevisst og på
en målstyrt måte ta i bruk alternative midler som er tilpasset den enkelte brukeren og hennes
livssituasjon.
Standarder i sosialt arbeid – et fyord eller en realitet?
I dag blir det utviklet standarder for kvalitet innenfor stadig flere områder av offentlig
virksomhet. I denne forbindelsen er det kommet flere kritiske innspill. Noen mener for
eksempel at standardisering innenfor hva vi kan kalle myke relasjonsbaserte tjenester ikke er
hensiktsmessig. Én påstand er altså at oppgavene i denne typen tjenester er av en slik
karakter og så kompliserte, at standardiseringer ikke lar seg gjennomføre uten å gjøre vold på
klientens unike virkelighet og/eller gjøre klienten til objekt.
Av og til kan det se ut som om vi glemmer at både sosialarbeidere og deres klienter, i tillegg
til sine ulike særtrekk, også viser betydelige likheter med hensyn til erfaring, behov og
livsvilkår. Det kan se ut som om vi automatisk tar utgangspunkt bare i det særegne, ikke i alt
det som er likt. Her kommer vi altså inn på dilemmaet om forholdet mellom det generelle og
det særegne. Kan vi i det sosiale arbeidet ta utgangspunkt i det generelle, samtidig som vi tar
hensyn til det særegne?
Selvfølgelig kan vi det. Og selvfølgelig gjør vi det!
En standardisering utelukker nemlig ikke at vi i den enkelte saken også tilføyer de nødvendige
«individuelle variasjonene» i det konkrete samspillet med den enkelte klienten. Jeg vil faktisk
gå så langt som til å hevde at vi i all form for profesjonelt sosialt arbeid i realiteten alltid har
en eller annen form for kombinasjon av generell og individuell tilnærming. En benektelse av at
sosialt arbeid de facto alltid utformes i en kombinasjon av det generelle (standardiserte) og
12

det særegne, vil samtidig være en benektelse av at vi som fagpersoner i realiteten tar i bruk
generell kunnskap (teorier), erfarenhetsutviklet praktisk ”know how” i arbeidet med den
enkelte klient. Dvs at vi ikke lærer av erfaring hva som ”fungerer” og hva som ”ikke fungerer”
i forhold til ulike klientgrupper under ulike betingelser. Hvis vi benekter muligheten av å
kombinere det generelle og det særegne, så innebærer dette at vi ser på vårt fag som et fag
som ikke bare må gjenoppstå, men også utvikles på ny - hver gang vi møter en ny klient!
Som jeg antydet tidligere opplever noen sosialarbeidere likevel at en eksplisitt innføring av
standarder i arbeidet benekter at klienten og dennes livssituasjon er unik. Til denne
innvendingen kan sies at det vi skaper sammen med klienten alltid vil ha litt forskjellige
resultater, også når vi bruker standarder som har til hensikt å sikre at vi oppnår det vi som
sosialarbeidere alene, eller sammen med klienten, har som hensikt å oppnå. Hensikten eller
de langsiktige målsettingene med det vi gjør kan være det samme, selv om vi jobber med
forskjellige klienter. De «stasjoner» i form av delmål som vi kjører forbi på veien mot de mer
langsiktige målene i vårt arbeid kan også være de samme. Men den konkrete utformingen av
de enkelte tiltakene som «oppholdet» ved de ulike «stasjonene» utløser i arbeidsprosessen
med den enkelte klient, trenger selvfølgelig ikke å være identiske. Det viktigste er at det vi
skaper, bidrar til å oppnå de målene og delmålene som gjelder for hele klientgruppen, selv om
den konkrete utformingen av tiltakene på veien mot måloppnåelse kan variere fra klient til
klient. I fagmodellen som ble beskrevet ovenfor er det f. eks. et obligatorisk utredningstiltak
at man skal gå igjennom utredningsplanen med klienten. Men eksakt hvordan man gjør denne
gjennomgangen, hvor man befinner seg (hjemme hos klienten eller på sosialkontoret), hvem
som er til stede osv – det kan jo variere fra klient til klient, avhengig av den aktuelle klientens
spesielle livssituasjon. Poenget er AT man foretar denne gjennomgangen før man starter
utredningen, og AT alle på sosialkontoret følger fagmodellen på denne måten, for å sikre at
alle klienter som skal utredes får kjennskap til utredningens innhold, hensikter og metoder
(jfr. åpenhets- og tydelighetssynet ovenfor).
Spørsmålet om vi skal ha standarder i sosialt arbeid eller ikke, om det mulig eller ikke osv, er
etter min mening et feilaktig stilt spørsmål. Å formulere spørsmålet på en slik måte innebærer
at vi skjuler det faktum at vi i realiteten hele tiden faktisk arbeider med standarder. Hva
innebærer dette? Jo disse skjulte standardene er ofte:
1. Implisitte og skjulte for klienten og kollegaene (og ibland for den enkelte sosialarbeideren
selv) i form av hva man ofte kaller taus kunnskap eller taus kompetanse 8
2. Private i betydningen ikke kjent for kollegaer i arbeidsplassens praksisfellesskap eller for
viktige samarbeidspartnere
3. Utilgjengelig (jfr. 1 og 2 ovenfor) for bevisst refleksjon og kritisk granskning, utilgjengelig
for den enkelte sosialarbeideren eller hennes kollegaer eller klienten – eller for alle
involverte parter!
4. Utilgjengelig for inngripende korrigerende innsatser (jfr. 3 ovenfor) som skulle kunne ha
videreutviklet arbeidet
Spørsmålet er altså ikke OM man skal innføre standarder i sosialt arbeid, men:
OM man over hodet tør å gå inn i prosesser som medfører en tydeliggjøring og kritisk
gransking av allerede eksisterende private og felles standarder
OM man ønsker å undersøke hvilke av de eksisterende standardene som bør videreutvikles
OM man ønsker å undersøke hvilke nye standarder som man må utvikle i tillegg til
eksisterende standarder
OM de arbeidsforhold, ressurser og den organisasjon som danner rammene for det daglige
sosiale arbeidet gir de ansatte reelle muligheter for å gå inn i den type prosesser som vi
her snakker om.
Min erfaring er at når de ansatte på en arbeidsplass gis mulighet for å legge sine private og
halvprivate standarder innen et bestemt praksisfelt ”på bordet” som grunnlag for en felles
kritisk refleksjon og en satsing på et lokalt utviklingsarbeid – ja da kan det virkelig begynne
8 Jfr. Polanyis´ begreper ”The tacit dimension” (1967) og “Personal knowledge” (1964).
13

svinge! Gevinstene høstes raskt, både i form av et redusert konfliktnivå i det daglige arbeidet,
opplevelser av meningsfullhet i jobben og i form av en bedre faglig praksis som kommer
klientene til del!
Hvis personalgruppen også tør å invitere representanter for de klientgrupper som de jobber
med til en slik dugnad – ja da optimerer man virkelig de oven nevnte mulighetene.
Min erfaring av slike øvelser er at det resultat som kommer ut av dem, best lar seg
sammenfatte og dokumenteres i hva som her er beskrevet som fagmodeller for enkelte
praksisfelter. Man behøver selvfølgelig ikke alltid starte fra scratch i utarbeidelsen av slike
fagmodeller. Hvis man sørger for at de egne allerede eksisterende mer eller mindre skjulte
standardene kommer ”på bordet”, og kombinerer det som da kommer for dagen med allerede
utarbeidede fagmodeller innen området (f. eks. den som er nevnt i denne artikkelen), kan
dette danne utgangspunktet for fagmodeller som skreddersys for den egne praksisen og de
spesielle målgrupper man jobber med.
Så vel praktisk erfaring som forskning viser - ikke uventet - at en framgangsrik bruk av den
type lokalt utviklingsarbeid som jeg her har snakket om, helt og holdent er avhengig av at et
vesentlig vilkår er oppfylt, nemlig at de personer som skal forvalte fagmodellen i praksis gis
mulighet til å utvikle et eget eiendomsforhold til den modell som de skal forvalte i praksis.
Den beste måten å få et slikt eiendomsforhold på, er selvfølgelig at man selv er med på å
utvikle og/eller videreutvikle modellen i egen praksis. Da utvikler man ikke bare faget sitt,
men også seg selv. Jeg har i et annet sammenheng slagordsmessig oppsummert en slik
deltakerstyrt modell for kvalitetsutviklingsarbeid i formelen ”Å utvikles gjennom å utvikle”
(Nygren:1999b).
Den store utfordringen
Dette høres enkelt og greit ut. Men det er det jo ikke.
Når vi utvikler og implementerer eksplisitte og åpne faglige standarder i det sosiale arbeidet,
f. eks. i form av fagmodeller, så medfører dette samtidig at vi i forhold til oss selv og vår
omverden tydeliggjør en rekke krav. Jeg snakker her om den type krav som fra klienter,
publikum og representanter for andre fag kan synes forholdsvis selvfølgelige og rimelige. Men
min erfaring er at dette er krav som skaper usikkerhet hos mange sosialarbeidere. De krav
som jeg tenker på er blant annet:
1. Krav til DOKUMENTASJON og SYSTEMATISK OG MÅLRETTET arbeid
2. Krav til konkrete og åpne definisjoner av HVA det er som vi prøver å skape sammen med
våre klienter i arbeidet vårt – enten vi finner ut dette fra start eller i løpet av prosessen
med klienten (f. eks. en ny innsikt hos en mor om hva hennes barn på 3 år trenger i form
av omsorg, eller en annerledes relasjon i samarbeidet mellom mor og far rundt omsorgen
av deres barn)
3. Krav til konkrete og åpne definisjoner av hvilke spesifikke KVALITETER som vi har TIL
HENSIKT Å OPPNÅ i vårt arbeid - enten vi har disse hensiktene fra start eller får dem i
løpet av prosessen med klienten (f. eks. hvilke innsikter om 3-åringers omsorgsbehov som
vi ønsker skal oppstå hos en mor, eller hva som skal kjennetegne den samarbeidsrelasjon
mellom mor og far som vi prøver å bidra til)
4. Krav til konkrete og åpne definisjoner av hvilke spesifikke KVALITETER som vi I
REALITETEN OPPNÅR (f. eks. hvilke innsikter som faktisk oppstår hos en mor om 3åringers
omsorgsbehov, eller hva som kjennetegner den samarbeidsrelasjon mellom mor
og far som utviklet seg)
5. Krav til en åpen dokumentasjon av SAMSVARET mellom det som vi har til HENSIKT til å
skape og det vi FAKTISK klarer å skape sammen med våre klienter, kollegaer og
samarbeidspartnere.
Min erfaring er at de fleste sosialarbeidere som gis mulighet til å delta i den type prosesser vi
snakker om her begjærlig vil gripe en slik sjanse. På tross av den nye kravstruktur som dette
vil medføre i det daglige arbeidet. Men vi ser også eksempler på at noen mobiliserer en rekke
14

«forsvarsstrategier». Vanligvis skjer dette når den type krav som er eksemplifisert ovenfor blir
synlige og oppfattes som en ”invasjon” i det som man lært seg å definere som sin private
profesjonelle sfære.
I de beskyttelsesstrategier som da kan mobiliseres, krydres ofte argumentasjonen med
følelsesmessig ladede ord som «menneskelig» og «umenneskelig». Tegn på en hver form for
standardisering av det sosiale arbeidet som kan medføre en avprivatisering og åpen
synliggjøring av og innsyn i den egne måte å drive sitt arbeid på, kan i slike situasjoner for
eksempel avskrives som «firkantet og umenneskelig». Det som betegnes som «menneskelig»
blir i slike sammenhenger ofte knyttet til det unike, til det særegne ved mennesker. Det som
skiller mennesker fra hverandre blir selve utgangspunktet, ikke det som er felles for enkelte
mennesker og grupper av mennesker – som om det som er felles for mennesker ikke tilhørte
det som er menneskelig. Dette fenomenet kommer ofte til uttrykk i sterkt følelsesladede
former, selv i akademiske debatter og blant forskere i sosialt arbeid som selv kanskje aldri har
satt sin fot i det sosiale arbeidets praksis. Det fenomen jeg snakker om er selvfølgelig i seg
selv et uttrykk for en ideologisk diskurs om det enkelte mennesket som fullstendig unik og
som utstyrt kun med unike egeninteresser atskilt fra andre unike individers særegne
interesser, en ideologisk diskurs som ser ut til å ha vokst i styrke i takt med utviklingen av det
postmoderne samfunnet.
Overskridelsen: Ekte helhetssyn med respekt for det særegne
Mine og mine kollegaers erfaringer gir imidlertid grunn til en stor porsjon optimisme. I det
sosiale arbeidet ER det mulig å overskride denne kunstige motsetningen mellom det særegne
og det generelle.
For det første kan (og bør) strategiene og metodikken i arbeidet med å utvikle det sosiale
arbeidets metoder bygge på det som binder mennesker sammen, det vil si på likheter og
felles interesser og behov. Kvalitetstenkningen i det sosiale arbeidet bør etter min mening ha
en kollektivistisk «ideologi» i bunnen. Og som sosialarbeidere burde vi klare å ta
utgangspunkt i likheter og i det generelle.
Når dette er sagt, er det like viktig å understreke at det kollektivistiske og generelle må sikre
rammene for et innhold, der respekten for det individuelle og det særegne hos så vel klient
som den enkelte sosialarbeideren står i fokus. Som enkelt sosialarbeidere må jeg altså gis
tilstrekkelig individuell frihet til å utføre mitt arbeid med klienter innenfor de standarder i
fagmodellen som skal sikre minimumskravene til kvalitet. Dette betyr imidlertid ikke at
spørsmålet om kvaliteten i tjenestene til den enkelte klient er en privatsak mellom meg som
sosialarbeider og min klient. Om , og i tilfelle hvordan, jeg i samspillet med min klient sikrer
den «avtalte kvaliteten», det er i høy grad interessant ikke bare for klienten men også for
ledelsen og mine kollegaer som deltar i praksisfellesskapet på arbeidsplassen.
For å oppnå den ønskede kvaliteten i de tjenestene vi tilbyr våre klienter, bør de praktiske
strategiene våre altså være dypt fundamentert i et ekte helhetssyn. Dette representerer en
viktig utfordring for mange av oss som arbeider innen helse- og sosialsektoren. Både i teori
og praksis må vi på alvor klare å ta spranget fra det som i realiteten ofte er en tradisjonell
individualistisk tilnærming (selv om metodikken f. eks. er nettverksarbeid) i retning mot en
ekte helhetstenkning. I en slik overskridende diskurs må vi erkjenne at faglige
minstestandarder faktisk skal tas i bruk uavhengig av hva den enkelte sosialarbeideren måtte
ha av spesielle «ekstrakvalifikasjoner» innen området. Vi må lære oss å se våre kollegaers
særegne og spesielle ekstrakvalifikasjoner som noe som kommer utenpå, eller i tillegg til, de
kvalifikasjonene som de felles forpliktende standardene krever.
Tilbake til de tre dilemmaene
De tre dilemmaene i sosialt arbeid som jeg tidligere adresserte ble innledningsvis formulert
som generelle og abstrakte fenomener. Med hjelp av et Case, i form av en konkret fagmodell
for sosialfaglige utredninger av barn og familier, har jeg så gjennom hele artikkelen prøvd å
belyse de tre dilemmaenes konkrete kjennetegn - slik disse kjennetegnene viser seg i møtet
15

med en fagmodell som ble konstruert bl.a. for å ”overleve” et slikt møte med ”hederen i
behold”. Så blir spørsmålet: hva har vi lært av denne øvelsen? Hva har vi lært om de tre
dilemmaenes konkrete egenskaper? Hva har fagmodellen og premissene for dens tilkomst og
bruk lært oss om sosialarbeiderens og det sosiale arbeidets muligheter å manøvrere i
kryssilden fra de tre dilemmaene?
Det er opp til leseren å reflektere over disse spørsmålene. Jeg vil imidlertid kun avslutningsvis
i stikkord peke på noen temaer som kunne være utgangspunkt for en fortsatt diskusjon om
hva vi muligens kan ha lært. La oss derfor først kort gjenta spørsmålsstillingene knyttet til de
tre dilemmaene:
Det ideologiske dilemmaet: Hvor skal den enkelte sosialarbeideren plassere seg og sine
profesjonelle innsatser og egne ideologiske standpunkter når han selv deltar i den runddans
av dominerende ideologiske diskurser som samfunnet daglig byr opp til?
Det sosiale arbeidets Janus-ansikt: Hvordan skal vi som sosialarbeidere håndtere det
faktum at sosial kontroll og tvangstiltak ofte går hånd i hånd med støttende og hjelpende
tiltak?
Forholdet mellom det generelle og det særegne: Hvordan skal vi som sosialarbeidere
håndtere kravet på balanse mellom det generelle og det særegne i kryssilden mellom kravene
på likebehandling og bruk av generelle metoder på den ene siden, og kravene til individuelle
hensyn og erkjennelse av den enkelte klients særegenhet på den andre siden?
Når vi som i dette tilfellet bruker ett konkret case for eksplorering av de tre dilemmaene, slår
det meg bl. a. at mange tråder går på tvers mellom de tre dilemmaene. De trådene som jeg i
første hand tenker på her, er de tråder som berører mer eller mindre offensive strategier for å
håndtere de tre dilemmaene i praksis sosialt arbeid. Følgende stikkordsliste over slike ”tråder
på tvers” kan kanskje tjene som ”triggere” for en fruktbar diskusjon:
Lokale ideologiske plattformer som ”forsvar” og ”motild” – en strategi å tenke på?
Vi klassifiserer og diagnostiserer i sosialt arbeid, selv om vi ikke liker disse ordene!
Eksplisittgjøring, synliggjøring, systematisk dokumentasjon og offentliggjøring av
grunnlaget for profesjonell praksis som alternativ til skjulte ideologier, kontrollfunksjoner,
diagnoser, hensikter/mål og standarder - for å åpne opp for innsyn og klientinnflytelse,
etisk og metodisk prøvbarhet, kritisk refleksjon og systematisk kvalitetsutvikling
Nødvendigheten av en erkjennelse av at vi i realiteten daglig tar i bruk en rekke private,
halvprivate og felles standarder for å løse våre oppgaver i det sosiale arbeidet, uansett om
vi reflekterer over dem og erkjenner dem som ”standarder” eller ikke
Likheter mellom mennesker tilhører også det ”menneskelige”!
Standardisering for å holde mer eller mindre tilfeldige og private ideologier i tømmene
Ærlighet varer lengst: tydeliggjøring av den egne rollen, dens janus-ansikt og deltakelse i
samfunnets ideologiske runddans
Åpenhet og avprivatisering til fordel for en fellesskapsgjøring for å lære av hverandre og
muliggjøre innsyn fra kollegaer, klienter og offentligheten
Å alltid være i kontinuerlig bevegelse og aldri stivne i ”ferdige” standarder: kontinuerlig
deltakerstyrt kvalitetsutvikling som en innbygget og naturlig del i det sosiale arbeidet
Risiko for ubevisst middelstyring ved manglende erkjennelse av vår daglige bruk av
standarder
Bevisst teori- og målstyring framfor middelstyring og metode-fetisjisme
Helhetssyn for å fremme rettsikkerhet og å motvirke sorthvitt tenkning: å tørre å erkjenne
både likheter og forskjeller mellom mennesker og deres livsvilkår og å ta de teoretiske og
metodiske konsekvensene av dette
Nødvendigheten av et konkret eiendomsforhold til de metoder og standarder som man
skal forvalte i praksis
16

Litteratur
Bourdieu,P. (1980): The logic of practice. Stanford univ. Press.
Bourdieu,P. (1994): Kultursociologiska texter. Stockholm: Brutus Østlings bokförlag.
Bourdieu,P. (1995): Distinksjonen: en sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax forlag.
Broady,D. (1991): Sociologi och epistemologi. Om Pierre Bourdieus författarskap och den
historiska epistemologin. Stockholm: HLS förlag.
Daniels, Harry ed. (1998): An Introduction to Vygotsky. London och New York: Routledge.
Eliasson, R. & Nygren, P. (1990): Från vanvett till relationsproblem. I Goldberg, T. (red):
Samhällsproblem. Lund: Liber förlag.
Leontyev, A.N. (1981): Problems of the development of the mind. Moscow: Progress
Publishers.
Leontiev, Aleksej (1986): Verksamhet, medvetande, personlighet. Göteborg: Fram bokförlag.
Nygren, P. (1999a): Professionel omsorg for børn og familier – fra teori til værktøy.
København: Dansk Psykologisk Forlag.
Nygren, P. (1999b): Udvikling og kvalitet i psykosocialt arbejde. København: Dansk
Psykologisk Forlag.
Polanyi,M. (1964): Personal Knowledge. New York.
Polanyi,M. (1967): The Tacit dimension.London.
Therborn, G. (1981): Maktens ideologi og ideologiens makt. Lund: Zenit förlag.
Vygotsky, Lev S. (1978): Mind in Society. The Development of Higher Psychological
Processes. London: Harvard University Press
Vygotsky, Lev S. (1982): The collected works of L.S. Vygotsky. Vol 1. New York.
Vygotskij, Lev S. (2001): Tänkande och språk. Göteborg: Daidalos.
17