Hansen & Narvesen - Blindleia Charter AS

Hansen & Narvesen
100 år
Av Kurt Stangeby
1

2
Langbrygga 1915. Foto: Privat
Om høsten har sjøen en tendens til å gå opp i Strandgata. Foto: Privat

Innhold
Før 1911 .......................................................................................... 5
De neste 10 årene .......................................................................... 10
Johan Christian Hansen ................................................................. 17
De harde 30 åra ............................................................................. 21
Krigstid .......................................................................................... 24
Johan Thorvald Hansen ................................................................. 27
Langbrygga .................................................................................... 32
Hansen & Narvesen i en ny tid ..................................................... 35
”Postbåden” .................................................................................. 43
Lillesand havn ............................................................................... 49
“Øya” ............................................................................................ 57
Norton ............................................................................................ 65
Reisebyrå ....................................................................................... 67
En ny generasjon driver videre ...................................................... 75
Hansen & Narvesen i det 21 århundre .......................................... 79
3

4
Kilder
“Lillesand i eldre tid” av Alv Ager-Hansen.
“Lillesands Historie 1”. Av Kjell Rosenberg
“Sparebanken og byen gjennom tidene”. Sparebankens jubileumsbok 1952.
“Kystruta Oslo-Bergen”. Av Rolf Langstrøm, Hartvig W. Dannevig. Jo van der Eynden
og Toralf Møller Hansen.
Lillesands-Postens arkiv.
Johan Thorvald Hansen.
Tor Asbjørn Hansen.
Håkan Jakobsen.
Viggo Bentsen.
Olav Røyneland.
Egil “Gagga” Larsen.
Hansen & Narvesen 100 år
Utgiver: Hansen & Narvesen, desember 2011
ISBN: 978-82-303-1955-0
Opplag:500
Tekst: Kurt Stangeby
Grafisk produksjon: Terjes Trykkeri as
Omslagsbilde: Bjørgvin og Skjold i Lillesand havn. Foto: J. A. Johnsen. Privat eie

Før 1911
Navnet Lillesand dukket først opp på 1660-tallet i prestens manntall.
Tidligere har stedet bare vært omtalt som Sanden, et utskipningssted for
trelast fra Vestre Moland. Det bodde imidlertid ikke mange mennesker her på
den tiden. I boken “Lillesand i eldre tid av Alv Ager-Hanssen finnes en liste med
syv navn på menn over 12 år. I tillegg kommer kvinner og barn.
En av grunnene til at man begynte å kalle stedet Lillesand kan være at
Christiansand, som ikke lå så langt unna vokste seg større og større. Der var det
mer enn 1500 innbyggere.
Tettstedet Lillesand vokste det også, men langsommere, og det forble lite sammenlignet
med Christiansand. På slutten av 1600-tallet fikk stedet rettigheter
som gjorde det til et lite handelsted. Det grodde fram næringer som hadde
tilknytning til havet utenfor den lune Sandsfjorden. Handel, transport, eksport og
import skulle i flere hundre år sette sitt preg på det lille stedet.
Et maritimt miljø
Det maritime miljø i Lillesand hadde under seilskutetiden tiltrukket seg mange
dyktige mennesker. Da seilene begynte å forsvinne fra verdenshavene og ble
erstattet med røyk fra skorsteinene kom nedgangstidene til Lillesand. Stagnasjonen
betydde at mange flyttet fra byen og innbyggertallet begynte å synke, men det
skulle vise seg at mange av innflytterne valgte å bo på stedet. Selv om distriktet
hadde gått inn i nedgangstider var det mye positivt som skjedde. Hotel Norge ble
etablert og eksisterer den dag i dag. I 1890-årene fikk byen jernbaneforbindelse
med nabokommunen Birkenes, og i 1892 ble det startet rutebåtforbindelse mellom
Lillesand og Kristiansand.
Nils Hjalmar Narvesen var født i Horten, men havnet i Lillesand etter å ha
bodd en tid i Kristiansand. Han var kaptein og startet sammen med noen andre
denne båtruten til nabobyen.
“DS Skjold” ble gjennom mange år et kjent objekt i bybildet og også gjennom
Blindleia. Kaptein Narvesen førte den lille dampbåten i nesten 20 år, gjennom
iskalde vintre og sommerlige smeigedager.
Var det et godt makrellfiske om sommeren kunne Narvesen velge å ta “Skjold”
ut av sin faste rute for å frakte iset makrell til Oslo. Dermed kunne store deler av
Østlandet forsynes med fersk makrell fra Sørlandskysten.
5

Nils Hjalmar Narvesen
To sjømenn går i land
En dag gikk kaptein Narvesen i land for å starte dampskibsekspedisjon.
Sannsynligvis startet Hjalmar Narvesen opp dette på egenhånd. Gamle annonser
i Lillesands-Posten kan tyde på det.
Hjalmar Narvesen var også en av de første i Lillesand som skaffet seg bil. Den
fikk registreringsnummer I-502. Han hadde nok tenkt at han skulle drive skyss
trafikk med denne, men det ble aldri noen stor suksess.
De første årene etter århundreskiftet hadde vært betydningsfulle år for landet.
Norge hadde gått ut av unionen med Sverige og blitt et eget kongedømme. Landet
var blitt selvstendig og skulle bygges opp som egen nasjon. Optimismen var stor
både i Lillesand og i landet for øvrig. Kanskje ikke så rart at noen sjøens menn
gikk i land for å starte egen virksomhet i hjemlige omgivelser.
Hans Thorvald Hansen ble født i 1854 i Bergshaven. I mange år var han kaptein
og førte Lillesandsskuter på verdenshavene, blant andre barken “Echo” for S.N.
Hansens rederi. I denne tiden bodde Thorvald Hansen i Øvregate, for senere å
flytte til Christiania. Huset i Øvregate ble da solgt til skipsfører Nils Hjalmar
Narvesen. De to hadde altså allerede da hatt forretningsmessige kontakter med
hverandre.
6
Hans Thorvald Hansen

Mens Hansen bodde i Christiania var han skipper på ei skute som bar det rojale
navn “Kong Inge.” Denne skal ha fraktet stein på kysten av Østfold og den svenske
vestkyst.
Etter en tid i hovedstaden kom han tilbake til sin gamle hjemby.
Thorvald Hansen oppga sjøen i 1903 og gikk deretter inn som partner i sin bror,
konsul Henrik Hansens, rederi. Selskapet disponerte en rekke større jernseilskip
og dampskipet “Rap”.
Rederiet mistet imidlertid flere av sine skip i forlis og konjunkturene fristet
ikke til innkjøp av ny tonnasje.
Thorvald Hansen påtok seg etter hvert også flere offentlige verv. I 1908 ble
han valgt inn i bystyret og satt der til sammen i 16 år.
Nils Hjalmar Narvesen og Hans Thorvald Hansen kjente hverandre tydeligvis
godt. Så godt at de i 1911 gikk i kompaniskap og skapte ekspedisjonsfirmaet
Hansen & Narvesen. Den livlige skipstrafikk langs kysten gjorde det til en god
forretning.
Georg Reichenwald Olsen hadde i mange år vært dampskipsekspeditør. Etter
å ha drevet sin forretning bra i lang tid kom han i økonomiske vanskeligheter. Det
nye ekspedisjonsfirmaet kjøpte opp Olsens virksomhet og beholdt Georg Olsen
som kontormann.
På dette tidspunkt var det en betydelig rutetrafikk med skip mellom Oslo,
Kristiansand og Bergen. Skip var den gang løsningen når gods skulle fraktes mellom
de forskjellige landsdelene.
Hjalmar Narvesen og Thorvald Hansen i bilen I-502. Foto: V. M. og L. Historielag / TT
7

Nygaardsgt 1, Carl Knudsen gården. Innenfor de store vinduene til høyre holdt firmaet
til den første tiden. Foto: Helges Studio
En forsiktig start
Om det var sol, regn eller kanskje snø den dagen selskapet så dagens lys er ikke
godt å si i dag, hundre år senere. Datoen for oppstarten har nemlig gått i glemme-
boken, og papirer som kunne fortalt det er borte eller ligger på et sted vi ikke
kjenner til.
Ved starten av virksomheten leide firmaet lokaler i det som i dag er Nygaardsgt 1,
Carl Knudsen gården. Sjømannsforeningen disponerer i dag de samme lokalene.
To store speilglassruter prydet i 1911 husveggen ut mot Nygaardsgate. Innenfor
disse rutene begynte en virksomhet som skulle komme til å eksistere både gjennom
kriger og økonomiske nedgangstider.
Carl Knudsen hadde selv drevet dampskipsekspedisjon og agenturvirksomhet
innenfor de samme vegger. Man kan derfor regne med at fasilitetene passet godt
til denne type virksomhet.
Et historisk år
1911 var et spesielt år i Norges historie. Nasjonalfølelsen var sterk de første
årene etter at unionen med Sverige var blitt oppløst i 1905. Landet hadde opplevd
flere storslagne begivenheter i de etterfølgende årene, men det toppet seg i 1911.
14. desember dette året sto det første mennesket på Sydpolen. Etter mer enn to
måneders slit hadde Roald Amundsen nådd målet.
8

Norge fikk i 1911 sin første kvinnelige stortingspresident, Anna Rogstad fra
Høyre. I USA, nærmere bestemt i Tampico i Illinois, ble det født en gutt som
mange år senere skulle komme til å bli president og som skulle få æren av å være
med på å avskaffe den kalde krigen. Mannen ble skuespiller og senere politikeren
Ronald Reagan.
Thorvald Hansen og Nils Hjalmar Narvesen fulgte sikkert med på avisenes
dekning av ferden mot sydpolen. Selv hadde de startet et løp som de ikke ante
konsekvensene av.. Firmaet som fikk sin oppstart i dette året eksisterer den dag i
dag.
I år runder firmaet Hansen & Narvesen 100 år.
Tegning av Lillesand havn. Privat
9

De neste 10 årene
Det var ikke bare det at Thorvald Hansen gikk i kompaniskap med Hjalmar
Narvesen i 1911, han gjorde også store personlige investeringer det samme
året. Eiendommen Rosenberg ble kjøpt. Denne hadde en kjøpesum på 26.500,
noe som var mye penger på den tiden. Det var en forholdsvis stor eiendom
som strakte seg helt ut mot Sandsnes og innbefattet Julebauen og området ved
Langbrygga. Noe av eiendommen Rosenberg var noen år før solgt til Jacob
Simonsen på Sandsmyra, men den omfattet fremdeles store områder.
Det lå en del hus på eiendommen som ikke hadde frikjøpte tomter. Thorvald
Hansen hadde årlige leieinntekter av disse.
Området ved Langbrygga hørte også til eiendommen. Ettersom årene gikk ble
dette utviklet og det ble også bygget et ekspedisjonslokale der.
Han slo seg ned på eiendommen og bodde resten av sitt liv i huset, som i
dag er kjent som “Meta huset”. Denne bygningen ble reist av Bendix Nyrup
Rosenkilde i 1838. Rosenkilde var i noen år postekspeditør og huset ble brukt til
postkontor i en periode. Etter at Rosenkilde hadde tilegnet seg denne eiendommen
ga han den navnet Rosenberg, som den har hatt siden.
Langbrygga for cirka 100 år siden. Foto: Helges Studio
10

"Meta huset" Thorvald Hansens hjem.
Redaktør og ordfører
I 1912 ble Hansen valgt til ordfører. Han hadde da allerede satt i kommunestyret
noen år. Ved ordførervalget i 1911 ble det uavgjort mellom Noan Chr. Gauslaa
og Thorvald Hansen. Det endte med loddtrekning som Gauslaa vant og Hansen
ble varaordfører. Året etterpå var det nytt ordførervalg og igjen ble stillingen 10
stemmer for Gauslaa og 10 for Hansen. Igjen ble det loddtrekning og Hansen
vant med Gauslaa som varaordfører, men da Thorvald Hansen ikke lenge etterpå
også ble utnevnt til havnefogd, måtte han si fra seg ordførervervet. Det førte til at
Gauslaa ble sittende med dette vervet i flere tiår.
Fra samme år var Thorvald Hansen også redaktør av lokalavisen ”Lillesand
Tilskuer”. Denne avisen var en konkurrent til Lillesands-Posten. ”Lillesand
Tilskuer” klarte seg ikke i denne konkurransen og gikk inn i 1921. Hansen hadde
forlatt redaktørkrakken flere år tidligere.
Det var ikke bare på det lokale plan han var med i politikken. I fire år var han
varamann til Stortinget og på grunn av sykdom møtte han stort sett alle årene til
Stortingets sesjoner.
Tross sine mange verv fungerte han samtidig i firmaet Hansen & Narvesen.
Da første verdenskrig begynte i 1914 var firmaet fremdeles ungt. Selv om ikke
Norge deltok aktivt i krigen ble landet allikevel berørt. Verdenshandelen hadde
problemer. Skip ble torpedert og senket. Noen ble rike i disse årene, mens andre
mistet alt de eide. En stødig ledelse brakte firmaet velberget gjennom denne
tiden.
11

En omfattende virksomhet
Allerede i 1912 hadde virksomheten knyttet til seg mange agenturer. De representerte
flere forsikringsselskaper. Fjerde oktober 1912 hadde firmaet rykket inn en
annonse i Lillesands-Posten, som gjorde publikum oppmerksom på det.
I annonsen kunne man lese at “Brandforsikringsselskabet Norden” ble representert
av Hansen & Narvesen. I tillegg hadde man agenturer på “Nord Deutsche
Versicherung- Gesellschaft” som drev med sjøforsikring, “Garantiselskabet af
1869” hvis spesialitet var syke – og ulykkesforsikring. “Livsforsikringsselskabet
Norrøna” og “Forsikrings-aktieselskap Globus” var med i annonsen. Det ble
gjort oppmerksom på at “Globus” forsikrer norske “sjøfolks tøi, effekter og hyre”.
Skogeiere kunne få kjøpt skogbrannforsikring. Til og med glassforsikring var det
mulig å tegne i firmaet.
I ekspedisjonslokalet i Carl Knudsens gården kunne man også få kjøpt eller solgt
“vexler” og fremmede mynter til dagens kurs. Man måtte imidlertid komme i
kontortiden som den gang var fra 9 – 12 eller fra 3 – 6.
Avisutklipp fra 4. oktober 1912, Lillesands-Posten
12

Lillesand-Flaksvatnsbanen
I 1896 hadde det skjedd noe i Lillesand som skulle få stor betydning for byen i
mange år. Etter tre års anleggstid var det klart for jernbanedrift mellom Lillesand
og Flaksvatn. Økonomisk sett ble denne jernbanen aldri noen suksess, men mange
av byens innbyggere fikk stifte bekjentskap med den på en eller annen måte.
Banens hovedbeskjeftigelse var transport av tømmer fra Birkenes til Lillesand.
De første årene var det også en del mennesker som reiste med jernbanen.
Ettersom Flaksvatnsbanen hadde sin egen ekspedisjon ordnet de selv med frakt
av gods og salg av billetter. Dette var godt innarbeidet når firmaet Hansen &
Narvesen ble opprettet 15 år etter at jernbanen kom. Ekspedisjonsfirmaet hadde
derfor veldig lite med jernbanen å gjøre. Men dette skulle komme til å endre seg
mange år senere når neste generasjon drivere hadde overtatt.
Økonomisk sett gikk det bare nedover med jernbanen. Frakten av tømmer ble mer
og mer flyttet over på lastebiler, og passasjertrafikken ble mer og mer tatt over av
busser. Selv om jernbaneselskapet eide flere av rutebilene førte dette allikevel til
at frakten med bussene etter hvert ble ordnet av Hansen & Narvesen. Men som
sagt så skjedde dette ikke i Thorvald Hansens tid.
Ingen vei til Langbrygga, bare jernbanespor. Foto: V. M. og L. Historielag / TT
13

Bjorgvin og Skjold. Foto: Privat
Skipsanløp
Selv om Hansen & Narvesen hadde mange agenturer som ikke var knyttet til det
maritime så var tross alt selskapet en dampskibsekspedisjon. Firmaet betjente de
såkalte “postbåtene” som gikk langs kysten.
Postbåtene kan på mange måter sammenlignes med våre dagers ekspressbusser.
Det var den raskeste og enkleste måten å komme seg til byene langs kysten
på. I dag ligger Oslo bare drøye fire timer unna Lillesand, mens med båt for 100
år siden måtte man i alle fall regne med et døgn på reise.
Hvem var det som reiste med kystrutene? For Hvermansen var det å reise til Oslo
den gang like spennende som det i dag er å reise med fly til syden. Det kunne
være en stor opplevelse. Hvis man reiste, så var det ofte av helt nødvendige grunner.
Enten var det av familiære årsaker, eller forretningsmessige. En og annen
turist var vel også med, men det var ikke så vanlig den gang.
Folk som av nysgjerrighet hadde funnet veien til Langbrygga fikk ofte se
velkledde reisende gå i land, mens den såkalte “bryggemannen” dro kofferten
i land for vedkommende. Noen hadde med seg ekstra store kofferter. Det var
gjerne handelsreisende med mange vareprøver som skulle til et av ladestedets små
hoteller hvor de hadde utpakking og demonstrasjoner for stedets kjøpmenn.
Flere dager i uken anløp disse båtene Lillesand, noen riktignok kun hvis det var
lønnsom frakt. Skip som kan nevnes i denne forbindelse er “Grimstad”, “Loyal”,
“Rutland”, “Tvedestrand”, “Fragtemand 2” og “Fragtemanden”.
Hjalmar Narvesens gamle arbeidsplass, rutebåten “Skjold”, gikk til
Christiansand hver virkedag unntatt onsdag. Gods som skulle sendes med denne
båten ble ekspedert gjennom Hansen & Narvesen.
14

Mange skulle til Amerika
Ekspedisjonsfirmaet i Nygaards gate solgte også billetter til Amerikatrafikken.
Etter at Skandinavien – Amerika Linie var etablert i 1898 var mulighetene for
å komme seg til USA blitt mye enklere, billigere og raskere. Utvandringen
til Amerika hadde foregått i mange tiår, men da ved hjelp av seilskip som var
avhengig av vær og vind. Nå hadde dampskipene tatt over og kunne ha mer faste
rutetider.
På begynnelsen av 1900 – tallet ble det mer og mer populært å dra over Atlanteren,
ikke nødvendigvis for å bosette seg, men for å besøke slekt og venner eller ganske
enkelt for å oppleve det store landet som turist. I disse årene var det mange unge
mennesker som benyttet seg av denne muligheten.
Nokså fort etter at spedisjonsfirmaet var etablert begynte virksomheten å
annonsere for denne trafikken. Det at folk her i distriktet kunne reise med skipene
fra Christiansand, gjorde det mye enklere. At dette var en populær reise skjønner
man når det i annonser for Amerikalinjen kan lese følgende setning: “Man
tilraades aa indtegne seg i tide”.
En avtale mellom to gode kolleger
Før Thorvald Hansen og Hjalmar Narvesen inngikk partnerskap hadde de gjort
en avtale. Den gikk ut på at hvis en av dem på et tidspunkt skulle velge å forlate
selskapet så skulle det utbetales 2000 kroner.
Etter 10 år i firmaet, døde Hjalmar Narvesen, 61 år gammel, lørdag 14. juni
1921 på St. Josephs hospital i Kristiansand. Lillesands-posten hadde noen minneord
over Narvesen noen dager senere. Der het det at han døde etter 14 dagers
sykeleie. I følge den lille artikkelen hadde Hjalmar Narvesen hatt en rekke verv
utenom sitt arbeide i firmaet. Han hadde vært Skipskontrollens tillitsmann i
Lillesand. Dessuten hadde han sittet lenge i Sparebankens forstanderskap og
kontrollutvalg.
Kort tid før Narvesen døde hadde han forlatt firmaet. Med seg ut av virksomheten
hadde han med seg de avtalte to tusen kronene.
I overenskomsten som var inngått mellom Thorvald Hansen og Hjalmar
Narvesen 10 år tidligere ble det gitt mulighet for at den som drev videre fremdeles
kunne bruke firmanavnet Hansen & Narvesen.
Og slik har det blitt.
16

Johan Christian Hansen
16. desember 1886 fødte Inger Christine Hansen en liten gutt om bord i en bark
på Lissabons red. Sannsynligvis om bord i “Bark Echo” som Thorvald Hansen
førte på den tiden. Det var en spennende begynnelse på livet, og livet hans ble
innholdsrikt og spennende.
Johan Christian dro til sjøs første gang som 18 åring i 1905. Som så mange
andre Lillesandsgutter ble han nok fascinert av livet på havet. Han gikk på sjømannskole
i hjembyen og avla styrmannseksamen i 1909. To år senere gikk han
ut av sjømannskolen i Kristiansand med skipperpapirene i lomma.
Det tok allikevel noen år før han fikk bruk for sin kunnskap som selvstendig
skipsfører. I 1919 ble han kaptein for første gang. Hans skipperkarriere ble imidler-
tid ganske kort. Allerede året etterpå gikk han i land. Han valgte kjærligheten
framfor havet.
Fra 1921 til 1923 arbeidet han i familiefirmaet. Det var imidlertid meningen
at det var hans bror som skulle overta driften etter hvert. Johan Christian valgte
derfor å se seg om etter andre utfordringer. Dette førte til at han dro over havet
til USA.
I 1920 hadde han giftet seg med sitt søskenbarn Allie Hvistendahl. Deres
første barn ble født noen år senere, men levde dessverre ikke opp. I 1928 ble
Johan Thorvald født på amerikansk jord. Han skulle komme til å få stor betydning
for firmaet Hansen & Narvesen.
Allie og Johan Christian Hansen hadde flyttet til Amerika i løpet av 1920-årene.
Der jobbet Hansen som superintendent ved Den Norske Amerikalinje.
Hjemme i Lillesand var det altså meningen at hans bror Thorvald Langaard skulle
overta og drive ekspedisjonsfirmaet videre. Han hadde imidlertid ikke den helt
store interessen. Det var speiderbevegelsen som fikk hans oppmerksomhet. Den
ble hans altoppslukende interesse.
17

Hjem fra Amerika
Da Thorvald Hansen skjønte at Langaard neppe kom til å gi ham den hjelp han
trengte med forretningene, skrev han et brev til sin sønn i Amerika. I brevet
forklarte han situasjonen og ba Johan Christian om å komme tilbake til Norge for
å gå inn i firmaet Hansen & Narvesen.
I 1930 var Allie, Johan Christian og deres lille to-åring tilbake på norsk jord.
Ikke lenge etter var ansvaret for firmaet lagt på hans skuldre.
Våren 1931, nærmere bestemt den 28. mars, etter seks ukers sykeleie, døde
hans far Hans Thorvald Hansen. Den hjemvendte amerikafarer ble brått kastet inn
i driften av Hansen & Narvesen. Kanskje var ikke dette så enkelt, men heldigvis
hadde han en erfaren medarbeider å støtte seg til. Magnhild Fjelldal hadde jobbet
en tid under Thorvald Hansens ledelse og hadde tilegnet seg mye kunnskap
om driften. Nå måtte Johan Christian støtte seg til henne. Heldigvis hadde han
også to års erfaring fra den gang han jobbet sammen med sin far i begynnelsen av
1920-årene.
Johan Christian Hansen ble altså hardt og brutalt kastet inn som eier av selskapet.
I mellomkrigsårene sørget han for “å ha flere ben å stå på”, som man sier, ved å
bli medeier i Lillesand sagbruk på Kokkenes.
Hans søsken, Thorvald Langaard, Meta og Helene overtok huset på Rosenberg
etter deres foreldre Kristine og Thorvald Hansen. Eiendommen ble solgt til kommunen
i 1976, men Meta Hansen bodde i huset på Rosenberg i ytterlige fire år.
Da Johan Christian overtok Hansen & Narvesen holdt firmaet til på Langbrygga
i et lite hus som mange vil huske at skomaker Brobakken satt ved sin lest i mange
år. Siden har Røde Kors overtatt og satt opp et nytt bygg. Noen erindrer nok også
at drosjene holdt til på stedet en periode.
På flyttefot
I mange år hadde altså firmaet Hansen & Narvesen sine ekspedisjonslokaler på
Langbrygga, men i 1946 var det slutt. Da flyttet Johan Christian firmaet hjem til
huset i Strandgata. Dette var bare en midlertidig løsning for bare et par år etter, 1.
juli 1948, flyttet firmaet inn i Lillesands nye rutebilstasjon på Havnetomta.
Det var en stor dag den dag firmaet overtok driften av rutebilstasjonen. Et år
senere ønsket imidlertid Hansen en endring i ledelsen av rutebilstasjonen.
Forandringer
Tirsdag 30. august 1949 skrev J. C. Hansen et brev til Lillesand formannskap. Det
lyder slik: ”Min sønn Johan Thorvald vil fra 1. ste september overta ekspedisjonen
ved Lillesand Rutebilstasjon, forutsagt at De ikke har noe imot det. Skulle De,
mot formodning, det ha, bes De høfligst holde meg underrettet”.
18

Et gammelt bilde av huset i Strandgata, den gang det var et overnattingssted.
Foto: V. M. og L. Historielag / TT
Miljøet rundt Rutebilstasjonen. Foto: Lillesands-Posten
19

Tre uker senere kom svaret, ført i pennen av ordfører Kristoffer Knudsen. Det
lyder slik: ”Som svar på Deres skriv av 30/8-49, hvori De framsetter ønske om å
overdra Rutebilstasjonens ekspedisjon til Deres sønn Johan Torvald Hansen, kan
meddeles at så lenge De selv er ansatt, så må det bli Dem som er ansvarshavende
overfor kommunen. Ansvaret kan ikke overdras til Deres sønn uten gjennom å
lyse stillingen ledig og foreta ny ansettelse. En har imidlertid ikke noe å innvende
mot at Deres sønn står for ekspedisjonen under Deres ansvar, slik at han er ansatt
av Dem".
Svaret fra ordføreren var allikevel ikke til noen hinder for at det ble foretatt
et lederskifte i firmaet Hansen & Narvesen. 1. januar 1950 overtok den unge
Johan Thorvald styringen av det nesten 40 år gamle firmaet, bare 22 år gammel.
Tross alt var jo Lillesand Rutebilstasjon drevet av Hansen & Narvesen som Johan
Thorvald nå hadde overtatt ledelsen av.
Selv om firmaet hadde fått ny ledelse, jobbet far og sønn fremdeles sammen
i mange år. Det er ikke få lillesandere som fremdeles husker Johan Christian
Hansen, ikke bare som leder av et kjent firma, men også som en del av bybildet.
Da Johan Christian Hansen døde 5. mars 1967 skrev lokalavisen blant annet om
ham at han var en mild kar som det alltid var hyggelig å møte og slå av en prat
med. Man møtte ham som regel mellom hans vakre hjem, bryggene og kontoret
på Rutebilstasjonen der han hadde sin vandring.
I de siste årene av sitt liv kunne han se konturene av hvordan hans gamle
firma kom til å utvikle seg i en moderne tid hvor byen hadde fått en ny giv etter
at Norton hadde etablert en stor fabrikk like nord for Sandvad.
En vinterdag i Strandgata. En fotograf er ikke dagligdags. Foto: V. M. og L. Historielag / TT
20

De harde 30 åra
Etter første verdenskrig var det optimisme i landet. Alle deler av
samfunnsmaskineriet fungerte godt. Både jordbruk og fiskeri hadde gode
tider både med nye redskaper og maskiner som var oppfunnet. Industrialiseringa
skjøt også fart. Flere fabrikker ble bygd og lønningene steg.
De lyse tidene varte imidlertid ikke så lenge. I 1921 var det brått slutt på
oppgangstidene. Det ble produsert mer varer enn folk hadde råd til å kjøpe.
Arbeidsløsheten fikk grobunn. Mange bedrifter ble slått konkurs.
I Lillesand hadde man ikke begynt å merke de vanskelige tidene så sterkt enda.
Det skulle komme til å gå noen år før nedgangstidene slo inn for fullt. Lillesands
Sparebank feiret sitt 75 års jubileum med høy sigarføring i 1927. Men mørke
skyer var i ferd med å trekke seg opp over verdensøkonomien.
Thorvald Hansen hadde kanskje begynt å se hvilken vei det bar, men han var
med på bankens jubileumsfeiring hvor han holdt en tale om kvinnens innsats i
forretningslivet.
Sørlandsbanen
Hansen & Narvesen var ikke uberørt av nedgangstidene. Hjalmar Narvesen hadde
jo trukket seg ut av virksomheten og ble syk og døde kort tid etterpå. Leseren kan
jo tenke seg hvordan det var for Thorvald Hansen etter at han var blitt alene om
firmaet. Bekymringer om økonomi og et kundegrunnlag som begynte å svinne
inn, gjorde seg nok gjeldende i tankene hans.
En hendelse beskriver dette. Sørlandsbanen var i ferd med å bli bygd. Dette
gjorde også Thorvald Hansen bekymret. Banen skulle legges langt inne i landet.
Dette kunne bety at mye transport ville forsvinne både på sjø og land langs kysten.
Hansen tok drosje til Herefoss for å se hvordan arbeidet med banen gikk. Han
kom beroliget tilbake til Lillesand. Han kunne fortelle at han hadde sett to mann
i arbeid der oppe. Den ene holdt i et bor, mens den andre slo. Nei, han trodde
nok at det ville gå lang tid før Sørlandsbanen var en realitet.
21

På sporet. Foto: Privat
Børskrakket
Den økonomiske situasjon skulle komme til å bli verre. Høsten 1929 kom det
store krakket på New York børsen. Verdenshandelen gikk inn i depressive år. Så
å si alle land ble berørt. Heller ikke Norge slapp unna. Landet hadde 3 millioner
innbyggere på det tidspunkt og på det meste var det 150 tusen arbeidsledige.
Tvangsauksjoner og konkurser florerte.
Midt oppe i alt dette gjennomlevde også det snaut 20 år gamle ekspedisjonsfirmaet
en vanskelig tid. Det var på dette tidspunkt at Thorvald Hansen skrev et brev
til sin sønn som befant seg i Amerika og ba ham tenke over om han kunne tenke
seg å komme hjem for å jobbe i firmaet.
Johan Christian valgte å komme hjem. Han bodde i metropolen New York da
krakket kom på Wall Street. Det var ikke akkurat lystelige framtidsutsikter man
hadde i Amerika på den tiden. Verdenshandelen var på vei nedover. Folk reiste
ikke mer enn de måtte. Verden var inne i en stor finanskrise.
Med denne bakgrunnen gjorde kanskje den unge mannen fra Lillesand seg sine
tanker om hvordan hans fremtid i Amerika ville være. Den norske Amerikalinje
ville nødvendigvis også merke de dårlige tidene. Hvor lenge ville han kunne regne
med å ha jobben i dette rederiet?
22

Brevet fra Norge
Så kom brevet fra Norge hvor hans gamle far ymtet frampå om han kunne tenke
seg å komme hjem til Lillesand for å gå inn i ekspedisjonsfirmaet.
Ville det bli som å gå fra asken til ilden? Det var jo nesten som å fortsette i
samme bransje. Var det bedre tider i Norge enn i Amerika? Han hadde tross alt
en kone og en liten sønn å ta vare på.
Johan Christian valgte å dra hjemover. Den lille familien gikk om bord i et av
Amerikalinjens skip for å dra hjem til en usikker jobb i en vanskelig tid. En tid
som ble kalt for “de harde 30-åra”.
Etter at Thorvald Hansen døde i 1931 måtte hans sønn lede firmaet i en vanskelig
tid. Heldigvis begynte tidene i landet å bedre seg fra 1933. Men Johan Christian
måtte være forsiktig. Han skal ha fortalt sin sønn at det var så smått at de måtte
skifte ut lyspærene med noen svakere for å spare strøm.
Ved Lillesands Sparebanks neste jubileum i 1952 kom det fram hvor tøffe
årene før første verdenskrig hadde vært. Beretningen om bankens siste 25 år var
en beretning om forsiktighet og nøysomhet, ikke bare fra bankens side, men også
fra kundene som var tilknyttet den.
Samme år som Thorvald Hansen døde kjøpte Johan Christian Hansen huset i
Strandgata. Siden den gang har denne eiendommen vært i familiens eie. En kort
tid hadde også Hansen & Narvesen sine ekspedisjonslokaler der.
Strandgata.
23

Krigstid
Mandag 8. april 1940 var ingen god dag i Lillesand. Den dagen begynte
det marerittet som skulle plage Lillesand og resten av landet i fem år.
I løpet av formiddagen la det seg en dyster stemning over byen og dens omegn.
I årevis hadde Langbrygga vært dampskipsbrygge. Her hadde firmaet Hansen
& Narvesen ekspedert mye gods opp gjennom årene. Kystrutebåtene hadde i årevis
lagt til der med både passasjerer og gods.
Klokken 12.50 kunne man på strekningen Kristiansand – Arendal høre lyden
av en voldsom eksplosjon. Da hadde det allerede i halvannen time utspilt seg et
aldeles forferdelig drama i havet utenfor Åkerøya.
14 minutter på 12 hadde den polske ubåten Orzel sendt av gårde en torpedo
som traff det tyske skipet “Rio de Janeiro” i siden eller rettere sagt rett i maskinrommet.
Skipet begynte å ta inn vann og det gikk ikke lang tid før det begynte å
krenge.
Selv om dette skipet så ut som et vanlig handelsskip så var det ikke det. Det
var en brikke i Hitlers krigsplaner. Det forholdsvis lille skipet var fullastet med
tropper og krigsutstyr, blant annet en god del hester.
Fraktebåten Rio de Janeiro
24

En stor redningsaksjon
I eksplosjonsøyeblikket gikk mange liv tapt,
men noen fikk kastet seg i det iskalde vannet.
Mange overlevde, mens noen frøs i hjel.
Fiskere fra Høvåg og mange privatpersoner i
egne båter strømmet til for å hjelpe.
Utover ettermiddagen ble både døde og Ubåten Orzel
overlevende fraktet inn til Langbrygga i
Lillesand blant annet med skøyta “Lindebø”. Det skal ha vært 355 personer om
bord i det torpederte skipet. Man antar at 187 omkom og at det dermed var 172
som overlevde.
Fra Langbrygga gikk veien videre til Bondeheimen, Hotel Norge og Tingsalen
for de overlevende. Mange av de som var blitt drept var forferdelig maltraktert.
Problemet var å skaffe kister til så mange. I Lillesand var man ikke vant til å
håndtere så mange døde på en gang.
Aldri, hverken før eller siden, har Langbrygga i Lillesand vært åsted for et slikt
grufullt syn som fant sted denne tidlige vårdagen i 1940. Heller aldri har Lillesand
vært på så manges lepper her i landet som akkurat i de dager.
Midt i dramatikken
Det var mange øyenvitner til det som foregikk i den lille byen utover ettermiddagen
og kvelden den 8. april 1940. I dampskipsekspedisjonen til Hansen &
Narvesen, som lå på brygga, var man øyenvitner til dramatikken.
Johan Chr. Hansens unge sønn Johan Thorvald, var en av dem som opplevde
dramatikken på Langbrygga med sitt mer eller mindre lovlige nærvær. I årene
etter krigen var det mange som kunne fortelle om denne dramatiske mandagen
i Lillesands historie. I dag er det ikke så mange igjen som var øyenvitner og
opplevde den dagen da krigen kom til Lillesand, men Johan Thorvald er en av de få.
Det var ikke bare til Lillesand at krigen hadde kommet. Fem lange år skulle
komme til å gå før igjen freden ville senke seg over landet.
I løpet av disse årene kom det stadig meldinger om skip som var blitt senket.
Mange sjømenn mistet livet på havet i disse ulvetider. Flere sjømenn fra Lillesand
og Vestre Moland måtte også bøte med livet.
Nervøse okkupanter
En av de som har gitt sitt bidrag til denne beretningen, Egil Larsen, husker også
enkelte episoder fra han var en ung gutt under krigen. Uskyldig lek på kaia førte
til reaksjoner fra tyske offiserer. Det var en episode hvor tyskerne oppfattet at
ungdommene drev gjøn med Hitler. Unge Egil ble innbrakt men sluppet løs etter
en kraftig advarsel.
25

Den blodige mandagen tok slutt, men okkupasjonen av Norge og Lillesand endte
ikke før fem år senere.. Kystrutebåtene fortsatte imidlertid sitt trofaste anløp av
Lillesand gjennom hele krigstiden. En liten endring i rutetidene ble det imidlertid
fordi fyrstasjonene langs kysten hadde slukket sine lykter. Det førte til at det kun
ble dagseilinger.
Dette førte også til enkelte rutineendringer hos Hansen & Narvesen. Det var
ikke uvanlig at man måtte ringe til en av nabobyene for å høre om skipet var i rute.
Både før og etter krigen var ikke dette noe problem, mens det under okkupasjonstiden
ble litt mer komplisert. Man kunne ikke bruke skipets navn i forespørselen,
i stedet måtte man spørre etter kapteinen og bruke hans navn.
De skjønte ingenting
Under okkupasjonstiden var det gjerne slik at hvis man kunne få gjort noen pek
mot tyskerne så var det helt i orden. Men det krevde både mot og fantasi. Johan
Thorvald husker en slik historie.
Okkupasjonsmakten hadde en brakkeby litt nord for Vestre Moland kirke. Der
holdt de til med hester og annet utstyr. En dag kom det en skøyte inn til havna med
fòr til tyskernes hester. Johan Christian Hansen ordnet med transport fra havna og
opp til Møglestu. Flere hesteeiere ble engasjert til dette oppdraget.
Sekkene med havre måtte telles når de ble lagt på vognene. Vel oppe ved brakkene
ble de igjen talt. Noen hadde sikkert lyst på en sekk eller to, men det var ikke
så enkelt. En av kuskene nevnte for J.C. Hansen at han gjerne skulle hatt en sekk
med den fine havren. “Men det går jo ikke svarte J.C. Du kan jo ikke bare ta en
sekk, det er umulig, de blir jo telt. Du må ta hele lasset”.
Som sagt så gjort. I krysset ved Bondeheimen tok kusken til venstre opp
Oddekleiva og utover Sandsmyra. Etter å ha tømt vogna for sekker, dro han tilbake
til brygga for å fylle opp vogna påny som om ingenting var hendt. Tyskerne skal
ikke ha merket noe. Det var nok noen hesteeiere og andre Lillesandere som lo
godt bak herrefolkets rygg når episoden ble kjent.
I 1945 var krigen slutt. En ny tid begynte med mange nye muligheter. Etter mange
år med stagnasjon begynte nå oppgangstider for Lillesand. Etter krigen begynte
folketallet igjen å stige. Nye næringer så dagens lys og gamle bedrifter vokste
seg større.
Hansen & Narvesen gikk også nye tider i møte.
26

Johan Thorvald Hansen
To år gammel kom han til Norge og Lillesand. Han var født i Amerika, men
noen amerikaner kom han ikke til å bli.
Han traff så vidt sin bestefar Thorvald Hansen. Johan Thorvald kan huske at
da bestefaren ble sengeliggende på loftet, i det som i dag kalles for “Meta huset”,
avla familien ham et besøk. Den gamle havnefogd gledet den lille gutten med å gi
han sukkertøy. Dette er det lille han husker av sin bestefar. Han var tross alt kun
3 år gammel da bestefaren døde.
Barndomshjemmet i Strandgata var et forholdsvis stort hus med en rommelig
kjeller som egnet seg til lager.
Et bilde av en ung Johan Thorvald Hansen og en av bussene foran Hotel Norge
27

Ærendsgutten
Etter skoletid hadde Johan Thorvald noen dager hvor han som bud trillet margarinkasser
rundt til byens bakere og også noen av kolonialbutikkene. Margarinen
var lagret i kjelleren i Strandgata. Denne kjelleren var gjort rottefri slik at det
kunne oppbevares matvarer der.
Dette var ingen enkel jobb. Margarinkassene til bakerne var store og de hadde et
stort forbruk. På det meste var det flere bakere i byen. Baker Heldal i Strandgata,
Rønnevig og Knutsen i Østregate og John Jahnsen på Sandsmyra ventet alle
på margarinen fra kjelleren til Hansen. Det var ikke mange meterne til baker
Rønnevig og kanskje heller ikke så langt til Heldal og Knudsen, men til baker
Jahnsen var det lenger. I tillegg til at det var langt måtte han krysse jernbanelinjen
i bunnen av Oddekleiva og skubbe sykkelen opp den tunge bakken.
Oddekleiva var ikke det verste, selv om det kunne være tungt. Det var også
et fiendtlig forhold mellom byguttene og guttegjengen på Sandsmyra, de såkalte
bytevene og Sandsmyrtevene. Når en enslig byteve forvirret seg utover Sandsmyra
kunne hva som helst skje.
Det var imidlertid ikke bare bakerne som skulle ha margarin. Selv om det
var en margarinagent til i byen så hadde Hansen & Narvesen også leveranser til
flere av byens butikker. Albert Olsen Eftf., også den på Sandsmyra, Kokkenes
Handelsforetning, K. E. Knudsen i Bergstø, Nygaard Varehandel mottok alle
margarinleveranser fra firmaet. Oppover Øvregate og i Vestregate lå kolonialforetningene
som perler på en snor, og Johan Thorvald dro margarinkassene opp
av kjelleren, stablet dem på sykkelen og slet seg oppover for å få levert de etterlengtede
varene.
Gjennom disse gatene syklet Johan Thorvald med margarin til butikker og bakerier.
28

Det var ikke så lang vei fra kjelleren i Strandgata til baker Rønnevig. Foto: Privat
På rømmen
Norge var i krig. Til tross for det måtte livet gå videre i Lillesand. Som sin far og
bestefar skulle Johan Thorvald bli sjømann. Høsten 1942 ble han sendt til Risøy
ungdomsskole ved Lyngør for å legge grunnlaget for en slik karriere.
Sjømannskarrieren tok imidlertid slutt før den hadde begynt. Han trivdes ikke
på skolen og lengtet hjem til Lillesand. Sammen med noen andre gutter planla
han en flukt fra skolen. De tyvlånte skolens livbåt og kom seg over til Lyngør,
men de hadde lagt igjen et brev på tofta hvor det sto “Vi har rømt, ikke etterlys
oss. Bagasjen står pakket og klar på rommet”. Flukten ble vellykket og han kom
seg tilbake til hjembyen og har vært der siden.
Hans mor var glad for å få ham hjem igjen til Lillesand og faren så ikke noen
annen råd enn at han fikk begynne å jobbe i firmaet. Onsdag 16. desember 1942
ble Johan Thorvald tatt inn i firmaet Hansen & Narvesen.
Det var gått to og et halvt år siden krigsutbruddet og krigen kom fremdeles til
å vare like lenge. Johan Thorvald var bare 14 år gammel på dette tidspunkt.
Han glemmer ikke denne dagen. Tiden som skolegutt var over nå var han kastet
inn i livets harde skole.
Det var imidlertid ikke noen selvfølge at han skulle bli der resten av sitt
arbeidsliv. Hans far var nemlig en utålmodig mann. Det kunne til tider være litt
irriterende og førte også til at gutten sa opp jobben flere ganger, men han sluttet
aldri.
Johan Thorvald giftet seg senere med Judith Thomassen fra Rosenberg. De
fikk etter hvert tre barn, hvorav eldstemann valgte å følge i farens fotspor.
29

Gode medarbeidere
Johan Thorvald minnes med glede alle de han har arbeidet sammen med opp
gjennom årene. De har vært gode medarbeidere for Hansen & Narvesen. I et skriv
som han utarbeidet for noen år siden nevner han Edith Johnsen, Ada Aas, Arild
From, Olav Røyneland, Viggo Bentsen, Kåre Dag Helling, Elin Konradsen, Trond
Gustavsen, Håkan Jakobsen og Eli Gunnufsen. Ellers har han samarbeidet godt
med Tore Steinsland, Martin Brovig, Axel Grøndahl, Olav Larsen, Egil “Gagga”
Larsen og mange mange fler.
I det samme skrivet trekker han også fram sin kone, Judith, som sin fremste
medarbeider. Uten henne hadde det ikke vært mulig å legge ned så mye arbeid i
firmaet, mener han.
I årenes løp har han ekspedert og klarert opp i mot 11.000 skipsanløp. Han
har også ekspedert enorme mengder gods, et anselig antall bussankomster- og
avganger og solgt tusenvis av billetter. Dette hadde ikke gått uten flinke og lojale
medarbeidere både på kontor og hjemmefronten.
Den lune og underfundige humor
Viggo Bentsen, som hadde sin arbeidsplass på rutebilstasjonen i 13 år, husker
tilbake på sin arbeidsgiver den gang, som en mann med en form for lun humor.
Johan Thorvald kunne godt finne på å spille både kunder og ansatte et puss, men
aldri på en ondskapsfull måte.
Han husker at en kunde som kjøpte billetter fra et reisebyrå i Arendal fikk billettene
sendt med buss til Lillesand. Reisebyrået ringte og sa ifra at billettene var
sendt. Dermed dro kunden bort til rutebilstasjonen.
“Ligger det noen billetter til meg her”?
“Nei!” svarte Johan Thorvald.
Lettere frustrert svarte kunden at “ja men de har jo ringt og sagt at de er sendt
med bussen”.
I det kunden noe irritert er på vei ut av døren roper Johan Thorvald etter ham
“men det står en konvolutt med noen billetter i hylla her!”
Tor Asbjørn Hansen kan fortelle en klassiker når det gjaldt faren. Det var når
en kunde ringte og samtalen lød slik: “Det er ikke kommet en pakke til meg i
dag?”
“Nei vel”! Og dermed ble røret lagt på?
Kunden skjønte ikke hva han egentlig hadde fått svar på og ringte dermed opp
igjen.
“Er det kommet en pakke til meg i dag”?
“Ja!”
30

Johan Thorvald Hansen. Foto: Lillesands-Posten
Strukturert
- Johan Thorvald ville ha orden på ting, kan Viggo Bentsen fortelle. Hvis det
var noe utstyr man trengte i jobben så ble det ikke spart på noe, men det ble aldri
kjøpt noe unødvendig. Han var en god arbeidsgiver på en arbeidsplass som jeg har
mange positive minner fra.
Viggo forteller at det var hos Johan Thorvald han fikk sin grunnopplæring i
en bransje han har fortsatt å arbeide i etter at han sluttet hos Hansen & Narvesen.
Han mener også at hans tidligere arbeidsgiver har vært flink til å finne gode
ansatte og medarbeidere.
Gjennom mye av den korrespondanse som gikk til og fra rutebilstasjonen i etterkrigstiden,
kan man tolke at det ikke ble sløst med papiret. Arkene ble oftest brukt
på begge sider, gjerne til kopier av viktige dokumenter.
Johan Thorvald Hansen nyter nå sitt otium, etter et langt arbeidsliv, i sitt barndoms-
hjem i Strandgata. Han bor i et hus fullt av minner om en forgangen tid, med en
hage som han setter sin ære i å holde ved like på en måte som er like strukturert
som han sørget for at Hansen & Narvesen ble drevet.
31

Langbrygga
Langbrygga har betydd mye for transport til og fra Lillesand i mer enn 100
år. For Hansen & Narvesen har det vært en pulsåre som har hatt mye og si
for byens liv. Brygga ble i 10-år etter 10-år et samlingspunkt for byens befolkning
hver gang postbåtene la til kai på kveldene.
Folk strømmet til og det var ingen hindringer for det. Man kunne stå ved
landgangen, sitte på fjellet eller støtte seg til lagerbuas vegg. Det gjaldt bare å
ikke hindre av og pålessing. For noen år siden ble det imidlertid satt opp et gjerde
som deler brygga i to. Dette skjedde i mange offentlige havner i Norge og ellers i
Europa av sikkerhetsmessige årsaker.
Excellencen i havn. Foto: Privat
32

I årevis hadde kaia vært et utskipningssted for varer fra byen og dens omland.
Opprinnelig var det ikke noe ordentlig vei ut der. På riktig gamle bilder ser vi
bare et enkelt jernbanespor som fører utover brygga. Andre gamle bilder viser at
det ofte lå flere båter langs kaia på en gang.
Hvis brygga selv kunne ha fortalt sin historie ville den nok ha nevnt at det har rent
mye blod og tårer der opp gjennom tiden. Mest blod 8. april 1940, men også litt
ved festlige anledninger som bryggedansene var. Litt uenighet som førte til slåssing
og neseblod skjedde vel en gang i blant.
Tårene kom vel helst i øyeblikk hvor reisende gikk ombord i rutebåtene, når
kjæresten skulle reise, eller når andre kjære familiemedlemmer dro av sted eller
kom tilbake.
Øyas faste plass
De små rutebåtene har hatt forskjellige anløpssteder i havna, men etter krigen har
“Øya” hatt sin faste plass på Langbrygga. Etter at Hansen & Narvesen kjøpte
Blindleia Charter AS har både “Øya” og “Brekkestø” lagt fortøyd rett etter
hverandre.
I 1911, da Thorvald Hansen kjøpte Rosenberg, fikk familien Hansen en fot på
kaia og områdene som lå rundt. I resten av sitt liv kunne han, hvis han ville og når
han som travel forretningsmann og politiker hadde tid til det, sette seg på en benk
i hagen, og se utover havna og betrakte det som skjedde nede på Langbrygga
"Øya" og krana. Foto: Lillesands-Posten
33

Oversiktsbilde tatt etter at Sanden Torv ble bygd. Foto: Lillesands-Posten
Det at Hansen hadde fått hånd om denne del av havna skulle komme til å bli meget
praktisk mange år senere. Thorvald Hansens barnebarn, Johan Thorvald, fikk etter
hvert mye å gjøre med rutebåtene. Han bygde sin bolig på “Knatten” bare noen
meter fra bryggekanten. En kort arbeidsvei for en morgentrett skipsekspeditør.
Dette var også praktisk da båtene ofte kom midt på natta og skulle bare losse eller
laste varer før de gikk videre.
Utbygging
I de senere år har det vært mye snakk om utbygging av området til både næring
og boliger. Men fremdeles brukes brygga som den alltid har blitt brukt til både
lossing og lasting av skip. Hansen & Narvesen klarerer fremdeles disse skipene.
Hver sommer i en hektisk juli måned tøffer “Øya” ut fra Langbrygga med kurs
gjennom Blindleia mot Kristiansand, med retur på ettermiddagen.
Mye av skipstrafikken som gikk til og særlig fra Lillesand er flyttet til nabobyen
i vest. Forsetter den utviklingen vil nok Langbrygga innhentes av fremtiden.
Det er imidlertid en vesentlig mengde sand og koks til Saint Gobain (tidligere
Norton) som fremdeles kommer til Lillesand og blir losset på Langbrygga.
Lillesand ser helt annerledes ut i dag enn byen gjorde for 100 år siden. Noen
vil kanskje si dessverre, men en by og dens innbyggere må følge med tiden.
Langbrygga ser heller ikke ut som den gjorde for 100 år siden. Etter de neste
100 år vil nok området igjen ha endret seg. Det er ikke sikkert at Thorvald Hansen
hadde kjent seg igjen, men han var en fremtidsrettet mann som nok ønsket det
beste for både sin hjemby og sine etterkommere.
34

Hansen & Narvesen i en ny tid
Torsdag 1.juli 1948
Lillesand hadde i årevis vært en eneste stor holdeplass.
De forskjellige rutebilselskapene hadde forskjellige steder de stoppet på.
Høvågruta hadde sitt stoppested ved Bondeheimen nederst i Oddekleiva,
Brekkestøruta ved Ole Olsen, Trøderuta på motsatt side av Hotel Norge, Herefoss
og Birkelandsrutene utenfor Knudsens bakeri og Stathellerutene ved Hotel Norge.
Arendalsruta stoppet i Østregate like utenfor Hansens hus. Inne i gården til Baker
Rønnevig sto Kaldvellhesten.
Denne oppstillingen kunne bli litt tungvinn for både passasjerer og sjåfører.
Politiet hadde allerede i februar 1946 sendt et brev til Hansen & Narvesen hvor
de forklarte at den vanskelige trafikksituasjonen, blant annet i Østregate, som
skyldtes bussparkeringen, ikke kunne fortsette. Mannen som hadde overoppsyn
med transport i fylket, Ulf Andersen, mente også at alle disse rutene måtte samles
på et sted, og slik ble det.
På havnetomta hadde det i mange år vært en ”MIL” bensinstasjon, drevet av
Bjarne Govertsen. Kort tid etter krigen ble det bestemt at Lillesands nye rutebilstasjon
også skulle ligge der.
På folkemunne ble stedet kalt for ”Tomta” og skulle etter hvert på mange
måter bli Lillesands hjerte. Det var der forbindelsen til omverdenene startet.
Det lå i kortene
J. C. Hansen hadde rett etter krigen søkt kommunen om en tomt hvor han kunne
settes opp en rutebilstasjon. Svaret fra kommunen var at de selv ville bygge en
slik stasjon.
På mange måter så lå det i kortene at Hansen & Narvesen skulle drive den nye
rutebilstasjonen. Av korrespondanse fra den gang kan det leses at flere av busselskapene
ønsket J. C. Hansen som ekspeditør. Firmaet hadde allerede i mange
år vært agenter for disse selskapene.
35

Det var imidlertid ikke noen automatikk i at firmaet skulle få ekspeditøransavar
for den nye stasjonen. Til tross for dette var Johan Christian Hansen en av rådgiverne
og fortalte i flere brev til kommunen hvordan bygningen måtte settes opp
slik at det var mest praktisk for alle parter. Det skulle være praktisk for passasjerer,
busselskapene, godstransportørene og selvsagt også for ekspeditøren som
skulle håndtere det hele.
I Lillesands-Posten for 21. mai 1948 var det rykket inn en annonse hvor det
ble avertert etter ekspeditør til den nye rutebilstasjonen. Fire dager senere sendte
Hansen et brev til Lillesand formannskap, der han ber om å få mer detaljer om
hvordan dette skulle organiseres. På slutten av dette brevet skriver han:
”Blir jeg ansatt er det meningen å ansette en ung gutt nogen timer morgen og
kvell, for at kunde yde en tilfredsstillende service. Min kontordame og jeg får
nemlig henderne fulde i kontortiden med å betjene telefonen, ta imot og utlevere
varer, ekspedere bilene og holde det ryddig og rent etc.”.
Tirsdag 18. juni 1946 ble Johan Christian Hansen ansatt som ekspeditør for rutebilstasjonen
fra 1. juli 1948. Dette ble også meddelt i et brev fra ordføreren 28.
juni som var på en fredag. Allerede mandag morgen måtte Hansen stille på sitt
nye kontor.
Lillesand havn. Foto: Privat
36

På gamle tomter
Om Johan Christian noen gang tenkte på det, er ikke godt å vite, men Havnetomta,
hvor rutebilstasjonen lå hadde en gang vært i familiens eie. Hans fars onkel,
Samuel Nicolai Hansen hadde en gang kjøpt eiendommen av den velkjente
madam Stenersen på Møglestu.
Eiendommen ble i årenes løp oppstykket og solgt. Den siste delen som i dag er
kjent som Havnetomta, ble av Samuel Nicolai Hansens arvinger solgt til Lillesand
havnevesen i 1903.
Tanken kan nok ha streifet ham av og til når han gikk til jobben på rutebilstasjonen,
at han hadde sin arbeidsplass på gammel familiegrunn.
En moderne by
Etter en sommerdag i 1948 ble Lillesand sentrum totalt forandret. Bussene og
godsrutene hadde tatt mye plass. Publikum hadde måttet tenke seg godt om når
de skulle ta et kommunikasjonsmiddel til et eller annet sted i distriktet. Fra nå
av ble dette mye enklere. Busstrafikken ble samlet på et sted. Det er mulig at
Kaldvellhesten fortsatte å ha sin faste plass i gården til baker Rønnevig, men alle
de andre flyttet til “Tomta”.
Havnetomta før den store utbyggingen. Bildet er utlånt av John Gustav Johansen.
37

Kanskje synes de næringsdrivene i Østregate at det var trist det som skjedde.
Bakerne hadde nok solgt både boller og porker til de reisende, og kolonialhand-
lerne hadde nok sine faste kunder blant busspassasjerene. Men slik ble det nå, og
de fleste butikkene overlevde tross alt den nye situasjonen.
Det var nok en stor omlegging som ble foretatt. Nybygd stasjonsbygning med
ramper, trapper, lagerbygning og kontor. Dette skulle komme til å bli Lillesands
bankende hjerte i mange år fremover.
Ikke få tonn med gods skulle komme til å bli ekspedert gjennom de nye
lokalene som ble disponert av Hansen & Narvesen.
Johan Thorvald Hansen husker godt at det ble sendt masse varer med bilrutene
ut til distriktene. Brød, kjøtt og blomster var populære varer som ble fraktet av
rutebilselskapene. Han kan enda huske at det var forskjell på brødkassene. De var
merket med Heldal, Knudsen eller Rønnevig.
Fra Erling Vellesen på Kirkeheia ble det blant annet sendt øl, vaskepulver,
gjær og margarin. Akkurat som med brød kjøtt og blomster ble disse varene sendt
til butikker på Herefoss, Birkeland, Homborsund, Kalvild, Vallesverd og Trøde.
Minstefrakt på denne tiden var 50 øre.
Med bil og handkjerre
Hver dag kom det godsruter fra Kristiansand og Arendal med varer fra de store
grossistene til mange av kjøpmennene i byen. Disse varene ble levert til Hansen &
Narvesen. Herfra skulle de bringes ut til byens butikker. Det sørget Paul Paulsen
og Martin Brovig for.
I de første årene kjørte Paul Paulsen ut varer med hest og kjerre. Han bodde i
Oddekleiva og hadde hestestall inne i gården. Etter noen år skaffet Paul Paulsen
seg bil og det førte til at det ble litt enklere å utføre denne oppgaven.
Martin Brovig kjørte ut varer med handkjerre. Etter en tid ble denne handkjerra
overtatt av Axel Grøndahl som fortsatte å bringe ut pakker til butikkene.
Sørlandsbanen
Sørlandsbanen var av de politiske myndigheter lagt i innlandet. Det betydde
at varer som skulle til byene langs kysten måtte fraktes fra stasjoner som lå
langt på landet. Slik var det også for Lillesand sin del. Herefoss var nærmeste
jernbanestasjon. LFB (Lillesand Flakvannsbanens bilruter) opprettet en rute
til Herefoss. Dette var i mange år et viktig rutetilbud. Det kom mye gods over
Herefoss som skulle til Lillesand, og det gikk mye varer den andre veien også.
Med buss i blodet
Etter å ha jobbet noen år hos Hansen & Narvesen sluttet Arild From i firmaet våren
1968. For å erstatte ham ansatte Johan Thorvald en ny mann, Olav Røyneland.
38

Han kom i fra nabofirmaet, Lillesand og Flakkvannsbanens Bilruter. Han hadde
nærmest vokst opp i dette miljøet ettersom hans far var bestyrer i det selskapet.
Etter å ha avtjent verneplikten begynte han å kjøre buss. Da det ble ledig jobb
på rutebilstasjonen søkte han på den, og fikk den.
- Jeg hadde ikke så mye utdannelse, forteller han, men jeg kom inn i en god
skole hos Johan Thorvald. Det er de mest lærerike årene jeg har hatt i mitt yrkesaktive
liv.
Olav Røyneland ble på rutebilstasjonen i 10 år. Han tenker tilbake på disse
årene som 10 gode år. Felles for alle som har jobbet der var det en ting de husker
som et lite minus. Vaskingen av de offentlige toalettene og spesielt urinalrenna,
som gjennom alle år var et problem.
Sko og bunad
I Bergshaven hadde Kåre Rosenberg bygd opp en fabrikk som i mange år var et
industrieventyr og som trakk til seg mange sydamer fra andre deler av landet.
Det var jenter i begynnelsen av sin karriere. Mange av disse unge jentene skulle
komme til å bli gift i sin nye kommune. De har blitt her og mange av byens unge
gutter er glad for at de var villige til det. Flere av disse jentene har faktisk satt sitt
preg på denne lille byen.
Rosenberg hadde begynt i det små med konfeksjonsfabrikk i garasjen. Lokalene
ble fort for små og det ble bygget en helt ny fabrikk i Bergshaven.
Rosenbergs Konfeksjonsfabrikk spesialiserte seg på bunader til unge jenter.
Fabrikken fikk mye stoffer tilsendt og all ferdigsydde produkter skulle sendes ut
av byen. Det meste av forsendelsene gikk gjennom Hansen & Narvesen. Mange
av kartongene med ferdigsydde produkter fra Rosenberg ble ekspedert gjennom
firmaet på rutebilstasjonen. Produktene ble videresendt over Herefoss og fraktet
ut i verden ved hjelp av Sørlandsbanen.
Lillesand var en tid en by som nesten kunne kalles skobyen. På det meste var det
to skofabrikker på stedet. Både Algo skofabrikk og Agder skofabrikk var avhengig
av å få sendt sine varer til sine grossister rundt om i landet. Kartong på kartong
ble sendt gjennom Hansen & Narvesen.
Konflikter
Gjennom årenes løp var det umulig å unngå at det av og til oppsto konflikter mellom
Lillesand Rutebilstasjon ved Hansen & Narvesen og alle de aktører som var
inne i bildet. For eksempel oppsto det i 1974 en uenighet med et av rutebilselskapene
om levering av gods direkte til kunder uten å involvere Rutebilstasjonen.
Mye korrespondanse gikk mellom Johan Thorvald Hansen, rutebilselskapet
og fylkestrafikksjefen i Aust-Agder. Etter en del fram og tilbake løste saken seg.
Hansen & Narvesen var avhengig av å få de inntekter de var berettiget til for å
39

kunne drive rutebilstasjonen. Den 11. februar ble det oppnådd enighet i saken på
et møte som ble holdt på rutebilstasjonen i Lillesand.
Vedlikehold av stasjonsbygningen
Den avtalen som ble inngått med kommunen den gang i 1948 gjorde det klart
at ekspedisjonsfirmaet skulle ha det ordinære vedlikehold av bygningen. Men i
1960 oppsto det vannlekkasje i taket på bygningen.
Johan Chr. Hansen skrev i den forbindelse et brev til formannskapet. I brevet
heter det blant annet:
- Herved for å meddele Dem at taket på stasjonen nå er begynt å lekke hvis det
er kraftig sønnavind med regn. Det er ikke meget, men det ville være ønskelig om
det kunne rettes på før taket tar skade.
Utover på 1960-tallet ble det mer og mer som måtte utbedres på bygningen. Dette
førte til mye korrespondanse mellom Hansen & Narvesen og Lillesand kommune.
Det oppsto uenighet om hva som var vedlikehold og hva som var utbedringer.
Den 15. januar 1962 ble det sendt et brev fra Lillesand Rutebilstasjon direkte til
ordføreren. Her ble det påpekt “at gulvet i vindfanget faktisk talt er råtnet bort
og at taket på bygget fremdeles lekker. Dessuten er lukten fra urinalrennen på
toalettene nesten uutholdelig. ”Selv med vask med kokende salmiakkvann er det
vanskelig å holde rennen luktfri”.
Rutebilstasjonen ba i dette brevet om at kommunen måtte ta stilling til om
manglene kunne bli rettet ved bruk av kommunale midler.
Svaret kom 5. mars fra Lillesand formannskap. Det var nesten et fullstendig avslag.
I svaret står det:
“Det meste av det som er pekt på i skrivet må formentlig karakteriseres som
vedlikehold som må bekostes av ekspeditøren. Skal det imidlertid foretaes noen
forandring eller det kan sies at f. eks. at gulvet i vindfanget er ødelagt hurtigere
enn normalt på grunn av uheldig konstruksjon kunne det kanskje komme på tale
med et tilskott fra kommunen”.
Fremtidsvyer
Temmelig nøyaktig to, år senere, 3. mars 1964 ble det pånytt sendt et brev fra
Hansen & Narvesen til Lillesand formannskap hvor firmaet punkt for punkt fortalte
om mangler og plassproblemer på stasjonen. Et av avsnittene lyder:
“En må vel ha grunn til å tro at trafikken vil øke betraktelig, og en skal heller
ikke se bort fra at der i årene fremover kan bli sjøverts trafikk med hydrofoil og
luftputefartøyer. Stasjonsbygningen bør derfor fjernes og en ny bygges på samme
plass, nær havnen”.
40

Foto: V. M. og L. Historielag / TT
Det var ingen mangel på framtidsvyer den gangen på 1960-tallet. Hansen &
Narvesen fikk et voldsomt oppsving i årene som kom, men ikke på grunn av
hydrofoiler og luftputebåter.
Senere det samme året ble det klart at det ville gå mange år før en ny rutebilstasjon
kom til å bli bygget. Kommuneingeniør Fiskaa la ballen død.
I 1965 sendte Johan Thorvald Hansen en klage til helserådet i Lillesand over
forholdene ved de offentlige toalettene i bygningen. Han hevdet at rusten i vannrørene
hadde tatt overhånd og at de så vidt leverte vann.
Helserådet gjorde et enstemmig vedtak og påla kommuneingeniøren å sørge
for at toalettene ble brakt i orden.
Byggetillatelse
Det var mye gods som gikk over rutebilstasjonen på slutten av 1960-tallet og det
var trangt om plassen på det forholdsvis lille lageret.
Våren 1969 sendte Johan Thorvald Hansen en søknad til kommuneingeniøren
om byggetillatelse for et tilbygg til lageret. Den 21. august meddelte kommuneingeniør
Fiskå i brevs form at byggetillatelse var gitt.
Som nevnt i et annet kapitel mistet havnevesenet inntekter etter hvert som
kystrutene ble lagt ned. Havnekassen trengte inntekter. Havnevesenet eide både
41

tomt og bygninger på rutebilstasjonen, så de så dette som en gylden mulighet til å
skaffe seg andre inntekter til havnekassa. De påla Hansen & Narvesen å innkreve
avgifter av busselskaper og godstransportører.
Busselskapene protesterte heftig fordi de mente at mange av de lokale rutene
gikk med underskudd og var avhengig av tilskudd for i det hele tatt å kunne
opprettholde kjøring på slike ruter. De påpekte at ingen av de andre byene langs
kysten hadde innført noe lignende.
Tjente ikke penger
På mange måter var etterkrigstiden en blomstrende tid for det veletablerte firmaet.
Men på et tidspunkt drev noen mørke skyer innover.
Etter utbygging av lageret, som Hansen & Narvesen selv bekostet, var husleien
til Havnevesenet seks tusen kroner i året. I januar 1985 var husleien kommet opp
i 30.600 kroner i året. Nå var det så vidt at driften ved rutebilstasjonen bar seg, og
på slutten av året måtte Johan Thorvald Hansen meddele kommunen at stasjonen
gikk med underskudd fra september samme år.
Både Fylkestrafikksjefen og rutebilselskapene mente at kommunen måtte
være med å dele en del av utgiftene ved stasjonen.
Johan Thorvald Hansen kan i dag ikke huske at de noen gang fikk noe tilskudd
fra kommunen for å drive rutebilstasjonen.
Hansen & Narvesen drev i sin tid også en utstrakt fortollingsvirksomhet og hadde
et betydelig tollager. Mye varer kom fra utlandet blant annet til E-18 Møbelsenter.
Firmaet har imidlertid lagt ned denne tjenesten for flere år siden.
Hansen & Narvesen har gått inn i en ny tid.
Faksimile: Lillesands-Posten 1971
42

”Postbåden”
Når man skal skrive ned Hansen & Narvesens historie så er det vanskelig
å komme utenom kystrutene. Deres historier er på mange måter
sammenvevd.
Firmaet Hansen & Narvesen var aldri med på oppstarten av kystrutene. Det
skjedde mange år tidligere, nærmere bestemt 28. mars 1827. Norges første dampskip
”Constitutionen” betjente da ruten fra Christiania til Christiansand. I mange
år var dette kun en sommerrute.
Lillesand var siste ankomsthavn før Christiansand og det var også første på
returen. Det eksisterer et bilde av ”Constitutionen” på havna i Lillesand fra
1852.
"Postbåden" legger til kai en sommerkveld. Foto: Helges Studio
43

Det var på 1850- tallet det ble mer effektiv drift av rutetrafikken langs kysten.
Arendals Dampskibsselskab ble stiftet i 1858 og Stavangerske begynte sine seilinger
langs sørlandskysten noen år senere.
En naturlig del av livet langs kysten
Å bruke postbåten når en reise skulle foretas var helt naturlig i mange år.
Jernbanen kom ikke over større strekninger før langt inn på 1900-tallet. Veiene var
dårlige og hest var befordringsmiddelet man måtte bruke hvis det var fast grunn
under føttene man ville ha under en eventuell reise.
Forfatteren Knut Hamsun brukte postbåten når han foretok sine reiser.
Lillesand var det selvfølgelige sted for ham både å gå i land og reise ifra. I boka
“Mysterier” spiller også postbåten en liten rolle. Småbyen som handlingen er
hentet fra er sannsynligvis Lillesand.
Så å si all frakt av gods gikk over kjøl. Det var både raskt og enkelt. I 1884 brukte
postbåtene kun et døgn mellom Christiania og Christiansand.
Kystrutene var derfor godt innarbeidet når Hansen & Narvesen ble etablert i
1911. Disse skulle komme til å utgjøre en stor del av virksomheten til det nystartede
firmaet. Det var mye å ta hensyn til. Blant annet måtte man takle forsinkelser,
og de var det mange av.
Et år fikk Stortinget fremlagt et dokument som viste at skipene hadde vært i
rute 142 ganger, men forsinket 217 ganger. Forsinkelse var vel så dagligdags som
det å være i rute.
Forsinkelser var regelen og ikke unntaket
I april 1911 fortelles det i Lillesands-posten om en av disse forsinkelsene. Det fortelles
at “Dronningen” ble forsinket flere timer i Kristiania-fjorden. Fra Arendal
kom det melding til Lillesand om at båten skulle være i Lillesand ved 10-tiden.
Den kom aldri inn til byen. Skipperen om bord var redd for at hvis han gikk inn til
Lillesand ville det etter hvert tykne til og han ville ikke finne inn til Christiansand.
De 10 passasjerene som skulle til Lillesand måtte derfor bli med dit, og de passasjerer
som sto på havna i Lillesand og ventet, måtte til slutt gi opp.
Kystrutene hadde stor betydning for Hansen & Narvesen i mange år. På slutten
av 1950-årene begynte det å nærme seg slutten, i alle fall for passasjertrafikken,
og i 1969 var det helt slutt på den. Mye gods gikk imidlertid enda i mange år med
båter langs kysten.
Med drops og treull i lasten
Bedriftene i Lillesand, Vestre Moland og Birkenes var flinke til å benytte seg av
kystrutene. parkettfabrikken i Lillesand sendte mye parkett med skipene både
østover og vestover. Treullfabrikken i Skuggevik var i mange år ikke tilknyttet
vei og måtte frakte sitt produkt med skøyte inn til Langbrygga hvor den ble lastet
44

ombord i båtene. Skipperne var forresten ikke alltid så glad i treull fordi det fulgte
mye subb og støv med dette produktet.
Myre torvstrøfabrikk på Tveide hadde eget skur på kaia og når jernbanevognene
med torvstrøballer kom ned til havna ble de lagret i skuret i påvente av
skipenes ankomst.
Den norske Stansefabrikk både sendte og mottok varer gjennom Hansen &
Narvesen, varer som kom med rutebåtene. De kunne motta jernplater som veide
opp til tre tonn og de sendte ferdig utstansede produkter til Tandbergs radio-
fabrikk. De tunge jernplatene ble fra begynnelsen kjørt med hest og kjerre og med
Odd Børresen som kusk. Etter hvert overtok lastebiler denne tunge transporten.
J. W. Rønnevig sendte mange kartonger med drops, og Egda Kunst sendte
smijernsporter, stiger og flaggstenger. Det samme kom det også fra Aaneslands
trevarefabrikk på Birkeland. Fra Kalvild Træsliberi ble det sendt både papp og
tremasse.
Båt til Leif Juster
Etter at Den norske Stansefabrikk hadde flyttet inn i nye fabrikkbygninger ble det
etablert en plastbåtfabrikk i deres gamle lokaler på Kokkenes. Clipper Plast ble en
stor bruker av kystruta. Det ble mottatt varer som skulle brukes i produksjonen og
det ble sendt ferdig støpte båter, til kunder over det ganske land.
Det var flere båtbyggerier i distriktet. Johan Thorvald Hansen husker at
spesielt Jørgen Johannesens båtbyggeri på Vallesverd var flinke til å benytte seg
av transport med kystruten eller andre fraktebåter. Johannesen var kjent som en
meget nøye fagmann på sitt område. En gang skulle han sende en flott mahognibåt
til Oslo. Båten fikk mange beundrende og misunnelige blikk. Nå var det heller
ingen hvemsomhelst som skulle motta dette praktverket. En av Norges beste
komikere gjennom tidene, Leif Juster, var adressaten.
Agentene fikk sitt
På Tingsaker holdt han som på folkemunne ble kalt for “smørmannen” til. Tveide
var agent for forskjellige margarinfabrikker og han reiste rundt og solgte smør
og margarin til private. Mye av varene hans kom med kystruta til Lillesand. Det
samme gjaldt varer til et annet agenturfirma i Lillesand, Vellesen, som holdt til
på Kirkeheia. Vellesen fikk også margarin, men firmaet hadde også mange andre
agenturer og fikk da naturlig nok mye gods med skipene. Han fikk øl fra bryggeriene,
gjær fra Gjærfabrikken og såpeartikler fra Lilleborg.
Hansen & Narvesen var ikke bare en godsekspedisjon. Som nevnt før drev
firmaet også med agenturvirksomhet. Etter at Johan Thorvald overtok kvittet han
seg med mange av disse agenturene. Han følte at det var en virksomhet som ikke
passet ham så godt.
I tidligere år var imidlertid denne virksomheten viktig for firmaet. På den tiden
fikk firmaet tilsendt mange av produktene med kystruteskipene
45

Et samfunn som fungerte
For at lokalsamfunn som Lillesand og Vestre Moland skulle fungere greit var de
forskjellige aktørene avhengig av hverandre. De små butikkene måtte få sine
varer som de kunne videreselge. Fabrikker måtte både motta varer og kunne få
sendt avsted sine ferdige produkter.
Derfor måtte Lundemo gartneri få sine blomsterpotter akkurat som Rønnevigs
brusfabrikk var avhengig av å få sine flasker fra Moss Glassverk. Bokhandelen
måtte få sine bøker og kiosker og forretninger skulle ha sine ukeblader. AMA
iskremfabrikk måtte få sin emballasje og sin tørris. For at abonnentene skulle
kunne lese lokalavisen to ganger i uken måtte Lillesands-Posten få det papir som
de trengte.
Alle var de mer eller mindre avhengig av kystrutene og frakteskutene som gikk
langs kysten.
Tidlig opp og sent i seng
Å være skipsekspeditør på 1950-tallet var ingen ni til fire jobb. Onsdag, fredag
og søndag kom postbåten østfra om kvelden. Tirsdag torsdag og lørdag kom
båten vestfra i tre-fire tiden om natten. Johan Thorvald Hansen bodde den gang på
Knatten rett ovenfor Langbrygga. Han hadde god utsikt utover fjorden og kunne,
når det var lyst, se når skipene rundet Saltholmen og seilte i sakte fart innover
fjorden.
Som nevnt så var forsinkelser en dagligdags affære. Derfor hadde Johan Thorvald
inngått en avtale med skipperne at når de kom vestfra om natten så skulle de gi
et signal med fløyta når de kom innenfor Storegabet, slik at han kunne rekke å
komme seg ut av senga og ned på brygga før skipet la til kai.
Hansen hadde støpt ei trapp som gikk direkte fra boligen sin og ned på brygga.
Dermed var det ikke mange minuttene fra senga og ned på kaia for å ta imot
trossa.
I det Johan Thorvald Hansen gikk ut av døra ei vårnatt ble han møtt av den
sterke duften av blomstrende syriner. En av naboene hans, kaptein Selmer
Lindeberg, hadde noen flotte syrinbusker stående i bakken nedover mot brygga.
Hvis Hansen hadde tid brøyt han av og til av noen kvister som han ga til trisa om bord.
Hvilke dame kunne motstå noe slikt etter mange timer om bord i et skip med
sin særegne lukt av olje og fett. Hun plasserte buketten i en vase i restauranten.
Når gjestene kom for å spise ble de møtt av en forfriskende duft av vår.
Svart av folk
I årene etter krigen var det ikke alltid så mye underholdning å finne i en liten by
som Lillesand. Dette var jo før fjernsynet kom til landet. Selv om det av og til
ble vist en film på Tingsalen så var ikke dette nok til å tilfredsstille folks trang til
avkobling.
46

Når den vestgående postbåten la til kai ved seks-tiden kunne det derfor være svart
av folk på Langbrygga og på heiene rundt. Man speidet utover mot Saltholmen for
å få øye på den etterlengtede båten.
Tre kvelder i uka i sommerhalvåret var dette dagens underholdning. Man satt
eller sto i klynger. Noen hadde med seg termos med varm kaffe til underholdningen.
Praten gikk.
- Hvem skal i land i Lillesand i kveld? Er det noen vi kjenner? Jeg tror Larsen
venter besøk fra Østlandet. Kommer det noen sommergjester, tro? Er det noen
kjente med båten i kveld?
Ja slik kunne praten gå og ikke sjelden dukket det opp kjenninger og sommergjester.
Arnulf Øverland. Gunnar Reiss-Andersen og Ferdinand Finne for
å nevne noen. Alle visste hvor de forskjellige skulle. Arnulf Øverland til
Humlesund, Reiss-Andersen til Brekkekjær og Ferdinand Finne til Langøya.
Ferdinand Finne har for øvrig laget et maleri av postbåten i det den passerer
Langøya.
En gang skulle et parti høns sendes med båten. De gikk i et lite bur inne på brygga
og kaklet for seg selv. Noen egg ble også lagt, og disse eggene ville en av bryggesjauerne,
Martin Brovig, gjerne ha tak i. Han fikk tak i dem. Men det førte til
at hønene stakk av. Dermed løp både Hansen og Brovig rundt hele Brygga for å
fange kaklende høns.
Det må ha vært litt av et syn som må ha ført til mye latter fra publikum langs
bryggekanten.
Brygga var svart av folk. Foto: Helges Studio
47

Av og til om sommeren kunne det hende at det ble arrangert bryggedans på
Langbrygga. Hvis denne fant sted samtidig som “seks båden” la til kai satte det
en ekstra spiss på underholdningen.
Den nevnte Ferdinand Finne var for øvrig ikke så begeistret for disse bryggefestene.
Han klaget over mye støy fra høyttaleranlegget til langt ut i de sene
nattetimer.
I 1969 ble det det som tidligere nevnt, sendt et brev fra Havnestyret i Lillesand
til Hansen & Narvesen hvor det ble påpekt at kysttrafikken var redusert til en
ubetydelighet. Havnekassen trengte inntekter og påla ekspeditøren på rutebilstasjonen
å kreve inn avgifter fra busselskapene og godstransportørene.
Kystrutenes tid var tydeligvis forbi. Landeveiene var opprustet fra veier for
hest og vogn til ferdselsårer for store lastebiler og trailere. Godstransporten ble
gradvis flyttet over fra kjøl til bil.
En æra var slutt.
Faksimile: Lillesands-Posten 1971
Lillesand Rutebilstasjon, slik den var i 1971.
48

Lillesand havn
Helt fra de første innbyggerne slo seg ned ved Sandsfjorden på 1600-tallet,
har havna betydd mye, ja nesten alt for innbyggerne. Den har de levd med
og av gjennom mange hundre år. Bønder og andre innbyggere i Vestre Moland og
de indre bygder så nok hvor gunstig området ved utløpet av Sandsbekken var for
både import og eksport av livsnødvendigheter.
Lillesand var et perfekt sted og drive handel i fra. Veldige skogsområder hvor
den seige og livskraftige eika grodde og trivdes sammen med gran og furu, bredte
seg innover landet. Den gang de første mennesker slo seg ned ved Sandsbekkens
utløp, ble det hugget mye tømmer i distriktets skoger. Etterspørselen var stor.
Skipsbyggerne skulle ha eik og jernverkene var umettelig på trekull.
I 1688 fikk stedet en slags handelsrettigheter ved at det ved de såkalte
“Nednesrprivilegiene” ble gitt rett “til å tilvirke og utskipe trelast innen riket”.
Handelen med trelast førte med seg andre virksomheter rundt den lune havnen.
Flere verft ble anlagt og på det meste lå det syv skuter på beddingene.
Lillesand havn 1884. Foto: Privat
49

Med saltvann i blodet
Lillesand ble en sjøfartsby. Flere rederier hadde sitt tilholdssted i den forholdsvis
lille byen. I 1895 var det hele 78 skuter hjemmehørende i byen. Alle skulle til
sjøs. Det var ikke vanskelig å velge yrke. Mange ble sjømenn og utdannet seg
til offiserer. Noen var i handelsflåtene hele sitt liv, andre kom hjem etter en kort
periode på havet, men felles for de fleste var at det ble en skikk at man måtte en
tur til sjøs før man kunne slå seg til ro på landjorda.
Da Hansen & Narvesen ble etablert så var det en direkte følge av tradisjoner. Både
Thorvald Hansen og Hjalmar Narvesen hadde saltvann i blodet. Virksomheten
skulle komme til i hovedsak ha noe med hav og skip å gjøre.
En lun havn
Havna ligger i le for den store Skauerøya og det mektige Fløreneslandet og imellom
ligger flere øyer som også hindrer havet i å kaste seg innover havneområdet. Dette
fant stedets tidligere innbyggere å utnytte.
Det moderne Lillesand nyter også godt av at havna ligger godt beskyttet mot
vær og vind. Gjennom hektiske sommeruker søker båtfolket ly i indre havn hvis
det blåser friskt utenfor Saltholmen.
I løpet av de 100 årene som er gått siden firmaet Hansen & Narvesen ble etablert
har Lillesand havn hatt både opp og nedturer. Jernbanen mellom Lillesand og
Birkenes hadde de første årene mye frakt mellom de to kommunene. Tømmer var
nok det det lå mest av på vognene, men også torvstrø fra Myre Torvstrøfabrikk på
Fra Springvannsheia kunne man se ut over en travel havn. Foto: Privat
50

Tveide ble fraktet ned til havna, hvor det ble lagret i påvente av utskipning.
Ved fra bøndene i innlandet ble fraktet med jernbanevogner ned til jekter som
fraktet den til kjøpere rundt om i landet, også til utlandet. Når veden kom til byen
ble den stablet på trillebårer og kjørt om bord i frakteskutene. Det var en tung
jobb for de involverte. Trillebårene var nemlig ikke så nette og lette som dagens
utgaver er. De var laget av tre og var tunge i seg selv. Også i Vallesverdfjorden
lå det skøyter som tok om bord eikeved som skulle til Vestlandet.
Før krigen kom det også feltspat fra Søre-Herefoss som ble skipet ut over
havna.
Fra havna
Gjennom mange år hadde Lillesands-Posten en fast liten spalte som hadde
overskriften “Fra Havna”. På sin vei fra sitt hjem på Kokkenes kunne redaktøren
merke seg hva som skjedde i havnebildet. Med litt ujevne mellomrom hentet han
fram denne spalten hvor han fortalte om båter og last over Lillesand havn.
For eksempel kunne avisen den 4. desember 1936 opplyse at “Ved havnekaien
losser Rutland i dag 800 sekker kali. 525 sekker skal med jernbanen føres videre
til Birkeland. Resten leveres til Kjøbmand Ole Olsen og Samvirkelaget”.
Rutland var et skipsnavn som var vel kjent i Lillesand havn. Det var flere skip
med dette navn, men et av dem var gjennom mange år innom havna og en båt som
Hansen & Narvesen ofte måtte klarere.
Utsikt fra Springvannsheia 2010. Foto: Terjes Trykkeri as
51

Props ble eksportert for å brukes i engelske kullgruver. Foto: Privat
Props til England og Svalbard
Ifølge Johan Thorvald hadde ikke firmaet så mye med de såkalte propsbåtene å
gjøre, men enkelte ble det. En periode gikk det mye av denne lasten over havna.
Markedet for props var spesielt stor i England hvor dette tømmeret (Det var kuttet
i spesielle lengder og hadde en topptykkelse på 2-7 engelske tommer) ble brukt
til å støtte opp i gruveganger, spesielt i kullgruver.
Over Lillesand havn gikk det mye av denne lasten. Havnearbeiderne var stadig
engasjert i dette arbeidet. Hansen & Narvesen klarerte bare noen av skipene som
man ofte kunne se ligge ved den såkalte propsebrygga, der hvor gjestehavna er
i dag. Noen ganger var trafikken med dette trevirket så stor at man også måtte
bruke andre brygger. Ved Emil Olsens buer ute på Kokkenes kunne man også av
og til se jakter ligge for å laste både langtømmer og props.
Lillesand havn var også utskipningssted for vanlig tømmer som gikk til Hirtshals
og Ålborg i Danmark. Dette trevirke gikk som oftest til sagbruk, som foredlet det
til byggevarer. Til Holland ble det fraktet plank fra Fosbæk bruk med Fred Olsen
skip.
I den tiden hvor Kalvild Træsliberi var i virksomhet gikk det mye tremasse
over havna i Lillesand. Den gikk både til Delfzijl i Holland og Grenaa i Danmark.
52

Ettersom tremassen ble eksportert hele året kunne dette føre til problemer på
vinteren. Det har i alle fall en gang blitt rapportert om at regn og deretter frost har
ført til at massen har frosset fast på kaia og har måttet bli løsnet med dynamitt.
I det hele tatt har Lillesand havn hatt forbindelser med andre havner over
store deler av verden. Ettersom Hansen & Narvesen ekspederte de fleste av disse
skipene hadde firmaet en stor kontaktflate rundt om i de aktuelle landene.
I det skriv Johan Thorvald Hansen utarbeidet før han gikk av med pensjon forteller
han om utskipninger til Tyskland, Algerie, Kuwait, Frankrike for å nevne noen.
Last fra utlandet
I notatene til Johan Thorvald finner vi også opplysninger om frakt til Lillesand.
Før Nortons tid var det lite last fra utlandet som kom over havna. Litt farin kom
det riktignok fra England og Finland, og noen varer kom det også med linjeskipene
og rutebåtene.
Da Norton hadde etablert seg var det nesten som om havna eksploderte i
trafikk. Det kom sand i fra Antwerpen, og koks i fra Rotterdam, Russland og
USA. Det lå stadig skip på havna for lossing eller lasting.
Ikke bare Norton
I tidligere tider gikk det langs kysten flere mindre lastefartøyer som brakte med
seg sement til Ole Olsen og kubb fra Sande til Kalvild Træsliberi.
På begynnelsen av 1970-tallet flyttet Asko til Lillesand og etablerte seg
på Skuggeviksletta. Dette er et stort engrosfirma som leverer mye varer til
dagligvarebransjen på Sørlandet. Asko har også mottatt varer fra utlandet over
Lillesand havn. Hele 50 til 100 tonn Dan sukker av gangen har firmaet importert
fra Danmark.
Større partier veisalt er også kommet på kjøl til Lillesand. I den tid hvor
Lillesandsbruket eksisterte ble det også fraktet en del flis over Lillesand havn.
Organiserte havnearbeidere
Onsdag 19. august 1953 organiserte havnearbeiderne seg i en egen havn- og
transportarbeiderforening. De tok navnet Lillesand Havn & Transport.
Selv om det kunne oppstå konflikter, utviklet det seg til å bli et godt forhold
mellom han som klarerte skipene, Johan Thorvald Hansen, og havnearbeiderne.
Dette kom spesielt til uttrykk etter at Norton hadde kommet inn på arenaen i
1965.
De første koksbåtene ble klarert av Kåre Selmer Lindeberg, men det kunne han
ikke fortsette med for hans jobb var å være havnefogd. Det ville være lett å blande
kortene. Johan Thorvald Hansen overtok da etter hvert ekspederingen. På kaia
tok den erfarne havnearbeideren Olaf Larsen seg av gjengen på brygga.
53

Havnearbeidere. Foto: V. M. og L. Historielag / TT
Kranproblemer
I Lillesand havn hadde det aldri vært kran før, men behovet meldte seg ganske
raskt. Mange vil sikkert huske den røde krana som ble plassert på Dypvannskaia.
Anton Antonsen var første kranfører. Kran og kranfører var ikke verdens beste
venner. Det var stadig noe galt med den. Mange ganger kunne det være rene
marerittet.
De første årene var det ganske store koks og sandbåter som kom inn til
Lillesand. Det kunne være mange døgns jobb å losse dem. Med ei kran som
stadig kranglet var det ikke så lett.
I 1981 ble ei ny kran montert på Langbrygga og den er i bruk den dag i dag.
Men det gikk ikke lang tid før gullårene i Lillesand havn ble noe redusert. Særlig
utskipningene over havna ble færre og færre, men importen av sand og koks har
holdt seg på et høyt og stabilt nivå i alle år. På det meste hadde det vært tre skip
på en gang i Lillesand havn. Da var det også så mange som 22 mann som hadde
sin tilknytning til havna.
Flere av dem har gjort seg et navn i den lokale historien. Christian Stisen,
Karsten Ryen, Axel Grøndahl, Olaf Larsen, Olav Birkeland, Ingvald Trondsen,
Ole Trondsen og Egil “Gagga” Larsen bare for å nevne noen.
54

Et godt navn i Europa
Egil “Gagga” Larsen, som har vært pensjonist i noen år, sier at det gode
samarbeidsklimaet mellom Hansen & Narvesen og Havn & Transport gjorde
Lillesand havn til en god havn. Det var aldri noen alvorlige uhell i havna så lenge
han kan huske.
Larsen forteller også at Lillesand havn har et godt navn utover i Europa, det
har han blitt fortalt av flere skippere som har vært innom Lillesand.
Det må også fortelles at ikke så lenge etter at Norton hadde etablert seg i
Lillesand så kom en annen stor bedrift til byen. Bergverksbedriften Bjørum
etablerte seg i fjellene nord for Glamsland. Her tok de ut feltspat kvarts og andre
produkter som ble eksportert over Fossbekk havn.
Flere skip fra Øst-Europa la ofte til ved kaia på Fossbekk. Hansen & Narvesen
hadde “handlingen” med de polske båtene.
Trafikken ved Lillesand havn er ikke fult så stor som den en gang var, men
fremdeles kan folk i Lillesand registrere at det stadig er skip innom havna med
sand eller koks. Båter med både veisalt, singel og av og til kalk kan også av og til
registreres i havna.
Hansen & Narvesen klarerer fremdeles disse skipene. Håkan Jakobsen har
overtatt dette arbeidet etter at Johan Thorvald Hansen ble pensjonist.
Gjestehavn
I seks sesonger drev Hansen & Narvesen Lillesand gjestehavn. De utviklet
tilbudet til båtfolket etter behovene som meldte seg. De første årene var ikke
spesielt lønnsomme, men det begynte å gå bedre etter hvert.
I tilknytning til gjestehavna ønsket de å ha et helårlig turistkontor, men dette
ønsket ikke kommunen. De ønsket heller ikke å fornye kontrakten med Hansen &
Narvesen etter de seks årene. I dag er det kun et sommersesongåpent turistkontor
som driver gjestehavna.
55

Fremdeles seiler "Øya" gjennom leia hver eneste sommer. Foto: Kurt Stangeby
56

“Øya”
De små samfunnene langs kysten hadde i løpet av mange år gjort seg
avhengig av de små rutebåtene som trafikkerte mellom de forskjellige
handelsteder. Mellom Lillesand og Kristiansand har det vært slik trafikk i nesten
uminnelige tider.
“Skjold” og “Alfen” er eksempler på slike små båter som kystsamfunnene var
blitt avhengig av.Mel og fòrvarer kom ofte med disse små rutebåtene. Noe skulle
til bakerne i Lillesand, men en del måtte også i sin tid over på jernbanevogner for
å fraktes til de indre bygder.
I 1940 dukket en ny båtforbindelse opp i skjærgården. Familien Østerberg startet
opp med rutebåten “Øya” mellom Lillesand og Kristiansand.
Båten var bygget i 1919 og hadde først gått i rute mellom Kristiansand og
Flekkerøy.
Den ble i løpet av noen få år en institusjon i skjærgården mellom Kristiansand
og Lillesand. Hele året gikk den med post, passasjerer og gods tur-retur
Kristiansand.
Det var ingen lystseilas den foretok seg, et hardt program skulle gjennomføres.
Avgangstiden var satt til kvart over sju om morgenen. Da hadde allerede posten
blitt bragt på håndkjerre ned til Langbrygga.
Folk på øyene ble etter hvert avhengige av dens tjenester. Man kunne alltid stole
på den lille båten. Folk på Åkerøya, Gamle Hellesund, Ulvøya og mange fler
fikk matvarer og post levert på bryggene sine. Kristiansand mølle sendte mel til
bakerne i Lillesand med “Øya”. Når båten klappet til kai om kvelden sto Paul
Paulsen med hest og vogn, og senere Peder Paulsen med den lille blå lastebilen
sin klar til å kjøre mel og annet gods til Lillesands bedrifter.
De som har levd en stund vet hvor lang tid det tok å reise fram og tilbake til
Kristiansand med bil eller buss. Det kunne ofte bli en dagstur og vel så det. Gods
sendt med Øya gikk som regel både raskt og effektivt, sikkert billigere også.
57

Foto: Håkan Jakobsen
“Øya” ble på et tidspunkt for liten i denne trafikken. Det ble vurdert å skaffe
større båt, men det endte opp med at båten ble bygd om og forlenget. I 1975 ble
det innkjøpt en ny båt. “Øya I” og “Øya II” seilte denne sommeren som to tvillinger
gjennom Blindleia.
I dag er det den tredje båten ved navn “Øya” som går med passasjerer, men lite
gods.
Maarten og Silius
“Øya” ble en institusjon. Den seilte sin rute sommer som vinter. Av og til har det
vært andre som har forsøkt seg med lignende ruter, gjerne bare om sommeren.
På 1950-tallet ble det satt i gang sommerruter mellom Kristiansand og Arendal
med båtene “Maarten” og “Silius”. Noen sesonger seilte de, men etter hvert ble
prosjektet lagt ned, mens “Øya” ufortrødent fortsatte sin helårlige seilas.
Driftsgrunnlaget smuldrer bort
For 50 år siden ble det bygd en ny stamvei langs Sørlandskysten. Den revolusjonerte
godstrafikken på Sørlandet. “Øya” mistet mye godstransport. I årene
som fulgte ble grunnlaget for “Øyas” drift tynnere og tynnere. Tross det, ble det
bestemt, av Lillesand og Topdalens bilruter, som hadde drevet båtforbindelsen i
mange år, at båten skulle byttes ut med en nyere. Dette skjedde i 1975.
58

Foto: Håkan Jakobsen
I 1988 kunne ikke båtruta drives med underskudd lenger. Da ble helårsforbindelsen
nedlagt til stor sorg for de fastboende på mange av øyene i skjærgården.
Nå fulgte noen turbulente år for den lille rutebåten. Noen idealistiske mennesker
dannet etter hvert en forening kalt “Øyas venner”. De brukte mange penger på å
redde båten fra undergang.
“Øya” var blitt en institusjon i Lillesand, mange hadde et følelsesmessig forhold
til båten, selv om den ikke var den opprinnelige. Selve skøyta var skiftet ut noen
ganger i løpet av årene. At selve institusjonen “Øya” skulle forsvinne fra byen var
sårt for mange.
Etter at “Øyas venner” hadde brukt både penger og energi på fornyelsen av
båten var det etter hvert ikke mer å hente i foreningen. I 1998 ble “Øya” igjen
solgt, denne gang til byggmester Bjørlykke som hadde satt i gang Blindleia
Charter AS med båten “Brekkestø”.
Blindleia Charter AS brukte den til forskjellige arrangementer, men lot den
også gå i sommerrute gjennom Blindleia til Kristiansand og tilbake. Dette ga
ingen stor økonomisk gevinst. Det så ut til at “Øya” skulle seile inn i solnedgangen
for godt. Men “Øyas” skjebne var ennå ikke beseglet.
59

Gjengen bak "Waldemars mannskap" . Foto: Kurt Stangeby
En kulturinstitusjon
På kontoret til Hansen & Narvesen i Havnegata ble det diskutert om det var noe
som kunne gjøres noe for å berge “Øya”. Var det mulig å redde den tradisjonsrike
båten?
Håkan Jacobsen og Tor Asbjørn Hansen vurderte da etter hvert å kjøpe
Blindleia Charter AS.
Tor Asbjørn snakket også med sin far, Johan Thorvald og de var vel ganske
enige om at dette sannsynligvis ikke var noe lønnsomt prosjekt. Waldemar
Thomassen som er bestefar til Tor Asbjørn Hansen på mors siden, var mannskap
på ”Øya” i mange år, og det var ikke få ganger at Tor Asbjørn som guttunge var
med bestefaren sin til Kristiansand og tilbake igjen. Når båten ble lagt ut for salg
første gang var ikke interessen stor nok til at dette ble noe av. Året etter kom
sønn til mannen som hadde bygd den til Lillesand for å kjøpe den tilbake. Da ble
valget tatt. "Øya" skulle kjøpes slik at man kunne bevare den gamle tradisjon med
rutefart mellom Lillesand og Kristiansand i sommersesongen.
-Jeg regner ikke med å tjene penger på dette, sa Tor Asbjørn i et avisintervju
den gang. Det går nok mer på nostalgiske følelser og tradisjon.
60

Styrmann Waldemars mannskap
Håkan Jakobsen, som er daglig leder i Hansen & Narvesen begynte å markedsføre
de to båtene. Første sommeren var det flere kulturarrangementer om bord i
“Øya”. En uforglemmelig opplevelse var syngespillet om Styrmann Waldemars
mannskap. Det ble vist flere forestillinger på kveldsturer med båten ut mot
Åkerøya. Stort sett utsolgt. Det ble snakket om at dette konseptet måtte utvikles
og spilles de påfølgende sesonger.
Tor Asbjørn Hansens bestefar Waldemar Thomassen på Rosenberg var modellen
til kapteinen. Mannskapet hans ble spilt av Synnøve Reiersen og Lars Emil
Nielsen som henholdsvis Byssa-Lill og Mattis Matros.
Premierekvelden hadde mange samlet seg på Langbrygga og det ble tale og snorklipping
ved ordfører Arne Thomassen (også han etterkommer etter Waldemar
Thomassen).
Straks båten hadde lagt fra kai satt de to entertainerne i gang med sang og
underholdning som fikk stemningen, til å stå i taket under en lun sommerhimmel.
Mellom de forskjellige innslagene fortalte skipper Vidar Sørbotten Blindleias
historie. Sommeren 2006 ble en fantastisk sommer, men…
Konseptet var bra, men det ble med to sesonger. Charterturer i skjærgården
med musikkspill og alt det andre som ble funnet på disse to sesongene var veldig
krevende for de som spilte ”Mannskapet” og kostnadene var også ganske store.
Etter andre sesong var det slutt. Selv om det ikke ble noen videreføring av akkurat
dette konseptet, var det ikke slutt på kulturopplevelsene på den tradisjonsrike
båten.
Lars Emil Nielsen og Synnøve Reiersen. Foto: Kurt Stangeby
61

Med "Øya" ut i Gabriel Scotts rike. Foto: Kurt Stangeby
Fra Gabriel Scott til “Skatten på Sjørøverøya”
Senere ble det arrangert en seilas inn i Gabriel Scotts rike. Toktet gikk gjennom
Blindleia og rundt Åkerøya og via Brekkestø og tilbake til Lillesand.
Dag Ellefsen og Finn Bendixen underholdt med sørlandsviser, mens Ingjerd
Modal fortalte om Gabriel Scott og leste fra hans produksjon. Til tross for dårlig
vær var det ingen som ville unnvært denne opplevelsen. Året etter ble dette oppleg-
get tatt opp igjen og med godt vær ble det en kjempeopplevelse for mange. De to
turene var fullbooket.
I flere sesonger, under LillesandsDa’ene har “Øya” blitt brukt til sjørøverskute.
Den har bragt små og store sjørøvere ut til Skauerøya for en skattejakt uten like.
Skatten blir alltid funnet og kista inneholder ikke vanlig gull og sølv, men noe som
er viktig for alle barn, godterier i alle former og fasonger. Dette arrangementet
har vært en suksess i flere år.
Da Tor Asbjørn Hansen kjøpte Blindleia Charter AS uttalte han at det ikke var
noen gullgruve han hadde kjøpt. Det fikk han rett i.
Hansen & Narvesen har hatt Blindleia Charter AS under sine vinger i flere år,
men hvert år har gått med underskudd. I begynnelsen av jubileumsåret vurderte
også selskapet å selge de to båtene. Det er ikke slutt på de nostalgiske følelsene
og det å bevare en historisk tradisjon, og etter at konkurrenten Brekkestø Charter
AS valgte og ikke fortsette driften av sitt Charterselskap, kan det nå se ut til at ting
bedrer seg noe. Sommeren 2011 ser også ut til å bli bedre enn tidligere år, men det
er fremdeles store utfordringer.
62

Kanskje er det nye ideer til bruken av båtene som skal til. Fantasien settes hele
tiden i sving hos eierne for å finne på noe nytt som kan forlenge sesongen i begge
ender.
På sjørøvertokt med "Øya" under LillesandsDa'ene. Foto: Kurt Stangeby
Snart er skatten vår. Foto: Kurt Stangeby
63

Fremdeles kommer det koks og sandbåter til Saint Gobain. Foto: Lillesands-Posten
64

Norton
Hesthaven heter et lite gårdsbruk nord for Lillesand. Gården ligger i
en skråning øst for Moelva. Mannen som bodde på gården. Herman
Hesthaven, kunne i begynnelsen av 1960-årene se et stort industrikompleks reise
seg like på den andre siden av elva.
Han hadde vært vant til å se ned på den store sletta med småskog og store
stabler med telefonmaster. Veien til Birkeland gikk også over sletta, og i tidligere
tider tøffet lokomotivene forbi noen ganger om dagen på sin vei opp og ned fra
Birkeland.
Det store industribygget som reiste seg på Sandvad skulle få stor betydning
for mange mennesker i årene som skulle komme, ikke bare for de som fikk sin
arbeidsplass der, men det ga også store ringvirkninger for det lokale næringsliv.
Kanskje kommer Kongen
Den 21. februar 1964 undertegnet Kongen stortingsmelding nr. 47 vedrørende
konsesjon til Norton Norge AS. Halvannet år senere ble industrieventyret på
Moen åpnet
I byggeperioden ble det spekulert i om det var mulig å få daværende Kong
Olav til å komme å åpne bedriften. Og kongen kom og overvar åpningen av
Lillesands største arbeidsplass. Ved samme anledning ble kongen tatt med ut
i Blindleia hvor han også satte sin signatur på fjellveggen som vender ut mot
Ostesund ved Justøybroa.
Til stede ved åpningen var også handelsminister Trygve Lie. Han holdt en tale
under åpningen der han kunne fortelle at verdien av den årlige eksport fra Norton
var anslått til å være cirka 14 millioner kroner. “Råstoffer og frakt andrar cirka 3,7
millioner kroner”, hevdet han.
God kjemi
Det var som om en ny verden åpnet seg for innbyggerne i Lillesand. Det ble fart
i næringslivet. Og Hansen & Narvesen var et av de firmaer som virkelig skulle
komme til å nyte godt av de nye tider som var kommet til byen.
65

Norton hadde en egen skipningsavdeling. I alle år var det et godt samarbeid
mellom denne avdelingen og Hansen & Narvesen. Johan Thorvald Hansen og
avdelingssjefen på Norton, Erik Halseide, hadde så god tone at det utviklet seg til
også å bli det på det sosiale plan.
I mange år fungerte dette godt, men på et tidspunkt i historien, ble gods fra
Norton sentralisert bort fra Lillesand. Det ble mindre eksport.
Likevel får imidlertid Norton mye av det de trenger over Lillesand havn. Både
sand- og koksbåter legger med jevne mellomrom til ved Langbrygga og bilene
organisert igjennom Hansen og Narvesen v/ Lillesand kjørekontor, frakter dette
opp til bedriften.
Faksimile: Lillesands-Posten 1985
66

Reisebyrå
Hver eneste vår samles store flokker av Kortnebbgås i Mellom-Europa for å
foreta en lang reise. Tusener på tusener drar de i plogformasjon mot nord.
De har overvintret i Tyskland, Nederland og Belgia. På denne årstiden letter de for
en lang reise over Danmark og Skagerrak og innover Øst-Norge. Ved Trondheim
virker det som om de nærmer seg en landingsplass.
På Beitstad i Nord-Trøndelag lander store flokker av gjess hvert eneste år. Der
tar de en rast og spiser seg opp for den videre veien nordover. I Vesterålen og
på Andøya gjør den en ny mellomlanding før det siste trekket over havet mot
Svalbard. Ved Spitsbergen og områdene rundt hekker den i noen korte sommermåneder
før den igjen løfter på vingene og setter kursen sørover.
For ikke så mange år siden var dette trekket mot nord bare på drøyt 10.000
individer, men nå i 2011 dro nesten 70.000 kortnebbgjess til Svalbard.
Charterreiser
Før 1950 var det bare spesielt privilegerte som hadde anledning til å reise.
Forretningsfolk og mennesker som hadde spart i årevis for å komme seg til
Amerika og hjem igjen. Men så kom en ny måte å reise på, charterreiser. Det
førte til at prisene på reiser til aktuelle reisemål sank og mange så seg i stand til å
foreta feriereiser til det sydlige Europa.
Akkurat som med Kortnebbgåsa som stadig ble flere og flere på trekket mot
Svalbard, ble det flere og flere mennesker som benyttet seg av den nye måten å
reise på.
I 1967 etablerte Tjæreborg Rejser seg i Lillesand. Det var slik de fikk innpass i
Norge. Selskapet hadde to hektiske år i byen, så ble reisebyrået flyttet til Oslo.
Tor Asbjørn Hansen var bare 12 år i 1967 og hadde vel kanskje ikke begynt
å tenke på sin framtidige yrkeskarriere, men det skulle vise seg at reiselivet også
skulle få hans oppmerksomhet.
67

Livet på Tomta
Fra 1948 ble rutebilstasjonen i Lillesand et knutepunkt for det meste av kommunikasjonen
i distriktet. Busser kom og gikk. Daglig kom det mye gods til Hansen
& Narvesen. På “Tomta” var det også en bensinstasjon som naturlig nok tiltrakk
seg mye trafikk. På hjørnet inn mot den åpne plassen lå også kiosken til Torgeir
Vallesverd. Når bussene kom fra Kristiansand eller Arendal hadde de noen
minutters stopp i Lillesand. De reisende kunne strekke på bena, ta seg en røyk
eller besøke kiosken, mens bussjåføren leverte eller hentet pakker hos Hansen &
Narvesen.
Bygget som ekspedisjonsfirmaet holdt til i, inneholdt også bensinstasjonens
kontor. På baksiden var byens offentlige toalett.
Tidlig på 1970-tallet ble bensinstasjonen flyttet ut av byen og opp til Borkedalen.
Det førte til at Hansen & Narvesen overtok resten av lokalitetene. Ytterligere noen
år senere etablertes Lillesand Reisebyrå som en avdeling av Hansen & Narvesen.
Da trengte man etter hvert også arealene hvor toalettene var plassert.
Lukta ble borte
Det var rundt 1980 at ombygningen av Rutebilstasjonen foregikk og toalettanlegget
ble borte. Lukta forsvant nok ikke helt med en gang i området fordi noen av de
mange som var vant med å gå dit for å tisse fortsatte nok å ta en tur rundt hjørnet
nattestid. Etter hvert ble nok folk vant med at “gammeldassen” var borte for godt
og det ble også den stramme lukta etter hvert.
Faksimile: Lillesands-Posten
Einar Larsen (t.v.) skal sammen med Tor Asbjørn Hansen stå for driften av Lillesand
Reisebyrå.
68

“Lillesand Reisebyrå” sto det over inngangsdøra til de nye lokalene. Og inngangen
var der hvor døren til dametoalettet hadde vært. I det store utstillingsvinduet
hang en stor reklame for det flyselskapet som den gang hadde navnet Bråthens
SAFE. Byrået samarbeidet med Bjørneboes reisebyrå i Kristiansand om andre
reiser og hadde ”splitt” provisjon for å formidle disse.
Tor Asbjørn Hansen minnes dette som arbeidskrevende år. “Vi var en avdeling av
Hansen & Narvesen og vi gikk med underskudd i mange år”.
To profesjonelle reiselivsfolk ble ansatt etter hvert. De to var Einar Larsen og
Marit Mood. Mang en lillesander har kjøpt seg sydentur av de to. For ikke å snakke
om alle forretningsreisene de solgte. De to frontet reisebyrået sammen med Tor
Asbjørn som etter hvert hadde eget kontor i det trange rommet som engang hadde
vært venterom for busspassasjerer.
Lillesands hjørnesteinsbedrift, Norton, ble byråets største kunde. Da direktør
Olav Berthelsen hadde forsøkt byrået en stund, og kunne gå god for tjenestene,
begynte også de andre ansatte ved Norton å kjøpe forretningsreiser ved byrået,
og det gav en bedre utvikling. Det var allikevel ikke nok til at det ble et lønnsomt
foretagende.
Hansen & Narvesen gikk i disse årene meget bra, men reisebyrået tappet selskapet
for midler. Da Lillesand Reisebyrå ble skilt ut fra Hansen & Narvesen og overtatt
av Tor Asbjørn i 1984 ble økonomien i morselskapet mye bedre.
Faksimile: Lillesands-Posten
Johan Torvald Hansen (t.v.) i Hansen & Narvesen og Tor Asbjørn Hansen (t.h.) som
sammen med Einar Larsen skal drive Lillesand Reisebyrå.
69

På flyttefot
Reisebyrået ble flyttet til Posthus-gården. Byrået fikk flere ansatte, men fremdeles
var økonomien dårlig og gjelda var på et par millioner. Det var tett på at det
ble lagt ned. Faktisk så var det flere økonomer som anbefalte det.
Det ble holdt flere møter i Lillesands Sparebank i et forsøk på å finne ut hva
som var riktig. Det var så vanskelig at banksjef Gunnufsen i sparebanken måtte
innhente ekspertise fra Kristiansand.
Tor Asbjørn var i villrede om hva han skulle gjøre. Selv jobbet han nesten
uten lønn og gjelda begynte å bli faretruende høy. Hvis ikke det ble noen bedring
i inntjeningen, ville det gå riktig galt. Rentenivået den tiden lå på 19 % i året.
Gikk byrået over ende ville store deler av familiens verdier følge med i dragsuget,
på grunn av at forskjellige garantier som var undertegnet av Johan Thorvald før
Tor Asbjørn overtok, ville tre i kraft over for IATA, som var flyselskapenes klaringsselskap
for flybilletter. Forskjellige alternativer ble diskutert, men den eneste
muligheten til å betjene og betale ned på gjelden var egentlig å bare jobbe enda
hardere og forsøke å få overskudd i bedriften. Dette ville være det beste både for
Tor Asbjørn, hans foreldre og hans søsken.
Det ble gitt en liten lettelse da bankforbindelsen etterga litt av gjelden. Byrået
begynte å tilby sine kunder muligheten til å bestille forretningsreiser hele døgnet.
I praksis betydde det at Tor Asbjørn alltid var på jobb.
Etter samtaler mellom Johan Thorvald og Tor Asbjørn ble det en gang nevnt av
Tor Asbjørn at for å få dette til, var det ikke nok å brette opp armene. Det var nok
Faksimile: Lillesands-Posten 1985
Reisebyrået i Posthusgården
70

heller at man måtte gå med korterma skjorte hele tida, sier den tidligere reisebyråeieren
med et smil. Et smil han i dag kan koste på seg, ettersom det gikk meget
bra til slutt.
Tor Asbjørn hadde i en periode forsøkt seg på kjøp og salg av aksjer og etter å
ha fått dette ganske bra til i 1983 og begynnelsen av 1984 ble all fortjenesten som
var bygd opp tapt i krakket som kom i mai 1984. Så gjentok historien seg og etter
en lengre periode med gode resultater ble nok en gang alt overskuddet borte i det
neste krakket som kom i oktober 1987. Handel med aksjer ble etter dette ansett å
være for risikabelt.
I disse årene var det børsmeglerfirmaet Sundal og Collier (Sener ABG Sundal
Collier) som ble brukt vedrørende kjøp og salg av aksjer, og det var særlig en analytiker
der ved navn Tor Tiller som skulle få stor betydning og også legge grunnlaget
for starten på et nytt kundeforhold for Lillesand Reisebyrå. Tor Asbjørn og
Tiller ble gode venner. Tiller ble også meget imponert over den service og de
forslag han ble forelagt, når han skulle ut på en av sine 2 uker lange reiser til
Østen.
Etter Tillers anbefaling fikk Lillesand Reisebyrå således anledning til å få presentere
seg for Jan Petter Collier, som sammen med Dagfinn Sundal var sjef for
firmaet.
Jan Petter Collier ville vite hvorfor de skulle bli kunder i et reisebyrå som lå
langt unna, når det allerede var et reisebyrå i samme bygningen. Det var også store
utfordringer med hurtig nok billettlevering, da det den gang var helt nødvendig
med ”papir” billetter for å kunne reise med fly, og avgjørelse vedrørende mange
reiser, ble tatt på meget kort varsel. I tillegg måtte de ringe ”riks” telefon og det
var jo mye dyrere.
Da var det bare å ”legge hode på blokka” og la det stå til. Argumentet til Tor
Asbjørn Hansen ble da som følger: Forsøk oss på neste ”vanskelige” utenlandsreise
og vurder følgende:
Hvor raskt får du svar, hvor effektiv er reiseruten, og hva er prisen på reisen.
Heldigvis kom Lillesand Reisebyrå alltid bedre, eller like bra, ut av alle disse testene
og børsmeglerfirmaet ble en av Lillesand Reisebyrås største kunder i mange
år.
Hansens reiser til Oslo var krevende. Det var inn med første morgenfly og hjem
langt utpå kvelden. Han kunne etter mange Oslobesøk ha banket på 100 dører,
men bare sitte igjen med en eller to kunder. Snuoperasjonen til Lillesand Reisebyrå
tok mange år, men gradvis kom de store kundene, og det at Sundal og Collier ble
en av byråets gode kunder var en viktig og veldig god referanse.
71

Dannet reisebyråkjede
Etter hvert begynte det lille reisebyrået i Lillesand å vokse og det ble opprettet egne
avdelinger for ferie- og fritidsreiser, gruppereiser, vakttjeneste for forretnings-
reisende utenom åpningstidene og en spesialavdeling for sjømenn og forretningsreiser.
Samtidig vurderte Tor Asbjørn Hansen om byrået skulle gå inn i en reisebyråkjede,
men etter å ha fått flere tilbud, kom han til at det ville bli for dyrt.
Han ble imidlertid en av stifterne av en helt ny reisebyråkjede. Det skulle komme
til å bli et landsomfattende selskap.
Hvilket navn skulle det nye foretagende få? Tor Asbjørn foreslo “Internett”.
Det var et treffende navn, men i ettertid kan man se at det var godt at det ikke ble
det navnet. Dette var nemlig før internett ble en del av menneskers daglige liv.
“Travelnet Norway AS” var navnet som til slutt ble valgt. Tor Asbjørn Hansen var
styreformann helt siden starten i 1995 og frem til han solgte både byrået og sin del
av kjeden, sommeren 2008.
Travelnet Norway AS ble en stor suksess. Året 2007 som var året før Hansen
solgte reisebyrået, som da hadde byttet navn til Travelnet Lillesand, ble det beste
i reisebyråets historie.
Faksimile: Lillesands-Posten 1995
72

En av grunnene til at Tor Asbjørn Hansen var med på å starte opp den nye
Reisebyråkjeden Travelnet Norway AS, var at han ønsket at lille Lillesand
Reisebyrå skulle få bedre innkjøpsbetingelser. Å være med i en kjede betyr alt.
-Bare se på varehandelen, sier Hansen. Det er nesten umulig å drive alene i
dag, for det er de store som fører an i markedet og mye av fortjenesten taes ut av
kjedene.
Noen år tidligere hadde Hansen kjøpt en større bygård i Lillesand. DNB nor holdt
til i 1. etasje i bygget. Lillesand likningskontor og folkeregister hadde kontorer
i etasjene over. Da de flyttet ut overtok reisebyrået de forholdsvis rommelige
lokalene.
2008 ble et vendepunkt for reisebyrågründeren fra Lillesand. Etter finanskrisen
ble struktur og fremdrift endret av de som hadde kjøp byrået og kjeden. Hansen
forlot bransjen januar 2010.
- Når det gjelder salgstidspunktet hadde jeg nok flaks, sier Hansen, jeg fikk en
god pris for byrået, men bare et halvt år senere var finanskrisen et faktum og da
ville prisen vært en helt annen. I ettertid er det også spesielt å tenke på at det var
de som var ivrige i å kjøpe, og jeg var veldig betenkt på om det var riktig å selge
”livsverket”.
Opp og nedturene hadde vært mange siden reisebyrået hadde en sped begynnelse
i lokaler som en gang hadde vært et offentlig toalett. Nå var tiden kommet
for å gjøre noe annet.
Det var Colonialmajoren fra Trondheim, Rema 1000 gründer Odd Reitan og
shippingmannen Ole T. Bjørnevik som kjøpte både byrået og Travelnet Norway
AS, og Travelnets Kjedekontor er nå lagt til Trondheim.
Travelnet Lillesand har fremdeles kontor i Lillesand og leier lokaler av Tor
Asbjørn Hansen i Vestregate 7, men gruppeavdelingen som var i Kristiansand ble
nedlagt og flyttet til Lillesand. Arbeidsstokken er i dag vesentlig redusert fra året
byrået ble solgt.
73

74
Faksimile: Lillesands-Posten 2005
Med vindu mot verden
- og tradisjonene i ryggen
Forretningsreiser: Herfra selges forretningsreiser
til kunder over hele landet.
Fornøyd: Tor Asbjørn Hansen er fornøyd
med utviklingen i reisebyrået.
Økonomi: Heidi From, Eli Gunnufsen og Sigrid Sivertsen holder styr på økonomien.

En ny generasjon driver videre
Første januar 1998 var det klart for at fjerde generasjon Hansen skulle ta
over som eier av det tradisjonsrike firmaet. Da hadde Tor Asbjørn Hansen
allerede jobbet under sin far i mange år. Som 17-åring søkte han seg inn i
militæret. Tiden i forsvaret førte ham blant annet til Nord-Norge. Oppholdet
der gjorde at han fikk et spesielt forhold til denne landsdelen. Etter at han hadde
avtjent verneplikten begynte han, som 19 åring hos Hansen & Narvesen i 1974.
Utenom å ha vært i Nord-Norge i forbindelse med avtjening av verneplikten,
var ikke Tor Asbjørn noen bereist mann. Som de fleste ungdommer hadde det blitt
noen turer til Danmark. Det hadde også blitt et par turer på skiferie til Kitzbühel
i Tyrol i Østerrike.
I begynnelsen av sin yrkeskarriere dro han imidlertid til Bournemouth for å
lære seg å beherske det engelske språk bedre enn han på forhånd kunne. Byen
ligger i Dorset og er en av badebyene i Sør-England. Der ble han i tre og en halv
måned. Dette oppholdet skulle komme til å bli nyttig for hans videre yrkeskarriere.
Ekspedisjonsfirmaet hadde aldri vært noe aksjeselskap. Det ble det heller ikke
når unge Hansen kom med. Det var imidlertid flere avdelinger i firmaet. I 1974
fantes Lillesand Rutebilstasjon og Lillesand Kjørekontor som avdelinger i selskapet.
Den første tiden jobbet han som ekspeditør. Det var mye gods som skulle
behandles. Godsruter kom og pakker til private og bedrifter skulle ekspederes.
Han solgte billetter og gjorde mye annet forefallende arbeid.
En annen arbeidsoppgave han hadde, var ikke så morsom. Det offentlige toalettanlegget
skulle holdes rent.
- Det var en nesten umulig oppgave, sier Tor Asbjørn i dag. Den stramme urinlukta
fikk vi aldri vekk. Dessuten ble toalettene stengt om kvelden, bare urinalet
var åpent om natta. Da kan du jo bare tenke deg hva jeg av og til fant i renna neste
morgen.
E-18 Møbelsenter var Sørlandets største butikk i sitt slag og mottok naturlig nok
mye varer gjennom Hansen & Narvesen. Ukentlig kom Godsekspressen innom
75

Lillesand. Det var en trailer fra Oslo som hadde med seg gods til alle sørlandsbyene.
Dette var noe av det den unge mannen var med på å ekspedere.
- Jeg begynte på nederste trinn i selskapet med 2000 kroner i måneden, minnes
Tor Asbjørn Hansen i dag. Etter en stund ble Trond Egil Gustavsen ansatt og fikk
da en begynnerlønn på 3000 i måneden. Siden Tor Asbjørn kunne det meste og
hadde ansvar for opplæringen av den nyansatte, husker han godt at faren sa at da
burde vel lønnen hans økes til det samme og over natten ble det da en lønnsøkning
på 50 %.
Inn med morsmelka
Av de tre barna til Judith og Johan Thorvald Hansen var det bare en som viste
interesse for den tradisjonsrike bedriften. I følge Tor Asbjørn synes han det ville
være spennende å få anledning til å bære tradisjonen videre. Verken hans bror
eller søster var interessert.
-Jeg var nok litt i tvil, sier Tor Asbjørn. Men så ble det slik.
Akkurat som Johan Thorvald på en måte vokste opp i firmaet Hansen & Narvesen
så gjorde også Tor Asbjørn delvis det. Men han hadde sett hvor mye jobb det var.
Som gutt i oppveksten opplevde han hvordan hans far ofte måtte opp om nettene
for å betjene kystruteskipene. Også han fikk kjenne på livet i havna, på rutebilstasjonen,
busser som kom og gikk, og kapteiner på båtene fra nær og fjern som
skulle opp å ringe til utlandet fra kontoret på rutebilstasjonen.
Det kunne være et hektisk liv på den gamle rutebilstasjonen, helt til Sanden
Torv ble bygd. Ikke det at det ikke har vært hektisk der etterpå også, men det er
på en helt annen måte.
Debatten om den store utbyggingen på tomta gikk ganske varmt for seg i byen
over flere år. I 1991 var Lillesands bankende hjerte totalt forandret. Sanden torv
sto ferdig. Nå 20 år etterpå ser det ut til at de fleste har avfunnet seg med hvordan
det er blitt.
Bygningen som Hansen & Narvesen hadde holdt til i siden 1948 var i årenes
løp blitt sliten og mett av dage. Det var ikke få tonn med gods som hadde rullet
over rampene med jekketralle i nærmere 50 år. Hvor mange som hadde vært
76

innom for å kjøpe billetter eller hente pakker i løpet av alle disse årene er heller
ikke godt å si, men mange må det ha vært.
Nøyaktig 80 år etter at Thorvald Hansen og Hjalmar Narvesen startet selskapet,
flyttet Johan Thorvald Hansen inn i nytt bygg bare noen meter fra det gamle. En
ny rutebilstasjon ble tatt i bruk. Tor Asbjørn hadde da flyttet reisebyrået og drev
dette videre under posthuset lenger opp i byen.
Johan Thorvald begynte nå å trekke på årene og det var ikke lenge før tiden var
inne til å overgi firmaet til den nye generasjon. Det skjedde som nevnt i januar
1998
Gode løsninger
Som ung mann hadde Håkan Jakobsen kommet inn i firmaet. Han hadde jobbet
under Johan Thorvalds dyktige ledelse og dermed lært mye. Tor Asbjørn kunne
dermed støtte seg til ham og hans erfaring.
Av praktiske årsaker var det ting som måtte ordnes før Tor Asbjørn kunne sette
seg i førersetet. Han hadde tross alt to søsken å ta hensyn til. På en forsiktig
måte ble selskapet lagt ut for salg. Da det var andre interesser som ønsket å kjøpe
firmaet, ble det også lagt grunnlag for prisen Hansen og Narvesen var verd.
Rolf Erik Dale Jensen hadde vært både Johan Thorvald og Tor Asbjørns rådgiver
i flere år og Tor Asbjørn spurte ham også til råds denne gangen, om han trodde
det var lurt å foreta denne investeringen. Regnskaper og fremtidstanker ble gjennomgått
og både Rolf Erik og Tor Asbjørn synes dette var et fornuftig valg.
Det endte med at Tor Asbjørn kjøpte selskapet for litt mer enn den markedspris
som var fremkommet.
Rolf Erik var også den personen som var med som aktiv rådgiver og samtaleperson
for Tor Asbjørn når Reisebyråkjeden Travelnet Norway AS i 1995 ble
startet. Han har hele tiden vært, og er den dag i dag, fremdeles sterkt knyttet til
mange av avgjørelsene som blir tatt vedrørende dagens og fremtidige valg og
strategier.
Sterke familiebånd, tradisjoner og respekt for tidligere generasjoners slit og hardt
arbeid for å bygge opp en virksomhet, var drivkraften som gjorde at Tor Asbjørn
Hansen handlet som han gjorde.
- Jeg var fremdeles forholdsvis ung og hadde ikke så god økonomi, men det
gikk greit, forteller han.
77

Tor Asbjørn Hansen og Håkan Jakobsen. Foto: Kurt Stangeby
En ekstra hånd
Etter at Tor Asbjørn overtok har han aldri jobbet i Hansen & Narvesen. Ledelsen
av firmaet har han overlatt til sin høyre hånd, Håkan Jakobsen. Det har fungert på
en utmerket måte. Jakobsen har ledet firmaet, kommet med ideer og satt i gang
nye prosjekter, noe som har gjort at Hansen & Narvesen har fått flere ben å stå på.
Tor Asbjørn selv ville satse på eget reisebyrå og oppbyggingen av reisebyråkjeden
Travelnet Norway AS.
Dagens rutebilstasjon. Foto: Knut Stangeby
78

Hansen & Narvesen i det 21. århundre
Det tradisjonsrike firmaet som fikk sin oppstart for 100 år siden lever
fremdeles i beste velgående, om enn med en annen struktur enn både
Thorvald Hansen eller Hjalmar Narvesen hadde sett for seg.
Fremdeles er det i familien Hansens eie. Håkan Jakobsen er imidlertid firmaets
ansikt utad. Han ble ansatt i 1985 og har hatt sin arbeidsplass her i mer enn
25 år. En gang fikk han faktisk tilbud om å kjøpe spedisjonsfirmaet, men takket nei.
For seks år siden ble Hansen & Narvesen regnskapskontor en ny avdeling i
firmaet. Jakobsen er nøkkelmannen i denne avdelingen.
I mange år har firmaet også administrert Lillesand kjørekontor som består av
lastebileiere som stiller sine biler til disposisjon for transporten til og fra Saint
Gobain. Det er for tiden fire som er medlemmer i kjørekontoret.
“Øya” har fått et eget kapitel i denne historien så det skal ikke sies så mye om
den her. Det må bare nevnes at da firmaet kjøpte Blindleia Charter AS for seks
år siden ble den reddet fra en skjebne som fritidsbåt. Sønn til mannen som hadde
bygd ”Øya” kom fra Vestlandet for å kjøpe den tilbake og bruke den som turbåt.
Hvor er bussen
Hansen & Narvesen driver fremdeles rutebilstasjonen i Lillesand. Det er ikke så
mange bussruter som går ned til sentrum av Lillesand lenger. Ekspressbussene
har fått sitt stoppested på Gaupemyr og de vanlige rutebussene fra Arendal til
Kristiansand kjører langs den gamle E- 18 traseen hvor det finnes flere stoppunkter,
blant annet i Borkedalen.
Busselskapene betaler fremdeles en symbolsk avgift til Lillesand rutebilstasjon for
den servicefunksjon de utøver overfor publikum.. Hansen & Narvesen har ansvaret for
å besvare forespørsler fra passasjerer om rutetider, hvor bussene går i fra osv.
På mange måter er tiden skrudd tilbake til før 1948. Den gang stoppet de forskjellige
bussene på forskjellige steder. Det var så tungvint at fylkets samferdselsetat
bestemte at alle bussrutene skulle samles på et sted. Ettersom bussene i dag igjen
stopper på forskjellige steder er det blitt mer tungvint for publikum. De spør
seg ofte om hvordan de skal klare å komme seg fra holdeplass til holdeplass.
79

Det systemet som en gang var, er borte. Før var bussene der for passasjerenes
skyld, i dag er det mer at bussene er til for bussenes skyld. Det virker ikke som
passa-sjerene er så viktig lenger.
Regnskap og shipping
Satsingsområdet for Hansen & Narvesen i årene som kommer blir å fortsette å
klarere skip og å administrere Lillesand Kjørekontor. Håkan Jacobsen og Tor
Asbjørn Hansen mener også at firmaet må jobbe med å få mer trafikk over
Lillesand havn. Konkurransen fra Kristiansand og Arendal er imidlertid stor og
gjør dette til en utfordrende oppgave.
Det begynner å bli noen år siden Hansen & Narvesen begynte i det små med
regnskap, og sammen med et annet selskap, Ekstern Regnskap AS som også er
eid av holdingselskapet TAH-Holding AS, kan dette være et området selskapet ser
vekstmuligheter i årene som kommer.
Det er i tillegg opprettet et eget selskap ved navn TAH-Shipping AS som aktivt
investerer i blant annet andeler i større skip som trafikkerer de fleste verdenshav.
Til det daglige brød
De to sjøens menn som slo seg sammen og dannet Hansen & Narvesen i 1911
kunne neppe tenkt seg at det 100 år senere skulle markeres at firmaet ble 100 år.
Sannsynligvis var tanken bare å kunne tjene til det daglige brød for seg og sine.
I løpet av alle disse årene er det mange som har vært i jobb hos Hansen &
Narvesen og tjent til livets opphold. Firmaet har sørget for at mennesker har hatt
både smør og pålegg på brødet.
Historien om Hansen & Narvesen føyer seg inn i Lillesands historie i nyere tid.
Både byen og firmaet har opplevd både opp og nedturer i de forløpne 100 år. Men
historien er ikke slutt. Tor Asbjørn Hansen ser ikke bort fra at det om noen år er
nye opplysninger som kan føyes til.
80
_____________